10 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalgets hovedoppgave har vært å drøfte sentrale utviklingstrekk for industrisektoren og viktige veivalg i den fremtidige næringspolitikken med særlig vekt på betydningen for industrien. Utvalget skulle spesielt se på problemstillinger knyttet til kompetansen i arbeidsstyrken, nyskaping og innovasjon, energi, infrastruktur og næringsstøtte, jf. mandatet som er gjengitt i kapittel 1. Innenfor den tidsrammen og de ressursene som utvalget har hatt til disposisjon, har det ikke vært mulig å utrede konkrete tiltak eller regelendringer, og heller ikke å frambringe kvantitative anslag for økonomiske og administrative konsekvenser. For øvrig er tiltakene som utvalget foreslår allerede for en stor del til vurdering eller utredning hos berørte myndigheter og selskaper. Det ville derfor heller ikke ha vært hensiktsmessig å anvende større utredningsressurser innenfor dette utvalget.

Utvalgets vurderinger i kapitlene 4 og 5 er av to typer. Den ene er tiltak som gjelder anvendelse av regelverk, utvikling av samarbeid mv., både i arbeidsmarkedene og forsknings- og innovasjonssystemet. Slike tiltak bør i stor grad kunne gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer. Tiltak for å fremme fleksibilitet i arbeidsmarkedet kan medvirke til et mer velfungerende arbeidsmarked, noe som vil bidra til økt verdiskaping og sysselsetting over tid.

Den andre typen tiltak fordrer økte bevilgninger over statsbudsjettet. Forslaget om å øke bevilgningene til næringsrettet forskning uten å redusere tilsvarende på grunnforskningsområdet, vil kreve økte offentlige utgifter. Forslaget om at kompetansereformens intensjon om en fortløpende faglig oppdatering og videreutvikling av norske arbeidstakere må følges opp med nødvendige ressurser, vil også belaste offentlige budsjetter. Økt satsing på næringsrettet FoU vil over tid betale seg tilbake gjennom nye og bedre produkter som gir grunnlag for et konkurransedyktig næringsliv.

I kapittel 6 foreslår et flertall i utvalget at staten må gi økonomisk støtte til infrastrukturprosjekter som skal fremme innenlands gassbruk. Utvalget har ikke tatt stilling til omfanget av denne støtten, men legger til grunn at eventuelle beslutninger om utbygging vil være basert på at prosjektene forventes å være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Videre er et flertall i utvalget åpne for at det tildeles konsesjoner for gasskraftverk innenfor rammen av Norges internasjonale klimaforpliktelser. Hvilke økonomiske konsekvenser dette får, er avhengig av om og når slike konsesjoner realiseres, eventuelt om de utnyttes fullt ut. Tilgang på ny kraft i det norske markedet vil bidra til videreføring og utvikling av industriell virksomhet.

I tillegg er det usikkerhet knyttet til de miljømessige effektene. Dersom en ikke får gjort noe med CO2-utslippene, vil dette kunne medføre et problem i forhold til de utslippsreduksjoner Norge er forpliktet til gjennom internasjonale avtaler. Statens bidrag til utprøving av teknologi i industriell skala for rensing av CO2-utslipp forutsetter økte bevilgninger.

Forslaget om mer effektiv utnyttelse av kraft- og energiressursene har positive effekter ikke bare for industrien, men også for andre sektorer og miljøet.

For å utrede en eventuell etablering av en samlet energiforvaltning, vil det måtte gjennomføres en større utredning, som vil kreve nødvendige bevilgninger fra de berørte myndigheter.

I kapittel 7 foreslår utvalget omprioriteringer innenfor samferdselssektoren. Siden disse ikke er tallfestede, er det ikke mulig å si noe sikkert om de økonomiske og administrative konsekvensene.

En bedre innretning av næringsstøtten, som foreslått i kapittel 8, vil bidra til økt verdiskaping og sysselsetting. Det kan innebære redusert støttenivå for noen næringer og bedrifter som har fordel av gode ordninger i dag, noe som eventuelt vil ha negative økonomiske konsekvenser på kort sikt for bedrifter og lokalsamfunn som rammes.