9 Særskilte utfordringer for utvalgte næringer

I dette kapittelet kommenteres nærmere sentrale utfordringer for utvalgte industrinæringer. Bakgrunnen for å diskutere disse næringene spesielt er at de står overfor særskilte utfordringer knyttet til næringspolitiske rammevilkår. Samtidig står disse næringene ovenfor de samme utfordringene knyttet til globalisering og økt internasjonal konkurranse som andre deler av norsk industri. Et sentralt spørsmål blir da hvordan offentlige myndigheter kan bidra til å styrke denne delen av norsk næringslivs internasjonale konkurranseevne. De næringer som omtales er prosessindustrien, næringsmiddelindustrien, offshorerettet leverandørindustri, skipsbyggingsindustrien og forsvarsindustrien.

9.1 Prosessindustrien

Prosessindustrien sysselsatte i 2004 om lag 20 pst. av landets industrisysselsatte og stod for rundt 30 pst. av industriens verdiskaping. 1 Prosessindustriens særskilte utfordringer knytter seg i hovedsak til dens kraftintensive natur. Sentrale bransjer er metallindustrien, oljeraffinering, kjemisk og mineralsk industri, kjemiske råvarer og treforedling. Industribedriftene innen prosessindustrien har stor betydning for sysselsetting og verdiskaping i de områdene hvor bedriftene er lokalisert, og i mange fylker er disse bedriftene blant de største private arbeidsgivere. Det pågår i dag en konsentrasjon i industrien mot færre og større produksjonssteder.

Bedriftene innenfor prosessindustrien står for om lag halvparten av all eksport fra Fastlands-Norge. I 2004 eksporterte prosessbedriftene for over 122 mrd. kroner. 2 Dette var en eksportøkning på nærmere 17 mrd. kroner fra 2003 og ligger 10 mrd. kroner over rekordåret 2000.

9.1.1 Utfordringer

Prosessindustrien står overfor betydelige utfordringer knyttet til behovet for en forutsigbar og langsiktig konkurransedyktig pris på kraft. I det felles nordiske kraftmarkedet er det et økende kraftunderskudd. En realisering av gasskraftverk i Norge vil medføre en forbedret krafttilgang i Norden. I perioden 2004-2011 vil brorparten av kraftkontraktene mellom prosessindustrien og Statkraft på myndighetsbestemte vilkår bli faset ut. Dette forventes å ha store konsekvenser for deler av prosessindustrien. Videre har etableringen av klimavirkemidler i Norge stor betydning for prosessindustrien og dens evne til å konkurrere på mest mulig like vilkår som resten av Europa. Det vises til kapittel 6 for ytterligere beskrivelse av prosessindustriens utfordringer.

9.2 Nærings- og nytelsesmiddel­industrien

9.2.1 Generelt om næringen

Produksjon av nærings- og nytelsesmidler er en av de største industrinæringene, og står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Næringen kan deles i tre hoveddeler etter råstoff og produkter: Jordbruksbasert næringsmiddelindustri, fiskefordelingsindustri (marin næringsmiddelindustri) og drikkevare- og tobakksindustri. I 2002 var det om lag 35 000 sysselsatte i den jordbruksbaserte industrien, om lag 12 000 i fiskeforedlingsindustrien og knapt 6 000 i drikke- og tobakksvareindustrien.

Et fellestrekk er at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene i stor grad har tatt i bruk markedets mest moderne teknologi. For øvrig kan det være store forskjeller mellom de ulike delene av næringen. Jordbruksbasert næringsmiddelindustri produserer nesten bare for hjemmemarkedet og deler av næringen er skjermet fra utenlandsk konkurranse gjennom bl.a. tollvern. Eierstrukturen er til dels konsentrert, med dominerende samvirkeselskaper i de fleste av markedene. Andre deler av den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien har et tollvern som bare skal kompensere for råvareprisforskjellen (RÅK-varer), og møter betydelig konkurranse fra utlandet. I denne delen av næringen er eierstrukturen spredt, og det er et betydelig innslag av selskaper med produksjon i flere land. Fiskeforedlingsindustrien er internasjonalt konkurranseutsatt og eksportrettet, men møter handelshindre i viktige markeder. Eierstrukturen er spredt, og i relativt liten grad integrert med råvareproduksjonen eller salgsleddet. Drikkevare- og tobakksindustrien har hatt en solid konkurranseposisjon i hjemmemarkedet for mange produkter, men møter økende importkonkurranse. Næringen opplever et høyt avgiftsnivå på drikkevarer og tobakk som en økende utfordring, bl.a. fra grensehandel.

Produksjon av ulike næringsmidler har svært forskjellig grad av tollvern, jf. tabell 9.1. Bearbeidede jordbruksvarer med lav foredlingsgrad, f.eks. kjøttprodukter og ost, har høye tollsatser på linje med primærproduktene. Mer foredlede jordbruksbaserte matvarer, f.eks. pizza, iskrem og syltetøy, har mer moderat tollbeskyttelse, mens det er lav eller ingen toll på drikke- og tobakksvarer og sjømat. På flere områder med mer moderat eller lav toll er det internasjonal konkurranse i det norske markedet.

Konkurranseloven gjelder ikke fullt ut for produksjon og omsetning av næringsmidler. For å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken er det gjort unntak fra bestemmelsene i konkurranseloven § 10 om konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og § 11 om utnyttelse av dominerende stilling. Konkurransetilsynet har likevel grepet inn eller satt vilkår overfor enkelte fusjoner i næringsmiddelindustrien, bl.a. i kornsektoren 3 og meieri­sektoren 4 , og konkurransebegrensende atferd som lojalitetsrabatter.

9.2.2 Utfordringer

Utfordringene framover er på mange områder forskjellige for den jordbruksbaserte og den fiskeribaserte delen av næringsmiddelindustrien, men det er også likheter og felles utfordringer. Et fellestrekk er at mange av utfordringene knytter seg til reguleringer som er utformet for å beskytte primærleddet i næringen. Internasjonale avtaler er i stor grad bestemmende for rammebetingelsene, først og fremst avtalene innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EØS-samarbeidet. Utforming av en ny avtale for landbruket står sentralt i den pågående forhandlingsrunden i WTO. Markedsadgang for industrivarer, herunder fisk, er et annet viktig forhandlingstema.

Næringsmiddelindustrien i de aller fleste land er i hovedsak basert på nasjonale råvarer. Tollvernet på primærproduktene medfører at den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien i stor grad er avhengig av å benytte norskproduserte råvarer, og betaler mer for råvarene enn bedrifter i andre land. Med sikte på å kompensere industrien for kostnadsulempen dette innebærer, er det etablert en rekke reguleringer og støtteordninger, bl.a. importvern også på bearbeidede produkter, råvarepriskompensasjon (RÅK), eksportstøtte, prisutjevning i meierisektoren mv.

WTOs hovedråd vedtok 1. august 2004 rammeverket for de videre forhandlingene. Rammeavtalen legger opp til betydelig reduksjon i handelsvridende støtte til landbruket, fjerning av eksportsubsidier og vesentlig forbedret markedsadgang for landbruksvarer. Høye støttenivåer skal reduseres mest. Det er grunn til å anta at en ny WTO-avtale vil gi føringer for en omlegging av landbrukspolitikken som vil kreve aktive tilpasninger i jordbruket og den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Hvor omfattende konsekvensene kan bli er det ikke mulig å ta stilling til før den endelige avtalen er på plass, men hovedretningen i utviklingen synes klar.

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen med unntak for avtalens protokoll 3 og artikkel 19. Protokoll 3 omhandler handel med bearbeidede landbruksvarer som bakerivarer, pizza, supper mv., mens artikkel 19 omfatter utvikling av handel med basis landbruksvarer som meierivarer, kjøtt, frukt og grønnsaker. Norge og EU har nylig inngått avtaler på disse to områdene. Avtalene innebærer at det er gitt gjensidige tollettelser og tollkvoter utover WTO-avtalen, noe som i en viss grad legger til rette for økt handel med landbruksvarer innenfor EØS-området. En økende andel av ferdigvarene vil dermed ikke lenger være skjermet.

Reguleringene i jordbruket er utformet for å nå målene i landbrukspolitikken, herunder sikre stabile priser og nå ulike distriktspolitiske mål knyttet til fordeling og lokalisering av produksjonen. I markedene for kjøtt, egg, fjørfe og korn er samvirkene tillagt et særskilt ansvar for markedsregulering ved å balansere tilbud og etterspørsel med f.eks. lagrings- og eksporttiltak. De store samvirkeforetakene i jordbrukssektoren er alle vertikalt integrerte selskaper som opererer i flere ledd i verdikjeden fra kjøp og innsamling av jordbruksprodukter fra primærprodusenten, og fram til markedsføring og salg av ferdigvarer til sluttbrukerne. Samvirkene har ofte betydelige markedsandeler og en dominerende stilling i alle ledd i produksjonskjeden, samtidig som de også er tillagt rollen som markedsregulator. Det har ikke vært organisatorisk eller regnskapsmessig skille mellom samvirkenes råvarehåndtering og egen videreforedling. I forbindelse med innføringen av en ny markedsordning for melk fra 1. januar 2004 har TINE innført et administrativt og regnskapsmessig skille mellom råvarehåndtering (TINE Råvare) og videreforedling. Det kan likevel stilles spørsmål ved om aktørene på foredlingsleddet har like konkurransevilkår.

Bestemmelsene om markedsordningene er gitt i et omfattende lov- og forskriftsverk fastsatt av Stortinget og landbruksmyndighetene. Statens Landbruksforvaltning har ansvar for å påse at gjeldende bestemmelser og avtaler etterleves, og slik sikre at samvirkeforetakene gjennomfører sine markedsreguleringsoppgaver konkurransenøytralt i forhold til konkurrerende industri. En betydelig del av virkemidlene i markedsreguleringen er finansiert med omsetningsavgift som innbetales av alle bønder i forhold til produksjon. Det overordnede ansvaret for disse midlene er lagt til Omsetningsrådet, som er et partssammensatt organ der samvirkene og jordbruksorganisasjonene er i flertall.

Meierisektoren er underlagt et særskilt reguleringssystem med utjevningsavgifter og -subsidier som varierer med ulike anvendelser av melken og ulike markeder. Typisk betaler norske forbrukere av konsummelk og ost en høyere pris som anvendes til å subsidiere eksport og innenlandsk salg av smør og melkepulver. I dette systemet utjevnes også forskjeller i inntransport- og distribusjonskostnader mellom meierier, samt variasjoner i mulighetene til å utnytte stordriftsfordeler. Det har vært et politisk ønske om å legge til rette for flere aktører, og noen nye selskaper har også etablert seg innen meierisektoren. En markedsstruktur med flere selskaper avhenger av konkurransenøytrale rammevilkår. Fortsatt har ett selskap en svært dominerende stilling i alle deler av meierimarkedet.

Utviklingen i dagligvaremarkedet har de siste årene vært preget av økende markedskonsentrasjon, strammere kjedekonsepter og framgang for lavprisbutikkene. De store kjedene ønsker ofte bare én eller to merkevarer i tillegg til egen merkevare. Det innebærer at nisjeprodukter og små produsenter ofte har vanskelig for å slippe til i dagligvarehyllene, noe som kan være et hinder for nyskaping og økt mangfold i næringsmiddelindustrien.

For produksjon av sjømat har Norge naturgitte fortrinn, som nærhet til store havområder og rike fiskeressurser. I tillegg er kysten egnet for akvakultur, som fram til i dag har vært oppdrett av særlig laks og ørret. Sjømatmarkedet er en del av et internasjonalt matvaremarked. Utvikling av teknologi og transportløsninger sammen med eksport av råstoff til foredling i lavkostland, har for en del produkter redusert betydningen av de tradisjonelle konkurransefordelene knyttet til råstoffnærhet og råstofftilgang. I tillegg hindres norsk eksport for mange bearbeidede fiskevarer av toll, ikke minst i det viktige EU-markedet.

Fiskerinæringen eksporterer over 90 pst. av produksjonen. God markedsadgang er en nødvendig forutsetning for utvikling av næringen. Markedsadgangen for norsk sjømateksport begrenses i dag av både tollmessige og ikke-tollmessige forhold, særlig på veterinær- og sanitærområdet. Det har vært et mål fra Norges side at den pågående forhandlingsrunden i WTO skal føre til betydelige forbedringer i betingelsene for handelen med sjømat.

EU er i dag og vil i overskuelig framtid være det viktigste markedet for norsk sjømat. Med hensyn til markedsadgang er det et vedvarende problem at fiskerisektoren ikke omfattes av EØS-avtalens konkurranseregelverk, og dermed kan bli møtt med subsidie- og dumpinganklager og toll. Det er usikkert om tollfrihet og frihet fra antidumping på det europeiske nærmarkedet kan oppnås uten ved EU-medlemskap eller ved reell forbedring av EØS-avtalen.

Reguleringen av fiskerinæringen er for en stor del utviklet ut fra hensyn til fangstleddet og distriktspolitiske hensyn. Enkelte deler av regelverket påvirker også foredlingsindustrien, særlig deltakerloven og råfiskloven. Noen bestemmelser er også ment å sikre landanleggene, bl.a. begrensing av ombordproduksjon og leveringsplikt for enkelte fartøy.

Deltakerloven regulerer etablering og eierforhold i fiskerinæringen. Bare personer som oppfyller krav til å være aktive fiskere, kan få ervervstillatelse. Selskaper må være eid mer enn 50 pst. av personer som oppfyller kravene. Fiskerimyndighetene har imidlertid innvilget flere unntak som gir industriselskaper mulighet til å eie fiskefartøy. Spørsmål om eierskapsbegrensninger ble vurdert av Eierskapsutvalget, jf. NOU 2002: 13 Eierskap til fiskefartøy.

Råfiskloven, som ble vedtatt i 1938, var i utgangspunktet ment å motvirke sviktende lønnsomhet i fangstleddet. Loven gir fiskernes salgsorganisasjoner enerett til å omsette eller utføre råfisk. I medhold av råfiskloven er fiskesalgslagene gitt adgang til å fastsette minstepriser, regulere fisket og dirigere fangster når avtakssituasjonen tilsier det. Minsteprisfastsettelsen foretas etter forhandlinger mellom salgslagene og kjøpernes organisasjon, og skal i utgangspunktet være markedsbasert. Ved uenighet har salgslagene rett til å ensidig fastsette minsteprisen. Omsetning og utførsel av oppdrettsfisk er imidlertid ikke omfattet av råfiskloven.

En arbeidsgruppe nedsatt av fiskeriministeren, og som var ledet av Leiv Grønnevet, har nylig lagt fram forslag til endringer i de offentlige rammebetingelsene og en del andre tiltak som kan gi grunnlag for bedringer i fiskeindustriens lønnsomhet, konkurransekraft og verdiskaping. 5 Utvalget har derfor ikke vurdert konkrete forslag når det gjelder den fiskeribaserte delen av næringsmiddelindustrien.

9.2.3 Utvalgets vurderinger

Regjeringen bør arbeide for en ny WTO-avtale som balanserer Norges interesser knyttet til landbruk og marin sektor.

Utformingen av en ny WTO-avtale vil være viktig både for den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien og fiskeforedlingsindustrien. Utgangspunktet for de to delene av næringen er svært forskjellig. Mens den jordbruksbaserte industrien er beskyttet gjennom tollvern, råvarepriskompensasjon mv., er marin sektor i dag en tilnærmet subsidiefri og internasjonalt konkurransedyktig næring. Markedsadgang vil være viktig for videre utvikling av den marine næringsmiddelindustrien. Utvalget mener derfor at norske myndigheter i de videre forhandlingene bør ivareta både de offensive og defensive interessene, slik regjeringen har lagt opp til.

Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid og Sanner , mener det må utvikles et mer effektivt jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet. Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser. Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge.

Utvalgets medlemmer Myhr og Westhrin vil påpeke at volumbasert norsk råvare er en grunnleggende forutsetning for en lønnsom norsk næringsmiddelindustri. Samtidig er jordbruket helt avhengig av stabil avsetning til norsk industri. For å ivareta både dette avhengighetsforholdet og de landbrukspolitiske fordelingshensynene, er det nødvendig med et effektivt tollvern som ser hele verdikjeden i sammenheng. Disse medlemmene mener at jordbrukspolitikken må utvikles innenfor rammene som dette setter.

Tollreduksjoner for ferdigvarer og råvarer må ses i sammenheng og så langt det er mulig skje parallelt.

Utvalget mener det bør det være grunnlag for å videreføre og utvikle en omfattende jordbruksbasert næringsmiddelindustri i Norge, men overgangsfasen med endringer i rammebetingelser både på ferdigvare- og råvaresiden vil være avgjørende for denne industrien. I den grad markedene for bearbeidede næringsmidler er eller blir åpnet for internasjonal konkurranse, vil foredlingsbedrifter i Norge være avhengig av råvarepriser på nivå med konkurrentlandene, i første rekke et EU-nivå. I forhold til næringsmiddelindustrien vil utvalget påpeke betydningen av at myndighetene sikrer en forutsigbar endring av rammebetingelsene slik at norsk industri får tid til tilpasning til et mer åpent marked.

Uavhengig av omfanget av skjermingsstøtten for jord­bruket, bør det være et mål å utvikle en mest mulig effektiv og mangfoldig næringsmiddel­industri.

Omsetning og foredling av mange jordbruksprodukter, bl.a. i meierisektoren, er preget av mangelfull konkurranse. Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Sanner og Westhrin, mener at markedsordningene i jordbruket og konkurranseforholdene i næringsmiddelindustrien bør gjennomgås. Formålet med en slik gjennomgang bør være å oppnå større grad av likebehandling mellom markedsaktørene og klare roller for organene med ansvar for markedsregulering.

Utvalgets medlem Myhr mener det er ingen ting i dagens markedsordning som tilsier at det er konkurransevridning mellom markedsaktørene, og viser til at markedsordningen nettopp har vært gjenstand for en grundig gjennomgang, blant annet med den hensikt å oppnå like vilkår i industrimarkedet.

Samtidig må næringsmiddelprodusentene få tilgang til dagligvaremarkedet på like vilkår. Nyetablerte bedrifter og nisjeprodusenter står for mye av nyskapingen og mangfoldet i sektoren, men kan ha problemer med å slippe til med sine produkter. Utvalget mener derfor at konkurranseforholdene bør gjennomgås også i dagligvaremarkedet.

9.3 Offshorerettet leverandørindustri

I Norge finnes det i dag en leverandørindustri med et stort antall leverandørselskaper som kan levere varer og tjenester innenfor de fleste ledd i verdikjeden, både innen letevirksomhet, utbygging, produksjon og nedstengning. I 2003 var det totalt 76 600 personer sysselsatt i petroleumsvirksomheten. 6 Av disse arbeidet om lag 43 800 i leverandørindustrien. 7 De ansatte i leverandørindustrien er fordelt på alle landets fylker og 135 av landets 434 kommuner.

9.3.1 Utfordringer

Utfordringene for offshorerettet leverandørindustri fremover knytter seg først og fremst til det høye norske kostnadsnivået og mangelen på nye store funn som er klare for utbygging. Store forskjeller i lønnskostnader for industriarbeidere mellom norske verksteder og deres konkurrenter innenfor EØS-området har medført at norske verksteder for en del fabrikasjonsoppdrag de siste årene har hatt problemer med å møte konkurransen fra land med relativt lave industriarbeiderlønninger. Sterk norsk valuta, høy rente og et dyrt lønnsoppgjør bidro til å forverre situasjonen ytterligere i 2001-2002. Denne situasjonen har imidlertid bedret seg de siste to årene. Videre kan offentlig støtte i flere konkurrentland ha bidratt til å øke konkurranseforskjellene ytterligere.

På grunn av norsk offshorerettet leverandørindustris hjemmemarkedsorientering følger oppdragsmengden i stor grad av investeringsnivået på norsk sokkel. Årlige investeringer i 2004 er anslått til rundt 70 mrd. kroner, mens investeringene i 2005 forventes å øke til nærmere 80 mrd. kroner. 8 De største investeringene er knyttet til Snøhvit og Ormen Lange. I 2006 forventes investeringene å bli redusert til rundt 60 mrd. kroner. Etter dette forventes investeringene å bli vesentlig redusert ned mot et nivå på rundt 30 mrd. kroner årlig fra 2009 til 2015. Usikkerheten i investeringsanslagene blir imidlertid større jo lenger fram i tid man ser. Basert på historiske kunnskaper er det naturlig å forvente at de faktiske investeringene i årene fra 2009 til 2015 kan bli vesentlig høyere enn hva disse anslagene synes å tilsi.

På grunn av få nye store utbyggingsprosjekter de kommende årene, synes det imidlertid å bli en vesentlig reduksjon i investeringene når Snøhvit og Ormen Lange nærmer seg ferdigstillelse, det vil si etter 2006. Aktuelle funn for utbygging er av en mindre størrelsesorden enn Snøhvit og Ormen Lange. Blant disse er Alvheim og Norne-satelitter nylig godkjent for utbygging. Investeringsanslagene reflekterer at norsk sokkel er i ferd med å gå over fra en oppbyggingsfase til en driftsfase.

For de offshorerettede verkstedene viser prognoser for beleggsituasjonen de kommende to årene i all hovedsak en nedadgående trend. De fleste verkstedene vil ha lite aktivitet på egne verksteder fra senvåren 2005. Aktivitet på de tre landanleggene til Ormen Lange, Snøhvit og Kårstø vil imidlertid sysselsette en del av verkstedenes ansatte frem mot ferdigstillelsen av anleggene. 9 Fra 2006 synes det å bli mer utfordrende å skaffe nye fabrikasjonsoppdrag på norsk sokkel.

I tillegg til investeringer er det betydelig aktivitet i markedet for drift og vedlikehold. Dette markedet forventes de nærmeste 10 årene å ligge på om lag 30-35 mrd. kroner. 10 Totalt utgjør investeringene og markedet for drift og vedlikehold et totalmarked for leverandørindustrien på rundt 100 mrd. kroner årlig i 2004 og 2005. Det er rimelig å anta at det totale nivået deretter vil bli redusert som følge av forventede reduksjoner i investeringene.

Leteaktiviteten på norsk sokkel har betydning for antall utbyggingsoppdrag. Færre funn vil på sikt føre til færre utbyggingsoppdrag. De siste årene har antall letebrønner på norsk sokkel ligget mellom 20 og 25. I 2003 ble totalt 23 letebrønner avsluttet eller midlertidig forlatt. Det ble påbegynt 17 letebrønner i 2004, mens antallet letebrønner i 2005 forventes å bli betraktelig høyere.

Den teknologiske utviklingen har medført endringer i etterspørselen etter utbyggingsløsninger. Dette innebærer at sammensetningen av investeringene på norsk sokkel vil endres i årene framover, noe som har stor betydning for størrelsen på og typen av oppdrag til offshorerettede verksteder. Det forventes en sterk nedgang i andelen av investeringer i flyttbare innretninger og bunnfaste installasjoner. 11 Andelen av investeringer i modifikasjoner forventes å øke vesentlig. Det forventes også en andelsmessig økning i investeringene i rørledninger, landanlegg og boring. Andelen av investeringer i undervannsinstallasjoner forventes å være uendret.

Norsk leverandørindustris konkurranseevne er spesielt stor innenfor ingeniør- og kunnskapsbaserte tjenester, herunder prosjektledelse og gjennomføring av store, komplekse prosjekter (totalleveranser). På grunn av at leverandørindustriens konkurranseevne jevnt over er sterkere ved totalløsninger (EPC-kontrakter) enn ved fabrikasjonskontrakter, vil konkurransedyktigheten til norske leverandører avhengige av hva slags kontraktstyper som benyttes i det enkelte prosjekt. Norsk leverandørindustri er ledende innen utvikling og implementering av høyteknologiske løsninger. Dette gjelder for eksempel innenfor flytende produksjon og undervannsløsninger for operasjoner på dypt vann. Den forventede nedgangen i etterspørselen etter flyttbare innretninger og bunnfaste installasjoner forventes å ha vesentlige konsekvenser for de offshorerettede verkstedene. Verkstedene har imidlertid en sterk posisjon innenfor modifikasjonsmarkedet og satser på dette segmentet.

I likhet med de norske oljeselskapene er mange norske selskaper innen leverandørindustrien, herunder deler av verkstedindustrien, allerede godt etablert internasjonalt. Andre er i ferd med å etablere seg. Utsiktene til et lavere investeringsnivå på norsk sokkel i tiden fremover har bidratt til at industrien i økende grad har rettet oppmerksomheten mot internasjonale markedsmuligheter. På sikt vil internasjonal virksomhet være avgjørende for å opprettholde et sterkt petroleumsmiljø i Norge.

Et mangfold av oljeselskaper på norsk sokkel bidrar til utvikling av effektive utvinnings- og utbyggingsløsning. Utenlandske oljeselskaper bringer med seg ulik kompetanse og teknologi til norsk sokkel. For leverandørindustrien utgjør hjemmemarkedet et demonstrasjonslaboratorium for norsk teknologi og et viktig springbrett for internasjonalisering. I mange deler av verden godtas kun utstyr og systemløsninger som har vært i bruk, såkalt ”proven technology”. Derfor har norsk sokkel vært, og vil være, av uvurderlig betydning for leverandørindustrien.

Økende grad av spesialisering og arbeidsdeling er et av de viktigste trekkene ved globaliseringen. Konsekvensen er at verken nasjoner eller enkeltselskaper kan være ledende på alle områder. Det kan følgelig ikke forventes at norsk petroleumsindustri skal kunne opprettholde sin konkurransekraft i alle ledd av verdikjeden.

9.3.2 Utvalgets vurderinger

Regjeringen må legge til rette for økt leteaktivitet på norsk sokkel.

Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner, vil peke på at norske offshorerettet leverandørindustri, herunder spesielt verkstedsindustrien, står overfor en situasjon med betydelig lavere etterspørsel etter utbyggingoppdrag fra 2006 når Ormen Lange og Snøhvit er ferdig utbygget. Det har i den senere tid vært et relativt lavt nivå på letevirksomheten på norsk sokkel og det har vært gjort få store nye funn, hvilket igjen innebærer få nye utbyggingsoppdrag på kort sikt. Utvalget ser det som positivt at leteaktiviteten på norsk sokkel forventes å øke i 2005. Utvalget ber Regjeringen så langt det er mulig gjennom konsesjonsrunder og ved tilleggstildelinger å legge til rette for tildeling av leteareal av stor interesse for oljeselskapene og en mest mulig effektiv utforskning av norsk sokkel.

Utvalgets medlem Westhrin støtter ikke utvalgets flertall på dette punktet og har følgende merknad: Olje- og gassutvinning er en dominerende aktivitet i Norge. I dag ønsker oljeselskaper å åpne sårbare felter for boring, som Barentshavet og Lofoten, samtidig som utvinningsgraden i eksisterende felter er lav. Dette medlem mener oljeinvesteringer må dreies på en slik måte at man i størst mulig grad utnytter ressursene i allerede åpnede felt og områder, framfor å åpne nye og sårbare områder. Dette medlem mener det bør føres en konsesjonspolitikk og støtte teknologiutvikling som bidrar til en slik utvikling. Det må etter dette medlems syn være et ufravikelig mål å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. 

Rammebetingelsene må være forutsigbare og kontinuerlig tilpasses utfordringene.

Rammebetingelsene for aktivitet på norsk sokkel må være mest mulig forutsigbare. Skatteregime og -belastning og virkemiddelapparat må imidlertid kontinuerlig tilpasses endrede betingelser og ressurstilgang på sokkelen, slik at det oppnås en best mulig samfunnsøkonomisk tilpasning. Dersom det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, bør det gis ytterligere skatteincentiver fra myndighetene for å sikre økt verdiskaping og god ressursforvaltning.

Regjeringen må legge til rette for økt internasjonalisering av norsk offshorerettet leverandørindustri.

Utvalget støtter det arbeid som gjøres i regi av oljeselskaper, leverandørindustri og myndigheter gjennom INTSOK for å internasjonalisere norsk petroleumsvirksomhet. Den forventede nedgangen i investeringsnivået på norsk sokkel vil måtte kompenseres med økt eksport og utenlandsaktiviteter dersom omsetningen i norsk offshorerettet leverandørindustri skal kunne opprettholdes over tid.

Bruk av utviklings- og opplæringsmidler.

Siden utbyggingsaktiviteten på norsk sokkel varierer bør myndighetene vurdere en hensiktsmessig bruk av utviklings- og opplæringsmidler i perioden med liten aktivitet, slik at verkstedene og arbeidskraften kan videreutvikle sin kompetanse.

9.4 Skipsbyggingsindustrien

9.4.1 Verftsindustrien

Verftsindustrien i Norge består av noen få større verft og en rekke mindre produksjons-, reparasjons- og utrustningsverft. På grunn av lønnskostnadsnivået har norske verft ikke på mange år vært konkurransedyktige når det gjelder bygging av store, standardiserte skip. Industrien har istedet satset på bygging av spesialskip 12 , produkt- og kjemikalitankere, fiskebåter og ferger-/passasjerbåter. Skipsbygging er viktig for mange lokalsamfunn langs norskekysten, og i mange tilfeller utgjør skipsverftene sentrale hjørnesteinsbedrifter.

Skipsbyggingsindustrien i Norge har vært under konstant nedbemanning siden midten av 70-årene og denne utviklingen har fortsatt med full styrke de siste årene. Antallet sysselsatte i verftsindustrien i dag er om lag 4000, hvorav rundt halvparten er sysselsatt med nybygging. Mot slutten av 1990-årene var sysselsetningen om lag 7000. 13 Antallet ansatte i bedriftene er blitt tilpasset et lavere produksjonsnivå, men nedgangen skyldes også at verftene organiserer seg på en ny måte med økt fokus på kjernekompetanse og ”outsourcing”. Situasjonen for verftene har bedret seg betydelig i løpet av 2004. I 2004 har ordreinngangen vært anslagsvis 11,9 mrd. kroner, hvilket er nær full ordrekapasitet. 14 Ordreinngangen i 2001, 2002 og 2003 lå på henholdsvis 3,5 mrd. kroner, 3,6 mrd. kroner og 2,5 mrd. kroner. Fallet etter 2000 skyldtes blant annet bortfallet av den ordinære kontraktsrelaterte verftsstøtten, samt svikt i markedene for offshore- og fiskefartøyer, som er de viktigste markedene for norske verft. Etterspørselen etter tradisjonelle fraktefartøyer var i den samme perioden rekordhøy, men uten at norske verft i særlig grad har greid å vinne kontrakter innenfor dette segmentet.

Den høye internasjonale konkurransen i skipsbyggingsindustrien har ført til både nedlegging av lite lønnsomme verft og konsolidering av mange gjenlevende. Prognoser viser at etterspørselsveksten de siste årene, som kom sent til Norge, er forbigående, og at de strukturelle problemene med overkapasitet vil vedvare på sikt. Dette skyldes hovedsakelig videre ekspansjon av produksjon i Kina.

Verftsindustrien inngår som del av en maritim næringsklynge lokalisert langs kysten av Norge. Industrien i denne internasjonalt konkurransedyktig klyngen produserer spesialskip med høyt kompetanseinnhold. Flere av virksomhetene i klyngen er hjørnesteinsbedrifter med stor betydning for lokalsamfunn i distriktene.

9.4.2 Skipsutstyrsindustrien

Skipsutstyrsindustrien i Norge er større enn verftsindustrien. Utstyrsindustrien i Norge omfatter utvikling, produksjon, salg og service av et bredt spekter produkter og den har en global markedsandel på ca. 7 pst. 15 Norske leverandører er blant de teknologisk ledende aktørene på områder innen blant annet sikkerhet og miljø. I 2003 omsatte norsk skipsutstyrindustri for totalt ca. 29 mrd. kroner og sysselsatte ca. 17 500. 16 Det såkalte ettermarkedet, som utgjøres av oppdrag i løpet av skipenes driftsperiode, teller mest for utstyrs- og tjenesteleverandører. Så mye som Å av totale levetidskostnader for utstyret kan falle innenfor driftsperioden, som vanligvis er 25-30 år.

Den norske utstyrsindustrien eksporterer ca. 67 pst. av sin produksjon. Europa var lenge det viktigste enkeltmarkedet. En del bedrifter har nå etablert egen produksjon og salgsrepresentasjon i Asia, og stadig flere bedrifter synes å vurdere dette. I og med at stadig mer av verdens tonnasje bygges i Asia, er det viktig med tilstedeværelse i regionen.

9.4.3 Utfordringer for skipsbyggings- industrien

Bruk av subsidier og andre konkurransevridende ordninger har vært utbredt i den internasjonale skipsbyggingsindustrien helt siden andre verdenskrig. Det har bidratt til å gjøre konkurransesituasjonen meget vanskelig for hele bransjen. Konkurransen fra land i Asia har også økt sterkt, hovedsakelig fra Japan, Korea og Kina. Arbeidskraften til verftene i disse landene er til dels langt billigere. En stor del av verdens skipsproduksjon er overtatt av verft i disse landene, som har bygget opp en levedyktig verftsindustri med store og moderne verft. Dette har ført til en kraftig utvidelse av kapasiteten på verdensbasis. I Norge har et sammensatt maritimt miljø av rederier, meglere, maritime konsulenter, utstyrsleverandører og verft vært viktig for innovasjon- og omstillingsevnen. I løpet av de senere år er flere norske utstyrleverandørfirmaer kjøpt opp av utenlandske interesser, dessuten har viktige finansinstitusjoner for norsk maritim næring fått utenlandsk eierskap. Norske rederier og flere norske verft har imidlertid også kjøpt opp utenlandske selskaper innenfor sin bransje. Innenfor reparasjonsvirksomhet betjener verftene en relativt stor lokal flåte og har et fortrinn på grunn av markedsnærhet. En felles hovedutfordring for skipsbyggingsindustrien er det norske lønnskostnadsnivået, som er vesentlig høyere enn i andre skipsbyggingsnasjoner. Innføring av en ny byggelånsgarantiordning, som er vedtatt i år, vil bidra til å lette problemene knyttet til finansiering av kostbare, spesialiserte skip under byggeperioden. Videre har større svingninger i dollarkursen stor betydning for lønnsomheten, fordi mye av handelen innenfor næringen foregår i dollar.

9.4.4 Utvalgets vurderinger

Verftsindustrien og skipsutstyrsindustrien er en viktig del av den maritime klyngen i Norge.

Norge har gjennom en lang tradisjon etablert en allsidig maritim industri med høy kompetanse. Konkurranse fra lavkostland har gjort og gjør omstilling nødvendig. Samspillet mellom de ulike delene av industrien betyr mye for evnen til å lykkes med dette.

Fremtiden til skipsbyggingsindustrien er avhengig av evnen til å videreutvikle og nyttiggjøre seg høy kompetanse, samt evnen til å satse riktig.

Skipsbyggingsindustrien må satse innenfor segmenter i markedet som krever spesiell kompetanse. Økt forskningsinnsats kan bidra til å opprettholde konkurranseevnen over tid.

Myndighetene spiller en rolle for å legge til rette for en bedre konkurransesituasjon.

Rammebetingelsene for skipsbyggingsindustrien må være mest mulig forutsigbare og tilpasses utfordringene. Byggelånsgarantiordningen som ble vedtatt av Stortinget høsten 2004 må opprettholdes og innretningen på denne bør vurderes. Generelt bør tiltak for norsk skipsbyggingsindustri ses i sammenheng med hvordan EU innretter sine virkemidler for samme industri.

Utvalgets medlemAsmyhr viser til beskrivelsen av den norske verftsindustrien under avsnitt 9.4. Det er lang tradisjon for at næringspolitikken forholder seg til bransjer, mens klyngebegrepet er en nyere metode for å forstå hvordan nærstående næringsmiljøer utvikler seg, på tvers av tradisjonell forståelse av næringer og yrker. Bortsett fra oljesektoren regnes den maritime klyngen som Norges største næringsklynge med en andel av verdiskapingen mellom 6 og 9 pst. avhengig av den konkrete avgrensingen av klyngen. Dette perspektivet illustrerer omstillingen i økonomien i form av tjenesteproduksjonens økte betydning. Den maritime klyngen sysselsetter om lag 80 000 nordmenn i tillegg til 50 000 utenlandske sjøfolk. Av de 80 000 norske sysselsatte er om lag 50 000 knyttet til ulik maritim industri. Selve skipsfarten står for om lag halvparten av verdiskapingen i den maritime klyngen. Utviklingen av de tradisjonelle industribransjene i den maritime klyngen er nært knyttet til skipsfartens stilling. Rederinæringen er kjernen i klyngen og er som global vekstnæring en kilde til vekst for så vel de tradisjonelt tilknyttede industribransjene som kompetansebasert tjenesteyting.

9.5 Forsvarsindustrien

Norsk forsvarsindustri kjennetegnes ved at den produserer for nisjemarkeder og at den i liten grad produserer komplette våpensystemer. Unntaket er sjømålsmissiler (Kongsberg – Penguin). Norsk forsvarsindustri består av noen få større produsenter og mange små underleverandører. Mange bedrifter innehar høy teknologikompetanse på sine områder. 17 Forsvarsindustrien lar seg vanskelig klart avgrense. Dette skyldes at teknologien som inngår i forsvarssystemer også blir benyttet i sivil industri. Forsvarsrelatert omsetting for bedrifter i Norge utgjør årlig ca. 7 mrd. kroner, og utgjør vel halvparten av totalomsetningen for disse bedriftene. Det er over 4000 ansatte i forsvarsrelatert produksjon. Industrien har hatt en positiv utvikling både i omsetting og antall ansatte det siste tiåret. 18

Forsvaret er den viktigste enkeltkunden for norsk forsvarsindustri, men også en betydelig del av produksjonen blir eksportert. Forsvaret bruker årlig ca. 7,5 mrd. kroner til investeringer, hvorav noe under halvparten går til norsk industri. 19 Den pågående omstillingen av Forsvaret vil frigjøre enda større ressurser til investeringer i nytt og moderne materiell.

For eksporten spiller industrielle gjenkjøpsavtaler en nøkkelrolle. Kombinasjonen av høye utviklingskostnader og nisjeproduksjon, gjør at forsvarsindustrien er helt avhengig av tilgang til større markeder. De nordiske landene og NATO-landene er de største mottakerne av forsvarsmateriell fra Norge. I 2003 eksportert Norge forsvarsmateriell for ca. 3 mrd. kroner. 20 Av dette mottok NATO-landene 76 pst. av eksporten av A-materiell (våpen og ammunisjon) og 66 prosent av eksporten av B-materiell (annet militært materiell).

Slutten på den kalde krigen og nedskjæringene på forsvarsbudsjettene i 90-årene, særlig i Europa, har bidratt til strukturelle endringer og en konsolidering av forsvarsindustrien. I USA har det skjedd en konsentrasjon i fem meget store aktører. 21 Denne utviklingen har også skjedd i Europa, men har ikke kommet like langt. Det offentlig eierskapet, som tidligere var meget betydelig, er redusert i europeiske land, og er i dag sterkt til stede bare i Frankrike og Spania. Denne utviklingen har også berørt forsvarsindustrien i Norge, hvor vi har fått et mer internasjonalt eierskap (blant annet gjennom Thales og Ericsson). Trenden er mer standardisering av materiell og anskaffelser som i økende grad gjennomføres i samarbeid med andre land. Denne utviklingen vil trolig medføre ytterligere restrukturering av forsvarsindustrien i Europa.

I etterkrigstiden skapte forsvarsbasert forskning viktige teknologiske gjennombrudd som fikk stor betydning innenfor resten av økonomien, blant annen ved utviklingen av halvledere og atomkraft. Erfaringer fra kriger de senere årene har ført til forsterket fokus på betydningen av avansert teknologi. Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har det i ledende land skjedd et skifte med økt satsing på grunnforskning, anvendt forskning og eksperimentell forskning i motsetning til tradisjonell satsing på forskning og utvikling av definerte våpenplattformer. 22 Denne utviklingen kan føre til at forsvarsindustriens betydning som teknologisk spydspiss igjen vil øke. Et annet trekk er at skillelinjene mellom både militær sikkerhet og intern sikkerhet, og mellom nasjonal sikkerhet og internasjonal sikkerhet, er blitt mindre klar. Ifølge SIPRI ser man at forsvarsindustrien følger denne utviklingen ved å gå inn i nye spektra av sikkerhetsprodukter som ligger i en gråsone mellom den militære og den kommersielle sektor.

9.5.1 Utfordringer

Forsvarsindustrien har særlige vilkår som resulterer i utbredt proteksjonisme. Markedene kan karakteriseres som politiserte. Større nasjonale markeder er i stor grad lukket for utenlandske aktører av hensyn til egne forsvarsindustrielle interesser. Direkte eller indirekte subsidiering er også vanlig. Grunnen er dels at opprettholdelse av egen forsvarsindustri anses som en forlengelse av det militære forsvaret, dels at forsvarsindustrien anses som teknologisk avansert og med positive eksterne effekter også for sivil industri. Videre er større anskaffelser ofte resultat av politiske forhandlingsprosesser. Etterspørselen etter forsvarsmateriell bestemmes av forsvarsbevilgninger. Det betyr blant annet at konjunkturene i forsvarsindustrien ikke følger utviklingen i industrien generelt. Forsvarsindustriens spesielle vilkår lar seg oppsummere som følger:

• Antallet kunder er meget lite, og i hvert land som regel bare en.

• Produktene, som ofte er kompliserte og sammensatte, gir verdi / effekt utelukkende i samvirke med annet materiell. Dette stiller krav til nasjonalt og internasjonalt samarbeid både til Forsvaret og til forsvarsindustrien.

• Industrien blir regnet som sentral for forsvarsevnen.

• Kontroll av eksport og overføring av sensitiv teknologi er utbredt.

• Industrielle gjenkjøpsavtaler blir praktisert av de fleste land.

• Politisk usikkerhet rundt fremtidige anskaffelser.

• Rene forsvarsmateriellanskaffelser er unntatt fra EUs generelle konkurransebestemmelser.

• Industrien anses av mange land å være en teknologisk spydspiss med ”spin-off-effekter” til annen sivil industri.

Myndigheter i ulike land er ikke bare involvert i kjøp, men også salg av forsvarsmateriell. Dette skjer dels gjennom direkte kontakt mellom myndighetene og landenes forsvar, dels ved promotering av egen industri, eksempelvis gjennom deltagelse på internasjonale materiellutstillinger og demonstrasjoner av utstyr. Forsvarsindustrien har nytte av sitt eget lands forsvar som referansekunde. Det har signaleffekt overfor potensielle utenlandske kjøpere, ettersom få land vil overveie å importere forsvarsmateriell fra et land der landets eget forsvaret ikke har valgt å anskaffe det.

I de politiserte markedene har avtaler om industrielt gjenkjøp spilt en sentral rolle for eksport av norsk forsvarsmateriell. Norge, i likhet med nesten alle andre land, har et regelverk som skal sikre kontrakter til nasjonal industri ved kjøp av utenlandskprodusert forsvarsmateriell. 23 Gjenkjøpsavtaler kan også bidra til å åpne utenlandske markeder for leveranser utover det som er knyttet til konkrete anskaffelser fra det norske forsvaret. 24 Det er en målsetning at slike avtaler bidrar til etablering av langsiktig samarbeid mellom norsk og utenlandsk industri. Det er pekt ut spesielle satsingsområder med vekt på teknologiområder der industrien i Norge har høy kompetanse.

Land med stor produksjon av forsvarsmateriell argumenter for friere konkurranse og handel. EU arbeider med endringer i konkurranseregelverket som kan gi mer åpne markeder i Europa på sikt. Mer åpenhet i markedene er i utgangspunktet positivt, fordi det kan gi større muligheter for ekspansjon utover små nasjonale markeder. Små produsenter, med færre ressurser til å følge med i den teknologisk utviklingen og til å drive markedsføring, kan imidlertid komme under press fra større produsenter. For land med mindre industrier er derfor tett samarbeid med andre lands industrier nødvendig. Foreløpig er det likevel ikke grunnlag for å si at det har skjedd endringer som har gjort markedene mindre proteksjonistiske eller at gjenkjøpsavtaler har avtatt i betydning.

9.5.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget legger til grunn at Forsvarets behov må være styrende for Forsvarets investeringer. Selv om Forsvaret skal være en god og krevende kunde, vil samarbeid med industrien være viktig. Spesielt er det viktig at Forsvaret er tydelig på hva som er deres behov, slik at industrien har mulighet til å tilpasse seg dette. Det er avgjørende at Forsvaret får kvalitetsmessig og tidsmessig riktig utstyr samtidig som kompetanse innenfor teknologiske satsningsområder utvikles.

Forsvarets anskaffelser vil i stadig økende grad bli gjennomført i samarbeid med andre land. Denne utviklingen medfører ytterligere restrukturering og spesialisering av forsvarsindustrien i Europa. For mindre land som Norge vil en realistisk, næringspolitisk ambisjon være å opprettholde spisskompetanse innenfor nisjeområder i forsvarsindustrien i tett samarbeid med andre lands industrier. I framtiden må derfor potensialet som ligger i samarbeidet mellom våre viktigste allierte utnyttes fullt ut. Utvalget mener dette tilsier en mer langsiktig og overordnet tilnærming til internasjonalt industrisamarbeid og gjenkjøp. Økt bruk av forskningssamarbeid, flernasjonale ordninger samt bruk av leie/lease fremfor direkte nasjonale kjøp kan på lengre sikt gjøre tradisjonelt gjenkjøp mindre utslagsgivende for industrien enn i dag. Utvalget mener dette også vil innebære nye muligheter for forsvarsindustrien i Norge, forutsatt at den viser konkurranseevne og at den kontinuerlig videreutvikler sin kompetanse og evner å posisjonere seg, bl.a. gjennom å bygge strategiske allianser med internasjonale samarbeidspartnere.

Utvalget vil fremheve forsvarsindustriens særlige rolle i å være teknologisk spydspiss i Norge. Utvikling av ny teknologi kan gi ”spin-off-effekter” av stor betydning også for annen sivil industri.

Utvalget legger vekt på at Norge har en strategisk interesse i å bidra til utvikling av nytt forsvarsmateriell innenfor så vel en europeisk som en bredere internasjonal ramme. Dette ikke minst av hensyn til Forsvarets operative behov, herunder evnen til å kunne operere effektivt sammen med allierte og for å kunne utvikle og vedlikeholde nødvendig kompetanse, men også ut i fra kravet til kostnadseffektivitet, for å kunne påvirke utviklingen i det internasjonale materiellsamarbeidet og av hensyn til egen forsvarsindustri. Utvalget understreker betydningen av at Norge deltar i det internasjonale materiellsamarbeidet, både innenfor en bilateral og en multilateral ramme.

Praktisering av gjenkjøp er av avgjørende betydning for industrien.

Utvalget mener at gjenkjøp eller andre former for industrielt samarbeid fortsatt må sterkt vektlegges ved inngåelse av større kontrakter for materiellanskaffelser. Så lenge andre land ikke praktiserer en mer åpen anskaffelsespolitikk, er gjenkjøpsavtaler helt nødvendig for norsk forsvarsindustri. Det viktigste målet for bruk av gjenkjøp bør være å fremme kompetanse- og markedsutviklingen for norsk forsvarsindustri. Gjenkjøp bør brukes på en måte som i en totalvurdering gir god avkastning i form av økt norsk forsvarsevne.

Norsk forsvarsindustri må gis anledning til fortsatt deltakelse i flernasjonale utviklingsprosjekter.

Utvikling av nye forsvarssystemer, særlig i Europa, er i økende grad del av samarbeid mellom flere land. Utvalget mener det er viktig at norsk industri ikke blir satt på sidelinjen i slike flernasjonale utviklingsprosjekter. Slik deltagelse er med på å gi norske forskningsmiljøer tilgang til andre lands spissteknologi. Utvalget mener at dersom Norge skal opprettholde en konkurransedyktig forsvarsindustri, må det fortsatt legges til rette for at kompetansen i denne industrien videreutvikles.

Forsvarsindustrien er viktig for Forsvaret.

Utvalget viser til at deltagelse i utviklingsprosjekter gir muligheter for å tilpasse materiell for egne behov. Videre mener utvalget at en kompetent forsvarsindustri er av stor betydning for Forsvarets langsiktige evne til å opptre som en profesjonell kjøper. Opprettholdelse av en egen forsvarsindustri kan også sees som en forlengelse av det militære forsvaret med betydning for beredskap, vedlikehold og leveringssikkerhet. Utvalget erkjenner at det i enkelte saker kan være ulike interesser og prioriteringer i industrien og i Forsvaret, og understreker at Forsvarets behov må ligge til grunn for eventuell deltagelse fra Forsvaret i enhver utviklingsaktivitet og anskaffelser.

Bruk av nasjonale utviklingskontrakter.

Utvalget understreker betydningen av at myndighetene og industrien i fellesskap videreutvikler samarbeidsrelasjoner til gjensidig nytte innenfor identifiserte forsvarsteknologiske satsingsområder. Der Forsvaret har definerte materiellbehov utenfor det dagens tilgjengelige teknologi gir, anser utvalget det naturlig at man trekker veksler på den kompetanse som finnes i norsk forsvarsindustri og undersøker mulighetene for tidlig samarbeid. Norsk forsvarsindustri er avhengig av at Forsvaret fortsatt plasserer krevende utviklingskontrakter i denne industrien slik at ledende kompetanse kan videreutvikles.