6 Viktige spørsmål for utvalgets arbeid

6.1 Innledning

I dette kapitlet er det samlet opplysninger som har betydning når en skal utrede og vurdere forskjellige alternativer for pensjonsordning for fiskerne. Det gis en beskrivelse av fiskernes yrkesliv og forholdene i næringen (6.2), og det gjengis resultater fra forskjellige undersøkelser om inntektsforhold for fiskere og tidligere fiskere (6.3 og 6.4). Videre behandles fiskermanntallet (6.5), der blant annet personer med fiske og fangst som hovedyrke er registrert, og som er grunnlag for blant annet pliktig medlemskap i pensjonstrygden for fiskere.

Pensjoner kan finansieres på flere måter. Som bakgrunn for utvalgets vurdering gis det en generell omtale av finansieringsprinsippene (6.6).

6.2 Fiskerne og fiskerinæringen

6.2.1 Innledning

Fiske er en svært variert næringsvei, og yrkesmønsteret er forskjellig fiskerne imellom. Fiske er basert på tradisjonelle metoder og kunnskaper, samtidig som det er en moderne, teknologisk avansert og vitenskapsbasert aktivitet. Mange mennesker er innom næringen, og mange går ut av den etter kortere eller lengre tid.

Det er store forskjeller i yrkesutøvelsen blant fiskerne, fra de som driver sjarkfiske og kystfiske til de som er sysselsatt i havfiskeflåten. Avlønningen i flåten består av lott og sjøhyre.

Forsker Jahn Petter Johnsen, Norsk senter for bygdeforskning, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har laget en utredning for utvalget om yrkestilpassinger blant fiskere. Utredningen er blant annet basert på undersøkelser i materialet til Garantikassen for fiskere og materiale innsamlet ved intervjuer av fiskere og personer som arbeider med fiskeflåten i perioden 1996-2000. Johnsens utredning følger som vedlegg. Punkt 6.2.2 er for en stor del basert på Johnsens framstilling.

6.2.2 Fiskerne og deres yrkesmønster

Yrkesmønsteret i fiske

Det framgår av Jahn Petter Johnsens utredning at undersøkelser i materialet til Garantikassen for fiskere indikerer at halvparten av et «kull» fiskere forsvinner fra fiske i løpet av de to, tre første åra. Deretter er avgangen fra kullet mye mindre. Med et kull menes de fiskerne som er registret med sin første innbetaling til pensjonstrygden for fiskere i et år.

Når en ser på de beskrivelsene Johnsen har samlet inn om enkeltfiskeres livsløp, er det påfallende at de fleste har sin mest varierte erfaring nettopp i sine første fiskerår. Det synes med andre ord å være et visst sammenfall mellom utviklingen i grupper av fiskere og de individuelle livsløpene. De fleste av fiskerne som er intervjuet forteller at de fikk variert erfaring i løpet av de første 3-5 åra som fiskere. Noen av dem gikk faktisk både inn og ut av fiske i løpet av den første perioden. Deretter blir samtlige karrierer mer stabile. Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak. Det er eksempler på folk som har vært på samme båt fra de begynte, men de fleste har variert erfaring.

Det er et utall av mulige tilpassinger blant fiskere, men i hovedtrekk kan en si at etter 3-5 år preges de fleste fiskeres yrkesliv av stabilitet og av spesialisering mot ett eller noen få fiskerier. Det synes å være få fiskere som vandrer mellom mange fiskerier gjennom hele sitt yrkesliv. I materialet er det også tydelig at fiskerne er stabile i forhold til rederi og fartøy. Også de som kombinerer forskjellige typer fiskeri, veksler i stor grad mellom faste fartøy. Samtaler med fiskerirettledere, utredninger og forskningsrapporter bekrefter dette bildet. De fleste fiskefartøy har en kjerne av fast mannskap, og utskiftinga i dette kjernemannskapet er ikke stor. Samtidig er det noen flåtegrupper som har mer ustabilitet enn andre. Undersøkelser viser at også disse fartøyene har et relativt stabilt kjernemannskap. Utskifting skjer blant dem som inntar plassene som har lavest status om bord. Dette «randsonemannskapet» som er den mest ustabile mannskapsgruppa, rekrutteres blant de yngre årsklassene og blant fiskere som er tidlig i sin karriere. Randsonemannskapet består dermed i stor grad av fiskere i den mest ustabile fasen av karrieren.

Det har liten hensikt å beskrive idealtypiske fiskerkarrierer, fordi den lokale variasjonen er for stor. Det kan være store forskjeller i fiskernes tilpassinger mellom to steder som i geografisk avstand ligger nært hverandre. Nedenfor er det gjort noen inndelinger i grupper ut fra det materialet som har vært til rådighet. Disse gruppene er:

1. Båteiere og mannskap i havfiskeflåten.

2. Kystfiskere med hele norskekysten som fiskefelt.

3. Sjarkfiskere.

4. Kombinasjon kystfiske-havfiske.

5. Fiskere i nedtrappingsfasen.

I Budsjettnemda for fiskerinæringens (2001) lønnsomhetsundersøkelse for 2000, er sysselsettinga i ulike fiskerier estimert. Total sysselsetting i den helårsdrevne fiskeflåten er anslått til ca 10 400 1 mann. Disse utfører ca 7740 årsverk. I tillegg til dette kommer sysselsettinga på helårsdrevne fartøy under 8 m og i den ikke helårsdrevne flåten.

• Av de 10 400 fiskerne som er sysselsatt i den helårsdrevne flåten er ca. 6 000 sysselsatt i havfiskeflåten, altså det som her er definert som gruppe 1. Dette er i hovedsak fiskefartøy på 28 m eller større.

• Vel 3 000 fiskere er sysselsatt i det som er definert som gruppe 2, som i stor grad utgjøres av fiskefartøy mellom 13 og 27,9 m. Mellom 1 400 og 1 500 fiskere har sitt virke i den helårsdrevne flåten under 13 m, som her er definert som gruppe 3.

• Fiskere i nedtrappingsfasen, gruppe 5, vil en i hovedsak finne blant de fiskerne som er over 60 år på blad B i fiskermanntallet. I følge fiskermanntallet var det 1677 fiskere over 60 år på blad B i 2000. Det er imidlertid ikke alle disse som kan sies å være i en nedtrappingsfase.

Hvor mange som kombinerer kystfiske og havfiske, er det umulig å si, men det er grunn til å tro at et betydelig antall fiskere både i gruppe 1, 2 , 3 og 5 driver ulike fiskerier i kombinasjon.

Nærmere om undersøkelsen av materialet fra Garantikassen

For å undersøke hvordan noen utvalgte årskull av fiskere har utviklet seg over tid, har Jahn Petter Johnsen i samarbeid med Garantikassen for fiskere gjort noen analyser av innbetalinger av medlemspremie til pensjonstrygden for fiskere. Et årskull er da definert som de fiskerne som foretar sin første innbetaling av medlemspremie til pensjonstrygden i løpet av et kalenderår, eventuelt det første året det gis fritak for innbetaling.

Det presiseres at undersøkelsen ikke omfatter det totale antallet fiskere som var oppført i blad B i fiskermantallet for de enkelte årskullene. Dette skyldes at ikke alle fiskere som har vært oppført på blad B har betalt medlemspremie til pensjonstrygden for fiskere. I denne forbindelse skal en merke seg at pensjonstrygden i årene 1971 – 1994 i praksis fungerte som en frivillig ordning. Årsaken var at medlemspremien ikke kunne tvangsinndrives og at det heller ikke fantes noen annen reaksjonsmulighet når premien ikke ble innbetalt. Undersøkelsen gir likevel en indikasjon på hvordan ulike kull med fiskere utvikler seg. Undersøkelsen omfatter fem årskull av fiskere fra 1965 til 1995, og resultatet er presentert i tabell 6.1.

Tabell 6.1 viser at ut fra innbetalinger til fiskerpensjonen er avgangen fra fiskerkullene størst de to første åra, men reduksjonen blir mindre og mindre for hvert år som går. Omkring halvparten av 1965-, 1985- og 1995-kullet forsvant i løpet av de to første åra i fiske. Deretter ble det større stabilitet. Også i de andre kullene er det nedgang i antallet i løpet av de to første åra.

Det ble gjort en tilsvarende analyse for 1995-kullet for fiskere bosatt i noen utvalgte kommuner. I hovedtrekk viser den en liknende utvikling på kommunenivå.

Utviklingen i antall fiskere

Antallet fiskere har blitt redusert gjennom en rekke år. Tabell 6.2 viser utviklingen for fiskere registrert i fiskermanntallet fra midten av 1900-tallet fram til 2001.

Tabell 6.2 viser både de som ifølge fiskermanntallet hadde fiske som hovedyrke og de som har fiske som biyrke. Som det framgår, gikk antallet som var registrert med fiske som hovedyrke ned fra 68 400 personer i 1948 til 13 700 personer i 2001. Den betydelige reduksjonen i antallet fiskere har blant annet sammenheng med effektiviseringen av fangstmetodene og utrustningen av fartøyene. Det har skjedd store endringer i flåtestrukturen, og en må regne med at denne utviklingen fortsetter. Det er også en rekke andre faktorer som vil ha betydning for hvor mange personer som vil livnære seg ved fiske i framtida. En må regne med at antallet fiskere vil fortsette å synke i årene framover.

Tabell 6.3 viser antall personer registrert i fiskermanntallet med fiske som hovedyrke i perioden 1992-2001, og hvordan disse fiskerne fordeler seg på aldersgrupper.

Det framgår at det er et relativt stort antall personer som fortsetter i fisket fram mot 60 år. Aldersgruppen 50-59 år er de senere årene like sterkt representert blant fiskerne som yngre aldersgrupper. Det hører imidlertid med i bildet at de eldre årsklassene begynte som yrkesfiskere i en tid da flere drev heltidsfiske enn i dag.

6.2.3 Norsk fiskerinæring

Generelt

Norsk fiskeeksport har de siste 10-15 årene økt jevnt. I 2001 gav fiskerinæringen Norge eksportinntekter på 30,5 milliarder kroner, en nedgang på ca. 1 milliard fra året før. Disse eksporttallene plasserer fiskerinæringen som den viktigste eksportnæringen i Norge etter olje og gass. Hvert år skaffer den landet et stort netto overskudd. Hele 90 prosent av alt som blir fisket i Norge, eksporteres til utlandet. Omsetningen innenlands er på omlag 4,8 milliarder kroner. Verdien av tradisjonelt fiske og fangst på førstehånd (fra fisker) var i 2001 ca. 11,5 milliarder kroner.

Den suverent største fiskerinasjonen i verden er Kina, som produserer over 40 mill. tonn sjømat i året gjennom fiske og oppdrett. Så følger Peru, Chile, Japan og USA. Norge er verdens 10. største fiskerinasjon med en årlig produksjon gjennom fiske og oppdrett på 3-3,5 mill. tonn sjømat. Målt i kvantum er det bare Russland som er større enn Norge av de europeiske landene. Målt i verdi vil Norge komme enda høyere opp på listen over de viktigste fiskerinasjonene i verden.

Norge forvalter noen av mest produktive havområdene i verden. Havområdene våre er 2 mill. kvadratkilometer, og er ca. 7 ganger større enn fastlandsnorge. De består av områdene ut til 200 nautiske mil fra norskekysten, områdene i fiskerisonen ved Jan Mayen og områdene i fiskevernsonen rundt Svalbard. Norge har også gjennom gjensidige kvoteavtaler fiskerettigheter i de økonomiske sonene til en rekke andre land, herunder Russland, Island, Grønland, Færøyene og EU. Norske fiskere deltar også i regulerte fiskerier i internasjonale havområder, både i det nordøstlige Atlanterhavet, i det nordvestlige Atlanterhavet (øst for Canada) og på den sørlige halvkulen.

Fiskerinæringen består av mange aktører og yrkesgrupper. Omlag 13 700 fiskere fordelt på alle typer fartøy og redskap har fiske som hovedyrke. I oppdrettssektoren er det omlag 3 500 årsverk, og i foredlingsindustrien omlag 10 000 sysselsatte. Utover dette arbeider 5-600 personer med eksport. I tillegg kommer et omfattende nett av tilknyttede virksomheter; verft og verksteder, redskapsindustrien, elektronikk, fiskeletingsutstyr, kjøle-/fryseteknikk, transport, bank/finans og øvrig servicevirksomhet. Det er også mange arbeidsplasser knyttet til næringen i offentlig forvaltning, i forskning og i utdanningssektoren.

Fram til 1970-tallet (80-tallet for kystflåten) var det fritt fram å høste av fiskeressursene. Siden den tid er fiskerinæringen blitt strengt regulert gjennom et komplisert nett av lovverk, kvoter og konsesjoner. Et nytt havrettsregime gjorde at kyststater opprettet 200-mils økonomiske soner i 1977. Fisket i disse sonene og i tilgrensende områder er blitt regulert gjennom fiskeriavtaler. Norge er med i multilaterale avtaler, har avtaler med enkeltland og med EU. Internasjonale reguleringer har vært nødvendig for å sikre en økologisk forsvarlig utnytting av ressursene. Fangstkapasiteten globalt er for stor, og vi ser i dag at uregulerte områder utenfor 200-mils sonene, som Smutthullet og Smutthavet, er blitt problemområder.

Situasjonen for norsk fiskerinæring har gått i bølger. Det er svingninger i ressurssituasjonen for ulike fiskeslag i ulike områder. Det gir svingninger for ulike fartøytyper. Likevel er fiskerinæringen i dag en lønnsom næring.

Sentrale utviklingstrekk

Norsk fiskerinæring mottok tidligere betydelige overføringer fra staten. Etter andre verdenskrig bidro staten med subsidier til næringen, først gjennom et system med forhandlinger med de enkelte fiskesalgslagene, og senere med Norges Fiskarlag med utgangspunkt i Hovedavtalen mellom Norges Fiskarlag og staten av 1964.

Subsidiene til fiskerinæringen var betydelige fram til begynnelsen av 1990-tallet, selv om de varierte ut fra forholdene i næringen i de enkelte årene. Det var likevel et klart prinsipp at staten var ansvarlig for lønnsomheten i næringen. Utover på 1990-tallet skjedde det et skifte i subsidiepolitikken overfor næringen. Bakgrunnen for dette var både endrede politiske prioriteringer med et sterkere kritisk søkelys på statlige overføringer og våre internasjonale forpliktelser i forbindelse med EFTA og EØS. Denne utviklingen førte til at statsstøtten til fiskerinæringen gradvis ble bygd ned.

I dag er næringen selv ansvarlig for sin egen lønnsomhet. Etter hvert som denne virkelighetsoppfatningen har modnet i næringen, har det gitt grunnlag for ønsker om tiltak og endringer i fiskeripolitikken med sikte på varig forbedring av lønnsomheten.

Konkret har dette ført til at en har gått over fra en situasjon der allemannsretten til å drive fiske har vært framtredende, til en situasjon der flere og flere fiskerier blir lukket for avgrensede grupper. Dette har skjedd ut fra en erkjennelse av at fisket er begrenset gjennom kvoter, og at det er nødvendig å redusere antallet som skal dele disse begrensede ressursene dersom en varig lønnsomhetsforbedring skal kunne oppnås. Dette er en utvikling som pågår med full styrke i dag. Det er forventet at det innenfor flere viktige fiskerier som i dag er åpne, vil bli gitt særskilte rettigheter til avgrensede grupper. Dette vil gi grunnlag for kapasitetsreduksjon i næringen, ettersom tilgangen til fisket blir begrenset. En nedgang i antall fartøy gir direkte gevinst til de øvrige som er i den avgrensede gruppen.

Det er forventet at antallet fartøy vil bli redusert i de fleste gruppene de nærmeste årene. Dette vil også føre til at antallet fiskere går ned. På den annen side vil økt kvotegrunnlag for fartøyene gi økt aktivitet og lønnsomhet og dermed grunnlag for mer bruk av avløsningsmannskaper. Denne utviklingen forventes å føre til en tendens i retning av «normalisering» av arbeidsforholdene i næringen med hensyn til bl.a. arbeidstid og avlønning. En slik fremtidig utvikling vil likevel neppe få et slikt omfang at ikke fiskeryrket fortsatt vil være et spesielt yrke i denne sammenheng.

Om fiskeryrket

Trolig vil rekruttering av kvalifisert arbeidskraft bli en av de største utfordringene næringen står overfor i årene som kommer. I denne forbindelse legges det stadig større vekt på at en jobb ombord i et fiskefartøy skal være lønnsom og attraktiv.

Fiskeryrket har utviklet seg til et moderne yrke med store krav til effektiv og rasjonell drift. For å lykkes med dette er det nødvendig å ta i bruk moderne fiskeriteknologi, noe som stiller økende krav til utøveren og hans eller hennes bakgrunn. Samtidig har fiskeryrket fremdeles et element av spenning i seg. Dette gjelder både de spesielle karaktertrekkene ved selve arbeidet og ikke minst muligheten for høy økonomisk fortjeneste. Det er det spesielle avlønningssystemet i fiskeriene som skaper denne spenningen omkring inntektsmulighetene.

Tariffsystemet i fiskerinæringen

Avlønningen i fiskeflåten består i hovedsak av lott. En lott er en forhåndsavtalt prosentandel av fangstverdien, beregnet av et grunnlag hvor forhåndsavtalte fellesutgifter er trukket fra. Det er to avtalesystemer i fiskeflåten. I tillegg er det fiskere som ikke omfattes av tariffavtaler.

Hovedparten av tariffavtalene for havfiskeflåten er inngått mellom Fiskebåtredernes Forbund på den ene siden og Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund på den andre siden. Tariffavtalene for en gruppe havfiskefartøy samt kystflåten er inngått mellom Båteierseksjonen i Norges Fiskarlag på den ene siden, og Mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag på den andre siden. I begge avtalesystemene er lottprosenter til fiskerne definert for alle typer fiskerier.

Både i havfiskeflåten og i deler av kystfiskeflåten er det også et element av fast lønn i form av avtalt hyre, dvs. månedshyre for den tid en faktisk driver fiske. Det er også utviklet en minstelønnsgarantiordning som sikrer fiskerne et minimumsutbytte fra fisket. Garantiene er imidlertid på relativt lave nivåer, så inntektene til fiskerne er i det vesentlige prisgitt verdien av fangsten de er med på å fange.

Tariffavtalene mellom Fiskebåtredernes Forbund og sjømannsorganisasjoner

Fiskebåtredernes Forbund slutter tariffavtaler for de ansatte i trålerflåten, ringnot/kolmuleflåten, de største industritrålerne, de største småtrålerne og selfangsten.

Det er opprettet en Hovedavtale mellom LO/Norsk Sjømannsforbund og Fiskebåtredernes Forbund. Dersom det ikke oppnås enighet i forhandlinger mellom partene i havfiskeflåten, begjæres mekling hos Riksmeklingsmannen. Hvis meklingen ikke fører fram har de ansatte ordinær streikerett.

Tariffavtalene mellom tariffseksjonene i Norges Fiskarlag

Tariffseksjonene i Norges Fiskarlag, Båteierseksjonen og Mannskapsseksjonen har forhandlet fram avtaler for alle fiskerier, unntatt de fartøyer som har tariff gjennom Fiskebåtredernes Forbund og Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund.

Det er utarbeidet en fiskerioverenskomst som regulerer ansettelse, oppsigelse, mannskapets og båteiers plikter, garantiordning, forsikringsordning, fangst og oppgjør etc. Det er videre utarbeidet oppgjørsavtaler som regulerer delingen mellom båt, redskap og mannskap ut fra et sett av kriterier.

Forhandlinger mellom seksjonene reguleres av en Hovedoverenskomst. Dersom det ikke oppnås enighet i forhandlinger kan det kreves mekling og eventuelt voldgift.

6.3 Inntektsforhold for fiskere og fiskerpensjonister

6.3.1 Innledning

Til bruk for utvalget er det gjennomført undersøkelser av inntektsforholdene for personer oppført på blad B i fiskermanntallet i alderen 50-66 år. Undersøkelsene er foretatt av Rikstrygdeverket i samarbeid med Garantikassen for fiskere. De omfatter inntekter i år 2000, det siste året det var registrert inntektsopplysninger for i Rikstrygdeverket da undersøkelsen ble foretatt.

6.3.2 Pensjonsgivende inntekt for fiskere

Tabell 6.4 viser resultatet av en undersøkelse av gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt for fiskere i alderen 50-59 år. Det er gjennomsnittsinntekten for hvert årskull som vises. For å unngå at mer tilfeldige avvik skal påvirke resultatet, er inntekter med 20 prosent størst avvik i hvert årskull fjernet.

Som pensjonsgivende inntekt regnes etter folketrygdloven § 3-15 personinntekt etter skatteloven § 12-2 med unntak for blant annet pensjoner og livrenter. Noe upresist kan en si at pensjonsgivende inntekt er arbeidsinntekt samt visse ytelser som kommer isteden for arbeidsinntekt, som sykepenger og arbeidsløshetstrygd.

Av i alt 3 556 fiskere som var registrert på blad B i den aktuelle aldersgruppen, gjenstår 2 839 fiskere etter at de med 20 prosent størst avvik i inntekten i hvert årskull er fjernet. Det legges til grunn at pensjonsgivende inntekt i kategorien jord/skog/fisk (dvs. næringsinntekt i jordbruk, skog­bruk og fiske) i det vesentlige omfatter nær­ingsinntekt som fisker. Gjennomsnittet av denne type inntekt for alle som omfattes av tabellen er om lag 195 000 kroner, mens gjennomsnittet av all pensjonsgivende inntekt er om lag 260 000 kroner.

Kategorien pensjonsgivende inntekt som selvstendig omfatter annen næringsinntekt enn næringsinntekt i jordbruk/skogbruk/fiske. Det er registrert svært beskjedne inntekter i denne kategorien.

Kategorien pensjonsgivende inntekt – lønnstaker omfatter både arbeidsinntekt som lønnstaker ved siden av fiske og arbeidsinntekt i form av hyre på fiskefartøy. Dessuten omfatter denne kategorien pensjonsgivende inntekt i form av sykepenger og arbeidsløshetstrygd.

Det er også undersøkt hvordan størrelsen på inntektene fordelte seg for fiskere i alderen 50-59 år i år 2000. Undersøkelsen omfatter fiskerinn-tekt (kategorien næringsinntekt i jord, skog og fiske) og samlet pensjonsgivende inntekt. Resultatet er gjengitt i tabell 6.5. Grunnbeløpet (G) er kr 48 377, som var det gjennomsnittlige grunnbeløpet for 2000.

Som det framgår, befinner flest fiskere i denne aldersgruppen seg i intervallene 2-5G og 5-8G. Det er likevel store inntektsforskjeller innenfor fiskeryrket.

Det er påfallende at såpass mange av fiskerne har inntekt under 1G, i og med at dette i dag er grensen for å bli registrert på blad B i fiskermanntallet, dvs. med fiske som hovedyrke. Årsaken kan dels være at mange fiskere har varierende næringsinntekt fra år til år pga. svingninger i fisket og pga. skattemessige avskrivninger. Dette kan tilsi at noen fiskere kan få lavere inntekt enn G ett år, og en langt høyere inntekt neste år.

Det må likevel antas at en del av årsaken er feil ved føring og oppdatering av fiskermanntallet, slik at det er registrert personer på blad B som ikke skulle vært der.

6.3.3 Inntektsforhold for fiskerpensjonister

Tabell 6.6 viser resultatet av en undersøkelse av inntektsforholdene for fiskerpensjonister som fortsatt er fiskere. Det vises gjennomsnittsinntekter for hvert årskull etter at inntekter med 20 prosent størst avvik er fjernet. I tillegg er det tatt med en kolonne som viser gjennomsnittlig fiskerpensjon for hvert årskull.

I aldersgruppen 60-66 år var det registrert 1 053 personer på blad B i fiskermanntallet. Tabellen omfatter de 839 personene som gjenstår når de med 20 prosent størst inntektsavvik er fjernet. Kolonnen som viser fiskerpensjon omfatter likevel gjennomsnittspensjonen for alle registrerte i hvert årskull.

Gjennomsnittlig fiskerinntekt (kategorien jord/skog/fisk) var om lag 141 000 kroner for 60-61 åringene. Gjennomsnittet av denne typen inntekt for alle årsklassene som omfattes av tabellen var om lag 93 000 kroner, mens gjennomsnittet for all pensjonsgivende inntekt var om lag 111 000 kroner.

Hvordan pensjonsgivende næringsinntekt i kategorien jord/skog/fisk fordeler seg på forskjellige inntektsintervaller er vist i tabell 6.7, mens tabell 6.8 viser tilsvarende fordeling for samlet pensjonsgivende inntekt.

Tabell 6.8 viser at mange forsatt står i fiskermanntallet og har inntekt av fiske etter fylte 60 år. Som naturlig er, avtar antallet med middels og høy inntekt med økt alder. Det er likevel en del fiskere som har en betydelig fiskerinntekt ved fylte 66 år.

6.3.4 Sammenligning av inntektsforholdene før/etter 60 år

Tabell 6.9 viser antall fiskere i alderen 50-66 år som var registrert på blad B i fiskermanntallet i 2000, dvs. var registrert med fiske som hovedyrke.

I tabell 6.10 er det gitt en oversikt over inntektene for disse fiskerne. Inntekter med 20 prosent størst avvik er fjernet. Inntektsopplysningene omfatter gjennomsnittlig inntekt for de enkelte årskullene i form av lønnsinntekt mv. og næringsinntekt i fiske mv. (jord/skog/fisk). Inntekt som selvstendig næringsdrivende, som er tatt med i tabell 6.4 og tabell 6.6, er ikke med i oversiktstabellen. For fiskere i alderen 60-66 år er gjennomsnittlig fiskerpensjon tatt med.

Det framgår av tabell 6.10 at både antall personer registrert med fiske som hovedyrke og den gjennomsnittlige yrkesinntekten som fisker viser en synkende tendens med alderen. Det er imidlertid ikke noe markert skille i yrkesinntekten ved 60 års alder.

I tabell 6.11 er yrkesinntekten for aldersgruppen 60-66 år sammenlignet med inntekten for aldersgruppen 50-59 år.

Ser vi på kolonne 2, har den eldste gruppen, som mottar fiskerpensjon, gjennomsnittlig noe under halvparten av næringsinntekten i fiske per år i behold. Dersom en også tar med lønnsinntekt, har den eldste gruppen noe mindre inntekt i behold. Årsaken kan være at lønnsinntekten bl.a. inneholder hyre, og at andelen fiskere med denne typen avlønning som en del av inntekten synker etter fylte 60 år.

I tabell 6.12 er gjennomsnittsinntektene for de to aldersgruppene sammenlignet når inntekt fra fiskerpensjonen er tatt med for aldersgruppen 60-66 år.

Som det framgår er samlet gjennomsnittlig inntektsnivå for fiskerpensjonistene som fortsatt er registrert som yrkesfiskere nærmere 80 prosent av tidligere nivå når en ser på næringsinntekten for fisker (kolonne 2). Tar en også med lønnsinntekter i sammenligningen (kolonne 3), blir gjennomsnittlig inntektsnivå for fiskerpensjonistene som fortsatt fisker om lag 65 prosent av tidligere inntektsnivå.

For de pensjonistene som har en fullt opptjent fiskerpensjon, vil inntekten som pensjonister bli høyere. Forutsetter vi at disse gjennomsnittlig vil ha samme yrkesinntekt som fiskere ellers, vil summen av gjennomsnittlig inntekt og pensjon utgjøre om lag 170 900 kroner dersom en bare regner med næringsinntekt i fiske, og om lag 188 400 kroner dersom en også regner med lønnsinntekt m.v. For disse pensjonistene blir samlet inntektsnivå i alderen 60-66 år henholdsvis 87,8 prosent og 72,6 prosent av inntektsnivået i alderen 50-59 år.

6.4 Gjennomsnittlig uførepensjon for tidligere fiskere

Rikstrygdeverket har i samarbeid med Garantikassen for fiskere også foretatt en undersøkelse av størrelsen på uførepensjonene for tidligere fiskere. Undersøkelsen omfatter personer i alderen 60-66 år i 2001 som har opptjent 750 premieuker eller mer i pensjonstrygden for fiskere og som har 100 prosent uførepensjon fra folketrygden. Dermed faller fiskerpensjonen bort ved samordning med uførepensjonen.

Undersøkelsen viser gjennomsnittlig uførepensjon for de enkelte årskull. Resultatet er gjengitt i tabell 6.13.

Av de 523 personene som har 100 prosent uførepensjon har nærmere 30 prosent vært i fiskeryrket i 30 år eller mer. Tabellen viser at uførepensjonen til denne gruppen gjennomsnittlig er noe høyere (om lag 151 000 kroner) enn for de øvrige (141 000 kroner). Dette avspeiler en viss forskjell i inntektene.

Folketrygden består av flere komponenter hvorav tilleggspensjonen beregnes ut fra pensjonsgivende inntekt og opptjente pensjonspoeng. Grunnpensjonen avhenger av sivilstand og om en ektefelle eller samboer er pensjonist eller forsørger seg selv ved egen inntekt.

Det forutsetter at om lag halvparten av pensjonistene i hver gruppe har grunnpensjon som tilsvarer grunnbeløpet (såkalt enslig pensjonist) og at resten har grunnpensjon som tilsvarer 75 prosent av grunnbeløpet. Det ses bort fra eventuelle forsørgingstillegg.

Under disse forutsetningene kan det gjennomsnittlige inntektsnivået for gruppen som har minst 30 års opptjening i pensjonstrygden anslås til å ha vært om lag 290 000 kroner. For de øvrige anslås det gjennomsnittlige inntektsnivået til om lag 270 000 kroner.

6.5 Fiskermanntallet som grunnlag for medlemskap i fiskerpensjonsordningen

6.5.1 Innledning

Det er nødvendig å ha klare kriterier for hvem som skal omfattes av en pensjonsordning for fiskere. Dette gjelder både dersom den gjeldende statsgaranterte ordningen fortsetter og dersom en går over til en fondsbasert pensjonsordning for fiskere med opptjening av individuelle rettigheter.

Medlemskapet i pensjonstrygden for fiskere er i dag knyttet opp mot blad B i fiskermanntallet, dvs. registeret over personer som har fiske som hovedyrke. Det er utvalgets oppfatning at personkretsen for en pensjonsordning for fiskere fortsatt bør knyttes opp mot blad B i fiskermanntallet, som er det yrkesregisteret som gir fiskerne ulike rettigheter innenfor norsk fiskerinæring.

Nedenfor gis det en omtale av fiskermanntallet og manntallsføringen. Det pekes på sider ved regelverket og praktiseringen av det som ikke fungerer tilfredsstillende, og foreslås visse endringer.

6.5.2 Formål

Ordningen med et eget manntall over fiskere og fangstfolk skal sikre registrering av alle som er bosatt i Norge og som helt eller delvis har saltvannsfiske eller dyrefangst i havet som næring. Formålet med fiskermanntallet er å ha et pålitelig register over yrkesfiskere for de offentlige etater som administrerer ulike ordninger. Dette er Fiskeridirektoratet (fiskeri- og næringsmessige rettigheter), Garantikassen for fiskere (sosiale ytelser, tilskudd, osv. ) og trygdeetaten (sosiale og trygdemessige rettigheter). Fiskesalgslagene bruker data fra fiskermanntallet til sine formål og likedan skatteetaten som ledd i kontrollarbeid.

Fiskermanntallet har nå sin hjemmel i lov om pensjonstrygd for fiskere § 4, der det er bestemt at departementet kan opprette et register over alle som er bosatt i riket og som har saltvannsfiske eller dyrefangst i havet som næring. Det følger av bestemmelsen at registeret blant annet skal brukes til å avgrense hvem som omfattes av sosiale ordninger for fiskere.

Fiskeridepartementet har gitt en egen manntallsforskrift med nærmere bestemmelser om fiskermanntallet (forskrift av 26. september 1983 nr. 1945 om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v.).

6.5.3 Føring av fiskermanntallet

Fiskermanntallet er inndelt i blad A ( fiske som biyrke ) og blad B ( fiske som hovedyrke ). Begge blad er organisert i en hoved- og tilleggsliste. Hovedlisten settes opp om høsten (hovedrullering) og gjelder for det kommende manntallsåret (dvs. kalenderåret). Bortsett fra de tilfellene der den manntallsførte selv har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger, kan det ikke strykes noen fra hovedlisten i løpet av året.

Tilleggslisten nyttes til enkeltopptak gjennom året (fra 1. november til 31. oktober). Opptaket blir da vurdert mot hovedliste for neste år. Oppføring på hovedliste, strykning, overføring fra et blad til et annet og behandling av søknader om opptak på tilleggsliste er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Utmeldinger grunnet utvandring, død eller etter eget ønske regnes ikke som enkeltvedtak og kan gjøres fortløpende.

Vilkår for å stå på blad B i fiskermanntallet.

Vilkårene følger av manntallsforskriften § 5, som lyder:

1. For å bli opptatt på blad B kreves at vedkommende i kommende manntallår antas å få:

   1. minst 20 ukers full beskjeftigelse i fiske eller fangst – det kreves ikke at de 20 uker skal være sammenhengende sysselsetting – og

   2. en inntekt av fiske eller fangst tilsvarende folketrygdens grunnbeløp. For enefiskere menes 2/3 av sum brutto fangstverdi. Med inntekt av fiske regnes også sykelønn og garantilott. Dersom en ikke-enefisker har hatt spesielt store utgifter til redskaper, fartøy eller annet vedrørende fiske, kan manntallsfører etter søknad foreta en nærmere vurdering av den inntekt som skal legges til grunn ved eventuelt opptak i manntallet.

2. Den som er beskjeftiget i full virksomhet i tillegg til fiske, kan ikke tas opp på blad B uansett om vilkårene i denne paragrafs nr. 1 og 2 er oppfylt. Full virksomhet i annet yrke eller næring ansees å foreligge dersom inntekt overstiger 3G (G = folketrygdens grunnbeløp) eller arbeidstiden tilsvarer det som er normalt innen vedkommende yrke/næring. Med inntekt menes summen av brutto lønnsinntekt påplusset eventuelle fondsavsetninger og kapitalinntekter. I tillegg må inntekt av fiske utgjøre minst 2/3 av samlet inntekt. I denne sammenheng regnes full alderspensjon som full virksomhet utenom fiske.

3. Personer som mottar uføretrygd etter en uføregrad høyere enn 60 %, kan ikke tas opp på blad B.

Unntaksbestemmelser

Det er gitt bestemmelser om unntak i manntallsforskriften § 6, som lyder:

1. Det kan gjøres unntak fra § 5 nr. 1 og 2 for personlige fiskebåtredere eller korresponderende reder for den som på grunn av tillitsverv er forhindret fra å drive fiske eller fangst i samme utstrekning som tidligere. Det er et vilkår at vedkommende har vært registrert på blad B foregående år. Ved sysselsetting om bord under 12 uker og/eller inntekt av fiske eller fangst mindre enn halvparten av folketrygdens grunnbeløp, kan fortsatt oppføring i fiskermanntallet bare skje med forbehold av Fiskeridirektørens samtykke.

2. Det kan gjøres unntak fra § 5 nr. 1 og 2 for den som har fylt 60 år og som har hatt fiske eller fangst som hovednæring i minst de 10 siste foregående år. Det er et vilkår at vedkommende har fiskeriinntekt på 1/2G. Bestemmelsen kan ikke anvendes for personer som oppebærer full alderspensjon.

3. Det kan gjøres unntak fra § 5 nr. 1 og 2 for den som har hatt fiske eller fangst som hovednæring i de 10 siste foregående år og som har blitt tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 60 prosent eller lavere dersom det etter en samlet vurdering av vedkommendes ervervsforhold synes rimelig. Det er et vilkår at inntekten av fiske eller fangst utgjør minst halvparten av folketrygdens grunnbeløp.

4. Det kan gjøres unntak fra § 5 nr. 1 og 2 for den som står på blad B det foregående år som på grunn av omsorgsforpliktelser eller andre særlige forhold midlertidig ikke oppfyller kravet til driftstid og inntekt av fiske. Fiskere som står på blad B det foregående år og som føder barn får stå på blad B for det år fødselen skjer og det påfølgende år. Opptak etter denne bestemmelsen gir likevel ikke rett til sykepenger etter folketrygdlovens særbestemmelser for fiskere. Det samme gjelder ytelser etter folketrygdlovens særbestemmelser om yrkesskade.

6.5.4 Ansvar for manntallsføringen

Ansvaret for føringen av manntallet er lagt til Fiskeridirektoratets ytre etat, i hovedsak lokale fiskerikontor, noen regionkontor og et fåtall eksterne manntallsførere.

Fiskeridirektoratet sentralt fører et sentralregister. Kommuner er basisinndelingen for manntallsføringen, dvs. at manntallsdistriktene omfatter en eller flere kommuner. Manntallsføringen skal i hovedsak skje i den kommune fiskeren er bosatt. ­Fiskeridirektoratet oppdaterer de offentlige instansene som har behov for fiskermanntallet.

Det følger av lov om pensjonstrygd for fiskere § 4 at kommunal og annen offentlig myndighet er pliktig til, uten særskilt godtgjøring og uten hinder av taushetsplikt, å gi registerfører de opplysninger som trengs for registreringen.

Frem til 1981 hadde Rikstrygdeverket ansvaret for føring av fiskermanntallet. Dette året ble manntallet overført til Fiskeridepartementet og rettledningstjenesten til Fiskeridirektoratet. Lov av 11. juni 1982 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen fastsatte at det skulle være fiskerinemnd i hver fiskerikommune med ansvar for føring av fiskermanntallet. Fiskerirettleder/manntallsfører skulle ha det daglige ansvaret. Fiskeridepartementet fastsatte 26. september 1983 ny fiskermanntallsforskrift. Med en del endringer gjelder denne forskriften fremdeles. I 1983 var det rundt 65 fiskerirettledere og 60 oppnevnte (eksterne) manntallsførere i tjeneste.

Lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen ble opphevet 1. juli 1998. Hjemmel for fiskermanntallet ble da overført til lov om deltagelsen i fiske § 10 a, og senere til lov om pensjonstrygd for fiskere § 4.

Opphevingen av rettledningsloven medførte at rettledningstjenesten og kontrollverket (Fiskeridirektoratets ytre etat) ble slått sammen til en etat både lokalt og regionalt. Etaten er under omorganisering, og fra 1. april 2002 er man kommet ned på rundt 40 utekontor som har ansvar for manntalsføringen. Det er planlagt å redusere tallet ytterligere. De nye kontorene skal styrkes både med personell og kompetanse. Prosessen med omorganisering med blant annet større manntallsdistrikter og ny kontorstruktur i Fiskeridirektoratets ytre etat vil etter planen bli fullført i løpet ca. ett år.

6.5.5 Ulemper ved dagens føring/rullering av fiskermanntallet – hovedliste

Hovedlisten settes opp i forkant av perioden den skal gjelde for. Bakgrunnen er at den skal tjene som redskap for framtidige rettigheter m. m.

Hovedrulleringen for år 2003 skal gjennomføres i oktober/desember 2002. Til grunn vil da ligge ligningstallene for 2001 og bakover. Den sentrale inntektsdokumentasjonen kan da være innpå to år gammel. Dette medfører at manntallsførerne må ta kontakt med mange av fiskerne om det er nye opplysninger siden siste ligning. Trygdesjefen i kommunen bistår når det gjelder trygdemessige forhold. Andre offentlige etater kan også bli kontaktet i forbindelse med rullering av manntallet.

En slik prosess kan være tidkrevende. Kravet til fiskeriinntekt er som regel greit å dokumentere. Verre er det med næring ved siden av fiske. Reglene om full virksomhet i annen næring er et viktig skille mellom yrkesfiske og hobbyfiske. Personer som er aktive i flere yrker eller personer som skifter arbeid ofte (totalt en ganske stor gruppe), kan også være vanskelig å kontrollere. Personlig næringsdrivende innen andre yrker (bønder, håndverkere, osv.) med variable inntekter og andre regler for skattlegging er sannsynligvis den vanskeligste gruppen å kontrollere. Videre kan lønnsmottakere i offentlig eller privat sektor som trapper ned eller tar permisjon i kortere eller lenger tid for å fiske, også by på problemer.

Hovedrulleringen innebærer at det må innhentes opplysninger fra andre offentlige etater for å få dokumentert at vilkåret er oppfylt. Etter dagens praksis må den enkelte manntallsfører foreta både muntlige og skriftlige henvendelser. Skatteetaten og trygdeetaten er de viktigste samarbeidspartnere.

Rulleringen av manntallet fungerer i dag ikke tilfredsstillende. Det kan registreres at en rekke fiskere med inntekt bare fra arbeidsledighetstrygd i fiske eller som har over 60 prosent uførepensjon er ført på blad B i fiskermanntallet. Det samme gjelder personer med lav fiskeriinntekt og liten aktivitet generelt.

Det bør etableres et samarbeid med andre offentlige etater ( skatte- og trygdeetaten ) om utveksling av maskinelle opplysninger. Opplysningene fra skatteetaten må baseres på ferdigbehandlet ligning.

6.5.6 En mulig løsning

Innhenting av opplysninger om inntekt kan for eksempel løses ved at manntallsfører ber Skattedirektoratet om overføring av følgende opplysninger på fil:

Data fra lønns- og trekkoppgave – totalt innberettet på kode

• 446 Lottinntekt (inkl. garantilott )

• 146 sykelønn til fisker som bare har hyre

• 448 Sykelønn til fisker

• 217 Alderspensjon fra folketrygden

Data fra ligningen – selvangivelsen

• post 2.7 Netto næringsinntekt

• post 2.1.6 Sum brutto lønnsinntekt

• post 3.1 Sum kapitalinntekter

• Fangstinntekter o.l (post 201 i skjema for beregning av særfradrag, evt postene 3000-3100-3200 i næringsoppgaven)

Opplysningene er dekkende for å fastslå kravet til inntekt.

Kravet til driftstid

Dagens krav til driftstid er ved rullering av manntallet 20 uker. Fiskere som har hatt full beskjeftigelse i fiske eller fangst på havet eller ved kysten på til sammen minst 130 dager (18,57 uker ) får et fradrag på 30 pst. av nettoinntekten, maksimalt 70 000 kroner. Særfradraget er ført på post 3.2.14 i selvangivelsen. Innvilget særfradrag gir en sikker bekreftelse på at driftstiden utgjør minst 18,57 uker.

Etter det opplyste er alle ovennevte opplysninger om inntekter og driftstid/særfradrag tilgjengelige i Skattedirektoratets database.

6.5.7 Konklusjon

Fiskeridepartementet har satt i gang arbeid med en revisjon av manntallsforskriften der bl.a. spørsmål om driftstid, inntekt fra annen virksomhet enn fiske og en sondring mellom arbeidsinntekt og kapitalinntekt vil inngå som en del av vurderingstemaet. Det vil også bli vurdert nærmere å øke kravet til inntekt fra fiske eller fangst for oppføring på blad B fra 1G til for eksempel 2G.

Utvalget vil peke på at det gjeldende kravet om en inntekt på 1 G fra fiske og fangst er lavt, og bør økes. Det er viktig at ordningene som er knyttet til fiskermanntallet kommer de personene til gode som er reelle yrkesfiskere, og som bidrar til finansiering av ordningene gjennom avgifter knyttet til omsetningen av fisk. Det svekker økonomien i pensjonstrygden for fiskere at det opptjenes rettigheter av personer som i realiteten ikke bidrar til finansieringen på linje med reelle yrkesfiskere.

I denne sammenheng kan det også pekes på at undersøkelsen som er foretatt om inntektsforholdene til fiskere i alderen 50-59 år, se punkt 6.3.2, viser at det er en rekke fiskere som har inntekt under 1 G, dvs. under dagens krav til å stå oppført på blad B. Det kan være flere årsaker til dette, men det må antas at en del skyldes feil ved føring og oppdatering av fiskermanntallet, slik at det er registrert personer på blad B som ikke skulle vært der. En maskinell løsning som nevnt ovenfor vil etter utvalgets oppfatning kunne sikre en mer korrekt og ensartet saksbehandling enn dagens praksis.

Utvalget forutsetter at manntallet i framtiden blir ført korrekt, og kun omfatter de som er reelle yrkesfiskere. Dette krever at kravene til å stå på blad B blir skjerpet. Videre er det nødvendig med en endring av praktiseringen av regelverket slik at det sikres at kravene faktisk er oppfylt for personer som er ført på blad B.

6.6 Finansiering av pensjoner

6.6.1 Innledning

Pensjoner kan i prinsippet finansieres på to måter:

1. Ved utligning av et års pensjonsutbetalinger gjennom årlige avgifter, dette kalles ofte «pay as you go».

2. Ved kapitaldekning gjennom fondsoppsamling.

Dette gjelder uavhengig av om det skjer i offentlig eller privat regi.

6.6.2 Utligningssystemet

Et utligningssystem innebærer i prinsippet at årets pensjonsutgifter dekkes over årets regnskap ved at nødvendige innbetalinger beregnes ut fra forventede pensjonsutbetalinger i år. Sagt på en annen måte: dagens yrkesaktive betaler for de løpende pensjonene til forrige generasjon, mens de overlater til sine etterkommere å dekke egne pensjoner. Gjennom utligningssystemet pådrar de som skal garantere for finansieringen av pensjonene seg en betydelig pensjonsgjeld. Denne gjelden synes oftest ikke i regnskapene.

Utligningssystemet fungerer enkelt dersom utgiftene er beskjedne i forhold til pengestrømmen hos dem som finansierer ordningen. Det fungerer også tilfredsstillende for en gruppe som er antallsmessig stabil eller i vekst, da det stadig vil være et tilstrekkelig antall til å betale. Systemet er imidlertid sårbart ved reduksjon i medlemsmassen da det blir færre til å betale pensjoner til forrige generasjon. Et eksempel på dette er situasjonen i pensjonstrygden for sjømenn, se kapittel 5, punkt 5.6.5.

«Delvis kapitaldekning» er en mellomløsning i forhold til «pay as you go» og kapitaldekning. Formålet med en delvis kapitaldekning kan være å etablere en buffer for å dempe problemene med store svingninger i pensjonsutgiftene, samtidig som man kvier seg for den fulle kapitaloppbyggingen som ligger i kapitaldekning. Målsettingen med delvis kapitaldekning kan for eksempel konkretiseres som å skulle ha et fond stort nok til å dekke pensjonsutgiftene i en bestemt tidsperiode. Delvis kapitaldekning er egentlig et utligningssystem ettersom en også her er avhengig av senere generasjoner for å dekke pensjonsløftene.

Pensjonstrygden for fiskere bygger på et modifisert utligningssystem, ettersom en holder de årlige avgiftene stabile i lange perioder og fanger opp svingninger i betalingsstrømmene gjennom et likviditetsfond. Dette fondet utgjør en buffer som nå er stor nok til å dekke ca. 7 års pensjonsutbetalinger. Det synes ikke som det er noen bestemt målsetting for likviditetsfondets størrelse.

6.6.3 Kapitaldekningssystemet

«Kapitaldekning» innebærer at hver årsklasse sparer til sin egen pensjonering ved å bygge opp pensjonsfond. Framtidens yrkesaktive behøver således ikke finansiere de løpende pensjonsutgiftene for tidligere generasjoner, men de må til gjengjeld sette av midler til sin egen pensjonering. Dersom pensjonene skal ha et avtalt nivå, må de årlige avsetningene beregnes ut fra forventninger om utviklingen av levealder, uførhet mv. samt om framtidig avkastning av de oppsparte midlene.

Fordelene med et kapitaldekningssystem er først og fremst at man etablerer et system som fungerer økonomisk pålitelig, uavhengig av svingninger i medlemstallet i ordningen. Store årskull vil sette av tilsvarende store midler til pensjonsformål, tilstrekkelig for pensjonering av egen generasjon. Små årskull vil spare mindre, men tilstrekkelig for sin egen pensjonering. Man får derved en jevn belastning av finansieringsbyrden ved pensjonering mellom generasjonene. Dessuten vil den betydelige kapitalen en samler opp i pensjonsfondene normalt skape store renteinntekter, slik at avgiftssatsene kan holdes lavere enn i et utligningssystem.

En usikkerhet ved kapitaloppsamling til pensjonsformål er at man på forhånd ikke kjenner utviklingen av levealder, avkastningen av oppsamlede midler osv. Man må bygge på anslag som må fastsettes med en sikkerhetsmargin, og det vil derfor normalt oppstå et overskudd. Det vil derfor være nødvendig å revidere forutsetningene med visse mellomrom, og fordele overskudd som er oppstått. Ettersom fiskertrygden bygger på den forutsetning at pensjonene skal G-reguleres, og grunnbeløpet i folketrygden reguleres «om lag i samsvar med lønns- og prisutviklingen», er det realavkastningen av de oppsamlede midlene som er viktig. Realavkastning betyr i denne sammenheng den avkastning man oppnår utover det som er nødvendig for å dekke G-reguleringen.

6.6.4 Hva er «best» av utligning eller kapitaloppsamling?

Fordelen med et kapitaloppsamlingssystem er først og fremst at en til enhver tid har avsatt så store midler som forventes utbetalt i form av pensjoner. En er på den måten sikret at hver generasjon betaler for sin egen pensjonering. Om pensjonsordningen blir avviklet, for eksempel fordi behovet blir borte når en virksomhet eller næring avvikles, vil det likevel på avviklingstidspunktet finnes midler til stede til de pensjoner som regelverket for ordningen hadde utlovet. De oppsamlede midler bevirker at det vil være en betydelig fleksibilitet til å tilpasse pensjonsordningen til endrede krav. Dessuten vil de pensjonskostnadene en virksomhet pådrar seg bli registrert som en driftskostnad, slik at regnskapet gir et riktig bilde av alle kostnader ved driften.

Fordelen ved en utligning er først og fremst at en ved oppstarten umiddelbart kan sette i gang med fulle pensjonsutbetalinger til alle aldersgrupper uten å avvente en oppsparingsperiode. Dette er et viktig spørsmål i debatten om pensjonssystem fordi det ofte er de eldste yrkesaktive som er mest opptatt av pensjonsspørsmål.

Valg av finansieringsløsning har ingen betydning for de totale kostnadene ved en pensjonsordning. Dersom en er enig om hvilke ytelser pensjonsordningen skal gi medlemmene, vil utgiftene i det lange løp bli de samme enten ordningen finansieres ved løpende utligning av utgiftene eller ved kapitaloppsamling. Forskjellen ligger i at en i et kapitaloppsamlingssystem, med de nødvendige sikkerhetsmarginer, hele veien tar høyde for de utbetalingene som en forventer skal komme, og setter av de nødvendige midler i et fond. Derved har en sikkerhet for at midlene finnes når utbetaling skal skje. Et utligningssystem er avhengig av stabile betingelser, og krever derfor at en har «en rik onkel» i bakhånden dersom forutsetningene skulle svikte. Det er dette siste forholdet som er grunnen til at staten krever kapitaloppsamling i alle private tjenestepensjonsordninger i Norge. En så vidt variabel næring som fiskerienen må antas å være utsatt for svingninger i omfang og sysselsetting. Dersom en velger også i framtiden å finansiere fiskerpensjonen ved hjelp av utligningssystemet, vil det derfor fortsatt være nødvendig med en statsgaranti for ytelsene.

En omlegging fra dagens utligningssystem til et eventuelt framtidig kapitaldekningssystem er i seg selv en tung oppgave. De pensjonsrettigheter som dagens pensjonister, aktive og fratrådte fiskere har samlet opp, må dekkes samtidig med at det spares opp midler til pensjoner for dagens yrkesaktive. En systemomlegging vil derfor kreve en nøye planlagt overgangsløsning.