1 «Æ har vel aldri mottatt lønn for et arbeid» Yrkestilpassinger blant fiskere

Utredning for Fiskerpensjonsutvalget

Forord

Dette notatet er laget for Fiskerpensjonsutvalget. Bakgrunnen for notatet var at utvalget ønsket å få innblikk i fiskernes yrkesmessige tilpassinger. Dette notatet bygger derfor på aktive fiskeres egne beskrivelser av sin yrkeskarriere. Notatet tar utgangspunkt i et kvalitativt intervjumateriale som blei innsamla blant aktive fiskere i perioden 1996 og 1997, i samband med to utrednings- og forskningsprosjekter om rekruttering og kompetanse i fiskeflåten. Notatet er et sammendrag av ca 30 timer med intervjumateriale og er bare et utdrag av samtalene. Dette materialet er i tillegg noe oppdatert og supplert med beskrivelser fra andre kilder. Hensikten har vært å gi et innblikk i mangfoldet av tilpassinger i fiskeryrket. Videre gir også notatet litt innblikk i hvordan fiskere sjøl opplever yrket, og hvordan de tenker omkring det å være fisker.

Takk til Liv Rødal ved Garantikassen for fiskere for hjelp i forbindelse med analyser i Garantikassens materiale.

Trondheim, Bygdeforskning 01.02.02

Jahn Petter Johnsen

1.1 Innledning

1.1.1 Fiske – en variert næringsveg

Fiske er en svært variert næringsveg. Det er i dag den siste formen for jakt som drives som næring i Norge. Et av særpregene med fiske er at det på den ene sida utnytter et breitt spekter av svingende, fornybare naturressurser, og på den andre sida er fiske avhengig av en rekke menneske­skapte forhold, som for eksempel internasjonal politikk og forvaltning, utviklinga i globale mar­keder for matvarer og økonomiske konjunkturer. Fiskeryrket må derfor utøves mellom naturgitte og menneskeskapte betingelser der verken naturen eller det menneskeskapte lar seg fullstendig kontrollere. Dette er en situasjon som fiskere på norskekysten har vært i sia fiske blei en kommersiell aktivitet i middelalderen.

Samtidig som fiske fortsatt er en naturressursbasert aktivitet som er basert på gamle tradi­sjonelle prinsipper, metoder og kunnskaper, er fiske også en moderne, teknologisk avansert og tungt vitenskapsbasert aktivitet. Videre er fiske både lokalt forankra og tett kopla til globale handels-, teknologi-, og kunnskapsnettverk. Knapt noen andre næringsutøvere i Norge befinner seg så til de grader i spenningsfeltet mellom tradi­sjonell og moderne, lokal og global, natur og kultur, styring og frihet, individ og kollektiv, som fiskerne. Fiskeri er ei næring som mange er innom, men som også mange går ut av. Det henger blant annet sammen med at kystarbeidsmarkedet totalt sett har vært veldig variert, og at fiske har inngått i en lang rekke yrkeskombinasjoner. Det er kun i løpet av de siste 30 åra at heil­tidsfiske har blitt ei hovedtilpassing gjennom et heilt liv. Tidligere var heiltidsfiske noe som først og fremst blei drevet av unge menn. Etter hvert som både samfunnet og fisket har endra seg, har heiltidsfiske blitt det mest vanlige mønsteret. Det henger ikke minst sammen med at det i løpet av de siste 30 åra også har blitt mulig å drive fiske mye lenger enn tidligere. Før den tid, måtte mange gi seg i fiskebåten i ung alder. I overskuelig framtid er det heiltidsfiske som vil være hovedtrekket, sjøl om kombinasjoner mellom fiske og andre yrker nok aldri heilt vil falle bort.

1.1.2 Yrkesmønsteret i fiske – en kort oppsummering

Undersøkelser i Garantikassen for fiskere (GFF) sitt materiale, indikerer at halvparten av et «kull» fiskere forsvinner fra fiske i løpet av de to, tre første åra. Deretter er avgangen fra kullet mye mindre. Med kull meines i denne sammenhengen det antallet fiskere som er registret med sin første innbetaling til pensjonstrygden for fiskere i et aktuelt år.

Når en ser på enkeltfiskeres livsløp, slik som i det materialet som ligger til grunn for dette notatet, er det påfallende at de fleste har sin mest varierte erfaring nettopp i sine første fiskerår. Det synes med andre ord å være et visst sammenfall mellom utviklinga i grupper av fiskere og de individuelle livsløpene. De fleste av fiskerne i dette materialet forteller om at de fikk variert erfaring i løpet av de første 3-5 åra som fiskere. Noen av dem gikk faktisk både inn og ut av fiske i løpet av den første perioden. Deretter blir samtlige karrierer mer stabile. Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak, også i dette materialet er det eksempler på folk som har vært på samme båt fra de begynte, men de fleste har variert erfaring. Det er et utall av mulige tilpassinger blant fiskere, men i hovedtrekk kan en si at etter 3-5 år preges de fleste fiskeres karriere av stabilitet og av spesialisering mot ett eller noen få fiskerier. Det synes å være få fiskere som vandrer mellom mange fiskerier gjennom heile karrieren. I dette materialet er det også påfallende at fiskerne er stabile i forhold til rederi og fartøy. Sjøl de som kombinerer forskjellige typer fiskeri, veksler i stor grad mellom faste fartøy. Jeg skal ikke påstå at dette materialet er representativt for heile fiskerstanden, men både samtaler med fiskerirettledere og også utredninger og forskningsrapporter, gir grunnlag for å konkludere med at fiskere ikke er ustabile (Onsager 1988, Sagen 1990, Anon 1995, Johnsen 1996, Vassdal, Kleven og Konradsdottir 1997, Sørensen 2001). De fleste fiskefartøy har en kjerne av fast mannskap, og utskiftinga i dette kjernemannskapet er ikke stor. Samtidig er det noen flåtegrupper som sliter mer med ustabilitet enn andre. Undersøkelser viser at også disse fartøyene har et relativt stabilt kjernemannskap, mens utskiftinga skjer blant de som inntar plassene med lavest status om bord. Dette «randsonemannskapet» som er den mest ustabile mannskapsgruppa, rekrutteres blant de yngre årsklassene og blant fiskere som er tidlig i sin karriere. (Onsager 1988, Nilsen 1994). Randsonemannskapet består dermed i stor grad av fiskere i den mest ustabile fasen av karrieren.

I forhold til dette prosjektets målsetting har det liten hensikt å beskrive idealtypiske fiskerkarrierer. Til det er den lokale variasjonen for stor. Det kan være store forskjeller i fiskernes tilpassinger mellom to steder som i geografisk avstand ligger nært hverandre. Det vil dessuten skje strukturendringer i de kommende åra som vil påvirke sysselsettinga og yrkesmønsteret i fiske. Nedenfor har jeg likevel gjort noen inn­delinger i grupper ut fra det materialet jeg har hatt til rådighet.

Disse gruppene er:

1. Båteiere og mannskap i havfiskeflåten.

2. Kystfiskere med heile norskekysten som fiskefelt.

3. Sjarkfiskere.

4. Kombinasjon kystfiske-havfiske.

5. Fiskere i nedtrappingsfasen.

I Budsjettnemdas (2001) lønnsomhetsundersøkelse for 2000, er sysselsettinga i ulike fiskerier estimert. Total sysselsetting i den heilårsdrevne fiskeflåten er anslått til ca 10400 mann. Disse utfører ca 7740 årsverk. I tillegg til dette kommer sysselsettinga på heilårsdrevne fartøy under 8 m og i den ikke heilårsdrevne flåten.

• Av de 10400 fiskerne som er sysselsatt i den heilårsdrevne flåten er ca 6000 sysselsatt i havfiskeflåten, altså det som her er definert som gruppe 1. Dette er i hovedsak fiskefartøy på 28 m eller større.

• Vel 3000 fiskere er sysselsatt i det som er definert som gruppe 2, som i stor grad utgjøres av fiskefartøy mellom 13 og 27,9 m. Mellom 1400 og 1500 fiskere har sitt virke i den heilårsdrevne flåten under 13 m, som her er definert som gruppe 3. 1

• Fiskere i nedtrappingsfasen, gruppe 5, vil en i hovedsak finne blant de fiskerne som er over 60 år på blad B i fiskermanntallet. I følge fiskermanntallet var det i 2000 1677 fiskere over 60 år på blad B. Det er imidlertid ikke alle disse som kan sies å være i en nedtrappingsfase.

Hvor mange som kombinerer kystfiske og havfiske er det umulig å si, men det er grunn til å tru at et betydelig antall fiskere både i gruppe 1, 2, 3 og 5 driver ulike fiskerier i kombinasjon.

Sjøl om dette notatet ikke på noen måte gir det heile og fulle bildet av tilpassinger og yrkesmønstre blant norske fiskere, viser det etter mitt skjønn noe av det mangfoldet som har eksistert i fiske, samtidig som det illustrerer at erfarne fiskere er stabil arbeidskraft. Et annet trekk som også kommer fram, er at fiskere synes å være be­visst sine valg. Ingen blir fisker i dag fordi en må, men ut fra valg. Dette gir et bevisst forhold til yrket og kan på sikt bidra til å strukturere fiskeryrket ytterligere. Formelle kompetansekrav, sammen med krav fra markeder og myndigheter, gjør også at fiskerkompetansen endres, og at fiske blir mer og mer likt andre maritime næringer. Det vil trulig bidra til at mangfoldet i tilpassingene blir mindre i de kommende åra. Fiske har også vært prega av en sterk likhetsideologi. Etter hvert som kapitalinnsatsen i fiske øker, kan skillet mellom båteiere og mannskap bli større. Det kan føre til mer tradisjonelle forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, noe som allerede er tilfelle for deler av fiskeflåten. Samtidig er det vanskelig å tenke seg et fiske heilt uten et lottsystem. Ikke minst fordi spenning er et element som kommer fram i livshistoriene. Det gjør at forholdene i fiskeflåten aldri vil bli heilt som i landbasert industri.

1.1.3 Materiale og metode

Dette materialet er innsamla i perioden 1996-2000, i forbindelse med et prosjekt for Norges Fiskarlag om kompetanse i fiskeflåten, og et doktorgradsarbeid om rekruttering til fiskeflåten. Det blei i den forbindelse gjennomført 32 intervjuer med fiskere og ca 20 intervjuer med fiskerirettledere, regnskapsførere og andre som arbeidet med fiskeflåten i Norge. Denne utredninga er bygd på utdrag fra 20 av disse intervjuene. Notatet påvirkes av de svakhetene som ligger i materialet.

Hovedvekten av intervjumaterialet er fra Møre og Romsdal og Finnmark. Innenfor rammen av prosjektet har det ikke vært rom for å foreta noen supplerende kvalitativ datainnsamling rettet direkte mot dette prosjektets formål. Ideelt sett burde dette materialet vært supplert med inntil 20 nye intervju med større geografisk spredning. Det er en del skeivheter i materialet, og det dekker ikke alle flåtegrupper og tilpassinger. Dette kommer blant annet til syne ved at kystfiskerne i materialet enten er båteiere eller har tilknytning til fartøy gjennom familie. Det er ingen av de som er med her som bare er mannskap i kystfiske, uten eierinteresser i båt. Slike finnes imidlertid også. Det er også bare en kvinnelig fisker med i materialet. De fleste av sjarkfiskerne i materialet er fra Finnmark. Det gir et stort innslag av sjarkfiskere som fisker fra sitt heimsted heile året. På grunn av rikelig tilgang på fisk gjennom heile året er sjarkflåten i Finnmark mer stedbunden enn til­svar­ende flåte fra Troms og sørover. For å ny­ansere dette har jeg derfor tatt med noen opplysninger fra en fiskerirettleder i en «sjark­kommune» på Nordmøre som viser hvordan den lokale flåten i det området tilpasser seg. I forhold til sjarktilpassingene representerer den ekstremt mobile sjarkflåten på Nordmøre og den mer stedbundne flåten i Finnmark, hvert sitt ytterpunkt.

I tillegg til dette kvalitative materialet har Garantikassen for fiskere også bistått med å analysere hvordan ulike «kull» av fiskere utvikler seg over tid. Grunnlagsmaterialet for analysen er registreringer av innbetaling til pensjonstrygden for fiskere. Resultatet er presentert i kapittel 2.

1.2 Hvordan utvikler et «kull» med fiskere seg ut fra innbetaling til pensjonstrygden for fiskere

I forbindelse med denne undersøkelsen gjorde GFF noen analyser av innbetaling til pensjonsordninga, med sikte på å undersøke hvordan forskjellige årskull av fiskere har utviklet seg over tid. Dette er gjort for fem kull av fiskere fra 1965 til 1995. Et årskull er i denne sammenhengen definert ut fra første innbetaling, eventuelt fritak for innbetaling, til pensjonsordninga. Resultatene er presentert i tabell 1.1.

Tabell 1.1 viser at ut fra innbetalinger til fiskerpensjonen er avgangen fra fiskerkullene størst de to første åra, men reduksjonen blir mindre og mindre for hvert år som går. Omkring halvparten av 1965-, 1985- og 1995-kullet forsvant i løpet av de to første åra i fiske. Deretter blei det større stabilitet. Også de andre kullene er prega av nedgang i antall i løpet av de to første åra. 2

Tilsvarende analyse blei gjort for 1995-kullet i noen utvalgte kommuner. I hovedtrekk viser den analysen en liknende utvikling på kommunenivå. Fiskerkullet halveres i løpet av de første par åra. Flytting mellom kommuner slår ut i disse registreringene, slik at utviklinga etter de par første åra går både opp og ned, alt etter om fiskere fra det aktuelle kullet flytter til eller fra kommunen.²

Utviklinga i fiskerkullene synes likevel rimelig klar, et relativt stort antall nye fiskere kommer inn hvert år, samtidig som et ganske stort antall av de nye også forlater fiske igjen i løpet av de første par åra. Det er med andre ord en ganske stor ustabilitet i de første par åra, mens stabiliteten synes å bli betydelig bedre blant dem som fortsetter etter dette. Som beskrivelsene av fiskernes karrierer nedenfor vil vise, skjer frafallet i den mest ustabile perioden i fiskerkarrieren, nemlig i starten.

1.3 Livshistorier

De følgende livshistoriene er bygd på folks egne fortellinger om eget liv. 3 Som følge av at ikke alle har fortalt like mye og at en del av fortellingene er redigert bort i denne versjonen, varierer ut­dragene i lengde. Det kommer av er det fortellinger både fra folk som har gått over i pensjonistenes rekker, fra fiskere som vil bli pensjonister i løpet av de neste ti åra og fra noen som fortsatt har heile karrieren foran seg. Jeg har kunnet følge flere av informantene heilt fram til i dag.

Slike beretninger som her presenteres, er aldri heilt «sanne». For det første bygger de på folks egne framstillinger av seg sjøl. Det betyr at fortellerne ikke alltid bare beskriver livet slik det har vært og slik de har opplevd det, men at de også presenterer seg sjøl slik de gjerne ønsker å framstå. For det andre husker vi ikke alltid heilt korrekt. I noen tilfeller blandes fortid og nåtid, fantasi og virkelighet. For det tredje er de fortolket og gjenfortalt av en forsker. Beskrivelsene er derfor ikke objektive sannheter, men det vi kaller for sosiale konstruksjoner. I stedet for å bli forstått som objektive sannheter, må de derfor leses som eksempler og modeller som kan brukes til å systematisere og ordne verden. Hvis dette hadde vært en omfattende undersøkelse for å beskrive yrkesmønstre i fiske, ville det som her er presentert vært første steg i forkant av en større kvantiativ undersøkelse. I denne sammenhengen er det først og fremst sjølve livsløpet til menneskene som er interessant. I redigeringa har jeg derfor skrella vekk mest mulig av de mer subjektive elementene, og prøvd å legge vekt på de mer konkrete og faktiske delene, slik at gangen i den enkelte fiskerkarrieren blir synlig.

Det som kan trekkes ut av disse fortellingene er at fiskere er ei mangslungen gruppe av mennesker som har fulgt forskjellige løp gjennom livet. De ulike karrierene er både prega av individuelle valg, av tilfeldigheter og av strukturelle trekk i samfunnet rundt, som flåtestruktur, lokalt arbeidsmarked, utdanningsmuligheter og naturgitte svingninger. Noen av de som beretter gir uttrykk for at de alltid har visst hva de vil bli, andre har blitt fiskere mer gjennom tilfeldighet. Felles for alle er at de ikke har hatt noe direkte «programmert» livsløp. De fleste av dem har prøvd forskjellige ting og har høstet mange erfaringer. Samtidig er det også påfallende hvor mye som er likt i fortellingene. Disse livshistoriene er presentert ut fra det som kan oppfattes som deres hovedtilpassing etter at de er ferdig med de første ustabile åra. Innenfor hver tilpassing har jeg starta med de eldste.

1.3.1 Båteiere i havfiske

Båteiere i havfiske er ei mangslungen gruppe, som favner om alt fra de som har bygd seg opp fra en liten båt til en stor, til personer som aldri har drevet praktisk fiske. Tradisjonelt har de fleste båteierne i norsk fiske enten vært skipper eller vært med på fisket sjøl. De fleste fiskebåtrederier i Norge har også vært familierederier med en båt og mange eiere. Dette er en struktur som i dag er i radikal endring. Nedenfor presenteres ett eksempel på en båteier som har arbeidet seg opp fra å være mannskap til å bli eier i havfiskeflåten, og ett eksempel på to yngre fiskere som satser på havfiske som levebrød.

1.3.1.1 Autolinerederen «Knut»

Knut er i 60-åra. Han vokste opp med far, bestefar og onkler som dreiv fiske. Allerede mens han gikk på folkeskolen satt Knut på høst- og vinterkvelder og bandt garn, som han dreiv småfiske med. Faren kombinerte fiske med å være skipper på et oppkjøpsfartøy som kjøpte torsk i Lofoten i sesongene. Her begynte Knut som motormann i 1950, etter at han var konfirmert. Etter ett år ombord, fikk Knut tilbud fra en skipper fra nabobygda om å være med på bankfiskeri. Knut var da bare 15 år, likevel fikk han oppsiktsvekkende nok tilbud om å være med på full lott. Faren meinte han var for ung, men skipperen lovte å ta seg godt av gutten. Fra sommeren 1951 og til påske i 1954 dreiv Knut bankfiske i Norge og på Island, storsildfiske og lofotfiske.

Faren hadde i denne perioden drevet tråling, og da en av trålergastene om bord blei skadd våren 1954 fikk Knut tilbud om å bli med. Mannskapet var skeptisk til Knut som både var ung og liten av vekst. Skipperen, som kjente både Knut, faren og Knuts tidligere skipper, hadde derimot tru på gutten. Knut blei med til Island som flekker, men fikk også bruk for erfaringa fra garnbinding og garnbøting i barndommen. Det å kunne bøte var viktig kunnskap på trålerne. På de kanter Knut kom fra så ungdommene opp til trålergastene, men nå opplevde han at mange av dem faktisk knapt kunne bøte. Etter to turer til Grønland på tråling kjøpte Knut seg 40 storsildgarn til storsildsesongen 1955. Knut gikk i kompaniskap med rederen som eide den banklinebåten han først hadde vært med, og til sammen fikk de et fullt bruk. Båten blei rigga for storsilda med Knut som skipper. I tillegg var faren også med denne vinteren. I løpet av dette året fikk Knut også faren med på at de måtte ha egen båt. Med pant i hus og heim kosta de i november 1955 en båt på 56 fot. På denne båten dreiv de bankfiskeri, storsild- og lofotfiske.

Hausten 1956 tok Knut kystskippereksamen, og etter et par år ville han ha større båt. Det begynte å bli vanskelig å få tak i folk til to døgn uti egga, uten søvn og uten matstell. Kravene fra drifta gjorde at de måtte på djupere vatn og lengre til havs. Da måtte de ha bedre båt. I 1958 leide han båt til linefiske på Shetland. Høsten 1959 kjøpte de så en 70-foting som de dreiv i nærmere 10 år. Hoveddrifta var nå storsildfiske og linefiske på bankene, Shetland og Færøyane. Men med en gang de fikk bedre båt ville folk være med.

I 1968/69 bygde de så den første nybåten, på ca 80 fot, som de forlenga ved årsskiftet 1973/74. Da de kosta 80-fotingen var det lokale fiskermiljøet skeptisk, de antok at Knut ikke kom til å klare dette. I denne perioden la Knut om fra å egne på land til å egne ombord, dermed blei han ikke ramma av mangelen på egnere som etterhvert oppstod i hans heimeområde. Nå satsa de også på linedrift heile året. Knut dreiv lite i lag med lokale båter, i stedet dreiv han i lag med den sunnmørske banklineflåten. Han bygde på det han kunne og prøvde også å legge seg i forkant av utviklinga i miljøet. Samtidig opplevde han en veldig stabilitet på mannskapssida, en ny og god båt gjorde at mange ville være med. Resultatet blei bedre og mer stabilt gjennom heile året.

I 1978 trakk faren seg ut. Sammen med sine to brødre, som hadde vært med som stuert og maskinist, investerte Knut 6-7 millioner i sin første stålbåt på 106 fot. 19 mai 1979 tok de over nybåten og gikk vestover til Hebridene på langefiske. På nybåten slutta Knut med å legge stilt 5-6 timer om natta. I samrå med mannskapet la de om til døgndrift, noe som økte effektiviteten med 20-25%. I løpet av de to neste åra la 90% av lineflåten om til døgndrift.

Knut bygde om og satte inn fabrikk i 1983/84, før de satte inn autoline. Mannskapet ville ikke ha egnemaskin fordi de hadde bedre resultat med handegning enn hva autolinerne hadde. Fabrikkdrifta krevde imidlertid mer folk, og for å lette arbeidet satte de også inn autoline. Det samme mannskapet fortsatte etter omlegginga. Det viste seg at de klarte å forsvare investeringene. I 1990 kosta de den siste båten på vel 120 fot (42 m). Sia den tid har Knut hatt to båter i drift. Begge båten har fabrikk om bord. Mannskap rekrutteres stort sett gjennom miljøet. Knut har hovedsakelig familiefolk som mannskap, men mange har stått ombord fra de var uetablerte.

Fram til 1981 var Knut sammenhengende på sjøen. Han hadde kun to friturer i heile perioden. I tillegg administrerte han alt. Oppgjøret tok han mellom turene. Det eneste han satte bort var sjølve regnskapsføringa. Etter 1981 har han hatt avløserskipper, slik at han har hatt perioder i land. Omkring 1990 slutta han heilt å være på sjøen. Mest på grunn av kona si helse, men også fordi han sjøl fikk dårligere helse. Dessuten følte han at administrering av to båter var krevende og vanskelig å kombinere med å være skipper sjøl.

1.3.1.2 «Bjørn» og «Harald» – nye båteiere

Bjørn og Harald er i midten av tjueåra. Bjørn begynte som fisker ombord på M/S «Autoliner» hausten 1990. Da hadde han gått ett år på handelsskole og ett år på sjøfartsfag. Han kunne ingenting om linedrift da han kom ombord, men kunne mye om fisk etter å ha arbeidet på fiskebruk og fisket litt sjøl gjennom oppveksten. Den viktigste grunnen for å dra på fiske var at han hadde mange kamerater som dreiv fiske. De tjente gode penger. Både far og bestefar hadde vært fiskere. «Det va berre kjentfolk» og mange kamerater ombord. Av 16 mann kjente han alle. Han oppfatta det som uproblematisk å begynne å drive fiske. Det eneste var sjøverken de to, tre første dagene.

Harald vokste opp med båt i familien og var stort sett ombord heile tida mens båten var heime. Han kjente ikke så mye til sjølve drifta. Han var først med som halvlotting på en sommertur i Nordsjøen som 15-åring. Som redersønn blei det forventa mer av han enn av andre nybegynnere. Han begynte likevel ikke direkte om bord etter ungdomsskolen. I stedet gikk han treårig allmennfag og dreiv fiske i feriene. Først som 20-åring hadde han sitt første heile år på fiske. Deretter tok han kystskipperkurs på Aukra, så en tur på fiske før han begynte på fiskeskipperutdanning i Måløy (Dette tilsvarer VKII).

Bjørn og Harald har nå i flere år drevet båt i lag. Opprinnelig hadde de planer om et kystfiskefartøy på knapt 50 fot, men endte i stedet opp med et eldre autolinefartøy på over 100 fot. I 2001 blei det skifta ut med et enda nyere fartøy. For å realisere prosjektene hadde både familie, lokalt bankvesen og lokalt næringsliv bidratt til å reise den nødvendige egenkapitalen. Begge to er om bord som aktive fiskere. Harald er skipper, og Bjørn er med som mannskap.

1.3.2 Mannskap i havfiske

Havfiskeflåten sysselsetter omkring 6000 fiskere. Mange av havfiskerne er spesialiserte innenfor bestemte fiskerier. Her er to av disse «spesialistene». Den ene av dem har fått sin opplæring om bord, mens den andre har kombinert tradisjonell sosialisering med utdanning. I tillegg til disse, presenteres to kommende fiskere som er under utdanning. De fire representerer hver sin del av havfiskeflåten. En er autolinefisker, to stykker har erfaring fra ringnot og kolmuletråling, og en har vært om bord på en fabrikktråler.

1.3.2.1 Autolinefiskeren «Alf»

Alf er i midten av tjueåra og kommer fra en fiskerfamilie, men de hadde ikke båt i familien. Som 17- åring, etter ett år på snekkerlinja på yrkesskolen, tok han kontakt med et autoline-fartøy i kommunen og blei med en tur. Da turen var over, var han fast bestemt på at han aldri skulle mer på sjøen. Han var spesielt sliten i hendene. Faren losset for han, slik at han fikk kvilt seg etter første tur. Skipperen fikk deretter lokka han med en tur til. Miljøet om bord var godt. De som var ombord var erfarne fiskere, og han blei sjøl opplært av to av de eldste og fikk mulighet til å vokse med oppgavene. Han skulle være halvlotting første turen, men den andre halvlottingen meldte avbud. Alf fikk dermed lott. Etter tur nr 2, på full lott, var det gjort. Sia har han vært ombord – 8 år på samme båt og i stor grad i samme jobb, nemlig i fisken. Rederiet har nå fått ny båt, og han var aldri i tvil om hvorvidt han skulle være med over på nybåten. Da han kom ombord var han yngstemann. To, tre mann var midt i tjueåra, og resten var eldre. Bare på de to tre siste åra har 5-6 mann pensjonert seg som linefiskere. Derfor er det mye yngre mannskap ombord nå.

Når turene føles lange, tenker han ofte på at det hadde vært artigere å være på land. Han har hatt en fritur i året, vanligvis 2 måneder om sommeren. Han savner imidlertid muligheten til å ha et normalt familieliv. Dersom han etablerer seg med familie vil han derfor trappe ned. Hvis han skal fortsette som fisker etter å ha stifta familie, kreves det en skiftordning. Dagens linefiske er greit når en er ung og kan arbeide mye og legge seg opp penger. Alf meiner likevel at dagens drift ikke er noe å satse på for han i for framtida.

Arbeidet om bord har endra seg. «Før va ein fisk ein fisk»- i dag er det mye mer arbeid med fisken, knytta til fangstbehandling, sortering, pakking osv. Desto eldre folk er, desto vanskeligere har de for å ta inn over seg de nye kravene. Spesielt kvalitetsarbeidet har ført til behov for mer folk og til hardere jobb. To til tre mann har spesialisert seg på å handtere fisken. Tidligere roterte mannskapet mellom oppgavene om bord.

Linefiske er arbeid i mange timer i døgnet, opp til 40 dager i strekk uten avbrudd. Alf tar variasjonene i fisket og i lønnsomhet, som en del av gamet. Dessuten er trivselen viktig for at han fortsatt er fisker og om bord på samme båt. Interesse og spenning er ei drivkraft i det å være fisker. Det å se om en får fisk, og hvilke priser en oppnår, er viktig. Det å vite hva en har og hva som skjer, virker litt kjedelig. Han meiner sjøl at dette kanskje først og fremst er gjeldende mens en er ung, med åra blir det mer rutine. Utprøving av nye fiskerier og nye fiskefelt er spennende. Nye former for fiske er de fleste interessert i, mens en er mer konservativ i forhold til å endre faste rutiner ombord. Økonomien er ikke det viktigste i forhold til slike forsøk.

1.3.2.2 Styrmannen «Svein»

På spørsmål om hvorfor han blei fisker, svarte Svein, som er i midten av tjueåra: «Det var vel egentleg gitt frå børjan av. Vi he vore fiskarar heile familiå så langt så ei veit om i alle fall. Det he tildels vore drive fiskeri i kombinasjon med småbruk som mange andre plassar. Dei har hendla meir over på fiskeri då dei siste åra.»

I Sveins familie har de mannlige familiemedlemmene hatt fiskeri som sin hovedaktivitet. Han vokste opp på bestefaren sin 70 fot store trekutter. På fridager og i skoleferier, var han fra 8-9-årsalderen med på sjøen,. Båten gjorde i hovedsak dagsturer, og når han hadde fri fra skolen, var det ofte noen av mannskapet som også hadde fri. Fra 12- årsalderen var han da gjerne med i stedet for dem. Når båten kom inn på ettermiddagen og hadde mye fisk, var han ofte med på å sløye. Da kom de enten inn til kaia og henta han eller han drog ut til dem med småbåt. Svein brukte det meste av fritida si ombord på båten, både ferier og etter skoletid. Han var lite engasjert i organiserte fritidsaktiviteter. Til å begynne med var det nysgjerrighet på fiskerlivet som dreiv han. Han var sterkt plaga av sjøverken, men sleit seg likevel med. Svein fikk full lott i 14-15 årsalderen, og han fikk vokse med oppgavene. Det var positivt og uproblematisk å være nybegynner.

Etter ett år på allmennfag begynte han på ringnotfiske som 17-åring. Svein kjente flere av mannskapet, blant annet skipperen. Det var skipperen, som også var en bekjent av faren, som hadde spurt om han var interessert i å være med. Resten av mannskapet var etablerte fiskere. Han blei ombord i tre år, i tillegg til at han dreiv med familiens båt når han hadde fritur. Etter dette gikk han på styrmannsskole og fikk etter første året fikk tilbud om styrmannsjobb. Svein har nå tatt høgere maritim utdanning og kan med nok fartstid løse ut skipperpapirer. Han var et halvt år om bord på et «standbyfartøy» i 1996. Det ga ikke mersmak. Svein har nå erfaring fra kystfiske, ringnot og kolmulefiske. Han har også fått prøve seg som skipper.

Teknologien har gjort rollen som skipper enklere enn før. Svein merker godt at de eldre har en annen kunnskap. Han er imponert over hva de fikk til før. Også i dag er det er stor forskjell på gode og dårlige skippere, noe som vises godt i notfisket. Det kan nesten måles i antall bomkast, ifølge Svein. Teknologien er ikke så god at hvem som helst kan få fisk. Det er også viktig å ikke stelle seg slik at en mister bruk eller skader folk. Både liv og store verdier står på spill. For mannskapet er kolmulefisket mer komplisert enn ringnot, men Svein oppfatter sjølve fisket som enklere. Det er mye vanskeligere å få total bom i trålfiske enn i notfiske. Notfiske stiller strengere krav til skipper – det er mer jakt og kravene og intensiteten varierer med fiskeslagene. Makrellen er for eksempel rask og vanskelig, mens lodda er slapp og lettere å fange. Notfisket kan være hardt når det er mye kasting. Særlig for eldre fiskere opplever mye kasting som slitsomt.

Svein gir uttrykk for å ville fortsette med fiske. Det positive med fiskeryrket er avvekslinga og stadig nye situasjoner. Variasjon, spenning og arbeid er viktig i fiske. Svein foretrekker spenning framfor fast inntekt. Derfor oppfatter han ikke lønnsnivået som den viktigste drivkrafta for de som driver fiske, men han påpeker at lønnsomhet nok betyr noe for nyrekrutteringa. De fleste fiskere veit imidlertid at det går opp og ned.

1.3.2.3 Fiskerelevene «Kåre» og «Arne»

Arne og Kåre er omkring tjue år. Kåre valgte å begynne på fiskerifaglig utdanning fordi han ville bli fisker og fordi det er: «Gode penger å tjene». Familien eier et ringnot- og kolmulefartøy. Faren er fabrikksjef ombord. Kåre har sjøl drevet ringnotfiske ett år før han begynte på skole.

Arne valgte etter sigende å følge familietradisjonen. Faren er skipper på en fabrikktråler, der Arne har vært med som frysemann. Frysemann er ei typisk rekrutteringsstilling om bord på trålere. Arne har i hovedsak sin fiskererfaring fra trålfiske. Begge er sosialisert inn i fiske gjennom at de er født og oppvokst i fiskerfamilier. De fatta begge tidlig interesse for fiske. Etter hvert fant de ut at dette var det de ville satse på. I framtida er det først og fremst havfiske de anser for å være aktuelt. Begge drømmer om å bli skipper. Utdanninga opplever de som veldig nyttig, ikke minst fordi de lærer at det er flere måter å gjøre ting på. Fiskeri er alltid spennende, derfor kan de godt tenke seg å drive fiske, sjøl om de må stå ombord lenge.

1.3.3 Kystfiske fra Nordsjøen til Barentshavet

De følgende to eksemplene er henta fra den delen av kystflåten som er mest mobil. Denne delen av kystflåten består i stor grad av fartøy mellom 13 og 28 m, som driver med not, snurrevad, reketrål og garn. De fisker på de fleste ressursene langs norskekysten og er veldig fleksible både med hensyn til redskap og felt. De største fartøyene kan drive langt til havs om nødvendig, mens de minste driver hovedsakelig nært land. Mye av fisket foregår kystnært. Likevel er dette ei drift der mannskapet på deler av denne flåten, er mye borte heimefra.

1.3.3.1 «Kristian», skipper og entreprenør

Kristian er i dag midt i femtiåra. Det første steget for guttene på Kristians heimsted var å skaffe seg en robåt, deretter kanskje en liten sjark. Når en omsider kom så langt at en kunne begynne som mannskap, var det viktig å vise interesse. Dersom en i tillegg hadde en drøm om å skaffe seg båt, var en aktivt med i det som skjedde på dekk. Faren til Kristian hadde en 50-foting som han dreiv garnfiske med, i tillegg også litt seinot om sommeren. Kristian og broren tok etterhvert over denne båten.

Sjøl om Kristian kom fra et line- og garnmiljø, blei han tidlig interessert i notfiske. Han oppfattet det som mer teknologisk avansert og mer jaktprega, enn fiske med konvensjonelle redskap. Han blei tiltrukket av at aktiv redskapshandtering, riktig bruk av instrumenter og et velfungerende lagarbeid var avgjørende for suksess. Alle må vite hva en skal gjøre når det skal kastes. Kristian har hatt flere båter, de siste omkring 90-fot. 4 Det å holde seg innenfor 90-fotsgrensen har vært ei strategisk tilpasning for Kristian. Nå har han nettopp fått et nybygg på 90-fot, med rettigheter både i torske-, sei-, sild-, lodde- og makrellfiske. Han har også drevet reketrål, men det har blitt mer og mer nedprioritert i forhold til notfisket. Torsken tas med snurrevad, mens sei, sild, lodde og makrell tas med not. Det er kun seifisket og litt torskefiske som drives i nærområdet, ellers tilbringes det meste av tida borte fra heimplassen.

Kristian er en kystens veidemann, som fisker sei og lodde på Finnmarka, torsk utafor Troms og Nordland, sild i Nordland og i Nordsjøen og makrell på Vestlandet og i Nordsjøen. Sammenlikna med det livet han lever, har folk som bare driver fiske heimefra, et godt liv, ifølge Kristian. I motsetning til Kristian er de er mye heime og har jevnt arbeid. Kristian opplever det som tungt å rekruttere lokale folk til den drifta han driver, og derfor har Kristian mannskap fra andre deler av landet om bord. Han forholder seg til et nasjonalt, og til dels nordisk, arbeidsmarked for fiskere. For å klare å holde på folk har de derfor gått inn på et avløsersystem. De er ti mann på båten – åtte er ombord og to mann er bestandig på land. Dette fører til at de har 14 dager på land og seks uker om bord. Mannskapet skifter hvor som helst i landet, alt etter hvor båten befinner seg. Halvparten av reisekostnadene er lagsutgift, mens båten dekker halvparten. Mannskapet står med bagen i handa når det er deres tur å skifte. Kristian trur ikke noen ville bytta i dag. Det faste mannskapet får samme lott uansett om de er på land eller ombord. Om sommeren har de tre uker på land. Da henter de inn noen vikarer i tillegg.

1.3.3.2 «Per», skipper og reder

Per, som er omkring 30 år, er tredje generasjon båteier. Bestefaren hadde en 60-fots kutter som faren etter hvert tok over. Deretter kosta de nybåt midt på 1970-tallet. Denne båten blei solgt etter kort tid, men like etterpå tok de over et nytt kystfartøy på omkring 75 fot fra et annet rederi. I dag har dette fartøyet sei-, sild- og torskerettigheter. Våren 2001 investerte Per, hans to brødre og deres far i et eldre kystnotfartøy som i tillegg til rettigheter i sild- og seifisket, også har rettigheter i makrellfisket. Begge båtene drives med samme mannskap. I tillegg til Per, er både far, onkel og to brødre ombord. Alle fem er formelt kvalifisert til å være skippere. Faren, som er midt i femtiåra, tar imidlertid mer og mer hand om det som kreves på land, mens sønnene får mer ansvar for det som skjer på havet.

Sjøl om Per vokste opp i en fiskerfamilie, visste han knapt hva fiske dreide seg om før han var omkring 15 år. Da kjøpte han og broren en 15 fots plastbåt, og etter hvert begynte interessen for fiske å vokse. Til tross for det begynte Per på allmennfag etter grunnskolen. Det syntes han ikke var spesielt interessant. Særlig ikke etter at han fikk sine første erfaringer som fisker sommeren etter. Han og broren delte da en lott om bord på familiens båt på seifiske i Finnmark. Da følte Per at han glei rett inn i miljøet, han blei fanga av spenninga med å være fisker og han tjente penger. Etter ferien begynte han på grunnkurs i sjøfartsfag høsten 1987. Etter grunnkurset tok han ett år på sjøen i stedet for VK1 og kunne deretter begynne på styrmannsskole i 1989/90.

Etter styrmannsskolen fikk Per seg plass på et kystnotfartøy i ett år, før han dro i militæret og avtjente verneplikt i marinen. Deretter var han en periode i kystvakta etter førstegangstjenesten. Dette har gitt Per nok fartstid til at han kan føre fiskefartøy av ubegrenset størrelse, i tillegg til at han kan mønstre som styrmann på andre fartøy. Sia han slutta i kystvakta, har Per valgt å være om bord på familiens båt og har drevet med not, garn og snurrevad. Begge de yngre brødrene har fulgt i Per sitt kjølvatn med hensyn til utdanning, men de har også valgt å fortsette. Med nok fartstid kan begge etter hvert løse ut sjøkapteinpapirer. Per har også søkt og kommet inn på maritim høgskole for å kvalifisere seg for de høgste sertifikatene, men har mangla motivasjon for å sette seg på skolebenken igjen.

Per kunne vært styrmann, men er ikke interessert. I framtida vil han drive fiske med familiens fartøy. Etter hvert som han får mer ansvar opplever han fiske også som mer og mer interessant. Inntekta syns også Per har vært bra. Han har ikke vurdert å skifte yrke på grunn av inntekt. Det spennende er variasjonen i fiske. Han ser det som en fordel å være i et familie-rederi der flere deler arbeid og ansvar.

Driftsmønsteret i den flåtegruppa Per er i, gjør at de er mye borte. Enkelte år har de vært opptil 7 måneder heimefra. Per, som etter hvert har fått egen familie, innser at dette er en klar ulempe i forhold til det å ha familieliv. I det området Per hører heime, merker de en viss konkurranse om mannskap fra offshore- og fra brønnbåtnæringa som har gode skiftordninger. Dette har ifølge Per konsekvenser for fiskebåtene. Folk krever mer ordnede forhold og muligheter for å planlegge fritid og familieliv.

1.3.3.3 «Kurt», med heimefiske som utgangspunkt

Trettiåringen Kurt er fjerde generasjons fisker, og han begynte som guttunge å fiske sammen med bestefaren. Faren hadde en 50-foting, som de dreiv snurrevad og notfiske på, og fra 13-14 års alderen fikk Kurt være med faren på sjøen når han hadde fri fra skolen. I Kurts familie har alle deltatt i drifta. Mora har tatt hand om all administrasjon, kun med unntak av sjølve regnskapsføringa.

Når faren kom til land med mye fisk, brukte han å ringe skolen og be om at Kurt fikk fri for å hjelpe til med sløyinga. Det at Kurt tjente penger på å arbeide med fisk gjorde at han blei bitt av bassilen. Han, broren og kompisene låg også med robåt ute på fjorden og fiska og solgte. Som unge hang han rundt i buene og hjalp til med å reparere bruk.

Rett etter 9. klasse begynte Kurt som fisker sammen med faren, Sjøsjuka var, og er, fortsatt ei plage, men han har aldri vurdert å slutte som fisker av den grunn. Han har hatt ett opphold for å ta kystskipperutdanning, og ellers har han drevet fiske. Han benytta anledninga til å ta kystskipperpapirer et år da de hadde fiska opp torskekvoten. Han var mannskap hos andre i 1 år før han igjen begynte om bord hos faren. Der har han følt ansvaret og har ikke vurdert å prøve annen type fiske. Han og broren har nå tatt over båten. Kurt trivs godt som skipper og reder, men syns det blir i meste laget med papirarbeid.

Etter at han stifta familie, har han ut fra økonomiske motiver reflektert over om fiske er det riktige å drive med i framtida. Kurt innser at han har forpliktelser i heimen, og at han må ta hensyn til partnerens behov. Det at det er flere familier på stedet, der mennene driver fiske, gjør det lettere. De kan da hjelpe og støtte hverandre når det røyner på. Kurt er ganske klar på at han trur det ofte kan oppleves som vanskelig å sitte heime uten å vite hva som skjer. Usikkerheten blir større for de som er heime enn for de som sjøl er ute på sjøen. Kurt har likevel fortsatt, fordi fiske er det mest spennende han kan tenke seg. Han opplever det som så spennende og fascinerende at han ofte ligger våken om kvelden og lurer på hva som vil skje neste dag. Kurt har ingen planer om større båt og vil fortsette å drive kystfiske med heimstedet som hovedbase. Det gjør det mulig å både ha et familieliv og et liv utenom fisket. Han har prøvd andre former for fiske i kortere perioder, men det frister ikke. Båten er stor nok til at de også kan drive andre steder, men Kurt har valgt å prioritere de nære fiskefeltene.

«Om æ skulle ro på en større båt, ringnotfartøy eller – kor æ må være fra seks, åtte, ti måna i åre borte fra hjemmet – nei da bynne æ heller å ser mæ om ette en havhest å ha i lag me mæ i køya».

Han prioriterer å ha ei normal inntekt og mer fri, framfor å tjene mye og være mer borte.

«Vi har kameratbåta som e større, som drefter mye hårdare, som har kanskje hoinnertusen mer einn mæ, eiller oss, i lott før åre – men æ trur- æ må innrømme – æ vil ikke bytte me dæm, før æ har det tross alt bedre – syns æ sjøl».

1.3.4 Sjarkfiskerne

Innenfor denne gruppa finnes utallige variasjoner. Det er mange motiver som ligger til grunn for at folk begynner å drive sjarkfiske. Felles for dem som presenteres her, er at sjarkfisket er realiseringa av det gode liv. Jeg har også tatt med ett eksempel på en som ikke ser fiske som mulig­hetenes yrke.

1.3.4.1 «Rikart» fra uteseiler til heimefisker

Rikard er nå midt i femtiåra. Han begynte å egne line allerede i 7-8 årsalderen. Der han kommer fra, var det få som ikke kunne spleise som tiåring. Faren hadde ikke båt, men eldste broren var fisker. Allerede på sin første tur på sjøen var han sett på som en fullbefaren fisker. Men som han sjøl sa: «Ja, då – men da ha eg vorr mange år på laind – som egnar og landmann.»

Landmenn og unge egnere steppa inn når folk var sjuke, eller når noen ville ha fri. Det var helst om sommeren at de fikk være med. I 12-14 årsalderen blei ungene rekruttert til kvalfangst fordi de hadde godt syn. Rikard hadde sin første tur på sjøen på kvalfangst i Vestfjorden. Først som 18-19- åringer blei ungdommene på stedet tatt om bord som fullbefarne folk i de hardeste fiskeriene. Læretida på land, kombinert med småturer, lærte dem både å stelle bruk og ga dem innføring i sjømannskap før de for alvor begynte. De hadde således en lang sosialiseringsperiode bak seg før de begynte som fiskere. Da Rikard i 1958 var med en banklinebåt på stubbing for første gang, fikk han erfare at erfaringa fra land kom til nytte. 5 Fra 1958 og utover dreiv Rikard litt fiske, før han gikk til sjøs. Han kombinerte kvalfangst og sjøfart fram til 1978. Da kjøpte han en 44 fots båt og begynte å drive fiske på heiltid. Han tok kystskipperutdanning i militæret.

Han drog til Finnmark på fiske, og på grunn av et samlivsbrudd kom ungene flyttende etter. Han vurderte det som enklere å være fisker i Finnmark enn der hvor han opprinnelig kom fra. En av årsakene var at: » Det e eit heilt ainna hav her å feske på einn så i Lofoten». Det er også kortere veg på havet i Finnmark enn lengre sør på kysten. Dessuten er det fisk i området heile året. Rikard har spist middag sammen med familien hver dag sia han flytta oppover. Som fisker med utgangspunkt i dette fiskeværet, har det vært fullt mulig å følge opp ungene. Det er sjelden mer enn en time til land uansett hvor han driver. Det gikk noen år før han blei vant til forholdene på havet i området. De første åra var ganske tøffe, men etterhvert blei han kjent. Han investerte i «Decca», og det gjorde det lettere å følge med. 6 Ellers hadde han med seg eldre, lokale fiskere og fikk også hjelp fra andre båter.

Åra tidlig på 1990-tallet var vanskelige også for Rikard. Han måtte koste ny maskin og investerte mye i egnebua for å få et skikkelig arbeidsmiljø på land. I de dårlige åra var de bare to mann. Av og til dreiv han også aleine. Det første året rota han en del, men det andre året la han opp til et «innblandingsfeske». Rikard utnytta sin spisskompetanse fra linefiske i Lofoten. Han kosta steinbitline og fiska etter steinbit med innblanding av torsk. Det var ingen lokale båter som dreiv på denne måten, men flere fra Lofoten. Han hadde mange kontroverser med kontrollverket i forhold til avregning av fangst og bifangst, men de blei enige til slutt.

Rikard driver linefiske etter torsk fra oktober til februar og hyselinefiske om sommeren. I tillegg driver han juksafiske. De veksler mellom å være to og tre mann, avhengig av sesong og kvoter. Båtene fra stedet går ut i lag og holder kontakten på feltet. Rikard driver med mellom 15 og 18 stamper i døgnet. Han har med ny haling som de setter og drar hver dag. Dette krever mer bruk. Han drar en stubbe, setter, drar neste og setter, deretter går de til land. Dette sliter mindre på folk, de får kortere tid ute på sjøen og kan ta helg. Dette er lofotmåten å drive på. Egnerne egner kontinuerlig gjennom heile uka.

Det er viktig å ha gode folk i bua, i følge Rikard. En god landmann gir er god fortjeneste. Det har økonomisk betydning om egnerne bruker 5 eller 7 kg agn på stampen. Det avhenger av landmannen. Dersom landmannen i tillegg egner 5-6 stamper line per dag, kan Rikard spare 800-1000 kr pr. dag i egnerutgifter. I linesesongen har han derfor en godt vant landmann som styrer arbeidet i bua. På sjøen kan han gjerne ha med seg mindre vante folk. Rikard henter folk fra linemiljøet i Lofoten, som etter hans skjønn er flinkere enn de lokale.

1.3.4.2 «Roy» fra kyst- og havfiske til heimefiske

Roy er midt i førtiåra og begynte å drive seinotfiske sammen med faren etter niende klasse. Før det hadde han vært med i sommerferiene. Han har alltid vært interessert i fiske og som unge dreiv han fiske med småbåt. «Man va jo oppfostra med det å hjelpes tel hjemme, skyte garn og…». Roy kunne veldig mye før han begynte. Foreldrene ville likevel ikke at han skulle begynne å drive fiske. Han var interessert, men var veldig plaga med sjøsjuke. Derfor gikk han ett år på lærebruket i Vardø for å satse på arbeid på land. Da våren kom, hamna han på sjøen igjen, og han bestemte seg for at sjøverken ikke skulle knekke han. Faren bygde ny båt på 65 fot like etter at Roy var ferdig i militæret i 1980. Roy tok fiskeskipperutdanning og dreiv båten i perioder. I tillegg var han med andre på reketrål og loddefiske. I 1985 solgte de båten, og Roy kjøpte seg en 35 fots sjark fordi: «Man va jo aldri hjemme». Som nyetablert opplevde han det som ganske tungt.

Det har fungert godt å være sin egen herre. De første åra, fram til 1992, var han med en 90-foting tidlig på vinteren, før han begynte med sin egen båt i februar/mars. Etter hvert har det blitt heilårsdrift på sjarken. Det er fisk heile året, og i følge Roy, er det bare fantasien som begrenser mulighetene. Det er ikke behov for å gå bort heimefra. Han driver nesten bare med garn nå. Det er kort veg på havet, og han har sjelden mer enn åtte timers arbeidsdag. Korte sjøveger er viktig fordi været skifter fort i området. Forskjellen fra å arbeide på land er at en ikke kan ikke gå etter klokka, men må følge straumen.

Det første kvoteåret i 1990 var vanskelig. Det er eneste gangen han har hatt utsettelse på en termin i Statens Fiskarbank. Ellers har Roy levd godt som sjarkfisker. For å klare seg understreker han verdien av å ha brei og mangslungen erfaring. Det er masse småproblemer som må løses heile tida, og en må kunne improvisere.

I tillegg til torsk fisker han rognkjeks og sei. Vanligvis er de tre mann på 35-fotingen. Han har greieapparat, og de driver med 80 garn. Roy foretrekker garnfiske framfor linefiske. Tidligere dreiv mange med line, men nå er det bare noen få linefiskere igjen på stedet. Garndrifta er ei fin drift, sammenlikna med linefisket. Han har investert i mye nytt utstyr. Roy meiner han har ligget i forkant med investeringer. Han var en av de første med greieapparat i Finnmark, det var ei investering som har betalt seg både økonomisk og arbeidsmiljømessig, i følge Roy. De drar like mye bruk på 35-fotingen som de tidligere gjorde på 65-fotingen. Det nye navigasjonsutstyret letter også arbeidet mye, de veit heile tida hvor de er. Han er stadig på utkikk etter nye løsninger og har økonomi til å satse når han kommer over noe nytt. Nå når han har nedbetalt båt, kreves det ikke så mye for å få det til å gå rundt.

Spenninga er viktig for Roy, og han ønsker ikke noe annet yrke. Han vil ikke å investere så mye at han må drive hardere. Det er etter hans skjønn bedre å beholde helsa og tjene litt mindre, enn å måtte begynne å gå bort og eventuelt drive hardere for å få nok fangst. Roy er heller ikke interessert i å begynne som mannskap på større båter igjen.

1.3.4.3 Fiskerekteparet «Linda» og «Pål»

Linda er i 20- åra. Hun er fisker, fiskerkone, bakkemannskap og småbarnsmor. Linda er gift med Pål som er fisker med egen båt. Sammen har de ei jente på 5 år. Linda arbeidet tidligere på fiskebruket, men har i de seinere åra vært landmann for Pål. I perioder har hun også vært med på sjøen, men det er mest praktisk at hun tar hand om den delen av drifta som foregår på land. Da kan hun også samtidig passe datteren og ta hand om hus og heim. I oppveksten hadde hun egna line som de fleste andre på stedet, men som jente hadde det ikke vært aktuelt å bli fisker. Det var først da hun blei sammen med Pål at det blei aktuelt. Nå er Linda sterkt delaktig i drifta til mannen. På det tidspunktet de blei intervjua, var Linda gravid med nr to og noe usikker på om hun ville fortsette med å være fisker. I første omgang ville hun være heime med ungen, men etter hvert ville de se an hvordan det gikk framover. Det som er klart er at det er Linda som kommer til å tilpasse seg fiskeriet og Pål sine aktiviteter.

Pål kommer fra en fiskerfamilie og har hatt flere mindre båter. Han er også i slutten av tjueåra. I motsetning til kona har han alltid hatt klare formeininger om hva han skulle bli. Om sommeren begynte Pål tidlig å være med faren på juksafiske. Ellers var Pål fast inventar i egnebua på stedet, og gjennom heile skoletida egna han line på kveldstid og i helgene.

Da han var ferdig på ungdomsskolen begynte han ombord på en reketråler. De forliste i Barentshavet og satte nesten livet til. Pål fikk psykiske problemer etter dette, og det tok et par år før han begynte å fungere normalt igjen. Han begynte ganske raskt etter ulykken som mannskap hos «Hans». Hans er en av bygdas mest erfarne sjarkfiskere. Der om bord lærte Pål mye, og han kom etter hvert også over opplevelsen med forliset.

Som 17-åring kjøpte han seg en 19 fots båt som han dreiv line og juksa på i tre somrer. Deretter kosta han seg en 28-foting. Om vinteren var han mannskap hos Hans, mens han dreiv fiske med egen båt om sommeren. Deretter kosta han først en 32-foting og til sist en 38-foting. Der kommer han til å stoppe.

Pål vil være sin egen herre og ha muligheten til sjøl å bestemme når han skal drive og når han vil ha fri. Han klarer å skaffe seg et godt utkomme gjennom drifta. Om vinteren er det en fordel å være to mann, men det er litt problemer med å få med seg skikkelig folk. Det er blitt mer og mer vanlig å være mannskap hos hverandre. Pål og Linda samarbeider om drifta, sjøl om premissene om langt på veg legges av Påls aktiviteter på havet. Vil de ha fri, så tar de fri. Frihet og fleksibilitet er viktig for begge. Datteren på 5 år er både med på sjøen og er ofte i bua og fisker gjennom luka. Pål sier at han likevel ikke får så mye tid til å ta seg av henne i hverdagen. Han er en del borte og sover ofte på båten. Når Linda er med på sjøen er de avhengig av at familien tar seg av ungen. De venter nå barn nummer to og innser at det vil by på praktiske problemer at begge er fiskere.

Pål har kun noen få måneders erfaring fra arbeid på land. Han har ellers bare drevet fiske og kan ikke tenke seg noe annet. Han vil fortsette med mindre båter, og han blir ikke frista av å få tilbud om å være med større båter. Svingningene må en leve med. «Æ e gla æ ikke vet timesbetalinga mi igjønna et år». Han er aldri arbeidsledig og bruker mye tid på å gå over bruket og sørge for at det er i orden.

Pål er optimistisk med hensyn til framtida i fiske. Han har tru på at han vil klare å overleve som fisker. Han har gode årsinntekter. I 1997 hadde han bruttofangst på rundt 800 000 kr. Familien har råd til å ta ferie. For dem er dette realiseringa av det gode liv.

1.3.4.4 De mobile sjarkfiskerne 7

Vågen er et sted på Vestlandskysten med et stort innslag av sjarkfiske. Fram til midten av 1980-åra hadde stedet mange større kyst- og havfiskefartøy. Fra slutten av 1970-åra begynte mange av stedets fiskere, som hadde erfaring både fra de større kystfiskefartøyene og fra havfiske, å koste seg sjarker. Utover til midten av 1980-åra dreiv de sjarkfiske mest på høsten, mens de dreiv lodde og andre fiskeri om vinteren og sei-, makrell- eller nordsjøsildfiske om sommeren. Etter hvert begynte flere og flere av dem med heilårsdrift på sjarkene, og i dag drives 10- 15 godt utstyrte sjarker fra Vågen. I hovedsak driver de juksa, litt linefiske og litt garnfiske. De fleste er i dag i gruppe 1 i torskefisket. Fiskerne er i hovedsak i alderen 45-55 år med mange års variert fiskererfaring bak seg. I store deler av året driver mange av dem fiske sammen, i den forstand at de som regel alltid er flere på samme felt.

I januar går de mest aktive på Lofoten med juksa. Såfremt det er kvote igjen, går de videre på vårtorskefiske i Finnmark, før de går heim utpå våren. Om sommeren drives litt linefiske og garnfiske i heimeområdet, og ut på ettersommeren og hausten driver de etter sei med juksa. Om sommeren og tidlig på hausten går de største av sjarkene ut på de ytterste skallene ut mot eggakanten etter storseien. Det er en 7-8 timers kjøring til havs og ei drift som er svært væravhengig. Etter hvert som storseien trekker inn over flyttes fisket nærmere mot land, men fortsatt fiskes det fra 2 til 4 timer til havs. Driftsintensiteten varierer med inntektene, i gode år med god fangst tidlig på året, drives et roligere fiske utover hausten. Er vårsesongen dårlig, drives det hardere utover sommeren og hausten. Mens vårsesongen med lofotfiske og vårtorskefiske i Finnmark er lik for de fleste av disse fiskerne, er variasjonen noe større resten av året. I år med mye torsk sørover langs kysten, kutter de fleste lofotsesongen. Noen har drevet makrell med dorg eller not om sommeren, noen fisker litt krabbe og sild på hausten, og enkelte har faktisk også tatt seg noen uker med arbeid på fiskebruk ved behov.

Til sammenlikning med eksemplene fra Finnmark er dette ei sjarkfiskertilpassing som er vesentlig hardere, mer tidkrevende og mye mindre familievennlig enn drifta som kan foregå i Finnmark. I grove trekk finner en eksempler på slik sjarkdrift fra Troms og sørover, med litt ulike variasjoner.

1.3.4.5 Avhopperen «Willy»

Willy, som fortsatt bare er tenåring, har vært mye om bord på farens femtifoting. Familien har aldri pressa han til noe som har med fiske å gjøre. Han var med som mannskap for første gang som 14-åring, i en sommerferie. Han syntes det var interessant, og han dreiv deretter fiske i to somrer. Om sommeren dreiv de mest juksa og det blei ikke så veldig mye penger av det. Da han i en av skoleferiene fikk tilbud om jobb på redskapsfabrikken, slo han til. Han begynte på Grunnkurs Naturbruk rett etter 9. klasse og fortsatte deretter med VK1. Nå tar han et påbygningsår for å få studiekompetanse. Etter dette har han bestemt seg for å satse på maritim utdanning gjennom forsvaret, etter råd fra faren som sjøl har militær utdanning. Spesielt det å få gratis utdanning og lønn, syns Willy virker tiltalende.

På spørsmål om han ikke har tenkt å bli fisker sier han:

«Nei, asså, faren min åsså, han fraråde mæ jo te det. Ettesom han ser jo kossen det e. Det e jo ikke sånn som det va før».

I hans familie oppfatter de det som mye vanskeligere å livberge seg som fisker i dag, enn hva det var tidligere. I tillegg kommer usikkerhet, reguleringer og vansker. Mora, som var tilstede under samtalen, understreker den sosiale usikkerheten en fiskerfamilie må leve med. Willy vil derfor ha noe å falle tilbake på og satser på å ta solid utdanning først. Han er likevel ikke fremmed for å satse seinere, også han drømmer sjølsagt om å være skipper på egen skute.

Det er ikke mange av Willys venner som driver fiske. Av ungdom fra bygda som er på samme alder som Willy, er det kun en som driver fiske. Han har til gjengjeld gjort det heile livet, og heile familien er involvert i fisket. Willy, som også er fiskersønn, har i så måte hatt det mye friere. De fleste ungdommene som velger videregående utdanning, går på allmennfag og er ikke særlig interessert i fiske. Det skyldes ikke vansker med å få plass på de lokale båtene. De fleste båtene i bygda henter mannskap og egnere andre plasser fra. Det er faktisk vanskelig å skaffe lokale fiskere og egnere.

Det er to av Willys klassekamerater fra VK1, som går videre på VK2 for å bli fiskeskippere. Dersom han hadde hatt nok praksis i utgangspunktet, ville Willy kanskje også ha valgt å gå videre på VK2 (fiskeskipper). Å ta et år på sjøen for å få nok praksis, nå når han allerede er i gang med utdanning, er likevel ikke aktuelt. Han satser i stedet på skaffe seg studiekompetanse.

I framtida veit han ikke hvor han havner, men han tviler på det blir fiskeri. Dersom han skal drive fiske vil han være kystfisker. «Autoline og sånn – det har aldri frista mæ fordi at du e såpass længe ute». Spenninga er det som frister, og som i såfall kan få han til å bli fisker.

1.3.5 Kombinasjon mellom havfiske og kystfiske

Som nevnt flere steder i dette notatet, er kombinasjon mellom ulike fiskerier vanlig. Her er to eksempler på kombinasjoner. Palmar er havfisker som driver litt kystfiske i torskesesongen. Jakob er kystfisker som reiser på havfiske når lysta og behovet melder seg. Begge kombinasjonene må betegnes som vanlige i fiskerinorge.

1.3.5.1 «Palmar» – havfiske i kombinasjon med kystfiske

Palmar er midt i femtiåra. I likhet med mange andre fiskere vokste også han opp i en fiskerheim, faren var fisker. Familien hadde notbruk som de dreiv med om sommeren. Om vinteren var de på større båter. De tjente godt, og han sjøl begynte å vurdere om dette var vegen å gå. Han deltok i reparasjon av bruket og forskjellige andre ting på fritida. Da han var konfirmert, var han med første gang som mann på notbruket. Han hadde vært mye med tidligere, når han hadde fri fra skolen, og var godt kjent med drifta. Palmar var derfor fullbefaren notmann da han begynte. Han dreiv fiske sommeren og høsten, men faren syntes han var for ung til å være med på storsilda om vinteren – det var et hardt fiske med notbåter. Palmar gikk da et år på mekanisk linje på yrkesskolen. Deretter arbeidet han to år på et mekanisk verksted. Først etter militæret, som 20-åring, begynte han å drive fiske på fulltid.

Første året var han med på notbruket – deretter begynte han ombord på den båten som faren var med om vinteren. Der var han ombord i 1 år. Vinteren 1966, 21 år gammel, begynte han som notbas ombord i en snurper på 125 fot. I 1967 begynte han som bas ombord i den båten han har vært på sia. Han har nå vært bas og styrmann i over 30 år på samme båt, men uten eierinteresser. Han har bare deltatt i ringnotfiske og har ikke vært med på kolmulefisket. Om vinteren har han i stedet drevet kystfiske etter torsk med familiens kystfiskefartøy. Palmar har altså valgt å drive torskefiske i stedet for et periodevis svært lønnsomt kolmulefiske. Palmar har også en sjark som han driver litt juksa på. Familiens kystfiskebåt blei solgt i 1996, og kvoten blei lagt inn i et større linefartøy (40 m ). Palmar og de andre rederne opplevde at det var ei type drift de kunne lite om, og derfor solgte de denne båten. Palmar har tenkt å fortsette som fisker så lenge han klarer.

1.3.5.2 «Jakob» – kystfiske i kombinasjon med havfiske

Heile oppveksten til Jakob, som i dag er midt i førtiåra, var prega av fiske. Han og kameratene dreiv forskjellige former for småfiske, og fangsten prøvde de sjølsagt å selge. Fiskeryrket blei det mest naturlige for han, men det var ikke det eneste mulige valget. Jakob begynte som fisker som 16-åring, ombord på en liten brislingbåt. Til tross for oppveksten var han etter eget utsagn ikke noen vant mann da han begynte som fisker. Han lærte mye, men fisket foregikk hovedsakelig inne i fjordene og var ikke spesielt hardt. Jakob kjente de fleste av mannskapet fra før. De hadde lang erfaring og var i stand til å lære fra seg. Sjøl prøvde han å få med seg mest mulig, fra dekk til styrehus.

Etter brislingsesongen i 1970 var han ett år på en fabrikktråler. Han var med en tur som smører og deretter som fisker. Jakob har etter dette ei mangslungen fiskererfaring. Han har drevet ringnotfiske, linefiske, seifiske i Nordsjøen, skitfisktråling, brugdefangt og kvalfangst. I 1975 kjøpte han mest på innfall egen båt. Den har han drevet i kombinasjon med andre typer fiskeri. Fra 1975 til 1986 var det i hovedsak banklinefiske etter torsk i Nord-Norge.

Fra 1986 har han drevet på heilårsbasis med egen båt, og han har nå sin tredje sjark. Den varierte erfaringa kommer godt til nytte. Av og til når han blir lei av eget selskap, har han tatt seg en tur eller to med en autoliner. Det beskriver han som avslapping fordi han da ikke behøver å ha ansvar for noe. Det er litt ensomt å alltid være aleine. Derfor syns han det er godt å være i et større miljø av og til.

Instrumentene, garnhaleren og greieapparatet gjør arbeidet lettere og reduserer kostnadene. I tillegg blir drifta mye mer effektiv. 8 Jakob er stort sett fornøyd med tilværelsen. Med unntak av en periode på slutten av 80-tallet, har det stort sett gått bra. Da tenkte han litt på muligheten for arbeid på land, men fant ut at han neppe ville klare å forholde seg til det landbaserte arbeidslivets rytme.

I det området Jakob kommer fra er sjarkdrift vanlig blant de som er litt oppe i åra og som er lei av å drive på større båter. De har mindre forpliktelser og behøver ikke å drive så hardt. Det gjelder ikke for Jakob som i snitt har 2200 timer gangtid på motoren i året. I tillegg kommer det som skal gjøres på land. Derfor er det ikke noe latmannsliv å skulle leve av sjarkfiske på fulltid. Han driver i stor grad på felta utenfor Møre og i eggakanten. Dersom han kunne levd av å drive inne i fjordene hadde han gjort det. Jakob begynte å drive langefiske med garn i 1991. Det var ny drift for såpass små båter i dette området. Tidligere dreiv han linefiske om sommeren og hausten, men begynte som førstemann blant sjarkfiskerne i området å drive heilårsdrift med garn. Jakob kommer til å fortsette som fisker så lenge helsa holder.

1.3.6 Nedtrappingsfasen

Nedtrappingsfasen etter et aktivt fiskerliv kan arte seg på mange måter. Noen kan finne roa og gleden etter et liv med hardt arbeid. For andre kan det handle om bitterhet og sorg over tapte muligheter. Her er tre eksempler på ulike nedtrappingsfaser. Alle de tre fiskerne er i sekstiåra.

1.3.6.1 «Petter» – med alt på stell

Petter vokste opp på ei øy på Finnmarkskysten. Han var elleve år da han blei evakuert i 1944. Under gjenoppbygginga begynte Petter som bygningsmann, og han fikk ingen skolegang etter krigen. I tillegg til bygningsarbeidet dreiv han og faren fiske på en 26-27 fots båt. De dreiv mest juksa og linefiske. De la dekk i båten og forbedra den. I 1958 kjøpte de ny båt – også en 26 fots sjark som de også dreiv med om vinteren. I 1968 kjøpte han en 35-foting. Petter dreiv mest fiske, kombinert med litt bygningsarbeid. Kombinasjonen med bygningsarbeid var vanlig i dette området. Han lærte seg det meste sjøl gjennom prøving og feiling. Han dreiv for seg sjøl eller i lag med faren fram til han var omkring 25 år, og først deretter begynte han å være med andre på sjøen.

I 1971 flytta han til kommunesenteret og begynte samtidig på fiskarfagskolen i Honningsvåg. Her tok han fiskeskipperutdanning, og i 1972 dro han til Newfoundland på line- og notfiske etter torsk med en 110 fots snurper/linebåt. Fra Newfoundland gikk de til Vest-Afrika etter pelagiske fiskeslag. I 1972 bygde han seg hus og kjøpte en 44 fots båt, som han dreiv line, garn og juksa med fram til midten av 1990-åra. Han overtok også et gammelt verksted på kaia. Der bygde han seg eget verksted, egnebu og fryseri. I tillegg har han drevet mange former for fiske og vært både skipper, mannskap og maskinist. Da fartøykvotesystemet blei innført, salta han fisken sjøl for å få mer igjen for fangsten. På midten av 1990-tallet solgte han båt med kvote og skaffa seg en 35 fots velutstyrt sjark til 1-1,5 million. Sia den tid har han fiska på maksimalkvoten.

Petter har alt på stell og bruker vel så mye tid på å holde alt i orden, som på fiske.

1.3.6.2 «Leif» – det gode liv som pensjonert båteier

Leif begynte med lineegning for far sin som ganske liten. Det var skolegang annenhver uke, og i fritida var det ingen bønn. Da var det ned i bua. I starten fikk han henge på små korte linestubber på faren si line. Han var med på sjøen før han var konfirmert, men sin første ordinære tur hadde han sammen med far og onkel i 1952. Da var han 15 år. De dreiv med skreiline ute i reina (i kanten av grunnene utafor der de bodde). Lotten var 110 kr pr. mann. Da han begynte fast om bord, var han fullbefaren mann, med et stort problem; nemlig sjøverken. Den har aldri gitt seg. I 1956, 19 år gammel, begynte han på fiskarfagskolen på Aukra og tok fiskeskipperutdanning.

Leif ville helst ikke bli fisker. Drømmen var å bli snekker eller elektriker. Dessverre var det få andre muligheter enn fiske på heimplassen. Han var en periode i Nordsjøfart i 1959/60 og på ferge på Mjøsa. I 1962/63 begynte han å arbeide på papirfabrikk i Fredrikstad, men han var heimom og dreiv storsilda i 1963. I 1965 fikk faren overtalt han til å komme heim for å ta over båten. Leif kom heim, men planla umiddelbart ny båt. For å realisere det måtte han ha 100% lånefinansiering, og han måtte personlig legge fram prosjektet for bankstyrene i de to lokale sparebankene som delte lånet. I 1966 kosta han så båt for kr 110.000,-. Samme året gifta han seg og bygde hus.

Han satsa på seinot om sommeren og linefiske på høsten og vinteren. Seinota var ei ny drift for Leif. Han var redd for å rive og for å få utgifter i starten. Han lærte mye av naboen som var erfaren notskipper. Leif var en flink linefisker. Han hadde ei lang liste med folk som ville være med på lina. Kvinnfolk og pensjonerte fiskere var egnere. Leif tok hand om det meste sjøl. Oppgjøret syns han for eksempel at det var vanskelig å sette bort.

I 1970 tok Leif over båten aleine. I ettertid meiner han at han gjorde en tabbe ved ikke å satse på nybygg i perioden 1966-68. Han hadde fått en ny båt for en 6-800 000 i 1968. I 1972 kosta han maskin og nytt overbygg uten å røre båtkontoen. Først på 70-tallet var han ovenpå – økonomisk – han var ikke så redd for å rive sund eller for andre kostander. Utover på 70-tallet blei det mindre og mindre line og mer og mer not. I 1974 hadde de et kjempeår. I perioder stubba de på lina, det vil si at de egna om bord, men for det meste dreiv de fra land, i kombinasjon med at de egna på undervegs. Utover i 1970-åra blei eggafisket med landegning vanskeligere. Siste året på lina var i 1977. Da var det vanskelig om egnere, og felta ute i egga blei i stadig økende grad overtatt av autolinere som kunne drive i dårligere vær. Samtidig blei det også mer og mer garndrift ute i eggakanten.

Han fiska godt heile tida, men utover i 1980-åra blei konkurransen om mannskapet hardere. På nota var det mye skoleungdom som deltok. Notfisket var gjerne det første møtet med fiske for mange. Seifisket endra seg også utover i 1970-åra. Flåten måtte gå på Finnmarka. Da blei det vanskeligere å få tak i gode folk. Pengene blei også viktigere i rekrutteringssammenheng. Båten begynte dessuten å bli både for liten og for gammel. Da silda kom tilbake var den for liten til å kunne delta på skikkelige vis. Han vurderte aldri å ta opp linedrifta igjen. Han var gjeldfri i 1984, men han hadde ingen til å ta over. Å bli gjeldfri hadde vært et mål heile livet. Dermed var det ikke aktuelt å satse på nybåt. Sitt beste år på notfiske i Finnmark hadde han i 1987. Båten blei solgt i 1994, og etter den tid har han drevet fiske etter ål og leppefisk. I tillegg egner han line for en yngre kystlinefisker. Han har også hatt seg noen turer som skipper på gamlebåten sammen med den nye eieren. Leif har med andre ord en aktiv pensjonisttilværelse.

1.3.6.3 «Rolf» – bitterhet og frustrasjon

Rolf er opprinnelig fra ei lita øy. Faren var fisker, med egen sjark. I tillegg hadde familien et lite småbruk. Drømmen blant guttene var å få egen båt. De som ville, hadde mulighet til å ta utdanning, men de ønska det ikke sjøl. Rolf begynte å drive fiske 13-14 år gammel. Han lærte tidlig å egne – egning var et bidrag til familieøkonomien. Som16-åring begynte han i 1954 på fiske med fremmede folk. Han var ombord på det de kalte en «halingsbåt» – en linebåt. Han var eneste ungdom på denne båten. Han gjorde noen tabber, men kunne det meste fra før. Etter dette har han vært innom det meste av fiskeri, med unntak av kvalfangst.

Han har hatt både store og små båter fram igjennom tida. I 1956 kosta han og faren ny båt. Faren blei sjuk, og Rolf dreiv båten fram til 1960. Da begynte han å interessere seg for større båter og for havfiske. Småbruket avvikla han etter at foreldrene døde, og deretter flytta han til tettstedet. Mesteparten av tida etter 1960 har han hatt større båter sjøl og drevet forskjellig drift, men mest etter reke. I kortere perioder har han også drevet fiske på andre båter fra kommunen. Rolf tok kystskippersertifikat i Honningsvåg i 1968.

Rolf dreiv rekefiske på bankene og på Spitsbergen i 14 år med to forskjellige båter. De var mye borte. «Vi må vel berre innse at familien blei en salderingspost». Rolf hadde opplevd at unger både blei født og døpt uten at han var tilstede. Den ene båten var på 90 fot, med fryseri. Den blei solgt til fordel for en på 65 fot som Rolf og sønnen skulle drive i lag. Driftsgrunn-laget var rekefiske, snurrevad og not. De kjøpte alt for dyrt, og de klarte ikke å forrente denne båten. Den var for liten, og mye tid gikk med til omrigging, noe som var både uøkonomisk og lite effektivt. Rolf fikk i tillegg hjerteproblemer, og båten måtte selges. Etter dette har Rolf enten leid båt eller vært leieskipper. Allerede dagen etter samtalen med meg, skulle han på sildefiske med leid båt.

Avslutningsvis sier han: «Æ må sei at æ e ikke den store optimisten, nei æ e ikke det».

1.4 Konklusjon – framtidas fiske

Arbeidsgruppen som vurderte rekruttering til fiskaryrket i 1995 (Anon 1995), konkluderte med at det er generelt stor gjennomtrekk i fiskeryrket. For landet sett under ett, var stabiliteten størst i havfiskeflåten i Møre og Romsdal og i kystfiskeflåten i Nordland. Disse konklusjonene var trukket på grunnlag av analyser av GFFs materiale knytta til ferieordninga for fiskere. Det finnes ikke tilsvarende materiale etter 1993 som kan nyttes til å gjøre liknende analyser. De undersøkelsene som er gjort i samband med utarbeidelsen av dette notatet viser at det er grunnlag for å nyansere konklusjonene som blei presentert i 1995. Gjennomtrekken og ustabiliteten i fiskeryrket synes først og fremst å være knytta til de første åra etter rekruttering.

Ut fra analysene av innbetaling til pensjonstrygden synes det som at flertallet av de som fortsetter som fiskere etter de første tre åra, langt på veg forblir i fiske. Intervjumaterialet underbygger dette. Fiskere skifter oftest fartøy og driftsform i sine første år, mens de etter hvert spesialiserer seg mer og mer mot ett eller flere fiskerier. Samtidig trekker mange også fram nytten de har hatt seinere i karrieren av å ha fått variert erfaring i starten.

Som dette notatet viser, er det fortsatt stor variasjon i yrkesmønsteret i fiske. En skal derfor være varsom med å trekke for bastante konklusjoner om framtida, både på bakgrunn av det som har vært og det som er i dag. Fortsatt er yrkesmønsteret i fiske til dels prega av flåtestruktur og tilpassinger som var vanlige i det åpne kystarbeidsmarkedet som vi hadde i Norge til ut i 1980-åra. Gjennom heile 1990-åra har både fiskeriene og andre næringer blitt mer lukka som følge av innføring av en rekke mekanismer, som kvoteordninger, kvalitetssikringssystemer, formelle kompetansekrav, strengere tekniske krav til fartøy, bygninger, arbeidsmiljø osv. Dette har også redusert kombinasjons- og variasjonsmulighetene i fiske. Aktivitetskrav i fiske har også gjort det vanskeligere å veksle mellom fiske og andre yrker.

Flåtestrukturen vil sannsynligvis endres radikalt i løpet av de nærmeste åra. Reduserte barnekull og mindre folkevekst i fiskeridistriktene, gjør det rimelig å forvente at nedgangen i antallet fiskere vil fortsette. Dersom utviklinga i framtida medfører en ytterligere reduksjon av antallet fiskere, og en utvikling mot en fiskeflåte av stadig færre, men mer og mer avanserte fangstmaskiner, er det grunn til å tru at spesialiseringa i fiskeryrket kommer til å øke. De ulike lukkings- og formaliseringsprosessene vil også etter hvert endre det tradisjonelle mønsteret og også bidra til mer og mer spesialisering og standardisering i fiske. Gitt ei slik utvikling vil yrkeskarrierene til fiskere i framtida bli mindre og mindre prega av variasjon.