10 Bestemmelser i straffeloven som ikke foreslås videreført

10.1 Innledning

I kapittel 9 foran foreslår kommisjonen en rekke endringer i straffelovens spesielle del, dels med hensyn til kapittelinndelingen, dels med hensyn til hvilke straffebud loven bør inneholde, og hva de enkelte straffebudene bør ramme. Mange straffebud foreslås på denne bakgrunn noe innsnevret, utvidet eller slått sammen med andre straffebud. Disse er stort sett omtalt i kapittel 9 foran. Andre straffebud foreslås overført til annen lovgivning, og er omtalt i avsnitt 11.3 nedenfor. Kommisjonen foreslår også noen opphevelser i strafferettslig særlovgivning, som er omtalt i avsnitt 11.4 nedenfor.

I dette kapitlet behandles de straffebudene i straffeloven som kommisjonen ikke foreslår å videreføre, og som heller ikke har så nær tilknytning til noen av bestemmelsene i kapittel 9 foran at det har vært naturlig å omtale dem der.

Straffeloven 1902 inneholder en rekke straffebud som er preget av en annen tid og andre samfunnsforhold, og som i dag har mistet sin aktualitet. En del av straffebudene rekker for langt, dels som følge av internasjonale menneskerettigheter nedfelt i EMK eller andre konvensjoner, dels som et utslag av de generelle holdningene til kriminaliseringsspørsmål som kommisjonen gir uttrykk for i kapittel 4 foran. Andre straffebud i straffeloven konsumeres av straffebud i særlovgivningen eller av forslagene til nye bestemmelser i kapittel 9 foran, og foreslås av den grunn ikke videreført. Mange av forslagene i dette kapitlet er begrunnet med ulike kombinasjoner av slike synspunkter. Likevel har flere av de straffebudene som omtales nedenfor, det til felles at de kan oppheves som foreldede eller overflødige uavhengig av framdriften i strafferettsreformen for øvrig.

Kapitlet omfatter bare forslag til opphevelser i straffelovens spesielle del. Samtlige forslag med hensyn til straffelovens alminnelige bestemmelser er behandlet i kapitlene 7 og 8 foran. Påtalereglene i straffeloven vil, med ett unntak, jf utk § 25–10 om påføring av smitte eller fare for smitte, bli unødvendige som følge av forslagene til nye generelle påtaleregler i avsnitt 7.8 foran, og er derfor ikke omtalt andre steder i utredningen.

10.2 De enkelte straffebudene

Strl § 95 første ledd

Strl § 95 første ledd rammer den som offentlig forhåner en fremmed stats flagg eller riksvåpen. Bestemmelsen kan sies å ramme visse meningsytringer, ikke på grunn av ytringenes innhold, men på grunn av formen ytringene er gitt. Begrunnelsen er antakelig at denne formen kan virke særlig krenkende på den nasjonale æresfølelsen. Historisk synes bestemmelsen å være utslag av en nå foreldet tanke om at full ytringsfrihet kunne skade forholdet mellom stater, jf Ytringsfrihetskommisjonens utredning (NOU 1999: 27) s 147.

Det finnes ikke tilsvarende straffebud rettet mot forhånelse av det norske flagget eller riksvåpenet, og Straffelovkommisjonen mener det ikke er grunn til å strafforfølge forhånelse av slike symboler. Det er i alminnelighet tillatt å uttrykke fordømmelse overfor en stat eller den politikken som føres der. Slike ytringer kan gis et mangfold av uttrykk, som etter omstendighetene kan virke krenkende på den nasjonale æresfølelsen, uten at ytringene av den grunn er – eller bør være – straffbare. I folkerettslig teori er det på den annen side antatt at statene har en sedvanebestemt rett til aktelse, som blant annet innebærer at statens symboler ikke må forhånes eller utsettes for skade, jf Fleischer, Folkerett s 91. Denne oppfatningen er imidlertid omstridt, og grensene for statenes plikter er uklare.

Også Ytringsfrihetskommisjonen har anbefalt at bestemmelsen oppheves, jf NOU 1999: 27 s 250 og 146–147. Kommisjonen viser ellers til at den tilsvarende bestemmelsen i den svenske BrB kap 19 § 10 om skymfande av utländsk rikssymbol ble opphevet allerede i 1970. Strl § 95 første ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 100

Bestemmelsen innebærer en skjerpelse i forhold til den vanlige drapsbestemmelsen i strl § 233, ved at den fastsetter at drap eller forsøk på drap på Kongen eller Regenten skal straffes med fengsel i 21 år. Kommisjonen mener det er liten grunn til å fravike det vanlige systemet med forholdsvis vide strafferammer i dette tilfellet. Strafferammen på fengsel i 21 år i strl § 233 andre ledd foreslås videreført i utk § 27–6 om grovt drap, jf avsnitt 9.13.3 foran. Det at overtredelsen er rettet mot Norges statsoverhode, må veie tungt i totalvurderingen av om drapet er grovt etter § 27–6. Strl § 100 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 101

Bestemmelsens første ledd første punktum fastsetter særlige strafferammer for legemsovertredelser mot Kongen eller Regenten. Selv om første ledd første punktum bruker ordet «legemsfornærmelse», omfatter bestemmelsen også legemsbeskadigelse. Strafferammen er fengsel fra 2 til 15 år, jf strl § 17 første ledd bokstav a. Når det er tilføyd eller forsøkt tilføyd en betydelig skade på legeme eller helbred, jf strl § 9, øker strafferammen til fengsel i 21 år, jf første ledd andre punktum.

Straffverdigheten av legemsovertredelser rettet mot Kongen eller Regenten som person, er etter kommisjonens oppfatning tilstrekkelig dekket av de generelle reglene som foreslås om legemsovertredelser. Det at overtredelsen er rettet mot Norges statsoverhode, vil veie tungt i totalvurderingen av om overtredelsen er grov, jf utk § 27–2 om grov legemskrenkelse og § 27–4 om grov legemsskade, og omtalen av strl § 100 foran. Etter omstendighetene kan man også anvende utk §§ 18–3 og 18–4 om angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet, dersom gjerningspersonen har hatt forsett om å hindre Kongen eller Regenten i dennes virksomhetsutøvelse.

Bestemmelsens andre ledd fastsetter en strafferamme på fengsel i 5 år for ærekrenkelse av Kongen eller Regenten. Etter kommisjonens oppfatning er det her ikke behov for strengere strafferammer enn for andre ærekrenkelser. Strl § 101 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 102

Bestemmelsen gir adgang til å forhøye straffen for overtredelser av strl kap 19 til 23 når forbrytelsene er begått mot medlemmer av «det kongelige Hus», det vil si Kongen og hans nærmeste familie. Hovedregelen er at straffen i slike tilfeller kan forhøyes inntil det dobbelte, men der den alminnelige strafferammen går opp til 8 års fengsel, kan det idømmes inntil 21 års fengselsstraff.

Ved den utvidelsen av gjerningsbeskrivelsen i strl § 99 som ble foretatt ved lov 28. juli 2000 nr 73, vil ikke bare Kongens myndighetsutøving, men også all annen virksomhet som regent være beskyttet av strl § 99. Dette reduserer anvendelsesområdet for strl § 102 betydelig, og innebærer at det bare vil være overtredelser mot Kongen som privatperson og mot Kongens nærmeste familie som vil gi adgang for straffskjerpelse etter denne bestemmelsen.

Etter kommisjonens oppfatning er strafferammen for de forbrytelsene det henvises til i strl § 102, tilstrekkelig høye også der den fornærmede er medlem av kongefamilien. Det at overtredelsen er rettet mot Kongen eller hans nærmeste, vil veie tungt i totalvurderingen av om den skal regnes som grov, jf kommisjonens mange forslag om forhøyet strafferamme for grove overtredelser. Strl § 102 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 104 a andre ledd

Strl § 104 a andre ledd retter seg mot den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Ved lov 3. desember 1999 nr 82 fikk bestemmelsen en tilføyelse om at foreningen mv må ha tatt skritt til å realisere formålet med ulovlige midler for at straffansvar skal komme på tale. I forarbeidene gis det uttrykk for at endringen er ment som en presisering og ikke som en endring av gjeldende rett, jf Ot prp nr 64 (1998–99) s 136.

Det er etter kommisjonens oppfatning begrenset hvilken selvstendig betydning strl § 104 a andre ledd har. I den utstrekning formålet for en forening mv er å overtre strl §§ 98, 99 eller 99 a, vil aktiv deltakelse i en forening som har tatt skritt til ved ulovlige midler å realisere dette formålet, etter omstendighetene kunne rammes som forsøk eller som medvirkning til forsøk på overtredelse av disse bestemmelsene. Det strafferettslige ansvaret vil riktignok kunne inntre på et tidligere tidspunkt i henhold til strl § 104 a andre ledd. Behovet for å ilegge straff så tidlig i hendelsesforløpet er imidlertid ivaretatt ved at kriminaliseringen av forberedelseshandlinger i all hovedsak foreslås videreført, jf utk § 18–6 om forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner. Det vil derfor fortsatt være straffbart å inngå avtale om å overtre strl §§ 98, 99 og 99 a, jf strl § 104, jf § 94 første ledd. I tillegg vil forberedelseshandlinger knyttet til militær virksomhet, jf strl § 104, jf § 94 andre ledd nr 3, og medlemskap i den type virksomhet, jf strl § 104 a første ledd, være straffbart i henhold til utk §§ 18–6 og 18–7.

En unnlatelse av å videreføre strl § 104 a andre ledd vil innebære en avkriminalisering av det forholdet at deltakeren er klar over at det er tatt skritt til å realisere formålet, jf strl § 104 a andre ledd, men hvor kravene til medvirkning i strl §§ 98, 99 eller 99 a likevel ikke er oppfylt. Dette vil være tilfelle når vedkommende ikke har forsett med hensyn til at formålet lar seg gjennomføre, og heller ikke opptrer i slik hensikt. Kommisjonen legger til grunn at straffverdigheten da vil være svært lav. Det kan i hvert fall ikke være behov for å videreføre en egen straffebestemmelse for å fange opp slike tilfeller.

Dersom formålet med en forening mv er å foreta handlinger som vil rammes av andre straffebestemmelser enn strl §§ 98, 99 og 99 a, kan strl § 104 a andre ledd etter omstendighetene få en noe større selvstendig betydning, avhengig av hvor langt et eventuelt medvirkningsansvar strekker seg etter disse bestemmelsene. Kommisjonen mener imidlertid at spørsmålet om kriminalisering av forberedelseshandlinger, som det her er tale om, i stedet bør løses i tilknytning til det enkelte straffebudet, og ikke etter en tolking av vage begreper som det å ha til formål «ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender», jf strl § 104 a andre ledd.

For øvrig legger kommisjonen til grunn at medlemskap i organisasjoner ikke bør være straffbart så lenge ikke organisasjonens virksomhet i seg selv er forbudt. En forutsetning for straff bør være at gjerningspersonen selv har begått eller medvirket til de straffbare handlingene. Kommisjonen vil i denne sammenheng vise til at heller ikke strl § 330 foreslås videreført. I motsetning til denne bestemmelsen krever riktignok strl § 104 a andre ledd at foreningen mv har tatt skritt til å realisere formålet med ulovlige midler, men heller ikke dette gir etter kommisjonens syn noe tilstrekkelig selvstendig grunnlag for å straffe den som verken har brukt eller medvirket til bruk av de ulovlige midlene.

Strl § 104 a andre ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 110

Bestemmelsen rammer den dommer, lagrettemedlem eller skjønnsmann som, som sådan, handler mot bedre vitende. Andre og tredje ledd høyner strafferammen ved visse alvorlige følger.

Overtredelse av handlingsnormen i strl § 110 dekkes av forslaget til utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet, og foreslås derfor ikke videreført i straffeloven.

Strl § 111

Strl § 111 første ledd rammer den offentlige tjenestemann som enten krever eller tar imot ulovlig skatt, avgift eller godtgjørelse for en tjenestehandling. Etter andre ledd straffes den offentlige tjenestemann som beholder en slik utbetaling etter å ha blitt oppmerksom på at den er feil.

Bestemmelsen antas å ha mistet sin praktiske betydning, idet bruk av moderne betalingsmidler har overtatt for personlig innfordring av skatter og avgifter mv. Under enhver omstendighet vil overtredelse kunne rammes av andre straffebud, jf utk §§ 32–1 og 32–2 om bedrageri når det gjelder overtredelse av strl § 111 første ledd, utk §§ 30–4 til 30–6 om underslag for handlingsalternativet i strl § 111 andre ledd, og for øvrig utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet. Strl § 111 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 115

Etter strl § 115 straffes den offentlige tjenestemann som anvender ulovlige midler for i en straffesak å oppnå en forklaring i en bestemt retning eller en tilståelse.

Overtredelse av handlingsnormen i strl § 115 dekkes av forslaget til utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet, og foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 116

Bestemmelsen retter seg mot den offentlige tjenestemann som foretar ulovlig ransaking eller ulovlig beslagleggelse av brev eller telegrammer. Overtredelse av handlingsnormen i strl § 116 dekkes av forslaget til utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet, og foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 117

Strl § 117 første ledd rammer den offentlige tjenestemann som foretar en ulovlig fullbyrdelse av frihetsstraff, ulovlig fengsling, pågripelse eller annen frihetsberøvelse, utvisning eller forvisning, eller som ulovlig forlenger en frihetsberøvelse, eller «skjærper dens Strenghed».

Overtredelse av handlingsnormen i strl § 117 dekkes av forslaget til utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet, og foreslås derfor ikke videreført.

Andre ledd skjerper straffen dersom tjenestemannen foretar en ulovlig fullbyrdelse av dødsstraff. Dette handlingsalternativet er ikke lenger aktuelt etter at dødsstraffen ble opphevet ved lov 8. juni 1979 nr 43.

Strl § 118

Etter strl § 118 straffes den offentlige tjenestemann som ved misbruk av sin stilling hindrer at noen blir dømt for en straffbar handling eller idømt en så streng straff som overtredelsen tilsier, eller som utenfor de tilfellene som er hjemlet i loven, eller på annen måte enn den lovhjemlede, unnlater å forfølge en straffbar handling.

Man kan vanskelig tenke seg en praktisk forekommende overtredelse av strl § 118 som ikke samtidig oppfyller kravet om å handle i strid med tjenesteplikten i utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet. «Handling» omfatter her som ellers også unnlatelse. Heller ikke kravet i denne bestemmelsen om tilknytning til utøving av offentlig myndighet forhindrer at utk §§ 22–1 og 22–2 gir tilstrekkelig vern mot den type overtredelser som strl § 118 rammer. Bestemmelsen foreslås ikke videreført.

Strl § 119

Bestemmelsen rammer den offentlige tjenestemann som ved pliktstridig forhold i tjenesten «bevirker» at en siktet eller straffedømt person unnviker, eller at en idømt straff ikke bringes til fullbyrdelse, eller at en mildere straff enn den idømte fullbyrdes.

Denne bestemmelsen er beslektet med strl § 118, og de betraktningene som gjør seg gjeldende i relasjon til § 118, har samme gyldighet her. Bestemmelsen foreslås ikke videreført.

Strl § 120

Strl § 120 rammer tilfeller der et ekte offentlig dokument gis et uriktig innhold. Første handlingsalternativ gjelder den offentlige tjenestemann som «i nogen Tjenesten vedkommende Protokol» anfører usannhet eller legger skjul på sannheten. Andre handlingsalternativ rammer offentlig tjenestemann som anfører eller bevitner usannhet eller legger skjul på sannheten ved utferdigelse av protokollutskrift, telegram eller telefonmeddelelse eller ved stempling, merking eller annen tjenstlig erklæring som er avgitt for å tjene som bevis.

Dersom handlingen har tilknytning til utøving av offentlig myndighet, vil forholdet kunne straffes etter utk §§ 22–1 og 22–2 om misbruk av offentlig myndighet. Dette gjelder ikke bare der vedkommende selv utøver slik myndighet, men også der det uriktige offentlige dokumentet tjener som grunnlag for andre tjenestemenns myndighetsutøving, for eksempel ved at det inngår i grunnlagsmaterialet for enkeltvedtak. Også andre straffebestemmelser vil kunne være aktuelle, alene eller i konkurrens med straffebudene mot misbruk av offentlig myndighet. Et eksempel er strl § 189, som foreslås videreført som utk § 31–6 om uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis. Kommisjonen legger til grunn at de fleste tilfellene som i dag kan straffes etter strl § 120, vil være dekket gjennom andre straffebud, jf ovenfor, og at det for de tilfellene som faller utenfor, er tilstrekkelig med alternative sanksjoner som ordensstraff eller avskjed. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 122

Bestemmelsen fastsetter en strengere straff enn § 145 første og tredje ledd når brevbruddet er begått av offentlige tjenestemenn i tjenestens medfør. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves, da den i dag må antas å ha liten praktisk betydning. Tidligere har den i første rekke vært anvendt overfor ansatte i postverket som har begått brevbrudd i tjenesten. Etter at postverket ved lov 22. november 1996 nr 65 om statens postselskap ble omgjort til statlig eid selskap, er postverkets ansatte ikke lenger å regne som offentlige tjenestemenn i forhold til tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr 3 § 1, jf Ot prp nr 2 (1996–97) s 10. Det er derfor i alle fall tvilsomt om strl § 122 nå kan anvendes overfor postverkets ansatte. Kommisjonen er ikke kjent med at de høye strafferammene i strl § 122 anvendes i praksis. Strl § 122 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 123

Bestemmelsen rammer den offentlige tjenestemann som misbruker sin stilling til ved foretakelse eller unnlatelse av en tjenestehandling å krenke noens rett.

Dersom handlingen eller unnlatelsen skjer i tilknytning til utøving av offentlig myndighet, må den antas å innebære en overtredelse av utk §§ 22–1 eller 22–2 om misbruk av offentlig myndighet. Noe behov for en særskilt straffebestemmelse utover dette, ansees ikke å foreligge. Bestemmelsen foreslås ikke videreført.

Strl § 124

Etter strl § 124 straffes den offentlige tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å formå eller å søke å formå noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.

Dersom overtredelsen skjer i tilknytning til utøving av offentlig myndighet, vil utk §§ 22–1 eller 22–2 om misbruk av offentlig myndighet komme til anvendelse. For øvrig vil andre straffebud kunne være anvendelige. Mest nærliggende er strl § 222, som foreslås videreført som utk §§ 26–1 og 26–2 om tvang. Utover slike tilfeller ser ikke kommisjonen noe behov for å opprettholde bestemmelsen, som dermed ikke foreslås videreført.

Strl § 125

Strl § 125 rammer en rekke medvirkningshandlinger fra offentlige tjenestemenns side. Som utk § 3–2 har kommisjonen foreslått en generell medvirkningsbestemmelse tatt inn i straffeloven. Denne bestemmelsen gjør strl § 125 overflødig.

Etter strl § 125 er en overordnets unnlatelse av å hindre eller forebygge at den underordnede begår en forbrytelse i tjenesten, gjort straffbar. Dette handlingsalternativet dekkes ikke uten videre av den foreslåtte generelle medvirkningbestemmelsen. For overordnede som unnlater å gripe inn mot underordnedes lovbrudd, kan det likevel på grunn av overordningsforholdet være aktuelt å straffe for medvirkning, jf Straffelovkommentaren bind II s 143 og Andenæs, Alminnelig strafferett s 300. Se også Husabø, Straffansvarets periferi s 191–193.

Det er etter strl § 125 et krav at medvirkeren er offentlig tjenestemann. Kommisjonen ser ikke noen grunn til at ikke enhver bør kunne straffes for slik medvirkning som § 125 omhandler, uansett om vedkommende er offentlig tjenestemann eller ikke.

De fleste av de bestemmelsene strl § 125 kommer til anvendelse på, erstattes av utk §§ 22–1 og 22–2 om vanlig og grovt misbruk av offentlig myndighet og §§ 22–6 til 22–7 om vanlig og grov passiv bestikkelse, jf avsnitt 9.8.2 foran. Etter kommisjonens forslag vil medvirkning til slike handlinger i stedet rammes på generelt grunnlag av utk § 3–2. Etter omstendighetene vil også utk § 16–5 om overordnedes ansvar for krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten kunne komme til anvendelse i stedet for strl § 125. For strl § 121, jf utk § 23–1 om brudd på taushetsplikt, foreslår kommisjonen derimot at medvirkning i alle tilfeller skal være straffritt, uavhengig av om medvirkeren er en offentlig tjenestemann eller ikke, jf avsnitt 9.9.2 foran. Strl § 125 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 130

Bestemmelsen rammer den som mot bedre vitende offentlig tillegger noen av statsmaktene eller en annen offentlig myndighet handlinger som de ikke har foretatt, eller gir en villedende framstilling av de omstendigheter «hvorunder eller den Maade, hvorpaa de har handlet». Dersom påstanden er framført i hensikt å skade vedkommende myndighet «i det almindelige Omdømme», er også grovt uaktsom overtredelse straffbar.

I Straffelovkommentaren bind II s 162 sies det at antallet straffesaker etter denne bestemmelsen er forsvinnende lavt, antakelig også i forhold til de faktiske overtredelsene som forekommer. Kommisjonen har ikke funnet eksempler på domfellelser etter strl § 130.

I NOU 1999: 27 s 251 har Ytringsfrihetskommisjonen ført opp strl § 130 blant bestemmelser som anbefales endret dersom kommisjonens grunnlovsforslag blir vedtatt. På s 150 gir Ytringsfrihetskommisjonen uttrykk for følgende:

«Etter kommisjonens syn kan det i dag vanskelig la seg forsvare holdt opp mot ‘Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse’ å opprettholde en bestemmelse som gir offentlige myndigheter et særlig vern – et vern utover det loven gir andre institusjoner og personer. Den demokratiske prosess tilsier at vernet må være det samme for alle.»

Straffelovkommisjonen, som generelt sett ikke er fremmed for å gi offentlig myndigheter et særlig vern sammenliknet med andre, er av den oppfatning at det ikke er behov for noen egen bestemmelse som strl § 130 mot løgnaktige og villedende påstander rettet mot statsmaktene eller andre offentlige myndigheter. Straffereaksjoner mot denne form for ytringer ansees som lite egnet. Strl § 130 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 132 b

Bestemmelsen setter straff for brudd på pålegg om taushet vedrørende bruken av visse straffeprosessuelle tvangsmidler, fastsatt i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 208 a, 210 a eller 210 c. Kommisjonen mener denne bestemmelsen bør dekkes av det generelle straffebudet mot brudd på taushetsplikt, som foreslås inntatt i utk § 23–1, jf avsnitt 9.9.2 foran. Strl § 132 b foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 134 tredje ledd

Strl § 134 tredje ledd rammer den som offentlig søker å opphisse noen som hører til «den væpnede magt», det vil si forsvaret, til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede. Et tilsvarende straffebud finnes i militær straffelov 22. mai 1902 nr 13 § 47. Det er bare når lovovertrederen ikke går inn under denne loven, at straffeloven får anvendelse.

I NOU 1999: 27 har Ytringsfrihetskommmisjonen ført strl § 134 tredje ledd opp som en av bestemmelsene som bør underkastes en nærmere vurdering dersom kommisjonens grunnlovsforslag blir vedtatt, jf s  151 og 251.

Bestemmelsen ble tilføyd straffeloven ved lov 13. august 1915 nr 2. Den avløste en noe mer vidtrekkende provisorisk anordning som ble gitt 25. september 1914, det vil si kort etter utbruddet av første verdenskrig. Av lovforarbeidene framgår at det den gangen var under «nogen tvil» at Justisdepartementet fant behov for «en varig særbestemmelse mot forsvarsfiendtlig agitasjon», jf Ot prp nr 19 (1915) s 8 og Innst O XXIV (1915) s 4.

Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Oscar Torp med flere ble dømt for overtredelse av strl § 134 tredje ledd under den såkalte militærstreiken i 1924. Siste høyesterettsavgjørelse som gjelder bestemmelsen, er inntatt i Rt 1986 s 267. Her ble to vernepliktige idømt 30 dager betinget fengsel og tre sivile idømt bøter for at de utenfor militærleir hadde delt ut bladet «Hær-Verk» til mannskaper som møtte opp til førstegangstjeneste. Skriftet inneholdt en sterkt negativ beskrivelse av militærtjenesten, kombinert med oppfordringer til å bekjempe det norske forsvaret innenfra.

Innføringen av bestemmelsen må sees på bakgrunn av de samfunnsforholdene og de konfliktene som preget samfunnet i tiden omkring første verdenskrig, og ikke minst behovet for å oppvise et troverdig nøytralitetsvern under krigen. Begrunnelsen i forarbeidene for bestemmelsen var dels de begrensningene som ligger i strl §§ 135 og 140, dels «den voldsomme og omfattende agitation som i den senere tid har været drevet mot rikets forsvarsvesen», jf proposisjonen s 8. Sistnevnte gjaldt datidens sosialistiske agitasjon.

I utk § 21–5 om oppvigling foreslås strl § 140 i hovedtrekk videreført. Den rammer offentlig oppfordring til iverksettelse av en straffbar handling. Uttrykkene «uvilje» og «hat» i strl § 134 tredje ledd gjelder imidlertid ikke påvirkning til handlinger, men til oppfatninger. Kommisjonen har liten forståelse for at man i dag skal strafflegge det å påvirke andres oppfatninger eller innstillinger til noen offentlig myndighet, og stiller seg dessuten tvilende til om straffebudet tjener sitt formål. Det er her fristende å sitere deler av synspunktet til flertallet i Justiskomiteen, som i Innst O XXIV (1915) s 7 og 8 gikk imot forslaget om å innføre strl § 134 tredje ledd: «Forfølgelse av mindretallets ‘agitation’ ved anvendelse av magtmidler har alltid vist sig tveegget og av høist tvilsom verdi. Oftest virker den mot sin hensigt.»

Strl § 134 tredje ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført. Behovet for en eventuell revisjon av mil strl § 47 tas ikke opp her.

Strl § 135

Bestemmelsen rammer den som utsetter den alminnelige fred for fare ved offentlig å forhåne eller opphisse til hat mot statsforfatningen eller noen offentlig myndighet eller ved offentlig å opphisse en del av befolkningen mot en annen. Ytringsfrihetskommisjonen framholder blant annet at bestemmelsen har hatt liten praktisk betydning, og bør vurderes opphevet, jf NOU 1999: 27 s 150.

Bortsett fra de mulige overtredelsene av bestemmelsen som uansett rammes av andre straffebud, jf blant annet utk § 20–4 om hets og § 21–5 om oppvigling, er det vanskelig å se for seg at bestemmelsen kan overtres på annen måte enn ved politiske ytringer. Utenfor rammen av de nevnte bestemmelsene er det i dag lite behov for å begrense adgangen til politisk debatt ut fra hensynet til den alminnelige fred. Strl § 135 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 138

Bestemmelsen rammer det å bevirke eller medvirke til at «offentlig Forretning, offentlig religiøs Sammenkomst, kirkelig Handling, offentlig Undervisning eller Skoleundervisning, Auktion eller offentlig Sammenkomst til Behandling af alment Anliggende» ulovlig hindres eller avbrytes. Så godt som alle slike handlinger rammes av strl § 350, som foreslås videreført i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse, jf Rt 1979 s 1686. Dersom det dreier seg om rettsmøter, kan også domstolloven 13. august 1915 nr 5 § 198 komme til anvendelse. For øvrig kan en rekke straffebestemmelser anvendes mot handlinger foretatt for å hindre eller avbryte en sammenkomst, jf blant annet utk § 26–10 om hensynsløs atferd og § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold. Strl § 138 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 139 tredje ledd

Denne bestemmelsen rammer overordnede som unnlater å hindre sine underordnede i å begå forbrytelser i tjenesten. Bestemmelsen ansees for å være unødvendig ved siden av de andre reglene som kan komme til anvendelse i slike tilfeller. I juridisk teori er det antatt at den overordnede som forholder seg passiv til den underordnedes overtredelse, etter omstendighetene kan ansees for å ha medvirket til denne, jf Andenæs, Alminnelig strafferett s 300 og Husabø, Straffansvarets periferi s 191–193, selv om medvirkningsansvaret ellers i alminnelighet ikke inntrer som følge av ren passivitet. For øvrig mener kommisjonen at strl § 48 a om foretaksstraff i dag gjør det mindre nødvendig med en særregel rettet mot overordnede som ikke kan sies å ha medvirket til overtredelsen. Ved visse alvorlige straffbare handlinger, hvor det ansees å være et særlig behov for en avvergingsplikt for utenforstående, vil for øvrig alle, og ikke bare overordnede, være pålagt en slik plikt i henhold til strl § 139 første og andre ledd, jf utk § 21–6 om brudd på avvergingsplikt. Ved overtredelse av bestemmelser i utk kap 16 vil dessuten § 16–5 om overordnedes ansvar for krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten kunne komme til anvendelse. Strl § 139 tredje ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 140 andre ledd

Strl § 140 første ledd, som rammer offentlig oppfordring til straffbare handlinger mv, foreslås videreført i utk § 21–5 om oppvigling. Andre ledd rammer offentlig oppfordring mv til handlinger som det ikke er straffbart å utføre, men som det er straffbart å forlede andre til. Det er imidlertid svært få straffebud som bare rammer slik medvirkning. Ett eksempel er strl § 236 første ledd, som rammer medvirkning til selvmord. Andre eksempler på slike straffebud finnes i strl kap 19 om seksualforbrytelser, jf blant annet § 202 første ledd bokstav a, som rammer det å forlede noen til prostitusjon, og strl § 204 første ledd bokstav f, som rammer det å forlede noen under 18 år til å la seg avbilde pornografisk. Sammenholdt med disse straffebudene har strl § 140 andre ledd bare selvstendig betydning når gjerningspersonen ikke utviser forsett med hensyn til at slike handlinger vil bli begått som følge av oppfordringen. Gjerningspersonen må med andre ord ikke ha regnet det som overveiende sannsynlig at oppfordringen ville bli fulgt, og heller ikke hatt hensikt om dette. Slike «oppfordringer» vil normalt måtte betraktes som uskyldig spøk. Etter kommisjonens oppfatning rekker straffebudet for langt, både i forhold til ytringsfriheten og i forhold til kommisjonens generelle prinsipper om at det bør vises tilbakeholdenhet med bruk av straff, jf avsnitt 4.2 foran. Strl § 140 andre ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 141

Bestemmelsen rammer den som ved falske forespeilinger eller annen underfundig atferd forleder noen til å utvandre fra Norge. Bestemmelsen er preget av en tid med masseutvandring, da man også hadde egne lover om kontroll med utvandringen, jf SKM I 1896 s 155. Det er ikke behov for noen slik bestemmelse i dag. Såkalt hvit slavehandel rammes av andre bestemmelser, jf blant annet utk § 26–2 om grov tvang, § 26–4 om grov frihetsberøvelse og § 26–6 om slaveri. Strl § 141 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 142

Dette er den såkalte blasfemiparagrafen, som rammer den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse eller noe religionssamfunns troslærdommer eller gudsdyrkelse. Kommisjonen kjenner ikke til noen domfellelse for blasfemi i det 20. århundre, og mener den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort en slik bestemmelse unødvendig. Blasfemiske handlinger og uttalelser kan riktignok virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Kommisjonen mener imidlertid at følelser av den art som i slike tilfeller blir krenket, ikke bør ha noen egen strafferettslig beskyttelse.

Ytringsfrihetskommisjonen påpeker i NOU 1999: 27 s 134–135 at det som fra en kritikers side er ment som saklig kritikk, lett blir oppfattet som blasfemi av den andre parten, og at en bestemmelse som verner mot blasfemi, derfor forholdsvis lett kan komme til å utgjøre et urimelig inngrep i ytringsfriheten. Det er liten grunn til at religionene skal ha et slikt særlig vern mot forhånelse og ringeakt framfor andre grunnleggende livsoppfatninger, for eksempel av politisk, moralsk eller filosofisk art.

Grovere utslag av blasfemi vil fortsatt etter omstendighetene kunne rammes av andre straffebud som foreslås videreført. Det vises her til utk § 20–4 om hets, som viderefører strl § 135 a, og som blant annet vil innebære at det fortsatt vil være forbudt å utsette noen for hat og forfølgelse på grunn av deres tro. Blasfemiske handlinger rettet mot kirkebygg eller gjenstander av religiøs betydning, som tilhører enkeltpersoner eller trossamfunn, kan etter omstendighetene straffes som skadeverk, jf utk §§ 29–1 og 29–2. Videre nevnes utk § 29–3 om lite skadeverk, som viderefører strl § 391 første og andre ledd. Bestemmelsen rammer blant annet tilsmussing og besudling av gjenstand som tilhører en annen, og kan komme til anvendelse på slike blasfemiske handlinger, selv om handlingen ikke innebærer noen nevneverdig økonomisk skade. Endelig nevnes utk § 21–5 om oppvigling, som blant annet vil ramme oppfordringer til å begå straffbare handlinger overfor tilhengere av en bestemt religion.

Strl § 142 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 144

Bestemmelsen rammer nærmere angitte yrkesgruppers rettsstridige åpenbaring av hemmeligheter som er betrodd dem eller deres foresatte i stillings medfør. Den gjelder også for slike yrkesgruppers betjenter eller hjelpere. Brudd på alle former for lovbestemt taushetsplikt bør i utgangspunktet rammes av samme bestemmelse i straffeloven, jf omtalen av utk § 23–1 om brudd på taushetsplikt, jf avsnitt 9.9.2 foran. Dette innebærer at strl § 144 ikke foreslås videreført som egen bestemmelse i straffeloven. Etter kommisjonens oppfatning er det mer hensiktsmessig at spørsmålet om hvem som har taushetsplikt, og hvilken utstrekning taushetsplikten skal ha, reguleres andre steder i lovverket. Følgelig må det fremmes forslag til lovbestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt for de yrkesgruppene som er oppregnet i strl § 144, i den grad de ikke er underlagt taushetsplikt i dagens særlovgivning.

Strl § 150

Strl § 150 rammer det å volde fare for slike ulykker som strl § 148 omhandler. Overtredelsesmåtene er dels generelt angitt, dels svært kasuistisk. Strl § 150 første ledd bokstav e foreslås videreført i utk § 20–10 om trafikksabotasje, jf avsnitt 9.6.2 foran. Flere av handlingsnormene i strl § 150 første ledd bokstavene b til d dekkes dels av denne bestemmelsen, dels av utk § 20–8 om kapring. Utover dette ser ikke kommisjonen behov for å opprettholde innholdet i bestemmelsen. Enkelte av de handlingene som § 150 strafflegger, kan for øvrig etter omstendighetene rammes som overtredelse eller som forsøk på overtredelse av strl § 148, som foreslås videreført i utk §§ 29–4 og 29–5 om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Dessuten har det etter hvert vokst fram en omfattende regulering av ulike typer farevoldende atferd i særlovgivningen med tilhørende forskrifter. Til dels gjelder det regelsett som beskytter mot risiko for svært alvorlige ulykker. Med unntak av første ledd bokstav e foreslås bestemmelsen derfor ikke videreført.

Strl § 152

Bestemmelsen rammer det å tilsette «sundhedsskadelige Stoffe» til «Beholdninger eller Vandløp», hvorfra «Drikkevand til Mennesker eller Husdyr» tas.

Forurensningsloven 13. mars 1981 nr 6 § 78 dekker de tilfellene som rammes av strl § 152. Til tross for dette er forholdet til strl § 152 knapt nevnt i forarbeidene til forurensningsloven.

Strl § 152 andre ledd fastsetter lovens høyeste strafferamme dersom gjerningspersonen har forvoldt alminnelig fare for menneskers liv eller helbred, eller hvis følgen er blitt død eller betydelig skade på legeme eller helse. Maksimumsstraffen etter forurensningsloven § 78 er 5 års fengsel ved fare for menneskers liv eller helse. Straffelovkommisjonen mener likevel at strl § 152 kan oppheves. Strl § 152 b, som foreslås videreført som utk § 25–14 om alvorlig miljøkriminalitet, vil etter kommisjonens mening tilstrekkelig ivareta behovet for strenge strafferammer i de alvorligste forurensningssakene.

Strl § 153 fjerde ledd

Strl § 153 fjerde ledd rammer den som «med Fordølgelse af Gjenstandenes Beskaffenhet» har til salgs, selger eller på annen måte forsøker å utbre som næringsmidler for mennesker eller husdyr eller til annen bruk gjenstander, som ved å brukes «efter sin Bestemmelse» er egnet til å skade sunnheten.

Det eksisterer en omfattende særlovgivning som verner mot sunnhetsskadelige næringsmidler. Næringsmiddelloven 19. mai 1933 nr 3 tar blant annet sikte på å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler for mennesker. Overtredelse er straffbar etter lovens § 9. Produktkontrolloven 11. juni 1976 nr 79 har blant annet til formål å forebygge at produkter medfører helseskade, og inneholder en straffesanksjonert aktsomhetsplikt rettet mot den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkter som kan medføre helseskade. Forbudet mot villedende forretningsmetoder i markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 vil også kunne være aktuelt ved overtredelser som etter ordlyden kan henføres under strl § 153 fjerde ledd. Her kan også nevnes lov 17. juni 1932 nr 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer, lov 28. mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a., fôrvareloven 23. mars 1973 nr 18 og kjøttproduksjonsloven 10. januar 1997 nr 9.

Kommisjonen ser ikke grunn til å opprettholde en egen straffetrussel i straffeloven på et område der det nå foreligger en omfattende og detaljert regulering i ulike særlover. Strl § 153 fjerde ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 154

Bestemmelsen rammer det å bevirke eller medvirke til at en farlig smittsom sykdom finner inngang eller alminnelig utbredelse blant mennesker, husdyr eller vekster.

Det har vært hevdet at strl § 154 er en bestemmelse som vil være nærmest umulig å anvende i praksis, jf Slettan, LoR 1987 s 515 flg og Straffelovkommentaren bind II s 286, på grunn av at skylden, som er forsett, må omfatte allmenn utbredelse. Det vil være vanskelig å føre bevis for at gjerningspersonen var klar over eller holdt det for overveiende sannsynlig at så mange personer ville bli smittet at sykdommen ville få alminnelig utbredelse.

Forslaget til utk § 25–11 om grov påføring av smitte og fare for smitte verner mot alminnelig utbredelse av farlig smittsom sykdom for mennesker. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i avsnitt 9.11.2 foran. Kommisjonen legger til grunn at det ikke i tillegg er behov for å videreføre strl § 154 som vern mot allmennfarlige smittsomme sykdommer blant mennesker.

Strl § 154 rammer imidlertid også utbredelse av farlig smittsom sykdom blant husdyr eller vekster.

Når det gjelder husdyr, er den sentrale særlovsbestemmelsen husdyrloven 8. juni 1962 nr 4 § 19. Strafferammen er bot eller fengsel i 3 måneder. Det kan være grunn til å vurdere strafferammen på nytt dersom strl § 154 ikke videreføres. Det oppstår en tilsvarende problemstilling i forhold til strl § 156, jf omtalen i avsnitt 11.3.2 nedenfor. En annen praktisk bestemmelse på dette området, og med en atskillig høyere strafferamme, er fiskesykdomsloven 13. juni 1997 nr 54 § 30. Strafferammen er 2 års fengsel når det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Ifølge motivene, jf Ot prp nr 52 (1996–97) s 34, er den ment anvendt ved overtredelser som har ført til omfattende smittespredning av en alvorlig sykdom, eller der det foreligger stor sannsynlighet for omfattende skadevirkninger.

Plantehelseloven 23. juni 2000 nr 53 hjemler en rekke tiltak til forebygging av såkalte «planteskadegjerarar». Strafferammen for overtredelse er bot dersom ikke forholdet rammes av et strengere straffebud i straffeloven, jf lovens § 8. Også her kan det være grunn til å revurdere strafferammen når strl § 154 ikke videreføres.

Utk § 29–1 om skadeverk og § 29–2 om grovt skadeverk vil også kunne være anvendelige ved spredning av smitte til husdyr og vekster som tilhører andre. Kommisjonen antar at det også kan tenkes tilfeller der strl § 152 b, som foreslås videreført i utk § 25–14 om alvorlig miljøkriminalitet, vil kunne komme til anvendelse. For øvrig bør det strafferettslige vernet kunne ansees ivaretatt gjennom særlovgivningen. Strl § 154 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 154 a

Bestemmelsen kom inn i straffeloven ved vedtakelsen av smittevernloven 5. august 1994 nr 55. Den rammer forsettlig eller uaktsom spredning av uriktig eller villedende informasjon som i vesentlig grad kan motvirke gjennomføring av tiltak som er nødvendig for å hindre, stanse eller begrense alvorlig utbrudd av allmennfarlig sykdom.

Begrunnelsen for strl § 154 a er gitt i NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer s 101. Der pekes det på at i kritiske situasjoner hvor folkehelsen er truet, vil uriktig eller villedende informasjon kunne få en viss grobunn og derigjennom hindre gjennomføring av aktuelle tiltak. Det gis uttrykk for at opprop om boikott av et påbud om vaksinering eller anbefaling av uvirksomme tiltak til fortrengsel for effektive tiltak vil kunne forekomme.

Straffelovkommisjonen mener at strl § 154 a legger for sterke bånd på ytringsfriheten. I de situasjonene der bestemmelsen kan tenkes brukt, vil dessuten departementet eller Statens helsetilsyn i medhold av smittevernloven § 4–8 kunne pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til befolkningen, og på den måten kunne motvirke skadevirkninger av feilinformasjon. Strl § 154 a foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 157

Strl § 157 første ledd nr 1 rammer den som forsøker å utbre blant allmennheten som legemidler eller «Forebyggelsesmidler» mot sykdommer, gjenstander «som er blottede for de angivne Egenskaber». Nr 2 rammer den som under legevirksomhet anvender en behandlingsmåte som ikke er egnet til å helbrede eller motvirke sykdommen.

Når det gjelder strl § 157 første ledd nr 1, legger kommisjonen til grunn at særlovgivningen i tilstrekkelig grad beskytter allmennheten mot virkningsløse legemidler eller «forebyggelsesmidler». Det vises til forbudet mot villedende forretningsmetoder i markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 2, jf straffetrusselen i lovens § 17. Legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 regulerer både omsetning av og reklame for legemidler mv. Også denne loven har en egen straffebestemmelse, jf lovens § 31.

Legers virksomhet er regulert i helsepersonelloven 2. juli 1999 nr 64, som blant annet inneholder straffesanksjonerte krav om forsvarlig yrkesutøvelse, jf lovens §§ 4 og 67. I tillegg kommer et system med alternative sanksjoner i lovens kapittel 11. Kommisjonen ser derfor liten grunn til å opprettholde strl § 157 for legers vedkommende. Dersom uforsvarlig utøvelse av legevirksomhet har medført død eller betydelig skade på person, vil bestemmelsene i utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse og § 27–12 om grovt uaktsomt drap kunne komme til anvendelse.

Andre yrkesgrupper som regnes som helsepersonell i helsepersonelloven, vil også være dekket av bestemmelsene i lovens §§ 4 og 67. Her blir vurderingen som for leger, jf ovenfor.

Strl § 157 første ledd nr 2 får også anvendelse på såkalte kvakksalvere. Deres virksomhet er i dag regulert i kvaksalverloven 19. juni 1936 nr 9. Kommisjonen ser ikke behov for å opprettholde strl § 157 første ledd nr 2 alene for denne gruppen. Ved vedtakelsen av helsepersonelloven ble kvaksalverloven § 5 opphevet, men for øvrig ble loven beholdt inntil videre. Kommisjonen tar ikke stilling til behovet for å opprettholde kvaksalverloven. En eventuell framtidig regulering av adgangen for andre enn helsepersonell til å drive behandling av syke kan etter kommisjonens oppfatning best skje i særlovgivningen og ikke i straffeloven. Strl § 157 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 158

Bestemmelsen rammer den som ved brudd på «overtagne Forpligtelser» eller ved «Udspredelse af falske Efterretninger bevirker, at der voldes Hungersnød eller Dyrtid paa Livsfornødenheder».

Kommisjonen mener at tiden har løpt fra dette straffebudet. Det foreslås ikke videreført.

Strl § 160

Denne bestemmelsen rammer den som offentlig gir eller tilbyr veiledning i bruk av sprengstoff eller gift til forøvelse av forbrytelser, eller som truer med eller offentlig oppmuntrer til å begå forbrytelser ved hjelp av slike midler. Etter det kommisjonen kjenner til, er bestemmelsen lite brukt i praksis. De forholdene bestemmelsen rammer, vil etter omstendighetene kunne omfattes dels av utk § 21–5 om oppvigling, dels av utk §§ 26–8 og 26–9 om vanlige og grove trusler. Strl § 160 foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 161

Bestemmelsen rammer det å anskaffe, tilvirke eller oppbevare sprengstoff eller spesialredskaper for tilvirkning eller bruk av sprengstoff i den hensikt å bruke sprengstoffet til å begå forbrytelser. Professor dr juris Erling Johannes Husabø retter flere innvendinger mot bestemmelsen i sin behandling av strl § 161 i utredningen for kommisjonen om kriminalisering av forberedelseshandlinger, jf Straffansvarets periferi s 333–334 og 385–386. Kommisjonen vil føye til at det synes vanskelig å bevise at det forelå hensikt om å begå forbrytelser. Kommisjonen foreslår i utk § 21–2 om ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff et straffebud som dekker ulovlig tilvirkning, erverv, innførsel og overlatelse til andre av sprengstoff. Denne regelen vil dekke de fleste av de tilfellene strl § 161 gjelder for i dag, og foreslås ikke betinget av at gjerningspersonen har noen spesiell hensikt når det gjelder bruken av sprengstoffet. Utenfor utk § 21–2 faller blant annet de tilfellene hvor gjerningspersonen har fått offentlig tillatelse til erverv av sprengstoff. Kommisjonen antar imidlertid at det hører til sjeldenhetene at slik tillatelse blir gitt eller forsøkt innhentet, når hensikten er å bruke sprengstoffet til forbrytelser. Strl § 161 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 163

Etter strl § 163 gjelder det en strengere strafferamme i de tilfellene hvor falsk forklaring er avgitt for retten under forsikring, enn når det ikke er gitt forsikring eller forklaringen er avgitt for andre offentlige myndigheter, jf strl § 166. Dette er en videreføring av det tidligere, skjerpede straffansvaret for falsk forklaring avgitt under ed, såkalt mened. I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr 25 ble det tidligere systemet med edsavleggelse oppgitt, og det ble opprinnelig også foreslått å sløyfe det skjerpede straffansvaret, jf Ot prp nr 35 (1978–79) s 79–80. I begrunnelsen for forslaget heter det:

«… Dette sprang mellom strafferammene synes åpenbart for stort dersom eden avskaffes og forsikring i tilfelle blir den eneste form for vitnebekreftelse. Etter departementets mening er det imidlertid et spørsmål om det overhodet er nødvendig med særskilte straffebestemmelser for falsk forklaring bekreftet med forsikring. Det viktigste må være at retten innskjerper alvoret og ansvaret ved enhver vitneforklaring. I tilfelle forsikringen kan ha noen praktisk betydning som innskjerping av alvoret ved å avgi forklaring i retten, beror dette neppe på det skjerpete straffansvaret. Departementet er ut fra dette blitt stående ved at forsikringen bør kunne beholdes uten det skjerpete straffansvaret. For å understreke alvoret ved å gi falsk forklaring i retten, bør det kanskje overveies å heve den alminnelige strafferamme i strl § 166, f eks til 5 år. Dette spørsmål kan eventuelt tas opp i sammenheng med lovens ikraftsetting.»

Departementet gikk imidlertid bort fra dette forslaget i Ot prp nr 53 (1983–84), hvor det blant annet heter:

«Etter departementets syn kan det være grunn til å markere at det er en særlig alvorlig handling å forklare seg falsk for retten i strid med avgitt forsikring. Det er også, slik departementet ser det, en klar forskjell i straffverdighet mellom falsk forklaring for domstolene – hvor forsikring i de aller fleste tilfelle vil være obligatorisk – og falsk forklaring for andre myndigheter. Endelig kan departementet ikke se noen reell grunn til å skjerpe den alminnelige strafferamme i § 166, som bl a gjelder falsk forklaring til politiet. Dersom den ordning som ble skissert i proposisjonen skulle følges opp, måtte konsekvensen være en vesentlig skjerping i strafferammen her.»

Kommisjonen er i hovedsak enig i departementets vurderinger i Ot prp nr 35 (1978–79) s 79–80. Selv om strl § 163 har en vesentlig strengere strafferamme enn § 166, er det liten forskjell mellom de to bestemmelsene når det gjelder straffenivået i praksis. I lys av denne nyere straffutmålingspraksisen mener kommisjonen det nå er grunn til å sløyfe den særlige bestemmelsen om skjerpet straffansvar for falsk forklaring under forsikring. Straffenivået for overtredelse av strl §§ 163 og 166 er dessuten så lavt at det også derfor er liten grunn til å opprettholde to separate straffebud. På 1990-tallet har straffenivået for «rene» overtredelser av bestemmelsene mot falsk forklaring ligget noe lavere enn 30 dager ubetinget fengsel, jf Rt 1992 s 1010, 1220 og 1718 og Rt 1995 s 1349. Straffenivået har holdt seg lavt også i flere tilfeller hvor bestemmelsene mot falsk forklaring er overtrådt i konkurrens med andre straffebud, jf Rt 1992 s 919 og Rt 1995 s 945 og 1706.

Strl § 163 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl §§ 165 og 166 andre ledd

Dette er medvirkningsbestemmelsene for falsk forklaring. Som omhandlet i avsnitt 9.10.2 foran foreslår kommisjonen at straffebudet i utk § 24–1 skal rette seg mot «uriktig» forklaring. Det vil da ikke lenger være behov for særlig utformede medvirkningsregler for å ramme den som påvirker en annen til å avgi uriktig forklaring i god tro. De spesielle medvirkningsbestemmelsene i strl §§ 165 og 166 andre ledd blir dermed overflødige ved siden av den generelle regelen om medvirkning i utk § 3–2, og de foreslås ikke videreført.

Strl § 167 tredje ledd

Strl § 167 tredje ledd fastsetter at bestemmelsen om falsk forklaring i strl § 166 ikke kommer til anvendelse på oppgaver angående omstendigheter som danner grunnlag for skatt. Bestemmelsen har sin bakgrunn i at man ville sikre at uriktige opplysninger gitt i slike oppgaver ikke ble behandlet etter den strenge bestemmelsen om falsk forklaring i § 166, men etter den mildere i § 406, eventuelt etter bestemmelser i de daværende skattelovene. I løpet av det siste århundret har synet på straffverdigheten av skattesvik endret seg, og man har skjerpet strafferammene til et høyere nivå enn § 166, jf ligningsloven 13. juni 1980 nr 24 § 12–1 om skattesvik og § 12–2 om grovt skattesvik, som begge foreslås overført til straffeloven, jf avsnittene avsnitt 9.18.2 foran og 11.2.2.4 nedenfor om utk §§ 32–4 til 32–6 om skatte- og avgiftssvik. Dermed har begrunnelsen falt bort for en slik særlig regulering av konkurrensspørsmål. Normalt må slike spørsmål løses ved tolking. Strl § 167 tredje ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 171 nr 1

Strl § 171 nr 1 første handlingsalternativ rammer anmeldelse av en straffbar handling som ikke er begått. Dette dekkes av det foreslåtte straffebudet i § 24–1 om uriktig forklaring. Etter omstendighetene vil også utk § 24–2 om uriktig anklage mv kunne komme til anvendelse.

Kommisjonen anser det heller ikke nødvendig å videreføre strl § 171 nr 1 andre handlingsalternativ, som rammer det å foreta noe som tilsikter å vekke mistanke om at det er begått en straffbar handling. Også dette vil etter omstendighetene kunne rammes av en rekke andre bestemmelser, særlig utk § 20–1 om ordensforstyrrelse (jf Rt 1985 s 58), § 20–6 om falsk alarm, § 24–1 om uriktig forklaring og § 24–4 om vilkårlig anmeldelse mv.

Strl § 171 nr 1 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 173

Bestemmelsen hjemler en adgang til å beslutte at dommen eller domsslutningen skal offentliggjøres ved offentlig foranstaltning, men for domfeltes regning, ved fellende dom for overtredelse av strl §§ 168, 169 eller 170. Kommisjonen kjenner ikke til tilfeller hvor dette har vært gjort i praksis, og anser bestemmelsen som lite praktisk. Antakelig er ikke offentlig kunngjøring noe særlig egnet middel til å renvaske den fornærmede. Dersom den uriktige anklagen har ødelagt den fornærmedes omdømme i en slik grad at dette ikke gjenopprettes i kraft av dommen alene, vil han eller hun antakelig ha et erstatningskrav mot domfelte. Strl § 173 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 178

Bestemmelsen gir på visse vilkår trykte ihendehaverpapirer og tilhørende utbyttebevis det samme vernet som penger etter strl §§ 174 til 177. Utover penger finnes en rekke andre betalingsmidler som ansees som dokumenter, for eksempel sjekker, bank- og postgiroanvisninger og ulike former for betalings- eller kredittkort. Forfalskning av disse rammes av strl kap 18 om dokumentfalsk, ikke av kapittel 17 om pengefalsk. I praksis vil visstnok påtalemyndigheten som regel også henføre en overtredelse av § 178 under dokumentfalskbestemmelsene, jf Straffelovkommentaren bind II s 394. Kommisjonen ser ikke noen grunn til å sette ihendehaverpapirer i noen annen stilling enn andre dokumenter, inklusive slike som også er betalingsmidler, og går ikke inn for å videreføre denne særregelen.

Strl § 183

Strl § 183 er en strengere bestemmelse for visse kvalifiserte former for bruk av falskt dokument. Som nevnt i avsnitt 9.17 foran om utk kap 31 om vern av tilliten til dokumenter og penger foreslår kommisjonen et nytt straffebud som primært retter seg mot forfalskning. Bare i de tilfellene der den som bruker det falske dokumentet ikke kan straffes for forfalskning eller anskaffelse, er bruken foreslått gjort straffbar. Den økte straffverdigheten ved at dokumentet brukes som middel til en annen straffbar handling, ivaretas etter kommisjonens syn i tilstrekkelig grad av reglene om konkurrens. Strl § 183 foreslås dermed ikke videreført.

Strl § 186

Strl § 186 rammer den som til forberedelse av dokumentfalsk lager eller anskaffer falske segl, stempler eller andre gjenstander som «tilkjendegiver seg som bestemte til at benyttes til Eftergjørelse eller Forfalskning», eller som i slik hensikt tilvender seg et ekte segl, stempel eller merke.

Det er i dag ikke uvanlig at kopieringsmaskiner og datautstyr brukes til forfalskning. Slikt utstyr har primært et legalt bruksområde og tilkjennegir seg ikke som bestemt til å benyttes til ettergjøring eller forfalskning, jf omtalen av utk § 31–10 om forberedelse til pengefalsk i avsnitt 9.17.2 foran. Bruk av falske eller stjålne stempler benyttes nok fortsatt til dokumentfalsk, typisk legers stempler ved forfalskning av resepter, men kommisjonen finner ikke dette tungtveiende nok til å ville opprettholde kriminaliseringen av slike forberedelseshandlinger som nevnt. Strl § 186 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 187 første handlingsalternativ

Strl § 187 første handlingsalternativ rammer den som i rettsstridig hensikt fragår sin underskrift på et dokument.

Å lyve er i alminnelighet ikke straffbart. Kommisjonen er av den oppfatningen at dette også bør gjelde selv om løgnen knytter seg til en underskrift på et dokument. Her får man nøye seg med det vernet som utk § 24–1 om uriktig forklaring gir. Andre straffverdige tilfeller vil kunne rammes for eksempel som bedrageri. Bestemmelsen foreslås ikke videreført.

Strl § 192 fjerde ledd

Ved lovrevisjonen 11. august 2000 nr 76 ble også grovt uaktsom voldtekt kriminalisert, jf Ot prp nr 28 (1999–2000) s 30. Skyldkravet er hjemlet i strl § 192 fjerde ledd, som fastsetter en lavere strafferamme for grovt uaktsom voldtekt enn for forsettlig overtredelse av straffebudet.

Kommisjonen finner her grunn til å understreke at straff er et virkemiddel som bare bør benyttes når det er praktisk behov for det, og når tungtveiende interesser taler for kriminalisering, jf avsnitt 4.2 foran. Kommisjonen er enig med flertallet i Seksuallovbruddsutvalget, som konkluderte med at det ikke forelå tungtveiende hensyn som tilsa å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt, jf NOU 1997: 23 s 53. Heller ikke andre nordiske land har funnet behov for dette, jf s 50 i utredningen.

Bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt vil i praksis ramme et svært lite sjikt av overtredelser. For at handlingen skal ansees som voldtekt, er det normalt en forutsetning at gjerningspersonen har skaffet seg den seksuelle omgangen ved vold eller truende atferd, jf strl § 192 første ledd bokstavene a og c. Dersom volden eller den truende atferden har hatt et visst omfang, vil man normalt finne det bevist at den seksuelle omgangen ikke skjedde frivillig fra offerets side, og at gjerningspersonen forsto dette. I slike tilfeller er det straffebudet mot forsettlig voldtekt som skal anvendes. Det samme gjelder dersom offeret har satt seg til motverge eller på annen måte gitt klart uttrykk for at vedkommende ikke ville ha seksuell omgang med gjerningspersonen. I forhold til disse handlingsalternativene vil derfor bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt i første rekke få praktisk anvendelse for tilfeller hvor voldsanvendelsen eller den truende atferden har vært relativt beskjeden, og hvor offeret på grunn av rus eller frykt ikke har vært i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen.

Det regnes også som voldtekt å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen, selv om det ikke er utvist vold eller truende atferd, jf strl § 192 første ledd bokstav b. Dette handlingsalternativet vil for eksempel kunne komme til anvendelse hvis offeret sover eller er overstadig beruset. Det omfatter også tilfeller hvor den psykiske evnen til motstand er borte, jf Straffelovkommentaren bind II s 439. En gjerningsperson som utnytter en slik situasjon til å skaffe seg seksuell omgang, vil normalt ha opptrådt forsettlig. Noe eget straffebud mot grovt uaktsomme overtredelser vil det i slike tilfeller ikke være behov for. Hvis det derimot ikke foreligger slik utnyttelse, er man etter kommisjonens oppfatning utenfor det området hvor det er naturlig at strafferettsapparatet griper inn.

I mange av de sakene man møter i praksis hvor de ovenfor nevnte forutsetningene er til stede, har gjerningspersonen vært beruset. Hvis selvforskyldt rus var årsaken til at gjerningspersonen ikke oppfattet situasjonen riktig, skal vedkommende likevel bedømmes som edru, jf utk § 3–12 tredje ledd. Som regel vil handlingen av den grunn måtte bedømmes som forsettlig. Også dette reduserer behovet for en bestemmelse om grovt uaktsom voldtekt.

En sentral forklaring på det lave antallet domfellelser i voldtektssaker er at det ofte er vanskelig å bevise om det har skjedd et overgrep. Særlig gjelder dette i saker hvor den påståtte voldsanvendelsen eller truende atferden har vært av relativt beskjeden art. Bevisproblemene knytter seg imidlertid ikke bare til det subjektive straffbarhetsvilkåret, det vil si til vurderingen av om det foreligger nødvendig skyld, men vel så gjerne til hva som rent faktisk har skjedd. I en del saker er det vanskelig å klarlegge om gjerningspersonen har opptrådt tilstrekkelig voldelig eller truende. Det vil også kunne reises tvil ved om offeret faktisk deltok frivillig. Vanskelighetene med å klarlegge hendelsesforløpet avhjelpes imidlertid ikke ved å fravike forsettskravet.

Uaktsomhetsansvar krever etter kommisjonens oppfatning en særskilt begrunnelse, jf avsnitt 4.3.1 foran. Spørsmålet om gjerningspersonen handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, vil neppe komme på spissen med mindre gjerningspersonen og den fornærmede har hatt en viss fysisk kontakt forut for at den seksuelle omgangen fant sted. Det må videre forutsettes en stor grad av kommunikasjonssvikt mellom partene: Offeret har ikke gitt uttrykk for sin motvilje mot seksuell omgang, og gjerningspersonen har ikke innsett at atferden kan oppfattes som truende, og at den seksuelle omgangen har sammenheng med dette. Riktignok kan gjerningspersonen derved ha utvist en klanderverdig opptreden. Etter kommisjonens oppfatning gir dette likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for å straffe denne type handlinger. Kommisjonen har for øvrig vanskelig for å se at et uaktsomhetsansvar på dette området vil fylle noe praktisk behov. Strl § 192 fjerde ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført. Utk § 28–1 om voldtekt og § 28–2 om grov voldtekt, jf avsnitt 9.14.2 foran, vil da utelukkende ramme forsettlige overtredelser.

Strl § 205

Strl § 205 rammer den som medvirker til handlinger som nevnt i strl kap 19 om seksualforbrytelser. Bestemmelsen er overflødig ved siden av kommisjonens forslag om en generell medvirkningsbestemmelse i utk § 3–2, og den foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 206

Strl § 206 gir en definisjon av begrepet samleie som skal legges til grunn når strl §§ 192 andre ledd, 195 første ledd og 198 knytter rettsvirkninger til begrepet. Etter kommisjonens forslag til nye bestemmelser om seksuallovbrudd, jf avsnitt 9.14 foran, vil begrepet samleie bare gjenfinnes i utk § 28–6 om grov seksuell omgang med barn under 14 år og utk § 28–10 om søskenincest. Definisjonen av samleie er ikke den samme etter disse bestemmelsene, verken etter gjeldende rett eller etter kommisjonens forslag, og den bør derfor innarbeides direkte i utk §§ 28–6 og 28–10. Strl § 206 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 207

Strl § 207 gir domstolene en plikt til å vurdere om rettighetstap skal idømmes når noen kjennes skyldig i overtredelse av strl §§ 195, 196, 200 andre ledd eller 201 bokstav c. Regelen ble tilføyd kapitlet om seksualforbrytelser ved lov 11. august 2000 nr 76 etter forslag fra departementet, jf Ot prp nr 28 (1999–2000) s 63. Seksuallovbruddsutvalget drøftet også behovet for en slik bestemmelse, men kom til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å ta inn en slik bestemmelse i straffeloven, jf NOU 1997: 23 s 32. I og med domstolenes vide adgang til å idømme rettighetstap, jf strl § 29, fant utvalget det heller ikke hensiktsmessig å innføre en slik bestemmelse i straffeprosessloven.

Straffelovkommisjonen er enig med utvalget. Hvis spørsmålet om å vurdere rettighetstap forsømmes i praksis, bør dette heller løses ved at overordnet påtalemyndighet innskjerper at spørsmålet i større grad skal vurderes og tas opp i straffesaken. Behovet for lovregulering oppstår først hvis rettighetstapet skal være obligatorisk. Kommisjonen legger imidlertid til grunn at en ordning med automatisk rettighetstap vil kunne føre til urimelige resultater, og går ikke inn for en slik lovendring. Strl § 207 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 208

Strl § 208 begrenser ansvaret for ærekrenkende beskyldninger om at noen har begått alvorlige seksuelle overgrep. Ansvarsfriheten gjelder imidlertid bare når beskyldningene er framsatt i en anmeldelse eller i en fortrolig samtale, og bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom det var grovt uaktsomt av den fornærmede å legge til grunn at opplysningene var sanne.

Bestemmelsen ble tilføyd kapitlet om seksualforbrytelser ved lov 11. august 2000 nr 76 etter initiativ fra Justiskomiteen, jf Innst O nr 92 (1999–2000) s 14 flg. Departementet drøftet også behovet for å begrense adgangen til å reise ærekrenkelsessak i forbindelse med saker om seksualforbrytelser, jf Ot prp nr 28 (1999–2000) s 40 flg, men konkluderte med at eventuelle endringer i stedet burde inngå i «en samlet injurierettslig reform», jf s 44 i proposisjonen.

Strl § 208 er en lite prinsipiell bestemmelse. Som departementet påpekte på s 40 i proposisjonen, er det ikke bare påstander om seksualforbrytelser som kan lede til urimelige søksmål. Slike søksmål kan reises på bakgrunn av enhver påstand om at den ærekrenkede har foretatt noe straffbart. Hvis påstanden ikke kan bevises, er det gode utsikter til å vinne fram, selv om påstanden i virkeligheten var sann. Kommisjonen stiller seg allerede i utgangspunktet skeptisk til å videreføre en bestemmelse av så utpreget kasuistisk karakter. For straffelovgivningens vedkommende er det imidlertid tilstrekkelig å peke på at bestemmelsens anvendelsesområde vil bortfalle som følge av de foreslåtte innskrenkningene i strl kap 23 om ærekrenkelser, jf avsnitt 9.12 foran og avsnitt 11.3.2 nedenfor.

I utk § 26–12 om ærekrenkelse foreslår kommisjonen for det første å innføre grov uaktsomhet som skyldkrav med hensyn til den omstendighet at beskyldningen er usann. Siden straffrihetsregelen i strl § 208 ikke kommer til anvendelse hvis det er utvist slik uaktsomhet, blir bestemmelsen overflødig.

Kommisjonen foreslår dernest å innføre et vilkår i utk § 26–12 om at ærekrenkelsen må ha skjedd offentlig. Betydningen av strl § 208 vil antakelig også av den grunn bortfalle for straffelovgivningens vedkommende. I praksis vil det samme følge av forslaget om å oppheve ordningen med private straffesaker, jf avsnitt 7.9 foran, ettersom man vanskelig kan tenke seg at påtalemyndigheten vil reise ærekrenkelsessak i et slikt tilfelle.

Strl § 208 har for øvrig fått mindre selvstendig betydning etter Høyesteretts dom 20. november 2001 (HR-2001–00019), som er nærmere omtalt i forbindelse med utk § 26–12 om ærekrenkelse, jf avsnitt 9.12.2 foran. Høyesteretts flertall var «enig med førstvoterende i at (§ 208) ikke kommer til anvendelse», siden bestemmelsen trådte i kraft etter at saksforholdet var avsluttet. Flertallet framholdt imidlertid at «vedtakelsen selvsagt ikke (utelukker) at norsk strafferett i lys av EMK allerede hadde et innhold som delvis var i samsvar med den nye bestemmelsen», og bygget sin avgjørelse på dette.

Strl § 208 begrenser ikke bare det strafferettslige ansvaret. Bestemmelsen statuerer også ansvarsfrihet i relasjon til erstatningsretten. Kommisjonens forslag om å innskrenke straffansvaret for ærekrenkelser berører ikke utstrekningen av det sivilrettslige vernet mot ærekrenkelser, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor. Kommisjonen tar ikke stilling til om strl § 208 bør videreføres i sivilretten, og nøyer seg med med å foreslå bestemmelsen sløyfet i straffeloven.

Strl § 215

Strl § 215 første handlingsalternativ rammer den som i rettsstridig hensikt søker å unndra en annen «den ham tilkommende Familiestand», mens andre handlingsalternativ gjelder det å søke å tilvende seg selv eller andre en falsk familiestand.

Ved innføringen av barneloven 8. april 1981 nr 7 ble det fastsatt at strl § 215 ikke skulle gjelde ved fastsetting av farskap etter barneloven, jf § 215 andre ledd. I forarbeidene til lovendringen, jf NOU 1977: 35 s 147–148, heter det blant annet: «I de tilfelle hvor noen opptrer straffverdig i forbindelse med fastsetting av farskap, antar utvalget at forholdet vil rammes av andre straffebud, f.eks. §§ 163 eller 166 om falsk forklaring.»

Også andre straffebud kan tenkes anvendt ved de handlingene som i dag rammes av strl § 215, for eksempel dokumentfalsk eller bedrageri. Strl § 215 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 217

Bestemmelsen høyner strafferammen for unndragelse av en umyndig fra omsorg når unndragelsen skjer i utuktig øyemed. De praktiske tilfellene her antas å kunne rammes som grov frihetsberøvelse etter utk § 26–4. Kommisjonen ser ikke noe behov for å opprettholde strl § 217, og bestemmelsen foreslås ikke videreført.

Strl § 218

Strl § 218 første ledd nr 1 rammer den som anvender et barn under 16 år som står under vedkommendes myndighet eller oppsikt, på en måte som er «fordærvelig for dets Helbred, Sædelighet eller Retskaffenhed». Dersom dette skjer ved misbruk av myndighet, hever første ledd nr 2 aldersgrensen til 18 år. Andre ledd presiserer medvirkningansvaret.

Særlovgivningen antas å gi den tilstrekkelige beskyttelse som dette straffebudet var ment å gi, jf særlig barnevernloven 17. juli 1992 nr 100, arbeidsmiljøloven 4. februar 1977 nr 4 kapittel IX om arbeid av barn og ungdom og straffebestemmelsene i lovens §§ 85 og 88, samt alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 1–5 tredje ledd om aldersgrense for den som selger eller skjenker alkoholholdig drikk, jf straffebestemmelsen i lovens § 10–1. Strl § 218 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 219

Bestemmelsen rammer forskjellige former for overtredelser i familieforhold, for det første det å unndra seg lovpålagt forsørgelsesplikt, jf ekteskapsloven 4. juli 1991 nr 47 § 38 og barneloven 8. april 1981 nr 7 §§ 51 og 52. Kommisjonen er ikke kjent med at denne delen av bestemmelsen brukes i praksis, og med vår tids sosiale støtteordninger må det antas at den har mistet sin betydning.

Etter bestemmelsens andre handlingsalternativ straffes den som ved vanrøkt, mishandling eller liknende atferd oftere eller grovt krenker sine plikter overfor ektefelle, barn eller andre i husstanden. Forutsetningen er at den fornærmede på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv. I nyere rettspraksis brukes denne delen av bestemmelsen ofte i tilfeller hvor også andre straffebud kan anvendes på de aktuelle handlingene, for eksempel straffebudene mot legemsovertredelser, trusler, frihetsberøvelser og seksualovertredelser. Kommisjonen legger til grunn at de straffebudene som retter seg mot de konkrete handlingene, i tilstrekkelig grad dekker slike tilfeller. Opphevelsen av strl § 219 vil derfor ikke svekke det strafferettslige vernet mot slike handlinger i familieforhold.

Psykisk mishandling og andre former for omsorgssvikt enn de nevnte omfattes også av det andre handlingsalternativet i strl § 219. Kommisjonen er ikke kjent med at strl § 219 i nyere tid har vært benyttet i andre tilfeller enn de som uansett dekkes av straffebudene mot legemsovertredelser mv. Der hvor slike straffebud likevel ikke er dekkende, legger kommisjonen til grunn at man i våre dager heller bør la sakene bli håndtert av det sosiale hjelpeapparatet enn av strafferettspleien. Strl § 219 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 220

Strl § 220 første ledd rammer den som inngår ekteskap i strid med forbudene i ekteskapsloven 4. juli 1991 nr 47 § 3 mot ekteskap mellom nære slektninger eller § 4 mot ekteskap når tidligere ekteskap består (bigami). Bestemmelsen gjelder også for inngåelse av partnerskap i strid med de tilsvarende forbudene for inngåelse av partnerskap etter lov 30. april 1993 nr 40.

Etter strl § 220 andre ledd straffes den som bevirker eller medvirker til at et ekteskap eller registrert partnerskap som på grunn av de benyttede former er ugyldig, inngås med noen som er uvitende om ugyldigheten.

Det er en offentlig interesse å hindre inngåelse av ekteskap eller partnerskap mellom nære slektninger, eller så lenge et tidligere ekteskap eller partnerskap består. Den offentlige interesse i å forebygge at ekteskap eller partnerskap inngås i strid med de aktuelle forbudene, utøves gjennom prøving av om vilkårene for ekteskap eller partnerskap er oppfylt, jf blant annet ekteskapsloven §§ 6, 7 og 11. Dersom overtredelse skjer, kan både hver av partene og det offentlige ved fylkesmannen reise sak for å få ekteskapet eller partnerskapet oppløst, jf ekteskapsloven § 24 og partnerskapsloven § 3 andre ledd.

Strl § 220 er plassert i et eget kapittel om forbrytelser med hensyn til familieforhold. Plasseringen viser at en overtredelse av paragrafen – i alle fall hva gjelder bigami – kanskje ikke først og fremst representerer en krenkelse av offentlige interesser, men av ekteskapet som sosial institusjon. Bigami kan også oppfattes som særlig anstøtelig fordi det er i strid med enkeltes oppfatninger av seksualmoral eller religiøse forestillinger om ekteskapet.

I de siste 20–30 årene har det skjedd store endringer i samlivsmønsteret. Det allment utbredte samboerskapet er et nytt fenomen. I NOU 1999: 25 s 63 opplyses det at det i 1998 var anslagsvis 250 000 samboerpar her i landet. Blant samboerne vil det være enkelte som samtidig er gift med en annen, jf samme sted s 33, hvor det framholdes at dette «setter kritisk lys på de bigamiliknende problemer som oppstår når samboerskap eksisterer ved siden av ekteskap». Slike forhold rammes ikke av noen straffebestemmelse, jf opphevelsen av den såkalte konkubinatparagrafen (§ 379) i 1972. Opphevelse av strl § 220 vil likestille samboerskap og ekteskap også med hensyn til det strafferettslige vernet.

Det er grunn til å tro at polygame ekteskap inngått i utlandet, men der partene bor her i landet, er mer utbredt nå enn før som følge av innvandring fra land der slikt ekteskap lovlig kan inngås. Selv om man skulle beholde en straffebestemmelse mot bigami, vil kravet til dobbel straffbarhet, jf utk § 1–6 første ledd nr 1 og § 1–7, jf avsnittene 8.1.8 og 8.1.9 foran, medføre at inngåelse av et bigamisk ekteskap i utlandet bare rammes dersom inngåelsen var straffbar etter loven i det landet der ekteskapet ble inngått.

Barne- og familiedepartementet rettet i 1999 en forespørsel til fylkesmannsembetene for å få kartlagt antall bigamitilfeller som embetene hadde fått kjennskap til. Undersøkelsen gjaldt perioden fra 1995 til sommeren 1999. Fylkesmennene rapporterte 22 fastslåtte tilfeller av bigami. Bare 2 av disse sakene ble anmeldt til politiet. 10 av bigamiekteskapene var inngått i utlandet, hvorav 8 i land som godtar flergifte.

Behovet for å kunne møte med straff de krenkelser av offentlig myndighet eller offentlige interesser som bigami representerer, ivaretas etter kommisjonens oppfatning av andre straffebud, og begrunner neppe en videreføring av strl § 220. Man kan vanskelig tenke seg praktisk forekommende tilfeller av bigami uten at det samtidig er avgitt uriktig forklaring til offentlig myndighet, jf strl § 166, som er foreslått videreført i utk § 24–1 om uriktig forklaring, jf Rt 1951 s 780 og Rt 1962 s 871. Straff for dokumentfalsk vil også kunne være aktuelt, jf kravet i ekteskapsloven § 7 første ledd bokstav e om attester som bevis for at ekteskapsvilkårene er oppfylt.

Straffbarheten av bigami avhenger ikke av om noen av de berørte var uvitende om det tidligere ekteskapet eller partnerskapet.

Når det gjelder hensynet til den som alt er gift eller partner, er det ikke uten interesse å registrere at man alt i forarbeidene til straffeloven ikke anså krenkelsen overfor ham eller henne som vesentlig mer straffverdig enn en annen form for ekteskapelig utroskap, jf SKM I 1896 s 206: «Hvad angaar bigamisk Ægteskab, indeholder dette, al den Stund det er en ugyldighed, ingen væsentlig større Krænkelse af den Ægtefælles Ret, til hvem man allerede er bunden, end et andet Ægteskabsbrud, navnlig end et Konkubinat», og strafferammen etter § 220 første ledd første punktum ble betydelig senket i forhold til kriminalloven 1842. Etter dagens ekteskapslovgivning gjør ikke bigami et bestående ekteskap ugyldig. Men hensynet til den første ektefelle eller partner bør likevel heller ikke i dag kunne begrunne dette straffebudet, likeså lite som ekteskapelig utroskap igjen skulle henføres til strafferettslig regulering.

Heller ikke hensynet til den som inngår ekteskap eller partnerskap uvitende om det alt bestående, tilsier videreføring av bestemmelsen i tillegg til straffebudene mot uriktig forklaring mv. I dag gjelder en forhøyet strafferamme dersom den nye ektefelle eller partner holdes i uvitenhet, jf strl § 220 første ledd andre punktum. Det svik overfor den enkelte som slike handlinger utgjør, gjelder ikke bare for ekteskap og registrert partnerskap, jf foran om samboerskap. Svik i seg selv er ikke, og bør ikke være, kriminalisert i straffeloven. Selv om det kan oppleves som særlig krenkende å bli ført bak lyset på den måten som her er aktuell, finner ikke kommisjonen dette tilstrekkelig tungtveiende til å ville videreføre strl § 220 første ledd for de tilfellene der den andre parten er uvitende om at ekteskapet eller partnerskapet ble inngått i strid med de aktuelle regelsettene. Foreligger det forsett om uberettiget vinning, vil for øvrig bedrageribestemmelsen kunne være anvendelig.

Som nevnt rammer strl § 220 første ledd ikke bare bigami, men også at det inngås ekteskap eller partnerskap mellom nære slektninger. Også for disse overtredelsene ansees behovet for straff som reaksjon ivaretatt gjennom straffebud mot uriktig forklaring og dokumentfalsk, jf foran. De arvebiologiske hensyn – og hensynet til seksualmoralen – er ivaretatt gjennom straffelovens sedelighetskapittel, jf utk kap 28.

De handlingene som er straffbare etter strl § 220 andre ledd, har etter sitt innhold lite til felles med forbudene mot ekteskap/partnerskap mellom nære slektninger eller bigami. Etter andre ledd er det straffbart å bevirke eller medvirke til at det inngås ekteskap eller partnerskap som på grunn av de benyttede former er ugyldig, forutsatt at i alle fall en av partene er uvitende om ugyldigheten. Et eksempel er at den ene av partene holdes uvitende om at den som foretar vigselen, ikke oppfyller kravet til å være vigsler etter ekteskapsloven § 12. I SKM I 1896 s 205–206 sies det følgende om bakgrunnen for bestemmelsen:

«Derimod synes der Grund til at optage en alvorlig Straffetrusel mod den, som foretager eller medvirker til Foretagelsen af ugyldige Ægteskabsstiftelsesakter , naar derved nogen ledes bak lyset. Paa Grund af det Urede, som i internationale Forhold hersker i Ægteskabsretten, kan dette let ske, selv om man bortser fra saadanne gamle velkjendte Exempler, som at man ved Hjælp af en som Præst forklædt Lægmand lader sig vie til en intet ondt anende.»

Motivenes forutsetning om at slike handlinger lett kan skje, synes ikke å ha slått til, i hvert fall ikke dersom man tar utgangspunkt i rettspraksis. Kommisjonen kjenner ikke til rettsavgjørelser etter strl § 220 andre ledd i nyere tid. Det synes da å være lite behov for et straffebud som dette. Strl § 220 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 224

Strl § 224 rammer det å bringe noen i sin eller en annens vold ved makt, trussel eller underfundig atferd og i slik hensikt som bestemmelsen nevner. Bestemmelsen har til formål å bekjempe såkalt hvit slavehandel, derunder bortføring av kvinner til bordeller i fremmede land. Etter kommisjonens oppfatning er en slik bestemmelse unødvendig ved siden av utk § 26–3 om frihetsberøvelse. Bestemmelsen har riktignok en strengere strafferamme enn strl § 223. Det vil imidlertid kunne virke skjerpende ved straffutmålingen at frihetsberøvelsen er foretatt med forsett om slik bortføring mv, jf strl § 224. I utk § 26–4 om grov frihetsberøvelse foreslås det å ta inn som momenter ved helhetsvurderingen at gjerningspersonen (forsettlig) har begått noen av de handlingene som strl § 224 i dag krever hensikt om å begå. Strl § 224 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 226

Paragrafen omhandler to typetilfeller. Det ene er forsettlig frihetsberøvelse der gjerningspersonen ikke kan straffes etter strl § 223 fordi vedkommende la til grunn – riktignok uaktsomt – at frihetsberøvelsen var lovlig. Anvendelsesområdet for bestemmelsen begrenses betydelig ved at det i rettspraksis er fastslått at villfarelsen må gjelde faktum, jf Rt 1992 s 61. Det er da vanskelig å se noe behov for denne spesialbestemmelsen. For øvrig kan grovt uaktsomme frihetsberøvelser etter omstendighetene rammes av strl § 325 første ledd nr 1, som dekkes av forslaget til utk § 22–3 om grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet, jf avsnitt 9.8.2 foran. Ut over dette ser kommisjonen ikke noe behov for å kriminalisere uaktsom frihetsberøvelse.

Det andre typetilfellet under strl § 226 er materielt sett lovlige pågripelser, men der «den lovbestemte Fremgangsmaade» ikke overholdes. Bestemmelsen har ikke selvstendig betydning i tilfeller der politiet foretar pågripelser, da dette jo reguleres av strl § 117 tredje ledd, som foreslås videreført i utk § 22–2 om grovt misbruk av offentlig myndighet. Når det gjelder strafferettslig regulering av pågripelser foretatt av andre enn politiet, vil straffebud om legemsfornærmelse, tvang mv være tilstrekkelig. Strl § 226 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 230

Ved gjentakelse forhøyer strl § 230 strafferammene etter §§ 228 og 229 med inntil en halvdel, forutsatt at den tidligere overtredelsen var «af voldsom Art». Kommisjonen går imidlertid ikke inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Strl § 230 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 234

Bestemmelsen setter en lavere straff for drap enn den som følger av strl § 233, når en mor har drept sitt barn under fødselen eller innen ett døgn etter denne. Under nåtidens sosiale forhold er slike overtredelser sjeldne. Kommisjonen er bare kjent med et fåtall tilfeller som har vært forfulgt strafferettslig i nyere tid. I ett tilfelle ble moren gitt påtaleunnlatelse, mens et annet ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Kommisjonen mener det ikke er behov for noen særregel her. Dersom det skulle bli reist sak i et slikt tilfelle, vil strafferammen for drap, jf utk § 27–5 og avsnitt 9.13.3 foran, kunne fravikes i medhold av utk § 14–1 andre ledd. Strl § 234 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 237

Bestemmelsen rammer uaktsom legemsbeskadigelse når skaden består i «Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade», jf strl § 229 andre straffalternativ. I slike tilfeller vil det ofte være en tilstrekkelig reaksjon at gjerningspersonen dømmes til å erstatte skaden. På mange områder, blant annet i veitrafikken, kan det straffes for brudd på særlige handlingsnormer når det er utvist uaktsomhet. Strl § 237 er heller ikke mye brukt i praksis. Kommisjonen har vurdert om skyldkravet burde endres til grov uaktsomhet, men er kommet til at utk §§ 27–3 og 27–4, som krever forsett, er tilstrekkelige når det gjelder slike legemsskader som er omtalt i strl § 237. Etter kommisjonens oppfatning bør straffansvaret for uforsettlige legemskrenkelser etter straffeloven innskrenkes til de tilfellene hvor skaden er betydelig, jf utk §§ 27–11 og 2–3. Noe annet er at strafferammen i noen tilfeller kan skjerpes som følge av uaktsomme følger av denne typen. Strl § 237 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 240

Bestemmelsen rammer den mann som unndrar seg fra å yte rimelig hjelp og støtte til en kvinne som er gravid eller nedkommer med hans barn, når dette fører til at hun hensettes i en nødlidende eller hjelpeløs tilstand. Kommisjonen antar at det ikke er behov for noen bestemmelse som strl § 240 i dag med de endringene samfunnet har gjennomgått siden århundreskiftet: levestandarden har økt, det sosiale støtteapparatet er blitt bedre, det har blitt økt kunnskap om prevensjonsmidler, kvinner har fått adgang til abort mv. Også synet på ugifte mødre er et annet i dag enn i 1902. Strl § 240 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 241

Denne bestemmelsen rammer den mann som kjenner til at en kvinne som han har besvangret, planlegger å begå en forbrytelse mot fosterets eller barnets liv, og som unnlater å foreta seg noe for å forebygge dette. Kommisjonen antar at det ikke er behov for noen slik særbestemmelse i dag. Det er ikke straffbart å avbryte svangerskapet for kvinnen selv, jf strl § 245 som er omtalt i avsnitt 11.3.2 nedenfor. Den som ikke forebygger en planlagt forbrytelse mot et født barns liv, vil etter omstendighetene kunne rammes av utk § 21–6 om brudd på avvergingsplikt, jf avsnitt 9.7.2 foran. Strl § 241 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 243

Bestemmelsen fastsetter strengere strafferammer for overtredelsen av strl § 242 når denne har framkalt en «øiensynlig» fare for liv eller helbred. Etter kommisjonens oppfatning er det her ikke behov for å fravike den strafferammen som foreslås for utk § 27–14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv, jf avsnitt 9.13.2 foran. Strl § 243 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 244

Bestemmelsens første ledd fastsetter en lavere strafferamme, jf strl § 234, enn strl §§ 242 og 243 for en mor som innen ett døgn etter fødselen hensetter barnet i hjelpeløs tilstand, eventuelt med den følgen at barnet omkommer. Andre ledd gir adgang til å innrømme moren straffrihet dersom barnet har overlevd uten betydelig skade på legeme eller helbred. Det er lite behov for en slik bestemmelse i dag, jf omtalen av strl § 234 foran. Strl § 244 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 263

Strl § 263 gir hjemmel for å høyne straffen med «inntil det halve» når den som dømmes for underslag eller tyveri tidligere har vært straffet etter nærmere oppregnede straffebud. Kommisjonen går imidlertid ikke inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Dette gjelder også strl § 263, som derfor ikke foreslås videreført.

Strl § 269 nr 2

Bestemmelsen rammer det å utruste eller påbegynne utrusting av skip i hensikt å begå ran. Regelen er svært kasuistisk og mindre praktisk i dagens samfunn, og foreslås ikke videreført.

Strl § 273

Strl § 273 rammer det å spre uriktige eller villedende opplysninger for å påvirke priser på varer, verdipapirer eller andre gjenstander. Bestemmelsen antas å være lite brukt. Den overlappes i stor utstrekning av verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr 79 § 2–6, som den står tilbake for, jf strl § 273 andre ledd. Ofte vil også utk § 32–1 om bedrageri og markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 §§ 1 til 3, jf § 17, kunne anvendes på slike tilfeller. Strl § 273 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 279

Strl § 279 er en bestemmelse om gjentakelsesstraff som tilsvarer strl § 263, jf foran, og foreslås av samme grunn ikke videreført.

Strl § 283 a første ledd nr 2

Strl § 283 a første ledd nr 2 setter i visse tilfeller straff for en insolvent skyldner som fortsetter en tapsbringende bedrift til skade for kreditorene, i stedet for å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs. Bestemmelsen er i NOU 1972: 20 s 368 begrunnet med et ønske om å reagere effektivt overfor skyldnere som fortsetter å drive en virksomhet til tross for at stillingen stadig forverrer seg uten utsikt til bedring, selv om man ikke kan peke på bestemte kreditorskadelige handlinger.

Straffelovrådet foreslår at dette handlingsalternativet sløyfes, jf utkastet til strl § 283 a i NOU 1999: 23 Forbrytelser i gjeldsforhold. Rådet peker for det første på at det etter gjeldende rett finnes flere bestemmelser om tvungen avvikling av næringsvirksomhet i slike tilfeller, jf eksemplene fra aksjelovene på s 40–41 i utredningen. Videre pekes det på at det strengt tatt ikke er unnlatelsen av å begjære oppbud mv, men videreføringen av næringsvirksomheten som påfører kreditorene tap. I den grad slike disposisjoner må betraktes som illojale overfor kreditorene, legges det til grunn at utkastet til strl § 281 andre ledd stort sett vil kunne anvendes.

Straffelovrådets forslag til endringer i strl § 281 andre ledd foreslås i det vesentlige fulgt opp, jf utk §§ 33–4 til 33–6 om formuesforringelse ved insolvens mv, jf avsnitt 9.19.2 foran.

Kommisjonen er enig med Straffelovrådet i at strl § 283 a første ledd nr 2 neppe har noen stor selvstendig betydning ved siden av disse bestemmelsene, og foreslår derfor at dette handlingsalternativet sløyfes i utk § 33–7 om unnlatelse av å begjære oppbud mv.

Strl § 285 andre ledd

Strl § 285 andre ledd rammer uttak fra virksomhet som gjerningspersonen har en eier- eller ledelsesmessig tilknytning til. Forutsetningen er at virksomheten «går med tap eller ikke har tilstrekkelig overskudd til dekning av det som uttas». Videre kreves det at «formuesstillingen blir betydelig forverret og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles».

Innholdsmessig er det betydelig overlapping mellom strl § 285 andre ledd og § 281 andre ledd, som begge i hovedsak retter seg mot insolvente skyldneres formuesforringende handlinger. Straffelovrådet foreslår i NOU 1999: 23 at strl § 285 andre ledd oppheves, og viser til at gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsen neppe rekker vesentlig lenger enn rådets forslag til strl § 281 andre ledd, jf s 40 i utredningen. Kommisjonen er enig i denne vurderingen, og nøyer seg for øvrig med å vise til rådets begrunnelse. Bestemmelsen foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 294 nr 1

Etter strl § 294 nr 1 straffes den som ved å framkalle eller styrke en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder formuestap for vedkommende eller noen vedkommende handler for. Bestemmelsen er tilnærmet lik strl § 270 om bedrageri, men med den grunnleggende forskjellen at den ikke krever vinnings hensikt. Forsett om å påføre den fornærmede et formuestap er tilstrekkelig. Forslaget om å fjerne kravet til vinnings hensikt i bedrageribestemmelsen, jf avsnitt 9.18.2 foran, gjør det tvilsomt om strl § 294 nr 1 bør videreføres i en ny straffelov.

Etter utk § 32–1 om bedrageri er det et vilkår at gjerningspersonen har forsett om uberettiget vinning. Dette innebærer at et bedrageri utført med forsett om bare å skade ikke rammes av bedrageribestemmelsen. Slike tilfeller virker ikke særlig praktiske, og strl § 294 nr 1 er i det hele lite brukt. Kommisjonen går, under noen tvil, inn for ikke å videreføre den.

Strl §§ 295 og 296

Dette er ågerbestemmelsene i straffeloven. Prislovgivningen har medført at de mest har historisk interesse. Det straffesanksjonerte forbudet mot urimelige priser i pristiltaksloven 11. juni 1993 nr 66 § 2, jf § 4, antas å gi tilstrekkelig vern mot de handlingene som i dag også er regulert i strl §§ 295 og 296. Straffelovens bestemmelser om åger foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 298

Bestemmelsen rammer det å gjøre seg «en Næringsvei af Lykkespil, som ikke ved særskilt Lov er tilladt, eller af at forlede dertil».

Ordet «lykkespil» er definert i strl § 299 første ledd som «alle Spil om Penge eller Penges værd, ved hvilke paa Grund af Spillets art eller Indsatsernes Høide det vindesyge Øiemed fremtræder som det fremherskende». I tillegg omfattes veddemål og terminspill, jf § 299 andre ledd. De fleste tilfellerne av slike «lykkespil» omfattes av lotteridefinisjonen i lotteriloven 24. februar 1995 nr 11 § 1 bokstav a. Dette innebærer at det som hovedregel er straffbart å avholde slike spill uten tillatelse, jf § 17, jf § 6 første ledd. I de tilfellene hvor lotteriloven gjør unntak fra kravet om tillatelse, jf § 6 andre ledd og § 7, må det antas at heller ikke straffelovens bestemmelser kan anvendes. Etter lotteriloven § 17 andre ledd siste punktum, jf § 16, er det videre straffbart som grov overtredelse å opprette eller delta i «pyramidespill, lykkekjeder, kjedeforretninger eller liknende tiltak hvor penger eller andre verdier omsettes etter hvert innen en ubestemt krets av personer». Enkelte former for lykkespill kan også rammes av pengespilloven 28. august 1992 nr 103 § 15, jf § 2. Lotteriloven og pengespilloven er ikke fullstendig dekkende for de handlingene som er gjort straffbare etter strl § 298. Blant annet er det etter strl § 298 ikke bare straffbart å avholde, men også å delta i lykkespill når dette gjøres til næringsvei. Kommisjonen mener likevel at den moderne særlovgivningen om pengespill og lotterier er tilstrekkelig når det gjelder å gi hovedreglene for, og straffebestemmelser mot, slike aktiviteter.

I henhold til strl § 299 andre ledd skal også «Terminspil (Differenshandel), ved hvilke det samme er Tilfældet» ansees som Lykkespill, og dermed være straffbart som næringsvei etter § 298. I henhold til forarbeidene må disse uttrykkene forstås som betegnelser på avtaler om kjøp hvor det i stedet for levering skjer et oppgjør mellom partene av differansen mellom den avtalte prisen og markedsprisen på leveringstidspunktet. Denne typen transaksjoner ble i sin tid ansett for samfunnsøkonomisk uheldig, men er i dag i større grad godtatt, slik at det i praksis ikke reises tiltale etter strl § 299, jf Asbjørnsen, Utforming av straffebud rettet mot økonomisk kriminalitet s 111. Tjaum, Valuta- og renteswaper s 315 beskriver hvordan innstillingen til terminhandel har endret seg, slik at også myndighetene i våre dager er involvert i slik handel.

Etter omstendighetene kan en rekke avtaleformer som i dag er forholdsvis alminnelige, omfattes av lovens ordlyd. Som en følge av endrede samfunnsforhold og rettsoppfatninger er det presise omfanget av bestemmelsen imidlertid uklart. Drøftelsene av dette spørsmålet i lovforarbeider og juridisk teori har først og fremst vært knyttet til omfanget av ugyldighetsregelen i straffelovens ikrafttredelseslov 22. mai 1902 nr 11 § 12 nr 1 tredje jf første ledd, som for øvrig foreslås overført til avtaleloven 31. mai 1918 nr 4 kapittel 3, jf avsnitt 11.3.4 nedenfor. Strl ikrl § 12 omfatter de samme avtaleformene som strl § 299 andre ledd om terminspill og differansehandel. Ved siden av denne regelen er det ikke noe praktisk behov for strl § 299 andre ledd, jf § 298. Spørsmålet om hvilke avtaleformer som bør forekomme i forretningslivet, bør i det hele tatt reguleres utenfor straffeloven. Kommisjonen går derfor ikke inn for å videreføre bestemmelsen.

Strl § 299

Bestemmelsen inneholder straffelovens definisjon av «lykkespill». En slik definisjon er unødvendig som følge av at strl §§ 298 og 383 ikke foreslås videreført, jf omtalen av disse bestemmelsene.

Strl § 300

Bestemmelsen rammer den som ved saksanlegg eller ved trussel om det, eller om «nogenslags Fortræd», søker å inndrive hos den annen part eller hos noen tredjemann et ugyldig krav som vedkommende har ervervet «i vindesyg Hensigt» ved å misbruke en umyndig eller mindreårigs lettsinn eller uerfarenhet. Straffebudet har røtter tilbake til en forordning fra 1754 om straff blant annet for den som ga umyndige eller mindreårige ulovlig kreditt. Kommisjonen mener det er lite behov for et slikt straffebud i dag. Strl § 300 foreslås ikke videreført.

Strl § 325 første ledd nr 2 til 5

Strl § 325 gjelder for offentlige tjenestemenn som ikke er ombudsmenn.

Strl § 325 første ledd nr 2 retter seg mot det å foreta en handling som på grunn av vedkommendes stilling er forbudt, for eksempel i henhold til lov eller instruks. Overtredelse vil representere brudd på tjenesteplikt.

Strl § 325 første ledd nr 3 rammer det å gjøre seg skyldig i utilbørlig opptreden mot noen under utførelse av offentlig tjeneste. Utilbørlig opptreden mot foresatte eller underordnede i anledning tjenesten dekkes av første ledd nr 4. Etter første ledd nr 5 straffes den offentlige tjenestemann (jf foran) som utenfor tjenesten utviser et forhold som gjør vedkommende uverdig til eller som virker nedbrytende på den tillit eller aktelse som er nødvendig for stillingen.

I avsnitt 9.8.2 foran har kommisjonen redegjort for de avveininger som har ledet fram til kommisjonens standpunkt om å nøye seg med straffebestemmelser mot brudd på tjenesteplikter i tilknytning til utøving av offentlig myndighet. Det vises til denne drøftelsen. Standpunktet innebærer at offentlige tjenestemenns forgåelser i eller utenfor tjenesten som ikke rammes av utk §§ 22–1 til 22–3 om misbruk av offentlig myndighet eller av andre straffebud, avkriminaliseres og henvises til de alternative sanksjonene som gjelder for arbeidsforholdet. Strl § 325 første ledd nr 2 til 5 foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 327

Bestemmelsens første ledd rammer den som, skjønt det kunne skje uten særlig fare eller oppofrelse, unnlater på oppfordring å bistå en offentlig tjenestemann når hjelp er «fornøden til Afvendelse» av en forbrytelse eller ulykke, eller avholder en annen fra å yte slik bistand. Den som ellers uberettiget nekter noen offentlig tjenestemann sin bistand, straffes etter andre ledd.

I en rekke situasjoner foreligger det en handle- eller hjelpeplikt etter andre straffesanksjonerte bestemmelser. Det vises her til den generelle bestemmelsen om hjelpeplikt i strl § 387, som foreslås videreført i utk § 27–13 om forsømmelse av hjelpeplikt. Dette straffebudet foreslås å gjelde ikke bare når det foreligger fare for tap av menneskeliv, som i dag, men også når noen står i fare for å bli påført en betydelig skade på legeme eller helse. Videre kan nevnes vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 31, jf § 12, om plikter ved trafikkuhell, og brannvernloven 5. juni 1987 nr 26 § 36, jf §§ 14 fjerde ledd, 15 og 16. De to sistnevnte paragrafene gjelder henholdsvis varslings- og bistandsplikt i tilfelle brann. Sivilforsvarsloven 17. juli 1953 nr 9 § 2 første ledd inneholder en generell, straffesanksjonert bistandsplikt på det området loven regulerer.

Strl § 387 og straffebestemmelsene i særlovgivningen for brudd på ulike hjelpe- eller bistandsplikter synes å gjøre i alle fall strl § 327 andre ledd overflødig. Eksistensen av slike bestemmelser er også av betydning for vurderingen av paragrafens første ledd.

I Straffelovkommentaren bind III s 20 omtales hele bestemmelsen som praktisk helt uviktig, under henvisning til at det ikke synes å være avsagt en eneste høyesterettsdom hvor § 327 har vært anvendt. Heller ikke kommisjonen har funnet eksempler fra rettspraksis på at bestemmelsen har vært benyttet. Strl § 327 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 328 første ledd nr 3

Strl § 328 første ledd nr 3 rammer den som foretar en handling som alene kan foretas i henhold til en offentlig tjenestestilling som vedkommende ikke innehar.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med strl §§ 129 og 328 første ledd nr 2, som videreføres i utk § 19–8 om uhjemlet myndighetsutøving mv, jf avsnitt 9.5.2 foran. Etter § 19–8 vil det fortsatt være straffbart offentlig eller i utilbørlig øyemed å utgi seg for offentlig tjenestemann eller uhjemlet utøve noen offentlig myndighet. Strl § 328 første ledd nr 3 har selvstendig betydning for tilsynelatende offentlige tjenestehandlinger som ikke regnes som utøving av offentlig myndighet. Kommisjonen ser ikke noen grunn til å opprettholde kriminaliseringen av slik atferd, ikke minst i lys av at den offentlige sektor i samfunnet etter hvert har blitt langt mer omfattende enn den var da straffeloven ble vedtatt, og at det i dagens samfunn er en mer glidende overgang mellom offentlig og privat virksomhet. Bestemmelsen, og for øvrig også strl §§ 129 og 328 første ledd nr 2, har vært lite brukt i praksis. Strl § 328 første ledd nr 3 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 329

Strl § 329 første ledd rammer den som, etter at pålegg om å begi seg rolig bort er forkynt av øvrigheten, forblir til stede eller medvirker til at noen annen forblir til stede i en samling av et større antall personer på offentlig vei eller plass eller på annet sted hvor de ikke er berettiget til å oppholde seg. Etter andre ledd straffes den som overtrer «de Forskrifter, som af Øvrigheden gives til Forebyggelse af Fare eller til Ordenens Opretholdelse» ved sammenstimlinger eller forsamlinger av en større menneskemasse.

Bestemmelsen har særlig vært anvendt ved en del politiske demonstrasjoner. Den vurderes som overflødig etter ikrafttredelsen av politiloven 4. august 1995 nr 53. Etter politiloven § 5 har enhver plikt til «straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir» i medhold av bestemmelsene i lovens kapittel II. Denne plikten er straffesanksjonert i lovens § 30 nr 1. Politiet har en vid adgang til å forby opphold i bestemte områder, til å nekte personer adgang til eller pålegge dem å fjerne seg fra et nærmere angitt område, jf politiloven § 7.

Riktignok gjelder lydighetsplikten etter strl § 329 ikke bare overfor politiet, men overfor «Øvrigheden». Ifølge forarbeidene til straffeloven er «Øvrigheden ... en offentlig Autoritet med Myndighed til at virke for Ordenens Opretholdelse», jf SKM I 1896 s 155 i tilknytning til strl § 137. I praksis vil dette likevel først og fremst gjelde politiet. Særlovgivningen kan imidlertid statuere straffansvar utover politilovens bestemmelser. Her nevnes at brannvernloven 5. juni 1987 nr 26 § 19 gir brannsjefen ordensmyndighet inntil politiet er kommet til et brannsted, og myndighet til å nekte uvedkommende adgang innenfor avsperret område. Overtredelse av enkeltavgjørelser fastsatt i medhold av loven er straffbar etter § 36. Sivilforsvarsloven 17. juli 1953 nr 9 § 4 hjemler adgang for Kongen til under sivilforsvarsberedskap å gi bestemmelser om den alminnelige ferdsel, orden og sikkerhet for offentlig sted og steder som er tilgjengelige for allmennheten. Overtredelse av slike bestemmelser vil være straffbar etter sivilforsvarsloven § 62.

Strl § 329 første ledd har også selvstendig betydning i situasjoner der det foreligger sammenstimlinger av personer uten at vilkårene for å gripe inn etter politiloven er oppfylt. Det er imidlertid vanskelig å se noe behov for å opprettholde bestemmelsen av den grunn, jf for øvrig henvisningen til annen særlovgivning i avsnittet foran. Strl § 329 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 330

Bestemmelsen rammer for det første det å stifte eller delta i en forening som ved lov er forbudt. Det er ingen lovforbud mot bestemte foreninger i Norge i dag. Dersom slike lovforbud skulle bli vedtatt i framtiden, mener kommisjonen at straffebudet mot stiftelse av eller deltakelse i den aktuelle foreningen bør inntas i forbudsloven.

For det andre rammer bestemmelsen stiftelse eller deltakelse i en forening som har som formål å begå eller oppmuntre til straffbare handlinger. For straff bør det imidlertid etter kommisjonens syn kreves at gjerningspersonen selv har begått eller medvirket til de straffbare handlingene. I den utstrekning foreningen har tatt skritt til å begå slike handlinger, vil medlemskapet etter omstendighetene være tilstrekkelig til å statuere et strafferettslig medvirkningsansvar for det enkelte medlemmet. Et slikt medvirkningsansvar vil også kunne komme på tale dersom foreningen begår straffbare forberedelses handlinger.

For eksempel vil medlemskap i en organisasjon som planlegger forbrytelse mot menneskeheten, jf utk § 16–3, kunne rammes som medvirkning til avtale om en slik forbrytelse, jf utk § 16–4. Forutsetningen er at medlemmet har forsett, det vil si at vedkommende vet eller holder for overveiende sannsynlig at det pågår slik virksomhet i foreningens regi. Etter kommisjonens oppfatning er det derimot ikke ønskelig med et generelt straffebud mot medlemskap i foreninger som har dette til formål, men uten å ha tatt skritt til å realisere dette, når heller ikke foreningen på forhånd er forbudt ved lov.

De samme synspunktene gjelder for det tredje handlingsalternativet om stiftelse eller deltakelse i en forening hvor medlemmene forplikter seg til ubetinget lydighet mot noen. Forarbeidene begrunner dette handlingsalternativet med at en slik forpliktelse i realiteteten også er en forpliktelse til på forlangende å begå straffbare handlinger, jf SKM I 1896 s 266.

I henhold til den internasjonale konvensjonen 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering art 4 bokstav b er Norge forpliktet til å ha straffebestemmelser mot organisasjoner som fremmer og oppmuntrer til rasediskriminering, og deltakelse i slike organisasjoner. Konvensjonen er nærmere omtalt i forbindelse med utk § 20–4 om hets, jf avsnitt 9.6.2 foran. I forbindelse med ratifikasjonen av konvensjonen, jf Ot prp nr 48 (1969–70) s 10, ble det under henvisning blant annet til strl § 330 antatt at konvensjonens krav var tilfredsstilt på dette punktet. Straffelovkommisjonen mener det er tvilsomt om § 330 dekker konvensjonens krav, men viser til at konvensjonen art 2 nr 1 bokstav d synes å kreve lovgivningstiltak bare når omstendighetene i den enkelte stat nødvendiggjør det. Etter kommisjonens oppfatning er det ikke behov for slike lovforbud i Norge i dag, og dersom et slikt behov skulle oppstå senere, bør bestemmelsene om dette inntas i en særlov og myntes spesielt på de organisasjonene man mener det er grunn til å forby.

Strl § 330 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført. Forslaget bør for øvrig sees i sammenheng med kommisjonens forslag om å oppheve strl § 104 andre ledd, jf foran.

Strl § 332 tredje ledd

Strl § 332 tredje ledd rammer det å gi «offentlig Forestilling eller lignende uden Øvrighedens Tilladelse, hvor saadan er fornøden».

Bestemmelsen er overflødig ved siden av politiloven 4. august 1995 nr 53 § 30 nr 4. Strl § 332 tredje ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 334

Bestemmelsens første ledd retter seg mot hotellverter, hospitseiere mv. Den rammer det å unnlate å føre «lovbefalt fortegnelse» over gjestene, å unnlate å føre inn noen i fortegnelsen eller i en lovbefalt oppgave, eller å unnlate å legge fram fortegnelsen på øvrighetens forlangende. Andre ledd rammer gjesten som bevirker eller medvirker til at det ikke skjer noen innførsel i fortegnelsen, at det ikke blir avgitt melding eller oppgave, eller at opplysningene blir uriktige eller ufullstendige.

«Lovbefalt fortegnelse» over gjester i hoteller, pensjonater mv kreves etter utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr 1028 § 150, som er hjemlet i utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64 § 45 første ledd bokstav a. Selv om strl § 334 første ledd tredje handlingsalternativ viser til «øvrigheten» og ikke til politiet, som er den som plikten etter utlendingsloven gjelder for, anser kommisjonen § 334 som overflødig ved siden av straffebestemmelsen i utlendingsloven § 47. Strl § 334 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 335

Bestemmelsen retter seg mot «den, som gjør sig en Næringsvei af at bistaa tjenestesøgende med Forskaffelse af Pladse eller Udvandrere med Forskaffelse af Befordring til Udlandet». De straffbare handlingene er å unnlate å føre fortegnelse over de «af ham saaledes bistaaede personer» i samsvar med regler gitt av Kongen, eller å nekte overfor «Øvrigheden» å legge fram fortegnelsen.

Privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft er ikke lenger forbudt, jf sysselsettingsloven 27. juni 1947 §§ 26 og 27, som ble endret ved lov 4. februar 2000 nr 10, jf Ot prp nr 70 (1998–99). Departementet kan i medhold av disse bestemmelsene «fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheten», jf begges siste ledd. Slike regler er gitt i forskrift 20. desember 2000 nr 1392 om registrering mv for virksomheter som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere. Overtredelser kan møtes med straff, jf lovens § 40 bokstav a. Etter kommisjonens oppfatning er det ikke i tillegg behov for en bestemmelse som strl § 335, og den foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 336

Strl § 336 retter seg mot pantelånervirksomhet. Bestemmelsen kommer også til anvendelse på «den, der som Næringsvei driver Kjøb mod Gjenløsningsret eller Handel med brugte Gjenstande», jf tredje ledd. Den straffbare handlingen etter første ledd er å unnlate å føre godkjent fortegnelse over de pantsatte gjenstandene mv, eller rettsstridig å nekte å utlevere en gjenstand «hvor der ingen Grund er til at betvile, at den er fravendt nogen ved en strafbar Handling». Etter andre ledd rammes pantelåner eller medhjelper som «gjør urigtig Indførsel i Fortegnelsen» eller skjuler eller nekter å vise en pantsatt gjenstand for politiet, «eller giver urigtig eller ufuldstændig Meddelelse om en saadan».

Pantelånervirksomhet antas i dag å falle inn under finansieringsvirksomhetsloven 10. juni 1988 nr 40, mens brukthandel er regulert i brukthandelloven 22. desember 1999 nr 105.

Det følger av politiloven 4. august 1995 nr 53 § 14 første ledd nr 7 at det i politivedtektene kan gis bestemmelser om politiets kontroll med pantelånervirksomhet. Overtredelse er straffbar etter politiloven § 30 første ledd nr 4.

Formålet med brukthandelloven er å forebygge omsetning av stjålne eller ulovlig mottatte gjenstander og å lette politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander. Loven hjemler politiets kontroll med brukthandelen. Overtredelse er straffbar etter lovens § 5.

Etter dette ser ikke kommisjonen grunn til å opprettholde en egen bestemmelse i straffeloven rettet mot unndragelse av gjenstander fra kontroll med pantelånervirksomhet og brukthandel.

Strl § 336 første ledd nr 2 rammer som nevnt også rettsstridig vegring for å utlevere gjenstander som er fravendt noen ved en straffbar handling når «Øvrigheden», det vil her si politiet, gir pålegg om det. Denne bestemmelsen gjelder for pantelånere, bestyrere av pantelånerforretninger og de som driver næringsvei med handel med brukte ting. Etter strpl § 203 kan det tas beslag i ting som kan kreves utlevert av den fornærmede. Dette vil gjelde gjenstander som er fravendt noen ved en straffbar handling, jf strpl § 214. Politiet har adgang til å bruke makt for å gjennomføre beslaget. Dersom noen vegrer seg for å gi politiet adgang til det stedet der den gjenstanden som skal beslaglegges, befinner seg, rammes vegringen av strl § 326 nr 1, som foreslås videreført som utk § 19–2 om forulemping og hindring av en offentlig tjenestemann. Strl § 343 første ledd rammer blant annet det å skjule gods «hvori … beslag er gjort». Beslag vil her også være straffeprosessuelt beslag, og det å nekte å ha besittelsen faller inn under handlingsalternativet «skjule». Strl § 343 første ledd foreslås videreført som utk § 19–13 om hindring av tvangsfullbyrding mv. Etter dette ser kommisjonen heller ikke grunn til å beholde regelen i strl § 336 første ledd nr 2.

Strl § 336 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 338

Strl § 338 rammer inngåelse av ekteskap eller partnerskap med tilsidesetting av de gjeldende bestemmelsene om prøving av vilkårene for ekteskap eller for registrering av partnerskapet, dispensasjon eller andre lovbestemte betingelser. Reglene om prøving av ekteskapsvilkårene står i ekteskapsloven 4. juli 1991 nr 47 §§ 6 til 10. Andre lovbestemte betingelser for ekteskap finner man i §§ 1 til 5. Partnerskapsloven 30. april 1993 nr 40 § 2 gir reglene tilsvarende anvendelse for registrert partnerskap.

Normalt vil vigsleren sørge for at reglene om prøving av ekteskapsvilkårene mv blir gjort kjent for brudefolkene, og eventuelt nekte å foreta vigsel dersom reglene ikke er fulgt eller vilkårene for ekteskap ikke er oppfylt. Straffesanksjonen er derfor ikke nødvendig for å sikre en normal etterlevelse av reglene.

Etter kommisjonens oppfatning er det heller ikke av andre grunner nødvendig å ramme eventuelle brudd på reglene om prøving av ekteskapsvilkårene mv med straff, med mindre handlingen rammes av andre straffebud, for eksempel utk § 22–1 om misbruk av offentlig myndighet eller utk § 31–2 om dokumentfalsk.

Kommisjonen foreslår heller ikke å videreføre strl § 220, som rammer ekteskap eller partnerskap mellom nære slektninger i strid med ekteskapsloven § 3, og bigami i strid med ekteskapsloven § 4, jf partnerskapsloven § 2. Dersom § 338 ble videreført i sin nåværende form, ville bestemmelsen utilsiktet få et videre anvendelsesområde enn i dag, ved at brudd på de nevnte reglene i stedet ville bli rammet av denne bestemmelsen.

Strl § 338 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 339

Strl § 339 nr 1 rammer den som «undlater at afgive lovbefalet Anmeldelse eller lovbefalede Oplysninger til offentlig Myndighed».

Bestemmelsen antas i dag å ha liten praktisk betydning. Årsaken til dette er at opplysningsplikt etter særlovgivningen – som er meget utbredt – som regel rammes av egne straffetrusler i de ulike særlovene. I NOU 2001: 1 Lov om personnavn s 49 og 50 framgår det riktignok at bestemmelsen hjemler straff for overtredelse av navneloven 29. mai 1964 nr 1 § 14, som blant annet bestemmer at den eller de som har foreldreansvaret, plikter å gi folkeregisteret melding om barnets fornavn innen seks måneder etter fødselen. Det framgår imidlertid at slike saker «bare rent unntaksvis» blir anmeldt og ender med bøteleggelse, og at det hender at barn blir stående registrert i folkeregisteret uten fornavn i flere år. I forlengelsen av et forslag på s 132 om å opprettholde strl § 337 uttales det følgende: «De øvrige straffebestemmelsene nevnt under pkt 3.13 regulerer ikke direkte bruk av ulovlige navn. Arbeidsgruppen har derfor ingen kommentarer til disse, bortsett fra at straffeloven § 339 nr 1 har sin selvstendige betydning bl.a. i å sanksjonere brudd på plikten til å melde fornavn og etternavn for barnet … .» Kommisjonen foreslår at strl § 337 overføres til navneloven, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor. Spørsmålet om manglende melding av barns fornavn bør være straffesanksjonert, kan etter omtalen i NOU 2001: 1 framstille seg som noe tvilsomt, og bør antakelig løses i forbindelse med en slik overføring, eventuelt som ledd i den helhetlige gjennomgåelsen av særlovgivningen som kommisjonen går inn for, jf avsnitt 11.5.10 nedenfor.

Kommisjonen er av den mening at det i utgangspunktet er god grunn til å ha straffetrusler bak pålegg om opplysningsplikter til det offentlige. På den annen side er dette neppe nødvendig i alle sammenhenger. Noen standardstraffetrussel, jf avsnitt 6.7 foran, egner seg derfor ikke i dette tilfellet. For virksomheter som krever offentlig tillatelse kan det for eksempel tenkes at muligheten for tilbakekall av tillatelsen er et tilstrekkelig virkemiddel mot brudd på opplysningsplikt. Et annet virkemiddel kan være tvangsmulkt. Se for øvrig avsnitt 4.2.4 foran, hvor kommisjonen på generelt grunnlag drøfter andre mulige rettsvirkninger av lovbrudd enn straff.

Det er unødvendig med et dobbelt sett av straffetrusler – både i straffeloven og i særlovgivningen – mot samme overtredelse. Når strl § 339 nr 1 foreslås sløyfet i straffeloven, kan det føre til at man i noen tilfeller blir stående uten mulighet for straffereaksjon. Dette er etter kommisjonens oppfatning ikke nødvendigvis uheldig. Utkastet til ny straffelov forutsetter at det foretas en bred gjennomgåelse av særlovgivningen, også i forhold til kriminaliseringsspørsmål, jf avsnitt 11.5.10 nedenfor. I den sammenheng bør også behovet for straffetrusler tilsvarende strl § 339 nr 1 tas opp til drøftelse. Den foreslåtte opphevelsen av strl § 339 nr 2, jf nedenfor, nødvendiggjør uansett en slik gjennomgåelse.

Strl § 339 nr 2 rammer den som «overtræder nogen af offentlig Myndighed i Henhold til Lov og under Trusel med Straf given Forskrift».

Formålet med bestemmelsen var å sørge for at «man ikke bliver staaende magtesløs, fordi i en eller anden Lov Straffetruslen udeglemmes», jf SKM I 1896 s 268–269. Det er grunn til å regne med at det fortsatt er en rekke forskrifter som forankrer straffetrusselen i strl § 339 nr 2, og at det således er en god del tilfeller der særloven som hjemler forskriften, ikke inneholder noe eget straffebud. I delutredning I s 128 uttalte den tidligere kommisjonen at man i en ny straffelov ikke bør ha med en bestemmelse som svarer til den generelle straffetrusselen i strl § 339 nr 2. Her heter det blant annet:

«Kriminaliseringen i særlovgivningen skjer gjerne ved at det blir gitt en generell straffetrussel som retter seg mot alle overtredelser av loven og av de forskrifter som blir fastsatt i medhold av den. Det blir ofte ikke vurdert om det er behov for å ramme alle overtredelser med straff. Mye taler for at lovgiveren i større grad enn hittil nøye bør prøve om det er nødvendig å straffe alle overtredelser av en særlov eller av forskrifter som er gitt i medhold av loven. … Det må dessuten kunne stilles krav om at Stortinget, når det gir fullmaktsloven, bestemmer om overtredelse av forskriftene skal rammes med straff. Hvis Stortinget mener det, bør det tas inn en straffetrussel i fullmaktsloven.»

Den nåværende kommisjonen slutter seg til disse synspunktene. Forslaget utløser et behov for å gjennomgå særlovgivningen med forskrifter, jf for øvrig foran i tilknytning til § 339 nr 1.

Strl § 339 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 340

Straffeloven § 340 rammer den som etter å ha funnet et bortkommet eller forlatt barn eller tatt til seg et barn som er gått vill, unnlater snarest mulig å melde fra om det til barnets foresatte eller politiet. Straffebudet er lite kjent og har derfor neppe hatt betydning for at folk i slike tilfeller opptrer i overensstemmelse med den normen som forventes. Straffebehovet ved unnlatt melding er neppe påtrengende. Dersom barnet over tid holdes borte fra sine foreldre eller andre som har omsorgen for det, vil forholdet for øvrig kunne rammes av utk § 26–7 om unndragelse fra omsorg, eventuelt utk § 26–3 om frihetsberøvelse. Strl § 340 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 342 første ledd bokstav a

Strl § 342 første ledd bokstav a rammer den som vender tilbake til riket etter å ha blitt utvist herfra.

Bestemmelsen er overflødig ved siden av utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64. I forarbeidene til utlendingsloven ble opphevelse av daværende strl § 342 første ledd drøftet, men avvist under henvisning til at man da ville mangle hjemmel for å straffe utlending som returnerer etter å ha blitt utvist etter strl §§ 39 nr 7 og 39 a nr 6. Disse bestemmelsene er ikke foreslått videreført i straffeloven.

Strl § 342 første ledd bokstav a foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 345

Strl § 345 første handlingsalternativ rammer ulike former for skadeverk mot og borttakelse av oppslåtte, utlagte eller omsendte offentlige kunngjøringer. Etter andre handlingsalternativ i bestemmelsen straffes den som bevirker at budstikker ikke forsendes i rett tid.

Overtredelse av første handlingsalternativ antas å rammes av utk § 30–14 om ulovlig bruk av løsøregjenstand eller av utk § 29–3 om lite skadeverk. Budstikkesystemet, som andre handlingsalternativ beskytter, gikk av bruk her i landet for omlag hundre år siden. Strl § 345 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 346 andre ledd

Strl § 346 andre ledd rammer den som bevirker eller medvirker til at noen unnviker eller urettmessig «borttages» fra anstalt eller annet sted, hvor vedkommende er «anbragt» av offentlig myndighet.

Alternativet «andet Sted» (enn anstalt) var ikke med i Straffelovkommisjonens utkast til straffeloven, men ble tilføyd av Justisdepartementet i Ot prp nr 14 (1900–01) med begrunnelsen:

«Departementet har fundet at burde foreslaa paragrafens sidste led formet saaledes, at det ogsaa kommer til at omfatte personer, som er udsatte hos private. Straffebudet vil da kunne anvendes ligeoverfor forældre, som af egen magtfuldkommenhed tager sine af vergeraadet udsatte børn fra disses pleieforældre eller foraarsager deres rømning.»

Strl § 216 rammer de tilfellene der noen, herunder biologiske foreldre, unndrar mindreårige fra barnevernets omsorg etter at det i medhold av barnevernloven 17. juli 1992 nr 100 er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Dette vil gjelde hva enten den mindreårige er plassert i fosterhjem eller i institusjon som nevnt i barnevernloven § 4–14. Strl § 216 er, under noen tvil, foreslått videreført i kapitlet om vern av den personlige frihet og fred, jf utk § 26–7 om unndragelse fra omsorg. Det er ikke nødvendig å videreføre strl § 346 andre ledd for å ivareta den offentlige interessen i å beskytte gjennomføringen av vedtak om omsorgsovertakelse. Heller ikke hensynet til barnet tilsier en videreføring av bestemmelsen.

Bestemmelsen får anvendelse langt utover de tilfellene som er nevnt, men antas likevel å ha liten praktisk betydning, jf Straffelovkommentaren bind III s 90. Bistand eller medvirkning til at noen som er undergitt lovlig frihetsberøvelse etter dom eller siktelse for en straffbar handling rømmer, vil være straffbar etter utk § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning eller § 19–5 om hjelp til rømning mv. Utover disse tilfellene, som også inkluderer frihetsberøvelse etter dom på forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede, ser ikke kommisjonen noe behov for å straffesanksjonere slik unndragelse. Strl § 346 andre ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 347

Denne bestemmelsen rammer overordnede som unnlater å hindre sine underordnede i å begå forseelser i tjenesten. I likhet med strl § 139 tredje ledd foreslås bestemmelsen ikke videreført. Det vises til omtalen av strl § 139 tredje ledd.

Strl § 351

Første ledd i bestemmelsen rammer den som volder fare for ferdselen på offentlig sted, mens andre ledd rammer den som volder fare for ferdselen også på visse steder som ikke er offentlige i lovens forstand. Begge ledd knytter straffbarheten av fareforvoldelse til en rekke kasuistisk angitte måter å volde slik fare på, jf § 351 første ledd nr 1 til 7 og andre ledd, «paa saadan Maade som oven nævnt». I tillegg strafflegges fareforvoldelse «ved anden lignende Adfærd».

Handlingsalternativene i § 351 første ledd er i hovedsak dekket av nyere særlovgivning. Det er stor grad av sammenfall mellom første ledd nr 1 og vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 3, samt forskrift 1. desember 1975 om forebygging av sammenstøt på sjøen (sjøveisreglene), jf sjøloven 24. juni 1994 nr 39 § 506. Videre gjelder første ledd nr 2, 4 og 5 forhold som er regulert i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr 77, jf blant annet §§ 80, 83, 89, 103 og 104. For så vidt gjelder utleggelse av «fodangler», det vil si fotsakser, og anbringelse av «gildre», det vil si snarer, i første ledd nr 3, er disse fangstmetodene – med unntak av snarefangst av rype – forbudt, jf viltloven 29. mai 1981 nr 38 og forskrift 2. juli 1990 nr 600 om bruk av fangstredskaper. Strl § 351 første ledd nr 6 om unnlatelse av påbudte sikkerhetsforanstaltninger rammer forhold som normalt er sanksjonert i den loven eller forskriften som hjemler påbudet.

Selv om den nevnte særlovgivningen ansees å dekke det vesentlige av handlingsalternativene i strl § 351 første ledd nr 1 til 7, er det enkelte handlingsalternativer som ikke er dekket. Det gjelder blant annet «stenkast» i første ledd nr 3, og unnlatelse av å reparere eller anmelde skade som gjerningspersonen selv har forårsaket, jf første ledd nr 7. En opphevelse av strl § 351 vil derfor medføre at en del uønsket atferd som kan straffes i dag, blir straffri.

Det er imidlertid ikke mulig å gi en uttømmende oppregning av alle handlinger som representerer en farevoldende atferd som er uønsket. Bestemmelsens nåværende oppregning av slike handlinger er allerede lang og uhåndterlig. Oppregningen må også suppleres med en rekke handlinger som ikke var påtenkt eller ikke vanlige da bestemmelsen fikk sin nåværende formulering. Dessuten virker det tilfeldig at bestemmelsen bare beskytter «ferdsel» mot fare, og bare på de steder som er offentlige eller angitt i § 351 andre ledd.

Kommisjonen har derfor vurdert om bestemmelsen bør videreføres i form av en generell straffetrussel mot det å sette andres liv eller helse i fare, men er kommet til at et slikt straffebud blir for vidtrekkende. Der hvor farevoldende atferd ikke dekkes av særlovgivningen, mener kommisjonen at det er tilstrekkelig at gjerningspersonen straffes dersom faren har materialisert seg, jf særlig utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig legemsskade og § 27–12 om grovt uaktsomt drap. Dersom risikoen var tilstrekkelig stor og åpenbar for gjerningspersonen, kan også straffebud som krever forsett, være aktuelle. Kommisjonen mener at et straffebud rettet mot farevoldende atferd i alminnelighet ikke vil ha noen nevneverdig preventiv virkning ut over det som følger av disse andre bestemmelsene.

Strl § 351 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 352 andre ledd

Bestemmelsen rammer det å volde fare for brann ved uforsiktig omgang med ild eller brannfarlige stoffer (første handlingsalternativ) eller overtredelse av regler gitt ved lov eller i henhold til lov givne bestemmelser til vern mot brann eller sprengninger (andre handlingsalternativ). Første handlingsalternativ antas å være uten praktisk betydning på grunn av bestemmelsene i henholdsvis brannvernloven 5. juni 1987 nr 26 § 36, jf § 13, og brannfarligvareloven 21. mai 1971 nr 47 § 44, jf § 14. Andre handlingsalternativ henviser til reguleringer i særlovgivningen som selv har egne straffetrusler.

I NOU 1999: 4 Utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern er de to ovennevnte lovene for øvrig foreslått erstattet med en ny lov, som i § 12 inneholder en tilsvarende straffbelagt handlingsnorm.

Strl § 352 andre ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 353

Strl § 353 rammer den som overtrer et adgangsforbud fastsatt av øvrigheten.

Bestemmelsen vurderes som unødvendig ved siden av politiloven 4. august 1995 nr 53 § 7 andre ledd, jf §§ 5 og 30 nr 1, jf omtalen av strl § 329 ovenfor. Selv om ordet «øvrigheden» ikke bare omfatter politiet, men også andre som utøver offentlig myndighet, vil det i praksis være overtredelse av adgangsforbud fastsatt av politiet som straffes etter bestemmelsen. I Høyesteretts praksis synes bestemmelsen bare å ha vært brukt i forbindelse med demonstrasjonene mot utbygging av Alta-vassdraget tidlig på 1980-tallet, jf Rt 1981 s 679.

Strl § 353 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 354 første ledd

Strl § 354 første ledd rammer en rekke kasuistisk angitte tilfeller av fareforvoldelse. Ifølge Straffelovkommentaren bind III s 139 er leddet «praktisk helt uviktig». Reglene kommenteres enkeltvis i det følgende.

Bestemmelsen i § 354 første ledd nr 1 rammer den som volder fare «ved å forsømme sin bevoktningsplikt like overfor nogen sinnssyk eller ved å undlate å anmelde for politiet at en sinnssyk, som han har til forpleining eller under bevoktning, er rømt». I dag er det et spørsmål om helsepolitikk og medisinsk fagkunnskap hvilket tilbud man skal ha for mennesker med alvorlige sinnslidelser. Kommisjonen ser det ikke som noen oppgave for straffelovgivningen å regulere dette. Dersom en person med alvorlige sinnslidelser har rømt og den ansvarlige ikke foretar seg noe, kan vedkommende etter omstendighetene straffes for unnlatelse av å avverge en straffbar handling, jf utk § 21–6 om brudd på avvergingsplikt. Det er etter kommisjonens oppfatning liten grunn til å straffedømme allerede for fareforvoldelsen.

Strl § 354 første ledd nr 2 rammer den som volder fare ved rettsstridig å hisse, tirre eller skremme dyr. Dersom dyret går til angrep på en person, eller gjerningspersonen forsøker å framprovosere et slikt angrep, kan forholdet etter omstendighetene rammes av bestemmelsene om legemskrenkelser, jf utk §§ 27–1 til 27–4 og § 27–11. Hvis det er gjerningspersonens forsett å plage eller skremme en annen, kan også utk § 26–10 om hensynsløs atferd etter omstendighetene komme til anvendelse. For øvrig anbefaler kommisjonen at normer for dyrehold inntas i særlovgivningen om dyr, for eksempel i dyrevernloven 20. desember 1974 nr 73 eller i den nye loven om hunder som er under utarbeidelse, jf omtalen av § 354 andre ledd i avsnitt 11.3.2 nedenfor.

Første alternativ i strl § 354 første ledd nr 3 rammer det å holde farlige dyr «ulovlig». Bestemmelsen må ansees som unødvendig ved siden av straffebestemmelsene i de aktuelle lovene, jf for eksempel midlertidig lov 4. juli 1991 nr 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder § 8 og forskrifter i medhold av dyrevernloven § 30, jf § 31.

Andre alternativ i § 354 første ledd nr 3 rammer den som volder fare ved ikke på forsvarlig måte å sørge for uskadeliggjørelsen av farlige dyr som er i hans besittelse, og § 354 første ledd nr 4 rammer den som unnlater å anmelde til politiet at et farlig dyr er brutt løs fra ham eller henne, eller som i slike tilfeller unnlater å foreta hva han eller hun kan for å forebygge ulykke. «Uskadeliggjørelsen» etter § 354 første ledd nr 3 kan foregå ved munnkurv, binding, innesperring mv. Etter kommisjonens oppfatning kan slike forhold, også de som er nevnt i § 354 første ledd nr 4, reguleres på tilstrekkelig måte i politivedtektene, for eksempel ved å vedta forbud mot å la dyr gå løs på sted som er alminnelig beferdet, jf forskrift 27. september 1996 nr 932 om politivedtekt for Oslo §§ 4–2 og 4–3. Det vises også til begrunnelsen foran for ikke å videreføre § 354 første ledd nr 2.

Strl § 354 første jf tredje ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført. Bestemmelsens andre ledd foreslås overført til særlovgivningen, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor.

Strl § 356

Bestemmelsen fastsetter bøtestraff for den som uten begjæring av «nogen Vedkommende» lager eller avhender nøkkel til fremmed lås, eller som lager eller overlater dirk til noen som ikke har lovlig bruk for den. Dersom gjerningspersonen handlet med «formodning» om at nøkkelen eller dirken ville bli brukt til straffbare handlinger, kan det anvendes fengsel inntil 6 måneder, jf andre ledd.

I praksis slår man ikke ned på slike handlinger, og kommisjonen er ikke kjent med at bestemmelsen har vært i bruk. Etter kommisjonens syn er det tilstrekkelig at vedkommende etter omstendighetene vil kunne straffes for medvirkning til for eksempel et etterfølgende innbrudd, jf utk § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold og den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2. Strl § 356 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 359

Strl § 359 første ledd nr 1 retter seg mot den som forsettlig eller uaktsomt «falholder» som næringsmidler for mennesker eller dyr eller som nytelsesmidler, gjenstander som på grunn av forfalskning, umodenhet, bedervethet, slett tilberedning eller oppbevaringsmåte eller av andre grunner er skadelige for sunnheten.

Første ledd nr 2 rammer den som «falholder» nærmere angitte gjenstander som inneholder stoffer som gjør dem skadelige for sunnheten.

Andre ledd rammer den som «forfærdiger» eller frambringer slike gjenstander som ledd i næringsvirksomhet.

Det finnes en rekke særlover som regulerer den virksomheten det her er tale om, jf omtalen av strl § 153 fjerde ledd foran. Kommisjonen ser derfor ikke noe behov for å videreføre strl § 359.

Strl § 360

Etter denne bestemmelsen rammes den som «falholder» eller avhender noe legemiddel som på grunn av «Bestanddelenes Slethed», uriktig tilvirkning eller av liknende grunner er skadelig for sunnheten, eller som ikke i tilbørlig grad besitter «de for samme Lægemiddel eiendommelige Egenskaber».

Bestemmelsen antas overflødig ved siden av moderne særlovgivning, jf legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 og apotekloven 2. juni 2000 nr 39, og foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 361

Denne bestemmelsen er et blankettstraffebud hvor handlingsnormene finnes i særlovgivningen. Den rammer overtredelse av «de her i Riget givne Forskrifter» om tilvirkning, forhandling eller oppbevaring av legemidler eller gift eller andre sunnhetsfarlige stoffer.

Bestemmelsen antas overflødig ved siden av legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 og apotekloven 2. juni 2000 nr 39, og foreslås ikke videreført.

Strl § 362

Strl § 362 nr 1 rammer den som «falholder» som ekte eller uforfalsket noe næringsmiddel for mennesker eller dyr eller noe nytelsesmiddel som er ettergjort eller forringet i verdi «ved Borttagelse af det tilhørende eller Tilsætning af fremmede Stoffe». Nr 2 rammer den som «forfærdiger» slikt nærings- eller nytelsesmiddel eller stoffer som er bestemt til «Forfærdigelse af samme», i hensikt å «falholde» eller la det «falholde» som ekte eller uforfalsket.

Bestemmelsen antas overflødig ved siden av den særlovgivning som gjelder for ulike næringsmidler, jf omtalen av strl § 153 fjerde ledd foran, samt produktkontrolloven 11. juni 1976 nr 79. Strl § 362 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 363

Bestemmelsen rammer den som «falholder» kunstig tilberedte næringsmidler for mennesker eller dyr eller nytelsesmidler under andre benevnelser enn det som er vanlig i handel og vandel.

Bestemmelsen antas å være overflødig ved siden av den særlovgivningen som gjelder for ulike næringsmidler, jf omtalen av strl § 153 fjerde ledd foran, og foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 364

Bestemmelsen rammer den som hensetter en annen i hypnotisk tilstand eller i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand. Bestemmelsens andre ledd gjør unntak for vitenskapelige eksperimenter og sykebehandling som forestås av en lege eller psykolog. De handlingene som er straffbare i medhold av strl § 364, omfattes av definisjonen av legemsskade i utk § 27–3, jf strl § 229, men strl § 364 har den betydning at hypnose mv er forbudt også når den fornærmede (mediet) har samtykket i handlingen. I SKM I 1896 s 277 betegnes det som en samfunnssak av høy rang å hindre enhver lettsindig omgang med hypnotiske eksperimenter, først og fremst med den begrunnelse at

«… Hensættelse i hypnotisk Tilstand i sig selv er sundhedsskadelig , at den særlig er farlig, idet den hertil benyttede mere og mere kommer under Hypnotisørens Magt , saaledes at han tilslut endog mod sin Villie kan hypnotiseres ved et Ord eller et Blik, at hypnotisering og da i Særdeleshed Frembringelse af en Klasse Individer, som man efter Behag naarsomhelst kan hypnotisere, indeholder den største Fare for saavel den Hypnotiseredes egen som andres Retssikkerhed , idet enten de Hypnotiserede kan benyttes som villieløse Redskaber til Forbrydelser mod andre, eller Forbrydelse saare let kan øves mod dem selv, f. Ex. Voldtægt, der tilsyneladende fremstiller sig som et frivillig innrømmet Samleie, – en Fare, som yderligere forøges derved, at den Hypnotiserede er uden Erindring om den hypnotiske Tilstand eller den hypnotiske Suggestion og uden Følelse af denne Suggestions psykiske Tvang og saaledes ikke engang selv vil kunne give Vink med Hensyn til den sande Sammenhæng.»

Kommisjonen legger til grunn at synet på hypnose har endret seg betraktelig siden 1902, og at det i våre dager er liten grunn til at hypnose skal behandles annerledes enn andre legemsskader som den fornærmede har samtykket i. Forslaget til utk § 27–8 om samtykke fra den fornærmede, jf avsnitt 9.13.2 foran, vil innebære at hypnose mot en som samtykker, i stor utstrekning blir straffritt. Det samme gjelder frambringelse av avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand. Strl § 364 foreslås ikke videreført.

Strl § 365

Strl § 365 er et blankettstraffebud hvor handlingsnormene finnes i særlovgivningen. Bestemmelsen rammer overtredelse av bestemmelser gitt til «Betryggelse» av sunnheten eller sikkerheten i fabrikker, gruver, på jernbaner eller skip, i teatre, ved akrobatiske øvelser eller liknende, i gjestgiverier eller på andre samlingssteder.

Bestemmelsen antas å være overflødig. Bestemmelser til vern av sikkerhet og sunnhet på de områdene det her gjelder, vil man finne i den relevante særlovgivningen. Dette gjelder ikke bare handlingsnormene, men også straffetruslene. Spesielt nevnes arbeidsmiljøloven 4. februar 1977 nr 4, jf for eksempel lovens kapittel 2 om krav til arbeidsmiljøet, jf straffebestemmelsene i kapittel 14. Kommisjonen er av den oppfatning at eventuelle mangler i den strafferettslige særlovgivningen ikke forsvarer et så vidt omfattende straffebud som strl § 365, og bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 367

Første alternativ i strl § 367 gjelder ettergjøring av penger eller verdipapirer som nevnt i strl § 178. Andre alternativ rammer den som «uden behørig Bemyndigelse» framstiller eller lager redskap eller gjenstand som tilkjennegir seg som bestemt til ettergjøring som nevnt i første alternativ.

Konvensjonen om falskmynteri av 20. april 1929 forplikter ikke Norge til å ha en slik bestemmelse, ettersom konvensjonen bare gjelder for «svikaktig» pengefalsk og forberedelse til pengefalsk, jf konvensjonens art 3.

Kommisjonen går inn for at ihendehaverpapirer likestilles med andre dokumenter, jf omtalen av strl § 178 foran. Dette innebærer at det ikke er aktuelt å videreføre regelen i strl § 367 første og andre alternativ når det gjelder slike papirer.

En stadig større andel av de forfalskede pengene som beslaglegges i dag, er produsert med pc-utstyr. Det dreier seg om utstyr som finnes i stadig flere private hjem. De som har adgang til slikt utstyr, trenger ikke spesiell kompetanse for å forsøke å ettergjøre en pengeseddel. Kommisjonen viker tilbake for å kriminalisere slike handlinger som nær sagt enhver kan foreta ved å eksperimentere med pc og scanner i hjemmet, og hvor produktet ikke er ment å komme utenfor husets fire vegger. Dersom de falske pengene blir brukt, vil de foreslåtte bestemmelsene om pengefalsk gi tilstrekkelig vern. Strl § 367 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 368

Bestemmelsen rammer «den, som uden behørig Bemyndigelse forfærdiger», det vil si lager eller framstiller, innen- eller utenlandsk offentlig segl, stempel eller merke, stempelpapir, stempelmerke eller postfrimerke.

Alternativene «stempelpapir» og «stempelmerke» er foreldet, jf dokumentavgiftsloven 12. desember 1975 nr 59.

Kommisjonen går som nevnt inn for ikke å videreføre strl § 186, som kriminaliserer tilsvarende handlinger når de er utført til forberedelse av dokumentfalsk. Det er da heller ikke naturlig å videreføre strl § 368. Dersom et segl eller stempel blir benyttet til å forfalske et dokument, vil forholdet etter omstendighetene kunne rammes av utk §§ 31–2 og 31–3 om dokumentfalsk.

Et frimerke er også å anse som et dokument og dermed vernet av straffebudene mot dokumentfalsk. Utgivelse av frimerker uten tillatelse rammes også av postloven 29. november 1996 nr 73 § 7, jf § 24. Kommisjonen ser på denne bakgrunn heller ikke noe behov for å opprettholde kriminaliseringen i strl § 368 for frimerkers del. Strl § 368 foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 369

Bestemmelsen rammer den som «blandt Almenheden udspreder» gjenstander som er så like mynter, pengesedler, stempelmerker, postfrimerker eller verdipapirer etter strl § 178 at forveksling lett kan finne sted.

Henvisningen til stempelmerker er foreldet, jf dokumentavgiftsloven 12. desember 1975 nr 59.

Når det gjelder de aktuelle verdipapirene, vises det til omtalen av strl §§ 178 og 367, som heller ikke foreslås videreført.

Hvis spredning av frimerkeimitasjoner skulle utgjøre et problem av en slik størrelsesorden at kriminalisering er nødvendig, bør det tas inn et forbud i postloven 29. november 1996 nr 73.

Kommisjonen har forespurt Norges Bank om bruk av pengeimitasjoner eller avbildninger av pengesedler representerer noe problem i dag. Sentralbanken opplyser i brev 29. oktober 1998 at forsøk på å betale med enkeltsidige eller sammenlimte utklipp av seddelbilder forekommer svært sjelden, og dessuten vil være lette å avsløre for ansatte i varehandelen eller restaurantbransjen. Heller ikke bruk av pengeimitasjoner som spres i reklameøyemed, er noe problem i praksis.

Strl § 369 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 370

Bestemmelsen rammer villedende markedsføring. Strl § 370 ansees overflødig ved siden av markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 17, jf § 2 første og andre ledd. Riktignok gjelder ikke dette andre punktum første alternativ – det å gi varer uriktig utseende av at de har industrielt rettsvern. Kommisjonen legger til grunn at en slik straffesanksjonert regel, i den grad det er behov for den, ikke hører hjemme i straffeloven, men i særlovgivningen. Strl § 370 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 371

Bestemmelsen rammer den som i rettsstridig hensikt utgir eller på annen måte benytter som ekte eller uforvansket en ettergjort eller forvansket skriftlig eller trykt uttalelse som framtrer som umiddelbart «hidrørende» fra en bestemt person.

Dette straffebudet synes lite brukt i praksis. Dersom utsagnet er et dokument i lovens forstand, vil overtredelsen kunne rammes av bestemmelsene om dokumentfalsk, jf Rt 1949 s 678. Etter omstendighetene vil også forholdet kunne straffes som ærekrenkelse, jf utk § 26–12. Strl § 371 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 372 første ledd

Strl § 372 første ledd rammer det å utstede en skriftlig bevitnelse som inneholder usannhet, i hensikt å føre andre bak lyset angående omstendigheter av betydning for rettsforhold eller foretakelsen av rettshandler.

I de tilfellene der en usann skriftlig bevitnelse brukes til å utføre handlinger som er straffbare, vil de aktuelle straffebudene være tilstrekkelige. Heller ikke for andre tilfeller ser kommisjonen behov for bestemmelsen. Strl § 372 første ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 373 nr 2 og 3

Bestemmelsen gjelder for avstemninger i «et Bo eller i et Foretagende, hvor Afgjørelse træffes ved Stemmeflerhed». Nr 2 rammer den som uberettiget deltar i avstemning eller avgir flere stemmer enn det tilkommer ham. Nr 3 rammer den som bevirker at utfallet av en avstemning forvanskes. Foreligger det forsett om vinning, vil bedrageribestemmelsen i utk § 32–1 kunne være anvendelig i mange tilfeller. Ut over slike tilfeller kan ikke kommisjonen se at det er behov for kriminalisering. Strl § 373 nr 2 og 3 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 383

Bestemmelsens første ledd rammer det å foranstalte eller yte husrom til lykkespill på offentlig sted. Det vises til omtalen av strl § 298, som foreslås opphevet under henvisning til lotteriloven 24. februar 1995 nr 11 § 17, jf § 6 første ledd, som rammer det å avholde lotteri uten tillatelse, § 17, jf § 16, som rammer pyramidespill mv, og pengespilloven 28. august 1992 nr 103 § 15, jf § 2, som rammer det å formidle pengespill uten hjemmel i lov. Straffebestemmelsene rammer også medvirkning til slike overtredelser. Kommisjonen antar at det å yte husrom til lykkespill vil bli ansett som medvirkning. Dersom enkelte forhold som omfattes av strl § 383 første ledd, ikke kan rammes av de nevnte særlovene, bør eventuelt særlovene endres.

Andre ledd rammer det å delta i lykkespill på offentlig sted. I lotteriloven § 17, jf § 16, er deltakelse i pyramidespill mv gjort straffbar, mens straffebestemmelsen for andre ulovlige lotterier bare rammer den som avholder lotteriet, jf § 17 første ledd, jf § 6 første ledd. Kommisjonen mener at det er liten grunn til å la straffeloven supplere særlovgivningens straffebestemmelser på dette punktet.

Strl § 383 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 384

Bestemmelsen rammer den som deltar i eller medvirker til slagsmål hvor noen omkommer eller tilføyes betydelig skade på legeme eller helbred. Det at noen omkommer eller tilføyes betydelig skade, er et objektivt straffbarhetsmoment. Utk § 27–8 regulerer blant annet i hvilken utstrekning legemsovertredelser begått med den fornærmedes samtykke er straffrie, og har dermed betydning for straffbarheten av slagsmål som begge/flere parter frivillig tar del i. Etter omstendighetene kan slagsmål også straffes etter utk § 20–1 om ordensforstyrrelse. Hvis deltakeren i slagsmålet ikke kan straffes som medvirker eller hovedperson etter bestemmelsene om legemsovertredelser og drap, bør vedkommende etter kommisjonens oppfatning heller ikke gjøres strafferettslig ansvarlig for at slike handlinger er begått av andre.

Strl § 384 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 385

Bestemmelsen rammer den som under slagsmål griper til kniv eller annet særlig farlig redskap. Kommisjonen antar at slike handlinger er tilstrekkelig dekket av andre straffebud. Overtredelsen kan etter omstendighetene rammes som forsøk på, eller trussel om, grov legemsskade, jf utk § 27–4, jf § 3–3, og eventuelt § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse. Dersom handlingen er foretatt på offentlig sted, vil også knivforbudet i utk § 21–1 om bæring av våpen på offentlig sted, som blant annet viderefører strl § 352 a, kunne komme til anvendelse. Det kan også være forbudt å være i besittelse av det aktuelle redskapet i henhold til våpenforskriften 25. januar 1963 nr 9722, del I A, jf våpenloven 9. juni 1961 nr 1 § 31. Strl § 385 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

§ 388

Bestemmelsen rammer foreldre, husbondsfolk og andre i «lignende stilling» som unnlater å yte en gravid kvinne i husstanden den nødvendige hjelp i anledning svangerskapet eller nedkomsten slik at hun hensettes i en nødlidende eller hjelpeløs tilstand. Forutsetningen er at hun i denne tilstanden begår en forbrytelse mot fosterets eller barnets liv som utsetter dette for fare. Straffebudet er preget av en annen sosial virkelighet enn den vi har i dag, jf omtalen av strl § 240 ovenfor. Strl § 388 foreslås ikke videreført.

§ 389

Bestemmelsen rammer den samme personkrets som § 388 når gjerningspersonen på tross av sin kunnskap eller mistanke om at en kvinne i husstanden hemmeligholder sitt svangerskap, unnlater å henvende seg til henne og dette får slike følger som nevnt i § 388. Det vises til omtalen foran av strl §§ 240 og 388. Strl § 389 foreslås ikke videreført.

Strl § 397

Paragrafen kriminaliserer overskridelse i forhold til medberettigede av retten til å utøve rådighet over fast eiendom. Hvor langt retten går, kan bero på kontrakt, sedvane eller lov. Ifølge forarbeidene til straffeloven var denne bestemmelsen ment å være et supplement når andre bestemmelser ikke kommer til anvendelse. I rettspraksis ser man eksempler på at den typisk er anvendt ved strid om veiretter. Kommisjonen mener slike tvister bør løses sivilrettslig. Strl § 397 foreslås ikke videreført.

Strl § 399

Bestemmelsen gir anvisning på en lavere strafferamme (3 måneder) enn ellers ved underslag, tyveri og naskeri av nærmere angitte naturprodukter, såsom sand, mineraler, torv, treavfall mv i skog, mark eller eng, samt tang, ville østers eller skjell i vann, fjære eller strand. Dersom gjenstandens verdi er mer betydelig, heves rammen til 6 måneder. De overtredelsene som er nevnt i straffebudet, vil fortsatt være straffbare etter de alminnelige bestemmelsene om tyveri mv. Det er tale om bestemmelser som alle vil ha liten overtredelse som eget straffalternativ. Det ansees da ikke nødvendig med en spesialbestemmelse for tilfellene i strl § 399. Bestemmelsen foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 401

Etter strl § 401 er det straffbart å søke å avholde eller hindre andre fra å by ved offentlig kjøp eller salg dersom dette skjer i uberettiget vinnings hensikt og ved framkallelse av falske forestillinger, ved gaver eller liknende. Kommisjonen kan ikke se at det er noe behov for et slikt straffebud i dag. Strl § 401 foreslås derfor ikke videreført.

Strl § 404

Etter strl § 404 straffes den som tross forbud sammenblander betrodde penger eller verdipapirer med egne midler eller på annen måte disponerer over dem i strid med gyldig fastsatte regler. Straffebudet er ment å beskytte den formelle orden i forbindelse med oppbevaring eller forvaltning av betrodde midler. Det antas lite brukt. Bestemmelsen går langt i å statuere straffansvar. Dersom det på enkelte områder er et særlig behov for straff som sanksjonsmiddel for en slik ordensmessig overtredelse, bør dette løses i den enkelte særlov. Bestemmelsen er relevant i forhold til advokater, men anvendes lite i praksis. Her foreligger det imidlertid muligheter for andre sanksjoner, såsom reaksjoner fra disiplinærnemnd og tap av bevilling. Eiendomsmeglere som sammenblander egne og betrodde midler, vil etter omstendighetene kunne straffes i medhold av eiendomsmeglingsloven 16. juni 1989 nr 53 §§ 2–4 nr 2 og 5–2, jf eiendomsmeglingsforskriften 20. mars 1990 nr 177 § 3–3. Strl § 404 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 405

Strl § 405 første ledd rammer den som i tilfeller der en vares pris eller vederlaget for et arbeid eller en ytelse er gyldig fastsatt av offentlig myndighet, krever eller mottar som betaling mer enn det fastsatte. Overtredelser av bestemmelser om maksimalpriser er straffesanksjonert i pristiltaksloven 11. juni 1993 nr 66 § 4. Strl § 405 første ledd framstår da som unødvendig.

Kommisjonen foreslår heller ikke videreført kriminaliseringen i bestemmelsens andre ledd, som rammer den som i en overenskomst betinger seg noen fordel som det er forbudt å avtale. Bestemmelsen synes ikke å ha vært tatt i bruk, og det må antas at den i dag har en snever, men høyst uklar rekkevidde.

Strl § 405 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

Strl § 406

Etter strl § 406 rammes, for så vidt ikke strengere straff er bestemt, rettsstridige handlinger hvorved noen søker å unndra seg eller andre offentlige skatter eller avgifter. Strafferammen er bot, i gjentakelsestilfeller bot eller fengsel inntil 4 måneder.

Unndragelse av skatter og avgifter vil ofte oppfylle gjerningsinnholdet i straffelovens bedrageribestemmelser. Ved vedtakelsen av gjeldende straffelov var det imidlertid lovgivers ønske at skatte- og avgiftsunndragelser ikke skulle straffes som bedrageri, men etter atskillig mildere bestemmelser i særlovgivningen. Siktemålet med § 406 var å forhindre «den Urimelighed, at medens de fleste Avgiftsunddragelser og Besvigelser straffes med betydelig mindre Straffe end Bedrageri, bliver enkelte, i Almindelighed netop de saa ubetydelige, at man har undladt eller glemt om dem at træffe særlig Bestemmelse, at straffe som Bedrageri», jf SKM I 1896 s 293. Bestemmelsen skulle altså sikre at skatte- og avgiftsunndragelser ikke i noe tilfelle skulle straffes som bedrageri, men enten etter særlovgivningen eller etter § 406.

Bestemmelsen har likevel ikke vært til hinder for at enkelte avgiftsunndragelser er blitt straffet etter de alminnelige bedrageribestemmelsene, jf Rt 1985 s 1077 og Rt 1995 s 250 og s 293. Her gjaldt det unndragelse av henholdsvis engangsavgift ved innførsel av motorkjøretøy etter motorkjøretøy- og båtavgiftsloven 19. juni 1959 nr 2 og tobakksavgift etter særavgiftsloven 19. mai 1933 nr 11. Unndragelsene skjedde ved inngivelse av uriktige opplysninger.

Etter kommisjonens oppfatning bygger § 406 på et foreldet syn på straffverdigheten av skatte- og avgiftsunndragelser. Slike overtredelser kan bestå i å lure unna meget betydelige beløp fra samfunnsfellesskapet. Det er liten grunn til å betrakte skatte- og avgiftsunndragelser som mindre alvorlige enn andre vinningsovertredelser, derunder bedrageri. For så vidt gjelder ligningsovertredelser, er dette allerede kommet til uttrykk i lovgivningen ved at strafferammen for de groveste overtredelsene ble hevet til 6 års fengsel ved lov 10. april 1992 nr 32.

Strl § 406 har ingen plass i en moderne straffelov, og foreslås ikke videreført. Forslaget må sees i sammenheng med kommisjonens forslag om nye, generelle regler om skatte- og avgiftssvik i utk §§ 32–4 til 32–6, jf avsnitt 9.18.2 foran.