Del 2
Rettslig bakgrunn

3 Gjeldende regulering

3.1 Innledning

Lovgivningen om finansinstitusjoners etablering, virksomhet og styring går relativt langt tilbake i tid. Sparebankene har vært lovregulert siden 1824, forretningsbankene siden 1920-årene, forsikringsselskaper siden 1911 og finansieringsforetak siden 1976. Gjeldende lovgivning er blitt til over en periode på om lag 50 år. Sentralt står lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker, lov 24. mai 1961 om sparebanker, lov 10. juni 1988 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, herunder finanskonsern (finansieringsvirksomhetsloven), og lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven). I tillegg kommer lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner (banksikringsloven).

Karakteristisk for lovverket på finansområdet er at det i hovedsak bygger på et institusjonsrettet opplegg. Det har lenge vært en alminnelig oppfatning at det foreligger behov for en alminnelig gjennomgang av lovverket på finansområdet med henblikk på regelforenkling, modernisering og utforming ut fra et helhetlig systematisk opplegg. Uavhengig av behovet for en redaksjonell gjennomarbeiding av lovverket, foreligger det trolig også behov for en fornyet vurdering av det materielle innhold av reglene på en del områder. Et slikt utredningsarbeid er forutsatt gjennomført av Banklovkommisjonen, jf. også foran avsnitt 1.1. Som følge av flere delmandat tilnyttet dette utredningsarbeidet – i tillegg til andre sideordnede mandat – er imidlertid en utredning om en samlet finanslov ennå ikke avgitt. Det foreliggende utredningsarbeidet vil imidlertid inngå som en viktig del av en samlet finanslov, og omfatter spørsmål som uansett er hensiktsmessig å behandle separat.

I avsnittene 3.2 til 3.5 er det gitt en oversikt over gjeldende regler som er aktuelle i forhold til dette utredningsarbeidet. Det gjelder særlig regler knyttet til sparebanker, herunder regler om virksomhet og strukturendringer, jf. nedenfor avsnitt 3.2 flg. I forlengelsen av dette, og særlig knyttet til strukturendring som omdanning til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, er finansieringsvirksomhetslovens regler om slik omdanning, i tillegg til regler om finans- og sparebankstiftelser i tilknytning til omdanningsprosessen, også gjennomgått i avsnitt 3.3 flg. nedenfor. Deler av Banklovkommisjonens forslag til nye regler på dette området er forutsatt å være anvendelig også for kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper, slik at regelverket skal omfatte de institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. En kort oversikt over regler for disse institusjonene er derfor gitt i avsnitt 3.4 nedenfor.

Sparebankene, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper kan utstede grunnfondsbevis. Slike grunnfondsbevis er underlagt særlige regler som er gitt i forskrift med hjemmel i sparebankloven, finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven. Dette er et viktig fellesområde for disse typene av institusjoner, og reglene om grunnfondsbevis er gjennomgått nedenfor avsnitt 3.5 flg.

3.2 Sparebanklovens regler

3.2.1 Anvendelsesområde

Etter sparebankloven § 1 første ledd gjelder loven alle foretak som har til formål å fremme sparing ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere og å forvalte de midler foretaket rår over, uten at stifterne eller andre har rett til utbytte av virksomheten utover eventuell forrentning av grunnfondsbevis, se loven § 2 annet ledd. Etter § 1 annet ledd gjelder loven likevel ikke foretak som er opprettet i medhold av særskilt lov. Tredje ledd første punktum fastsetter at foretak som kommer inn under loven har plikt og enerett til å bruke ordet «sparebank» eller liknende sammensetninger med ordet «spare» i sitt navn (foretaksnavn). Dette gjelder dersom ikke annet er bestemt ved særskilt lov.

I henhold til annet punktum kan sparebank som er omdannet etter bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt III, fortsette å benytte ordet «sparebank» og ordet «spare» i sitt foretaksnavn. Dette gjelder likevel ikke dersom stiftelsen som er opprettet ved omdanningen faller inn under finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 sjette ledd som fastsetter at reglene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 ikke gjelder for en stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank, hvis stiftelsen eier mindre enn 10 prosent av aksjene i den omdannede sparebanken eller i tilfelle i den omdannende sparebanks morselskap. Bestemmelsen kom inn i loven etter forslag fra departementet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) om lov om endring av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner mv. (omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap) om at en stiftelse opprettet ved omdanning av en sparebank, skal omdannes til en stiftelse etter stiftelsesloven dersom den eier mindre enn 10 prosent av aksjene i den omdannede banken eller dennes morselskap. Departementet foreslo i tråd med dette og Sparebankforeningens forslag, at en omdannet sparebank skal kunne benytte ordet «spare» eller ordet «sparebank» i sitt firma dersom en finansstiftelse eier 10 prosent eller mer av aksjene i banken eller morselskapet, se Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 21. Det vises for øvrig til avsnitt 3.3.4 nedenfor. Tredje ledd fjerde punktum fastsetter at heller ikke andre kan bruke ord som nevnt ved omtale av sin virksomhet. Det følger av fjerde ledd at aksjeloven ikke gjelder for foretak som kommer inn under loven, med mindre noe annet er bestemt.

I sparebankloven § 2 er det gitt flere regler om stiftelse av sparebanker. Etter første ledd kan en sparebank stiftes av minst 20 personer, eller av én eller flere kommuner. Det er stilt som krav at bankens grunnfond ikke er mindre enn et beløp tilsvarende 5 millioner euro, jf. sparebankloven § 2 første ledd annet punktum. En sparebank kan dessuten utstede omsettelige grunnfondsbevis med representasjonsrett i forstanderskapet, jf. loven § 2 annet ledd.

3.2.2 Sparebankens organer

I henhold til sparebankloven § 7 første ledd skal en sparebank ha et forstanderskap, en kontrollkomité og et styre. Det er også lagt opp til at en sparebank kan ha andre organer, se bestemmelsens annet ledd. I dette avsnittet begrenses oversikten til sparebankenes forstanderskap.

I henhold til sparebankloven § 8 annet ledd skal forstanderskapet i sparebankene sammensettes, og medlemmene velges, etter nærmere bestemmelser i vedtektene. Minst tre fjerdedeler av medlemmene skal være personer som ikke er ansatt i sparebanken. Det skal legges vekt på at de valgte medlemmer til sammen avspeiler sparebankens kundestruktur og andre interessegrupper samt samfunnsfunksjon. I sparebank som har utstedt omsettelige grunnfondsbevis, jf. loven § 2 annet ledd, velges minst en femdel og ikke mer enn to femdeler av forstanderskapets medlemmer og varamedlemmer av eierne av grunnfondsbevisene etter nærmere bestemmelser i vedtektene. Sistnevnte regel har sin bakgrunn i Banklovkommisjonens Utredning nr. 4 (NOU 1998: 14 Finansforetak m.v.) hvor Banklovkommisjonen foreslo å åpne for at grunnfondsbeviseierne kan velge inntil 40 prosent av forstanderskapet i en sparebank, se utredningen side 113. Departementet sluttet seg til forslaget, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 22 og 23. Det ble vist til at en slik styrking av grunnfondsbeviseiernes representasjonsrett vil kunne styrke grunnfondsbevisets markedsmessige stilling.

Etter § 8 tredje ledd kan det i sparebankens vedtekter bestemmes at de medlemmene som innskyterne (kommunestyrene, fylkestinget) skal velge, helt eller delvis skal velges av de(t) lokale forstanderskap. Ifølge § 8a velger de innskytere som har, og i de siste seks måneder har hatt, et innskudd i banken på minst 500 kroner, hvert år så mange medlemmer av forstanderskapet og varamedlemmer som vedtektene bestemmer. Etter § 8b velger kommunestyret (kommunestyrene) hvert fjerde år så mange medlemmer av forstanderskapet og varamedlemmer som vedtektene bestemmer. De ansatte i sparebanken velger medlemmer av forstanderskapet og varamedlemmer i samsvar med bestemmelsen i § 8 annet ledd, jf. loven § 8c.

Etter sparebankloven § 12 første ledd skal forstanderskapet se til at sparebanken virker etter sitt formål i samsvar med lov, vedtekter og forstanderskapets vedtak. Etter forslag fra styret avgjør forstanderskapet videre fordeling av det beløp som etter § 28 kan gis til allmennyttige formål, jf. bestemmelsens femte ledd nr. 2. Det vises for øvrig til avsnitt 3.2.3 nedenfor.

3.2.3 Sparebankens virksomhet

I sparebanklovens kapittel 4 er det gitt flere bestemmelser om sparebankens virksomhet. Det er særlig reglene i forhold til sparebankens overskudd som er viktig. Etter sparebankloven § 28 første ledd første punktum skal overskudd av en sparebanks virksomhet etter fradrag av renter av eventuelle grunnfondsbevis i henhold til § 2 annet ledd, legges til sparebankens fond. Inntil 25 prosent av gjenværende overskudd kan likevel brukes til allmennyttige formål eller avsettes helt eller delvis til et gavefond med samme formål, jf. § 28 første ledd annet punktum og annet ledd. Utdelingen skal likevel være i samsvar med forsiktig og god forretningsskikk, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 27. En forutsetning er at bankens næringsrettede tiltak i form av støtte eller gaver ikke må blandes med bankvirksomheten etter sparebankloven § 24, og at det ikke er bygget inn noe kredittelement eller krav om motytelse. Utviklingen hos enkelte av særlig de større sparebankene synes å gå i retning av en stadig mer profesjonalisering av organiseringen og saksbehandlingen rundt gaveinstituttet, se Rammevilkårutvalgets innstilling side 44 og for så vidt kapittel 4 nedenfor.

Reglene om gaver i sparebankloven § 28 er gitt tilsvarende anvendelse for sparebankstiftelser, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 tredje ledd og nedenfor avsnitt 3.3.3.

Størrelsen av det årlige gavebeløp vedtas av forstanderskapet i tilknytning til fastsettelsen av årsregnskapet, jf. også foran avsnitt 3.2.2.

3.2.4 Sammenslutninger eller avvikling

I sparebanklovens kapittel 8 er det gitt regler om sammenslutninger eller avvikling av sparebanker. Loven § 47 er sentral på dette området og lyder som følger:

« § 47. Vedtak om at en sparebank skal avvikle sin virksomhet, eller at den skal sluttes sammen med eller overdras til en annen bank eller flyttes, skal gjøres etter de regler som er fastsatt i § 5. Før et slikt vedtak blir godkjent, skal kommunestyret (kommunestyrene) ha hatt anledning til å uttale seg. Vedtaket skal meldes til Foretaksregisteret og kunngjøres i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon og to ganger i de aviser som er vanlig lest i distriktet.

Før vedtak som nevnt i første ledd kan godkjennes, skal banken godtgjøre at følgende er gjennomført til beskyttelse av bankens innskytere:

1. Banken skal gi innskyterne skriftlig informasjon om vedtaket og om hva vedtaket innebærer for innskyternes rettigheter og sikkerhet.

2. Dersom vedtaket innebærer endringer av betydning for innskyternes rettigheter eller for sikkerheten for innskyternes krav, har innskyterne rett til å si opp kontoen uten kostnader. Banken skal gi innskyterne skriftlig varsel om denne retten, samt fastsette en rimelig frist for når oppsigelsen må være foretatt.

Vedtak som nevnt i første ledd skal meldes til Foretaksregisteret og kunngjøres i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon og to ganger i de aviser som er vanlig lest i distriktet.

Sammenslutning med eller overdragelse til annen bank kan ikke foretas uten at alle kjente skyldnader er sikret, og kan ikke gjennomføres før tre måneder etter kunngjøringen i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon.

Når en sparebank avvikler sin virksomhet, skal Kredittilsynet oppnevne et avviklingsstyre og kan fastsette nærmere regler for avviklingen. Etter at alle sparebankenes skyldnader er dekket, skal det overskytende gå til fremme av sparebankvirksomhet i vedkommende kommune (kommuner) etter vedtak av forstanderskapet og godkjenning av Kongen.

Dersom en sparebank sluttes sammen med eller overdras til en forretningsbank, skal departementet oppnevne en nemnd på tre medlemmer til å fastsette overtakelsesbeløpet. Hele dette beløp skal gå til formål som bestemt i forrige ledd. Utgiftene ved skjønnet betales av sparebanken.

Paragrafen her gjelder ikke når sparebanker omdannes etter bestemmelsene i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 2 avsnitt III.»

Etter første ledd skal avvikling, sammenslåing eller overdragelse til en annen bank, gjøres etter de regler som gjelder ved vedtektsendringer i loven § 5. Gyldigheten av et slikt vedtak er betinget av at minst to tredeler av de som er til stede, og minst halvdelen av alle forstandere stemmer for det. Vedtaket kan videre ikke settes i verk før det er godkjent av Kongen, jf. loven § 5 tredje punktum.

Ved endringslov av 15. mai 1970 nr. 29, ble det foretatt visse endringer i bestemmelsens femte og sjette ledd som gjaldt formuesanvendelsen ved avvikling, sammenslutning eller overdragelse. Tidligere var det forutsatt at de aktuelle midler skulle gå til allmennyttige formål. I Ot.prp. nr. 55 (1968-69) la departementet til grunn at allmenne hensyn ikke alltid kan tilsi at en avviklende sparebanks formue går til fremme av sparebankvirksomheten i distriktet. Det ble i den forbindelse lagt vekt på at sparebankene har til formål å drive kredittformidling uten at stiftere eller andre skal ha økonomisk utbytte av driften. Det ble videre fremhevet at sparebankens lokale forankring også bør opprettholdes under en endret sparebankstruktur. På side 31 i Ot.prp. nr. 55 (1968-69) uttalte departementet at etter

«departementets oppfatning ville det være lite rimelig om en avvikling av en sparebank eller en mulig sammenslutning av en sparebank med en forretningsbank, skulle føre til en reduksjon av sparebankenes egenkapital som samlet gruppe».

I kommentarutgaven til sparebankloven side 236, er det lagt til grunn at ovennevnte lovmotiv må innebære at «det overskytende i en avviklet sparebank skal tilføres egenkapitalen i en annen eller i en ny sparebank hvis valgdistrikt omfatter distriktet til den avviklede bank».1

3.3 Finansieringsvirksomhetslovens regler

3.3.1 Innledning

Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner av 10. juni 1988 nr. 40 (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-1 fastslår at loven gjelder finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner når ikke annet følger av bestemmelse i eller i medhold av loven. Loven har vært gjenstand for flere endringer gjennom årene.

I Ot.prp. nr. 42 (1989-1990) om lov om endringer i finansinstitusjonsloven 1988 (lov 10. juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner) og i visse andre lover – omdannelse av finansinstitusjoner mv., la departementet blant annet frem forslag til regler om omdannelse av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger til aksjeselskaper. På side 3 siteres:

«Etter forslagene får Kongen myndighet til å godkjenne omdannelse etter søknad fra vedkommende finansinstitusjon. Forslagene vil generelt gjøre det lettere å gjennomføre en omdannelse, og vil i enkelte tilfelle (som for UNI Forsikring) innebære at lovmessige hindringer for omdannelse oppheves. Omdannelse reiser spørsmål om disponeringen av institusjonens formue og styringen av det omdannede selskapet. Omdannelse reiser dessuten flere skatte- og avgiftsspørsmål. Departementet har lagt vekt på konkurransepolitiske hensyn. De nye eierne må være i posisjon til å stille krav til lønnsomhet og avkastning. En hovedaksjonær uten markedsmessige krav til avkastning kan få negativ betydning for eksterne investorers vilje til å gå inn som aksjonærer i det omdannede selskapet. Det foreslås at omdannelse kan skje på to måter: Enten ved at det etableres en stiftelse som eier aksjene i det omdannede selskapet, eller ved at aksjene tildeles kundene (forsikringstakerne i forsikringsselskaper, låntakerne i kredittforeninger). Institusjonens formue bevares etter begge modeller i det omdannede selskapet. Kontrollen over det nye selskapet gis til kundene, enten gjennom representasjon i stiftelsens organer eller ved tildelingen av aksjene i det omdannede selskapet. For å gjøre kundestyringen i aksjeselskapet gjennom stiftelsen mest mulig reell, må stiftelsen sikres en uavhengig stilling i forhold til det omdannede selskapets organer og administrasjon. Det forutsettes at omdannede selskaper søker børsnotering når kravene for dette ellers er oppfylt.»

Regler om omdanning av finansinstitusjoner til aksjeselskap og allmennaksjeselskap er gitt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt III §§ 2-18 til 2-24. I henhold til § 2-18 gjelder bestemmelsene gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og sparebanker. Forslag til endringer som åpnet for adgang til omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap ble fremmet av departementet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) om lov om endring av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner mv. (omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap). Virkeområdet for bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 ble således utvidet til også å omfatte sparebanker. Forretningsbankloven og sparebankloven bestemmer at lovene gjelder for banker som er omdannet etter bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 flg., jf. sparebankloven § 1 og forretningsbankloven § 1. Kredittforeninger som omdannes, vil som finansieringsforetak fortsatt fullt ut være underlagt finansieringsvirksomhetsloven, herunder kapittel 3. For gjensidige forsikringsselskaper som omdannes, vil reglene for forsikringsaksjeselskaper i forsikringsvirksomhetsloven komme til anvendelse, jf. forutsetningsvis Ot.prp. nr. 42 (1989-1990) side 30.

3.3.2 Omdanning av finansinstitusjoner

1) Etter sparebankloven § 47, jf. foran avsnitt 3.2.4, kan en sparebank vedta forskjellige strukturendringer, enten det dreier seg om sammenslutning, overdragelse eller avvikling av sparebanken og dens virksomhet. I disse tilfeller er det fastsatt særskilte regler i forhold til formuesanvendelsen av det overskytende beløp eller overtagelsesbeløpet, jf. sparebankloven § 47 femte og sjette ledd.

Sparebanklovens regler om strukturendringer gjelder imidlertid ikke ved omdanning av sparebanker, jf. sparebankloven § 47 syvende ledd. Regler om slik omdanning er gitt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt III om omdannelse av finansinstitusjoner til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Etter finansvl. § 2-18 første ledd gjelder disse reglene for gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og sparebanker.

Vedtak om omdanning må godkjennes av Kongen, og det kan settes nærmere vilkår for godkjenning og vilkår knyttet til vedtektene i den omdannede institusjonen og dens morselskap, jf. finansvl. § 2-19 første ledd. Når det gjelder adgangen til å stille vilkår, vises det til Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) om lov om endring av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner mv. side 14 hvor departementet uttaler at

«det i forbindelse med tildeling av slik konsesjon bør være adgang til å sette vilkår om at vedtektene i aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet skal inneholde regler som innebærer at elementer i regelverket som gjelder sparebanker videreføres for den omdannede institusjonen. Slike vilkår vil også kunne fastsettes i forhold til eventuelt morselskap til en omdannet sparebank. Slike vedtektsregler kan inneholde generelle stemmerettsbegrensninger eller stemmerettsbegrensninger for enkeltaksjonærer. I enkelte situasjoner kan det for eksempel være aktuelt å begrense stiftelsens eierinnflytelse dersom stiftelsen innehar en dominerende eierposisjon. I andre situasjoner kan det være aktuelt å begrense andre aksjonærers stemmerett. Det kan også være aktuelt å fastsette krav om eierbegrensninger i vedtektene.»

2) Omdanningen etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven skjer ved at institusjonens aktiva og passiva i sin helhet overføres til et nystiftet aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, jf. loven § 2-19 annet ledd. Når det gjelder den nærmere omdanningen, bestemmer § 2-19 tredje ledd:

«Ved omdannelsen skal det enten

1. foretas en fordeling av alle aksjene i det nystiftede selskapet til finansinstitusjonens kunder med unntak av aksjer som utstedes ved ombytting av grunnfondskapital eller

2. opprettes en stiftelse som skal være eier av alle aksjene i aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet med unntak av aksjer som utstedes ved ombytting av grunnfondskapital.»

Det er imidlertid bestemt at sparebanker bare kan omdannes etter reglene i første punktum bokstav b), jf. loven § 2-19 tredje ledd annet punktum. Dette innebærer at stiftelsesmodellen må benyttes av sparebanker som gjennomfører omdanning av institusjonen til aksjeselskaps form.

Utdeling av aksjer ved omdanning av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger skal skje på grunnlag av kundeforholdet. I omdanningsvedtaket kan det bestemmes at kunder med rett til aksjer under en fastsatt grense skal tilføres kontanter i stedet for aksjer. Kongen kan imidlertid gi regler om fordelingen av aksjer. Det vises til finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 fjerde ledd.

I loven § 2-19 sjette ledd er det gitt bestemmelser om hvem som har kompetanse til å treffe omdanningsvedtaket. Banklovkommisjonen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette under beskrivelsen av gjeldende rett, men viser særlig til kapittel 8 nedenfor hvor omdanningsspørsmålene er vurdert nærmere.

Stiftelser som er opprettet ved omdanning av en sparebank, skal ha et langsiktig og stabilt formål med sitt eierskap i den omdannede sparebanken eller dens morselskap og videreføre sparebanktradisjonen, jf. finansvl. § 2-19 syvende ledd. Dette er sentrale elementer i gjeldende sparebanklovgivning, jf. departements vurdering i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 12. Departementet pekte videre på at den eierløse kapitalen i en sparebank blant annet ble skutt inn under forutsetning av at disse elementer skulle videreføres. Det synes derfor etter departementets vurdering rimelig, at den institusjon som overtar aksjer som tilsvarer den eierløse kapitalen (det vil si stiftelsen), skal ha som formål å videreføre disse elementene gjennom utøvelsen av sitt eierskap i den omdannede sparebanken. En nærmere gjennomgang av bestemmelsens betydning i forhold til salg av stiftelsens aksjer i den omdannede sparebanken eller dens morselskap er gjort i avsnitt 3.3.3 punkt 2) nedenfor.

En av virkningene ved omdanning er at konsesjonen for finansinstitusjonens virksomhet overføres til aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet. Institusjonens forpliktelser overføres videre til aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet. Kreditorer etter de overførte forpliktelsene kan for øvrig ikke motsette seg omdanningsvedtaket. I Ot.prp.nr.59 (2001-2002) side 30, uttalte departementet at omdanningen ikke vil medføre noen tapping av midler fra virksomheten. I tilfelle av avvikling, vil stiftelsen og andre aksjonærer få dekning for sine krav etter at alle andre kreditorer har fått dekning. På denne bakgrunn er det vanskelig å tenke seg at det ville være noe reelt grunnlag for at kreditorene skal kunne motsette seg omorganisering. Under enhver omstendighet må slike sider vurderes i konsesjonsbehandlingen. Det vises ellers til finansieringsvirksomhetsloven § 2-20, se også nedenfor avsnitt 8.4.3.

3) Forholdet til eventuelle grunnfondsbeviseiere i institusjonen som omdannes til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, er regulert i finansvl. § 2-21. Her er det bestemt at grunnfondsbeviseierne skal tilføres en andel av det samlede antall aksjer som tilsvarer forholdet mellom deres andel av grunnfondsbeviskapitalen og egenkapitalen på omdanningstidspunktet. Grunnfondsbeviskapitalen inkluderer etter denne begrepsbruken overkursfond og utjevningsfond, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 25. På samme vis som ved utdeling av aksjer til eksisterende kunder som bare har rett til et begrenset antall aksjer, jf. loven § 2-19 fjerde ledd, er det fastslått at det i omdanningsvedtaket kan bestemmes at grunnfondsbeviseierne med en andel av grunnfondsbeviskapitalen under en fastsatt grense, skal tilføres kontanter i stedet for aksjer, jf. finansvl. § 2-21 annet punktum. Departementet antok at dette særlig vil kunne være praktisk for institusjoner med flere mindre grunnfondsbeviseiere, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 25.

3.3.3 Finans- og sparebankstiftelsers organisering og virksomhet

Som vist i avsnitt 3.3.2 foran, skal omdanning av finansinstitusjonen hovedsakelig enten skje ved at det foretas en fordeling av aksjene i det nystiftede selskapet til finansinstitusjonen eller at det opprettes en stiftelse som skal være eier av alle aksjene i aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet, jf. finansvl. § 2-19 tredje ledd bokstav a) og b). Etter bestemmelsens annet punktum er det videre bestemt at sparebanker bare kan omdannes etter stiftelsesmodellen.

1) Opprettelse av stiftelse ved omdanning av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger er således et åpent valg, mens sparebankene er forpliktet til dette ved omdanning til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Etter finansvl. § 2-22 er det gitt ulike regler knyttet til organisering av stiftelsen. Det stilles blant annet krav til hva vedtektene skal inneholde og at de skal godkjennes av Kredittilsynet som fører tilsyn med stiftelsens virksomhet etter kredittilsynsloven. Det vises til loven § 2-22 annet og tredje ledd uten at Banklovkommisjonen finner grunn til å gå inn på det nærmere innholdet av disse bestemmelsene i denne omgang (se for så vidt nedenfor kapittel 9).

Det er gitt noen særskilte regler for sparebankstiftelsene når det gjelder innholdet av vedtektene. Etter finansvl. § 2-22 fjerde ledd annet punktum er det bestemt at vedtektsendring i en stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank, krever tilslutning fra to tredeler av alle medlemmer som har rett til å møte på generalforsamlingen. I tredje punktum er det for slike sparebankstiftelser videre bestemt at ingen av medlemmene i generalforsamlingen kan være personer som er ansatt eller har tillitsverv i den omdannede sparebanken eller et annet selskap i samme konsern som den omdannede sparebanken. Regelen skal sikre uavhengighet mellom stiftelsen og den institusjon stiftelsen har eierandeler i. I Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 16 uttalte departementet at det er

«meget viktig at stiftelsen forvalter sitt eierskap uavhengig av den bank eller det morselskap stiftelsen har eierandel i. Det vises i denne sammenheng til at den eide institusjonen i visse tilfeller vil kunne ha interesser som ikke nødvendigvis samsvarer med stiftelsens formål. … Ved å kreve at ingen av medlemmene kan ha slik tilknytning, sikrer en i større grad … full uavhengighet mellom bank og stiftelse. Departementet ser slik full uavhengighet som svært viktig, spesielt dersom saker om salg av aksjer, oppkjøp mv. skulle komme opp.»

I fjerde punktum er det gitt visse føringer på sammensetningen av medlemmene i sparebankstiftelsens generalforsamling. Det skal legges vekt på at medlemmene avspeiler den omdannede institusjonens kundestruktur og andre interessegrupper. Departementet understreket at begrepet «andre interessegrupper» ikke er ment å omfatte andre aksjonærer i den omdannede sparebanken, dens morselskap eller andre institusjoner stiftelsen eier aksjer i. Begrepet omfatter blant annet personer som etter gjeldende regler for sparebanker blir valgt inn i sparebankens forstanderskap av kommunestyret/fylkestinget eller andre personer med lokal tilknytning, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 26. I slike stiftelser skal videre minst halvparten av medlemmene velges av og blant den omdannede institusjonens kunder, jf. bestemmelsen femte punktum. Departementet antok at dette kravet vil følge av prinsippet om at sammensetningen skal avspeile foretakets kundestruktur mv., jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 16.

Etter finansvl. § 2-22 syvende ledd kan ikke en ansatt eller tillitsvalgt i stiftelsen være ansatt eller tillitsvalgt i den omdannede institusjonen eller et annet selskap i samme konsern som den omdannede institusjonen. Denne bestemmelsen gjelder for alle typer stiftelser og er ikke begrenset til sparebankstiftelsene. Etter departementets oppfatning vil bestemmelsen bidra til å sikre uavhengighet mellom stiftelsen og den institusjon stiftelsen har eierandeler i, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 26. Det vises for øvrig til avsnitt 9.3 nedenfor.

2) Finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 vedrører forvaltning av stiftelsens midler, og fastslår følgende:

« § 2-23. Stiftelsens virksomhet

Stiftelsen forvalter aksjer som ble tilført stiftelsen ved opprettelsen og midler som mottas som utbetaling på aksjer. Stiftelsen kan utstede grunnfondsbevis for å kjøpe aksjer i selskapet. Stiftelsen kan selge aksjer i det tilknyttede aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, kjøpe aksjer eller grunnfondsbevis i andre institusjoner samt forvalte sin likviditet bl.a. ved bankinnskudd og kjøp av statspapirer.

Utstedelse av grunnfondsbevis krever samtykke av Kredittilsynet. Kongen kan gi nærmere regler om slike grunnfondsbevis.

I en stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank må en beslutning om salg av aksjer i den omdannede sparebanken eller dets morselskap treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring. Beslutning i morselskapet til den omdannede sparebanken om salg av aksjer i banken krever tilslutning fra stiftelsens generalforsamling med flertall som for vedtektsendring. En stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank kan ta opp lån begrenset oppad til ti prosent av stiftelsens kapital eksklusiv innlån. Slike stiftelser kan kun utstede grunnfondsbevis eller oppta lån etter tilslutning fra stiftelsens generalforsamling med flertall som for vedtektsendring. Ved utdeling av gaver til allmennnyttige formål fra slike stiftelser gjelder reglene i lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker § 28 tilsvarende. Vedtektene kan fastsette strengere regler enn det som følger av første og annet punktum.»

Første ledd angir regler for stiftelsen om forvaltning og plassering av aksjer, og stiftelsen har i utgangspunktet en vid adgang til slik virksomhet. Hensikten med dette er at stiftelsen skal gis mulighet til å øve et reelt press mot selskapets ledelse når det gjelder krav til lønnsomhet og avkastning, og ikke bare passivt skal være bundet til å kjøpe aksjer i selskapet, se Ot.prp. nr. 42 (1989-1990).

I tredje ledd er det gitt nærmere regler for stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank. Slike stiftelser skal som vist i avsnitt 3.3.2 foran, ha et langsiktig og stabilt formål med sitt eierskap i den omdannede sparebanken eller dens morselskap og videreføre sparebanktradisjonen, se også finansvl. § 2-19 syvende ledd. Etter departementets syn tilsa dette at ethvert salg av stiftelsens aksjer i den omdannede banken eller dens morselskap skal behandles av stiftelsens generalforsamling, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 18. Videre var det etter departementets syn naturlig at beslutninger av denne art fattes med det samme flertall som kreves for vedtektsendringer, det vil si krav om kvalifisert flertall. Dette flertallskravet innebærer krav om tilslutning fra to tredeler av de møte- og stemmeberettigede medlemmene av generalforsamlingen.

Etter tredje ledd femte punktum gjelder sparebankloven § 28 tilsvarende når det gjelder utdeling fra stiftelsen av gaver til allmennyttig formål. Like regler for utdelinger fra eierstiftelsen til en omdannet sparebank og fra andre sparebanker er i overensstemmelse med at stiftelsen skal ivareta sparebanktradisjonene, samtidig som den skal øve langsiktig og stabilt eierskap i banken. Like regler vil også bidra til at valg av organisasjonsform i størst mulig grad baseres på andre hensyn enn hvilket regelsett som kommer til anvendelse. Departementet uttalte dessuten at adgangen til å foreta utdelinger til allmennyttige formål ikke i seg selv skal være et motiv for omdanning av sparebanker. Det vises til Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 18 og 26.

3.3.4 Sammenslåing og avvikling av ­stiftelsen

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 regulerer sammenslåing og avviklingssituasjonene. Når kun den ene av de finansinstitusjonene som vil fusjonere tidligere er stiftet ved omdanning, kan stiftelsen velge å avvikle virksomheten. Det kan være det mest naturlige hvis den omorganiserte institusjonen er klart mindre enn den andre og stiftelsens innflytelse av den grunn blir liten i den fusjonerte institusjon. Men det er i et slikt tilfelle ikke noe i veien for at stiftelsen opprettholder virksomheten og blir en minoritetsaksjonær i finansinstitusjonen. Det vises til Ot.prp. nr. 42 (1998-1999) side 32.

Etter finansvl. § 2-24 første ledd kan stiftelsen vedta å avvikle virksomheten. Avvikling krever godkjennelse av Kongen. Kongen kan også ellers beslutte at stiftelsen skal avvikles dersom forutsetningene for dens virksomhet er vesentlig endret. Forholdene kan utvikle seg slik at det av forskjellige grunner ikke er hensiktsmessig at stiftelsen fortsetter sin virksomhet. Videre fastsettes det at vedtak om å avvikle eller slå sammen en stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank, krever tilslutning fra stiftelsens generalforsamling med flertall som for vedtektsendring, se Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 26. Bestemmelsens annet ledd fastslår at ved avvikling etter første ledd kan Kongen fastsette at formuen skal disponeres på en annen måte enn den som er fastsatt i vedtektene, herunder ved fordeling som nevnt i femte ledd, se straks nedenfor. Det skal i denne forbindelse spesielt legges vekt på å ivareta kundenes eller selskapets interesser eller stiftelsens formål.

Finansvl. § 2-24 tredje ledd fastsetter at hvis stiftelsen ved sammenslåing av to finansinstitusjoner hvorav den ene tidligere er omdannet etter §§ 2-18 flg. i loven, velger å opprettholde virksomheten, skal kretsen av stemmeberettigede utvides til å gjelde hele den sammenslåtte finansinstitusjon. Dette er nødvendig fordi det vil være umulig å skille mellom de forskjellige kundegrupper i den fusjonerte institusjon. Det er de som til enhver tid er kunder, som skal ha stemmerett i stiftelsen.

Ved sammenslåing av to finansinstitusjoner som begge tidligere er omdannet, avgjør Kongen om de to stiftelsene skal slås sammen, med mindre en av stiftelsene treffer vedtak om å avvikle virksomheten, jf. finansvl. § 2-24 fjerde ledd. Reglene i første og annet ledd og § 2-22 om organiseringen av stiftelsen gjelder tilsvarende. For øvrig vil de samme regler gjelde for den nye stiftelsen som for de to opprinnelige.

Det følger av bestemmelsens femte ledd at ved sammenslåing eller avvikling kan Kongen bestemme at stiftelsens formue skal fordeles på den omdannede finansinstitusjonens kunder og på hvilken måte dette skal gjennomføres, det vil si på en annen måte enn fastsatt i stiftelsens vedtekter. Det kan for eksempel oppstå tilfeller hvor det formål som er fastsatt i vedtektene og som tidligere er godkjent av myndighetene, ikke lenger er aktuelt eller vil være umulig å gjennomføre. Fordelingen skal skje etter de samme prinsipper som etter § 2-19 tredje ledd bokstav a), se avsnitt 3.3.2 punkt 2) foran.

Finansvl. § 2-24 sjette ledd bestemmer at reglene i kapitlet ikke gjelder for en stiftelse som er opprettet ved omdanning av en sparebank, hvis stiftelsen eier mindre enn ti prosent av aksjene i den omdannede sparebanken eller i tilfelle i den omdannede sparebankens morselskap. Regelen kom inn etter forslag fra departementet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002). I dette ligger at stiftelsen må omdannes til en stiftelse regulert i sin helhet etter stiftelsesloven. Departementet begrunnet regelen blant annet ut fra synspunktet om at en stiftelse med liten innflytelse på den omdannede sparebanken vil ha mindre mulighet for å oppfylle sitt formål om å bidra til å styrke grunnlaget for bankens selvstendighet og videreføre sparebanktradisjonen, se Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 19-20. Videre ble det – i forhold til størrelsen på skjæringspunktet – lagt vekt på at eierstrukturen i en omdannet institusjon vil, i alle fall etter hvert, kunne være svært forskjellig i de ulike omdannede institusjonene.

Regelen i finansvl. § 2-24 sjette ledd har også – ut fra gjeldende regler – betydning i forhold til en omdannet sparebanks mulighet til å kunne benytte ordet «sparebank» eller «spare» i sitt foretaksnavn, jf. sparebankloven § 2 tredje ledd og foran avsnitt 3.2.1.

3.4 Regler for gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger

Foran avsnitt 3.3 er det redegjort for reglene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt III om omdanning av finansinstitusjoner til aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Som vist i avsnitt 3.3.1 foran, gjelder bestemmelsene gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og sparebanker, se også finansieringsvirksomhetsloven § 2-18 første ledd. Disse reglene gjennomgås derfor ikke i det følgende. Grunnfondsbevis som er utstedt av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger behandles heller ikke i dette avsnittet, men er inntatt nedenfor avsnitt 3.5.

1) Kredittforening er en forening av låntakere som skal fremme medlemmenes interesser knyttet til deltagelse i foreningen og dennes kredittvirksomhet. Et medlemskap gir ikke eierinteresse i kredittforeningen, og virksomheten kan derfor drives av og til beste for medlemmene og deres fellesinteresser uavhengig av vanlige krav om avkastning på kapitalinnskudd. Dette skiller kredittforeningene fra andre kredittforetak og finansinstitusjoner organisert i aksjeselskaps form.

De kredittforeninger som er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven, driver i hovedsak finansieringsvirksomhet. Slik virksomhet kan bare drives av finansieringsforetak som er meddelt tillatelse etter finansieringsvirksomhetsloven kapittel 3, jf. loven § 1-4 nr. 3. Det følger av finansvl. § 3-2 at et finansieringsforetak ikke uten samtykke av Kongen kan organiseres på annen måte enn som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, selveiende institusjon (stiftelse) eller samvirkeforetak av låntakere. Tidligere var kredittforeninger eksplisitt inntatt i bestemmelsen, men omfattes nå av formuleringen «samvirkeforetak av låntakere» (også foran avsnitt 2.1). Denne endringen ble gjennomført i forbindelse med arbeidet med en egen lov for samvirkeforetak av 29. juni 2007 nr. 81. Departementet la til grunn at slike kredittforeninger ikke skulle unntas fra samvirkelovens virkeområde. For å understreke dette i lovgivningen, ble slike foreninger i stedet omtalt som samvirkeforetak. Banklovkommisjonen går ikke nærmere inn på dette spørsmålet i denne utredningen, men viser til Ot.prp. nr. 21 (2006-2007) om lov om samvirkeforetak (samvirkelova) side 57. Banklovkommisjonen nevner at reglene i samvirkelova heller ikke gjennomgås i det følgende. Forslaget til nye regler for institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, herunder kredittforeninger, er forutsatt inntatt i finansieringsvirksomhetsloven, jf. nedenfor kapittel 12. En gjennomgang av gjeldende regulering for kredittforeninger er i dette henseende derfor knyttet opp til finansieringsvirksomhet, jf. foran og finansvl. § 1-1.

I finansieringsvirksomhetsloven §§ 3-2 til 3-7 er det gitt ulike regler om organisering av finansieringsforetak, herunder kredittforeninger. Etter finansvl. § 3-6 må vedtak om at et finansieringsforetak skal avvikle virksomheten, sluttes sammen med eller overdras til et annet foretak eller endre organisasjonsform, godkjennes av Kongen. Vedtaket krever tilslutning fra minst to tredeler av de avgitte stemmer. Foretakets kreditorer kan ikke motsette seg vedtaket såfremt gjennomføringen ikke vil forringe den forutsatte sikkerhet, eller forringelsen må anses som uvesentlig.

I loven §§ 3-8 til 3-15 er det videre inntatt bestemmelser knyttet til foretakets organer, og i §§ 3-16 og 3-18 er det gitt regler for slike foretaks virksomhet. Finansieringsvirksomhetslovens regler om eierforhold og alminnelige regler for virksomheten i §§ 2-1 til 2-17 vil også være anvendelige for kredittforeninger så langt de passer. Banklovkommisjonen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse reglene. Det nevnes ellers at regler knyttet til kredittforeninger i stor grad er fastsatt i institusjonens vedtekter, og at lovreguleringen for kredittforeninger som driver finansieringsvirksomhet er forholdsvis besparelig.

Det nevnes også at kredittforeninger kan opptre som morselskap i et finanskonsern uten å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, se finansvl. § 2a-2 bokstav d) annet punktum. I slike tilfeller kommer også finansieringsvirksomhetslovens kapittel 2a om finanskonsern mv. til anvendelse. Banklovkommisjonen går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene i denne omgang. Det vises for så vidt til Banklovkommisjonens Utredning nr. 15 (NOU 2006: 17 Kredittforening som konsernspiss).

2) Gjensidige forsikringsselskaper er omfattet av forsikringsvirksomhetsloven av 10. juni 2005 nr. 44 (forsvl.). Dette følger av loven § 3-1, jf. § 1-1, hvor det er bestemt at forsikringsselskaper må organiseres som aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper eller gjensidige selskaper. Dette innebærer at også finansieringsvirksomhetsloven kommer til anvendelse på de gjensidige forsikringsselskapene, jf. finansvl. § 1-4 nr. 2 hvor det er fastslått at finansieringsvirksomhet kan drives av selskap eller annen institusjon som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven. Reglene i finansieringsvirksomhetslovens kapittel 3 om finansieringsforetak kommer imidlertid ikke til anvendelse på de gjensidige forsikringsselskapene, jf. finansvl. § 3-1 annet ledd. Regler om organisering av gjensidige selskaper er i stedet inntatt i forsikringsvirksomhetsloven. Utover de reglene som er omtalt foran avsnitt 3.3.2 om omdanning, finner ikke Banklovkommisjonen grunn til å gå nærmere inn på de øvrige bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven i beskrivelsen av gjeldende rett på området.

I forsikringsvirksomhetslovens kapittel 3 er det gitt alminnelige selskapsrettslige regler for forsikringsselskaper mv. Etter loven § 3-2 skal vedtektene godkjennes av Kongen, og kan ikke endres uten godkjennelse av Kongen. Vedtektene i et livsforsikringsselskap skal inneholde regler om fastsettelse av utbytte på aksje- eller garantikapitalen. I forsikringsvirksomhetslovens kapittel 4 er gitt særlige selskapsrettslige regler for gjensidige forsikringsselskaper. Disse reglene bygger i stor grad på de aksjerettslige reglene og er begrunnet i ønsket om at reglene for både gjensidige selskaper og aksjeselskaper bør være mest mulig like, se Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) side 108. Etter forsvl. § 4-2 første ledd er det bestemt at garantifondet (garantikapitalen) kan bestå av ansvarlig lånekapitel som ytes fra et aksje- eller allmennaksjeselskap som er stiftet for dette formål, fra et annet selskap eller fra andre. I annet ledd er det fastslått at slik lånekapital også kan opptas ved at det utstedes omsettelige grunnfondsbevis med representasjonsrett i generalforsamlingen. De nærmere regler om grunnfondsbevis utstedt av gjensidige forsikringsselskaper er omtalt i avsnitt 3.5 nedenfor.

I selskapets vedtekter skal det blant annet angis regler for medlemmenes ansvar innbyrdes, oppløsning av selskapet og anvendelse av årsoverskuddet og dekning ved eventuelt underskudd, jf. forsvl. § 4-3 bokstavene d) til f). Dersom vedtektene ikke har fastsatt noe annet vedrørende utligning av overskudd og underskudd, skal det utlignes på dem som var medlemmer i samme regnskapstermin, i forhold til en beregnet forskuddspremie, jf. loven § 4-8.

Regler om generalforsamling og andre organer i selskapet er gitt i §§ 4-6 og 4-7, samt kapittel 5. I loven § 5-3 er det bestemt at reglene i aksjeloven §§ 6-1 til 6-3 og §§ 6-6 til 6-34 gjelder tilsvarende for gjensidige forsikringsselskaper, med mindre annet følger av denne loven. Det er videre bestemt at for gjensidige forsikringsselskaper med mer enn 1.000 medlemmer på tidspunktet for valg av styremedlemmer, gjelder samvirkelova § 69 (styrerepresentasjon) tilsvarende. Banklovkommisjonen går for øvrig ikke nærmere inn på disse bestemmelsene. I kapittel 6 er det videre gitt regler om selskapets virksomhet, herunder krav til kapitaldekning og solvensmarginkapital, samt krav til kapitalforvaltning.

Forsikringsvirksomhetslovens regler om sammenføyning, deling mv. er inntatt i § 3-6. Etter første ledd kan ikke sammenføyning (fusjon) og deling (fisjon) av forsikringsselskaper og morselskaper til forsikringsselskaper, gjennomføres uten Kongens tillatelse. Likt med sammenføyning og deling regnes overtagelse eller avhendelse av en vesentlig del av virksomheten, herunder forsikringsportefølje, jf. loven § 3-6 første ledd annet punktum.

Avvikling av forsikringsselskap skal videre skje etter de regler som er inntatt i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 13. De svarer i stor grad til bestemmelsen i sparebankloven § 47 om avvikling. Etter loven § 13-1 første ledd, skal vedtak om avvikling, oppløsning eller flytting av forsikringsselskap godkjennes av Kongen. Før vedtak kan godkjennes, skal selskapet godtgjøre visse forhold som er ment å beskytte forsikringstakerne og de sikrede. Det vises til forsvl. § 13-1 annet ledd. I visse tilfeller har gjensidige forsikringsselskap plikt til å avvikle selskapet, jf. loven § 13-2. Dette gjelder dersom forsikringsbestanden synker under det som er vedtektsfestet etter loven § 4-3 bokstav c), og forsikringsbestanden ikke øker etter et gitt tidsrom.

Ved omdanning til annen selskapsform er det bestemt at kontrakter inngått med forsikringsselskap før omdanning til annen selskapsform, også etter omdanningen er bindende for forsikringsselskapet og dets medkontrahenter, jf. loven § 13-4.

Etter forsvl. § 13-5 første ledd er det for gjensidige forsikringsselskaper videre bestemt at de kan overdra eiendeler, rettigheter og forpliktelser i sin helhet til et annet gjensidig forsikringsselskap mot at medlemmene blir medlemmer i det overtagende selskapet. Det er også bestemt at aksjelovens regler i kapitlene 13 og 14 og § 4-26 gjelder tilsvarende med unntak av reglene i aksjeloven §§ 13-25 og 14-12, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-5 annet ledd annet punktum.

Banklovkommisjonen går ikke nærmere inn på andre regler knyttet til gjensidige forsikringsselskap, herunder reglene om konserngruppe bestående av sparebank og gjensidig forsikringsselskap i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a V.

3.5 Regler om grunnfondsbevis

3.5.1 Innledning

I forskrift om grunnfondsbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper av 7. februar 2001 nr. 108, er det gitt felles regler for slike egenkapitalinstrumenter. Forskriften samler og opphever tidligere forskrifter om grunnfondsbevis som var knyttet til hver enkelt av de ulike selskapsformene. 2 Utstedelse av grunnfondsbevis er for sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper forankret i lovgivningen. Etter sparebankloven § 2 kan en sparebank utstede omsettelige grunnfondsbevis med representasjonsrett i forstanderskapet. For gjensidige forsikringsselskaper er det forutsatt at garantikapitalen kan opptas ved at det utstedes omsettelige grunnfondsbevis med representasjonsrett i generalforsamlingen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 4-2. Tilsvarende regler for kredittforeninger med representasjonsrett i deres representantskap er ikke fastslått ved lov, men i tidligere forskrift om grunnfondsbevis i kredittforeninger. Nåværende forskrift forutsetter at også slike institusjoner kan utstede grunnfondsbevis.

Etter forskriften § 1 gjelder den for grunnfondsbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper når ikke annet følger av bestemmelsene i forskriften. Utstedelse av grunnfondsbevis i de aktuelle institusjonene skal besluttes av øverste myndighet med flertall som for vedtektsendring, jf. forskriften § 4. For sparebankene innebærer dette at minst to tredeler av de som er til stede under møte i forstanderskapet, og minst halvdelen av alle forstandere stemmer for det, jf. sparebankloven § 5. For gjensidige forsikringsselskaper er ikke slike regler inntatt i forsikringsvirksomhetsloven. Det følger imidlertid av forsikringsvirksomhetsloven § 5-8 om generalforsamling at aksjelovens bestemmelser om generalforsamling får tilsvarende anvendelse på gjensidige selskaper. Etter aksjeloven § 5-18 første ledd er det bestemt at beslutning om vedtektsendring « krever tilslutning fra minst to tredeler så vel av de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen ». Lignende bestemmelser for kredittforeninger er ikke vedtatt i lovs form, men følger normalt av slike finansinstitusjoners vedtekter.

3.5.2 Grunnfondsbevis og grunnfondsbeviskapital

Grunnfondsbevisforskriften § 6 har videre regler om overkursfond. Det er her bestemt at overkurs ved tegning av grunnfondsbevis etter fradrag for omkostninger i forbindelse med tegningen, tillegges et overkursfond. Videre er det bestemt at overkursfondet

«bare kan brukes til:

1. dekning av utgifter ved forhøyelse av grunnfondsbeviskapitalen;

2. dekning av tap som ikke kan dekkes på annen måte, jf. denne forskrift § 28;

3. fondsemisjon, hvis ikke institusjonen har udekket underskudd».

Når det gjelder forhøyelse av grunnfondsbeviskapitalen, er det i forskriften § 7 bestemt at grunnfondsbeviseierne skal ha fortrinnsrett til de nye grunnfondsbevis i samme forhold som de fra før eier grunnfondsbevis i institusjonen. Det er videre bestemt at allmennaksjeloven kapittel 10 om kapitalforhøyelse ved nytegning av aksjer gjelder tilsvarende ved forhøyelse av grunnfondsbeviskapitalen så langt bestemmelsene passer. Banklovkommisjonen finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse bestemmelsene i denne omgang, men viser særlig til avsnitt 6.3.15 nedenfor.

Ved fondsemisjon bestemmer forskriften § 8 at øverste myndighet i institusjonen kan – med flertall som for vedtektsendring – beslutte at grunnfondsbeviskapitalens pålydende skal forhøyes ved overføring av midler som kan utdeles som utbytte eller ved overføring fra overkursfondet. For gjensidige forsikringsselskaper er det inntatt en særbestemmelse i tredje ledd om at grunnfondsbevisenes pålydende ikke kan forhøyes forholdsmessig mer enn garantifondet.

Ved nedsettelse av grunnfondsbeviskapitalen, må det foreligge en beslutning fra øverste myndighet i institusjonen, jf. forskriften § 12. Det beløp nedsettelsen gjelder

«kan bare brukes til:

1. dekning av tap som ikke kan dekkes på annen måte, jf. denne forskrift § 28;

2. utdeling til grunnfondsbeviseiere eller sletting av institusjonens egne grunnfondsbevis etter denne forskrifts § 13 annet ledd

3. avsetning til overkursfond».

Det er videre bestemt at slik nedsettelse av grunnfondsbeviskapitalen krever godkjennelse av Kredittilsynet. Bestemmelsene i allmennaksjeloven §§ 12-1 annet ledd til og med 12-7 gjelder tilsvarende så langt bestemmelsen passer, se forskriften § 12 annet ledd. Dette innebærer blant annet at beslutningen om nedsettelse skal angi nedsettelsesbeløpet og hva det skal brukes til, jf. allmennaksjeloven § 12-1 annet ledd. Banklovkommisjonen finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på de øvrige bestemmelsene i allmennaksjeloven i denne omgang. Det vises for øvrig til avsnitt 6.3.13 nedenfor.

I forskriften § 13 er det ved henvisningen til allmennaksjeloven § 9-1 bestemt at institusjonene som utsteder grunnfondsbevis ikke kan tegne egne grunnfondsbevis. Etter bestemmelsens annet ledd er det imidlertid fastslått at en institusjon kan erverve egne grunnfondsbevis på annen måte enn ved tegning dersom den samlede pålydende verdi av egne grunnfondsbevis etter ervervet ikke overstiger 10 prosent av grunnfondsbeviskapitalen. Det kan videre bare erverves egne grunnfondsbevis dersom institusjonens ansvarlige kapital, fratrukket beholdning av egne grunnfondsbevis, tilfredsstiller finansieringsvirksomhetslovens krav til ansvarlig kapital. Visse bestemmelser i allmennaksjeloven er også her gitt anvendelse så langt de passer. Erverv av egne grunnfondsbevis krever dessuten godkjennelse av Kredittilsynet, jf. forskriften § 13 tredje ledd.

3.5.3 Utbytte, avsetninger og prioritetsforhold

Etter forskriften § 14 om utbytte, er det fastslått at allmennaksjeloven § 3-3a om fond for urealiserte gevinster gjelder tilsvarende for institusjoner som har utstedt grunnfondsbevis. Dette innebærer blant annet at dersom institusjonen vurderer eiendeler til virkelig verdi, skal det settes av til fondet en positiv differanse mellom balanseført verdi av hver enkelt eiendel eller gruppe av eiendeler og deres anskaffelseskost under hensyn til effekten av utsatt skatt, jf. allmennaksjeloven § 3-3a første ledd annet punktum.

I forskriften § 14 annet ledd er det videre bestemt at årlig utbytte av grunnfondsbevis etter vedtak av øverste myndighet i institusjonen, bare kan utdeles fra årsoverskuddet i henhold til det fastsatte resultatregnskapet for regnskapsåret. Utbytte kan ikke settes høyere enn det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter regnskapsårets avslutning, eller som må forutsettes å ville inntreffe.

Summen av det årlige utbyttet og de årlige avsetninger til utjevningsfondet kan ikke utgjøre større andel av korrigert årsoverskudd enn grunnfondsbeviskapitalens, overkursfondets og utjevningsfondets andel av institusjonens korrigerte ansvarlige kapital. Forskriften § 26 om utjevningsfondet, er det redegjort for straks nedenfor. I forhold til sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis, kan den resterende del av overskuddet på inntil 25 prosent utdeles til allmennyttige formål eller avsettes til et gavefond med samme formål, jf. sparebankloven § 28 og foran avsnitt 3.2.3. I forskriften § 14 tredje og fjerde ledd er det videre gitt bestemmelser om korrigert ansvarlig kapital og korrigert årsoverskudd. Banklovkommisjonen viser for øvrig til avsnitt 6.3.9 nedenfor.

Avsetning til utjevningsfondet er regulert i forskriften § 26. Etter bestemmelsens første ledd, kan en institusjon avsette årets overskudd til et utjevningsfond som kan brukes til å opprettholde utbytte til grunnfondsbeviseierne. Videre kan overføringer fra fond for urealiserte gevinster også avsettes til utjevningsfondet. Banklovkommisjonen finner grunn til å nevne her at sparebanknæringen har sett denne ordningen som uheldig, ettersom grunnfondsbeviseiernes eierandel (grunnfondsbevisbrøken) hvert år kan bli redusert dersom den relative andelen som utbetales i form av kontantutbytte som overstiger den relative andelen av avsetningen til sparebankens fond, blir redusert som følge av gavetildelingen. Det vises her til Rammevilkårutvalgets innstiling og forslag for å hindre at det oppstår slik «utvanning», se nedenfor avsnitt 4.4. Etter forskriften § 26 annet ledd er det imidlertid satt visse begrensninger. Det er her fastslått følgende:

«Følgende begrensninger skal gjelde for avsetningsadgangen og anvendelsen av fondet:

1. Summen av de årlige avsetninger til fondet og kontantutbytte kan ikke utgjøre større andel av korrigert årsoverskudd, jf. § 14 femte ledd, enn grunnfondsbeviskapitalens, overkursfondets og utjevningsfondets andel av institusjonens korrigerte ansvarlige kapital, jf. § 14 fjerde ledd.

2. Utbetalinger fra utjevningsfondet kan bare skje når dette er forsvarlig ut fra institusjonens egenkapitaldekning.»

Denne bestemmelsen må således sees i sammenheng med forskriften § 14. Den fastsetter rammene for fordeling av overskudd på henholdsvis kontantutbytte, utjevningsfondet og sparebankens fond. For sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis, vil dessuten sparebankloven § 28 sette rammer for hvor stor del av overskuddet som kan utdeles til gaver (foran avsnitt 3.2.3).

Forskriften § 28 angir videre hvordan de ulike kapitalelementene skal nedskrives i tilfelle en eventuell underskuddssituasjon eller avvikling av institusjonen. Etter bestemmelsens første ledd er følgende prioritetsrekkefølge fastslått: 1) ansvarlig lånekapital, 2) fondsobligasjoner, 3) grunnfondsbeviskapital, 4) overkursfondet og 5) utjevningsfondet, grunnfondet og gavefondet som har lik prioritet. I forskriften § 28 annet ledd er det dessuten bestemt at utjevningsfondet, grunnfondet og gavefondet skal nedskrives forholdsmessig ved en eventuell underskuddssituasjon eller ved avvikling av institusjonen.

I forskriften § 28 tredje ledd er det blant annet gitt særskilte bestemmelser i tilfeller hvor nedskrivningen innebærer at kjernekapitalen eller kapitaldekningen faller under et visst nivå. Banklovkommisjonen viser til avsnitt 6.3.13 nedenfor.

3.5.4 Fusjon og avvikling

Ved fusjon er grunnfondsbeviseierne gitt visse innløsningsrettigheter. Etter forskriften § 25 første ledd er det bestemt at dersom en institusjon har truffet vedtak om å fusjonere med en annen tilsvarende institusjon, kan grunnfondsbeviseiere som representerer minst en tidel av grunnfondsbeviskapitalen kreve at det innkalles til grunnfondsbeviseiermøte for å ta stilling til om grunnfondsbeviskapitalen skal kreves innløst. Med to tredels flertall kan grunnfondsbeviseierne videre beslutte å kreve sine bevis innløst etter markedsverdi. Det er videre gitt visse prosedyre- og innkallingsregler i bestemmelsens sjette og syvende punktum. Disse gjelder imidlertid ikke for gjensidige forsikringsselskaper, jf. forskriften § 25 annet ledd og forutsetningsvis overskriften i forskriften kapittel 4.

Ved avvikling av institusjonen fastslår forskriften § 27 at grunnfondsbeviskapitalen, overkursfondet og utjevningsfondet skal tilfalle grunnfondsbeviseierne forutsatt at alle kreditorer har fått fullt oppgjør. Dette følger også av lovbestemmelser tilknyttet de aktuelle institusjonene. For sparebanker følger det forutsetningsvis av sparebankloven § 47 femte ledd annet punktum. For gjensidige forsikringsselskaper følger dette av forsikringsvirksomhetsloven § 13-1 fjerde ledd annet punktum, jf. aksjeloven §§ 16-4 og 16-7. For kredittforeninger følger det videre forutsetningsvis av finansieringsvirksomhetsloven § 3-6 første ledd tredje punktum.

3.5.5 Andre selskapsrettslige bestemmelser

I grunnfondsbevisforskriften kapittel 3 er det gitt regler om representasjonsrett og stemmerett. Forskriftens bestemmelser om representasjonsrett (§ 16) er forskjellig alt etter hva slags institusjon som har utstedt grunnfondsbevis. For gjensidige forsikringsselskaper er det bestemt at det i vedtektene kan fastsettes representasjonsrett for eierne av grunnfondsbevis i generalforsamlingen, jf. forskriften § 16 første ledd. Dersom selskapet fastsetter dette

«skal følgende gjelde:

1. eierne av grunnfondsbevis skal ikke til sammen kunne avgi stemmer for mer enn 25 prosent av stemmene

2. dersom eierne av grunnfondsbevis representerer mer enn 25 prosent av antall stemmer som er til stede, nedsettes stemmetyngden for det enkelte grunnfondsbevis forholdsmessig».

Etter forskriften § 16 annet ledd er det videre bestemt at gjensidige forsikringsselskaper i vedtektene kan fastsette representasjonsrett for eierne av grunnfondsbevis i representantskapet.

For kredittforeninger og eierforeninger som er morselskap i finanskonsern uten å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, og som har overført virksomhet som kredittinstitusjon til foretak i konsernet jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d) annet punktum, kan det i vedtektene fastsettes at eierne av grunnfondsbevisene skal ha rett til å velge inntil en fjerdedel av medlemmene i representantskapet, jf. forskriften § 16 tredje ledd første punktum. Det er videre bestemt at forskriften § 16 første ledd bokstav b) i så fall skal gjelde tilsvarende, jf. tredje ledd annet punktum.

Etter forskriften § 16 fjerde ledd er det gitt regler for sparebanker som har utstedt omsettelige grunnfondsbevis, jf. sparebankloven § 2 annet ledd. Her er det bestemt at minst en femdel og ikke mer enn to femdeler av forstanderskapets medlemmer og varamedlemmer skal velges av eierne av grunnfondsbevisene etter nærmere bestemmelser i vedtektene.

I forskriften § 17 er det gitt felles regler om stemmerett. Det er her bestemt at hvert grunnfondsbevis gir en stemme. Videre er finansieringsvirksomhetsloven § 2-6 om konsolidering av eierandeler gitt tilsvarende anvendelse.

I forskriften kapittel 4 er det gitt regler om valg av representanter for eierne av grunnfondsbevis i sparebanker og kredittforeninger. Reglene i forskriften §§ 18-24 gjelder således ikke for de gjensidige forsikringsselskaper. Det vises i denne sammenheng til forskriften § 16 første ledd hvor gjensidige forsikringsselskaper i vedtektene kan fast­stette representasjonsrett for eierne av grunnfondsbevis i generalforsamlingen. Slik sett vil regler om valg av representanter for grunnfondsbeviseierne være unødvendig. Det nevnes i denne sammenheng at eksempelvis Gjensidige Forsikring BA, som har utstedt grunnfondsbevis, gjennom vedtektene gir alle grunnfondsbeviseierne representasjonsrett i generalforsamlingen. Det vises for øvrig til kapittel 5 nedenfor hvor ordningen for grunnfondsbevis i Gjensidige Forsikring BA er gjennomgått.

Banklovkommisjonen finner ellers ikke grunn til å gå nærmere inn på innholdet av bestemmelsene i grunnfondsbevisforskriften kapittel 4, og det legges opp til at disse reglene fortsatt skal gjelde, se nedenfor avsnitt 13.4.

4 Oversikt over Rammevilkårutvalgets innstilling

4.1 Innledning

Siden 1970- og 80-tallet har antall sparebanker blitt kraftig redusert særlig som følge av omfattende fusjoner i sparebanknæringen. På nåværende tidspunkt består næringen av tre typer sparebanker: De tradisjonelle sparebanker (det vil si grunnfondskapitalbanker), grunnfondsbevisbanker og aksjesparebanker. I tillegg er det dessuten flere sparebanker som samarbeider og ulike allianser innenfor sparebanksektoren. 3 Omdanningen av Gjensidige NOR og fusjonen mellom Sparebanken Sogn og Fjordane og Sparebanken Flora Bremanger hvor en tradisjonell sparebank fusjonerte med en grunnfondsbevisbank, innebar et behov for å vurdere hvilke konsekvenser tilsvarende eller lignende omstruktureringer ville få for sparebanksektoren. Sparebankforeningen så behov for å undersøke alternative modeller der egenkapitalen i en overdratt bank blir værende i lokalsamfunnet. Videre ble det aktuelt å analysere en modell der flere mindre sparebanker omdannes til aksjebanker helheid av sparebankstiftelser, og at sparebankene deretter fusjonerer til en stor aksjesparebank. Det videre utredningsarbeidet for den såkalte «struktursaken» ble av foreningens styre satt bort til et eget utvalg – Rammevilkårutvalget – med en bred sammensetning som representerte de ulike grupperinger og interesser i sparebanknæringen.

Av hensyn til den videre fremstillingen og sammenfatingen av utvalgets forslag og begrunnelser, har Banklovkommisjonen funnet det hensiktsmessig å gjengi utvalgets mandat:

«I de nærmeste årene vil det skje betydelige markedsmessige og regulatoriske endringer i finansmarkedet som sparebankene må tilpasse seg. Dette aktualiserer spørsmålet om sparebankenes ulike organisasjonsformer (tradisjonelle sparebanker, grunnfondsbevisbanker og aksjesparebanker) har rammevilkår som gir tilstrekkelig fleksibilitet til å møte denne utviklingen på en aktiv og fremtidsrettet måte.

Utvalget skal vurdere overordnede trender og utviklingstrekk som kan påregnes å bli viktige for sparebankene i de nærmeste år. Det legges til grunn at sparebankene skal ha som mål å opprettholde sin ledende posisjon som nasjonalt baserte, lokalt forankrede og effektive banker med høy kompetanse, tilgjengelighet og konkurransekraft. En primær målsetting for sparebankene er å drive aktiv bankvirksomhet i tråd med sparebankverdiene.

Utvalget skal legge til grunn at det fortsatt skal være opp til den enkelte bank ut fra egen strategi å treffe beslutninger om sin fremtid. Sparebankforeningen skal ikke ha oppfatninger om den enkelte banks valg av strukturell løsning.

Utvalget skal gjennomgå og analysere behovet for endringer i regelverket for at sparebankene skal ha tilfredsstillende handlingsrom. Det skal i denne forbindelse bl.a. tas utgangspunkt i administrasjonens rapport om «Strukturelle problemstillinger ved fusjoner mellom sparebanker» og påfølgende diskusjoner på bankkonferansene 2006. Spesielt bør drøftes:

• hvordan det best mulig kan legges til rette for en fortsatt aktiv og livskraftig norsk sparebanknæring,

• hvilke føringer som skal legges på formuesanvendelsen ved avvikling og sammenslutning av sparebanker,

• mulige behov for endringer i reglene for gaveinstituttet,

• mulige endringer i lovkravet om at sparebankstiftelsen skal ha et «langsiktig og stabilt formål med sitt eierskap»,

• om 10 prosentkravet skal videreføres som nedre grense for å kunne bruke begrepet sparebank, og om stiftelsen skal forbli sparebankstiftelse så lenge det er midler,

• om behov for alternative modeller, jfr. særlig den såkalte «Telemarkmodellen», d.v.s. der flere mindre sparebanker omdanner seg til aksjesparebanker heleid av sparebankstiftelser, og at disse deretter fusjonerer til en aksjesparebank. Det bør også vurderes en analog grunnfondsbevismodell.

Det forutsettes at utvalget innenfor realistiske rammer også drøfter mulige sparebankpolitiske og strukturpolitiske konsekvenser av sine forslag.

Utvalget skal avgi sin innstilling innen 31.12. 2006. Dersom det i mellomtiden skjer avklaring på myndighetshold i forhold som berører mandatet, kan dette tilsi raskere behandling i utvalget.»

Rammevilkårutvalget avga sin innstilling 15. desember 2006. Av særlige hensyn bak utvalgets drøftelser og forslag, står sparebankenes lokale tilhørighet og bidrag til lokalt samfunns- og næringsliv. I dette henseende la utvalget til grunn at hovedspørsmålet er hvor stor fleksibilitet det bør legges opp til med hensyn til hvilke strukturelle valg sparebankene skal ha, jf. innstilingen side 25. Som utgangspunkt uttalte Rammevilkårutvalget – i dette henseende – at «det bør være stor fleksibilitet, og at denne bør økes i forhold til nåværende nivå». Utvalget tar utgangspunkt i de tre sparebankmodellene (tradisjonell sparebank, grunnfondsbevisbank og aksjesparebank) og undersøker rammevilkårene under den enkelte modell. Forslagene og vurderingene fra utvalget viser at det må legges opp til atskillig fleksibilitet for bankene, slik at de ut fra egne prioriteringer og strategiske valg kan finne fram til konkrete løsninger som best tjener banken, dens kunder og berørte lokalsamfunn. Viktigheten av å videreføre en sterk norsk sparebanknæring har vært et sentralt moment i utvalgets utredningsarbeid.

I det følgende gis en sammenfatning av de forhold som utvalget redegjorde nærmere for. I tilknytning til hvert tema ga utvalget sin vurdering av om det burde foreslås endringer av gjeldende regler og eventuelt det nærmere innholdet av endringsforslaget. Dette henspeiler seg på bestemmelser i sparebankloven av 24. mai 1961 nr. 1, finansieringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 nr. 40 og forskrift om grunnfondsbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper av 7. februar 2001 nr. 108. Banklovkommisjonen har imidlertid ikke funnet grunn til å gjengi utvalgets konkrete forslag til endringer i de nevnte regelverk. Utvalgets forslag til tiltak fremgår imidlertid forholdsvis klart av de vurderinger som fremkommer i innstillingen og som gjengis i dette kapitlet. Ettersom det i avsnitt 3 flg. foran er redegjort for gjeldende rett på sparebankområdet har heller ikke Banklovkommisjonen sett det hensiktsmessig å gå nærmere inn på utvalgets beskrivelse av gjeldende rett enn det som er nødvendig av fremstillingsmessige grunner.

4.2 Strukturmodeller

4.2.1 Innledning

Utvalget undersøker alternative modeller for omstruktureringer for sparebankene. Sparebankloven § 47 har tradisjonelt dannet det rettslige grunnlaget for fusjoner, i tillegg til at den også åpner for at en bank overdrar aktiva og passiva til en annen bank. Dette omfatter både tradisjonelle sparebanker, grunnfondsbevisbanker og aksjesparebanker. De siste årene har det imidlertid vært fremme en rekke alternative modeller for omstruktureringer i sparebanksektoren, hvorav noen er særskilt fremhevet. Utvalget peker imidlertid på at det er viktig å se rammevilkårene under den enkelte modell, slik at alle modellene er «levedyktige», herunder at ingen av modellene blir negativt diskriminert. Det foreslås for øvrig ingen endringer i det generelle hjemmelsgrunnlag som åpner for omdanning til aksjeselskap. Viktigheten av at det faktisk er en reell adgang til omdanning, er sett på som viktig dersom det er et begrunnet behov for å kunne bedre sparebankens tilgang til egenkapital. Dette er et strukturpolitisk spørsmål vedrørende myndighetenes mulighet til å godkjenne eller nekte en omdanning. Disse spørsmålene er drøftet nærmere i avsnitt 8.2 nedenfor. Utvalget reiser for øvrig spørsmålet om omdanningsadgangen skal utvides til også å omfatte strukturelle behov, se nedenfor avsnitt 4.2.2 om Telemarkmodellen.

Hallingdalmodellen er redegjort for i større detalj enn de andre modellene. Dette vedrører konvertering av sparebank til grunnfondsbevisbank når sparebanken har utstedt grunnfondsbevis. Utvalget foretok en gjennomgang av denne modellen i innstillingen, men tok forbehold om at enkelte forhold måtte utredes nærmere, særlig ved konvertering av sparebankfondet i banker som allerede har utstedt grunnfondsbevis. Dette ble gjort i oppfølgingsnotat til innstillingen som ble sendt både Banklovkommisjonen og Finansdepartementet 16. april 2007. Under beskrivelsen av Hallingdalmodellen i avsnitt 4.2.3 nedenfor redegjøres først for de situasjoner hvor sparebanken som konverteres til grunnfondsbevisbank ikke allerede har utstedt grunnfondsbevis. Til slutt redegjøres det for den situasjon hvor sparebanken har utstedt grunnfondsbevis hvor mye av beskrivelsen og utvalgets vurderinger er hentet fra det ovennevnte oppfølgingsnotatet.

4.2.2 Telemarkmodellen

Telemarkmodellen er basert på at flere sparebanker omdannes til bank i aksjeselskaps form, hver heleid av en sparebankstiftelse, og deretter fusjonerer til én stor aksjesparebank. Samtlige aksjer i den sammenslåtte banken blir fordelt ut fra kapitalforholdene mellom de sparebankstiftelsene som eide de fusjonerende bankene. Modellen bygger på aksjeomdanningsmodellen og innebærer at det kan etableres en større bank, samtidig som den lokale tilknytningen opprettholdes gjennom stiftelsens eierinnflytelse som aksjeeier, og gjør det mulig å støtte allmennyttige formål i de områder hvor bankene har sin opprinnelse.

Modellen reiser imidlertid spørsmål ved rekkevidden av omdanningsadgangen, blant annet om disse overhodet kan benyttes når omdanningen er begrunnet ut fra strukturformål og ikke kapitalformål, og om enkelte av reglene om sparebankstiftelser passer for slike tilfelle. Lovendringene som åpnet for omdanning i 2002, er etter utvalgets oppfatning generell, og motivene utelukker ikke også at strukturelle behov kan være relevante hensyn for omdanning. Flertallet av utvalgsmedlemmene mener det bør vektlegges om en omdanningsløsning vil gi en spesiell positiv effekt for kjerneområdet som vil bli betjent av den omdanningssøkende sparebanken, jf. innstillingen side 27.

Utvalget påpeker at finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 om vedtak om omdanning ikke tar hensyn til etterfølgende sammenslåinger. I tråd med dette foreslår utvalget at det i fjerde ledd inntas en presisering om at kravet til at stiftelsen skal ha et langsiktig og stabilt eierskap også gjelder i forhold til en bank (og dens morselskap) som den omdannede sparebank måtte bli sammenslått med. Det vises for øvrig til avsnitt 4.3.2 punkt 1) nedenfor om sparebankstiftelsen og utvalgets vurderinger av de nåværende regler for slike stiftelser.

Modellen har også en side mot reglene i sparebankloven § 1 fjerde ledd om at en omdannet sparebank ikke kan benytte «sparebank» i sitt navn dersom stiftelsen som er opprettet ved omdanningen eier mindre enn 10 prosent av aksjene i den omdannede sparebanken, jf. også finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 sjette ledd. Dersom ingen av stiftelsene oppnår denne eierandelen i den fusjonerte banken, vil ikke banken kunne benyttet «sparebank» i sitt navn. Utvalget mener dette kan løses ved at reglene endres slik at stiftelsenes eierandel konsolideres dersom stiftelsene har inngått vedtektsfestet samarbeid om eierskap i banken, og at finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 sjette ledd oppheves. Det vises for øvrig til avsnitt 4.3.2 nedenfor om stiftelsens adgang til å være en sparebankstiftelse selv om eierandelen i den omdannede banken er mindre enn 10 prosent.

4.2.3 Hallingdalmodellen

Som nevnt i avsnitt 4.2.1 foran, har Hallingdalmodellen vært gjenstand for en forholdsvis bred vurdering og drøftelse. Utover innstillingen har Rammevilkårutvalget i et oppfølgingsnotat gjennomgått de særlige forhold ved konvertering av sparebank til grunnfondsbevisbank når sparebanken har utstedt grunnfondsbevis. Dette behandles særskilt nedenfor i punkt 2) til 5). I punkt 1) tas det utgangspunkt i at alle deltakende banker er tradisjonelle sparebanker.

Hallingdalmodellen representerer ulike strukturelle løsninger og er alle basert på konvertering av grunnfondskapital til grunnfondsbeviskapital, og at grunnfondsbevisene overføres til sparebankstiftelse. Modellen skal kunne benyttes ved sammenslåing av flere sparebanker, blant annet slik at kapital i de deltagende banker kan bevares for lokalmiljøene, men modellen omfatter også de tilfeller hvor en sparebank erverver annen sparebank mv. mot vederlag i grunnfondsbevis.

Det er således ulike alternativer under Hallingdalmodellen, men alle er ment å ivareta samme hensyn: Bankvirksomheten organiseres etter sparebankloven, eierinstrumentet skal være grunnfondsbevis, verdier som er bygget opp gjennom sparebankvirksomheten skal forvaltes av en lokal stiftelse og modellene skal bygge på kjente trekk i sparebanklovgivningen. Utvalget mener at Hallingdalmodellen er et godt alternativ til aksjeomdanningsmodellen og at den til en viss grad vil avhjelpe utvanningseffekter, jf. for så vidt nedenfor avsnitt 4.4.

1) Hallingdalmodellen innebærer at en sparebank konverterer det meste av sparebankens grunnfondskapital til grunnfondsbeviskapital, hvoretter grunnfondsbevisene overføres vederlagsfritt til en sparebankstiftelse. Modellen antas å være et godt grunnfondsbevisalternativ til omdanning til bank i aksjeselskaps form. Modellen forutsetter imidlertid en endring av regelen om at grunnfondsbevis skal innbetales i penger, og at det åpnes for at en sparebankstiftelse kan være forvalter av grunnfondsbevis.

Hallingdalmodellen åpner også for en sammenslåing av flere tradisjonelle sparebanker etter at alle deltakende banker først foretar en konvertering til grunnfondsbevisbank, noe som skal medføre at grunnfondsbevisene som den sammenslåtte banken vil overta ansvaret for, blir fordelt mellom samtlige sparebankstiftelser. Det vil imidlertid oppstå særlige spørsmål ved et slikt ombytte av grunnfondsbevis, herunder verdsettingsspørsmål som må avklares ved avtale, eller hvis én eller flere av de deltagende sparebanker allerede har grunnfondsbeviskapital.

Modellen åpner også for en sammenslåing av flere sparebanker, hvor én bank konverterer grunnfondskapital til grunnfondsbeviskapital, og hvor de øvrige banker overdrar aktiva og passiva til den overtagende banken mot oppgjør i grunnfondsbevis. De overdragende banker blir deretter avviklet, og de grunnfondsbevis den enkelte bank har mottatt, blir tilført en sparebankstiftelse.

2) Ved konvertering av grunnfondskapital til grunnfondsbevis tilordnet en stiftelse når sparebanken allerede har utstedt grunnfondsbevis, er det særlig forholdet til stemmerettsregler og prioriteten til den nye klasse av grunnfondsbeviskapital som er problematisk. Der hvor det er andre grunnfondsbeviseiere, kan sparebankstiftelsen få en dominerende innflytelse som største eier av grunnfondsbevis. En slik posisjon kan gjøre det vanskelig å få eiere av grunnfondsbevis til å medvirke til en konvertering av grunnfondet. Etter utvalgets mening bør det derfor åpnes for en regulering av stemmeretten utover de gjeldende regler, jf. sparebankloven § 8 annet ledd og foran avsnitt 3.2.2. Den mest fleksible løsningen vil etter utvalgets oppfatning være å regulere stemmeretten i vedtektene. Hver sparebank kan da selv tilpasse reguleringen av stemmeretten i egne vedtekter. Utvalget foreslår etter dette en endring i grunnfondsbevisforskriften § 17 om stemmerett, se for så vidt avsnitt 3.5.5 foran.

Omklassifisering av egenkapital gjennom konvertering av egne fonds til grunnfondsbeviskapital reiser ikke spesielle spørsmål i forhold til reglene om kapitaldekning og ansvarlig kapital. Både sparebankens egne fonds og grunnfondsbeviskapital er klassifisert som likestilt kjernekapital etter forskriften om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner m.v. § 3 nr. 2, 3, 4 og 5.

Utvalget antar at konvertering av sparebankens egne fonds til grunnfondsbeviskapital vil reise prioritetsspørsmål i forhold til utstedt grunnfondsbeviskapital. En slik omklassifisering vil redusere den fortrinnsrett som er gitt utstedt grunnfondsbeviskapital etter grunnfondsbevisforskriften § 28 og kan ikke gjennomføres uten at grunnfondsbeviseierne samtykker i en prioritetsvikelse. Utvalget angir et alternativ slik at grunnfondsbevisene deles i to klasser, men fastslår at dette vil etablere to markeder og to priser for sparebankens grunnfondsbevis, noe som vil komplisere en børsnotering, jf. oppfølgingsnotatet side 3. Det naturlige vil etter utvalgets oppfatning være å gjennomføre konvertering av grunnfond til grunnfondsbeviskapital med lik prioritet som øvrig grunnfondsbeviskapital. Utvalget legger til grunn at konvertering av grunnfond til grunnfondsbeviskapital ikke skiller seg fra de løsninger som gjelder for aksjer som finansielt instrument utover at det dreier seg om grunnfondsbevis. Slik regelverket for omdanning av selveiende finansinstitusjoner til aksjeselskaper/allmennaksjeselskaper er utformet, er det ifølge utvalget vanskelig å se at det på prinsipielt grunnlag kan reises innvendinger mot at den eierløse kapitalen omdannes til grunnfondsbeviskapital eiet av en sparebankstiftelse.

3) Ved forhøyelse av grunnfondsbeviskapitalen skal grunnfondsbeviseierne ha fortrinnsrett til å tegne nye grunnfondsbevis, jf. grunnfondsbevisforskriften § 7. Utvalget vurderer det slik at grunnfondsbevisforskriften ikke utgjør noe selvstendig grunnlag for å hindre konvertering av sparebankens egne fonds til grunnfondsbeviskapital dersom vedtaket treffes med to tredeler flertall, se oppfølgingsnotatet side 5. Dette vil være situasjonen ved de ordinære emisjoner rettet mot stiftelsen i forbindelse med nyutstedelse av grunnfondsbevis.

I tilfeller hvor det skal skje en konvertering av sparebankens egne fond, forutsetter utvalget, som nevnt i punkt 1) foran, en endring av regelen om at grunnfondsbevis skal innbetales i penger, og at det åpnes for tingsinnskudd.

4) I samsvar med utvalgets oppfatning om at det naturlige vil være å gjennomføre konvertering av grunnfond til grunnfondsbeviskapital med lik prioritet som øvrig grunnfondsbeviskapital, antar utvalget at grunnfondsbeviseiernes interesser må gis beskyttelse. Dette følger direkte av at grunnfondsbeviskapitalens prioritet endres. En konvertering av sparebankens fond til grunnfondsbeviskapital vil påvirke alle grunnfondsbeviseierne som får sine rettigheter redusert. Etter utvalgets oppfatning kan det derfor argumenteres for at et kvalifisert flertall av grunnfondsbeviseierne må stemme for en slik konvertering. Utvalget viser til at en i forskriften om grunnfondsbevis har valgt en litt annen tilnærming ved fusjon, jf. grunnfondsbevisforskriften § 25 og foran avsnitt 3.5.4. Her kan ikke grunnfondsbeviseierne påvirke selve fusjonsbeslutningen, men et kvalifisert flertall kan kreve grunnfondsbeviskapitalen innløst. Av hensyn til enkelthet og sammenheng i regelverket, tilsier dette etter utvalgets oppfatning, at man velger samme løsning ved konvertering av sparebankens fond som ved fusjoner, jf. oppfølgingsnotat side 7.

5) Et annet spørsmål er hvordan emisjonen skal prises, det vil si fordelingen av konvertert kapital mellom grunnfondsbeviskapital og overkursfond. Det naturlige er etter utvalgets oppfatning at sparebankens fond konverteres til grunnfondsbeviskapital til bokført verdi uavhengig av om sparebanken allerede har utstedt grunnfondsbevis, jf. således også konvertering av tradisjonelle sparebanker. Ved å bruke bokførte verdier, vil den utstedte grunnfondsbeviskapitalens andel av sparebankens samlede ansvarlige kapital opprettholdes også etter konverteringen. Utvalget legger da til grunn at sparebankens fond fordeles på overkursfond og grunnfondsbevis i samme forhold som grunnfondsbevisbrøken før konverteringen. Ved bruk av børskurs, vil det etter utvalgets oppfatning skje en forskyvning i favør av utstedt grunnfondsbeviskapital som ville øke sin relative andel av sparebankens ansvarlige kapital i forhold til situasjonen før konverteringen. Ved å bruke bokførte verdier, vil sparebankens skjulte verdier kunne fordeles likt mellom konvertert kapital og utstedt grunnfondsbeviskapital, jf. oppfølgingsnotatet side 3.

6) Rammevilkårutvalget har ikke gått inn på de skattemessige forhold som kan reise særskilte problemstillinger under Hallingdalmodellen. Utvalget viser for øvrig til at grunnfondsbevisene overføres til den avviklende bank som betaling for avgivelse av kapital, for deretter å bli overføret til stiftelsen. Dette spørsmålet ble heller ikke videre utredet i utvalgets oppfølgingsnotat.

4.2.4 Terramodellen

Terramodellen innebærer at det gjennomføres en fullstendig sammenslåing etter sparebankloven § 47 av to eller flere tradisjonelle sparebanker uten at vederlag ytes av den sammenslåtte banken. Det opprettes heller ingen stiftelse for den banken som avvikles. Den fusjonerte banken vil normalt videreføre virksomheten i de deltagende bankenes lokalområder. Ettersom det vil være det til enhver tid sittende forstanderskap i den fusjonerte banken som avgjør til hvilke formål, og i hvilke områder, det skal gis gaver, er det reist spørsmål om det er mulig å sikre at de ulike lokalområder for de deltagende bankene blir tilgodesett med avkastning og gavetildelinger i samsvar med de midler som var bygget opp i de respektive områder.

I den sammenslåtte banken kan det imidlertid etableres en slags «simulert» – vedtektsfestet – deling av tilført grunnfondskapital basert på størrelsesforholdet mellom grunnfondskapitalen i de deltagende bankene. Formålet er å sikre at opptjent kapital i hver av bankene fortsatt sikres for det området der kapitalen er opparbeidet, slik at de aktuelle områder får en forholdsmessig del av overskuddet i den sammenslåtte banken i form av årlige gaver til allmennyttige formål. Det er imidlertid ikke gitt at bokført grunnfondskapital er representativ for en banks reelle – markedsmessige – verdi, og en må regne med at den vedtektsfestede fordeling vil måtte fastsettes ved avtale.

Et tilsvarende alternativ kan være at den overtagende banken som fastsatt i planen for sammenslåingen, yter vederlag til de overdragende banker i form av grunnfondsbevis til de avviklende banker. En kan imidlertid ikke alltid gå ut fra at fordelingen av vederlaget vil bli bestemt av bokførte verdier. Grunnfondsbevisene mottatt av hver bank forutsettes å bli overført til en sparebankstiftelse som vil motta utbyttet tilordnet grunnfondsbevisene. Utvalget forutsetter her at sparebankloven § 47 åpner for at det kan opprettes en stiftelse ved avvikling av banken, se nærmere om Rammevilkårutvalgets synspunkt på de nåværende regler om formuesanvendelse ved avvikling i avsnitt 4.3 nedenfor.

4.2.5 Tingvollmodellen

Tingvollmodellen er basert på en tidligere konsesjonssak. Tingvoll Sparebank hadde inngått avtale om å overdra sin virksomhet til Sparebanken Møre som dermed ville overta aktiva og passiva i Tingvoll Sparebank. Sparebankloven § 47 antas å åpne for en slik modell. Størrelsen av vederlaget var fastsatt i avtalen etter forhandling mellom partene. Vederlaget fra Sparebanken Møre var etter avtalen forutsatt gjort opp dels ved nye grunnfondsbevis utstedt av Sparebanken Møre ved konvertering av grunnfondskapital, og dels gjennom Sparebanken Møres egne grunnfondsbevis eller kontant betaling. Tingvoll Sparebank skulle deretter avvikles – omdannes – til en stiftelse som eier av grunnfondsbevis og annet vederlag fra Sparebanken Møre. 4

Rammevilkårutvalget la til grunn at denne modellen ville vært aktuell, særlig ut fra de forslag som fremmes i forhold til formuesanvendelsen ved avvikling av og sammenslutning av banker, se nedenfor avsnitt 4.3. Utvalget presiserer at også tradisjonelle sparebanker og aksjesparebanker – ut fra gjeldende rett og de nevnte forslag som fremmes i forhold til formuesanvendelsen – må kunne benytte denne modellen ved at «innmat» kjøpes kontant og at den overdragende bank avvikles ved at mottatte kontanter, fratrukket eventuelle forpliktelser, overføres en stiftelse.

4.2.6 Sparebanken Sogn og Fjordane og Gjensidige Forsikring

Også denne modellen var basert på en konkret sak og innebar at Sparebanken Sogn og Fjordane skulle omdannes til aksjesparebank. Aksjene skulle i utgangspunktet eies av en stiftelse som skulle opprettes ved omdanningen. Stiftelsen var forutsatt å selge 34 prosent av aksjene i den omdannede banken til Gjensidige med mulighet for videre nedsalg. Gjensidige skulle deretter skyte denne aksjeposten inn som tingsinnskudd i holdingselskapet Gjensidige Bank Holding AS. Dette holdingselskapet skulle eies av Gjensidige og stiftelsen med henholdsvis 90 og 10 prosent av aksjene. Holdingselskapet skulle videre eie samtlige aksjer i en ny nasjonal nettbank gjennom Gjensidige Bank ASA. Kredittilsynet har i sin tilråding av 20. juni 2006 til Finansdepartementet lagt til grunn at det er betydelig usikkerhet i forhold til stiftelsens uavhengighet og langsiktighet. 5

Rammevilkårutvalget pekte på at det er vanskelig å vurdere alle sidene av denne saken. Det ble vist til at saken gjaldt et større strategisk samarbeid som omfattet mer og noe annet enn en ren omstrukturering innen banksektoren. Utvalget anså at saken på prinsipielt grunnlag dreide seg om anvendelsen av reglene for omdanning til aksjesparebank, og viste til sine vurderinger i forhold til Telemarkmodellen, se foran avsnitt 4.2.2.

4.3 Formuesanvendelse ved strukturendringer

4.3.1 Formuesanvendelse ved avvikling av en sparebank etter fusjon eller overdragelse til annen sparebank

Utvalget gjennomgår gjeldende regler i sparebankloven § 47 når det gjelder avvikling og sammenslutning av sparebanker. Disse reglene er det redegjort for i avsnitt 3.2.4 foran. Når det gjelder det nærmere innholdet av disse reglene, vises det derfor til dette avsnittet.

Rammevilkårutvalget fastslår at sparebankloven § 47 skiller mellom de tilfeller hvor en sparebank sluttes sammen med eller overdras til en annen bank. Nærmere regler om dette er det imidlertid bare gitt for de tilfeller hvor en sparebank sluttes sammen med eller overdras til en forretningsbank. Her skal det fastsettes et overtagelsesbeløp som skal gå til fremme av sparebankvirksomhet, jf. sparebankloven § 47 sjette ledd, jf. femte ledd. Tilfeller hvor en sparebank «kjøper opp» en annen sparebank har tidligere ikke vært like aktuelt. Dette er imidlertid en sentral problemstilling i forhold til Tingvollmodellen, jf. foran avsnitt 4.2.5. Utvalget viser til at Kredittilsynet i sin innstilling av 25. januar 2006 til Finansdepartementet har fastslått at det ved sammenslutninger mellom sparebanker har vært en selvfølge at alle midler skal inn i den sammenslåtte sparebankens fond. Utvalget legger til grunn at Kredittilsynet med dette utelukker overdragelsesalternativet mellom sparebanker, og at dette ikke kan være riktig lovforståelse. Det foreslås derfor at bestemmelsen i sparebankloven § 47 om sammenslutning og overdragelse ikke er knyttet opp til forholdet mellom sparebank og forretningsbank, men mellom sparebank og bank slik at både sparebank og forretningsbank omfattes.

Videre ser utvalget på spørsmålet om formuesanvendelsen ved avvikling, herunder overdragelse til forretningsbank. Utvalget viser til at lovmotivene er antatt å innebære at det overskytende i en avviklet sparebank skal tilføres egenkapitalen i en annen eller i en ny sparebank hvis valgdistrikt omfatter distriktet til den avviklede bank. 6 Det vises for øvrig til avsnitt 4.2.4 foran om Terramodellen. I forhold til Tingvollmodellen er et sentralt spørsmål i hvilken grad dette er til hinder for at overtagelsesbeløpet eies og forvaltes av en stiftelse. Utvalget mener at eventuelle overskytende midler ved avvikling av en sparebank skal overføres til en stiftelse og at dette skal komme eksplisitt til uttrykk i sparebankloven § 47. Utvalget legger også til grunn at disse reglene knyttes direkte til regelverket for sparebankstiftelser etablert ved omdanning til aksjesparebank etter finansieringsvirksomhetsloven.

Utvalget bemerker at forslaget innebærer at en går bort fra nåværende regel om at departementet skal oppnevne en nemnd ved overdragelse til forretningsbank. En slik regel kan etter Rammevilkårutvalgets oppfatning anses som en usaklig forskjellsbehandling og hinder for fri bevegelse av kapital som kan fremtre som tvilsom i forhold til EU-reglene. Endringen innebærer etter utvalgets syn at det blir like regler for formuesanvendelsen enten det gjelder overdragelse til sparebank eller forretningsbank.

4.3.2 Sparebankstiftelsen

1) Rammevilkårutvalget ser for det første nærmere på bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 syvende ledd om stiftelsens formål og eierskap. Innholdet av denne bestemmelsen er det for øvrig redegjort for i avsnitt 3.3.2 foran.

Utvalget stiller spørsmål ved om det foreligger noen reelle grunner til at eierstiftelsen i en omdannet sparebank skal være undergitt noen andre lovbestemte formålskrav enn stiftelser som etableres på grunnlag av overdragelse av sparebank til annen bank, jf. forslaget fra utvalget i avsnitt 4.3.1 foran. Det reises spørsmål ved om eierstiftelsen skal ha sin primære «lovbundne» lojalitet overfor aksjesparebanken eller om dens grunnleggende oppgave skal være å fremme sparebankformål i de(t) område(r) dens midler er generert, jf. innstillingen side 38. Utvalget foreslår at sistnevnte formål inntas i finansieringsvirksomhetsloven, og at kravet om at stiftelsen skal ha et langsiktig og stabilt eierskap opprettholdes.

Som nevnt i avsnitt 4.2.2 foran, mener utvalget – som følge av Telemarkmodellen – at kravet om langsiktig og stabilt eierskap også skal gjelde for den bank den omdannede banken måtte inngå i, eller deres morselskap. Utvalget legger også til grunn at sparebankloven § 28 om gavetildeling vil være styrende for begge typer stiftelser, jf. forslaget om at overskytende midler skal legges inn i en stiftelse enten det dreier seg om avvikling, fusjon eller overdragelse.

2) For det andre vurderer utvalget reglene i finansieringsvirksomhetsloven om stiftelsens forhold til banken. Utvalget slutter seg til nåværende regler som skal styrke stiftelsens selvstendighet og sikre etterlevelse av dens formålsbestemte interesser. Når det gjelder uavhengighetskravet «den andre veien», det vil si stiftelsens innflytelse i banken eller dens morselskap, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 syvende ledd, mener utvalget at det gjør seg gjeldende andre hensyn, jf. innstillingen side 40. Etter utvalgets oppfatning er det naturlig at stiftelsen skal kunne utøve aktiv eierinnflytelse i samsvar med generelle prinsipper om god eierstyring og selskapsledelse. Det bemerkes at gjeldende bestemmelser ikke er til hindre for at stiftelsens ansatte og tillitsvalgte opptrer som eier på bankens eller dens morselskaps generalforsamling. Bestemmelsene hindrer imidlertid at stiftelsens ansatte og tillitsvalgte er styremedlemmer i banken eller dens morselskap.

Utvalget legger til grunn at stiftelsen som eier bør ha rett til å være representert i bankens styre eller andre organer hvor eierne kan være representert direkte eller indirekte. Imidlertid mener utvalget at stiftelsen ikke bør få en helt dominerende stilling i bankens styre, og foreslår at stiftelsens ansatte eller tillitsvalgte ikke skal kunne ha flertall av medlemmene i bankens styre. I tråd med dette foreslår utvalget visse tilføyelser i finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 syvende ledd.

3) For det tredje drøfter utvalget sammensetningen av stiftelsens generalforsamling. Det vises til finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 fjerde ledd og at bestemmelsen må anses å være preget av Banklovkommisjonens forslag om forstanderskapets sammensetning i sparebankloven § 8. Utvalget reiser spørsmålet om det kan være grunn til å diskutere nærmere om det næringspolitisk gjør seg gjeldende andre hensyn ved sammensetningen av stiftelsens generalforsamling enn i forstanderskapet til en sparebank, jf. innstillingen side 41. Det kan etter utvalgets oppfatning være hensyn som taler for at sammensetningen av generalforsamlingen i en sparebankstiftelse bør være en annen enn i forstanderskapet til en operativ sparebank, idet representasjon fra den omdannede banks ansatte og eventuelle grunnfondsbeviseiere er uaktuelt. Etter utvalgets syn er det imidlertid hensiktsmessig å videreføre den fleksibilitet som ligger nedfelt i gjeldende lovverk. Utvalget legger vekt på at dette innebærer at stiftelsen blir «kundestyrt» i den forstand at generalforsamlingens flertall skal være kundevalgte, samtidig som det offentlige skal være representert. Det nærmere representasjonsforhold mellom disse to grupperinger må fastsettes i vedtektene. Utvalget fremmer derfor ingen forslag til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 fjerde ledd.

4) For det fjerde reiser utvalget spørsmålet om stiftelsen skal forbli sparebankstiftelse uansett eierandel i den omdannede sparebanken. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 sjette ledd krever at stiftelsen har en eierandel på minimum 10 prosent av aksjene i den omdannede sparebanken, eller dens eventuelle morselskap, for at de særlige reglene i loven, herunder krav om tilsyn fra Kredittilsynet, skal komme til anvendelse jf. for så vidt foran avsnitt 3.3.3. Utvalget viser til at sparebanknæringen under lovendringene som åpnet for omdanning av sparebanker i 2002, gikk inn for regelen hvor stiftelsens eierandel minimum burde ligge på dette nivået for at banken skulle kunne betegnes som sparebank. Det samme gjaldt også stiftelsens adgang til å være en sparebankstiftelse. Begrunnelsen var at en lavere eierandel ville kunne medføre at stiftelsen ikke har den nødvendige robusthet til å utgjøre et effektivt oppkjøpsvern for banken. Det ble videre antatt at den heller ikke med tilstrekkelig tyngde kunne medvirke til å videreføre sparebankens identitet og tradisjonelle forretningsidé, jf. innstillingen side 41 og 42.

Utvalget ser det imidlertid slik at det er viktig at stiftelsen kan videreføre sparebanktradisjoner selv om eierandelen faller under 10 prosent. Det sentrale blir da stiftelsens formål, slik at midlene fra den omdannede sparebanken forvaltes i samsvar med sparebanktradisjonen og i interesse av den kommune eller region hvor kapitalen er opptjent over generasjoner. Etter utvalgets oppfatning synes det svært tilfeldig at disse verdiene ikke lenger skal være underlagt de samme lovmessige sparebankformål straks grensen på 10 prosent er underskredet. Utvalget foreslår i tråd med dette at finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 sjette ledd oppheves og at det i loven § 2-19 syvende ledd tilføyes at en stiftelse som er opprettet ved omdanningen, skal ha rett og plikt til å benytte «sparebank» i sitt foretaksnavn.

5) I forlengelsen av spørsmålet om stiftelsens rett til å kunne bruke «sparebank» i sitt foretaksnavn uavhengig av sin eierandel i den omdannede sparebanken, drøfter utvalget spørsmålet om eierandelskravet likevel skal gjelde for at banken skal kunne betegnes som en sparebank. Utvalget foreslår imidlertid ingen endringer på dette området. Som nevnt i avsnitt 4.2.2 foran foreslår imidlertid utvalget at banken bør kunne benytte «sparebank» i sitt navn, dersom stiftelser som er opprettet etter omdanningsreglene i finansieringsvirksomhetsloven og som etter vedtektene samarbeider har en samlet eierandel på minst 10 prosent.

4.4 Utvanningsproblematikken

4.4.1 Innledning

Utvalget gir en bred redegjørelse av utvanningsproblematikken. Dette er gitt i både innstillingens hoveddel og i et vedlegg til innstillingen. 7 Dette er først og fremst aktuelt i sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis. De utvanningseffekter som kan oppstå i forhold til grunnfondsbevis, er at sparebankens fond over tid vil få tildelt en større andel av verdiskapningen i sparebanken enn grunnfondsbeviseierne. Fra investorenes side er dette negativt og reduserer verdien av grunnfondsbevisene. Sparebankens egenkapital i en grunnfondsbevisbank har to eiere, sparebankens fond og grunnfondsbeviseierne. Overskuddsdisponeringen for disse to grupperinger er forskjellig. Grunnfondsbeviseierne mottar i stor utstrekning sitt resultat i form av utbytte, mens sparebankens fond holder sin andel av overskuddet tilbake (eventuelt etter utdeling til gaver). De to grupperinger tilbakefører derfor forskjellig andel av overskuddet som tilbakeholdt kapital. I og med at sparebankens fond holder tilbake hele overskuddet (etter eventuelle gaver), vil dets andel av egenkapitalen i banken øke relativt i forhold til grunnfondsbeviseierne. I realiteten er dette det samme som å gjennomføre en emisjon rettet mot sparebankens fond til pari kurs, jf. innstillingen side 66 til 67.

Utvalget bemerker at utvanningseffekten er problematisk, fordi det vil kunne ramme interesse, kursutvikling og likviditet i papiret, samt at grunnfondsbeviskapitalen blir så marginalisert over tid at tiltak kan bli påkrevd med mindre innløsning vurderes.

Når det gjelder den nærmere årsak til slike utvanningseffekter, ser utvalget først på gjeldende regler for overskuddsdisponering, det vil si gavetildelingen. Sparebankloven § 28 inneholder regler om hva det kan gis gaver til og hvor mye av bankens overskudd som kan utdeles som gaver. Utvalget foreslår ingen endringer i forhold til hva det kan gis gaver til, det vil si begrepet «allmennyttig formål». Det nærmere innholdet av dette redegjøres det derfor ikke for her, men det vises til avsnitt 3.2.3 foran hvor dette er beskrevet mer utførlig.

Grunnfondsbevisforskriften §§ 14 og 26 fastsetter rammene for fordeling av overskudd mellom kontantutbytte, utjevningsfond og sparebankens fond. Disse reglene er omtalt i avsnitt 3.5.3 foran og redegjøres ikke for nærmere her. Av den resterende del av overskuddet kan inntil 25 prosent utdeles til allmennyttige formål eller avsettes til et gavefond med samme formål. Det resterende overskuddet avsettes til sparebankens fond. Dette innebærer at sparebankens fond får den «eierløse kapitals» relative andel av overskuddet i form av en fondsavsetning fratrukket utdeling til allmennyttige formål. Avsetningen til grunnfondsbeviseiernes fond (utjevningsfondet) blir på tilsvarende måte redusert med den andelen som utbetales som utbytte. Grunnfondsbeviseiernes eierandel (grunnfondsbevisbrøken) blir dermed hvert år redusert dersom den relative andelen som utbetales i form av kontantutbytte overstiger den relative andelen avsetningen til sparebankens fond (fratrukket eventuell gavetildeling), jf. innstillingens side 46. Utvalget viser i denne forbindelse til at det vanlige er at grunnfondsbevisbankene utbetaler vesentlig mer i kontantutbytte enn 25 prosent av grunnfondsbeviseiernes andel av overskuddet, og brøken blir dermed redusert.

4.4.2 Tiltak mot utvanningseffekter

1) Rammevilkårutvalget anser at utvanningseffekten under dagens rammebetingelser kan motvirkes ved ulike tiltak.

Utvalget nevner at en mulighet kan være at det utbetales intet eller lavt kontantutbytte. I dette tilfelle vil det meste av avkastningen til grunnfondsbeviseierne komme i form av avsetning til utjevningsfondet, og grunnfondsbevisbrøken holdes da konstant eller øker. Et annet tiltak kan etter utvalgets oppfatning være at det gjennomføres emisjoner som medfører en økning i grunnfondsbeviseiernes andel av sparebankens egenkapital, slik at grunnfondsbevisbrøken øker. Ettersom eventuell overkurs innbetales til fond eiet av kun grunnfondsbeviseierne, kan emisjonen betraktes som en innvanning av grunnfondsbeviseierne til pari kurs. Problemet ved å tilbakeholde overskudd eller ved emisjoner, er imidlertid at banken får økt egenkapital og dermed overkapitalisering som en mulig konsekvens. I perioder der banken tilbakeholder en større andel av overskuddet enn hva som er veksten i bankens beregningsgrunnlag, vil bankens kapitaldekning øke. Den kan fort bli større enn hva som er nødvendig for bankens drift. Dette kan medføre at banken blir overkapitalisert. I kapitalmarkedet vil en slik kapitalstruktur kunne ha negative konsekvenser for prissettingen av bankens egenkapital.

2) Et av tiltakene som Rammevilkårutvalget mener er hensiktsmessig, vedrører størrelsen på gavetildelingen etter sparebankloven § 28. Det pekes på at rammen for gavetildeling etter bestemmelsen på 25 prosent i dag blir fullt utnyttet av flere grunnfondsbevisbanker. Ved å tildele gaver, oppnår de både å markere seg som samfunnsinstitusjoner og å hindre for sterk utvanning av grunnfondsbevisbrøken. For grunnfondsbevisene vil det således være en stor fordel at bankene står friere til å utdele til allmennyttige formål. Utvalget mener på prinsipielt grunnlag og etter en samlet vurdering at gavetildelingen etter sparebankloven § 28, ikke lenger bør være underlagt en kvantitativ begrensning, men en generell forsvarlighetsstandard. Det vises til at utdeling til grunnfondsbeviseierne (utbytte) ikke bør være begrenset på en slik måte, jf. sparebankloven § 2 annet ledd, men at den følger aksjelovens utbyttesystem om forsvarlighet. Gavetildelingen må være basert på en forsvarlighetsvurdering og være saklig begrunnet, for eksempel ut fra et formål om å hindre utvanning, tilpasse kapitalstrukturen og forsterke samfunnsgagnlig virksomhet, jf. innstillingen side 52. Etter utvalgets oppfatning er bankens styrende organer nærmest til å foreta denne vurderingen. I tråd med dette foreslår utvalget visse endringer i sparebankloven § 28 første ledd.

Utvalget viser ellers til at det skal gjelde parallelle regler for gavetildeling enten det dreier seg om stiftelsen i aksjesparebank eller tradisjonelle sparebanker. For sparebanker som baserer hele sin kapitaloppbygging på akkumulert overskudd, vil det være mindre aktuelt å anvende en utvidet gavetildelingsadgang.

3) Et annet alternativ etter utvalgets oppfatning er at det opprettes et fond i banken som ikke gir rett til andel av overskuddet. Dette kan gjøres ved at forstanderskapet kan fatte vedtak om at inntil den del av avkastningen til den «eierløse kapital» som ikke anvendes til gaver og gavefond, plasseres i et såkalt «reservefond». Det bemerkes at dette forutsetter at det ved avsetning til utjevningsfond skal avsettes tilsvarende til sparebankens fond slik at det ikke avsettes mer til reservefond enn at grunnfondsbevisbrøken holdes konstant. Det legges til grunn at reservefondet bør ha visse egenskaper for at det skal kunne fungere på en hensiktsmessig måte:

• Fondet unntas ved beregning av brøken i grunnfondsbevisforskriften §§ 14 og 26,

• Reservefondet gir dårligst prioritet etter grunnfondsbevisforskriften § 28, slik at fondet i en underskuddssituasjon blir belastet først,

• Ved en emisjon kan økningen av grunnfondsbevisbrøken nøytraliseres ved å overføre deler av reservefondet til sparebankens fond for å hindre en «innvanningseffekt»,

• Overkursfondet får eventuelt svekket prioritet og likestilles med reservefondet eller fremtidig opparbeidet overkursfond tilfaller reservefondet.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det vurderes å innføre reservefondsløsningen ved at det foretas endringer i grunnfondsbevisforskriften, og at det åpnes for etablering av et reservefond som forutsettes holdt utenom ved brøkberegning for beregning av overskudd. Det påpekes at forslagene fra utvalget ikke nødvendigvis er uttømmende og at et reservefond reiser en del problemstillinger og spørsmål som må utredes nærmere, se innstillingen side 53.

4) Utvalget vurderer også Hallingdalmodellen når det gjelder konvertering av grunnfond til grunnfondsbeviskapital som et mulig tiltak mot utvanningseffekten. Muligheten for å etablere en slik grunnfondsstiftelse vil kunne gi de børsnoterte grunnfondskapitalbankene to muligheter. Enten å konvertere deler av sparebankens fond til grunnfondsbeviskapital, eller å gi hele eller deler av sparebankens fond overskudd for det enkelte år som grunnfondsbevis til sparebankstiftelsen, jf. innstillingen side 73. De utfordringer som en slik løsning innebærer er omtalt i avsnitt 4.2.3 foran om Hallingdalmodellen.

4.5 Andre forhold

Rammevilkårutvalget ser også på en del andre sider av sparebankenes virksomhet. Dette gjelder for det første forholdet til rådgivere og formidlere innen finansielle tjenester. Utvalget viser til at det er innført en rekke adferdsregler som regulerer agenters og formidleres virksomhet utad mot kunden. Det pekes imidlertid på at reglene er fragmentariske ved at de ulike virksomheter er regulert av ulike regelsett med varierende innhold. Dels er også virksomhetene regulert direkte, og dels er dette avledet ved at den som utøver den konsesjonspliktige virksomhet har ansvaret for at agentens eller formidlerens virksomhet utøves i samsvar med loven, se innstillingen side 55. Utvalget viser videre til at forsikringsformidlere er regulert i en egen lov, jf. lov av 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling, og tilrår at det blir tatt initiativ til å lage en mer enhetlig og samlet regulering av rådgivnings- og formidlingsvirksomhet innen finansielle tjenester.

For det andre ser utvalget nærmere på reglene om kreditorsamtykke i de tilfeller hvor det skjer en omstrukturering i form av sammenslåing, omdanning, mv. etter sparebankloven § 47. Det vises til at det alminnelige rettslige utgangspunkt er at bankens kreditorer må samtykke til et slikt debitorskifte. Når det gjelder det nærmere innholdet av sparebankloven § 47, vises det til avsnitt 3.2.4 foran. Utvalget peker på at omdanningsreglene etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-20 annet ledd bestemmer at kreditorene ikke kan motsette seg omdanning til aksjebank. Begrunnelsen for denne regelen synes – med utgangspunkt i forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 42 (1989-90) – etter utvalgets oppfatning å bygge på at den omdannede virksomhet videreføres i ny «drakt», og således ikke svekker kreditorene fordi alle aktiva og passiva overføres til et nystiftet selskap, og at det ikke skjer noen tapping av midler i virksomheten. Det vises til at det er grunnleggende forskjell mellom omdanning og sammenslutning med og overdragelse til annen bank etter utvalgets forslag til endringer i sparebankloven § 47, og foreslår ingen endringer på dette punkt.

For det tredje undersøker utvalget behovet for nærmere lovregulering av bankenes utkontraktering av enkelte oppgaver. Det vises i den forbindelse til at utviklingen i de finansielle markedene gjør det stadig mer komplisert å drive bank. Konkurransesituasjonen er slik at markedet i større grad forutsetter at bankene er totalleverandør av finansielle tjenester. Det utvidede tjenestespekteret medfører også at bankene må forholde seg til langt flere og spesialiserte rammevilkår og ulike konsesjonsregler, for eksempel verdipapirlovgivningen. I tillegg vil etter utvalgets oppfatning nye regnskaps- og kapitaldekningsregler medføre store utfordringer for bankene, ikke minst for de små. Det vises ellers til at Banklovkommisjonen i sin Utredning nr. 6 (NOU 2001: 23 Finansforetakenes virksomhet) har foreslått regler for utkontraktering, og nevner at Finansdepartementet på nytt må ta stilling til forslaget når Banklovkommisjonen skal avgi sin utredning om en samlet lovgivning for finansinstitusjoner. Utvalget viser også til at The Committee of European Banking Supervisors (CEBS) utarbeider en standard for utkontraktering. Det legges til grunn at både Banklovkommisjonens utkast og CEBS’ utkast til standarder åpner for at det kan foretas en slik nødvendig utkontraktering, herunder deler av den konsesjonspliktige virksomheten. På bakgrunn av dette antar utvalget at det ikke ennå er behov for å foreslå konkrete regler for utkontraktering, se innstillingen side 59.

5 Ordning for grunnfondsbevis i Gjensidige Forsikring BA

5.1 Innledning

Gjensidige Forsikring BA (her betegnet Gjensidige) fikk i brev fra Finansdepartementet 16. november 2007 tillatelse til å omklassifisere grunnfondskapital til grunnfondsbeviskapital og til å utstede grunnfondsbevis (egenkapitalbevis i Gjensidiges språkbruk). Samtidig godkjente departementet en rekke vedtektsendringer tilpasset dette opplegget. Finansdepartementet ga også Gjensidige flere dispensasjoner slik at opplegget skulle kunne gjennomføres uten å komme i strid med ulike bestemmelser i forskriften om grunnfondsbevis av 7. februar 2001 nr. 108. Dette gjaldt blant annet:

• bestemmelsen om at grunnfondsbevis skal innbetales i penger (§ 4),

• bestemmelsene om fondsemisjon (§ 8),

• bestemmelsene om de ulike kapitalformers prioritetsrekkefølge (§28).

Ved sin godkjennelse av vedtektene for Gjensidige godkjente Finansdepartementet også en del regler for Gjensidiges grunnfondsbevis som omhandler forhold som ikke er direkte regulert i forskriften om grunnfondsbevis og som dels utfyller og dels reelt endrer bestemmelser i forskriften. De nye vedtektene inneholder bestemmelser som adresserer og regulerer mange av de spørsmål som er reist i Rammevilkårutvalgets innstilling (foran kapittel 4). I det følgende gis en oversikt over Gjensidiges vedtekter (avsnittene 5.2 til 5.6).

5.2 Egenkapital og eierbrøk

Etter vedtektene § 3.1 skal selskapet ha to klasser av egenkapital. Klasse I-kapital er grunnfonds­beviskapitalen og består av pålydende grunnfondsbeviskapital, overkursfond, utjevningsfond og annen kapital av klasse I-kapital. Klasse II-kapital er øvrig egenkapital og består av opptjent kapital av klasse II-kapital, kompensasjonsfond og annen egenkapital av klasse II-kapital. Etter § 3.1 annet ledd er det videre bestemt at selskapets eierbrøk utgjør forholdet mellom klasse I-kapital og summen av klasse I-kapital og klasse II-kapital etter siste reviderte selskapsregnskap godkjent av generalforsamlingen.

Kompensasjonsfondet som er en del av klasse II-kapitalen, kan etter vedtektene § 3.1 siste ledd bare brukes til dekning av utgifter ved forhøyelse av grunnfondsbeviskapitalen når dette er vedtatt av generalforsamlingen etter § 3.6 siste ledd, og til dekning av tap etter § 3.5 annet punktum. Kompensasjonsfondet kan også brukes til aksjekapital ved en omdanning av selskapet eller utbetales til kundene ved oppløsning og avvikling, se nedenfor avsnitt 5.6.

I vedtektene § 3-2 er selskapets pålydende grunnfondsbeviskapital fastsatt til kr. 3.860.000.000 fordelt på 77.200.000 grunnfonds­bevis, det vil si egenkapitalbevis, à kr. 50.

Selskapet kan ta opp fondsobligasjonslån, ansvarlig lånekapital og annen ansvarlig kapital, jf. vedtektene § 3.3. Prioritetsrekkefølgen i vedtektene § 3.4 er forholdsvis lik grunnfondsbevisforskriften § 14. Den avviker imidlertid noe. Etter vedtektene § 3.4 første ledd er prioritetsrekkefølgen slik:

• «a) Ansvarlig lånekapital.

• b) Fondsobligasjoner.

• c) Pålydende grunnfondsbeviskapital.

• d) Overkursfond og kompensasjonsfond.

• e) Opptjent egenkapital av klasse II-kapital, annen egenkapital av klasse II-kapital, utjevningsfond og annen egenkapital av klasse I-kapital.»

Forskjellen fra forskriften er særlig at det er innført et kompensasjonsfond som er likestilt med overkursfondet. Forholdet mellom disse fondene fremgår blant annet ved fordeling av den overkurs som kan oppstå ved utstedelse av nye grunnfondsbevis, se nedenfor avsnitt 5.4.

5.3 Fordeling av over- og underskudd

Etter vedtektene § 7.5 bokstav f) er det styret i Gjensidige som skal fastsette anvendelse av års­overskuddet. Den nærmere fordeling av overskuddet er bestemt i vedtektene § 3.5 første punktum hvor det er fastslått at selskapets overskudd skal fordeles på klasse I-kapitalen og klasse II-kapitalen i samsvar med eierbrøken. Eierbrøken er som nevnt forholdet mellom klasse I-kapital og summen av klasse I-kapital og klasse II-kapital etter siste reviderte selskapsregnskap, se § 3.1 annet ledd. Det nevnes for øvrig at kunden ikke har krav på noen andel av overskuddet dersom forsikringsforholdet opphører, jf. vedtektene § 2.2 siste punktum.

Overskuddet kan også utdeles som utbytte til kundene og grunnfondsbeviseierne i henhold til det fastsatte resultatregnskapet for regnskapsåret, jf. vedtektene § 15.1 Utbyttet kan ikke settes høyere enn det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter regnskapsårets avslutning, eller som må forutsettes å ville inntreffe, jf. § 15.1 første ledd annet punktum. Slik beslutning skal treffes av generalforsamlingen.

Utbytte til grunnfondsbeviseierne og utbytte til kundene skal utbetales i samsvar med eierbrøken, jf. vedtektene § 15.2. Overskudd som ikke skal utdeles som utbyttemidler, fordeles etter eierbrøken og tilordnes henholdsvis grunnfondsbeviskapitalen og grunnfondskapital som opptjent kapital.

Dersom det har oppstått et underskudd, kan imidlertid denne regelen fravikes etter bestemmelsene i § 15.4 som er beskrevet straks nedenfor. I en underskuddssituasjon er det også styret som skal fastsette dekning av dette, jf. vedtektene § 7.5 bokstav f). Etter vedtektene § 3.5 annet punktum er det fastslått at det i en slik situasjon er den ansvarlige kapital som skal nedskrives i samsvar med vedtektene § 3.4, se også § 15.4 første ledd. Slik nedskrivning beskrives i avsnitt 5.5 nedenfor.

I de tilfeller hvor generalforsamlingen godkjenner et revidert selskapsregnskap med underskudd, vil eierbrøken bli endret fordi klasse II-kapital vil utgjøre en forholdsvis mindre andel av egenkapitalen enn tidligere. I vedtektene § 15.4 annet ledd er det bestemt at generalforsamlingen ved behandling av årsregnskapet for påfølgende år kan beslutte at utbetaling av utbytte til kundene skal unnlates eller reduseres for helt eller delvis å rette opp en slik endring av eierbrøken, selv om utbytte utbetales til grunnfondsbeviseierne. Beslutning om unnlatt eller redusert utbytte kan ikke treffes senere enn på den tredje ordinære generalforsamling etter den generalforsamling som godkjente regnskapet med underskudd, jf. vedtektene § 15.4 annet ledd siste punktum.

I også andre tilfeller er det lagt opp til at det kan foretas visse grep for å forsøke å gjenopprette eierbrøken. Utgangspunktet etter vedtektene § 3.8 er at en transaksjon som føres direkte mot egenkapitalen, skal føres slik at endring av eierbrøken søkes unngått når ikke annet følger av ufravikelig lovregel eller er et resultat av et kapitalinnskudd eller kapitaluttak fra grunnfondsbeviseiere eller kunder. Denne regelen gjelder tilsvarende ved endring av regnskapsprinsipp, ved korrigering av tidligere årsregnskap og andre lignende regnskapsposteringer som ikke føres etter kongruensprinsippet. For slike regnskapsposteringer gjelder ikke regelen i § 3.5. annet punktum om at en ansvarlig kapital skal nedskrives ved en eventuell underskuddssituasjon i samsvar med § 3.4 (nedenfor avsnitt 5.5). Hvis det er nødvendig for å unngå en endring av eierbrøken ved slike begivenheter, kan generalforsamlingen for det aktuelle regnskapsåret fravike fordelingsregelen i § 3.5 ved å tilordne en større andel av selskapets overskudd til klasse II-kapitalen inntil eierbrøken er gjenopprettet.

5.4 Utstedelse av nye grunnfondsbevis og erverv av egne grunnfondsbevis

1) Utstedelse av nye grunnfondsbevis er etter vedtektene knyttet opp mot særlig to situasjoner. For det første ved forhøyelse av pålydende grunnfondsbeviskapital og for det andre ved overtagelse av et forsikringsselskap eller annen finansinstitusjon.

Kapitalutvidelse ved forhøyelse av pålydende grunnfondsbeviskapital kan besluttes av generalforsamlingen med samtykke av Kredittilsynet, jf. vedtektene § 3.6 første ledd første punktum. Beslutningen må få tilslutning fra minst fire femdeler av det antallet stemmer som er representert på generalforsamlingen, jf. § 3.6 første ledd annet punktum og § 3.9. Utgiftene til kapitalforhøyelsen skal dekkes av overkursen med mindre annet er vedtatt av generalforsamlingen i forbindelse med emisjonen, jf. vedtektene § 3.6 siste ledd. Som nevnt foran avsnitt 5.2, er det lagt opp til at utgiftene i tilfelle skal dekkes av kompensasjonsfondet, se også vedtektene § 3.1 siste ledd.

Ved overtagelse av et forsikringsselskap eller annen finansinstitusjon er det videre bestemt at generalforsamlingen kan vedta at grunnfondsbevis skal utstedes som oppgjør for slik overtagelse, jf. vedtektene § 3.6 tredje ledd.

Ved utstedelse av nye grunnfondsbevis har grunnfondsbeviseierne fortrinnsrett til de nye grunnfondsbevisene i samme forhold som de fra før eier grunnfondsbevis i selskapet, jf. vedtektene § 3.6 annet ledd første punktum. Denne fortrinnsretten kan imidlertid fravikes under visse gitte omstendigheter, og er regulert i vedtektene, særlig § 3.6 annet ledd annet og tredje punktum, jf. også vedtektene § 3.10 annet punktum. For det første må generalforsamlingen etter forslag fra styret gi sin tilslutning med minst to tredeler av det antall stemmer som er representert på generalforsamlingen. For det andre må minst to tredeler av det antall grunnfondsbevisstemmer som er representert på generalforsamlingen også gi sin tilslutning til forslaget.

Dersom det vedtas at det skal utstedes nye grunnfondsbevis, kan det oppstå situasjoner hvor kursen settes høyere enn grunnfondsbevisenes pålydende verdi. I disse situasjoner skal det beløp som overstiger pålydende fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet, jf. vedtektene § 3.6 fjerde ledd. Omfanget av tilføringen til kompensasjonsfondet fastsettes av generalforsamlingen før emisjonen kan gjennomføres. I vedtektene er det imidlertid gitt visse føringer, blant annet at beløpet må være innenfor rammen av styrets forslag og formålet med kompensasjonsfondet, og at beslutningen må få tilslutning fra minst fire femdeler av det antallet stemmer som er representert på generalforsamlingen, jf. vedtektene § 3.6 fjerde ledd tredje punktum. Dersom deler av overkursen tilføres kompensasjonsfondet, kan dette brukes til dekning av utgifter ved forhøyelse av grunnfondsbeviskapitalen når dette er vedtatt av generalforsamlingen, jf. vedtektene § 3.6 siste ledd.

2) Generalforsamlingen kan med tilslutning fra minst to tredeler av det antall stemmer som er representert på generalforsamlingen, beslutte å gi styret fullmakt til å erverve egne grunnfondsbevis innen lovgivningens ramme, jf. vedtektene § 3.10. Beslutning om slik fullmakt krever i tillegg tilslutning fra minst to tredeler av det antall grunnfondsbevisstemmer som er representert på generalforsamlingen. Så vidt Banklovkommisjonen er bekjent har ikke Gjensidige gjennomført slikt erverv. Banklovkommisjonen viser for øvrig til avsnitt 6.3.7 nedenfor hvor lovutkastets bestemmelser om erverv av egne egenkapitalbevis er beskrevet.

5.5 Nedskrivelse av ansvarlig kapital og nedsettelse av grunnfonds­beviskapital ved utdeling

I vedtektene § 3.4 annet ledd er det bestemt at dersom selskapets ansvarlige kapital skal nedskrives, foretas nedskrivningen forholdsmessig ut fra størrelsen på henholdsvis klasse II-kapitalen og klasse I-kapitalen innenfor hver kapitalklasse, jf. § 3.4 første ledd. Dette gjelder imidlertid bare så lenge ikke annet følger av regler gitt i eller i medhold av lov. Det er særlig grunnfondsbevisforskriften § 12 som er aktuell her (se foran avsnitt 3.5.2). Den nærmere forholdsmessige nedskrivingen er gitt i § 3-4 annet ledd annet punktum:

«Først nedskrives ... klasse II-kapital og klasse I-kapitalen i [§ 3.4 første ledd] bokstav e) forholdmessig ut fra summen av de kapitaltyper som i bokstav e) inngår i klasse II-kapitalen og summen av de kapitaltyper som i bokstav e) inngår i klasse I-kapitalen.»

I bestemmelsen tredje punktum er det videre bestemt at dersom all kapital i § 3.4 første ledd bokstavklasse e) er nedskrevet, og det er behov for ytterligere kapitalnedskrivning, foretas nedskrivning av de typer kapital som er nevnt i bokstavklasse d) på tilsvarende måte. Deretter foretas nedskrivning på tilsvarende måte for kapital innen bokstavklasse c), b) og a) i nevnte rekkefølge. Det vises for øvrig til avsnitt 5.2 foran hvor bestemmelsen om prioritetsrekkefølge i § 3.4 første ledd er inntatt.

Som nevnt foran avsnitt 5.3 i omtalen av vedtektene § 3.5 annet punktum, skal den ovennevnte nedskrivningsprosessen også følges i en eventuell underskuddssituasjon. Dette omfatter også kompensasjonsfondet og er forutsatt i vedtektene § 3.1 siste ledd i forhold til hva kompensasjonsfondet kan brukes til (foran avsnitt 5.2)

Det er også gitt regler om nedsettelse av grunnfondsbeviskapitalen helt eller delvis med utdeling til grunnfondsbeviseierne, jf. vedtektene § 3.11. Slik nedsettelse kan besluttes av generalforsamlingen med tilslutning fra minst to tredeler av det antall stemmer som er representert på generalforsamlingen. I tillegg er det satt som vilkår at slik beslutning gis tilslutning fra minst to tredeler av det antall grunnfondsbevisstemmer som er representert på generalforsamlingen.

5.6 Foretaksendringer

Vedtektene inneholder flere regler knyttet til situasjoner med foretaksendringer. I § 3.7 er det gitt bestemmelser om virkningene av omdanning og fusjon. Etter første ledd skal grunnfondsbeviseierne, ved en omdanning av selskapet til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, tilføres en andel av det samlede antall aksjer som tilsvarer deres andel av eierbrøken på omdanningstidspunktet.

Etter vedtektene § 3.7 annet ledd skal egenkapital som tilføres ved fusjon med annet gjensidig forsikringsselskap, tillegges klasse II-kapitalen, hvor blant annet kompensasjonsfondet inngår. Differansen mellom bokført egenkapital og transaksjonsverdi fordeles mellom klasse I-kapitalen og klasse II-kapitalen etter tilsvarende prinsipp som fordeling av overkurs etter vedtektene § 3.6 (foran avsnitt 5.4). I § 3.7 tredje ledd er det bestemt at grunnfondsbeviseiernes rett etter lovgivningen til å kreve innløsning av grunnfondsbevisene til markedsverdi ved fusjon med annet gjensidig forsikringsselskap, ikke kan gjøres gjeldende etter utløpet av kreditorfristen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-5 og aksjeloven § 13-14. Det nevnes at reglene om innløsning ved fusjon i grunnfondsbevisforskriften § 25 er beskrevet foran avsnitt 3.5.4. I vedtektene § 3.7 tredje ledd er det videre bestemt at § 5.8 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende så langt de passer når det gjelder utøvelse av møte-, tale- og stemmerett på det grunnfondsbeviseiermøtet som behandler spørsmål om innløsning (se nedenfor avsnitt 5.7).

Når det gjelder utgifter ved omdanning og fusjon, skal disse dekkes i samsvar med prinsippene i § 3.6 siste ledd så langt de passer, jf. vedtektene § 3.7 siste ledd. Det vises særlig til avsnitt 5.4 foran.

Vedtektenes regler om oppøsning og avvikling er gitt i § 16. Det er her bestemt at dersom generalforsamlingen beslutter at selskap skal oppløses, foregår oppløsningen i samsvar med lovgivningen (se foran avsnitt 3.4 punkt 2)). Det er videre bestemt at klasse I-kapitalen skal tilfalle grunnfondsbeviseierne forutsatt at alle kreditorer har fått fullt oppgjør. Klasse II-kapitalen fordeles i tilfelle på kundene i forhold til betalt premie i de siste tre driftsår. Dersom det er nødvendig å nedskrive kapitalen ved oppløsning eller avvikling, gjelder vedtektene § 3.4 (foran avsnitt 5.5).

5.7 Andre selskapsrettslige forhold

I vedtektene §§ 4-14 er det gitt regler om selskapets organer, generalforsamling, representantskap, styre, kontrollkomité mv. Banklovkommisjonen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på samtlige av disse bestemmelsene. Noen av bestemmelsene er imidlertid hensiktsmessig å beskrive:

I vedtektene § 5.1 fjerde ledd er det fastslått at grunnfondsbeviseierne har representasjonsrett i generalforsamlingen. Etter bestemmelsens siste ledd er det videre bestemt at det i generalforsamlingen skal avgis til sammen 1.600 stemmer. Disse stemmene skal fordeles etter nærmere bestemte regler, se §§ 5.7 og 5.8. Når det gjelder grunnfondsbeviseierne, er det i vedtektene § 5.8 første ledd fastslått at grunnfondsbeviseierne har til sammen 400 stemmer på selskapets generalforsamling. Disse stemmene skal fordeles mellom de grunnfondsbeviseierne som er representert på generalforsamlingen.

Grunnfondsbeviseierne skal også velge en sjettedel av medlemmene av representantskapet (§ 6.1 tredje ledd) og en fjerdedel av medlemmene i valgkomiteen (§ 9.1 første ledd). I vedtektene § 12 er det gitt regler om kundenes eierstyring.