Del 3
Et nytt regelverk om kapitalforhold og foretaksendringer

6 Kapitalformer i finansinstitusjoner. Egenkapitalbevis

6.1 Kapitalformer i finansinstitusjoner

1) Utkastet til ny lovgivning om kapitalforhold og egenkapitalbevis er utformet som et utkast til nytt kapittel 2b i finansieringsvirksomhetsloven. Kapitlet er bygget opp i to hovedavsnitt. Avsnitt I «Egenkapital og annen kapital» inneholder bestemmelser om de ulike former for ansvarlig kapital i finansinstitusjoner. Disse bestemmelsene er utformet som hovedregler felles for foretak i aksjeselskaps form og foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Avsnitt II «Egenkapitalbevis» inneholder et utkast til et modernisert regelverk om et egenkapitalinstrument til bruk for foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form, først og fremst sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper. Bestemmelsene i avsnitt II skal erstatte regelverket i grunnfondsbevisforskriften (forskrift 7. februar 2001 nr. 108) og de ulike lovbestemmelser som er hjemmel for denne forskriften, se foran avsnitt 3.5.

Det er en nær sammenheng mellom utkastets avsnitt I og II. Hovedreglene om de ulike kapitalformers prioritet i forhold til dekning av underskudd i finansinstitusjoner fremgår av avsnitt I. Disse bestemmelsene danner deretter bakgrunnen for særlige regler i avsnitt II om prioritetsforholdet for egenkapitalbevis i forhold til andre kapitalformer. I gjeldende regelverk er slike prioritetsregler bare gjort gjeldende for de foretak som har utstedt grunnfondsbevis (grunnfondsbevisforskriften § 28). Tilsvarende prioritetsspørsmål oppstår imidlertid også i forhold til andre institusjoner, uavhengig av om de er organisert i aksjeselskaps form eller ikke, og uavhengig av om de har utstedt egenkapitalbevis eller ikke. Dette er prinsipielt sett meget viktige spørsmål, og her er det derfor behov for generell avklaring og utforming av et enhetlig regelverk.

2) Gjeldende lov- og forskriftverk inneholder ikke nærmere regler om en del av de praktisk viktige former for kapital som inngår i den ansvarlige kapital i finansinstitusjoner. Grovt sagt kan en skille mellom ulike former for egenkapital, fonds­obligasjonskapital (hybridkapital) og ansvarlig lånekapital, men det forekommer også forskjellige undergrupper.

For foretak som er organisert i aksjeselskaps form, gir aksjelovgivningen utførlige regler om aksjekapital og annen egenkapital. De regler som i praksis vil gjelde for fondsobligasjonskapital og ulike former for ansvarlig lånekapital, er imidlertid bare kommet til uttrykk i konsesjonspraksis. Viktige forhold vedrørende prioritet, dekning av tap og utbytte er bare regulert via de vilkår som inngår i den enkelte tillatelse til å oppta fondsobligasjonskapital eller ansvarlig lånekapital. De konsesjonsvilkår som vanligvis vil bli tatt inn i en tillatelse for fondsobligasjonskapital, er kommet til uttrykk i et brev fra Finansdepartementet til Kredittilsynet datert 27. juni 2002. For evigvarende og tidsbegrenset ansvarlig lånekapital er de vanlige vilkår inntatt i to rundskriv fra Kredittilsynet (14/2001 og 21/2001).

For foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form, herunder sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper, er bildet mer komplisert, noe som også fremgår av Sparebankforeningens Rammevilkårutvalgs utredning, se foran kapittel 4. På egenkapitalsiden må det her også skilles mellom egenkapital uten eierbeføyelser (grunnfondskapital) og egenkapital med eierbeføyelser (grunnfondsbeviskapital, her betegnet eierandelskapital, se nedenfor punkt 3)). I tillegg kommer fondsobligasjonskapital og ansvarlig lånekapital som vanligvis er regulert via konsesjonspraksis på samme måte som for institusjoner i aksjeselskaps form. Når det gjelder innbyrdes prioritet og dekning av underskudd, inneholder imidlertid grunnfondsbevisforskriften § 28 en god del regler. Reglene om viktige spørsmål som fordeling av overskudd og endringer i det innbyrdes forhold mellom de ulike former for egenkapital og annen kapital i foretakene, er imidlertid forholdsvis uoversiktlige og til dels lite hensiktsmessige. Her er det en god del som bør avklares gjennom ny lovgivning. Også for øvrig er det andre viktige forhold som er ufullstendig regulert.

3) Gjeldende regler om et eget egenkapitalinstrument for sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper er inntatt i forskriften om grunnfondsbevis, utferdiget med hjemmel i sparebank­loven § 2, forsikringsvirksomhetsloven § 4-2 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-1. Dette begrepet ligger imidlertid svært nær begrepet grunnfond, som er en vanlig betegnelse for vanlig egenkapital i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Det er ikke knyttet eierbeføyelser til grunnfondskapital som derfor ofte også betegnes som «eierløs» kapital. Til grunnfondsbeviskapitalen er det derimot knyttet bestemte, men i omfang begrensede eierbeføyelser. Det generelle utgangspunkt er videre at grunnfondsbeviskapitalen har bedre prioritet enn grunnfondskapitalen når det gjelder dekning av underskudd mv., men også grunnfondsbeviskapitalen må stå tilbake for andre former for ansvarlig kapital, det vil si fondsobligasjonskapital og ansvarlig lånekapital.

På denne bakgrunn mener Banklovkommisjonen at det er grunn til å overveie om en bør gå over til en begrepsbruk som på en mer markert måte skiller mellom de ulike egenkapitalformer. Markedsmessige hensyn taler for at grunnfondsbevis erstattes av et begrep som markerer at det her dreier seg om en form for kapital som gir eierbeføyelser i institusjonen og som langt på vei kan sidestilles med aksjer i allmennaksjeselskaper. For dette taler også at det ikke er lett å finne en brukbar oversettelse til engelsk av begrepet grunnfondsbevis. Det er ofte anført at dette er en vesentlig ulempe ved markedsføring av slike egenkapitalinstrumenter i internasjonale markeder. Dette tilsier at en finner frem til et annet begrep enn grunnfondsbevis som klart markerer at det i virkeligheten dreier seg om et egenkapitalinstrument, og at grunnfondsbeviskapital i hovedsak kan sidestilles med «equity capital».

Gjensidige Forsikring BA (her betegnet Gjensidige ) har ut fra slike forhold valgt egenkapitalbevis som betegnelse på sine grunnfondsbevis. Banklovkommisjonen mener at dette er en egnet betegnelse, også med henblikk på oversettelse til engelsk. Egenkapitalbeviskapital er imidlertid ikke noe godt ord som betegnelse på summen av de egenkapitalbevis som er utstedt av en institusjon. Banklovkommisjonen er derfor kommet til at en – i de tilfelle hvor det er behov for det – heller bør kunne bruke uttrykket eierandelskapital, et uttrykk som markerer at det dreier seg om en kapitalform med eierbeføyelser. I samsvar med dette benyttes derfor begrepene egenkapitalbevis («equity capital instruments») og eierandelskapital («equity share capital») i denne utredningen i stedet for uttrykkene grunnfondsbevis og grunnfondsbeviskapital. Denne begrepsbruken ligger også til grunn ved utformingen av utkastet til det nye regelverket om kapitalforhold i finansinstitusjoner som foreslås tatt inn i et nytt kapittel 2b i finansieringsvirksomhetsloven, se nedenfor kapittel 12.

6.2 Hovedregler om de enkelte kapitalformer

Banklovkommisjonens utgangspunkt ved utformingen av forslaget til bestemmelsene i lovutkastet kapittel 2b avsnitt I «Egenkapital og annen kapital» har vært at hovedreglene når det gjelder alle de viktigste kapitalformer i finansinstitusjoner, bør være lovfestet. Reglene bør også klart reflektere den risiko som er knyttet til de ulike kapitalformer, og være i samsvar med kapitalstrukturen i finansinstitusjoner som er organisert etter aksjelovgivningen. I så måte er prioritetsrekkefølgen mellom ulike kapitalformer og deres rolle ved dekning av underskudd av sentral betydning. På dette området er det imidlertid stort sett heller ikke nødvendig å skille mellom finansinstitusjoner organisert i aksjeselskaps form og institusjoner som sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper som er organisert på annen måte. Derimot vil spørsmål knyttet til disponering av overskudd vanskelig kunne fellesreguleres på samme måte. For reglene om overskudd og disponeringen av overskudd vil det til dels ha betydning om foretaket er organisert i aksjeselskaps form eller ikke. Behovet for ny lovgivning er på dette området dessuten i hovedsak begrenset til foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form og som derfor ikke er undergitt aksjelovgivningen.

1) I utkastet § 2b-1 defineres de sentrale begrepene egenkapital, grunnfondskapital og eieran­delskapital. Det er lagt vekt på å markere at eierandelskapital er en form for egenkapital. Karakteristisk for eierandelskapitalen er at det er knyttet eierbeføyelser til egenkapitalbevisene. Det dreier seg om andre former for eierbeføyelser enn de som vanligvis knytter seg til aksjer etter allmennaksjeloven. Det vises til utkastet §§ 2b-1 tredje ledd og §§ 2b-10 til 2b-12. For øvrig har bestemmelsene som fastlegger hva som skal inngå i grunnfonds­kapitalen og eierandelskapitalen særlig betydning i forbindelse med regler om overskuddsdeling og andre forhold. Disse er inntatt i utkastet avsnitt II «Egenkapitalbevis». Det gjøres klart i lovutkastet § 2b-1 fjerde ledd at overkursfondet og kompensasjonsfondet inngår i henholdsvis eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen i de sammenhenger hvor dette er særskilt fastsatt, se blant annet utkastet §§ 2b-18, 2b-21 og 2c-4.

2) Utkastet §§ 2b-2 og 2b-3 om utstedelse av egenkapitalbevis og innbetaling av egenkapitalinnskudd må sees i sammenheng. Disse bestemmelsene inneholder viktige hovedregler om utstedelse av egenkapitalbevis og fastlegger dermed også reelt sett anvendelsesområdet for egenkapitalbeviset som kapitalinstrument. Det er lagt vekt på at hovedtrekkene i det nye regelverket om slike egenkapitalinstrumenter skal være fellesregler som i hovedsak er uavhengig av hvilken sparebank, kredittforening eller gjensidig forsikringsselskap som er utsteder, og uavhengig av i hvilken situasjon institusjonen befinner seg ved utstedelsen.

Utkastet § 2b-2 fastslår prinsippet om at det skal knyttes eierbeføyelser til egenkapitalbevis. I utkastet §§ 2b-10 til 2b-12 gis det nærmere regler om de to alternative måter – direkte eller indirekte eierinnflytelse – som vil være aktuelle (nedenfor avsnitt 6.3.3). Videre fastslås prinsippet om at egenkapitalbevis kan utstedes ved omklassifisering eller konvertering av grunnfondskapital. Slike egenkapitalbevis skal som hovedregel overføres vederlagsfritt til finans- eller sparebankstiftelser som er undergitt reglene i lovutkastet kapittel 2d. Det er imidlertid gjort unntak for tilfelle hvor egenkapitalbevisene blir tegnet eller avhendet i forbindelse med foretaksendringer som nevnt i utkastet § 2b-3 annet ledd. Dette er regler som trengs blant annet for at egenkapitalbevis skal kunne benyttes som et egnet egenkapitalinstrument i forbindelse med omstruktureringer i sparebanksektoren etter reglene i lovutkastet kapittel 2c.

Hvis institusjon som har eierandelskapital fra før, utsteder nye egenkapitalbevis til kurs som overstiger pålydende, skal overkursen fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet etter reglene i utkastet § 2b-14. Skal en unngå at institusjonens eierandelskapital blir utvannet som følge av at det utstedes nye egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital, må det imidlertid legges vekt på at tegningskursen blir fastsatt på et nivå som reflekterer verdiforholdet på tegningstidspunktet. Tegningskursen vil derfor være en viktig del av vedtaket om forhøyelse av eierandelskapitalen og omfattes av generalforsamlingens vedtak etter reglene i lovutkastet § 2b-23. Det vises særlig til § 2b-23 fjerde ledd som åpner for at det i vedtektene fastsettes særskilt flertallskrav for vedtak om forhøyelse av eierandelskapitalen. For øvrig vises til avsnittene 6.3.5 og 6.3.14 punkt 2) nedenfor.

Videre fastslås det i § 2b-2 fjerde ledd at eierandelskapital ikke kan kreves tilbakebetalt med mindre annet følger av særlige lovregler, jf. utkastet §§ 2b-21 og 2b-22.

Utkastet § 2b-3 bygger på prinsippet i grunnfondsbevisforskriften § 4 om at kapital som skal være egenkapital, herunder eierandelskapital, skal innbetales i penger. Det er gjort klart at en slik regel også gjelder for aksjeinnskudd, medlemsinnskudd, og innskudd av grunnfondskapital i finansinstitusjoner. Paragrafens annet og tredje ledd inneholder imidlertid unntak fra dette prinsippet. Et av unntakene gjelder tilfeller av foretaksendringer (sammenslutning, deling og virksomhetsoverdragelse), og utstedelse av egenkapitalbevis som vederlag ved erverv av virksomhet eller annet foretak. Det vises til avsnittene 7.2.2 og 7.2.3 nedenfor om forholdet til ulike modeller for strukturendringer i sparebanksektoren. Det gjøres videre klart at eierandelskapital kan innbetales ved konvertering av grunnfondskapital, jf. bemerkningene ovenfor om de særlige problemer som knytter seg til fastsettelse av tegningskursen dersom institusjonen allerede har eierandelskapital. I begge disse unntakstilfellene bør imidlertid bestemmelsene i allmennaksjeloven om innbetaling av aksjekapital i annet enn penger gis tilsvarende anvendelse (lovutkastet § 2b-3 fjerde ledd). Dette vil sikre at de tilførte verdier er tilstrekkelige til å dekke pålydende verdi av de egenkapitalbevis som utstedes. Det er nødvendig å få dokumentert at kapitaltilførselen er reell, og at det ikke reelt skjer utvanning av eksi­sterende egenkapital i foretaket.

Bestemmelsene i utkastet §§ 2b-2 og 2b-3 er i hovedsak i samsvar med Rammevilkårutvalgets forslag, samt de dispensasjoner Finansdepartementet i brev av 16. november 2007 ga til Gjensidige vedrørende tillatelse til å konvertere grunnfondskapital til egenkapitalbevis, herunder godkjennelse av vedtektsendringer, se foran avsnitt 5.1.

3) Utkastet § 2b-4 omhandler fondsobligasjonskapital som skal regnes som institusjonens kjernekapital. Reglene er utformet på grunnlag av vilkårene for opptak av slik kapital i Finansdepartementets brev til Kredittilsynet datert 27. juni 2002 hvor det heter:

«Som beskrevet i brev 9. mars 2000 fra Finansdepartementet til Kredittilsynet, samt Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) kapittel 13, setter departementet som vilkår for samtykke etter forskriften at fondsobligasjoner skal oppfylle følgende krav:

• Avhengig av risikoprofil minimum mellom 6 og 7 pst. kjernekapital i institusjonen før kapitalopptaket (minstenivå ble redusert fra 6,5 pst. til 6 pst. våren 2001)

• Fondsobligasjonene må kunne skrives ned pro rata med aksjekapitalen hvis kjernekapitalen faller under 5 pst. eller kapitaldekningen faller under 8 pst.

• Fondsobligasjonskapitalen kan maksimalt utgjøre 15 pst. av total kjernekapital

• Ingen renteakkumulering

• Fondsobligasjoner kan ikke benyttes til å danne grunnlag for opptak av tidsbegrenset ansvarlig lånekapital

• Hvis fondsobligasjoner skrives ned, kan de skrives opp før aksjekapital betjenes

• Hvis hele aksjekapitalen er tapt, så skrives fondsobligasjoner ned med endelig virkning

• Fondsobligasjoner skal være evigvarende i betydningen at investor ikke kan kreve dem tilbakebetalt

• Renteberegningsgrunnlaget skal justeres ned ved en eventuell nedskrivning

• Tilbakebetaling av fondsobligasjoner kan ikke foretas uten Kredittilsynets samtykke

Kredittilsynet kan etter gjeldende regelverk gi samtykke til tilbakebetaling av fondsobligasjoner, jf. siste kulepunkt. Finansdepartementet anser det som naturlig at Kredittilsynets myndighet utvides til å gjelde samtykke i saker som oppfyller de ovennevnte standardvilkårene.»

Fondsobligasjonskapitalen har bedre prioritet enn alle former for egenkapital, men må stå tilbake for alle andre krav mot finansinstitusjonen. Institusjonen kan derfor ikke tilbakebetale eller kjøpe tilbake fondsobligasjonskapital uten etter samtykke av Kredittilsynet.

Utkastet § 2b-4 sjette ledd om nedskrivning av fondsobligasjonskapital viderefører grunnfondsbevisforskriften § 28, jf. også utkastet § 2b-20 om dekning av underskudd. Nedskrivningen krever samtykke av Kredittilsynet, men kan skje uavhengig av om vilkårene for å sette foretaket under offentlig administrasjon er til stede.

Syvende ledd åpner for at andre typer av hybridkapital kan bli utviklet og tatt i bruk, jf. EUs utkast til direktiv COM(2008) 602/3 om endringer i de konsoliderte bankdirektivene 2006/48/EF og 2006/49/EF.

Utkastet § 2b-5 om evigvarende og tidsbegrenset ansvarlig lånekapital som skal være del av institusjonens ansvarlige kapital er basert på Kredittilsynets rundskriv 14/2001 og 21/2001. Ansvarlig lånekapital som skal utgjøre tilleggskapital etter ellers gjeldende regler, kan ikke opptas uten etter samtykke av Kredittilsynet. Ansvarlig lånekapital har bedre prioritet enn fondsobligasjonskapital og alle former for egenkapital, men må stå tilbake i forhold til alle andre krav mot institusjonen. Banksikringsloven § 3-6 inneholder særlige regler om nedskrivning av ansvarlig kapital.

Utkastet § 2b-6 om medlemsansvar er i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 4-8, men har intet motstykke i reglene om kredittforeninger.

4) Utkastet § 2b-7 omhandler nedsettelse av vedtektsfastsatt kapital og omfatter alle former for vedtektsfestet egenkapital. Nedsettelsen vil normalt føre til reduksjon av institusjonens kjernekapital. Hovedpoenget er at nedsettelse ikke skal kunne skje eller settes i verk uten samtykke av Kredittilsynet. Beslutningsprosessen følger av paragrafens annet ledd. Aksjekapital nedsettes etter reglene i aksjelovgivningen. For nedsettelse av eierandelskapital er det tilsvarende særlige regler i utkastet § 2b-22, og denne bestemmelsen må også sees i sammenheng med utkastet § 2b-20 om dekning av underskudd i foretak som har utstedt egenkapitalbevis.

5) Utkastet § 2b-8 omhandler finansinstitusjonenes adgang til å redusere egen ansvarlig kapital ved erverv av egne aksjer eller av egne egenkapitalbevis, herunder lån mot avtalepant i egne aksjer eller egenkapitalbevis. Bestemmelsen gjelder bare erverv av allerede utstedte aksjer eller egenkapitalbevis. Erverv ved tegning i forbindelse med en emisjon rammes av forbudet i allmennaksjeloven § 9-1 og i lovutkastet § 2b-16 første ledd.

Allmennaksjeloven §§ 9-2 flg. inneholder bestemmelser om erverv av egne aksjer. Bestemmelsene der setter grenser for i hvilket omfang dette kan skje, og fastsetter dessuten at erverv bare kan skje etter fullmakt fra generalforsamlingen. Et hovedsynspunkt er at egenkapitalbevis markedsmessig i hovedsak skal kunne oppfattes som sidestilt med aksjer, og dette tilsier at en institusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, bare bør kunne erverve egne egenkapitalbevis i samme utstrekning som selskaper i aksjeselskaps form kan erverve egne aksjer. Allmennaksjelovens regler på disse områdene foreslås derfor gjort gjeldende også for erverv av egne egenkapitalbevis. Dette er i samsvar med prinsippet i forskriften om grunnfondsbevis § 13.

Av hensyn til Kredittilsynets mulighet til å føre kontroll med institusjonenes ansvarlige kapital, er det imidlertid her behov for en generell bestemmelse om at generalforsamlingens fullmakt til å erverve egne aksjer eller egenkapitalbevis må være begrenset i tid og dessuten godkjennes av Kredittilsynet, se lovutkastet § 2b-8 tredje ledd. Dessuten fastsettes at egne aksjer/egenkapital­bevis kommer til fradrag ved beregningen av finansinstitusjonens kjernekapital.

I Gjensidiges vedtekter er det inntatt en bestemmelse som krever at generalforsamlingens fullmakt til å erverve egne egenkapitalbevis må ha tilslutning fra to tredeler av det antall stemmer som eiere av egenkapitalbevis representert på generalforsamlingen kan avgi. Det prinsipielle spørsmål er her om det skal oppstilles særlige flertallskrav ved disposisjoner som kan påvirke stillingen til eiere av egenkapitalbevis, se herom nedenfor avsnitt 6.3.3. Når det særlig gjelder erverv av egne egenkapitalbevis, er vel dette et forhold som etter behov og markedssituasjon bør kunne reguleres av det enkelte foretak i vedtekter eller tegningsinnbydelse. Lovutkastet § 2b-16 annet ledd er utformet i samsvar med dette.

Allmennaksjeloven § 9-1 setter forbud mot at selskapet deltar som tegner av aksjer ved en kapitalemisjon. Dette forbud er gjort gjeldende også ved emisjon av egenkapitalbevis, se lovutkastet § 2b-16, men det er gjort unntak for tilfelle hvor egenkapitalbevisene utstedes ved konvertering av grunnfondskapital etter reglene i utkastet § 2b-2, og deretter overføres til en finansstiftelse.

6.3 Et modernisert regelverk for egenkapitalbevis

6.3.1 Utgangspunkter

1) Utkastet til et nytt kapittel 2b i finansieringsvirksomhetsloven inneholder et modernisert regelverk for egenkapitalbevis utstedt av institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, det vil si gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og sparebanker. Det er utformet som et regelverk som i alt vesentlig skal være felles for egenkapitalbevis utstedt av disse typer av finansinstitusjoner. Et hovedformål har vært å gjøre egenkapitalbevis til et kapitalinstrument som – slik som aksjer – kan bli brukt på ulike måter, både ved innhenting av ny egenkapital og ved gjennomføringen av forskjellige typer av struktur- og foretaksendringer, særlig innenfor sparebanksektoren. Det er lagt vesentlig vekt på at finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, skal ha tilgang til et fleksibelt egenkapitalinstrument som i hovedsak kan markedsmessig sidestilles med aksjer.

Dette er et synspunkt som i og for seg også ligger til grunn for forskriften om grunnfondsbevis, særlig ved at den gir en rekke av bestemmelsene i allmennaksjeloven tilsvarende anvendelse. På en del punkter er nok regelverket der likevel noe ufullstendig. Det kan med fordel bygges videre ut med utgangspunkt i aksjerettslige regler, blant annet når det gjelder regulering av ulike spørsmål vedrørende tegning av egenkapitalbevis og forhøyelse av eierandelskapitalen. Formålet med bestemmelsene i forskriften har imidlertid først og fremst vært å gjøre grunnfondsbevis til et egnet redskap ved innhenting av ny egenkapital ved innskudd i penger. Det er fra ulike hold, blant annet i Rammevilkårutvalgets utredning, pekt på at regelverket i forskriften derfor ikke i alle henseender kan virke på en tilfredsstillende måte, særlig i forhold til spørsmål som oppstår i tilfelle av struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren.

På denne bakgrunn mener Banklovkommisjonen at et viktig formål ved utformingen av et nytt regelverk må være å gjøre egenkapitalbevis også til et hensiktsmessig redskap ved håndteringen av ulike problemer knyttet til kapitalforholdene i tilfelle av struktur- og foretaksendringer som bare gjelder foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Særlig innenfor sparebanksektoren er det påvist behov for et slikt egenkapitalinstrument i forbindelse med strukturendringer etter de ulike modeller som har fått bred omtale i Rammevilkårutvalgets utredning (foran avsnitt 4.2). I denne sammenheng er det problemer knyttet til håndteringen av den grunnfondskapital som over tid er opparbeidet i de ulike institusjoner, som vil stå i forgrunnen. I Rammevilkårutvalgets utredning adresseres en del slike problemområder, blant annet spørsmål vedrørende utstedelse av egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital ved sammenslåing av sparebanker.

Disse forhold innebærer at det nye regelverket må utformes med henblikk på, for det første, at egenkapitalbevis vil kunne ha en viktig rolle i situasjoner som markedsmessig er nokså ulike og, for det annet, at bruksområdet for egenkapitalbevis vil være av betydelig bredde. Dette tilsier også at det må bygges atskillig fleksibilitet inn i det nye regelverket. Siktemålet må være at egenkapitalbevis i praksis lar seg bruke på ulike måter i samsvar med formålet med de ulike transaksjoner institusjonene ønsker gjennomført.

2) Utkastet til avsnitt II «Egenkapitalbevis» i et nytt kapittel 2b i finansieringsvirksomhetsloven er bygget opp slik at §§ 2b-9 til 2b-21 inneholder de alminnelige regler om egenkapitalbevis. Særlige regler om nedsettelse eller forhøyelse av eierandelskapital er inntatt til slutt i utkastet §§ 2b-22 til 2b-25. Reglene om eierandelskapitalens stilling ved foretaksendringer og avvikling av institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, samt ved omdanning av slik institusjon til foretak i aksjeselskaps form, er inntatt i lovutkastet §§ 2b-2 og 2b-3 og et eget kapittel 2c om struktur- og foretaksendringer som gjelder finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. De tilhørende bestemmelser om finans- og sparebankstiftelser som eier av egenkapitalbevis eller aksjer utstedt i forbindelse med slike endringer, er skilt ut i et eget kapittel 2d i lovutkastet.

Systematikken i kapittel 2b avsnitt II «Egenkapitalbevis» er således følgende:

• utstedelse av egenkapitalbevis (§ 2b-9),

• eierbeføyelser knyttet til egenkapitalbevis (§§ 2b-10 til 2b-12),

• tegning og overkurs (§§ 2b-13 og 2b-14),

• overdragelse, pantsettelse og erverv av egenkapitalbevis (§§ 2b-15 til 2b-17),

• overskudd, utbytte og underskudd (§§ 2b-18 til 2b-20),

• fordeling av eierandelskapital ved avvikling (§ 2b-21),

• nedsettelse og forhøyelse av eierandelskapitalen (§§ 2b-22 til 2b-25).

3) I utkastet kapittel 2b avsnitt III «Øvrige bestemmelser» er det tatt inn alminnelige regler om generalforsamlingen i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form ( lovutkastet § 2b-26 ). Bakgrunnen er at vedtak om utstedelse av egenkapitalbevis, herunder ved konvertering av grunnfondskapital, vil være vedtak som må treffes av generalforsamlingen i institusjonen med flertall som for vedtektsendringer. Det samme vil gjelde beslutninger om sammenslåing og andre strukturendringer, herunder avvikling. Gjeldende lovgivning inneholder imidlertid ikke regler om behandling og vedtak i generalforsamlingen i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Slike spørsmål er dermed overlatt til vedtektsregulering.

Prinsipielt er denne tilnærmingsmåte lite heldig, blant annet fordi reglene også er av betydning når det gjelder forholdet mellom flertall og mindretall i institusjonens øverste organ. Vedtak i generalforsamlingen i slike institusjoner vil ha virkninger ikke bare for ulike interessegrupperinger, men også for eierne av egenkapitalbevis. Også av hensyn til tilliten til egenkapitalbevis som kapitalinstrument er det derfor prinsipielt viktig at saker som behandles i generalforsamlingen avgjøres innenfor rammen av alminnelige krav til forsvarlig og forutberegnlig saksbehandling fastsatt ved lovgivning. Sett i forhold til de bestemmelser som inngår i det lovutkastet som nå fremlegges, vil behovet for en slik lovregulering være betydelig mer markert enn under hittil gjeldende rett.

På disse områdene vil spørsmålene knyttet til ordnede behandlings- og vedtaksprosedyrer stå i hovedsak i samme stilling for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, som for institusjoner i aksjeselskaps form. I lovutkastet § 2b-26 er det derfor foreslått lovbestemmelser på dette området som i alt vesentlig bygger på aksjelovgivningens velprøvde regelverk når det gjelder krav til saksbehandlingen og beslutningsprosessen i generalforsamlingen. I aksjelovgivningens regler er det dessuten bygget inn atskillig fleksibilitet, blant annet slik at den enkelte institusjon på en del områder kan fastsette avvikende regler i sine vedtekter.

4) Det er videre i lovutkastet § 2b-27 tatt inn bestemmelser om disponering av overskudd i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, og som ikke har utstedt egenkapitalbevis. Dette er av særlig betydning på sparebankområdet, jf. sparebankloven § 28, se nedenfor avsnitt 6.3.18. Poenget med disse bestemmelsene er så vidt mulig å likestille tradisjonelle sparebanker med sparebanker som har utstedt egenkapitalbevis, i forhold til reglene om disponering av overskudd og utbyttemidler. Det er ikke inntatt bestemmelser om dekning av underskudd tilsvarende § 2b-20 fordi reglene i avsnitt I, særlig §§ 2b-4 til 2b-7, her gir nødvendige prioritetsregler.

6.3.2 Utstedelse av egenkapitalbevis

Utkastet § 2b-9 inneholder de alminnelige regler om beslutninger om utstedelse av egenkapitalbevis, og svarer i hovedsak til forskriften om grunnfondsbevis § 4. Utstedelse av egenkapitalbevis er betinget av godkjennelse av Kredittilsynet.

Bestemmelsene i § 2b-9 må sees i sammenheng med reglene i utkastet §§ 2b-2 og 2b-3. Disse paragrafene åpner for at egenkapitalbevis kan utstedes ved konvertering av grunnfondskapital, samt utstedes etter tegning mot innskudd i annet enn penger og til bruk som vederlag for helt eller delvis erverv av foretak som skal inngå i finanskonsern eller av virksomhet i slikt foretak, se foran avsnitt 6.2. Bestemmelsene i § 2b-9 må også sees i sammenheng med de særlige regler om forhøyelse av eierandelskapitalen i lovutkastet § 2b-23, se nedenfor avsnitt 6.3.14.

Utkastet § 2b-9 annet ledd inneholder regler om utstedelse i henhold til styrefullmakt, jf. også utkastet § 2b-13 om tegning mv. Bestemmelsene svarer til forskriften om grunnfondsbevis § 5. I tilfelle hvor utstedelsen innebærer utvidelse av eierandelskapital, vil reglene i utkastet § 2b-23 annet ledd også komme til anvendelse. De særlige spørsmål som vil oppstå ved forhøyelse av eierandelskapitalen i et foretak, er nærmere regulert i utkastet §§ 2b-23 til 2b-25.

6.3.3 Eierbeføyelser

1) Av utkastet § 2b-2 første ledd følger at det til egenkapitalbevis skal knyttes eierbeføyelser i institusjonen i samsvar med bestemmelsene i utkastet §§ 2b-10 til 2b-12. Hovedregelen er inntatt i utkastet § 2b-10 hvoretter eierne av egenkapitalbevis enten direkte eller via valgte representanter skal ha rett til å utøve minst en femdel og ikke mer enn to femdeler av stemmene i generalforsamlingen. De nærmere regler fremgår av utkastet §§ 2b-11 og 2b-12.

I forskriften om grunnfondsbevis § 16 er disse to former for eierinnflytelse knyttet til henholdsvis gjensidige forsikringsselskaper og sparebanker (foran avsnitt 3.5). Dette har sammenheng med at generalforsamlingen i de to typer av institusjoner er forskjellig sammensatt og har forskjellig myndighet. Dessuten skal gjensidige forsikringsselskaper også ha representantskap etter forsikringsvirksomhetsloven § 5-4, og det er åpnet for at eierne av egenkapitalbevis kan velge en fastsatt del av dets medlemmer, jf. forskriften § 16 annet ledd.

Prinsipielt vil det imidlertid være en fordel om reglene om eierbeføyelser blir utformet som fellesregler for gjensidige forsikringsselskaper, sparebanker og kredittforeninger. Fra lovgiverens side er hovedspørsmålet knyttet til omfanget av den eierinnflytelse som eierne av egenkapitalbevis kan utøve. Her er det neppe grunnlag for å differensiere mellom de ulike typer av institusjoner. Utkastet § 2b-10 er utformet i samsvar med dette. Bestemmelsen viderefører på dette punkt den regel som gjelder for sparebanker som en fellesregel, og avviker derfor noe fra reglene i forskriften § 16. Etter utkastet § 2b-10 vil det være opp til den enkelte institusjon å vedtektsfastsette hvilken innflytelse eierandelskapitalen skal gis innenfor lovens ramme, og på hvilken måte innflytelsen skal ut­øves, jf. §§ 2b-11 og 2b-12.

Lovutkastet legger til grunn at det prinsipielt bør være opp til den enkelte institusjon ved utarbeidelse av sine vedtekter å velge hvilken av de to former for eierinnflytelse – representasjonsrett i generalforsamlingen eller møte- og stemmerett i generalforsamlingen – som skal knyttes til egenkapitalbevisene.

Det legges videre til grunn at sparebanker, som ikke har representantskap, vil velge en ordning som gir eierne av egenkapitalbevis rett til å velge et vedtektsfastsatt antall av medlemmene i generalforsamlingen (utkastet § 2b-11), jf. sparebankloven § 8. Tilsvarende gjelder for kredittforeninger hvor representantskapet er generalforsamling, jf. utkastet § 2b-26. Regler om valg av representanter til generalforsamlingen forutsettes fastsatt ved forskrift, jf. grunnfondsbevisforskriften §§ 18 flg.

Selv om Gjensidige, som følge av sammensetningen av sin generalforsamling, har valgt den annen modell med direkte møte- og stemmerett for eiere av egenkapitalbevis (utkastet § 2b-12), er det neppe grunn til å gå ut fra at alle andre gjensidige forsikringsselskaper skal eller vil foretrekke å gjøre det samme. Forsikringsvirksomhetsloven § 4-3 bokstav b) åpner for at generalforsamlingens sammensetning fastsettes i vedtektene for det enkelte selskap, og en kan ikke generelt gå ut fra at andre gjensidige forsikringsselskaper vil velge samme modell som Gjensidige med en generalforsamling som har 1600 medlemmer. For øvrig videreføres den regel at det i vedtektene kan fastsettes at eierne av egenkapitalbevis skal kunne velge et fastsatt antall av medlemmene av representantskapet, jf. utkastet § 2b-12 fjerde ledd.

For tilfelle hvor eierne av egenkapitalbevis har møte- og stemmerett i generalforsamlingen, vil det være behov for supplerende regler om utøvelse av stemmerett. Etter utkastet § 2b-12 annet ledd er det gitt bestemmelser om aksjonærers utøvelse av stemmerett. Ulike regler i allmennaksjeloven vedrørende generalforsamlingen, herunder møteregler og flertallskrav, er gitt tilsvarende anvendelse. I utkastet § 2b-12 tredje ledd er det inntatt regler om reduksjon av stemmetyngde for å sikre at det samlede antall stemmer som avgis av eiere av egenkapitalbevis ikke overstiger den samlede grense for eierinnflytelsen som følger av loven og vedtektene.

2) Regelen i utkastet § 2b-10 er som nevnt at den eierinnflytelse som skal kunne utøves av eiere av egenkapitalbevis, skal ligge i området en femdel til to femdeler av stemmene i generalforsamlingen. Det kan reises spørsmål om denne regelen skal – som hittil – være absolutt, eller om det for særlige tilfelle kan være behov for en dispensasjonshjemmel. Det kan for eksempel tenkes tilfelle hvor en institusjon ut fra markedsmessige forhold overhodet ikke vil kunne få dekket sitt kapitalbehov ved en emisjon av egenkapitalbevis på dette grunnlag. Det kan også tenkes tilfelle som nevnt i utkastet § 2b-2 annet ledd, jf. § 2b-3 tredje ledd, hvor egenkapitalbevisene utstedes etter konvertering av grunnfondskapital og skal overføres vederlagsfritt til en finans- eller sparebankstiftelse, og hvor det kan være naturlig/hensiktsmessig å knytte en noe høyere eierinnflytelse til egenkapitalbevisene.

Ved utformingen av utkastet er det likevel ansett som vesentlig å videreføre prinsippet om at den innflytelse eiere av egenkapitalbevis skal kunne utøve i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, skal være begrenset og skal ikke kunne gi en flertallsposisjon. Dette er viktig for fortsatt å markere et prinsipielt skille mellom en selveiet institusjon og en institusjon organisert i aksjeselskaps form.

3) I tilfelle hvor eierandelskapitalen forhøyes på annen måte enn ved fondsemisjon, vil utstedelse av nye egenkapitalbevis på forskjellig vis innvirke på stillingen til eierne av allerede utstedte egenkapitalbevis. Dette gjelder både i forhold til verdien av egenkapitalbevisene og omfanget av eierbeføyelser knyttet til disse. Også ulike andre disposisjoner som en institusjon med eierandelskapital vil kunne være interessert i å få gjennomført som ledd i sin forretningmessige utvikling, for eksempel omdanning, sammenslåing og andre strukturendringer, kan ha tilsvarende virkninger for eierne av egenkapitalbevis. En må regne med at det i verdipapirmarkedet eller ved den enkelte emisjon vil bli lagt betydelig vekt på om eierne av egenkapitalbevis i slike tilfelle sikres medinnflytelse, og dermed gis et særlig vern mot typer av flertallsbeslutninger som vil innvirke vesentlig på deres stilling. Selv om det prinsipielle utgangspunkt for et nytt regelverk om egenkapitalbevis er klart nok (lovutkastet § 2b-10), bør imidlertid dette ikke stenge for særlige løsninger av vesentlig betydning for den markedsmessige vurdering av egenkapitalbevisene som kapitalinstrument.

I forskriften om grunnfondsbevis § 25, er interessene til eierne av egenkapitalbevis i fusjonstilfelle søkt ivaretatt. Etter denne bestemmelsen kan eierne av egenkapitalbevis med to tredelers flertall beslutte å kreve at egenkapitalbevisene innløses etter markedsverdi. Noen tilsvarende rett til å kreve innløsning gjelder imidlertid ikke ved andre typer av beslutninger som kan innvirke negativt på stillingen til eierne av egenkapitalbevis, for eksempel ulike former for sammenslåing og deling av foretak, og vedtak om forhøyelse eller nedsettelse av eierandelskapitalen. Det kunne derfor synes rimelig å utvide innløsningsretten til å gjelde også slike tilfelle. Det prinsipielle spørsmål er likevel om en innløsningsrett som i forskriften § 25 overhodet bør videreføres. Hovedregelen er at eierandelskapitalen ikke skal kunne tilbakebetales (utkastet § 2b-2 fjerde ledd).

En annen tilnærmingsmåte vil være å gi eierne av egenkapitalbevis en mer markert rolle i beslutningsprosessen når det gjelder enkelte typer av beslutninger som normalt vil innvirke vesentlig på deres stilling og rettigheter. Dette kan for eksempel gjøres ved regler om særlige flertallskrav som i slike tilfelle vil gi eierne en større innflytelse i selve beslutningsprosessen i slike saker. Slike løsninger vil innebære en form for eierinnflytelse som kjennetegner selskaper organisert i aksjeselskaps form.

De vedtekter for Gjensidige som nylig er godkjent av Finansdepartementet, inneholder særskilte flertallskrav for beslutning om forhøyelse av eierandelskapitalen, herunder ved fravikelse av fortrinnrett til tegning (§§ 3.6 første, annet og tredje ledd og 3.9), og ved fusjon eller annen overtagelse av andre institusjoner, til dels avhengig av om nye egenkapitalbevis utstedes eller ikke (§§ 3.9 og 3.6 tredje ledd). Gjensidiges vedtekter har også særlige flertallskrav for beslutning om fullmakt til erverv av egne eierkapitalbevis og nedsettelse av eierandelskapitalen (§§ 3.10 og 3.11). Derimot har Gjensidiges vedtekter ikke særlige flertallskrav for beslutning om omdanning, sammenslåing, deling eller avvikling, og heller ikke for beslutning om utdeling av utbytte eller dekning av underskudd.

Særlig flertallskrav for beslutninger som har særlige virkninger for eierne av egenkapitalbevis, kan prinsipielt tenkes utformet på to forskjellige måter. Et første alternativ vil være å fastsette slike flertallskrav i loven selv. Dette vil innebære at spørsmålet løses på samme måte for alle utstedere av egenkapitalbevis, og vil bidra til å gi egenkapitalbevisene en ensartet rettslig karakter. Et annet alternativ vil være å utforme lovbestemmelser som overlater til den enkelte institusjon som utsteder egenkapitalbevis, å fastsette særskilte flertallskrav for visse typer av beslutninger i sine vedtekter. Det vil gi fleksibilitet, blant annet fordi slike vedtektsfastsatte regler vil kunne tilpasses den markedssituasjon som foreligger på den tid egenkapitalbevis første gang utstedes. På den annen side kan dette føre til at det ved omsetningen av egenkapitalbevis vil oppstå en viss usikkerhet om hvilke regler som egentlig gjelder for de egenkapitalbevis som den enkelte institusjon har utstedt.

Et alternativ når det gjelder slik vedtektsbestemmelse, kan være et krav om kvalifisert flertall i generalforsamlingen, for eksempel basert på tilslutning fra fire femdeler – og ikke som vanlig to tredeler – av stemmene i generalforsamlingen. I Gjensidiges vedtekter finnes en slik løsning i:

• § 3.6 første ledd (forhøyelse av eierandelskapitalen),

• § 3.6 fjerde ledd (fordeling av overkurs),

• § 3.9 (fullmakt for styret til å forhøye eieran­delskapitalen).

Et slikt flertallskrav kan i og for seg gjennomføres generelt for vedtektsendringer eller for visse typer av vedtak, se allmennaksjeloven §§ 5-17 og 5-18, jf. utkastet § 2b-26. Et annet alternativ som direkte knytter seg til stillingen til eierne av egenkapitalbevis, vil være å fastsette at slike beslutninger kan vedtas med flertall som for vedtektsendring, men under forutsetning av at flertallet også omfatter minst to tredeler av de stemmer som avgis av eierne av egenkapitalbevis eller av deres representanter i generalforsamlingen. En slik løsning finnes i Gjensidiges vedtekter i:

• §§ 3.6 annet ledd og 3.9 (fravikelse av fortrinnsrett til tegning av ny eierkapitalbevis),

• § 3.6 tredje ledd (fravikelse av fortrinnsrett ved rettet emisjon ved overtagelse av foretak eller virksomhet),

• § 3.10 (erverv av egne egenkapitalbevis),

• § 3.11 (nedsettelse av eierandelskapitalen med utdeling til eierne).

Lovutkastet § 2b-10 annet ledd bygger på det sistnevnte alternativ. Utgangspunktet er at de typer av beslutninger det her gjelder, skal treffes med flertall som for vedtektsendring. Dette vil normalt bety to tredelers flertall, med mindre vedtektene har et høyere flertallskrav for vedtektsendring, jf. utkastet § 2b-26 fjerde ledd. I § 2b-10 annet ledd åpnes det imidlertid uttrykkelig for at det i vedtektene kan fastsettes et særlig flertallskrav for visse typer av beslutninger av særlig betydning for eierne av egenkapitalbevis, se utkastet §§ 2b-16, 2b-22 til 2b-25, 2c-3 og 2c-17. I så fall kan det fastsettes at vedtektsflertallet også må omfatte minst to tredeler av de stemmer som avgis av, eller av medlemmer valgt av, eierne av egenkapitalbevis. Dersom denne løsningen legges til grunn, kan innløsningsretten etter forskriften om grunnfondsbevis § 25 oppheves. Denne bestemmelsen har i alle tilfelle meget begrenset rekkevidde fordi den er knyttet til aksjerettens fusjonsbegrep (allmennaksjeloven § 13-2), og derfor ikke omfatter mange typer av beslutninger av minst like stor betydning for eierne av egenkapitalbevis.

6.3.4 Tegning

Egenkapitalbevis vil i de fleste tilfelle bli utstedt i henhold til tegningsinnbydelse og prospekt, og vil etter utstedelsen være beregnet på å bli omsatt i verdipapirmarkedet via register i Verdipapirsentralen. Forskriften om grunnfondsbevis §§ 2 og 4 inneholder enkelte bestemmelser om dette som gir bestemmelsene i allmennaksjeloven henholdsvis §§ 10-1 til 10-3 om beslutning om nytegning av aksjer og §§ 4-1 til 4-10 om aksjeeierregisteret mv. tilsvarende anvendelse. Bestemmelsen i utkastet § 2b-13 annet ledd svarer til forskriften § 2. Utkastet § 2b-9 første ledd svarer til forskriften § 4.

Det er her behov for en viss utbygging av regelverket, særlig når det gjelder regler om selve tegningen og gjennomføringen av emisjonen. Av ukastet § 2b-13 følger at reglene i allmennaksjeloven §§ 10-7 til 10-13 og 10-18 til 10-19 om tegning, tildeling og melding til Foretaksregisteret gjelder tilsvarende for egenkapitalbevis. Disse reglene vil ikke få direkte betydning ved utstedelse av egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital fordi allmennaksjeloven § 10-7 første ledd åpner for tegning i generalforsamlingsprotokollen.

For øvrig bemerkes at henvisningen til allmennaksjeloven §§ 10-18 til 10-19 i utkastet § 2b-13 første ledd gjelder utstedelse av egenkapitalbevis i henhold til styrefullmakt og må sees i sammenheng med § 2b-9 annet ledd.

6.3.5 Overkurs

1) Etter forskriften om grunnfondsbevis § 6 skal overkurs ved tegningen av egenkapitalbevis i sin helhet tilføres overkursfondet. Overkursfondet er nært knyttet til eierandelskapitalen og har bedre prioritet enn grunnfondskapitalen, se forskriften §§ 27 og 28, jf. § 6 annet ledd om anvendelsen av overkursfondet. Denne løsningen er blitt kritisert i Rammevilkårutvalgets utredning, først og fremst fordi ordningen antas å ha en utvanningseffekt for grunnfondsbeviskapitalen.

I Gjensidiges nye vedtekter (§ 3.6 fjerde ledd) har en søkt å forhindre slik utvanning ved bestemmelser om at overkursen skal fordeles ut fra forholdet mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen og deretter overføres til henholdsvis overkursfondet og kompensasjonsfondet. Denne løsningen er godkjent i Finansdepartementets brev av 16. november 2007. Den nærmere begrunnelse for Gjensidiges løsning fremgår av selskapets høringsuttalelse av 3. mars 2008 til departementets utkast til regler om eierbrøk mv.

Banklovkommisjonen antar at Gjensidiges løsning i hovedsak vil imøtekomme det behov for regelendring når det gjelder overkurs som Rammevilkårutvalgets utredning omhandler. Utkastet § 2b-14 om overkurs bygger derfor på Gjensidiges løsning, og legger til grunn at overkursen skal fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet ut fra forholdet etter nytegningen mellom bokført eierandelskapital og summen av bokført grunnfondskapital og eierandelskapital. Reglene om anvendelsen av de to fondene bygger også på Gjensidige opplegg, jf. også forskriften om grunnfondsbevis § 6. Etter utkastet § 2b-20 annet ledd om dekning av underskudd har de to fondene samme prioritet, men står prioritetsmessig foran grunnfondskapitalen og ikke vedtektsfestet eierandelskapital, se utkastet § 2b-20 første ledd. For øvrig vises til lovutkastet § 2b-1 fjerde ledd og bemerkningene foran avsnitt 6.2.

2) Lignende utvanningsspørsmål kan også oppstå dersom en institusjon med eierandelskapital utsteder nye egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital, jf. utkastet § 2b-2 annet ledd. Denne bestemmelsen fastslår at bokført verdi av grunnfondskapitalen skal legges til grunn ved konverteringen. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at også egenkapitalbevisenes pålydende alltid skal legges til grunn ved konverteringen. Har institusjonen eierandelskapital fra før, må tegningskursen fastsettes ut fra verdiforholdene og kan derfor komme til å avvike fra egenkapitalbevisenes pålydende. Skal utvanning av tidligere utstedt eierandelskapital unngås i slike tilfelle, må tegningskursen reflektere verdiforholdet på konverteringstidspunktet og overkursen fordeles etter reglene i utkastet § 2b-14. I utkastet § 2b-2 annet ledd er dette sagt uttrykkelig. Det vises for øvrig til lovutkastet § 2b-23 om forhøyelse av eierandelskapitalen og til avsnitt 6.3.14 nedenfor.

Etter Gjensidiges vedtekter § 3.7 annet ledd, som gjelder ved fusjon (sammenslåing) av institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, skal en differanse mellom overført bokført egenkapital og transaksjonsverdien fordeles mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen i overtagende institusjon etter reglene om fordeling av overkurs. Dette er en regel som i tilfelle skal motvirke utvanning av grunnfondskapitalen som følge av at egenkapitalen i den institusjon som blir overtatt ved fusjonen, blir regnet etter bokført verdi i overtagende institusjon. Det vil derfor være behov for en slik lovregel i tilfelle hvor overtagende institusjon har eierandelskapital fra før. Blir det utstedt nye egenkapitalbevis som vederlag for overtagelse av virksomhet, bør således også reglene om fordeling av overkurs gis tilsvarende anvendelse, se utkastet § 2b-3 annet ledd.

Denne bestemmelsen vil ikke være til hinder for at kapitalforholdene i den institusjon som blir overtatt, i stedet helt eller delvis blir håndtert etter reglene om sammenslåing i lovutkastet § 2c-4, ved at det forut for overføringen av aktiva og passiva blir utstedt egenkapitalbevis som overføres til en finans- eller sparebankstiftelse. I så fall må overtagende institusjon overta forpliktelsene etter slike egenkapitalbevis ved selv å utstede egenkapitalbevis og foreta ombytting. En annen løsning vil være at egenkapitalen helt eller delvis forblir i den institusjon hvis virksomhet skal overtas, og deretter – ved avviklingen av institusjonen – disponeres etter reglene i lovutkastet § 2c-12.

6.3.6 Overdragelse. Pantsettelse

Utkastet § 2b-15 inneholder regler om omsettelighet og pantsettelse av egenkapitalbevis. Reglene om omsettelighet svarer til forskriften om grunnfondsbevis § 3. Reglene i allmennaksjeloven § 4-15a om pantsettelse av aksjer etter reglene i verdipapirregisterloven foreslås også gjort gjeldende for egenkapitalbevis, jf. også utkastet § 2b-13 annet ledd.

6.3.7 Erverv av egne egenkapitalbevis

1) Forskriften om grunnfondsbevis § 13 inneholder regler om institusjonens erverv av egne egenkapitalbevis. Bestemmelsene som bygger på reglene i allmennaksjeloven §§ 9-1 flg., setter et generelt forbud mot at institusjonen tegner egne egenkapitalbevis og begrenser adgangen til etterfølgende erverv av utstedte egenkapitalbevis.

Utkastet § 2b-16 første ledd viderefører forbudet mot tegning av egne egenkapitalbevis, men gjør unntak for tilfelle hvor egenkapitalbevis utstedes ved konvertering av grunnfondskapital. Lovutkastet § 2b-16 annet ledd henviser til de alminnelige reglene i § 2b-8 om erverv av egne aksjer og egenkapitalbevis og gir dessuten regler om vedtak i generalforsamlingen som åpner for erverv av egne egenkapitalbevis.

De nærmere regler om annet erverv av egne egenkapitalbevis er inntatt i utkastet § 2b-8 som inneholder fellesregler for erverv av egne aksjer og egne egenkapitalbevis, se særlig § 2b-8 annet til fjerde ledd. Disse reglene er utformet på bakgrunn av slike ervervs betydning for institusjonens egenkapitalforhold, jf. bemerkningene foran avsnitt 6.2.

Etter allmennaksjeloven § 9-4 første ledd kan egne aksjer bare erverves av styret i henhold til fullmakt fra generalforsamlingen, og den tilsvarende regel gjøres gjeldende for egenkapitalbevis. Av hensyn til soliditetsvirkningene av slike erverv, er det i utkastet § 2b-8 tredje ledd stillet krav om at fullmakten skal være godkjent av Kredittilsynet, og denne bestemmelse vil også gjelde ved erverv av egenkapitalbevis. Det er neppe praktisk å kreve at også det enkelte erverv skal godkjennes av Kredittilsynet.

Lovutkastet § 2b-16 annet ledd gir dessuten regler om særlig flertallskrav ved vedtak i generalforsamlingen som åpner for erverv av egne egenkapitalbevis. Av allmennaksjeloven § 9-4 følger at fullmakt til styret må være vedtatt med flertall som for vedtektsendring, og det samme vil gjelde for erverv av egne egenkapitalbevis. Ettersom erverv av egne egenkapitalbevis vil få virkninger for de øvrige eierne av egenkapitalbevis, kan det reises spørsmål om det bør gjelde et særskilt flertallskrav for slike vedtak, jf. foran avsnitt 6.3.3 punkt 3). Gjensidiges vedtekter § 3.10 inneholder en slik regel, og utkastet § 2b-16 annet ledd åpner derfor for vedtektsbestemmelse om et annet flertallskrav enn det som følger av allmennaksjeloven § 9-4.

2) I brev til Banklovkommisjonen av 20. juni 2008 har Finansdepartementet bedt om at Banklovkommisjonen i forbindelse med arbeidet med regler om en stiftelsesmodell (Hallingdalmodellen) tilpasset behovet for strukturendringer i sparebanksektoren, også vurderer om en sparebank bør gis adgang til å kjøpe tilbake egne egenkapitalbevis, blant annet for å kunne disponere overskudd tilordnet grunnfondskapitalen på annen måte enn til gaver til allmennyttige formål.

Banklovkommisjonen er som det fremgår ovenfor, kommet til at det ut fra hensynet til egenkapitalbevis som kapitalinstrument bør gis adgang til erverv av egne egenkapitalbevis etter regler tilsvarende regler for erverv av egne aksjer i allmennaksjeloven. Banklovkommisjonen antar imidlertid at en adgang til erverv av egne egenkapitalbevis i hovedsak ikke vil kunne være et egnet tiltak som ledd i institusjonens disponering av overskudd tilordnet grunnfondskapitalen.

Vederlaget for erverv av egne egenkapitalbevis vil måtte utredes av institusjonen som sådan, og vil tilsynelatende kun innebære en omplassering av midler på aktivasiden i balansen. I så fall vil ervervet være uten virkning for det interne forholdet mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen slik dette fremgår på passivasiden. Det er imidlertid fast regnskapspraksis at vederlaget ved kjøp av egne aksjer eller egenkapitalbevis ikke blir resultatført, men blir ført som egenkapitaltransaksjon. Dette betyr i første omgang at egenkapitalbevisenes pålydende må føres til fradrag i vedtektsfestet eierandelskapital, og at den overskytende del av vederlaget ved ervervet blir ført direkte mot den fri (ikke bundet) egenkapital, uavhengig av om dette er grunnfondskapital eller kapital tilordnet eierandelskapitalen. En slik regnskapsføring vil i seg selv innebære at forholdet mellom bokført grunnfondskapital og eierandelskapital etter kjøpet vil bli endret. Det må derfor samtidig foretas korreksjoner ved overføringer mellom bokført grunnfondskapital og eierandelskapital som innebærer at denne virkningen blir nøytralisert. Målet må være at bokført grunnfondskapital og eierandelskapital til slutt hver er belastet en så stor del av vederlaget som eierbrøken tilsier. Overføring mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet, eller mellom grunnfondskapitalens og eierandelskapitalens andeler av den fri egenkapital, kan gi en slik løsning.

6.3.8 Erverv av kvalifiserte eierandeler

Finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 flg. gjennomfører EU/EØS systemet om kontroll med erverv av kvalifiserte eierandeler i finansinstitusjoner. Bestemmelsene er gitt tilsvarende anvendelse ved erverv av egenkapitalbevis (forskriften om grunnfondsbevis § 15). I lovutkastet § 2b-17 første ledd er denne regelen videreført. Det er her uten direkte betydning at EU nå har vedtatt et nytt direktiv på området, og at lovens regler nå er foreslått endret på en del punkter, se Banklovkommisjonens Utredning nr. 19, NOU 2008:13 Eierkontroll i finansinstitusjoner.

Det kan reises spørsmål om reglene om eierkontroll også bør gjelde egenkapitalbevis som utstedes ved konvertering av grunnfondskapital og deretter overføres vederlagsfritt til en finans- eller sparebankstiftelse, jf. utkastet §§ 2b-2 tredje ledd, 2c-4 første ledd og 2c-12 første eller annet ledd. Det fremgår av Finansdepartementets brev av 16. november 2007 til Gjensidige Forsikring BA vedrørende tillatelse til å konvertere grunnfondskapital til eierandelskapital og av de vilkår som er satt for tillatelsen (§§ 6 og 7), at departementet legger til grunn at Gjensidige Stiftelsens erverv og eie av henholdsvis 100 og 20 prosent av egenkapitalbevisene omfattes av lovreglene om eierkontroll. Det dreide seg imidlertid her om eie av egenkapitalbevis som i hovedsak var beregnet på forholdsvis snarlig etterfølgende markedsføring, og det er ikke gitt at vurderingen vil være den samme dersom for eksempel en sparebankstiftelse skal erverve den samlede eierandelskapital.

Utgangspunktet i lovutkastet er at overføringen av egenkapitalbevis til finansstiftelsen ikke bygger på avtale, men følger av lovens egne regler. Hovedregel bør da være at reglene om eierkontroll ikke gjelder ved overføring til finansstiftelsen av egenkapitalbevis utstedt ved konvertering av grunnfondskapital. Lovutkastet §§ 2b-2 tredje ledd og 2c-4 første ledd, jf. § 2c-14 første ledd bygger på dette prinsipp, noe som også fremgår av lovutkastet § 2b-17 første ledd. I samtykket til konverteringen vil det i så fall likevel kunne settes vilkår som setter grenser for overføringen til finansstiftelsen.

Ved anvendelsen av reglene om eierkontroll er det i forhold til egenkapitalbevis behov for å presisere hva som skal forstås med en kvalifisert eierandel. Dette er gjort i utkastet § 2b-17 annet ledd. Hovedregelen er at en eierandel i egenkapitalbevis regnes som en kvalifisert eierandel hvis den representerer minst 10 prosent av summen av grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen i institusjonen eller av stemmene i generalforsamlingen.

6.3.9 Overskudd. Utbytte

6.3.9.1 Ordningen i grunnfondsbevisforskriften

Forskriften § 14 inneholder regler om hva som skal anses som årets overskudd, og om hvor meget av årets overskudd som kan disponeres til fordel for eierandelskapitalen, det vil si i form av årlig utbytte på egenkapitalbevis og avsetninger til utjevningsfondet. Den del av årets overskudd som ikke disponeres til utbytte eller avsetning i utjevningsfondet, blir å tilføre grunnfondskapitalen i institusjonen. Dette er imidlertid ikke sagt uttrykkelig i forskriften § 14, men det følger av alminnelige regnskapsregler.

Det fremgår videre av forskriften § 14 tredje og femte ledd at en i utbyttesammenheng skal ta utgangspunkt i årets overskudd etter godkjent resultatregnskap for siste regnskapsår, men at det skal foretas korreksjoner som nøytraliserer virkningene av overføringer til eller fra fondet for vurderingsforskjeller og fondet for urealiserte gevinster (jf. allmennaksjeloven §§ 3-3 og 3-3a). Det er således et «korrigert overskudd» som skal legges til grunn ved anvendelsen av reglene om utbytte og overføring til utjevningsfondet. Det er også satt en grense for hvor stor del av korrigert overskudd institusjonen kan beslutte å disponere til fordel for eierandelskapitalen, en grense som beregnes ut fra forholdet mellom samlet eierandelskapital (inklusive overkurs- og utjevningsfond) og institusjonens korrigerte ansvarlige kapital.

Forskriften forutsetter at beslutning om utdeling av utbytte og overføring til utjevningsfondet i et regnskapsår treffes av generalforsamlingen i institusjonen, formentlig ved vanlig flertall. Generalforsamlingen har betydelig handlefrihet på dette området, både når det gjelder samlet beløp og selve fordelingen mellom utbetaling av utbytte og overføring til utjevningsfondet. Av forskriften § 14 tredje ledd følger bare at den del av korrigert års­overskudd som kan disponeres på denne måten, ikke kan utgjøre en større andel av årets overskudd enn «grunnfondsbeviskapitalens, overskuddsfondets og utjevningsfondets andel av institusjonens korrigerte ansvarlige kapital». I forlengelsen av denne bestemmelsen inneholder § 14 fjerde ledd en utførlig definisjon av begrepet «korrigert ansvarlig kapital» som forutsetter at det skal gjøres fradrag for fondsobligasjonskapital, ansvarlig lånekapital og fondene for vurderingsforskjeller og urealiserte gevinster.

Forskriftens regler på dette området har vært sterkt kritisert i Rammevilkårutvalgets utredning punkt 3.6. Det er blant annet pekt på at det vil knytte seg usikkerhet til de årlige utbyttenivåer, og at ordningen over tid fører til en gradvis «utvanning» av eierandelskapitalen i forhold til grunnfondskapitalen, det vil si at eierandelskapitalens prosentvise andel av summen av grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen blir gradvis redusert. Dette skyldes at grunnfondskapitalen gradvis vil øke fordi den del av årets overskudd som ikke blir disponert til fordel for eierandelskapitalen, vil bli tilordnet og vil inngå i grunnfondskapitalen til enhver tid. Resultatet kan også bli overkapitalisering av sparebanken.

Denne «utvanningen» anses som en vesentlig markedsmessig ulempe for egenkapitalbeviset som omsettelig verdipapir, særlig i internasjonale markeder. Den kan derfor generelt innvirke negativt på kursforholdene. I økende grad må dette kompenseres med høyere årlig utbytte til eierandelskapitalen, noe som igjen forsterker skjevhetene.

Rammevilkårutvalget mener at disse forhold over tid vil kunne svekke egenkapitalbevisene som egenkapitalinstrument og føre til at flere banker med eierandelskapital i stedet vil se seg tjent med omdanning til bank i aksjeselskaps form. I utredningen fra Rammevilkårutvalget fremmes derfor ulike forslag til tiltak for å motvirke «utvanningen» av eierandelskapitalen, blant annet utvidet adgang for gaver til allmennyttige formål, etablering av gavefond og reservefond, og konvertering av grunnfondskapital til ny eierandelskapital for overføring til finansstiftelse. Hovedformålet er å motvirke at forholdet mellom eierandelskapital og grunnfondskapital endrer seg vesentlig over tid.

En noe annen tilnærmingsmåte til utvanningsproblemet fremgår i den utredning utarbeidet av Finansdepartementet som var vedlagt høringsbrev av 20. desember 2007 om tiltak for å bedre og stabilisere rettighetsforholdet mellom selveid kapital og grunnfondsbeviseiernes kapital. I Finansdepartementets utredning punkt 3.1 uttales følgende:

«Når en sparebank utsteder grunnfondsbevis, følger det automatisk at bankens fremtidige overskudd ikke utelukkende tilhører grunnfondet (den selveide kapitalen), men at det skal deles forholdsmessig mellom eierne av grunnfondsbevisene og grunnfondet.

Grunnfondsbeviseiernes andel av overskuddet utbetales i stor utstrekning som utbytte, mens andelen til den selveide kapitalen i større utstrekning reinvesteres, ved at kapitalen legges til grunnfondet. Over tid vil en slik utbyttepraksis innebære at grunnfondet vokser relativt til grunnfondsbeviseiernes kapital, slik at grunnfondet år om annet vil få rett til en større relativ andel av overskuddet i virksomheten. En slik relativ reduksjon, kalt utvanning, er en naturlig følge av at to «eiere» disponerer overskudd ulikt.

Analytisk kan man imidlertid inndele den såkalte utvanningseffekten som etter gjeldende rett oppstår i grunnfondsbevisinstitusjonene, i to deler. Den ene delen representerer en økonomisk korrekt reduksjon av grunnfondsbeviseiernes eierandel som følge av at de investerer mindre i institusjonen enn den selveide kapitalen. Den andre delen utgjør en verdiutvanning, hvilket betyr at grunnfondsbeviseierens eierandel faller i verdi.

Verdiutvanning innebærer at det foregår en verdioverføring mellom eiergrupper. Ved egenkapitaltransaksjoner i grunnfondsbevisinstitusjonene kan det i realiteten skje en tilfeldig forfordeling av verdier, til fordel for den eiergruppen som eier kapitalen som blir investert i foretaket. I grunnfondsbevisinstitusjoner skjer det for eksempel en utvanning av grunnfondsbevisenes verdi som følge av at reinvestert overskudd på selveid kapital reelt sett «kjøper» andeler i sparebanken til pålydende verdi, hvilket betyr at den selveide kapitalen gis en «rabatt» tilsvarende differansen mellom markedsverdi og pålydende. Ved emisjon blir imidlertid grunnfondsbeviseierne tilsvarende begunstiget.»

Det er ikke nødvendig for Banklovkommisjonen å foreta en nærmere vurdering av disse synspunktene som først og fremst knytter seg til regelverket i grunnfondsbevisforskriften. Banklovkommisjonens lovutkast bygger på et annet utgangspunkt enn denne forskriften. Det vises til fremstillingen nedenfor i avsnitt 6.3.9.4 til 6.3.9.6 (se også utkastet §§ 2b-18 og 2b-20).

6.3.9.2 Gjensidiges ordning

Den ordning for egenkapitalbevis som Gjensidige nå har etablert og fått godkjent av Finansdepartementet, bygger til dels på enklere og mer utførlige og konsekvente prinsipper enn forskriften om grunnfondsbevis.

1) Utgangspunktet i Gjensidiges vedtekter (§ 3.1) er et prinsipielt skille mellom (1) samlet eierandelskapital med tillegg av overkursfondet, utjevningsfondet og tilført, ikke disponert andel av årlige overskudd tilordnet eierandelskapitalen, og (2) samlet grunnfondskapital med tillegg av kompensasjonsfondet og tilført, ikke disponert andel av årlige overskudd tilordnet grunnfondskapitalen, jf. definisjonene i lovutkastet § 2b-1. Forholdet mellom de to former for egenkapital betegnes eierbrøken, og denne bestemmes til enhver tid ut fra det siste regnskap for institusjonen som er godkjent av generalforsamlingen. En bygger altså her direkte på de regnskapsførte egenkapitalverdier (inklusive opptjent kapital), og en unngår dermed – i motsetning til forskriften § 14 tredje og fjerde ledd – å gå omveien om begrepet «institusjonens ansvarlige kapital» og de korreksjoner dette gjør påkrevd.

Opplegget for vedtektenes regler om disponering av årets overskudd er følgende:

• årets overskudd er overskuddet etter det fastsatte resultatregnskap for regnskapsåret. Selv om det ikke er sagt, må det nok foretas de korreksjoner som forskriften § 14 femte ledd om «korrigert årsoverskudd» omhandler,

• årets «korrigerte» overskudd blir fordelt mellom og tilordnet henholdsvis eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen på grunnlag av eierbrøken til enhver tid (vedtektene § 3.5),

• generalforsamlingen fastsetter hvor stor del av årets samlede korrigerte overskudd som skal disponeres som utbyttemidler til fordeling mellom, og utbetaling til, henholdsvis forsikringskundene og eierne av egenkapitalbevis (vedtektene § 15.1). Generelt gjelder – på samme måte som i aksjelovgivningen – at de samlede utbyttemidler for et år ikke skal overstige det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter regnskapsårets avslutning, eller som må forutsettes å ville inntreffe (jf. allmennaksjeloven § 8-1 fjerde ledd),

• de samlede utbyttemidler som er fastsatt av generalforsamlingen, blir deretter fordelt mellom forsikringskundene og eierne av egenkapitalbevis etter eierbrøken (vedtektene § 15.2),

• den del av årets overskudd som (etter vedtektene § 3.5) er tilordnet henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapital på grunnlag av eierbrøken, men som ikke er besluttet disponert som utbyttemidler, blir som opptjent kapital tilordnet og inngår i henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen, jf. lovutkastet § 2b-1. Eierandelskapitalens andel blir enten overført til utjevningsfondet eller regnet som annen kapital tilordnet eierandelskapitalen. Etter forskriften om grunnfondsbevis § 14 derimot, blir eierandelskapitalen ikke tilført andel av opptjent kapital som overstiger utdelingen av utbyttemidler.

2) Gjensidiges opplegg for disponering av årets overskudd og utdeling av utbyttemidler er utformet med henblikk på 1) å gi eierne av egenkapitalbevis sikkerhet for hvor stor del av årets overskudd som tilordnes eierandelskapitalen, og 2) å unngå at forholdet mellom samlet grunnfondskapital og eierandelskapital – eierbrøken – vesentlig endrer seg over tid, det vil si en søker å unngå utvanningsvirkninger. Ved at den del av årets «korrigerte overskudd» som skal benyttes til utbytte til forsikringskunder og eiere av egenkapitalbevis, fastsettes under ett, og at resten fordeles mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen etter eierbrøken, vil forholdet mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen normalt ikke endres fra år til annet.

Denne ordningen innebærer at grunnfondskapitalen vil bestå av vedtektsfestet grunnfond, kompensasjonsfondet og ulike egenkapitalfond eller annen kapital tilordnet grunnfondskapital som andel av overskudd (jf. utkastet § 2b-1 annet ledd). Tilsvarende vil også eierandelskapitalen bestå av vedtektsfestet eierandelskapital, overkursfondet, utjevningsfondet og annen kapital tilordnet eierandelskapitalen som andel av overskudd (jf. utkastet § 2b-1 tredje ledd). Eierbrøken vil således være bestemt av samlet bokført grunnfondskapital og eierandelskapital til enhver tid. Det er dessuten gjort klart at utjevningsfondet inngår i eierandelskapitalen, noe som blant annet medfører at overføring til utjevningsfondet i tilfelle må tas fra den del av bruttooverskuddet som er tilordnet eierandelskapitalen, men som ikke blir utdelt som utbytte til eierne av egenkapitalbevis.

3) Gjensidiges vedtekter inneholder også enkelte andre bestemmelser som omhandler tiltak for å motvirke at særskilte forhold fører til endring i eierbrøken.

Den ene bestemmelsen retter seg mot reduksjon av bokført grunnfondskapital som følge av regnskapsregler eller regnskapstekniske forhold (vedtektene § 3.8). I så fall kan selskapet fravike prinsippet om fordeling av årets overskudd etter eierbrøken inntil eierbrøken er gjenopprettet.

Den andre bestemmelsen gjelder tilfelle hvor grunnfondskapitalen blir redusert som følge av at årsregnskapet viser underskudd (vedtektene § 15.4). En slik reduksjon skyldes at fordelingsregelen for underskudd i vedtektene § 3.5 annet punktum, sammenholdt med prioritetsreglene for ulike former for kapital i vedtektene § 3.4, vil medføre at grunnfondskapitalen vil bli belastet med en forholdsmessig større del av underskuddet i et år enn eierandelskapitalen, se nedenfor avsnitt 6.3.10. Forklaringen er at det i prioritetsreglene ikke skilles mellom vedtektsfestet og ikke vedtektsfestet grunnfondskapitel i forhold til fordelingsgrunnlaget i Gjensidiges vedtekter § 3.4 bokstav e), og at vedtektsfestet eierandelskapital har bedre prioritet og ikke deltar i fordelingen av underskudd etter bokstav e). For å motvirke slik reduksjon av grunnfondskapitalen og gjenopprette eierbrøken kan selskapet gjøre unntak fra bestemmelsene om utdeling av utbyttemidler til forsikringskundene, selv om vanlig utbytte utbetales til eierne av egenkapitalbevis. Utbyttemidler som skulle ha vært utbetalt til forsikringskunder, blir dermed i stedet tilordnet grunnfondskapitalen.

6.3.9.3 Forskjeller mellom forskriften og Gjensidiges vedtekter

Forskriften om grunnfondsbevis og vedtektene i Gjensidige har altså ganske forskjellige regler for disponering av årets overskudd, og utbetaling av utbytte til eierne av egenkapitalbevis. Forskriften § 14 annet ledd gjentar prinsippet fra allmennaksjeloven § 8-1. For øvrig setter forskriften § 14 tredje ledd kun et tak for hvor stor del av overskuddet som kan benyttes til utbytte til eiere av egenkapitalbevis eller til overføring til utjevningsfondet. Innenfor denne rammen fastsetter institusjonen hvert år størrelsen på utbytte til eierandelskapitalen og overføringen til utjevningsfondet.

Etter forskriftens ordning blir ingen del av udisponert årsoverskudd og opptjent kapital tilordnet eierandelskapitalen. Den del av årets overskudd som ikke besluttes tilordnet eierandelskapitalen som utbytte eller overført til utjevningsfondet, vil i sin helhet inngå i grunnfondskapitalen i institusjonen. Generelt sett må derfor forskriftens ordning medføre at grunnfondskapitalen år om annet øker i forhold til eierandelskapitalen, og derfor at det skjer en kontinuerlig utvanning av eierandelskapitalen. Dette er særlig et problem for sparebanker med eierandelskapital fordi sparebankloven § 28 gjør det i praksis umulig for bankene å unngå en slik utvikling, særlig fordi adgangen til å benytte tilført overskudd til gaver til allmennyttige formål er så sterkt begrenset. Gjensidige forsikringsselskaper derimot har – eller kan skaffe seg – en ganske annen grad av handlefrihet fordi forsikringsvirksomhetsloven § 4-3 bokstav f) gir selskapene adgang til å vedtektsfastsette regler om disponering av årets overskudd – en adgang Gjensidige altså har benyttet seg av. Også kredittforeninger kan vedtektsregulere dette spørsmål, se finansieringsvirksomhetsloven § 3-2.

Etter ordningen i vedtektene for Gjensidige kan slik utvanning av eierandelskapitalen unngås. Hele årets overskudd fordeles mellom og tilordnes henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen på grunnlag av eierbrøken. Den del som tilordnes eierandelskapitalen og som ikke utbetales som utbytte til eierne, blir enten overført til utjevningsfondet eller regnskapsført som annen kapital tilordnet eierandelskapitalen. I alle tilfelle blir resultatet at samlet eierandelskapital øker med den del av overskudd tilordnet etter eierbrøken, men som ikke blir utbetalt som utbytte til eierne av egenkapitalbevis.

I Gjensidige vil således samlet eierandelskapital bestå av både vedtektsfestet og ikke vedtektsfestet kapital. Denne ordningen medfører i seg selv en begrensning av den forholdsmessige økningen av grunnfondskapitalen som følge av tilordnet overskudd. Selv etter Gjensidiges ordning vil imidlertid grunnfondskapitalen øke vesentlig med tilordnet overskudd med mindre den del av overskuddet som tilordnes grunnfondskapitalen etter eierbrøken, blir disponert på annen måte i stedet for etter hvert å bli lagt til grunnfondskapitalen slik at eierbrøken endres og eierandelskapitalen utvannes.

Dette problemet er i Gjensidiges opplegg løst ved vedtektenes regler om at den andel av årets overskudd som blir tilordnet grunnfondskapitalen som utbyttemidler, skal utbetales som «utbytte» til forsikringskundene. Grunnfondskapitalen vil dermed årlig bare kunne øke med den del av tilordnet overskudd som ikke blir utbetalt som slikt utbytte. Som følge av at generalforsamlingen skal fastsette under ett hvor stor del av årets samlede overskudd som overhodet skal kunne disponeres som utbyttemidler, og av at samlede utbyttemidler deretter fordeles mellom forsikringskundene og eierne av egenkapitalbevis etter eierbrøken, vil også resten av overskuddet bli fordelt etter eierbrøken og tilordnet henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen. Denne ordningen vil normalt gi forholdsmessig lik årlig økning av de to former for egenkapital og dermed en forholdsvis konstant eierbrøk.

6.3.9.4 Prinsipper for et nytt regelverk

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er det klart at et moderne regelverk for egenkapitalbevis, for det første, må utformes slik at det i hovedsak gjør det mulig for Gjensidige å videreføre den ordning for disponering av årets overskudd som nylig er etablert og godkjent av Finansdepartementet. Denne ordningen innebærer at egenkapitalbevis i langt større grad enn hittil vil kunne fremtre som et omsettelig verdipapir som i hovedsak kan sidestilles med omsettelige aksjer. Det er, for det annet, Banklovkommisjonens oppfatning at et nytt regelverk basert på prinsippene i Gjensidiges ordning vil kunne fjerne grunnlaget for svært mye av den kritikk av ordningen i forskriften for grunnfondsbevis som har kommet fra sparebankhold, herunder i Rammevilkårutvalgets utredning. For det tredje mener Banklovkommisjonen at det vil være av vesentlig betydning for den markedsmessige stilling for egenkapitalbevis som kapitalinstrument, at lovreglene om disponering av overskudd – og adgangen til å unngå utvanning – i hovedsak vil være den samme for alle utstedere av egenkapitalbevis.

Med dette som utgangspunkt bør det derfor i denne sammenheng vurderes i hvilken utstrekning Gjensidiges ordning – eller sentrale elementer i denne – også kan ha overføringsverdi i forhold til et nytt regelverk for disponering av årets overskudd i sparebanker. I så fall vil hovedpunktene være følgende:

For det første, det etableres, som i Gjensidiges vedtekter, et prinsipielt skille mellom samlet grunnfondskapital og samlet eierandelskapital basert på bokførte verdier. Det vesentlige nye er her både at det klargjøres hvilke kapitalformer som skal anses som henholdsvis grunnfondskapital og eierandelskapital, og at også eierandelskapitalen tilordnes den del av opptjent kapital som kommer fra eierandelskapitalens overskuddsandel, men som ikke utbetales som utbytte til eierne av egenkapitalbevis. Lovutkastet § 2b-1 etablerer et slikt skille.

For det annet, årets samlede overskudd skal, som i Gjensidiges vedtekter, fordeles mellom og tilordnes henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen på grunnlag av forholdet mellom størrelsen av de to kapitalformene etter årsregnskapet. Dette forholdstallet betegnes eierbrøken. Dette vil være en ordning bygget på et prinsipp som også ligger til grunn for aksjelovgivningen, nemlig at årets resultat av institusjonens virksomhet skal fordeles forholdsmessig ut fra kapitalgrunnlaget for virksomheten (allmennaksjeloven § 8-3). Lovutkastet§ 2b-18 annet ledd er utformet i samsvar med dette.

For det tredje, institusjonen skal, som etter Gjensidiges vedtekter, fastsette under ett hvor stor del av årets bruttooverskudd som skal kunne disponeres som utbyttemidler. Utbytteprosenten i et år vil dermed bli den samme for grunnfondskapitalen som for eierandelskapitalen, se lovutkastet § 2b-18 tredje ledd. For institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, bør en lovfastsatt begrensning når det gjelder hvor stor del av samlet overskudd som skal kunne disponeres som utbyttemidler, som hovedregel være den samme som for institusjoner organisert i aksjeselskaps form, det vil si bygge på prinsippet i allmennaksjeloven § 8-1 fjerde ledd.

For det fjerde, den resterende del av samlet overskudd forblir i institusjonen, og fordeles mellom og tilordnes henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen på grunnlag av eierbrøken, likevel slik at eierandelskapitalens andel kan fordeles mellom utjevningsfondet og annen kapital tilordnet eierandelskapitalen, se lovutkastet § 2-18 fjerde og femte ledd. Den del av bruttooverskuddet som blir tilbake etter at størrelsen av de samlede utbyttemidlene er fastsatt, vil dermed føre til en prosentvis lik økning av grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen.

For det femte, den del av bruttooverskuddet som etter institusjonens beslutning skal disponeres som utbyttemidler, fordeles etter eierbrøken som utbytte til eierne av egenkapitalbevis ( utkastet § 2b-18 fjerde ledd ) og utbyttemidler til grunnfondskapitalen som institusjonen kan disponere etter regler fastsatt i vedtektene (utkastet § 2b-18 femte ledd).

Disse prinsippene burde i hovedsak også kunne gis anvendelse når det gjelder disponeringen av årets overskudd i sparebanker – og i andre institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Lovutkastet § 2b-18 om disponering av årets overskudd er – som det fremgår ovenfor – utformet med utgangspunkt i en slik tilnærmingsmåte.

Utgangspunktene i § 2b-18 er således at årets resultat fordeles forholdsmessig mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen (utkastet § 2b-18 annet ledd), og at det ikke skal kunne disponeres en større del av årets samlede overskudd som utbyttemidler enn det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk (utkastet § 2b-18 tredje ledd). Resten av overskuddet går til oppbygging av den ansvarlige kapitalen i institusjonen, men blir regnskapsmessig fordelt forholdsmessig og tilordnet grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen (utkastet § 2b-18 fjerde og femte ledd).

Kredittilsynet må imidlertid gis adgang – ut fra hensyn til institusjonens soliditet – til å kreve at årets overskudd først og fremst benyttes til å styrke institusjonens kapitalgrunnlag (utkastet § 2b-18 sjette ledd). I så fall vil imidlertid virkningene av pålegget også bli fordelt forholdsmessig mellom henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen. I soliditetssammenheng er det institusjonens samlede kapitalgrunnlag som er avgjørende, ikke selve fordelingen mellom de to kapitalformer.

6.3.9.5 Disponering av utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen i sparebanker

Innenfor sparebanksektoren vil det oppstå særlig problemer når det gjelder å forhindre eller motvirke at disponeringen av den del av utbyttemidlene som tilordnes grunnfondskapitalen, fører til en forholdsmessig større økning av grunnfondskapitalen og dermed til utvanning av eierandelskapitalen. Etter Gjensidiges ordning er dette problemet løst på den måten at den del av årets utbyttemidler som er tilordnet grunnfondskapitalen, blir utbetalt til forsikringskundene etter regler fastsatt i henhold til vedtektene, og dermed ikke for noen del blir tilordnet grunnfondskapitalen som opptjent kapital. En tilsvarende løsning er ukjent i sparebanksektoren. Der medfører sparerbankloven § 28 at alt overskudd som ikke tilordnes eierandelskapitalen, blir del av grunnfondskapitalen i banken. I § 28 er det imidlertid åpnet for at inntil 25 prosent av dette overskuddet kan brukes til gaver til allmennnyttige formål, men 75 prosent skal altså i alle tilfelle tilordnes grunnfondskapitalen som opptjent kapital. Det er da ikke til å unngå at grunnfondskapitalen må øke over tid i forhold til eierandelskapitalen.

Erfaringen med praktiseringen av sparebankloven § 28 er – som det fremgår av Rammevilkårutvalgets utredning – at en slik sterkt begrenset adgang til å gi gaver til allmennyttige formål langt fra er tilstrekkelig til å forhindre eller motvirke utvanningen av eierandelskapitalen. Det er derfor foreslått i utredningen side 51 flg. at gaveadgangen utvides ved at begrensningen til 25 prosent oppheves, og at det også skal åpnes for at det overskudd som blir tilbake etter utdeling av gaver mv., kan overføres til et reservefond eller gavefond. Er dette tilstrekkelige eller egnede tiltak?

1) Etableringen av et gavefond kan i og for seg begrunnes ut fra et ønske om å kunne holde et forholdsvis jevnt årlig nivå på gaver til allmennyttige formål. Gavefondet vil imidlertid fortsatt være et egenkapitalfond og – i forhold til eierandelskapitalen – være en del av bankens grunnfondskapital.

Det samme vil for øvrig i utgangspunktet også være tilfellet når det gjelder et reservefond. Fondet skal i tilfelle bygges opp av midler som er overskudd tilordnet grunnfondskapitalen, og vil prinsipielt også være et vanlig egenkapitalfond. Det opplegg som skisseres i Rammevilkårutvalgets utredning (side 52-53), tar sikte på å begrense virkningen av dette, for det første, ved en regel om at reservefondet ikke skal tas i betraktning ved fordelingen av årets overskudd etter forholdet mellom grunnfondskapital og eierandelskapital. Den reelle virkning av en slik regel vil imidlertid være at eierandelskapitalen tilordnes en større andel av årets overskudd enn størrelsen av eierandelskapitalen i forhold til grunnfondskapitalen skulle tilsi. Dette bryter med selv hovedprinsippet om forholdsmessig fordeling av årets overskudd (lovutkastet § 2b-18 annet ledd). For det annet foreslår Rammevilkårutvalget at reservefondet i år med negativt resultat skal utgjøre en førsterisikokapital med laveste prioritet som skal kunne benyttes til å dekke tap før det trekkes på all annen kapital, herunder utjevningsfondet og annen kapital tilordnet eierandelskapitalen. Også dette vil være en ordning til fordel for eierandelskapital som bryter med prinsippet om forholdsmessig fordeling av underskudd (lovutkastet § 2b-20 første ledd).

Uavhengig av om etablering av et reservefond og et gavefond kan ha gode grunner for seg, mener Banklovkommisjonen at disse tiltakene neppe vil bidra til å løse utvanningsproblemet på en egnet måte, og at de dessuten bryter med sentrale prinsipper når det gjelder forholdet mellom grunnfondskapital og eierandelskapital. Begge disse fondene er i sin helhet bygget opp av midler som er overskudd tilordnet grunnfondskapitalen. Prinsipielt bør derfor både et gavefond og et reservefond anses som del av grunnfondskapitalen i forhold til reglene om fordeling av årets samlede overskudd mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen etter eierbrøken (lovutkastet § 2b-18 annet ledd). Et reservefond som foreslått av Rammevilkårutvalget, vil ellers føre til at eierandelskapitalen blir tilordnet en for stor del av årets resultat. Forslaget fra Rammevilkårutvalget om at reservefondet skal være en form for førsterisikokapital ved inndekning av årets underskudd, reiser de samme prinsipielle betenkeligheter i forhold til hovedregelen om forholdsmessig inndekning av underskudd i lovutkastet § 2b-20 første ledd.

2) I Rammevilkårutvalgets utredning fremmes det forslag om at begrensningen når det gjelder gaver til allmennyttige formål i sparebankloven § 28 blir opphevet. Dette antas å gjøre det mulig for en sparebank i hvert fall å begrense utvanningsvirkningen av eierandelskapitalen som følge av gradvis økning av grunnfondskapitalen. Banklovkommisjonen viser til at dette også er et forslag som – slik som allmennaksjeloven § 8-1 – bygger på prinsippet om at det ikke bør legges større begrensninger når det gjelder institusjoners disponering av årets resultat enn det soliditetshensyn tilsier. I denne sammenheng synes det prinsipielt heller ikke å være grunn til å ha forskjellige regler for finansinstitusjoner organisert i aksjeselskaps form og finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, herunder sparebanker. I forhold til andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, innebærer sparebankloven § 28 også at sparebankene står i en særstilling. Gjensidige forsikringsselskaper har således en ganske annen grad av handlefrihet fordi forsikringsvirksomhetsloven § 4-3 bokstav f) gir selskapene en alminnelig adgang til å vedtektsfastsette regler om disponering av årets overskudd – en adgang Gjensidige altså har benyttet seg av. Også kredittforeninger kan som nevnt foran avsnitt 6.3.9.3 vedtektsregulere dette spørsmål, se finansieringsvirksomhetsloven § 3-2.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning kan utvanningsproblemene i sparebanksektoren neppe løses eller reduseres i tilstrekkelig grad med mindre reglene om disponering av årets overskudd baseres på følgende prinsipper:

• årets bruttooverskudd fordeles forholdsmessig mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen (utkastet § 2b-18 annet ledd). Dette vil hindre skjevdeling sett i forhold til de to kapitalformers betydning for driftsresultatet,

• generalforsamlingen i sparebanken fastsetter under ett hvor stor andel av årets bruttooverskudd som skal kunne disponeres som utbyttemidler (utkastet § 2b-18 tredje ledd). Dette vil forhindre at utvanningsproblemet søkes løst ved å øke utbyttet til eierne av egenkapitalbevis. At den andel av samlet overskudd som blir tilordnet eierandelskapitalen, men ikke brukt til utbytte til eierne av egenkapitalbevis, betraktes som annen kapital tilordnet eierandelskapitalen, vil også bidra til å minske utvanningsvirkningene. Soliditetshensyn kan ivaretas i forbindelse med fastsettelsen av hvor stor del av samlet overskudd som skal disponeres som utbyttemidler, eventuelt ved pålegg fra Kredittilsynet (utkastet §§ 2b-18 tredje og sjette ledd),

• årets utbyttemidler fordeles forholdsmessig mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen (utkastet § 2b-18 fjerde og femte ledd),

• sparebankloven § 28 oppheves og erstattes av en bestemmelse som vil gi sparebankene adgang til å fastsette vedtektsbestemmelser om disponeringen av utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen (utkastet § 2b-18 femte ledd).

3) Skal utvanningsvirkninger kunne elimineres eller i det minste kunne holdes på et forholdsvis beskjedent nivå, må sparebankene sikres en forholdsvis høy grad av handlefrihet når det gjelder disponeringen av den del av de fastsatte utbyttemidler som tilordnes grunnfondskapitalen. Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør handlefriheten prinsipielt være den samme som den handlefrihet finansinstitusjoner organisert i aksjeselskaps form har etter allmennaksjeloven § 8-1, og som også gjensidige forsikringsselskaper har etter forsikringsvirksomhetsloven § 4-3. I Gjensidiges vedtekter som nylig er godkjent av Finansdepartementet, er hovedregelen den samme som etter allmennaksjeloven.

Etter aksjelovgivningen har bank organisert i aksjeselskaps form, normalt en høy grad av handlefrihet når det gjelder disponeringen av årets resultat. På dette området er det ikke grunnlag for å hevde at en banks disposisjonsadgang bør undergis ulike begrensninger avhengig av om institusjonen er organisert i aksjeselskaps form eller ikke. Behovet i så måte bestemmes ikke av organisasjonsformen, men av den enkelte banks kapital- og soliditetssituasjon. En sparebank bør derfor kunne gis tilsvarende handlefrihet når det gjelder disponeringen av den del av årets utbyttemidler som etter eierbrøken tilordnes grunnfondskapitalen. Konkurransehensyn tilsier også dette. Uten slik handlefrihet vil heller ikke utvanning av en sparebanks eierandelskapital kunne unngås eller holdes på et beskjedent nivå. På samme måte som Gjensidige bør således en sparebank med eierandelskapital i sine vedtekter kunne fastsette de rammer som skal gjelde ved disponeringen av utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen. Det samme bør for øvrig også gjelde for sparebanker uten eierandelskapital, se lovutkastet § 2b-27 og nedenfor avsnitt 6.3.18.

Soliditetshensyn er ikke til hinder for dette. Innenfor en ordning, slik som Gjensidiges, vil utbyttemidlenes andel av årets bruttooverskudd fastsettes under ett for utbytte på eierandelskapital og grunnfondskapital, og en vil dermed også ha fastsatt hvor stor del av årets samlede avkastningsresultat som bør gå til oppbygging av kapitalgrunnlaget i institusjonen, fordelt internt enten i form av tilordnet grunnfondskapital eller som tilordnet eierandelskapital. Dette er spørsmål som avgjøres av generalforsamlingen i sparebanken, blant annet ut fra hvilket egenkapitalbehov sparebanken har for å kunne gjøre seg gjeldende i konkurransen innenfor bankmarkedet. Disse forhold vil også bli tillagt vesentlig vekt ved avgjørelsen av utbytteprosenten generelt, og dermed ved avgjørelsen av hvor stor del av avkastning tilordnet eierandelskapitalen etter eierbrøken som skal utbetales som utbytte, og hvor stor del som skal forbli i sparebanken som opptjent eierandelskapital. Soliditetshensyn må derfor ivaretas i forbindelse med fastsettelsen av størrelsen av de samlede utbyttemidler, blant annet slik at virkningen av at overskudd må benyttes til kapitaloppbygging – reduksjon av samlede utbyttemidler – fordeles forholdsmessig mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapital. Hovedretningslinjen bør her som i aksjelovgivningen baseres på prinsippet om forsiktig og god forretningsskikk. Utover dette inneholder verken aksjelovgivningen, forsikringslovgivningen eller Gjensidiges vedtekter særskilte begrensninger når det gjelder disponering av årets resultat. Det er vanskelig å se at særlige hensyn her skulle kunne gi grunnlag for å sette sparebanker generelt i en særstilling.

En av Kredittilsynets sentrale oppgaver i forhold til finansinstitusjoners soliditet er å vurdere og i tilfelle gripe inn dersom årets avkastningsresultat ikke i tilstrekkelig grad blir benyttet til å styrke den samlede egenkapital i den enkelte institusjon. Dette gjelder uavhengig av om institusjonen er organisert i aksjeselskaps form eller ikke. De vurderinger Kredittilsynet i så fall må basere seg på, er vurderinger som Kredittilsynet allerede foretar i forbindelse med gjennomføringen av det nye regimet for krav til ansvarlig kapital som følger av Basel II regelverket. For å markere dette har Banklovkommisjonen tatt inn en særskilt bestemmelse i utkastet § 2b-18 sjette ledd som uttrykkelig gir Kredittilsynet adgang til å gripe inn overfor den enkelte finansinstitusjon hvis soliditetshensyn skulle tilsi at årets overskudd først og fremst bør benyttes til å styrke kapitalgrunnlaget i finansinstitusjonen.

Medlemmet Elvestad vil bemerke at i aksjeselskaper har aksjonærene en felles interesse i hele selskapets kapital. Det vil ikke være situasjonen for egenkapitalbeviseierne i finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Det regelverket som Banklovkommisjonen foreslår for fordeling av overskudd og underskudd, inneholder elementer som kan tenkes å motvirke oppbygging av egenkapital i sparebanker. Bakgrunnen for merknaden er at det til nå har vært stor konkurranse mellom sparebankene knyttet til det å gi høy avkastning på egne grunnfondsbevis. Også på gaveutdelingssiden har det vært «konkurranse» mellom sparebankene. Det har likevel skjedd en oppbygging av kapitalen fordi adgangen til å utdele gaver har vært lovmessig begrenset til en del av bankens andel av overskuddet. Situasjonen etter det regelverket som her foreslås vil kunne bli at egenkapitalbeviseierne ønsker utbetalt sin andel av årets overskudd, ikke bare for å oppnå høyest mulig avkastning men også for å hindre at noe blir værende igjen i banken som i så fall kan bli brukt til å dekke et eventuelt fremtidig underskudd. Dersom egenkapitalbeviseierne tar ut sin andel av overskuddet, vil banken måtte dele ut sin andel av årets overskudd som gaver dersom forholdet mellom grunnfondsbeviskapitalen og eierandelskapitalen skal opprettholdes for å hindre den såkalte utvanningseffekten, jf. den oppfordringen til dette som ligger i lovforslaget. Dette kan tenkes å svekke kapitaloppbygging i bankene fordi det også vil kunne skape et press i retning av å fastsette en så stor del av årets overskudd som mulig som utbytte. Lovforslagets begrensning på hvor stor del av årets overskudd som kan fastsettes som utbytte er hva som er «forenlig med forsiktig og god forretningsskikk». Dersom gjeldende utbytte- og gaveutdelingspolitikk ikke endres som følge av nytt regelverk, vil Kredittilsynet tenkes å måtte gripe inn og bestemme hvor stort utbytte som må anses for å være forenelig med forsiktig og god forretningsskikk i den enkelte sparebank. Å ta bort den skjermingen av vedtektsfestet eierandelskapital som ligger i lovforslaget § 2b-20 slik at denne kapitalen risikomessig likestilles fullt ut med grunnfondskapitalen vil kunne avhjelpe dette, i tillegg til å ta bort den føringen som ligger i lovforslaget § 2b-18 femte ledd, tredje punktum. Medlemmet Elvestad legger til grunn at dette vil bli vurdert nærmere, blant annet på bakgrunn av det som måtte fremkomme av høringsuttalelsene.

Ovennevnte merknad gjelder sparebanker, men vil kunne gjelde også for gjensidige forsikringsselskaper. Det er likevel en prinsipiell forskjell i organisasjonsformen. Gjensidige selskaper er ikke eierløse slik som sparebanker, men kundeeiet. Dette gjenspeiles blant annet ved at det gjensidige selskapets midler skal tilfalle kundene ved avvikling med mindre annet er fastsatt i vedtektene eller at departementet bestemmer annet. Adgangen for departementet til å bestemme at midlene skal brukes til noen annet er ny i det lovforslaget som her legges frem fra Banklovkommisjonen. Også ved omdanning til aksjeselskap er reglene forskjellige for sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper. For sistnevnte åpnes det for at aksjene kan fordeles blant foretakets kunder istedenfor at det opprettes en stiftelse som blir eier av aksjene, selv om hovedreglen er at aksjene skal legges inn i en stiftelse. I gjeldende regelverk er disse to omdanningsmodellene likestilte for gjensidige forsikringsselskaper.

6.3.9.6 Vedtektsbestemmelser om disponering av utbyttemidler i sparebanker

1) Lovutkastet § 2b-18 femte ledd viderefører utgangspunktet i sparebankloven § 28 om at utbyttemidler og annet overskudd tilordnet grunnfondskapitalen, skal tillegges grunnfondskapitalen. Etter forbilde av forsikringsvirksomhetsloven § 4-3 åpner imidlertid § 2b-18 femte ledd samtidig for at det i bankens vedtekter kan fastsettes bestemmelser som gir adgang til å disponere utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen på annen måte. ­Vedtektsbestemmelse om opprettelse av et reservefond eller gavefond som foreslått av Rammevilkårutvalget, vil imidlertid i seg selv ikke bidra til å redusere utvanningsproblemet fordi – som tidligere nevnt – midler i slike fond vil fortsatt regnes som del av samlet grunnfondskapital. Skal utvanningsproblemet løses, må også sparebanker gis adgang til å benytte vedtektsbestemmelser som innebærer at utbyttemidler i større grad kan disponeres til formål utenfor sparebanken.

I sparebanksektoren er det tradisjon for å benytte overskuddsmidler til gaver til allmennyttige formål. En sparebanks vedtekter bør derfor kunne gi adgang til dette, eventuelt fastsette de begrensninger som skal gjelde i den enkelte bank, jf. også lovutkastet § 2c-4 tredje ledd som legger forholdene til rette for gjennomføring av Terramodellen (foran avsnitt 4.2.4). Dette forutsetter at sparebankloven § 28 blir opphevet. Øvrige tiltak med tilsvarende virkning vil være vedtektsbestemmelser om overføring av utbyttemidler til en sparebankstiftelse eller annen stiftelse med allmennyttig formål, eller – slik som i Gjensidiges ordning – utdeling av utbytte til bankens kunder (innskytere, eventuelt også låntakere), jf. lovutkastet § 2b-18 femte ledd annet punktum.

2) Finansdepartementet har i brev 20. juni 2008 bedt Banklovkommisjonen om å utrede «et forslag som gir godt kapitaliserte banker tillatelse til å kjøpe tilbake grunnfondsbevis som alternativ til å utdele gaver, eventuelt at Banklovkommisjonen også vurderer andre alternativer til å utdele gaver». Til dette vil Banklovkommisjonen bemerke:

For det første, etter lovutkastet § 2b-2 annet og tredje ledd vil en sparebank kunne konvertere grunnfondskapital til ny eierandelskapital og overføre de utstedte egenkapitalbevis til en finans- eller sparebankstiftelse. For en sparebank som allerede har eierandelskapital, vil en slik utvidelse av eierandelskapitalen by på en del særlige problemer, jf. lovutkastet § 2b-23 om forhøyelse av eierandelskapitalen. For slike banker er regelmessig disponering av årets utbyttemidler på denne måten generelt sett antagelig ingen farbar vei. Slik konvertering kan imidlertid være et egnet tiltak for å gjenopprette en mer varig endring av forholdet mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen dersom konverteringen skjer til en tegningskurs som er høyere enn pålydende, og overkursen fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet etter lovutkastet § 2b-14.

For det annet, i forhold til disponering av årets utbyttemidler vil direkte overføring av midler til en slik stiftelse kunne være et alternativ, for eksempel hvis sparebanken allerede tidligere har opprettet en sparebankstiftelse. Imidlertid kan det også tenkes at en sparebank vil opprette en stiftelse som mottaker når det gjelder utbyttemidler fra år til annet, for eksempel med henblikk på senere å kunne tilføre banken ny eierandelskapital etter behov.

For det tredje, disponering av utbyttemidler ved utbetaling av utbytte til kunder er et tiltak som hittil har vært ukjent i sparebanksektoren. Innenfor samvirkeområdet har imidlertid utbytte til kunder som er medlemmer lang tradisjon, jf. nå samvirkelova §§ 26 til 31. En tilsvarende ordning med utbytte til forsikringskunder er nå etablert av Gjensidige. Det er neppe grunn til uten videre å utelukke at en slik ordning også kan vise seg å være av interesse innenfor sparebanksektoren. Det nærmere opplegg ville i tilfelle kunne tilpasses sammensetningen av kundekretsene i den enkelte bank.

For det fjerde, erverv av egne egenkapitalbevis etter lovutkastet §§ 2b-8 og 2b-16 vil generelt sett ikke være et alternativ til utdeling av gaver til allmennyttige formål eller andre tiltak for å motvirke at forholdet mellom grunnfondskapital og eierandelskapital endrer seg vesentlig. Dette er det redegjort nærmere for i avsnitt 6.3.7 foran, hvor det særlig er påpekt at den omplassering av aktiva som slike eller andre erverv av nye eiendeler medfører normalt vil være uten virkning for den interne forholdmessige fordeling av institusjonens egenkapital til enhver tid mellom grunnfondskapital og eierandelskapital. Beslutter institusjonen å slette egne egenkapitalbevis som den eier, må reglene om nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital følges (lovutkastet §§ 2b-7 og 2b-22), og det beløp nedsettelsen gjelder, dekkes i så fall forholdsmessig av overkursfondet og kompensasjonsfondet etter reglene i lovutkastet § 2b-14 tredje ledd.

For det femte, også sparebanker med eierandelskapital bør ved disponeringen av utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen legge vekt på å unngå at forholdet mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen endres vesentlig, og bør ha adgang – på samme måte som fastsatt i Gjensidiges vedtekter – til å treffe særlige tiltak for å motvirke endring av eierbrøken, jf. lovutkastet § 2b-18 fjerde ledd tredje punktum.

6.3.9.7 En oppsummering.

Det fremgår av bemerkningene ovenfor at lovut­kastets bestemmelser om kapitalforhold og overskudd, samt prioritetsrekkefølgen ved dekning av underskudd, er basert på prinsipper tilsvarende de som ligger til grunn for vedtektene for Gjensidige. De sentrale bestemmelser som må ses i sammenheng, er:

• utkastet § 2b-1 annet til fjerde ledd, med definisjoner av begrepene grunnfondskapital og eierandelskapital,

• utkastet § 2b-14 om overkurs, overkursfond og kompensasjonsfond,

• utkastet § 2b-18 om disponering av årets overskudd, utbytte mv.,

• utkastet § 2b-20 om underskudd og prioritetsrekkefølgen ved inndekning av årets underskudd.

6.3.10 Utjevningsfondet

Lovutkastet § 2b-19 om utjevningsfondet svarer til forskriften om grunnfondsbevis § 26. Reglene om utjevningsfondet er likevel endret ved at det er klargjort at fondet inngår i eierandelskapitalen både ved fordelingen av årets overskudd på grunnlag av eierbrøken (utkastet § 2b-1 tredje ledd) og ved inndekning av underskudd (utkastet § 2b-20 første ledd). Dessuten følger det av utkastet § 2b-18 at overføring til utjevningsfondet må foretas ved anvendelse av den del av årets overskudd som tilordnes eierandelskapitalen, men som ikke utdeles som utbytte til eierne av egenkapitalbevis (utkastet § 2b-18 fjerde ledd).

6.3.11 Underskudd

1) Forskriften om grunnfondsbevis § 28 inneholder regler om prioritetsrekkefølgen når det gjelder de ulike former for kapital i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, og som har utstedt egenkapitalbevis. Det følger av § 28 annet ledd at underskudd i første omgang skal dekkes ved forholdsmessig nedskrivning av utjevningsfondet, gavefondet og grunnfondskapitalen, og deretter – i annen omgang – ved nedskrivning av overkursfondet og i tilfelle – i tredje omgang – grunnfondsbeviskapitalen (eierandelskapitalen). Eierandelskapitalen i den form denne har etter reglene i grunnfondsbevisforskriften, det vil si vedtektsfestet eierandelskapital, har altså bedre prioritet enn samlet grunnfondskapital.

Den ordning for eierandelskapital som er etablert i Gjensidiges vedtekter avviker fra forskriftens regler på flere punkter, noe som også fremgår av de dispensasjoner som Finansdepartementets godkjennelse inneholder. Det vesentlige nye er at Gjensidiges vedtekter:

• skiller klart mellom hva som er samlet grunnfondskapital og samlet eierandelskapital,

• fordeler overkurs mellom et overkursfond som inngår i eierandelskapitalen, og et kompensasjonsfond som er del av grunnfondskapitalen,

• forutsetter at den del av årets overskudd som tilordnes eierandelskapitalen etter eierbrøken, men som ikke skal utbetales som utbytte til eierne av egenkapitalbevis, skal tilordnes eierandelskapitalen, enten via utjevningsfondet eller som annen opptjent kapital,

• fastsetter at eierandelskapitalen også omfatter utjevningsfondet og annen kapital tilordnet eierandelskapitalen,

• etablerer et prioritetsmessig skille mellom vedtektsfestet og opptjent eierandelskapital, herunder utjevningsfondet,

• benytter et begrep for grunnfondskapital som omfatter både vedtektsfestet grunnfond, og annen opptjent kapital tilordnet grunnfondskapitalen.

I samsvar med dette fastsetter Gjensidiges vedtekter (§ 3.4) at underskudd i første omgang skal inndekkes ved forholdsmessig overføring fra henholdsvis – på den ene side – grunnfondskapitalen, herunder gavefondet og andre egenkapitalfond, og – på den annen side – utjevningsfondet og annen eierandelskapital som ikke er vedtektsfestet eierandelskapital. I tillegg til samlet grunnfondskapital vil således også deler av eierandelskapitalen være førsterisikokapital på linje med grunnfondskapitalen.

For underskudd som ikke dekkes på denne måte ved forholdsmessig belastning av all kapital med laveste prioritet, skjer inndekningen deretter først ved forholdmessig overføring fra overkursfondet og kompensasjonsfondet, og i tilfelle – i annen omgang – ved nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital, eventuelt i kombinasjon med tilsvarende nedsettelse av fondsobligasjonskapitalen etter grunnfondsbevisforskriften § 28 tredje ledd.

I forhold til inndekning av underskudd bygger således Gjensidiges ordning reelt sett på samme prioritetsregler som forskriften § 28, men formelt markeres at ikke vedtektsfestet eierandelskapital er risikokapital på linje med samlet grunnfondskapital. Dette gjelder utjevningsfondet og annen opptjent kapital tilordnet eierandelskapitalen som følge av Gjensidiges ordning for fordeling av årets overskudd (foran avsnitt 6.3.9.2). Ved tilordningen av årets overskudd og ved fordelingen av den del av overskuddet som skal benyttes som utbyttemidler, inngår imidlertid disse to former for kapital som eierandelskapitalen, det vil si summen av vedtektsfastsatt og ikke vedtektsfastsatt eierandelskapital (lovutkastet § 2b-18). Ved dekning av underskudd derimot er ikke vedtektsfestet eierandelskapital – som etter forskriften var regnet som grunnfondskapital – likevel fortsatt prioritetsmessig likestilt med grunnfondskapitalen. At overkurs er fordelt på to fond, innebærer heller ingen endring i forhold til prioritetsreglene ved dekning av underskudd.

2) Banklovkommisjonen har utformet lovutkastet § 2b-20 om underskudd i hovedsak i samsvar med opplegget i Gjensidiges vedtekter. Dette er en konsekvens av prinsippet i lovutkastet § 2b-18 som legger til grunn at årets overskudd skal fordeles forholdmessig mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen, og av de øvrige regler i § 2b-18 som gjennomfører dette prinsippet. Banklovkommisjonen har ikke funnet grunn til å inkorporere det forslaget om et særlig reservefond som Rammevilkårutvalget har fremmet, i utkastet til regler om inndekning av underskudd, se foran avsnitt 6.3.9.5.

Bestemmelsene om fordeling av årets overskudd i Gjensidiges vedtekter har til formål å sikre en balansert fordeling av overskuddet, beregnet forholdmessig ut fra eierandelskapitalens og grunnfondskapitalens andel av det samlede kapitalgrunnlaget for institusjonens virksomhet. Vedtektenes bestemmelser om inndekning av underskudd er, for det første, tilpasset dette opplegget og, for det andre, utformet slik at inndekningen av underskudd og prioritetsreglene i forskriften om grunnfondsbevis reelt sett ikke blir endret. Både overkursfondet (nå overkursfondet og kompensasjonsfondet) og vedtektsfestet eierandelskapital har således samme prioriteter som etter forskriften § 28 (henholdsvis risikogruppe nr. 2 og 3, se figur 1 nedenfor).

Banklovkommisjonen mener at det neppe er tilrådelig å forlate prinsippet om at vedtektsfestet eierandelskapital har bedre prioritet ved dekning av underskudd enn grunnfondskapitalen. Dette er motstykket til at eierandelskapitalens eierinnflytelse vil være begrenset (lovutkastet § 2b-10).

Prioritetsforholdet mellom – på den ene side – grunnfondskapital og eierandelskapital, og – på den annen side – ansvarlig lånekapital og fonds­obligasjonskapital, følger av lovutkastet §§ 2b-4 og 2b-5. Utkastet § 2b-20 tredje ledd er utformet i samsvar med dette. De særlige regler i forskriften § 28 tredje ledd om samtidig nedskrivning av fondsobligasjonskapital og vedtektsfestet eierandelskapital fremgår av lovutkastet § 2b-20 annet ledd som viser til § 2b-4 sjette ledd. Det vises for øvrig til bemerkningene foran avsnitt 6.2.

For øvrig bemerkes at nedsettelse av eieran­delskapital nå vil være et begrep som bare omfatter nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital. I lovutkastet § 2b-20 skilles det derfor mellom «overføring» fra ikke vedtektsfestet eierandelskapital til dekning av underskudd, og «nedsettelse» av vedtektsfestet eierandelskapital, jf. utkastet §§ 2b-4 sjette ledd, 2b-7 første ledd, 2b-20 annet ledd og 2b-22. De særlige regler om nedsettelse av vedtektsfastsatt eierandelskapital er inntatt i utkastet § 2b-22.

6.3.12 Avvikling

Lovutkastet § 2b-21 gir regler om disponering av eierandelskapitalen i tilfelle hvor institusjonen og dennes virksomhet blir avviklet. Bestemmelsen svarer til forskriften om grunnfondsbevis § 27. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkastet § 2c-11 om disponering av gjenværende grunnfondskapital i tilfeller hvor en sparebank avvikles, for eksempel i forbindelse med sammenslåing av banken eller virksomheten etter reglene i lovutkastet § 2c-12.

For øvrig er reglene om avvikling mv. inntatt i lovutkastet §§ 2c-8 flg.

6.3.13 Nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital

Lovutkastet § 2b-22 første, tredje og fjerde ledd om nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital bygger på en kombinasjon av reglene i forskriften om grunnfondsbevis §§ 12 og 28 tredje ledd. I forskriften § 12 er det ikke presisert at det her dreier seg om nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital, men forklaringen er at forskriften – i motsetning til lovutkastet – ikke omhandler opptjent kapital tilordnet eierandelskapitalen, se foran avsnitt 6.3.9 om overskudd og utbytte.

Gjensidiges vedtekter inneholder ikke egne regler tilsvarende forskriften §§ 12 og 28 tredje ledd, men inneholder i vedtektene § 3.11 en bestemmelse om særskilt flertallskrav for vedtak om nedsettelse av eierandelskapitalen med utdeling til eierne av egenkapitalbevis som kommer i tillegg til forskriftens regler. Et hovedspørsmål er her om vedtak om nedsettelse av eierandelskapitalen med utdeling til eierne av egenkapitalbevis er et vedtak med slike virkninger for eierne at en bør – slik som i Gjensidiges vedtekter – sikre eierne en viss medinnflytelse ved særskilt flertallskrav. Dette spørsmålet er drøftet generelt foran avsnitt 6.3.3 punkt 3). Lovutkastet § 2b-22 annet ledd inneholder i samsvar med dette en adgang til å fastsette i vedtektene at flertallet i generalforsamlingen i slike tilfelle skal omfatte minst to tredeler av stemmene knyttet til egenkapitalbevis, jf. utkastet § 2b-10 annet ledd.

6.3.14 Forhøyelse av eierandelskapitalen

1) Forskriften om grunnfondsbevis § 7 har enkelte regler om forhøyelse av eierandelskapitalen, dels regler om fortrinnsrett til tegning for eierne av egenkapitalbevis, og dels om tilsvarende anvendelse av allmennaksjeloven kapittel 10 avsnitt I (§§ 10-1 til 10-13) så langt bestemmelsene passer. Forskriften § 8 inneholder dessuten regler om forhøyelse av eierandelskapitalen ved fondsemisjon i samsvar med allmennaksjeloven §§ 10-20 flg.

Gjensidiges vedtekter §§ 3.6 og 3.9 inneholder meget utførlige regler om forhøyelse av eierandelskapitalen, herunder om utstedelse av egenkapitalbevis etter fullmakt til styret, og utstedelse av egenkapitalbevis som vederlag ved rettet emisjon ved overtagelse av annen institusjon. Bestemmelsene omhandler også fortrinnsrett til tegning for eierne av egenkapitalbevis og vedtak som innebærer at fortrinnsretten fravikes. Gjensidiges vedtekter har ikke egne regler om fondsemisjon av egenkapitalbevis, og her gjelder forskriften § 8.

Felles for bestemmelsene i Gjensidiges vedtekter §§ 3.6 og 3.9 er at de stiller særskilte flertallskrav for vedtak om:

• utstedelse av nye egenkapitalbevis til forhøyelse av eierandelskapitalen (§ 3.6 første ledd),

• fullmakt for styret til å utstede nye egenkapitalbevis (§ 3.9 første punktum),

• fravikelse av fortrinnsrett til tegning for eierne av egenkapitalbevis, (§§ 3.6 annet ledd og 3.9 annet punktum),

• utstedelse av nye egenkapitalbevis som ledd i rettet emisjon i tilfelle av overtagelse av annen institusjon, herunder sammenslåing, noe som også medfører fravikelse av fortrinnsrett (§ 3.6 tredje ledd).

Gjensidiges vedtekter krever generelt at vedtak om utstedelse av nye egenkapitalbevis må ha tilslutning med minst fire femdelers flertall på generalforsamlingen. Skal fortrinnsretten til tegning for eierne av egenkapitalbevis fravikes, kreves i tillegg tilslutning fra minst to tredeler av stemmene avgitt på generalforsamlingen av eierne av egenkapitalbevis.

2) Vedtak om utstedelse av nye egenkapitalbevis vil være en beslutning av vesentlig betydning for eierne av egenkapitalbevis, særlig i forhold til reglene om eierinnflytelse. Fortrinnsretten til å tegne nye egenkapitalbevis foreslås derfor videreført i utkastet § 2b-23 tredje ledd. Et hovedspørsmål er imidlertid om en – som i Gjensidiges vedtekter – skal ta hensyn til at alle beslutninger vedrørende utvidelse av eierandelskapitalen vil være av vesentlig betydning for eierne av allerede utstedte egenkapitalbevis, og om dette tilsier at det kan fastsettes særskilte flertallskrav for slike beslutninger.

Skal eierandelskapitalen forhøyes ved emisjon i henhold til vanlig tegningsinnbydelse, vil de viktigste spørsmål for eierne av egenkapitalbevis gjelde emisjonskursen og hvilke virkninger forhøyelsen av eierandelskapitalen får for deres eierinnflytelse i institusjonen. Etter Banklovkommisjonens oppfatning tilsier dette at en institusjon må ha adgang til å vedtektsfastsette flertallskrav som gir eierne av egenkapitalbevis en mer markert innflytelse i beslutningsprosessen.

I sparebanksektoren vil utstedelse av nye egenkapitalbevis etter konvertering av grunnfondskapital kunne være et viktig ledd ved intern omstrukturering, særlig ved sammenslåing av sparebanker eller av sparebank med annen bank. Utstedelse av egenkapitalbevis ved omstrukturering i sparebanksektoren skaper ikke særlige problemer med mindre sparebanken allerede har eierandelskapital. Er dette tilfellet, og det skal utstedes nye egenkapitalbevis for overføring til en sparebankstiftelse eller til bruk som vederlag ved overtagelse av virksomhet, må emisjonen nødvendigvis være rettet og unntatt fra reglene om fortrinnsrett til tegning for eierne av egenkapitalbevis ( utkastet § 2b-23 tredje ledd ). Et annet spørsmål gjelder tegningskursen ved konverteringen. Også den må fastsettes i vedtaket. Oppstår det overkurs, må denne fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet for å hindre at det skjer utvanning av eierandelskapitalen, se foran avsnitt 6.3.5.

Ved sammenslåing av sparebanker som begge har eierandelskapital, vil den overtagende bank normalt også måtte overta den eierandelskapital som er utstedt av den bank som blir overtatt, eventuelt utstede nye egne egenkapitalbevis. I den sammenslåtte banken vil det dermed også måtte skje en forhøyelse av eierandelskapitalen, noe som særlig vil ha betydning i forhold til reglene om eierinnflytelse. Dette vil få virkning for samtlige egenkapitalbevis, og det følger av utkastet § 2c-4 annet ledd at bytteforholdet må fremgå av planen for sammenslåingen.

Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at det i vedtektene bør kunne fastsettes at vedtak om forhøyelse av eierandelskapitalen, herunder beslutninger om kursforhold og fravikelse av eller unntak fra fortrinnsretten til tegning, kreves at flertallet i generalforsamlingen også omfatter minst to tredeler av stemmene knyttet til eierandelskapitalen, se lovutkastet § 2b-23 fjerde ledd. For øvrig vises til lovutkastet § 2b-10 annet ledd og bemerkningene foran avsnitt 6.3.3 punkt 3).

Ved omdanning av sparebanken til bank organisert i aksjeselskaps form, vil eierne av egenkapitalbevis få ombyttet egenkapitalbevisene til aksjer, jf. lovutkastet § 2c-16. Et vedtak om omdanning etter utkastet § 2c-17 vil på forskjellig vis kunne få betydning for eierne av egenkapitalbevis, blant annet fordi vedtaket skal angi foredelingen av aksjene i den omdannede institusjonen. Vedtektene bør derfor kunne inneholde tilsvarende flertallskrav for vedtak om omdanning, se utkastet § 2c-17 første ledd.

6.3.15 Tegningsretter mv.

Forskriften om grunnfondsbevis §§ 9 til 11 inneholder bestemmelser om vedtak om å utstede tegningsretter for egenkapitalbevis og opptak av konvertible lån med rett til å kreve egenkapitalbevis. Slike vedtak vil legge grunnlaget for en fremtidig forhøyelse av eierandelskapitalen uavhengig av nytt vedtak fra institusjonens side.

Det har vært reist spørsmål om det er behov for bestemmelser om tegningsretter mv. i regelverket om egenkapitalbevis. Gjensidige har gitt uttrykk for at dette kan vise seg å være tilfellet, og det er heller ikke utelukket at det samme vil være tilfellet innenfor sparebanksektoren. Lovutkastet §§ 2b-24 og 2b-25 inneholder derfor tilsvarende regler.

Reglene om fravikelse av fortrinnsrett og særlig flertallskrav for vedtak om forhøyelse av eierandelskapitalen i lovutkastet § 2b-23 tredje og fjerde ledd er derfor gitt tilsvarende anvendelse. Det er derfor inntatt en henvisning til denne bestemmelsen i begge paragrafene.

6.3.16 Innløsningsrett i fusjonstilfeller

Forskriften om grunnfondsbevis § 25 inneholder særlige regler om en rett for eierne av egenkapitalbevis til å kreve innløsning av eierandelskapital i tilfelle institusjonen har truffet vedtak om fusjon (sammenslåing) med annen institusjon. Bestemmelsen er knyttet til det aksjerettslige begrep fusjon (allmennaksjeloven § 13-2) som imidlertid langt fra omfatter alle tilfelle av sammenslåing som kan involvere institusjoner som er organisert i aksjeselskaps form og slett ikke passer for institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form (nedenfor avsnitt 7.2.1). Det må nok likevel ha vært meningen at innløsningsretten etter forskriften § 25 også skal gjelde ved sammenslåing av institusjoner hvorav ingen er organisert i aksjeselskaps form.

Banklovkommisjonen mener at bestemmelsen ikke bør videreføres. Den bryter med prinsippet i lovutkastet § 2b-2 fjerde ledd om at eierandelskapitalen ikke skal kunne kreves tilbakebetalt uten etter vedtak om nedsettelse av eierandelskapitalen med utbetaling til eierne av egenkapitalbevis (utkastet § 2b-22) eller ved avvikling av institusjonen eller dennes virksomhet (utkastet § 2b-21).

Hvis bestemmelsen skal gjelde i tilfelle av sammenslåing av to institusjoner hvorav ingen er organisert i aksjeselskaps form, vil en innløsningsrett lett kunne forrykke grunnlaget for sammenslåingen. Realiteten i bestemmelsen er således at sammenslåingen må ha tilslutning fra to tredeler av eierne av egenkapitalbevis i en eller begge institusjoner. Dette er imidlertid et forhold som i tilfelle bør avklares under selve beslutningsprosessen i forbindelse med vedtaket om sammenslåingen, og ikke løsrevet fra dette i et separat og etterfølgende møte av grunnfondsbeviseierne. Det vil derfor være en bedre løsning å søke interessene til eierne av egenkapitalbevis ivaretatt ved særskilte vedtektsfastsatte flertallskrav i samsvar med lovutkastet § 2b-10 og de bestemmelser det der henvises til, blant annet utkastet §§ 2b-23 fjerde ledd og 2c-3 første ledd. Det vises til bemerkningene foran avsnitt 6.3.3 punkt 3).

6.3.17 Generalforsamling

Lovutkastet § 2b-26 første ledd klarlegger begrepet generalforsamling slik dette begrepet er benyttet i lovutkastet. Generalforsamlingen er en ren lovteknisk betegnelse som – i samsvar med allmennaksjelovens terminologi – omfatter det øverste organ i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Lovutkastet § 2b-26 annet til femte ledd inneholder forslag til et felles regelverk om møter, saksbehandling og beslutninger i slike organer.

Gjeldende lovgivning inneholder lite av regler om annet enn sammensetningen av generalforsamlingen i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Slike spørsmål er dermed overlatt til vedtektsregulering i den enkelte institusjon. Prinsipielt er denne tilnærmingsmåte lite heldig, blant annet fordi reglene om saksbehandlings- og vedtaksprosedyrer også vil være av betydning når det gjelder forholdet mellom flertall og mindretall i institusjonens øverste organ, og fordi det dreier seg om vedtak med virkninger for de ulike interessegrupperinger i generalforsamlingen, herunder eierne av egenkapitalbevis. Slike spørsmål bør prinsipielt avgjøres innenfor rammen av minstekrav til forsvarlig og forutberegnlig saksbehandling fastsatt ved lovgivning.

Banklovkommisjonen mener at det generelt sett er behov for forholdsvis utførlige regler om saksbehandlingen og beslutningsprosessen også for generalforsamlinger i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Det foreligger dessuten et særlig behov for å vurdere disse spørsmål i sammenheng med dette lovarbeidet. Sett i forhold til de bestemmelser som inngår i det lovutkastet som nå fremlegges, vil behovet for en slik lovregulering være betydelig mer markert enn under hittil gjeldende rett. I forhold til det regelverk om kapitalforhold, egenkapitalbevis og struktur- og foretaksendringer som det fremmes forslag til i utredningen her, er generalforsamlingen i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form tillagt en rekke oppgaver som både prinsipielt og praktisk vil være av vesentlig betydning for det foreslåtte regelverkets virkemåte. Det vil her ofte dreie seg om vedtak i saker som kan være preget av interessemotsetninger, og som av hensyn til de ulike interessegrupperinger bør bli avgjort etter ordnet og betryggende saksbehandling. Eksempelvis kan dette gjelde vedtak knyttet til utstedelse av egenkapitalbevis, herunder i tilfelle av konvertering av grunnfondskapital. Tilsvarende vil forholdet kunne være når det gjelder beslutninger om sammenslåing og andre struktur- og foretaksendringer, for eksempel innen sparebanksektoren, eller beslutninger om omdanning til finansinstitusjon i aksjeselskaps form. Dette er derfor normalt vedtak som må treffes av generalforsamlingen i institusjonen med flertall som for vedtektsendringer.

Banklovkommisjonen antar at det ikke vil være hensiktsmessig å utforme særlige regler om saksbehandlingen og beslutningsprosessen for de typer av vedtak som etter det lovutkastet som fremlegges er lagt til generalforsamlingen. Generelt sett står slike saker ikke i noen særstilling i forhold til andre saker som må behandles av generalforsamlingen. En har derfor valgt å utarbeide utkast til alminnelige regler om generalforsamlingen i finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Forslag til slike alminnelige regler om saksbehandlingen og beslutningsprosessen i generalforsamlingen er inntatt i lovutkastet § 2b-26 annet til femte ledd.

De spørsmål som knytter seg til saksbehandlingen og beslutningsprosessen i finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, vil i hovedsak være spørsmål av samme type som de som oppstår i aksjeselskapsforhold, og som er utførlig regulert i et omfattende regelverk i aksjelovgivningen. Allmennaksjeloven inneholder i alt 27 til dels omfattende paragrafer om generalforsamlingen. I forhold til krav til ordnede saksbehandlings- og vedtaksprosedyrer står også institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, i hovedsak i samme stilling som institusjoner organisert i aksjeselskaps form. I lovutkastet § 2b-26 er det derfor foreslått lovbestemmelser på dette området som i alt vesentlig bygger på aksjelovgivningens velprøvde regelverk når det gjelder krav til saksbehandlingen og beslutningsprosessen i generalforsamlingen. Dessuten er det i aksjelovgivningens regler på en del områder bygget inn en viss fleksibilitet, blant annet slik at det på en del områder fortsatt kan fastsettes avvikende regler også i vedtektene for institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Dette gjelder blant annet særlige flertallskrav, stemmerettsbegrensninger mv.

Utkastet § 2b-26 annet til femte ledd er bygget opp slik:

• annet ledd omhandler reglene om innkalling og møter i generalforsamlingen,

• tredje ledd inneholder stemmeregler, herunder regler om adgang til vedtektsregulering,

• fjerde ledd inneholder regler om flertallskrav ved vedtektsendringer, og

• femte ledd inneholder regler om ugyldighet og granskning av vedtak.

6.3.18 Overskudd i finansinstitusjon uten eierandelskapital

Forskriften om grunnfondsbevis § 14 inneholder regler om disponering av inntil en fastsatt del av årets overskudd til utbytte til eiere av egenkapitalbevis, jf. foran avsnitt 6.3.9.1. Disponeringen av resten av årets overskudd er etter gjeldende rett bestemt for sparebanker av reglene i sparebankloven § 28, mens for gjensidige forsikringsselskaper vil regler fastsatt i vedtektsbestemmelser i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 4-3 bokstav f) bli lagt til grunn.

I avsnitt 6.3.9.4 foran om disponering av overskudd og utdeling av utbytte, er det fremhevet at prinsippene for disponering av årets overskudd og utbyttemidler prinsipielt ikke bør bero på om en finansinstitusjon er organisert i aksjeselskaps form eller ikke. En likestilling på dette området tilsier at den begrensning som etter allmennaksjeloven § 8-1 fjerde ledd gjelder for institusjoner organisert i aksjeselskaps form, bør gjøres tilsvarende gjeldende også for institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Dette vil innebære at en slik institusjon ikke vil kunne disponere mer av årets overskudd som utbyttemidler enn det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk.

Med dette som utgangspunkt er det foran avsnitt 6.3.9.5 anført at sparebanker med eierandelskapital bør gis anledning til å disponere en tilsvarende del av overskudd tilordnet grunnfondskapitalen som utbyttemidler i samsvar med det som måtte være fastsatt i sparebankens vedtekter. Det er også vist til at gjensidige forsikringsselskaper har adgang til å gjøre dette. Det er derfor også foreslått å oppheve sparebankloven § 28 og den begrensning den inneholder.

Det er mange tradisjonelle sparebanker som ikke har utstedt egenkapitalbevis. Reglene i lovutkastet § 2b-18 om overskudd og utbytte vil således ikke gjelde eller få betydning for disse sparebankene. Banklovkommisjonen mener at det ikke vil være noen god eller begrunnet løsning å videreføre sparebankloven § 28 for sparebanker som ikke har eierandelskapital. Konkurransehensyn og andre hensyn tilsier at disse bankene prinsipielt bør – så vidt mulig – være undergitt samme regelverk på dette området som sparebanker med eierandelskapital. Reglene om disponering og utbytte for sparebanker uten eierandelskapital bør derfor gi banken den samme handlefrihet når det gjelder å disponere overskudd som sparebanker med eierandelskapital og banker organisert i aksjeselskaps form.

I samsvar med dette er det i lovutkastet § 2b-27 tatt inn bestemmelser om disponering av årets overskudd og utbyttemidler som er utformet etter samme prinsipper som lovutkastet § 2b-18. Disse reglene er utformet som generelle regler for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form og som ikke har eierandelskapital. I forhold til gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger, som for tiden ikke er undergitt regler tilsvarende sparebankloven § 28, vil bestemmelsene ikke medføre materielle endringer. Selv om det ikke fremgår direkte av gjeldende lovgivning, vil prinsippet om forsiktig og god forretningsskikk og adgangen for Kredittilsynet til å gi pålegg om at overskudd skal benyttes til å styrke institusjonens soliditet, også gjelde for disse typer av institusjoner. I lovutkastet § 2b-27 annet ledd annet punktum og tredje ledd er det tatt inn uttrykkelig bestemmelser om disse forhold.

7 Strukturendringer for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form

7.1 Noen utgangspunkter

Spørsmål som gjelder sammenslåing, deling og andre foretaksendringer av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, er i liten grad regulert i gjeldende lovgivning. De konsesjonsrettslige og selskapsrettslige problemer en her står overfor er i stor grad felles for sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. For finansinstitusjoner i aksjeselskaps form er spørsmål om struktur- og foretaksendringer meget utførlig regulert i aksjelovgivningen.

7.1.1 Konsesjonsregler

Finanslovgivningen inneholder en rekke bestemmelser som stiller krav om at struktur- og foretaksendringer ikke kan gjennomføres uten tillatelse fra konsesjonsmyndigheten, se for eksempel finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-19 (omdanning), 2a-14 og 2a-15 (fusjon/fisjon og avvikling), 3-6 (avvikling, fusjon mv.) sparebankloven § 47 (avvikling, sammenslåing), forretningsbankloven § 31 (sammenslutning, avvikling), forsikringsvirksomhetsloven §§ 3-6 (sammenslåing/deling), 13-1 (avvikling mv.), og 13-5 (fusjon/fisjon). I forhold til samtykkekravet i konsesjonsreglene regnes også overdragelse av virksomhet eller en vesentlig del som sammenslåing eller deling. Det er altså den alminnelige regel at foretaks- og strukturendringer og avvikling av finansinstitusjoner er betinget av tillatelse eller samtykke fra konsesjonsmyndigheten. Det fremgår imidlertid i liten grad av de ulike lovbestemmelsene hvilke forhold som konsesjonsmyndigheten skal legge vekt på ved vurderingen av om tillatelse skal gis eller ikke. Regelen er at det ikke er satt særlige grenser for forvaltningsskjønnet eller angitt retningslinjer for skjønnsutøvelsen.

Generelt gjelder videre at endringer av vedtekter for finansinstitusjoner skal godkjennes av konsesjonsmyndigheten. Dette kravet vil ha betydning også ved strukturendringer fordi omdanning, sammenslåing og andre foretaksendringer normalt gjør det påkrevd å endre vedtektene i hver institusjon som omfattes.

7.1.2 Selskapsrettslige regler

Det er generelt sett i meget begrenset utstrekning fastsatt nødvendige selskapsrettslige regler når det gjelder håndtering av og beslutning om struktur- og foretaksendringer som gjelder finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. For sparebanker inneholder sparebankloven § 47 enkelte hovedregler. Reglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 13 om sammenslåing og avvikling av gjensidige forsikringsselskaper er også knappe. Struktur- og foretaksendringer som gjelder finansinstitusjoner som er organisert i aksjeselskaps form, vil derimot være regulert av det meget utførlige regelverket i aksjelovgivningen.

På denne bakgrunn vil det forholdsvis utførlige regelverket om omdanning til aksjeselskap av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, derfor stå i en slags særstilling, se finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24. Disse reglene kom inn i loven i 1990, men gjaldt opprinnelig bare omdanning av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger til aksjeselskap og – fra 1997 – til allmennaksjeselskap. Omdanningen gjennomføres ved at institusjonens virksomhet med tilhørende eiendeler og forpliktelser overføres i sin helhet til et nystiftet aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette er forhold som i hovedsak reguleres av aksjelovgivningen. Reglene i finansieringsvirksomhetsloven omhandler først og fremst adgangen til omdanning, beslutningen om og gjennomføringen av omdanningen, herunder fordelingen og forvaltningen av eierinteresser i det nystiftede selskapet som skal videreføre virksomheten etter omdanningen.

Ved en lovendring i 2002 ble virkeområdet til bestemmelsene om omdanning utvidet til også å omfatte sparebanker. Av Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) Om lov om endring av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner mv. (omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap), fremgår det at lovforslaget bygger på forslagene om omdanning i Banklovkommisjonens Utredning nr. 4 (NOU 1998: 14 Finansforetak mv.). Et hovedformål med å åpne for omdanning av sparebanker, var å gjøre det mulig for sparebankene å skaffe seg tilgang til ny egenkapital via aksjemarkedet.

7.1.3 Rammevilkårutvalgets modeller

Rammevilkårutvalgets utredning av 15. desember 2006 inneholder en bred redegjørelse for og vurdering av behovet for regelverksendringer for å legge forholdene bedre til rette for ulike typer av struktur- og foretaksendringer innenfor selve sparebanksektoren. Hovedpoenget er at disse modellene skal for den enkelte sparebank fremtre som alternativer til omdanning til bank i aksjeselskaps form. I utredningen er det riktignok også foreslått enkelte endringer i finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser om omdanning, men hovedvekten legges på andre former for strukturendringer enn omdanning til aksjeselskaps form. Generelt uttales det i utredningen side 25:

«Utvalget peker innledningsvis på at sparebankenes lokale tilhørighet og bidrag til lokalt samfunns- og næringsliv må være utgangspunktet for utvalgets drøftelser og forslag til endringer i rammevilkårene. Utvalget legger til grunn at hovedspørsmålet er hvor stor fleksibilitet det bør legges opp til med hensyn til hvilke strukturelle valg sparebankene skal ha. Utvalget skal imidlertid … ikke komme med synspunkter på hvilke konkrete valg en sparebank bør gjøre. Utvalget mener at det i utgangspunktet bør være stor fleksibilitet, og at denne bør økes i forhold til nåværende nivå.

Utvalget viser til at vi i dag har tre sparebankmodeller (tradisjonell, grunnfondsbevisbank og aksjebank), og at det kan være naturlig å legge de tre modellene til grunn for utvalgets videre arbeid. Utvalget peker på at det er viktig å se på rammevilkårene under den enkelte modell, slik at alle modellene er «levedyktige», herunder at ingen av modellene blir negativt diskriminert.»

I samsvar med dette antar Banklovkommi­sjonen at det i utredningen er naturlig å ta utgangspunkt i en inndelingen av sparebanksektoren basert på tre typiske sparebankmodeller (tradisjonell sparebank, grunnfondsbevisbank og aksjebank). I utredningen betegnes dette som vanlig sparebank uten eierandelskapital (grunnfondskapitalbank), sparebank med eierandelskapital og sparebank omdannet til aksjeselskaps form.

Medlemmet Elvestad vil bemerke at det i flere sammenhenger er lagt til grunn at det foreligger tre sparebankmodeller; tradisjonell sparebank, grunnfondsbevisbank og aksjesparebank. Medlemmet Elvestad finner grunn til å reise spørsmål ved om det gir et riktig bilde å fremstille aksjesparebank som en av tre sparebankmodeller. Det som kjennetegner sparebanker er etter dette medlemmets oppfatning primært organisasjonsformen. Sparebanker er stiftelser og vil derfor ikke ha eiere slik som er situasjonen for banker organisert som aksjeselskaper. Heller ikke i sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis vil det være noen som eier banken. Dette gjelder selv om grunnfondsbe­viseierne har enkelte rettigheter og interesser knyttet til bankens virksomhet og resultat som kan likestilles med en aksjonærs rettigheter. På denne bakgrunn vil lovgivers avgjørelse av om, og eventuelt på hvilken måte omdanningsadgangen for sparebanker skal begrenses, måtte baseres på at en sparebank etter omdanning til aksjebank ikke vil være i en annen stilling enn det som er situasjonen for forretningsbanker. Det at en omdannet bank fortsatt kan kalle seg «sparebank» er uten betydning. At stiftelsen som etableres som følge av en omdanning vil eie samtlige aksjer på omdanningstidspunktet gir i praksis ikke vern mot at det ikke kommer andre inn på eiersiden – i hvert fall ikke på sikt. Eventuelle særlige bestemmelser om eier- og stemmerettsbegrensninger i konsesjonsvilkårene eller i kravene til vedtektene vil kunne vanskeliggjøre innhenting av ny aksjekapital dersom det skulle være behov for det, noe som igjen vil kunne redusere hensiktsmessigheten av dette som et virkemiddel.

I Rammevilkårutvalgets utredning gis det en utførlig beskrivelse av fire hovedmodeller når det gjelder strukturendringer innenfor sparebanksektoren:

• Telemarkmodellen tar utgangspunkt i aksjeomdanningsmodellen. Modellen innebærer at flere sparebanker omdanner seg til aksjesparebanker heleid av sparebankstiftelser. Aksjesparebankene fusjonerer deretter til én stor aksjesparebank slik at samtlige aksjer i den sammenslåtte banken blir fordelt ut fra kapitalforholdene mellom de sparebankstiftelsene som eide de fusjonerende bankene. Med Telemarkmodellen kan man oppnå at det etableres en større bank, samtidig som en beholder de lokale tilknytninger gjennom stiftelsenes eierinnflytelse som aksjeeier. Stiftelsen vil også kunne videreføre en ordning for støtte til allmennyttige formål i de områder hvor bankene har sin opprinnelse. Modellen reiser imidlertid visse spørsmål i forhold til reglene om omdanning, blant annet om disse overhodet kan benyttes når omdanningen er begrunnet ut fra strukturformål og ikke kapitalformål, og om enkelte av reglene om sparebankstiftelser passer for slike tilfelle (foran avsnitt 7.2.2). Utvalget uttaler (side 27) blant annet: «Omdanningsadgangen og lovens ordlyd er imidlertid generell, og motivene utelukker ikke at også strukturelle behov kan være relevante hensyn ved omdanningen.»

• Hallingdalmodellen innebærer at en sparebank konverterer det meste av sparebankens grunnfondskapital til eierandelskapital, hvoretter egenkapitalbevisene overføres vederlagsfritt til en sparebankstiftelse. Modellen antas å være et godt egenkapitalbevisalternativ til omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form. Modellen forutsetter imidlertid en endring av regelen om at egenkapitalbevis alltid skal innbetales i penger, og at det åpnes for at en sparebankstiftelse kan være forvalter av egenkapitalbevis.

  Hallingdalmodellen skal legge til rette for en sammenslåing av flere tradisjonelle sparebanker etter at alle deltakende banker først foretar en konvertering til eierandelskapitalbank etter en stiftelsesmodell. Poenget er at egenkapitalbevisene som den sammenslåtte banken vil utstede eller overta ansvaret for, blir fordelt mellom samtlige sparebankstiftelser. Det vil imidlertid oppstå særlige spørsmål ved et slikt ombytte av egenkapitalbevis, herunder verdsettingsspørsmål som må avklares ved avtale, eller hvis en eller flere av de deltagende sparebanker allerede har eierandelskapital.

  Modellen åpner også for en sammenslåing av flere sparebanker, hvor én bank konverterer grunnfondskapital til eierandelskapital, og hvor de øvrige banker overdrar aktiva og passiva til den overtagende banken mot oppgjør i egenkapitalbevis. De overdragende banker blir deretter avviklet, og de egenkapitalbevis den enkelte bank har mottatt, blir tilført en sparebankstiftelse. Egenkapitalbevisene vil i så fall bli utstedt mot innskudd i annet enn penger.

  Hallingdalmodellen reiser en rekke spørsmål i forhold til gjeldende regelverk som det er utførlig redegjort for i et notat fra Sparebankforeningen av 16. april 2007 som utgjør et tillegg til Rammevilkårutvalgets utredning. Vanskelige spørsmål antas således å oppstå hvis en eller flere av de deltagende banker allerede har eierandelskapital, blant annet når det gjelder prioritets- og stemmerettsforhold for tidligere og ny eierandelskapital.

• Terramodellen innebærer at det gjennomføres en fullstendig sammenslåing etter sparebankloven § 47 av to eller flere tradisjonelle sparebanker uten at vederlag ytes av den sammenslåtte banken. Sammenslåingen er ikke basert på en stiftelsesmodell. I den sammenslåtte banken lages det imidlertid en slags «simulert» – vedtektsfestet – deling av tilført grunnfondskapital basert på størrelsesforholdet mellom grunnfondskapitalen i de deltagende bankene. Formålet er å sikre at opptjent kapital i hver av bankene fortsatt sikres for det området der kapitalen er opparbeidet, slik at de aktuelle områder får en forholdsmessig del av overskuddet i den sammenslåtte banken i form av årlige gaver til allmennyttige formål. Det er imidlertid ikke gitt at bokført grunnfondskapital er representativ for den enkelte banks reelle – markedsmessige – verdi, og en må regne med at den vedtektsfestede fordeling vil måtte fastsettes ved avtale.

  Et tilsvarende alternativ – basert på stiftelses­modellen – kan være at den overtagende banken som fastsatt i planen for sammenslåingen, yter vederlag til de overdragende banker i form av egenkapitalbevis til de avviklende banker. En kan imidlertid ikke alltid gå ut fra at fordelingen av vederlaget vil bli bestemt av bokførte verdier. Egenkapitalbevisene mottatt av hver bank forutsettes å bli overført til en sparebankstiftelse som vil motta utbyttet tilordnet egenkapitalbevisene.

• Tingvollmodellen er basert på en tidligere konsesjonssak. Tingvoll Sparebank hadde inngått avtale om å overdra sin virksomhet til Sparebanken Møre som dermed ville overta samtlige eiendeler og forpliktelser i Tingvoll Sparebank. Sparebankloven § 47 antas å åpne for en slik modell. Størrelsen av vederlaget var fastsatt i avtalen etter forhandling mellom partene. Vederlaget fra Sparebanken Møre var forutsatt gjort opp dels ved nye egenkapitalbevis utstedt av Sparebanken Møre ved konvertering av grunnfondskapital, og dels gjennom Sparebanken Møres egne – allerede utstedte – egenkapitalbevis eller kontant betaling. Tingvoll Sparebank skulle deretter avvikles ved omdanning til en stiftelse som eier av egenkapitalbevis og annet vederlag fra Sparebanken Møre. Konverteringen av grunnfondskapital til egenkapitalbevis viser seg også i dette tilfellet å reise særlige spørsmål i forhold til gjeldende regelverk, herunder reglene om finansstiftelser.

Bakgrunnen for disse modeller for struktur- og foretaksendringer for sparebanker, særlig Hallingdal- og Terramodellene, er først og fremst at det fra sparebankhold i ulike sammenheng er gitt uttrykk for skepsis til strukturendringer som innebærer «oppkjøp» av sparebanker, herunder etter omdanning til aksjeselskaps form. Dette fremgår blant annet av Rammevilkårutvalgets utredning, hvor enkelte medlemmer ga uttrykk for en restriktiv holdning både i forhold til adgangen til omdanning til bank i aksjeselskaps form og til adgangen for en sparebank til å overta en annen sparebank mot vederlag i form av egne egenkapitalbevis. Generelt er det lagt stor vekt på at den lokale innflytelse over sparebankers virksomhet blir bevart, og at i hvert fall den kapital som er opptjent over tid, og avkastningen av den, fortsatt skal komme det område hvor kapitalen er opptjent til gode. På sparebankhold er derfor oppfatningen – slik Rammevilkårutvalgets utredning viser – at det er svært viktig å få på plass et modernisert regelverk som adresserer de problemer som gjeldende lovgivning skaper i forhold til strukturendringer for sparebanker etter modeller som ikke gjør omdanning påkrevd. Dette er nødvendig hvis sparebankene skal ha gode alternativer til omdanning til bank i aksjeselskaps form. I denne sammenheng er det særlig lagt vekt på rask utvikling av Hallingdalmodellen.

Innenfor sparebanksektoren er det imidlertid også mange – særlig blant de større sparebanker – som legger vekt på at omdanning til bank i aksjeselskaps form fortsatt må utgjøre et reelt alternativ. Dette gjelder særlig i forhold til sparebanker som har behov for å skaffe ny egenkapital fra aksjemarkedet, og banker som vil gjennomføre strukturendringer innenfor en aksjeomdanningsmodell. Det er imidlertid samtidig bred enighet innenfor sparebanksektoren om at det er en prioritert oppgave å få utviklet regelverket om egenkapitalbevis slik at egenkapitalbevis som egenkapitalinstrument praktisk sett kan bli markedsmessig sidestilt med aksjer så langt som overhodet mulig. Dette antas å innvirke vesentlig på enkeltbankers holdning til spørsmål vedrørende omdanning til bank i aksjeselskaps form. Dessuten er det behov for et nytt regelverk om egenkapitalbevis som også er tilpasset de oppgaver egenkapitalbevisene må fylle innenfor de modeller for strukturendringer internt i sparebanksektoren som er omhandlet i Rammevilkårutvalgets utredning.

7.1.4 Utredningsoppdraget

Finansdepartementet oversendte Rammevilkårutvalgets utredning til Banklovkommisjonen ved brev av 6. mars 2007. I brevet fremgår det som departementets oppfatning at rammevilkårene bør gi sparebankene frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket strukturtilpasning, samtidig som sparebankenes egenart bør bevares og at endring i sparebankstrukturen ikke bør gå på bekostning av sparebankvesenets positive sider. I brevet vises det til uttalelse fra finanskomiteen i Innst. O. nr. 41 (2006-2007) hvor det blant annet sies:

«Komiteen peker på at vi i Norge nå har tre sparebankmodeller (tradisjonell sparebank, grunnfondsbevisbank og aksjebank). Eventuelle endringer i lovverket må innebære at ingen av modellene blir diskriminert.»

Med utgangspunkt i finanskomiteens uttalelser vedrørende de ulike modeller og forslag i Rammevilkårutvalgets utredning, ba Finansdepartementet om at Banklovkommisjonen utarbeider et utkast til lovgivning om følgende hovedspørsmål:

1. regler om sammenslutning og annen strukturell tilpasning for sparebanker, som legger til rette for videreføring av grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank som hovedmodeller i sparebanksektoren,

2. regler om anvendelse av sparebankers formue ved strukturendring så som sammenslåing, overdragelse av virksomhet/avvikling, herunder regler om sparebankstiftelser som eier av egenkapitalbevis,

3. regler om håndteringen av egenkapital og overskudd i sparebank etablert ved sammenslåing av sparebanker, herunder bruk av egenkapitalbevis,

4. i den grad det åpnes for omdanning av sparebank til bank organisert i aksjeselskaps form, regler som gjør det mulig å sikre langsiktig og stabilt eierskap, herunder regler om sparebankstiftelse som eier av aksjer.

Den hovedlinje som ligger til grunn for dette utredningsoppdraget er senere fulgt opp av Finansdepartementet i et brev til Banklovkommisjonen av 20. juni 2008. Departementet ber der om at Banklovkommisjonen prioriterer arbeidet med regler om en stiftelsesmodell (Hallingdalmodellen) som er tilpasset og kan imøtekomme behovet for strukturendringer i sparebanksektoren, og som ikke innbærer omdanning til bank i aksjeselskaps form. Banklovkommisjonen bes også å vurdere om en sparebankstiftelse i tilfelle skal utøve sin innflytelse i sparebanken via dennes styre eller generalforsamling, og hvilke regler som bør gjelde for stiftelsens forvaltning av sin kapital. Det fremgår av departementets brev at dette er spørsmål som må vurderes i tilknytning til reglene om egenkapitalbevis og reglene om overskuddsfordeling og disponering av utbyttemidler tilordnet stiftelsen og grunnfondskapitalen.

7.1.5 Opplegget for et nytt rammeverk for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form

Banklovkommisjonen viser til at et hovedformål med lovarbeidet vedrørende struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren er at utkastet til nye rammebetingelser for tilpasning av sparebankstrukturen skal legge til rette for og bidra til en videreføring av grunnfondskapitalbanker og eierandelskapitalbanker som hovedmodeller innenfor sparebanksektoren.

En første forutsetning for dette er etter Banklovkommisjonens vurdering at det foretas en vesentlig utbygging av regelverket om sammenslåing, deling, virksomhetsoverdragelse og avvikling av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, herunder sparebanker. Generelt sett er dette selskapsrettslige spørsmål som er felles for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Ved utformingen av regelverket er det imidlertid på enkelte punkter nødvendig å ta særlig hensyn til at dette skal fungere som en ordnet ramme for gjennomføringen av struktur- og foretaksendringer etter noen av Rammevilkårutvalgets modeller som er omtalt foran avsnitt 7.1.3.

Banklovkommisjonen viser til at aksjelovgivningen inneholder et utførlig og velprøvd regelverk som er utformet med henblikk på ordnet håndtering av tilsvarende struktur- og foretaksendringer, og som vil gjelde for finansinstitusjoner organisert i aksjeselskaps form. Banklovkommisjonen legger til grunn at dette regelverket vil ha betydelig overføringsverdi ved utformingen av nye lovregler om sammenslåing, virksomhetsoverdragelse og andre foretaksendringer for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Ved utformingen av det utkast til et nytt regelverk som er inntatt i lovutkastet kapittel 2c som generelt omfatter sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, har en derfor søkt å nyttiggjøre seg den veiledning og erfaring aksjelovgivningen representerer på dette området.

For det andre må det utarbeides utkast til et moderne regelverk for egenkapitalbevis. Ett formål må være å gjøre egenkapitalbevisene til et egnet kapitalinstrument for sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, og som har behov for tilførsel av ny egenkapital fra verdipapirmarkedet. I forhold til sparebanksektoren er dette også av strukturpolitisk betydning.

Skal en motvirke at sparebanker ser omdanning til bank i aksjeselskaps form som en forutsetning for å få dekket sitt kapitalbehov, må målsettingen være at egenkapitalbevis som kapitalinstrument i det store og hele skal kunne markedsmessig sidestilles med aksjer. I tillegg må det legges vesentlig vekt på at egenkapitalbevisene også skal være et så vidt fleksibelt kapitalinstrument at det også vil kunne fylle de oppgaver som egenkapitalbevis er tiltenkt innenfor de modeller for struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren som er omtalt foran avsnitt 7.1.3, herunder Hallingdalmodellen. Sentrale elementer i denne sammenheng er at:

• egenkapitalbevis skal kunne benyttes som et fleksibelt kapitalinstrument på samme måte som aksjer ved gjennomføringen av sammenslåing og andre foretaksendringer internt innenfor sparebanksektoren, det vil si ved transaksjoner som bare omfatter sparebanker som ikke er omdannet til bank i aksjeselskaps form,

• egenkapitalbevis skal også kunne benyttes i tilfelle av slike strukturendringer på en måte som vil sikre at eierinnflytelse og kapital fortsatt har tilknytning til det lokale miljø hvor en sparebank har drevet sin virksomhet,

• egenkapitalbevisene utstedt i forbindelse med struktur- og foretaksendringer må kunne overføres til finansstiftelser som en langsiktig og stabil eier med en sentral rolle ved utøvelsen av eierbeføyelser knyttet til egenkapitalbevisene.

Det er Banklovkommisjonens oppfatning at det utkast til nye lovbestemmelser om eierandelskapital og egenkapitalbevis som er inntatt i lovutkastet kapittel 2b, er i samsvar med disse målsetningene. Lovbestemmelsene er utformet med sikte på at egenkapitalbevisene skal kunne benyttes både som et instrument for innhenting av ny egenkapital til sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, og som et egnet redskap når kapital- og avkastningsforhold skal håndteres ved gjennomføringen av struktur- og foretaksendringer som omfatter sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form.

7.2 Et nytt regelverk for struktur- og foretaksendringer

7.2.1 Selskapsrettslige utgangspunkter

1) Et første problem ved gjennomføringen av utredningsoppdraget er at det i forhold til finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, ikke er utviklet en konsistent begrepsbruk for ulike tilfelle av sammenslåing, overdragelse av virksomhet og andre foretaksendringer. Som det fremgår foran avsnitt 7.1, er det således forskjell mellom det konsesjonsrettslige og det selskapsrettslige begrepsapparat. Aksjelovgivningen kan her gi en viss veiledning, men også begrepsapparatet der har enkelte særtrekk.

I aksjelovgivningen benyttes begrepet fusjon bare om tilfelle av sammenslåing hvor et selskap skal overta et annet selskaps virksomhet, eiendeler og forpliktelser som en helhet mot at aksjeeierne i det overdragende selskap får vederlag i form av aksjer i det overtagende selskap og i tilfelle et tilleggsvederlag som ikke overstiger 20 prosent av samlet vederlag (allmennaksjeloven § 13-2). De aksjer som det overtagende selskap skal utstede som vederlag, kan utstedes etter reglene om kapitalforhøyelse ( fusjon ved overtagelse ), eller etter reglene om stiftelse ( fusjon ved stiftelse av nytt selskap ), jf. allmennaksjeloven § 13-4. I begge tilfelle foretas det i hovedsak aksjeinnskudd i annet enn penger, det vil si i form av den overførte virksomhet.

I aksjelovgivningen er begrepet fisjon (deling, fradeling) avgrenset på samme måte. Reglene om fisjon vil gjelde i tilfelle hvor en vesentlig del av virksomheten i en institusjon skilles ut og overtas av en annen institusjon mot vederlag som i hovedsak består i aksjer, se allmennaksjeloven § 14-2. Det selskap som overtar den utfisjonerte delen av virksomheten, kan utstede vederlagsaksjene etter reglene om kapitalutvidelse eller stiftelse av nytt selskap, jf. allmennaksjeloven § 14-3 annet ledd.

Aksjelovgivningens fusjons- og fisjonsregler er således tilpasset sammenslåing av selskaper og andre foretaksendringer som i hovedsak ikke innebærer noe vesentlig inngrep i kontinuiteten i eierforholdene når det gjelder den virksomhet de deltagende selskaper inntil da har drevet. Skatterettslig er dette viktig, og fusjons- og fisjonsreglene i aksjelovgivningen er tilpasset dette. Reglene omfatter således ikke tilfelle av sammenslåing eller overdragelse av virksomheten i et selskap, eller en vesentlig del derav, som ikke er forenlig med prinsippet om kontinuitet på eiersiden, jf. NOU 1996: 3 Ny aksjelovgivning side 83-84.

Aksjelovgivningen inneholder ikke særlige regler for tilfelle av sammenslåing, deling eller overdragelse av virksomhet i et selskap mot vederlag som i sin helhet eller for mer enn 20 prosent består i annet enn aksjer i det overtagende selskapet. Slike tilfelle må reguleres ved avtale mellom de deltagende selskapene, og fører i tilfelle til at en eller flere av de deltagende (tømte) selskapene til slutt blir avviklet etter reglene i aksjelovgivningen. Selskapsrettslig vil imidlertid slike foretaksendringer stort sett reise mange av de samme spørsmål som fusjoner og fisjoner. Det er derfor ikke avgjørende selskapsrettslige hensyn som taler mot at nye lovregler om sammenslåing, deling eller virksomhetsoverdragelse som omfatter institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, også kan gjøres gjeldende for slike foretaksendringer. De offentligrettslige konsesjonskrav på finansområdet gjør således bruk av begreper som også omfatter slike transaksjoner (foran avsnitt 7.1.1). Banklovkommisjonen mener dette må være avgjørende her, uavhengig av de skatterettslige tradisjoner på aksjeselskapsområdet. Det tilligger for øvrig ikke Banklovkommisjonen å gå inn på særlige skatterettslige spørsmål som oppstår ved sammenslåing eller deling av institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form.

2) Begrepsapparatet i konsesjonsbestemmelsene på finansområdet vil således kunne gi et godt utgangspunkt når det gjelder å skille mellom de ulike typer av sammenslåing, overdragelse og deling av virksomheter i institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Dette gjelder også ved gjennomføringen av slike transaksjoner innenfor sparebanksektoren.

Ser vi bort fra «Telemarkmodellen», vil det sentrale i de øvrige modeller være overdragelse av virksomhet mellom sparebanker mot vederlag i form av egenkapitalbevis, eventuelt på annen måte fastsatte andeler av overskudd. Blir det åpnet for utstedelse av egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital (utkastet § 2b-2 annet ledd) og for utstedelse og tegning av egenkapitalbevis mot innskudd i annet enn penger (utkastet § 2b-3 annet ledd), vil de sparebanker som deltar i en sammenslåing kunne sitte igjen med egenkapitalbevis utstedt av den sammenslåtte banken, og dermed utøve eierinnflytelse via og få avkastning av egenkapitalbevisene. Tilsvarende vil en sparebank kunne overta virksomhet, eller en del av den, fra en annen sparebank mot vederlag i form av egenkapitalbevis i en fusjons- eller fisjonslignende transaksjon.

En kan videre – på samme måte som i aksjelovgivningen – skille mellom tilfelle hvor den overtagende sparebank utsteder egne egenkapitalbevis ved nytegning eller ved utvidelse av eierandelskapital (jf. fusjon/fisjon ved overtagelse ) og tilfelle hvor den overtagende bank er en nystiftet sparebank som utsteder egenkapitalbevisene (jf. fusjon/fisjon ved stiftelse av nytt selskap ). Innenfor sparebanksektoren er det derimot ikke selskapsrettslig verken behov for eller nødvendig også å gjøre bruk av aksjelovgivningens begrensninger av fusjons- og fisjonsbegrepet som følger av kravene til vederlagsform i allmennaksjeloven §§ 13-2 og 14-2. Karakteristisk for sparebanker er at de er selveiet og at kapitalen således er «eierløs». Dette utelukker ikke at det også i sparebankforhold kan være aktuelt med foretaksendringer mot fullt eller delvis vederlag i annet enn egenkapitalbevis.

3) Flere av Rammevilkårutvalgets modeller (foran avsnitt 7.1.3) forutsetter at det ved gjennomføringen av sammenslåing, overdragelse av virksomhet eller deling av sparebanker er behov for at en eller flere av de deltagende banker kan utstede egenkapitalbevis mot innskudd i annet enn penger. De roller egenkapitalbevis vil bli tillagt innenfor slike transaksjoner, er omtalt foran avsnitt 7.1.5 hvor det fremgår at egenkapitalbevisene forutsettes overført til en eller flere sparebankstiftelser.

Ved utstedelse av egenkapitalbevis mot vederlag i annet enn penger, det vil si mot overtagelse av virksomhet eller konvertering av grunnfondskapital, vil det imidlertid selskapsrettslig være viktig å sikre at verdien av kapitalinnskuddet i den sparebank som har utstedt egenkapitalbevisene, minst tilsvarer egenkapitalbevisenes nominelle pålydende. Problemet er her det samme som ved utstedelse av aksjer mot innskudd i annet enn penger, jf. allmennaksjeloven §§ 2-4, 2-6 og 2-7, og §§ 10-1 og 10-2. Utover dette omhandler imidlertid disse bestemmelsene ikke noe krav om egentlig vurdering av verdien av de deltagende banker og av de innbyrdes verdiforholdene.

En slik verdivurdering vil det normalt være behov for i forbindelse med fastsettelsen av egenkapitalbevisenes nominelle pålydende og tegningskursen, samt ved fordelingen av utstedte egenkapitalbevis mellom de deltagende banker. Det kan synes naturlig at verdivurderingen må ta utgangspunkt i bokført grunnfondskapital i den enkelte bank. Reelt sett vil det imidlertid dreie seg om en vurdering av verdien av hver enkelt av de deltagende banker som en operativ virksomhet og dennes antatte bidrag til verdiskapingen innenfor den overtagende sparebank som skal videreføre den samlede virksomhet. Her gis ikke fasitsvar for hva som er korrekt verdivurdering generelt eller i det enkelte tilfelle som kan gi grunnlag for utformingen av konkrete lovregler. Det er praktisk sett ikke til å unngå at slike spørsmål normalt vil måtte avklares ved avtale etter forhandlinger mellom de deltagende banker. Dette er vel kjent fra foretaksendringer på aksjeselskapsområdet.

4) Ved gjennomføringen av sammenslåing eller deling av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, vil det oppstå mange spørsmål som i hovedsak svarer til de en møter ved gjennomføringen av fusjoner eller fisjoner innenfor aksjeselskapsretten. Aksjelovgivningen inneholder allerede et velprøvd regelverk med ordnede fremgangsmåter, beslutninger og gjennomføringsmåter ved slike foretaksendringer, herunder om avvikling av selskaper. Regelverket i aksjelovgivningen vil derfor i meget stor grad kunne benyttes som forbilde og ha stor overføringsverdi ved utformingen av et regelverk for institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form.

Det er i denne sammenheng vesentlig at det egenkapitalinstrument som vil være tilgjengelig for institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, både generelt og i tilfelle av foretaksendringer, vil være beregnet på omsetning via verdipapirmarkedet på samme måte som aksjene i allmennaksjeselskaper. Både for institusjoner og markedsaktører vil det derfor være en stor fordel om en i så fall også vil ha en sikkerhet når det gjelder rettsforholdene, som i hovedsak tilsvarer den som aksjelovgivningens velprøvde regelverk antas å gi. Aksjelovgivningen har derfor vært benyttet som et forbilde både når det gjelder hvilke forhold som bør reguleres i lovutkastet, og ved utformingen av store deler av regelverket. En rekke bestemmelser gir således bestemmelser i allmennaksjeloven tilsvarende anvendelse, eventuelt med den begrensning at dette bare gjelder så langt bestemmelsene passer.

7.2.2 Sparebankmodellene i rettslig ­perspektiv

Formålet med dette avsnitt er å klargjøre hvilke rettslige disposisjoner som vil måtte inngå i gjennomføringen av de ulike modeller for sammenslåing og andre foretaksendringer som gjelder sparebanker (omtalt foran avsnitt 7.1.3).

1) Telemarkmodellen er basert på et opplegg hvor to eller flere sparebanker omdannes til aksjeselskaper og deretter slår seg sammen (fusjonerer) i et nytt aksjeselskap. Det første stadium av prosessen er selve omdanningen av den enkelte bank etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 flg. Hver av de omdannede banker må stiftes og for øvrig etableres etter reglene i aksjelovgivningen om stiftelse mot aksjeinnskudd i annet enn penger. Dernest må det for hver bank opprettes en finansstiftelse som skal være eier av samtlige aksjer og fastsettes vedtekter etter loven § 2-22, samt utpekes styrende organer for stiftelsen.

Det tredje stadium vil være at de deltagende aksjeselskaper utarbeider en felles fusjonsplan etter reglene i aksjelovgivningen som det vil være opp til de enkelte finansstiftelser som aksjeeiere, og ved vedtak i generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendringer, å gi sin tilslutning til. Med mindre en av de omdannede banker skal være overtagende selskap, må det stiftes et nytt selskap for den sammenslåtte banken.

Et viktig forhold i fusjonsplanen vil i alle tilfelle være det avtalte bytteforholdet mellom aksjer utstedt av det overtagende selskap og aksjene i hvert av de overdragende selskaper. Deretter gjennomføres fusjonen etter reglene i allmennaksjeloven §§ 13-14 flg. Aksjene i de deltagende selskaper anses byttet om i aksjer i det sammenslåtte selskapet, og de mottatte aksjene inngår deretter i og eies av hver av finansstiftelsene.

Et særskilt spørsmål som oppstår i forhold til Telemarkmodellen gjelder sparebankens foretaksnavn etter omdanningen, eventuelt foretaksnavnet på den nystiftede sammenslåtte banken. Etter sparebankloven § 1 tredje ledd annet punktum kan en omdannet sparebank fortsatt benytte ordet «sparebank» eller lignende uttrykk i sitt foretaksnavn. Bakgrunnen er at et flertall i Banklovkommisjonen i kommisjonens Utredning nr. 4, NOU 1998:14 side 163, foreslo at en sparebank omdannet til aksjeselskap etter eget valg skulle kunne videreføre ordet «sparebank» i sitt foretaksnavn, men det var forutsatt at den omdannede bankens foretaksnavn i alle tilfelle inneholdt tillegget «AS» eller «ASA» (jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 34). Dette forslaget ble fulgt opp av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 25, men dette ble gjort betinget av at den finansstiftelse som ble opprettet ved omdanningen av sparebanken fortsatt eiet minst 10 prosent av aksjene i den omdannede banken, se sparebankloven § 1 tredje ledd tredje punktum. I Rammevilkårutvalgets utredning side 43, hvor dette spørsmålet drøftes sammen med spørsmålet om en finansstiftelses rett og plikt til å benytte «sparebankstiftelse» i sitt foretaksnavn, foreslås denne bestemmelsen videreført, men utbygget med visse konsolideringsregler (også foran avsnitt 4.3.2 punkt 5).

Banklovkommisjonen mener at det kan reises tvil om denne «kombinasjonsløsningen» bør videreføres. I virkeligheten står en her overfor to forskjellige spørsmål.

Ett spørsmål er hvor lenge en finansstiftelse skal kunne beholde «sparebankstiftelse» i stiftelsens foretaksnavn. Dette spørsmålet søkes løst i utkastet § 2d-5 tredje ledd, jf. § 2d-9 annet ledd, blant annet på bakgrunn av om det er behov for at stiftelsen fortsatt er undergitt tilsyn etter finanslovgivningen. Uavhengig av dette dreier det seg her om en stiftelse som ikke driver omfattende økonomisk virksomhet under et vel innarbeidet foretaksnavn.

Det annet spørsmål er om en omdannet sparebank skal være nødt til å skifte sitt innarbeidede foretaksnavn av den grunn at det ikke lenger er en eller flere (sparebank)stiftelser som til sammen eier minst 10 prosent av aksjene i banken. Selv om eierforholdene ikke lenger er i samsvar med dette, vil det for banken dreie seg om et kostnadskrevende skifte av foretaksnavn som er vel innarbeidet over tid. At stiftelsens eierandel synker under 10 prosent, vil normalt ikke være av betydning for innretningen av bankens virksomhet og for hvordan banken velger å profilere seg i bankmarkedet. Banklovkommisjonen mener derfor at den omdannede banken fortsatt må kunne bruke sitt innarbeidede foretaksnavn uavhengig av finansstiftelsens eierandel i banken. Banklovkommisjonen foreslår etter dette at sparebankloven § 1 tredje ledd tredje punktum oppheves.

For øvrig forutsettes at «sparebank» også skal kunne benyttes i foretaksnavnet for en bank som er nystiftet ved omdanning i henhold til «Telemarkmodellen» for å overta den samlede virksomhet i de overdragende sparebanker som deltar ved sammenslåingen. Det bør derfor tas inn et nytt tredje punktum i sparebankloven § 1 tredje ledd som lyder: «Det samme gjelder bank som er stiftet ved sammenslåing av flere banker som er stiftet ved omdanning etter reglene i kapittel 2c i finansieringsvirksomhetsloven.» Det vises for øvrig til avsnitt 13.1 punkt 1) nedenfor.

2) I Hallingdalmodellen er første stadium at de deltagende sparebanker beslutter å konvertere det vesentligste eller en passende del av sin grunnfondskapital til eierandelskapital, i alle tilfelle med fradrag for minstekravet til egenkapital (5 millioner euro). Lovutkastet §§ 2b-2 og 2b-3 åpner for dette, og etter lovutkastet vil egenkapitalbevisene være undergitt reglene i lovutkastet §§ 2b-9 flg. Hver bank må i så fall samtidig opprette en finansstiftelse med vedtekter og styrende organer som skal stå som eier av de egenkapitalbevis som utstedes ved konverteringen. Etter gjeldende lovgivning vil slike stiftelser ikke omfattes av reglene om finansstiftelser i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 flg., men av reglene i stiftelsesloven. Det vil imidlertid følge av lovutkastet §§ 2b-2 tredje ledd, 2c-4 og 2c-12 første ledd, jf. § 2d-1, at reglene om sparebankstiftelser skal gjelde tilsvarende.

Deretter vil de deltagende sparebankene måtte inngå avtale om sammenslåing. Sparebankloven har ikke nærmere regler om dette. Lovutkastet § 2c-3 bygger på den forutsetning at reglene i aksjelovgivningen her bør gis tilsvarende anvendelse når det gjelder utarbeidelse, vedtagelse og gjennomføringen av en plan for sammenslåingen (allmennaksjeloven §§ 13-6 til 13-11), og at det samme gjelder reglene om kreditorvarsel og registrering i Foretaksregisteret, se lovutkastet §§ 2c-5 og 2c-6. Dette er for øvrig stort sett i samsvar med sparebankloven § 47 første, tredje og fjerde ledd. Etter at sammenslåingen er gjennomført, vil de deltagende sparebanker kunne avvikles, jf. lovutkastet § 2c-12. Beslutning om sammenslåing vil ha betydning for allerede eksisterende eierandelskapital. Lovutkastet åpner derfor for at vedtektene fastsetter særskilt flertallskrav for slike tilfelle, jf. også utkastet § 2b-26 fjerde ledd.

Forutsetningen for Hallingdalmodellen er at hver av de deltagende sparebanker overdrar sine eiendeler og forpliktelser som en helhet til en nystiftet – overtagende – sparebank. Dette vil innebære at også de forpliktelser som er knyttet til de egenkapitalbevis som hver enkelt av de deltagende banker har utstedt, vil bli overført til den overtagende bank. Av mange grunner skaper dette særlige problemer, og det må derfor også her skje et bytte slik at de ulike sparebankstiftelser til slutt i stedet mottar egenkapitalbevis utstedt av den overtagende sparebank. Dette betyr også at bytteforholdet må være avklart ved forhandlinger og avtale på forhånd, se foran avsnitt 7.2.2 punkt 3), jf. utkastet § 2c-4 annet ledd.

En slik fremgangsmåte synes å være unødig komplisert, og det synes som om en overdragel­sesmodell hvor egenkapitalbevisene utstedes direkte av den overtagende bank som vederlag for overtagelsen av virksomheten i den enkelte bank, vil være enklere i praksis. Avtalen om sammenslåingen vil imidlertid kunne utformes slik at det økonomiske oppgjør likevel reelt blir det samme i forhold til den enkelte bank.

Hvor stor andel av grunnfondskapitalen i de deltagende sparebanker som skal konverteres til eierandelskapital, vil også måtte avtales mellom bankene. Det må her skje en tilpasning til det forhold mellom grunnfondskapital og eierandelskapital i den sammenslåtte sparebanken som de deltagende bankene antar vil være optimalt. Det må tas hensyn til både hvor stor andel av stemmene i generalforsamlingen i den sammenslåtte bank som stiftelsene hver for seg og til sammen skal kunne utøve, og hvilket behov man antar måtte foreligge for kapitaltilførsel ved en senere emisjon av egenkapitalbevis.

Hallingdalmodellen vil også kunne benyttes selv om en eller flere av de deltagende sparebanker ikke ønsker å overdra hele sin virksomhet til den sammenslåtte banken. Avhengig av verdiforholdene kan det for eksempel tenkes at en bank vil beholde og fortsatt drive en bestemt del av sin virksomhet, eller beholde en bestemt del av sin grunnfondskapital. I så fall vil det måtte skje en fradeling (utfisjonering) av den del av virksomheten som skal overføres til den sammenslåtte banken, se også lovutkastet § 2c-1 annet ledd. Av lovutkastet § 2c-3 tredje ledd fremgår at det i så fall skal utarbeides en delingsplan etter reglene i allmennaksjeloven §§ 14-4 og 14-5, og at gjennomføringen av fradelingen for øvrig følger reglene i allmennaksjeloven §§ 14-7 og 14-8 som igjen viser til lovens fusjonsregler, se lovutkastet §§ 2c-5 og 2c-6. Etter at fradelingen og overdragelsen er gjennomført, vil en deltagende bank i tilfelle kunne avvikles etter lovutkastet § 2c-12 og gjenværende kapital overføres til en stiftelse.

Hvis én eller flere av de deltagende sparebanker har eierandelskapital etablert før sammenslåingen, vil det oppstå særlige spørsmål i forholdet mellom slik eierandelskapital og egenkapitalbevis som utstedes av overtagende bank. Utstedes det nye egenkapitalbevis som ledd i sammenslåingen, vil dette i så fall måtte skje i forbindelse med en forhøyelse av eierandelskapitalen i den bank det gjelder, se lovutkastet § 2b-23 og bemerkningene foran avsnitt 6.3.14. Dette vil være tilfellet uavhengig av om det er den overtagende eller en overdragende sparebank som møter problemet. I begge tilfeller forutsettes en medvirkning fra den tidligere eierandelskapitalens side ved gjennomføringen av sammenslåingen, for eksempel bytte til nye egenkapitalbevis, jf. også lovutkastet § 2c-3 første ledd annet punktum om adgang til å fastsette særskilt flertallskrav for beslutning om sammenslåing og bytteforhold. Dette vil kunne være en aktuell løsning dersom eierne av de utstedte egenkapitalbevisene ser det som fordelaktig at sammenslåingen blir gjennomført. Det må i alle tilfelle også fastsettes regler om valg av medlemmer til generalforsamlingen av eierne av egenkapitalbevis (lovutkastet § 2b-11.) I tilfelle hvor det er en overdragende bank som har eldre eierandelskapital, vil et alternativ også kunne være å gå til nedsettelse av eierandelskapitalen med full innløsning av denne, jf. lovutkastet § 2b-22 og bemerkningene avsnitt 6.3.13.

3) Terramodellen vil som nevnt foran avsnitt 7.1.3, kunne gjennomføres som en sammenslåing hvor den overtagende sparebank utsteder egenkapitalbevis som vederlag for overdragelsen av de andre deltagende sparebankers virksomhet. Den overtagende bank kan enten være en nystiftet sparebank eller en av de deltagende banker. En slik transaksjon vil stort sett reise de samme spørsmål som allerede er omtalt foran i bemerkningene om Hallingdalmodellen.

Hovedalternativet for Terramodellen er imidlertid basert på at det ikke utstedes egenkapitalbevis, og at det derfor heller ikke opprettes sparebankstiftelser for hver av de deltagende banker. I stedet innebærer modellen at det i vedtektene for den overtagende bank fastsettes en bestemt fordeling mellom de deltagende banker av det overskudd som kan utdeles som utbyttemidler, jf. lovutkastet § 2b-27. Fordelingen skal baseres på forholdet mellom grunnfondskapitalen i de deltagende banker, slik at den andel som allokeres til en sparebank forutsettes disponert til fordel for allmennyttige formål i det område hvor banken har drevet sin virksomhet. Denne fordelingsnøkkelen forutsettes også lagt til grunn for fordelingen av grunnfondskapitalen i den overtagende bank dersom denne senere blir avviklet.

Denne ordningen forutsettes basert på en «simulert» – fingert – oppdeling av grunnfondskapitalen i den overtagende bank. Dette synes å være en teknikk som var tilpasset bestemmelsene i gjeldende forskrift om grunnfondsbevis. I forhold til lovutkastet § 2b-27 er det imidlertid ikke nødvendig å gjøre bruk av fiksjoner fordi bestemmelsen gir en sparebank uten eierandelskapital betydelig frihet med hensyn til hvordan bestemmelsene i vedtektene om disponering av overskudd utformes. Det samme gjelder for øvrig etter lovutkastet § 2b-18 om overskudd i banker som har eieran­delskapital.

Uavhengig av dette er det opplegget som inngår i Terramodellen uttrykkelig regulert i lovutkastet § 2c-4 tredje ledd. I alle tilfelle vil imidlertid de deltagende sparebanker måtte forhandle seg frem til den fordelingsnøkkel som anses hensiktmessig ut fra verdien av virksomheten i de deltagende bankene. Det er således ikke gitt at forholdet mellom grunnfondskapitalen alltid vil være det beste utgangspunkt for fordelingsnøkkelen, i hvert fall ikke hvis denne skal bygge på bokført grunnfondskapital. Dette er imidlertid spørsmål som må vurderes og løses av partene i det enkelte tilfelle, og som det ikke er noen lovgiveroppgave å fastlegge løsningen på i regelverket.

Har en deltagende bank allerede eierandelskapital, oppstår det i forhold til den sammenslåtte banken de samme problemer når det gjelder bytteforhold og medlemmer i generalforsamlingen som er omtalt i forbindelse med Hallingdalmodellen.

4) Tingvollmodellen er en modell for overføring av den samlede virksomhet i en sparebank til en annen sparebank mot vederlag i egenkapitalbevis utstedt av denne banken og eventuelt i tillegg annet vederlag. Lovutkastets bestemmelser om sammenslåing vil komme til anvendelse i dette opplegget (lovutkastet § 2c-1 annet ledd) som i og for seg også lar seg gjennomføre innenfor rammen av en Hallingdalmodell, se omtalen av disse spørsmål ovenfor under punkt 2). De egenkapitalbevis og annet vederlag som den overdragende bank mottar som vederlag fra overtagende sparebank, skal legges inn i den sparebankstiftelse som opprettes av overdragende bank, jf. lovutkastet §§ 2c-12. Den overdragende bank kan deretter avvikles etter § 2c-8.

Tingvollmodellen kan også benyttes ved overdragelse av en vesentlig del av virksomheten som utfisjoneres fra en annen sparebank.

Har den overdragende bank eierandelskapital, vil det i forholdet mellom ny og gammel eieran­delskapital oppstå de samme problemer som er omtalt i forbindelse med Hallingdal- og Terramodellen.

7.2.3 Utkast til regler om sammenslåing, deling og avvikling

1) Virkeområde. Bestemmelsene i kapittel 2c avsnitt I omhandler sammenslåing og deling av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form ( § 2c-1 ), det vil si sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. I regelverket skilles det i liten grad mellom de ulike typer av institusjoner, men det er innarbeidet enkelte særlige regler for sparebanker. Forholdet til gjeldende lovregler fremgår av avsnitt 7.1 foran.

Likt med sammenslåing og deling regnes her også – slik vanlige konsesjonsregler gjør – avhendelse og overtagelse av en vesentlig del av virksomheten i slik institusjon. I alle tilfelle dreier det seg om overdragelse av virksomhet med tilhørende eiendeler og forpliktelser.

For en institusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, gjelder bestemmelsene også ved sammenslåing som innebærer at virksomheten i institusjonen overdras til en institusjon som er organisert i aksjeselskaps form, men etter § 2c-4 fjerde ledd skal vederlaget og annen gjenværende kapital i institusjonen i så fall disponeres etter reglene i §§ 2c-11 eller 2c-12. Denne regelen erstatter sparebankloven § 47 sjette ledd.

2) Tillatelse. Konsesjonsrettslige spørsmål ved sammenslåing eller deling er omhandlet i utkastet § 2c-2. Sammenslåingen og delingen og opprettelse av finansstiftelse i forbindelse med sammenslåingen eller delingen, kan bare skje etter tillatelse gitt av Kongen. Bestemmelsene svarer til de tilsvarende bestemmelser i gjeldende lovgivning som allerede er omtalt foran avsnitt 7.1.1. En må imidlertid her skille mellom den konsesjonsmessige vurderingen av en transaksjon som sådan og konsesjonsrettslige spørsmål som knytter seg direkte til finansinstitusjon eller finansstiftelse som forutsettes opprettet som ledd i gjennomføringen av transaksjonen.

Etter lovutkastet § 2c-2 første ledd tredje punktum skal finansinstitusjon som opprettes i forbindelse med transaksjonen, ha tillatelse etter ellers gjeldende regler. Hvis for eksempel to sparebanker slås sammen etter Hallingdal- eller Terramodellen, vil således den sammenslåtte banken måtte ha ny egen tillatelse etter sparebankloven § 3 og vedtekter godkjent etter loven §§ 4 og 5. Det vises også til bestemmelsene i lovutkastet §§ 2c-5 og 2c-6 om meldinger til Foretaksregisteret, kreditorvarsel mv. På samme måte skal det gis egen tillatelse til opprettelsen av finansstiftelsen (lovutkastet § 2c-2 første ledd), blant annet for å sikre at stiftelsen er betryggende organisert og har egnet ledelse. Dette er utgangspunktet for og en del av det tilsyn etter finanslovgivningen som Kredittilsynet skal føre med finansstiftelser (lovutkastet § 2d-1 annet ledd), og vil dessuten gi konsesjonsmyndigheten adgang til å fastsette særskilte vilkår i den enkelte tillatelse, se nedenfor avsnitt 9.2.

Banklovkommisjonen forutsetter at konsesjonsmyndighetens vurdering av om det skal gis tillatelse etter utkastet § 2c-2 til de struktur- og foretaksendringer det gjelder, vil knytte seg til det samlede opplegg for transaksjonen i det enkelte tilfellet. Av lovutkastet §§ 2c-3 annet og tredje ledd og 2c-17 annet ledd følger at generalforsamlingens vedtak skal baseres på en samlet plan for struktur- og foretaksendringene, og at utkast til stiftelses­dokument og vedtekter for finansstiftelse som skal opprettes, skal følge som vedlegg. Dette vil gjøre det mulig for konsesjonsmyndigheten til samtidig å foreta en særskilt vurdering av spørsmål som for eksempel gjelder organisering og ledelse, samt vedtekter for finansstiftelsen, og å knytte særlige vilkår til tillatelsen for finansstiftelse, jf. lovutkastet §§ 2c-2 første ledd og 2c-8 annet ledd, jf. § 2c-17 første ledd.

En sammenslåing av en finansinstitusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, og en finansinstitusjon organisert i aksjeselskaps form, kan gjennomføres på flere måter. For det første kan sammenslåingen forutsette at den institusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, først omdannes til institusjon i aksjeselskaps form. Ved omdanningen gjelder i så fall reglene i utkastet kapittel 2c avsnitt III, og selve fusjonen gjennomføres deretter i samsvar med aksjeselskapslovgivningen. Bytteforhold for aksjer og andre forhold vedrørende vederlag må da fastsettes i planen for sammenslåingen etter utkastet § 2c-3 annet og fjerde ledd. Sammenslåingen har den virkning at et overdragende selskap blir oppløst ved gjennomføringen av fusjonen (allmennaksjeloven § 13-17 første ledd bokstav a)), og reglene i utkastet §§ 2c-11 og 2c-12 vil gjelde for disponeringen av vederlaget eller annen gjenværende kapital i selskapet.

For det annet kan en slik sammenslåing innebære at virksomheten i den institusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, overdras til en institusjon organisert etter aksjelovgivningen mot vederlag i aksjer og/eller annet vederlag. Virksomheten i overdragende institusjon blir da så å si kjøpt opp og videreført som en del av den overtagende institusjons virksomhet, og overdragende institusjon som er blitt «tømt», vil måtte avvikles etter reglene i utkastet kapittel 2c avsnitt II. Vederlaget og annen gjenværende kapital i overdragende institusjon vil da bli å disponere etter reglene i utkastet §§ 2c-11 eller 2c-12. En slik form for sammenslåing krever ingen forutgående omdanning av den institusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, men transaksjonen vil reelt sett i hovedsak medføre samme virkninger som omdanning, det vil si at virksomheten blir videreført i aksjeselskaps form. Er det virksomheten i en sparebank som ved slik sammenslåing overdras til en bank i aksjeselskaps form, oppstår derfor de samme konsesjonsrettslige spørsmål som ved omdanning av sparebank, se nedenfor avsnitt 8.3. Sammenhengen i regelverket tilsier derfor at den særlige regel for omdanning av sparebanker i utkastet § 2c-13 tredje ledd også vil måtte gis tilsvarende anvendelse i slike tilfelle. For ordens skyld er dette sagt uttrykkelig i utkastet § 2c-2 annet ledd. Noe annet ville åpne for omgåelse av reglene om omdanning av sparebanker.

3) Vedtak om sammenslåing eller deling. Et vedtak om sammenslåing eller deling skal treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring ( utkastet § 2c-3 første ledd ). Bestemmelsen må sees i sammenheng med alminnelige regler om saksbehandling og vedtak i generalforsamlingen i lovutkastet § 2b-26 annet til fjerde ledd, hvor det blant annet fremgår at det i vedtektene kan fastsettes strengere flertallskrav enn to tredelers flertall. Det er også åpnet adgang til å fastsette i vedtektene at flertallet i generalforsamlingen skal omfatte to tredeler av de stemmer som kan avgis av eller på vegne av eierne av egenkapitalbevis (§ 2c-3 første ledd), jf. utkastet § 2b-10 annet ledd. For øvrig vil eiere av egenkapitalbevis kunne reise innsigelse etter reglene om kreditorvarsel ved foretaksendringer, jf. utkastet § 2c-5.

Det er lagt vekt på at saksbehandlingen skal foregå i ordnede former i samsvar med aksjelovgivningens krav. Store deler av regelverket i allmennaksjeloven kapittel 13 og 14 om utarbeidelse av en plan for sammenslåingen (fusjon mv.) eller delingen (fisjon mv.) og vedtagelsen og gjennomføringen av vedtaket er derfor gitt tilsvarende anvendelse, se utkastet § 2c-3 annet til fjerde ledd. Dette omfatter også blant annet regler om registrering i Foretaksregisteret og kreditorvarsel ( utkastet §§ 2c-5 og 2c-6 ), samt varsel til kunder ( utkastet § 2c-3 femte ledd ), samt varsel til kunder ( utkastet §§ 2c-5 og 2c-6 ). I utkastet § 2c-7 er reglene om søksmål om gyldigheten av slike vedtak i allmennaksjeloven gitt tilsvarende anvendelse, jf. henvisningen til utkastet § 2b-26 femte ledd. Det enkelte medlem av generalforsamlingen kan reise søksmål om gyldigheten av vedtak om sammenslåing eller deling.

Ved sammenslåing av gjensidige forsikringsselskaper vil bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 13-5 også komme til anvendelse.

4) Utstedelse av egenkapitalbevis mv. I forbindelse med sammenslåing av to institusjoner hvorav ingen er organisert i aksjeselskaps form, kan en deltagende institusjon utstede egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital, se utkastet § 2c-4. Som nevnt foran avsnitt 4.3.1, mener Rammevilkårutvalget at bruk av en stiftelsesmodell her vil være en bedre løsning enn den som nå er angitt i sparebankeloven § 47 sjette ledd annet punktum. Egenkapitalbevisene skal i tilfelle vederlagsfritt overføres til en finansstiftelse som opprettes av institusjonen, med mindre de etter den vedtatte planen for sammenslåingen skal benyttes som vederlag for overtagelse av virksomhet, jf. lovutkastet § 2b-2 tredje ledd.

Av lovtekniske grunner er regelverket om finansstiftelser, herunder sparebankstiftelser, inntatt i et eget kapittel 2d (foran avsnitt 2.2.3). Disse reglene gjelder både finansstiftelser opprettet i tilfelle av sammenslåing mv. og finansstiftelser opprettet ved omdanning til finansinstitusjon i aksjeselskaps form, lovutkastet §§ 2d-1 første ledd og 2d-6 første ledd.

Bestemmelsene i utkastet § 2c-4 vil være en sentral del av det regelverk som trengs for å gjennomføre strukturendringer etter Hallingdal- eller Terramodellen. Som nevnt i bemerkningene til disse modellene i avsnitt 7.2.2 foran, vil omfanget av konverteringen av grunnfondskapital, bytte av egenkapitalbevis med egenkapitalbevis utstedt av overtagende bank, og fordelingen av egenkapitalbevisene mellom de deltagende banker måtte fastlegges ved avtale og inntas i planen for sammenslåingen eller delingen i det enkelte tilfellet. Forholdet mellom nye og tidligere utstedte egenkapitalbevis må likeledes avklares ved avtale, jf. utkastet § 2c-4 annet ledd. Av grunner som angitt av Rammevilkårutvalget (foran avsnitt 4.3.1), er bestemmelsen om en takstnemnd i sparebankloven § 47 sjette ledd første punktum ikke videreført.

Utkastet § 2c-4 tredje ledd inneholder bestemmelser til gjennomføring av Terramodellen og åpner for vedtektsfesting av fordelingen av den del av overskuddet i den sammenslåtte sparebanken som skal disponeres som utbyttemidler til fordel for de miljøer som var omfattet av de sparebanker som deltar i sammenslåingen, samt fordeling av egenkapital ved en senere avvikling av den sammenslåtte banken. Samlet omfang av utbyttemidler fastsettes etter reglene i utkastet §§ 2b-18 eller 2b-27. Det vises for øvrig til bemerkningene til Terramodellen foran avsnitt 7.2.2.

Skal en av de deltagende sparebanker ved sammenslåing etter Hallingdal- eller Terramodellen deretter avvikles, gjelder bestemmelsene i utkastet § 2c-12, se § 2c-4 fjerde ledd. Når sammenslåing av andre institusjoner enn sparebanker fører til at en av de deltagende institusjoner skal avvikles, gjelder reglene om disponeringen av gjenværende kapital i § 2c-11, jf. også utkastet § 2c-4 fjerde ledd.

For ordens skyld nevnes at sammenslåing av sparebanker etter Telemarkmodellen i hovedsak skjer etter reglene om omdanning i utkastet kapittel 2c avsnitt III, og for øvrig etter aksjelovgivningen. Det vises til bemerkningene foran avsnitt 7.2.2. De finansstiftelser som opprettes ved omdanningen av de deltagende banker vil således være undergitt reglene i lovutkastet §§ 2d-6 til 2d-9.

5) Avvikling. Bestemmelsene om avvikling i utkastet §§ 2c-8 og 2d-9 bygger på prinsippene i sparebankloven § 47 og forsikringsvirksomhets­loven § 13-1. Det skilles ikke formelt mellom avvikling som følge av strukturendringer etter reglene i § 2c-1 flg. og avvikling av en institusjon som følge av andre forhold. I den førstnevnte gruppe av tilfeller vil avviklingen være en konsekvens av vedtak om sammenslåing eller deling, og normalt måtte fremgå av vedtaket etter § 2c-3 og inngå i konsesjonsvurderingen etter § 2c-2.

Etter § 2c-9 annet og tredje ledd skal det kunngjøres kreditorvarsel og gis varsel til kunder (jf. utkastet § 2c-3 femte ledd). Aksjelovgivningens regler om kreditorvarsel og registrering ved avvikling gis tilsvarende anvendelse.

Regler for fremgangsmåten ved selve avviklingen er inntatt i lovutkastet § 2c-10. Kredittilsynet skal oppnevne et avviklingsstyre som trer i stedet for institusjonens styre og daglig leder. Allmennaksjeloven §§ 6-12 til 6-34 gjelder i så fall tilsvarende for avviklingsstyret og i tilfelle daglig leder. Etter utkastet § 2c-10 tredje ledd vil avviklingen gjennomføres i henhold til deler av regelverket i allmennaksjeloven kapittel 16 avsnitt I. Allmennaksjeloven §§ 16-9 til 16-14 gjelder tilsvarende anvendelse så langt de passer. Kredittilsynet skal kunne fastsette regler for avviklingen, se utkastet § 2c-10 fjerde ledd.

Den del av institusjonens kapital som er tilbake etter at alle kreditorer har fått fullt oppgjør, skal som hovedregel disponeres som fastsatt i vedtektene, med mindre annet følger av utkastet § 2c-12 eller Kongen ut fra allmenne hensyn eller ut fra hensynet til kundene bestemmer noe annet, jf. lovutkastet § 2c-11. Bestemmelsen er utformet etter forbilde av finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 annet og femte ledd. Bestemmelsen må sees i sammenheng med utkastet § 2b-21 om fordelingen av den del av eierandelskapitalen som er tilbake ved avviklingen.

For sparebanker er det gitt særlige regler om disponering av den gjenværende kapital i sparebanken i tilfelle hvor banken avvikles etter at dens virksomhet er overdratt til annen bank, se utkastet § 2c-12. Denne bestemmelsen knytter seg særlig til sammenslåing av sparebanker etter Hallingdalmodellen, Terramodellen eller Tingvollmodellen. Hovedregelen i § 2c-12 første ledd er at gjenværende kapital, herunder egenkapitalbevis, skal tilføres en eller flere stiftelser som delvis er undergitt reglene om finansstiftelser, herunder reglene i utkastet § 2c-12 annet ledd. Ved fordelingen mellom flere stiftelser vil vedtektsbestemmelse som nevnt i § 2c-4 tredje ledd bli å legge til grunn. Reglene om finans- og sparebankstiftelser gjelder fullt ut i tilfelle som omhandlet i § 2c-12 annet ledd vedrørende stiftelser som mottar eller er forpliktet til å erverve aksjer eller egenkapitalbevis i den overtagende bank.

Bestemmelsene i utkastet § 2c-12 skal også gjelde i andre tilfelle hvor en sparebank blir avviklet etter reglene i kapittel 2d avsnitt II. Bestemmelsen erstatter sparebankloven § 47 femte ledd annet punktum og sjette ledd annet punktum. Dette er i samsvar med forslag fremmet av Rammevilkårutvalget, se foran avsnitt 4.3.1.

8 Omdanning, særlig av sparebanker

8.1 Regelverket i finansieringsvirksomhetsloven

8.1.1 Omdanning av sparebanker til bank i aksjeselskaps form

Ved lovendring i 2002 ble som nevnt virkeområdet for bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 utvidet til også å omfatte omdanning av sparebanker til bank i aksjeselskaps form (foran avsnitt 7.1.2). Det ble imidlertid samtidig innarbeidet en del nye bestemmelser for å ivareta særlige ønskemål fra sparebankhold som ikke var reflektert i regelverket.

Det ble ved lovendringen generelt fastsatt at den omdannede banken som aksjebank skulle være undergitt reglene i forretningsbankloven, jf. loven § 1 annet ledd annet punktum. Finansdepartementet mente imidlertid at det var naturlig

«å videreføre enkelte elementer av sparebankregimet for omdannede sparebanker, slik at omdannede sparebanker reguleringsmessig kommer i en «mellomstilling» i forhold til sparebanker og alminnelige forretningsbanker»

(Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 9). Regelverket i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 var ikke utformet med henblikk på dette, og på en rekke punkter måtte det derfor fastsettes særlige regler basert på tradisjoner innenfor sparebanksektoren.

Viktig i denne sammenheng var en tilføyelse i § 2-19 hvoretter omdanning av en sparebank bare kunne skje etter stiftelsesmodellen. Dette innebar at aksjene i den omdannende sparebanken som hovedregel skulle overføres til en (sparebank)stiftelse, og § 2-23 tredje ledd inneholdt derfor opprinnelig et unntak fra eierbegrensingsreglene i §§ 2-2 flg. Samtidig ble det i §§ 2-22 til 2-24 gitt bestemmelser med krav til stiftelsens vedtekter og regler om generalforsamlingens sammensetning og særlige flertallskrav ved viktige beslutninger (§ 2-22 fjerde, sjette og syvende ledd). Det ble også gitt egne regler om sparebankstiftelsens virksomhet, herunder om disponering av mottatt utbytte, salg av aksjer tilført stiftelsen og stiftelsens adgang til å skaffe seg den kapitalen som trengs for å opprettholde eierandelen i den omdannede banken (§ 2-23 fjerde ledd).

Stiftelsen skulle etter sine vedtekter ha et langsiktig og stabilt formål med sitt eierskap, og den ville dermed få en helt sentral stilling når det gjaldt å videreføre sparebanktradisjonene innenfor den omdannede banken. Stiftelsesmodellen skulle sikre at banken så vidt mulig skulle beholde en lokal forankring. De lokale miljøer som hadde sognet til sparebanken, skulle fortsatt via stiftelsens eierandel kunne utøve en betydelig eierinnflytelse over virksomheten og samtidig – via gaver til allmennyttige formål – få del av det utbyttet den ga. Endelig ble det fastsatt at stiftelsen skulle ha «sparebankstiftelse» eller tilsvarende betegnelse i sitt foretaksnavn for å markere tilknytningen til sparebanksektoren (sparebankloven § 1 tredje ledd).

8.1.2 Konsesjonsforhold

Av loven § 2-19 første ledd følger at omdanning av en finansinstitusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form er betinget av tillatelse gitt av Kongen. På samme måte som i en rekke andre bestemmelser i finanslovgivningen som stiller krav om tillatelse, er det imidlertid heller ikke i denne bestemmelsen angitt noe om hvilke forhold eller hensyn konsesjonsmyndigheten kan eller skal tillegge vekt ved vurderingen av om tillatelse til omdanning skal gis eller ikke i det enkelte tilfelle (også foran avsnitt 7.1.1). Den vanlige forståelse av slike konsesjonsbestemmelser er at konsesjonsmyndigheten i det enkelte tilfelle er tillagt en meget vid skjønnsmyndighet, blant annet basert på strukturpolitiske målsetninger. Det kan likevel ikke legges vekt på formål som ligger utenfor de som ligger til grunn for lovgivningen på finansområdet, og forvaltningsskjønnet må heller ikke ut­øves på en måte som er i strid med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Skal konsesjonsmyndighetens skjønnsmessige kompetanse være undergitt andre – særlige – begrensninger i forhold til de rammer for forvaltningsskjønnet som generelt gjelder, vil slike begrensninger følgelig måtte fremgå av lovteksten selv eller følge klart av forarbeidene til den enkelte lovbestemmelse.

I forhold til omdanning innenfor sparebanksektoren er det i senere tid likevel reist spørsmål om det bare kan gis tillatelse til omdanning etter loven § 2-19 første ledd i tilfelle hvor hovedformålet med omdanningen er å gjøre det mulig for den omdannede banken å skaffe seg ny egenkapital via aksjemarkedet. Ordlyden inneholder ingen slik begrensning, men i så fall vil dette få betydning i forhold til spørsmålet om tillatelse også kan gis i tilfelle hvor hovedformålet med omdanning er å få gjennomført strukturendringer innenfor sparebanksektoren, for eksempel etter Telemarkmodellen. Fra sparebankhold er det i ulike sammenheng gitt uttrykk for skepsis til en adgang til å foreta omdanning og slike strukturendringer fordi omdanning uunngåelig vil innebære risiko for etterfølgende «oppkjøp» av banker som opprinnelig var sparebanker. Dette fremgår blant annet av Rammevilkårutvalgets utredning, hvor enkelte medlemmer ga uttrykk for en restriktiv holdning både i forhold til adgangen til omdanning til bank i aksjeselskaps form og til adgangen for en sparebank til å overta – «kjøpe» – en annen sparebank mot vederlag i form av egne egenkapitalbevis.

Disse spørsmål drøftes i Rammevilkårutvalgets utredning. Av mandatet til utvalget fremgår at dets utredning forutsettes bygget på prinsippet om «at det fortsatt skal være opp til den enkelte bank ut fra egen strategi å treffe beslutninger om sin egen fremtid» (side 5). Utvalget kommer derfor ikke med synspunkter på hvilke strukturelle valg den enkelte sparebank bør gjøre, men utvalget uttaler generelt at «det i utgangspunktet bør være stor fleksibilitet, og at denne bør økes i forhold til nåværende nivå» (side 25). Spørsmålene knyttet til konsesjonsregelen i loven § 2-19 behandles i utredningen blant annet på side 26-27 i omtalen av «Telemarkmodellen». Det fremgår der som utvalgets oppfatning at det ved vurderingen av om det skal gis tillatelse etter § 2-19, også kan legges vekt på strukturelle behov. Utvalget uttaler (side 27) blant annet: «Omdanningsadgangen og lovens ordlyd er imidlertid generell, og motivene utelukker ikke at også strukturelle behov kan være relevante hensyn ved omdanningen.» Dette er i samsvar med utvalgets generelle synspunkt (side 25) at rammevilkårene for de hovedmodeller for strukturendringer som utvalget utreder, bør være slik «at alle modellene er «levedyktige», herunder at ingen av modellene blir negativt diskriminert». Fra sparebankhold er det også påpekt at det er av vesentlig betydning at adgangen til å omdanne en sparebank til bank i aksjeselskaps form fortsatt er et reelt alternativ, særlig i tilfelle hvor dette er en forutsetning for innhenting av ny egenkapital.

Rammevilkårutvalgets lovtolking her er i samsvar med de alminnelige forvaltningsrettslige synspunkter nevnt ovenfor. Særlige begrensninger i forhold til de rammer for konsesjonsmyndighetens forvaltningsskjønn som gjelder generelt, vil i tilfelle måtte forankres i lovteksten selv eller følge klart av forarbeidene til den enkelte lovbestemmelse. I forhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 foreligger ikke holdepunkt for noen slik begrensning.

8.1.3 Oppkjøpsvern

I forbindelse med lovendringen i 2002 ble det reist spørsmål om konsesjonsordningen for omdanning bør utformes slik at den åpner for et vern mot «oppkjøp» av sparebanker eller omdannede sparebanker. Dette spørsmålet ble utførlig drøftet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 8-13. Departementet mente at en i stedet burde utforme reglene om sparebankstiftelser slik at stiftelsens adgang til å selge aksjer i den omdannede banken ble gjort betinget av at det forelå et kvalifisert flertall i stiftelsen, og slik at stiftelsen for øvrig kunne utøve en vesentlig eierinnflytelse basert på sparebanktradisjonene. Finansdepartementet uttalte (side 9-10):

«Omdannelse av en sparebank innebærer at en institusjon som ble etablert under «sparebankregimet» skifter identitet og blir et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette skiller et «omdannet» aksjeselskap/allmennaksjeselskap – som forutsettes å bevare en sparebankorientert filosofi – fra andre finansinstitusjoner etablert som et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap, og denne forskjellen kan etter departementets syn tilsi enkelte særregler for en omdannet sparebank. Et sentralt element i en slik filosofi bør være å bevare uavhengighet. Opprinnelig var sparebankene ment å inneha en annen samfunnsfunksjon enn forretningsbankene, og kapitalbidrag fra stiftere og grunnfondsbeviseiere ble gjort under forutsetning av at institusjonen skulle være underlagt sparebankloven og de særskilte begrensninger som følger av denne. Etter departementets syn er det derfor naturlig å videreføre enkelte elementer av sparebankregimet for omdannede sparebanker, slik at omdannende sparebanker reguleringsmessig kommer i en «mellomstilling» i forhold til sparebanker og alminnelige forretningsbanker. Som nevnt ovenfor, er nettopp den begrensede eierinnflytelse og fraværet av oppkjøpsadgang et av de sentrale elementer i gjeldende sparebankregulering. Det synes på denne bakgrunn naturlig å videreføre enkelte særregler om eierinnflytelse og eierskifte også for omdannende sparebanker, selv om tilsvarende regler ikke skal gjelde for andre finansinstitusjoner som opprinnelig ble etablert som aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper.»

Resultatet av Finansdepartementets vurdering ble et lovforslag med de elementer som allerede er omtalt foran avsnitt 8.1.1, hvor det særlig ble lagt vekt på utformingen av et nytt regelverk for sparebankstiftelser som eier av aksjer i den omdannede banken. Departementet uttalte (side 12):

«Etter dette har stiftelsen en sentral rolle i reglene som tar sikte på å videreføre enkelte av de elementer om eierinnflytelse og eierskifte som finnes i sparebankloven.»

Finansdepartementet trakk videre et prinsipielt skille mellom det som her var en lovgiveroppgave, og de tiltak som det ville være opp til sparebanken selv og den omdannende aksjesparebanken eller sparebankstiftelsen å sette i verk. I proposisjonen side 12 uttaler departementet:

«En omdannet sparebank, dens morselskap og eierstiftelsen kan uavhengig av slike lovregler fastsette vedtekter som regulerer eierkontroll og eierskifte i banken. Slike vedtektsbestemmelser vil på mange måter kunne tilpasses situasjonen i den aktuelle banken på en bedre måte enn tilfellet vil være for generelle lovregler. … Etter departementets vurdering vil det i mange tilfeller være naturlig at en omdannet sparebank eller dens eventuelle morselskap har vedtektsbestemmelser som viderefører enkelte elementer i gjeldende regelverk for sparebanker, herunder regler som begrenser eierinnflytelse. På den annen side vil behovet for slike vedtektsbestemmelser variere, avhengig av bl.a. stiftelsens eierandel i den omdannede banken. Departementet vil derfor ikke foreslå å lovfeste en plikt til at den omdannede banken, dens morselskap eller eierstiftelsen skal ha vedtekter av et visst innhold om slike forhold. I stedet foreslås hjemmel for departementet til å fastsette regler om dette i tilknytning til konsesjonsbehandling av søknad om omdanning.»

I forlengelse av disse synspunkter uttaler departementet i proposisjonen side 14-15 følgende om hvilke krav til vedtektene det kan være aktuelt å fastsette i konsesjonsvilkårene:

«Slike vedtektsregler kan inneholde generelle stemmerettsbegrensninger eller stemmerettsbegrensninger for enkeltaksjonærer. I enkelte situasjoner kan det for eksempel være aktuelt å begrense stiftelsens eierinnflytelse dersom stiftelsen innehar en dominerende eierposisjon. I andre situasjoner kan det være aktuelt å begrense andre aksjonærers stemmerett. Det kan også være aktuelt å fastsette krav om eierbegrensninger i vedtektene.»

8.2 Omdanning av sparebanker i strukturpolitisk perspektiv

8.2.1 Problemkomplekset

Da bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 om omdanning av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, ble endret i 2002 for å åpne for omdanning av sparebanker (foran avnitt 8.1.1), ble det innarbeidet en del nye bestemmelser for å ivareta særlige ønskemål fra sparebankhold som ikke var reflektert i regelverket (foran avsnitt 8.1.3). Etter loven § 2-19 ville slik omdanning være betinget av tillatelse av konsesjonsmyndigheten, men den generelle ordlyden i bestemmelsen ble beholdt. Det ble den gang ikke gitt nærmere retningslinjer om hvilke forhold som skulle tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse skulle gis eller ikke (foran avsnitt 8.1.2).

Fra sparebankhold er det i ulike sammenheng gitt uttrykk for skepsis – nærmest en restriktiv holdning – til en adgang til å foreta omdanning av sparebanker, blant annet fordi omdanning innebærer risiko for «oppkjøp» av sparebanker. Dette er omtalt foran avsnitt 8.1.2. Rammevilkårutvalgets holdning var til dels en annen. Flertallet uttalte, på side 27, blant annet:

«Omdanningsadgangen og lovens ordlyd er imidlertid generell, og motivene utelukker ikke at også strukturelle behov kan være relevante hensyn ved omdanningen.»

Videre har Sparebankforeningens formann i møte med Sekretariatet i Banklovkommisjonen fremhevet at det er av vesentlig betydning at adgangen til å omdanne en sparebank til bank i aksjeselskaps form fortsatt er et reelt alternativ.

1) Ved brev av 6. mars 2007 oversendte Finansdepartementet utredningen fra Rammevilkårutvalget til Banklovkommisjonen. I brevet ga departementet uttrykk for at rammevilkårene bør gi sparebankene frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket strukturtilpasning, samtidig som sparebankenes egenart bør bevares, og at endring i sparebankstrukturen ikke bør gå på bekostning av sparebankvesenets positive sider. Videre uttalte departementet som føring for Banklovkommisjonens lovarbeid at utkastet til nye regler om sammenslutning og annen strukturell tilpasning for sparebanker skal legge til rette for videreføring av grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank som hovedmodeller i sparebanksektoren (foran avsnitt 2.1). I den grad det i utkastet til ny lovgivning åpnes for omdanning av sparebank til bank organisert i aksjeselskaps form, skal det også utarbeides utkast til regler som gjør det mulig å sikre langsiktig og stabilt eierskap, herunder regler om sparebankstiftelse som eier av aksjer og om tilsynet med slike stiftelser.

Denne tilnærmingsmåten ble senere fulgt opp av Finansdepartementet i brev av 19. oktober 2007. Utgangspunktet der er at departementets skjønnsmyndighet ved vurderingen etter gjeldende lovregler av om det skal gis tillatelse til omdanning av sparebank eller ikke, vil være begrenset dersom en søknad om omdanning oppfyller de særlige krav som finansieringsvirksomhetsloven stiller, først og fremst til sparebankstiftelser (foran avsnitt 8.1.3). På denne bakgrunn ber departementet om at Banklovkommisjonen vurderer om gjeldende omdanningsregler i tilstrekkelig grad bidrar til å sikre formålet og ønsket om å bevare sparebankenes egenart i banksektoren, og om at kommisjonen i tilfelle foreslår regler som i større grad legger til rette for «en samfunnsmessig ønsket strukturell tilpasning» for sparebanker (side 1 i bevet). Det angis imidlertid ikke nærmere hva som ligger i dette uttrykket, men departementet ber om særskilt vurdering av:

1. om det bør stilles strengere vilkår knyttet til innholdet av vedtak om omdanning til bank i aksjeselskaps form, og

2. om konsesjonsmyndigheten bør gis utvidet skjønnsmyndighet til ikke å innvilge søknader om omdanning, herunder hvilke kriterier som i tilfelle bør legges til grunn for vurderingen.

2) Etter dette legger Banklovkommisjonen til grunn at de oppdrag som er mottatt fra Finansdepartementet, ikke gjør det påkrevd for kommisjonen å foreta fornyet vurdering av om det overhodet skal være adgang for sparebanker til å foreta omdanning til bank i aksjeselskaps form. Dette spørsmålet ble grundig vurdert av departementet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) som førte til endringer i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24. Også fra sparebankhold er det fremhevet som viktig at lovgivningen fortsatt gir adgang til omdanning (foran avsnitt 8.1.2). Banklovkommisjonen viser videre til uttalelsen fra finanskomiteen i Innst. O. nr. 41 (2006-2007) hvor det heter:

«Komiteen peker på at vi i Norge nå har tre sparebankmodeller (tradisjonell sparebank, grunnfondsbevisbank og aksjebank). Eventuelle endringer i lovverket må innebære at ingen av modellene blir diskriminert.»

Etter dette ser Banklovkommisjonen det som sin oppgave å foreta en samlet gjennomgang av bestemmelsene om omdanning i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24, og i denne forbindelse særskilt å vurdere behovet for endringer når det gjelder de forhold som er særskilt nevnt av departementet. For øvrig tilsier også rent lovtekniske hensyn at det foretas en redaksjonell gjennomgang av dette regelverket.

8.2.2 Banklovkommisjonens tilnærmingsmåte

De sentrale føringer som fremgår at Finansdepartementets oppdrag til Banklovkommisjonen, er at kommisjonens utkast til nye rammevilkår skal:

• gi sparebankene frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket strukturtilpasning, samtidig som sparebankenes egenart bør bevares, og at endring i sparebankstrukturen ikke bør gå på bekostning av sparebankvesenets positive sider,

• legge til rette for videreføring av grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank som hovedmodeller i sparebanksektoren.

Banklovkommisjonen oppfatter disse føringene fra departementets side som et uttrykk for at de tiltak som ble gjennomført ved lovendringen i 2002 da det ble åpnet adgang til omdanning av sparebanker (foran avsnitt 8.1.3), ikke uten videre kan sees som tilstrekkelige til å ivareta departementets målsetninger på dette området. Banklovkommisjonen legger videre til grunn at Finansdepartementet synes å oppfatte sin strukturpolitiske handlefrihet under gjeldende lovgivning som forholdsvis begrenset, særlig i forhold til adgangen til å avslå tillatelse til omdanning til bank i aksjeselskaps form. De to konkrete spørsmål som departementet har forelagt kommisjonen til vurdering og som er gjengitt foran avsnitt 8.2.1, synes å bekrefte dette.

1) Det første av disse spørsmålene er om det bør stilles strengere vilkår knyttet til innholdet av vedtak om omdanning til bank i aksjeselskaps form. Banklovkommisjonen oppfatter dette som et spørsmål om det bør gis lovbestemmelser som skal sikre en forsvarlig beslutningsprosess i saker som gjelder omdanning av en sparebank. Det vises særskilt til at en sparebank selv i sine vedtekter kan fastsette særskilte flertallskrav for beslutninger om omdanning, og at dette fremgår uttrykkelig av lovutkastet §§ 2c-17 første ledd og 2b-26, jf. også nedenfor avsnitt 8.4.3 og Finansdepartementets bemerkninger gjengitt foran avsnitt 8.1.3. Tilbake blir imidlertid spørsmålet om det i lovgivningen bør stilles krav til selve beslutningsgrunnlaget for et slikt vedtak.

Banklovkommisjonens utgangspunkt er at beslutningsgrunnlaget må omhandle de forhold som må antas å være av vesentlig betydning ved generalforsamlingens vurdering og avgjørelse av omdanningsspørsmålet. Hovedformålet med en adgang til omdanning til institusjon i aksjeselskaps form, er å åpne for etablering av et nytt organisatorisk grunnlag for banken som ut fra forholdene vurderes som bedre egnet for en videreføring og utvikling av institusjonens virksomhet. Det bør derfor kreves at styret i sparebanken forelegger generalforsamlingen en plan for omdanningen som blant annet redegjør for hva som er det aktuelle formålet med omdanningen, og som angir retningslinjer for den videre virksomheten i den omdannede banken. Planen bør også vedlegges utkast til stiftelsesdokument med vedtekter for den omdannende banken og for den finansstiftelse som skal tilføres aksjene i banken, eventuelt de aksjer som ikke tilordnes eierne av egenkapitalbevis. Lovutkastet § 2c-17 annet ledd er utformet i samsvar med dette. De nærmere krav til innholdet av stiftelsesdokument og vedtekter for den omdannede banken vil for øvrig fremgå av aksjelovgivningen.

Banklovkommisjonen viser for øvrig til at de krav som stilles til generalforsamlingens beslutningsgrunnlag, også vil bidra til at konsesjonsmyndigheten vil bli forelagt et konkretisert og aktuelt prosjekt som grunnlag for sin vurdering av spørsmålet om tillatelse til omdanning skal gis eller ikke. Med utgangspunkt i de opplysninger som beslutningsgrunnlaget for generalforsamlingen inneholder om formålet med omdanningen, og om stiftelsesdokument og vedtekter for den omdannede banken og for finansstiftelsen som vil bli tilført en stor aksjepost i banken, vil konsesjonsmyndigheten få et godt utgangspunkt for i tilfelle å vurdere det samlede opplegg for omdanningen også i et strukturpolitisk perspektiv. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at en søknad om tillatelse generelt vil måtte oppfylle de alminnelige krav til innhold som følger av konsesjonssystemet for finanssektoren, og til at lovutkastet § 2c-13 annet ledd ved henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 annet til syvende ledd gir disse reglene tilsvarende anvendelse.

2) Det andre spørsmålet Finansdepartementet ber om å få vurdert, er om konsesjonsmyndigheten bør gis utvidet skjønnsmyndighet til ikke å innvilge søknader om omdanning, og i så fall hvilke kriterier som bør legges til grunn. Banklovkommisjonen oppfatter dette som et spørsmål om strukturpolitiske vurderinger skal kunne vektlegges eller vektlegges i større grad enn hittil ved avgjørelsen av om det skal gis tillatelse til omdanning av en sparebank. Departementets utgangspunkt er som nevnt at gjeldende lovregler begrenser dets skjønnsmyndighet i så måte.

Banklovkommisjonen viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 ikke inneholder særlige begrensninger når det gjelder konsesjonsmyndighetens forvaltningsskjønn, og til at bestemmelsen dermed prinsipielt åpner for at den til enhver tid gjeldende strukturpolitikk kan tillegges vekt (foran avsnitt 8.1.2). På den annen side kan forarbeidene i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) gi et inntrykk av at det som regel vil være forholdsvis kurant å få tillatelse til omdanning så lenge den finansstiftelse som skal overta aksjene i den omdannede banken oppfyller de krav som følger av finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser om omdanning. I den utstrekning departementet akter å følge en mer restriktiv linje med større vekt på strukturpolitiske betraktninger, vil derfor et forslag om lovendring i alle tilfelle være en hensiktmessig måte å markere dette på overfor både aktørene i bankmarkedet og for Stortinget. Uavhengig av om det formelt foreligger behov for lovendring for å sikre et hjemmelsgrunnlag for en mer restriktiv konsesjonspolitikk, vil det være i samsvar med vår forvaltningsskikk at Stortinget blir orientert på forhånd om vesentlige endringer i konsesjonspolitikken, og at også berørte interessegrupperinger får et forhåndsvarsel om slike endringer.

I samsvar med oppdraget fra Finansdepartementet vil Banklovkommisjonen nedenfor avsnitt 8.3 drøfte ulike strukturpolitiske synspunkter som kan være relevante ved vurdering av om det skal gis tillatelse til omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form. Drøftelsen er begrenset til forhold som kan være relevante innenfor rammen av oppdraget fra Finansdepartementet.

8.3 Strukturpolitiske tilnærmings­måter

8.3.1 Behov for lovforankring av struktur­politikken

Finansdepartementet har bedt Banklovkommisjonen om en vurdering av om konsesjonsmyndigheten bør gis utvidet skjønnsmyndighet til ikke å innvilge søknader om omdanning, herunder hvilke kriterier som i tilfelle bør legges til grunn for vurderingen. Dette må sees i sammenheng med at departementet også har bedt Banklovkommisjonen utarbeide utkast til lovbestemmelser som legger til rette for videreføring av grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank som hovedmodeller i sparebanksektoren,

Banklovkommisjonen mener prinsipielt at det i finanslovgivningen bør utvises forsiktighet når det gjelder å gjøre bruk av lovregler som setter klare grenser eller angir konkrete kriterier for konsesjonsmyndighetens forvaltningsskjønn, og at dette gjelder uavhengig av om slike grenser er begrunnet i strukturpolitiske eller andre hensyn. Slike begrensninger kan gjøre det vanskelig å tilpasse konsesjonspolitikken til utviklingen og til skiftende forhold i finansmarkedet. Tilsvarende gjelder for så vidt også i forhold til konkretiserte bemerkninger i lovforarbeidene, selv om det nok på finansområdet må settes grenser for rekkevidden i tid av slike uttalelser. Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at en i lovgivningen i tilfelle bør begrense seg til å konkretisere hensyn som kan tillegges vekt av konsesjonsmyndigheten eller til å angi ikke uttømmende retningslinjer om forhold som konsesjonsmyndigheten bør ta i betraktning ved en samlet vurdering i det enkelte tilfellet.

Ved vurderingen av behovet for slike føringer eller retningslinjer bør det etter Banklovkommisjonens oppfatning også tas i betraktning at sparebanker som legger særlig vekt på behovet for å begrense adgangen til omdanning, selv vil kunne sørge for at bankens vedtekter er utformet i samsvar med dette, for eksempel ved å fastsette særskilt strenge flertallskrav for omdanningsvedtak i generalforsamlingen (foran avsnitt 8.1.3). I så fall vil en sparebank også kunne påse at vedtektene for den omdannede banken og den tilhørende finansstiftelse blir utformet slik at det så vidt mulig reelt sett blir etablert et vern – eventuelt tidsbegrenset – mot uønskede etterfølgende struktur- og foretaksendringer. På samme måte vil konsesjonsmyndigheten ved vurderingen av om tillatelse skal gis til omdanning, kunne – ut fra strukturpolitiske overveielser – legge vekt på om vedtektene for den omdannede banken og den tilhørende finansstiftelsen i tilstrekkelig grad sikrer at den omdannede banken viderefører sin virksomhet i samsvar med det opplegg som konsesjonsmyndigheten i tilfelle legger til grunn for sin tillatelse.

I denne sammenheng må det imidlertid også tas i betraktning at det verken generelt eller i enkelttilfelle nødvendigvis vil være sammenfall mellom konsesjonsmyndighetens strukturpolitiske overveielser og holdningen i den enkelte sparebank til spørsmål om omdanning. Selv om den enkelte sparebank i og for seg kan treffe tiltak som gir en høy grad av sikkerhet for at banken og dens virksomhet vil forbli hjemmehørende innenfor sparebanksektoren, vil det knytte seg betydelig usikkerhet til i hvilken grad en kan legge til grunn at dette vil være tilstrekkelig til å sikre gjennomføringen av en myndighetsartikulert mer overordnet strukturpolitisk linje for sparebanksektoren. Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil en slik usikkerhet bare kunne elimineres ved at det strukturpolitiske ansvaret via egnet lovgivning legges til konsesjonsmyndigheten selv.

8.3.2 Strukturpolitiske rammer

Banklovkommisjonen legger til grunn som Finansdepartementets utgangspunkt at mulige retningslinjer for forvaltningsskjønnet ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form, vil måtte ligge innenfor og være tilpasset de generelle føringer for lovarbeidet som er gjengitt foran avsnitt 8.2.1. Departementets hovedsynspunkt er at rammevilkårene for sparebanker bør gi sparebankene frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket strukturtilpasning, men det er samtidig en overordnet målsetning at sparebankenes egenart bør bevares, og at endring i sparebankstrukturen ikke bør gå på bekostning av sparebankvesenets positive sider. Departementets konkretiserte videreføring av dette synspunktet er at rammevilkårene bør legge til rette for videreføring av grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank som hovedmodeller i sparebanksektoren.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning må det være rimelig klart at sparebankenes egenart og sparebanksektorens nåværende rolle i finansmarkedet vanskelig lar seg videreføre over tid med mindre det store flertall av eksisterende sparebanker fortsatt beholder sin tradisjonelle organisasjonsform eller etter behov tar form av eierandelskapitalbank. Samtidig er det Banklovkommisjonens oppfatning at sparebanksektoren vanskelig vil kunne opprettholde sin rolle i finansmarkedet med mindre rammevilkårene også gir de enkelte banker adgang til å styrke grunnlaget for og utvikle sin virksomhet ved tiltak basert på tilførsel av ny kapital og/eller på endrede strukturelle rammer.

Av Rammevilkårutvalgets utredning fremgår det at gjeldende rammebetingelser i så måte ikke er optimale sett fra sparebankenes side. Forskriften om grunnfondsbevis antas således å ha vesentlige svakheter og skaper problemer. Reglene om strukturendringer som omfatter sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, fremtrer dessuten som fragmentariske og lite utviklet. Ved utformingen av lovutkastet har Banklovkommisjonen derfor søkt å legge forholdene bedre til rette for videreføring av grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank som hovedmodeller i sparebanksektoren ved å utarbeide:

• utkast til et nytt regelverk om eierandelskapital med sikte på å gjøre egenkapitalbevis til et kapitalinstrument som stort sett skal kunne markedsmessig sidestilles med aksjer (lovutkastet kapittel 2b avsnitt II), og

• utkast til et nytt regelverk om sammenslåing og andre struktur- og foretaksendringer som gjelder sparebanker og andre institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form (lovutkastet kapitlene 2c avsnitt I og 2d).

En kan likevel ikke legge til grunn at disse tiltakene fjerner ethvert behov for omdanning av sparebanker. At «hovedmodellene» i sparebanksektoren skal være enten grunnfondskapitalbank eller eierandelskapitalbank, utelukker heller ikke i seg selv at en sparebank kan gis adgang til å velge annen organisasjonsform. Synspunktet forutsetter således at det fortsatt vil være mulig for en sparebank å foreta omdanning til bank i aksjeselskaps form. Dette fremgår klart nok foran avsnitt 8.2.1. Banklovkommisjon har derfor også foretatt en gjennomgang av reglene om slik omdanning, se lovutkastet kapittel 2c avsnitt III. Omdanning er imidlertid betinget av tillatelse fra konsesjonsmyndigheten (finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 tredje ledd), og denne bestemmelsen videreføres i lovutkastet § 2c-13). Hovedspørsmålet her er i hvilken utstrekning særlige strukturpolitiske synspunkter skal tillegges vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis eller ikke, og dermed reelt kunne medføre begrensninger i adgangen til å foreta omdanning til bank i aksjeselskaps form.

8.3.3 Omdanningsbehov

Det kan være ulike grunner til at en sparebank overveier å foreta omdanning til bank i aksjeselskaps form.

1) Normalt vil et hovedhensyn være at omdanningen vil gjøre det mulig å innhente ny egenkapital via aksjemarkedet, og at dette ofte antas å gjøre det både lettere og billigere å få ny egenkapital enn å skaffe den på annen måte, for eksempel ved å utstede egenkapitalbevis. Dette hensynet må antas å være av vesentlig betydning i tilfelle hvor en sparebank er av en størrelse som gjør det mulig eller påkrevd for banken via en aksjeemisjon å få tilgang til det internasjonale kapitalmarked eller å vekke interessen hos internasjonale investorer som er aktive i det norske verdipapirmarked. Alternativet for sparebanken vil i tilfelle være å skaffe ny kapital ved emisjon av egenkapitalbevis. Det har imidlertid ofte vært hevdet at egenkapitalbevis er et særnorsk kapitalinstrument som det kan være vanskelig å få aksept for hos internasjonale investorer, og at gjeldende forskrift om grunnfondsbevis har svakheter som forsterker slik skepsis. På den annen side foreligger det også et ganske godt utviklet nasjonalt marked for egenkapitalbevis som er blitt benyttet av ikke rent få sparebanker, og Banklovkommisjonen mener at det regelverk om egenkapitalbevis som foreslås i lovutkastet, vil bidra til å styrke dette markedet.

Det er antagelig bare et forholdsvis lite antall av sparebankene som er av en slik størrelse, eller for øvrig har en slik stilling, at kapitalinnhenting fra utenlandske kapitalmarkeder eller investorer vil være mulig eller by på særlige fordeler. Det store flertall av sparebankene vil derfor i alle tilfelle måtte henvende seg til det nasjonale kapitalmarked for å få dekket et behov for ny egenkapital. Det er noe usikkert hvilken betydning det i tilfelle vil ha for slike banker om det kapitalinstrument som benyttes ved en kapitalemisjon er egenkapitalbevis eller aksjer. En må vel likevel regne med at hvilket kapitalinstrument som blir benyttet, vil kunne være av betydning for hvilken interesse en emisjon kan vekke hos ulike investorgrupper.

I en strukturpolitisk sammenheng vil vurderingstemaet være om konsesjonsmyndigheten skal kunne avslå tillatelse til omdanning så lenge sparebanken ikke først har klarlagt mulighetene for eller forsøkt å innhente ny egenkapital til utviklingen av sin virksomhet i markedet for egenkapitalbevis. Banklovkommisjonen mener at et slikt prinsipp vanskelig kan gis anvendelse i forhold til en sparebank som har mulighet til og finner det påkrevd eller fordelaktig å henvende seg til internasjonale investorgrupper, blant annet fordi bankens valg mellom innhenting av aksjekapital eller eierandelskapital i slike tilfelle normalt vil være basert på forretningsmessige vurderinger som vanskelig kan overprøves av konsesjonsmyndigheten. For det store flertall av sparebanker vil imidlertid en slik fremgangsmåte neppe være en realistisk mulighet, og en bank i denne gruppen vil derfor svært ofte være henvist til å måtte innhente ny egenkapital ved en emisjon av egenkapitalbevis. I slike tilfelle vil sparebankens behov for omdanning langt på vei være begrunnet i forhold som ikke gjelder kapitaltilgang og formen på en kapitalemisjon, og – i mangel av et aktuelt kapitalprosjekt – vil grunnlaget for en tillatelse til omdanning i så fall måtte være et annet. Banklovkommisjonen kan ikke se vesentlige betenkeligheter ved at konsesjonsmyndigheten i slike tilfelle inntar en avventende holdning til spørsmålet og nekter å gi tillatelse til omdanning så lenge sparebanken ikke har fremlagt et rimelig konkretisert og aktuelt behov for omdanning og innhenting av egenkapital i aksjemarkedet.

2) Omdanningen av en sparebank kan imidlertid også ha en strukturell begrunnelse. Som nevnt foran avsnitt 8.2.1 uttaler Rammevilkårutvalget, i sin innstilling på side 27, at «strukturelle behov kan være relevante hensyn ved omdanning», og utvalget benytter Telemarkmodellen til å illustrere dette. Telemarkmodellen forutsetter at to eller flere sparebanker samtidig omdannes til bank i aksjeselskaps form og deretter fusjoneres til en stor bank (foran avsnitt 7.2.2). Det dreier seg her om en form for konsentrasjon innenfor sparebanksektoren som er et aksjebankalternativ til tilsvarende konsentrasjon ved sammenslåing av sparebanker til en stor sparebank etter Hallingdal- eller Terramodellen (foran avsnitt 7.2.2).

Banklovkommisjonen har utformet regelverk for sammenslåing og andre foretaksendringer i lovutkastet §§ 2c-1 flg. med sikte på å legge forholdene til rette for strukturendringer innenfor sparebanksektoren basert på Hallingdal- og Terramodellene. Reglene i §§ 2c-1 flg. vil innebære en vesentlig endring av rettstilstanden nå, og åpne for strukturendringer som gjeldende lovgivning ikke gir hjemmel for. Behovet for å benytte Telemarkmodellen er dermed vesentlig redusert. Legger en til grunn Finansdepartementets føring om at grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank skal være hovedmodellene på sparebankområdet, er Banklovkommisjonen tilbøyelig til å mene at det bare i få tilfelle vil være aktuelt for konsesjonsmyndigheten å gi tillatelse til omdanning etter Telemarkmodellen.

Karakteristisk for alle de tre modeller er reelt at grunnfondskapitalen i de deltagende banker skal reflekteres i kapitalinstrumenter – aksjer eller egenkapitalbevis – som fordeles forholdsmessig mellom og overføres til sparebankstiftelser etablert av hver av de deltagende banker. Uavhengig av om sparebankstiftelsene mottar aksjer eller egenkapitalbevis, skal sparebankstiftelsen videreføre sparebanktradisjonene og ha et langsiktig og stabilt formål med sitt eierskap i den sammenslåtte banken (lovutkastet § 2d-7 første ledd). Dette vil sikre eierinnflytelse, utbytte og lokal forankring til de områder hvor hver av de deltagende banker tidligere drev sin virksomhet. Det er da vanskelig å se at det skulle foreligge særlig hensyn som taler for at gjennomføring av sammenslåingen av bankene etter Telemarkmodellen vil gi særskilte fordeler, med mindre omdanning og etterfølgende sammenslåing inngår som en del av et opplegg for innhenting av ny egenkapital til den samlede virksomheten. I så fall vil forhold som nevnt ovenfor under punkt 1) måtte inngå i vurderingen.

Også andre typer av strukturelle hensyn kan føre til at en sparebank vil omdannes til bank i aksjeselskaps form. Poenget kan for eksempel være å legge grunnlaget for et strukturelt samarbeid med annen bank som forutsetter at banken blir deleier i den omdannende sparebanken, eller at de to bankene fusjonerer eller i felleskap engasjerer seg i eller slår sammen bestemte virksomhetsområder. Det kan også være at omdanningen av en sparebank kan være en forutsetning for tilknytning til en gruppering av sparebanker av den type som det allerede er flere av innenfor sparebanksektoren. Etter Banklovkommisjonens oppfatning er det av vesentlig betydning for videreføring av sparebanksektorens rolle i finansmarkedet at også de enkelte sparebanker gis adgang til å utvikle sin virksomhet innenfor strukturelle samarbeidsformer. En restriktiv holding til slike opplegg vil kunne ha negativ innvirkning på sparebankenes stilling konkurransemessig sett fordi deres mulighet til markedstilpasning vil være mer begrenset enn for konkurrerende banker etablert i aksjeselskaps form.

8.3.4 Sparebankstiftelsens rolle

Ved omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form skal alle aksjene i den omdannede banken som ikke tilordnes eierne av egenkapitalbevis, overføres til en sparebankstiftelse som opprettes ved omdanningen (lovutkastet § 2c-16 første ledd). Det fremgår klart av Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) at denne ordningen har til formål å motvirke virkninger av omdanningen som sett fra sparebankhold oppfattes som uønskede (foran avsnitt 8.1.3). Departementet uttalte således (side 12):

«Etter dette har stiftelsen en sentral rolle i reglene som tar sikte på å videreføre enkelte av de elementer om eierinnflytelse og eierskifte som finnes i sparebankloven.»

I hvilken utstrekning en sparebankstiftelse kan fylle en slik oppgave, vil imidlertid etter Banklovkommisjonens oppfatning kunne variere med hvordan det enkelte omdanningsopplegget er utformet, og ganske særlig med sparebankstiftelsens eierandel. Dette kan illustreres ved følgende typeeksempler:

• Omdanning til bank i aksjeselskaps form med sikte på innhenting av ny egenkapital ved etterfølgende emisjon av aksjer i verdipapirmarkedet. Realiteten i et slikt opplegg vil være at kapitalinnhentingen vil måtte skje ved et spredningssalg av aksjer som i første omgang egentlig skulle tilføres sparebankstiftelsen, eller ved en kapitalutvidelse ved etterfølgende emisjon. Begge deler vil innebære betydelig reduksjon av sparebankstiftelsens eierandel i den omdannede banken. Sparebankstiftelsen vil deretter vanskelig kunne utøve vesentlig eierinnflytelse i banken med mindre stiftelsen fortsatt har eiermajoritet eller i hvert fall «negativt flertall», det vil si kan blokkere vedtak som krever vedtektsflertall.

• Omdanning til bank i aksjeselskaps form med sikte på etterfølgende sammenslåing med en eller flere andre banker, jf. «Telemarkmodellen» (foran avsnitt 7.2.2). En slik omdanning kan i første omgang ha strukturpolitiske formål, begrunnet i fordeler ved konsentrasjon og etablering av en større – og ventelig mer konkurransekraftig – bankenhet. I slike tilfelle vil aksjene i den sammenslåtte banken være fordelt på ulike sparebankstiftelser som minoritetsaksjonærer og som normalt bare vil kunne utøve vesentlig eierinnflytelse i den utstrekning en eller flere av dem vil kunne forfølge samme formål ved sin eierutøvelse og etablere nødvendig majoritet eller eventuelt «negativt flertall». Ved etterfølgende kapitalutvidelse vil dessuten stiftelsenes samlede eierandel reduseres.

• Omdanning av en eller flere banker basert på en kombinasjon av de to nevnte formål slik at den omdannede eller sammenslåtte banken etablerer et strukturelt samarbeid med en annen bank som via en rettet emisjon erverver en betydelig eierandel i den omdannede banken. Hvilken eierinnflytelse som i tilfelle kan utøves av sparebankstiftelse(r) etablert ved omdanningen av sparebanken(e), vil særlig bero på størrelsen av den eierandel i den sammenslåtte banken som skal erverves av den samarbeidende banken.

Disse eksemplene på tilfelle av omdanning begrunnet i kapital- eller strukturformål viser at prinsippet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 tredje ledd – og lovutkastet § 2c-14 annet ledd – hvoretter samtlige aksjer i den omdannede banken skal overføres til en sparebankstiftelse, ikke nødvendigvis vil innbære at sparebankstiftelsen reelt sett også vil kunne utøve en avgjørende eller vesentlig eierinnflytelse i den omdannede/sammenslåtte bank som skal videreføre virksomheten. Formålet med sparebankstiftelsen er at den skal videreføre sparebanktradisjonene og ha et langsiktig og stabilt formål med sitt eierskap (finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 syvende ledd, jf. lovutkastet § 2d-7 første ledd). Etter Banklovkommisjons oppfatning vil dette formålet vanligvis neppe kunne realiseres med mindre det kreves at en sparebankstiftelse – eller flere stiftelser i samarbeid – har en eierandel som vil gi «negativt flertall», det vil si en eierandel som kan blokkere vedtak som krever tilslutning som ved vedtektsendring. Det vil kunne være aktuelt å fastsette vilkår i tillatelsen til omdanningen som reflekterer dette.

8.3.5 Sammenfatning

Drøftelsen foran avsnittene 8.3.1 til 8.3.4 viser at grunnlaget for omdanning av en sparebank til bank i aksjeselskaps form normalt vil ha sammenheng med bankens opplegg for innhenting av ny kapital eller for strukturelle tilpasninger, eller en kombinasjon av slike forhold. I strukturpolitisk sammenheng vil en imidlertid kunne stå overfor et forholdsvis bredt og variert spekter av enkelttilfeller med innbyrdes til dels ganske fremtredende og vesentlige forskjeller. Dette har sammenheng med den betydelige spennvidde som preger sparebanksektoren selv. Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at spørsmålet om tillatelse til omdanning av en sparebank fortsatt må avgjøres etter en samlet vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle. Strukturpolitiske overveielser vil i tilfelle inngå som en del av vurderingsgrunnlaget, men hvilken vekt de bør tillegges, kan vanskelig bestemmes generelt. Det bør her foretas en avveining av kryssende hensyn i det enkelte tilfellet, basert på en vurdering av det konkretiserte og aktuelle opplegg for omdanningen og betydningen for den enkelte banks utvikling av at de behov for kapital og strukturell tilpasning som utgjør grunnlaget for omdanning, lar seg imøtekomme.

Med dette som utgangspunkt, og på bakgrunn av Finansdepartementets oppfatning av rammen for forvaltningsskjønnet (foran avsnitt 8.2.2), mener imidlertid Banklovkommisjonen at det er behov for å klargjøre i lovgivningen at også strukturpolitiske overveielser kan tas i betraktning ved vurderingen av om tillatelse til omdanning av sparebank skal gis eller ikke. Banklovkommisjonen er kommet til at dette enkelt kan markeres ved at det i lovutkastet tas inn en særskilt bestemmelse for tilfelle av omdanning av sparebank. Denne bestemmelsen kan utformes med utgangspunkt i Finansdepartementets føring om at lovutkastet skal legge til rette for at grunnfondskapitalbank og eieran­delskapitalbank bør være hovedmodellene i sparebanksektoren. I lovutkastet § 2c-13 tredje ledd er det i samsvar med dette inntatt følgende bestemmelse:

«Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til omdanning av sparebank, kan det blant annet legges vekt på at sparebanker som hovedregel bør være organisert som vanlig sparebank eller som sparebank med eierandelskapital.»

Banklovkommisjonen mener at en slik bestemmelse markerer konsesjonsmyndighetens strukturpolitiske ansvar, og at det verken er behov for eller hensiktsmessig at loven selv mer presist angir kriterier for skjønnsutøvelsen i enkelttilfeller. Det vises til bemerkningene foran avsnitt 8.3.1. For øvrig har Banklovkommisjonen foran avsnittene 8.3.3 og 8.3.4 søkt å illustrere i forenklet form noen av de typer av strukturpolitiske problemer som kan bli forelagt konsesjonsmyndigheten. Mener konsesjonsmyndigheten at det er behov for å sikre at en omdannet bank ikke senere foretar struktur- og foretaksendringer som er uforenelig med den plan for omdanningen som er grunnlaget for en tillatelse, vil konsesjonsmyndigheten kunne fastsette vilkår i tillatelsen eller krav til bankens vedtekter.

Medlemmene Dyrhaug, Gjønnes, Løfsgaard, Skomsvold og Vihovde er uenig i det prinsipp som ligger til grunn for bestemmelsen i lovforslaget § 2c-13 tredje ledd om myndighetenes skjønnsutøvelse i omdanningssaker, og føringen i Finansdepartementets mandat på dette punktet.

En tilsvarende regel finnes ikke i dagens lov og synes unødvendig. Norsk rett bygger på prinsippet om sammenslutningsfrihet. I dette ligger at det også bør være frihet for et foretak til å endre organisasjonsform når vedtak om dette treffes i lovlige former i foretakets egne besluttende organer. Dette bør også ligge til grunn for lovgivningen om finansinstitusjonene. Myndighetenes overprøving av lovlige vedtak om omdanning til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap bør primært bygge på soliditetshensyn mv. som finanslovgivningen generelt skal ivareta.

For øvrig støtter disse medlemmer forslagene i utredningen, som nettopp skal bidra til at sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form skal ha gode rammevilkår og tilfredsstillende handlingsrom til å foreta strukturelle tilpasninger.

8.4 Et nytt regelverk for finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form

8.4.1 Opplegget

Bestemmelsene i lovutkastet kapittel 2c avsnitt III om omdanning av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, viderefører i hovedsak regler som er inntatt i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24. Disse bestemmelsene gjelder for omdanning av gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og sparebanker til finansinstitusjon i aksjeselskaps form.

Banklovkommisjonen antar at det generelt sett ikke foreligger behov for vesentlige materielle endringer. Regelverket synes generelt sett å ha virket tilfredsstillende. Som det fremgår foran i avsnittene 8.1 og 8.2 er det imidlertid behov for en viss utbygning av reglene særlig med henblikk på omdanning av sparebanker.

Banklovkommisjonen mener også at det er behov for en redaksjonell omarbeidning av lovstoffet. Hovedårsaken er at det anses hensiktmessig å ta bestemmelsene om finans- og sparebankstiftelser ut av den sammenheng de nå inngår i. En årsak er at det i lovutkastet åpnes for at finansstiftelser skal kunne forestå forvaltningen av både aksjer og egenkapitalbevis, og ikke – som hittil – bare forvalte aksjer utstedt ved omdanning til finansinstitusjon i aksjeselskaps form. Dessuten medfører dette at reglene om finansstiftelser og sparebankstiftelser bør bygges noe ut, blant annet for å legge forholdene til rette for de hovedmodeller for strukturendringer innenfor sparebanksektoren som omhandles i Rammevilkårutvalgets utredning, se foran avsnitt 7.1.5.

Banklovkommisjonen er derfor kommet til at bestemmelsene om finans- og sparebankstiftelser bør behandles og redaksjonelt presenteres samlet atskilt fra bestemmelsene om de struktur- og foretaksendringer som vil være foranledningen til at den enkelte stiftelse etableres. Regelverket om finans- og sparebankstiftelser er derfor utformet samlet i lovutkastet kapittel 2d. Kapitlet er inndelt i to avsnitt. Avsnitt I omhandler de alminnelige regler om finansstiftelser, og gjelder finansstiftelser etablert i forbindelse med omdanning og andre foretaksendringer som gjelder gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger, samt – i hovedsak – også sparebankstiftelser. Særlige regler om sparebankstiftelser er inntatt i avsnitt II i kapittel 2d.

8.4.2 Tillatelse mv.

Av utkastet § 2c-13 fremgår at bestemmelsene gjelder omdanning av gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger (samvirkeforetak av låntakere, se også foran avsnitt 2.1) og sparebanker. Dette er i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven § 2-18. Reglene om finansstiftelser som etableres i forbindelse med omdanning, omfattes som nevnt av reglene i lovutkastet kapittel 2d.

I § 2c-13 annet ledd stadfestes prinsippet om at omdanning og opprettelse av finansstiftelse i forbindelse med omdanningen bare kan skje etter tillatelse gitt av Kongen, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 første ledd. På samme måte som i en rekke andre bestemmelser i finanslovgivningen som stiller krav om tillatelse, er det imidlertid heller ikke i denne bestemmelsen angitt noe om hvilke hensyn konsesjonsmyndigheten kan eller skal tillegge vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis eller ikke i det enkelte tilfelle. Slike bestemmelser tillegger således konsesjonsmyndigheten en vid skjønnsmyndighet, blant annet basert på strukturpolitiske målsetninger. Det kan likevel ikke legges vekt på formål som ligger utenfor de som ligger til grunn for lovgivningen på finansområdet, og forvaltningsskjønnet må heller ikke utøves på en måte som er i strid med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Andre begrensninger må i tilfelle fremgå av lovteksten selv eller følge klart av forarbeidene til bestemmelsen.

I samsvar med bemerkningene foran avsnitt 8.3.5 er det i § 2c-13 tredje ledd tatt inn en særlig bestemmelse vedrørende konsesjonsmyndighetens vurdering av om det skal gis tillatelse til omdanning av sparebank. Det foreslås der at det ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til omdanning av sparebank, blant annet kan legges vekt på at sparebanker som hovedregel bør være organisert som vanlig sparebank eller som sparebank med eierandelskapital. For øvrig vises det til bemerkningene foran avsnitt 8.3.

Ved søknad om tillatelse gjelder bestemmelsene i loven § 3-3 annet til syvende ledd tilsvarende. For øvrig vil en søknad måtte vedlegges det materiale som etter utkastet § 2c-17 annet ledd utgjør beslutningsgrunnlaget for generalforsamlingens vedtak om omdanning (foran avsnitt 8.2.2). I samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler kan det fastsettes vilkår for tillatelsen. Det vises for øvrig til uttalelsene i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 14-15 som er gjengitt foran avsnitt 8.1.3, hvor det er gitt eksempler på ulike typer av vilkår som kan være aktuelle.

Det må imidlertid her prinsipielt skilles mellom den konsesjonsmessige vurderingen av omdanningen som sådan og de konsesjonsrettslige spørsmål som knytter seg direkte til finansstiftelse eller finansinstitusjon som forutsettes opprettet som ledd i gjennomføringen av transaksjonen. Ved omdanning til finansinstitusjon i aksjeselskaps form er regelen at institusjonens konsesjon overføres til den omdannede institusjonen, det vil si en institusjon stiftet i aksjeselskaps form (lovutkastet § 2c-14). Det nystiftede selskapet trenger således ikke særskilt konsesjon. Dette utelukker likevel ikke at det må gis egen tillatelse til opprettelsen av finansstiftelsen (lovutkastet § 2c-13), blant annet for å sikre at stiftelsen er betryggende organisert og har egnet ledelse. Dette er utgangspunktet for og en del av det tilsyn etter finanslovgivningen som Kredittilsynet skal føre med finansstiftelser (lovutkastet § 2d-1 annet ledd), og vil dessuten gi konsesjonsmyndigheten adgang til å fastsette særskilte vilkår for tillatelse for finansstiftelsen.

Utkastet § 2c-13 fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel tilsvarende finansieringsvirksomhetsloven § 2-18 annet ledd.

8.4.3 Gjennomføring av omdanningen

Omdanningen skal gjennomføres ved at finansinstitusjonens konsesjon, eiendeler og forpliktelser i sin helhet overføres til et nystiftet aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, se utkastet § 2c-14 første ledd, jf. § 2-20 første og annet ledd i finansieringsvirksomhetsloven. I forhold til reglene i aksjelovgivningen dreier det seg her om innbetaling av aksjekapital i form av tingsinnskudd.

Det er presisert i § 2c-14 første ledd at verken institusjonens kreditorer eller eiere av egenkapitalbevis skal kunne kreve utløsning eller motsette seg omdanningen. Dette er i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven § 2-20 annet ledd annet punktum og § 2-21, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 31-32. Omdanningen som sådan vil ikke innvirke på kreditorenes utsikt til å få dekket sine krav, og eiere av egenkapitalbevis får byttet egenkapitalbevisene til aksjer i samsvar med størrelsen av eierandelskapitalen (utkastet § 2c-16). En annen sak er at institusjonens vedtekter – i samsvar med utkastet § 2c-17 første ledd – kan innholde bestemmelse som innebærer at vedtak om omdanning må treffes med et vedtektsflertall som også omfatter minst to tredeler av stemmene knyttet til egenkapitalbevisene. Det vises til avsnitt 6.3.3 punkt 3) foran.

1) Etter utkastet § 2c-14 annet ledd skal det ved omdanningen opprettes en finansstiftelse som skal være eier av alle aksjene i det nye selskapet, med unntak av aksjer som etter § 2c-16 tilordnes eiere av egenkapitalbevis, jf. loven § 2-19 tredje ledd. Det vises til bemerkningene foran avsnitt 8.3.4. Ved omdanning av en sparebank vil det her dreie seg om en sparebankstiftelse etter utkastet § 2d-6. I utkastet § 2c-14 annet ledd annet punktum er det presisert at reglene om eierkontroll i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 flg. ikke gjelder ved overføring av aksjer til finansstiftelse eller eiere av egenkapitalbevis som følge av omdanning. Loven § 2-23 tredje ledd inneholdt tidligere en uttrykkelig bestemmelse om dette, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 25-26. Bestemmelsen innebærer således at en eier av egenkapitalbevis som utgjør en kvalifisert eierandel (utkastet § 2b-16), vil tilordnes en tilsvarende eierandel i aksjer uten egnethetsprøving etter loven §§ 2-2 flg.

Bestemmelsen i § 2c-14 annet ledd må sees i sammenheng med utkastet § 2c-14 tredje ledd som omhandler det annet omdanningsalternativ i finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsen i § 2c-14 annet ledd at stiftelsesmodellen er foreslått gjort til den generelle omdanningsmodell. Etter § 2c-14 tredje ledd kan imidlertid Kongen i særlige tilfelle gi samtykke til at gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger omdannes etter en modell hvor aksjene fordeles mellom institusjonens kunder. Denne omdanningsmodellen innebærer at den kapital som over årene er oppsamlet i institusjonen, reelt sett blir fordelt over institusjonens kundemasse på omdanningstidspunktet, eller over en nærmere bestemt del av kundemassen. Sammenlignet med omdanning etter stiftelsesmodellen hvor opptjent kapital i sin helhet tilordnes en stiftelse, reiser derfor denne modellen en rekke særlige og til dels vanskelige avveiningsspørsmål som i tilfelle krever nærmere vurdering og avklaring under konsesjonsbehandlingen. Tilsvarende spørsmål oppstår for så vidt også ved anvendelsen av § 2-19 tredje og fjerde ledd i gjeldende lov.

Banklovkommisjonen mener at en ved å markere at stiftelsesmodellen er hovedmodellen, på en egnet måte viser at konsesjonsmyndigheten ikke uten videre er bundet av at institusjonens styrende organer har valgt å gå inn for det annet omdanningsalternativ. Hovedformålet med en adgang til omdanning til institusjon i aksjeselskaps form, er å åpne for etablering av et grunnlag som ut fra forholdene vil være bedre egnet for en videreføring og utvikling av institusjonens virksomhet. Dette gjelder også i forhold til omdanning etter det annet omdanningsalternativ. Ut fra allmenne hensyn bør det derfor søkes unngått at omdanning til aksjeselskap i enkelte tilfelle reelt kan komme til å virke først og fremst som et tiltak for å fordele institusjonens kapital mellom institusjonens kunder, eller som en slags mellomstasjon i forhold til senere avvikling av institusjonen og fordeling av kapitalen etter aksjelovgivningens regler.

Utkastet § 2c-14 fjerde ledd viderefører bestemmelsen i § 2-20 tredje ledd.

2) Utkastet § 2c-15 åpner for at omdanningen gjennomføres ved at det opprettes et holdingselskap som skal være morselskap i et finanskonsern hvor det selskap som skal videreføre virksomheten i den omdannede institusjonen er datterselskap. En slik bestemmelse finnes også i finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 femte ledd. Denne fremgangsmåten påvirker ikke aksjefordelingen, men det er i slike tilfelle aksjene i morselskapet som blir å fordele etter utkastet § 2c-14 og i tilfelle § 2c-16. Aksjene i datterselskapet som skal videreføre virksomheten, vil være eiet av morselskapet. Morselskapet skal etter sine vedtekter ikke ha adgang til å drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d).

I utkastet § 2c-15 tredje ledd er det gitt enkelte særlige regler om holdingselskapet. Dette gjelder blant annet fremgangsmåten ved morselskapets salg av de aksjer i omdannet sparebank som morselskapet eier, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 tredje ledd første og annet punktum.

3) Ved omdanning av institusjon som ikke har eierandelskapital, skal alle aksjene i den omdannede institusjonen eller morselskapet bli tilordnet finansstiftelsen, jf. utkastet § 2c-14 annet ledd. Utkastet § 2c-16 inneholder regler om fordelingen av aksjer mellom finansstiftelsen og eierne av egenkapitalbevis i tilfelle av omdanning av institusjon med eierandelskapital. Bestemmelsen svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2-21, men presiserer at fordelingen skal baseres på forholdet mellom grunnfondskapitalen med tillegg av kompensasjonsfondet (utkastet § 2b-1 annet ledd) og eierandelskapitalen med tillegg av overkursfondet (§ 2b-1 tredje ledd).

Lovutkastet § 2c-16, som tilsvarer § 3.7 i vedtektene for Gjensidige, sikrer at eierne av egenkapitalbevis vil motta en andel av aksjene i det nye selskapet som tilsvarer eierandelskapitalens andel av den samlede kapital i den institusjon som omdannes. Dette er for så vidt et motstykke til at eierne av egenkapitalbevis ikke kan motsette seg omdanningen (utkastet § 2c-14 første ledd). Når eierbrøken legges til grunn sikrer en også at eierne av egenkapitalbevis ikke får større eierandel, eierinnflytelse eller mer av overskuddet i institusjonen enn de hadde rett til før omdanningen, jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 16.

Utkastet § 2c-16 annet ledd viderefører regelen i loven § 2-21 annet punktum om forenklet oppgjør i penger for eiere av mindre poster av egenkapitalbevis. Det er imidlertid presisert at det ved fordelingen av aksjer etter eierbrøken i så fall skal gjøres et fradrag i eierandelskapitalen tilsvarende det beløp som utbetales til slike eiere av egenkapitalbevis. Det dreier seg her om en utdeling av en del av eierandelskapitalen.

8.4.4 Vedtak om omdanning

1) Finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 sjette ledd krever at vedtak om omdanning skal treffes av generalforsamlingen i institusjonen med minst to tredelers flertall, det vil si normalt vedtektsflertall. I utkastet § 2c-17 første ledd er dette endret til krav om flertall som for vedtektsendring. Banklovkommisjonen viser til at dette er et mer presist minstekrav, og til at utkastet § 2b-26 fjerde ledd – på samme måte som allmennaksjeloven § 5-18 tredje ledd – åpner for å fastsette et strengere flertallskrav for vedtektsendringer.

Banklovkommisjonen viser også til de bemerkninger om vedtektenes rolle i omdanningssammenheng som er inntatt i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 12-13 og som er gjengitt foran avsnitt 8.1.3. Det kan ikke utelukkes at enkelte institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, vil gjøre bruk av denne adgangen og fastsette i vedtektene enten et strengere flertallskrav for vedtektsendringer eller et særskilt flertallskrav for vedtak om omdanning. Også i aksjelovgivningen åpnes det for fastsettelse av særskilte flertallskrav for bestemte typer av vedtak, jf. allmennaksjeloven § 5-17 tredje ledd. Eksempelvis kan det tenkes at sparebanker som legger særlig vekt på at bankens virksomhet blir videreført innenfor sparebanklovgivningen, vil ønske å gjøre bruk av den adgang til å fastsette særskilte flertallskrav for vedtak som innebærer omdanning av sparebanken. Det dreier seg her om et tiltak som den enkelte sparebank selv kan treffe med henblikk på at grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank skal forbli hovedmodeller innenfor sparebanksektoren, jf. føringen fra Finansdepartementet gjengitt foran avsnitt 8.2.1.

2) Som nevnt har Finansdepartementet i brev av 6. mars 2007 gitt uttrykk for at grunnfondskapitalbank og eierandelskapitalbank bør være hovedmodeller innenfor sparebanksektoren (blant annet foran avsnitt 8.2.1 punkt 1)). På denne bakgrunn har Banklovkommisjonen vurdert om det i loven selv burde fastsettes særskilt flertallskrav for vedtak om omdanning. Banklovkommisjonen er imidlertid kommet til at dette ikke er hensiktsmessig, og viser til at sparebanknæringen omfatter et betydelig antall banker av høyst forskjellig størrelse og med varierende virksomhetsområder. En viser også til at spørsmålet om omdanning kan melde seg for den enkelte sparebank i ganske forskjellige situasjoner. Banklovkommisjonen er derfor blitt stående ved at hovedregelen bør være at vedtak om omdanning treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring, jf. utkastet § 2c-17 første ledd, og at de sparebanker som finner det ønskelig at det skal gjelde et strengere flertalls­krav får gjøre bruk av den adgang lovgivningen gir til å vedtektsfastsette dette.

3) Vedtak om omdanning av en institusjon med eierandelskapital vil også kunne være av vesentlig betydning for eierne av egenkapitalbevis, og det er ikke gitt at et slikt vedtak alltid vil være i samsvar med deres interesser. I samsvar med avsnitt 6.3.3 punkt 3) foran, kan dette tilsi at eierne av egenkapitalbevis tillegges en mer markert rolle i beslutningsprosessen også i tilfelle av omdanning. I utkastet § 2c-17 første ledd annet punktum åpnes det derfor for at det i institusjonens vedtekter kan fastsettes at vedtak om omdanning må treffes med et vedtektsflertall som også omfatter minst to tredeler av stemmene knyttet til egenkapitalbevisene.

4) Finansdepartementet har i brev av 19. oktober 2007 reist spørsmålet om det bør stilles strengere krav til innholdet av vedtak om omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form. Dette spørsmål er drøftet nærmere foran avsnitt 8.2.2.

Hovedformålet med adgangen til omdanning er at en institusjon ved omdanning til aksjeselskaps form skal kunne få etablert et nytt institusjonelt grunnlag for sin virksomhet som ut fra forholdene er bedre egnet for videreføring og utvikling av institusjonens virksomhet. Banklovkommisjonen mener derfor at det i lovgivningen bør stilles krav som sikrer at generalforsamlingen i så vel sparebanker som andre institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, vil ha et godt beslutningsgrunnlag for sin avgjørelse av spørsmålet om omdanning. I samsvar med dette inneholder således lovutkastet § 2c-17 annet ledd første punktum et krav om at styret skal utarbeide en plan for omdanningen som blant annet redegjør for formålet med omdanningen og angir retningslinjer for virksomheten i den omdannede finansinstitusjonen.

Banklovkommisjonen legger videre til grunn at det ved vurderingen av om det skal treffes vedtak om omdanning etter stiftelsesmodellen, vil være av vesentlig betydning at opplegget for organiseringen av det omdannede selskapet og den finansstiftelse som skal opprettes, herunder rammene for selskapets og stiftelsens virksomhet, er klart utformet. Etter utkastet § 2c-17 annet ledd annet punktum skal derfor utkast til stiftelsesdokument og vedtekter for den omdannede banken og for stiftelsen fremlegges for generalforsamlingen ved behandlingen av spørsmålet om omdanning. De nærmere krav til innholdet av stiftelsesdokument og vedtekter for den omdannede banken vil fremgå av aksjelovgivningen. Bestemmelsen angir imidlertid visse minstekrav til innholdet av stiftelsesdokumentet for finansstiftelsen, blant annet opplysninger om styrets sammensetning og revisor, og dokumentet skal være vedlagt en åpningsbalanse for stiftelsen. Alminnelige krav til vedtektene i finansstiftelsen fremgår for øvrig av utkastet §§ 2d-2 og 2d-3, og disse bestemmelsene suppleres av enkelte særlige krav til vedtektene for sparebankstiftelser i utkastet § 2d-7.

Etter utkastet § 2d-1 anses en finansstiftelse opprettet når generalforsamlingen har truffet vedtak om omdanningen, og dermed har gitt sin tilslutning til stiftelsesdokumentet og vedtektene for stiftelsen. Styret i finansinstitusjonen anses som stiftere. Stiftelse av det omdannede selskapet skjer i henhold til aksjelovgivningen. Dette betyr at selskapet er stiftet når stiftelsesdokumentet er undertegnet (allmennaksjeloven § 2-9). Etter allmennaksjeloven § 2-3 skal dokumentet angi hvem som er stiftere og antallet aksjer som skal tegnes av hver av stifterne. Det praktiske her er at institusjonen selv er stifter og at alle aksjene tegnes av institusjonen, hvoretter aksjene overføres til finansstiftelsen og i tilfelle til eierne av egenkapitalbevisene.

5) Ved omdanningen av institusjoner med eierandelskapital skal generalforsamlingens vedtak også omfatte fordelingen av aksjene etter reglene i utkastet § 2c-16 i den omdannede institusjonen, eller i tilfelle dens morselskap, se utkastet § 2c-17 tredje ledd. Ved omdanning som forutsetter at aksjer som ikke tilkommer eierne av egenkapitalbevis, skal fordeles mellom institusjonens kunder, skal generalforsamlingens vedtak omfatte retningslinjene for fordelingen, se utkastet § 2c-17 tredje ledd. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, vil vedtaket kunne fastsette at kunder som i tilfelle ville bli tilordnet et antall aksjer under en fastsatt grense, skal gis oppgjør i penger, jf. utkastet § 2c-16 annet ledd første punktum.

6) Vedtekter for selskap og finansstiftelse som opprettes ved omdanningen, skal godkjennes av Kongen, se utkastet § 2c-18. Videre skal både omdanningsvedtaket og stiftelsen av det omdannede selskapet og finansstiftelsen meldes til Foretaksregisteret.

8.4.5 Navnespørsmål for omdannede sparebanker

Etter sparebankloven § 1 tredje ledd annet punktum kan en omdannet sparebank fortsatt benytte ordet «sparebank» eller lignende uttrykk i sitt foretaksnavn. Bakgrunnen er at et flertall i Banklovkommisjonen i Utredning nr. 4, NOU 1998:14 Finansforetak mv., side 163 foreslo at en sparebank omdannet til aksjeselskap etter eget valg skulle kunne videreføre ordet «sparebank» i sitt foretaksnavn, men det var forutsatt at den omdannede bankens foretaksnavn i alle tilfelle inneholdt tillegget «AS» eller «ASA» (jf. Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 34). Dette forslaget ble fulgt opp av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 25, men dette ble gjort betinget av at den finansstiftelse som ble opprettet ved omdanningen av sparebanken fortsatt eiet minst 10 prosent av aksjene i den omdannede banken, se sparebankloven § 1 tredje ledd tredje punktum. I Rammevilkårutvalgets utredning side 43, hvor dette spørsmålet drøftes sammen med spørsmålet om en finansstiftelses rett og plikt til å benytte «sparebankstiftelse» i sitt foretaksnavn, foreslås denne bestemmelsen videreført, men utbygget med visse konsolideringsregler.

Banklovkommisjonen mener at det kan reises tvil om denne «kombinasjonsløsningen» bør videreføres. I virkeligheten står en her overfor to forskjellige spørsmål.

Ett spørsmål er hvor lenge en finansstiftelse skal kunne beholde «sparebankstiftelse» i stiftelsens foretaksnavn. Dette spørsmålet søkes løst i utkastet § 2d-5 tredje ledd, jf. § 2d-9, blant annet på bakgrunn av om det er behov for at stiftelsen fortsatt skal undergis tilsyn av Kredittilsynet etter reglene i finanslovgivningen. Uavhengig av dette dreier det seg her om en stiftelse som ikke driver omfattende økonomisk virksomhet under et vel innarbeidet foretaksnavn.

Det annet spørsmål er om en omdannet sparebank skal være nødt til å skifte sitt innarbeidede foretaksnavn av den grunn at det ikke lenger er en eller flere (sparebank)stiftelser som til sammen eier minst 10 prosent av aksjene i banken. Selv om eierforholdene ikke lenger er i samsvar med dette, vil det for banken dreie seg om et kostnadskrevende skifte av foretaksnavn som er vel innarbeidet over tid. At stiftelsens eierandel synker under 10 prosent, vil normalt ikke være av betydning for innretningen av bankens virksomhet og for hvordan banken velger å profilere seg i bankmarkedet. Banklovkommisjonen mener derfor at den omdannede banken fortsatt må kunne bruke sitt innarbeidede foretaksnavn uavhengig av finansstiftelsens eierandel i banken. Banklovkommisjonen foreslår etter dette at sparebankloven § 1 tredje ledd tredje punktum oppheves.

For øvrig forutsettes at «sparebank» også skal kunne benyttes i foretaksnavnet for en bank som er nystiftet ved omdanning i henhold til «Telemarkmodellen» for å overta den samlede virksomhet i de overdragende sparebanker som deltar ved sammenslåingen. Det bør derfor tas inn et nytt tredje punktum i sparebankloven § 1 tredje ledd som lyder: «Det samme gjelder bank som er stiftet ved sammenslåing av flere banker som er stiftet ved omdanning etter reglene i kapittel 2c i finansieringsvirksomhetsloven.» Det vises for øvrig til avsnitt 13.1 nedenfor.

9 Finans- og sparebankstiftelser

9.1 Opplegget for et nytt regelverk

9.1.1 Finans- og sparebankstiftelsens oppgaver

Finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 inneholder en god del bestemmelser om finansstiftelser og i tillegg en del særlige regler for sparebankstiftelser. Reglene der er utformet med henblikk på tilfelle hvor en sparebank eller annen finansinstitusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, omdannes til institusjon i aksjeselskaps form. Etter §§ 2-19 og 2-21 skal alle aksjer i den omdannede institusjonen med unntak av aksjer som i tilfelle tilordnes eiere av egenkapitalbevis, overføres vederlagsfritt til en finansstiftelse. Når det gjelder omdanning av sparebank, fremgår det av Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 12 at stiftelsen via sine aksjer skal ha «en sentral rolle i reglene som tar sikte på å videreføre enkelte av de elementer om eierinnflytelse og eierskifte som finnes i sparebankloven». Dette er bakgrunnen for finansieringsvirksomhetslovens særlige regler for sparebankstiftelser. Disse forhold er omtalt foran avsnitt 8.1.3, jf. også foran avsnitt 8.3.4.

1) I Rammevilkårutvalgets utredning er tilnærmingsmåten vesentlig bredere enn i finansieringsvirksomhetsloven. Den forutsetter at finans- og sparebankstiftelser tillegges et videre virkefelt og også omfatter struktur- og foretaksendringer i sparebanksektoren uavhengig av omdanning. I så fall kan reglene om finans- og sparebankstiftelser ikke lenger sees på bare som et vedheng til reglene om omdanning til institusjoner i aksjeselskaps form. Rammevilkårutvalget beskriver ulike modeller for sammenslåing av sparebanker, overdragelse av virksomhet og andre foretaksendringer innenfor sparebanksektoren, beregnet på å utgjøre alternativer til endringer basert på omdanning til sparebank i aksjeselskaps form (foran avsnitt 7.2.2). En forutsetning for modellene er imidlertid at bruksområdet for egenkapitalbevis og finans- og sparebankstiftelser utvides, og at det foretas tilpasninger i lov- og forskriftsverket som åpner for dette.

Et sentralt element i Rammevilkårutvalgets modeller er, for det første, at egenkapitalbevis også skal kunne utstedes og benyttes som vederlag for overdragelse av virksomhet ved gjennomføringen av slike transaksjoner, eventuelt utstedes i forkant av transaksjonen (foran avsnitt 7.1.5). Poenget er at sammenslåing, deling eller overdragelse av virksomhet mellom sparebanker vanskelig lar seg gjennomføre i samsvar med partenes ønskemål, behov og forhandlingsstyrke med mindre en ved gjennomføringen, og ved det økonomiske oppgjøret mellom deltagende sparebanker, kan bruke egenkapitalbevis som kapitalinstrument omtrent på samme måte som aksjer ved foretaksendringer etter aksjelovgivningen.

Et annet sentralt element i modellene er at egenkapitalbevis utstedt og tilordnet en deltagende sparebank i slike tilfelle skal overføres vederlagsfritt til en finansstiftelse opprettet av banken (foran avsnitt 7.1.5). Stiftelsens oppgave er – på samme måte som når en finansstiftelse tilføres aksjer ved omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form – å forestå forvaltningen av egenkapitalbevisene og utøve de eierbeføyelser som er knyttet til dem. En slik ordning sikrer at stiftelsen – som eier egenkapitalbevis i den sammenslåtte sparebanken – kan bidra til å bevare lokal forankring til, og innflytelse over, den bank som viderefører virksomheten. Dette innebærer også at stiftelsen vil bli tilført fremtidig utbytte på egenkapitalbevisene, og at avkastning av lokalt opparbeidet kapital fortsatt vil bli tilført områder hvor kapitalen er opparbeidet.

2) Det er på det rene at verken finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 eller forskriften om grunnfondsbevis er utformet med henblikk på den rolle egenkapitalbevis og finansstiftelser er tiltenkt ved de former for struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren som Rammevilkårutvalget omtaler. Av brev til Banklovkommisjonen av 6. mars 2007 hvor Finansdepartementet oversendte utredningen fra Rammevilkårutvalget, fremgår det som departementets oppfatning at rammevilkårene for sparebanker bør gi bankene frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket strukturtilpasning, samtidig som sparebankenes egenart bør bevares (foran avsnitt 7.1.4). I samsvar med dette ba således Finansdepartementet om at Banklovkommisjonen utarbeider et utkast til lovgivning blant annet om følgende spørsmål:

1. regler om anvendelse av sparebankers formue ved strukturendring så som omdanning og sammenslåing, herunder regler om sparebankstiftelser som eier av aksjer og egenkapitalbevis,

2. regler som gjør det mulig å sikre langsiktig og stabilt eierskap i tilfelle av omdanning av sparebank til bank organisert i aksjeselskaps form.

I brev til Banklovkommisjonen av 20. juni 2008 har Finansdepartementet videre bedt om at Banklovkommisjonen prioriterer arbeidet med regler om en stiftelsesmodell (Hallingdalmodellen) tilpasset strukturendringer i sparebanksektoren som ikke innbærer omdanning til bank i aksjeselskaps form. Banklovkommisjonen bes også å vurdere om en sparebankstiftelse i tilfelle skal utøve sin innflytelse i sparebanken via dennes styre eller generalforsamling, og hvilke regler som bør gjelde for stiftelsens forvaltning av sin kapital. Det fremgår av departementets brev at dette er spørsmål som må vurderes i tilknytning til reglene om egenkapitalbevis og reglene om overskuddsfordeling og disponering av utbyttemidler tilordnet stiftelsen og grunnfondskapitalen. Denne siste gruppe av spørsmål er foreslått løst ved bestemmelser i lovutkastet § 2b-18, se foran avsnitt 6.3.9.

3) De spørsmål som omtales av Rammevilkårutvalget, oppstår i hovedsak på tilsvarende måte i forhold til struktur- og foretaksendringer som gjelder gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Finansstiftelser vil kunne ha tilsvarende oppgaver i slike tilfelle, noe gjennomføringen av Gjensidiges nye ordning for egenkapitalbevis illustrerer (foran avsnitt 5). Regelverket om finans- og sparebankstiftelser bør derfor som hittil i hovedsak være et regelverk felles for disse tre institusjonstypene uavhengig av om finansstiftelsens oppgaver knytter seg til tilfelle av omdanning eller til andre struktur- og foretaksendringer som omhandlet i lovutkastet kapittel 2c.

9.1.2 Opplegget i lovutkastet

1) Banklovkommisjonen har ved utformingen av det nye regelverket om egenkapitalbevis som fremlegges i utredningen her (lovutkastet kapittel 2b avsnitt II), lagt vesentlig vekt på å gjøre egenkapitalbevisene til et kapitalinstrumentet som også skal kunne benyttes på ulike måter ved gjennomføringen av struktur- og foretaksendringer som gjelder sparebanker eller andre foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form. I lovutkastet blir det således åpnet for at egenkapitalbevis kan utstedes ved konvertering av grunnfondskapital (utkastet § 2b-2 annet ledd), og for at egenkapitalbevis kan utstedes og tegnes mot innskudd i annet enn penger (utkastet § 2b-3 annet ledd). Dette innebærer blant annet at egenkapitalbevis også kan benyttes som vederlag ved overtagelse av virksomhet fra en sparebank eller annen finansinstitusjon som ikke er organisert i aksjeselskaps form, i forbindelse med fusjons- og fisjonslignende transaksjoner, jf. lovutkastet §§ 2c-4 og 2c-12.

I samsvar med dette legger Banklovkommisjonen derfor til grunn at det er behov for å utvide bruksområdet for finansstiftelser til også å omfatte forvaltning av egenkapitalbevis som overføres til en stiftelse i forbindelse med slike struktur- og foretaksendringer. Finansdepartementet har også bedt om forslag til slike regler (foran avsnitt 9.1.1 punkt 1)). Disse forhold innebærer at det nye regelverket må utformes med henblikk på at egenkapitalbevis og finans- og sparebankstiftelser kan bli tillagt en viktig rolle i situasjoner som markedsmessig er nokså ulike, og at bruksområdet – i tillegg til å omfatte omdanningstilfelle – vil være av betydelig bredde. Dette tilsier at det må bygges atskillig fleksibilitet inn i det nye regelverket. Siktemålet må være at egenkapitalbevis og finansstiftelser i praksis lar seg bruke på ulike måter i samsvar med formålet med de enkelte transaksjoner institusjonene ønsker gjennomført.

Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at det er hensiktmessig å ta bestemmelsene om finans- og sparebankstiftelser ut av den sammenheng de nå inngår i, det vil si at de bør skilles ut fra reglene om omdanning av finansinstitusjoner. Et godt utgangspunkt ved utformingen av lovutkastets bestemmelser vil likevel være de regler om finans- og sparebankstiftelser som i dag er inntatt i ulike bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24. Det er imidlertid behov for en viss utbygging av regelverket, særlig for å legge forholdene til rette for de hovedmodeller for struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren som omhandles i Rammevilkårutvalgets utredning, se foran avsnitt 9.1.1. Dessuten har Finansdepartementet pekt på noen enkeltspørsmål som bør utredes (foran avsnitt 9.1.1 punkt 1)). Departementet har blant annet lagt vekt på at reglene om sparebankstiftelser skal gjøre det mulig å sikre langsiktig og stabilt eierskap i tilfelle av omdanning av sparebank til bank organisert i aksjeselskaps form. Banklovkommisjonen mener at dette hensynet i hovedsak også gjør seg gjeldende når det gjelder forvaltningen av egenkapitalbevis som er overført til en sparebankstiftelse ved struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren.

2) Banklovkommisjonen er etter dette kommet til at bestemmelsene om finans- og sparebankstiftelser bør behandles samlet og holdes systematisk atskilt fra bestemmelsene i lovutkastet kapittel 2c om de struktur- og foretaksendringer som vil være foranledningen til at den enkelte stiftelse blir etablert. Regelverket om finans- og sparebankstiftelser er derfor utformet samlet i et nytt kapittel 2d i lovutkastet. Kapitlet er inndelt i to avsnitt. Avsnitt I inneholder de alminnelige regler om finansstiftelser etablert ved omdanning og andre foretaksendringer av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, det vil si gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og sparebanker. I et eget avsnitt II er det tatt inn enkelte særlige regler for sparebankstiftelser som kommer i tillegg til de alminnelige reglene i avsnitt I, og som også på enkelte punkter avviker fra disse reglene. Dette opplegget betyr at de alminnelige reglene i avsnitt I også omfatter sparebankstiftelser unntatt på de punkter hvor annet følger av særlige regler i avsnitt II.

9.2 Opprettelse av finansstiftelsen. ­Tillatelse mv.

Etter lovutkastet § 2d-1 anses en finansstiftelse opprettet når en finansinstitusjon har truffet vedtak om:

• konvertering av grunnfondskapital til eierandelskapital og overføring av egenkapitalbevisene til den finansstiftelse som institusjonen skal opprette (lovutkastet §§ 2b-2 annet og tredje ledd),

• plan for sammenslåing eller deling (lovutkastet § 2c-3 annet ledd) hvoretter institusjonen skal utstede egenkapitalbevis ved konvertering av grunnfondskapital, og overføre egenkapitalbevis som ikke skal benyttes som vederlag etter § 2b-3 annet ledd, til den finanstiftelse som institusjonen skal opprette (lovutkastet § 2c-4 første ledd første punktum),

• plan om sammenslåing eller deling hvoretter institusjonen skal motta egenkapitalbevis ved tegning eller som vederlag mot overdragelse av sin virksomhet helt eller delvis, og overføre egenkapitalbevisene til den finansstiftelse som skal opprettes (lovutkastet § 2c-4 første ledd annet punktum),

• avvikling av en sparebank etter at virksomheten er overdratt til en annen bank og overføringen av gjenværende egenkapital til den finansstiftelse som sparebanken skal opprette (lovutkastet § 2c-12),

• omdanning til finansinstitusjon organisert i aksjeselskaps form og overføring av aksjer motsvarende grunnfondskapitalen til den finansstiftelse som institusjonen skal opprette (lovutkastet § 2c-17).

En finansstiftelse vil således i de fleste tilfelle bli opprettet i forbindelse med transaksjoner som gjelder ulike typer av struktur- og foretaksendringer, eventuelt i forkant av gjennomføringen av slike transaksjoner. Dette er transaksjoner som både etter gjeldende rett (foran avsnitt 7.1.1) og etter lovutkastet bare kan gjennomføres etter tillatelse fra konsesjonsmyndigheten, se utkastet §§ 2b-2, 2c-2 og 2c-13. En må imidlertid her skille mellom den konsesjonsmessige vurderingen av en transaksjon som et hele og de konsesjonsrettslige spørsmål som knytter seg direkte til en finansstiftelse eller finansinstitusjon som forutsettes opprettet som ledd i gjennomføringen av transaksjonen.

Ved omdanning av finansinstitusjon til aksjeselskaps form, er regelen at institusjonens konsesjon overføres til den omdannede institusjonen, det vil si en institusjon stiftet i aksjeselskaps form (lovutkastet § 2c-14). Det nystiftede selskapet trenger således ikke særskilt konsesjon. Dette utelukker likevel ikke at det også må gis egen tillatelse til opprettelsen av finansstiftelsen (lovutkastet § 2c-13), blant annet for å sikre at stiftelsen er betryggende organisert og har egnet ledelse. Dette er utgangspunktet for, og en del av, det tilsyn etter finanslovgivningen som Kredittilsynet skal føre med finansstiftelser (lovutkastet § 2d-1 annet ledd), og det gir dessuten konsesjonsmyndigheten adgang til å fastsette særskilte vilkår i den enkelte tillatelse. Tilsvarende blir forholdet ved opprettelse av finansstiftelse etter lovutkastet §§ 2b-2 tredje ledd, 2c-4 og 2c-12 i forbindelse med sammenslåing, deling og overdragelse av virksomhet, samt avvikling som omfattes av reglene i lovutkastet kapittel 2c avsnitt I eller II. Det samme gjelder for øvrig i forhold til ny finansinstitusjon som opprettes i forbindelse med gjennomføringen av slike transaksjoner

I samsvar med dette følger det av lovutkastet § 2c-2 første ledd, § 2c-8 annet ledd og § 2c-13 annet ledd at opprettelsen av en finansstiftelse krever særskilt tillatelse.

Banklovkommisjonen forutsetter at konsesjonsmyndighetens vurdering av om det skal gis tillatelse etter utkastet §§ 2c-2, 2c-8 og 2c-13, til de struktur- og foretaksendringer det gjelder, vil knytte seg til det samlede opplegg for transaksjonen i det enkelte tilfellet. Av lovutkastet §§ 2c-3 annet og tredje ledd, 2c-8 første ledd og 2c-17 annet ledd følger at generalforsamlingens vedtak skal baseres på en samlet plan for struktur- og foretaksendringene, og at utkast til stiftelsesdokument og vedtekter for finansstiftelse som skal opprettes, skal følge som vedlegg (lovutkastet §§ 2c-3 fjerde ledd, 2c-8 første ledd og 2c-17 annet ledd annet punktum). Dette vil gjøre det mulig for konsesjonsmyndigheten samtidig å foreta en særskilt vurdering av spørsmål som for eksempel gjelder organisering og ledelse, samt vedtekter for finansstiftelsen, og å knytte særlige vilkår til tillatelsen for finansstiftelsen.

Lovutkastet § 2d-1 annet ledd svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 første og annet ledd.

9.3 Organisering av finansstiftelsen

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 annet og tredje ledd inneholder krav til innholdet i en finansstiftelses vedtekter, samt krav om at vedtektene skal være godkjent av Kredittilsynet. Disse bestemmelsene er videreført i lovutkastet § 2d-2. Vedtektene må utformes i samsvar med krav som følger av reglene i lovutkastet § 2d-3, blant annet om generalforsamlingens sammensetning.

Lovutkastet § 2d-3 inneholder for det første bestemmelser som forutsetter at en finansstiftelse har generalforsamling, styre og revisor. Dernest gis det visse retningslinjer for sammensetningen av generalforsamlingen og regler for behandlingen av saker i generalforsamlingen. Enkelte av bestemmelsene viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 femte og sjette ledd.

Lovutkastet § 2d-3 annet ledd tredje punktum gir bestemmelsene om generalforsamlingen i utkastet § 2b-26 tilsvarende anvendelse. Reglene i § 2b-26 omhandler møter, avstemninger og fler­tallskrav i generalforsamlingen, samt flertallskrav ved vedtektsendringer. Det følger av bemerkningene foran avsnitt 6.3.17 at vedtektene kan inneholde stemmerettsbegrensninger, jf. allmennaksjeloven § 5-17 tredje ledd.

Av § 2b-26 fjerde ledd fremgår som en hovedregel at vedtak om vedtektsendring krever tilslutning fra minst to tredeler av de avgitte stemmer, men bestemmelsen åpner for at det kan fastsettes strengere flertallskrav i vedtektene for den enkelte stiftelse. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 fjerde ledd annet punktum har her en noe annen regel. Der er det fastsatt at vedtektsendring i sparebankstiftelser krever tilsutning fra minst to tredeler av alle medlemmer som har rett til å møte i generalforsamlingen. Dette er bakgrunnen for at Finansdepartementet ved brev av 24. mai 2007 har bedt Banklovkommisjonen om å vurdere et forslag fra Sparebankstiftelsen DnB NOR om oppmykning av denne bestemmelsen.

Etter DnB NORs oppfatning tilsier praktiske hensyn at § 2-22 fjerde ledd uttrykkelig begrenses til endring av stiftelsens formålsbestemmelse. Forslaget forutsetter for øvrig flere endringer i loven § 2-23 tredje ledd første, annet og tredje punktum for å unngå at begrensningen får konsekvenser for flertallskravet i disse bestemmelsene. Banklovkommisjonen antar at det spørsmål som er reist av DnB NOR kan løses på to ulike måter. Ett alternativ er at regelen i § 2-22 fjerde ledd oppstilles som et særskilt flertallskrav for vedtektsendringer i sparebankstiftelser, men at det likevel åpnes for at bestemmelsen kan fravikes i vedtektene ved en bestemmelse om at vedtektsendring krever tilslutning fra minst to tredeler av avgitte stemmer, det vil si en regel tilsvarende hovedregelen i lovutkastet § 2b-26 fjerde ledd. Det annet alternativ er at man opphever bestemmelsen i § 2-22 fjerde ledd slik at hovedregelen i § 2b-26 fjerde ledd gjelder direkte, jf. utkastet § 2d-3 annet ledd. Dette vil innebære at det i vedtektene for en sparebankstiftelse – dersom det er ønskelig – kan fastsettes et strengere flertallskrav for vedtektsendring, herunder en regel lik bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 fjerde ledd annet punktum. Dette vil gi de ulike sparebankstiftelser valgfrihet, og vil dessuten være den lovtekniske enkleste løsningen. Ut fra dette går Banklovkommisjonen derfor inn for det annet alternativ, se lovutkastet § 2d-7 tredje ledd.

Lovutkastet § 2d-3 tredje ledd innholder et krav om at finans- og sparebankstiftelser skal ha eget styre valgt av generalforsamlingen i samsvar med de grupper som etter vedtektene er representert i generalforsamlingen, jf. § 2d-3 første ledd. Stiftelsen kan tilsette daglig leder. Styrets og daglig leders kompetanse er regulert ved en henvisning til de alminnelige regler i allmennaksjeloven §§ 6-27 til 6-34.

9.4 Forholdet mellom finansinstitu­sjonen og finansstiftelsen

I finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 syvende ledd, jf. fjerde ledd tredje punktum, er det fastsatt at en ansatt eller tillitsvalgt i stiftelsen ikke kan være ansatt eller tillitsvalgt i den omdannede finansinstitusjonen eller et annet selskap i samme konsern som den omdannede institusjonen. Det fremgår av Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 18 at formålet med denne regelen er å sikre «at stiftelsen forvalter sitt eierskap [i institusjonen] uavhengig av den bank eller det morselskap stiftelsen har eierandel i». Det vises til at den eide institusjonen i visse tilfeller vil kunne ha interesser som ikke nødvendigvis samsvarer med stiftelsens formål. Ingen medlemmer av stiftelsens generalforsamling skal derfor kunne være personer med tilknytning til den omdannende institusjonen eller selskap i samme konsern.

Som påpekt i Rammevilkårutvalgets utredning side 39-40, innebærer imidlertid denne bestemmelsen i realiteten også et forbud mot at medlem av generalforsamlingen eller styret i finansstiftelsen kan være styremedlem eller medlem av generalforsamlingen eller styret i den omdannede finansinstitusjonen eller i selskap i samme konsern. Rammevilkårutvalget fremhever (side 40) betydningen av at finansstiftelsen som aksjeeier i den omdannende institusjonen bør kunne «utøve aktiv eierinnflytelse», og foreslår at stiftelsen som eier bør ha rett til å være representert i institusjonens styre eller andre organer hvor eierne kan være representert direkte eller indirekte. Utvalget foreslår derfor et tillegg til § 2-22 syvende ledd som åpner for at ansatte og tillitsvalgte i stiftelsen kan være medlem av styre, generalforsamling og andre organer hvor aksjeeiere ellers kan være representert.

Banklovkommisjonen legger til grunn at dette er bakgrunnen for at Finansdepartementet i brev av 20. juni 2008 har bedt Banklovkommisjonen å vurdere om en sparebankstiftelse i tilfelle skal kunne utøve sin innflytelse i sparebanken (herunder den omdannede banken) via dennes styre eller generalforsamling.

Banklovkommisjonen mener – i samsvar med Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 18 – at det er viktig at en finansstiftelses styrende organer og ledelse sikres uavhengighet i forhold til den finansinstitusjon som har opprettet stiftelsen, og at lovens regel derfor fortsatt bør sette forbud mot at ansatt eller tillitsvalgt i institusjonen kan være ansatt eller tillitsvalgt i stiftelsen ( lovutkastet § 2d-3 fjerde ledd første punktum ). Banklovkommisjonen er imidlertid også enig med Rammevilkårutvalget i at det er et helt annet spørsmål om ansatt eller tillitsvalgt i finansstiftelsen skal kunne være med i de styrende organer i finansinstitusjonen, og at dette spørsmål må vurderes ut fra stiftelsens behov for å kunne utøve eierinnflytelse som aksjeeier i institusjonen. Utgangspunktet må være at loven ikke bør frata stiftelsen muligheten til å utøve aktiv eierinnflytelse.

For det første mener Banklovkommisjonen at finansstiftelsen i samsvar med omfanget av sin eierandel må ha adgang til å foreslå og å få valgt person(er) som skal representere stiftelsen i finansinstitusjonens generalforsamling, styret eller andre organer ( lovutkastet § 2d-3 fjerde ledd annet punktum ). Formelt stenger loven § 2-22 syvende ledd heller ikke for en slik løsning, men bestemmelsen innebærer at stiftelsen i tilfelle må la seg representere ved person(er) som ikke har tilknytning til stiftelsen.

For det annet mener Banklovkommisjonen også at praktiske hensyn tilsier at finansstiftelsen må kunne være representert i finansinstitusjonen ved person(er) som deltar i ledelsen eller de styrende organer i stiftelsen. Det er derfor også behov for et slikt unntak fra det forbud mot slik representasjon som nå følger av loven § 2-22 syvende ledd. Banklovkommisjonen mener imidlertid at hensynet til både finansstiftelsens og finansinstitusjonens gjensidige uavhengighet tilsier at det settes en grense for hvor stor del av medlemmene i finansinstitusjonens styrende organer som kan ha tilknytning til finansstiftelsen som ansatt eller tillitsvalgt i denne. Det foreslås derfor at ansatte og tillitsvalgte i finansstiftelsen ikke skal kunne utgjøre mer enn en tredel av medlemmene i henholdsvis generalforsamlingen eller styret i finansinstitusjonen ( lovutkastet § 2d-3 fjerde ledd tredje punktum ).

9.5 Finansstiftelsens virksomhet

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 første og annet ledd inneholder de alminnelige regler om finansstiftelsers virksomhet. Loven § 2-22 tredje ledd forutsetter at nærmere regler kan fastsettes i vedtektene. Bestemmelsene foreslås med enkelte redaksjonelle endringer videreført i lovutkastet § 2d-4 første og fjerde ledd.

Virksomheten og kapitalforvaltningen i finansstiftelsen må, etter Banklovkommisjonens oppfatning, først og fremst baseres på egenkapitalbevis og aksjer stiftelsen tilføres i forbindelse med opprettelsen, herunder egenkapitalbevis og aksjer som erverves ved bytte av slike egenkapitalbevis og aksjer ved sammenslåing og andre foretaksendringer som omfatter den finansinstitusjon som opprettet stiftelsen. For øvrig bør stiftelsen kunne forvalte sin kapital i samsvar med alminnelige krav til forsvarlig kapitalforvaltning, og en antar at dette prinsippet bør komme klart til uttrykk i lovutkastet.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 tredje ledd forutsetter at vedtektene for finansstiftelser skal inneholde bestemmelser om anvendelse av årets overskudd og underskudd. Underskudd vil i tilfelle måtte belastes finansstiftelsens egne midler. Når det gjelder overskudd, foreslås det at bestemmelsene i lovutkastet § 2b-27 om disponering av overskudd i institusjon som ikke har eierandelskapital, gis tilsvarende anvendelse ( lovutkastet § 2d-4 annet ledd ). De fleste finansstiftelser atskiller seg fra andre finansinstitusjoner ved at deres virksomhet ikke er av en slik art at det foreligger et særlig behov for å sikre oppbygging av ytterligere kapital i stiftelsen. I hvilken utstrekning dette skal skje, bør det vanligvis være opp til generalforsamlingen i den enkelte stiftelse å avgjøre. Det bør således være opp til generalforsamlingen å fastsette hvor stor del av årets overskudd som skal kunne disponeres som utbyttemidler ved gaver og andre disposisjoner til allmennyttige formål i samsvar med vedtektenes bestemmelser. Banklovkommisjonen viser til at lovutkastet § 2b-27 åpner for at vedtektenes bestemmelser kan utformes noe forskjellig alt etter om finansstiftelsen er opprettet av gjensidig forsikringsselskap, kredittforening eller sparebank, og dessuten kan tilpasses den virksomhet den enkelte institusjon tidligere har drevet.

Har en finansstiftelse utstedt egenkapitalbevis, følger det av lovutkastet § 2d-4 fjerde ledd at reglene om overskudd og underskudd i utkastet §§ 2b-18 og 2b-20 skal komme til anvendelse.

I lovutkastet § 2d-4 tredje ledd foreslår Banklovkommisjonen at det tas inn nye regler om nedskrivning av finansstiftelsens vedtektsfestede grunnfondskapital (i finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 tredje ledd betegnet som «grunnkapital»). Reglene bygger på prinsippene i utkastet § 2b-22, og angir at det beløp nedsettelsen gjelder, kan benyttes til å dekke underskudd eller til utdeling av utbyttemidler i samsvar med bestemmelsene i vedtektene. En antar at det i samsvar med stiftelsens formål vil kunne være aktuelt for stiftelsen å kunne ha utbyttemidler til disposisjon selv om årlige overskudd i noen tid har ligget på et lavt nivå.

Bestemmelsen om finansstiftelsens adgang til å utstede egenkapitalbevis i finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 annet ledd er videreført i lovutkastet § 2d-4 fjerde ledd. Reglene om egenkapitalbevis i lovutkastet §§ 2b-2, 2b-3 og 2b-7 til 2b-23 kommer i så fall tilsvarende til anvendelse.

9.6 Avvikling og sammenslåing

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 inneholder meget detaljerte regler om avvikling og sammenslåing av finansstiftelser. Reglene er utformet med henblikk på tilfelle av omdanning av finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Banklovkommisjonen viser til at finansstiftelser vil ha et vesentlig videre virkefelt innenfor rammen av lovutkastet (foran avsnitt 9.1.l), og mener at det neppe er behov for eller hensiktmessig å lovfeste så vidt detaljerte regler. Det er derfor bare hovedreglene i loven § 2-24 første og annet ledd som foreslås videreført i lovutkastet § 2d-5 første og annet ledd.

Det fremgår av lovutkastet § 2d-1 annet ledd at finansstiftelser skal være undergitt tilsyn av Kredittilsynet. Tilsynet vil være basert på regelverket i finanslovgivningen. For sparebankstiftelser gjør finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 sjette ledd her et unntak. Det er der bestemt at reglene om omdanning i loven §§ 2-18 til 2-24 ikke gjelder for en stiftelse som er opprettet ved omdanning av sparebank hvis stiftelsen eier mindre enn 10 prosent av aksjene i den omdannede banken eller morselskapet til banken. I Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) side 23 viser Finansdepartementet til at virkningen av å falle inn under særreglene i finansieringsvirksomhetsloven bør opphøre når stiftelsen ikke lenger har en innflytelse i den omdannede institusjonen som overstiger et visst nivå, og uttaler at en stiftelse som eier under 10 prosent av aksjene ikke lenger skal reguleres av finansieringsvirksomhetsloven. Virkningen av dette vil være at stiftelsen deretter er undergitt de alminnelige regler om stiftelser i stiftelsesloven og undergitt tilsyn av Stiftelsestilsynet.

Banklovkommisjonen er enig i dette prinsippet, men mener at det samme må gjelde i forhold til finansstiftelser opprettet ved omdanning av gjensidig forsikringsselskap eller kredittforening. Av hensyn til behovet for kontinuerlig tilsyn og for at det til enhver tid skal være klart hvilken etat som har tilsynsansvaret, foreslår Banklovkommisjonen, for det første, at Kredittilsynet skal konstatere ved eget vedtak at vilkårene for tilsyn etter finanslovgivningen ikke lenger er til stede. For det annet mener Banklovkommisjonen at det – avhengig av eierforholdene i den omdannede institusjonen – ikke alltid er slik at en eierandel på mindre enn 10 prosent vil gi beskjeden eierinnflytelse i institusjonen. Et ytterligere vilkår bør derfor være at Kredittilsynet finner at størrelsen av stiftelsens eierandel ikke vil gi grunnlag for slik innflytelse i institusjonen at det er behov for – ut fra de hensyn finanslovgivningen skal ivareta – at stiftelsen fortsatt er undergitt tilsyn av Kredittilsynet. Det vises til lovutkastet § 2d-5 tredje ledd. Dessuten vises det til den særlige regel for sparebankstiftelser som er foreslått i lovutkastet § 2d-9 annet ledd.

Som nevnt foran avsnitt 9.1.1, vil en finanstiftelse også kunne ha en eierandel i form av egenkapitalbevis som kan gi grunnlag for tilsvarende eierinnflytelse. Bestemmelsen i lovutkastet § 2d-5 tredje ledd bør i så fall gjelde tilsvarende. Minstekravet til størrelsen av eierandel bør ligge på samme nivå. For å kunne tilsvare en eierandel på 10 prosent av aksjekapitalen, må en eierandel i egenkapitalbevis utgjøre en tidel av summen av institusjonens grunnfondskapital og eierandelskapital.

9.7 Særlige regler for sparebank­stiftelser

9.7.1 Generelt om sparebankstiftelser

En finansstiftelse vil være en sparebankstiftelse dersom den er etablert ved konvertering av grunnfondskapital i en sparebank (lovutkastet § 2b-2), ved sammenslåing eller annen foretaksendring som omfatter sparebank (lovutkastet § 2c-4), ved avvikling av en sparebank (lovutkastet § 2c-12) eller ved omdanning av en sparebank (lovutkastet § 2c-17), se lovutkastet § 2d-7 første ledd. De alminnelige regler om finansstiftelser gjelder også for sparebankstiftelser for så vidt annet ikke er fastsatt i de særlige reglene for sparebankstiftelser i lovutkastet §§ 2d-7 til 2d-9, se lovutkastet § 2d-6 annet ledd. Det er foran avsnitt 9.1.2 redegjort for dette forhold og valget av systematikk i lovutkastet kapittel 2d.

Utgangspunktet ved utformingen av de særlige reglene om sparebankstiftelser i utkastet kapittel 2d avsnitt II, har vært de bestemmelser om sparebankstiftelser som kom inn i regelverket i finansieringsvirksomhetsloven i 2002 (foran avsnitt 7.1.2), særlig finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-19 syvende ledd, 2-22 fjerde ledd og 2-23 tredje ledd. Enkelte av disse bestemmelsene er imidlertid allerede lagt til grunn for bestemmelser i kapittel 2d avsnitt I som inneholder de alminnelige regler om finansstiftelser, og inngår derfor ikke i avsnitt II.

En sparebankstiftelse skal, etter lovutkastet § 2d-6 annet ledd, benytte ordet «sparebankstiftelse» i sitt foretaksnavn. Forslaget bygger på et forslag i Rammevilkårutvalgets utredning side 38. Rett og plikt til å benytte et slikt foretaksnavn opphører når sparebankstiftelsen ikke lenger skal være undergitt tilsyn av Kredittilsynet etter finanslovgivningen, se lovutkastet § 2d-9 annet ledd. Dette er det også redegjort for foran avsnitt 8.4.5.

9.7.2 Vedtekter. Generalforsamling

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-22 fjerde ledd inneholder en del særlige krav til innholdet av vedtektene for sparebankstiftelser. Disse bestemmelsene er i hovedsak videreført i lovutkastet § 2d-7.

Utkastet § 2d-7 første ledd svarer til loven § 2-19 syvende ledd. Det er imidlertid presisert at prinsippet om et langsiktig og stabilt formål med eierskapet skal gjelde også i forhold til eierandeler i annen bank ervervet av stiftelsen i forbindelse med sammenslåing av den sparebank som opprettet stiftelsen, og en annen bank. Det vises til lovutkastet § 2c-4 annet ledd og foran avsnitt 7.2.3 punkt 4).

Utkastet § 2d-7 annet ledd om generalforsamlingens sammensetning bygger på loven § 2-22 fjerde ledd fjerde punktum, men det er presisert at det er tilknytningen til den enkelte sparebankstiftelses virksomhet som det skal legges vekt på ved sammensetningen av generalforsamlingen. Bestemmelsen i loven § 2-22 fjerde ledd femte punktum om kundevalgte representanter er ikke videreført som generell regel. I den utstrekning dette vil være en hensiktmessig fremgangsmåte ved valg av medlemmer av generalforsamlingen, vil en slik ordning kunne fastsettes i stiftelsens vedtekter.

Bestemmelsen i utkastet § 2d-7 tredje ledd er ny. Bestemmelsen bygger blant annet på bestemmelsene i loven § 2-22 fjerde ledd første og annet punktum, men Banklovkommisjonen mener at det er behov for mer utførlige regler om møter, saksbehandling og vedtak i generalforsamlingen som er stiftelsens høyeste organ. En foreslår derfor at de alminnelige bestemmelsene om generalforsamlingen i lovutkastet § 2b-26 gis tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at en således har forlatt prinsippet om at vedtektsendring krever tilslutning fra minst to tredeler av de personer som har rett til å møte i generalforsamlingen, se foran avsnitt 9.3 hvor det er redegjort nærmere for dette. Utkastet § 2d-7 tredje ledd annet punktum dekkes i og for seg av henvisningen til bestemmelsene i utkastet § 2b-26, men er tatt med for å unngå misforståelser.

For ordens skyld nevnes at bestemmelsene i loven § 2-22 fjerde ledd tredje punktum og femte til syvende ledd er omfattet av bestemmelser i lovutkastet § 2d-3 annet til fjerde ledd.

9.7.3 Sparebankstiftelsers virksomhet

Banklovkommisjonen viser til at de alminnelige regler om finansstiftelser i lovutkastet § 2d-4 også er ment å gjelde for sparebankstiftelsers virksomhet. Det er likevel behov for enkelte særlige bestemmelser, først og fremst for å videreføre bestemmelser inntatt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 tredje ledd.

Lovutkastet § 2d-8 første ledd tilsvarer loven § 2-23 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

Lovutkastet § 2d-8 annet ledd gjelder salg av egenkapitalbevis eller aksjer tilført sparebankstiftelsen i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen, jf. utkastet §§ 2d-4 første ledd og 2d-7 første ledd. Forslaget tilsvarer loven § 2-23 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen presiserer at midler mottatt som vederlag kan disponeres som utbyttemidler etter at grunnfondskapitalen er nedsatt etter reglene i utkastet § 2d-4 tredje ledd. For ordens skyld nevnes at bestemmelsen i § 2-23 tredje ledd annet punktum er tatt inn i lovutkastet § 2c-15 tredje ledd annet punktum som gir generelle regler om morselskapet til den omdannede institusjonen.

Lovutkastet § 2d-8 tredje ledd gjelder sparebankstiftelsens disponering av overskudd. Bestemmelsen tilsvarer den alminnelige regel om overskudd i utkastet § 2d-4 annet ledd, se herom foran avsnitt 9.5. Det er presisert i samsvar med et forslag i Rammevilkårutvalgets utredning side 38 at det skal legges vekt på at utbyttemidler som disponeres til allmennyttige formål skal fremme utviklingen i områder hvor den kapital som er tilført stiftelsen ved opprettelsen, er opparbeidet. Har stiftelsen selv utstedt egenkapitalbevis, gjelder imidlertid disse reglene bare den del av utbyttemidlene som tilordnes stiftelsens grunnfondskapital etter reglene i utkastet § 2b-18, se foran avsnitt 6.3.9.

Bestemmelsene om overskudd i utkastet § 2d-8 tredje ledd avviker fra reglene om disponering av overskudd i finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 tredje ledd fjerde punktum som gir begrensningene i sparebankloven § 28 tilsvarende anvendelse. Som det fremgår foran avsnittene 6.3.9.5 og 6.3.18, fremmer Banklovkommisjonen forslag om at denne bestemmelsen blir opphevet og erstattet av reglene i lovutkastet §§ 2b-18 og 2b-27. Videre fremgår det foran avsnitt 9.5, at den alminnelige regel om disponeringen av overskudd i finansstiftelser bør ta utgangspunkt i den nye ordningen for sparebanker. De fleste finansstiftelser atskiller seg fra andre finansinstitusjoner ved at deres virksomhet ikke er av en slik art at det foreligger et særlig behov for å sikre oppbygging av ytterligere kapital i stiftelsen. I hvilken utstrekning det skal skje, bør det vanligvis være opp til generalforsamlingen i den enkelte stiftelse å avgjøre.

9.7.4 Sammenslåing, avvikling mv.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-24 gir utførlige regler om sammenslåing og avvikling av sparebankstiftelser og andre finansstiftelser. Dette er omtalt foran avsnitt 9.6. Det fremgår der at disse bestemmelsene foreslås forenklet og erstattet av bestemmelsene i lovutkastet § 2d-5 som bygger på hovedreglene i loven § 2-24. I samsvar med dette foreslås det i lovutkastet § 2d-9 første ledd at bestemmelsene i § 2d-5 første og annet ledd skal gjelde tilsvarende.

Som nevnt foran avsnitt 9.7.1,vil en sparebankstiftelse normalt gå over til å bli (omdannet til) en vanlig stiftelse etter stiftelsesloven hvis stiftelsens eierandel blir mindre enn en tidel av aksjekapitalen eller av summen av grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen i institusjonen. Dette vil blant annet innebære at stiftelsen ikke lenger kan benytte ordet «sparebankstiftelse» i sitt foretaksnavn. I Rammevilkårutvalgets utredning side 39-41 foreslås at kravet om 10 prosent eierandel skal kunne oppfylles i felleskap av flere stiftelser med eierandeler i institusjonen dersom stiftelsene har et vedtektsfestet samarbeid. I så fall skjer det en konsolidering av stiftelsenes eierandeler. Banklovkommisjonen ser ingen betenkelighet ved å legge en slik regel til grunn ved anvendelsen av bestemmelsene i lovutkastet § 2d-5 tredje ledd, og utkastet § 2d-9 annet ledd er utformet i samsvar med forslaget. Det vises til at det kan tenkes tilfelle hvor bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse ved strukturendringer basert blant annet på Hallingdalmodellen.

10 Administrative og økonomiske konsekvenser

10.1 Innledning

I Utredning nr. 22 Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv. legger Banklovkommisjonen frem utkast til ny lovgivning som først og fremst skal gjelde for sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, det vil si gjensidige forsikringsselskaper og samvirkeforetak av låntakere (kredittforeninger). Lovutkastet faller i tre deler som foreslås inntatt i nye kapitler 2b til 2d i finansieringsvirksomhetsloven.

Den første delen (utkastet kapittel 2b) omfatter hovedregler om de ulike kapitalformer i finansinstitusjoner, og utkast til et modernisert regelverk om egenkapitalbevis utstedt av sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Dette regelverket skal erstatte forskrift av 7. februar 2001 nr. 108 om grunnfondsbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper.

Det fremlegges samtidig i utkastet kapittel 2c forslag til ny lovgivning om struktur- og foretaksendringer i finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, det vil si transaksjoner som gjelder sammenslåing, deling, virksomhetsoverdragelse, avvikling og omdanning av slike institusjoner. Denne del av lovutkastet skal erstatte reglene om omdanning i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24, men omhandler for øvrig først og fremst selskapsrettslige spørsmål som ikke er regulert i gjeldende finanslovgivning.

Den tredje delen (utkastet kapittel 2d) omfatter forslag til ny lovgivning om finans- og sparebankstiftelser som opprettes i forbindelse med slike struktur- og foretaksendringer, og som skal være eier av egenkapitalbevis og i tilfelle aksjer som utstedes som ledd i slike transaksjoner. Finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-24 inneholder en del regler om stiftelser som opprettes ved omdanning til institusjon i aksjeselskaps form, men utover dette inneholder gjeldende lovgivning ikke bestemmelser om finans- og sparebankstiftelser.

Formålet med utkastet til ny lovgivning om egenkapitalbevis er å gi finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form tilgang til et egenkapitalinstrument som markedsmessig i hovedsak kan sidestilles med aksjer. Dette er et regelverk som – på samme måte som grunnfondsbevisforskriften – skal gjelde for sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Også de øvrige deler av lovutkastet er utformet som et regelverk om struktur- og foretaksendringer som i hovedsak skal være felles for disse tre typer av finansinstitusjoner, og som skal avklare rettstilstanden på en rekke viktige områder som hittil ikke har vært gjenstand for lovregulering. Formålet med denne del av lovutkastet er først og fremst å legge til rette for struktur- og foretaksendringer innenfor sparebanksektoren, men i hovedsak oppstår tilsvarende spørsmål også i forhold til de to andre typer av institusjoner. Ved utformingen av lovutkastet har det bare på enkelte punkter vært behov for å ta hensyn til særlige forhold innenfor sparebanksektoren.

10.2 Administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige

Det er først og fremst utkastet til nye kapitler 2c og 2d om struktur- og foretaksendringer og finans- og sparebankstiftelser som vil kunne være av betydning i forhold til konsesjons- og tilsynsmyndighetene på finansområdet. De typer av transaksjoner det her gjelder, krever imidlertid allerede etter gjeldende lovgivning vanlig konsesjonsbehandling og de involverte institusjoner er undergitt alminnelig tilsyn av Kredittilsynet. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil den lovgivning det fremmes forslag om, i seg selv ikke medføre en økt mengde av enkeltsaker eller annet merarbeid for det offentlige.

Den lovgivning om kapitalforhold og egenkapitalbevis det fremmes forslag om i utkastet kapittel 2b, vil først og fremst være av betydning for de berørte finansinstitusjoner. Det nye regelverket om egenkapitalbevis antas ikke å medføre arbeidsoppgaver for det offentlige som atskiller seg vesentlig fra de som allerede er knyttet til forvaltningen av forskriften om grunnfondsbevis.

Generelt sett må det antas at det vil være en fordel også for det offentlige at vesentlige deler av tilsynsarbeidet med finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, vil kunne utføres på grunnlag av et modernisert og redaksjonelt gjennomarbeidet regelverk.

10.3 Administrative og økonomiske konsekvenser for det private

Lovutkastet vil på de områder dette omhandler, innebære at sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, vil kunne forholde seg til et modernisert og redaksjonelt gjennomarbeidet regelverk som avklarer retts­tilstanden på områder av til dels vesentlig betydning for deres virksomhet. Generelt sett vil det være en fordel for disse typer av institusjoner at det etableres et modernisert regelverk som vil gi et sikrere grunnlag for bruk av et egenkapitalinstrument som langt på vei kan markedsmessig sidestilles med aksjer. Videre vil det lovutkastet som fremlegges, åpne for eller legge forholdene bedre til rette for struktur- og foretaksendringer for sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, uten først å måtte gå til omdanning til institusjon i aksjeselskaps form. Den fleksibilitet som er bygget inn i lovutkastets ulike deler, vil i stor grad gjøre det mulig for den enkelte finansinstitusjon – alt etter sin størrelse og sin virksomhets egenart – å tilpasse den struktur- eller foretaksendring det gjelder til sine behov og ønskemål.

Banklovkommisjonen kan ikke se at lovutkastet vil ha negative administrative eller økonomiske konsekvenser av noen betydning for sparebanker eller andre institusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form.