11 Forslag til endringer i og virkninger på annen lovgivning

11.1 Forslag fra Lovstrukturutvalget

11.1.1 Innledning

Kommisjonen ble i tilleggsmandatet fra 1994, jf avsnitt 2.1 foran, uttrykkelig bedt om å «vurdere de straffebud som er nevnt i punkt 9.49 i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket», hvor Lovstrukturutvalget anbefalte at følgende lover ble vurdert inkorporert i straffeloven:

• lov 3. august 1897 nr 2 om møteplikt til Stortinget,

• lov 25. juni 1926 nr 4 om straff for å delta i og medvirke til smugling på andre land,

• lov 19. mars 1937 nr 1 om forholdsregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land,

• lov 16. april 1937 om fullmakt for Kongen, eller den han gjev fullmakt, til å forby at norske skip blir nytta til å føra folk som eslar seg i krig, våpen, loty, fly eller partar derav til framandland,

• lov 13. mai 1937 nr 1 om forbud mot å bære uniform m.v.,

• lov 12. juni 1981 nr 68 om forbud mot profesjonell boksing,

• lov 12. juni 1987 nr 57 om forbud mot fallskjermhopping m.v. innenfor visse fjellområder.

Når det gjelder uniformsforbudsloven, ble det imidlertid også påpekt at «loven nå har utspilt sin rolle og at den bør oppheves», jf s 232 i utredningen.

Utvalget mente videre at lov 17. mars 1916 om straff for internerte militære burde vurderes innarbeidet i militær straffelov 22. mai 1902 nr 13. Det ble også foreslått å vurdere en opphevelse av lov 22. mai 1953 nr 3 om endring i lovgivningen om rettighetstap. Dessuten mente utvalget at straffelovens ikrafttredelseslov 22. mai 1902 nr 11 i nødvendig utstrekning burde innarbeides i annen lovgivning, herunder straffeloven, og at loven for øvrig kunne oppheves.

I forbindelse med gjennomgåelsen av politilovgivningen ga utvalget også uttrykk for at løsgjengerloven 13. mai 1900 nr 5 under gitte forutsetninger kunne oppheves, jf s 230 i utredningen. Blant annet ble det antydet en overføring til straffeloven når det gjaldt §§ 17, 22 og 24.

11.1.2 Kommisjonens vurderinger

Flere av de lovene utvalget foreslo å innarbeide i straffeloven, foreslår kommisjonen i stedet å oppheve, jf avsnitt 11.4.2 nedenfor. Dette gjelder

• lov 3. august 1897 nr 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget, jf avsnitt 11.4.2.1 nedenfor,

• lov 25. juni 1926 nr 4 om straff for å delta i og medvirke til smugling på andre land, jf avsnitt 11.4.2.5 nedenfor,

• lov 19. mars 1937 nr 1 om forholdsregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land, jf avsnitt 11.4.2.7 nedenfor,

• lov 16. april 1937 om fullmakt for Kongen, eller den han gjev fullmakt, til å forby at norske skip blir nytta til å føra folk som eslar seg i krig, våpen, loty, fly eller partar derav til framandland, jf avsnitt 11.4.2.8 nedenfor,

• lov 22. mai 1953 nr 3 om endring i lovgivningen om rettighetstap, jf avsnitt 11.4.2.11 nedenfor.

Når det gjelder lov 3. august 1897, foreslår imidlertid kommisjonen at § 2 overføres til straffeloven og innarbeides i utk § 24–1 om uriktig forklaring, jf avsnitt 11.2.2.5 nedenfor.

I tråd med utvalgets anbefalinger foreslår kommisjonen også å oppheve

• lov 13. mai 1900 nr 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab, jf avsnitt 11.4.2.2 nedenfor,

• lov 22. mai 1902 nr 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden, jf avsnitt 11.4.2.3 nedenfor,

• lov 13. mai 1937 nr 1 om forbud mot å bære uniform m.v., jf avsnitt 11.4.2.9 nedenfor.

Løsgjengerloven §§ 17 og 24 foreslås likevel beholdt. Kommisjonen går inn for at bestemmelsene overføres til henholdsvis straffeloven og til en passende særlov, jf avsnittene 11.2.2.6 og 11.3.3 nedenfor. Også når det gjelder straffelovens ikrafttredelseslov, antyder kommisjonen en videreføring av §§ 10 og 12 i andre særlover, jf avsnitt 11.3.4 nedenfor.

Kommisjonen er enig med Lovstrukturutvalget i at lov 17. mars 1916 om straff for internerte militære bør vurderes innarbeidet i den militære straffeloven. Som nærmere omtalt i avsnitt 9.3 foran er det imidlertid nedsatt et særskilt utvalg for å gjennomgå disse lovene i sammenheng med strl kap 8, jf utk kap 17 om statens selvstendighet og sikkerhet.

Heller ikke lov 12. juni 1981 nr 68 om forbud mot profesjonell boksing foreslås innarbeidet i straffeloven. Det dreier seg her om straffebud som har svært lave strafferammer, og som henvender seg til en begrenset krets. Begge disse momentene taler mot en overføring av bestemmelsene til straffeloven. Etter kommisjonens oppfatning er heller ikke interessene som vernes av loven så generelle at de tilsier en overføring. Ved lov 15. juni 2001 nr 73 om annen organisert kampaktivitet som tillater knockout har for øvrig også amatørboksing mv blitt forbudt. Loven trådte i kraft 1. januar 2002. Slik aktivitet kan imidlertid godkjennes i medhold av lovens § 1, jf forskrift 31. august 2001 nr 1013.

Det kan etter kommisjonens oppfatning reises spørsmål ved berettigelsen av en slik straffesanksjonert regulering av idrettslige aktiviteter. Kommisjonen vil i den forbindelse også peke på at samtykke til legemskrenkelser og vanlige legemsskader ellers virker straffriende, både etter gjeldende rett, jf strl § 235 første ledd, og etter kommisjonens forslag, jf omtalen av utk § 27–8 i avsnitt 9.13 foran. I hvilken grad slik kampaktivet skal være tillatt i Norge, framstår imidlertid som et utpreget politisk spørsmål, og Stortinget har gjentatte ganger avvist forslag om å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing, senest i Innst O nr 67 (1997–98). Kommisjonen viker på denne bakgrunn tilbake for å foreslå noen endring i gjeldende rett.

Lov 12. juni 1987 nr 57 om forbud mot fallskjermhopping foreslås også beholdt som en egen særlov. Det taler sterkt mot en overføring av loven at den har et svært begrenset anvendelsesområde. Loven gir bare en adgang til å forby fallskjermhopping, og hjemmelen er så vidt kommisjonen kjenner til, bare benyttet ved kgl res 12. juni 1987 nr 495 om forbud mot fallskjermhopping mv i Trolltindane. Det taler også mot å overføre loven at det bare kan idømmes bøtestraff i medhold av straffebestemmelsen, og at det ikke foreligger (publisert) rettspraksis i tilknytning til loven.

11.2 Overføring av straffebud fra særlovgivningen til straffeloven

11.2.1 Innledning

Som nærmere beskrevet i avsnitt 2.4.4 foran har ikke kommisjonen i denne omgangen hatt foranledning til å vurdere fullt ut hvilke straffebud som bør overføres fra særlovgivningen til straffeloven. Enkelte av bestemmelsene i særlovgivningen har likevel blitt vurdert av kommisjonen med tanke på slik overføring. Ved utvelgelsen av bestemmelser som foreslås overført, har kommisjonen først og fremst forholdt seg til de forslagene som ble fremmet av den tidligere kommisjonen i delutredning I s 77. I tillegg er det føyd til bestemmelser som etter den nåværende kommisjonens oppfatning bør plasseres i straffeloven.

I dette avsnittet gis det en omtale og begrunnelse for hvert enkelt overføringsforslag. En mer utfyllende omtale av forslagene til nye bestemmelser i straffeloven gis i kapittel 9 foran. I kapittel 6 foran foretar kommisjonen en generell drøftelse av hvilke hensyn som generelt er relevante ved vurderingen av om straffebud bør plasseres i straffeloven eller særlovgivningen.

11.2.2 De enkelte straffebudene

11.2.2.1 Straffebud om taushetsplikt

Kommisjonen foreslår i utk § 23–1 en standardstraffetrussel mot brudd på taushetsplikt, som skal erstatte samtlige ordinære, straffbelagte taushetspliktsbestemmelser i særlovgivningen. Forslaget om bruk av standardstraffetrusler er på generelt grunnlag omtalt i avsnitt 6.7 foran.

Den foreslåtte bestemmelsen svarer til strl § 121, med den forskjellen at den skal ramme ethvert straffbart brudd på taushetsplikt, ikke bare de tilfellene hvor gjerningspersonen er offentlig ansatt. Det synes i dag noe tilfeldig om overtredelser av særlovgivningens bestemmelser om taushetsplikt straffes etter strl § 121, jf utk § 23–1, eller etter en straffebestemmelse i den aktuelle særloven. Noen særlover har en henvisning til strl § 121, andre ikke. I de sistnevnte tilfellene vil det ofte gjelde en generell straffetrussel i vedkommende særlov. Skyldkrav, strafferamme, behovet for forsøksstraff og eventuelt medvirkningsansvar framstår da ikke sjelden som lite overveiet i forhold til de enkelte handlingsnormene i loven – her brudd på taushetsplikt. Forslaget her vil innebære at brudd på taushetsplikt skal reguleres likt i alle tilfeller hvor slik overtredelse gjøres straffbar i særloven. Den foreslåtte standardstraffetrusselen i utk § 23–1 er nærmere omtalt i avsnitt 9.9.2 foran.

11.2.2.2 Straffebud om utøving av virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse

Det å utøve virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse rammes som regel av en straffetrussel i den særloven som regulerer den aktuelle virksomheten. I de tilfellene hvor særloven likevel ikke har noen egen straffetrussel som retter seg mot slike handlinger, kommer strl § 332 første ledd første handlingsalternativ til anvendelse, jf for eksempel lov 13. juni 1969 nr 38 om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet § 1. Strl § 332 første ledd første handlingsalternativ foreslås videreført i utk § 19–10, jf avsnitt 9.5.2 foran, men nå som en felles straffetrussel for alle slike overtredelser. Bestemmelsen vil således erstatte de mange straffetruslene i særlovgivningen som rammer det å drive ulike former for virksomhet uten den nødvendige tillatelse. Forslaget om bruk av standardstraffetrusler er på generelt grunnlag omtalt i avsnitt 6.7 foran.

I utk § 19–10 er det foreslått en strafferamme i det lavere sjiktet, jf avsnitt 9.5.3 foran. Kommisjonen ser ikke bort fra at de ulike kravene om tillatelse som finnes rundt omkring i lovverket, kan være fastsatt ut fra noe forskjelligartede hensyn, slik at det i noen tilfeller fortsatt bør gjelde ulike strafferammer for overtredelse av straffebudene. Dette er i alle fall klart når utøvelse av den aktuelle virksomheten uten tillatelse i praksis er sammenfallende med mer alvorlig kriminalitet, for eksempel ved overtredelse av alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 10–1 tredje ledd, jf § 8–1. Her er strafferammen fengsel i 6 år for tilvirkning eller omdestillering av et meget betydelig kvantum brennevin uten offentlig tillatelse. Kommisjonen foreslår å beholde denne strafferammen ved den foreslåtte overføringen av bestemmelsen til straffeloven, jf utk § 25–4 om alvorlig alkoholovertredelse, jf avsnitt 9.11.3 foran. Kommisjonen antar likevel at de fleste av særlovgivningens straffetrusler mot utøving av virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse vil være overflødige ved siden av utk § 19–10.

11.2.2.3 Straffebud om uriktig påberopelse av offentlig autorisasjon mv

Uriktig påberopelse av offentlig autorisasjon rammes i noen tilfeller av en egen straffetrussel i den særloven som regulerer den aktuelle virksomheten. I de tilfellene hvor særloven likevel ikke har noen egen straffetrussel som retter seg mot slike handlinger, kommer strl § 332 andre ledd til anvendelse. Denne bestemmelsen foreslås videreført i utk § 19–11, jf avsnitt 9.5.2 foran, men nå som en felles straffetrussel for alle slike overtredelser. Bestemmelsen vil således erstatte de straffetruslene i særlovgivningen som rammer det å uriktig påberope seg en offentlig autorisasjon. Forslaget om bruk av standardstraffetrusler er på generelt grunnlag omtalt i avsnitt 6.7 foran.

11.2.2.4 Bestemmelser om skatte- og avgiftssvik

Den tidligere kommisjonen framholdt allerede i delutredning I s 77 at det syntes «klart at bestemmelsene om skattesnyteri (burde) tas inn i den nye straffeloven».

Den nåværende kommisjonen er enig i dette. Det dreier seg om straffebud som verner viktige samfunnsinteresser, nemlig det offentliges inntektsgrunnlag. Overtredelsenes økonomiske omfang antas å være betydelig, jf nedenfor. Det er dessuten tale om handlinger som har sterke likhetstrekk med bedrageri. Hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, tilsier derfor at også denne type overtredelser reguleres i straffeloven.

Ved den nåværende straffelovens tilblivelse anså man skattesnyteri for mindre alvorlig enn i dag. Dette kom blant annet til uttrykk ved lave strafferammer i de aktuelle særlovene og i strl § 406, en bestemmelse som kommisjonen nå foreslår opphevet, jf avsnitt 10.2 foran. Den mest sentrale særloven på området er ligningsloven 13. juni 1980 nr 24. Straffebestemmelsene der gjelder også for unndragelse av arbeidsgiveravgift, jf folketrygdloven 28. februar 1997 nr 19 § 24–4 femte ledd, og for øvrig for unndragelse av andre avgifter til folketrygden som på vanlig måte lignes ut sammen med direkte skatter til kommune og stat. Da delutredning I ble avgitt, var maksimalstraffen for skatteunndragelse etter ligningsloven 2 års fengsel. Den tidligere kommisjonen framholdt at denne strafferammen var for lav sammenliknet med tradisjonelle vinningsforbrytelser, jf delutredning I s 66. Ved lov 10. april 1992 nr 32 ble strafferammen for grovt skattesvik hevet til fengsel inntil 6 år, som kommisjonen mener gir et riktigere uttrykk for disse overtredelsenes straffverdighet. Det er god grunn til å anse skatteunndragelse som like straffverdig som de alvorligste formuesovertredelsene. Innføringen av en strengere strafferamme er et ytterligere argument for å overføre straffebudene om skatteunndragelse til straffeloven, jf avsnitt 6.2 foran.

Nært beslektet med skattesvik etter ligningsloven er unndragelse av indirekte skatter i form av ulike avgifter til det offentlige. Slike unndragelser straffes i dag etter ulike bestemmelser, dels i straffeloven, dels i særlovgivningen. Enkelte former for avgiftssvik er ikke kriminalisert i særlovgivningen, men kan etter omstendighetene rammes som bedrageri. De ulike avgiftene står for en vesentlig del av det offentliges inntektsgrunnlag. I 2000 var avgiftsinntektene om lag 198 milliarder kroner. Av dette utgjorde merverdiavgiften og investeringsavgiften 120 milliarder kroner, særavgiftene 75 milliarder kroner og toll ca 3 milliarder kroner. Tallene for arbeidsgiver- og trygdeavgift og for direkte skatter på formue og inntekt utgjorde til sammenlikning henholdsvis 130 og 289 milliarder kroner. Omfanget av unndragelser på dette området er svært usikkert, og man må regne med store mørketall. Som tallene foran indikerer, vil det uansett være slik at selv små prosentandeler utgjør betydelige verdier.

Strafferettslig er det ikke grunn til å behandle avgiftsunndragelse annerledes enn unndragelse av direkte skatter etter ligningsloven. Når det gjelder strafferammene, var dette også holdningen til den tidligere kommisjonen. I delutredning I s 66–67 gis det uttrykk for at kommisjonens betraktninger om forholdet mellom unndragelse av inntekts- og formuesskatt og tradisjonell vinningskriminalitet «må antas å ha gyldighet også i forhold til andre typer skatte- eller avgiftsunndragelse». Etter den nåværende kommisjonens mening gjelder dette både spørsmålet om straffverdighet/strafferammer og spørsmålet om plassering. Med andre ord bør også de viktigste straffebudene mot avgiftsunndragelser plasseres i straffeloven.

Dette gjelder for det første unndragelse av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift til folketrygden, som i dag er å anse som skatter i forhold til Grunnloven § 75 a. For øvrig brukes ordet «avgift» i flere betydninger i lovgivningen. Det er av praktiske grunner nødvendig å sette grenser for hvilke avgiftsunndragelser som kommisjonen skal vurdere her. Kommisjonen har valgt å trekke grensen ved de avgiftene som årlig fastsettes av Stortinget i medhold av Grunnloven § 75 a.

Kommisjonen har gjennomgått følgende særlover i forbindelse med utarbeidelsen av sitt forslag om nye bestemmelser om skatte- og avgiftssvik i straffeloven:

• lov 17. juli 1925 nr 2 om avgift av kull m.v. fra Svalbard

• skjenkeavgiftsloven 24. juni 1931 nr 22

• særavgiftsloven 19. mai 1933 nr 11

• skattebetalingsloven 21. november 1952 nr 2

• motorkjøretøy- og båtavgiftsloven 19. juni 1959 nr 2

• lov 19. juni 1964 nr 1 om tilvirkning og beskatning av alkohol

• arveavgiftsloven 19. juni 1964 nr 14

• tolloven 10. juni 1966 nr 5

• merverdiavgiftsloven 19. juni 1969 nr 66

• investeringsavgiftsloven 19. juni 1969 nr 67

• dokumentavgiftsloven 12. desember 1975 nr 59

• ligningsloven 13. juni 1980 nr 24

• lov 21. desember 1990 nr 72 om avgift på utslipp av Co2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen

• petroleumsloven 29. november 1996 nr 72

• folketrygdloven 28. februar 1997 nr 19

Gjennomgåelsen viser at likeartede, bedragerske overtredelser av ulike særlover som gjelder skatter og avgifter, strafferettslig behandles ulikt. Det siktes her til overtredelser som begås ved inngivelse av uriktige eller ufullstendige opplysninger til offentlig myndighet, eller ved å unnlate å gi opplysninger om forhold av betydning for fastsettelsen av skatter eller avgifter.

I enkelte tilfeller rammes handlingene av bedrageribestemmelsene i straffeloven. Ofte er det egne straffebestemmelser i særlovgivningen som skal anvendes ved overtredelse. Noen særlover inneholder ikke egne straffebestemmelser, og da rammes overtredelser av forseelsesbestemmelsen i strl § 406.

En følge av at det er ulike straffebestemmelser som kommer til anvendelse, er at grensen mellom straffri og straffbar handling trekkes forskjellig. Det kan skyldes angivelsen av den straffbare handlingen i de aktuelle straffebudene, eller ulikt skyldkrav i bestemmelsene. Også strafferammene varierer fra regelsett til regelsett. Det er et klart behov for harmonisering av straffebudene. Behovet for en samlet revisjon på dette området ble påpekt allerede i Innstilling II fra Skattelovutvalget 1947 s 20: «Det ville i og for seg være grunn til å ta opp spesiallovgivningens bestemmelser på dette området til samlet behandling på grunn av den uensartethet som hersker». Uensartetheten er neppe blitt mindre siden den gang. Når kommisjonen går inn for overføring av straffebud rettet mot skatte- og avgiftsunndragelse fra særlovgivningen til straffeloven, er det uansett åpenbart at man ikke kan overføre bestemmelsene slik de er i dag.

På bakgrunn av at bestemmelsene om skatte- og avgiftssvik i særlovgivningen ofte har sterke likhetstrekk med bedrageri, kan man spørre om straffelovens bestemmelser om bedrageri i tilstrekkelig grad kunne dekke de aktuelle overtredelsene. De handlingene som dekkes av forsettlig overtredelse av ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav a, vil ofte rammes av gjerningsinnholdet i strl § 270 om bedrageri. Det samme gjelder overtredelse av merverdiavgiftsloven § 72 nr 1. Som nevnt kan bedrageribestemmelsene i dag anvendes på flere typer avgiftsunndragelse. Kommisjonens forslag om å erstatte kravet til vinnings hensikt i bedrageribestemmelsen med forsett om uberettiget vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran, vil i praksis føre til at fullbyrdet bedrageri etter straffeloven dekker merverdiavgiftsloven § 72 nr 1, og i de fleste tilfellene også ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav a. Innføringen av strl § 271 a om grovt uaktsomt bedrageri ved lov 20. juli 1991 nr 68 gjør det også mer nærliggende å ta opp spørsmålet om skatte- og avgiftssvik kan dekkes av straffelovens alminnelige bedrageribestemmelser.

Det er imidlertid tvilsomt om en ren unnlatelse av å gi pliktig oppgave eller opplysning til en offentlig myndighet om forhold av betydning for fastsettelse av skatt eller avgift, kan straffes som bedrageri. Problemstillingen er drøftet blant annet i Andenæs, Straffbar unnlatelse s 439–454 i forhold til bedrageribestemmelsen slik den lød før den ble endret ved lov 11. mai 1951 nr 2. Kommisjonen er ikke kjent med at rene unnlatelser i skatte- og avgiftssaker har vært straffet som bedrageri. Slike handlinger kan straffes etter enkelte av særlovene, blant annet ligningsloven § 12–1 bokstav d, dersom unnlatelsen er vesentlig. Kommisjonen mener at denne typen overtredelse utvetydig bør være straffbar og rammes av straffeloven. En typisk overtredelse vil være unnlatt levering av selvangivelse. En endring av de alminnelige bedrageribestemmelsene for å fange opp denne overtredelsesformen, ansees ikke hensiktsmessig på grunn av bedrageriovertredelsens generelle virkeområde.

Utenfor de tilfellene hvor unndragelsen er begått forsettlig, vil bedrageribestemmelsene også på annen måte bli for snever i forhold til behovet for å verne mot skatte- og avgiftsunndragelser. Strl § 271 a om grovt uaktsomt bedrageri rammer ikke forsøkshandlinger. Det følger av regelen om at det bare er forsettlig forsøk som kan straffes. Overført på skatte- og avgiftsunndragelser medfører dette at en (grovt) uaktsom inngivelse av uriktige eller ufullstendige opplysninger eller unnlatelse av å gi opplysninger av betydning for fastsettelse av skatt eller avgift, bare rammes som bedrageri dersom overtredelsen har ført til beregning av for lav skatt eller avgift. Blir overtredelsen oppdaget, for eksempel under myndighetenes kontrollarbeid, før den har gitt slike virkninger, vil handlingen være straffri i forhold til strl § 271 a.

Disse innvendingene tilsier etter kommisjonens oppfatning at straffelovens bedrageribestemmelser ikke i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for strafferettslig vern mot skatte- og avgiftsunndragelser. Kommisjonen har dessuten foreslått at vanlig bedrageri ikke skal kunne straffes i sin uaktsomme form, selv om uaktsomheten er grov. Dette standpunktet passer neppe godt ved unndragelse av skatter og avgifter. Endelig peker kommisjonen på at det er en lang tradisjon for å holde skattesnyteri utenfor den generelle bedrageribestemmelsen.

Det foreslås derfor inntatt nye straffebestemmelser i straffeloven mot skatte- og avgiftssvik, jf avsnitt 9.18.2 foran. Kommisjonen foreslår en felles bestemmelse som skal dekke alle typer skatteunndragelse, hva enten det gjelder direkte eller indirekte skatter, jf utk § 32–4 om skatte- og avgiftssvik. Det foreslås egne bestemmelser for grov overtredelse og for grovt uaktsom overtredelse, jf utk §§ 32–5 og 32–6.

Ren unnlatelse av å betale skyldig skatt eller avgift omfattes ikke av de nye bestemmelsene. Unnlatelse av å betale skyldig merverdiavgift ble avkriminalisert ved lov 3. juni 1983 nr 46. Etter kommisjonens syn bør man ha samme ordning for betalingsmislighold ved andre typer skatter og avgifter. Det foreslås derfor at særavgiftsloven § 2 andre ledd oppheves, jf avsnitt 11.4.2.6 nedenfor.

Kommisjonen går ikke inn for å overføre straffebestemmelsene i skattebetalingsloven til straffeloven. Heller ikke den tidligere kommisjonen gikk inn for dette, jf delutredning I s 67. Etter skattebetalingsloven § 51 rammes en arbeidsgivers unnlatelse av blant annet å gjennomføre skattetrekk i arbeidstakernes lønninger. Kommisjonen mener at det her er tale om forhold som avviker både innholdsmessig og målt etter straffverdighet fra de bedrageriliknende overtredelsene som de nye bestemmelsene om skatte- og avgiftssvik tar sikte på. Skattebetalingsloven § 51 bør derfor beholdes som en egen straffebestemmelse og med en lavere strafferamme enn for skatte- og avgiftssvik. Imidlertid kan den som disponerer over trukne midler til andre formål enn å innbetale skatten, i dag straffes for underslag. Kommisjonen foreslår ingen endring i denne rettstilstanden.

Når det ellers gjelder straffebestemmelsene i skattebetalingsloven, rammer den generelle bestemmelsen i lovens § 52 etter ordlyden også det å unnlate å innbetale egen skatt. I tråd med kommisjonens oppfatning om at betalingsmislighold i slike forhold ikke bør være straffbart, jf foran, bør denne kriminaliseringen ikke opprettholdes. Det samme bør gjelde i den grad betalingsmislighold er gjort straffbart etter andre avgiftslover, jf nedenfor om generelle straffebestemmelser.

Kommisjonen går heller ikke inn for å overføre straffebestemmelsene i tolloven §§ 60 til 66 til straffeloven. Disse bestemmelsene retter seg i hovedsak mot brudd på regler om hvordan man skal gå fram ved innførsel av varer, og om trafikken til og fra tollområdet. Reglene er ikke knyttet til noen forpliktelse til å betale toll, og de verner mot innførsel av varer som det er begrenset adgang til å innføre, eller som er helt forbudte. For så vidt det ved innførsel gis uriktige opplysninger av betydning for fastsettelsen av avgifter, bør forholdet bedømmes som avgiftssvik etter utk § 32–4.

De fleste særlovene på området for skatte- og avgiftsunndragelser inneholder generelle straffebestemmelser mot overtredelse av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Utk § 32–4 vil ramme de mest straffverdige formene for overtredelse. Det er ikke tvilsomt at det likevel vil være handlinger i strid med skatte- og avgiftslovgivningen som fortsatt bør være straffbare, men som ikke dekkes av § 32–4, jf for eksempel ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav d og merverdiavgiftsloven § 72 nr 2, se nedenfor. På den annen side er det grunn til å anta at lovgivningsteknikken med generelt utformede straffebestemmelser på dette feltet, som for øvrig i særlovgivningen, innebærer en betydelig grad av overkriminalisering. Muligheten for andre rettsvirkninger enn straff er også til stede, jf avsnitt 4.2.4 foran. Innføringen av utk § 32–4 vil måtte føre til en gjennomgåelse av straffebudene i samtlige særlover som berøres av forslaget. Det må der inntas en henvisning til bestemmelsen, og straffebudene må redigeres for å tilpasses nyordningen. For de særlovene som i dag har høye strafferammer, må det foretas en nedjustering. I den forbindelse vil det være naturlig å foreta en fornyet vurdering av bruk av straff som virkemiddel i forhold til ulike overtredelsesformer.

Særlig om merverdiavgiftsloven 19. juni 1969 nr 66 § 72

Merverdiavgiftsloven § 72 nr 1, jf nr 4, rammer den som forsettlig eller uaktsomt gir uriktig eller ufullstendig opplysning i omsetningsoppgave eller i annen oppgave eller forklaring til avgiftsmyndighetene, og derved unndrar avgift eller oppnår uberettiget tilbakebetaling av avgift. Bestemmelsen foreslås erstattet av utk §§ 32–4 til 32–6 om skatte- og avgiftssvik, jf avsnitt 9.18.2 foran.

Merverdiavgiftsloven § 72 nr 2, jf nr 4, rammer den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å la seg registrere etter bestemmelsene i merverdiavgiftslovens kapittel VII eller å sende omsetningsoppgave etter bestemmelsene i kapittel VIII eller kapittel X, eller overtrer regnskaps- og legitimasjonsreglene i kapittel XI eller bestemmelsene om opplysningsplikt i kapittel XII. Det samme gjelder overtredelse av forskrift gitt i medhold av disse bestemmelsene. Kommisjonen kan ikke innenfor rammen av denne utredningen foreta en detaljert gjennomgåelse av de ulike formene for overtredelse som faller inn under disse handlingsalternativene. De fleste handlingsalternativene vil imidlertid rammes av forslaget til utk §§ 32–4 til 32–6 om skatte- og avgiftssvik. Dersom det gis uriktige opplysninger eller unnlates å gi opplysninger av betydning for fastsettelsen av avgift, rammes overtredelsen av utk § 32–4. Denne bestemmelsen forutsettes å dekke straffalternativet på 3 års fengsel i merverdiavgiftsloven § 72 nr 2 andre ledd, når man tar i betraktning at hensiktskravet i denne bestemmelsen antakelig er unødvendig, jf avsnittene 7.5.5 til 7.5.10 foran. Enkelte handlingsalternativer vil imidlertid fortsatt måtte rammes av straffebestemmelser i merverdiavgiftsloven. Det vil være nødvendig med en omredigering av bestemmelsen.

For øvrig henvises til den generelle drøftelsen av behovet for å overføre bestemmelsene om skatte- og avgiftssvik i særlovgivningen til straffeloven, jf foran.

Særlig om ligningsloven 13. juni 1980 nr 24 §§ 12–1 nr 1, 12–2 og 12–3

Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav a rammer den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger når han eller hun forstår eller bør forstå at dette kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Bestemmelsen foreslås erstattet av utk §§ 32–4 til 32–6 om skatte- og avgiftssvik, jf avsnitt 9.18.2 foran.

Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav b rammer den som utferdiger uriktig dokument når han eller hun forstår eller bør forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Bestemmelsen foreslås, med enkelte endringer, overført til utk § 31–6 om uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis, jf avsnitt 9.17.2 foran.

Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav c foreslås ikke videreført, jf avsnitt 11.4.2.13 nedenfor.

Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav d rammer forsettlig eller grovt uaktsom vesentlig overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Dette er en generell straffetrussel. Her nevnes at skattesvik ved å unnlate å gi pliktige opplysninger, som i dag rammes av dette alternativet i ligningsloven, dekkes av forslaget til utk § 32–4, jf avsnitt 9.18.2 foran.

Ligningsloven § 12–2 om grovt skattesvik etter ligningsloven foreslås i hovedsak erstattet med utk § 32–5 om grovt skatte- og avgiftssvik, likevel slik at ligningsloven § 12–2 nr 4 vil fanges opp av utk § 32–6 om grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik, jf avsnitt 9.18.2 foran.

Ligningsloven § 12–3 fastsetter at adgangen til å reise straffesak eller avsi straffedom etter ligningsloven faller bort etter 10 år. Med unntak for grovt skattesvik etter ligningsloven § 12–2 innebærer bestemmelsen en forlengelse av foreldelsesfristen i forhold til det som følger av de generelle reglene i strl § 67. En tilsvarende regel er foreslått innarbeidet i utk § 32–4 om skatte og avgiftssvik, jf avsnitt 9.18.2 foran. I forhold til utk §§ 32–5 og 32–6 om grovt og grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik foreslås de alminnelige foreldelsesreglene å komme til anvendelse.

For øvrig henvises til den generelle drøftelsen av behovet for å overføre bestemmelsene om skatte- og avgiftssvik i særlovgivningen til straffeloven, jf foran.

11.2.2.5 Lov 3. august 1897 nr 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget § 2

Bestemmelsen hjemler straff for den som forsettlig forklarer seg i strid med forsikring som er avgitt til Stortinget i medhold av lovens § 1, jf domstolloven 13. august 1915 nr 5 § 141. Straffetrusselen består av en henvisning til strl §§ 163 til 167.

Etter kommisjonens oppfatning er det ikke behov for å videreføre en egen bestemmelse om slike forklaringer. Det generelle straffebudet i utk § 24–1 om uriktig forklaring bør i stedet utvides til også å omfatte forklaringer avgitt til Stortinget, jf avsnitt 9.10.2 foran.

Lov om møteplikt til Stortinget § 2 foreslås på denne bakgrunn overført til straffeloven og innarbeidet i utk § 24–1 om uriktig forklaring. Resten av loven foreslås opphevet, jf avsnitt 11.4.2.1 nedenfor.

11.2.2.6 Løsgjengerloven 31. mai 1900 nr 5 § 17

Løsgjengerloven § 17 retter seg mot den som forsettlig eller uaktsomt «hensætter sig i en beruset tilstand, hvorunder han forstyrrer den almindelige fred og orden eller den lovlige færdsel eller forulemper eller volder fare for andre». Som nærmere omtalt i avsnitt 11.4.2.2 nedenfor foreslår kommisjonen å oppheve resten av løsgjengerloven, bortsett fra § 24, som foreslås overført til alkoholloven 2. juni 1989 nr 27, jf avsnitt 11.3.3 nedenfor. Av bestemmelsene i løsgjengerloven er det, så vidt kommisjonen kjenner til, bare § 17 som benyttes i praksis. Bestemmelsen er i stor grad sammenfallende med strl § 350. Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, foreslår kommisjonen derfor at løsgjengerloven § 17 slås sammen med strl § 350 i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse, jf avsnitt 9.6.2 foran.

11.2.2.7 Våpenloven 9. juni 1961 nr 1 § 27 b andre og tredje ledd og § 33 første ledd andre punktum og andre ledd

Våpenloven § 27 b andre ledd, jf § 33 første ledd andre punktum og andre ledd, gir hjemmel for straff for den som uten aktverdig grunn har med skytevåpen på offentlig sted. Ved lov 1. juni 2001 nr 27 ble forbudet utvidet til også å gjelde våpenetterlikninger mv, jf våpenloven § 27 b tredje ledd, jf § 33 første ledd første punktum. Etter kommisjonens oppfatning bør både handlingsnormen og straffetrusselen overføres til straffeloven. Det er i den forbindelse lagt særlig vekt på at det er tale om en alvorlig overtredelse, som innholdsmessig ligger nært opp til strl § 352 a om å bære kniv eller liknende skarpt redskap på offentlig sted. Kommisjonen foreslår at disse bestemmelsene slås sammen i utk § 21–1 om bæring av våpen på offentlig sted, jf avsnitt 9.7.2 foran.

Bestemmelsene i våpenloven § 33 første ledd andre punktum og andre ledd rammer også ulovlig innføring, erverv, besittelse eller avhendelse av skytevåpen eller ammunisjon. Slike overtredelser er alvorlige, og representerer ofte et forstadium til at andre kriminelle handlinger blir begått. Dette tilsier at også disse handlingene rammes av bestemmelser i straffeloven. Straffetruslene foreslås derfor videreført i utk §§ 21–2 til 21–4 om vanlig, grov og grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff, jf avsnitt 9.7.2 foran. Selve handlingsnormene bør imidlertid beholdes i våpenloven.

11.2.2.8 Vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 22, jf § 31

I delutredning I s 77 signaliserte den tidligere kommisjonen at bestemmelsene om promillekjøring burde innarbeides i straffeloven.

Enkelte av høringsinstansene gikk imidlertid imot en slik overføring. Politimesteren i Asker og Bærum ga uttrykk for en generell skepsis til å overflytte straffebud fra særlovgivningen til straffeloven, og skrev i den forbindelse følgende:

«Ved en eventuell overføring av f.eks. vtl. § 22, 1. ledd mener Asker og Bærum politikammer at systematikken i lovverket brytes. Promillekjøring er ofte kombinert med andre overtredelser av vegtrafikkloven og det er naturlig at flere overtredelser som har en umiddelbar sammenheng og som alle gjelder i forbindelse med bruk av motorvogn, straffes etter samme lov. At lovverket er oversiktlig på særlovgivningens områder bør også tillegges en viss vekt.»

Samferdselsdepartementet sluttet seg til Vegdirektoratet, som hadde pekt på at

«promillebestemmelsen (har) nær sammenheng med andre bestemmelser i loven, særlig § 21. Det virker umiddelbart som det er dårlig sammenheng i å straffe det ene etter straffeloven og det andre etter vegtrafikkloven. Direktoratet er også bekymret over den rettsoppfatning det kan gi å bare flytte straff etter § 22. Denne bestemmelsen oppfattes allerede i dag av folk flest som en bestemmelse det er alvorlig å overtre selv uten en flytting til straffeloven, og det kan ved en slik flytting være vanskeligere å få folk til å innse alvoret i en del andre lovovertredelser knyttet til trafikksikkerhet. Direktoratet mener at konsekvent håndheving og strengt straffenivå kan være et bedre bidrag til trafikksikkerheten enn en flytting av straffebudet.»

Også Forsvarsdepartementet, Politimesteren i Nordmøre og Bergen byrett gikk imot forslaget, særlig under henvisning til sammenhengen i regelverket.

Kommisjonen er enig med høringsinstansene i at hensynet til saklig sammenheng i regelverket må tillegges betydelig vekt ved vurderingen av plasseringsspørsmål, jf avsnitt 6.6 foran. Samtidig vil kommisjonen peke på at det ikke er noe nytt at en handling kan utløse ansvar etter ulike lover. Det er i den forbindelse tilstrekkelig å peke på dagens praksis i tilknytning til vtrl § 3 og strl § 239 om uaktsomt drap. For kommisjonen har det mest tungtveiende momentet i avveiningen vært at det her er tale om bestemmelser som gjennomgående praktiseres relativt strengt. Kommisjonen holder på den bakgrunn fast ved sin tidligere oppfatning og foreslår vegtrafikkloven § 22 første og andre ledd, jf § 31, overført til henholdsvis utk § 25–8 om kjøring i påvirket tilstand og § 25–9 om etterfølgende inntak av rusmidler, jf avsnitt 9.11.2 foran. Overføringsforslaget innebærer ingen innskrenkning i anvendelsesområdet for vtrl §§ 3 og 21.

Kommisjonen har vurdert om også de tilsvarende reglene for ferdsel til sjøs bør innarbeides i straffeloven. Til dels er dette tilfelle i dag, jf strl § 422 andre ledd, men parallelle bestemmelser gjenfinnes også en rekke andre steder i lovgivningen, jf nærmere om behovet for å samordne regelverket om bruk av rusmidler ved ferdsel til sjøs i avsnitt 11.3.2 nedenfor, hvor kommisjonen foreslår en særskilt utredning om strl kap 30 og 42 om forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold. I den sammenheng pekes det på at det neppe vil være hensiktsmessig å ta hele regelverket om ruspåvirket ferdsel til sjøs inn i straffeloven, men at det kan være aktuelt å vurdere inntatt fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr 47 § 33.

Videre er det neppe tilrådelig å overføre straffebestemmelsene i luftfartsloven 11. juni 1993 nr 101 § 6–11, jf §§ 14–12 og 14–31, til straffeloven. Anvendelsesområdet for disse bestemmelsene er relativt begrenset, ettersom de primært retter seg mot en særskilt yrkesgruppe. I tillegg er bestemmelsene lite brukt. Det samme gjelder straffebestemmelsene i pliktavholdsloven 16. juli 1936 nr 2.

11.2.2.9 Markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 §§ 6 og 7

Markedsføringsloven § 6, jf § 17 første ledd, retter seg mot den som i næringsvirksomhet tilbyr en gave eller liknende fordel til noen som er ansatt hos eller opptrer på vegne av en annen, når det skjer uten at denne siste vet om det, og gaven eller fordelen er egnet til å forlede mottakeren til å gi giveren eller noen annen en ugrunnet fordel. Bestemmelsen kommer også til anvendelse når fordelen blir gitt som en «urimelig belønning» etter at den pliktstridige handlingen er foretatt. Hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, tilsier etter kommisjonens oppfatning at straffebudet overføres til straffeloven og innarbeides i utk § 22–4 om aktiv bestikkelse, jf avsnitt 9.8.2 foran.

Markedsføringsloven § 7, jf § 17 første og femte ledd, retter seg mot den som misbruker kunnskap om bedriftshemmeligheter, og er i det vesentlige sammenfallende med strl § 294 nr 2 og 3. Hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, tilsier at disse bestemmelsene slås sammen. På denne bakgrunn foreslås markedsføringsloven § 7 innarbeidet i utk § 23–6 om brudd på bedriftshemmelighet, jf avsnitt 9.9.2 foran.

11.2.2.10 Straffeprosessloven 22. mai 1982 nr 25 § 227

Strpl § 227 pålegger den som har plikt til å melde et dødsfall, straks å underrette politiet «dersom han har grunn til mistanke om at døden er voldt ved en straffbar handling». Straffetrusselen finner man i strl § 339 nr 1, som kommisjonen ikke foreslår å videreføre, jf avsnitt 10.2 foran. Kommisjonen mener at hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, tilsier at bestemmelsen slås sammen med strl § 341 andre ledd i utk § 19–7 om brudd på meldeplikt ved dødsfall, jf avsnitt 9.5.2 foran.

11.2.2.11 Utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64 § 47 fjerde ledd

Utlendingsloven § 47 fjerde ledd rammer den som driver organisert virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til ulovlig innreise i Norge eller andre land. Bestemmelsen hører etter kommisjonens oppfatning hjemme i straffeloven fordi den rammer en handling av relativt høy straffverdighet, jf avsnitt 6.2 foran. Bestemmelsen foreslås på denne bakgrunn overført til straffeloven, og delt i 2 nye bestemmelser; utk §§ 19–16 og 19–17 om vanlig og grov organisert menneskesmugling, jf avsnitt 9.5.2 foran.

11.2.2.12 Alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 10–1 tredje ledd

Alkoholloven § 10–1 tredje ledd rammer nærmere angitte overtredelser av loven når disse er knyttet til «et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk». Straffetrusselen foreslås overført til utk § 25–4 om alvorlig alkoholovertredelse, jf avsnitt 9.11.2 foran.

Det er særlig overtredelsens høye straffverdighet som tilsier at straffetrusselen bør overføres til straffeloven, jf avsnitt 6.2 foran om betydningen av lovbruddets alvorlighet for plasseringen av straffebudet. Ved lov 15. mars 1991 nr 5 ble strafferammen hevet til 6 års fengsel, en strafferamme kommisjonen foreslår opprettholdt i utk § 25–4, jf avsnitt 9.11.3 foran. Om bakgrunnen for straffskjerpelsen sies det i Innst O nr 25 (1990–91) s 7:

«Det vises til at det har vært en rekke store saker om smugling av sprit og produksjon av hjemmebrent. Det dreier seg om velorganisert kriminalitet med betydelig profitt. Den ulovlige innsmugling og omsetning av alkohol står ofte i forbindelse med annen alvorlig kriminell virksomhet.»

Kommisjonen peker også på at denne typen overtredelser har stor likhet med overtredelser i tilknytning til narkotika og dopingmidler, jf avsnitt 6.6 foran, hvor kommisjonen går inn for at hensynet til saklig sammenheng i regelverket tillegges vekt ved plasseringen av straffebud. Samlet tilsier dette etter kommisjonens oppfatning at bestemmelsen overføres fra særlovgivningen til straffeloven.

11.2.2.13 Lov 6. mai 1994 nr 10 om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei § 1 første ledd

Gjennomføringsloven § 1 rammer den som i strid med konvensjonen har befatning med kjemiske våpen.

Straffverdigheten og likheten med strl § 153 a tilsier etter kommisjonens oppfatning at bestemmelsen overføres til straffeloven, jf avsnittene 6.2 og 6.6 foran. Gjerningsbeskrivelsen i § 1, jf straffetrusselen i § 5, foreslås derfor overført til utk § 25–17 om ulovlig befatning med kjemiske våpen, jf avsnitt 9.11.2 foran.

11.2.2.14 Kjønnslemlestelsesloven 15. desember 1995 nr 74

Loven rammer omskjæring av kvinner, definert som «det å utføre et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer», jf § 1 første ledd. Definisjonen er utdypet i Ot prp nr 50 (1994–95) s 5, hvor det framgår at loven tar sikte på å ramme alle former for omskjæring som medfører skade på kvinnens kjønnsorganer. Omskjæring i form av et rituelt stikk i klitoris omfattes ikke av uttrykkene «skade» eller «varige forandringer».

Omskjæring av kvinner utgjør en legemsskade etter utk § 27–3, og visse teknikker for omskjæring vil, til dels avhengig av en totalvurdering, også kunne være grov legemsskade, jf § 27–4. Etter kjønnslemlestelsesloven § 1 andre ledd rammes også rekonstruksjon av omskjæring i form av gjensying av kvinner som tidligere er blitt omskåret og sammensydd. Slik gjensying kan være aktuelt etter barnefødsler eller når enker eller fraskilte skal inngå nytt ekteskap. Gjensying vil likevel antakelig ikke være straffbar etter kjønnslemlestelsesloven dersom det ved gjensyingen «tilstrebes å oppnå mest mulig normale anatomiske forhold», jf Ot prp nr 50 (1994–95) s 6. Dette kriteriet er etter kommisjonens oppfatning også sentralt ved vurderingen av spørsmålet om slik rekonstruksjon utgjør en legemsskade etter § 27–4. På denne bakgrunn er det etter kommisjonens oppfatning unødvendig å beholde en egen lov om kjønnslemlestelse.

Kjønnslemlestelsesloven § 1 tredje ledd bestemmer at kvinnens samtykke ikke fritar for straff. Denne regelen representerer et unntak fra reglene om virkningen av samtykke til legemskrenkelser, jf strl § 235 og utk § 27–8. Kommisjonen foreslår at unntaksregelen videreføres i et eget ledd i utk § 27–8 om samtykke fra den fornærmede, jf avsnitt 9.13.2 foran.

11.2.2.15 Verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr 79 §§ 2–1 og 2–6, jf § 14–3

Det straffesanksjonerte forbudet mot innsidehandel i verdipapirhandelloven § 2–1, jf § 14–3 første ledd, foreslås overført til utk §§ 22–12 til 22–14 om henholdsvis vanlig, grov og grovt uaktsom innsidehandel, jf avsnitt 9.8.2 foran.

Bestemmelsen tjener til å verne tilliten til aksjemarkedet og har derfor saklig sammenheng med bestemmelsene i utk kap 22 om vern av tillit, jf avsnitt 6.6 foran. Overtredelsen er dessuten av relativt alvorlig art, jf avsnitt 6.2 foran, og som for annen vinningskriminalitet foreslås det opprettholdt en strafferamme på 6 års fengsel for de grove overtredelsene. Samlet tilsier dette at bestemmelsen overføres til straffeloven.

Forbudet mot kursmanipulering i verdipapirhandelloven § 2–6, jf § 14–3 første ledd, foreslås overført til utk §§ 32–10 til 32–12 om henholdsvis vanlig, grov og grovt uaktsom kursmanipulering, jf avsnitt 9.18.2 foran.

Straffverdigheten, som reflekteres i den høye strafferammen, og den innholdsmessige nærheten til straffebudene i utk kap 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet, tilsier etter kommisjonens oppfatning at straffebudet overføres til straffeloven, jf avsnittene 6.2 og 6.6 foran.

11.2.2.16 Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr 21 § 40 sjuende ledd

Ved straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd, som er planlagt å tre i kraft 1. mars 2002, jf avsnitt 8.8.1 foran, ble det gjort straffbart for en domfelt å unndra seg fengselsstraff eller strafferettslige særreaksjoner. Bistandshandlinger til den som unndrar seg straff, rammes i dag av strl §§ 131 og 132 andre ledd, jf utk § 19–5 om hjelp til rømning mv og § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning. Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, foreslås bestemmelsen overført til utk § 19–5 om hjelp til rømning mv, jf avsnitt 9.5.2 foran.

11.2.2.17 Lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) § 12

Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene § 12 er gitt for å oppfylle Norges plikt etter Roma-vedtektene art 70 nr 4 til å sørge for nødvendige nasjonale regler som kriminaliserer handlinger som nevnt i art 70 nr 1, jf Ot prp nr 95 (2000–2001) s 35 og 44. Loven har ennå ikke trådt i kraft.

Gjennomføringsloven § 12 første ledd gir strl §§ 163 til 167 tilsvarende anvendelse for falsk forklaring for domstolen. Hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, tilsier etter kommisjonens oppfatning at denne bestemmelsen overføres til straffeloven og i nødvendig utstrekning innarbeides i utk § 24–1 om uriktig forklaring, jf avsnitt 9.10.2 foran.

Bestemmelsens andre ledd gir strl §§ 127, 128, 132 og 132 a tilsvarende anvendelse når handlingen er begått mot domstolens tjenestemenn. Også for disse bestemmelsene er det etter kommisjonens oppfatning hensiktsmessig at dette i stedet framgår uttrykkelig av de enkelte straffebudene i straffeloven. Standpunktet får betydning for utformingen av utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann, § 19–3 om motarbeiding av rettsvesenet, § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning og § 22–4 om aktiv bestikkelse, jf avsnittene 9.5.2 og 9.8.2 foran.

Gjennomføringsloven § 12 tredje ledd gir strl §§ 112 til 114 tilsvarende anvendelse for dommere og andre ansatte ved domstolen. I samsvar med forslagene foran foreslås også denne bestemmelsen innarbeidet i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 9.8.2 foran om utk § 22–6 om passiv bestikkelse.

Gjennomføringsloven § 12 fjerde ledd gir bestemmelsen anvendelse på handlinger som er foretatt i utlandet av norsk statsborger. Etter kommisjonens forslag vil utk § 1–8 om straffelovgivningens anvendelse utenfor virkeområdet etter §§ 1–4 og 1–5 – folkerettslig plikt til å strafforfølge gi tilstrekkelig hjemmel for dette.

11.3 Overføring av straffebud fra straffeloven til særlovgivningen

11.3.1 Innledning

Ved gjennomgåelsen av straffelovens spesielle del har kommisjonen kommet til at en rekke av bestemmelsene hører bedre hjemme i særlovgivningen. I kapittel 6 foran foretar kommisjonen en generell drøftelse av hvilke hensyn som generelt er relevante ved vurderingen av om straffebud bør plasseres i straffeloven eller særlovgivningen. I dette avsnittet gis det en omtale og begrunnelse for hvert enkelt overføringsforslag. De straffebudene som foreslås overført, kjennetegnes i hovedsak av lav straffverdighet og manglende generell karakter.

Selv om det bryter noe med opplegget i avsnittet her, er det avslutningsvis også tatt med tre bestemmelser som foreslås overført fra en særlov til en annen, jf avsnittene 11.3.3 og 11.3.4 nedenfor.

11.3.2 Straffebud i straffeloven

Strl § 156

Bestemmelsen rammer den som vitende om derved å volde fare for at en smittsom sykdom finner inngang eller alminnelig utbredelse blant mennesker eller husdyr, overtrer lover eller forskrifter gitt til forebygging eller motarbeidelse av sykdommen, eller enkeltvedtak truffet i medhold av smittevernloven 5. august 1994 nr 55. Overtredelse av smittevernloven § 5–1 straffes likevel ikke.

De aktuelle særlovene er smittevernloven og, for så vidt gjelder husdyr, husdyrloven 8. juni 1962 nr 4.

Ved den lovrevisjonen som ledet fram til smittevernloven, ble straffebestemmelsene på dette området delvis revidert. Straffebestemmelsen i smittevernloven § 8–1 henviser til strl §§ 156 og 357. Av forarbeidene til smittevernloven går det blant annet fram at Helsedirektoratet prinsipielt mente «at straffebestemmelser bør stå i straffeloven for å gjenspeile den vekt man bør legge på smittevernet, og erkjennelse av den fare farlige smittsomme sykdommer kan være for folkehelsen», jf Ot prp nr 91 (1992–93) s 111.

Kommisjonen er enig i Helsedirektoratets prinsipielle utgangspunkt, men mener det er tilstrekkelig ivaretatt gjennom forslagene til utk § 25–10 om påføring av smitte eller fare for smitte, § 25–11 om grov overtredelse og § 25–12 om grovt uaktsom overtredelse i utk kap 25 om vern av helse og miljø, jf avsnitt 9.11.2 foran. Utk §§ 25–10 og 25–12 rammer blant annet den som forsettlig eller uaktsomt utsetter en annen for fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. Når dette er tilfelle, er det kommisjonens oppfatning at andre overtredelser av konkrete handlingsnormer som følger av smittevernloven eller vedtak truffet i medhold av loven, bør rammes av en egen straffebestemmelse i smittevernloven. Denne systematikken er fulgt også for andre viktige livsområder som er undergitt særskilt regulering, jf for eksempel miljøovertredelsene.

Kommisjonen foreslår derfor at det utarbeides en ny straffebestemmelse i smittevernloven for de tilfellene som ikke faller inn under utk §§ 25–10 til 25–12. Overtredelse av husdyrloven er sanksjonert med straff i lovens § 19.

Strl § 245

Denne bestemmelsen rammer svangerskapsavbrudd som foretas uten at de materielle vilkårene er oppfylt etter abortloven 13. juni 1975 nr 50. I de tilfellene hvor abortloven fastsetter at et svangerskap bare kan avbrytes når dette er innvilget av en nemnd, jf lovens § 7 andre ledd, rammer strl § 245 også det å foreta svangerskapsavbrudd uten at det er truffet et slikt vedtak. De overtredelsene som rammes av strl § 245, er også omfattet av ordlyden i abortloven § 13, men av bestemmelsens forarbeider framgår det at den bare regulerer mindre grove brudd på reglene i abortloven. Ved den nærmere avgrensningen mellom strl § 245 og abortloven § 13 er det en del spørsmål som står uavklart, jf Straffelovkommentaren bind II s 625–628 og Ot prp nr 38 (1974–75) s 29. Dette skyldes særlig at det har vært foretatt endringer i abortloven, senest ved lov 16. juni 1978 nr 66, uten noen samtidig oppdatering av strl § 245.

Det har også tidligere vært foreslått å overføre strl § 245 til abortloven, jf Ot prp nr 15 (1959–60) s 44–45. Departementet anførte den gangen at sterke rettstekniske hensyn talte for en slik overføring. Straffelovkommisjonen er enig i dette standpunktet, og viser til avsnitt 6.6 foran om hensynet til saklig sammenheng i regelverket. En overføring av strl § 245 til abortloven kan skje uten endringer i ordlyden i lovens § 13, da gjerningsinnholdet etter ordlyden omfatter alle brudd på reglene i loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Svangerskapsavbrudd uten kvinnens samtykke vil som i dag kunne rammes som grov legemsskade, jf utk § 27–4, jf § 2–3 andre ledd. Det er ikke behov for at slike handlinger i tillegg omfattes av abortloven, jf i dag strl § 245 første ledd tredje punktum.

Strafferammen i strl § 245 første ledd første punktum er fengsel inntil 3 år, mot bot eller fengsel inntil 3 måneder i abortloven § 13. Svangerskapsavbrudd som foretas uten at de materielle vilkårene i abortloven er oppfylt, er klart mer straffverdige enn der hvor det har skjedd brudd på andre regler i abortloven. Man bør derfor vurdere å heve strafferammen i abortloven § 13, eventuelt i et eget straffalternativ.

Strl kap 23 om ærekrenkelser (strl §§ 246 til 254)

Det prinsipielle hovedspørsmålet i forbindelse med strl kap 23 om ærekrenkelser er om – og eventuelt i hvilken utstrekning – det i dag bør være noen straffesanksjon for slike handlinger. Dette er omtalt i Riksadvokatens høringsuttalelse til NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen, hvor det blant annet heter:

«… mens man både i forarbeider og juridisk litteratur finner til dels meget omfattende fremstillinger av forskjellige sider ved den strafferettslige regulering, finnes lite av prinsipielle overlegninger om det generelt bør kunne brukes straff overfor ærekrenkelser. Dette har trolig sammenheng med at det har vært oppfattet som noe av en selvfølge at det kan være berettiget å bruke straff mot ytringer. Få grunnleggende spørsmål har vært stilt ved denne tradisjon.»

Kommisjonen mener det fortsatt bør være et strafferettslig vern mot grove krenkelser av den enkeltes omdømme, og foreslår en begrenset videreføring av strl § 247 i utk § 26–12 om ærekrenkelse, jf avsnitt 9.12.2 foran. Strl § 249 nr 2 om sanne, men straffbare ærekrenkelser, foreslås slått sammen med strl § 390 første ledd i utk § 23–2 om offentliggjøring av private forhold, jf avsnitt 9.9.2 foran.

For øvrig foreslår kommisjonen vesentlige innsnevringer av straffansvaret for ærekrenkelser. Det sivilrettslige vernet mot ærekrenkelser har ikke vært drøftet i kommisjonen. I dag avhenger det for en stor del av normene i strl kap 23, som kommisjonen dels foreslår innsnevret, dels opphevet, om en ærekrenkelse gir et sivilrettslig krav på erstatning eller oppreisning etter skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr 26 § 3–6. Dersom det sivilrettslige vernet mot ærekrenkelser skal beholdes i samme omfang som i dag, må handlingsnormene i strl kap 23 overføres fra straffeloven til skadeserstatningsloven, og omgjøres fra straffebestemmelser til vilkår for erstatning og/eller oppreisning. På samme måte må strl § 253 om mortifikasjon, som kommisjonen ikke foreslår beholdt i straffeloven, videreføres i annen lovgivning dersom det ansees ønskelig å beholde en slik sanksjon. Kommisjonen har imidlertid innskrenket sin drøftelse av bestemmelsene til spørsmålet om å beholde dem i straffeloven, jf nedenfor.

Det kan stilles spørsmål ved om hjemlene for straff i strl §§ 246 og 247 er akseptable i forhold til EMK art 10 andre ledd, som blant annet stiller som vilkår for innskrenkninger av ytringsfriheten at så vel selve innskrenkningen som de sanksjonene man benytter, skal være «nødvendige i et demokratisk samfunn». Det viktigste for den fornærmede i ærekrenkelsessaker er stort sett å oppnå erstatning, oppreisning og mortifikasjon av det ærekrenkende utsagnet. Med disse reaksjonene oppnår den fornærmede både kompensasjon og æresoppreisning, samtidig som injurianten får svi tilstrekkelig hardt. Dette er også tatt opp i Riksadvokatens høringsuttalelse til NOU 1995: 10, jf foran:

«På bakgrunn av de alternative virkemidlene som kan tenkes, vil det etter riksadvokatens oppfatning ikke innebære noen betydningsfull svekkelse av personvernet om adgangen til å bruke straff overfor ærekrenkelser i det vesentlige oppheves. En slik endring innebærer på den annen side en styrking av ytringsfriheten.»

Riksadvokaten peker også på en rekke straffebud som kan komme til anvendelse ved grove krenkelser av personer, og viser til strl §§ 135 a, 349 a, 390 og 390 a. Samtlige bestemmelser foreslås videreført av kommisjonen, jf utk § 20–4 om hets, § 20–5 om diskriminering, § 23–2 om offentliggjøring av private forhold og § 26–10 om hensynsløs atferd. Høringsuttalelsen konkluderer likevel med at det «for enkelte særlig kvalifiserte tilfeller … trolig (vil) måtte beholdes en straffebestemmelse, f eks for uttalelse fremsatt i skadehensikt uten aktverdig grunn».

I NOU 1995: 10 s 59 gir også Straffelovrådet uttrykk for at det sjelden er på sin plass å reagere med straff mot ærekrenkelser. Rådet understreker imidlertid at

«… situasjonen fra tid til annen kan være slik at en straffereaksjon er nødvendig. Det kan dreie seg om særlig alvorlige forhold, f.eks. ærekrenkelser mot bedre vitende eller vedvarende krenkelser fra samme injuriant, som kan hende er insolvent og som ikke lar seg stanse av sivile søksmål med krav om mortifikasjon og oppreisning. I slike tilfeller bør det normalt skje en strafforfølgning fra det offentliges side. …»

Mæland, Ærekrenkelser s 275–276 uttaler blant annet:

«Straffesanksjonen ved ærekrenkelser synes kun å passe for de helt kvalifiserte overtramp – de groveste tilfelle – hvor det vil komme på tale å anvende fengselsstraff eller større bøter. Men neppe ellers.»

Det kan også pekes på at det i årenes løp har foregått en samfunnsmessig utvikling hvor «æren» er blitt tillagt mindre vekt. Parallelt med dette har ytringsfriheten blitt tillagt større vekt, både i samfunnet generelt og i domstolene. Rent faktisk viser dette seg ved at straff i stadig mindre utstrekning har blitt brukt mot ærekrenkelser. De fleste sakene om ærekrenkelse dreier seg i dag om erstatning, oppreisning og/eller mortifikasjon, jf NOU 1995: 10 s 59, hvor Straffelovrådet uttaler at de institutter som «styrer» injurielovgivningen, i dag er mortifikasjons- og oppreisningskrav.

Av 11 saker som utelukkende gjaldt ærekrenkelser inntatt i Norsk Retstidende 1950–59, var det 8 offentlige straffesaker. I de sakene hvor den tiltalte ble dømt, ble det idømt straff i 10 saker. I 4 av sakene ble det reagert med fengselsstraff, jf Rt 1952 s 8 (30 dager ubetinget), Rt 1953 s 435 (120 dager betinget), Rt 1953 s 566 (1 år ubetinget) og Rt 1956 s 513 (60 dager betinget). I den tilsvarende gruppen av i alt 10 saker inntatt i Norsk Retstidende 1990–99 var det ingen offentlige straffesaker, og det ble ikke idømt straff i noe tilfelle. Kommisjonen er kjent med at lavere instanser enn Høyesterett også i dag fra tid til annen idømmer straffesanksjoner for ærekrenkelser. Det er imidlertid kommisjonens inntrykk at det i slike saker stort sett idømmes forholdsvis beskjedne bøter, og at fengselsstraff knapt blir brukt.

Ifølge opplysningene om etterforskede lovbrudd i kriminalstatistikken for 1997 tabell 7 ble det i det året etterforsket 745 saker om ærekrenkelser. Offentlig påtale er imidlertid avhengig av at det finnes påkrevet av allmenne hensyn, jf strl § 251, og i forhold til antallet anmeldelser er det få saker hvor politi og påtalemyndighet finner grunn til å reagere. Det er registrert 7 forelegg og 14 tiltalebeslutninger. Dessuten er det registrert 8 saker som ble overført til konfliktrådet. I tabell 44 er det registrert totalt 20 straffereaksjoner mot ærekrenkelser, herunder 1 dom på bot, 1 dom på betinget fengsel, 5 dommer på betinget fengsel og bot, 5 dommer på ubetinget fengsel og 1 dom på dels ubetinget, dels betinget fengsel.

Kommisjonen har imidlertid festet seg ved at antallet positive påtaleavgjørelser og straffereaksjoner i statistikken er langt høyere enn det som virker sannsynlig, selv om det er lavt i forhold til antallet anmeldelser. Gjennomgåelsen foran av ærekrenkelsessaker inntatt i Norsk Retstidende for henholdsvis 1950–1959 og 1990–1999 gir en antydning om at statistikkens tall kan være misvisende. Kommisjonen ønsket derfor å utdype opplysningene ved en nærmere undersøkelse av de sakene som i statistikken er registrert som saker om ærekrenkelser. I brev 20. september 2000 til de enkelte politidistriktene ba Riksadvokaten, på vegne av kommisjonen, om å få utlånt saker om ærekrenkelser registrert i 1997 eller 1998 som er avgjort med forelegg, siktelse, tiltale eller overføring til konfliktråd. Totalt kom det inn 24 saker. Flere politikamre svarte imidlertid at samtlige av deres ærekrenkelsessaker var henlagt, selv om det i politiets sentrale registreringssystem STRASAK er registrert saker ved disse kamrene som skal være avgjort på nevnte måte. Det er ikke praktisk mulig for kommisjonen å undersøke hvilke feil som her er gjort, og kommisjonen nøyer seg med å konstatere at det innsendte materialet muligens kan være ufullstendig.

Det materialet som har vært tilgjengelig for kommisjonen, viser at straff for ærekrenkelser er vesentlig mindre aktuelt enn statistikken gir inntrykk av. 11 av sakene er avgjort med forelegg, siktelse eller tiltale. Disse sakene dreier seg, riktignok med ett unntak, om andre og mer alvorlige forhold, særlig ulike former for vold og ordensforstyrrelser, overtredelser av strl § 326 nr 2 og overtredelser av strl § 390 a. Selv om det i første omgang, da saken ble anmeldt og registrert, er angitt at det foreligger ærekrenkelser, er disse ikke tatt i betraktning ved den senere påtaleavgjørelsen.

Derimot er de sakene som er overført til konfliktrådet, stort sett riktig registrert som saker om ærekrenkelser. Hovedsakelig er det her andre konflikter – nabokrangler, uvennskap mv – som har foranlediget mindre pene uttalelser partene imellom. Politiets avgjørelser om å overføre sakene til megling i konfliktråd synes etter kommisjonens oppfatning å være velfunderte. Den viktigste oppgaven i disse sakene må være å dempe de grunnleggende konfliktene. Straff for ærekrenkelser vil ikke være noe egnet middel til dette.

De fleste sakene om ærekrenkelser går som private straffesaker. Straffelovrådet gikk i NOU 1995: 10 s 58–59 inn for å avskaffe ordningen med private straffesaker for ærekrenkelser. Som omhandlet i avsnitt 7.9 foran mener kommisjonen at ordningen med private straffesaker helt bør falle bort. Det harmonerer med dette forslaget å innskrenke straffebestemmelsene om ærekrenkelser til de groveste tilfellene, hvor det kan være grunn til offentlig påtale.

Strl § 246

Bestemmelsen rammer beskyldninger og forhånelser som «krenker en annens æresfølelse», og krever med andre ord ikke at ærekrenkelsen skal ha blitt oppfattet av andre enn den fornærmede. I forhold til det store antall overtredelser som faktisk skjer, er det sjelden den fornærmede tar skritt for å få injurianten dømt. Bestemmelsen brukes oftest i kombinasjon med strl § 247 og sjelden alene – fra Høyesteretts praksis kjenner kommisjonen bare til Rt 1957 s 715. Her hadde den tiltalte sendt den fornærmede en pung som inneholdt 30 tiører («judaspenger»), som en reaksjon på å ha blitt anmeldt for ulovlig jakt. Herredsretten idømte ham en bot, og anken ble forkastet av Høyesterett. Slike handlinger kan virke sårende på enkeltpersoners følelser, men de er utenfor rammen av hva kommisjonen regner som straffverdig. I enkelte tilfeller kan imidlertid ærekrenkelsene være så intense eller plagsomme at atferden representerer overtredelse av strl § 390 a, jf utk § 26–10 om hensynsløs atferd.

Strl § 248

Strl § 248 rammer den som overtrer § 247 «mod bedre Vidende». Antakelig må dette tolkes som et krav om forsett, det vil si at ærekrenkeren enten vet at beskyldningen ikke er sann, eller finner det usannsynlig at den er sann, jf avsnitt 7.5.3 foran.

Bestemmelsen brukes ikke ofte. Det kan sjelden bevises at ærekrenkeren ikke trodde at beskyldningen var sann. For den som reiser sak om ærekrenkelse, er det som regel greiest å bygge på strl § 247, som ikke har noe skyldkrav med hensyn til at beskyldningen var usann, jf § 249 nr 1. Siden straffesanksjonen har fått mindre betydning ved ærekrenkelser enn den hadde tidligere, jf den generelle omtalen av strl kap 23 ovenfor, har det mindre betydning at § 248 har en strengere strafferamme.

Kommisjonen foreslår én bestemmelse om ærekrenkelse, jf avsnitt 9.12.2 foran om utk § 26–12. Bestemmelsen foreslås i utgangspunktet å tilsvare strl § 247, men med begrensninger som gjør at den bare vil ramme det groveste sjiktet av de ærekrenkelsene som er straffbare i dag. Det er da liten grunn til å beholde et straffebud som § 248 i tillegg.

Strl § 249 nr 3 til 5

Strl § 249 nr 3 bestemmer at straff for ærekrenkelse ikke kommer til anvendelse på den som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale seg, eller som har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv, dersom det godtgjøres at vedkommende har vist tilbørlig aktsomhet. I utk § 26–12 om ærekrenkelse foreslås det blant annet å innføre et skyldkrav, grov uaktsomhet, med hensyn til den omstendighet at det ærekrenkende utsagnet er usant. Det blir da lite behov for en bestemmelse som strl § 249 nr 3.

Strl § 249 nr 4 og 5 fastsetter innskrenkninger i adgangen til å føre sannhetsbevis. Dette er prosessuelle regler om bevisavskjæring, som bør overføres til prosesslovgivningen. Kommisjonens øvrige forslag medfører at reglene må overføres både til straffeprosessloven 22. mai 1981 nr 25 og til tvistemålsloven 13. august 1915 nr 6.

I forbindelse med overføringen bør regelen i § 249 nr 4 bokstav b tilpasses utk § 23–2 om offentliggjøring av private forhold.

Det bør også vurderes om bestemmelsen i § 249 nr 4 bokstav a kan opprettholdes ved siden av det foreslåtte kravet om grov uaktsomhet med hensyn til at beskyldningen er usann, jf utk § 26–12. Selv om § 249 nr 4 bokstav a i utgangspunktet regulerer bevisføringen, medfører den at framsettelse av beskyldninger om å ha begått straffbare handlinger i dag kan rammes som ærekrenkelse uten hensyn til om beskyldningen er sann, dersom den fornærmede tidligere er frikjent ved dom for å ha begått disse handlingene. Bestemmelsen har vært kritisert av flere, blant andre Skeie, Ærekrenkelser s 303 og Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 233–235. I Ot prp nr 37 (1938) s 11–12 ble regelen foreslått opphevet, dels fordi den setter straff for beskyldninger som kan være fullt tilbørlige, dels fordi regelen først og fremst kommer dem til gode, som faktisk er skyldige:

«For den uskyldig krenkede – den som med rette er frifunnet – vil derimot regelen i svært mange (visstnok de fleste) tilfelle ikke være til gagn. Fortsetter sladderen og skumleriene til tross for den frifinnende dom, vil det lite nytte den krenkede å gå til injuriesak, når sannhetsbevis er utelukket. Han kan nok få en eller flere av skumlerne straffet, men han blir ikke renvasket, og opnår i virkeligheten oftere å puste mer liv i skumleriene enn å slå dem ned.»

Regelen harmonerer også dårlig med reglene om at en frifinnende dom i en straffesak ikke er bindende i en senere sivil sak, og bør vurderes opphevet.

Strl § 252

Bestemmelsen fastsetter straff for ærekrenkende beskyldninger rettet mot en avdøds minne. Det er grunn til å anta at dette har sin bakgrunn i tidligere tiders sterkere vektlegging av ettermæle og slektsbånd. Den kan dels begrunnes med hensynet til nærstående personers pietetsfølelse, dels med hensynet til den avdøde selv, jf Mæland, Ærekrenkelser s 96.

Reglene om ærekrenkelser tar ikke primært sikte på kretsen av personer rundt den injurierte, og det er etter kommisjonens oppfatning ikke grunn til å gi disse den samme beskyttelsen som den injurierte selv har. Når det gjelder det anførte hensynet til den avdøde selv, finner kommisjonen det også klart at dette ikke er like sterkt som hensynet til levende mennesker. Regelen er også lite brukt. Mæland, Ærekrenkelser s 98 uttaler at han bare kjenner til én høyesterettsavgjørelse, Rt 1840 s 252. Senere har Rt 1990 s 173 kommet til. Saken gjaldt mortifikasjon av enkelte uttalelser i flyhavarikommisjonens rapporter etter en flyulykke i 1982 og var reist av enken etter flykapteinen. De saksøkte ble imidlertid frifunnet.

Når reglene om straff for ærekrenkelser søkes begrenset til de mest alvorlige tilfellene, jf den generelle omtalen av strl kap 23 ovenfor, er det etter kommisjonens oppfatning liten grunn til å beholde straffebudet mot ærekrenkelser rettet mot en avdøds minne.

Kommisjonen tar, som nevnt i den generelle omtalen av strl kap 23 ovenfor, ikke stilling til hvilket sivilrettslig vern en avdøds minne bør ha. Etter gjeldende rett er det imidlertid noe tvilsomt om ærekrenkelse av en avdøds minne kan gi grunnlag for erstatning og oppreisning, jf Mæland, Ærekrenkelser s 280 og Ot prp nr 37 (1938) s 15, motsatt Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 255. Dersom man vil opprettholde et vern om en avdøds minne ved sivilrettslige sanksjoner, bør dette klargjøres i forbindelse med lovrevisjonen.

Strl § 253

Strl § 253 gir nærmere regler om mortifikasjon. Etter hevdvunnen oppfatning er mortifikasjon ikke å regne som straff, og det er da ingen grunn til å beholde reglene i straffeloven. I NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen foreslår også Straffelovrådets flertall å overføre mortifikasjonsinstituttet til sivilprosessen, mens mindretallet går inn for at instituttet oppheves, jf også avsnitt 8.15.1 foran, hvor strl § 76, jf tidl utk § 118, i samsvar med dette ikke foreslås videreført i straffeloven.

Strl kap 30 og 42 om forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold (strl §§ 301 til 316 og §§ 414 til 427)

Ved straffeloven av 1902 ble straffebudene som gjelder forskjellige former for overtredelser i sjøfartsforhold, samlet i kapitlene 30 og 42. Især når det gjelder strl kap 42 finnes imidlertid handlingsnormene hovedsakelig utenfor straffeloven, det vil si i ulike særlover og forskrifter hjemlet i særlovgivningen. Sentrale lover på området er sjødyktighetsloven 9. juni 1903 nr 7, sjømannsloven 30. mai 1975 nr 18 og sjøloven 24. juni 1994 nr 39.

Kommisjonen foreslår at man i straffeloven overhodet ikke viderefører noe eget kapittel om overtredelser i sjøfartsforhold. Straffebudene i strl kap 30 og 42 har ingen slik generell karakter at de – etter en nødvendig revisjon – vil ha noen naturlig plass i straffeloven. De av bestemmelsene som bør opprettholdes, kan med visse unntak overføres til de aktuelle særlovene. Her kan det trekkes en parallell til vei- og lufttrafikken, som er regulert i særlover.

Blant straffebudene som kommisjonen foreslår i straffeloven, vil det likevel være flere som berører sjøfartsforhold. Slike bestemmelser foreslås blant annet i kapitlet om vern mot tingsskade, jf utk §§ 29–4 og 29–7 om henholdsvis forsettlig og uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse, som blant annet dekker det å forvolde skade av et visst alvor på skip eller annet fartøy. Utk § 29–5 rammer forsettlige grove overtredelser. Det vises også til §§ 29–6 og 29–8 i samme kapittel, som kriminaliserer både visse forberedelseshandlinger og det å hindre avverging av slik særlig farlig ødeleggelse. Bestemmelsene svarer til strl §§ 148, 149, 151 og den relevante delen av strl § 159. I kapitlet om vern av den offentlige ro og orden foreslår kommisjonen videreført strl § 151 a om kapring, som også gjelder for skip, jf utk § 20–8, samt en ny bestemmelse om trafikksabotasje, som også vil ramme angrep på sikkerheten i skipstrafikken, jf utk § 20–10.

Kommisjonens forslag vil bringe straffeloven i overensstemmelse med den systematikken som er valgt i de andre nordiske landene. Også der er enkelte alvorlige overtredelser tatt inn i straffelovene, men den alminnelige strafferettslige reguleringen av sjøfart, arbeidstakeres plikter og ansvar mv er foretatt i særlovgivningen.

Strl kap 30 og 42 ble revidert ved lov 15. februar 1963 nr 2. I forbindelse med revisjonen ble det vurdert om bestemmelsene om forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold burde tas ut av straffeloven og overføres til særlovgivningen. Den daværende Sjømannslovkomiteen hadde fått i oppdrag å ta opp til revisjon ikke bare de bestemmelsene i straffeloven som hadde naturlig tilknytning til sjømannsloven, men også å gjennomgå kapitlene 30 og 42 i sin helhet. Om resultatet av dette arbeidet sies det i Ot prp nr 40 (1961–62) s 17:

«I sin innstilling pekte komitéen på at hvis en skulle ta de nåværende bestemmelser om forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold ut av straffeloven, kunne de ikke bare overføres til sjømannsloven, men måtte fordeles på en rekke ulike spesiallover med tilknytning til sjøfartsforhold. De fordeler som en ville oppnå ved dette, fant komitéen ikke overveiende i forhold til de betenkeligheter som et slikt skritt ville føre med seg. Komitéen uttalte at fordelene heller ikke ville stå i rimelig forhold til det betydelige lovrevisjonsarbeid som måtte foretas. Komiteen gikk derfor inn for at straffebestemmelsene fortsatt burde stå i straffeloven. Den la i samband med dette fram utkast til lov om endringer i straffelovens kap. 30 og 42.»

Plasseringsspørsmålet ble igjen tatt opp i delutredning I. Der drøftet den tidligere kommisjonen hvilken grad av straffverdighet som bør kreves for at et straffebud skal være med i straffeloven. De fleste straffebudene i strl kap 42 når ikke opp til den strafferammen som kommisjonen antydet burde kreves for bestemmelser i straffeloven. Med spesiell adresse til sjøfartsforhold uttalte kommisjonen på s 78: «På enkelte områder kan det være aktuelt å føre over i en særlov straffebud i straffelovens nåværende forseelsesdel. Som eksempel kan nevnes de fleste forseelser i sjøfartsforhold. De bør trolig tas inn i sjøfartsloven eller i sjømannsloven – i den utstrekning handlingene fortsatt bør være straffbare.»

I høringsrunden viste Direktoratet for sjømenn til de drøftelsene som det er redegjort for ovenfor, og uttalte deretter blant annet:

«Direktoratet for sjømenn stiller seg derfor i utgangspunktet positivt til tanken om å fjerne kapittel 42 fra straffeloven og overføre de straffebestemmelsene som fremdeles bør beholdes til særlovgivningen. I denne sammenheng kan vi slutte oss til de prinsipielle betraktninger som kommisjonen har gitt uttrykk for i utredningen. Vi antar at straffebestemmelsene lettere vil bli kjent for dem de gjelder dersom de plasseres i sjømannsloven. De fleste sjøfolk har kjennskap til sjømannsloven, mens antakelig et fåtall har rede på kapittel 42 i straffeloven. Vi mener derfor det ut i fra pedagogiske og preventive hensyn vil være en fordel at straffebestemmelsene blir plassert i umiddelbar tilknytning til de adferdsnormer straffebudene skal beskytte.»

Direktoratet for sjømenn, som ikke hadde foranledning til å uttale seg om også å ta kapitlet om forbrytelser i sjøfartsforhold ut av straffeloven, pekte imidlertid også på det betenkelige i en omlegging som ville føre til at straffebudene i forseelseskapitlet ble fordelt på en rekke lover, samt at de mer alvorlige forholdene ville bli stående i straffeloven, men mente likevel at det å fjerne strl kap 42 fra straffeloven ville være den beste løsningen.

I sin høringsuttalelse opplyste Sjøfartsdirektoratet at nesten samtlige av de lovene som hørte under direktoratet hadde straffetruslene samlet i strl kap 30 og 42, og uttalte videre:

«Straffebudenes plassering har for direktoratets vedkommende ikke voldt problemer av betydning ved håndhevingen av våre lover og forskrifter, og vi har inntrykk av at nåværende ordning også er godt innarbeidet hos næringen.»

Sjøfartsdirektoratet konkluderte med at en overføring av straffebud fra straffeloven til særlovgivningen som foreslått i delutredning I ikke ville innebære åpenbare fordeler sammenliknet med den nåværende ordningen, og pekte også på at en omlegging ville gjøre det nødvendig å gjennomgå det aktuelle lovverket med sikte på en omredigering/revisjon.

Det daværende Handels- og skipsfartsdepartementet viste til uttalelsene fra Direktoratet for sjømenn og Sjøfartsdirektoratet, og tilføyde:

«Skipsfartsavdelingen kan for sin del ikke se avgjørende innvendinger mot opprettholdelse av dagens system for plassering av straffebestemmelser i tilknytning til sjøfartslovgivningen. Vi vil imidlertid også kunne leve med et system der mindre alvorlige overtredelser føres over (til) spesiallovgivningen.»

Også i høringsrunden etter delutredning V kom det uttalelser om dette spørsmålet. Politimesteren i Asker og Bærum var generelt imot overføring av straffebestemmelser fra særlovgivningen til straffeloven, men uttalte:

«Omvendt kunne Asker og Bærum politikammer tenke seg en overføring av straffelovens kap. 30 og 42 til sjøloven / lov om sjøfartsforbrytelser. Både i vegtrafikkloven, luftfartsloven og jernbaneloven er straffebestemmelsene inntatt i særloven. En overføring av straffbare forhold i sjøfart vil skape en ensartet lovgivning samtidig som straffebudet mer naturlig hører hjemme i særloven, f.eks. bestemmelsen om uaktsom navigering i strl § 418.»

I juni 1985 foreslo kommisjonen at det ble opprettet et underutvalg til å vurdere straffebestemmelsene i sjøfartsforhold. Kommisjonen anførte at det dreide seg om et viktig og avgrenset område, som var velegnet til en delutredning. Dessuten ville man kunne få med sakkyndige med særlig innsikt i disse reglenes praktiske anvendelsesområde. Justisdepartementet avslo forslaget i januar 1987 fordi det ikke var budsjettmessig dekning for å sette ned et slikt underutvalg.

Fra departementets side forelå det imidlertid et utkast til mandat for utvalget, som blant annet nevnte plasseringsspørsmålet:

«Utvalget bør også vurdere plasseringen av straffebudene i sjøfartsforhold og for virksomheten på kontinentalsokkelen og de synspunkter som i denne forbindelse kom fram i høringsrunden til Straffelovkommisjonens delutredning I. … Utvalget bør i utgangspunktet basere sine forslag på de synspunkter som er fremmet i Straffelovkommisjonens delutredning I. … Utvalget bør i denne sammenheng særlig ha for øye kommisjonens synspunkter på plassering av straffebudene (kap 8), bruk av blankettstraffebud (kap 15), straffansvaret for juridiske personer (kap 20) og på å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser (kap 7).»

Ikke alle overtredelser av straffesanksjonerte handlingsnormer i sjøfartslovgivningen dekkes av strl kap 30 og 42. Flere særlover på området inneholder egne straffetrusler. For det meste gjelder dette straffebud som ikke overlappes av straffelovens bestemmelser. En relativt omfattende strafferettslig regulering utenom strl kap 42 om forseelser i sjøfartsforhold skjedde ved fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr 47.

I andre tilfeller foreligger det hjemmel for å straffe overtredelser i sjøfartsforhold både i straffeloven og i den aktuelle særloven. Dette kan gi grunnlag for tvil om hvilket straffebud som skal anvendes, eventuelt om begge straffebud kan anvendes i konkurrens. For eksempel rammer strl § 419 andre ledd den som overtrer det som i eller i medhold av norsk lov er fastsatt om plikt til å ha til stede ombord skipspapirer samt avtrykk av lover, forskrifter og tariffavtaler. Det er antatt at § 419 andre ledd ikke kan anvendes mot skipsførers overtredelse av plikten etter § 14 i lov 3. juni 1977 nr 50 om arbeidstiden på skip til å ha ombord et eksemplar av loven, fordi denne plikten er straffesanksjonert i samme lovs § 18 nr 1. I forarbeidene til fritids- og småbåtloven heter det imidlertid at overtredelse av lovens § 7 om båteierens ansvar for å sørge for at småbåten blir registrert, kan straffes etter lovens § 19 eller etter strl § 419 nr 1, jf Ot prp nr 51 (1997–98) s 30. I denne loven er det også ellers tatt inn eller hjemlet handlingsnormer som dekkes av lovens egne straffebestemmelser, samtidig som de etter ordlyden rammes av bestemmelser i strl kap 42.

Overtredelser i sjøfartsforhold kan også være straffbare etter blankettstraffebudet i strl § 339 nr 2. I høringsuttalelsen fra Sjøfartsdirektoratet , jf foran, er det opplyst at de fleste av direktoratets over hundre forskrifter inneholder straffetrusler som henviser til strl § 339 nr 2. Uttalelsen er fra desember 1984. Straffelovkommisjonen har ikke foretatt noen systematisk gjennomgåelse av direktoratets forskrifter for å se om beskrivelsen fortsatt gjelder. Stikkprøver viser imidlertid at en rekke av direktoratets forskrifter også i dag henviser til § 339 nr 2.

I delutredning I s 77 forutsatte den tidligere kommisjonen en samlet gjennomgåelse av «hele den strafferettslige særlovgivning for å se hvilke straffebud som etter kommisjonens syn naturlig hører hjemme i en alminnelig straffelov». Det ble pekt på at mange straffebud som verner alminnelige samfunnsinteresser, er plassert utenfor straffeloven. Med det mandatet som er trukket opp for den nåværende kommisjonen, har det ikke vært mulig å foreta noen slik bred undersøkelse av særlovgivningen, jf avsnitt 2.4.4 foran. I forhold til særlovgivningen vil rammen for straffeloven derfor i hovedsak bli som før. En fortsatt regulering av sjøfartsforhold i straffeloven vil da – i lys av utviklingen av den strafferettslige særlovgivning etter straffeloven av 1902 – framstå som et umotivert avvik fra organiseringen av straffebestemmelser i og utenfor straffeloven. Straffesanksjonert regulering av særskilte næringer, virksomheter og yrkesgrupper har funnet sin plass i særlovgivningen. Innen sjøfarten har det også etter hvert kommet til særlover med straffetrusler utenfor straffeloven.

Strl kap 30 om forbrytelser i sjøfartsforhold inneholder riktignok straffebud der strafferammene i seg selv kan tale for å beholde dem i straffeloven, jf avsnitt 6.2 foran. Høyest strafferamme har strl § 312 om mytteri og § 314 om skipsførers og vakthavende styrmanns forsømmelse av hjelpeplikt. Behovet for et straffebud som strl § 312 må imidlertid antas vesentlig redusert etter at blant annet kapring av skip ble tatt inn i strl § 151 a ved lov 16. juni 1989 nr 68. Kommisjonen foreslår denne bestemmelsen videreført i utk § 20–8 om kapring, jf avsnitt 9.6.2 foran. Bestemmelsen rammer alle tilfeller der noen på ulovlig måte tiltvinger seg kontroll over fartøyet eller for øvrig griper inn i seilasen. Selvstendig betydning får strl § 312 i de tilfellene der gjerningspersonene, som må være medfarende, tvinger skipets fører til å foreta eller å unnlate en tjenestehandling, uten samtidig å ta over fartøyet eller seilasen. Straffverdigheten vil i et slikt tilfelle være atskillig lavere enn ved det tradisjonelle mytteriet, og et eventuelt straffebud kan plasseres i særlovgivningen, jf løsningen som er valgt i luftfartsloven 11. juni 1993 nr 101 § 14–11 om lydighetsnektelse mv. For øvrig vil straffebudene om tvang, trusler og legemsovertredelser være anvendelige. Sammenlikningen med luftfartsloven § 14–11 er for øvrig relevant også for strl §§ 310 og 311, som gjelder lydighetsnektelse.

Når det gjelder forsømmelse av hjelpeplikten etter strl § 314, er dette både i svensk og dansk rett straffesanksjonert i sjølovene, jf svensk sjølov (1994: 1009) kapittel 20 § 7, jf kapittel 8 § 4, og dansk sjølov (LBK nr 39 av 20. januar 1998) § 511, jf § 164. Den samme løsningen bør etter kommisjonens mening velges også i norsk rett. Kommisjonen legger i den forbindelse til grunn at det ikke er behov for å videreføre en så høy strafferamme som 6 års fengsel, jf strl § 314 andre straffalternativ. Strafferammen vil i stedet kunne forhøyes ved at bestemmelsen etter omstendighetene kan anvendes i konkurrens med utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse og § 27–12 om grovt uaktsomt drap.

Det særskilte straffebudet mot blindpassasjerer, jf strl § 301, ble tatt inn i loven under lovrevisjonen i 1963. Av lovforarbeidene framgår det at de andre bestemmelsene i straffeloven som kunne tenkes brukt i slike tilfeller, det vil si §§ 355 og 403, etter Sjømannslovkomiteens oppfatning ikke tok tilstrekkelig hensyn til de omstendighetene ved handlingen «som i dag burde være særskilt motiverende for straffekravet, nemlig de alvorlige forstyrrelser, forsinkelser og omkostninger som handlingen kan medføre for skipet», jf Ot prp nr 40 (1961–62) s 57. Både strl §§ 355 og 403 foreslås videreført, jf utk § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold og utk § 32–15 om bedrageriliknende overtredelse. I proposisjonen s 56–57 ble det vist til at det lett kunne tenkes tilfeller av blindpassasjertrafikk som neppe rammes av strl §§ 355 og 403. Her anså man det blant annet som tvilsomt om en person som skjuler seg et sted hvor han eller hun berettiget er kommet ombord – for eksempel en lossearbeider i lasterommet – vil kunne rammes av strl § 355. Likeledes ble det uttrykt tvil om strl § 403 kunne anvendes overfor blindpassasjerer på skip som overhodet ikke fører passasjerer. Dette må det kunne tas hensyn til ved utformingen av de nye bestemmelsene nevnt ovenfor. Noe behov for å videreføre strl § 301 vil det etter kommisjonens oppfatning derfor ikke være.

Strl § 305 rammer den som bevirker eller medvirker til at en åpenbart upåkrevd offentlig undersøkelse av et skips sjødyktighet finner sted. Straffebudet retter seg mot enhver. Sjømannslovkomiteen antok at det vanligvis ville dreie seg om klager fra sjømenn, men ville ikke innskrenke personkretsen som straffebudet gjaldt for. Begrunnelsen var at komiteen ikke kunne utelukke at upåkrevde undersøkelser også kunne tenkes forårsaket ved klager fra andre. Straffelovkommisjonen antar at personkretsen kan innsnevres og straffebudet overføres til sjømannsloven – dersom det fortsatt er behov for det.

De andre bestemmelsene i strl kap 30 går kommisjonen ikke nærmere inn på. Disse straffebudene er rettet mot fører av skip, styrmenn, mannskap ombord, reder eller den som handler for reder. Dette er bestemmelser som bør kunne overføres til særlovgivningen uten særlige problemer.

Når det gjelder strl kap 42 om forseelser i sjøfartsforhold, viser en foreløpig gjennomgåelse av straffebudene at det også for disse bestemmelsene vil være hensiktsmessig med en overføring til særlovgivningen. Også der bestemmelsene ikke henviser til handlingsnormer i særlovgivningen, gjelder det forhold som naturlig kunne vært regulert i slik lovgivning, i den grad det er aktuelt å videreføre bestemmelsene. Tilsvarende bør forskriftshjemmelen i strl § 418 nr 2 kunne overføres til særlovgivningen.

Strl § 422 andre ledd retter seg mot fører av skip mv som «forsettlig eller uaktsomt beruser seg under tjenesten eller når denne forestår». Også andre steder i lovgivningen er det bestemmelser som retter seg mot bruk av rusmidler ved ferdsel til sjøs, jf fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr 47 § 33 og forskrift 11. oktober 1963 nr 3795 om pliktmessig avhold fra nytelse av alkohol mv for personer som tjenestegjør på passasjerskip, som er hjemlet i pliktavholdsloven 16. juli 1936 nr 2 § 9. Dette regelverket bør etter kommisjonens oppfatning samordnes i forbindelse med den særskilte gjennomgåelsen av sjøfartsforhold. Hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, tilsier i utgangspunktet at bestemmelsene plasseres sammen med den øvrige sjøfartslovgivningen. Det som begrunner en annen løsning for vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 22, jf utk §§ 25–8 og 25–9 og avsnitt 9.11.2 foran, er først og fremst at bruk av rusmidler i forbindelse med bilkjøring gjennomgående praktiseres relativt strengt. Fritids- og småbåtloven § 33 er i likhet med vegtrafikkloven § 22 ikke avgrenset til særskilte yrkesgrupper, og kan i forbindelse med samordningen av regelverket eventuelt vurderes inntatt i straffeloven.

Kommisjonens forslag om å overføre straffebestemmelsene i sjøfartsforhold til særlovgivningen vil innebære et ikke ubetydelig revisjonsarbeid. En rekke særlover vil måtte gjennomgås. Foruten sjømannsloven, sjødyktighetsloven og sjøloven nevnes fartøymålingsloven 19. juni 1964 nr 20, mønstringsloven 18. juni 1971 nr 90, sertifiseringsloven 5. juni 1981 nr 42, NIS-loven 12. juni 1987 nr 48 og deltakerloven 26. mars 1999 nr 15. Dette er særlover som inneholder eller hjemler handlingsnormer som har straffetrusler i strl kap 42.

En revisjon av straffbelagte handlingsnormer i sjøfartsforhold vil også være påkrevet som følge av kommisjonens forslag om ikke å videreføre blankettstraffebudet i strl § 339 nr 2, som er omtalt tidligere i dette avsnittet og i avsnitt 10.2 foran.

Med det standpunktet kommisjonen har tatt til plasseringsspørsmålet, og den avgrensningen som er gitt av kommisjonens mandat, anser ikke kommisjonen det som sin oppgave å foreta noen slik samlet revisjon av straffelovgivningen for sjøfartsforhold. Sakkyndige med særlig innsikt bør dessuten trekkes inn i arbeidet. Kommisjonen holder på denne bakgrunn fast ved forslaget om en egen utredning for straffebestemmelsene i sjøfartsforhold, jf avsnitt 2.5 foran.

Strl § 337

Strl § 337 rammer den som for seg selv eller sine barn bruker navn i strid med lov, det vil si navneloven 29. mai 1964 nr 1.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i NOU 2001: 1 Lov om personnavn s 49, hvor det gis uttrykk for at den antakelig har liten praktisk betydning. På s 132 gis det imidlertid uttrykk for at bestemmelsen er nødvendig, da man ellers ikke ville ha noen sanksjon mot ulovlig bruk av navn. Den lave straffverdigheten og hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnittene 6.2 og 6.6 foran, tilsier etter kommisjonens oppfatning at bestemmelsen bør overføres til navneloven.

Strl § 341 første, tredje og fjerde ledd

Strl § 341 første ledd rammer den som overtrer de reglene som gjelder for begravelser eller for øvrig for behandling av lik. Bestemmelsen viser til handlingsnormer i særlovgivningen («de angaaende Begravelser eller forøvrigt angaaende Behandling af Lig gjældende Regler»). Aktuelle lover er likbehandlingsloven 4. juni 1898, transplantasjonsloven 9. februar 1973 nr 6, smittevernloven 5. august 1994 nr 55 og gravferdsloven 7. juni 1996 nr 32.

Eventuelle straffereaksjoner bør være hjemlet i særlovgivningen. Kommisjonen går inn for at det tas inn en egen straffebestemmelse i smittevernloven, jf omtalen av strl § 156 foran. Dette innebærer at straff for overtredelse av handlingsnormene i smittevernloven § 4–6 om gravferd og transport av lik ikke lenger bør være hjemlet i straffeloven. Verken likbehandlingsloven eller gravferdsloven har straffetrusler. I disse lovene må det derfor utformes nye bestemmelser om straff, i den grad det er behov for straffetrusler. Det samme gjelder for transplantasjonsloven, i den grad det er behov for å kunne anvende straff for andre typer overtredelser enn de som i dag rammes av lovens § 14.

Strl § 341 tredje ledd første og andre handlingsalternativ fastsetter straff for den som «rettsstridig eller hemmelig» enten tilintetgjør liket av noen død eller dødfødt eller bringer det til side, slik at det unndras fra «betimelig Undersøgelse». Fjerde ledd inneholder en definisjon av «dødfødt». Handlingsnormene, med straffetrussel, foreslås overført til likbehandlingsloven. I den forbindelse peker kommisjonen på at bestemmelsen har en viss saklig sammenheng med denne lovens § 6, som fastsetter at «likferd» ikke må skje uten etter tillatelse fra politiet dersom det er mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling, eller det er grunn til å anta at det vil bli besluttet å foreta sakkyndig likundersøkelse etter strpl § 228.

Det tilføyes ellers at likskjending vil kunne straffes etter utk § 20–13, jf avsnitt 9.6.2 foran, og at strl § 341 andre ledd om brudd på meldeplikt ved dødsfall foreslås videreført i utk § 19–7, jf avsnitt 9.5.2 foran.

Etter strl § 341 tredje ledd tredje handlingsalternativ straffes blant annet den som vegrer seg for «Øvrigheden at opgive, hvor der er blevet af et barn eller en anden hjelpeløs Person, som han har havt i sin Varetægt». Kommisjonen antar at det ikke er naturlig å straffesanksjonere slik atferd.

Strl § 348

Strl § 348 rammer overtredelse av «de angående helligdagsfreden gjeldende bestemmelser». Straffebudet rammet opprinnelig overtredelser av spredte bestemmelser om helligdagsfred, som dels fantes i NL 6–3–3 og 6–3–4, dels i en forordning 12. mars 1735, jf SKM I 1896 s 270. Senere har man videreført disse reglene samlet i én lov, jf nå helligdagsfredloven 24. februar 1995 nr 12.

Enkelte andre lover har også unntaksbestemmelser for helligdager, jf for eksempel saltvannsfiskeloven 3. juni 1983 nr 40 § 13, arbeidsmiljøloven 4. februar 1977 nr 4 § 44 og alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 3–4. Disse lovene er imidlertid forsynt med egne straffetrusler. Lov 26. april 1947 nr 1 om 1 og 17 mai som høgtidsdager har ingen egen straffetrussel, men det følger av lovens § 1 at bestemmelsene om helligdagsfreden ikke skal gjelde for disse dagene.

Siden det her dreier seg om et straffebud som klart knytter seg til en egen særlov, og som rammer overtredelser av relativt liten straffverdighet, går kommisjonen inn for å overføre strl § 348 til helligdagsfredloven.

Strl § 354 andre ledd

Strl § 354 andre ledd første punktum gir hjemmel for å straffe en hundeholder dersom hunden «anfaller» person eller volder vesentlig ulempe ved støy eller på annen måte, med mindre det må antas at det ikke kan legges ham noe til last. Ifølge Straffelovkommentaren bind III s 139 har bestemmelsen en viss praktisk betydning.

Strl § 354 andre ledd andre punktum er ingen straffebestemmelse, men en hjemmel for å avlive hunder. Liknende hjemler finnes også i enkelte særlover, jf nærmere om dette i Straffelovkommentaren bind III s 147.

Kommisjonen er kjent med at det pågår et arbeid med å utforme en ny lov om hunder, jf Dok nr 8: 71 (1997–98) og Innst S nr 183 (1997–98), hvor Regjeringen bes om å vurdere å samordne reglene om hunder i lovverket. I et høringsnotat 31. oktober 2000 har Justisdepartementet presentert et utkast til lov om hunder og hundehold. Strl § 354 andre ledd foreslås samtidig opphevet. Departementet foreslår at det i stedet tas inn en generell straffebestemmelse i hundeloven vedrørende eierens ansvar for hund som har anfalt eller skadet personer eller dyr eller voldt vesentlig ulempe for øvrig, jf utkastets § 14. Departementet uttaler om dette at «(a)lternativet måtte være å ha en generell straffebestemmelse om ansvar for hunder i straffeloven. Departementet antar at en slik regel av informasjonshensyn bør plasseres i en egen hundelov.» Det foreslås at skyldkravet skal være forsett eller uaktsomhet. Departementet går videre inn for å samle og samordne de ulike hjemlene for avlivning.

Kommisjonen er enig i at strl § 354 andre ledd bør erstattes av bestemmelser i en ny lov om hunder og hundehold. Strl § 354 første ledd foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 foran.

Strl § 357

Denne bestemmelsen er et blankettstraffebud hvor handlingsnormene finnes i særlovgivningen. Den rammer den som overtrer bestemmelser i lov eller forskrifter gitt til «Forebyggelse eller Modarbeidelse af smitsomme Sygdomme, eller til den almindelige Sundheds Beskyttelse». I andre ledd er det presisert at den også rammer den som overtrer vedtak truffet i medhold av smittevernloven 5. august 1994 nr 55, men at overtredelse av smittevernloven § 5–1 likevel ikke straffes.

Når det gjelder forholdet til smittevernloven, vises det til omtalen av strl § 156 foran.

Annen aktuell særlovgivning er helsepersonelloven 2. juli 1999 nr 64, kvaksalverloven 19. juni 1936 nr 9, forurensningsloven 13. mars 1981 nr 6, lov 19. november 1982 nr 68 om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene, husdyrloven 8. juni 1962 nr 4, fiskesykdomsloven 13. juni 1997 nr 54 og helseberedskapsloven 23. juni 2000 nr 56. Kommisjonen antar at straffebestemmelsene i disse lovene er tilstrekkelig omfattende.

Strl § 375

Bestemmelsen rammer ulovlig stempling av varer av gull, sølv eller andre metaller, samt det å fallholde ulovlig stemplede metallvarer. Den foreslås overført til den aktuelle særloven, som er lov 6. juni 1891 nr 2 om Guld-, Sølv- og Platinavarers Finhed og Stempling mv. Dette innebærer at man går tilbake til ordningen før straffeloven av 1902. Det er lite naturlig å beholde reguleringer på så avgrensede felter i straffeloven.

Strl § 400

Strl § 400 første ledd hjemler en allemannsrett, nemlig retten til å plukke ville bær, nøtter, sopp mv på såkalt uinnhegnet sted. Bestemmelsens andre ledd gjør unntak for multebærplukking på «multebærland» i våre tre nordligste fylker dersom plukkingen enten skjer mot eierens uttrykkelige forbud eller uten at bærene fortæres på stedet.

Friluftsloven 28. juni 1957 nr 16 regulerer allmennhetens rett til ferdsel i inn- og utmark, bading, rasting og telting mv. I forarbeidene til friluftsloven ble det opplyst at spørsmålet om ny lovgivning om bærplukking mv hadde vært tatt opp flere ganger uten at dette hittil hadde ført til resultater, jf Ot prp nr 2 (1957) s 20 og Friluftskomiteens innstilling s 14–16. Det heter videre, jf proposisjonen s 20–21:

«En systematisk kodifisering av hele lovkomplekset på dette området vil kunne overveies senere når de viktigste enkeltlover har fått sitt innhold fastslått. Dette spørsmål vil det være naturlig i sin tid å se på under arbeidet med en kodifisering av sivilretten, jf. Sivillovbokutvalgets arbeid.»

Kommisjonen mener at en regulering av denne allemannsretten ikke hører hjemme i en moderne straffelov, og foreslår at regelen i strl § 400 første ledd overføres til særlovgivningen, for eksempel til friluftsloven.

Som nevnt gjør strl § 400 andre ledd unntak fra allemannsretten som følger av bestemmelsens første ledd, når det gjelder multeplukking på «multebærland» i Nordland, Troms og Finnmark. I Finnmark er det imidlertid lite av grunnen som er i privat eie. Særregler for plukking av multer på Statens umatrikulerte grunn i Finnmark er gitt i lov 12. mars 1965. Hovedregelen her er at retten til å plukke multer skal være forbeholdt fylkets egen befolkning, men det er adgang til å dispensere fra hovedregelen, jf § 5 i loven. Samerettsutvalget har foretatt en grundig gjennomgåelse av gjeldende rett i NOU 1993: 34 Rett til forvaltning av land og vann i Finnmark s 172–180. En nærmere beskrivelse av multeplukkingens næringsmessige betydning i Finnmark er gitt i NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, avsnittene 3.2, 3.4.9, 3.4.13 og 7.2.6.

Særregelen i strl § 400 andre ledd har sin opprinnelse i en særlov fra 1854. Bakgrunnen var de spesielle vekstforholdene for multer i de nordligste fylkene, med rikt multebærland i lavlandet helt ut mot sjøen, og at det allerede på første halvdel av 1800-tallet hadde dannet seg spesielle sedvaneregler, hvor grunneierne hadde eneretten til multene som vokste på deres eiendommer, jf den historiske framstillingen i Ot prp nr 68 (1975–76) s 17–20.

Når den aktuelle allemannsretten foreslås regulert i særlovgivningen, bør en eventuell videreføring av det geografiske unntaket for multebærplukking også skje i særlovgivningen. I samsvar med de retningslinjene Justisdepartementet har gitt den nåværende kommisjonen om hvordan den skal forholde seg til særlovgivningen, jf avsnitt 2.4.4 foran, har spørsmålet om opprettholdelse av unntaket i strl § 400 andre ledd ikke vært gjenstand for noen inngående vurdering fra kommisjonens side. Dette skyldes også at vurderingstemaet vil være klart annerledes enn for de andre straffebudene i straffeloven. Det dreier seg her ikke først og fremst om å ta stilling til om en bestemt atferd bør være straffbar eller ikke, men om å bestemme fordelingen av rettigheter mellom grunneiere og allmennheten.

Både spørsmålet om hvilke regler som bør gjelde for multeplukking, og spørsmål vedrørende tolkingen av de någjeldende reglene, herunder uttrykket «multebærland», jf Rt 1968 s 24, har vært gjenstand for årvisse stridigheter i våre tre nordligste fylker. Det er gjennom årene rettet en rekke henvendelser om disse spørsmålene fra offentlige og private institusjoner og enkeltpersoner i de aktuelle områdene til sentrale myndigheter, derunder Justisdepartementet og Straffelovkommisjonen direkte. Det kan derfor være en viss forventning om at kommisjonen vil ta uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om opprettholdelse av strl § 400 andre ledd. Kommisjonen har imidlertid en sammensetning som gjør den lite egnet til å vurdere og avveie de interessene som blir berørt av en eventuell endring av bestemmelsen, og nøyer seg med å konstatere at regelen ikke hører hjemme i straffeloven.

11.3.3 Løsgjengerloven 31. mai 1900 nr 5 § 24

Løsgjengerloven § 24 rammer den som utviser eller lar utvise noen fra skjenkested uten å sørge for at vedkommende gis nødvendig bistand, når vedkommende er blitt overstadig beruset av drikkevarer servert på samme sted.

Som nærmere omtalt i avsnitt 11.4.2.2 nedenfor, foreslår kommisjonen å oppheve resten av løsgjengerloven, bortsett fra § 17, som i avsnitt 11.2.2.6 foran foreslås samordnet med strl § 350 i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse.

Straffelovrådet anbefalte på s 58 i innstillingen 9. april 1964 om endringer i de strafferettslige reglene om drukkenskapsforseelser og alkoholmisbruk å overføre §§ 22, 23, 24 og 26 til den daværende alkoholloven, og at Sosialdepartementet i den forbindelse skulle vurdere bestemmelsene nærmere med tanke på eventuelle reformbehov. For så vidt gjelder § 24, ble dette ikke fulgt opp. I forbindelse med utarbeidingen av ny alkohollov sent på 1980-tallet, ga Sosialdepartementet, i tilslutning til Edruelighetskomiteen av 1947, uttrykk for at bestemmelsen etter sin hensikt ikke hørte hjemme i en alkoholomsetningslov, jf Ot prp nr 31 (1988–89) s 29. Sosialdepartementet gikk derfor inn for at bestemmelsen fortsatt skulle stå i løsgjengerloven.

Straffelovkommisjonen viser til at overtredelser av løsgjengerloven § 24 etter omstendighetene vil kunne rammes av utk § 27–13 om forsømmelse av hjelpeplikt, jf strl § 387, eller utk § 27–14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv, jf strl § 242. Kommisjonen antar likevel at det kan være grunn til å ha en særbestemmelse som løsgjengerloven § 24, og er uenig i at en slik bestemmelse ikke hører hjemme i alkoholloven 2. juni 1989 nr 27. Loven og den tilhørende forskriften 11. desember 1997 nr 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk mv inneholder en rekke bestemmelser om hvordan skjenkebevillinger skal utøves, og dette regelverket er etter kommisjonens oppfatning det mest passende stedet å plassere en bestemmelse som løsgjengerloven § 24. Bestemmelsen foreslås overført dit.

11.3.4 Straffelovens ikrafttredelseslov 22. mai 1902 nr 11 §§ 10 og 12

Som nærmere omtalt i avsnitt 11.4.2.3 nedenfor foreslår kommisjonen å oppheve straffelovens ikrafttredelseslov, med mulig unntak av §§ 10 og 12.

Strl ikrl § 10 gir hjemmel for avskjedigelse ved dom av embets- eller tjenestemann som vedvarende viser seg ute av stand til forsvarlig å utføre sine oppgaver. Bestemmelsen må sees i sammenheng med Grunnloven § 22 andre ledd, som fastslår at andre embetsmenn enn de som er oppregnet i første ledd, bare kan avsettes ved dom.

Det faller utenfor kommisjonens mandat å vurdere i hvilken grad det er behov for å videreføre bestemmelsen. Kommisjonen antar imidlertid at den i nødvendig utstrekning bør samordnes med reglene om administrativ avskjedigelse i tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr 3 § 15, jf § 17.

Også strl ikrl § 12 bør etter kommisjonens mening vurderes videreført ettersom den fortsatt kan ha en viss praktisk betydning. Bestemmelsen fastslår blant annet at man ikke kan pådra seg forpliktelser ved «Spil og Væddemaal». Det faller utenfor kommisjonens mandat å vurdere det nærmere innholdet av en slik regel, men kommisjonen foreslår at den i nødvendig utstrekning videreføres i avtaleloven 31. mai 1918 nr 4 kapittel 3 om ugyldige viljeserklæringer.

11.4 Opphevelser i strafferettslig særlovgivning

11.4.1 Innledning

Kommisjonen foreslår en rekke straffebud opphevet. I dette kapitlet presenteres forslag til opphevelse av bestemmelser i særlovgivningen. Forslag til opphevelse av bestemmelser i straffeloven behandles i kapittel 10 foran.

Som nevnt i avsnitt 11.2.1 foran har kommisjonen ikke i denne omgangen hatt foranledning til å vurdere fullt ut hvilke straffebud som bør overføres fra særlovgivningen til straffeloven. Dette har sammenheng med avgrensningen av mandatet, jf avsnitt 2.4.4 foran. Selve kriminaliseringsspørsmålet har kommisjonen generelt sett hatt enda mindre grunn til å gå inn på. Til en viss grad fremmer kommisjonen likevel forslag om opphevelse av straffetrusler i særlovgivningen. I dette avsnittet gis det en omtale og begrunnelse for hvert enkelt opphevelsesforslag. Enkelte av forslagene er foranlediget av at andre utvalg har henvist særlovsbestemmelser til nærmere vurdering av Straffelovkommisjonen. Andre opphevelsesforslag framstår som en nødvendig følge av, eller har en naturlig sammenheng med, de forslagene kommisjonen ellers har når det gjelder utkastet til ny straffelov.

11.4.2 De enkelte straffebudene/særlovene

11.4.2.1 Lov 3. august 1897 nr 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget

Lov 3. august 1897 nr 2 om møteplikt til Stortinget hjemler straff for den som i strid med Grunnloven § 75 bokstav h unnlater å møte eller forklare seg for Stortinget, eller som under forsikring avgir falsk forklaring, jf henholdsvis §§ 1 og 2 i loven.

Lovstrukturutvalget anbefalte i NOU 1992: 32 s 231–232 at loven ble vurdert inkorporert i straffeloven, jf avsnitt 11.1.1 foran.

Ifølge Sejersted, TfR 1998 s 404 flg på s 462 har loven «aldri (har) vært brukt, og det er vel lite sannsynlig at det vil skje. Lovens fremste funksjon er nok den psykologiske. Den gjør innkallingsinstituttet mer alvorsfylt og avskrekkende.» På forespørsel fra kommisjonen om behovet for loven uttalte Stortingets presidentskap følgende i brev 30. september 1994:

«Presidentskapet kan ikke se det som utelukket at det i fremtiden kan bli aktuelt for Stortinget å bruke innkallingsretten etter Grunnlovens § 75 bokstav h. Etter Presidentskapets oppfatning er lovregler om straff for den som nekter å forklare seg etter Stortingets innkalling, eller avgir falsk forklaring, et nødvendig supplement til Stortingets innkallingsrett. Så lenge Grunnlovens regel om Stortingets innkallingsrett består, bør det etter Presidentskapets mening finnes lovregler om tvangsmidler for å gjennomføre denne retten.

Presidentskapet ser det ikke som vesentlig at loven av 1897 blir opprettholdt, men denne loven bør ikke oppheves uten at tilsvarende regler tas inn i en annen lov (straffeloven).»

Som nevnt i avsnitt 11.2.2.5 foran bør bestemmelsen om falsk forklaring overføres til straffeloven og innarbeides i utk § 24–1 om uriktig forklaring.

Resten av loven kan med fordel oppheves. Det er etter kommisjonens oppfatning ikke behov for en egen lov som gir hjemmel for å ilegge bot for å unnlate å møte eller forklare seg for Stortinget. I slike tilfeller vil det være mer hensiktsmessig å anvende alternative sanksjoner.

11.4.2.2 Lov 31. mai 1900 nr 5 om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskab

Løsgjengerloven omfattet opprinnelig regler som dels var rettet mot drukkenskap, dels mot «løsgjengeri og betleri». De sistnevnte bestemmelsene skulle særlig tjene til å begrense omfanget av omstreiferi, som i det 19. og et stykke ut i det 20. århundre ble ansett for å utgjøre et betydelig samfunnsproblem. I Ot prp nr 2 (1898–99) s 1 gis dette formålet en sentral plass, blant annet ved følgende innledning til presentasjonen av loven:

«Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.»

Selv om det etter datidens tankegang først og fremst var naturlig å gripe til straffebestemmelser mot løsgjengeri, mente man også at det var behov for bestemmelser av mer «sosialpolitisk» karakter og særregler i grenselandet mellom straff og sosialpolitikk. Man innførte blant annet sanksjonsformen tvangsarbeid, som opprinnelig ble brukt overfor både omstreifere og alkoholikere. Den daværende straffelovkommisjonen mente at dette regelverket var så særegent at det burde holdes utenfor straffeloven.

De aller fleste av bestemmelsene i den opprinnelige løsgjengerloven er i dag enten opphevet eller overført til nyere lovgivning. Dette har for en stor del skjedd som følge av endrede holdninger i samfunnet, ved at de tidligere bestemmelsene ble ansett som repressive og modne for reform. I denne sammenhengen nevnes særlig lov 6. mai 1970 nr 27, som opphevet bestemmelsene om tvangsarbeid og avkriminaliserte beruselse på offentlig sted, jf den tidligere § 16.

Det er hovedsakelig straffebestemmelser som står igjen, og av disse synes bare § 17 å være i nevneverdig bruk i praksis. Denne bestemmelsen foreslås overført til straffeloven, jf avsnitt 11.2.2.6 foran. Kommisjonen antar at også § 24 bør opprettholdes, og foreslår den overført til alkoholloven 2. juni 1989 nr 27, jf avsnitt 11.3.3 foran. De øvrige straffebudene i løsgjengerloven rammer dels forhold som etter kommisjonens oppfatning ikke bør være straffbare, dels overlappes de av bestemmelser i straffeloven eller annen lovgivning, jf nedenfor. Løsgjengerloven foreslås på denne bakgrunn opphevet.

Løsgjengerloven § 3

Bestemmelsen gir retningslinjer for politiets forholdsregler overfor personer som antas å gjøre seg skyldige i overtredelse av § 4. Kommisjonen foreslår § 4 opphevet og viser til omtalen av den bestemmelsen nedenfor. Generelle retningslinjer for utføring av polititjenesten er nå gitt i politiloven 4. august 1995 nr 53 § 6.

Løsgjengerloven § 4

Bestemmelsens første ledd rammer den som hengir seg til ørkesløshet eller driver omkring under slike forhold at det er grunn til å anta at han eller hun helt eller delvis skaffer seg livsopphold ved straffbare handlinger eller ved andres prostitusjon.

Det å «hengi seg til ørkesløshet» eller «drive omkring» er ikke i seg selv straffverdig. En bestemmelse basert på formodning om at vedkommende har begått straffbare handlinger, jf «grund til at anta», er etter kommisjonens mening i strid med det beviskravet man ellers normalt opererer med når det dreier seg om straff.

Når det særskilt gjelder det å skaffe seg livsopphold ved andres prostitusjon, peker kommisjonen på at løsgjengerloven § 4 bare er anvendelig dersom gjerningspersonen «hengir seg til ørkesløshet» eller «driver omkring». Bestemmelsen har derfor en forholdsvis begrenset rekkevidde. Det å forlede noen til prostitusjon eller å fremme eller utnytte andres prostitusjon er straffbart etter strl § 202, som foreslås videreført i utk § 28–16 om hallikvirksomhet mv. For så vidt angår hallikvirksomhet, er løsgjengerloven § 4 dermed overflødig. Bestemmelsen går imidlertid lenger enn til bare å ramme hallikvirksomhet. Kommisjonen peker i denne sammenhengen på at tidligere strl § 206 tredje ledd, som rammet «en mann som helt eller delvis lar seg underholde av en kvinne som driver utukt som erverv», ble opphevet ved lov 11. august 2000 nr 76, uten at det ble gjort noen tilsvarende innskrenkning av løsgjengerloven § 4. Opphevelsen ble, under henvisning til en tilsvarende dansk lovendring, hovedsakelig begrunnet med at så lenge prostitusjon ikke i seg selv er straffbart, så bør det heller ikke være straffbart å leve sammen med eller la seg underholde av en prostituert, med mindre det er tale om utnyttelse, jf Ot prp nr 28 (1999–2000) s 88. Kommisjonen slutter seg til dette.

Det andre leddet i bestemmelsen rammer den som hengir seg til ørkesløshet eller driver omkring, og herunder ved voldsom, truende eller påtrengende oppførsel forulemper eller volder fare for andre. Slike handlinger vil som regel rammes av strl § 350, som foreslås videreført i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse. Noen egen bestemmelse om farevoldende atferd i alminnelighet går kommisjonen ikke inn for.

Løsgjengerloven § 11

Bestemmelsen rammer tigging («betling») som skjer vanemessig eller gjentatte ganger på alminnelig beferdet sted, sted som er bestemt for alminnelig ferdsel eller fra hus til hus. Tigging i «ren» form, det vil si at forbipasserende bes om penger, bør etter kommisjonens oppfatning være tillatt. Det ubehaget som for de forbipasserende kan være forbundet med å måtte ta stilling til en slik forespørsel, har ikke en slik art at det er rimelig å anvende straff overfor tiggeren. Overfor truende eller kvalifisert plagsom tigging vil andre straffebud uansett være anvendelige, jf omtalen av § 13 nedenfor. Straffebud mot tigging reiser for øvrig også en rekke spørsmål, blant annet av sosialpolitisk og kriminologisk art, som ikke tas opp her.

Løsgjengerloven § 12

Bestemmelsen hjemler visse unntak fra straffebudet mot tigging i løsgjengerlovens § 11. Det følger av forslaget om å oppheve § 11 at det ikke er behov for denne bestemmelsen.

Løsgjengerloven § 13

Bestemmelsen rammer den som tigger på en truende måte, i forening med andre eller under «falske foregivender, som han søker at gi tiltro ved kunstgrep eller skriftlige bevidnelser». Slike handlinger omfattes for en stor del av utk § 20–1 om ordensforstyrrelse, § 26–10 om hensynsløs atferd og §§ 32–1 til 32–3 om vanlig, grovt og lite bedrageri. Etter omstendighetene kan også utk §§ 26–8 og 26–9 om vanlige og grove trusler komme i betraktning. Etter kommisjonens oppfatning er det derfor ikke behov for å opprettholde bestemmelsen.

Løsgjengerloven § 14

Bestemmelsen rammer den som utsteder en bevitnelse eller liknende erklæring til bruk ved straffbar tigging, altså en særlig form for medvirkningshandlinger. Kommisjonen mener, som nevnt i omtalen av § 11, at tigging som sådan ikke bør være straffbart, og det er da heller ikke grunn til å opprettholde denne bestemmelsen. Utstederen av bevitnelsen eller erklæringen kan ellers etter omstendighetene straffes for dokumentfalsk, jf utk §§ 31–1 til 31–3, eller for medvirkning til bedrageri, jf utk §§ 32–1 til 32–3.

Løsgjengerloven § 15

Første ledd i bestemmelsen rammer den som ved falske foregivender søker å tilvende seg eller andre gaver eller understøttelse. Slike handlinger er straffbare som bedrageri, jf utk §§ 32–1 til 32–3. Andre ledd rammer den som skaffer seg eller andre en «utilbørlig vinding» ved bruk av midler som er innsamlet i velgjørende eller allmennyttige øyemed. Slike handlinger er straffbare som underslag, jf utk §§ 30–4 til 30–6. Det er derfor ikke behov for bestemmelsen.

Løsgjengerloven § 22

Bestemmelsens første ledd bokstav a rammer den som forleder noen til å hensette seg i en tilstand av åpenbar beruselse, eller som forleder noen som er i en slik tilstand, til å drikke alkohol. Slike handlinger dekkes delvis av alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 8–11, jf straffebestemmelsen i § 10–1, som forbyr det å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset. I forbindelse med vedtakelsen av § 8–11 opphevet man den tidligere bestemmelsen i løsgjengerloven § 23, som rammet tilsvarende handlinger ved skjenking som næringsutøvelse. § 22 første ledd bokstav a, som etter ordlyden også får anvendelse i private sammenhenger, ble ikke kommentert. Bestemmelsen har også ved ordet «forleder» et videre omfang enn alkoholloven § 8–11, som bare rammer salg og skjenking, det vil si salg for drikking på stedet, jf § 1–4 andre ledd.

Løsgjengerloven § 22 første ledd bokstav a antas å ha liten eller ingen praktisk betydning. Kommisjonen peker på at strl § 228, som foreslås videreført i utk § 27–1 om legemskrenkelse, etter omstendighetene vil kunne ramme også det å narre, tvinge eller true noen til å innta alkohol. Andre former for forledelse er det etter kommisjonens oppfatning ikke behov for å ramme med straffebestemmelser.

Første ledd bokstav b rammer det å bringe noen til å nyte alkohol ved trussel eller underfundig atferd. Kommisjonen mener straffebudet er unødvendig ved siden av de mer generelle straffebudene mot trusler, jf utk §§ 26–8 og 26–9, og legemskrenkelser, jf utk §§ 27–1 og 27–2.

Første ledd bokstav c om på offentlig sted å skaffe person under 18 år alkohol i en slik mengde at vedkommende blir åpenbart beruset, dekkes i det vesentlige av alkoholloven § 8–8 om ulovlig kjøp av alkohol til personer under aldersgrensene på 20 år for brennevin eller 18 år for andre alkoholholdige drikkevarer.

Løsgjengerloven § 28

Bestemmelsen gir anvisning på en rekke unntak fra generelle regler i straffeprosessloven og straffelovens alminnelige del. I praksis gjelder unntakene bare for overtredelse av løsgjengerloven § 17, som foreslås videreført sammen med strl § 350 i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse, jf avsnitt 9.6.2 foran.

Bestemmelsen i § 28 første ledd overlappes av reglene om hvilke vilkår som kan settes for påtaleunnlatelse i straffeprosessloven § 69 tredje ledd jf strl § 53 nr 2 bokstavene c, d, e og g.

Når det gjelder § 28 andre ledd, som bestemmer at det skal gis en etter forholdene rimelig frist for betaling av bot ved overtredelse av løsgjengerloven § 17, antar kommisjonen at det her er liten grunn til å fravike de fristene som ellers settes, jf påtaleinstruksen § 30–3 andre ledd andre punktum.

Løsgjengerloven § 28 tredje ledd bestemmer at den subsidiære fengselsstraffen ikke kan settes høyere enn 18 dager, og gjør dermed unntak fra strl § 28, som bestemmer at straffen skal være fengsel fra 1 dag til 3 måneder. Kommisjonen foreslår et maksimum på 120 dager, og at fengselsstraffen ikke lenger fastsettes som en subsidiær straff på tidspunktet for bøtelegging, men idømmes når det viser seg at inndriving av boten ikke er mulig, jf utk § 9–3 og avsnitt 8.9.4 foran. Det er ikke behov for noen særregel om utmålingen av subsidiær fengselsstraff for den type overtredelser som rammes av løsgjengerloven § 17.

§ 28 fjerde ledd gir særregler som utvider adgangen til pågripelse og varetekt for overtredelser av blant annet løsgjengerloven § 17, i forhold til de reglene straffeprosessloven ellers opererer med. Løsgjengerloven § 17 foreslås videreført i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse, med en strafferamme i det lavere sjiktet, jf avsnittene 9.6.2 og 9.6.3 foran. Om man ønsker å beholde den nåværende adgangen til pågripelse og varetekt, bør dette gjøres enten ved å fastsette en høyere strafferamme enn den nåværende, eller ved å innta en særregel for blant annet denne typen overtredelser i strpl § 171, jf avsnitt 11.6.2 nedenfor.

Femte ledd overlappes av strpl kap 29. På denne bakgrunn foreslås det ikke å videreføre bestemmelsen.

11.4.2.3 Lov 22. mai 1902 nr 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden

Allerede tittelen på denne loven indikerer at den bør oppheves i forbindelse med vedtakelsen av den nye straffeloven.

Strl ikrl kap 1 omhandler forholdet til den eldre straffelovgivningen. Sett i lys av at vår nåværende straffelov ble vedtatt allerede i 1902, sier det seg selv at disse bestemmelsene har svært liten praktisk betydning. En annen sak er at det ved utarbeidelsen av den nye straffeloven vil oppstå behov for andre overgangsbestemmelser.

Strl ikrl kap 2 inneholder derimot et par bestemmelser som fortsatt kan ha en viss betydning, jf avsnitt 11.3.4 foran, hvor kommisjonen foreslår at strl ikrl §§ 10 og 12 vurderes videreført andre steder i særlovgivningen.

Strl ikrl kap 3 inneholdt opprinnelig en rekke viktige bestemmelser om skadeserstatning, men hele kapitlet er nå opphevet og erstattet av ny lovgivning, jf særlig skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr 26 og foreldelsesloven 18. mai 1979 nr 18 §§ 9 til 11.

Strl ikrl kap 4 inneholdt overgangsbestemmelser og har derfor bare historisk interesse.

Kommisjonen går på denne bakgrunn inn for at ikrafttredelsesloven oppheves. Også Lovstrukturutvalget gikk inn for en slik løsning, jf NOU 1992: 32 s 232:

«Straffelovens ikrafttredelseslov fremstår som et særtilfelle sett fra et strukturelt synspunkt. Dels inneholder den regler som etter sitt innhold klart hører hjemme i straffeloven, og dels inneholder den enkelte spredte regler av betydning på helt andre områder. Ved en gjennomgåelse av straffelovgivningen bør loven oppheves ved at de regler som fortsatt er aktuelle, flyttes til annen lovgivning.»

Straffelovens ikrafttredelseslov § 1

Strl ikrl § 1 fastsetter ikrafttredelsestidspunktet for straffeloven av 1902 til 1. januar 1905, og har således bare historisk interesse.

Straffelovens ikrafttredelseslov §§ 2, 3, 11, 17 og 18

Strl ikrl §§ 2, 3, 11, 17 og 18 opphever annen lovgivning. Det er ikke behov for å videreføre bestemmelsene.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 4

Strl ikrl § 4 gjør unntak fra § 3 ved å regne opp en rekke eldre lover hvor de spesielle straffebudene «vedbliver med de i §§ 7–9 omhandlede Ændringer at staa ved Magt». Bestemmelsen er imidlertid antatt ikke lenger å ha noe anvendelsesområde, og er siste gang tatt inn i Lovsamlingen for 1685–1987.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 5

Strl ikrl § 5 første ledd fastslår at straffelovens alminnelige del også får anvendelse på særlovgivningen, med mindre annet er bestemt. Bestemmelsens andre ledd regulerer grensen mellom forbrytelser og forseelser. De samme reglene framgår av henholdsvis §§ 1 og 2 i straffeloven, men er gjentatt i strl ikrl § 5 med sikte på eldre straffebud.

Strl § 1 foreslås videreført i utk § 1–1 om virkeområdet for de alminnelige bestemmelsene. Kommisjonen legger til grunn at bestemmelsene vil kunne anvendes på eldre særlovgivning uten at dette uttrykkelig framgår av den nye straffeloven. Strl ikrl § 5 første ledd kan følgelig oppheves.

Det samme gjelder strl ikrl § 5 andre ledd. Skillet mellom forbrytelser og forseelser foreslås opphevet, jf avsnitt 7.4 foran. Strl § 2 faller dermed bort.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 6

Strl ikrl § 6 bestemmer at henvisninger til eldre lovgivning skal leses som henvisninger til straffeloven dersom lovgivningen er opphevet i forbindelse med straffeloven og tilsvarende bestemmelser er tatt inn der.

Bestemmelsen er uinteressant etter vedtakelsen av en ny straffelov. Noen tilsvarende bestemmelse bør det heller ikke være behov for. I den grad henvisninger til straffeloven unntaksvis ikke skulle bli endret i forbindelse med lovrevisjonen, vil et tilsvarende resultat følge av vanlig lovtolking.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 7

De tre første leddene i bestemmelsen erstatter frihetsstraffene i eldre lovgivning, herunder tvangsarbeid, med fengselsstraff etter straffeloven av 1902. Så vidt kommisjonen kjenner til, er imidlertid alle bestemmelsene om tvangsarbeid opphevet. Strl ikrl § 7 første til tredje ledd har derfor mistet sin betydning og kan selv oppheves.

Strl ikrl § 7 fjerde ledd gir straffelovens bestemmelser om bøtestraff uavkortet anvendelse på eldre lovgivning med bøter som straffalternativ. Bestemmelsen avviker således fra strl ikrl § 5 første ledd, jf strl § 1 og utk § 1–1, som bare gir straffelovens alminnelige bestemmelser anvendelse på særlovgivningen i den utstrekning ikke annet er bestemt eller følger av lovtolking. Et eksempel på slike særskilte regler om bøtestraff som i medhold av strl ikrl § 7 fjerde ledd må settes til side, finnes i Lappekodisillen 2. oktober 1751 § 19. Bestemmelser som dette er imidlertid totalt upraktiske, og noe behov for strl ikrl § 7 fjerde ledd kan det etter kommisjonens oppfatning åpenbart ikke være.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 8

Strl ikrl § 8 første ledd bestemmer at bot som ilegges noen på objektivt grunnlag, ikke er gjenstand for avsoning med mindre skyld finnes bevist. Det kan med andre ord ikke fastsettes noen subsidiær frihetsstraff, og man må nøye seg med sivil tvangsfullbyrdelse, jf Andenæs, Alminnelig strafferett s 195. Kommisjonen kjenner ikke til andre bestemmelser med et rent objektivt straffansvar enn lov 9. juli 1926 nr 4 om ansvar for skade på bufe ved hund mv § 1 tredje og fjerde punktum. I et høringsnotat oktober 2000 har Justisdepartementet foreslått å oppheve denne loven. Samtidig foreslås det innført et uaktsomhetsansvar i utkastet til lov om hunder og hundehold § 14. Strl ikrl § 8 første ledd vil i så fall miste sin betydning og kan oppheves. Alternativt kan bestemmelsen innarbeides i bufeloven.

Strl ikrl § 8 andre ledd er dels en opphevelsesbestemmelse, dels en inndragningshjemmel. Ingen av lovene det henvises til i motivene, er i dag aktuelle. Bestemmelsen retter seg bare mot «ældre» lover og har ingen betydning etter gjeldende rett.

Strl ikrl § 8 tredje ledd utvider anvendelsesområdet for strl § 41 til særlovgivningen. Strl § 41 foreslås imidlertid ikke videreført av kommisjonen, jf nærmere om opphevelsesforslaget i delutredning V s 71. Også dette leddet kan derfor sløyfes.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 9

Strl ikrl § 9 bygger på § 7, og må oppheves samtidig med denne.

Straffelovens ikrafttredelseslov §§ 14 og 16

Strl ikrl § 14 gjør endringer i den gamle arveloven 31. juli 1854 §§ 69 og 70 om tap av arverett, mens strl ikrl § 16 gjør endringer i den gamle naboloven 27. mai 1887 § 17. Bestemmelsene har bare historisk interesse og kan oppheves.

11.4.2.4 Domstolloven 13. august 1915 nr 5 § 234 fjerde ledd

Domstolloven § 234 fjerde ledd bestemmer at strl §§ 324 og 325 gjelder for advokater og advokatfullmektiger. Disse to bestemmelsene foreslås erstattet av utk § 22–1, jf § 22–3, om misbruk av offentlig myndighet. Den nye bestemmelsen er foreslått begrenset til å gjelde ved utøving av offentlig myndighet, mens §§ 324 og 325 anvendes i offentlige tjenesteforhold. Kommisjonen legger til grunn at det ikke er behov for å opprettholde en generell bestemmelse tilsvarende dagens §§ 324 og 325 for bare en av de mange yrkesgruppene som trenger offentlig tillatelse for sin virksomhet. Domstolloven § 234 fjerde ledd foreslås på denne bakgrunn opphevet.

11.4.2.5 Lov 25. juni 1926 nr 4 om straff for å delta i og medvirke til smugling på andre land

Loven rammer reder eller disponent som bruker norsk fartøy til smuglerfart til fremmede land eller leier ut eller bortfrakter norsk fartøy, når han eller hun vet eller bør vite at fartøyet skal brukes til slik smuglerfart, jf § 1. Lovstrukturutvalget anbefalte i NOU 1992: 32 s 232 at loven ble vurdert overført til straffeloven, jf avsnitt 11.1.1 foran.

Ifølge strl § 12 nr 3 bokstav c og utk § 1–6 første ledd nr 1, som stiller et krav om dobbel straffbarhet, vil smugling til andre land være straffbar etter de tilsvarende bestemmelsene som rammer ulovlig innførsel til Norge. Det vesentlige av loven er dermed dekket av andre bestemmelser, jf blant annet strl § 162, som foreslås videreført i utk §§ 25–1 til 25–3 om vanlig, grov og grovt uaktsom narkotikaovertredelse, våpenloven 9. juni 1961 nr 1 § 33 første ledd andre punktum, som foreslås videreført i utk § 21–2 om ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff, og alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 10–1, jf § 2–1, som delvis foreslås overført til utk § 25–4 om alvorlig alkoholovertredelse. Loven om smugling på andre land rekker riktignok videre siden loven ikke stiller noe krav om dobbel straffbarhet. Imidlertid bør dette kravet etter kommisjonens oppfatning også gjelde for smugling, jf avsnitt 8.1.8 foran. Loven foreslås derfor opphevet.

11.4.2.6 Særavgiftsloven 19. mai 1933 nr 11 § 2 andre ledd

Særavgiftsloven § 2 andre ledd bestemmer at den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning unnlater å betale særavgift som er iberegnet i oppebåret vederlag, straffes etter straffelovens bestemmelser om underslag. Ved denne bestemmelsen er betalingsmislighold gjort straffbart, og da med en øvre strafferamme på 6 års fengsel. En rekke avgifter er regulert i medhold av denne loven, blant annet tobakksavgift, autodieselavgift og bensinavgift.

Opprinnelig hadde ikke loven noen bestemmelse mot betalingsmislighold. Denne bestemmelsen kom inn i loven ved tilleggslov 16. mai 1947 nr 2. Om bakgrunnen sies det blant annet i Ot prp nr 31 (1947) s 1:

«Overfor uvillige betalere som innretter seg slik at de ikke har noe til utlegg og som det derfor i alminnelighet ikke tjener til noe å slå konkurs, kommer imidlertid innfordringsmyndighetene ikke noen veg. I likhet med det som gjelder vanlige skatter er nemlig den blotte unnlatelse av å betale avgiften ikke straffbar. Omsetningsavgiften står imidlertid i en annen stilling enn vanlige skatter. Omsetningsavgiften er nemlig en avgift på forbruket som det av praktiske grunner er pålagt selgeren å utrede. Selgeren er således på sett og vis å betrakte som en slags avgiftsoppkrever for staten og selgerens unnlatelse av å beriktige sitt ansvar for avgiften overfor staten får derved noe til felles med underslag av offentlige midler.

For å skjerpe de avgiftspliktiges aktsomhet med hensyn til disponeringen av oppebåret omsetningsavgift og for å få et effektivt tvangsmiddel overfor uvillige eller etterlatende avgiftsbetalere, finner en det nødvendig å få en bestemmelse som setter straff for å unnlate å innbetale oppebåret omsetningsavgift. Da slik unnlatelse i realiteten må betraktes som underslag av avgiften eller ihvertfall må sidestilles hermed selv om forholdet begrepsmessig ikke rammes av straffelovens bestemmelser om underslag, finner en det naturlig og rimelig at forholdet straffes på samme måte, ikke minst på grunn av at de underslåtte avgiftsbeløp ofte utgjør meget betydelige beløp.»

Inntil lovendring 27. mars 1998 nr 13 var lovens tittel «lov om omsetningsavgift». Forløperen til merverdiavgiften – omsetningsavgiften – var hjemlet i denne loven. Henvisningen i lovforarbeidene i 1947 til de meget betydelige, underslåtte beløp antas primært å gjelde omsetningsavgift. Da omsetningsavgiften ble erstattet av merverdiavgiften ved lov 19. juni 1969 nr 66, ble hele dette avgiftssystemet lagt om. Unnlatelse av å gjøre opp for skyldig merverdiavgift ble gjort straffbar etter merverdiavgiftsloven. Men slik unnlatelse ble avkriminalisert ved lov 3. juni 1983 nr 46 etter forslag fra Straffelovrådet i NOU 1982: 42. I proposisjonen uttalte Justisdepartementet at «den oppfatning at betalingsmislighold i realiteten må betraktes som underslag av avgiften, var tvilsom også etter det tidligere system med omsetningsavgift», jf Ot prp nr 56 (1982–1983) s 21.

Det systemet som er etablert for i alle fall de fleste avgiftstypene etter særavgiftsloven, er at den avgiftspliktige månedlig sender inn omsetningsoppgave til avgiftsmyndighetene. Samtidig må avgiften betales. Dersom korrekte oppgaver inngis, vil avgiftsmyndighetene til enhver tid ha full oversikt over skyldig beløp.

Selv om avgiftssystemet etter særavgiftsloven avviker fra det som er etablert når det gjelder merverdiavgift, vil de hensynene som ble anført mot strafflegging av mislighold av betaling av merverdiavgift, i hovedsak være gyldige også i forhold til særavgiftsloven § 2 andre ledd.

At særavgiftsloven § 2 andre ledd oppstiller et krav om vinnings hensikt som ikke fantes i merverdiavgiftsloven før betalingsmisligholdet ble avkriminalisert, bør ikke ha noen betydning her. Kravet til vinnings hensikt vil normalt være oppfylt ved at midlene beholdes eller brukes til private formål, innkjøp til bedriften, eller til dekning av andre kreditorer enn avgiftsmyndighetene.

Kommisjonen er ikke kjent med at særavgiftsloven § 2 andre ledd praktiseres i nevneverdig grad.

Særavgiftsloven § 2 andre ledd foreslås etter dette ikke videreført.

11.4.2.7 Lov 19. mars 1937 nr 1 om forholdsregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land

Loven hjemler adgang for Kongen til å utferdige forbud mot at noen her i riket lar seg verve til fremmed krigstjeneste for «et land hvis statsborger han ikke er og ikke har vært i en nærmere fastsatt tid», og mot at noen reiser fra Norge til et sådant land for å delta i krig. Overtredelse straffes med bot eller fengsel inntil 3 måneder, jf lovens § 1 andre ledd.

I NOU 1992: 32 s 232 anbefalte Lovstrukturutvalget at loven vurderes inkorporert i straffeloven, jf avsnitt 11.1.1 foran.

Loven ble gitt med bakgrunn i den spanske borgerkrigen og har ikke vært i bruk siden. Vedtakelsen av loven var forankret i den konkrete situasjonen og ikke i en generell vurdering av en straffebestemmelse av denne typen. Loven gir myndighetene mulighet til raskt å gripe inn, uten stortingsbehandling, når et spesielt tilfelle oppstår. Loven har saklig sammenheng med strl § 133, som rammer verving av mannskap her i riket til fremmed krigstjeneste. Strl § 133 foreslås videreført i straffeloven, jf utk § 19–18 om verving til fremmed krigstjeneste. Loven kan også sies å ha en viss sammenheng med Grunnloven § 53 b om tap av stemmerett ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke. Grunnlovsbestemmelsen er imidlertid ikke begrenset til krigstjeneste for fremmed makt.

Kommisjonen ser ikke grunn til å ta inn i straffeloven en «sovende» fullmaktslov, som har sin bakgrunn i mer enn 60 år gamle historiske begivenheter. Kommisjonen mener loven bør kunne oppheves. Dersom det på nytt skulle oppstå behov for en straffetrussel mot å verve seg i fremmed krigstjeneste mv, vil lovforslag om dette måtte forelegges Stortinget. Kommisjonen ser ikke dette som noen ulempe da en slik sak lett vil reise spørsmål som fortjener politisk avklaring.

11.4.2.8 Lov 16. april 1937 om fullmakt for Kongen, eller den han gjev fullmakt, til å forby at norske skip blir nytta til å føra folk som eslar seg i krig, våpen, loty, fly eller partar derav til framandland

Lovens innhold framgår av overskriften. Overtredelse kan straffes med bot eller fengsel inntil 3 måneder, jf lovens § 2.

I NOU 1992: 32 s 232 anbefalte Lovstrukturutvalget at loven vurderes inkorporert i straffeloven, jf avsnitt 11.1.1 foran.

Loven ble gitt med bakgrunn i den spanske borgerkrigen og har såvidt vites ikke vært i bruk siden. Den gir myndighetene mulighet til raskt å gripe inn, uten stortingsbehandling, når et aktuelt tilfelle oppstår. Praksis synes likevel å være at slike spørsmål blir tatt opp konkret med Stortinget, jf for eksempel lov 6. juni 1980 nr 18 om gjennomføring av sanksjoner mot Iran og lov 7. mai 1982 nr 13 om økonomiske tiltak mot Argentina. I tillegg vil denne type reguleringer ofte bli kanalisert via FN, jf lov 7. juni 1968 nr 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd. Etter denne loven er Kongen gitt fullmakt til å treffe de bestemmelsene som er nødvendig til gjennomføring av bindende vedtak av Sikkerhetsrådet. Et eksempel på bruk av fullmakten er sanksjonene mot Den føderale republikken Jugoslavia, som i april 1999 ble fastsatt som en forskrift i medhold av 1968-loven.

Kommisjonen ser ikke grunn til å ta inn i straffeloven en fullmaktslov fra 1937 som siden ikke har vært i bruk. Den praksisen og de virkemidlene som det er vist til i avsnittet foran, underbygger et slikt standpunkt. Kommisjonen er av den oppfatning at loven bør kunne oppheves. For så vidt gjelder de tilfellene som faller utenfor loven om gjennomføring av bindende vedtak av FNs sikkerhetsråd, viser kommisjonen til begrunnelsen foran for å foreslå opphevet lov 19. mars 1937 nr 1 angående forholdregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land.

11.4.2.9 Lov 13. mai 1937 nr 1 om forbud mot å bære uniform mv

Uniformsforbudsloven § 1 første ledd forbyr det å bære uniform, uniformsdeler, armbind eller annet dermed likestilt, iøynefallende tegn som utpeker bæreren som tilhenger av en politisk organisasjon eller meningsretning. I § 2 er det videre gitt hjemmel for forskrifter med forbud mot tilsvarende handlinger når bæreren dermed utpekes som medlem av privat organisasjon, vern, forening eller sammenslutning. Slike forskrifter er ikke gitt. Overtredelser av forbudene kan straffes med bot eller fengsel i 3 måneder, jf § 4.

Lovstrukturutvalget har gått inn for at loven oppheves, jf NOU 1992: 32 s 232 og avsnitt 11.1.1 foran.

Loven er en videreføring av tidligere midlertidig lov 6. juli 1933 nr 14, og har sin bakgrunn i de skjerpede politiske motsetningsforholdene som rådet på 1930-tallet. I dag praktiseres ikke bestemmelsene. Det forekommer forholdsvis ofte i forbindelse med valgkamp, politiske demonstrasjoner mv at deltakere bærer drakter, armbind eller tegn som i prinsippet representerer en overtredelse av uniformsforbudsloven, uten at det reageres mot dette. Bestemmelsene har dessuten en side til ytringsfriheten som reiser prinsipielle motforestillinger, jf Grunnloven § 100 og menneskerettsloven 21. mai 1999 nr 30 § 2, jf EMK art 10. Politiloven 4. august 1995 nr 53 §§ 7 og 8 gir politiet vide fullmakter til å gripe inn for å hindre forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller handlinger som gir grunn til frykt for slike forstyrrelser, og kommisjonen mener at disse bestemmelsene i tilstrekkelig grad ivaretar hensynene bak uniformsforbudsloven.

11.4.2.10 Lov 13. desember 1946 nr 14 om straff for utlendske krigsbrotsmenn

Lov 13. desember 1946 nr 14 om straff for utlendske krigsbrotsmenn, heretter kalt krigsforbryterloven, ble til under de særegne omstendighetene som rådet etter avslutningen av andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge 1940–45, jf Ot prp nr 96 (1945–46). Ettersom landssvikoppgjøret etter krigen for lengst er avsluttet, er det ikke lenger behov for loven. Det framgår av gjennomgåelsen av de enkelte paragrafene nedenfor at kommisjonen ikke ser det som nødvendig eller materielt sett ønskelig å beholde noe av dette lovstoffet i straffelovgivningen, med sikte på eventuelle nye, ekstraordinære saker eller situasjoner som måtte oppstå i framtiden.

Krigsforbryterloven § 1

§ 1 inneholder en viss justering av reglene om straffelovens stedlige virkeområde, jf strl § 12, som ikke på alle punkter fastsatte hensiktsmessige rammer for hvilke saker mot fiendtlige krigsforbrytere som skulle pådømmes i Norge, og hvilke som skulle pådømmes i andre land. I den grad man måtte ønske å beholde noe av innholdet i § 1, bør det etter kommisjonens oppfatning skje i de generelle reglene om straffelovgivningens virkeområde, jf utk §§ 1–4 til 1–10. Kommisjonen har imidlertid ikke sett behov for dette.

Krigsforbryterloven § 2

§ 2 fastsetter at «eigedomsinndraging, ulovleg rekvisisjon eller kontribusjon, ulovleg pengestraffing og all onnor ulovleg økonomisk vinning, gjennomførd med makt eller med trugsmål om makt» skal straffes som ran etter strl § 267 eller som grovt ran etter et nå opphevet alternativ i strl § 268 nr 3. Etter kommisjonens forslag i utk kap 16 vil slike handlinger stort sett bli å ramme som krigsforbrytelse etter utk § 16–1, jf Roma-vedtektene art 8 nr 2 bokstav a punkt iv, bokstav b punkt xiii og bokstav c punkt xii.

Krigsforbryterloven § 3

§ 3 inneholder særregler om økning av strafferammene utover det som på forhånd var fastsatt i straffebudene. Bestemmelsene i utk kap 16 om krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten foreslås gitt lovens strengeste strafferamme, fengsel i 21 år. Dette gjør en særbestemmelse som § 3 unødvendig.

Krigsforbryterloven § 4

§ 4 inneholder de samme reglene som utk §§ 3–2 og 3–3 om medvirkning og forsøk.

Krigsforbryterloven § 5

§ 5 inneholder særregler om nødrett og ordre fra overordnede. Ot prp nr 96 (1945–46) s 7 la til grunn at ordre fra overordnet ikke er noen straffrihetsgrunn etter straffeloven 22. mai 1902 nr 10, men etter militær straffelov 22. mai 1902 nr 13 § 24. Det ble imidlertid i proposisjonen meget kort avvist at den militære straffeloven § 24 skulle kunne komme til anvendelse i saker mot utenlandske krigsforbrytere. Bestemmelsen i krigsforbryterloven § 5 om at ordre fra overordnede ikke kan påberopes som straffrihetsgrunn, tok ifølge proposisjonen bare sikte på å unngå unødvendig prosedyre. Med hensyn til særregelen om nødrett ble det i proposisjonen s 7 uttalt at»(h)vor en anklaget skyter seg inn under sin foresattes befaling, vil han i alminnelighet subsidiært med full grunn kunne anføre, at selv om han innså at handlingen var rettsstridig, har han i hvert fall handlet i en nødstilstand, idet han sikkert ville vært utsatt for de strengeste represalier dersom han hadde nektet å adlyde». Det ble videre lagt til grunn at strl § 47 om nødrett i en viss utstrekning på denne måten ville kunne tenkes brukt til å rettferdiggjøre blant annet formuesovertredelser og mindre vidtgående legemsovertredelser enn drap, og antatt at

«krigsforbrytersakenes særegne karakter begrunner og rettferdiggjør en avskjæring av prosedyre bygget på strl. § 47. Det må aldri kunne bli rettmessig at en tysk soldat eller politimann har mishandlet norske sivile, herjet, brent og lagt øde for å berge seg selv unna straff eller disiplinærtiltak. Noe annet er at det under tiden kan foreligge tungtveiende grunner for straffnedsettelse, kanskje for fullstendig straffrihet.»

Nødrett er fastsatt som straffrihetsgrunn i Roma-vedtektene art 31 bokstav d. Det må da kunne bygges på at denne straffrihetsgrunnen bør gjelde for krigsforbrytelser i framtiden, selv om man kort etter andre verdenskrig ønsket å utelukke dette. I utk kap 16 har kommisjonen gått inn for at utk § 3–4 om nødrett bør gjelde også for slike handlinger.

Krigsforbryterloven §§ 6 og 7

§§ 6 og 7 er det på bakgrunn av det ovenstående ikke nødvendig å kommentere.

11.4.2.11 Lov 22. mai 1953 nr 3 om endring i lovgivningen om rettighetstap

Ved lov 22. mai 1953 nr 3 ble det innført vidtgående endringer i bestemmelsene om rettighetstap. Overgangsbestemmelsene forhindret at loven i sin helhet falt bort ved konsolideringen av lovverket. Siste gang loven ble tatt med i Norges Lover var i utgaven 1685–1985.

Lovstrukturutvalget gikk inn for at loven ble vurdert opphevet, jf NOU 1992: 32 s 232 og avsnitt 11.1.1 foran. I et vedlegg til utredningen skriver professor dr juris Magnus Matningsdal på s 411 at «enkelte av overgangsbestemmelsene kan kanskje fortsatt ha praktisk interesse, men muligheten synes høyst teoretisk».

Kommisjonen slutter seg til denne vurderingen og går inn for at loven oppheves.

11.4.2.12 Vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 31 andre til fjerde ledd

Vegtrafikkloven § 31 andre til fjerde ledd inneholder svært detaljerte straffutmålingsregler for overtredelse av § 22 om alkoholpåvirkning av motorvognfører. Detaljreguleringen ble tatt inn i vtrl § 31 ved lov 8. juli 1988 nr 70, jf Ot prp nr 65 (1987–88) s 25 flg, og ble ansett nødvendig for å få gjennomført endringer i den fastlagte praksisen på området, jf Straffelovrådets uttalelser i NOU 1987: 11 s 77.

Kommisjonen foreslår at vtrl § 22 overflyttes til straffeloven, jf utk §§ 25–8 og 25–9 og avsnitt 11.2.2.8 foran. Vtrl § 31 andre til fjerde ledd foreslås i den forbindelse opphevet og erstattet med forenklede strafferammeangivelser i tråd med opplegget ellers, jf avsnitt 9.11.3 foran.

11.4.2.13 Ligningsloven 13. juni 1980 nr 24 § 12–1 nr 1 bokstav c

Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav c rammer den som overtrer valutaloven 14. juli 1950 nr 10 eller bestemmelser gitt i medhold av loven når vedkommende forstår eller bør forstå at overtredelsen er egnet som forberedelse for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Straffebudet ble tatt inn i ligningsloven ved lov 21. desember 1990 nr 65. I tilknytning til forslaget som ledet fram til bestemmelsen, anførte Riksadvokaten at det kunne reises spørsmål om lovendringen hadde noen selvstendig praktisk betydning ved siden av valutaloven. På det tidspunktet var strafferammen i ligningsloven lavere enn i dag. Strafferammen etter valutaloven er 2 års fengsel. Til dette uttalte Finansdepartementet i Innst O nr 16 (1990–91) s 24:

«Finansdepartementet vil bemerke at overtredelser av valutaloven i liten grad vil fange opp det vesentlige hensyn å beskytte norske skattefundamenter. For mindre overtredelser kunne nok skattesvikmomentet i noen grad rammes gjennom å være et straffskjerpende moment til valutaovertredelsen. Men generelt bør det markeres at planlegging av skatteunndragelse i utlandet rammes av egne bestemmelser. En særlig selvstendig betydning har bestemmelsen fordi den øker strafferammen for de profesjonelle medvirkere og for de grove overtredelsene av valutaloven, jf ligningsloven § 12–3 nr. 2 og forslaget til ny § 12–4. Departementet antar at denne særskilte bestemmelsen totalt sett vil føre til en strengere straffeutmålingspraksis når valutaovertredelsen er begått med formål å unndra skatt. Dette gjelder selv om den formelle strafferammen i valutaloven er strengere enn i utkastet til § 12–3 nr. 1 c.»

Bestemmelsen rekker langt videre enn sitt formål når den rammer også grovt uaktsomme overtredelser av valutaloven, og når den dertil bare krever simpel uaktsomhet i forhold til det momentet at overtredelsen er egnet som forberedelse for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. I slike tilfeller foreligger verken planlegging eller forberedelse av skatte- eller avgiftsunndragelse. Kommisjonen er innforstått med at en reell forberedelseshandling kan være vanskelig å bevise, jf Ot prp nr 11 (1990–91) s 46, der det sies: «Det lar seg ikke gjøre å føre bevis for lovovertrederens virkelige motiv for å bryte valutabestemmelsen.» Det forsvarer likevel ikke en straffskjerpelse som det her er tale om. Strafferammen i valutaloven er etter kommisjonens mening tilstrekkelig også for de tilfellene der det reelt sett foreligger en forberedende handling til skatte- eller avgiftssvik. Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav c foreslås etter dette ikke videreført, verken i ligningsloven eller i straffeloven.

11.4.2.14 Legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 § 24 første ledd første handlingsalternativ og § 31 andre ledd

Et flertall i kommisjonen foreslår avkriminalisert bruk og besittelse til eget bruk av narkotika, jf avsnitt 9.11.1 foran. Legemiddelloven § 24 første ledd første handlingsalternativ, jf straffetrusselen i § 31 andre ledd, må da oppheves.

11.4.2.15 Regnskapsloven 17. juli 1998 nr 56 § 8–5

Regnskapsloven § 8–5 er en straffebestemmelse med tilnærmet samme innhold som strl § 286. En forskjell er at strl § 286 bare rammer vesentlig overtredelse, mens regnskapsloven § 8–5 andre ledd første punktum får anvendelse på enhver overtredelse. Strl § 286 har imidlertid selvstendig betydning ved overtredelser av regnskapsregler gitt i annen særlovgivning enn regnskapsloven med forskrifter, jf eksemplene nevnt av Straffelovrådet i NOU 1999: 23 s 62.

I forarbeidene til regnskapsloven uttalte Regnskapslovutvalget at det lovtekniske spørsmålet om den gjeldende dubleringen av bestemmelsene bør opprettholdes, «er det mest hensiktsmessig å ta stilling til når Straffelovkommisjonen har avgitt sin innstilling om bl.a. slike bestemmelser bør plasseres i (den generelle) straffeloven eller i særlovgivningen», jf NOU 1995: 30 s 204. I Ot prp nr 42 (1997–98) s 208 la Finansdepartementet til grunn at bestemmelsene i strl § 286, jf § 288, «bør videreføres inntil det er foretatt en nærmere gjennomgang av de særskilte bokførings- og regnskapsregler som er fastsatt i eller i medhold av andre lover».

Den tidligere aksjeloven 4. juni 1976 nr 59 og regnskapsloven 13. mai 1977 nr 35 inneholdt straffebestemmelser som var tilnærmet identiske med strl § 286. Dette representerte et unntak fra norsk lovgivningstradisjon, som søker å unngå doble – her tredoble – hjemler for straff. Ordningen med dobbel straffehjemmel er langt på vei videreført i regnskapsloven 17. juli 1998 nr 56 § 8–5. Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig at straffebestemmelser mot regnskapsovertredelser finnes i straffeloven. Kommisjonen foreslår slike bestemmelser plassert i utk kap 22, jf avsnitt 9.8.2 foran om utk §§ 22–15 til 22–17. Dette innebærer at kommisjonen ikke ser behov for i tillegg å ha en bestemmelse som regnskapsloven § 8–5. Eventuelt kan det i regnskapsloven tas inn en bestemmelse som henviser til strl § 286. På den måten ivaretar man det informasjonsbehovet som var bakgrunnen for det doble settet med straffebestemmelser.

Som nevnt rammer regnskapsloven § 8–5 andre ledd enhver overtredelse, mens det for strl § 286 gjelder et krav om at regnskapsovertredelsen må være vesentlig. Vesentlighetskravet foreslås opprettholdt i forslaget til utk § 22–15 om regnskapsovertredelse. Før et generelt straffansvar for ikke vesentlige overtredelser ble innført i den nye regnskapsloven, fantes en slik regel bare i den nå opphevede aksjeloven § 17–1. Også Straffelovrådet har gitt uttrykk for motforestillinger til begrunnelsen for denne utvidelsen i regnskapsloven, jf NOU 1999: 23 s 64–65. Rådet framholder at § 17–1 «har liten vekt som argument for å innføre nye straffebud som rettes mot ikke vesentlige overtredelser av regnskapslovgivningen». Kommisjonen slutter seg til dette.

11.5 Virkninger på annen lovgivning som følge av forslagene til ny straffelov

11.5.1 Innledning

Vedtakelsen av en ny straffelov vil få betydelige konsekvenser også for særlovgivningen. Kommisjonens behandling av særlovgivningen har imidlertid vært begrenset, jf avsnitt 2.4.4 foran, og det har ikke på det nåværende stadiet av arbeidet vært hensiktsmessig å utarbeide noe forslag til lovtekster i de særlovsbestemmelsene som i større eller mindre grad må revideres som følge av utkastet til ny straffelov. Det er heller ikke utarbeidet noen uttømmende oversikt over de bestemmelsene som må eller bør endres. I det følgende presenteres derimot en generell oversikt over hvilke oppfølgingsoppgaver som gjenstår i forhold til særlovgivningen. Konsekvensene for straffeprosessloven er likevel skilt ut, og behandles for seg i avsnitt 11.6 nedenfor.

11.5.2 Opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser

Som redegjort for i avsnitt 7.4 foran holder kommisjonen fast ved forslaget fra den tidligere kommisjonen om å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser. Definisjonene i strl § 2, jf tidl utk § 13, er derfor sløyfet i lovutkastet. Man må som følge av dette også fjerne de bestemmelsene som gjør unntak fra strl § 2, jf for eksempel vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 31 første ledd tredje punktum. Betegnelsene «forbrytelse» og «forseelse» foreslås i avsnitt 7.4 foran erstattet av samlebegrep som «straffbar handling», «overtredelse» eller «lovbrudd». Dette må følges opp også i særlovgivningen.

Det er en rekke særlovsbestemmelser som tillegger skillet mellom forbrytelse og forseelse virkninger av ulik art. For eksempel er det etter domstolloven 13. august 1915 nr 5 § 132 første ledd anledning til å nekte noen adgang i offentlig rettsmøte dersom vedkommende i løpet av de siste fem årene er idømt frihetsstraff for forbrytelse. Etter strafferegistreringsloven 11. juni 1971 nr 52 § 1 skal idømt bot og betinget påtaleunnlatelse etter strpl § 69 bare registreres i strafferegisteret når reaksjonene gjelder forbrytelser. I lovens § 6 er det likeledes detaljerte regler for hvilke opplysninger som skal tas med i en politiattest, avhengig av om det dreier seg om en forbrytelse eller en forseelse. Som eksempel kan også nevnes konsulloven 17. juni 1932 nr 2 § 1, som fastslår at det ved overenskomst med fremmed stat kan bestemmes at konsulære tjenestemenn skal være fritatt for personlig arrest, med mindre de siktes for en straffbar handling som etter norsk lov er en forbrytelse. Kommisjonen antar at det i bestemmelser som dette vil være hensiktsmessig om man i stedet gjør rettsvirkningene avhengig av strafferammene, på samme måte som kommisjonen selv går inn for i utk § 3–3 om forsøk, jf nedenfor. På den måten kan det foretas en mer konkret vurdering av bestemmelsens rekkevidde i det enkelte tilfelle.

Skillet mellom forbrytelser og forseelser ligger også til grunn for mange av de bestemmelsene i straffelovens alminnelige del som er foreslått endret i kommisjonens lovutkast. De endrede reglene kommer i utgangspunktet også til anvendelse på særlovgivningen, jf utk § 1–1 om virkeområdet for de alminnelige bestemmelsene. I hvilken grad dette nødvendiggjør endringer i den enkelte særlov, vil naturligvis kunne variere, alt avhengig av hvilken type regler det dreier seg om, jf nedenfor.

Etter gjeldende rett er skillet blant annet tillagt betydning i strl § 40 andre ledd, hvor det framgår at skyldkravet for de ekte unnlatelsesforseelsene som hovedregel er uaktsomhet. Bestemmelsen foreslås sløyfet i lovutkastet, jf avsnitt 8.3.9 foran og forutsetningene i delutredning V s 113–114 om tidl utk § 29 andre ledd. De ekte unnlatelsesforseelsene i særlovgivningen retter seg som oftest også direkte mot uaktsomme overtredelser, uten at man behøver å gå veien om strl § 40 andre ledd, jf for eksempel tolloven 10. juni 1966 nr 5 § 64 første ledd, jf § 60. I den utstrekning dette likevel ikke er tilfelle, må skyldkravet i bestemmelsene tas opp til vurdering, og et eventuelt avvik fra forsettsregelen i utk § 3–8 lovfestes.

Også straffbarheten av forsøkshandlinger er etter gjeldende rett basert på skillet mellom forbrytelser og forseelser: Forsøk på forseelser er som hovedregel ikke straffbart, jf strl § 49 andre ledd. Kommisjonen går i stedet inn for at straffbarheten gjøres betinget av at handlingen kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder, jf utk § 3–3 og avsnitt 8.3.4 foran. Som følge av denne endringen må særlovgivningen gjennomgås, med sikte på å klarlegge eventuelle behov for unntak fra hovedregelen. Kommisjonen har ikke i denne omgang foretatt noen endelig vurdering av dette. Særlovgivningen må for øvrig også gjennomgås med sikte på å fjerne de unntakene fra strl § 49 andre ledd som i dag finnes rundt om i regelverket. Et eksempel er tolloven § 60 andre ledd første punktum.

Etter gjeldende rett er det en viss adgang til å la straffen bortfalle hvis straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter, eller hvis det dreier seg om en forseelse, jf strl § 58 siste punktum og § 59 første ledd. Liknende regler er foreslått tatt inn i utk § 3–16 om forhold som kan føre til straffritak, men nå bare knyttet til alternativet om bot. Kommisjonen har ved behandlingen av utk § 3–16 nr 4 og 5 lagt til grunn at det neppe forekommer forseelser som ikke også kan straffes bare med bot, jf avsnitt 8.3.17 foran, men har ikke foretatt noen uttømmende gjennomgåelse av særlovgivningen for å klarlegge dette. Om det likevel skulle oppstå behov for supplerende straffritaksregler, vil dette uansett måtte ivaretas ved hjelp av særregler i den enkelte loven, og ikke gjennom utvidelser av den generelle straffritaksregelen i utk § 3–16.

11.5.3 Skyldkrav

I tidl utk § 29 tredje ledd foreslo den tidligere kommisjonen en hovedregel om uaktsomhet som skyldkrav for straffebudene i særlovgivningen, jf delutredning V s 114. Den nåværende kommisjonen foreslår i stedet en hovedregel om forsett som skyldform for all straffelovgivning, jf utk § 3–8 og avsnitt 8.3.9 foran. Det framgår der at hovedhensikten med forslaget er å sikre at lovgiver foretar en uttrykkelig vurdering av et eventuelt uaktsomhetansvar. En slik vurdering må ikke bare foretas i forbindelse med ny lovgivning, men også i forhold til gjeldende rett. Skyldkravene i særlovgivningen må med andre ord gjennomgås. Kommisjonen understreker viktigheten av at det i den forbindelse ikke bare foretas en lovfesting av gjeldende rett, men at det foretas en reell vurdering av behovet for å kriminalisere uaktsomme/grovt uaktsomme handlinger. Se nærmere avsnitt 4.3.1 foran om kommisjonens generelle tilbakeholdenhet med å foreslå simpel uaktsomhet videreført som skyldkrav i straffelovgivningen, og avsnitt 8.3.9 foran om de begrensede drøftelsene av skyldkravet man finner i forarbeidene til særlovgivningen.

I avsnitt 7.5 foran går kommisjonen inn for at man så vidt mulig unngår andre skyldformer enn forsett og grov eller simpel uaktsomhet. Kommisjonen har i den forbindelse pekt på at mange straffebud har skyldkrav som er formulert annerledes enn forsett eller uaktsomhet, men som materielt sett er helt eller så godt som sammenfallende med en av disse skyldformene. For straffelovens vedkommende har kommisjonen konkludert med at det er hensiktsmessig å sløyfe slike mer eller mindre avvikende skyldformer. Denne standardiseringen av skyldkravene bør følges opp også i særlovgivningen.

I avsnitt 7.5 foran drøfter kommisjonen også behovet for å videreføre hensiktskrav i straffebudene. Som nærmere omtalt der vil enkelte bestemmelser være kjennetegnet av at det nettopp er hensikten som gjør handlingen straffverdig. Som oftest framstår imidlertid slike skyldkrav som unødvendig kompliserende, og de foreslås erstattet av et krav om forsett. Dette gjelder også det kravet om vinnings hensikt som man i dag finner i mange straffebud, jf avsnitt 7.5.4 foran. En tilsvarende gjennomgåelse av hensiktskravene bør foretas i særlovgivningen.

Kommisjonen går videre inn for å oppheve den særskilte skyldformen culpa levissima, jf avsnitt 7.6 foran. Uforsettlige følger vil fortsatt kunne få betydning for strafferammen, men en eventuell heving av strafferammen skal etter forslaget i stedet bero på en konkret helhetsvurdering av om handlingen er å betrakte som grov, jf avsnitt 5.4.5.2 foran. For at uforsettlige følger skal kunne tillegges vekt ved vurderingen, må det etter forslaget være utvist simpel uaktsomhet med hensyn til følgene. Det vil altså ikke være tilstrekkelig at følgene kunne vært forutsett, jf utk § 3–11. Denne endringen i skyldkravet vil uten videre måtte legges til grunn også i særlovgivningen, jf utk § 1–1 om virkeområdet for de alminnelige bestemmelsene. Eksempler er kvaksalverloven 19. juni 1936 nr 9 § 7 og forurensningsloven 13. mars 1981 nr 6 § 78 andre ledd. Om slike uforsettlige følger fortsatt bør lede til en automatisk heving av strafferammen, eller om dette også i særlovgivningen bør bero på en konkret helhetsvurdering, er et annet spørsmål, jf avsnitt 11.5.7 nedenfor om inndeling av straffebudene etter grovhet.

11.5.4 Medvirkning

Etter gjeldende rett er spørsmålet om straff for medvirkningshandlinger regulert i det enkelte straffebudet. I utk § 3–2 foreslås det imidlertid en generell regel om at medvirkning er straffbar med mindre annet er bestemt, jf avsnitt 8.3.3 foran. Som påpekt i delutredning V s 76 vil det i enkelte straffebud kunne være behov for å gjøre unntak fra den alminnelige medvirkningsbestemmelsen. Lovendringen forutsetter derfor en grundig gjennomgåelse av særlovgivningen for å sikre at den ikke fører til utilsiktet nykriminalisering.

Samtidig er det også behov for en gjennomgåelse av straffebudene i særlovgivningen for å luke ut overflødige medvirkningshjemler. Med mindre disse hjemlene gir anvisning på et mer begrenset medvirkningsansvar enn det som følger av utk § 3–2, vil det ikke ha materielle konsekvenser om disse beholdes i lovverket. Etter kommisjonens oppfatning er det imidlertid mest ryddig å fjerne dem.

11.5.5 Rettsstridsreservasjoner

I utk § 3–7, jf tidl utk § 28, foreslår kommisjonen en bestemmelse om innskrenkende tolking, jf avsnitt 8.3.8 foran. Kommisjonen går samtidig inn for at rettsstridsreservasjoner fjernes fra straffebestemmelsene. Også dette må følges opp i særlovgivningen, for eksempel i tolloven 10. juni 1965 nr 5 § 65.

11.5.6 Strafferammer

Særlovgivningen bør etter kommisjonens oppfatning gjennomgås med sikte på en generell harmonisering av strafferammene – med hverandre og med strafferammene i utkastet til ny straffelov. Mange av strafferammene i særlovgivningen framstår som unødvendig høye og dårlig tilpasset et realistisk straffutmålingsnivå. Et eksempel er eiendomsmeglingsloven 16. juni 1989 nr 53 § 5–2, som har en strafferamme på 3 års fengsel, som heves til 6 års fengsel ved særlig skjerpende omstendigheter. Straffetrusselen retter seg blant annet mot den som forsettlig eller uaktsomt driver eiendomsmegling uten bevilling, jf lovens § 1–2, eller som driver annen næringsvirksomhet ved siden av meglerforetaket, jf § 2–6 i loven. Det er nærmest utenkelig å se for seg at strafferammen i slike tilfeller vil bli benyttet fullt ut. Etter kommisjonens oppfatning er det uheldig når strafferammen gir et så dårlig uttrykk for handlingenes straffverdighet. Se nærmere om dette i avsnitt 5.5.2.2 foran, hvor kommisjonen går inn for å gjøre strafferammene til mer realistiske skranker for domstolene enn det som er tilfelle i dag.

En rekke bestemmelser i særlovgivningen lar rettsvirkningene avhenge av hvilken strafferamme overtredelsen kan medføre. Særlig er dette praktisk i straffeprosessloven, men det forekommer også i annen lovgivning, jf for eksempel utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64 §§ 27 og 29. De reviderte strafferammene kan i noen grad gjøre det nødvendig å foreta justeringer i disse strafferammegrensene, jf avsnitt 11.6.2 nedenfor for så vidt gjelder straffeprosessloven.

I forhold til strpl § 171 om pågripelse går kommisjonen imidlertid inn for at strafferammegrensen beholdes, men at det i stedet åpnes for unntak fra hovedregelen der pågripelse framstår som særskilt nødvendig. Kommisjonen anbefaler i avsnitt 11.6.2 nedenfor at strpl § 171 blir endret slik at det uttrykkelig framgår hvilke bestemmelser dette skal gjelde, og legger til grunn at en slik liste antakelig også vil omfatte enkelte av straffebudene i særlovgivningen. Ved gjennomgåelsen av særlovgivningen må det derfor også tas stilling til dette.

Behovet for bestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning, vil antakelig øke som følge av den foreslåtte opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, jf avsnitt 11.5.2 foran. Også i utkastet til ny straffelov er det mange bestemmelser som knytter rettsvirkninger direkte til strafferammen, jf for eksempel utk § 15–2 om foreldelsesfristene for straffansvar. Til en viss grad tilsier dette at strafferammene i særlovgivningen bør følge den samme systematikken som det er lagt opp til for straffeloven. Dette vil innebære et mer begrenset sett av strafferammer enn det som er tilfelle i særlovgivningen i dag, jf avsnitt 5.4.2 foran. Til støtte for en slik løsning kan anføres de samme hensynene som har begrunnet en mindre omfattende fingradering av strafferammene i straffeloven. Siden kommisjonen uansett går inn for at strafferammene i særlovgivningen bør vurderes på nytt, jf foran, anbefaler kommisjonen på denne bakgrunn at de tilpasses de strafferammene som er anvendt i utkastet til ny straffelov.

Kommisjonen anbefaler også å fjerne de særlige hjemlene for å ilegge bot ved siden av fengselsstraff. Slike bestemmelser er overflødige ved siden av strl § 26 a, jf utk § 9–2 nr 2. Etter kommisjonens oppfatning bør de heller ikke kunne beholdes for å oppnå prosessuelle virkninger, jf avsnitt 5.5.2.6 foran. En annen sak er at dette krever et visst oppfølgingsarbeid også i prosesslovgivningen, jf avsnitt 11.6.2 nedenfor.

Den nåværende kommisjonen foreslår å sløyfe alle bestemmelser som hever strafferammen ved gjentakelse. Det samme gjelder strl § 61, jf tidl utk § 91. Se nærmere om dette avsnittene 5.4.4 og 8.14.1 foran og delutredning V s 236. Også særlovgivningen må gjennomgås med sikte på å fjerne slike regler, jf for eksempel skattebetalingsloven 21. november 1952 nr 2 § 51 nr 2.

Kommisjonen foreslår for øvrig at forsøk ikke lenger skal , men bare kan straffes mildere enn en fullbyrdet handling, jf delutredning V s 85. Den plikten man etter gjeldende rett har til å ilegge en mildere straff for forsøkshandlinger er hjemlet i strl § 51 første ledd. Når denne regelen bortfaller, jf utk § 3–3 om forsøk, kan de spredte unntakene man enkelte steder finner i særlovgivningen, fjernes, jf for eksempel legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 § 31 fjerde ledd.

I særlovgivningen finnes også enkelte bestemmelser som angir maksimalbeløp for bøtestraffen, jf for eksempel skinnomsetningsloven 13. desember 1946 nr 23 § 4. Når særlovene likevel må gjennomgås, bør man samtidig sørge for å fjerne slike maksimalgrenser.

11.5.7 Inndeling av straffebudene etter grovhet

Som nærmere redegjort for i avsnitt 5.4.5 foran går kommisjonen inn for en differensiering av strafferammene i utkastet ved å skille ut likeartede handlingstyper etter grovhet. Grunndeliktet vil da være knyttet til en såkalt vanlig overtredelse, mens en skjerpelse eller lemping av strafferammen vil være avhengig av om overtredelsen etter en skjønnsmessig helhetsvurdering kan betraktes som henholdsvis grov eller liten .

Også i særlovgivningen er det bestemmelser som bør tilpasses denne systematikken. Dette gjelder blant annet strafferammer som knytter seg til særlig skjerpende eller formildende omstendigheter. Et eksempel er konkurranseloven 11. juni 1993 nr 65 § 6–6 andre ledd.

I avsnitt 11.5.3 foran er det nevnt eksempler fra særlovgivningen på at uforsettlige følger leder til en automatisk heving av strafferammen. Etter kommisjonens forslag forutsetter dette at gjerningspersonen har utvist vanlig uaktsomhet med hensyn til følgen, jf avsnitt 7.6 foran, hvor kommisjonen foreslår å sløyfe skyldformen culpa levissima. I stedet for en automatisk straffskjerpelse foreslås det at slike følger skal inngå blant de momentene som kan gjøre overtredelsen grov. Den samme løsningen bør så langt som mulig følges også i særlovgivningen. Utk § 3–11 om uforsettlig følge foreslås imidlertid utformet på en måte som ikke gjør nødvendiggjør slike endringer.

11.5.8 Påtalereglene

Den nåværende kommisjonen foreslår at påtale ikke i noe tilfelle skal være betinget av begjæring fra den fornærmede, jf avsnitt 7.8 foran. Det skal imidlertid fortsatt være adgang til å gjøre påtalen betinget av at allmenne hensyn tilsier en strafferettslig forfølgning. Kommisjonen foreslår at dette skal være hovedregelen for overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil 2 års fengsel, jf utkastet til ny strpl § 62 a andre ledd.

Den foreslåtte endringen av påtalereglene nødvendiggjør en grundig gjennomgåelse av særlovgivningen. For det første må det foretas en vurdering av behovet for unntak fra hovedreglene i utkastet til ny strpl § 62 a andre ledd. Et minimum av oppfølgingsarbeid i så måte er å ta for seg bestemmelser hvor den foreslåtte 2 års grensen vil innebære en endring i rettstilstanden, det vil si bestemmelser hvor påtalen etter gjeldende rett er betinget, men hvor strafferammen skal overstige 2-års-fengsel, og vice versa.

For det andre må man fjerne bestemmelser som stiller krav om påtalebegjæring fra den fornærmede, jf for eksempel markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 18, jf § 17, eller fra et særskilt myndighetsorgan, jf for eksempel forurensningsloven 13. mars 1981 nr 6 § 78 tredje ledd.

For det tredje bør man også fjerne bestemmelser som stiller krav om allmenne hensyn, der dette uansett vil følge av hovedregelen i utkastet til ny strpl § 62 a andre ledd, jf for eksempel ervervsloven 23. desember 1994 nr 79 § 22 tredje ledd. Mange slike bestemmelser har samtidig et alternativt eller kumulativt krav om påtalebegjæring som også må fjernes, jf foran. Et eksempel er helsepersonelloven 2. juli 1999 nr 64 § 67 andre ledd.

11.5.9 Påtalekompetansen

I utkastet til strpl § 67 andre ledd første punktum foreslår kommisjonen en bestemmelse som gir politiet kompetanse til å avgjøre spørsmålet om påtale i saker om overtredelser av straffebud med en strafferamme inntil 1 års fengsel, med mindre kompetansen er tillagt en høyere påtalemyndighet, jf avsnitt 7.10 foran. Samtidig foreslås det en adgang for Kongen i statsråd til å fravike dette utgangspunktet, jf særlig utkastet til strpl §§ 66 andre ledd og 67 andre ledd andre punktum.

Den nærmere avgrensningen mellom statsadvokatenes og politiets påtalekompetanse vil som følge av kommisjonens forslag framgå av påtaleinstruksen. Selv om de foreslåtte hovedreglene er utformet med sikte på å unngå vesentlige endringer i kompetansereglene, jf avsnitt 7.10 foran, er det neppe til å unngå at påtalekompetansen forskyves noe, også i særlovgivningen. Det vil imidlertid være hensiktsmessig om man ved gjennomgåelsen av særlovgivningen får identifisert bestemmelser hvor de foreslåtte hovedreglene om kompetansefordelingen vil slå uheldig ut, slik at delegasjonshjemlene i utkastet til strpl §§ 66 andre ledd og 67 andre ledd bør anvendes.

11.5.10 Kriminaliseringsspørsmål

Ved den gjennomgåelsen av særlovgivningen som må foretas i forbindelse med vedtakelsen av en ny straffelov, vil det i mange tilfeller også være nødvendig å stille spørsmål ved selve kriminaliseringen. Kommisjonen foretar i kapittel 4 foran en drøftelse av ulike prinsipper for hvilke handlinger som bør strafflegges, og gir i den forbindelse uttrykk for en rekke synspunkter av betydning også for særlovgivningen. Som nevnt i avsnitt 2.4.4 foran er det kommisjonens generelle oppfatning at avkriminalisering i mange tilfeller vil være ønskelig i særlovgivningen. Til en viss grad vil det være tilstrekkelig med en skjerping av skyldkravet, jf avsnitt 11.5.3 foran om det oppfølgingsarbeidet som forutsettes gjennomført med henblikk på skyldkravene i særlovgivningen. I avsnitt 11.4 foran har kommisjonen dessuten foreslått å oppheve enkelte særlover og straffetrusler rundt om i lovverket. Som presisert i avsnitt 11.4.1 foran har kommisjonen imidlertid hatt liten foranledning til å gå inn på spørsmål om avkriminalisering i særlovgivningen.

11.5.11 Plassering av straffebud

I kapittel 6 foran redegjør kommisjonen for sine generelle synspunkter når det gjelder avgrensningen mellom straffeloven og særlovgivningen, det vil si spørsmålet om hvor de enkelte straffebudene best hører hjemme. I avsnitt 11.2.2 foran har kommisjonen noen konkrete forslag til overføringer av straffebud fra særlovgivningen til straffeloven, men som nevnt i avsnitt 2.4.4 foran har kommisjonens mandat lagt begrensninger på arbeidet med dette. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad en grundigere gjennomgåelse av særlovgivningen vil lede til flere overflyttingsforslag enn dem kommisjonen fremmer i denne utredningen.

11.5.12 Straffelovens alminnelige del

Straffelovens alminnelige bestemmelser kommer til anvendelse også på straffbare handlinger som reguleres i særlovgivningen, med mindre annet er bestemt eller følger av lovtolking, jf strl § 1, som foreslås videreført i utk § 1–1. Kommisjonens forslag om materielle endringer i utkastets alminnelige del vil derfor få mange andre konsekvenser for særlovgivningen enn dem som er nevnt foran, for eksempel som følge av reglene om stedlig virkeområde, jf avsnitt 8.1.2 foran. Slike endringer kan etter omstendighetene medføre behov for presiseringer eller innføring av unntaksregler i særlovgivningen.

11.5.13 Opphevelser av straffebud i straffeloven

Ved gjennomgåelsen av straffelovens spesielle del har kommisjonen foreslått en rekke bestemmelser opphevet, jf kapittel 10 foran. I den forbindelse har kommisjonen enkelte ganger pekt på at det samtidig må foretas endringer i særlovgivningen, jf for eksempel opphevelsesteksten til strl §§ 144 og 339. Kommisjonen går ikke nærmere inn på slike endringsbehov her.

11.5.14 Redaksjonelle endringsbehov

Avslutningsvis vil kommisjonen også peke på at alle paragrafhenvisninger til bestemmelsene i straffeloven må oppdateres.

11.6 Særlig om straffeprosessloven

11.6.1 Innledning

I avsnitt 13.2 nedenfor presenterer kommisjonen et utkast til endringer i straffeprosessloven. Utkastet er i hovedsak en oppfølging av endringsforslagene i delutredning V, jf lovutkastet på s 290 flg.

Forslaget til ny strpl § 71 b om en generell klageadgang over påtalemyndighetens avgjørelser, jf delutredning V s 270–275, er imidlertid sløyfet som overflødig. En tilsvarende bestemmelse er nå tatt inn i strpl § 59 a, jf lov 19. juli 1996 nr 58. Som følge av dette har også behovet for utkastet til strpl § 71 nytt tredje punktum falt bort. Bestemmelsen hjemlet en ny fristfastsettelse ved utnyttelse av den foreslåtte klageadgangen i § 71 b. Adgangen til å kreve en påtaleunnlatelse etter strpl § 69 brakt inn for retten, jf strpl § 71, forhindrer imidlertid den siktede i å påklage påtaleunnlatelsen, jf strpl § 59 a andre ledd andre punktum. Ordlyden åpner riktignok for at det er anledning til dette, jf Andenæs, Norsk Straffeprosess bind I s 56 og Hov, Rettergang 2 s 162, men forarbeidene gir klart uttrykk for at slik klagerett er avskåret, jf Ot prp nr 53 (1995–96) s 9. Bakgrunnen for den foreslåtte regelen i det tidligere utkastet til strpl § 71 tredje punktum, jf delutredning V s 273, er derfor bortfalt. At andre enn den siktede påklager påtaleunnlatelsen, gir ikke behov for å utsette fristen i strpl § 71.

I tillegg er forslaget til ny strpl § 456 a, jf § 5 andre ledd, sløyfet i lovutkastet, jf avsnitt 8.9.4 foran. Endelig nevnes at forslagene til endringer i strpl §§ 403 og 409 er uaktuelle som følge av at strpl kap 28 om private straffesaker foreslås opphevet, jf avsnitt 7.9 foran.

11.6.2 Generelle konsekvenser for straffeprosessloven

Utkastet til endringer i straffeprosessloven tar ikke sikte på å gi noen uttømmende oversikt over de lovendringene som må foretas i prosesslovgivningen i forbindelse med vedtakelsen av en ny straffelov.

Det er for eksempel ikke tatt hensyn til behovet for endringer av redaksjonell karakter. Rundt om i loven finnes det blant annet en rekke bestemmelser som gjør bruk av betegnelsene «forbrytelse» og «forseelse», uten at det i seg selv er tillagt noen rettslig betydning. Lovrevisjonen medfører dessuten at alle paragrafhenvisningene til straffeloven blir uriktige, og må oppdateres. Til en viss grad vil dette også føre med seg realitetsendringer, ettersom mange av bestemmelsene i straffeloven foreslås enten revidert, samordnet eller opphevet. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å gjennomgå straffeprosessloven med sikte på slik oppdatering før utkastet til den nye straffeloven er ferdig utarbeidet. For de bestemmelsene som av andre grunner er tatt med i lovutkastet nedenfor, stiller dette seg annerledes. Henvisningene til straffeloven er der erstattet med henvisninger til bestemmelser i lovutkastet (utk) av tilnærmet samme innhold.

I utkastet til ny straffelov er det foreslått atskillig færre strafferammeintervaller enn det som er tilfelle etter gjeldende rett, jf avsnitt 5.4.2 foran. Samtidig er det foretatt en generell justering av strafferammene for å tilpasse dem til et mer realistisk nivå. I mange tilfeller har dette ledet til en nedsettelse av strafferammene. I avsnitt 11.5.6 foran går kommisjonen inn for at arbeidet med å harmonisere strafferammene følges opp også i særlovgivningen. Mange prosessuelle virkemidler er gjort betinget av at overtredelsen har en strafferamme over et visst nivå. Kommisjonens generelle oppfatning er at strafferammene må fastsettes uavhengig av slike virkninger, men at det innenfor det lavere sjiktet kan være relevant å ta også slike hensyn, jf avsnitt 5.5.2.6 foran. Samlet sett vil dette antakelig gjøre det nødvendig å revurdere enkelte av strafferammegrensene i straffeprosessloven.

Når det gjelder pågripelse og fengsling, er det et vilkår at gjerningspersonen har forbrutt seg mot et straffebud med en høyere strafferamme enn fengsel i 6 måneder, jf strpl §§ 171 og 184. Det er ikke tilstrekkelig til å oppfylle dette vilkåret at bot kan ilegges ved siden av fengselsstraffen i medhold av strl § 26 a første ledd, jf utk § 6–2 første ledd. Dette framgår direkte av strl § 26 a andre ledd, jf utk § 6–2 andre ledd. Hvis adgangen til kumulasjon mellom fengsel og bot framgår av straffebudet selv, betraktes vilkåret derimot som oppfylt. Dette er imidlertid en ordning kommisjonen foreslår fjernet fra straffeloven, jf avsnitt 5.4.3 foran, hvor kommisjonen går inn for at det i det lavere sjiktet bare sondres mellom bot, 6 måneders fengsel og 1 års fengsel. Det er bare unntaksvis kommisjonen foreslår konkrete strafferammer i dette sjiktet. Som nevnt er det dessuten forutsatt en viss adgang til å ta prosessuelle hensyn ved fastsettelsen av så lave strafferammer. Det er likevel grunn til å tro at 6-månedersgrensen i strpl §§ 171 og 184 ikke alltid vil passe like godt.

For å illustrere dette vil kommisjonen peke på at den for utk § 21–11 om lite heleri og hvitvasking, § 30–3 om naskeri, § 30–6 om lite underslag og § 32–15 om bedrageriliknende overtredelse har foreslått at man nøyer seg med bot som eneste straffereaksjon, jf avsnittene 9.7.3, 9.16.3 og 9.18.3 foran. I et høringsnotat fra Justisdepartementet om hurtigere straffesaksbehandling mv, jf høringsbrev 11. desember 2000, er det foreslått at strafferammen for strl § 391 a skal være bot, fengsel inntil 6 måneder eller begge deler, for å gi adgang til pågripelse i slike saker. Kommisjonen er enig i at pågripelse kan være et nødvendig virkemiddel ved for eksempel naskeri. Etter kommisjonens oppfatning har likevel ikke dette hensynet så stor vekt at strafferammen bør heves til 1 års fengsel. At prosessuelle hensyn kan tillegges vekt ved fastsettelsen av strafferammer innenfor det lavere sjiktet, er ikke det samme som at de alltid bør være utslagsgivende. Kommisjonen går på denne bakgrunn inn for at det i stedet foretas en tilpasning av de prosessuelle reglene. Det bør med andre ord åpnes for at pågripelse skal være mulig, selv om dette ikke følger av hovedregelen i strpl § 171. Slike unntak bør fortrinnsvis framgå uttrykkelig av strpl § 171 i form av en oppregning av straffebud. Ved gjennomgåelsen av særlovgivningen vil dette være et av de temaene man må ta for seg, jf avsnitt 11.5.6 foran. Siden kommisjonen bare unntaksvis har foreslått strafferammer innenfor det lavere sjiktet, jf ovenfor, er det imidlertid heller ikke i forhold til utkastet til ny straffelov utarbeidet noen liste over hvilke overtredelser som skal gi grunnlag for pågripelse selv om dette ikke følger av strpl § 171.

Mange bestemmelser i straffeprosessloven knytter rettsvirkninger til strafferammegrensene, men fastsetter samtidig at forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse ikke kommer i betraktning. Se strpl §§ 76, 172, 200 a, 202 b, 208 a, 210 b, 216 a, 248, 276, 321 og 352. En liknende bestemmelse finnes i strpl § 33 om hva som hører til skyldspørsmålet. Kommisjonen går inn for å fjerne alle de særlige reglene om forhøyet straff på grunn av gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran, men har ikke i denne omgangen utarbeidet utkast til de lovendringene som er nødvendige som følge av dette standpunktet.

Kommisjonen vil dessuten peke på at utkastet til endringer i straffeprosessloven ikke omfatter lovendringer som følge av forslag knyttet til straffelovens spesielle del. For eksempel er det ikke tatt hensyn til forslaget om å overføre de prosessuelle bestemmelsene i strl kap 23 om ærekrenkelser til straffeprosessloven, jf avsnitt 11.3.2 foran.

11.6.3 De enkelte bestemmelsene

Strpl § 3 siste ledd andre punktum

Forslaget er omtalt i avsnitt 7.9 foran om private straffesaker.

Ny strpl § 43 a

I utkastet til ny strpl § 43 a foreslår kommisjonen en bestemmelse som gir domstolen en generell plikt til å orientere den domfelte om hva dommen går ut på.

Bestemmelsen statuerer dermed en atskillig videre informasjonsplikt enn det tidligere utkastet til strpl § 43 a, som bare gjaldt betingede dommer, jf delutredning V s 165 og 291, hvor den tidligere kommisjonen foreslo å overføre strl § 54 a om opplysningsplikt ved betingede dommer til straffeprosessloven. Samtidig ble strl § 28 a siste ledd om opplysningsplikt overfor domfelte i forbindelse med avsigelse av dom på samfunnsstraff foreslått videreført i tidl utk § 58. Etter kommisjonens oppfatning er også dette en prosessuell bestemmelse som hører hjemme i straffeprosessloven, jf avsnitt 8.8.1 foran.

I høringsrunden etter delutredning V tok Advokatforeningen opp spørsmålet om en mulig utvidelse av den foreslåtte informasjonsplikten:

«For øvrig bør det overveies å ta inn en bestemmelse i straffeprosessloven om at retten skal orientere domfelte om hva det innebærer at det er besluttet inndragning, jf. utkastet til ny § 43 a i straffeprosessloven vedrørende informasjon om betinget dom.»

Etter den nåværende kommisjonens oppfatning bør det gjelde en slik informasjonsplikt uavhengig av om dommen går ut på betinget fengsel, samfunnsstraff, inndragning eller en annen form for strafferettslig reaksjon, eller om den avgjør særspørsmål som for eksempel prøveløslatelse fra forvaring. Det mest hensiktsmessige er at dette reguleres i en felles bestemmelse.

Den tidligere kommisjonen foreslo at det ble tatt inn en egen bestemmelse i straffeloven med henvisning til strpl § 43 a, jf tidl utk § 51. Denne delen av forslaget er imidlertid ikke fulgt opp, jf avsnitt 8.7.1 foran.

Utkastet til strpl § 43 a tredje ledd gir påtalemyndigheten en betinget plikt til å orientere kriminalomsorgen om dommen. Bestemmelsen har et helt annet anvendelsesområde enn i det tidligere utkastet. I forbindelse med vedtakelsen av straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr 21 ble nemlig ordningen med tilsyn som vilkår ved betinget dom opphevet. I samsvar med dette opphevet man strl § 54 a andre ledd om plikten til å orientere tilsynsmyndigheten. Derimot vil bestemmelsen nå fange opp tidl utk § 56 andre ledd om opplysningsplikt overfor tilsynsmyndigheten (det vil si kriminalomsorgen, jf utk §§ 8–4 og 8–6) om dom på samfunnsstraff. Bestemmelsen vil dessuten gi påtalemyndigheten en tilsvarende plikt til å orientere kriminalomsorgen om en dom på prøveløslatelse fra forvaring, jf avsnitt 8.11.6 foran.

Ny strpl § 62 a

Forslaget er nærmere omtalt i avsnitt 7.8 foran om påtalereglene.

Strpl § 64

Oppregningen i strpl § 64 andre ledd nr 2 av straffebud hvor påtaleunnlatelse bare kan gis av Kongen i statsråd, foreslås supplert med utk kap 16 om krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten. Som følge av kompetanseregelen i strpl § 64 andre ledd nr 1 vil imidlertid endringen bare ha selvstendig betydning for utk § 16–4 om avtale om slike forbrytelser, som er den eneste bestemmelsen i kapitlet som foreslås gitt en lavere strafferamme enn 21 års fengsel. For øvrig vises det til den generelle drøftelsen av kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten, jf avsnitt 7.10 foran.

Strpl § 65

Oppregningen i strpl § 65 nr 2 foreslås supplert med utk kap 16 om krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten, jf foran om strpl § 64. Strl §§ 135, 142 og 144 foreslås ikke videreført i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 10.2 foran, og er derfor utelatt. Strl § 144 forutsettes riktignok fanget opp av standardstraffebudet i utk § 23–1 om taushetsplikt, men etter kommisjonens oppfatning er det lite hensiktsmessig at påtalekompetansen for ethvert brudd på taushetsplikt skal forbeholdes Riksadvokaten.

Utkastet til strpl § 65 nr 4 viderefører tidl utk § 6 siste ledd if, jf avsnitt 8.1.9 foran om utk § 1–7. Riksadvokatens kompetanse vil ellers bli noe utvidet som følge av forslaget om at forsøk ikke lenger skal, men bare kan straffes mildere enn en fullbyrdet handling, jf delutredning V s 85. Også forsøk på overtredelser med 21 års strafferamme vil dermed være forbeholdt Riksadvokaten.

Til gjengjeld vil Riksadvokatens ene kompetanse bli noe innskrenket som følge av kommisjonens forslag om å operere med et grunnleggende skille mellom vanlig og grov overtredelse, jf avsnitt 5.4.5 foran. Når loven gir anvisning på en strengere strafferettslig bedømmelse hvis handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, hører avgjørelsen prosessuelt til straffespørsmålet, jf Andenæs, Norsk Straffeprosess bind I s 155. Etter gjeldende rett er det derfor Riksadvokaten som må ta ut tiltale for overtredelser av straffebud som har en strafferamme på 21 års fengsel i slike tilfeller. Et eksempel er strl § 233 om forsettlig drap. Siden også avgjørelsen av om et drap er vanlig, jf utk § 27–5, eller grovt, jf utk § 27–6, i prinsippet vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, kunne man tenke seg at påtalekompetansen ikke ville bli påvirket av at denne sondringen innføres. Slik er det imidlertid ikke. Det er nemlig sikker rett at spørsmålet om en overtredelse er vanlig eller grov hører til skyld spørsmålet, jf Andenæs, samme sted og Hov, Rettergang 2 s 283. I forhold til utk § 27–5 om (vanlig) drap vil dette innebære at også statsadvokaten nå får kompetanse til å ta ut tiltale. Se også avsnitt 5.4.5.2 foran om at den prosessuelle stillingen endres som følge av forslaget om å oppheve sidestrafferammer.

For øvrig vises det til den generelle drøftelsen av kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten, jf avsnitt 7.10 foran.

Strpl § 66

Forslaget er nærmere omtalt i avsnitt 7.10 foran om kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten.

Strpl § 67

Når det gjelder utkastet til strpl § 67 andre ledd, vises det til den generelle drøftelsen av kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten, jf avsnitt 7.10 foran.

I utkastet til strpl § 67 tredje ledd foreslår kommisjonen at foreleggskompetansen gjøres absolutt, og ikke som i dag betinget av kompetansetildeling fra Kongen. Etter gjeldende rett er denne adgangen benyttet i påtaleinstruksen § 20–3 andre ledd. Eventuelle endringer i foreleggskompetansen vil derfor først og fremst ha sammenheng med reviderte strafferammer. Det foreslås presisert at foreleggskompetansen i saker med inntil ett års strafferamme er forbeholdt politiet «selv om spørsmålet om påtale hører under statsadvokaten». Meningen er å klargjøre at særregelen kun har selvstendig betydning når slik kompetanse er tillagt statsadvokaten i medhold av delegasjonshjemmelen i utkastet til strpl § 66 andre ledd, ettersom hovedregelen er at samtlige påtaleavgjørelser i disse sakene tilkommer politiet, jf utkastet til strpl § 67 andre ledd første punktum. Meningen er dessuten å gjøre det klart at politiet ikke skal ha kompetanse til å utferdige forelegg i saker som hører under Kongen eller Riksadvokaten. Dette er i samsvar med gjeldende rett, jf påtaleinstruksen § 20–3 andre ledd andre punktum. Unntaket for saker av «særlig stor allmenn interesse» ser kommisjonen derimot ikke behov for å foreslå videreført.

Utkastet til strpl § 67 nytt femte ledd gir politiet kompetanse til å reise krav om subsidiær fengselsstraff, jf utk § 9–3, i de tilfellene hvor ilagt bot ikke har latt seg inndrive, jf avsnitt 8.9.4 foran. Forslaget viderefører det tidligere utkastet til strpl § 67 nytt sjette ledd, jf delutredning V s 179 og 291.

I utkastet til strpl § 67 nytt sjette ledd gis politiet kompetanse til å beslutte inndragning av visse gjenstander uten at saken behøver å forelegges retten. Dette er en videreføring av det tidligere utkastet til strpl § 67 sjuende ledd, jf delutredning V s 193 flg og s 291.

I delutredning V s 245 og 291 foreslo den tidligere kommisjonen å lovfeste den adgangen politiet i praksis har til å henlegge mindre alvorlige saker av kapasitetsgrunner, jf det tidligere utkastet til strpl § 67 åttende ledd. En slik bestemmelse foreslås nå tatt inn i utkastet til strpl § 67 sjuende ledd.

I delutredning V s 245 foreslo kommisjonen også å gi politiet en uttrykkelig hjemmel til å avgjøre bagatellsaker med en advarsel på stedet, jf også delutredning I s 110. Se dessuten Auglend m fl, Politirett s 361 hvor det legges til grunn at praksis, sammenholdt med reelle behov og eksisterende instruksregulering, antakelig gir ordningen med å avgjøre bagatellsaker på stedet den nødvendige hjemmel, men at «(d)en usikkerheten som hefter ved hjemmelsgrunnlaget, hvor langt det rekker og hvilke hensyn som er relevante er … uheldig, spesielt fordi ordningen åpner for ulik praksis fra distrikt til distrikt». I forlengelsen av dette henvises det til kommisjonens forslag, som nå foreslås inntatt som åttende ledd i utkastet til strpl § 67.

Utkastet til strpl § 67 niende til tolvte ledd tilsvarer strpl § 67 femte til åttende ledd. I niende ledd er det tatt hensyn til at det i stedet for «overvåkingssjefen» nå skal hete «sjefen for politiets sikkerhetstjeneste», jf lov 15. juni 2001 nr 54, som trådte i kraft 1. januar 2002.

Strpl § 68 første ledd

Forslaget er nærmere omtalt i avsnitt 7.10 foran om kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten.

Strpl § 69

Sammenliknet med det tidligere utkastet til strpl § 69, jf delutredning V s 291 og tilhørende drøftelser s 152 og 269–270, foreslår kommisjonen å sløyfe begrepene «påtaleutsettelse» og «påtalefrafall». Andre og tredje ledd i bestemmelsen videreføres derfor ikke i forslaget her. Som følge av endringen er det føyd til et «kan» i andre ledd. Strpl § 70 er av samme grunn ikke lenger tatt med i utkastet til endringer i straffeprosessloven, jf avsnitt 13.2 nedenfor. Se også avsnitt 7.7.3 foran, hvor kommisjonen går inn for å sløyfe den foreslåtte legaldefinisjonen av påtaleunnlatelse, jf tidl utk § 21.

I tredje ledd tredje punktum er det utelatt en henvisning til tilsynsmyndigheten, ettersom ordningen med tilsyn som vilkår ved betinget dom bortfalt i forbindelse med straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr 21, jf Ot prp nr 5 (2000–2001) og avsnitt 8.8 foran. I stedet for henvisningen til tidl utk § 46 tredje ledd, jf utk § 7–2 tredje ledd, er det uttrykkelig sagt i bestemmelsen at den siktede skal få «uttale seg om vilkårene før de fastsettes».

Strpl § 72 andre ledd

Forslaget er omtalt i avsnitt 7.8 foran om påtalereglene.

Strpl § 74

Det tidligere utkastet til strpl § 74 fjerde ledd, jf delutredning V s 274 og 292, er utelatt fra lovutkastet, siden den nåværende kommisjonen ikke går inn for å følge opp den foreslåtte sondringen mellom «påtaleutsettelse» og «påtalefrafall», jf foran om strpl § 69.

I strpl § 74 femte ledd er det foreslått en endring som har sammenheng med at ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede foreslås opphevet, jf avsnitt 7.8 foran.

Strpl § 80

Forslaget er omtalt i avsnitt 7.9 foran om private straffesaker.

Strpl § 174 nytt første ledd

I utk § 6–3 foreslår kommisjonen en bestemmelse om begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere, jf avsnitt 8.6.4 foran. Kommisjonen forkaster der en tanke om å forby bruk av ubetinget fengselsstraff overfor lovbrytere under 16 år. På bakgrunn av de sterke motforestillingene som kan anføres mot å sette 15-åringer i fengsel, er det imidlertid innen kommisjonen reist spørsmål om bruk av fengsel overfor denne aldersgruppen kan reduseres ved å forby bruk av varetekt.

Denne problemstillingen er ikke ny. I St meld nr 104 (1977–78) Om kriminalpolitikken foreslo Justisdepartementet at man burde ta sikte på å innføre et forbud mot fengsling av 15-åringer. Flertallet i Stortingets justiskomite sa seg den gang enig i dette synet men la til grunn at endringen ikke kunne iverksettes umiddelbart, jf Innst S nr 175 (1979–80) s 34. Spesielt framhevet komiteflertallet at det sosiale hjelpeapparatet måtte styrkes. Spørsmålet var også senere gjenstand for debatt i Stortinget, se Innst O nr 72 (1984–85) s 8–9. Det vises til framstillingen i Ot prp nr 26 (1986–87) s 12–13.

Et flertall i kommisjonen, medlemmene Coward, Hauge og Sulland, mener at det nå bør innføres et forbud mot varetektsfengsling av lovbrytere under 16 år. Selv om det ikke har vært mulig å få pålitelig statistisk materiale, er det på det rene at det dreier seg om svært få tilfeller i året. Behovet for fengsling som ledd i kriminalitetsbekjempelsen er derfor minimalt. De hensynene som sterkt taler mot bruk av fengsel overfor unge mennesker, bør da være avgjørende. De samme hensynene som begrunner en regel om forbud mot varetektsfengsel, tilsier også at forbudet omfatter pågripelse, som jo ellers kan innebære opphold i arrest eller fengselscelle i opptil et par døgn.

Forslaget vil ikke medføre at politiet står helt uten virkemidler overfor denne aldersgruppen. Det vil være adgang til innbringelse etter politiloven 4. august 1995 nr 53 § 8, blant annet ved forstyrrelse av den offentlige ro og orden. Og etter politiloven § 13 andre ledd kan politiet gripe inn overfor barn som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer en alvorlig risiko for deres helse eller utvikling. Dette gjelder også barn over 15 år. Typiske situasjoner vil kunne være barn som påtreffes i rusmiljøer, eller som er sammen med kriminelle ungdomsgjenger. Politiet kan i slike tilfeller umiddelbart sørge for at barna blir brakt til verge eller om nødvendig til barnevernsmyndighetene.

Flertallet peker også på at det etter barnevernloven 17. juli 1992 nr 100 § 4–24 er adgang til frihetsberøvende tiltak overfor barn over 15 år som har vist alvorlige atferdsvansker, blant annet ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. I Ot prp nr 50 (1988–89) s 6–7 er det gitt opplysninger om styrking av barnevernet forut for hevingen av den kriminelle lavalder fra 1. januar 1990. Et forbud mot pågripelse reiser for øvrig neppe spørsmål om ressurser i barnevernet. Siden forslaget med hensyn til varetekt bare gjelder et fåtall, kan flertallet heller ikke se noe behov for utredning av barnevernets ressurser. De unge det her gjelder, vil dessuten regelmessig være personer som barnevernet allerede er i kontakt med, helt uavhengig av om det finnes straffeprosessuell hjemmel for fengsling.

Flertallet foreslår på denne bakgrunn at strpl § 174 gis et nytt første ledd: «Personer under 16 år kan ikke pågripes.» Henvisningen i strpl § 184 andre ledd andre punktum gjør at regelen får tilsvarende anvendelse for fengsling. Flertallets forslag berører derimot ikke den hjemmelen for bruk av tvangsmidler som strpl § 88 gir overfor en siktet, for eksempel der vedkommende uteblir fra rettsmøte for pådømmelse i forhørsrett.

Kommisjonens mindretall , lederen Høgetveit og medlemmet Fossgard, er ikke enige i forslaget om fullstendig å oppheve adgangen til å pågripe og fengsle 15-åringer. Domstolene er i dag svært tilbakeholdne med å anvende varetekt overfor denne aldersgruppen. Slik bør det fortsatt være. Men i unntakstilfeller er det behov for å ha mulighet for å pågripe og eventuelt også fengsle 15-åringer. Det kan her vises til beskrivelsen i delutredning I s 160 av meget aktive lovbrytere med sterkt avvikende atferd som innebærer fare både for dem selv og andre. En pågripelse kan i visse sammenhenger være eneste mulighet for å få stanset slik ødeleggende atferd og for å få opprettet kontakt mellom den unge og hjelpeapparatet. Ofte er grunnlaget for en pågripelse at bevis ikke skal forspilles, jf strpl § 171 første ledd nr 2. Når det gjelder særlig unge lovbrytere, tillegges hensynet til sakens oppklaring likevel regelmessig mindre vekt for at man i størst mulig grad skal unngå å sette disse i fengsel. Mindretallet er generelt sett enig i en slik avveining. Men gjelder det svært alvorlige saker, for eksempel brutale ran eller drap, vil det etter mindretallets syn være uheldig og støtende om politiet skulle være helt avskåret fra å ta i bruk et tvangsmiddel man ellers ville ha ansett nødvendig som ledd i etterforskingen. I de alvorligste sakene tilsier også rene rettshåndhevelseshensyn at adgangen til pågripelse og fengsling ikke avskjæres fullstendig. Innbringelsesadgangen etter politiloven § 8 er i første rekke et ordensmessig inngrep, og dekker derfor ikke de samme formålene som en straffeprosessuell pågripelse. Mindretallet vil dessuten peke på at man ved et eventuelt forbud vil miste muligheten til å anvende fengslingssurrogater, jf strpl § 188. Bestemmelsen gir for eksempel hjemmel til å pålegge vedkommende en meldeplikt, noe som kan være et særlig egnet virkemiddel overfor en så ung gjerningsperson.

Ny strpl 195 a

I utkastet til ny strpl § 195 a holder kommisjonen fast ved forslaget fra delutredning V om å utvide adgangen til ransaking med henblikk på å avdekke gjenstander som kan inndras etter utk § 13–3 første ledd andre punktum om inndragning av ting og § 13–4 første ledd nr 2 om forebyggende inndragning. Se delutredning V s 204, 207 og 292. Sammenliknet med det tidligere utkastet til § 195 a foretrekker imidlertid den nåværende kommisjonen at bestemmelsen henviser direkte til inndragningshjemlene i straffeloven, i stedet for å gå veien om kompetanseregelen i utkastet til ny strpl § 214 a.

Det kan reises spørsmål ved om ikke strpl §§ 195 første ledd og 198 første ledd nr 2, jf utk § 21–1 om bæring av våpen på offentlig sted, vil gi en politimann tilstrekkelig hjemmel for ransaking i slike tilfeller. Tilsvarende spørsmål kan reises i forhold til den adgangen det etter gjeldende rett også er til å ransake noen som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av våpenforskriften 25. januar 1963 nr 9722 del I bokstav a, jf våpenloven 9. juni 1961 nr 1 §§ 6 a og 33, hvoretter det er gjort straffbart å inneha en rekke andre våpen. Dette er en forlengelse av spørsmålet om den foreslåtte inndragningshjemmelen i utk § 13–4 første ledd nr 2 er overflødig ved siden av utk § 13–3 første ledd andre punktum, jf de nevnte straffetruslene. Som påpekt i avsnitt 8.13.5 foran er imidlertid ikke utk § 13–4 om forebyggende inndragning begrenset til situasjoner hvor våpen er medbrakt på «offentlig sted», slik vilkåret er i utk § 21–1, jf strl § 352 a og våpenloven § 27 b. Som videre påpekt vil inndragningshjemmelen i utk § 13–4 første ledd nr 2 dessuten være anvendelig på mange andre typer våpen enn de det er gjort straffbart å inneha i eller i medhold av våpenloven. På tilsvarende måte vil også anvendelsesområdet for strpl § 195 a være videre, og etter kommisjonens oppfatning er dette nødvendig for å gjøre inndragningshjemmelen tilstrekkelig effektiv.

Oslo politikammer gikk i høringsrunden etter delutredning V inn for at vilkåret for slik ransaking ikke må bli tolket for strengt:

«Dersom det skal være mulig å håndheve bestemmelsen effektivt, må ikke ‘grunn til å anta’ fortolkes for strengt. Det bør f.eks. være tilstrekkelig at en person oppholder seg blant personer og/eller i en sammenheng som gir grunn til å anta osv.»

Strpl § 198 første ledd nytt nr 4

I utkastet til strpl § 198 første ledd nytt nr 4 holder kommisjonen fast ved forslaget fra delutredning V s 207 om at ransaking som nevnt i utkastet til ny strpl § 195 a kan foretas av en politimann, jf lovutkastet s 292.

Ny strpl § 214 a

I utkastet til ny strpl § 214 a holder kommisjonen fast ved forslaget fra delutredning V om å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved legemskrenkelser, og som kan inndras i medhold av utk § 13–4 første ledd nr 2 om forebyggende inndragning, jf avsnitt 8.13.5 foran. Tilsvarende gjelder når denne type gjenstander kan inndras i medhold av utk § 13–3 første ledd andre punktum om inndragning av ting.

Oppregningen av gjenstander det kan bli aktuelt å inndra, er imidlertid sløyfet som overflødig, jf tilsvarende løsning for utk § 13–4. Dessuten er «legemskrenkelser» endret til «legemsovertredelser», jf nærmere om disse begrepene i avsnitt 9.13.1 foran.

Se nærmere om forslaget i delutredning V s 204, 206–207 og 292. Det foreslås der at kompetansen tillegges politiet. En slik hjemmel er tatt inn i utkastet til strpl § 67 nytt sjette ledd, jf foran.

Den foreslåtte bestemmelsen fikk uttrykkelig støtte fra flere av høringsinstansene, jf avsnitt 8.13.1 foran.

Ny strpl § 214 b

Den tidligere kommisjonen foreslo å gi påtalemyndigheten en hjemmel til å beslutte inndragning av beslaglagte ting når verken eieren, lovovertrederen eller besitteren er kjent. En slik bestemmelse var foreslått tatt inn i tidl utk § 83 tredje ledd, jf delutredning V s 205 og 286. Den nåværende kommisjonen opprettholder forslaget, men foreslår i stedet at hjemmelen plasseres i straffeprosessloven, jf utkastet til ny strpl § 214 b. Se nærmere om plasseringsspørsmålet i avsnitt 8.13.9 foran.

Politimesteren i Trondheim bemerket i sin høringsuttalelse til tidl utk § 83 tredje ledd:

«Paragrafens tredje ledd gir påtalemyndigheten anledning til å beslutte inndragning, og sier videre at eieren kan kreve saken forelagt for retten innen 6 måneder etter at vedtak er fattet. Man må vel bestemme seg om påtalemyndighetens avgjørelse er en beslutning eller et forvaltningsmessig vedtak . Slik det nå er beskrevet, vil det lett føre til mistolkinger.»

Det har etter kommisjonens oppfatning liten interesse om dette betraktes som et forvaltningsmessig vedtak. I henhold til forvaltningsloven 10. februar 1967 § 4 bokstav b gjelder ikke loven for saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene, med mindre annet er særskilt bestemt. Straffeprosessloven har da heller ingen ensartethet når det gjelder bruken av disse begrepene. Kommisjonen har på denne bakgrunn opprettholdt ordlyden som foreslått i tidl utk § 83 tredje ledd.

Kommisjonen foreslo i delutredning V at inndragningskompetansen i henhold til tidl utk § 83 tredje ledd skulle legges til politiet, jf nærmere om dette på s 205 i utredningen. Den nåværende kommisjonen har foreslått en tilsvarende hjemmel i utkastet til strpl § 67 nytt sjette ledd, jf foran.

Strpl § 227

Strpl § 227 foreslås opphevet, da den dekkes av kommisjonens forslag til utk § 19–7 om brudd på meldeplikt ved dødsfall, jf avsnitt 9.5.2 foran.

Strpl §§ 229 og 236

Forslagene er omtalt i avsnitt 7.8 foran om påtalereglene.

Strpl § 248 nytt tredje ledd

Kommisjonen holder fast ved forslaget fra delutredning V s 245 og 292 om å ta inn en bestemmelse i strpl § 248 som gjør det nødvendig for påtalemyndigheten å presisere i siktelsen at allmenne hensyn foreligger, dersom påtalen i saken er betinget av dette, jf utkastet til ny strpl § 62 a. Bestemmelsen foreslås imidlertid omformulert. De språklige endringene har sammenheng med kommisjonens forslag om å oppheve ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede, jf avsnitt 7.8 foran, og ordningen med private straffesaker, jf avsnitt 7.9 foran. Dessuten foreslås bestemmelsen nå tatt inn i tredje ledd. Dette skyldes at strpl § 248 ble vesentlig omredigert ved lov 4. mai 2001 nr 16.

Strpl § 255

I utkastet til strpl § 255 holder kommisjonen fast ved forslaget fra delutredning V s 188–190 om å innføre en begrenset adgang til å ilegge rettighetstap ved forelegg, jf lovutkastet s 292.

Politiavdelingen i Justisdepartementet så i høringsrunden positivt på dette forslaget og mente det ville innebære fordeler for påtalemyndigheten og spare domstolene for arbeid. Advokatforeningen uttalte at man ikke så de store rettssikkerhetsmessige betenkelighetene ved en slik ordning hvis man først aksepterer rettighetstap som straff, og tilføyde:

«Det kan tvert imot være en fordel for siktede i noen tilfeller å få rettighetstapet fastsatt i all stillhet ved forelegg fremfor ved dom, og ordningen kan i noen tilfelle forhindre varetektsfengsling. Siktede bør imidlertid sikres rett til forsvarerbistand før vedtakelse av forelegg.»

Til det siste bemerker kommisjonen at spørsmålet om å oppnevne offentlig forsvarer i disse tilfellene må avgjøres etter strpl § 100 andre ledd.

Når det for øvrig gjelder utkastet til strpl § 255, foreslås det nå visse omformuleringer i forhold til utkastet i delutredning V, blant annet slik at adgangen til å ilegge rettighetstap ved forelegg omtales allerede i første ledd, og slik at de øvrige reglene samles i et nytt andre ledd.

Strpl § 256 første ledd nr 4 og nytt andre ledd

I utkastet til strpl § 256 første ledd nr 4 holder kommisjonen fast ved forslaget fra delutredning V s 179 og 292 om at det skal framgå av forelegget at det kan reises sak om fengselsstraff hvis betaling ikke skjer. Det er imidlertid foretatt enkelte mindre språklige endringer i lovteksten.

Den nåværende kommisjonen foreslår at bestemmelsen suppleres med en påminnelse om at det skal anmerkes i forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag for en eventuell frihetsberøvelse i saken, dersom det ved fastsettingen av boten ikke er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf utk § 14–5 femte ledd andre punktum. Bestemmelsen foreslås tatt inn som et nytt andre ledd i strpl § 256, jf avsnitt 8.14.6 foran.

Strpl § 343 andre ledd nr 1

Forslaget er omtalt i avsnitt 7.8 foran om påtalereglene.

Strpl kap 28

Forslaget er nærmere omtalt i avsnitt 7.9 foran om private straffesaker.

Strpl § 428 andre ledd

Henvisningen i strpl § 428 andre ledd til strpl § 404 blir innholdsløs som følge av kommisjonens forslag om å oppheve strpl kap 28 om private straffesaker, jf foran. Henvisningen foreslås derfor erstattet med lovtekst av tilnærmet samme innhold som strpl § 404 andre og tredje punktum.

Strpl § 429

Forslaget om å oppheve bestemmelsen skyldes kommisjonens forslag om å oppheve ordningen med private straffesaker, jf avsnitt 7.9 foran.

Strpl § 455 første ledd

Ved lov 11. juni 1993 nr 79 ble politiets kompetanse til å fullbyrde dommer mv utvidet, jf tilføyelsen i strpl § 455 første ledd nytt andre punktum om forbrytelsessaker med delegert påtalekompetanse. Ved siden av forslaget om å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser, har dette medført behov for endringer i det tidligere utkastet til strpl § 455 første ledd, jf delutredning V s 179 og 293. Det er fortsatt meningen at fullbyrdingskompetansen som hovedregel skal fordeles mellom politiet og statsadvokaten i henhold til alminnelige kompetanseregler, likevel slik at politiet i tillegg skal ha kompetanse til å fullbyrde forelegg og dom på bot.

Strpl § 474

Forslaget er omtalt i avsnitt 7.10 foran om kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten.