5 Arbeidskraft og kompetanse

Utvalget har valgt å fokusere på behovet for kompetanse og fleksibilitet i arbeidsmarkedene. Bakgrunnen for dette er at norsk næringsliv, som opererer i globale markeder i hurtig endring, har behov for å tilpasse virksomheten strukturelt og kompetansemessig for å sikre langsiktig konkurranseevne.

5.1 Betydningen av arbeidskraft og kompetanse for næringslivet

Humankapitalen står for størstedelen av Norges nasjonalformue, og dens anvendelse er avgjørende for norsk verdiskaping. Norge har høy yrkesdeltakelse og relativt lav arbeidsledighet sammenlignet med andre land. Selv om arbeidsledigheten er på vei ned, er den fortsatt på et høyt nivå i norsk sammenheng.

Norsk næringslivs internasjonale konkurranseevne er avhengig av at arbeidskraften er kostnadsmessig konkurransedyktig og innehar etterspurt kompetanse. Som følge av globaliseringen er også arbeidsmarkedene i økende grad blitt internasjonale. Bedrifter kan rekruttere medarbeidere fra andre land dersom dette er lønnsomt ut ifra kostnads- og kompetansemessige vurderinger. Dette skjer imidlertid i et relativt begrenset omfang i dag. I en global økonomi med økende grad av internasjonale vare-, tjeneste- og kapitalmarkeder gjør den sterke konkurransen det nødvendig med fleksibilitet i anvendelsen av arbeidsstyrken for hurtig å kunne imøtekomme endringer i etterspørselen.

Rask kunnskaps- og teknologiutvikling og økende internasjonal konkurranse bidrar til økt omstillingstakt i næringslivet. For den enkelte arbeidstaker kan dette bety at nye kvalifikasjonskrav og skifte av jobb blir vanligere. For bedriftene vil kunnskap og kompetanse bli en stadig viktigere innsatsfaktor for nyskaping, konkurranseevne og verdiskaping. Evne til å ta kunnskap og kompetanse i bruk og kombinere den på nye måter er i dag avgjørende i enhver omstillings- og fornyelsesprosess i alle typer virksomheter. Et sentralt element i å aktivt imøtekomme endrede krav fra omgivelsene er å arbeide med kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av arbeidstakernes kompetanse.

Norske bedrifter forholder seg til et høyt kostnads- og lønnsnivå, og for å bevare konkurransekraften må det høye lønnsnivået gjenspeiles i høy produktivitet. Kompetanse bidrar positivt til omstillingsevnen i økonomien, arbeidskraftens produktivitet og verdiskapingen i økonomien. Dette understøttes av ny, empirisk forskning hvor det i OECD-land identifiseres en tydelig kobling mellom investeringer i humankapital målt som nivået på lese- og skrivekyndighet på den ene siden og vekst og arbeidskraftsproduktivitet på den andre siden. 1 Arbeidskraftens kompetanse får således konsekvenser for produktivitetsutviklingen i både skjermet og konkurranseutsatt sektor.

5.2 Mobilitet i arbeidsmarkedene

Sterkere konkurranse for norsk næringsliv nasjonalt og internasjonalt kan gi seg utslag i behov for økt omstillingstakt i næringslivet. Nye bedrifter som krever nyrekruttering vil oppstå. Bedrifter i vekst vil etterspørre ny arbeidskraft. Eksisterende bedrifter kan bli tvunget til å legge om driften, nedbemanne eller legge ned sin virksomhet. For den enkelte arbeidstaker kan dette bety hyppigere jobbskift enn tidligere. Arbeidskraftens faglige og geografiske mobilitet er avgjørende både for norsk økonomis og bedriftenes omstillingsevne.

Etter- og videreutdanning av arbeidstakere med ikke etterspurt eller foreldet kompetanse er viktig for å stimulerer til høyere avkastning av arbeidskraften og dermed økt konkurranseevne.

Det er viktig å legge til rette for at norske arbeidstakere kan utnytte sin kompetanse gjennom arbeid i utlandet. Arbeidstakere som kommer tilbake til Norge etter arbeid i utlandet bringer ny kompetanse tilbake til norsk næringsliv og norske institusjoner. Videre er det viktig at norske bedrifter som har behov for spesiell kompetanse fra utlandet har anledning til å hente kompetansen til Norge. Dagens regelverk åpner i all hovedsak for dette. Allikevel oppstår det fra tid til annen problemer ved ansettelse eller engasjement av spesialister fra utlandet fordi regelverkets begrensninger ikke alltid er tilpasset arbeidsgivers/arbeidstakers behov.

Tall for arbeidskraftstrømmer gir blant annet indikasjoner på antallet arbeidstakere som skifter jobb i løpet av et år. I 1997 skiftet 11 pst. av alle ansatte i gjennomsnitt jobb. 2 Ifølge Statistisk sentralbyrå er tallene for Norge noe lavere enn anslag for de årlige arbeidskraftstrømmene i andre sammenlignbare land.

Store arbeidskraftstrømmer har både fordeler og ulemper. Når arbeidstagere skifter arbeidsplass, medfører det spredning av kunnskap og kompetanse i arbeidsmarkedet, økte muligheter for bedriftene til å tilpasse antall ansatte til virksomhetenes behov, og økt sannsynlighet for å få koblet «riktig» arbeidstaker med «riktig» virksomhet. Store arbeidskraftstrømmer kan også medføre usikkerhet for bedriftene knyttet til lønnsomheten av å lære opp ansatte, reduserte muligheter for langtidsplanlegging, mindre insentiver til relasjonsbygging og samarbeid, samt større kostnader knyttet til ansettelser og jobbskifter.

Holden II-utvalget viser til undersøkelser av Førre og Salvanes (2001) der en finner at brutto jobbreallokering i norsk industri i årene 1987 til 1994 var på 26,4 pst. 3 Bruttojobbskapingen var på 12 pst., mens brutto jobbreduksjonen var på 14,3 pst. Med en gjennomsnittlig industrisysselsetting på 280 000 personer i denne perioden, innebærer dette at det i denne perioden årlig ble lagt ned 40 000 arbeidsplasser, mens det ble opprettet 34 000 arbeidsplasser.

Videre vises det til Huttunen, Møen og Salvanes (2002) som har foretatt en studie av omstilling innenfor produksjonen av metaller og verkstedsprodukter i perioden 1987 – 95. Ifølge denne studien var 69 pst. av arbeidstakerne som mistet arbeidet på grunn av nedleggelse tilbake i arbeid i løpet av ett år. Hele 55 pst. av arbeidstakerne fikk nytt arbeid i samme sektor, mens 12 pst. fikk ny stilling i en annen del av industrien. 20 pst. gikk over i privat tjenesteytende sektor. Dette tallet inkluderer også service- og funksjonærarbeidere i industrien. Kun 4 pst. gikk over til offentlig tjenesteyting.

Tallene kan tyde på at omstilling fra konkurranseutsatt sektor til skjermet sektor tidligere i liten grad har skjedd som følge av at ledige arbeidstakere i konkurranseutsatt sektor finner seg nye jobber i skjermet sektor. Holden II-utvalget presiserer at dersom dette er tilfellet også i framtiden, vil en nedbygging av konkurranseutsatt sektor kunne føre til en økning i ledigheten. På den annen side viser utvalget til at det var alternative sysselsettingsmuligheter innen industrien i den aktuelle perioden. I tillegg fant det sted en sterk vekst i arbeidsstyrken, slik at skjermet sektors behov for mer arbeidskraft i stor grad ble dekket gjennom tilstrømming av nykommere på arbeidsmarkedet. Videre påpekes det av Holden II-utvalget at færre alternative sysselsettingsmuligheter i industrien og begrenset vekstpotensial i arbeidsstyrken vil trekke i retning av at overgangen av ledig arbeidskraft i konkurranseutsatt sektor til skjermet sektor vil bli større i tiden framover enn hva den har vært tidligere.

5.3 Kompetanseutvikling med utgangspunkt i næringslivets behov

Norsk næringsliv etterspør arbeidskraft med ulike kvalifikasjoner og på ulike utdanningsnivåer. Næringslivets konkurranseevne avhenger av at behovet for kvalifisert arbeidskraft i størst mulig grad samsvarer med det utdanningsinstitusjonene uteksaminerer. Behovet for kvalifisert arbeidskraft kan dekkes gjennom tilbud av arbeidskraft nasjonalt og internasjonalt. Kunnskap og kompetanse gir trygghet og evne til å mestre utfordringer og omstillinger i et samfunn hvor endringer skjer raskere enn tidligere. Derfor har utdanningssystemet som målsetting å motivere mennesker til å skaffe seg ny kunnskap og kompetanse livet gjennom. I denne utviklingen blir myndighetenes arbeid med å sikre høy kvalitet i utdanningssystemet viktig.

Utdanningen skal blant annet gi individene den kunnskap og kompetanse de trenger for å tre inn i et arbeids- og yrkesliv i en stadig mer globalisert verden. I dag står vitenskap og teknologi sentralt i konkurransen mellom land og arbeidet med å styrke realfagskompetansen er derfor viktig. Språkkunnskaper er et område som har økende betydning for samarbeid og handel på tvers av landegrenser. Videre er det satt fokus på utdanningens rolle i forhold til å styrke individets evne til å utnytte muligheter i næringslivet og samfunnslivet for øvrig, for derigjennom å legge grunnlaget for fremtidig økonomisk vekst og verdiskaping i Norge.

De fleste former for utdanning bidrar til å styrke enkeltindividers og grupper av individers evne til omstilling, om ikke annet som følge av at utdanning innebærer at en lærer å tilegne seg, og til en viss grad også videreformidle, ny kunnskap. Forskning som viser at sysselsatte med høyere utdanning har mindre sannsynlighet for å bli ledige enn de med bare grunnskole, underbygger dette. 4

Samspill mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner på alle nivåer er av stor betydning for å sikre utdanning av kandidater med kompetanse som næringslivet etterspør. Partnerskap mellom bedrifter og utdanningsinstitusjoner kan bidra til økt forståelse hos elever og studenter av hva slags kompetanse som etterspørres og hva ulike utdanningsløp og yrker innebærer av spennende utfordringer. Videre gir slike partnerskap mulighet for utplassering av elever og studenter i bedrifter. Innenfor fagutdanningen er det viktig med et funksjonelt samarbeid mellom skole og bedrift for å sikre tilgjengelighet av et tilstrekkelig antall lærlingeplasser.

5.3.1 Utdanningsnivå

Utdanningsnivået i Norge er høyt, og figur 5.1 viser at Norge ligger på topp sammen med USA når en ser på andelen av befolkningen som har fullført høyere utdanning.

I Norge har i underkant av 30 pst. av de mellom 25 og 64 år fullført en utdanning på dette nivået, og sett i forhold til de nordiske landene er nivået klart høyere i Norge.

Kilde: Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD)

Som det fremgår av figur 5.2 er det imidlertid store forskjeller i utdanningsnivået blant de sysselsatte i ulike næringer. Det høyeste utdanningsnivået finnes innenfor offentlig forvaltning og tjenestesektoren hvor andelen som har fullført høyere utdanning ligger omkring 40 pst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Innenfor tradisjonell industri finner vi det høyeste utdanningsnivået blant sysselsatte i teknologi- og prosessindustrien. Her er andelen som har fullført høyere utdanning på 17-18 pst. Utdanningsnivået innenfor bergverk og næringsmiddelindustri er klart lavere, og andelen ligger her om lag på 8 pst. Imidlertid er det relativt stor andel av de sysselsatte innenfor industrien som har fullført videregående opplæring, herunder fagopplæring.

5.3.2 Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen er nå i hovedsak gjennomført ved både statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Mange av elementene i reformen innebærer implementering av målsettinger som er nedfelt i den felleseuropeiske Bologa-prosessen.

Reformen har medført innføring av en ny gradsstruktur (bachelor/master/phd) med visse unntak innenfor bl.a. medisin og psykologi. Karakterskalaen er endret (A-F). Det er etablert et eget nasjonalt kvalitetssikringssystem gjennom Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Videre er det nå mulig for utdanningsinstitusjoner å søke NOKUT om å endre institusjonskategori, jf. Høgskolen i Stavanger som ble universitet fra 1. januar 2005.

Alle universiteter og høyskoler, både private og statlige, har fått større frihet til selv å opprette og legge ned studietilbud. De statlige universitetene og høyskolene har fått større organisatoriske og økonomiske fullmakter. De bestemmer nå selv sin interne organisering i fakulteter/institutter mv. Universitetene får midlene fra staten tildelt som et tilskudd i motsetning til tidligere hvor inntekter og utgifter var spesifiserte poster i statsbudsjettet. Dette innebærer at universitetene nå har fått et betydelig større handlingsrom i disponeringen av grunnbevilgningen fra staten.

Det er innført en ny finansieringsmodell for både statlige og private institusjoner. Modellen er delvis resultatbasert bl.a. ved at det samlede antall avlagte studiepoeng får en prosentvis betydning for de årlige tildelingene.

Videre er det foreslått en felles lov for statlige og private institusjoner til erstatning for dagens to lover. Forslaget (Ot.prp. nr. 79 (2003-2004)) er nå til behandling i Stortinget og vil ventelig bli behandlet ferdig i løpet av februar 2005. Forslaget innebærer at private høyskoler underlegges de samme regler som de statlige. I dette ligger det en anerkjennelse av de private institusjonene som likeverdige faglige institusjoner. Forslaget innebærer videre at man i større grad enn tidligere kan regulere høyere utdanning som ”ett område”, og sikre at det skjer en parallell utvikling i statlig og privat sektor.

Kvalitetsreformen er nå under evaluering og denne skal være avsluttet innen utgangen av 2006. Det forventes at en sluttrapport kommer i 2007.

5.3.3 Realfagskompetanse

I et globalisert næringsliv står vitenskap og teknologi sentralt for utvikling og forbedring av konkurranseevnen. Realfagskompetanse er på denne måten viktig for utvikling av norsk industri. En rekke næringer som baserer seg på høy kunnskap og kompetanse i tekniske og naturvitenskapelige fag er i ferd med å vokse fram i Norge. Det som kjennetenger disse næringene er at kunnskapsnivået både i produksjonsprosessene og produktene er svært høyt, og gir derfor en høy merverdi. Fremveksten av nye næringer er et resultat av industriell utvikling og innovasjon i etablerte næringer. Over en lengre periode har vi imidlertid sett en utvikling hvor bedrifter melder om vansker med å rekruttere innenfor dette fagfeltet.

Selv om nordmenn generelt har et høyt utdanningsnivå har ikke Norge noen internasjonal lederposisjon innenfor naturvitenskap og teknologi. Sammenlignet med mange andre land er det langt færre elever i norsk videregående skole som velger realfag som fordypning, spesielt i grunnleggende fag som fysikk og matematikk. I 2000 tok i underkant av 17 pst. av norske uteksaminerte studenter på høyere utdanning eksamen i matematikk, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Dette er blant de laveste andelene i Europa og klart lavere enn de andre nordiske landene. Innenfor de europeiske landene har Irland høyest andel med 34 pst., mens Sverige (31 pst.), Finland (28 pst.) og Storbritannia (28 pst.) også er blant landene i Europa med høyest andel uteksaminerte innenfor disse fagretningene. 5

Videre er det sviktende rekruttering til studier i realfag innen lærerutdanning, ingeniørutdanning og fagstudier. Målet om å øke næringslivets forskningsinnsats innebærer også et økt behov for realfaglig kompetanse da forskningen i industrien i stor grad er rettet mot realfaglige områder.

Med bakgrunn i realfagenes betydning for samfunnsutviklingen, bl.a. på det økonomiske området, og på grunnlag av merkbar svikt i rekrutteringen til mange studier i realfag har regjeringen lansert strategien ”Realfag, naturligvis. Strategi for styrking av realfagene 2002-2007”. Strategien skal være en dynamisk plan som skal oppdateres hvert år og inneholder statusbeskrivelser og forslag til en rekke tiltak. Strategiens overordnede mål er:

• styrke kompetansen i realfag hos elever og lærere, hos ledere og arbeidstakere i arbeidslivet og hos allmennheten

• bedre motivasjonen hos elever og lærere når det gjelder realfag i utdanningen og å øke rekrutteringen til utdanning i realfag

• få frem nytteverdien av realfagene for videre utvikling av vårt velferdssamfunn og skape mer positive holdninger til realfag blant allmenn­heten

5.3.4 Entreprenørskap i utdanning

Det er dagens elever og studenter som skal skape framtidens arbeidsplasser og sikre videreføring og utvikling av velferd og velstand. Gjennom å styrke individets evne til å utnytte muligheter i næringslivet og samfunnslivet for øvrig legges grunnlaget for fremtidig økonomisk vekst og verdiskaping i Norge. En bevisst satsing på entreprenørskap i utdanning vil kunne bidra til utviklingen av en nyskapende kultur i Norge. Dette er en kultur som fremmer nytenkning og innovasjon samt evne og vilje til å ta initiativ og risiko. Entreprenørskapsopplæringen vil kunne stimulere holdninger og adferd som fremmer kreativitet og nyskaping hos barn og unge. Dette er egenskaper som ikke bare kan komme til anvendelse ved bedriftsetableringer, men som også er viktig for at den enkelte skal kunne bli en aktiv deltaker i nærmiljøet og samfunnet for øvrig.

Regjeringen la 10. mai 2004 frem sin nasjonale strategi for entreprenørskap i utdanningen – Se mulighetene og gjør noe med dem. Regjeringens visjon er at det norske utdanningssystemet skal bli blant de beste i verden når det gjelder opplæring i entreprenørskap. Strategiplanen er et ledd i oppfølgingen av Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk (”Fra idé til verdi”) hvor Regjeringens visjon er at Norge skal bli et av de mest nyskapende landene i verden. Strategien omfatter hele utdanningsløpet fra barneskole til universitet og høyskole, inkludert lærerutdanningen, og forutsetter et nært samarbeid mellom skole og samfunns- og næringsliv.

5.3.5 Helhetlig kompetansepolitikk

Utvalget er gjort kjent med det arbeid som pågår i Utdannings- og forskningsdepartementet som har til hensikt å legge til rette for en mer helhetlig kompetansepolitikk i Norge.

Perspektivet i prosjektet er tverrdepartementalt, siden innovasjon, kompetanse og kompetanseutvikling, spesielt i arbeidslivet, påvirkes av en rekke ulike politikkområder; blant annet næringspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og regionalpolitikk, i tillegg til utdannings- og forskningspolitikk.

Prosjektet legger stor vekt på å øke samhandlingen mellom alle de politikkområder som har betydning for kompetanseutviklingen og mellom myndigheter og arbeidsliv.

Prosjektet fokuserer blant annet på behovet for videreutvikling av utdanningen på alle nivå gjennom styrket samhandling med arbeidslivet. Dette er en erkjennelse av at den kompetansen som utgjør grunnlaget for samhandlings- og kundedrevne innovasjoner vanskelig kan tilegnes kun på skolebenken. For å styrke elevenes og studentenes evne til å tilegne seg kunnskap som er relevant for industrien, og for å øke deres evne til å anvende den kunnskapen de tilegner seg gjennom utdanningen, legges det vekt på at kontakten mellom utdanningssystemet og arbeidslivet må styrkes gjennom hele utdanningsløpet.

Videre fremheves behovet for videreutvikling av måten bedriftene jobber med kompetanseutvikling, gjennom mobilitet og praksisbaserte opplegg og bedre samhandling med utdanningssystemet. Erfaringene med Kompetansereformen peker i retning av at mye av kompetanseutviklingen bør foregå i virksomhetene, fordi dette gir større utbytte for virksomhetene og økt motivasjon hos den enkelte.

5.4 Utvalgets vurderinger

Det bør fortsatt legges til rette for fleksibilitet i arbeidsmarkedene.

Utvalget ser det som viktig at det er tilstrekkelig fleksibilitet i arbeidsmarkedene til at kompetent arbeidskraft sysselsettes der hvor behovet og avkastningen er størst. Det norske arbeidsmarkedet er på mange måter fleksibelt. Man har sett at i perioder med høy etterspørsel etter arbeidskraft øker arbeidstilbudet og i perioder med lavere etterspørsel trekker mange seg ut av arbeidslivet, for eksempel for å ta utdanning. Det er imidlertid viktig å unngå at arbeidskraft låses inne i bedrifter og næringer som ikke er konkurransedyktige i et internasjonalt marked. Dette innebærer at det vil være nødvendig med omstilling av bedrifter som ikke er internasjonalt konkurransedyktige. Regjeringen må gjennom regelverket legge til rette for fleksibilitet i arbeidsmarkedene slik at nødvendig omstilling kan finne sted. Blant annet vil det i perioder med høy arbeidsledighet være behov for en aktiv arbeidsmarkedspolitikk med fokus på å bidra til rask kompetanseheving blant arbeidsledige for å lette omstillingsprosessene i arbeidsmarkedet. I tillegg vil det være viktig å fokusere på arbeidslivets og partenes evne til å mestre utfordringene som følger av den globaliserte verdens krav til fleksibilitet. Videre bør det være et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet i forbindelse med omstillingsprosesser for å hindre negative effekter av omstillingene i form av utstøting fra arbeidslivet.

Norsk regelverk må ikke forhindre at bedrifter og institusjoner kan hente nødvendig utenlandsk ekspertise til Norge.

Utvalget er kjent med at dagens regelverk i all hovedsak åpner for at norske bedrifter og institusjoner kan hente utenlandske spesialister til Norge. Imidlertid kommer det fra tid til annen frem eksempler på enkeltsaker hvor innvilgelse av arbeids- og oppholdstillatelse vanskeliggjøres fordi regelverket ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset arbeidsgivers/arbeidstakers behov. Utvalget ønsker å peke på at norsk næringsliv og norske institusjoner har behov for tilgang på relevant kompetanse med sikte på nasjonal kompetanseheving og teknologiutvikling for å kunne hevde seg i sterk internasjonal konkurranse. Følgelig mener utvalget at dagens regelverk må tilpasses slik at det ikke forhindrer norsk tilgang på spesialister.

Sterk internasjonal konkurranse fordrer høy kvalitet på kompetansen.

Utvalget vil påpeke at norske bedrifter er helt avhengig av høy kvalitet på kompetansen for å kunne hevde seg i sterk internasjonal konkurranse. Dette fordrer fokus på kvalitet på alle nivåer i utdanningssystemet.

Kompetanseutviklingen i samfunnet må være i tråd med næringslivets behov.

Utvalget viser til at det er store forskjeller i utdanningsnivå i ulike bransjer. På denne bakgrunn mener utvalget det er viktig for norsk næringslivs konkurranseevne at det legges til rette for kompetanseutvikling på alle utdanningsnivåer i tråd med næringslivets behov. Dette innebærer økt fokus på utdanning av kandidater innenfor de fagområder som næringslivet etterspør. Videre er det viktig at kompetansen er av høy kvalitet slik at den kan bidra til bedring av bedriftenes konkurranseevne.

Skolens relevans for bedriftene bør økes gjennom styrking av partnerskapsarbeidet. Utvalget foreslår at studenter på alle nivåer bør utplasseres i bedrifter. Mer spesifikt foreslår utvalget at det innføres en ordning der teknologer og ingeniører fra industrien som praktiserer matematikk og fysikk i sin jobbsituasjon, kan bidra i opplæringen. Utvalget foreslår også at det bør innføres en obligatorisk ordning i utdanningsinstitusjonene med et visst antall bedriftsbesøk hvert år. For utdanning av kvalifiserte fagarbeidere er det helt nødvendig at tilstrekkelig antall lærlingeplasser gjøres tilgjengelig for kandidatene.

Utvalget ser behovet for å styrke individets evne til å utnytte muligheter i næringslivet og samfunnslivet for øvrig, og dermed legge grunnlaget for fremtidig økonomisk vekst og verdiskaping i Norge. En bevisst satsing på entreprenørskap vil bidra til utviklingen av en nyskapende kultur. Utvalget støtter derfor Regjeringens strategi for entreprenørskap i utdanningen, som ble fremlagt våren 2004.

Etter- og videreutdanningen må styrkes i samarbeid med næringslivet.

Etter- og videreutdanning av arbeidstakere med ikke etterspurt eller foreldet kompetanse er et virkemiddel for å legge til rette for et mer fleksibelt arbeidsmarked. Utvalget foreslår at etter- og videreutdanningen må styrkes/videreutvikles i samarbeid med næringslivet. Kompetansereformens intensjon om en fortløpende faglig oppdatering og videreutvikling av norske arbeidstakere må følges opp med nødvendige ressurser.

Økt studiepoengsproduksjon som følge av kvalitetsreformen må ikke gå på bekostning av kvaliteten på kandidatene.

Utvalget er positive til hovedprinsippene i kvalitetsreformen og dens målsetning om å øke kandida­tenes studieprogresjon, men vil fremholde be­tydningen av at dette ikke må gå på bekostning av kvaliteten på kandidatene. Siden man med kvali­tetsreformen har innført et finansieringssystem som prioriterer studiepoengprogresjon, så blir den rollen kvalitetssikringsorganet NOKUT har avgjørende for å sikre at kvaliteten på kandidatene ikke går ned. Som følge av behovet for økt vektlegging av realfag i Norge vil utvalget peke på at det er viktig at det i finansieringssystemet er incentivordninger som oppmuntrer høyere utdanningsinstitusjoner til å opprette ingeniørstudieplasser.

Arbeidet for økt kvalitet i skole og fagopplæring må akselereres.

Utvalget mener arbeidet for økt kvalitet må akselereres slik at norske elevers ferdigheter kommer opp på et internasjonalt nivå. Det er en forutsetning for å sikre og videreutvikle kvaliteten i norsk videregående og høyere utdanning at vi har en grunnskoleopplæring som sikrer et høyt og jevnt nivå på basiskompetansene (lese, skrive, regne, digital kompetanse). I dag har nær 20 pst. av de unge så dårlige lese- og skriveferdigheter at de kan komme til å møte problemer i videre utdanning og arbeidsliv. 6 Når vi ser dette i sammenheng med den lave rekrutteringen til tekniske videregående og høyere utdanningsretninger i dag, fremstår dette som et svært viktig forbedringsområde.

Realfagsutdanningen i Norge må styrkes.

Utvalget ser behov for at realfagsutdanningen i Norge styrkes og støtter det pågående arbeidet på bakgrunn av regjeringens strategi ”Realfag, naturligvis. Strategi for styrking av realfagene 2002-2007”. Utvalget ser at det er behov for utdanning av flere realfagskandidater og realfagslærere i årene fremover samt økning av kvaliteten på disse. Utvalget anbefaler at regjeringen vurderer etablering av ytterligere incentiver, for eksempel i form av poeng, for å øke antallet og kvaliteten på realfagskandidater og realfagslærere. Videre bør antall forskerstillinger økes, ikke minst med sikte på å øke forskningsinnsatsen innenfor matematisk-vitenskapelige fag.

Utvalget mener det er viktighet med en helhetlig satsning på realfag allerede i grunnskolen for å gjøre elevene mer motiverte for realfag og for de muligheter disse fagene gir for fremtidig yrkesvalg. Prosjekter som ”Teknologi i skolen” i regi av RENATE må videreutvikles og tilføres ytterligere ressurser. Utvalget ser også at en relativt liten andel av elevene i den videregående skolen velger fordypning i realfag. Dette skyldes i hovedsak de store valgmulighetene i den videregående skole. For å bøte på dette foreslår utvalget at bevilgningene til forkurs som gir flere elever studiekompetanse til ingeniørutdanning, bør økes slik at flere blir kvalifisert for den.

Videre foreslår utvalget å innføre en støtteordning for bedrifter som i samarbeid med universitet og høgskoler ønsker å oppgradere arbeidstakernes kompetanse innen realfag på en bredere og mer permanent basis.