6 Energi og miljø

6.1 Energi og miljø som rammebetingelse for norsk industri

Utnyttelse av energiressurser har hatt avgjørende betydning for utviklingen av norsk næringsliv. En stor del av verdiskapingen i industrien er knyttet til evnen til å skape virksomhet basert på rike energiressurser. Betydningen av energi og andre naturressurser i verdiskapingen er høyere enn for de fleste andre land det er naturlig å sammenligne oss med.

Petroleumsressursene på norsk sokkel er grunnlaget for oljeindustrien og vannkraften for den norske kraftindustrien. Energi er også innsatsfaktor i annen næringsvirksomhet, og har en særlig betydning i energiintensiv virksomhet, som i hovedsak er produksjon av metaller, karbider, gjødsel, petrokjemi og treforedling. I tillegg er det en betydelig leverandørindustri knyttet til petroleumsvirksomheten og kraftindustrien. For alle næringer basert på energiressurser vil offentlige reguleringer og rammevilkår på energiområdet være av stor betydning, enten disse berører virksomheten direkte eller indirekte.

Miljø er en viktig rammebetingelse for produksjonen i store deler av industrien. Det gjelder først og fremst for bedrifter der selve virksomheten har ulike miljømessige konsekvenser. Miljøreguleringer, nasjonale og internasjonale, er viktige for alle de naturressursbaserte næringene. For noen virksomheter, også bedrifter som har andre hovedprodukter, kan produkter og tjenester som bidrar til løsning av miljøproblemer være en del av forretningsgrunnlaget.

I det følgende gjennomgås sentrale energi- og miljøspørsmål for industrien.

6.2 Behov for sikker krafttilgang og et effektivt kraftmarked

Den samlede kraftforsyningssituasjonen er viktig for hele industrien, men av særskilt betydning for prosessindustrien som omfatter næringer med høyt kraftforbruk. Samlet nettoforbruk av elektrisitet i Norge var knapt 103 TWh i 2003. Av dette stod kraftintensiv industri og treforedling for om lag 38 pst. (vel 39 TWh). For denne industrien har en sikker kraftforsyning til konkurransedyktige priser avgjørende betydning. Det samlede forbruket er redusert fra om lag 112 TWh i 2001, men i 2004 har det igjen vært vekst i kraftforbruket.

Over tid er rammene for kraftforsyningen i Norge, både til industrien og generelt, vesentlig endret. Overgang til markedsbasert omsetning av kraft har ført til en effektivisering av kraftindustrien og en bedre utnyttelse av ressursene i sektoren. Energiloven av 1990 la til rette for konkurranse innen kraftproduksjon og omsetning. Kraftmarkedet har gjennomgått store endringer i tiden etter dette. Kraft har i langt større grad enn tidligere blitt en vare som omsettes på linje med andre varer og tjenester. Kraftutvekslingen i det nordiske kraftmarkedet har lagt grunnlag for en mer effektiv utnyttelse av de samlede ressursene. Gjennom kabelforbindelser til Europa knyttes det norske og nordiske kraftmarkedet nærmere sammen med kraftsystemene på kontinentet.

Endringer i reguleringer og vekst i forbruket har bidratt til at det ikke lenger er noen overkapasitet innen kraftproduksjon i Norge i forhold til innenlandsk forbruk. Dette er i stor grad også tilfelle for overføringsnettet. Investeringene i ny produksjonskapasitet har blitt kraftig redusert gjennom 1990-årene på grunn av forventninger om lave priser. En annen grunn er usikkerhet om offentlige rammevilkår i forbindelse med utbygginger av ny produksjonskapasitet for elektrisitet, bl.a. begrunnet i miljøhensyn.

Forbruket av elektrisitet har økt med nesten 50 pst. siden 1980, som tilsvarer noe over 1 TWh pr. år i gjennomsnitt. Husholdninger og tjenesteytende sektor har stått for det aller meste av forbruksveksten. Kraftintensiv industri og treforedling har hatt en mer moderat total forbruksvekst i denne perioden. Økt produksjon har skjedd på basis av mindre energiforbruk pr. produsert enhet. Veksten i det samlede forbruket av elektrisitet, og lave investeringer i ny produksjonskapasitet, har ført til en strammere kraftbalanse i Norge og i Norden for øvrig.

Overføringskapasiteten mellom Norge og andre land har blitt utvidet de siste årene. Maksimal overføringskapasitet anslås å ha økt med 5 TWh siden begynnelsen av 1990-årene. Samtidig er imidlertid bruken av overføringskapasitet til import økt i år med normal nedbør. Relativt sett er tilgjengelig importkapasitet i år med svikt i vannkraftproduksjonen dermed redusert. Krafthandelen i Norden og Nord-Europa vil i økende grad være viktig for utviklingen i det norske energimarkedet. Prisutviklingen på energi i Nord-Europa vil i større grad enn tidligere påvirke norske energipriser og vil dermed være en sentral faktor i vurderingen av den fremtidige norske energi- og kraftbalansen. Statnett og det nederlandske selskapet TenneT har besluttet å bygge kabel mellom Norge og Nederland som vil stå ferdig ved årsskiftet 2007/2008. Prosjektet vil bidra til å knytte det nordiske markedet tettere opp mot det europeiske.

Finland, Sverige og Norge har i dag negativ kraftbalanse i år med normal, gjennomsnittlig nedbør. En strammere kraftbalanse i Norden fører til større sårbarhet enn tidligere for perioder med svikt i nedbøren og i tilsiget til vannmagasinene. Dette ble synliggjort vinteren 2002/2003, da tilsigssvikt i Norge og Sverige førte til at strømprisene i en periode ble svært høye, og det en stund var usikkerhet om det ville være nok vann i magasinene til å komme gjennom vårknipa uten rasjonering. Konsekvensene av et tørrår vil være særlig alvorlige i Norge på grunn av vår store avhengighet av vannkraft. Det ble også understreket av regjeringen i stortingsmeldingen om forsyningssikkerheten for strøm mv., jf. St.meld. nr. 18 (2003–2004).

Utviklingen de siste årene har også skapt bedre forutsetninger for utbygging av ny kraft. For første gang siden begynnelsen av 1990-årene vil i 2005 utbyggingen av ny kraft kunne øke mer enn forbruksveksten. Det er også flere prosjekter under planlegging enn på lenge. Prosjektene omfatter både vannkraft, vindkraft og gasskraft. Om planene blir realisert vil være avhengig av økonomien i prosjektene og politiske rammebetingelser for slik utbygging.

Utviklingen innebærer utfordringer for industrien, i første rekke den kraftintensive industrien. Utfordringene er knyttet både til leverings- og kapasitetsbetingelser og til kraftkostnadene.

I gjennomganger av erfaringene fra den anstrengte kraftsituasjonen vinteren 2002/2003, bl.a. i St.meld. nr. 18 (2003–2004), pekes det på at et velfungerende nordisk kraftmarked bidro til at Norge kom gjennom denne perioden med høye priser uten svikt i kraftforsyningen som nødvendiggjorde rasjonering. Den kraftintensive industrien peker imidlertid på at situasjonen viste stor usikkerhet om kraftleveranser, systemsikkerhet og de framtidige kraftprisene i Norge. Hvis ikke kraftprisene kan opprettholdes på et nivå der bedriftene fortsatt er konkurransedyktige, globalt sett, vil grunnlaget for investeringer og vekst i denne delen av industrien svekkes.

For kraftintensiv industri og treforedling utgjør kraftkostnadene en vesentlig del av de samlede produksjonskostnadene. Prisutviklingen på kraft og markedet for langsiktige kraftavtaler henger nøye sammen med den totale forsyningssituasjonen som er beskrevet ovenfor. Et grunnleggende utviklingstrekk er at Norge og Norden ikke lenger er områder med overkapasitet i kraftforsyningen. Et markedsbasert system for kraftomsetning har ført til utjevning av kraftprisene. For kraftbrukere som tidligere har hatt gunstige kontrakter, kan dette bety økte priser. Et tidligere konkurransefortrinn er i ferd med å svekkes.

I St.meld. nr. 18 (2003-2004) legger regjeringen fram en strategi for en mer robust kraftforsyning som også skal redusere sårbarheten for nedbørssvikt. Regjeringen fremmer også tiltak for å bedre håndteringen av svært anstrengte kraftsituasjoner. Tiltakene er blant annet rettet mot opprusting og modernisering av eksisterende vannkraftanlegg, tilrettelegging for små kraftverk blant annet gjennom skatteincentiver, strategi for utbygging av vannbåren varme, støtte til miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon gjennom Enova, etablering av et pliktig sertifikatmarked for el-produksjon og satsing på gasskraft med CO2-håndtering.

I dag fremstår gass som det mest aktuelle alternativet for betydelig kraftutbygging, men over tid kan summen av øvrige tiltak (vannkraft, vindkraft, bioenergi, enøk mv.) også utgjøre betydelige volumer i forhold til kraftbalansen. En bred introduksjon av gass som energikilde vil redusere sårbarheten i kraftforsyningen. Utbygging av gasskraft vil bl.a. avhenge av prisutviklingen i gass- og kraftmarkedet og politiske rammebetingelser. Muligheter for industrien til å bygge ut egen gasskraft eller kraftvarmeproduksjon basert på gass kan gi nye muligheter både for å bedre krafttilgangen og for å sikre forsyningen av både kraft og varme til enkelte anlegg.

Over tid vil det være mulig å ta i bruk nye former for energiproduksjon og realisere et større enøk-potensial. I denne sammenheng er en langsiktig satsing på bioenergi knyttet til økt tilrettelegging for vannbåren varme viktig. Dette krever ikke minst endringer i plan- og bygningsloven for å sikre de lokale myndighetene en hjemmel til at det legges til rette for vannbåren varme der dette er rasjonelt i forbindelse med nybygg og rehabilitering av eldre bygg. På denne måten kan Norge over tid sikre en fornuftig overgang fra el-kraft til oppvarming av boliger med mer vannbåren varme basert på bioenergi. I et mer langsiktig perspektiv kan tilrettelegging for vannbåren varme basert på bioenergi ha et stort potensial for frigjøring av elektrisitet til industrielle formål. Videre bør Enova gjennom sine virkemidler bidra til at enøk-potensialet i bygg og i industrien realiseres på en for samfunnet fornuftig måte. Utvikling av en norsk-svensk pliktig sertifikatordning for fornybar energi vil også være viktig. Dette sammen med en naturtilpasset realisering av mini-, mikro- og småkraftverk, samt bygging av vindmølleparker som kan dekke lokal etterspørsel eller knyttes opp til eksisterende overføringsnett, vil bidra til å dempe stramheten i kraftmarkedet.

Økt energieffektivitet i industrien er et bidrag til å bedre forsyningssituasjonen. Over tid har energieffektiviteten i industrien økt sterkt. Det er likevel betydelig potensial for ytterlige effektivisering av industriens energibruk. PIL gjennomførte i 2002 en analyse av potensialet for mer miljøeffektiv energibruk og produksjon i norsk prosessindustri. Det ble identifisert 130 tiltak som teknisk vil gjøre det mulig å redusere årlig energibruk med 5,3 TWh. Om lag 47 pst. av dette potensialet ble antatt å være bedriftsøkonomisk lønnsomt å realisere.

6.3 Nærmere om industriens kraft- tilgang

Investeringene i kraftintensiv industri og treforedling er svært langsiktige (20–40 år) og krever stor grad av forutsigbarhet knyttet til krafttilgang. I forbindelse med større investeringer ved anleggene ønsker bedriftene å inngå langsiktige kraftavtaler eller bygge ut egne kraftverk. Uten muligheten til å sikre krafttilgangen gjennom langsiktige avtaler eller egen utbygging vil kraftintensiv industri og treforedling vanskelig kunne utvikles videre i Norge.

En betydelig, men avtagende, del av krafttilgangen til kraftintensiv industri og treforedling kommer i dag fra kraftkontrakter med Statkraft på myndighetsbestemte vilkår. I dag utgjør denne krafttilgangen om lag 16 TWh/år, men kraftkontrakter på om lag 2 TWh utløper i 2005. Industribedriftene har inngått en rekke kommersielle kraftavtaler de siste åtte årene, og disse vil stå for en økende del av industriens krafttilgang i årene framover. Noen industribedrifter eier egne vannkraftverk, men en stor del av disse er underlagt reglene om hjemfall. Imidlertid hjemfaller ingen av industriens egne kraftverk før 2020. I tillegg disponerer industrien om lag 4 TWh/år gjennom avtaler fra 1960-årene om foregrepet hjemfall. Denne delen av industrien har et samlet forbruk på om lag 36–42 TWh/år avhengig av konjunktursituasjon og kraftpris. De myndighetsbestemte avtalene dekker i 2005 rundt 35 pst. av forbruket i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse.

Industrikonsesjonsloven forskjellsbehandler private og offentlige eiere i kraftverk. Private kraftverk (dvs. kraftverk med privat eierandel over Ä) kan overtas vederlagsfritt av staten når konsesjonstiden på 60 år utløper, såkalt hjemfall. Når industriens kraftverk har hjemfalt har det blitt etablert ulike ordninger for at industrien skal kunne beholde kraftverkene. Noen av disse har blitt overført til en andre konsesjonsperiode på 50 år, men andre har blitt overført til statens eie gjennom foregrepne hjemfall. Ordningen med hjemfall har redusert mulighetene for industrien til å eie egne kraftverk og erverve eierandeler over en tredel i kommunale kraftverk. Et offentlig utvalg har gjennomgått ordningen med hjemfall og levert en innstilling med forslag til endringer, jf. NOU 2004:26 Hjemfall. Utredningen er nå på høring, og ordningen med hjemfall vil senere bli behandlet av regjering og Storting.

6.3.1 Omleggingen av det tidligere industrikraftregimet

Avtalene på myndighetsbestemte vilkår løper i hovedsak ut i perioden 2004–2011. Fra og med 2012 vil Statkrafts forpliktelser på myndighetsbestemte vilkår utgjøre om lag 2,3 TWh/år. Dette omfatter én mindre kraftkontrakt, mens hoveddelen av dette er tre leieavtaler som ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med den seneste omleggingen av det tidligere industrikraftregimet i 1999/og 2000.

Det er stor variasjon på prisene og volumene i dagens myndighetsbestemte kraftavtaler. Prisene varierer fra rundt 5 øre/kWh til i overkant av 20 øre/kWh. Gjennomsnittsprisen på alle avtalene er på 12 øre/kWh. Kraftkontraktene med de laveste prisene vil løpe ut i perioden 2005 til 2008. Etter utløpet av disse vil gjennomsnittsprisen på kontraktene ligge på 17 øre/kWh.

Den seneste omleggingen av det myndighetsbestemte industrikraftregimet skjedde gjennom St.prp. nr. 52 (1998–1999) og St.prp. nr. 78 (1999–2000). I alt ble 18 bedrifter tilbudt nye kontrakter. Avtalene skulle erstatte den eksisterende myndighetsbestemte krafttilgangen. Det ble forutsatt at tilbudet om nye avtaler var en overgangsordning, og at bedriftene i økende grad måtte sikre sitt kraftbehov på markedsbaserte vilkår. De avtalene som ble tilbudt skulle bare dekke en viss prosentandel av total krafttilgang og volumene skulle trappes gradvis ned. Kun én bedrift (Eramet) valgte å inngå ny kraftkontrakt på myndighetsbestemte vilkår. I samme periode ble det inngått flere kontrakter på kommersielle vilkår mellom kraftselskaper og industribedrifter.

EØS-avtalens statsstøtteregler la vesentlige rammer for endringen av det tidligere industrikraftregimet og vilkårene i nye kontrakter. Mer overordnede hensyn i forbindelse med omleggingen var den generelle liberaliseringen av all kraftomsetning og fremvekst av et marked, også utover Norge, som gir bedrifter nye muligheter for krafttilgang på markedsvilkår. Denne omleggingen har vært fulgt opp av industribedriftene, og allerede har den kraftintensive industrien og treforedling en større del av krafttilgangen fra kommersielle avtaler og egenprodusert kraft enn fra de myndighetsbestemte avtalene.

6.3.2 Spørsmålet om nye industrikraftkontrakter

Etter hvert som de gamle industrikraftkontraktene på myndighetsbestemte vilkår løper ut, er det sannsynlig at gjennomsnittsprisen på krafttilgangen vil øke betydelig. For bedrifter som ikke sikrer seg ny krafttilgang vil situasjonen etter hver bli kritisk når kontraktene nærmer seg tiden for utløpet. Utfordringen er særlig stor for de bedriftene som har de laveste prisene i de gjeldende myndighetsbaserte kontraktene. Bedriftenes økonomiske situasjon er avhengig av en rekke forhold, men for de kraftintensive bedriftene veier kraftkostnadene svært tungt.

Etter anmodningsvedtak i Stortinget har regjeringen utredet spørsmålet om en ny generasjon kraftkontrakter for kraftintensiv industri. Gjennomgangen er presentert i Olje- og energidepartementets budsjettproposisjon for 2005, jf. St.prp. nr. 1 (2004–2005). Det er vurdert om det ut fra EØS-regelverket er mulig å gi industrien rimeligere kraft ved å legge inn særskilte krav til bedriftene i kontraktene. Konklusjonen er at det innenfor EØS-regelverket ikke er mulig for staten å gi industrien kraftkontrakter med vilkår under markedsvilkår ved å innta krav til energieffektivisering eller forsyningssikkerhet i kontraktene. Olje- og energidepartementets vurdering er også at EØS-regelverket heller ikke åpner for å eventuelt forlenge eksisterende myndighetsbestemte kraftavtaler som utfases.

Det fremholdes også at en eventuell ny ordning på myndighetsbaserte vilkår vil underkastes en meget grundig behandling av EFTAs overvåkningsorgan ESA, noe som vil ta tid og skape usikkerhet blant berørte bedrifter.

Denne delen av budsjettproposisjonen er underlagt særskilt behandling og skal behandles våren 2005. Stortinget har derfor ikke formelt forholdt seg til regjeringens vurderinger av mulighetsområdet for kraft til industrien innenfor EØS-regelverket.

Prosessindustriens Landsforening (PIL) har lagt frem en skisse til en ordning hvor industrien bidrar til forsyningssikkerhet gjennom en opsjonsordning. Den grunnleggende ideen er at industrien skal levere en garantert tørrårssikring gjennom et marked for energiopsjonsavtaler organisert av den systemansvarlige. Dette er en markedsbasert, kostnadseffektiv løsning som industrien i kraft av sin forbruksprofil (volum og brukstid) kan tilby for å redusere faren for rasjonering. Eventuelle energiopsjoner kan gi en fortjenestemulighet for industrien. Regjeringen vurderte i ovennevnte gjennomgang PILs skisse som et konstruktivt innspill som må vurderes nærmere. Statnett har fått i oppdrag å utrede denne løsningen nærmere i nær dialog med PIL, NVE og markedsaktørene.

6.4 Industriell bruk av gass og gass­infrastruktur

Olje- og gassnæringen (oljeselskapene, leverandørindustrien og forsknings- og utdanningsinstitusjonene med tilknytning til petroleumsindustrien) har stor samfunnsøkonomisk betydning for Norge. Olje- og gassvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og eksport. Petroleumssektoren sto for 19 pst. av bruttonasjonalproduktet og for 46 pst. av norsk eksport i 2003. Naturgass utgjør en stadig større andel av petroleumseksporten og av den samlede norske eksporten. Norge er den nest største eksportøren av gass til Europa og den tredje største eksportøren på verdensbasis.

Gass anvendes i hovedsak til energiformål, enten direkte eller i kraftproduksjon. Markedet for gass som råstoff i industrien er lite i forhold til energimarkedet. Anvendelsen av gass i Norge, til industrivirksomhet, kraftproduksjon og på annen måte, er liten i europeisk målestokk. Det skyldes et manglende marked og begrenset infrastruktur for anvendelse innenlands.

6.4.1 Gass og industrivirksomhet i Norge og internasjonalt

Tilgang på naturgass gir grunnlag for økt verdis­kaping i norsk industri. Naturgass kan anvendes som energibærer i deler av industrien og som råvare i enkelte typer industriproduksjon. Naturgass kan også være grunnlag for utvikling av miljøvennlig teknologi, produkter og tjenester.

I Norge er det en omfattende forskning knyttet til naturgass. Mye av aktiviteten er knyttet til utvikling av teknologi som kan ende opp i ulike produkter og tjenester og som kan skape grunnlag for næringer som produserer og markedsfører selve teknologien.

Ved de tre eksisterende ilandføringsstedene for gass, Kårstø, Kollsnes og Tjeldbergodden, er forholdene lagt til rette for gassbasert industri. Her vil transportkostnadene for gass være lave. Utviklingen på Melkøya knyttet til Snøhvitutbyggingen og på Aukra knyttet til Ormen Lange-utbyggingen vil også legge til rette for slik industri.

Tilførsel av våtgass med skip var grunnlag for etablering av store deler av industrien i Grenland i 60- og 70-årene. Råvaren var den gangen fullt ut konkurransedyktig med det øvrige Vest-Europa. I løpet av 80- og 90-årene har enorme gassprosjekter i Nordsjøen blitt realisert på grunnlag av utbygging av infrastruktur til de europeiske markedene. I dag, 30 år senere, er dermed kombinasjonen av gasstype og transportløsning (våtgass med skip) ikke lenger like konkurransedyktig. Våtgass er nødvendig basis for noen produkter, på andre områder kan våtgass erstattes av tørrgass. Våtgass kan hentes ut fra etan i tørrgassen (kombirør). Videreføring av den gassbaserte industrien i Grenland over noe tid er avhengig av gasstilgang gjennom rør til konkurransedyktige priser. En rørløsning kan bidra til dette og også gi grunnlag for ny og utvidet gassbasert virksomhet. Rør til sør-østlandet med landfall i Grenland, vil først og fremst bidra til utvikling av industrien i Grenland, men ved å legge grenrør til Agder og Østfold vil det også kunne skapes industrielle muligheter i disse områdene.

I 2001 fikk Industrikraft Midt-Norge anleggskonsesjon og utslippskonsesjon for å bygge et kraftvarmeverk i Skogn. Kapasiteten blir etter planen 800 MW, og et rør fra Tjeldbergodden skal forsyne kraftverket med gass. Det er stor interesse for å ta i bruk naturgass i Trøndelag også til andre anvendelser. Grenrørene kan være relativ korte og kostnadene blir derfor moderate.

Utviklingen innen prosess- og gassforedlingsindustrien internasjonalt er i dag preget av to hovedfaktorer for å sikre konkurransedyktighet: anleggskapasitet (kombinert med kompetanse og teknologiutvikling) og råstofftilgang. Teknologiutviklingen gjør nye anlegg mer energieffektive og mindre vedlikeholdskrevende. Derfor vil nye store anlegg kunne utkonkurrere gamle, nedskrevne, men mindre anlegg. Som eksempel kan nevnes at nye etylencrackere nå har dobbelt så stor kapasitet som for ti år siden. Den største crackeren i drift i dag har en årskapasitet på vel 1,2 mill. tonn etylen. Det er mer enn det dobbelte av kapasiteten hos Noretyl (Rafnes). Det samme gjelder for metanolanlegg som for få år siden hadde en øvre kapasitet på 2000 til 2500 t/dag. Nå bygges anlegg på 5000 t/dag, og anlegg på 7500 t/dag er i designfasen. Tilsvarende gjelder for ammoniakkanlegg. Slike anlegg bygges også ut i områder med lave råstoffkostnader, såkalt ”stranded gas areas”. Det har gjort nye anlegg meget konkurransedyktige og har ført til nedleggelse av eldre anlegg i områder med alternativ gassanvendelse, som Europa, Japan og til dels i USA.

Ved gassbasert petrokjemisk industri har infrastrukturen, også utover den som særskilt er knyttet til gassforsyning, stor betydning. Større industrianlegg vil være avhengig av blant annet godt utbygd veinett, vann- og elektrisitetsforsyning og kaianlegg.

6.4.2 Gassinfrastruktur

Industriell anvendelse av gass utenfor ilandføringsstedene avhenger av infrastruktur for transport og distribusjon av gassen. Samtidig er industriell anvendelse av naturgass ofte en av forutsetningene for å få lønnsomhet i utbyggingen av infrastruktur.

Naturgass kan transporteres på ulike måter. Rørtransport er den mest utbredte transportformen, men er avhengig av store volumer. Alternativt kan man transportere gassen i komprimert form (CNG) eller nedkjølt og flytende (LNG).

I Gassmeldingen er det en vurdering av kostnader og finansiering av transportløsninger for innenlands bruk av gass, jf. St.meld. nr. 47 (2003–2004). Gassrør er aktuelle for fremføring av gass fra Kollsnes til Mongstad, fra Tjeldbergodden til Skogn (rørledning inn Trondheimsfjorden) og fra Kårstø til Grenland. I meldingen framheves det at Grenland har det største potensialet for å øke bruken av gass på kort sikt. For rørledning til Skogn gir meldingen ingen informasjon om kostnader og lønnsomhet, men angir at man vil komme tilbake til dette ved beslutning om utbygging av gasskraftverk i Skogn og utbygging av grenrør for annen utnyttelse av gass i Trøndelag. Ifølge Gassmeldingen vil et gassrør til Grenland, basert på dagens gassbruk og uten videre utbygging av gasskraftverk eller annen økt gassbruk, ikke være samfunnsøkonomisk lønnsomt med kalkulasjonsrente på 8 pst. og økonomisk levetid 20 år.

Disse beregningene er imidlertid svært avhengig av de gassvolumer som transporteres og forutsetninger om avskastningskrav. Beregninger fra industrien i Grenland 1 legger til grunn at fremføring av gass i rør og lokalisering av gasskraft på østlandet i perioden 2010 til 2015 vil gi et marked for større mengder gass enn det som er anslått i Gassmeldingen. Disse beregningene indikerer, i motsetning til konklusjonen i Gassmeldingen, at et gassrør til Grenland vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. 2

Det er også gjort beregninger av lønnsomheten ved å opprette to LNG-ruter, en sørlig (herunder Østfold, Oslo, Vestfold, Grenland og Kristiansand) og en nordlig (herunder Trondheim, Fosen, Rana, Mosjøen, Narvik). Konklusjonen i Gassmeldingen er at en slik infrastruktur kan bygges ut etter hvert som markedet vokser, gitt at oppstartvolumene har en viss minstestørrelse. Gassmeldingen argumenterer for at gassrør vil kunne bli mer aktuelt i enkelte områder når markedet er etablert. Det er stilt spørsmål ved om dette er realistisk. LNG har høye kostnader, og vil derfor verken gjøre gasskraft eller gassbasert industri konkurransedyktig. Konkurrerende prosjekter i Europa vil ha transportkostnad i rør som er på bare en tredjedel av frakt av LNG på båt. Man vil derfor ikke kunne nå tilstrekkelige volumer for å få lønnsomhet i en rørløsning gjennom en skrittvis LNG-utbygging. Det betyr ikke at LNG- eller CNG-fraktet gass ikke kan realiseres til mindre kunder.

6.4.3 Industrielle gasskraftverk

Industrielle gasskraftverk er kjennetegnet ved at de ligger integrert i et industriområde. Dermed vil det ikke være behov for å overføre kraften gjennom sentralnettet.

Industrielle gasskraftverk vil gi industribedriftene en ny mulighet til å sikre seg langsiktig krafttilgang på forutsigbare vilkår. Avhenging av gassprisen kan en slik bruk av norsk gass forbedre eller opprettholde norske industribedrifters konkurranseposisjon, f.eks. ved integrering av kraftvarmeverk basert på gass i industriutbygging der varmeenergien også utnyttes. Flere aktuelle prosjekter med slike løsninger er lansert (Skogn, Mongstad, Tjeldbergodden mv.).

Fordelen ved egne gasskraftverk er blant annet at bedriften får lavere kostnader til kraftoverføring, og at varmeenergi kan utnyttes. En annen fordel med industrielle gasskraftprosjekter er at virkningsgraden kan bli høy (pga. varmeutnyttelsen). Høy energieffektivitet gir isolert sett en miljømessig gevinst. Hvis gassen utnyttes nær gasskilden, vil også en industriell bruk av gassen i Norge kunne ha et kostnadsfortrinn sammenlignet med andre europeiske lokaliseringer.

6.5 Miljø og næringsvirksomhet

Politikk for en bærekraftig utvikling er å forvalte de menneskeskapte ressursene og natur- og miljøressursene slik at kommende generasjoner skal ha et minst like godt grunnlag for fremtidig velferd som vi har. De største miljøtruslene verden står overfor i dag er klimaforandringer, reduksjon i det biologiske mangfoldet på jorda og spredning av miljøgifter. For å nå en målsetting om bærekraftig utvikling må miljøpolitikken, handelspolitikken og næringspolitikken sees i sammenheng.

Ulike deler av næringslivet opplever miljø som en rammebetingelse, et forretningsgrunnlag og en innsatsfaktor. En god nærings- og miljøpolitikk vil søke å minimere de miljømessige konsekvensene av den globale produksjons- og forbruksvekst, samtidig med at hensynet til langsiktig verdiskaping ivaretas. For leverandører av miljøteknologi og tjenester som bidrar til å løse miljøproblemer vil strenge miljøkrav være en kilde til nyskaping, verdiskaping og forretningsmuligheter. Særlig for de internasjonalt konkurranseutsatte deler av næringslivet vil strenge nasjonale miljøkrav kunne svekke bedriftenes konkurranseevne. Det globale miljøet blir ikke forbedret ved at norske bedrifter underlegges særnorske miljøkrav hvis det fører til at produksjonen overtas av land med lavere miljøstandarder. Det er viktig for både miljø og næringsvirksomhet at det tilstrebes felles løsninger for de globale problemene. Strenge krav til miljø vil da ikke virke vekstdempende, men stimulere til nyskaping og innovasjon. Det er derfor viktig å søke gode, internasjonale avtaler for å løse grenseoverskridende miljøproblemer.

I Europa er EU den viktigste aktøren når det gjelder å utvikle miljø- og arbeidsmiljøregelverk som er av betydning for å oppfylle internasjonale forpliktelser. EU utvikler i den forbindelse omfattende regelverk som er av betydning for næringslivets internasjonale konkurransesituasjon. I betydelig grad er den politiske beslutningsprosess knyttet til hovedprinsipper i rammepregede direktiver, mens omfang og detaljkrav settes i vedlegg som er gjenstand for ”tilpasning til teknologisk utvikling” gjennom ekspertkomiteer. Norge har, som EØS-medlem, rett til å delta i disse komiteene som observatør med forslagsrett. Dette gir tilgang til en omfattende ekspertise og et vitenskaplig grunnlag for reguleringer. Dette er en stor gevinst ved EØS-avtalen, som det er mulig å utnytte offensivt fra norsk side. Strategien må være å spisse den norske ressursinnsatsen, ha klare mandater og avstemte posisjoner der så vel hensyn til helse og miljø som konkurranseevne er tatt med i forkant.

Utformingen av miljøpolitiske rammevilkår og konkrete tiltak er viktig for næringslivet og næringslivets konkurransekraft. Virkemidler innenfor klimapolitikken er spesielt viktige for den kraftintensive industrien og bruk av gass. Innenfor klimapolitikken er etableringen av et system for kvotehandel med klimagasser fra 1. januar 2005 i Norge og i Europa for øvrig et viktig startpunkt for ny virkemiddelbruk.

6.5.1 Nasjonalt system for kvotehandel med klimagasser

I forbindelse med behandlingen av Klimameldingen og tilleggsmeldingen om klima sluttet stortingsflertallet seg til regjeringens forslag om å etablere et kvotesystem for klimagasser i Norge for perioden 2005–2007, jf. St. meld. nr. 54 (2000–2001) og St.meld. nr. 15 (2001–2002). Flertallet sluttet seg også til forslag om at det opprettes et bredt kvotesystem med internasjonal kvotehandel for Kyoto-protokollens forpliktelsesperiode 2008–2012.

Stortinget har nå vedtatt lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven). Loven innfører kvoteregulering som et nytt virkemiddel i miljøpolitikken fra og med 1. januar 2005. Formålet med loven er å begrense utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Ved siden av loven har Miljøverndepartementet også inngått en avtale med prosessindustrien om å begrense de totale utslippene av alle klimagasser innen utløpet av 2007. Bruk av avtale framfor kvoteplikt for en del av industrien, noe som er en endring i forhold til forslaget i Klimameldingen og tilleggsmeldingen, er først og fremst gjort for å tilpasse det nasjonale kvotesystemet til EUs kvotedirektiv som trer i kraft fra samme tidspunkt.

Hovedelementene i lovvedtaket er følgende:

• Kvotesystemet skal i første omgang omfatte utslipp av CO2 som ikke har CO2-avgift og som ville fått kvoteplikt i henhold til EUs kvotedirektiv.

• Kvotene skal tildeles vederlagsfritt til bedriftene basert på historiske utslipp.

• Forurensingsloven skal gjelde for utslipp av CO2 som omfattes av kvoteloven. Dette innebærer bl.a. at kvotepliktige også i framtiden må ha utslippstillatelse etter forurensningsloven for å kunne slippe ut CO2.

• Flere vesentlige spørsmål er ikke avklart i lovforslaget og skal bestemmes i forskrifter. Dette gjelder for eksempel størrelsen på de samlede antallet kvoter pr. år.

Formålet med et system for kvotehandel med klimagasser og avtalen med prosessindustrien er å begrense utslippene på en kostnadseffektiv måte. Kvotesystemet vil bidra til at Norge overholder sine utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen. Samtidig har det vært viktig at virkemidlene utformes slik at virksomheter som er lønnsomme med en internasjonal kvotepris i Kyoto-perioden ikke nedlegges på grunn av særlig høye klimakostnader før 2008. Norge har som vannkraftnasjon, og som en stor produsent og eksportør av energi, andre utfordringer enn de fleste EU-land. Våre kostnader ved ytterligere reduksjon i utslippene er større enn i de fleste andre industriland. For Norge er det derfor av stor betydning å ha tilgang til et internasjonalt kvotesystem inklusiv de prosjektbaserte mekanismene i Kyoto-avtalen. Det kan gi grunnlag for en kostnadseffektiv oppfyllelse av miljømålene globalt og nasjonalt.

6.5.2 EUs kvotesystem

Det såkalte kvotedirektivet er vedtatt av EU, og trådte i kraft 25. oktober 2004. Kvotesystemet skal ved oppstarten omfatte utslipp av CO2 fra nærmere angitte kilder. Kvotesystemet skal i utgangspunkt være et obligatorisk system både for landene og for bedriftene. Direktivet åpner imidlertid for at Kommisjonen kan tillate nasjonale tilpasninger med hensyn til kvotesystemets omfang.

Systemet som EUs kvotedirektiv legger opp til, skiller seg fra systemet som er beskrevet i tilleggsmeldingen, særlig når det gjelder omfang med hensyn til kilder og gasser. Regjeringen har lagt opp til at det norske kvotesystemet skal knyttes opp mot EUs kvotesystem, og har tatt initiativ til forhandlinger med Europakommisjonen om en bilateral avtale om gjensidig godkjenning av kvoter. Norge har pr. januar 2005 ikke nådd frem til en avtale med EU om tilknytning til EUs kvotesystem. Et alternativ kan være at kvotedirektivet blir del av EØS-avtalen.

I EUs kvotedirektiv er en rekke sektorer, som transportsektoren og en stor del av prosessindustrien, holdt utenfor. Dette betyr at direktivforslaget anvendt i Norge ville omfatte om lag 30 pst. av de samlede klimagassutslippene. Avgrensningen til utslipp som ikke er belagt med CO2-avgift medfører at det norske kvotesystemet vil omfatte om lag 10 pst. av de samlede norske utslippene. Forskjellen skyldes i hovedsak at petroleumsvirksomheten på sokkelen betaler CO2-avgift, og dermed faller utenfor det norske kvotesystemet.

Regjering og Storting har lagt vekt på at det skal etableres et bredt kvotesystem med internasjonal kvotehandel for Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode 2008–2012. Særlig på områder der veksten i utslippene har vært stor siden 1990, for eksempel petroleumsvirksomheten, er det viktig med en virkemiddelbruk som gjør det mulig å kunne oppfylle Norges Kyoto-forpliktelser. Tidligst i 2006 ventes en avklaring av hvilket omfang EUs kvotesystem vil ha for perioden 2008 til 2012.

6.6 Miljøteknologi som vekstområde

Grønn forskning og innovasjon er avgjørende for å få til en bærekraftig utvikling. En nasjonal strategi for ”grønne” innovasjoner og økt anvendelse og kommersialisering av miljøforskning kan ta utgangspunkt i Regjeringens handlingsplan for bærekraftig utvikling (NA21) og Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk. En direkte og offensiv politikkbeskrivelse på disse områdene er i dag mangelfull. Bedre samordning og en tydeligere nasjonal satsing for bærekraftig nyskaping er nødvendig. Forskning på miljø og bærekraftig utvikling bør ses i sammenheng med innovasjon og kommersialisering av miljøeffektive løsninger.

Med Norges sterke avhengighet av olje og gass er dette et område som peker seg ut også i miljøteknologisammenheng. Oppsamling, rensing og bruk av CO2, for eksempel i forbindelse med gasskraft, er et sannsynlig vekstområde i fremtiden. Det samme vil annen fornybar energi være. Økt miljøbevissthet og reduksjon av miljøbelastende utslipp og atferd skaper nye muligheter og markeder for miljøvennlig teknologi og produkter, som norske kompetansemiljøer innen blant annet olje og gass, kraftforsyning og prosessindustri bør ha de beste forutsetninger for å utnytte.

Innkjøp i både privat og offentlig sektor er en viktig faktor både for innovasjon og markedsutvikling. Mange private bedrifter har lang erfaring her, og i mange industrier er dette godt innarbeidet. ”Take-back” forpliktelser, slik som i bilindustrien, påvirker hele verdikjeden både hos underleverandører og helt frem til bilene demonteres eller fragmenteres. Gjenvinning av avfall til nye produkter eller som energi er et voksende marked nasjonalt og internasjonalt.

I byggenæringen er store deler av markedet dominert av offentlige innkjøp. Det offentliges vilje og evne til å ta hensyn til livsløpskostnader ved innkjøp og bestilling vil ha svært stor betydning for hvilke produkter som leveres og utvikles både når det gjelder miljøhensyn og energibruk. Siden byggsektoren står for om lag 50 pst. av kraftforbruket i Norge, er mer effektiv energibruk av stor viktighet. På byggsektoren er kompetanse hos innkjøpere og i hele bestillerkjeden kanskje den viktigste faktor for bedre praksis. Det vil gi en profesjonalisering av forvaltning og drift. Utvalget mener det å sette miljøkrav og krav til bærekraft bør være integrert del av avtalene både mellom det offentlige og de som skal forvalte eiendommene på langsiktige kontrakter.

EU satser tungt på energi og miljø gjennom forskningsprogrammer, miljøteknologi, produktinnovasjon og nye reguleringer. EU-utvidelsen er et eksempel på at regelverk fra EU-området vil omfatte nye land, og innebærer dessuten at betydelige midler stilles til disposisjon for å oppfylle nye og bedre standarder og miljøkrav.

Norge skal for sin del bidra med over 10 mrd. kroner til de nye medlemslandene i EU de kommende fem årene. Miljø og bærekraftig utvikling er et prioritert område for mottagerlandene. Norsk næringsliv kan spille en betydelig rolle i de omstillingsprosesser som de nye medlemslandene nå er inne i. Norsk næringsliv kan sammen med myndigheter og andre aktører bidra til en bærekraftig nærings- og regionalutvikling i de nye medlemslandene. Her kan norsk kompetanse innen teknologi og ledelses- og miljøsystemer spille en viktig rolle. Norge er sterkt underrepresentert økonomisk og handelsmessig i disse landene. For å utnytte de eksportmulighetene disse avtalene gir, er det avgjørende med et godt samarbeid mellom myndigheter, organisasjoner, bedrifter og forsk­ningsmiljøer. Det er viktig at finansieringsmidlene kan benyttes også av norsk næringsliv. Generelt bør myndighetene legge til rette for økt norsk virksomhet i og eksport til de nye medlemslandene.

6.7 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener rammevilkårene på områdene energi og miljø har stor betydning for norsk industri. Energi er grunnlag for en betydelig del av verdiskapingen i norsk industri i dag. Det er et godt grunnlag for videre vekst i den energibaserte verdiskapingen i norsk industri, men det er viktige utfordringer som må møtes i forhold til videreutvikling av dette potensialet.

Utvalget vil samtidig vise til at miljøutfordringene krever at myndighetene og næringslivet arbeider aktivt for at energiressursene utnyttes effektivt og miljøbelastningene reduseres. Utvalget legger til grunn at Norge skal – og må – overholde internasjonale miljøforpliktelser.

I et industripolitisk perspektiv er det sentralt at dette ikke bare ses som en begrensning. Effektiv energiutnyttelse er som regel både god miljøpolitikk og næringspolitikk. I tillegg skaper en global utvikling med økt miljøbevissthet og krav til reduksjon av miljøbelastende utslipp og atferd nye muligheter og markeder for miljøvennlig teknologi, som norske kompetansemiljøer bør ha de beste forutsetninger for å utnytte.

Energiforsyningen må styrkes.

En sikker krafttilgang er viktig for industrien generelt og kraftintensiv industri særskilt. Dette er en forutsetning for videre investeringer i kraftintensiv virksomhet. Utvalget mener et overordnet hensyn ved utforming av energipolitikken må være å sikre en effektiv og miljøvennlig energiforsyning som gir gode rammebetingelser for norsk næringsliv. En generelt strammere forsyningssituasjon har bidratt til økt sårbarhet i den norske kraftforsyningen, som er basert på vannkraft. Svekket forsyningssikkerhet bidrar til uforutsigbarhet for mange bedrifter. For kraftintensive bedrifter som ikke har inngått nye avtaler om langsiktige kraftleveranser, skaper utviklingen usikkerhet om framtidig virksomhet og videre investeringer.

Utvalget mener kraftforsyningen i Norge må styrkes gjennom flere tiltak. I St.meld. nr. 18 (2003-2004) presenterer regjeringen tiltak for en mer robust kraftforsyning som også reduserer sårbarheten for nedbørssvikt. Utvalget mener det er viktig å ha et helhetlig fokus på energiforsyningen. Dette innebærer et fokus på både hvordan krafttilgangen kan styrkes og hvordan kraft- og energiressursene kan utnyttes mer effektivt. Utvalget støtter regjeringen i at Norge systematisk og over tid må anvende en rekke virkemidler for å ta i bruk nye former for energiproduksjon, og for å sikre en effektiv innsats for å realisere det enøk-potensialet som til enhver tid fremstår som realiserbart. Etter utvalgets vurdering vil det være behov for tiltak ut over dette.

Uavhengig av kilden til økt norsk kraftproduksjon, bør dette følges av utbygging av økt kraftoverføringskapasitet til og fra utlandet. Dette vil bidra til å sikre en mest mulig kostnadseffektiv og miljøvennlig energiutnyttelse i et stadig større felles energimarked. Det vises i den sammenheng til at Statnett er pålagt å investere i økt overføringskapasitet etter samfunnsøkonomiske kriterier.

Industrien bidrar til tørrårssikring. En energiopsjonsordning bør etableres.

Kraftintensiv industri bidrar gjennom muligheter for et fleksibelt kraftforbruk til sikring av kraftforsyningen i anstrengte situasjoner. Dette bidrar til å motvirke vannkraftsystemets svake sider. Med et strammere kraftmarked er dette blitt viktigere, fordi svært anstrengte kraftsituasjoner da vil inntreffe oftere og kunne gi mer alvorlige utslag. Norsk prosessindustri har presentert en skisse til en ordning som innebærer at industrien skal levere en garantert tørrårssikring gjennom et marked for energiopsjonsavtaler organisert av den systemansvarlige (Statnett). En slik ordning vil innebære at kraftintensive bedrifter kan bidra til tørrårssikring på en kostnadseffektiv måte. Utvalget støtter det arbeid som er igangsatt for å gjennomgå rammene for etablering av en opsjonsordning.

Mulighetene for nye industrikraftkontrakter og overgangsløsninger må vurderes.

Noen bedrifter i den kraftintensive industrien vil møte særlige utfordringer når industrikraftkontraktene på myndighetsbestemte vilkår løper ut. Dette gjelder særlig bedrifter som etter omleggingen av det gamle industrikraftregimet ikke har sikret seg ny, langsiktig krafttilgang på kommersielle vilkår. For disse bedriftene vil ikke en eventuell etablering av en energiopsjonsordning være tilstrekkelig for å møte kostnadsutfordringene når industrikraftkontraktene løper ut. Regjeringen har på grunnlag av anmodningsvedtak i Stortinget gitt en vurdering av spørsmålet om en ny generasjons kraftkontrakter for kraftintensiv industri. Regjeringen legger vekt på at det innenfor EØS-regelverket ikke er mulig å gi industrien kraftkontrakter med vilkår under markedsvilkår ved å innta krav til energieffektivisering eller forsyningssikkerhet. Stortinget har ennå ikke formelt forholdt seg til mulighetsområdet for kraft til industrien innenfor EØS-regelverket. Stortinget har i tillegg bedt Regjeringen om å finne overgangsløsninger for kraftleveranser til Rana-industrien innenfor EØS-avtalens virkeområde. Industrikraftkontraktene i Rana løper ut våren 2005. Utvalget støtter det arbeidet som skjer for å avklare mulighetsområdet innenfor EØS-regelverket, både i forhold til en eventuell ny generasjon kraftkontrakter, overgangsløsninger eller en ny energiopsjonsordning.

Gasskraft kan sikre tilgangen på elektrisitet.

Gasskraft er det mest aktuelle bidraget til å sikre tilgangen på elektrisitet og en stabil kraftforsyning i årene som kommer. Utvalget legger til grunn at utbygging av gasskraft må skje i samsvar med Norges internasjonale klimaforpliktelser.

Det i dag er gitt tre konsesjoner for gasskraftverk på fastlandet i Norge. Gasskraftverk er inkludert i det norske kvotesystemet. Det åpner for at norske gasskraftverk skal kunne delta i handel med klimakvoter i tråd med EUs kvotehandelsdirektiv og således behandles likt med tilsvarende energiproduksjon ellers i EØS-området. Om eierne av de gitte konsesjoner ønsker å ta i bruk teknologi for CO2-håndtering vil være knyttet opp til markedsmessige vurderinger, herunder i hvilken grad staten bidrar til å gjøre de nødvendige tilleggsinvesteringer bedriftsøkonomisk lønnsomme. Samtlige gitte konsesjoner forutsetter at det legges til rette for senere CO2-håndtering. Både av hensyn til miljø og en framtidsrettet industri er det i samfunnets interesse å stimulere til at det skjer på et tidligst mulig tidspunkt.

I forbindelse med Stortingets behandling av St. meld. nr. 18 (2003-2004) ble nødvendigheten av økt satsing på CO2-håndtering med sikte på å nytte CO2 som trykkstøtte i oljeutvinning, understreket. Utvalget ser det som naturlig at myndighetene ut fra dette legger bedre til rette for bruk av teknologi som bidrar til miljøforsvarlig fangst og oppbevaring av CO2. Sammen med energiindustrien selv bør staten finne fram til prosjekter som sikrer at Norge er i fremste rekke for å realisere gasskraftverk med en teknologi som sterkt begrenser utslippene av klimagasser. I den sammenheng mener utvalget at staten bør medvirke til at man sikrer verdikjeden fra CO2 fanges på produksjonsstedet til den leveres som f.eks. trykkstøtte på et oljefelt.

Teknologiske løsninger som sikrer miljøet mot utslipp av klimagasser ved forbrenning av fossilt materiale, kan bli en handelsvare som også i Norge kan gi grunnlag for ny verdiskaping basert på den industrielle kompetanse som allerede finnes i norske selskap.

Utvalget legger til grunn at de fossile energikilder vil dominere det globale energimarkedet i det århundret vi er inne i, og faktisk øke i omfang de neste ti årene. Overgangen fra en kilde til en annen vil redusere utslippet noe, men det vil likevel være nødvendig med introduksjon av teknologi som håndterer CO2-utslippene på en miljømessig forsvarlig måte, for på den måten å bidra til å realisere mål om reduserte globale utslipp av klimagasser.

Det er viktig at det samtidig satses videre på forskning og utvikling innenfor gasskraft med CO2-håndtering. Teknologi for utskilling og håndtering av CO2 er tilgjengelig, men er ikke lønnsom i anvendelse i dag. Utvalget mener derfor at staten må bidra til konkret utprøving av teknologi i industriell skala for rensing av CO2-utslipp fra gasskraftverk. Frigjort CO2 vil under gitte forutsetninger kunne brukes for å øke oljeutvinningen på norsk sokkel. I den forbindelse bør offentlige virkemidler for å stimulere til etablering av nødvendig infrastruktur og systemer for bruk av CO2 for økt oljeutvinning også vurderes.

Utvalgets flertall, medlemmeneGlad, Akselsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen,Myhr og Sanner, er åpne for at det tildeles konsesjoner til nye gasskraftprosjekter innenfor rammen av Norges internasjonale klimaforpliktelser.

Med en statlig innsats som beskrevet ovenfor, mener utvalgets medlemmer Antonsen og Kroslid at det meste nå ligger til rette for CO2-håndtering fra gasskraftverk. Som en naturlig følge av Norges internasjonale klimaforpliktelser, bør derfor nye konsesjoner stille krav om at gasskraftverk bygges med CO2-håndtering fra starten av.

Innsatsen for ytterligere effektivisering av energi­bruken bør styrkes.

Over tid er energieffektiviteten i norsk industri vesentlig styrket. Gjennom det siste ti-året er energibruk i de fleste industrinæringer bedret. Utvalget mener det fortsatt er et betydelig potensial i norsk industri og i byggsektoren for mer effektiv energibruk. Det er viktig at bedriftene sammen med det offentlige, energirettede virkemiddelapparatet (Enova) løpende vurderer tiltak for å realisere dette potensialet. I den grad avskrivningsreglene for tekniske anlegg i bygg motvirker energiøkonomisering bør de endres.

Staten må bidra økonomisk til infrastruktur for å fremme innenlands gassbruk.

Utvalget mener det er et godt grunnlag for økt anvendelse av naturgass i norsk industri. Industrien kan bruke gass direkte som energikilde eller som råstoff til petrokjemisk produksjon. Mulighetene for økt anvendelse av gass henger nært sammen med infrastrukturen for gassforsyningen. God infrastruktur for naturgass vil sikre næringsutvikling og arbeidsplasser i etablert og ny industri.

Distribusjon av store volumer naturgass krever etablering av rørledninger. De mest aktuelle prosjektene for statlig deltagelse de nærmeste årene er rørledninger fra Kårstø til Grenland, fra Kollsnes til Mongstad og fra Tjeldbergodden til Skogn. Disse rørledningene er viktige for å bevare og utvikle den petrokjemiske industrien i Grenland/sør-østlandet, for å sikre kraftvarmeproduksjon på Mongstad og for å skaffe gass til den planlagte industriutviklingen i Trøndelag. Distribusjon av naturgass som LNG og CNG pr. båt/bil er egnet for mindre volumer.

Det er viktig med statlig deltakelse i finansiering av infrastruktur for naturgass for å legge til rette for økt gassbruk i norsk industri. Utvalget viser til at representanter for industrien i Grenland og Prosessindustriens Landsforening har lagt fram en omfattende argumentasjon for at transport av gass i rør til Grenland vil ha en langt større anvendelse og bedre lønnsomhet enn det regjeringen har lagt til grunn for sine vurderinger.

Dersom nye analyser viser at slike prosjekter kan forventes å være samfunnsøkonomisk lønnsomme, mener utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner, at staten direkte eller gjennom sitt eierskap i statlige foretak bør bidra økonomisk til å få realisert prosjekter med langsiktige perspektiver. Det må imidlertid være en betingelse at næringslivet deltar i konseptutvikling og finansiering. Gassrør kan også avlaste eller øke leveringssikkerheten i kraftforsyningssystemet uten ny utbygging av hovednettet for elektrisitet.

Utvalgets medlemmer Akselsen og Flåthen vil påpeke at særnorske krav til kalkulasjonsrente og økonomisk levetid ikke må være til hinder for utvikling av slike prosjekter.

Energiloven bør evalueres.

Energiloven av 1990 har bidratt til betydelige endringer i kraftmarkedet og i mange tilfeller en mer effektiv bruk av kraftressursene. Investeringer i ny kraftproduksjon skjer, innenfor et sett av reguleringer, med utgangspunkt i markedsvurderinger. Utvalget mener det er utfordringer knyttet til å sikre tilstrekkelige investeringer i ny kraftproduksjon og videre dimensjonering av hovednettet i et fritt kraftmarked. Energiloven har utvilsomt bidratt til mer effektiv bruk av energiressursene, men det er grunn til å stille spørsmål om det er tilstrekkelige incentiver til investeringer i kapasitet for kraftproduksjon og i overføringsnett. Det er behov for økt kraftproduksjon i Norge. Det er også behov for å styrke overføringsnettet i Norge og i forhold til utlandet. Det er også stort behov for å se utvikling av infrastruktur for gassrør i sammenheng med investeringer i hovednettet fremover mot 2020.

Utvalget vil vise til at et flertall på Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 18 (2003-2004) om forsyningssikkerheten for strøm mv. ba Regjeringen foreta en grundig gjennomgang av energiloven, spesielt når det gjelder oppdekningsplikten og forsyningssikkerheten, og komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer. Utvalget vil støtte at det gjennomføres en evaluering av energiloven og andre rammebetingelser med utgangspunkt i utfordringene knyttet til å skape best mulige incentiver til investeringer i ny kraftproduksjon, overføringskapasitet for strøm og gassinfrastruktur og for å sikre et effektivt kraftmarked i Norge og Norden.

Energiforvaltningen bør gjennomgås.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har i dag ansvar for å sikre en helhetlig forvaltning av vassdragene, fremme en effektiv kraftomsetning og kostnadseffektive energisystemer og bidra til en effektiv energibruk. Oljedirektoratet (OD) har forvaltningsansvar knyttet til undersøkelser etter og utnyttelse av petroleumsforekomstene. For ytterligere å styrke grunnlaget for verdiskaping basert på våre samlede energiressurser, bør det vurderes om det kan være gevinster knyttet til å se disse områdene mer i sammenheng. Spørsmålet er ikke minst aktuelt knyttet til forvaltning og utnyttelse av gassressursene. Et samarbeid på dette, og eventuelle andre områder, vil innebære omstillinger av slik art at spørsmålet må utredes grundig. Utvalget vil foreslå at det blir gjennomført en offentlig utredning med sikte på å klargjøre grunnlaget for og muligheter knyttet til en mer samordnet energiforvaltning.

Norge i internasjonal miljøpolitikk.

Valg av virkemidler innenfor klima- og miljøpolitikken er svært viktig for store deler av industrien. Forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår er nødvendig. Av den grunn viser industrien til betydningen av at klima- og miljøvirkemidlene i Norge er mest mulig i tråd med resten av Europa. Norge må dessuten utnytte de muligheter EØS- avtalen gir til å påvirke utformingen av virkemidlene i forhold til norsk industris forutsetninger. Samtidig er det viktig for industrien at Norge bidrar til å etablere like internasjonale reguleringer på prioriterte områder i miljøpolitikken, gjennom for eksempel klimakonvensjonen og videre gjennomføring av Kyoto-protokollen, for å unngå at Europa svekker sin internasjonale konkurranseevne.

EUs kvotehandelsdirektiv bør implementeres i EØS-lovgivningen.

Stortinget har vedtatt klimakvoteloven, jf. Ot.prp. nr. 13 (2004–2005). Utvalget ser kvotehandel som en gunstig og kostnadseffektiv måte å gjennomføre norske klimaforpliktelser. Regjeringen har bedt om forhandlinger med Europakommisjonen om en bilateral avtale om gjensidig godkjenning av kvoter frem til 2007, fremfor å implementere EUs direktiv gjennom EØS-avtalen. Pr. januar 2005 er det ikke avklart om Norge vil lykkes med å forhandle frem en bilateral avtale som kan tre i kraft innen rimelig tid.

Utvalgets flertall, medlemmeneGlad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner, mener at dersom ikke Norge lykkes i å etablere en bilateral avtale med EU, bør Norge vurdere å implementere kvotehandelsdirektivet i EØS-avtalen. Det vil gi trygghet for at norsk industri sikres likebehandling og forutsigbarhet på linje med industrien i EU-landene.

Utvalgets flertall, medlemmeneGlad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Myhr og Sanner, mener at Norge i det minste må forplikte seg til å integrere kvotedirektivet i EØS-avtalen fra 2008, for å unngå forskjellsbehandling og større usikkerhet for norsk industri.

Utvalgets medlem Kroslid mener det er viktig at klimavirkemidlene fra 2008 utformes slik at industriens rammebetingelser i størst mulig grad blir konkurransedyktig i forhold til Europa.

Deltakelsen fra industrien i kvotehandelen bør være på linje med EU.

For prosessindustrien er det viktig at den norske klimareguleringen harmoniseres med EUs regulering, bransje for bransje. Når for eksempel treforedlingsindustrien i EU har kvoteplikt, må også norske treforedling få anledning til å delta. Ulike rammevilkår på dette område kan være en faktor når fremtidige investeringer skal vurderes. Et konsern som Norsk Skog har for eksempel virksomhet i både Norge og EU. I tillegg vil inkludering av denne industrien bidra til et større og mer velfungerende marked for kvoter. Det er derfor viktig at bl.a. treforedlingsindustrien tas inn i kvotehandelen så snart som praktisk mulig.

Stortinget har vedtatt en avgrensning av kvotesystemet som holder virksomhet med CO2-avgift utenfor kvotehandel til 2007. Treforedlingsindustrien og sildemelindustrien betaler for eksempel CO2-avgift i dag, og er dermed ikke omfattet av kvoteloven. Tilsvarende bedrifter i EU er imidlertid omfattet av EUs kvotehandelsdirektiv. Dette betyr at slike bedrifter i Norge får andre rammebetingelser enn tilsvarende bedrifter i EU.

Utvalget mener det vil være ønskelig med en deltagelse i kvotehandelen slik at norske landbaserte, avgiftsbelagte sektorer som faller inn under EUs kvotehandelsdirektiv også fases inn i det norske kvotesystemet.

Miljøteknologi som satsingsområde i nye EU-medlemsland.

Norge skal bidra med 2 mrd. kroner pr. år til de nye EØS-landene. Midlene er mottagerstyrt og gir ikke norsk næringsliv eller industri preferanser. Midlene representerer en meget spennende strategisk mulighet til å synliggjøre og initiere samarbeid mellom de nye EU-landene og norsk industri. Dette krever etablering av ulike nettverk og samarbeidsfora, som er både tidsmessig og ressursmessig krevende. Risikoen og kostnadsnivået for å komme i inngrep med midlene er derfor høyt. Utvalget mener man må vurdere tiltak som gjør at norsk industri kan dra nytte av de bevilgede midlene.

6.8 Merknad fra medlemmet Westhrin om energi og miljø

Utvalgets medlem Westhrin tilslutter seg utvalgets vurderinger rundt bærekraft i avsnitt 6.5 og mener dette også bør ligge til grunn for norsk energipolitikk.

Dette medlem mener Norge bør være en pådriver i å finne løsninger som kombinerer miljø og arbeidsplasser. Fokus må ligge på tydelige miljøkrav, samtidig som miljøvennlig teknologi utvikles til å bli mer konkurransedyktig. En slik teknologiutvikling krever at staten bidrar med forsknings- og utviklingsmidler og at rammebetingelser og infrastruktur planlegges og etableres med det for øye.

Den viktigste målsettingen er at klimautslippene i Norge skal ned. I en plan for reduserte utslipp inngår at Norges internasjonale utslippsforpliktelser må innfris, at Norge må jobbe internasjonalt for avtaler om ytterligere reduksjoner og at hoveddelen av den norske Kyoto-forpliktelsen skjer ved tiltak i Norge. Dette vil bidra til å utvikle mer miljøvennlig teknologi for å redusere utslipp, noe klimagasskvotekjøp i utlandet ikke i samme grad vil føre til.

Norge bør derfor satse på miljøvennlig teknologi for å skape nye arbeidsplasser og eksportverdier innen industri- og energisektoren. I kjernen av en slik satsing må det være en effektivisering gjennom en massiv satsing på ENØK og nye fornybare energikilder som reduserer klimagassutslipp og frigjør elkraft til industriproduksjon og elspesifikke formål.

Med klimamålene for øye er det realistisk at vi innen 2010 kan få en bedret kraftbalanse og et betydelig antall lønnsomme arbeidsplasser ved å:

• utløse halve energieffektiviseringspotensialet.

• stoppe veksten i elektrisitetsforbruket ved å utvikle og bruke løsninger som gir mindre bruk av el til oppvarming og bygge og produsere energieffektivt.

• satse på ny fornybar elektrisitetsproduksjon.

Norge kan på denne måten bli en stor netto eksportør av grønn kraft og miljøteknologi. Det krever blant annet en statlig garantiordning for å få fart i byggingen av miljøvennlig og fleksibel fjernvarme og innføring av grønne energisertifikater. En infrastruktursatsing må i første rekke være orientert mot fornybare energikilder; som piper for rentbrennende ovner og vannbåren varme i tillegg til forbedringer av dagens elnett.

Gass og CO2-håndtering

Dette medlem mener klima- og energipolitikken må sette som premiss for gasspolitikken at den ikke må stimulere til økte utslipp; den må ikke hindre en omlegging til en miljøvennlig energipolitikk. Industriell bruk av naturgass som råstoff bør sikres gode rammebetingelser.

De samlede norske FoU-aktivitetene på gasskraft med CO2-håndtering har i løpet av få år nådd et betydelig omfang og omfatter en rekke teknologier og forskningsområder. I internasjonal sammenheng setter dette Norge i en særstilling og gir samtidig et godt utgangspunkt for teknologiutvikling med et sterkt innslag av norske aktører. I tillegg til arbeidsplasser knyttet til energi- og teknologiproduksjon for det norske markedet, åpner satsing på gassteknologi med CO2-fjerning også for eksport av teknologi, og vil slik være en forutsetning og en drivkraft på veien fra råvareprodusent til energileverandør og teknologieksportør.

Satsingen på CO2-fjerning vil også være avgjørende i kampen mot klimaendringer. Satsing på gass med CO2-fjerning vil etter dette medlems mening kunne gi næringsutvikling og samtidig være avgjørende i miljøsammenheng. Fossilgass brukt til konvensjonelle forurensende formål vil i liten eller ingen grad bidra til verken miljø eller næringsutvikling.

Infrastruktur for gass

Framføring av gass til industrien med gassrør som medfører eller betinger økt direkte bruk av naturgass bør etter dette medlems mening ikke etableres. Direkte bruk av gass er relativt nytt i Norge og medfører klimagassutslipp. Til nå har vi brukt elektrisitet til oppvarming, og har en infrastruktur tilpasset dette. Ny infrastruktur som gassrør med tilhørende distribusjonsnett og/ eller pumpestasjoner er en dyr og langvarig investering som vil binde Norge i lang tid fremover. For at staten skal gå inn i større gassrørprosjekter, må det stilles krav om CO2-håndtering fra gasskraftverk og/eller industri i enden av røret, og retur-rør med CO2 for deponering eller mer oljeproduksjon. Dette må kombineres med at gass ilegges CO2-avgift, noe som vil føre til ytterligere incentiver for fangst og deponering av CO2. Gjennom dette vil man unngå at statlig finansiert gassinfrastruktur bidrar til økte utslipp av klimagasser.

Etter dette medlems mening må positive miljømessige konsekvenser og samfunnsøkonomiske perspektiver dokumenteres og finansiell risiko og langsiktighet, verdiskaping og industriutvikling utredes i et langsiktig bærekraftsperspektiv ved valg av infrastruktur og eventuell statlig deltagelse.

Om kvoter og gasskraftverk

Norge er gjennom Kyoto-protokollen forpliktet til å vise demonstrerbar framgang innen 2005. Kvotesystemet kan representere en demonstrerbar framgang under forutsetning av at det er omfattende og ambisiøst.

Kvotesystemet skal bidra til at Norge overholder sine utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen. Dette innebærer at de årlige klimagassutslippene i perioden 2008-2012 i gjennomsnitt ikke er mer enn 1 pst. høyere enn i 1990. Norske utslipp er nå nær 10 pst. høyere enn i 1990, og det foreslåtte kvotesystemet vil kun redusere de totale utslippene med så lite som rundt 1 million tonn i løpet av hele perioden 2005 til 2007.

Å gi gasskraftverk vederlagsfrie kvoter er etter dette medlems mening å redusere integriteten av systemet på samme måte som det vil være å gi ut nye kvoter ved en utvidelse av en bedrifts virksomhet. Dette medlem går derfor inn for at gasskraftverk holdes utenfor kvotesystemet og ilegges CO2-avgift på nivå tilsvarende gasskraftverkene offshore.

En av hensiktene med det tidlige kvotesystemet var å gi viktige erfaringer med kvotehandel før Kyoto-perioden 2008 til 2012. Bedrifter som ikke er inkludert i det tidlige kvotesystemet vil ikke innhente denne erfaringen, noe som vil kunne være problematisk dersom bedriften får kvoteplikt etter 2008.

Dette medlem er opptatt av at vi ikke innfører et virkemiddel for å bedre miljøet som innebærer en svekkelse av et annet. Forurensningsloven er et sentralt virkemiddel for å redusere miljøproblemene, og det er derfor viktig for dette medlem at loven ikke svekkes. Gjennom innføring av et nasjonalt kvotesystem er det klart at forurensningsloven ikke kan regulere størrelsen på utslipp fra enkeltaktører med kvoteplikt. Den totale mengden utslipp fra kvotepliktig sektor vil bestå av mengden kvoter staten utsteder til de kvotepliktige aktørene, aktørenes nettokjøp eller -salg av kvoter internasjonalt og kvoter fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen.

Dette innebærer etter dette medlems mening en reell svekkelse av forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel, og er bakgrunnen for at dette medlemmet ønsker å holde eventuelle gasskraftverk utenfor klimakvoteloven og kvoteplikt.

Dette medlem mener det både av hensyn til miljø og en framtidsrettet industri, er en forutsetning for eventuelle gasskraftverk at de bygges med en teknologi for CO2-håndtering som må iverksettes parallelt med oppstart og med stor rensegrad. Slike gasskraftverk kan føre til store netto miljøgevinster, for eksempel i forbindelse med elektrifisering av sokkelen. Dette er en teknologi som finnes, brukes flere steder i verden, og som sådan er å betrakte som Best Tilgjengelig Teknologi, BAT.

Brenselcelleteknologi og bruk av hydrogen

Dette medlem vil også påpeke at brenselcelleteknologien og bruk av hydrogen som energibærer er i stor utvikling, og kan i fremtiden bli viktig. En forutsetning for miljøgevinst er at hydrogenet produseres på en miljøvennlig måte. Satsingen på hydrogen må gå parallelt med satsingen på utvikling av teknologi for håndtering av klimagasser. Derfor må innovasjonsselskapet som skal opprettes i Grenland også ha hydrogen som et av sine satsingsområder i tillegg til miljøvennlig gassteknologi. Videre må det satses på en utbygging av et nett med fyllestasjoner for hydrogenbiler i Norge, i første omgang fra Oslo til Stavanger. Staten må etter dette medlems mening støtte dette prosjektet, inkludert støtte til innkjøp av hydrogendrevne kjøretøy.