18 Merknader til de enkelte lovbestemmelser

Til § 4–10 nr. 5

Vernet mot selvinkriminering etter EMK artikkel 6 innebærer at en siktet har rett til å forholde seg taus og ikke skal kunne tvinges til å bidra til egen domfellelse. En skattyter som er siktet i en sak om tilleggsskatt, kan påberope seg denne retten til å forholde seg taus.

Utvalget legger til grunn at skattyter har rett til å forholde seg taus fra det tidspunkt han mottar varsel om ileggelse av tilleggsskatt. Ligningsloven § 4–10 foreslås derfor supplert med en bestemmelse som presiserer at skattyter ikke kan pålegges å medvirke til undersøkelse når han er varslet om ileggelse av tilleggsskatt. Utvalget har lagt til grunn at retten til å forholde seg taus i artikkel 6 må suppleres med EMK artikkel 8, og har derfor valgt å foreslå en relativt vid ordlyd som omfatter hele § 4–10. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til ny § 4–11 om bevissikring.

Til § 4–11 Bevissikring

Fra det tidspunkt skattyter er å anse som siktet etter EMK artikkel 6, kan han ikke pålegges å gi ytterligere opplysninger. Fra dette tidspunkt har skattyter rett til å forholde seg taus, og ligningsmyndighetene har ikke adgang til å gi pålegg om forklaring eller samarbeid, herunder pålegg om å tilrettelegge for kontrollundersøkelser ved å gi tilgang til kontorlokaler mv. Dette innebærer en begrensning i ligningsmyndighetenes muligheter til å få saken tilstrekkelig opplyst. Utvalget fremmer derfor forslag om en ny regel om bevissikring som gir ligningsmyndighetene hjemmel til selv å fremskaffe opplysninger om forhold som er relevante for ligningen. Opplysninger vil da kunne fremskaffes uten at skattyters rett til å forholde seg taus krenkes.

Ligningsmyndighetene skal etter utvalgets forslag kunne begjære sikring av bevis når det er grunn til å anta at vilkårene for å ilegge tilleggsskatt eller straff etter ligningsloven er oppfylt. Det innebærer at det må stilles et visst krav til sannsynliggjøring, men ikke noe vilkår om sannsynlighetsovervekt. For at bestemmelsen skal fungere effektivt foreslår utvalget at gjennomføring av bevissikring ikke skal være betinget av at skattyter er varslet om ileggelse av tilleggsskatt. Det bør være tilstrekkelig at det er grunn til å anta at vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt eller straff er til stede.

Utvalget foreslår at ligningsmyndighetene gis myndighet til å kreve adgang til fast eiendom, inventar eller annet løsøre hos den som omfattes av ligningsloven § 4–2 nr. 1 for selv å søke etter bevis. Bevissikring skal kunne iverksettes i alle typer lokaler, både bolig og kontor- og andre næringslokaler. Ligningsmyndighetene kan ta med bevis for videre undersøkelser, og bevisene kan brukes både ved ligningen og ved anmeldelse til politiet.

Begjæring om adgang til bevissikring bringes inn for tingretten som treffer avgjørelsen ved beslutning. Begjæringen må konkret angi hva ligningsmyndighetene krever tilgang til. Tas begjæringen til følge, må det i beslutningen angis konkret hvilke lokaler, rom og inventar ligningsmyndighetene skal ha adgang til for å sikre bevis.

Etter § 4–10 nr. 2 har en regnskapspliktig skattyter under bokettersyn plikt til å legge fram regnskapsbøker og dokumenter som nevnt i bestemmelsens nr. 1 bokstav a uten hensyn til den taushetsplikt han er pålagt ved lov eller på annen måte. Skattyteren har likevel ikke plikt til å legge fram dokumenter som utelukkende inneholder opplysninger om andre skattyteres retts- eller forretningsforhold. Med samtykke fra Kongen kan ligningsmyndighetene kreve at skattyteren legger fram dokumenter som angår rikets sikkerhet. Etter utvalgets forslag til ny bestemmelse om bevissikring skal blant annet straffeprosessloven § 204 komme tilsvarende til anvendelse. Dette medfører at ligningsmyndighetenes bevissikringsadgang vil ha de samme rammer som politiets beslagsadgang. Det skal etter utvalgets forslag følgelig ikke kunne tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter straffeprosessloven §§ 117 til 121, 124 og 125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter straffeprosessloven §§ 117 til 121, 124 og 125 kan pålegges vitneplikt i visse tilfeller, gjelder dette tilsvarende for adgangen til bevissikring etter ligningsloven.

Det kan ikke kreves at den som utsettes for dette kontrolltiltaket samarbeider ved å gi tilgang til lokaler mv. For at bevissikring i praksis skal være gjennomførbart må ligningsmyndighetene kunne kreve bistand av politiet til iverksetting av en beslutning om bevissikring.

Utvalget foreslår at departementet gis fullmakt til å gi nærmere regler om hvordan bevissikring skal gjennomføres og hvordan det materiale som beslaglegges, skal behandles.

Det vises til avsnitt 12.2.3.2.

Til § 9–6 nr. 3 bokstav a

I fristbestemmelsen i ligningsloven § 9–6 foreslår utvalget at det i § 9–6 nr. 3 bokstav a inntas et tillegg om at toårsfristen for endring til ugunst for skattyter ikke skal komme til anvendelse i de tilfeller hvor skattyteren har unnlatt å gjøre ligningsmyndighetene oppmerksom på feil ved ligningen og skatteoppgjøret som han er klar over, jf. § 4–1. Forslaget innebærer ingen endring i gjeldende rett.

Til § 9–10 Renter

Når det blir fastsatt tilleggsskatt av økning i skatt og avgift ved vedtak i endringssak, skal skattyter etter gjeldende rett også svare renter av økningen, jf. § 9–10. Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere forholdet til rentebestemmelsen generelt, med sikte på å gjøre renteplikten mindre avhengig av forholdet til tilleggsskatt.

Etter utvalgets oppfatning har skattyter, uavhengig av om han er å bebreide eller ikke, hatt en likviditetsfordel som bør betales tilbake i form av renter. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at det skal betales renter i alle endringssaker uavhengig av om det ilegges tilleggsskatt eller ikke.

Etter gjeldende rett beregnes det renter fra utløpet av året etter inntektsåret til det året vedtak blir truffet. Utvalget foreslår at renter skal beregnes fra utløpet av året etter inntektsåret og fram til vedtakstidspunktet.

Til § 10–1 Gebyr ved forsinket levering av selvangivelse mv.

Utvalget foreslår endringer i reglene om sanksjoner ved forsinket og unnlatt levering av selvangivelse mv. Hovedtrekkene i endringsforslaget er at skattyter skal ilegges et standardisert gebyr ved forsinket eller unnlatt levering av selvangivelse mv. Gebyrets størrelse skal ikke være avhengig av skattyters inntekt eller formue.

Etter § 10–1 skal det betales et gebyr ved forsinket levering av selvangivelse, næringsoppgave eller skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4–6 nr. 1. Det samme gjelder hvis pliktig selskapsoppgave med vedlegg er levert etter fristen til ligningskontoret for den kommune som er nevnt i § 4–9 nr. 5. Skal skattyter levere selvangivelse til ligningskontoret for en kommune og skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4–6 nr. 1 til ligningskontoret for en eller flere andre kommuner, skal det ilegges et gebyr for forsinket levering av selvangivelsen og et gebyr for forsinket levering av skjemaet. Tilsvarende skal det ilegges et gebyr for forsinket selvangivelse og et gebyr for forsinket næringsoppgave dersom både selvangivelsen og næringsoppgaven er forsinket. Er skattyter pliktig til å levere selvangivelse til flere ligningskontorer, skal det bare ilegges et gebyr selv om flere selvangivelser leveres forsinket. Tilsvarende gjelder dersom andre oppgaver skal leveres til flere ligningskontorer.

Gebyret skal ilegges av ligningskontoret for skattyters bostedskommune selv om den oppgaven som er forsinket, skal leveres til et annet ligningskontor. For selskap og innretning som nevnt i skatteloven § 3–2 ilegges gebyret av ligningskontoret for kontorkommunen. Har selskapet eller innretningen flere kontorer, ilegges gebyret av ligningskontoret for den kommunen hvor hovedkontoret ligger. Har selskapet eller innretningen ikke noe kontor, ilegges gebyret av ligningskontoret for den kommune hvor styret har sitt sete. For skattytere som lignes etter § 2–4 nr. 1 ilegges gebyret av de særskilte sentrale ligningsmyndigheter. Gebyr for forsinket selskapsoppgave skal ilegges av ligningskontoret for den kommune hvor selskapets hovedkontor ligger. Har selskapet ikke hovedkontor, skal gebyr for forsinket selskapsoppgave ilegges av ligningskontoret for den kommune hvor flertallet av deltakerne bor eller hører hjemme. Dersom selskapsoppgaven skal behandles av de sentrale ligningsmyndighetene ilegges gebyret av disse.

Til § 10–2 Gebyr ved unnlatt levering av selvangivelse mv.

På tilsvarende måte som ved forsinket levering skal det betales et gebyr ved unnlatt levering av selvangivelse, næringsoppgave eller skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4–6 nr. 1. Det samme gjelder hvis pliktig selskapsoppgave med vedlegg ikke leveres til ligningskontoret for den kommune som er nevnt i § 4–9 nr. 5. Skal skattyter levere selvangivelse til ligningskontoret for en kommune og skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4–6 nr. 1, til ett eller flere andre ligningskontorer, skal det ilegges et gebyr for unnlatt levering av selvangivelsen og et gebyr for unnlatt levering av skjemaet. Tilsvarende skal det ilegges et gebyr for unnlatt levering av selvangivelse og et gebyr for unnlatt levering av næringsoppgave dersom både selvangivelsen og næringsoppgaven ikke leveres. Er skattyter pliktig til å levere selvangivelse til flere ligningskontorer, skal det bare ilegges et gebyr selv om flere selvangivelser ikke leveres. Tilsvarende gjelder dersom andre oppgaver skal leveres til flere ligningskontorer.

Det foreslås at selvangivelse mv. skal anses som ikke levert, dersom selvangivelsen mv. ikke leveres innen tidspunktet for utlegg av skatteliste etter § 8–8. Gebyret ilegges ved ligningen. Leverer skattyter selvangivelse mv. før tidspunktet for utlegg av skatteliste etter § 8–8, men så sent at den ikke kan tas hensyn til ved ligningen, frafalles gebyret etter denne bestemmelsen, jf. nr. 3. I stedet ilegges gebyr etter § 10–1.

Gebyret skal ilegges av ligningskontoret for skattyters bostedskommune selv om den oppgaven som ikke er levert skal leveres til et annet ligningskontor. For selskap og innretning som nevnt i skatteloven § 3–2 ilegges gebyret av ligningskontoret for kontorkommunen. Har selskapet eller innretningen flere kontorer, ilegges gebyret av ligningskontoret for den kommunen hvor hovedkontoret ligger. Har selskapet eller innretningen ikke noe kontor, ilegges gebyret av ligningskontoret for den kommune hvor styret har sitt sete. For skattytere som lignes etter § 2–4 nr. 1 ilegges gebyret av de særskilte sentrale ligningsmyndigheter. Gebyr for unnlatt levering av selskapsoppgave skal ilegges av ligningskontoret for den kommune hvor selskapets hovedkontor ligger. Har selskapet ikke hovedkontor, skal gebyr for unnlatt levering av selskapsoppgave ilegges av ligningskontoret for den kommune hvor flertallet av deltakerne bor eller hører hjemme. Dersom selskapsoppgaven skal behandles av de sentrale ligningsmyndighetene ilegges gebyret av disse.

Til § 10–3 Unntak fra gebyr

På samme måte som for dagens forsinkelsesavgift foreslår utvalget at det skal være et visst rom for unntak fra hovedregelen om gebyr. Unntaksbestemmelsen foreslås som en videreføring av gjeldende § 10–1 nr. 3. Sykdom, alderdom og uerfarenhet er eksempler på forhold som etter omstendighetene kan innebære at skattyters forsømmelse anses som unnskyldelig. Andre særlig årsaker som ikke kan legges skattyter til last, vil også kunne medføre at skattyters forhold må anses unnskyldelig. Utvalget legger til grunn at denne unntaksbestemmelsen skal praktiseres restriktivt fordi det her dreier seg om en oppgaveplikt som er alminnelig kjent.

Til § 10–4 Gebyrets størrelse

I motsetning til dagens forsinkelsesavgift foreslår utvalget at gebyrets størrelse skal være uavhengig av skattyters inntekt og formue.

Størrelsen på gebyret for forsinket levering vil være avhengig av forsinkelsens lengde og hvilken oppgave som er forsinket. For selvangivelsen skal gebyret være 2 000 kroner når forsinkelsen er under en måned og 4 000 kroner når forsinkelsen er over en måned. For næringsoppgave, selskapsoppgave med vedlegg eller skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4–6 nr. 1, skal gebyret være 1 000 kroner når forsinkelsen er under en måned og 2 000 kroner når forsinkelsen er over en måned. Hvis både selvangivelsen og næringsoppgave og/eller skjema som trer i stedet for selvangivelse er mer enn en måned forsinket skal det følgelig ilegges gebyr med 6 000 kroner.

Også ved unnlatt levering av oppgaver skal gebyrets størrelse være avhengig av hvilken oppgave som ikke er levert. Ved unnlatt levering av selvangivelse ilegges gebyr med 8 000 kroner, og ved unnlatt levering av næringsoppgave, selskapsoppgave med vedlegg eller skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4–6 nr. 1 ilegges gebyr med 4 000 kroner. Hvis verken selvangivelsen, næringsoppgave og/eller skjema som trer i stedet for selvangivelse, er levert skal det følgelig ilegges gebyr med 12 000 kroner.

Gebyrets størrelse skal ikke økes dersom skattyter leverer flere selvangivelser for sent eller unnlater å levere flere selvangivelser. Tilsvarende gjelder ved forsinket eller unnlatt levering av flere andre oppgaver. Derimot skal det ilegges gebyr for forsinket levering i kombinasjon med gebyr for unnlatt levering.

Til § 10–5 Endring av ilagt gebyr

Bestemmelsen presiserer at gebyr etter §§ 10–1 og 10–2 kan endres etter reglene i kapittel 9. Endringen kan skje både etter klage og uten klage, og kan være til gunst eller til ugunst for skattyter.

Til § 10–6 Vilkår for ileggelse av tilleggsskatt

Utvalget foreslår at det fortsatt skal være adgang for ligningsmyndighetene til å ilegge tilleggsskatt ved brudd på opplysningsplikten. I denne bestemmelsen oppstilles de objektive og subjektive vilkår for ileggelse av tilleggsskatt.

De objektive vilkårene er i hovedtrekk en videreføring av gjeldende rett. Tilleggsskatt skal ilegges når skattyter i selvangivelse, næringsoppgave, klage eller annen skriftlig eller muntlig oppgave eller forklaring til ligningsmyndighetene gir uriktige eller ufullstendige opplysninger som har ført til eller kunne ha ført til fastsetting av for lav skatt. Det subjektive vilkåret er utformet slik at tilleggsskatt ilegges med mindre skattyter sannsynliggjør at han ikke har handlet uaktsomt. Bestemmelsen innebærer at tilleggsskatt ikke skal ilegges når skattyter kommer med opplysninger som sannsynliggjør at opplysningssvikten ikke skyldes at han har handlet uaktsomt. Ved denne vurderingen skal prinsippet om sannsynlighetsovervekt legges til grunn.

I bestemmelsens annet punktum presiseres det at skattyter skal anses å ha gitt ufullstendige opplysninger dersom han ikke leverer selvangivelse, næringsoppgave eller annen pliktig oppgave til ligningsmyndighetene innen tidspunktet for utlegg av skatteliste etter § 8–8, med mindre opplysningene er gitt på annen måte. Gir skattyter opplysningene på annen måte enn gjennom de skjemaer ligningsmyndighetene har utarbeidet, må opplysningene komme klart og tydelig fram for ligningsmyndighetene. I den grad skattyter leverer opplysninger på annen måte enn gjennom de pliktige skjemaene, må vurderingen av om skattyter har gitt ufullstendige opplysninger skje ut fra den praksis som er etablert etter ligningsloven § 10–2 nr. 1.

Leveres selvangivelsen etter tidspunktet for utlegg av skatteliste, kan det i tillegg ilegges tilleggsskatt etter første punktum dersom det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i denne. Beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten fastholdes uendret selv om skattyter senere leverer en riktig og fullstendig selvangivelse. Dette gjelder uavhengig av om oppgitt formue og/eller inntekt i selvangivelsen er lavere eller høyere enn det som ble lagt til grunn ved skjønnsligningen.

Til § 10–7 Ansvar for medhjelperes feil

Utvalget foreslår å lovfeste regelen om at skattyter ved ileggelse av tilleggsskatt svarer for feil som er begått av medhjelpere.

Hovedreglen fremgår av bestemmelsens nr. 1. Ved ileggelse av tilleggsskatt med inntil 30 prosent svarer skattyter for feil som er begått av enhver som har bistått ham med utarbeidelse eller innlevering av selvangivelse, næringsoppgave eller annen skriftlig eller muntlig oppgave eller forklaring til ligningsmyndighetene. Bestemmelsen vil først og fremst få betydning når skattyter sannsynliggjør at han selv ikke har handlet uaktsomt. Det må da vurderes om den som har bistått skattyter har opptrådt uaktsomt. Det må stilles strenge krav til medhjelpers aktsomhet. Utvalget foreslår at reglens rekkevidde begrenses slik at en umyndig skattyter ikke svarer for verge som leverer selvangivelse i hans sted, jf. § 4–5 nr. 2.

Skattyter skal etter bestemmelsens nr. 2 ikke svare for medhjelperes feil når skattyter sannsynliggjør at de uriktige eller ufullstendige opplysningene skyldes at den som har bistått ham har gått ut over sitt oppdrag eller for øvrig har handlet på en upåregnelig måte. Tilleggsskatt skal likevel ilegges dersom skattyter har unnlatt å rette opp feil til tross for at han burde ha forstått at opplysningene var uriktige eller ufullstendige, eller dersom han har unnlatt å gjennomføre rimelig kontrolltiltak. Begrunnelsen for lovfesting av sistnevnte bestemmelse er først og fremst av pedagogisk karakter. Bestemmelsen er strengt tatt overflødig ettersom skattyter normalt vil ha opptrådt uaktsomt i disse tilfellene, og vil kunne ilegges tilleggsskatt på dette grunnlag etter hovedregelen i § 10–6.

Til § 10–8 Unntak fra tilleggsskatt

Sammenholdt med dagens regler foreslår utvalget mer vidtrekkende unntak fra hovedreglen om tilleggsskatt. Unntakene er opplistet i bokstavene a til e.

Unntaket i bokstav a er en videreføring av gjeldende § 10–3 bokstav a. Tilleggsskatt skal ikke ilegges når de uriktige opplysningene skyldes åpenbare regne- eller skrivefeil. Det gjelder uavhengig av om skattyter er noe å bebreide.

Etter bokstav b skal det ikke beregnes tilleggsskatt av riktige og fullstendige opplysninger i den forhåndsutfylte selvangivelsen, når skattyter unnlater å levere denne. Unntaket kommer kun til anvendelse for de opplysningene i den tilsendte forhåndsutfylte selvangivelsen som er riktige og fullstendige. Er noen av de forhåndsutfylte opplysningene uriktige eller ufullstendige, skal det ilegges tilleggsskatt av disse. Det skal også ilegges tilleggsskatt i de tilfeller skattyter endrer en riktig og fullstendig opplysning i den forhåndsutfylte selvangivelsen. Tilleggsskatt skal da, som etter gjeldende rett, ilegges med redusert sats, jf. § 10–10 nr. 2 bokstav a.

Etter bestemmelsens bokstav c skal tilleggsskatt ikke ilegges når skattyter har avgått ved døden. Allerede ilagt tilleggsskatt faller ikke bort selv om skattyter dør.

Tilleggsskatt skal heller ikke ilegges når den for det enkelte inntektsår ikke overstiger 600 kroner, jf. bokstav d. Dette gjelder selv om skattyter er noe å bebreide. Beløpsgrensen gjelder for det enkelte inntektsår.

Etter bokstav e skal tilleggsskatt ikke ilegges når skattyter frivillig retter eller utfyller opplysninger som er gitt tidligere, slik at det kan beregnes riktig skatt og avgift. Bestemmelsen tar sikte på å gi skattyter mulighet til å ordne opp i sine skatteforpliktelser, og vil få anvendelse på tilsvarende tilfeller som gjeldende § 10–4 nr. 3. Unntaket gjelder ikke hvis opprettingen kan anses som fremkalt ved kontrolltiltak som er eller vil bli satt i verk, eller ved opplysninger som ligningsmyndighetene har fått eller kunne ha fått fra andre.

Til § 10–9 Beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten

Tilleggsskatt skal – som i dag – som hovedregel beregnes av den skatt som er eller kunne ha vært unndratt på grunn av de uriktige eller ufullstendige opplysningene. Beregningsgrunnlaget endres ikke selv om skattyter leverer selvangivelsen etter tidspunktet for utlegg av skatteliste og denne realitetsbehandles. På samme måte som etter gjeldende lovgivning, skal trygdeavgift i denne sammenheng regnes som skatt. Bestemmelsen i § 10–2 nr. 3 foreslås også videreført. Disse reglene er nedfelt i bestemmelsens nr. 1 og 2.

Etter § 10–9 nr. 3 første punktum skal ligningsmyndighetene ved beregning av tilleggsskatten se bort fra et eventuelt skattemessig underskudd, og fastsette tilleggsskatten i prosent av den skatt som ville blitt ilagt dersom skattyter ikke hadde hatt et skattemessig underskudd. Tilleggsskatten skal dermed effektueres fullt ut det året vedtak om tilleggsskatt treffes, selv om skattyter har et skattemessig underskudd.

§ 10–9 nr. 3 annet punktum tar sikte på å regulere de tilfeller der den ilignede skatten er lavere enn den skatt som ville blitt ilignet som følge av de uriktige eller ufullstendige opplysningene, dersom skattyters øvrige skattemessige forhold hadde blitt holdt utenfor. I slike tilfeller vil tilleggsskatten etter gjeldende rett ikke kunne effektueres i sin helhet det året vedtaket treffes.

Etter gjeldende rett kan effektuering av tilleggsskatten unngås i konsernforhold ved at det ytes konsernbidrag etter skatteloven §§ 10–2 til 10–4. Slike tilfeller vil nå falle inn under bestemmelsens nr. 3.

Til § 10–10 Satser for tilleggsskatt

Systemet med en alminnelig sats supplert med regler om henholdsvis forhøyet og redusert sats i nærmere angitte tilfeller, foreslås videreført.

Det foreslås ingen endring av den alminnelige satsen. Den bør fortsatt være 30 prosent.

I bestemmelsens nr. 2 bokstav a foreslår utvalget at satsen skal være 10 prosent når de uriktige eller ufullstendige opplysningene gjelder poster som er oppgitt ukrevet av arbeidsgiver eller andre etter kapittel 6. For at tilleggsskatt skal ilegges med 10 prosent må opplysningene som er oppgitt etter kapittel 6 være riktige og fullstendige. Bestemmelsen må ses i sammenheng med unntaksregelen i § 10–8 bokstav b. Tilleggsskatt skal ilegges med redusert sats dersom skattyter endrer en riktig og fullstendig opplysning i den forhåndsutfylte selvangivelsen. Har skattyter derimot ført opp et uriktig fradrag i den forhåndsutfylte selvangivelsen kommer den reduserte satsen på 10 prosent ikke til anvendelse. For øvrig er bestemmelsen en videreføring av dagens § 10–4 nr. 1 tredje punktum.

Utvalget foreslår også å videreføre bestemmelsen om at tilleggsskatt skal ilegges med redusert sats når de uriktige eller ufullstendige opplysningene gjelder forhold som lett kan kontrolleres ved opplysninger som ligningsmyndighetene ellers rår over, jf. bestemmelsens nr. 2 bokstav b.

Etter § 10–10 nr. 2 bokstav c skal det videre ilegges tilleggsskatt med 10 prosent når de uriktige eller ufullstendige opplysningene har ført til en skattebesparelse, som uten at det er nødvendig med nye opplysninger fra skattyter, ville ha ført til en tilsvarende skattebyrde i ett eller flere senere år. Eksempler på tilfeller som faller inn under denne bestemmelsen, er for tidlig utgiftsføring av en senere fradragsberettiget post, føring av driftsmiddel inn på uriktig saldogruppe med høyere avskrivningssats enn den korrekte, og unnlatt prosentvis inntektsføring av korrekt etablert negativ saldo eller annen inntektssaldo. Feilen vil i disse tilfellene bare resultere i en skatteutsettelse og ikke en endelig skattebesparelse. Disse tidfestingsfeilene skiller seg dermed fra tilfeller der skattepliktig grunnlag ikke oppgis eller uberettigede fradrag kreves. Det foreslås at departementet gis fullmakt til i forskrift å gi nærmere regler om når denne bestemmelsen skal komme til anvendelse.

Etter § 10–10 nr. 3 kan tilleggsskatt ilegges med inntil 60 prosent av den skatt som er eller kunne ha vært unndratt på grunn av de uriktige eller ufullstendige opplysningene når skattyter har handlet grovt uaktsomt eller forsettlig. Denne regelen er en videreføring av någjeldende § 10–4 nr. 1 annet punktum om forhøyet tilleggsskatt.

Etter dagens ligningspraksis samordnes tilleggsskatt for uriktige og ufullstendige opplysninger med ilagt tilleggsskatt for unnlatt levering av selvangivelse. Utvalget foreslår at denne praksisen videreføres og lovfestes. Etter § 10–10 nr. 4 skal således tilleggsskatten ikke kunne utgjøre mer enn 60 prosent av noen del av skatten.

Til § 10–11 Saksbehandling ved ileggelse av tilleggsskatt

Denne bestemmelsen om saksbehandlingsregler som kommer til anvendelse ved ileggelse av tilleggsskatt, er ny og har sin bakgrunn i det forhold at tilleggsskatt er å anse som straff etter EMK artikkel 6. Forslaget til saksbehandlingsregler tar sikte på å ivareta skattyters rettssikkerhetsgarantier etter artikkel 6 under ligningsmyndighetenes saksbehandling av tilleggsskattespørsmålet.

Etter nr. 1 første punktum skal skattyter gis et varsel med minst tre ukers frist til å uttale seg før tilleggsskatt ilegges. Hva varslet skal inneholde er opplistet i bokstavene a til f.

Etter bokstav a skal varslet inneholde en redegjørelse for det faktiske grunnlaget, henvisning til den lovhjemmel som påberopes og en generell orientering om unntaksbestemmelsen i § 10–8. Bestemmelsen skal ivareta skattyters mulighet til å forsvare seg. Varslet må derfor konkret angi hvilket forhold ligningsmyndighetene mener danner grunnlag for å ilegge tilleggsskatt.

Etter bokstav b skal skattyter gjøres kjent med at han ikke har plikt til å gi ytterligere opplysninger til ligningsmyndighetene. Bestemmelsen skal sikre at skattyter gjøres kjent med at han har rett til å forholde seg taus i forhold til tilleggsskattespørsmålet, og i utgangspunktet også i forhold til den øvrige ligningen, etter at han er siktet. Skattyter vil imidlertid ha en plikt til å gi opplysninger om andre forhold dersom det er utelukket at disse kan danne grunnlag for tilleggsskatt. Skattyter vil også ha plikt til å levere selvangivelse og bidra til at hans skatteplikt for senere år i rett tid blir klarlagt og oppfylt.

Varslet skal etter bokstav c inneholde en oppfordring til skattyter om å uttale seg om forhold som kan ha betydning for vurderingen av om de subjektive vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er oppfylt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med vilkårene i § 10–6 om at tilleggsskatt skal ilegges med mindre skattyter sannsynliggjør at han ikke har handlet uaktsomt.

Skattyter skal i varslet videre gjøres kjent med at han kan kreve innsyn i sakens dokumenter. Også denne bestemmelsen skal ivareta skattyters mulighet til å forsvare seg. Skattyter kan ikke gis innsyn i dokumenter som er underlagt taushetsplikt med mindre den som opplysningene angår samtykker eller opplysningene kan anonymiseres. Dette har som konsekvens at slike opplysninger ikke kan danne det hovedsakelige grunnlag for tilleggsskatt.

Etter bokstav e skal skattyter gjøres kjent med at han kan kreve varsel på et språk han forstår. Skattyter kan ikke nødvendigvis kreve varsel på sitt morsmål dersom han forstår for eksempel norsk eller engelsk.

Varslet skal også gjøre skattyter kjent med at han har rett til å la seg bistå av advokat og om muligheten til å søke om fri rettshjelp.

§ 10–11 nr. 2 svarer til gjeldende § 10–2 nr. 6 og bestemmer at tilleggsskatt kan fastsettes innenfor fristene i § 9–6 og at den kan fastsettes samtidig med utligningen av den skatt den skal beregnes av eller ved en senere særskilt fastsetting.