3 Lovutkast i delutredning V
Utkast til ny straffelov – alminnelige bestemmelser
Første del. Innledende bestemmelser
Kapittel 1. Lovens virkeområde
§ 1. Virkeområdet for de alminnelige bestemmelser
Bestemmelsene i denne lovens første til femte del gjelder for alle straffbare handlinger når ikke annet er bestemt.
§ 2. Straffelovgivningens virkeområde i tid
Straffelovgivningen på handlingstidspunktet anvendes. Likevel anvendes lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen hvis dette fører til et mildere resultat for siktede, og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner.
Når et sammenhengende straffbart forhold fortsetter etter at en lovendring i skjerpende retning trer i kraft, anvendes handlingstidens lov på de deler av forholdet som faller på hver sin side av ikrafttredelsestidspunktet. Reglene i § 87 anvendes likevel ikke.
Fristen etter en ny lov for den fornærmede til å begjære påtale eller reise sak anvendes ikke på handlinger foretatt før den nye loven er trådt i kraft.
Er noen siktet, jf straffeprosessloven § 82, tas det ikke hensyn til at påtalen etter en nyere lov ville være foreldet, ikke lenger er ubetinget offentlig eller krever den fornærmedes begjæring.
Er fullbyrdingen av en reaksjon begynt, tas det ikke hensyn til at adgangen til å fullbyrde ville være foreldet etter en nyere lov.
§ 3. Loven gjelder i riket og i norske biland
Denne loven gjelder i riket, herunder Svalbard og Jan Mayen, og i norske biland, jf lov 27 februar 1930 nr 3.
§ 4. Lovens virkeområde utenfor riket og norske biland
Utenfor riket og norske biland gjelder loven
på innretninger på norsk kontinentalsokkel for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster, og på transportanlegg tilknyttet disse innretningene også når de ligger utenfor norsk kontinentalsokkel. Innretninger omfatter ikke forsynings- og hjelpefartøyer,
i Norges økonomiske sone eller i andre områder underlagt begrenset norsk jurisdiksjon på en handling som krenker interesser som den norske jurisdiksjon skal ivareta,
på norsk fartøy, herunder luftfartøy, og boreplattform eller lignende flyttbar innretning. Oppholder fartøyet seg på eller over en annen stats territorium, gjelder loven bare en handling foretatt av besetning eller av andre som følger med fartøyet.
§ 5. Lovens anvendelse utenfor virkeområdet etter §§ 3 og 4 – norsk statsborger eller person med bopel i Norge og norsk foretak
Utenfor virkeområdet etter §§ 3 og 4 gjelder loven en handling foretatt av en norsk statsborger eller en person med bopel i Norge, eller på vegne av et foretak registrert i Norge, såfremt
handlingen er straffbar også etter loven i det land der handlingen er foretatt, eller
handlingen er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, eller
handlingen er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan føre til strengere straff enn bøter.
Straffen kan ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det land der den er foretatt.
Første og annet ledd gjelder tilsvarende for den som når tiltale tas ut
er blitt norsk statsborger eller har fått fast bopel i Norge, eller
er statsborger eller har bopel i et annet nordisk land, og oppholder seg i Norge.
Første og annet ledd gjelder tilsvarende når et utenlandsk foretak har overført sin samlede virksomhet til et foretak registrert i Norge når tiltale tas ut.
Påtale på grunnlag av denne paragrafen skjer bare når allmenne hensyn krever det.
§ 6. Lovens anvendelse utenfor virkeområdet etter §§ 3 og 4 – utlending uten bopel i Norge.
Utenfor virkeområdet etter §§ 3 og 4 gjelder loven en handling foretatt av en utenlandsk statsborger uten bopel i Norge, når
vedkommende oppholder seg i Norge når tiltale tas ut, og
handlingen kan føre til fengsel i mer enn 1 år.
Er handlingen foretatt på en annen stats område, må det være adgang til å anvende straff også etter loven i denne staten, hvis ikke handlingen er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet.
Straffen kan ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det land der den er foretatt.
Påtale på grunnlag av denne paragrafen skjer bare når allmenne hensyn krever det og etter beslutning av riksadvokaten.
§ 7. Folkerettslig plikt til å strafforfølge
Loven gjelder også en handling foretatt utenfor virkeområdet etter §§ 3 og 4, dersom Norge ved overenskomst er folkerettslig forpliktet til å forfølge den.
§ 8. Handling som anses foretatt på flere steder
Dersom straffbarheten av en handling avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning, anses handlingen foretatt også der virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt.
§ 9. Adgangen til å strafforfølge forhold som er pådømt i utlandet
Når det er avsagt endelig dom som går inn under lov om europeiske straffedommer m.m. eller lov om overføring av strafforfølgning fra eller til et annet europeisk land, kan ikke straffesak reises eller straffedom avsies i Norge for samme straffbare forhold, dersom
vedkommende ble frifunnet eller funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen reaksjon, eller
den idømte reaksjon er helt fullbyrdet, er under fullbyrding, eller er bortfalt etter domslandets regler.
Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning her i riket likevel skje når
handlingen er foretatt i området for §§ 3 og 4, jf § 8, eller
gjerningspersonen på handlingstidspunktet hadde bopel i Norge eller norsk statsborgerskap, og forfølgning kreves av allmenne hensyn, eller
handlingen var rettet mot en person med norsk offentlig verv, eller mot en offentlig institusjon eller annet som er av offentlig karakter her i riket, eller gjerningspersonen selv hadde norsk offentlig verv, eller
handlingen var kapring av luftfartøy eller en annen internasjonal forbrytelse etter folkeretten, eller
annet følger av utleveringstraktat eller flersidig internasjonal overenskomst.
§ 10. Fradrag for utholdt straff i utlandet
Har noen utholdt straff eller en annen reaksjon i utlandet for handling som blir pådømt i Norge, skal reaksjonen så vidt mulig trekkes fra i den dom som avsies.
§ 11. Folkerettslige begrensninger
Bestemmelsene i §§ 3 til 10 må ikke anvendes i strid med alminnelig folkerett eller overenskomst med fremmed stat.
§ 12. Virkeområdet for annen straffelovgivning
Det som i dette kapittel er bestemt om denne lovens virkeområde, gjelder også for annen straffelovgivning når ikke annet er bestemt eller følger av en tolking av vedkommende lov.
Kapittel 2. Legaldefinisjoner mv
§ 13. Forbrytelser og forseelser
Straffbare handlinger som behandles i denne lovs … del, er forbrytelser. Er ikke annet bestemt, gjelder det samme straffbare handlinger som behandles i andre lover, når de kan føre til fengsel over 3 måneder.
Andre straffbare handlinger er forseelser.
§ 14. Nærmeste
Med noens nærmeste menes i denne loven
ektefelle,
slektninger i direkte linje og søsken, og deres ektefeller,
ektefellens slektninger i direkte linje og søsken, og deres ektefeller,
fosterforeldre og deres foreldre, fosterbarn og fostersøsken,
forlovede.
Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte. I dette tilfellet regnes de besvogrede fortsatt som nærmeste for forhold som har skjedd før oppløsningen av ekteskapet. Det samme gjelder for forlovede etter at forlovelsen er hevet.
Svogerskap anses fortsatt å bestå når ekteskapet som begrunnet det, er opphørt ved død.
Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles dette med ekteskap. Annet ledd første og annet punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 15. Offentlig sted og handling
Med offentlig sted menes i denne loven et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.
En handling er etter denne loven offentlig når den er foretatt ved trykt skrift eller i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted.
§ 16. Betydelig skade
Med betydelig skade på legeme eller helbred menes i denne loven tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig legemsdel, vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade.
Som betydelig skade anses det også når et foster dør eller skades som følge av den straffbare handling.
§ 17. Offentlig tjenestemann
Med offentlig tjenestemann menes i denne loven enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune.
§ 18. Trykt skrift
Med trykt skrift menes i denne loven skrift og bilde som mangfoldiggjøres og tilbys et større antall personer.
§ 19. Gjenstand
Med gjenstand menes i denne loven også elektrisk eller annen energi.
§ 20. Beregning av lovbestemte frister
Domstolsloven § 148 annet ledd og § 149 første ledd får anvendelse ved beregning av lovbestemte frister.
§ 21. Påtaleunnlatelse
Påtaleunnlatelse kan gis på vilkår, som påtaleutsettelse, eller uten vilkår, som påtalefrafall.
Annen del. Den straffbare handling
Kapittel 3. Vilkår for straff
§ 22. Kravet om lovhjemmel
Strafferettslige reaksjoner krever hjemmel i norsk lov, jf Grunnloven § 96.
§ 23. Medvirkning
Et straffebud rammer også den som medvirker til handlingen, hvis ikke annet bestemt.
§ 24. Forsøk
Forsøk på forbrytelse er straffbart.
Forsøk foreligger når noen med det forsett å fullbyrde en straffbar handling foretar noe som leder direkte mot handlingen.
Forsøk straffes ikke dersom lovbryteren frivillig avstår fra å fullbyrde forbrytelsen eller avverger at denne blir fullbyrdet.
§ 25. Nødrett
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å verne en interesse mot en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og denne skaderisikoen veier betydelig tyngre enn skaderisikoen ved handlingen.
§ 26. Nødverge
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep og den ikke går lenger enn nødvendig og dessuten åpenbart ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet, den angrepne interesse og angriperens skyld.
Ulovlig interessekrenkelse ved utøvelse av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge hvis krenkelsen er forsettlig eller grovt uaktsom.
Reglene om nødverge gjelder også bruk av makt for å foreta en lovlig pågripelse, eller for å hindre at noen som lovlig er berøvet friheten, rømmer.
§ 27. Selvtekt
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand og det ikke er rimelig å kreve at den som har retten, venter på myndighetenes bistand. Makt mot person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.
§ 28. Innskrenkende tolking
Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes på handling som dekkes av ordlyden.
§ 29. Skyldkravet
Denne loven rammer bare forsettlig overtredelse når ikke annet er bestemt.
Forseelse begått ved en unnlatelse rammes også når overtredelsen er uaktsom, hvis ikke annet er bestemt.
Straffebud i andre lover rammer også uaktsom overtredelse når ikke annet er bestemt eller følger av en naturlig forståelse av loven.
§ 30. Forsett
Forsett foreligger når noen
med hensikt foretar en handling som oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller
handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller
regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, og bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen vil bli oppfylt.
Det kreves ikke for forsett at gjerningspersonen er kjent med at handlingen er ulovlig, jf § 34.
§ 31. Uaktsomhet
Uaktsomhet foreligger hos den som handler i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.
§ 32. Uforsettlige følger
Økt straff for uforsettlige følger kan bare ilegges når lovbryteren kunne ha innsett muligheten av en slik følge, eller har unnlatt etter evne å avverge faren etter å ha blitt oppmerksom på den.
§ 33. Faktisk villfarelse
Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjon på handlingstidspunktet.
Er en villfarelse uaktsom, rammes handlingen som uaktsom overtredelse når slik overtredelse er straffbar.
Det ses bort fra villfarelse som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir den som har utført handlingen bedømt som om vedkommende hadde vært edru.
§ 34. Rettsvillfarelse
Den som på grunn av uvitenhet om eller misforståelse av rettsregler er ukjent med at en handling er ulovlig, frifinnes når villfarelsen ikke er uaktsom. Om en rettsvillfarelse er uaktsom, kan det likevel frifinnes for overtredelse av straffebud som krever forsett, når særlige grunner taler for det. Ved avgjørelsen legges det blant annet vekt på hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudet, graden av uaktsomhet og rimeligheten av å straffe.
§ 35. Straffansvar for foretak
Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.
Med foretak menes her selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.
Straffen er bøter. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf § 62.
§ 36. Momenter ved avgjørelsen om foretaksstraff
Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak etter § 35, og ved utmålingen av straffen overfor foretaket, skal det særlig tas hensyn til
straffens preventive virkning,
overtredelsens grovhet,
om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
om overtredelsen er foretatt for å fremme foretakets interesser,
om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
foretakets økonomiske evne,
om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.
§ 37. Strafferettslig lavalder
Den som er under 15 år på handlingstidspunktet, straffes ikke.
§ 38. Psykisk avvik som fører til straffrihet
Den som på handlingstidspunktet var psykotisk og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, straffes ikke.
Det samme gjelder den som på handlingstidspunktet var høygradig psykisk utviklingshemmet.
§ 39. Psykiske avvik som kan føre til straffritak
Den som på handlingstidspunktet hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf § 38, kan likevel frifinnes.
Den som på handlingstidspunktet var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, kan frifinnes når særlige omstendigheter taler for det.
Den som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse, kan også frifinnes. Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, kan lovbryteren bare frifinnes når helt særlige omstendigheter taler for det.
Tredje del. Strafferettslige reaksjoner
Kapittel 4. Oversikt
§ 40. Straffene
Straffene er
fengsel (jf kapittel 5 og 6)
forvaring (jf kapittel 10)
samfunnstjeneste (jf kapittel 7)
bot (jf kapittel 8)
rettighetstap (jf kapittel 9)
Disse straffene kan ilegges hver for seg eller i forening. Fengsel og samfunnstjeneste kan likevel bare idømmes sammen når det er særlig bestemt (jf § 55 annet ledd). Forvaring kan ikke idømmes sammen med fengsel, samfunnstjeneste eller bot.
§ 41. Andre strafferettslige reaksjoner
Andre strafferettslige reaksjoner er
overføring til tvungent psykisk helsevern (jf kapittel 11)
påtaleunnlatelse (jf § 21 og straffeprosessloven §§ 69 og 70)
straffutmålingsutsettelse (jf § 45 tredje ledd)
inndragning (jf kapittel 12)
mortifikasjon (jf § 253)
overføring av saken til megling i konfliktråd (jf lov 15 mars 1991 nr 3 og straffeprosessloven § 71 a).
Kapittel 5. Fengselsstraff
§ 42. Fastsetting av fengselsstraff
Fengselsstraff idømmes for en bestemt tid. Fengselsstraff til og med 120 dager fastsettes i dager, fengselsstraff over 4 måneder i måneder og år.
§ 43. Fengselsstraffens lengde
Korteste fengselsstraff er 14 dager, lengste 15 år når ikke annet er bestemt.
§ 44. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere
Den som på handlingstidspunktet er under 18 år, idømmes ubetinget fengselsstraff bare når det er særlig påkrevd.
Lengstestraff på fengsel i 21 år kommer ikke til anvendelse når lovbryteren er under 18 år på handlingstidspunktet.
Kapittel 6. Betinget dom
§ 45. Betinget dom
Retten kan i dommen bestemme at utmåling av straff eller fullbyrding av fengselsstraff utsettes i en prøvetid.
Fullbyrding kan utsettes for en del av fengselsstraffen. Den ubetingede del kan ikke settes lavere enn 14 dager.
Sammen med betinget fengsel eller straffutmålingsutsettelse kan det idømmes en bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet.
§ 46. Vilkår ved betinget dom
Utsettelse etter § 45 gis på det grunnvilkåret at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden, og at fastsatte særvilkår overholdes, jf §§ 47–49.
Prøvetiden fastsettes av retten. Den skal i alminnelighet være 2 år, og ikke over 5 år. Prøvetiden regnes fra den dag endelig dom er avsagt.
Den domfelte skal så vidt mulig få adgang til å uttale seg om særvilkårene før de fastsettes. Det samme gjelder tilsynsmyndigheten når det er aktuelt med tilsyn som særvilkår, og i alminnelighet også ved særvilkår som nevnt i § 48.
§ 47. Tilsyn
Retten kan sette som særvilkår for utsettelsen at den domfelte står under tilsyn i prøvetiden eller en del av den. Tilsynstiden er 1 år når ikke retten bestemmer noe annet. Omfatter dommen en straffbar handling som den domfelte har tilstått, kan det bestemmes i dommen at tilsynet skal settes i verk straks selv om dommen ikke er endelig.
Tilsynsføreren skal gi den domfelte råd og veiledning og prøve å gi hjelp til en ordnet livsførsel. Tilsynsføreren kan pålegge den domfelte å melde seg til bestemte tider og underrette om sitt oppholdssted. Er det satt særvilkår etter §§ 48 og 49, kan tilsynsføreren pålegge den domfelte å gi opplysninger som kan sikre kontrollen med at særvilkårene blir overholdt.
I særlige tilfeller kan retten bestemme at tilsynet skal utføres av en bestemt person, av en offentlig nemnd eller av en organisasjon.
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av tilsyn og andre særvilkår.
§ 48. Andre særvilkår
Retten kan også sette som særvilkår for utsettelsen at den domfelte
overholder bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller samkvem med bestemte personer,
overholder bestemmelser om innskrenkninger i rådigheten over inntekt og formue og om oppfyllelse av økonomiske forpliktelser,
avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler,
gjennomgår kur for å motvirke misbruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, om nødvendig i institusjon,
gjennomgår psykiatrisk behandling, om nødvendig i institusjon,
for inntil 1 år tar opphold i hjem eller institusjon.
Retten kan også sette andre særvilkår som finnes hensiktsmessig.
Retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å gi bestemmelser som nevnt i nr 1 og 2.
§ 49. Erstatning og betaling av bidrag
Som særvilkår for utsettelsen skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som den domfelte har evne til å betale. Er tapet tilstrekkelig klargjort, kan retten også av eget tiltak sette vilkår om erstatning.
Som særvilkår for utsettelsen kan retten bestemme at domfelte betaler underholdsbidrag som er forfalt eller forfaller i prøvetiden.
§ 50. Vilkårsbrudd mv
Når den domfeltes forhold gir grunn til det, kan forhørsretten ved kjennelse i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte særvilkår og sette nye særvilkår. Finner retten det påkrevd, kan den også forlenge prøvetiden, men ikke til mer enn 5 år i alt. Den domfelte og tilsynsmyndigheten gis adgang til å uttale seg i samsvar med reglene i § 46 tredje ledd.
Dersom den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte særvilkår, kan forhørsretten ved dom bestemme at straff helt eller delvis skal fullbyrdes, eller eventuelt sette ny prøvetid og nye særvilkår. Dommen må være avsagt innen 3 måneder etter at prøvetiden har gått ut. Har den domfelte stått under tilsyn, skal tilsynsmyndigheten uttale seg før det blir avsagt dom. Den domfelte gis adgang til å uttale seg i samsvar med reglene i § 46 tredje ledd. Den domfelte har videre rett til forsvarer etter reglene i straffeprosessloven §§ 99 og 100 annet ledd.
Dersom den domfelte med skjellig grunn mistenkes for alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte særvilkår, og det antas påkrevd for å hindre nye brudd på særvilkårene, kan den domfelte pågripes og fengsles etter reglene i straffeprosessloven §§ 174–190, jf § 240. Den domfelte har rett til forsvarer etter reglene i straffeprosessloven § 98.
Dersom den domfelte begår en straffbar handling i prøvetiden, og tiltale blir reist eller saken blir begjært pådømt av forhørsrett innen 6 måneder etter at prøvetiden har gått ut, kan retten gi en samlet dom for begge handlinger eller særskilt dom for den nye handlingen. Blir det avsagt særskilt dom for den nye handlingen, kan retten i dommen også endre den tidligere betingede dommen slik som bestemt i første ledd.
§ 51. Orientering om dommen
Retten skal orientere den domfelte og tilsynsmyndigheten om den betingede dommen i samsvar med straffeprosessloven § 43 a.
Kapittel 7. Samfunnstjeneste
§ 52. Vilkår for å idømme samfunnstjeneste
Samfunnstjeneste på inntil 360 timer kan idømmes for straffbare handlinger som ellers ville medført fengselsstraff i inntil 1 år. Begrensningen på 1 års fengsel kan likevel fravikes når sterke grunner taler for at samfunnstjeneste idømmes. Samfunnstjeneste kan bare idømmes når hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør det forsvarlig, og den siktede finnes egnet til det og selv samtykker.
§ 53. Subsidiær fengselsstraff
I dom på samfunnstjeneste skal det fastsettes en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til lengden av den straffen som ville blitt idømt uten samfunnstjeneste.
§ 54. Gjennomføringstid
I dom på samfunnstjeneste skal det fastsettes et tidsrom for gjennomføringen av samfunnstjenesten, som skal svare til lengden av den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid på inntil 120 dager. Reglene i § 42 annet punktum gjelder tilsvarende for fastsettingen av gjennomføringstiden.
Den domfelte skal stå under tilsyn av kriminalomsorg i frihet i gjennomføringstiden.
§ 55. Samfunnstjeneste kombinert med bot og ubetinget fengselsstraff
Sammen med samfunnstjeneste kan retten idømme en bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet.
I særlige tilfeller kan ubetinget fengselsstraff på inntil 30 dager idømmes sammen med samfunnstjeneste.
§ 56. Gjennomføring av samfunnstjenesten
Samfunnstjeneste gjennomføres under kontroll av kriminalomsorg i frihet.
Har kriminalomsorg i frihet ikke vært til stede ved avsigelsen av en dom på samfunnstjeneste, skal den straks underrettes om dommen.
Kriminalomsorg i frihet avgjør fordelingen av samfunnstjenestetimene innenfor gjennomføringstiden etter nærmere regler fastsatt i medhold av siste ledd.
Når særlige grunner tilsier det, kan kriminalomsorg i frihet utsette eller forlenge gjennomføringstiden med inntil 6 måneder.
Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av samfunnstjenesten.
§ 57. Vilkårsbrudd
Dersom den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter vilkårene for samfunnstjenesten, derunder at ny kriminalitet ikke skal begås i gjennomføringstiden, skal forhørsretten ved kjennelse etter krav fra påtalemyndigheten bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes. Krav om fullbyrding må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter at gjennomføringstiden gikk ut. Ved omgjøringen skal det tas hensyn til omfanget av den samfunnstjenesten som er utført. Reglene om forsvarer og om pågripelse og varetektsfengsel i § 50 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Den domfelte, forsvareren og påtalemyndigheten skal varsles etter reglene i straffeprosessloven § 243.
Dersom den domfelte etter domsavsigelsen gjør seg skyldig i en straffbar handling, og saken pådømmes før samfunnstjenesten er gjennomført, kan retten gi en samlet dom for begge handlinger eller en særskilt dom for den nye handlingen. Dersom det avsies særskilt dom for den nye handlingen, kan retten også endre den tidligere dommen.
§ 58. Orientering om dommen
Når en dom på samfunnstjeneste blir lest opp eller forkynt for den domfelte, skal vedkommende gjøres nærmere kjent med hva dommen går ut på, og med følgene av at samfunnstjenesteplikten brytes, og av at det begås en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden.
Kapittel 8. Bot
§ 59. Utmåling av bot
Ved utmåling av bot skal det, ved siden av slike forhold som i alminnelighet tillegges vekt ved straffutmålingen, legges vesentlig vekt på lovbryterens inntekt, formue, forsørgelsesbyrde og andre forhold som påvirker den økonomiske evne.
Ilegges et foretak bot, jf § 35, skal det tas særlig hensyn til de momenter som er nevnt i § 36.
Boten tilfaller staten når ikke annet er bestemt.
§ 60. Adgang til å ilegge bot selv om straffebudet ikke gir hjemmel for bøtestraff
Selv om straffebudet ikke gir hjemmel for bøtestraff, kan det sammen med annen straff ilegges en bot, med mindre noe annet er bestemt. Bot kan også ilegges sammen med påtaleutsettelse og straffutmålingsutsettelse.
Adgangen etter første ledd til å ilegge bot sammen med annen straff er uten betydning for lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning.
§ 61. Bot som ikke betales
Er inndriving av boten ikke mulig, jf straffeprosessloven § 456, og den domfelte har evne til å betale boten, eller det er påkrevd ut fra allmenne hensyn, kan forhørsretten fastsette en subsidiær fengselsstraff fra 1 til 90 dager.
Krav om fastsetting av subsidiær fengselsstraff må være fremsatt for retten innen fristen i § 115 første ledd. Domstolsloven § 146 annet ledd gjelder tilsvarende.
Er bot ilagt et foretak i medhold av § 35, utmåles ikke fengselsstraff etter første ledd.
Skylder den botlagte andre bøter når sak om subsidiær fengselsstraff kommer opp, skal det bestemmes om også de skal tas med i saken, og i tilfelle utmåles en fellesstraff, jf § 87.
Fastsatt subsidiær fengselsstraff faller bort ved full betaling av boten. Betales en del av boten, nedsettes fengselsstraffen forholdsmessig. Ved betaling etter at soning er påbegynt, nedsettes boten forholdsmessig. I begge tilfeller regnes det bare med hele dager.
Kapittel 9. Rettighetstap
§ 62. Tap av retten til å ha stilling eller utøve virksomhet
Når allmenne hensyn krever det, kan den som har begått en straffbar handling, fradømmes stillingen som vedkommende ved handlingen har vist seg uskikket til eller må fryktes å ville misbruke. På samme vilkår kan retten til for fremtiden å ha en stilling eller å utøve en virksomhet, fradømmes. Fradømmelsen kan begrenses til å forby lovbryteren å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller å utøve virksomheten på bestemte vilkår. Verv som medlem av kommunestyre, fylkesting eller Storting kan bare fradømmes for valgperioden.
Den som er fradømt retten til å utøve en virksomhet kan heller ikke forestå slik virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg.
Retten kan pålegge den domfelte å gi fra seg dokument eller annen gjenstand som har tjent som bevis for fradømt rettighet.
§ 63. Tap av stemmerett
Den som under forhold som nevnt i lov 15 desember 1950 nr 7 § 3 har begått en handling som er straffbar etter noen bestemmelse i kapitlene … [nåværende strl kap 8, 9 eller 10], kan, når allmenne hensyn krever det, fradømmes offentlig stemmerett.
§ 64. Forbud mot opphold i bestemte områder
Den som har begått en straffbar handling, kan ved dom forbys å oppholde seg i bestemte områder dersom handlingen viser at lovbryterens opphold der kan utgjøre en særlig fare eller plage for andre.
Forhørsretten i den rettskrets forbudet gjelder, kan på begjæring av den domfelte eller av påtalemyndigheten endre eller oppheve forbudet.
Forbud som åpenbart ikke lenger er nødvendig, kan oppheves av statsadvokaten.
§ 65. Varigheten mv av rettighetstap
Rettighetstap etter § 62 første ledd første punktum gjelder for alltid. Annet rettighetstap idømmes for en bestemt tid opptil 5 år, eller i særlige tilfeller på ubestemt tid.
Rettighetstap idømt på ubestemt tid kan etter 5 år prøves på ny av forhørsretten, som avgjør saken ved kjennelse. Begjæring om opphør fremsettes av den domfelte for påtalemyndigheten, som forbereder saken for retten. Opprettholdes rettighetstapet, kan ikke saken prøves på ny før etter 2 år.
En fradømt rettighet tapes fra den dag dommen er endelig.
Fristen for rettighetstap løper ikke i den tid den domfelte soner frihetsstraff som er fastsatt i samme dom, eller unndrar seg fullbyrdingen av slik straff.
Kapittel 10. Forvaring
§ 66. Vilkår for å idømme forvaring
Når en tidsbestemt fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under fengselsvesenet idømmes i stedet for fengselsstraff når vilkårene i nr 1, 2 eller 3 er oppfylt:
Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller gjort forsøk på
alvorlig forbrytelse innenfor gruppene voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse, eller
annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgoder for fare, og
har tidligere begått eller gjort forsøk på forbrytelse som nevnt, og det må antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren påny vil begå en slik forbrytelse.
Lovbryteren finnes nå skyldig i en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1 (a) eller (b), og har tidligere begått eller gjort forsøk på forbrytelse som der nevnt, og det må antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og nå begåtte forbrytelse, og faren for tilbakefall til ny forbrytelse som nevnt i nr 1 (a) eller (b) må antas å være særlig nærliggende.
Lovbryteren finnes nå skyldig enten i flere forbrytelser som nevnt i nr 1 (a) eller (b) begått ved flere handlinger, eller i én slik forbrytelse bedømt som et fortsatt straffbart forhold, og det må antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren påny vil begå en forbrytelse som nevnt i nr 1 (a) eller (b).
§ 67. Personundersøkelse
Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av siktede.
§ 68. Forvaringens varighet
I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 10 år og ikke kan overstige 15 år. Etter krav fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 2 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved herreds- eller byrett senest 3 måneder før forvaringstidens utløp.
Det kan også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 5 år.
Tidligere idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes.
§ 69. Prøveløslatelse
Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra 1 til 3 år.
Når domfelte eller fengselsmyndighetene krever løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for herreds- eller byrett som avgjør denne ved dom.
Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.
Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av fengselsmyndighetene.
Domfelte kan ikke kreve prøveløslatelse før 1 år etter at forvaringsdommen eller dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.
§ 70. Vilkår ved prøveløslatelse
Ved prøveløslatelse av retten kan det settes vilkår som ved betinget dom, jf §§ 47, 48 og 49. Ved prøveløslatelse av fengselsmyndighetene kan det settes vilkår som nevnt i §§ 47, 48 første ledd og 49. Den domfelte og tilsynsmyndigheten skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene i samsvar med reglene i § 46 tredje ledd. Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder reglene i § 50 første ledd tilsvarende.
§ 71. Vilkårsbrudd
Dersom den løslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet om gjeninnsettelse i forvaring inn for herreds- eller byrett. Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen 3 måneder etter utløpet av prøvetiden. Har den løslatte stått under tilsyn, skal tilsynsmyndigheten uttale seg før det blir avsagt dom. Istedenfor å bestemme gjeninnsettelse, kan retten i dommen sette ny prøvetid og nye vilkår om den ser det som mest hensiktsmessig.
§ 72. Forskrifter
Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av forvaring.
Kapittel 11. Overføring til tvungent psykisk helsevern
§ 73. Vilkår for overføring til tvungent psykisk helsevern
Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som fritas for straff etter § 38 første ledd eller § 39 første ledd, ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern, jf lov om psykisk helsevern kapittel IVa, når vilkårene i nr 1 eller 2 er oppfylt:
Lovbryteren har begått eller gjort forsøk på
alvorlig forbrytelse innenfor gruppene voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse, eller
annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller
kunne utsette disse rettsgoder for fare, og det må antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren påny vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen legges vekt på den begåtte forbrytelse, sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.
Lovbryteren har begått eller gjort forsøk på mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr 1, og har tidligere begått eller gjort forsøk på forbrytelse som der nevnt, og det må antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og nå begåtte forbrytelse, og faren for tilbakefall til ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, må antas å være særlig nærliggende.
§ 74. Tvungen omsorg i helsevern for psykisk utviklingshemmede
På samme vilkår som nevnt i § 73 nr 1 eller 2, kan den som er fritatt for straff etter § 38 annet ledd eller § 39 annet ledd dømmes til tvungen omsorg i helsevern for psykisk utviklingshemmede.
Ved slik dom får bestemmelsene i lov om psykisk helsevern kapittel IVa anvendelse så langt de passer.
§ 75. Opphør av reaksjonen
Tvungent helsevern etter §§ 73 og 74 kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 73 nr 1 eller 2 fortsatt er oppfylt.
Domfelte, dennes nærmeste etter lov om psykisk helsevern § 21, eller den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvar for domfelte, kan kreve opphør av reaksjonen. Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett som avgjør denne ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
Opphør av reaksjonen kan ikke kreves før 1 år etter at overføringsdommen eller dom som nekter opphør, er endelig.
Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for herreds- eller byrett, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.
Kapittel 12. Inndragning
§ 76. Inndragning av vinning
Vinning oppnådd ved en straffbar handling kan helt eller delvis inndras hos den vinningen er tilfalt direkte ved handlingen, også når vedkommende er en annen enn lovbryteren. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig.
§ 77. Inndragning av ting
Ting som er frembrakt ved eller har vært gjenstand for en straffbar handling, kan inndras. Det samme gjelder ting som har vært brukt eller har vært bestemt til å brukes ved en straffbar handling. Som ting regnes også rettigheter og fordringer.
Istedenfor tingen kan det inndras et beløp som svarer til dens verdi eller en del av verdien. Det kan bestemmes i dommen at tingen hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.
Istedenfor å inndra tingen kan retten påby tiltak for å forebygge at tingen blir brukt til nye lovbrudd.
Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, og hvilket omfang inndragningen skal ha, legges det særlig vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndhevelse av straffebudet, på hvilke andre reaksjoner som ilegges, og på de konsekvenser inndragningen vil få for den kravet blir rettet mot. Det skal også legges vekt på om formålet med inndragning kan oppnås ved tiltak som nevnt i tredje ledd.
§ 78. Inndragning av trykt skrift
Et trykt skrift med straffbart innhold kan inndras uten hensyn til om noen kan straffes for skriftet.
Dommen skal angi de deler av skriftet som begrunner inndragningen. Den som må tale inndragning kan, mot å dekke utgiftene, kreve skriftet tilbakelevert etter at ulovlige deler er fjernet.
De foregående ledd får ikke anvendelse på eksemplar som ikke er tilgjengelig for allmennheten, og som ikke vil bli videre utbredt.
§ 79. Inndragning som forebygging
Selv om vilkårene etter §§ 76–78 ikke foreligger, kan det foretas inndragning av en ting når
det på grunn av tingens art og forholdene for øvrig er særlig fare for at den vil bli brukt ved eller gjort til gjenstand for en straffbar handling, eller
tingen er egnet til bruk ved legemskrenkelser (skytevåpen, kniver, slagvåpen o l), og finnes under omstendigheter som gir grunn til å anta at det er fare for slik bruk.
Inndragning etter første ledd kan foretas uansett hvem som eier, og uansett om straffansvar kan gjøres gjeldende mot noen. § 77 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 80. Hvem inndragning kan skje hos
Inndragning etter § 77 kan foretas hos den skyldige eller i særlige tilfeller hos den det er handlet på vegne av.
Inndragning av ting som nevnt i § 77 første ledd annet punktum eller av beløp som helt eller delvis svarer til dens verdi, kan også foretas hos en eier som har forstått eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling.
Skjer inndragning hos flere med grunnlag i samme straffbare handling, kan samlet inndragningsbeløp ikke overstige tingens verdi.
Inndragning etter §§ 76 eller 77 kan foretas selv om lovbryteren ikke straffes på grunn av bestemmelsene i §§ 37–39.
§ 81. Forholdet til rettighetshavere
Rettighet som er rettsgyldig sikret i ting som inndras, faller bort i den utstrekning det bestemmes i dommen overfor en rettighetshaver som selv er skyldig i den straffbare handling, eller som den skyldige har handlet på vegne av. § 80 siste ledd gjelder tilsvarende.
Slik bestemmelse kan også treffes overfor en rettighetshaver som da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling.
§ 82. Forholdet til erververe
Er vinningen eller tingen etter handlingstidspunktet overdratt fra noen som det kan foretas inndragning hos, kan det overdratte eller dets verdi inndras hos mottakeren dersom overdragelsen har skjedd som gave, eller mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handling og det vedkommende har fått overdratt.
Tilsvarende gjelder for rettighet som etter handlingstidspunktet er stiftet i tingen av noen som det kan foretas inndragning hos.
§ 83. Inndragning når eieren er ukjent eller ikke har kjent oppholdssted i Norge
Kreves en beslaglagt ting inndratt og eieren ikke har kjent oppholdssted i Norge, kan inndragning foretas i sak mot lovbryteren eller den som var besitter ved beslaget, såfremt dette finnes rimelig. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag. Eieren skal så vidt mulig gis varsel om saken.
Har ikke lovovertrederen eller besitteren kjent oppholdssted i Norge, kan forhørsretten beslutte inndragning under tilsvarende forhold som nevnt i første ledd uten at noen er gjort til saksøkt.
Er verken eier, lovovertreder eller besitter kjent, kan påtalemyndigheten beslutte inndragning. Eieren kan kreve saken forelagt for retten innen 6 måneder etter at vedtak om inndragning er fattet.
Disse regler gjelder tilsvarende ved inndragning av rettigheter etter §§ 81 og 82 annet ledd.
§ 84. Hvem inndragning skjer til fordel for
Inndragning skjer til fordel for staten når ikke annet er bestemt
I dommen eller ved kjennelse av forhørsretten der inndragningssaken er avgjort, kan det bestemmes at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte.
Når vinning er inndratt etter § 76 og den domfelte eller en ansvarlig for skaden etter pådømmelsen har betalt erstatning til den skadelidte, skal forhørsretten nedsette inndragningsbeløpet tilsvarende.
Avgjørelse etter de foregående ledd må treffes senest 2 år etter at inndragningsgrunnlaget ble rettskraftig.
Kapittel 13. Fellesregler om reaksjonsfastsettingen
§ 85. Nedsettelse under minstestraffen eller til en mildere straffart
Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren
på handlingstidspunktet var i en tilstand som nevnt i § 39 uten at dette har ført til straffritak. Handlet lovbryteren under en sterk bevissthetsforstyrrelse som var en følge av selvforskyldt rus, kan straffen bare settes ned når særlige omstendigheter taler for det,
har vært i uaktsom rettsvillfarelse,
har overskredet grensene for nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt etter §§ 25, 26 og 27,
dømmes for forsøk,
har medvirket på grunn av avhengighet av en annen deltaker, eller medvirkningen var av liten betydning,
har handlet i berettiget harme, under tvang eller under overhengende fare,
frivillig i vesentlig grad har forebygd eller gjenopprettet skaden, eller frivillig har meldt seg og avlagt tilståelse,
på handlingstidspunktet var under 18 år.
Når det ellers foreligger særdeles formildende omstendigheter, kan straffen nedsettes som nevnt i første ledd.
§ 86. Straffritak
Ved overskridelse av grensene for nødrett, nødverge og lovlig selvtekt kan det i særlige tilfeller frifinnes. Det kan også frifinnes ved medvirkning som nevnt i § 85 første ledd nr 5 og ved opptreden som nevnt i § 85 første ledd nr 7, når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter, og ved forseelser.
Når helt særlige omstendigheter tilsier at det fritas for straff, kan det også i andre tilfeller frifinnes.
§ 87. Fellesstraff ved flere lovbrudd
Har noen ved én eller flere handlinger begått flere lovbrudd, idømmes en felles straff. Idømmes felles fengselsstraff, kan den overstige lengstestraffen i det strengeste straffebudet med opptil det halve. Fellesstraffen kan likevel ikke være lengre enn summen av lengstestraffene eller overstige 20 år. Dersom noen av lovbruddene skal føre til fengsel, andre til bot, kan retten idømme en felles fengselsstraff, eller fengselsstraff og bot.
Første ledd gjelder tilsvarende ved idømmelse av en felles straff på samfunnstjeneste. Skal samfunnstjeneste idømmes sammen med ubetinget fengselsstraff, skal det ved utmålingen av samfunnstjenesten tas hensyn til den ubetingede fengselsstraffen.
§ 88. Etterskuddsdom
Ved domfellelse for forhold begått før dommen i en annen sak avsies det tilleggsdom for disse forholdene dersom alle forholdene kunne vært pådømt samtidig. Regelen i § 43 om korteste fengselsstraff gjelder ikke.
Ved straffutmålingen gjelder reglene i § 87 tilsvarende. Det skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke være strengere enn om samtlige forhold hadde vært pådømt samtidig.
Ved domfellelse for forhold begått dels før og dels etter dommen i en annen sak avsies det i alminnelighet fellesdom for alle forholdene. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende for de forhold som er begått forut for dommen.
Når det er grunn til det, kan det også ellers avsies fellesdom. Reglene i annet ledd gjelder tilsvarende.
Avsies det fellesdom som omfatter en tidligere dom på fengselsstraff som er helt eller delvis sonet, gis det fradrag for utholdt straff. Fradrag fastsettes i dommen med så mange dager som svarer til det antall hele døgn som er sonet. Det gis én dags fradrag for del av et døgn.
Det skal fremgå av dommen om den er en tilleggsdom eller en fellesdom.
§ 89. Varetektsfradrag
Den tid den siktede har vært berøvet friheten i anledning av saken, kommer til fradrag i straffen. Dette gjelder også frihetsberøvelse i utlandet eller i anledning av forhold den siktede frifinnes for, eller som er henlagt.
I særlige tilfeller kan det også gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelse.
§ 90. Beregning av varetektsfradrag
Varetektsfradrag fastsettes i dommen og gis for så mange dager som svarer til det antall hele døgn frihetsberøvelsen har vart, regnet fra pågripelsestidspunktet. Det gis én dags fradrag for del av et døgn. Selv om frihetsberøvelsen har vart noe kortere enn den fastsatte straff, kan straffen anses utholdt i sin helhet.
Utsetter retten fastsetting av straff, jf § 45 første ledd, skal det i dommen gjøres anmerkning om hvorvidt den siktede har vært undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken, og om frihetsberøvelsens lengde.
Idømmes det delvis betinget fengselsstraff, jf § 45 annet ledd, gis det fradrag i den ubetingede del.
Idømmes det fengsel og bot, gis fradrag i fengselsstraffen.
Ilegges det bot, gis det skjønnsmessig fradrag i den. Dersom den siktede ikke anses å ha fått fullt fradrag for den tid frihetsberøvelsen har vart, gjøres det anmerkning om hvor mange dager som har kommet til fradrag.
Er samfunnstjeneste idømt, skal fradraget gjøres i den subsidiære fengselsstraffen, samtidig som antallet samfunnstjenestetimer og gjennomføringstiden reduseres forholdsmessig. Er samfunnstjenesten idømt sammen med ubetinget fengselsstraff, skal fradraget gjøres i fengselsstraffen.
Fradrag for frihetsberøvelse utholdt etter at endelig dom er avsagt, gis i samsvar med reglene i straffeprosessloven § 460.
§ 91. Vilkår for skjerpet straff ved gjentakelse
Bestemmelsene om skjerpet straff ved gjentakelse kan bare anvendes når den nye straffbare handlingen er begått etter at straff for en tidligere begått handling er helt eller delvis fullbyrdet. Slik straffskjerping kan likevel ikke skje når den nye handlingen er
en forbrytelse som er begått mer enn 6 år etter avsluttet fullbyrding av straffen for den tidligere begåtte handlingen, eller
en forseelse som er begått mer enn 2 år etter avsluttet fullbyrding av straffen for den tidligere begåtte handlingen.
Bestemmelsene om skjerpet straff ved gjentakelse kan ikke anvendes overfor den som var under 18 år da den tidligere straffbare handlingen ble begått.
Retten kan la tidligere idømt straff i utlandet få samme skjerpende virkning som straff idømt her i landet.
Fjerde del. Påtalereglene
Kapittel 14. Påtalen
§ 92. Offentlig påtale
Den offentlige påtalemyndighet skal påtale straffbare handlinger når ikke annet er bestemt ved lov.
§ 93. Den fornærmede
Rett til å kreve påtale som fornærmet har den som er rammet i en interesse straffebudet tar sikte på å beskytte, eller som på annen måte er direkte krenket ved den straffbare handling.
§ 94. Påtalekrav ved lovlige stedfortredere
Er den fornærmede under 16 år, kan en som har foreldreansvaret kreve påtale. Har ingen foreldreansvaret, kan vergen kreve påtale.
Er det grunn til å anta at den fornærmede er i en tilstand som nevnt i § 38 eller § 39 første ledd, kan også verge, ektefelle, samboer, foreldre eller myndige barn kreve påtale. Den fornærmede skal så vidt mulig gis adgang til å uttale seg om et slikt krav.
Er den fornærmede død, kan ektefelle, samboer, slektninger i direkte linje, søsken og arvinger kreve påtale hvis ikke den fornærmede har frafalt retten til å kreve handlingen påtalt.
Er det ingen påtaleberettiget etter reglene foran, eller fremsettes det ikke krav om påtale i en sak hvor det foreligger interessekonflikt mellom den påtaleberettigede og den fornærmede, kan fylkesmannen kreve påtale.
§ 95. Påtalekrav når selskaper o l er fornærmet
Er den fornærmede et selskap, en forening eller en stiftelse, kan styret kreve påtale. Styret kan gi et styremedlem, den daglige leder eller den som er meddelt prokura, fullmakt til å kreve påtale av en begått straffbar handling eller av fremtidige straffbare handlinger av nærmere angitt slag. I ansvarlige selskaper og kommandittselskaper som ikke har styre, kan selskapsmøtet gi fullmakt som nevnt i forrige punktum til den daglige leder, til den som er meddelt prokura, eller til et medlem av selskapsmøtet.
Er den fornærmede en enkeltperson som driver ervervsvirksomhet, kan den daglige leder eller den som er meddelt prokura, gis fullmakt som nevnt i første ledd for straffbar handling som har tilknytning til virksomheten.
Driver den fornærmede som nevnt i første eller annet ledd virksomhet utenfor hovedsetet, kan fullmakt for denne del av virksomheten gis også til den stedlige leder eller til et medlem av avdelingsstyret.
§ 96. Påtalekrav når staten er fornærmet
For staten kan departementet kreve påtale.
Departementet kan gi fullmakt til å kreve påtale til et annet offentlig organ eller til en tjenestemann ved krenkelse av verdier eller interesser som vedkommende forvalter eller fører tilsyn med.
Rammes verdier eller interesserer som varetas av en statlig bedrift eller en annen selvstendig statlig virksomhet med eget styre, gjelder § 95 første og tredje ledd tilsvarende.
Departementet kan gi bestemmelser om adgangen til å gi fullmakt og om utøving av retten til å kreve påtale etter denne paragraf og kan i tvilstilfelle avgjøre hvem som har slik rett.
§ 97. Påtalekrav når fylkeskommune eller kommune er fornærmet
For fylkeskommunen kan fylkestinget kreve påtale. For kommunen kan kommunestyret kreve påtale.
Fylkestinget kan gi fullmakt til å kreve påtale til fylkesutvalg, fylkesordfører eller fylkesrådmann, til utvalg opprettet i medhold av lov 16 juni 1961 nr 1 om fylkeskommuner og til leder for forvaltningsgren i fylkeskommunen ved krenkelse av verdier eller interesser som vedkommende organ eller person forvalter eller fører tilsyn med.
Kommunestyret kan gi fullmakt til formannskap, ordfører, rådmann eller kontorsjef, til utvalg opprettet i medhold av lov 12 november 1954 nr 1 om styret i kommunene og til leder for forvaltningsgren i kommunen ved krenkelse av verdier eller interesser som vedkommende organ eller person forvalter eller fører tilsyn med.
Rammes verdier eller interesser som varetas av en kommunal eller fylkeskommunal bedrift eller en annen selvstendig kommunal eller fylkeskommunal virksomhet med eget styre, gjelder § 95 første og tredje ledd tilsvarende.
§ 98. Annen fullmakt til å kreve påtale
Andre fornærmede enn nevnt i §§ 95 til 97 kan gi en myndig person skriftlig fullmakt til å kreve påtale av begått straffbar handling eller av fremtidige straffbare handlinger av nærmere angitt slag.
§ 99. Fristen for å kreve påtale
Påtale må kreves innen 6 måneder fra den berettigede fikk kunnskap om den straffbare handling og om hvem som har foretatt den. Ved krav om mortifikasjon er den tilsvarende frist 3 år.
Domstolsloven § 146 gjelder tilsvarende.
§ 100. Begrensning i påtalekravet
Har flere samvirket i et straffbart forhold, må kravet omfatte alle. Kravet kan likevel begrenses til person som anses for å være opphav til det straffbare forhold.
§ 101. Tilbakekall av påtalekrav
Krav om påtale kan ikke tas tilbake etter at tiltale er reist eller forelegg er oversendt retten for pådømmelse etter straffeprosessloven § 268. Det samme gjelder når saken er oversendt forhørsretten for pådømmelse etter reglene i straffeprosessloven § 248. Domstolsloven § 146 gjelder tilsvarende.
Begjæringen kan likevel tas tilbake inntil saken er tatt opp til doms, når det gjelder en straffbar handling begått mot noen av siktedes nærmeste.
Den som har tilbakekalt krav om påtale, kan ikke senere fremsette ny begjæring.
Femte del. Opphør og bortfall av straff og strafferettslige reaksjoner
Kapittel 15. Foreldelse mv
§ 102. Opphør av straffansvar ved foreldelse
En handling kan ikke lenger straffes når foreldelse er inntrådt etter reglene i §§ 103–108.
§ 103. Foreldelsesfristen for straffansvar
Fristen for foreldelse er
2 år når høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år,
5 år når høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år,
10 år når høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år,
15 år når høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 15 år,
25 år når høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 21 år.
Ved beregning av fristen er det uten betydning at en annen straff kan idømmes ved siden av bøter eller fengselsstraff.
§ 104. Foreldesesfristen der flere lovbrudd er begått i samme handling
Har noen i samme handling begått flere lovovertredelser, som etter § 103 skulle foreldes til forskjellig tid, gjelder den lengste foreldelsesfristen for alle lovovertredelsene.
§ 105. Foreldelse av straffansvar for foretak
Fristen for foreldelse av straffansvaret for foretak beregnes ut fra strafferammen for enkeltpersoner i det straffebudet som er overtrådt.
Avbrytes fristen overfor noen som har handlet på vegne av et foretak, gjelder avbrytelsen også overfor foretaket.
§ 106. Utgangspunktet for foreldelsesfristen etter § 103
Fristen for foreldelse av straffansvar regnes fra den dagen det straffbare forholdet er opphørt.
Når straffbarheten avhenger eller påvirkes av en inntrådt virkning, regnes fristen først fra den dagen virkningen er inntrådt.
Er den straffbare handlingen forøvd på norsk skip utenfor riket, regnes fristen fra den dagen skipet kom til norsk havn. Utgangspunktet for fristen kan etter denne bestemmelsen ikke forskyves med mer enn ett år.
§ 107. Avbrytelse av foreldelsesfristen etter § 103
Fristen etter § 103 avbrytes ved at den mistenkte får stilling som siktet, jf straffeprosessloven § 82. Skjer siktelsen ved utenrettslig erklæring eller ved utferdigelse av forelegg, avbrytes fristen når den siktede meddeles siktelsen. For slik meddelelse gjelder regelen i domstolsloven § 146 annet ledd tilsvarende.
Fristen løper videre selv om den er avbrutt etter reglene i første ledd, men foreldelse inntrer ikke så lenge forfølgningen pågår, jf tredje ledd.
Fristavbrytelsen taper sin virkning dersom forfølgningen innstilles uten at beslutningen omgjøres av overordnet påtalemyndighet innen fristen i straffeprosessloven § 75 annet ledd. Det samme gjelder dersom forfølgningen blir stanset på ubestemt tid. Er forfølgningen stanset på grunn av at den siktede har unndratt seg forfølgningen, regnes forfølgningstiden ikke med ved beregningen av om foreldelse er inntrådt.
§ 108. Absolutt foreldelsesfrist
Avbrytelse av foreldelsesfristen etter § 107 taper sin virkning dersom ikke påtalemyndigheten i løpet av en frist som svarer til den foreldelsesfristen som ellers gjelder for forholdet, sender saken til forhørsretten for pådømmelse, tar ut tiltalebeslutning eller utsteder forelegg i saken. Regelen i domstolsloven § 146 annet ledd gjelder tilsvarende.
Er forfølgningen stanset på grunn av at den siktede har unndratt seg den, gjelder § 107 tredje ledd siste punktum tilsvarende.
§ 109. Forbrytelser som ikke foreldes
Straffansvaret for disse forbrytelsene foreldes ikke:
Alvorlige brudd på Genèvekonvensjonene av 12 august 1949 til beskyttelse av krigens ofre, og første tilleggsprotokoll av 8 juni 1977, slik disse brudd er beskrevet i artikkel 50 i konvensjonen om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten, artikkel 51 i konvensjonen om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs, artikkel 130 i konvensjonen om behandling av krigsfanger, artikkel 147 i konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid, artikkel 85 i første tilleggsprotokoll.
Folkemord, og medvirkning til folkemord, jf artikkel II og III bokstav a og e i FN-konvensjonen av 9 desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord.
§ 110. Foreldelsesfristen for inndragningsansvar
For inndragning gjelder de foreldelsesfristene som er fastsatt i § 103, men slik at fristen ikke skal være kortere enn 5 år. For inndragning av vinning skal fristen ikke være kortere enn 10 år.
§ 111. Foreldelsesfristen for idømt frihetsstraff og samfunnstjeneste
Idømt fengselsstraff faller bort ved foreldelse etter følgende frister:
5 år for fengsel inntil 1 år,
10 år for fengsel i mer enn 1 år, men høyst 4 år,
15 år for fengsel i mer enn 4 år, men høyst 8 år,
20 år for fengsel i mer enn 8 år, men høyst 20 år,
30 år for fengsel i mer enn 20 år.
For idømt forvaring beregnes foreldelsesfristen på grunnlag av den fastsatte lengstetid som forvaringen ikke må overstige, jf § 68.
For idømt samfunnstjeneste beregnes fristen på grunnlag av den subsidiære fengselsstraffen som er fastsatt, jf § 53.
Er fullbyrding av fengselsstraff delvis utsatt i medhold av § 45 annet ledd, regnes fristen særskilt for den betingede og den ubetingede del av straffen.
Ved løslatelse på prøve beregnes foreldelsesfristen for reststraffen på grunnlag av den gjenstående straffetid. Tilsvarende gjelder i tilfeller hvor fullbyrdingen avbrytes på annen måte, og ved avbrutt samfunnstjeneste.
§ 112. Utgangspunktet for foreldelsesfristen etter § 111
Foreldelsesfristen for idømt frihetsstraff regnes fra den dagen dommen er endelig.
Kan fullbyrding ikke settes i verk fordi den domfelte utholder en annen frihetsstraff, løper ingen foreldelse i dette tidsrommet.
Er det truffet bestemmelse om gjeninnsetting på reststraff etter en prøveløslatelse, regnes foreldelsesfristen for reststraffen fra den dagen avgjørelsen om gjeninnsetting er endelig. Avbrytes fullbyrdingen på annen måte enn ved prøveløslatelse, regnes fristen fra avbrytelsen.
Foreldelsesfristen for idømt samfunnstjeneste regnes fra den dagen dommen er endelig. Tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende ved brudd på samfunnstjeneste.
Er det ved betinget dom eller benådning gitt utsettelse med fullbyrding av straffen, løper det ingen foreldelse i prøvetiden.
§ 113. Avbrytelse av foreldelsesfristen etter § 111
Fristen etter § 111 avbrytes ved at fullbyrding av straffen blir påbegynt, eller ved at den domfelte blir pågrepet for å sikre fullbyrdingen.
§ 114. Straff som ikke foreldes
Idømt straff for de forbrytelsene som er nevnt i § 109, foreldes ikke.
§ 115. Foreldelse av ilagt bøtestraff
Ilagt bot foreldes etter 5 år etter at avgjørelsen ble endelig.
Foreldelse av bøtestraff er uten betydning for utleggspant eller annen sikkerhet som er stiftet innen fristens utløp.
Subsidiær fengselsstraff idømt etter § 61 faller bort hvis ikke fullbyrding av straffen er påbegynt innen 3 år etter at dommen er endelig.
§ 116. Foreldelse av ilagt inndragning
Ilagt inndragning faller bort etter 5 år, men inndragning av vinning først etter 10 år.
Regelen i § 115 annet ledd gjelder tilsvarende for ilagt inndragning.
§ 117. Bortfall av straff og inndragningsansvar ved den skyldiges død
Adgangen til å fullbyrde straff faller bort ved den skyldiges død.
Inndragningsansvar faller bort ved den ansvarliges død. Sak om inndragning av vinning kan likevel fremmes.
Ilagt inndragning kan fullbyrdes etter den ansvarliges død dersom det blir besluttet ved kjennelse av den rett som har pådømt saken i første instans, eller av forhørsretten når inndragningen er vedtatt ved forelegg. Dette gjelder likevel bare for ting eller beløp som utgjør vinning eller som svarer til slik vinning. Retten kan beslutte inndragning av et beløp istedenfor en ting.
§ 118. Mortifikasjon
Sak om mortifikasjon kan ikke reises etter at den som har fremsatt ytringen er død.
Dør saksøkte etter at sak er reist, kan saken fortsette dersom
saksøkeren krever det, og
retten finner saken godt nok opplyst til å kunne avsi dom.
Endring i almindelig borgerlig straffelov 22 mai 1902 nr 10
Ny § 97 d skal lyde:
Det som i dette kapittel er foreskrevet for krigstid, gjelder også når den væpnede makt eller en del av den er besluttet satt på krigsfot.
Endringer i lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)
1) § 5 annet ledd skal lyde:
Ved herreds- eller byretten som forhørsrett foretas rettslig avhør og andre enkeltstående rettshandlinger, slik pådømmelse som nevnt i § 248, og dessuten pådømmelse i sak om subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 61 første ledd.
2) Ny § 43 a skal lyde:
Når en betinget dom blir lest opp eller forkynt for den domfelte, skal vedkommende gjøres kjent med
hva det betyr at dommen er gjort betinget
hva vilkårene går ut på og følgene av at de brytes,
betydningen av en dom på erstatning eller andre krav som nevnt i denne lovs kapittel 29.
Dommeren kan også gi advarsel og formaning, eventuelt i et særskilt rettsmøte.
Er tilsyn satt som vilkår for dommen, og tilsynsmyndigheten ikke var til stede da dommen ble avsagt, skal den straks underrettes om dommen.
3) § 64 skal lyde:
Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om påtale ved straffbare handlinger i tjenesten av embetsmenn og andre tjenestemenn tilsatt av Kongen. Riksadvokaten kan likevel beslutte at forfølgingen i en slik sak skal innstilles på grunn av bevisets stilling eller fordi straff ikke kan anvendes på forholdet.
Kongen i statsråd avgjør dessuten spørsmålet om å unnlate påtale etter § 69 ved :
forbrytelser som kan straffes med fengsel inntil 21 år,
forbrytelser mot straffeloven kap 8, 9 eller 10.
4) § 65 skal lyde:
Hvis ikkeKongen i statsråd skal gjøre vedtaket, avgjør riksadvokaten spørsmålet om påtale ved :
forbrytelser som kan straffes med fengsel inntil 21 år,
forbrytelser mot straffeloven kap 8, 9 eller 10 eller §§ 135, 140, 142 og 144,
forbrytelser ved trykt skrift eller i kringkastingssending, unntatt forbrytelser mot straffeloven § 211.
5) § 66 skal lyde:
Statsadvokaten avgjør spørsmålet om påtale i saker om forbrytelser når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten.
6) § 67 skal lyde:
Politiet kan etterforske og reise siktelse i alle saker, herunder begjære rettens avgjørelse om bruk av tvangsmidler etter kap. 14–17 og påkjære slike avgjørelser.
Politiet avgjør spørsmålet om påtale i saker om forseelser.
Etter nærmere regler som Kongen gir, kan politiet utferdige forelegg i saker om forbrytelser som etter loven ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn ett år.
Politiet kan beslutte at saker om forbrytelser skal overføres til megling i konfliktråd når ikke spørsmålet om tiltale hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten.
Overvåkingssjefen har den myndighet som er nevnt i første ledd i de saker Kongen bestemmer.
Politiet kan reise sak om subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 61 første ledd.
Politiet kan beslutte inndragning etter § 214 a, straffeloven § 83 tredje og fjerde ledd og legemiddelloven § 45 tredje ledd.
Politiet kan henlegge en sak av mindre alvorlig karakter når manglende etterforskingskapasitet gjør dette helt nødvendig og gjerningspersonen ikke er kjent.
Bagatellmessige saker kan avgjøres av politiet ved en advarsel på stedet når dette finnes rimelig.
(Siste ledd beholdes uendret.)
7) § 68 skal lyde:
Den myndighet som har besluttet påtale , gjør vedtak om anke eller begjæring om fornyet behandling. I saker som nevnt i § 64 første ledd, treffes vedtaket likevel av riksadvokaten. Er påtale reist av politiet, tar politimesteren avgjørelsen.
8) § 69 skal lyde:
Istedenfor å reise straffesak kan påtalemyndigheten etter en samlet vurdering unnlate påtale såfremt slike særlige forhold er til stede at den finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen.
En påtaleunnlatelse kan gis som påtalefrafall eller påtaleutsettelse.
Påtalefrafall er uten vilkår.
Påtaleutsettelse gis på vilkår av at siktede i prøvetiden ikke gjør seg skyldig i noen ny straffbar handling. Prøvetiden er to år fra den dag det blir besluttet å utsette påtale, men ikke lenger enn foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak for handlingen.
Påtaleutsettelse kan også gis på vilkår som nevnt i straffeloven §§ 47, 48 første ledd og 49. Gir siktedes forhold grunn til det, kan påtalemyndigheten i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår. Siktede og tilsynsmyndigheten gis adgang til å uttale seg om vilkårene i samsvar med reglene i straffeloven § 46 tredje ledd.
Sammen med påtaleutsettelse kan siktede forelegges en bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet. Vedtas ikke forelegget, kan påtaleutsettelsen omgjøres.
9) § 70 skal lyde:
Påtale kan frafalles når reglene for straffutmålingen ved sammenstøt av flere straffbare handlinger medfører at ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse ( jf straffeloven §§ 87 og 88 ).
10) § 71 skal lyde:
Dersom siktede hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter § 69, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen. Begjæringen må fremsettes innen en måned etter at siktede fikk melding om påtaleunnlatelsen og adgangen til å kreve sak reist. Blir en påtaleunnlatelse påklaget etter § 71 b, løper en ny frist på en måned fra siktede er underrettet om resultatet av klagebehandlingen. Reglene i § 347 gjelder tilsvarende.
11) Ny § 71 b skal lyde:
Den som en avgjørelse av påtalemyndigheten retter seg mot, eller andre som har rettslig klageinteresse i saken, kan påklage avgjørelsen til nærmest overordnede påtalemyndighet. Dette gjelder ikke avgjørelser hvor siktedes samtykke er påkrevet, eller som kan overprøves av retten. Det kan likevel klages over en tiltale, og over forelegg som bringes inn for retten etter § 268. Kongen gir nærmere regler.
Fristen for å klage er to uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til klageren. For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket.
Ved klage over en tiltale eller et forelegg som bringes inn for retten etter § 268, kan retten, når særlige forhold tilsier det, utsette saken til klagen er avgjort.
12) § 74 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Forfølgningen kan også tas opp på ny dersom vilkårene for en påtaleutsettelse brytes. Tiltale må i så fall være reist, eller begjæring om dom i forhørsrett fremsatt, innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Har siktede stått under tilsyn, skal tilsynsmyndigheten før tiltale reises eller dom i forhørsrett begjæres, gis adgang til å uttale seg.
Er påtale frafalt etter § 70, kan forfølgningen også tas opp på ny dersom siktede ikke blir domfelt for den eller de straffbare handlinger som ble påtalt.
13) Ny strpl § 195 a skal lyde:
Når det er grunn til å anta at noen besitter ting som kan inndras etter strpl. § 214 a, kan vedkommende ransakes.
14) § 198 første ledd nytt pkt 4) skal lyde:
Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann foreta ransaking:
4) som nevnt i § 195 a.
15) Ny strpl § 214 a skal lyde:
Beslaglagte skytevåpen, kniver, slagvåpen og andre gjenstander som er egnet til bruk ved legemskrenkelser, og som kan inndras etter straffeloven §§ 77 første ledd annet punktum eller 79 første ledd nr 2, kan besluttes inndratt av påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten utferdiger forelegg, bringer forholdet inn for forhørsretten eller reiser tiltale med påstand om straff, skal inndragningskravet likevel tas med i saken.
Eieren eller besitteren av en beslaglagt ting av særlig verdi skal, såfremt det er mulig, gis skriftlig underretning om påtalemyndighetens beslutning om inndragning. Saken kan kreves forelagt for retten innen 1 måned etter at underretningen er kommet fram. Har underretning ikke vært gitt, er fristen for å kreve saken inn for retten 6 måneder fra beslaget ble foretatt. Et krav som er fremsatt etter at fristen er utløpt, kan likevel tas til følge når oversittelsen ikke bør legges den til last som har fremsatt kravet, eller når særlige omstendigheter ellers tilsier det.
16) § 248 nytt annet ledd skal lyde:
Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av siktelsen fremgå at vilkårene for offentlig påtale foreligger.
(Nåværende annet ledd blir tredje ledd.)
17) § 255 nytt annet og tredje ledd skal lyde:
Påtalemyndigheten kan også utferdige forelegg på rettighetstap. Dette gjelder likevel ikke:
Tap av stilling eller retten til å inneha stilling,
Tap av retten til å utøve næringsvirksomhet, med unntak for binæring.
Rettighetstap for et lengre tidsrom enn tre år kan ikke ilegges ved forelegg.
18) § 256 første ledd nr 4 skal lyde:
Forelegget skal være undertegnet og datert og inneholde:
4) fastsetting av den bot og i tilfelle den inndragning som kreves, og opplysning om at påtalemyndigheten kan reise sak om subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 61.
19) § 403 tredje ledd skal lyde:
Er beslutning om ikke å forfølge saken tatt av tjenestemann i påtalemyndigheten som ikke selv har rett til å reise tiltale, kan fornærmede kreve saken innbrakt for den påtaleberettigede innen den frist som er fastsatt i § 71 b annet ledd. Dette gjelder likevel ikke i saker hvor riksadvokaten har besluttet at forfølgningen skal innstilles etter § 64 første ledd annet punktum.
20) § 409 tredje ledd skal lyde:
Antas den fornærmede å være i en tilstand som nevnt i straffeloven §§ 38 eller 39 første ledd, eller er han død, gjelder reglene i straffeloven § 94 tilsvarende for adgangen til å reise sak på vegne av fornærmede. Er fornærmede under 18 år, kan en som har foreldreansvaret reise sak. Når ingen har foreldreansvaret, kan vergen reise sak.
21) § 455 første ledd skal lyde:
Statsadvokaten gjør vedtak om fullbyrding av dom i sak om forbrytelse. I sak avgjort ved forelegg, i sak om forseelse og om fullbyrding av idømt bøtestraff , treffes beslutningen av politiet.
22) Ny § 456 a skal lyde:
Forhørsretten fastsetter subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 61. Avgjørelsen treffes ved dom.
Endringer i andre lover:
1) Lov 22 mai 1902 nr 13 Militær Straffelov § 1 skal lyde:
Den almindelige borgerlige Straffelovs første til femte Del finder Anvendelse paa de strafbare Handlinger, som omhandles i nærværende Lov, forsaavidt denne intet modsat bestemmer.
2) Lov 5 februar 1932 nr 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett § 2 skal lyde:
Forsåvidt ikke annet følger av denne lov, får bestemmelsene i den almindelige borgerlige straffelovs første til femte del anvendelse på de straffbare forhold som påtales ved Riksrett.
3) Endringer i lov 12 desember 1958 nr 7 om fengselsvesenet (fengselsloven):
§ 37 oppheves.
§ 38 skal lyde:
Ved løslating på prøve kan det settes slike vilkår som nevnt i straffeloven §§ 47, 48 første ledd og 49. Den innsatte og tilsynsmyndigheten gis adgang til å uttale seg om vilkårene i samsvar med reglene i straffeloven § 46 tredje ledd . Vilkårene fastsettes for det enkelte tilfelle av den myndighet som treffer vedtaket om løslating på prøve.
§ 40 skal lyde:
Når den prøveløslattes forhold gir grunn til det, kan vilkår som er fastsatt etter § 38 oppheves eller endres i prøvetiden, og det kan settes nye vilkår. Den prøveløslatte og tilsynsmyndigheten gis adgang til å uttale seg i samsvar med regelen i § 38 annet punktum . Finnes det påkrevd, kan også prøvetiden forlenges innenfor de lengstetider som er nevnt i § 39.
Dersom den prøveløslatte ikke oppfyller fastsatte vilkår, gjelder straffeloven § 50 annet og tredje ledd tilsvarende. Blir det avsagt dom på fullbyrding av reststraff, kan ny løslatelse på prøve finne sted. Dette gjelder selv om minstetidene i §§ 35 og 36 ikke er oppfylt for reststraffen.
Ny § 47 a skal lyde:
Ved fullbyrding av frihetsstraff regnes 1 måned som 30 dager, i andre tilfeller som 1 kalendermåned. Med 1 dag forstås 24 timer.
4) Lov 20 juni 1964 nr 5 om legemidler med videre § 45 nytt tredje ledd skal lyde:
Beslaglagte stoffer som er oppført på narkotikalisten kan besluttes inndratt av påtalemyndigheten. Eieren eller besitteren kan kreve saken forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget ble foretatt.
5) Lov 17 desember 1982 nr 86 om rettsgebyr § 14 første ledd skal lyde:
For begjæring om tvangsfullbyrding betales rettsgebyret, selv om begjæringen senere blir trukket tilbake eller avvist. For begjæring om utlegg for underholdsbidrag m v, bøter og krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling, betales ikke gebyr.
Endring i påtaleinstruksen:
Regler om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen) 28 juni 1985 § 21–1 tredje ledd skal lyde:
Mener politiet at en sak om forbrytelse bør avgjøres ved dom i forhørsrett, skal saken forelegges statsadvokaten med utferdiget siktelse. Dersom straffeloven §§ 50 fjerde ledd eller 88 eller fengselsloven § 41 kommer til anvendelse, skal kopi av den tidligere dommen vedlegges. I innstillingen skal politiet gi uttalelse om forhold som nevnt i § 21–2.
Endring i fengselsreglementet:
Reglement for fengselsvesenet 12 desember 1961 § 72.11 siste ledd skal lyde:
Ved fullbyrding av etterskuddsdom, jf strl § 88, skal den innsatte i forhold til reglene om prøveløslatelse stilles som om alle forholdene hadde vært pådømt samtidig.