2 Sammendrag og utvalgets vurderinger

I kapittel 3 redegjøres det for hvorfor det er behov for å se på rammebetingelsene til industrien. I denne sammenheng diskuteres hvilke utfordringer og muligheter globaliseringen og den økende internasjonale konkurransen medfører for norsk industri og næringsliv generelt.

Det er vanskelig å finne gode kriterier for inndeling av økonomien etter en todeling mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer. I kapittelet søker man å identifisere konkurranseutsatte næringer ved å se på utenrikshandel, dvs. summen av eksport og import, som andel av produksjon i Norge for alle produktgrupper (handelsintensitet). Sammensetningen av produksjon etter handelsintensitet viser imidlertid ingen klar eller entydig grense mellom konkurranseutsatt sektor og skjermet sektor, men oppdelingen viser at industrien er en viktig del av konkurranseutsatt sektor. For å følge utviklingen i og klarlegge utfordringer for konkurranseutsatte næringer og bedrifter, og at denne kunnskapen blir tatt i bruk, foreslår utvalget at Norges forskningsråd vurderer nærmere hvordan forskningen om disse spørsmålene kan styrkes og resultatene bedre formidles til myndigheter, politiske miljøer og allmennheten.

Utvalget peker på at industrien kan brukes som en målestokk på vår evne til konkurranseutsatt verdiskaping. Det er likevel den totale verdiskaping i konkurranseutsatt sektor som skal sikre handelsbalansen i årene framover, både industri og annen konkurranseutsatt næringsvirksomhet. Utvalget peker også på at industrien gjennom bedriftenes lokalisering gir et betydelig bidrag til sysselsetting i distrikts-Norge.

Ut fra behovet for en konkurranseutsatt sektor som er tilstrekkelig stor til å sikre en balansert økonomisk utvikling på lang sikt, mener utvalget at næringsvirksomhet i Norge så langt det er mulig og riktig skal ha konkurransevilkår på linje med Vest-Europa for øvrig.

I drøftingen av generelle næringspolitiske prinsipper viser utvalget til at det overordnede målet for næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig verdiskaping i norsk økonomi. En politikk basert på stabile og generelle rammevilkår gagner norsk næringsliv fordi det reduserer bedriftenes kostnader knyttet til usikkerhet.

Selv om hovedregelen må være at enkeltbedrifter og næringer ikke forskjellsbehandles, mener imidlertid utvalget at man i konkrete saker må være villig til å vurdere om Norge skal svare på tiltak som benyttes i aktuelle konkurrentland. Dersom man ønsker å iverksette enkelte selektive tiltak må det klargjøres at samfunnet kan oppnå mer enn med en tilsvarende innsats gjennom generelle tiltak. Norge bør aktivt ta i bruk referansetesting med andre land som et næringspolitisk virkemiddel og benytte den kunnskapen man får gjennom dette til eventuelt å justere sin næringspolitikk. Historisk har næringspolitikken ofte hatt for mange ulike mål. Den globale konkurransen er så krevende at hvis hensikten med en offentlig innsats er å skape grunnlag for konkurransedyktige bedrifter, må dette målet være det viktigste. Konkurransedyktige bedrifter vil i sin tur legge til rette for å oppnå andre samfunnsmål, bl.a. mål i distriktspolitikken. Industrien vil ofte velge distriktslokalisering for å være konkurransedyktig.

Utvalgets medlemmer Antonsen, Myhr og Westhrin påpeker også behovet for å ta hensyn til en bærekraftig samfunnsutvikling som tar vare på miljø og ressurser, samt at dette over tid kan innebære markedsmuligheter og bli et konkurransefortrinn for norske bedrifter.

Utvalgets medlemmer Myhr og Westhrin påpeker viktigheten av å tilrettelegge for utvikling av næringslivet i hele landet, med nasjonale politiske målsettinger om bosetting i alle deler av landet og bevaring av arbeidsplasser som en fortsatt del av næringspolitikken.

Utvalget mener det er viktig å legge til grunn nasjonale strategier for næringsutvikling med bevisst prioritering av offentlig innsats. Ved valg av virkemidler bør man prioritere områder hvor satsingen (kompetanse og innovasjon) gir høy samfunnsøkonomisk avkastning og bidrar til fornyelse av konkurranseutsatt næringsliv, uten at dette skal føre til at det ikke satses på nye områder. Utfordringen er å utvikle gode kriterier for hvor det offentlige skal tilrettelegge og for valg av satsingsområder. For eksempel må hensynet til målrettethet veies opp mot hensynet til å oppnå fornyelse.

Utvalgets medlemmer Antonsen, Kroslid, Sanner og Westhrin vil på generelt grunnlag understreke at Norge står overfor store utfordringer når det gjelder verdiskaping som ikke kan møtes ved å legge til grunn en tradisjonell, sektororientert tilnærming til industripolitikken. Disse medlemmer legger til grunn at stadig større deler av norsk næringsliv vil bli utsatt for internasjonal konkurranse, og at en stadig åpnere økonomi internasjonalt også gir nye muligheter for mange norske bedrifter. En næringspolitikk for framtida bør derfor i størst mulig grad rette seg mot alle bedrifter som produserer varer og tjenester for markeder med internasjonal konkurranse, også bedrifter og næringer som ennå ikke har sett dagens lys. Disse medlemmer vil advare mot at en for snever, bransjevis tilnærming kan lede til at etablerte næringer får uforholdsmessig stor oppmerksomhet, mens nye næringer på vei inn i sterkere konkurranse ikke får nyte godt av de rammevilkår og den tilrettelegging som en sterk generell nyskapingspolitikk kunne ha gitt.

Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid og Myhr, er enig i at det er viktig at næringspolitikken for framtiden i størst mulig grad bør rette seg mot alle bedrifter som produserer varer og tjenester for markeder med internasjonal konkurranse, også bedrifter og næringer som ennå ikke har sett dagens lys. Dette ligger til grunn for utvalgets innstilling. Utvalget har på bakgrunn av mandatet, "Utvalget bes beskrive og drøfte sentrale utviklingstrekk for industrisektoren i Norge, sammenlignet med andre europeiske land og eventuelt andre relevante konkurrentland", samt mandatets punkt om næringsstøtten, tatt opp enkelte næringer og deres utfordringer. Dette innebærer ikke støtte til en tradisjonell, selektiv og sektororientert næringspolitikk. 

Gitt den betydelige andelen statlig eierskap i næringslivet er det viktig at staten som eier opptrer profesjonelt og på en måte som øker verdien i selskapene.

Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Antonsen, Asmyhr, Akselsen, Bjerke, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner , understreker viktigheten av at det føres en politikk som gir større rom for privat verdiskaping. Derfor må veksten i statsbudsjettets utgifter være mindre enn veksten i bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge. Dette vil bidra til å dempe lønnspresset og på den måten bedre konkurranseevnen og trygge arbeidsplassene.

Utvalgets medlem Westhrin mener det avgjørende i forhold til størrelsen på offentlig sektor er at konkurranseutsatt sektor har nok ressurser og arbeidskraft til rådighet. Dette krever at summen av ressurser som anvendes til privat konsum og offentlig sektor ikke blir for stor. En effektiv og moderne offentlig sektor bidrar etter dette medlemmets mening til å styrke konkurranseevnen for konkurranseutsatt sektor.

Utvalget peker på at innovasjon er viktig for alle bedrifter som er utsatt for konkurranse enten nasjonalt eller internasjonalt. Raskt skiftende omgivelser krever at bedriftene er kreative og effektive. Innovasjon er på mange måter bedriftens svar på ytre krav til omstilling. Den sterke globale konkurransen med utflytting av virksomhet til land med lavere kostnader, har medført at norske bedrifters satsing på kompetanseutvikling og innovasjon er blitt stadig viktigere.

Myndighetene bør arbeide for å legge til rette for å fjerne hindre for samhandling mellom ulike miljøer som kan øke bedrifters innovasjonsevne. En helhetlig innovasjonspolitikk må være sektorovergripende og se den enkelte endring eller det enkelte tiltak i en større sammenheng.

Blant viktige elementer som påvirker innovasjonsevnen og -prosessen fremheves skatter og avgifter, tilgjengelig arbeidskraft med relevant kompetanse, entrepenørskap, effektiv infrastruktur, men spesielt viktig er forskning og utdanning. En hoved­utfordring er å skape ordninger som gjør det attraktivt for næringslivet å investere mer i FoU og som evner å utløse betydelige private midler. En annen viktig utfordring er tilrettelegging for kompetanseutvikling i næringslivet gjennom utdanning, forskning og etter- og videreutdanning.

Utvalget peker på at det bør være samsvar mellom myndighetenes ambisjoner og de konkrete tiltak som iverksettes. Det trengs en offensiv satsing dersom Norge skal utvikle mer innovative og nyskapende næringsmiljøer.

Viktige politikkområder, som for eksempel finans- og pengepolitikk og skattepolitikk, har ikke vært behandlet av utvalget fordi det har ligget utenfor utvalgets mandat. Likevel understreker utvalget betydningen en vellykket politikk på disse områdene har som en basis for den samlede næringspolitikken

Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr, Sanner og Westhrin , vil sterkt understreke behovet for at regjering og Storting ikke legger opp til en mer ekspansiv finanspolitikk enn det handlingsregelen for bruk av oljeinntekter gir rom for.

Utvalgets medlem Asmyhr er enig i at man ikke skal ha en ufornuftig bruk av oljepenger, men er av den oppfatning at man må skille mellom oljepenger benyttet til rent forbruk og oljepenger benyttet til fornuftlige og lønnsomme investeringer i infrastruktur som kan bedre landets konkurranseevne.

Utvalgets medlemmer Flåthen og Westhrin mener at lav arbeidsløshet er et samfunnspolitisk gode, og ikke et problem, slik det etter disse medlemmers vurdering blir fremstilt her.

Betydningen av forskning og utvikling for næringslivet behandles i kapittel 4. Det gis en grov oversikt over forskning og utvikling i Norge, både i næringslivet og totalt sett. Utvalget peker på at selv om grunnforskning er viktig, bør det satses ytterligere på næringsrettet forskning. Dette skyldes at den næringsrettede brukerstyrte forskningen antas å gi de mest anvendbare resultater for næringslivet. Satsingen bør innrettes slik at den gir incentiver til økt innsats fra næringslivet. Videre bør en økt prioritering av næringsrettet forskning kanaliseres til områder som har størst betydning for næringslivet. Utvalget legger videre vekt på å øke kvaliteten på norske forskningsmiljøer. Kvalitet på egen forskning er en forutsetning for å få tilgang til internasjonale arenaer hvor forskningsresultater av høy kvalitet blir formidlet og diskutert. Både finansieringsmekanismer, økt samarbeid og bedre forskningsledelse kan resultere i høyere kvalitet. Det blir også påpekt at det største potensialet for å øke de anvendbare resultater av norsk forskning ligger i å etablere et langt bedre samarbeid mellom universiteter, høyskoler og institutter og kvalifiserte norske bedriftsmiljøer.

Hovedtrekk i utvalgets vurderinger:

• Utvalget mener det bør være en ambisjon å øke den offentlige forskningsinnsatsen ytterligere. For at offentlig finansiert forskning i større grad skal føre til næringsutvikling og innovasjon, er det etter utvalgets vurdering nødvendig å satse mer på næringsrettet forskning. Utvalget mener at Norges forskningsråds brukerstyrte forskningsfinansiering vil være et målrettet virkemiddel for å øke samfunnets avkastning på de samlede forskningsfinansieringene. Utvalget mener at bevilgningene til disse programmene må økes. De anbefaler også en videreutvikling av SkatteFUNN, en økt satsing på industrielle og offentlige forsknings- og utvik­lingskontrakter (IFU/OFU), samt på større tema/bransjeprogrammer.

• Kvaliteten på norsk forskning må økes. Finansieringssystemet bør innrettes slik at man vektlegger forskernes tidligere resultater i større grad. Det betyr at spredningshensyn, tematisk eller geografisk, ikke må prioriteres høyere enn hensynet til best mulig kvalitet. Dette skal ikke utelukke at det stimuleres til og bygges opp sterke regionale forskningsmiljøer, forutsatt at ambisjonene er på høyt nivå. Utvalget støtter arbeidet med å etablere større, fremragende forskningsmiljøer (SFF) med ambisjoner om å være internasjonalt ledende. Videre vurderer utvalget det som viktig å yte særlig støtte til enkelte unge, lovende forskere (som YFF) for å hindre sementering av de eksisterende miljøene og forhindre fremvekst av nye. For å holde oppe kvaliteten i møte med krav om økt internasjonalisering og økt samarbeid kreves det kompetent faglig ledelse på universitetene som kan planlegge og koordinere virksomheten ut fra et langsiktig og strategisk perspektiv.

• Utvalget mener at det største potensialet for å øke kvaliteten og de anvendbare resultater av norsk forskning ligger i å etablere et langt bedre samarbeid mellom universiteter, høyskoler og institutter på institusjonssiden og kvalifiserte norske bedriftsmiljøer. Utvalget har vektlagt betydningen av økt samarbeid også fordi de mener dette vil gi økt kvalitet. Økt mobilitet mellom institusjon og næringsliv vil kunne øke samarbeidet mellom disse sektorene. Etter utvalgets vurdering er det viktig å øke tilgangen på forskere i næringslivet.

• Utvalgets medlem Westhrin vil presisere at samarbeidet mellom forskningsmiljø og næringslivet må stimuleres gjennom økte midler til brukerstyrt forskning og andre stimuleringstiltak, uten at det går på bekostning av den frie grunnforskningen.

• Utvalgets medlemmer Asmyhr og Karlsen mener det er av avgjørende betydning for norske bedrifter at både utdanning og forskning i de mest relevante teknologi- og naturfag er av internasjonal toppkvalitet og at forskning innen realfag må økes.

I kapittel 5 viser utvalget til at fleksibilitet i arbeidsmarkedet og sammensetning av arbeidskraftens kompetanse har stor betydning for næringslivet. Humankapitalen står for størstedelen av Norges nasjonalformue, og dens anvendelse er avgjørende for norsk verdiskaping. Norsk næringslivs internasjonale konkurranseevne forutsetter at arbeidskraften er kostnadsmessig konkurransedyktig og innehar etterspurt kompetanse. Evnen til å ta i bruk kunnskap og kompetanse, og kombinere den på nye måter, er viktig for omstillingsevnen i alle typer virksomheter. Arbeidskraftens faglige og geografiske mobilitet er viktig for norsk økonomis omstillingsevne. I 1997 skiftet ca. 11 pst. av alle norske arbeidstakere i gjennomsnitt jobb. Dette er en noe lavere andel enn i andre sammenlignbare land.

For å sikre at næringslivets kompetansebehov blir ivaretatt, er det viktig med samspill mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner på alle nivåer, for eksempel gjennom partnerskapsordninger og satsing på lærlingeplasser.

Selv om det norske utdanningsnivået er høyt, har Norge ikke noen internasjonal lederposisjon innenfor naturvitenskap og teknologi. Dette er uheldig, sett i forhold til at en rekke næringer som er i ferd med å vokse frem i Norge baserer seg på høy kompetanse innenfor naturvitenskap og teknologi. Den sviktende rekrutteringen innenfor realfagene går også i motsatt retning av det økende behovet for realfaglig kompetanse som oppstår dersom forskningsinnsatsen på området skal økes.

Hovedtrekk i utvalgets vurderinger:

• Det bør fortsatt legges til rette for fleksibilitet i arbeidsmarkedene slik at nødvendig omstilling kan finne sted.

• Norsk regelverk må ikke forhindre at bedrifter og institusjoner kan hente nødvendig utenlandsk ekspertise til Norge.

• Sterk internasjonal konkurranse fordrer høy kvalitet på alle nivåer i utdanningssystemet.

• Kompetanseutviklingen på alle utdanningsnivåer i samfunnet må være i tråd med næringslivets behov.

• Etter- og videreutdanningen må styrkes i samarbeid med næringslivet. Kompetansereformens intensjon om en fortløpende faglig oppdatering og videreutvikling av norske arbeidstakere må følges opp med nødvendige ressurser.

• Økt studiepoengsproduksjon som følge av kvalitetsreformen må ikke gå på bekostning av kvaliteten på kandidatene.

• Innføringen av et nasjonalt kvalitetssystem for skole og fagopplæring må akselereres.

• Realfagsutdanningen i Norge må styrkes, blant annet anbefales regjeringen å vurdere ytterligere incentiver for å øke antallet og kvaliteten på realfagskandidater og realfagslærere.

I kapittel 6 understrekes betydningen energiressursene har for norsk verdiskaping. Utvalget drøfter videre industriens behov for sikker krafttilgang og et effektivt kraftmarked. Det fremheves hvordan prosessindustrien har effektivisert sitt kraftforbruk gjennom de senere tiårene, men hvor tjenestesektoren og private husholdninger har økt sitt forbruk betraktelig, samtidig som produksjonsveksten har stagnert. Dette skaper nye utfordringer både i forhold til leveringssikkerhet og priser. I tillegg kommer utfordringene knyttet til bortfallet av kraftkontraktene på myndighetsbaserte vilkår. Mulige tiltak for å bedre kraftbalansen drøftes. I den forbindelse fremstår gass som det mest aktuelle alternativet for betydelig kraftutbygging, men over tid kan summen av tiltak som vannkraft, vindkraft, bioenergi, enøk mv. også utgjøre betydelige volumer.

Utvalget drøfter industriell bruk av gass og gassinfrastruktur, herunder tilgangen av gass som innsatsfaktor for industrien generelt. Den økte lønnsomheten av en rørledning fra Kårstø til Grenland, gitt at det lokaliseres gasskraft på Østlandet i perioden 2010 til 2015, blir også behandlet.

Når det gjelder miljø og næringsvirksomhet drøftes viktigheten av gode internasjonale avtaler for å løse grenseoverskridende problemer. Fordi de norske kostnadene ved en ytterligere reduksjon av utslipp er større enn i mange andre industriland, mener utvalget at Norge må bli fullverdig medlem i EUs kvotehandel, inklusive de prosjektbaserte mekanismene i Kyoto-avtalen. Miljøteknologi kan også bli et vekstområde for norsk industri.

Hovedtrekkene i utvalgets vurderinger:

• Energiforsyningen må styrkes gjennom flere tiltak enn det regjeringen har lagt opp til, og kraft- og energiressursene må utnyttes mer effektivt.

• Økt norsk kraftproduksjon bør følges av utbygging av økt kraftoverføringskapasitet til og fra utlandet.

• Industrien bidrar til tørrårssikring. En energiopsjonsordning bør etableres.

• Mulighetene for nye industrikraftkontrakter og overgangsløsninger må vurderes.

• Gasskraft kan sikre tilgangen på elektrisitet. Samtidig må det satses videre på forskning og utvikling innenfor gasskraft med CO2-hånd­tering. Utvalget mener derfor at staten må bidra til konkret utprøving av teknologi i industriell skala for rensing av CO2-utslipp fra gasskraftverk.

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Myhr og Sanner , er åpne for at det tildeles konsesjoner til nye gasskraftprosjekter innenfor rammen av Norges internasjonale klimaforpliktelser.

• Utvalgets medlemmer Antonsen og Kroslid mener at det meste nå ligger til rette for CO2-håndtering fra gasskraftverk. Som en naturlig konsekvens av Norges internasjonale klimaforpliktelser, bør derfor nye konsesjoner stille krav om at gasskraftverk bygges med CO2 -håndtering fra starten av.

• Innsatsen for ytterligere effektivisering av energibruken bør styrkes.

• Dersom nye analyser viser at slike prosjekter kan forventes å være samfunnsøkonomisk lønnsomme, mener utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner, at staten må bidra økonomisk til infrastruktur for å fremme innenlands gassbruk.

• Utvalgets medlemmer Akselsen og Flåthen vil påpeke at særnorske krav til kalkulasjonsrente og økonomisk levetid ikke må være til hinder for utvikling av slike prosjekter.

• Energiloven bør evalueres med utgangspunkt i utfordringene knyttet til å skape incentiver til tilstrekkelige investeringer i ny kraftproduksjon og nødvendig overføringskapasitet og annen gassinfrastruktur.

• Energiforvaltningen bør gjennomgås, og utvalget vil foreslå at det blir gjennomført en offentlig utredning med sikte på å klargjøre grunnlaget for og muligheter knyttet til å etablere en mer samordnet energiforvaltning.

• Klima- og miljøvirkemidlene i Norge bør være mest mulig i tråd med resten av Europa. Norge må dessuten utnytte de muligheter en har til å påvirke internasjonalt regelverk i forhold til norsk industris forutsetninger.

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner , mener at dersom ikke Norge lykkes i å etablere en bilateral avtale med EU, bør Norge vurdere å implementere kvotehandelsdirektivet i EØS-avtalen.

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Myhr og Sanner , mener at Norge i det minste må forplikte seg til å integrere kvotedirektivet i EØS-avtalen fra 2008, for å unngå forskjells­behandling og større usikkerhet for norsk indu­stri.

• Utvalgets medlem Kroslid mener det er viktig at klimavirkemidlene fra 2008 utformes slik at industriens rammebetingelser i størst mulig grad blir konkurransedyktig i forhold til Europa.

• Deltagelsen fra industrien i kvotehandelen bør være på linje med EU.

• Miljøteknologi bør utvikles til satsingsområde i nye EU-medlemsland, blant annet ved at det vurderes tiltak som gjør at norsk industri kan dra nytte av EØS-finansieringsmidlene.

• Utvalgets medlem Westhrin har en særmerknad til kapittel 6 og vurderingene som sådan.

I kapittel 7 behandler utvalget spørsmål knyttet til infrastruktur, avgrenset til transport. I et land med en befolkningstetthet og et areal som Norge har både industrien og samfunnet for øvrig viktige transportbehov. Det påpekes at infrastrukturen har stor betydning for industrien. Det gis en oversikt over hva som påvirker transportkostnadene i næringslivet og pekes på at de norske transportkostnadene er høyere enn ellers i Europa. Transportkostnadene betyr for øvrig mye for lokalisering av bedrifter.

Veginvesteringene i Norge har stagnert de senere tiårene, mens investeringene til jernbane har hatt jevn realvekst. Av miljøhensyn er det ønskelig å få mer av godstransporten over på jernbane og sjøtransport. Det krever imidlertid en del tilrettelegging før bedriftene selv mener det er hensiktmessig å øke bruken av de to sistnevnte. Slik det er i dag oppfatter bedriftene selv i begrenset grad jernbane som et reelt alternativ til vegtransport. Betydningen av å opprettholde konkurranse innenfor transportsektoren påpekes. Kalkulasjonsrentens betydning for hvilke prosjekter som blir ansett som lønnsomme tas også opp.

Hovedtrekk i utvalgets vurderinger:

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner , mener vegsektoren bør prioriteres høyere innenfor samferdselssektoren.

• Utvalgets medlemmer Akselsen og Flåthen vil presisere at det må satses på jernbane der det ligger best til rette for det, både mht. kollektivtrafikk og transport for næringslivet.

• Utvalgets medlemmer Antonsen og Westhrin ser positivt på innføring av ulike former for vegprising i pressområdene, som ble hjemlet i vegtrafikkloven i 2002.

• Utvalgets medlem Westhrin ønsker også en annen prioritering av forholdet veg/jernbane enn utvalget for øvrig.

• Stamvegnettet må prioriteres innenfor vegsektoren.

• Distriktshensyn bør ikke føre til nedprioritering av mer lønnsomme prosjekter i regionsentrene.

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr, Sanner og Westhrin mener bompenger kun bør være et supplement til offentlig finan­siering.

• Utvalgets medlemAsmyhr mener at dagens bompengeordninger må avvikles og at nye planer om å innføre bompenger eller andre former for vegprising ikke må bli innført.

• Offentlig-privat samarbeid (OPS) bør vurderes i hvert tilfelle, og brukes der man kan vise til sannsynlige effektivitetsgevinster.

• Det bør legges til rette for økt andel godstransport på sjø og bane.

• Det er viktig å sikre virksom konkurranse innen transporttjenester.

• Nivået på kalkulasjonsrenten må revurderes.

I kapittel 8 behandles skjerming og næringstøtte. Det gis en oversikt over ulike typer skjerming og en omtaler bakgrunnen for at enkelte sektorer er mer skjermet enn andre. Utviklingen de siste tiårene tilsier at en bør være varsom med å utpeke bestemte næringer som varig skjermede. Videre omtales internasjonale rammevilkår og næringsstøtte, herunder de forskjellige typer støtte; budsjettstøtte, skatteutgifter, skjermingsstøtte og andre former for begunstigelser gjennom regulering. Det gis en oversikt over fordelingen av støtten og hvordan denne har utviklet seg over tid. Her fremkommer det at budsjettstøtten er nedadgående, mens det de senere år er blitt flere særordninger på skatte- og avgiftsområdet. Jordbruket mottar om lag 70 pst. av budsjettstøtten, selv om støtten har gått ned også her. Skipsbygging og sjøfart mottar også budsjettstøtte.

Differensiert arbeidsgiveravgift var ett av de mest omfattende norske distriktspolitiske virkemidlene. Blant de nyere skatteutgiftsordningene er SkatteFUNN blitt en betydelig tilskuddsordning, målt i provenytap. Blant næringene peker sjøfart og landbruk seg ut som mottakere av støtte i form av skatteutgifter.

Jordbruket har skjermingsstøtte gjennom tollbeskyttelsen, mens deler av prosessindustrien har kraftleveranser på myndighetsbestemte vilkår.

I sammenligninger med andre land fremkommer det at vi har ett av de høyeste støttenivåene i OECD-området på landbruk. Med hensyn til budsjettstøtte, viser det seg at budsjettstøtten til industri og privat tjenesteyting i Norge er om lag på EU-nivå.

Det er et omfattende internasjonalt regelverk som regulerer landenes bruk av næringsstøtte. EØS-avtalen og Verdens handelsorganisasjon (WTO) er de som har mest inngripen i norsk næringsstøtte. Avtaler under WTO har potensielt store konsekvenser for så vel landbruk (nedbygging av støtte) som for fiskeri (nedbygging av handelshindre på utenlandske markeder). EØS-avtalen har medført endringer både i miljøstøtte, arbeidsgiveravgift, støtte til skipsbygging og sjøfart.

Som bakgrunn for utvalgets vurderinger tas kostnadene i form av konkurransevridninger og skattefinansieringskostnader opp. Videre tilkjennegis de vanligste begrunnelsene for støtte, som markedssvikt, for eksempel i form av eksterne effekter eller asymmetrisk informasjon og fordelingshensyn.

Hovedtrekk i utvalgets vurderinger:

• Utvalgets flertall, medlemmene Akselsen, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Westhrin, mener bruken av næringsstøtte må vurderes løpende, bl.a. i forhold til hva andre land gjør. Derfor er det ikke mulig å si hvor det samlede støttenivået bør ligge i årene framover. Det viktige er innretningen av støtten, ikke det samlede nivået.

• Utvalgets medlemmer Glad, Antonsen, Asmyhr, Bjerke og Sanner mener at det samlede støttenivået fortsatt bør reduseres, og at frigjorte midler heller bør brukes til å styrke de generelle rammevilkårene for næringslivet. Bedre generelle rammevilkår vil legge til rette for økt verdiskaping og nyskaping i hele næringslivet.

• Sammensetningen av næringsstøtten bør vris mer mot tiltak som har til hensikt å utvikle næringslivets konkurransekraft i internasjonale markeder. Et eksempel på dette er forskningsstøtte som retter seg mot prosjekter i næringslivets regi.

• Utvalgets medlemmer Myhr og Westhrin vil påpeke at mye av næringsstøtten i Norge har en distriktspolitisk begrunnelse i likhet med begrunnelsen for næringsstøtte i en rekke andre land. Det vil også i årene framover være behov for å sette inn spesielle tiltak med distriktspolitisk begrunnelse.

• I den grad næringsstøtten brukes for å oppnå distriktspolitiske mål, mener utvalget det er viktig å velge støtteformer som retter seg mest mulig direkte mot de politiske målene og er minst mulig konkurransevridende. Det er viktig at målene for de enkelte tiltakene presiseres, og at tiltakene jevnlig evalueres for å sikre at målene oppnås til lavest mulige kostnader for samfunnet.

• Utvalget vil peke på at offentlig sektor har stor betydning for næringslivets konkurranseevne. Effektivisering og kvalitetsheving i offentlig sektor krever tiltak på mange områder. En grunnleggende forutsetning er en hensiktsmessig forvaltningsstruktur og oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Organisasjons- og kompetanseutvikling vil være sentralt i mange offentlige virksomheter. I tillegg til at det fortsatt kan gjøres mye for å videreutvikle offentlig sektor ved hjelp av effektiviseringstiltak, organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling, vil det i noen sammenhenger være aktuelt med mer vidtrekkende tiltak. Det kan bl.a. utvikles finansieringssystemer for offentlige virksomheter som belønner økt produksjon og kvaliteten av tjenestene.

• Utvalgets medlemmer Akselsen, Flåthenog Westhrin mener at omstilling i offentlig sektor må skje i nært samarbeid med de ansatte og de ansattes organisasjoner. Effektivisering må innebære en bedre bruk av arbeidskraftens kompetanse, og ikke hardere arbeidspress for de ansatte.

• Utvalgets medlemme r Glad, Antonsen, Asmyhr, Bjerke og Sanner mener slike tiltak også kan omfatte fristilling av virksomheter og ulike former for konkurransestimulerende tiltak (konkurranseeksponering).

I kapittel 9 kommenteres nærmere sentrale utfordringer for utvalgte næringer. Næringene som omtales er prosessindustrien, næringsmiddelindustrien, offshorerettet leverandørindustri, skipsbyggingsindustrien og forsvarsindustrien.

Prosessindustriens utfordringer er først og fremst knyttet til behovet for en forutsigbar og langsiktig konkurransedyktig pris på kraft, samt utformingen av klimavirkemidler i Norge relativt til tilsvarende virkemidler i Europa.

Den landbruksbaserte næringsmiddelindustriens utfordringer er først og fremst knyttet opp til det høye prisnivået på norske råvarer samtidig som det er press på tollvernet. Den fiskeribaserte næringsmiddelindustrien har et annet sett utfordringer. De har problemer med markedsadgangen, først og fremst inn til EU.

Den offshorerettede leverandørindustriens utfordringer knytter seg først og fremst til det høye norske kostnadsnivået og mangelen på nye, store funn som er klare til utbygging. Videre knytter det seg spenning til om industrien greier å endre produksjonsmønsteret i takt med det endrede etterspørselsmønsteret i retning bort fra bunnfaste installasjoner og flyttbare innretninger. En stor del av den nye veksten i den norske leverandørindustrien må komme ved hjelp av internasjonalisering.

Skipsbyggingsindustriens utfordringer ligger først og fremst i økt internasjonal konkurranse. En stor del av verdens skipsproduksjon er overtatt av land som Japan, Korea og Kina, som har til dels langt billigere arbeidskraft enn oss.

Forsvarsindustriens utfordringer kan blant annet henføres til at antallet kunder er meget lite, at kontroll av eksport og overføring av sensitiv teknologi er utbredt, at industrielle gjenkjøpsavtaler blir praktisert av de fleste land, samt at det er politisk usikkerhet rundt fremtidige anskaffelser.

Hovedtrekk i utvalgets vurderinger:

• Regjeringen bør arbeide for en ny WTO-avtale som balanserer Norges interesser knyttet til landbruk og marin sektor.

• Utvalgets flertall, medlemmeneGlad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid og Sanner , mener det må utvikles et mer effektivt jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. Videre, selv om utfallet av WTO-forhandlingene er uklart, bør myndighetene også av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå begynne tilpasningen av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser.

• Utvalgets medlemmer Myhr og Westhrin mener at jordbrukspolitikken må utvikles innenfor rammene av et effektivt tollvern som ser hele verdikjeden i sammenheng, og det gjensidige avhengighetsforholdet mellom jordbruket og en lønnsom norsk næringsmiddelindustri.

• Tollreduksjoner for ferdigvarer og råvarer må ses i sammenheng og så langt det er mulig skje parallelt.

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Sanner og Westhrin, mener at markedsordningene i jordbruket og konkurranseforholdene i næringsmiddelindustrien bør gjennomgås, med likebehandling og bedre rollefordeling som formål.

• Utvalgets medlem Myhr mener det er ingen ting i dagens markedsordning som tilsier at det er konkurransevridning mellom markedsaktørene, og viser til at markedsordningen nettopp har vært gjenstand for en grundig gjennomgang, blant annet med den hensikt å oppnå like vilkår i industrimarkedet.

• Utvalgets flertall, medlemmene Glad, Akselsen, Antonsen, Asmyhr, Bjerke, Flåthen, Karlsen, Kroslid, Myhr og Sanner, ber Regjeringen så langt det er mulig gjennom konsesjonsrunder og ved tilleggstildelinger å legge til rette for tildeling av leteareal av stor interesse for oljeselskapene og en mest mulig effektiv utforskning av norsk sokkel.

• Utvalgets medlem Westhrin mener at oljeinvesteringer må dreies på en slik måte at man i størst mulig grad utnytter ressursene i allerede åpnede felt og områder, framfor å åpne nye og sårbare områder.

• Rammebetingelsene for offshorerettet leverandørindustri og skipsindustri bør tilpasses i tråd med deres endrede konkurransesituasjon.

• Regjeringen må legge til rette for økt internasjonalisering av norsk offshorerettet leverandørindustri.

• Myndighetene bør vurdere en hensiktsmessig bruk av utviklings- og opplæringsmidler i perioder med liten aktivitet på sokkelen.

• Verftsindustrien og skipsutstyrsindustrien er en viktig del av den maritime klyngen i Norge.

• Fremtiden til skipsbyggingsindustrien er avhengig av evnen til å videreutvikle og nyttiggjøre seg høy kompetanse, samt evnen til å satse riktig.

• Rammebetingelsene for skipsbyggingsindustrien må være mest mulig forutsigbare og tilpasses utfordringene. Byggelånsgarantiordningen som ble vedtatt av Stortinget høsten 2004 må opprettholdes, og man må eventuelt vurdere innretningen på denne.

• Utvalgets medlemAsmyhr mener rederinæringen er kjernen i den maritime næringsklyngen og er som global vekstnæring en kilde til vekst for så vel de tradisjonelt tilknyttede industribransjene som kompetansebasert tjenesteyting.

• Utvikling av ny teknologi i forsvarsindustrien kan gi ”spin-off-effekter” av stor betydning også for annen, sivil industri.

• Utvalget mener at Forsvaret fortsatt må sterkt vektlegge gjenkjøp ved inngåelse av større kontrakter for materiellanskaffelser.

• Norsk forsvarsindustri må gis anledning til fortsatt deltakelse i flernasjonale utviklingsprosjekter.

• Deltagelse i utviklingsprosjekter gir Forsvaret muligheter for å tilpasse materiell for egne behov, og en kompetent forsvarsindustri er av stor betydning for Forsvarets langsiktige evne til å opptre som en profesjonell kjøper.

• Norsk forsvarsindustri er avhengig av at Forsvaret fortsatt plasserer krevende utviklingskontrakter i denne industrien slik at ledende kompetanse kan videreutvikles.