5 Oversikt over pensjons- og trygdeordninger i Norge

5.1 Innledning

Folketrygden er et sosialforsikringssystem for hele befolkningen. Pensjonene i folketrygden er grunnpilaren i det norske pensjonssystemet, og skal for det første sikre alle en viss minstestandard uavhengig av inntekten før pensjonering. For det andre skal folketrygden sikre pensjonistene en pensjon som står i et visst forhold til inntekten de hadde som yrkesaktive. Når en pensjonist også har rett til pensjon fra en supplerende ordning, løper alltid folketrygden uavkortet. Den ligger «i bunnen» av pensjons- og trygdesystemet.

Det finnes en rekke supplerende pensjonsordninger. Slike ordninger løper ofte samtidig med pensjonen fra folketrygden. I andre tilfeller er de førtids- og tidligpensjonsordninger som gis fra en tidligere alder enn alderspensjonen fra folketrygden (67 år).

Folketrygden er lovbestemt. Grunnlaget for supplerende pensjoner kan være forskjellig. Det kan være lov, tariffavtale, arbeidsforhold eller en privat avtale med et forsikringsselskap om en pensjonsforsikring.

Også måten å finansiere pensjoner på varierer. Pensjonene kan, som i folketrygden, finansieres etter utligningssystemet («pay as you go»), slik at inntekter og utgifter balanserer hvert år. En annen måte er at det bygges opp fond som gir kapitaldekning for de pensjonsforpliktelsene som pensjonsordningen har til enhver tid. Prinsippene for finansiering av pensjoner er nærmere omtalt i kapittel 6, punkt 6,6.

I de fleste pensjonsordningene i Norge fastsettes pensjonen slik at man har rett til en nærmere definert ytelse (ytelsesbaserte pensjonsordninger). Ytelsen kan da defineres i forhold til et inntektsgrunnlag eller som en fast pensjonssats. Pensjonsforpliktelsene kan også defineres i forhold til innskuddene som gjøres (innskuddsbaserte pensjonsordninger). Her bestemmes pensjonen av den kapitalen som er spart opp på grunnlag av innskuddene og avkastningen av oppsamlet kapital fram til pensjoneringstidspunktet.

Nedenfor gis det en kort oversikt over de viktigste pensjonsordningene i Norge. Framstillingen er hovedsakelig begrenset til å gjelde alderspensjon.

5.2 Folketrygden

5.2.1 Formål, omfang m.m.

Folketrygden er et obligatorisk sosialforsikringssystem som ble innført fra 1. januar 1967. Den er nå regulert i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven).

Folketrygden omfatter som utgangspunkt alle som er bosatt eller arbeider i Norge. Det finnes visse unntak og særregler som ikke bli nærmere omtalt her.

Folketrygden gir bl.a. rett til alders-, etterlatte- og uførepensjon. Pensjonene fastsettes i forhold til et grunnbeløp (G) som reguleres av Stortinget 1. mai hvert år om lag på linje med forventet inntektsutvikling for yrkesaktive. Fra 1. mai 2002 er grunnbeløpet 54 170 kroner.

5.2.2 Alderspensjon

Pensjonsalder

Pensjonsalderen i folketrygden er 67 år. Det er ikke adgang til å ta ut alderspensjon før dette tidspunktet. Pensjonister mellom 67 og 70 år får alderspensjonen inntektsprøvd, og det er fortsatt mulig å tjene opp pensjonspoeng (se nedenfor). Inntektsprøvingen skjer ved at 40 prosent av arbeidsinntekt ut over et fribeløp på to ganger grunnbeløpet (108 000 kroner etter avrunding fra 1. mai 2002) går til fradrag i pensjonen. Ved fylte 70 år er det en ubetinget rett til alderspensjon, det vil si at pensjonen ytes uavhengig av om pensjonisten har annen inntekt. Fra da av avsluttes poengopptjeningen, se nedenfor om pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng.

Beregning av pensjon

Pensjonen består av en grunnpensjon, en tilleggspensjon og/eller et særtillegg.

Grunnpensjonen fastsettes uavhengig av inntekt. For å få rett til grunnpensjon kreves det 3 års trygdetid (som regel botid i Norge) fra fylte 16 år til og med det kalenderåret man fyller 66 år. Kalenderår da man fyller 67, 68 og 69 år regnes som trygdetid dersom man opptjener pensjonspoeng (se nedenfor om tilleggspensjon). Full grunnpensjon gis når trygdetiden er minst 40 år. Dersom trygdetiden er kortere, blir grunnpensjonen tilsvarende mindre.

Full grunnpensjon utgjør

• 100 prosent av folketrygdens grunnbeløp (54 170 kroner) for enslig pensjonist

• 75 prosent av grunnbeløpet (40 628 kroner) når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar pensjon fra folketrygden (eller AFP-pensjon), eller som har en årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn to ganger grunnbeløpet. Samboere som har felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre, er likestilt med ektefeller. Tilsvarende gjelder for fastsetting av grunnpensjon til samboere som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene.

Tilleggspensjon gis til personer som har opptjent pensjonspoeng i minst 3 år. Pensjonspoeng opptjenes hvert kalenderår av pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet (G). Det er det gjennomsnittlige grunnbeløpet for kalenderåret som skal legges til grunn (53 233 kroner i 2002). Inntekt opp til 6 G per år medregnes fullt ut som pensjonsgivende. Mellom 6 G og 12 G er bare 1/3 av inntekten pensjonsgivende, mens inntekt over 12 G ikke er pensjonsgivende. Pensjonsgivende inntekt fastsettes fra og med det året et medlem av folketrygden fyller 17 år til om med det året medlemmet fyller 69 år.

Pensjonspoengene for hvert kalenderår beregnes ved at den pensjonsgivende inntekten som overstiger grunnbeløpet divideres med grunnbeløpet. Dermed vil f. eks. en pensjonsgivende inntekt som tilsvarer et beløp på 4 G (212 900 kroner i 2002) gi 3,00 i pensjonspoeng, og en inntekt tilsvarende 6 G (319 300 kroner) gi 5,00 i pensjonspoeng. På grunn av begrensningene i pensjonsgivende inntekt er det høyeste poengtallet som kan opptjenes 7,00. Det er inntekter på 12 G (638 700 kroner i 2002) og høyere som gir dette poengtallet.

Gjennomsnittet av de 20 høyeste pensjonspoengtallene (eller av alle poengtallene når det er opptjent pensjonspoeng for mindre enn 20 år) kalles sluttpoengtallet (SPT). Den årlige tilleggspensjonen utgjør 42 prosent (pensjonsprosenten) av det beløpet man får ved å multiplisere G med sluttpoengtallet. Dette gjelder når det er opptjent pensjonspoeng i minst 40 år. Er opptjeningstiden kortere, blir tilleggspensjonen tilsvarende mindre.

Formelen for tilleggspensjon når opptjeningstiden er minst 40 år blir da: G x SPT x 42 prosent. Dersom sluttpoengtallet er 4,00, blir tilleggspensjonen dermed:

54 170 kroner x 4,00 x 42 prosent = 91 006 kroner per år.

For en enslig pensjonist utgjør grunnpensjonen G, dvs. 54 170 kroner, slik at total pensjon blir 145 176 kroner per år. I forhold til den inntekten som pensjonen erstatter, er kompensasjonsnivået 53,6 prosent (regnet etter G fra 1. mai 2002 tilsvarer sluttpoengtallet 4,00 en inntekt på 270 800 kroner).

Tilleggspensjon som er opptjent før 1992 opptjenes etter noe gunstigere regler. Det er også særregler for personer som var eldre enn 30 år da folketrygden trådte i kraft, og som ikke hadde mulighet til å tjene opp 40 poengår. Disse reglene behandles ikke her.

Særtillegget gis til dem som ikke har opptjent tilleggspensjon i folketrygden, eller har en tilleggspensjon som er lavere enn særtillegget. Særtillegget blir forholdsmessig redusert dersom trygdetiden er kortere enn 40 år.

Særtillegget faller bort i den utstrekning pensjonisten mottar tilleggspensjon.

Særtillegget fastsettes av Stortinget som en viss prosent av grunnbeløpet. Fullt særtillegg (ordinær sats) er fastsatt til 79,33 prosent av G (42 973 kroner per år fra 1. mai 2002). Særtillegget kan være noe mindre (ned til minstesatsen) når pensjonistens ektefelle har tilleggspensjon. Minstesatsen er 74 prosent av G (40 086 kroner per år).

Folketrygdens minstepensjon er minste pensjonsytelse for en person som har full trygdetid (40 år), dvs. summen av grunnpensjon og særtillegg. For en enslig pensjonist er minstepensjonen 97 143 kroner per år fra 1. mai 2002 For ektepar der begge er minstepensjonister utgjør pensjonen for hver 83 601 kroner per år.

5.2.3 Andre ytelser

Folketrygden yter også uførepensjon og etterlattepensjon. Pensjonene består av de samme komponentene som alderspensjon (grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg).

For å få uførepensjon kreves det at inntektsevnen er varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Uførepensjonen utmåles etter graden av nedsatt inntektsevne, og det kreves normalt at inntektsevnen er nedsatt med minst 50 prosent.

Når uførepensjonen beregnes, blir det regnet med framtidig trygdetid og framtidige pensjonspoeng til og med det året pensjonisten fyller 66 år. De framtidige pensjonspoengene godskrives pensjonisten for hvert år han eller hun mottar uførepensjon, slik at pensjonspoeng og poengår regnes med når pensjonisten får alderspensjon fra folketrygden.

Ved beregning av etterlattepensjon tas det hensyn til den avdøde ektefellens opptjening. Tilleggspensjonen er 55 prosent av tilleggspensjonen som den avdøde hadde eller ville ha fått som uførepensjonist eller alderspensjonist. Dersom den etterlatte har eller kan forventes å få inntekt over en viss størrelse, blir etterlattepensjonen redusert (inntektsprøvd), og kan falle helt bort.

Til alderspensjon og uførepensjon gis det på visse vilkår forsørgingstillegg for forsørget ektefelle og barn. Tilleggene er behovsprøvde etter nærmere regler.

5.2.4 Finansiering

Folketrygden finansieres løpende ved en trygdeavgift (medlemsavgift), ved arbeidsgiveravgift og ved tilskudd fra staten. Avgiftssatsene og tilskuddet fra staten fastsettes av Stortinget. Trygdeavgiften beregnes i prosent av personinntekt fastsatt i medhold av skatteloven, det vil si på grunnlag av vedkommendes pensjonsgivende inntekt. Arbeids­giveravgiften fastsettes i prosent av utbetalt lønn. Avgiften blir differensiert i forhold til hvor i landet arbeidstakeren bor. Det er fem regionale soner. Sonene er basert på geografiske og økonomiske forhold.

5.3 Supplerende tjenestepensjoner i offentlig sektor

5.3.1 Innledning. Omfang

Statens Pensjonskasse er den viktigste pensjonsordningen i offentlig sektor. Den er regulert i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Pensjonsordningen omfatter arbeidstakere som er ansatt i statens tjeneste og som arbeider minst 14 timer per uke eller får utbetalt minst halvparten av lønnen for en heltidsstilling. I tillegg gjelder loven for lærere i grunnskolen og den videregående skole, selv om lærerne er ansatt i kommuner og fylkeskommuner. Arbeidstakere i virksomheter/organisasjoner som har en nær tilknytning til staten – for eksempel virksomheter som tidligere har vært en del av staten og som er blitt fristilt – kan være medlemmer i Statens Pensjonskasse. Det er i dag om lag 270 000 medlemmer i pensjonskassen.

Det er også lovbestemte tjenestepensjonsordninger for sykepleiere og for dem som arbeider i apoteketaten. Pensjonene tilsvarer pensjonene i Statens Pensjonskasse.

Pensjonsordningene i kommunal sektor er i dag regulert av tariffavtale og ulike forskrifter. Alle kommuner og fylkeskommuner har opprettet pensjonsordninger for sine ansatte.

Etter en forskrift fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i kommuneloven, må pensjonene ikke være større enn de pensjonene som Statens Pensjonskasse gir, og aldersgrensene må ikke være lavere enn aldersgrensene for tilsvarende stillinger i staten. I praksis er pensjonene i all hovedsak lik pensjonene fra Statens Pensjonskasse.

5.3.2 Alderspensjon

Aldersgrense. Pensjonsalder

Den alminnelige aldersgrensen i staten er 70 år, det vil si at medlemmet da plikter å slutte i stillingen. Etter lov 21. desember 1956 nr. 1 kan det imidlertid fastsettes lavere aldersgrenser ( særaldersgrenser ) dersom tjenesten medfører usedvanlige fysiske eller psykiske belastninger for tjenestemennene, eller at tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir svekket før fylte 70 år.

Også i kommunal sektor er aldersgrensen i alminnelighet 70 år, og det er en rekke særaldersgrenser.

Et medlem av en pensjonsordning i offentlig sektor kan fratre med alderspensjon opptil tre år før aldersgrensen, såframt summen av tjenestetiden og alder er minst 85 år, eller en har fylt 67 år. Den såkalte 85-årsregelen innebærer at for eksempel en polititjenestemann eller en ansatt i brannvesenet, som har en aldersgrense på 60 år, kan velge å pensjonere seg ved fylte 57 år dersom tjenestetiden er minst 28 år.

Pensjonsberegning og kompensasjonsnivå

Pensjonsgrunnlaget er som hovedregel den faste arbeidsinntekten vedkommende har når han eller hun fratrer stillingen som gir rett til medlemskap i pensjonsordningen. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet er ikke pensjonsgivende. Med någjeldende grunnbeløp, 54 170 kroner, tilsvarer dette en inntekt på om lag 650 000 kroner.

Full alderspensjon gis etter 30 års tjenestetid, og utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Det vil si at kompensasjonsnivået er 66 prosent opp til en inntekt på 12 ganger grunnbeløpet. Ved kortere tjenestetid reduseres pensjonen forholdsmessig. Den som slutter med mindre enn tre års tjenestetid, har ikke rett til pensjon.

Dersom en person har sluttet i tjenesten før pensjonsalderen, og ble medlem av pensjonsordningen etter 31. desember 1966, regnes tjenestetid for full pensjon på en annen måte. Den skal være lik den samlede tjenestetiden vedkommende ville fått ved å fortsette i stillingen fram til pensjonsalderen, men maksimum 40 år og minimum 30 år.

Samordning

Lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser omfatter lovfestede tjenestepensjonsordninger og pensjonsordninger for ansatte i kommuner og fylkeskommuner. Dessuten omfatter samordningsloven blant annet personskadetrygdene (dvs. lovgivningen om krigspensjonering og særlovgivningen om yrkesskadetrygd) og pensjoner fra folketrygden.

Når det er opptjent rett til pensjon fra flere tjenestepensjonsordninger, skal pensjonene samordnes innbyrdes etter nærmere regler (såkalt horisontal samordning). Det er inngått en avtale om overføring av pensjonsrettigheter mellom tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor. Avtalen innebærer blant annet at den pensjonsordningen pensjonisten sist var medlem av, skal utbetale pensjon på grunnlag av tjenestetid i alle ordningene. Dermed blir det ikke aktuelt med horisontal samordning etter samordningsloven mellom disse ordningene.

Pensjon fra en tjenestepensjonsordning skal samordnes med pensjon fra en personskadetrygd og med pensjon fra folketrygden. Pensjonene skal hver for seg dekke pensjonsbehovet alene. Når det foreligger rett til flere pensjoner, blir samlet utbetaling stort sett begrenset til full pensjon i den beste ordningen, eventuelt med et visst tillegg utover dette.

Dersom det ytes pensjon fra en tjenestepensjonsordning fra en særaldersgrense (f. eks. fra 60 år), vil hele bruttopensjonen bli utbetalt (66 prosent av pensjonsgrunnlaget, eventuelt redusert etter tjenestetid). Når pensjonisten fyller 67 år og får rett til alderspensjon fra folketrygden, vil samordningen tre inn. Det samme gjelder dersom pensjonisten får uførepensjon fra folketrygden.

Tjenestepensjonen samordnes med pensjon fra henholdsvis en personskadetrygd og folketrygden etter noe forskjellige prinsipper. Det ytes i dag bare pensjon fra personskadetrygdene for visse eldre pensjonstilfeller, slik at denne typen samordning er under avvikling. Samordning med folketrygden omtales derfor først.

Reglene bygger på det prinsippet at folketrygden ligger i bunnen i pensjonssystemet, og skal utbetales fullt ut. Da folketrygden ble innført, ble det forutsatt at den stort sett skulle dekke folks pensjonsbehov. Folketrygden har opptjenings- og beregningsregler som innebærer at kompensasjonsnivået (dvs. pensjon i forhold til tidligere inntekt) er høyt for lave inntekter, og lavere for midlere og høyere inntekter. Dermed skjer det en omfordeling mellom pensjonistene.

I tjenestepensjonene i offentlig sektor er det ikke innebygd noen slik omfordeling. En fullt opptjent alderspensjon er således 66 prosent av pensjonsgrunnlaget helt opp til «taket» på inntekt som utgjør 12 G (om lag 650 000 kroner).

Dermed er det tjenestepensjonsordningenes oppgave å sørge for at det samlede pensjonsnivået blir 66 prosent av pensjonsgrunnlaget i den grad dette ikke allerede dekkes opp av folketrygden.

Samordningen skjer ved at tjenestepensjonen som hovedregel reduseres med hele tilleggspensjonen fra folketrygden og 3/4 G (som tilsvarer full grunnpensjon for pensjonist med selvforsørget ektefelle). Dette innebærer at alle med full opptjening er sikret (garantert) et pensjonsnivå på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Dette kalles bruttogarantien, og det er vanlig å betegne pensjonssystemet i offentlig sektor som et bruttosystem. Systemet innebærer blant annet at tjenestepensjonen opphever den omfordelingen som skjer gjennom folketrygden.

I en rekke tilfeller blir samlet pensjon etter samordning høyere enn det garanterte beløpet. For eksempel vil en enslig alderspensjonist, som har en grunnpensjon lik G, få G holdt utenfor samordningen. Pensjonisten vil dermed være sikret det bruttogaranterte beløpet + G.

Dersom den pensjonsgivende inntekten i folketrygden gir en høyere tilleggspensjon enn det (en beregning etter) pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen tilsier, holdes differansen utenom samordningen. Omlag 70 prosent av pensjonistene i Statens Pensjonskasse har en slik fordel, og får dermed en høyere samlet pensjon enn de er sikret ved sin bruttogaranti på 66 prosent og et tillegg på G for enslige.

Det er ellers en rekke regler om beregning av samordningsfradragene, blant annet ut fra om pensjonene er graderte, om tjenestepensjonen er opptjent i deltidsstilling og om tilleggspensjonen i folketrygden er opptjent helt eller delvis av pensjonistens avdøde ektefelle. Dermed er samordningen ofte komplisert.

Ved samordning av pensjon fra en tjenestepensjonsordning med pensjon fra en personskadetrygd skal samlet pensjon ikke overstige den høyeste av pensjonene, eventuelt regnet etter full ­tjenestetid og hel uførhet. I de fleste konstellasjonene gis det et tillegg utover dette («samordningstillegg»). Det utgjør G, men reduseres forholdsmessig dersom det ytes gradert uførepensjon fra personskadetrygden.

Dersom pensjonene overstiger maksimumsbeløpet («taket»), settes pensjonen fra tjenestepensjonsordningen ned med det overskytende beløpet. I en rekke tilfeller er pensjonen fra personskadetrygden den høyeste av pensjonene, slik at pensjonen fra tjenestepensjonsordningen utgjør G etter samordning med denne pensjonen.

5.3.3 Andre ytelser

Uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor beregnes som alderspensjonen, og slik at den som blir ufør som medlem av tjenestepensjonsordningen får medregnet tjenestetid fram til pensjonsalderen. Uførepensjonen samordnes med folketrygden på samme måte som alderspensjonen.

Gjenlevende ektefelle og barn har på visse vilkår rett til enke- eller enkemannspensjon. Det ytes også barnepensjon etter nærmere regler. Disse pensjonene har også vært samordningspliktige bruttopensjoner, men det er nylig innført et system med nettoytelser for etterlattepensjonene. De skal da verken samordnes eller inntektsprøves. I en lang overgangstid vil det fortsatt bli gitt enke- og enkemannspensjon som bruttopensjoner.

Det gis et barnetillegg til alders- eller uførepensjon på 10 prosent av pensjonen for hvert barn under 18 år som pensjonisten forsørger, likevel slik at samlet utbetaling ikke må utgjøre mer enn 90 prosent av pensjonsgrunnlaget.

5.3.4 Finansiering og administrasjon

Medlemmene i Statens Pensjonskasse betaler to prosent av lønnen i pensjonsinnskudd. Arbeidsgiverandel betales bare av virksomheter som har egne inntekter. Den delen av de årlige utbetalingene som ikke dekkes av innskuddene, dekkes ved løpende bevilgninger over statsbudsjettet. Det er ikke bygd opp fond til sikring av de framtidige pensjonsforpliktelsene i Statens Pensjonskasse.

I motsetning til Statens Pensjonskasse er de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene basert på et forsikringsteknisk system med forhåndsinnbetaling av premie. Samlet premie skal i prinsippet sikre at pensjonsrettighetene som er opptjent til enhver tid skal være sikret i fond.

Det er vanlig at medlemmene betaler et pensjonsinnskudd på to prosent av lønnen, og at pensjonen for øvrig finansieres av arbeidsgiveren (kommunen/fylkeskommunen).

Hovedtyngden av kommunene og fylkeskommunene er med i Felles Kommunal Pensjonsordning i Kommunal Landspensjonkasse (KLP), som omfatter storparten av landets kommuner/fylkeskommuner. Noen kommuner/fylkeskommuner har egne pensjonskasser, og noen har tegnet kollektive pensjonsforsikringer for sine arbeidstakere i private livsforsikringsselskap.

5.4 Supplerende tjenestepensjoner i privat sektor

5.4.1 Innledning

Lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon trådte i kraft 1. januar 2001. Sammen med lov om innskuddspensjon erstattet den det tidligere regelverket som gav vilkår for at virksomheter i privat sektor kunne kreve skattefradrag for pensjonspremie.

Lov om foretakspensjon er en videreføring av det tidligere regelverket som gjaldt for kollektive tjenestepensjoner i privat sektor. Den setter visse begrensninger (rammer) for hvordan pensjonsordningen skal være for at det skal kunne gis skattefradrag for premien. Innenfor disse rammene kan virksomheten fritt utforme ordningen.

Lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) trådte i kraft 1. januar 2001. Også ved pensjon innenfor de rammene som følger av denne loven gis det skattefradrag for premien.

5.4.2 Nærmere om foretakspensjon

Omfang

Pensjonsordningen skal omfatte alle ansatte i foretaket som er pliktige medlemmer av folketrygden, og som er fylt 20 år. Dette gjelder også deltidsansatte med minst 20 prosent av full stilling. Førtidspensjonerte arbeidstakere kan ikke fortsette som frivillige medlemmer av ordningen. Regelverket kan likevel bestemme at personer som mottar avtalefestet pensjon (AFP) kan fortsette som medlemmer av ordningen.

Pensjonsytelsene

Alderspensjon er den sentrale ytelsen, og den eneste ytelsen som en foretakspensjonsordning er pålagt å ha. Som hovedregel skal pensjonsalderen ikke settes lavere enn 67 år, men Kongen kan fastsette lavere pensjonsalder for visse stillinger.

Det kan utbetales pensjon så lenge pensjonisten lever, men det kan fastsettes i regelverket at pensjonen i en foretakspensjonsordning skal være tidsbegrenset. Pensjonen må da løpe i minst 10 år. For stillinger med lavere pensjonsalder enn 67 år, kan det fastsettes i regelverket at pensjonen bare skal løpe til fylte 67 år, eller at pensjonsytelsen skal settes ned ved fylte 67 år.

Det gjelder et såkalt forholdsmessighetsprinsipp, som blant annet går ut på at samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og en standardberegnet folketrygd ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget (lønnen) for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn.

Pensjonen kan fastsettes på tre måter

• et beløp fastsatt ut fra lønn og en standardberegnet folketrygd

• en bestemt del av lønnen

• et bestemt beløp per medlem, fastsatt i forhold til og ikke høyere enn folketrygdens grunnbeløp.

Det er visse begrensninger for maksimal pensjon (medregnet en standardberegnet folketrygd) for inntekter som overstiger seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Det kan ikke gis pensjon for inntekter som overstiger tolv ganger grunnbeløpet.

Kravet til medlemstid for å få full pensjon kan ikke settes kortere enn 30 år og ikke lengre enn 40 år. Er opptjeningstiden kortere enn kravet, får en arbeidstaker som fratrer ved pensjonsalderen en pensjon som utgjør en forholdsmessig del av full pensjon.

Slutter en arbeidstaker i virksomheten før pensjonsalderen, beholder han eller hun retten til opptjent pensjon gjennom en fripolise, såframt opptjeningstiden er minst 12 måneder. Pensjonen vil bli utbetalt fra pensjonsalderen.

En viktig regel som ble innført ved lov om foretakspensjon, er at pensjonsrettighetene opptjenes lineært, dvs. forholdsmessig etter tjenestetid ut fra den pensjonsgivende lønnen som er fastsatt til enhver tid. Innføringen av lineær opptjening fører blant annet til at det er større rettigheter som sikres arbeidstakere som slutter i foretaket før pensjonsalderen enn etter tidligere regler.

5.4.3 Nærmere om innskuddspensjon

Omfang

På samme måte som når det gjelder lov om foretakspensjon, har lov om innskuddspensjon bestemmelser om at en ordning skal omfatte alle ansatte i foretaket som er pliktige medlemmer av folketrygden og som er fylt 20 år. Det er også tilsvarende bestemmelser for deltidsansatte og førtidspensjonerte arbeidstakere.

Pensjonsytelsene

Innskuddspensjon innebærer at det spares opp midler for pensjonering. Midlene skal benyttes til pensjonering etter nærmere regler fra nådd pensjonsalder.

Innskuddspensjon omfatter bare alderspensjon. Uføre- og etterlatteytelser må i tilfelle tegnes etter lov om foretakspensjon. Som hovedregel kan alderspensjonen først komme til utbetaling ved fylte 67 år, men Kongen kan fastsette lavere pensjonsalder for visse stillinger.

Størrelsen på pensjonen avhenger for det første av hvor mye som er spart opp (satt av på arbeidstakerens konto) fram til pensjonsalderen, og hvor stor avkastningen av midlene har vært.

Arbeidsgiveren kan betale et innskudd som utgjør et likt beløp for alle ansatte, maksimalt 1/5 G (dvs. om lag 10 000 kroner), eller en prosentdel av lønnen. Det betales ikke innskudd for den del av lønnen som er under 2 G eller over 12 G. Ellers er begrensningene

• for lønn mellom 2 og 6 G, 5 prosent av lønnen

• for lønn mellom 6 G og 12 G, 8 prosent av lønnen.

Den oppsparte kapitalen må brukes til pensjon som skal løpe i minst 10 år. Det kan fastsettes i regelverket at pensjonen i utbetalingsperioden er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring. Hvis dette ikke er bestemt, kan medlemmet velge om den oppsparte kapitalen i utbetalingsperioden skal forvaltes i en spareavtale eller konverteres til pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap (evt. en pensjonskasse).

Det er fastsatt visse begrensninger i årlig utbetalt pensjon. Hvis pensjonskapitalen gir grunnlag for større utbetalinger, skal utbetalingene fordeles over flere år.

Slutter en arbeidstaker i virksomheten før pensjonsalderen, beholder han eller hun retten til den pensjonskapitalen som er opptjent. Det skal utstedes et pensjonskapitalbevis, og pensjonskapitalen skal overføres til en egen alderspensjonskonto. Dersom arbeidstakeren ikke er medlem av en annen innskudds- eller foretakspensjonsordning, har han eller hun rett til å fortsette å betale årlige innskudd til kontoen fram til pensjonsalderen.

Dersom pensjonen ikke er et forsikringsprodukt, tilfaller midlene ved dødsfall de etterlatte etter nærmere regler.

5.4.4 Finansiering. Administrasjon

Foretakspensjon

En foretakspensjonsordning er en fondsbasert ordning, og skal ha kapitaldekning for sine pensjonsforpliktelser. Gjennom årlig premiebetaling skal det avsettes tilstrekkelige midler for hvert medlem til å dekke pensjonsforpliktelsene medlemmet har opptjent (premiereserven) i løpet av året. Premiereserven kan bare benyttes til pensjonering av vedkommende medlem. Foretakspensjonen er et forsikringsprodukt, og dette innebærer blant annet at dersom et medlem dør, tilfaller midlene de øvrige forsikrede medlemmene av ordningen (såkalt dødelighetsarv).

En foretakspensjonsordning kan organiseres som pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap eller i en pensjonskasse.

Det er normalt arbeidsgiveren som betaler premien, men det er ikke noe i veien for at arbeidstakerne og arbeidsgiverne avtaler at arbeidstakerne skal betale et begrenset tilskudd. Dette tilskuddet kan ikke utgjøre mer enn 4 prosent av arbeidstakerens lønn, og ikke i noe tilfelle mer enn halvparten av premien som betales for arbeidstakeren.

Den årlige premien som beregnes er i utgangspunktet fast, men endres når pensjonsytelsene endres, for eksempel ved lønnsforhøyelse. Det lineære opptjeningsprinsippet innebærer at en arbeidstaker hvert år opptjener en forholdsmessig del av pensjonen regnet fra ansettelsen til pensjonsalderen.

En foretakspensjonsordning er knyttet til foretaket (bedriften), og for bedrifter av en viss størrelse skal det opprettes en styringsgruppe der medlemmene skal være representert. Foretaket har plikt til å gi arbeidstakerne skriftlige opplysninger om regelverket, endringer mv.

Foretakspensjonsordningene kommer inn under regler i forsikringslovgivningen, blant annet om forvaltning av midler. Kredittilsynet fører tilsyn med foretakspensjonsordningene.

Innskuddspensjon

Som nevnt ovenfor finansieres innskuddspensjonen ved at det spares opp midler til pensjon. Midlene kan samles opp i en bank, et forvaltningsselskap for verdipapirfond, et forsikringsselskap eller en pensjonskasse. Ellers er det tre alternativer for forvaltningen av midlene:

• Felles forvaltning. Institusjonen (banken osv.) der midlene er plassert forvalter kapitalen etter eget skjønn, innenfor de rammer myndighetene har gitt. Avkastningen fordeles da forholdsmessig på all den kapitalen som institusjonen har til felles forvaltning. Avkastningen tilføres forholdsmessig den enkelte arbeidstakers konto.

• Kollektiv forvaltning. Pensjonskapitalen forvaltes av bedriften som en kollektiv investeringsportefølje. Bedriften bestemmer plasseringen innenfor de rammene som gjelder. Avkastning/tap skal årlig tilordnes pensjonskapitalen forholdsmessig for hver enkelt arbeidstaker.

• Individuell forvaltning. Arbeidstakeren be­stem­mer selv hvordan midlene skal forvaltes, innenfor institusjonens regelverk.

Fra pensjoneringstidspunktet kan kapitalen konverteres til en pensjonsforsikring, og kan da bare forvaltes av et forsikringsselskap (evt. en pensjonskasse). Dersom kapitalen fortsatt ikke skal ha noe forsikringselement, kan den også i pensjoneringsperioden forvaltes av en bank eller et forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Innskuddspensjonsordningene er også knyttet til foretaket (bedriften), og det er bestemmelser om styringsgruppe, informasjon til medlemmene mv.

Også innskuddspensjonsordningene kommer inn under regler om forvaltning av midler, tilsynsmyndighet mv., og vil dessuten omfattes av forsikringslovgivningen dersom pensjonene er utformet som forikringsprodukter.

5.4.5 Engangsbetalt alderspensjon

Lov om foretakspensjon har også regler om engangsbetalt alderspensjon.

Denne pensjonsformen har likhetstrekk ved innskuddspensjon ved at arbeidsgiveren betaler et årlig innskudd. Man bestemmer hva som skal betales inn – normalt en prosentdel av lønnen – men definerer ikke pensjonsytelsen.

Den engangsbetalte alderspensjonen er et forsikringsprodukt. I prinsippet kjøpes det hvert år en alderspensjon ut fra innbetalingen det året. Den endelige alderspensjonen vil da bli summen av alle pensjonene opptjent i de enkelte årene. Her vil det altså ikke være noe sluttlønnsprinsipp.

Det er flere alternativer for forvaltning av midlene, nemlig de samme som etter lov om innskuddspensjon, se ovenfor.

Fordi pensjonen er et forsikringsprodukt, må ordninger med engangsbetalt alderspensjon organiseres som pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap eller i en pensjonskasse.

5.4.6 Kombinerte pensjonsordninger

I juni 2002 vedtok Stortinget endringer i lovene om foretakspensjon og innskuddspensjon som gjør det mulig for et foretak å kombinere disse ordningene. Det kreves at ytelsesordningen ligger i bunnen, og at innskuddsordningen kommer som et supplement. Samtlige ansatte skal være medlemmer av begge ordningene.

Det blir også mulig å kombinere vanlig ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon med engangsbetalt alderspensjon etter den samme loven.

Endringene har foreløpig ikke trådt i kraft.

5.5 Avtalefestet pensjon (AFP)

5.5.1 Innledning

Ordningene med avtalefestet pensjon bygger på tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Den første AFP-ordningen ble innført ved inntektsoppgjøret i 1988 gjennom en avtale mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO, daværende NAF). Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har inngått en tilsvarende avtale med NHO, og er knyttet til den samme ordningen. Senere er det avtalt flere AFP-ordninger i privat sektor (i bank og finansnæringen og i virksomheter med offentlig tilknytning, der arbeidsgiverforeningen er NAVO). Det er også avtaler om avtalefestet pensjon i offentlig sektor. Om lag 60 prosent av de yrkesaktive er i dag omfattet av AFP.

Formålet med avtalefestet pensjon var å gi slitne arbeidstakere som hadde vært lenge i yrkeslivet, en fleksibel mulighet til å gå av med pensjon før de nådde pensjonsalderen i folketrygden, 67 år.

Staten bidrar til finansieringen av AFP-ordningene i privat sektor. Det er gitt en egen lov om statstilskott til avtalefestet pensjon (lov 23. desember 1988 nr. 110), der det settes krav til blant annet pensjonsalder, pensjonsvilkår, pensjonsberegning og finansiering for at en ordning skal få statstilskudd.

5.5.2 Omfang

Ordningene i privat sektor omfatter arbeidstakere i bedrifter innenfor områder der det er tariffavtaler mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere, og der AFP inngår i tariffavtalen.

5.5.3 Pensjon

Pensjonsalderen i AFP-ordningene er i dag 62 år. Arbeidstakeren må være ansatt i en annens tjeneste på det tidspunktet pensjonen tas ut, og være reell arbeidstaker, dvs. ikke motta pensjon eller tilsvarende ytelser uten motsvarende arbeidsplikt. Det er visse vilkår med hensyn til tidligere inntekt, og det stilles krav om at inntektsgivende arbeid opphører eller reduseres. Etter vedtektene for AFP-ordningene stilles det dessuten krav til tilknytning til bedriften/AFP-ordningen.

AFP kan ikke gis i kombinasjon med uførepensjon, etterlattepensjon, rehabilitetspenger eller attføringspenger fra folketrygden.

Pensjonen beregnes etter mønster av pensjon fra folketrygden, dvs. med grunnpensjon og tilleggspensjon. På samme måte som ved uførepensjon, får pensjonisten medregnet framtidige pensjonspoeng til og med det året han eller hun fyller 66 år. De framtidige poengene godskrives pensjonisten for hvert år, slik at pensjonspoeng og poengår regnes med når han eller hun får alderspensjon fra folketrygden.

I AFP-ordningen i LO/NHO-området ytes det som en del av den tariffestede sluttvederlagsordningen et skattefritt AFP-tillegg på 11 400 kroner per år. I de andre AFP-ordningene er AFP-tillegget skattepliktig, og utgjør 20 400 kroner per år.

AFP-pensjonen, inkludert vedtektsfestede tillegg, skal maksimalt utgjøre 70 prosent av tidligere pensjonsgivende inntekt.

Dersom vedkommende har inntekt ved siden av AFP-pensjonen, blir pensjonen redusert (gradert) etter nærmere regler.

5.5.4 Finansiering

Statens tilskudd til AFP- ordningene i privat sektor utgjør 40 prosent av utgiftene til løpende pensjoner, bortsett fra de vedtektsfestede AFP-tilleggene, for pensjonister i alderen 64-67 år. For øvrig finansieres AFP-ordningene i privat sektor av arbeidsgiverne etter noe forskjellige modeller. Pensjonen for 62- og 63-åringene finansieres således fullt ut av arbeidsgiverne, som også betaler arbeidsgiveravgift til folketrygden for tilskuddene til AFP-ordningen.

Per 31. desember 2001 var det i alt 15 365 AFP-pensjonister i privat sektor, hvorav 10 235 i alderen 64-67 år. Statens tilskudd til AFP-pensjonene for denne aldersgruppen var 516,1 mill. kroner i 2001. I forslaget til statsbudsjett for 2003 er gjennomsnittlig antall AFP-pensjonister i alderen 64-67 år i 2003 anslått til 11 820 personer. Det er lagt til grunn en gjennomsnittlig pensjon (ekskl. AFP-tillegget) på om lag 144 600 kroner og foreslått bevilget 686 mill. kroner i statstilskudd.

Undersøkelser indikerer at om lag 20 prosent av AFP-pensjonistene ville hatt uførepensjon fra folketrygden. AFP avlaster dermed folketrygden for utgifter. Dersom en forutsetter at det i alt vil være 17 500 AFP-pensjonister i 2003, kan det anslås at folketrygden avlastes for om lag 500 mill. kroner i utgifter til uførepensjon.

For øvrig medfører AFP økte utgifter for folketrygden fordi AFP-pensjonistene tjener opp rettigheter i form av pensjonspoeng uten å betale samme trygdeavgift som arbeidstakere.

5.5.5 AFP i offentlig sektor

De tariffestede AFP-ordningene i statlig og kommunal sektor yter alderspensjon etter samme regler som i privat sektor for 62, 63 og 64-åringer. Det gis et skattepliktig AFP-tillegg på 20 400 kroner per år.

Fra fylte 65 år får pensjonistene en tjenestepensjon (fra Statens Pensjonskasse eller en kommunal pensjonsordning). Det gjelder en garantiordning som sikrer at de ikke får mindre pensjon enn om AFP-regelverket (fra 62 til 65 år) hadde blitt lagt til grunn.

AFP-ordningen i staten finansieres over statsbudsjettet og administreres av Statens Pensjonskasse. Trygdekontorene utbetaler pensjonene, og foretar beregning av pensjonene for 62-, 63-, og 64-åringene. I kommunesektoren administreres ordningene av de kommunale tjenestepensjonsordningene, og finansieres av arbeidsgiverne (kommuner og fylkeskommuner).

5.6 Pensjonstrygden for sjømenn

5.6.1 Innledning

Pensjonstrygden for sjømenn er den eldste av våre tre lovfestede tidligpensjonsordninger for særskilte yrkesgrupper. I tillegg til denne ordningen og pensjonstrygden for fiskere er det en lovfestet ordning for skogsarbeidere. Den er for tiden under avvikling, se punkt 5.7.

Pensjonstrygden for sjømenn ble opprettet ved lov 3. desember 1948 nr. 7. Ordningen har vært revidert flere ganger, og det løper en del pensjoner etter spesielle overgangsregler knyttet til fartstid til sjøs før 1. januar 1967, herunder under andre verdenskrig. Disse overgangsreg­lene vil ikke bli omtalt her.

5.6.2 Omfang

Pensjonstrygden for sjømenn er en pliktig trygdeordning (medfører obligatorisk medlemsskap). Hovedregelen er at trygden omfatter norske statsborgere og personer med fast bopel i Norge som er ansatt som arbeidstakere på skip/innretning i sjøen som går inn under trygden («skip i pensjonstrygden»). Dette er ethvert skip, fiske- og fangstfartøy, borefartøy og annen flyttbar innretning i sjøen som har eget framdriftsmiddel eller utstyr for boring etter undersjøiske naturforekomster, og som er innført i norsk skipsregister (NOR eller NIS) med minst 100 bruttotonn (BT). Visse andre skip er omfattet etter særlige regler.

EØS-avtalen medfører at Pensjonstrygden for sjømenn også omfatter statsborgere fra andre EØS-land som arbeider på norskregistrerte skip. Flytende innretninger som ikke defineres som skip faller her utenfor.

På fartøyer som driver fiske og fangst – og som er over 100 bruttotonn, se over – omfatter pensjonstrygden bare arbeidstakere ansatt i visse stillinger (bl.a. skipsfører, styrmann, bestmann, maskinist, stuert og kokk). Fiskere omfattes ikke av pensjonstrygden for sjømenn.

Arbeidstakere som på grunn av stillingen om bord er medlem av Statens Pensjonskasse eller en kommunal eller fylkeskommunal pensjonskasse, er unntatt fra pensjonstrygden for sjømenn. Også personer ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet på turistskip registrert i NIS er unntatt. Dessuten er det gjort særskilte unntak for enkelte grupper arbeidstakere som ikke tilhører mannskapet.

5.6.3 Alderspensjon

Pensjonsalderen er som hovedregel 60 år, men er høyere (opptil 65 år) for arbeidstakere som begynte i tjenesten etter 31. desember 1968, og som har opptjent mindre enn 120 fartsmåneder etter fylte 40 år. For å få pensjon før fylte 62 år må sjømannen ha sluttet i yrket. Det er en viss adgang til å ta ut sjømannspensjonen før pensjonsalderen – tidligst fra 55 år – for personer med lang fartstid. Pensjonen vil da bli redusert i hele utbetalingsperioden fram til 67 år.

For å få pensjon må tjenestetiden – pensjonsgivende fartsmåneder – være minst 150 måneder (12 år). For å få full pensjon er kravet til opptjening 360 måneder (30 år).

Tjenestetid i pensjonstrygden for fiskere medregnes for å nå opp i minstekravet på 150 fartsmåneder forutsatt at det er opptjent minst 12 pensjonsgivende fartsmåneder i pensjonstrygden for sjømenn.

Pensjonen beregnes etter satser per opptjent fartsmåned. Satsene er ulike for overordnede og underordnede sjømenn. Det gis tillegg for forsørgede barn under 18 år med 10 prosent av pensjonen for hvert barn.

Pensjonssatsene som gjelder fra 1. mai 2002 og årsbeløpene for full pensjon framgår av tabell 5.1.

Pensjonssatsene er knyttet til grunnbeløpet i folketrygden, og reguleres dermed automatisk når grunnbeløpet endres.

Som en tidsbegrenset ordning ble det fra 1. januar 2001 innført et tillegg til sjømannspensjonen. Tillegget ytes etter nærmere fastsatte vilkår til sjømenn som har seilt fram til/fram mot pensjonsalderen. Tillegget er inntektsprøvd. Det gis ikke til personer som har en inntekt over 2 G ved siden av pensjonen. Tillegget utgjør 23 prosent av pensjonen for personer født i årene 1934-42. Maksimalt tillegg fra 1. mai 2002 er 40 816 kroner. Tillegget skal trappes ned for senere årsklasser, og er f.eks. 20 prosent av pensjonen for personer født i årene 1943-45. De siste årsklassene som vil få tillegget er de som er født i årene 1960-64. For dem vil tillegget være 5 prosent av pensjonen.

5.6.4 Samordning/tilpassing til andre pensjoner

Samordningen skjer etter samme prinsipper som for pensjonstrygden for fiskere, dels etter samordningsloven, dels etter regler i lov om pensjonstrygd for sjømenn.

Samordningen skjer etter samordningsloven når

• sjømannspensjonisten har opptjent rett til en annen tjenestepensjon som omfattes av samordningsloven, f. eks. pensjonstrygden for fiskere, Statens Pensjonskasse eller en kommunal tjenestepensjonsordning (såkalt horisontal samordning). Summen av pensjonene skal som hovedregel ikke overstige full pensjon i den ordningen der det sist er opptjent pensjon. Det er den sistnevnte ordningen som eventuelt setter ned pensjonen.

• sjømannspensjonisten har etterlattepensjon fra folketrygden. Det skal gjøres fradrag for eventuelt særtillegg og for grunnpensjon (maksimalt G).

Tilpassingen skjer etter lov om pensjonstrygd for sjømenn når pensjonisten har uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden, eller avtalefestet pensjon (AFP). Regelen er den samme for sjømannspensjonen som for fiskerpensjonen. Sjømannspensjonen faller bort når det ytes uførepensjon mv. fra folketrygden for hel uførhet, eller det ytes uredusert AFP-pensjon. Er ytelsen fra folketrygden/avtalefestet pensjon gradert, faller en tilsvarende del av sjømannspensjonen bort.

En fullt opptjent sjømannspensjon tar sikte på å dekke behovet for inntekt fra 60 til 67 år. Også uførepensjon mv. fra folketrygden og AFP-pensjon tar sikte på å dekke inntektsbehovet. Sjømannspensjon og pensjon fra folketrygden beregnes imidlertid etter forskjellige prinsipper. Sjømannspensjonen beregnes etter fastsatte satser for fartstid som overordnet eller underordnet sjømann. I folketrygden har inntekten fra og med 1967 direkte betydning for hvor stor pensjonen blir. Tilsvarende gjelder for AFP. Inntektsforholdene til sjøs varierer, og personer som har opptjent samme sjømannspensjon, kan ha opptjent forskjellig pensjon fra folketrygden.

Disse forholdene gjør at en uførepensjon mv. kan være mindre enn det beløpet en sjømannspensjon ville utgjort for pensjonisten. For å unngå at noen taper på å ha uførepensjon mv. fra folketrygden eller avtalefestet pensjon istedenfor sjømannspensjon, skal pensjonstrygden for sjømenn i slike tilfeller utbetale differansen som en løpende ytelse (overgangstillegg).

5.6.5 Finansiering

Pensjonstrygden for sjømenn finansieres etter utligningsprinsippet. Utgiftene i et år skal dekkes av inntekter i det samme året. Pensjonstrygdens inntekter er arbeidstakeravgift, rederiavgift og avkastning av fond. Det er visse statstilskudd, vesentlig til et særskilt krigsfartstillegg som ytes etter overgangsregler. Trygden er garantert av staten.

Arbeidstakeravgiften er faste månedlige beløp som er knyttet til grunnbeløpet i folketrygden, og som dermed G-reguleres. Overordnede sjømenn betaler fra 1. mai 2002 kr 634 per måned (dvs. kr 7 608 per år), mens underordnede betaler kr 493 per måned (dvs. kr 5 916 per år).

Rederiavgiften er som hovedregel 3,3 prosent av arbeidstakerens bruttoinntekt om bord (og av blant annet feriepenger, fritidskompensasjon og sykepenger som arbeidsgiveren utbetaler). I fiske og fangst (der bestemte stillinger på fartøyer over 100 bruttotonn er pliktig omfattet av pensjonstrygden for sjømenn, se ovenfor) er rederiavgiften faste beløp. Den utgjør 150 prosent av arbeidstakerens avgift, dvs. for tiden 11 412 kroner per år for en person i overordnet stilling, for eksempel en styrmann eller en maskinist. Dette er relativt lavere enn det som ellers betales i rederiavgift. For eksempel var samlet beløp som ble innbetalt i rederiavgift i 2001 om lag 90 prosent høyere enn beløpet som ble innbetalt i arbeidstakeravgift.

Pensjonstrygden for sjømenn har et fast grunnfond på 186 mill. kroner der kapitalen ikke kan røres. I tillegg har det gjennom årene vært bygd opp et reguleringsfond. Ordningen har imidlertid gått med underskudd siden 1994. Dette skyldes hovedsakelig en sterk nedgang i antall sjøfolk, dvs. medlemmer som det betales arbeidstaker- og rederiavgift for, i forhold til de pensjonsrettighetene som er tjent opp ved tidligere fartstid til sjøs. De årlige underskuddene er belastet reguleringsfondet. Dette fondet utgjorde 1 468 mill. kroner per 31. desember 1993, og var redusert til 271 mill. kroner per 31. desember 2001.

Situasjonen i pensjonstrygden for sjømenn illustrerer at et utligningssystem for finansiering av pensjoner er sårbart når antall medlemmer reduseres, slik at det blir færre til å betale pensjonene til forrige generasjon, se kapittel 6, punkt 6.6 om finansiering av pensjoner.

Et offentlig utvalg som vurderte sjømannspensjonen (NOU 1999: 6) mener at statsgarantien må dekke underskudd som skyldes at antall sjømenn som det betales premie for reduseres betydelig i forhold til antall pensjonister. Beregninger utvalget foretok viste at med de pensjoner som utbetales er det ikke rimelig å øke avgiftsnivået.

En regner med at reguleringsfondet i pensjonstrygden for sjømenn vil være brukt opp i løpet av 2003, og at staten dermed må innfri sitt garantiansvar. Det er gjort beregninger som viser at med undret antall medlemmer, 3 prosent grunnbeløpsøkning i året og 3 prosent realrente, utgjør kontantverdien av statsgarantien om lag 1 460 mill. kroner for perioden 2003-2012. Etter disse beregningene vil pensjonstrygden for sjømenn være i økonomisk balanse fra 2013.

5.7 Pensjonstrygden for skogsarbeidere

Pensjonstrygden for skogsarbeidere ble opprettet ved lov 3. desember 1951 nr. 2 som en pliktig pensjonsordning for tilsatte i skogsarbeid.

Stortinget vedtok i 1995 å avvikle ordningen. Trygdeplikten opphørte etter 31. desember 1995.

Pensjonstrygden for skogsarbeidere har vært finansiert av næringen selv gjennom medlemspremie og arbeidsgivertilskott. Staten har garantert for trygdens utgifter. Det har ikke vært behov for å anvende denne garantien.

Ordningen gav rett til en førtids alderspensjon fra fylte 63 år og fram til fylte 67 år. I en overgangstid ytes det fortsatt skogsarbeiderpensjon for nærmere bestemte årsklasser. Årspensjon ved full opptjening, 1500 premieuker, er lik folketrygdens grunnbeløp, dvs. kr 54 170 fra 1. mai 2002. Minste opptjeningstid for å få en forholdsmessig redusert pensjon er 750 uker. Tillegg for forsørget ektefelle og forsørgede barn under 18 år gis etter nærmere regler. Reglene for samordning og tilpassing til andre pensjons- og trygdeytelser er som for pensjonstrygden for fiskere og pensjonstrygden for sjømenn.

Avviklingen av skogsarbeidertrygden skjedde etter ønske fra tariffpartene, Fellesforbundet og Skogbrukets Landsforening. De mente at ordningen hadde utspilt sin rolle fordi det var innført avtalefestet pensjon (AFP) med betydelig høyere pensjonsnivå enn i skogsarbeidertrygden.

Avviklingsperioden tok til 1. januar 1996. Fra denne datoen opphørte opptjeningen av tjenestetid (premieuker). Personer som hadde opparbeidet rettigheter i trygden skulle få kompensasjon for dette på følgende måte:

• Medlemmer som allerede hadde nådd pensjonsalderen før 1. januar 1996 og hadde rett til løpende pensjon (om lag 250 pensjonister): Pensjonen skulle løpe til 67 år etter gjeldende regler, dvs. at den ble redusert eller falt bort pga. samordning med bl.a. uførepensjon og AFP.

• Medlemmer født i årene 1934-38 og som hadde opptjent minst 750 uker per 31. desember 1995 (om lag 300 personer): Det ytes skogsarbeiderpensjon fra fylte 63 år basert på opptjeningen per 31. desember 1995. Pensjonen løper til 67 år, men kan reduseres eller falle bort pga. samordning med bl.a. uførepensjon og AFP. Medlemmene født i 1938 vil bli 67 år i 2005, dvs. at alle løpende skogsarbeiderpensjoner vil være avviklet i løpet av 2005.

• Medlemmer født etter 1938 og som hadde opptjent minst 750 uker per 31. desember 1995 (om lag 450 personer): Det gis en kompensasjon i form av en engangsutbetaling som svarer til en årspensjon beregnet etter antall premieuker. Engangsutbetalingen gis fra fylte 63 år. Det skjer samordning med uførepensjon mv. og avtalefestet pensjon på samme måte som for løpende pensjon.

• Medlemmer som hadde opptjent fra 76 til 749 premieuker før 1. januar 1996 (om lag 3 500 personer): Disse fikk tilbakebetalt premien beregnet etter gjeldende regler (dvs. uten renter). Beløp under 100 kroner ble ikke refundert. Utbetalingene skjedde i 1996.

Avviklingen av pensjonstrygden for skogsarbeidere finansieres i din helhet av trygdens fond. Grunnfondet og reguleringsfondet ble slått sammen per 31. desember 1995, og utgjorde da 72,9 mill. kroner. Fondet ble overført fra Norges Bank til Rikstrygdeverket den 12. januar 2001, og utgjorde da 67,4 mill. kroner. Pensjonstrygden har således god økonomi, og det er på det rene at det vil bli et overskudd når ordningen er helt avvik­let. Partene i næringen har gitt uttrykk for noe forskjellig syn på hvordan et overskudd bør disponeres, enten at det opprettes et fond som disponeres av partene i fellesskap eller at midlene fordeles og tilbakeføres partene. Det vises til Ot.prp. nr. 5 (1995-96) der det framgår at departementet fant at en først burde ta standpunkt til dette på et senere tidspunkt når en hadde nærmere oversikt over størrelsen på overskuddet. Regler for hvordan overskuddet skal anvendes skal etter loven gis av Kongen.