4 Forskning og utvikling

Det er bred konsensus om at den samfunnsøkonomiske avkastningen av forskning er høy. Man kan videre anta at den samfunnsøkonomiske avkastningen er høyere enn den privatøkonomiske.

Forskning og utvikling (FoU) er en viktig kilde til innovasjon og langsiktig vekst. FoU i bedriftene bidrar til å forbedre eksisterende produkter og prosesser, og gir opphav til nye produkter, forretningsområder og bedrifter. Egen FoU-aktivitet styrker dessuten bedriftenes kompetanse og evne til å absorbere og ta i bruk forskning og utvikling som skjer utenfor bedriften.

Regjeringen vil legge frem en ny forskningsmelding i løpet av våren 2005 og de fleste problemstillinger som tas opp i dette kapitlet vil etter all sannsynlighet bli diskutert grundig i denne.

Forskning har åpenbart flere formål enn næringsutvikling. Utvalget vil begrense seg til å peke på en del sider av forskningspolitikken som er av særlig betydning for næringslivet.

4.1 Forskning og utvikling i Norge

Stortinget vedtok i 2000 et mål om å trappe opp den norske forskningsinnsatsen til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Fra 1999 til 2004 har de offentlige bevilgningene til FoU over statsbudsjettet økt med 4,4 mrd. kroner, noe som innebærer en årlig realvekst på om lag 4 pst. I tillegg er det fra 2002 gitt betydelige skattefradrag for bedriftenes FoU-kostnader. Til tross for denne økningen har ikke avstanden til OECD-gjennomsnittet minket særlig. Dette skyldes for en stor del økningen i oljeprisen som har ført til et høyere nominelt BNP for Norge, og i mindre grad at BNP-andelen har økt i andre OECD-land. De offentlige utgiftene til FoU ligger imidlertid omtrent på OECD-gjennomsnittet. Dersom regjeringens gjeldende målsetting skal nås, er det med andre ord en hovedutfordring å øke forskningsinnsatsen i næringslivet.

Noe under halvparten av de offentlige FoU-midlene går direkte til universitets- og høyskolesektoren. Dersom det i tillegg tas høyde for de midler som går via Norges forskningsråd, mottar denne sektoren samlet 56 pst. av de offentlige midlene. En stor andel av de resterende offentlige midlene tildeles videre instituttsektoren i form av grunnbevilginger, oppdragsforskning eller som programmidler via Norges forskningsråd. Om lag 7 pst. av de offentlige midlene benyttes til å utføre FoU i næringslivet.

Norske bedrifter investerer samlet sett mindre i forskning og utvikling enn bedrifter i våre naboland. Dette kan til en viss grad forklares ved den norske næringsstrukturen som i stor grad er råvarebasert. FoU-innsatsen er tradisjonelt lav innen råvarebaserte næringer, også i internasjonal sammenheng. Norge har videre få FoU-tunge industrier som for eksempel forsvars-, bil- og flyindustri. Samtidig domineres norsk næringsliv av mange små og mellomstore bedrifter med mindre ressurser til FoU. En sammenligning av FoU-investeringer viser at norske bedrifter ikke skiller seg spesielt negativt ut i forhold til utenlandske bedrifter i samme næring.

Foreløpige tall viser at næringslivet satset 13,4 mrd. kroner på forskning i 2003, noe som var en betydelig økning fra 1999. Næringslivet bruker forholdsvis lite midler til grunnforskning. Bare 3 pst. av kostnadene ble benyttet til slik forskning i 2001, mens 27 pst. ble benyttet til anvendt forskning. Mesteparten av kostnadene, dvs. om lag 70 pst., ble med andre ord benyttet til utviklingsarbeid. Hovedparten av FoU-virksomheten som utføres i næringslivets regi er egenfinansiert. 1

I tillegg til at offentlige myndigheter og privat næringsliv finansierer FoU, kommer en liten, men raskt voksende finansieringsstrøm fra utlandet. I 2001 finansierte utlandet, herunder gjennom EUs rammeprogram, FoU for 1,8 mrd. kroner i Norge. Finansiering fra utlandet har økt med neste 7 pst. i gjennomsnitt pr. år siden 1991, og er forventet å øke ytterligere ettersom EUs forskningssamarbeid styrkes.

Utvalget registrerer at norsk forskningsinnsats har økt betydelig de senere år. Utvalget mener likevel at det må være en ambisjon å øke den offentlige innsatsen ytterligere.

4.2 Strategisk og brukerstyrt næringsrettet forskning

Grunnleggende og langsiktig strategisk forskning bidrar til innovasjon på flere måter. Det skjer direkte ved at forskningsresultater og ideer kommersialiseres, og indirekte gjennom næringslivets rekruttering av kandidater og forskere, oppdragsforskning, kunnskapsformidling og kompetanseutvikling i samarbeid med næringslivet. Grunnforsk­ning vil bedre vår evne til både å hente inn relevante resultater fra utenlandske forskningsmiljøer og til å satse på nye, mer næringsrettede forsk­ningsområder. Grunnforskning er sentralt i en liten åpen økonomi som vil bygge opp absorberingsevne.

Strategisk næringsrettet forskning har som formål å bidra til oppbygging av kompetanse og investeringer i utstyr, dvs. innsats av mer langsiktig, grunnleggende og tverrfaglig karakter som bidrar til å utvikle en kunnskapsbase som kan ivareta behovene til eksisterende og fremtidig næringsliv. Det er videre et mål å stimulere til FoU-samarbeid mellom bedrifter, mellom bedrifter og FoU-miljøer og til økt internasjonalt forskningssamarbeid. Innenfor strategisk forskning er virkemidlene strategiske nettverksprogrammer (SIP), strategiske universitetsprogrammer (SUP) og spesielle satsinger (eksempelvis mikroteknologi og Simulasenteret). Strategisk næringsrettet forsk­ning finansierer også et stort antall doktorgrader og postdoktorer. Sammenlignet med 2002 var det en økning i antall doktorgrader på nærmere 10 pst. til 2003. Antallet postdoktorer viste også en økning. Dette indikerer at man har lyktes å målrette kompetanseoppbyggingen gjennom strategiske universitets- og instituttprogrammer.

Næringsrettet brukerstyrt forskning har som formål å oppmuntre bedrifter med mindre FoU-erfaring til å bygge opp nødvendig FoU-kompetanse. Brukerstyrt forskning er mer markedsnær enn de langsiktige aktivitetene i den strategiske forskningen. I 2003 deltok totalt 918 norske bedrifter i ulike FoU-programmer innenfor Forskningsrådets brukerstyrte programmer. Den brukerstyrte forskningen utløser betydelig innsats fra næringslivet selv.

Den norske forskningsinnsatsen bør økes. Det er mange gode grunner for at en slik økt innsats kanaliseres inn i grunnforskning og langsiktig strategisk forskning. Imidlertid må forskning som skal bidra til verdiskaping i økonomisk forstand lede til anvendbare resultater. For at offentlig finansiert forskning i større grad skal føre til næringsutvikling og innovasjon, er det etter utvalgets vurdering helt nødvendig at det i årene fremover satses mer på næringsrettet forskning. Utvalget mener at Norges forskningsråds brukerstyrte programmer vil være målrettede virkemidler for å øke samfunnets avkastning på de samlede forskningsfinansieringene. Satsingen bør innrettes slik at den gir incentiver til økt innsats fra næringslivet. Videre bør en økt prioritering av næringsrettet forskning kanaliseres til områder som har størst betydning for næringslivet.

Den delen av de brukerstyrte næringsrettede midlene som går til tema/bransjeprogrammer må konsentreres i større programmer for å redusere administrative kostnader og for å øke trykket innenfor områder hvor Norge har spesielle fortrinn. Av de åpne, direkte virkemidlene ser særlig de industrielle og offentlige forsknings- og utviklingskontraktene (IFU/OFU) ut til å ha en stor effekt for industrien.

Den forholdsvis nye ordningen med skattefradrag for FoU-prosjekter, SkatteFUNN, er et sentralt virkemiddel for stimuleringen av forskning og utvikling i norsk næringsliv. Ordningen retter seg mot bredden av norsk næringsliv og supplerer de mer spissede virkemidlene i Norges forskningsråd. SkatteFUNN-ordningen er et viktig virkemiddel for norsk næringsliv.

Utvalget mener at ordningen er godt egnet for å gi bedriftene et incitament til å øke sin satsing på kompetanseheving og innovasjon. Rapportene som viser at svært mange bedrifter har økt sin satsing på forskning og utvikling som følge av SkatteFUNN, er alene så viktig at ordningen synes vellykket. Etter at den pågående evalueringen av SkatteFUNN er gjennomført bør den videre ordningen vurderes.

4.3 Mulig omprioritering

De siste 30 årene har det vært en relativt stor forandring når det gjelder fagprofilen på den forskningen som bedrives i institutt- og universitets- og høyskolesektoren. Mens realfagene matematikk, naturvitenskap, teknologi og landbruksfag i 1970 sto for 70 pst. av forskningsaktiviteten, var andelen i 2001 nede i 54 pst. I samme periode har samfunnsvitenskaplig forskning fått en langt større plass, fra 9 pst. i 1970 til 20 pst. i 2001. Svakest utvikling har teknologifagene hatt.

Mange land bruker en relativt høyere andel av forskningsinnsatsen på teknologi- og naturfaglig forskning enn det Norge gjør. Selv om forskning i samfunnsfag og humanitære fag også er av betydning for næringslivet, er det av avgjørende betydning for norske bedrifter at både utdanning og forsk­ning i de mest relevante teknologi- og naturfag er av internasjonal topp kvalitet.

4.4 Kvalitet

Kvalitet på egen forskning er en forutsetning for å få tilgang til internasjonale arenaer hvor forsk­ningsresultater av høy kvalitet blir formidlet og diskutert. Det forhold at 99 pst. av all ny kunnskap og teknologi utvikles utenfor Norges grenser tilsier at dette er viktig. I årene fremover blir viktig å øke kvaliteten på bredden av norsk forskning og særlig innenfor de fagområder som av strategiske grunner er viktige for norsk næringsliv.

Internasjonale evalueringer viser at det finnes flere, fremragende norske fagmiljøer, 2 men at kvaliteten ellers er noe varierende. Norge har et forholdsvis høyt antall forskere sett i forhold til antall innbyggere, men norske forskere blir i mindre grad sitert internasjonalt enn forskere i våre naboland. 3 Norske forskningsmiljøer har like fullt så langt hatt god uttelling innenfor EUs 6. rammeprogram, og da særlig innen miljø, klima, energi, transport, IKT, næringsmiddelforskning og samfunnsvitenskap.

Det er i den sammenheng viktig at finansieringen av forskningsinstitusjonene gir institusjonene incentiver til å heve kvaliteten. Et sentralt budskap i den forrige forskningsmeldingen var at kvalitet skulle fremmes og belønnes. To av virkemidlene som ble tatt i bruk var etablering av såkalte Sentre for fremragende forskning (SFF) og etablering av en ordning der yngre, talentfulle forskere innenfor ulike fagområder gis rammevilkår som skal gjøre det mulig for dem å nå internasjonal toppklasse (YFF). Videre ble det fra og med 2002 innført en ny finansieringsmodell for universiteter og høyskoler med mer resultatbaserte tildelinger. Bevilgningen til institusjonene ble delt inn i en basiskomponent, en undervisningskomponent og en forskningskomponent. Forskningskomponenten er igjen delt inn i en strategisk og en resultatbasert del. Så langt er relativt få midler kanalisert til institusjonene gjennom sistnevnte del av forskningskomponenten. Utvalget har ellers med interesse registrert Norges forskningsråds forslag om å etablere flere Sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI).

Dersom norske bedrifter skal hevde seg i den globale konkurransen må norske forskningsmiljøer være internasjonalt ledende. Det betyr at spredningshensyn, tematisk eller geografisk, ikke må prioriteres høyere enn hensynet til best mulig kvalitet. Utvalget støtter derfor det pågående arbeidet med å bygge opp større, fremragende forsk­ningsmiljøer i Norge med klare ambisjoner om å være internasjonalt ledende.

En slik prioritering skal ikke utelukke at det stimuleres til og bygges opp sterke regionale forsk­ningsmiljøer, så lenge ambisjonene er på høyt internasjonalt nivå. Utvalget vil vise til at de nye bestemmelsene som åpner for at høgskoler skal kunne utvikle seg til universitet for en del bygger på forskning som tar utgangspunkt i sterke regionale fortrinn. Arbeidet med å utvikle den kvalitet som kreves for å bli godkjent som universitet, vil kunne utløse regional samhandling og finansiering som ellers ikke ville vært tilgjengelig, verken regionalt eller nasjonalt. Dette vil også kunne skape et tettere samarbeid mellom bedrifter og akademia. Samarbeidet for å få til etablering av Universitetet i Stavanger og Agder Universitet er eksempler i så måte. Generelt bør det være mulig for nye forsk­ningsmiljøer å utfordre eksisterende, så lenge kvalitet er kriteriet.

Videre er det viktig med en særlig støtte til enkelte unge, lovende forskere, idet en finansieringsmodell som prioriteter allerede sterke miljøer kan sementere de eksisterende miljøene og forhindre fremvekst av nye.

Som det også ble påpekt i den forrige forsk­ningsmeldingen vil det viktigste kvalitetssikringstiltaket innenfor universiteter og høyskoler være å videreutvikle de faglige ledelsesfunksjonene på alle nivåer. Senere har flere fagevalueringer ytterligere understreket at norske universiteter og høyskoler mangler faglig fokus og at det er et klart behov for kompetent faglig ledelse som kan planlegge og koordinere virksomheten ut fra et langsiktig og strategisk perspektiv.

Etter hvert som forskning i økende grad krever at forskere med spisskompetanse på flere forskjellige områder samarbeider i store organiserte prosjekter, blir forskningsledelse en viktig forutsetning for å skape resultater. Tradisjonelt har norske universiteter lagt liten vekt på ledelse, og det er etter utvalgets mening nødvendig for det ansvarlige departement å følge opp arbeidet med å effektivisere styrings- og ledelsesstrukturen ved universiteter og høyskoler.

For at forskningen virkelig skal være nyttig for norsk næringsliv bør den på enkelte områder være internasjonalt ledende. Norske bedrifter søker i økende omfang å finne samarbeidspartnere hos universiteter og institutter internasjonalt. Formålet er først og fremst å velge de mest kvalifiserte miljøer for det området bedriften arbeider på. Dette medfører at også universiteter og institutter i Norge utsettes for økende internasjonal konkurranse om sin oppdragsforskning.

Utvalget ønsker å understreke at for utviklingen av et norsklokalisert næringsliv er det meget viktig at norske forskningsinstitusjoner utvikler og omstiller seg for å holde en høy kvalitet. Selv om norske bedrifter i utgangspunktet velger de best kvalifiserte samarbeidspartnere uten binding til norske universiteter, vil fraværet av et utstrakt samarbeid som gir seg utslag i forskning av høy kvalitet svekke kompetansen i Norge generelt og i norske bedrifter spesielt.

4.5 Samarbeid mellom næringsliv og forsknings- og utviklingsinstitu­sjoner

Utvalget mener at det største potensialet for å øke anvendbarheten av norsk forskning ligger i å etablere et langt bedre samarbeid mellom universiteter, høyskoler og institutter på institusjonssiden og kvalifiserte norske bedriftsmiljøer. I ovennevnte forskningsinstitusjoner finnes miljøer som både har tid og ressurser til å drive forskning. For å fremme forskning, utvikling og innovasjon i næringslivet er samspill mellom disse institusjonene og næringslivet avgjørende.

Økt samarbeid mellom disse aktørene vil bl.a. bidra til flere og mer relevante forskningsprosjekter, raskere absorbering av forskningsresultater i næringslivet og en bedre utnyttelse av forskningsbasert kunnskap. Mens universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter spiller en viktig rolle for forsk­ning, utviking og bruk av ny kunnskap, spiller næringslivet en viktig rolle som samarbeidspartner og krevende kunde overfor forskningsmiljøene. Sistnevnte rolle krever at næringslivet har opparbeidet seg god kjennskap til kompetansen og mulighetene som finnes i forskningsinstitusjonene. De større bedriftene som selv har avanserte FoU-miljøer har best forutsetninger for å utnytte forskningssamarbeidet med institusjonene. Disse bedriftene driver sitt innovasjonsarbeid i samarbeid både med kunder og underleverandører. Hele næringslivet vil kunne få nytte av økt samarbeid mellom forskningsinstitusjon og bedrift.

Aktuelle tiltak for å bedre samarbeidet mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner kan være stimulering av nettverk, utviklingskoalisjoner, mobilitet og kunnskapsutveksling mellom bedrifter, støtte til organisasjonsutvikling, bedre integrasjon av verdikjeder, samt tiltak som bygger opp under konsept og merkevarebygging og utvikling av andre immaterielle ressurser.

Økt mobilitet mellom bedrift og institusjon vil videre kunne øke samarbeidet mellom disse sektorene. Den relativt sterke sammenhengen mellom tidligere ansettelsesforhold i næringslivet og senere forskningssamarbeid med næringslivet bekrefter sistnevnte. Mobiliteten mellom akademia og næringsliv er forholdsvis lav i Norge sammenlignet med de andre nordiske landene. Etter utvalgets vurdering er det viktig å øke tilgangen på forskere i næringslivet. Dette krever imidlertid at næringslivet samtidig styrker sin evne til å ta i bruk forskere og deres kompetanse.

Den norske instituttsektoren er stor sammenlignet med andre land, noe som har sin bakgrunn i at den ble bygget opp for å kompensere for norsk næringsstruktur med mange små og mellomstore bedrifter med mindre muligheter til å drive egen forskning. En undersøkelse gjennomført i 2002 blant bedrifter i Norge bekrefter at forskningsinstituttene spiller en betydelig rolle med hensyn til bedriftenes FoU og nyskapingsvirksomhet. Undersøkelsen viser at instituttenes bidrag ikke bare begrenser seg til de tjenester og den forskningsinnsikten som er direkte forbundet med de prosjektene de utfører på oppdrag for bedrifter. Det viser seg i tillegg at forskningsinstituttene er en viktig kilde til kompetanseheving og kvalitetsikring i bedriftene og et ”sted å gå” for å få tilgang til forskningsresultater og medlemskap i faglige kompetansenettverk.

Utvalget mener instituttsektoren kan spille en viktig rolle for å bidra til et økt samspill mellom akademia og næringslivet. Imidlertid er instituttsektoren også sammensatt og utfører til en viss grad overlappende arbeid. Å samle infrastruktur til forskning i større forskningsgrupper og sentre kan redusere dette problemet og bidra til å utvikle forsk­ningsmiljø med tyngde, store nettverk og økt investeringskraft.

4.6 Kommersialisering av forskning

Erfaringsmessig er det bare et fåtall av nye og patenterte ideer som utvikler seg til kommersielle suksesser. For å realisere forskningsbaserte innovasjoner er det en særlig utfordring å sikre nødvendig kommersialiseringskompetanse og markedsorientering. Kommersialisering forutsetter en hensiktmessig arbeidsdeling mellom private og offentlige interesser. Et av de viktigste bidragene til at den samlede FoU-innsatsen gir seg utslag i økt anvendbarhet og kommersialisering, vil være mer og bedre samarbeid mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner.

Å dyrke frem anvendbare forskningsresultater krever kunnskap og forståelse for den prosess som fører fra nye ideer, ny kunnskap og ny teknologi til bedriftsutvikling og salgbare produkter. Stortinget vedtok i 2002 regjeringens forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven og arbeidstakeroppfinnelsesloven. Endringene innebar at universitetene og høyskolene fra og med 2003 fikk et større ansvar for anvendelsen av egne forskningsresultater i næringslivet og kommersialisering av patenterbare oppfinnelser fra institusjonens ansatte.

Utvalget støtter de lovendringer og de initiativ som er tatt for å gi universiteter og høyskoler større ansvar for anvendelsen av sine forskningsresultater, og at universitetene i forlengelsen av dette har opprettet såkalte ”Technology Transfer Offices” (TTOer). Selv om dette muligens ikke vil føre til inntekter av betydning for universitetene, kan det bidra til sterkere engasjement knyttet til anvendbarheten av forskningsresultatene og formidling av ny kunnskap til næringslivet. Utvalget anbefaler i den forbindelse økt satsing på programmet FORNY.

Det er de siste årene bygget ut et landsdekkende nett av forsknings- og teknologiparker. Parkene, som gjerne er knyttet opp til univer­siteter og høgskoler, spiller en sentral rolle for å kommersialisere ideer fra forskningsvirksomhet og veilede nye bedrifter gjennom etableringsfasen. Utvalget ser det som viktig at slike institusjoner får rammevilkår som premierer kvalitet og som gjør det mulig å arbeide lang­-s­iktig.

4.7 Utvalgets vurderinger

Avkastningen av forskning og utvikling er høy og man kan anta at den samfunnsøkonomiske avkastningen er vesentlig høyere enn den privatøkonomiske. Det bør være et mål for offentlig myndigheter å øke omfanget og kvaliteten av norsk forsk­ning, samt å sikre at den utvikler resultater som er anvendbare for næringslivet.

Økt offentlig innsats, særlig på næringsrettet brukerstyrt forskning.

Utvalget registrerer at norsk forskningsinnsats har økt betydelig de senere år. Utvalget mener likevel at det må være en ambisjon å øke den offentlige innsatsen ytterligere. Utvalget anbefaler fortsatt fokus på grunnforskning. For at offentlig finansiert forskning i større grad skal føre til næringsutvikling og innovasjon, er det imidlertid etter utvalgets vurdering nødvendig å satse mer på næringsrettet forskning. Utvalget mener at Norges forskningsråds brukerstyrte programmer vil være målrettede virkemidler for å øke samfunnets avkastning av den samlede forskningsfinansieringen. Utvalget mener at bevilgningene til disse programmene må økes. Utvalget anbefaler også en videreutvikling av SkatteFUNN, en økt satsing på IFU/OFU-ordningene og på større tema/bransjeprogrammer. Når utvalget legger så stor vekt på å øke den offentlige finansieringen av den næringsrettede forskningsstøtten er dette både for å legge til rette for vesentlig mer samarbeid mellom bedrift og FoU-institusjon og for å utløse større FoU-innsats der SkatteFUNN betyr lite. Den økte finansieringen må følges opp med andre former for tilrettelegging for samarbeid og nettverk, som næringsparker og for eksempel planlagte SFIer.

Økt kvalitet på norsk forskning.

Utvalget mener det er svært viktig for norsk næringsliv at kvaliteten på forskningen økes. Kvalitet på egen forskning er en forutsetning for å få tilgang til internasjonale arenaer hvor forskningsresultater av høy kvalitet blir formidlet og diskutert.

Dersom norske bedrifter skal hevde seg i den globale konkurransen må norske forskningsmiljøer være internasjonalt ledende. Finansieringssystemet bør innrettes slik at man vektlegger forskernes tidligere resultater i større grad. Det betyr at spredningshensyn, tematisk eller geografisk, ikke må prioriteres høyere enn hensynet til best mulig kvalitet. Utvalget støtter derfor det pågående arbeidet med å bygge opp større, fremragende forskningsmiljøer (SFF) i Norge med klare ambisjoner om å være internasjonalt ledende. Dette skal ikke utelukke at det stimuleres til og bygges opp sterke regionale forskningsmiljøer, forutsatt at ambisjonene er på høyt nivå. Generelt bør det være mulig for nye forskningsmiljøer å utfordre eksisterende, så lenge kvalitet er kriteriet. Videre er det viktig med en særlig støtte til enkelte unge, lovende forskere, idet en finansieringsmodell som prioriteter allerede sterke miljøer kan sementere de eksisterende miljøene og forhindre fremvekst av nye.

På grunn av større prosjekter, økt behov for koordinering av ulik spisskompetanse og internasjonalisering blir forskningsledelse en viktig forutsetning for å skape resultater. Målet om økt kvalitet krever en kompetent faglig ledelse på universitetene som kan planlegge og koordinere virksomheten ut fra et langsiktig og strategisk perspektiv.

Mer samarbeid mellom institusjon og bedrift.

Utvalget mener at det største potensialet for å øke kvalitet og anvendbare resultater av norsk forskning ligger i å etablere et langt bedre samarbeid mellom universiteter, høyskoler og institutter på institusjonssiden og kvalifiserte norske bedriftsmiljøer. Utvalget har vektlagt betydningen av økt samarbeid også fordi de mener dette vil gi økt kvalitet. Økt mobilitet mellom institusjon og næringsliv vil kunne øke samarbeidet mellom disse sektorene, og etter utvalgets vurdering er det viktig å øke tilgangen på forskere i næringslivet.

Mer og bedre samarbeid vil være et viktig bidrag til at FoU-innsatsen gir seg utslag i økt kommersialisering. Utvalget støtter de lovendringer og initiativ som er tatt for å gi universiteter og høyskoler større ansvar for anvendelsen av sine forsk­ningsresultater, og at universitetene i forlengelsen av dette har opprettet såkalte ”Technology Transfer Offices” (TTOer). Utvalget anbefaler i den forbindelse økt satsing på programmet FORNY.

Utvalgets medlem Westhrin vil påpeke at mange offentlige forskningsinstitusjoner opplever et økende kommersialiseringspress, i form av krav om oppdragsforsking og økt bruk av resultatbaserte evalueringer. Dette medlem ønsker å styrke offentlig grunnforsknings- og utdanningsbudsjetter for å gå mot en slik utvikling. Samarbeidet mellom forskningsmiljø og næringslivet må stimuleres gjennom økte midler til brukerstyrt forskning og andre stimuleringstiltak, uten at det går på bekostning av den frie grunnforskningen.

Utvalgets medlemmer Asmyhr og Karlsen mener at det er av avgjørende betydning for norske bedrifter at både utdanning og forskning i de mest relevante teknologi- og naturfag er av internasjonal toppkvalitet. Derfor er økt satsing på forskning innen realfag er et av de viktigste bidragene for å få en konkurransedyktig industri i Norge fremover. Videre må man sikre økt mobilitet og samspill mellom bedrifter og institusjoner. Rekruttering av forskere kan sikres ved forskerskoler, holdningsskapende arbeid, bedre lønns- og personalpolitikk, rekruttering av utenlandske forskere og egen satsing innenfor realfag.