1 Kommunikasjonskontroll og betydning for etterforskning, personvern og rettssikkerhet: En studie av erfaringene med bruk av metoden

Av forsker Gunnar Thomassen og professor dr. juris Tor-Geir Myhrer Politihøgskolen, Oslo 2009

1.1 Innledning

Tema for denne rapporten er politiets bruk av kommunikasjonskontroll og betydningen denne metoden har for etterforskning, personvern og rettssikkerhet. På slutten av nittitallet ble det vedtatt en rekke endringer i straffeprosessloven som bl.a. ga økt adgang til bruk av kommunikasjonskontroll, samt åpnet for ransaking, beslag og utleveringspålegg uten at mistenkte blir underrettet om dette. Formålet med disse endringene var primært å effektivisere etterforskningen av alvorlig og organisert kriminalitet. Det ble bl.a. antatt at økt bruk av telefonavlytting ville føre til at flere straffesaker ble oppklart og at flere skyldige ble dømt (se Ot.prp. nr. 64 (1998–99). Samtidig erkjente man at slike metoder reiser en del spørsmål knyttet til rettsikkerhet og til personvern. Det ble derfor lagt inn som en forutsetning for lovendring at metodene skulle evalueres eller «etterkontrolleres» etter et visst antall år.

Som en følge av dette ble det 15.02.08 oppnevnt et utvalg som skal «etterkontrollere lovgivningen om de inngripende etterforskningsmetodene» (se pressemelding fra Justisdepartementet 1 ), dvs. å undersøke om etterforskningsmetodene har den betydningen for etterforskningen av alvorlige straffesaker som ble forutsatt i proposisjonen, og om hensynet til personvern og rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt. Utvalget innså snart behovet for å innhente forskningsbistand for å kunne si noe mer «presist og vitenskapelig» om disse spørsmålene, og et antall forskningsinstitusjoner ble invitert til å sende inn en prosjektskisse for en studie som kunne fremskaffe generaliserbar kunnskap om temaet.

Ettersom saksdokumenter ikke er tilgjengelig, samt at det i liten grad har blitt registrert opplysninger i politiet med tanke på evaluering, har vi måttet anvende alternative kilder og metoder for å fremskaffe informasjon om betydningen av kommunikasjonskontroll. I dette tilfellet besluttet vi å utarbeide et spørreskjema rettet mot personer innenfor justissektoren som gjennom sitt virke har hatt erfaring med saker der kommunikasjonskontroll har blitt benyttet. Et spørreskjema bestående av 58 spørsmål, hvorav 36 er lukkede og 22 er åpne, ble deretter utarbeidet i samarbeid med Metodekontrollutvalget. Målet med spørreundersøkelsen var/er å belyse betydningen av kommunikasjonskontroll som metode for å fremme etterforskning, oppklaring og pådømmelse, og i hvilken grad personvern og rettssikkerhet berøres og ivaretas. E-postinvitasjon med link til spørreskjema (Questback) ble med få unntak sendt ut til alle politijurister, statsadvokater, dommere og advokater i Norge, dvs. totalt 1800 personer. Etter fjorten dager og tre purringer hadde 736 personer svart på undersøkelsen, dvs. en svarprosent på ca. 41 %. Svarprosenten er omtrent den samme innenfor alle respondentgrupper.

Før vi går nærmere inn på funnene fra undersøkelsen er det imidlertid hensiktsmessig å gjøre rede for hva som allerede eksisterer av kunnskap på området, både nasjonalt og internasjonalt. Det vil også bli gjort nærmere rede for innsamlingen av data, og evt. styrker og svakheter ved denne undersøkelsen. Avslutningsvis etter analysen vil vi konkludere og peke på implikasjoner av funnene, herunder også komme nærmere inn på behovet for rutinemessige innsamling av data og løpende evaluering av etterforskningsmetodene i politiet. Det er som vi etter hvert vil komme tilbake til, flere gode grunner til å foreta en slik løpende registrering og evaluering, både i forhold til etterforskningsfaglig kvalitetssikring (effektivitet) og i forhold til kontrollen med politiet (rettssikkerhet).

Som allerede antydet vil vi i denne rapporten avgrense oss til bruken av kommunikasjonskontroll, dvs. «avlytting av telefonsamtaler og kommunikasjon mellom datamaskiner, samt kontroll av trafikkdata (hvem samtaler med hvem, når og hvor?). Dette er etter vår mening en fornuftig avgrensing ettersom kommunikasjonskontroll benyttes langt hyppigere enn andre ekstraordinære metoder. Omfanget av denne type metodebruk gjør også kommunikasjonskontroll godt egnet for en kvantitativ forskningstilnærming. Det er også en metode som anses og ha stor bevis- og etterforskningsmessig verdi i en lang rekke saker (Riksadvokaten, 2006), og i tillegg har mye av den offentlige debatten omkring politiets metoder kretset rundt spørsmålene knyttet til bruk av kommunikasjonskontroll. Disse faktorene samt begrensningene i tid gjorde at vi bestemte oss for å fokusere utelukkende på kommunikasjonskontroll.

1.2 Tidligere forskning og kunnskapsstatus

Et logisk utgangspunkt for en hver undersøkelse er å ta rede på hvilken informasjon eller kunnskap som faktisk foreligger om det fenomenet man studerer. Her er det flere kilder som kan anvendes. Ut fra et forskningsmessig ståsted er det naturlig å starte med og undersøke hvilken forskningsbasert kunnskap som allerede finnes på området både nasjonalt og internasjonalt. Det har i den forbindelse blitt foretatt omfattende søk på internett, deriblant gjennom en rekke forskningsdatabaser, for å identifisere undersøkelser som kunne være relevant i denne sammenhengen. Utbyttet av disse søkene har imidlertid vært nokså magre. Hvis man ser bort fra rent tekniske og juridiske utlegninger om temaet så synes det å være svært få undersøkelser som kan belyse temaet empirisk. Det magre utbyttet tyder på at ekstraordinære etterforskningsmetoder, enten det gjelder kommunikasjonskontroll eller andre metoder, er et tema som i liten grad blir forsket på. I Norge synes det med unntak av en masteroppgave ved Politihøgskolen 2 , ikke å være publisert en eneste empirisk undersøkelse om ekstraordinære metoder, i alle fall ikke som vi har kjennskap til. Internasjonalt er det kun funnet to publiserte undersøkelser som kan sies å berøre temaet direkte.

Det beskjedne tilfanget av forskning på dette området står i skarp kontrast til den øvrige forskningen på politiets virksomhet, deriblant ordinære etterforskningsmetoder som avhør hvor man har hatt et betydelig oppsving de senere årene (se for eksempel Rachlew 1999; Fahsing m.fl. 2004 og Myklebust 2005;). Det virker lite sannsynlig at det beskjedne tilfanget av forskning på dette området kun skyldes manglende interesse for temaet. Utfordringene knyttet til å få tilgang til relevante og gode datakilder er sannsynligvis en vel så viktig årsak. Jeg vil imidlertid komme nærmere tilbake til hvordan man kan bedre tilgangen på relevant informasjon mot slutten av rapporten.

Av de to internasjonale undersøkelsene som ble identifisert omhandler den ene i hovedsak bruk av infiltrasjon (Marx, 1988), mens den andre undersøkelsen omhandler politiets bruk av kommunikasjonskontroll og effekten av denne (Albrecht, Dorsch og Krüpe, 2003). Det er således kun sistnevnte som er direkte relevant for dette prosjektet. Dette er til gjengjeld en svært ambisiøs undersøkelse som både søker å beskrive rettstilstanden og kartlegge betydningen av kommunikasjonskontroll som metode. 3 Data er hentet fra 611 straffesaker, en omfattende spørreskjemaundersøkelse (N=6256) og et antall intervjuer (N=51). Sentralt i undersøkelsen er å måle hvilken nytteverdi kommunikasjonskontroll har i etterforskning og iretteføring. I den forbindelse har de definert tre kategorier; direkte nytte, indirekte nytte og «andre funn» som er operasjonalisert på følgende måte:

• Direkte suksess/nytte (avkreftelse av mistanke, selvinkriminering, inkriminerende utsagn fra tredje person om den straffbare handlingen, utvidelse av mistanke/siktelse og opplysninger om tilholdssted).

• Indirekte suksess/nytte (opplysninger om straffbare handlinger begått av andre, opplysninger om andre straffbare handlinger begått av mistenkte, innledning av etterforskning av andre straffbare handlinger).

• Andre funn som er av nytte (opplysninger vedrørende struktur/oppholdssted til en kriminell gruppe/nettverk, opplysninger om virksomheten og identifisering av personer).

På bakgrunn av denne operasjonalisering av «suksess i etterforskningen» finner de at rundt 60 % av sakene medførte positive resultater. Hvorvidt dette kan karakteriseres som en «suksess» totalt sett avhenger selvfølgelig hvor man står og hvilke forventninger man har i utgangspunktet. Mens tyske justismyndigheter så på dette som en sterk indikator på at kommunikasjonskontroll var en nødvendighet, uttrykte lederen for det tyske datatilsynet bekymring over at det ble anvendt kommunikasjonskontroll i så pass mange saker (40 %) uten at det syntes å tilføre noe substansielt (Schwartz 2004). Når det gjelder videre bruk av informasjon fra kommunikasjonskontroll så synes den i forholdsvis liten grad å bli ført som bevis i straffesaker. I ca. 20 % av straffesakene ble kommunikasjonskontroll anvendt i bevisførselen, og i 85 % av disse sakene igjen ble kommunikasjonskontrollen omtalt i bevisvurderingen til dommeren. Det kan slik sett synes som om den viktigste funksjonen kommunikasjonskontroll som metode har er å drive etterforskningen fremover og på den måten mer indirekte bidra til evt. bevisføring. Når det gjelder type kommunikasjon som avlyttes finner man at nærmere 80 % av kommunikasjonskontrollen er knyttet opp mot mobiltele­foner, mens kun et ubetydelig antall er knyttet opp mot e-post. Man finner ellers ganske store regionale variasjoner i bruken av kommunikasjonskontroll i Tyskland. Disse variasjonene går på tvers av demografiske og politiske forskjeller, noe som tyder på en ulik fortolkning og praksis til tross for konstitusjonelle pålegg om en mest mulig uniform praksis.

Det finnes ellers lite offentlig statistikk ved­rørende bruken av kommunikasjonskontroll i Norge. Den offentlige statistikken på området er stort sett avgrenset til å dokumentere omfanget av kommunikasjonskontroll. I figur 1 er utviklingen i antallet saker og telefoner/kommunikasjonsanlegg avlyttet fra 2000 til og med 2007 rapportert.

I denne perioden har antallet saker stort sett variert mellom 200 og 300 saker i året uten at det har vært noen trend den ene eller annen veien. Derimot synes det å være en trend i retning av flere koblinger per sak. Antall koblinger per sak har økt fra 3,8 i 2002 til 5,7 i 2007.

Det man ellers har av informasjon om kommunikasjonskontroll er summert opp i årlige pressemeldinger fra Riksadvokaten. I pressemelding for 2006 og 2007 går det blant annet frem at alle politidistrikt har benyttet metoden og at antall mistenkte er langt lavere enn antall telefoner som er avlyttet. På bakgrunn av rapporter fra politimestrene anslår Riksadvokaten at kommunikasjonskontrollen har gitt resultater «av stor bevis- og etterforskningsmessig verdi» både i 2006 (i underkant av 60 % av sakene) og i 2007 (mer enn halvparten av sakene). Etter Riksadvokatens oppfatning indikerer resultatet at politiets innsats mot «aktive, godt organiserte kriminelle miljøer» kan karakteriseres som «målrettet og effektiv» og at mulighetene for å bekjempe organisert kriminalitet ville bli «vesentlig forringet» uten adgang til å bruke kommunikasjonskontroll. Det er imidlertid ikke definert nærmere hva som kvalifiserer som informasjons «av stor bevis- og etterforskningsmessig verdi» i pressemeldingen, og heller ikke hvordan politimestrene har samlet inn og rapportert denne informasjonen. Det er derfor vanskelig å ta stilling til Riksadvokatens konklusjoner.

Rapportene fra Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll inneholder også en del statistikk om sakene, men denne er unndratt offentlighet. Her er det bl.a. opplysinger om antall personer som er avlyttet, antall avslag på begjæringer, antall hurtigkoblinger m.m. Dette er opplysninger som bidrar til å belyse rettssikkerhetsmessige og personvernmessige aspekter ved bruk av kommunikasjonskontroll. Det er imidlertid ingen opplysninger her som bidrar til å belyse hva som kommer ut av metoden.

1.3 Mål og metode for datainnsamling

Målet med denne undersøkelsen er å fremskaffe generaliserbar kunnskap om bruken av kommunikasjonskontroll i norsk politi. Nærmere bestemt å kunne si noe om betydningen av kommunikasjonskontroll for etterforskning, oppklaring og pådømmelse, samt i hvilken grad personvern og rettssikkerhet er berørt og ivaretatt. Et naturlig utgangspunkt for en slik undersøkelse ville være å ta utgangspunkt i den skriftlige dokumentasjonen som finnes om bruk av kommunikasjonskontroll, men ettersom vi ikke har hatt tilgang til straffesaksdokumenter eller annen type informasjon som kan belyse problemstillingen, har vi måttet anvende alternative kilder til informasjon.

I dette tilfellet bestemt vi oss for å kartlegge erfaringene til personer innen justissektorene som har erfaring fra saker med kommunikasjonskontroll, og i samråd med utvalget ble det utarbeidet et spørreskjema rettet mot relevante aktører innen justissektoren, dvs. dommere, advokater, politijurister og statsadvokater. I utgangspunktet ønsket vi også å inkludere politietterforskere, men vansker med å få skilt ut og satt sammen e-postliste for denne gruppen gjorde at vi dessverre måtte utelukke denne gruppen fra undersøkelsen i denne omgang. Spørreskjemaet som ble utarbeidet består totalt av 58 spørsmål hvorav 36 er lukkede, dvs. med faste svaralternativ, mens 22 spørsmål er åpne, dvs. at respondentene har anledning til å formulere svarene selv. En fordel med å inkludere disse åpne spørsmålene er at vi da kan få frem nye momenter, nyanser og/eller synspunkter som ikke fanges opp i de faste svarkategoriene. Dette er spesielt nyttig når en skal undersøke et tema som er så lite forsket på.

Tematisk omhandler en stor andel av spørsmålene betydningen av metoden, dvs. hvordan metoden bidrar, direkte eller indirekte, til å fremme etterforskning, oppklaring og bevisføring. I tillegg er det en del spørsmål som fokuserer på personvern og rettssikkerhet. De aller fleste spørsmålene retter seg mot respondentenes personlige erfaring med metoden, men det er også en del spørsmål som gir respondentene anledning til å uttrykke sine personlige synspunkter på bakgrunn av denne erfaring. På denne måten får vi forhåpentligvis både sagt noe om hva som rent faktisk kommer ut av metoden, og hva som evt. kan bidra til å øke effektiviteten og bedre personvernet og rettssikkerheten.

Dette forskningsdesignet har både fordeler og ulemper når det gjelder å belyse problemstillingene i denne rapporten. En av ulempene ved å anvende survey-metoden er at den ikke kan frembringe tilsvarende «objektive» data som en grundig gjennomgang av saksdokumenter formodentlig ville gjort. I stedet er vi henvist til å be respondentene om å anslå på bakgrunn av sin samlede erfaring hva som har kommet ut av kommunikasjonskontrollen i form av styrking av mistanke, fellende bevis osv. Dette er anslag vi ikke har mulighet for å verifisere. Anslagene eller intervallene som er oppgitt er i tillegg nokså brede. Dette er for å sikre en høyest mulig svarprosent blant respondentene som i flere tilfeller er henvist til å huske flere år tilbake i tid. Dette betyr at vi ikke kan si noe helt sikkert eller fullstendig nøyaktig om betydningen av kommunikasjonskontrollen. Det vi kan gi er en indikasjon eller anslag på hva som kommer ut av kommunikasjonskontrollen.

En annen ulempe ved bruk av survey-metoden er at man heller ikke kan utdype og forfølge svar hos respondentene på samme måte som ved en kvalitativ undersøkelse. Dette veies til en viss grad opp ved at vi har relativt mange åpne spørsmål der respondentene får mulighet til å utdype svarene sine ytterligere i fritekst. Som vi etter hvert vil se i analysedelen så har disse data gitt oss mye verdifull informasjon.

Survey-metoden har imidlertid en del fordeler som etter vår mening veier opp for disse svakhetene. Blant annet er det en del informasjon som ville vært vanskelig for ikke å si umulig å innhente gjennom dokumentanalyse. Når en for eksempel skal kartlegge betydningen av kommunikasjonskontroll for etterforskning og oppklaring vil det sannsynligvis bare være de direkte og målbare effektene av kommunikasjonskontroll som er fanget opp og registrert i saksdokumentene. De mer indirekte og diffuse effektene av kommunikasjonskontroll vil ofte ikke være registrert selv om de kanskje har vært helt avgjørende for å bringe etterforskningen fremover og/eller oppklare en sak. Men skal vi gi et reelt bilde av hvilken betydning kommunikasjonskontroll har er det viktig å få inkludert både direkte og indirekte effekter av metoden. Survey-metoden gir etter vår mening bedre mulighet til å fange inn den reelle betydningen av kommunikasjonskontroll enn det dokumentanalyse ville gitt. En kvalitativ tilnærming med færre respondenter kunne også være et alternativ - en slik tilnærming ville nok gitt mer dybde enn survey-metoden - men den ville samtidig være lite egnet til å generalisere resultatet utover de få informantene man har til disposisjon.

En annen fordel ved dette designet er at vi har anledning til å innhente respondentenes synspunkter på kommunikasjonskontroll som metode, for eksempel hva som synes å fungere, evt. ikke fungerer, og hva som kan/bør gjøres for å bedre tilstanden på området. Det er også en åpenbar fordel å kunne ta med ulike aktører innen justissektoren for da får vi belyst problemstillingene ut fra forskjellige perspektiv og ståsted. Alt i alt synes derfor dette forskningsdesignet å være best egnet til å belyse spørsmålene i denne rapporten.

1.4 Utvalget i undersøkelsen

Spørreundersøkelsen ble gjennomført ved hjelp av nettbasert spørreskjema kalt Questback. Etter forespørsel til Riksadvokaten, Dommerforeningen, Advokatforeningen og Politiets data- og materielltjeneste fikk vi oversendt e-postlister for statsadvokater, dommere, advokater og politijurister i Norge, totalt 1800 4 . Deretter ble det sendt ut e-post til disse personene med invitasjon til å delta i spørreundersøkelsene. Etter to uker og to påminnelser hadde 736 personer svart, dvs. at undersøkelsen har en svarprosent på ca. 41 %. Dette må sies å være en tilfredsstillende svarprosent ut fra erfaringer man har fra tidligere spørreundersøkelser i politiet. Svarprosenten er også tilnærmet lik for de ulike respondentgruppene i undersøkelsen, dvs. at fordelingen av advokater, politijurister osv. i datamaterialet er proporsjonal. I tabell 1.1 nedenfor er antallet og fordelingen av respondenter fra hver gruppe rapportert.

Den geografiske spredning blant respondentene synes også å være god. Dommere fra alle lagdømmene er representert. Dommere fra Borgarting utgjør den største andelen (34 %), mens dommere fra Hålogaland utgjør den minste andelen med ca. 9 %. Advokater fra samtlige fylker er representert med andeler som varierer fra 1 % (Nord-Trøndelag og Aust-Agder) til 26 % (Oslo). Samtlige politidistrikt og fem særorgan er representert med andeler som varierer fra 0,4 % (Vest-Finnmark) til 14,6 % (Oslo). Likeså er alle statsadvokatembeter og særorgan representert med andeler som varierer fra 2 % (Møre og Romsdal/Sogn og Fjordane) til 28 % (Oslo).

1.5 Analyse av funn fra spørreunder­søkelsen

I det følgende vil vi presentere og analysere funn fra spørreundersøkelsen som forhåpentligvis kan bidra til å belyse noen av problemstillingene i metodekontrollutvalgets mandat. Ettersom det er ganske mye data tilgjengelig er det hensiktsmessig å dele opp og strukturere fremstillingen, slik at man fanger inn både helhet og nyanser. Vi har derfor valgt å dele tabellene og analysen av disse inn i tre underkategorier eller bolker, nærmere bestemt nytteeffekt, personvern og rettssikkerhet. Det er viktig å understreke at kategoriseringen på ingen måte er absolutte, dvs. at flere av spørsmålene i undersøkelsen nok kan tenkes plassert innenfor flere kategorier. F. eks. vil avlytting av samtaler mellom forsvarer og mistenkt både berøre spørsmål om personvern og rettssikkerhet, men for oversiktens skyld har vi valgt å gjøre det slik.

Den videre presentasjonen består i hovedsak av tabellanalyse, men det vil også bli supplert med mer «kvalitative» data fra de åpne spørsmålene, dvs. spørsmål der respondentene har hatt anledning til å utdype besvarelsene med egne ord. Vil vi ta for oss hvert enkelt spørsmål i undersøkelsen og beskrive og analysere resultatene, før vi til slutt oppsummerer og konkluderer.

1.6 Respondentenes erfaring med kommunikasjonskontroll

Nesten alle respondentene, ca. 96 %, oppgir å ha deltatt i behandlingen av straffesaker i løpet av det siste året (tabell 1.2).

Andelen som oppgir å ha deltatt i straffesaksbehandling er godt over 90 % i alle grupper, men antallet saker de oppgir å ha deltatt i varierer imidlertid ganske mye mellom gruppene. Politijuristene har gjennomgående den største saksporteføljen der ca. 62 % oppgir over 150 saker, mens tilsvarende andel blant statsadvokatene er på 55 %. Blant dommerne oppgir de fleste 10 og 50 saker (43 %) eller 50 og 100 saker (31 %). Blant advokatene oppgir de fleste 10 og 50 saker (49 %) eller under 10 saker (28 %). Med tanke på hvor i straffesakskjeden de forskjellige aktører vanligvis kommer inn og hvilken funksjon de har er det ikke overraskende at størrelsen på saksporteføljen varierer mellom gruppene på denne måten.

453 eller drøyt 62 % av respondentene oppgir å kjenne til at det har blitt benyttet kommunikasjonskontroll i en eller flere av sakene de har vært involvert i (det siste året), men andelen varierer ganske mye mellom aktørene (tabell 1.3).

Mens over 75 % av statsadvokatene har deltatt i saker med kommunikasjonskontroll, er den tilsvarende andelen for politijurister ca. 56 %. For dommere og advokater er det en andel på hhv 67 % og 61 % som kjenner til at kommunikasjonskontroll har blitt benyttet i saker de har behandlet det siste året. Det synes m.a.o. som om relativ mange innen justissektoren har en viss erfaring med denne type saker, noe som igjen burde gi et godt grunnlag for denne spørreundersøkelsen. Det er for øvrig kun respondenter som rapporterer å ha erfaring med saker der det har blitt benyttet kommunikasjonskontroll det siste året (2008) som er tatt med i den videre analysen. I besvarelsene tar de imidlertid utgangspunkt i sin samlede erfaring med metoden også før 2008.

1.7 Kommunikasjonskontroll og nytte­effekt

Spørsmålene knyttet til nytteeffekt i etterforskningen utgjør den mest omfattende delen av spørreundersøkelsen. Det er i alt 32 åpne og lukkede spørsmål i denne delen av undersøkelsen. For oversiktens del, og for å «spisse» analysen har vi delt spørsmålene inn i ytterligere seks underkategorier. Først tar vi for oss den generelle betydningen av kommunikasjonskontroll for etterforskning og oppklaring. Vi går deretter mer spesifikt inn på hva som har kommet ut av metoden både direkte og indirekte, før vi til slutt ser på aktørenes synspunkter på kommunikasjonskontroll som metode.

1.7.1 Generell betydning for etterforskning og oppklaring

Respondentene ble først bedt (på bakgrunn av egen erfaring) om å anslå hvor ofte kommunikasjonskontroll har brakt etterforskningen fremover (tabell 1.4).

En stor andel av respondentene har anslag på mellom 50 % og 75 % eller over, men variasjonen mellom gruppene er ganske store. Både blant statsadvokater og politijurister er det over halvparten som plasserer seg i den høyeste kategorien (over 75 % av sakene). I tillegg er det en betydelig andel som plasserer seg i den nest høyeste kategorien. Dommerne og i særlig grad advokatene har derimot noe mer nøkterne anslag på betydningen av kommunikasjonskontroll, men også her plasserer en relativt stor andel seg i de øvre kategorier. Blant dommerne er det ca. 60 % som plasserer seg i de to øverste kategoriene, mens ca. 46 % av advokatene gjør det samme. Ca. 40 % av advokatene plasserer seg i de nedre kategoriene, dvs. under 50 % av sakene eller lavere, men det er kun noen få (3,2 %) som plasserer seg i kategorien «Ingen av sakene». Andelen som svarer vet ikke er relativt beskjeden med unntak for dommerne der ca. 20 % oppgir dette alternativet.

De nokså ulike anslagene skyldes nok til en viss grad at aktørene har ulike utgangspunkt, både i forhold til hva de søker av informasjon og i kjennskap til hva som har blitt benyttet av informasjon fra kommunikasjonskontrollen i etterforskningen. Kommunikasjonskontroll kan for eksempel gi informasjon som ikke har noen direkte betydning som bevis, men som likevel har vært avgjørende eller svært viktig for å føre saken fremover. Slike mer indirekte effekter av kommunikasjonskontroll vil statsadvokatene, og kanskje i særlig grad politijuristene, ofte ha bedre forutsetninger for å kjenne til enn advokater og dommere. Slik sett er det ikke overraskende at politijurister og statsadvokater har de høyeste anslagene. For øvrig kan man heller ikke utelukke at ulike profesjonsinteresser kan bidra til å påvirke anslagene både blant statsadvokater, politijurister og advokater. De som har mest nytte av metoden i forhold til sine oppgaver (politi og påtale) vil nok gi høyere anslag på nytteeffekt enn de som i mindre grad har nytte av metoden (advokatene). Det er likevel verdt å merke seg at alle aktørene gir relativt høye anslag på nytteeffekten selv om det varierer betydelig hvor høy de her.

Selv om den generelle nytteeffekten av kommunikasjonskontroll synes å være stor i forhold til å bringe etterforskningen fremover, så er ikke det uten videre tilstrekkelig til å forsvare bruken av kommunikasjonskontroll. Lovgiverne har lagt til grunn at kommunikasjonskontroll skal være av vesentlig betydning for å oppklare sakenn, dvs. at man bare skal anvende kommunikasjonskontroll hvis andre mer ordinære metoder ikke er egnet til å belyse saken i tilstrekkelig grad. Respondentene ble derfor bedt om å anslå i hvor mange av sakene kommunikasjonskontroll har vært av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad ville blitt vanskeliggjort (tabell 1.5).

Også her finner man, med unntak av advokatene, at et solid flertall innenfor hver gruppe plasserer seg i de to øverste kategoriene. Blant statsadvokater og politijurister er det hhv ca. 78 % og ca. 71 % som har anslag over 50 %, mens det blant dommerne er ca. 58 %. Advokatene fordeler seg relativt jevnt ut over alle kategorier, men også her er det ca. 37 % i de to øverste kategoriene.

Data tyder på at kommunikasjonskontroll har vært av vesentlig betydning for oppklaring i et klart flertall av sakene der denne metoden har blitt benyttet. Funnet reiser likevel spørsmål om kravet til at kommunikasjonskontroll skal være av vesentlig betydning, i tilstrekkelig grad blir oppfylt. Som det også går frem av tabellen er det et mindretall innenfor hver gruppe som har plassert seg i den aller høyeste kategorien («over 75 % av sakene»). Det er med andre ord et flertall innenfor hver gruppe som rapporterer at kommunikasjonskontroll ikke var av vesentlig betydning i minst 25 % av sakene.

1.7.2 Direkte betydning for etterforskning av mistenkte

I hvilken grad har kommunikasjonskontroll en direkte betydning for etterforskningen og for mistenkte? I denne bolken ble respondentene bedt om å anslå hvor ofte mistanke ble svekket eller falt bort og hvor ofte den ble styrket eller medførte fellende bevis.

Når det gjelder spørsmålet om svekkelse av mistanke synes det å være enighet på tvers av de ulike gruppene at dette skjer relativt sjelden (tabell 1.6).

Innenfor alle gruppene er det kategorien «under 10 % av sakene» som er hyppigst registrert. Dernest er det «ingen av sakene» eller «vet ikke». Unntaket er dommerne der halvparten oppgir «vet ikke». Denne kategorien er for øvrig også ganske stor blant advokatene (ca. 24 %).

På spørsmål om hvor ofte mistanken har falt bort finner man mye av det samme mønsteret, men her er tyngdepunktet skjøvet over på kategorien «ingen av sakene» (tabell 1.7).

Andelen som oppgir «vet ikke» er også noe større her. Det er ellers som forventet at andelen som oppgir «ingen av sakene» vil øke når man går fra det mer diffuse begrepet «svekket» til det mer konkrete «bortfalt».

På spørsmål om hvor ofte de anslår at kommunikasjonskontroll har ledet til opplysninger som er egnet til å styrke mistanken mot mistenkte plasserer derimot et flertall fra hver av gruppene seg i de to høyeste kategoriene (tabell 1.8).

Nok en gang er det statsadvokater (ca. 86 %) og politijurister (ca. 78 %) som gir de gjennomgående høyeste anslag, mens dommere (57 %) og advokater (54 %) har noe lavere anslag. Anslagene tyder på at kommunikasjonskontroll relativt ofte bidrar til å styrke mistanken mot mistenkte.

Når det gjelder spørsmålet om fellende bevis mot mistenkte er det, ikke overraskende, en mindre andel som gir høye anslag, men også her er det relativt mange som rapporterer at fellende bevis forekommer hyppig (tabell 1.9).

Igjen er det statsadvokatene (ca. 64 %) og politijuristene (ca. 60 %) som ligger høyest, mens dommerne (ca. 46 %) og advokatene (ca. 42 %) ligger lavest.

1.7.3 Indirekte betydning for etterforskning av mistenkte

Selv om kommunikasjonskontrollen ikke alltid medfører opplysninger som har umiddelbar betydning for den konkrete mistanken i en sak, så kan det likevel bidra til ytterligere etterforskningsskritt som igjen bidrar til å opplyse saken. På spørsmål om respondentene kjenner til at kommunikasjonskontroll har dannet grunnlag for bruk av andre tvangsmidler som har fått betydning i saken, svarer et flertall i alle grupper ja (tabell 1.10).

Blant statsadvokater og politijurister ligger andelen mellom 85-90 %, mens andelen advokater og dommere som svarer ja ligger mellom 66-70 %.

Blant de som svarer ja på det foregående spørsmålet er det en viss spredning når de bes anslått hvor ofte dette er tilfelle (tabell 1.11).

Blant politijuristene er det ca halvparten som plasserer seg i de to øverste kategoriene, mens ca 20% plassere seg i kategorien «25-50 %». Blant statsadvokatene er det ca. 42 % som plasserer seg i de to øverste kategoriene, mens ca. 27 % plasserer seg i kategorien «20-50 %». Dommerne plassere seg jevnt utover med et visst tyngepunkt mot midten, dvs. kategoriene «25-50 %» (ca. 22 %) og «50-75 % (ca. 17 %). Advokatene har derimot sitt tyngdepunkt mot den nedre delen, dvs. andelen øker jo lavere anslaget er. Ca. 42 % plasserer seg i kategori «25-50 %» eller lavere, mens ca. 15 %, rapporterer «vet ikke». Det synes likevel, totalt sett, å være ganske vanlig at kommunikasjonskontroll danner grunnlag for andre tvangsmidler.

Respondentene ble også bedt om å angi hvilke konkrete etterforskningsskritt det evt. dreide seg om (tabell 1.12).

På en forhåndsdefinert liste over tvangsmidler der respondentene kunne krysse av på flere alternativ, er det ransaking/beslag og pågripelse som synes å være det hyppigst anvendte tvangsmiddel, dernest er det varetektsfengsling etterfulgt av «ny kommunikasjonskontroll mot annen person». En mindre men varierende andel i hver gruppe rapporterer bruk av romavlytting, mens en ennå mindre andel er registrert på kategorien annet. Under denne kategorien nevnes hemmelig ransaking ganske hyppig. Ellers varierer andelen som rapporterer bruk av forskjellige tvangsmidler mellom de ulike aktørene, men rangeringen er den samme når det gjelder hvilke tvangsmidler som er vanligst.

Respondentene fikk også anledning til å utdype svaret sitt i et åpent svarfelt. Relativt få kommer med utdypende kommentarer, men flere av de som svarte påpeker at nye tvangsmidler vel er spesielt aktuell i saker der det er flere involverte som f. eks. narkotikasaker, og at kommunikasjonskontroll slik sett er godt egnet for å kartlegge og «rulle opp» kriminelle nettverk.

1.7.4 Betydning for iretteføring

I hvilken grad anvendes informasjon fra kommunikasjonskontroll i retten? For å kunne si noe mer nøyaktig om det ble respondentene bedt om å anslå hvor ofte informasjon fra kommunikasjonskontroll har vært viktig som bevis i iretteføringen av en straffesak (tabell 1.13).

Her varierer svarene igjen ganske mye mellom de ulike gruppene innen justissektoren. Statsadvokater og politijurister har nok en gang de høyeste anslagene med henholdsvis ca. 54 % og ca. 43 % som er plassert i de to øverste kategoriene. Et ganske betydelig mindretall blant politijuristene plasserer seg imidlertid i de lavere kategorier. Bl.a. anslår drøyt 22 % at kommunikasjonskontroll enten ikke har vært viktig som bevis i noen av sakene eller i under 10 % av sakene. Dommerne synes derimot å fordele seg rimelig likt på hver sin side av skalaens ytterkanter. Mens ca. 30 % plasserer seg i de to øverste kategoriene er det omtrent like mange (ca. 33 %) som anslår at kommunikasjonskontroll har vært viktig som bevis i under 10 % av sakene. Advokatene fordeler seg noe jevnere mellom kategoriene med sine anslag. For­uten ca. 5 % som anslår «ingen av sakene», så varierer andelene på de forskjellige kategoriene fra ca. 12 % til 20 %.

1.7.5 Betydning utover det opprinnelige målet for etterforskningen

Bruk av kommunikasjonskontroll vil også av og til kunne føre til utilsiktede resultater i form av nye mistenkte eller avdekking av andre straffbare forhold. Respondenten ble derfor bedt om å anslå hvor ofte kommunikasjonskontroll har ledet til at saken har blitt utvidet til å inkludere nye mistenkte (tabell 1.14).

Svarene her tyder på at dette langt fra er noe uvanlig fenomen. En relativt stor andel innenfor hver gruppe plasserer seg i de 2-3 øverste kategoriene. Politijuristene og statsadvokatene har også her de høyeste anslagene med henholdsvis ca. 66 % og 49 % som plasserer seg i de to øverste kategoriene. Blant dommerne og advokatene er tilsvarende andel henholdsvis ca. 36 % og 32 %, mens en betydelig andel i hver gruppe har plassert seg i kategorien «25-50 %». Det er også en betydelig andel av dommerne, ca. 26 %, som har krysset «vet ikke».

På spørsmål om de kjenner til om opplysninger fra kommunikasjonskontroll har ledet til etterforskning mot mistenkte for andre straffbare forhold enn de som begrunnet kommunikasjonskontroll, svarer et flertall i alle grupper ja (tabell 1.15).

Unntaket er dommerne der «kun» ca. 38 % svarer ja. Blant advokater, politijurister og statsadvokater er de tilsvarende andelene ca. 58 %, 66 % og 78 %. På spørsmål om hvor ofte dette skjer plasserer imidlertid et solid flertall i alle grupper seg i de nedre kategorier (tabell 1.16).

Det er m.a.o. relativt mange som har erfart det, men i et mindretall av sakene. Det er for øvrig en betydelig andel som svarer «vet ikke», særlig blant dommerne (ca. 48 %).

Et fåtall respondenter har valgt å utdype svaret sitt i åpent svarfelt. En politijurist peker blant annet på at «der det er narkotikaomsetning er det ofte trusler, vold, torpedovirksomhet, hvitvasking, falske identiteter, menneskesmugling, og brudd på våpenloven». Mulighetene for å komme bort i andre straffbare forhold er m.a.o. ganske stor i saker med kommunikasjonskontroll. Det at kommunikasjonskontroll ikke oftere har ledet til etterforskning av andre forhold, skyldes nok til en viss grad at strafferammene for de forhold som avdekkes ofte ikke er tilstrekkelig høy til at opplysninger fra kommunikasjonskontroll kan brukes som bevis.

På spørsmål om de kjenner til at kommunikasjonskontroll har ledet til fellende bevis mot mistenkte for andre straffbare forhold enn det som begrunnet kommunikasjonskontroll er det ikke overraskende en del færre som svarer ja, men også her er det et flertall blant politijurister (52 %) og statsadvokater (69 %) som svarer ja (tabell 1.17).

Blant dommere (29 %) og advokater (44 %) er det mindretall som svarer bekreftende. På spørsmål om hvor ofte dette er tilfelle er det en betydelig andel som svarer «vet ikke», og i den grad de gir et anslag så er det i overveiende grad i de nedre kategorier (tabell 1.18).

Noen få av respondentene har også her valgt å utdype svaret sitt. En politijurist peker på at strafferammen ofte ikke er tilstrekkelig for bruk av kommunikasjonskontroll som bevismiddel, og at antallet nok ville vært betydelig høyere med andre krav til strafferamme.

Respondentene ble også spurt om de kjenner til at opplysninger fra kommunikasjonskontroll har ledet til etterforskning mot tredjemenn for andre straffbare forhold. Fordelingen blant de ulike gruppene når det gjelder svar er i grove trekk den samme som i foregående spørsmål (tabell 1.19).

Anslagene på hvor ofte ligger også her i de nedre kategorier (tabell 1.20).

Til slutt i denne bolken ble respondentene spurt om de kjenner til at kommunikasjonskontroll har utgjort fellende bevis for andre straffbare forhold begått av tredjemenn (tabell 1.21).

Med unntak av statsadvokatene (56 %) er det kun et mindretall som svarer bekreftende. Når det gjelder anslagene på hvor ofte dette har skjedd, så er de gjennomgående lave og en stor andel i hver gruppe svarer «vet ikke» (tabell 1.22).

1.7.6 Synspunkter om kommunikasjonskontroll som metode

I tillegg til spørsmål som kartlegger respondentenes konkrete erfaringer, så ble det også stilt noen spørsmål som gav respondentenes mulighet til å uttrykke sine personlige synspunkter vedrørende metodens egnethet. Det første spørsmålet som ble stilt var om det er noen kriminalitetstyper der det i dag kan anvendes kommunikasjonskontroll under etterforskningen, hvor metoden er spesielt egnet (tabell 1.23).

En betydelig andel av respondentene gir uttrykk for at det er kriminalitetstyper hvor metoden er spesielt egnet. Andelen er spesielt stor blant statsadvokater og politijurister (ca. 86 %), blant dommere (ca. 81 %), men også blant advokatene er det en ganske betydelig andel (ca. 66 %) som svarer bekreftende. På spørsmål om hvilke kriminalitetstyper som er spesielt egnet for kommunikasjonskontroll (åpen svarkategori) nevnes nesten uten unntak narkotikakriminalitet, og dette går igjen blant alle aktører. Ellers nevnes også organisert kriminalitet, menneskehandel, korrupsjon, og seksuelle overgrep, men kun unntaksvis.

Det andre spørsmålet snur problemstillingen og spør om det er noen kriminalitetstyper der det i dag kan anvendes kommunikasjonskontroll under etterforskningen, hvor metoden er spesielt uegnet (tabell 1.24).

Mens statsadvokatene og politijuristene i overveiende grad svarer nei på spørsmålet (henholdsvis ca. 76 % og 64 %), synes advokatene og dommerne å være mer i tvil og svarer i overveiende grad «vet ikke». Kun 7 % av advokatene og dommerne svarer ja på spørsmålet, mens praktisk talt ingen av politijuristene og statsadvokatene (0,7 %) gjør det samme.

Det tredje spørsmålet som ble stilt var om det er noen kriminalitetstyper der det i dag ikke kan anvendes kommunikasjonskontroll under etterforskning, hvor metoden ville være spesielt egnet (tabell 1.25).

Mens en betydelig andel av politijuristene og statsadvokatene (begge ca. 44 %) svarer ja på dette spørsmålet er det kun ca. 5 % av advokatene og dommerne som mener det samme. Det er imidlertid en stor andel uansett gruppe som svarer «vet ikke», fra ca. 39 % blant statsadvokatene til ca. 75 % av dommerne, så her er det åpenbart også en viss usikkerhet. Advokatene har den klart største andelen som svarer nei (38 %). På spørsmål om hvilke kriminalitetstyper som evt. ville være egnet er det ganske mange som nevner grov (organisert) vinningskriminalitet. Ellers nevnes både økonomisk kriminalitet, barneporno, menneskesmugling og hallikvirksomhet.

Til slutt i denne bolken ble respondentene spurt om gjennomføringen av kommunikasjonskontroll i noen saker har vært forbundet med særlige praktiske eller tekniske problemer (tabell 1.26).

De fleste respondentene uansett gruppe svarer enten nei eller «vet ikke». Ca. 40 % av statsadvokatene og politijuristene svarer ja, mens 22 % av advokatene og 6 % av dommerne gjør det samme. De respondentene som svarte ja ble også spurt om de kunne nevne noen av disse problemene. Her er et gjennomgående tema problemene knyttet til tolking av samtaler både under avlytting/etterforskning og senere ved iretteføring. Flere av politijuristene peker også på at metoden er svært ressurskrevende, spesielt i forhold til bemanning. Andre problemer som trekkes frem er tilpasning til ny teknologi, bytte av SIM-kort og lydproblemer. De øvrige aktørene trekker frem problemer som i større grad er knyttet til bruken av kommunikasjonskontrollmaterialet enn selve innsamlingen. Flere av advokatene peker bl.a. på at materialet som de blir forelagt ofte ikke er godt nok tilrettelagt og ofte selektivt. Problemet med et omfattende materiale kombinert med lite tid til gjennomgang trekkes også frem av en del.

1.8 Personvern

Det er totalt 11 spørsmål (både åpne og lukkede) som relaterer seg direkte til temaet personvern i denne undersøkelsen. Analysen av disse spørsmålene er gruppert inn i tre underkategorier.

1.8.1 Avlytting og bruk av samtaler av privat karakter

Respondentene ble først bedt om å anslå hvor mange av samtalene i hver sak som er av privat karakter, dvs. med nærstående familie eller samboer/kjæreste (tabell 1.27).

Et flertall både av dommere (ca. 73 %), politijurister (58 %) og statsadvokater (57 %) oppgir «vet ikke» på dette spørsmålet, mens «kun» ca. 25 % av advokatene gjør det samme. Ser man på anslagene som er gjort så varierer de ganske mye mellom de forskjellige gruppene. Advokatene har gjennom­gående høye anslag – ca. 48 % plassere seg i kategoriene «over 75 %» og «mellom 50 % og 75 %» – mens de øvrige gruppene har adskillig lavere anslag. Ca. 25 % av statsadvokatene plasserer seg i den nest høyeste kategorien, mens politijuristene er konsentrert rundt «mellom 25 % og 50 %» (ca. 14 %) og «mellom 10 % og 25 %» (ca. 13 %). Dommerne fordeler seg ganske jevnt utover alle kategorier med unntak av «ingen av samtalene». Sistnevnte kategori er det veldig få som oppgir uansett gruppe.

Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet så kan nok forskjellen i anslag til en viss grad skyldes ulike utgangspunkt for hvilke informasjon man primært er ute etter og dermed kjenner til. En advokat som «saumfarer» kommunikasjonsmaterialet for å fange opp noe som kan tale til klientens gunst vil kunne ha bedre forutsetning enn de fleste andre til å si noe om hvilke type samtaler som er mest dominerende. Det vil i så fall kunne bidra til å forklare hvorfor så relativt få advokater svarer «vet ikke». Ellers må vi også her ta høyde for at ulike profesjonsinteresser og i hvilken grad en anser kommunikasjonskontroll å være positivt eller negativt for utøvelse av egen profesjon, kan påvirke anslagene til de ulike aktørene.

På spørsmål om hvor ofte avlytting av slike samtaler av privat karakter gir informasjon som er nyttig i etterforskningssammenheng er anslagene gjennomgående ganske lave i alle gruppene (tabell 1.28).

De fleste som gir et anslag plasserer seg i kategoriene «mellom 10 % og 25 %» og «under 10 %». Samtidig er det relativt få som oppgir at ingen av sakene har gitt nyttig informasjon. For øvrig er det også her en betydelig andel som oppgir «vet ikke» på spørsmålet.

Avslutningsvis i denne bolken ble respondentene bedt om å anslå hvor ofte informasjon fra slike samtaler brukes som bevis under iretteføringen (tabell 1.29).

Igjen ser man at andelen «vet ikke» er betydelig, og at den varierer ganske mye mellom gruppene. Fra rundt 30 % blant statsadvokater til ca. 60 % blant dommerne. Ellers er anslagene i de lavere kategorier. «Under 10 %» er den klart største enkeltkategorien hos alle gruppene, men den varierer fra ca. 20 % blant dommerne til ca. 44 % blant statsadvokatene. En mindre andel som varierer fra ca. 5 % (dommerne) til ca. 14 % (statsadvokatene), rapporterer «ingen av sakene».

1.8.2 Avlytting av samtaler med advokater/journalister/personer underlagt yrkesmessig taushetsplikt

Respondentene ble også stilt spørsmål om avlytting av samtaler som ikke er av privat karakter som definert her, men som likevel fremstår som svært sensitiv. Først ble respondentene spurt om de kjenner til at samtaler mellom mistenkte og advokat har blitt avlyttet (tabell 1.30).

Her oppgir en gjennomgående stor, men varierende andel at de kjenner til at slike samtaler har blitt avlyttet. Med unntak av dommerne (ca. 12 %) oppgir en stor andel både blant politijuristene (ca. 47 %), advokatene (ca. 54 %) og statsadvokatene (ca. 70 %) kjennskap til dette. På spørsmål om hvor mange ganger dette har skjedd (åpen svarkategori) er anslagene med noen få unntak svært lave (1-2 ganger) i alle gruppene. En del utdyper også svarene sine nærmere. Gjennomgående er at advokatene uttrykker bekymring for at samtaler ikke blir slettet, mens politijurister og statsadvokater i større grad understreker at slike samtaler enten blir slettet eller behandles strengt konfidensielt.

Respondentene ble videre spurt om de kjenner til at samtaler mellom mistenkte og personer underlagt særlig yrkesmessig taushetsplikt (f. eks. lege, psykolog eller prest) har blitt avlyttet (tabell 1.31).

En relativ beskjeden andel blant advokatene (ca. 12 %), politijuristene (ca. 14 %) og statsadvokatene (ca. 8 %) rapporterer å kjenne til slike samtaler. Blant dommerne er det nesten ingen (0,7 %). Anslagene på hvor mange ganger dette har skjedd er få og gjennomgående lave.

Respondentene ble avslutningsvis spurt om de kjenner til at samtaler mellom mistenkte og journalister har blitt avlyttet (tabell 1.32).

Her er det en noe større andel som rapporterer å kjenne til slike samtaler, men andelen varierer en del mellom de forskjellige gruppene. Mens kun ca. 5 % av dommerne svarer ja på spørsmålet er andelen ca. 30 % blant statsadvokatene. Andelen ligger rundt 14 % for advokater og 11 % for politijurister. Anslagene er også her få og gjennomgående lave.

1.9 Rettssikkerhet

I den tredje hovedkategorien som er rettssikkerhet, er det sju åpne og lukkede spørsmål som igjen er inndelt i tre underkategorier.

1.9.1 Kvalitet på begjæringer

I det første spørsmålet i denne kategorien ble respondentene bedt om å vurdere på bakgrunn av sin erfaring, hvor grundig de mener begjæringene om kommunikasjonskontroll er (for eksempel mht rettslig og faktisk grunnlag, dokumentasjon osv.) (tabell 1.33).

Den største enkeltkategorien uansett gruppe er kategorien som svarer tilstrekkelig grundig, men andelen varierer her betydelig mellom gruppene. Mens dommerne (ca. 72 %) og statsadvokatene (ca. 69 %) nesten utelukkende plasserer seg i denne midtkategorien, plasserer over halvparten av politijuristene seg i de to øverste kategoriene (svært grundig eller mer enn tilstrekkelig grundig). En betydelig andel av advokatene (ca. 38 %) vurderer derimot begjæringene som ikke tilstrekkelig grundig (enten mindre enn tilstrekkelig grundig eller langt fra tilstrekkelig grundig), mens en ganske stor andel av advokatene, ca. 23 %, er usikker (svarer «vet ikke»).

Det tydelige skillet mellom advokater og spesielt politijurister gjenspeiles også tydelig i svarene på oppfølgningsspørsmålet der respondentene får anledning til å utdype svaret på det foregående spørsmålet. Politijuristene som her har svart synes gjennomgående å være av den oppfatning at begjæringene er grundige og utarbeidet etter beste evne. Det er også en del som mener at ressurssituasjonen bidrar til at politiet bare begjærer kommunikasjonskontroll der det vil være av vesentlig betydning. Det er imidlertid også et par politijurister som gir uttrykk for at begrunnelsene ofte er lite grundig og at det er tradisjon for ikke å opplyse mer enn det som er strengt nødvendig.

Blant advokatene er det flere som gir uttrykk for at begjæringene er variabel i kvalitet og ofte mangelfull i forhold til begrunnelse og dokumentasjon. Det gis også uttrykk for at det ofte er vanskelig å foreta en reell prøving av det som legges frem av politiet.

Det er også flere dommere som gir uttrykk for at begjæringene varierer i kvalitet. En av dommerne oppsummerer det slik «Begjæringer fra PST: Svært grundig. Begjæringer fra ØKOKRIM: Tilstrekkelig grundig: Begjæringer fra narkotikasaker: Mindre enn tilstrekkelig grundig.» Det påpekes også her at det er vanskelig å foreta en reell prøving av politiets påstander, og at nesten alle begjæringer blir godkjent.

1.9.2 Vurdering av begjæringer

Det neste spørsmålet respondentene tok stilling til var i hvilken grad de mener dommerne foretar en selvstendig og reell vurdering om vilkårene for kommunikasjonskontroll er oppfylt (tabell 1.34).

Nok en gang er det politijuristene som gir det beste skussmålet hvorav ca. 89 % svarer i tilstrekkelig eller stor grad, mens det blant statsadvokatene er det omtrent 81 % som svarer det samme. Et solid flertall av dommerne, ca. 83 %, mener også at det i tilstrekkelig eller stor grad foretas en selvstendig og reell vurdering, men her det imidlertid også en ikke helt ubetydelig andel på ca. 14 % som mener det ikke foretas en tilstrekkelig vurdering av vilkårene. Advokatene gir imidlertid det klart dårligste skussmålet. Blant disse er det ca. 58 % som mener at det ikke foretas en tilstrekkelig selvstendig og reell vurdering, mens kun ca. 28 % mener at det foretas en tilstrekkelig vurdering.

Også her er det en del, om enn ikke så mange som på forrige spørsmål, som velger å utdype svaret sitt i fritekst. Blant politijuristene er det igjen flere som peker på at dommerne stort sett gir en grundig behandling, men det er også noen få som stiller spørsmål ved kvaliteten på en del av domstolsbehandlingen. Her nevnes både (manglende) tilgang på relevante dokumenter, og bruk av dommerfullmektiger med lite erfaring.

Flere dommere peker på det samme som i forrige spørsmål, at det kan være vanskelig å foreta en reell prøving av opplysningene fra politiet. Som en uttrykker det: «De juridiske vilkår vurderes seriøst, men de opplysninger vi har å bygge på er jo ikke undergitt noen kontradiksjon. Dette dilemmaet løses ikke ved å involvere en advokat som heller ikke har opplysninger om siktede.»

Blant de advokatene som har valgt å utdype svaret sitt er det et gjennomgående tema at domstolsbehandlingen langt på vei fungerer som en ren formalitet, og at de aller fleste begjæringene fra politi og påtale får medhold. Det underliggende problemet som det igjen pekes på er mangelfull begrunnelse og dokumentasjon.

1.9.3 Behandling av begjæringer

Det tredje spørsmålet som ble stilt var om muntlige forhandlinger ved begjæringer om kommunikasjonskontroll kan medføre sterkere rettssikkerhet for de som blir gjenstand for kontroll (tabell 1.35).

Her mener et solid flertall av advokatene (ca. 71 %) at så er tilfelle. Likeså mener omtrent halvparten av dommerne (ca. 49 %) at muntlige forhandlinger kan styrke rettssikkerhet, mens en drøy tredjedel (ca. 35 %) er av motsatt oppfatning. Blant politijurister svarer drøyt halvparten (ca. 52 %) nei, mens ca. 24 % svarer ja og omtrent like mange vet ikke. Blant statsadvokatene er nesten halvparten usikker og svarer vet ikke, mens ca. 39 % svarer nei.

Flere advokater gir i utdypningen av svaret sitt uttrykk for at muntlige forhandlinger gir bedre muligheter for kontradiksjon og at det sannsynligvis vil føre til at begjæringer og avgjørelser må begrunnes bedre.

Relativt mange politijurister (nesten 50) har valgt å utdype svaret sitt nærmere. Disse synes å være delt i spørsmålet om muntlig forhandlinger. En del peker på at muntlige forhandlinger kan bidra til opplyse saken bedre og «synliggjøre forhold som dokumentene ikke viser». Her er det også et par som peker på gode erfaringer fra eget distrikt med bruk av muntlige forhandlinger. Motforestillingene går på at en slik ordning vil være svært upraktisk og ressurskrevende i saker der mistenkte skifter nummer ofte. Noen mener også at en slik ordning ikke vil frembringe noe substansielt og kun være en form for «skinnrettsikkerhet».

Når det gjelder dommerne er det flere som påpeker at en slik ordning vil kunne gi et bedre beslutningsgrunnlag gjennom å gi mulighet for oppklarende spørsmål og kontradiksjon, og virke skjerpende på de ulike aktørene. Det rapporteres imidlertid også en del motforestillinger blant dommerne. Disse går ofte på at muntlige forhandlinger vil være ressurskrevende og i liten grad tilføre noe nytt.

En ordning med muntlige forhandlinger praktiseres, i følge opplysninger fra Metodekontrollutvalget, allerede i Bergen og Trondheim. Det er i så måte interessant å undersøke nærmere hvorvidt denne praksisen har noen betydning for utfall, prosess og holdninger. Vi har derfor skilt ut advokater og politijurister fra Hordaland og Sør-Trøndelag, statsadvokater fra Trøndelag/Hordaland statsadvokatembeter og dommere fra Frostating/Gulating i en gruppe og sammenliknet dem med resten. Riktignok vil det være en del innenfor denne gruppen som ikke omfattes av praksisen, men en betydelig andel av disse respondentene vil nødvendigvis ha sitt virke i en av de to store byene. Det er totalt 83 respondenter som faller inn i denne gruppa (Frostating/Gulating). En sammenlikning av disse respondentene med de øvrige respondentene tyder på at praksisen med muntlige forhandlinger i liten grad påvirker utfall og prosess. Det er for eksempel liten forskjell i anslagene på hvor ofte kommunikasjonskontroll har vært av vesentlig betydning for å oppklare saken. Videre er vurderingene av hvor grundig begjæringene er og i hvilken grad dommerne foretar en reell og grundig vurdering, nokså like i de to gruppene. Derimot er det en betydelig forskjell mellom de to gruppene på spørsmål om muntlige forhandlinger kan medføre sterkere rettssikkerhet (tabell 1.36).

Mens kun 40 % av respondentene i Norge for øvrig svarer ja på spørsmålet, er den tilsvarende andelen 63 % for respondentene fra Gulating og Frostating. De som har praktisert muntlige forhandlinger synes med andre ord å være langt mer positiv enn de som ikke har noen slik praksis. Denne forskjellen gjør seg også gjeldende innenfor alle respondentgruppene. Her må vi imidlertid ta visse forbehold ettersom det er relativt få respondenter innenfor noen av dem, men tendensen synes nokså klar.

1.9.4 Utdypende kommentarer og forslag til forbedringer av rettssikkerhet

Avslutningsvis ble respondentene spurt om de hadde ytterligere utdypende kommentarer eller forslag til forbedringer vedrørende kommunikasjonskontroll og rettssikkerhet. Her har det kommet inn flere kommentarer og forslag. Blant advokatene er det flere som gir uttrykk for at de mener terskelen er for lav i forhold til å gi politiet adgang til bruk av kommunikasjonskontroll. Det gis bl.a. utrykk for at domstolskontrollen og ordning med oppnevnte forsvarere skaper en illusjon av rettssikkerhet, og at forsvarerne er «gissel» for rettssikkerhet. Flere tar til ordet for skjerpet kontroll på området, og at dommerne i større grad bør kreve dokumentasjon på nytte og progresjon.

Flere av politijuristene som har svart vektlegger hensynet til fornærmede og samfunnets behov for å oppklare grov kriminalitet og tar bl.a. til orde for å utvide adgangen til å anvende kommunikasjonskontroll på saker som har lavere stafferamme enn ti år. Økt adgang til bruk av overskuddsinformasjon blir også nevnt. Ellers påpeker en av politijuristene at kontrollregimet bør profesjonaliseres betraktelig. Her pekes bl.a. på muligheten for og gjennomføring av intern og ekstern evaluering. Det foreslås også at begjæringene behandles av utpekte dommere og ikke tilfeldige dommerfullmektiger.

De fleste statsadvokatene som har svart på dette spørsmålet gir også uttrykk for at adgangen til å bruke kommunikasjonskontroll bør utvides.

Blant dommerne tyder kommentarene på at det er noe delte meninger hva gjelder behovet for endringer. En del av dommerne gir uttrykk for at de mener rettssikkerheten er godt ivaretatt innenfor dagens system, og flere argumenterer bl.a. med at ressurssituasjonen fungerer som en kontrollmekanisme og sørger for at politiet kun tar i bruk kommunikasjonskontroll der det er et reelt behov. Som en av dommerne uttrykker det: «Min erfaring er at det brukes kun i saker der det virkelig er behov for det ettersom det er så ressurskrevende. Jeg tror allmennhetens/medienes frykt for overdreven bruk er feilaktig, heldigvis». De fleste dommerne som har svart peker imidlertid på forhold som de synes er problematisk, og noen har også konkrete forslag til tiltak/endringer. I særlig grad er det problemene knyttet til å foreta en reell vurdering ut fra de opplysninger og kilder som er tilgjengelige. I tillegg kommer ofte tidspress og mangel på kontradiksjon. Av forslag til tiltak/endringer nevnes bl.a. bruk av rettsmøter, bedre kontroll med sletterutiner, og «kurs med (representanter fra)Riksadvokaten som kan redegjøre nærmere om ordningen (og hva som kan redegjøres for under henvisning til sikkerhetsbestemmelser m.v.).»

1.9.5 Oppsummering og konklusjon

Funnene fra spørreundersøkelsen underbygger antakelsen om at kommunikasjonskontroll er et effektivt og viktig verktøy i politiets etterforskning. Vi finner gjennomgående høye anslag både i den generelle nyttevurderingen og, med visse unntak, i vurderingene av mer konkrete resultater. Riktignok er det en del variasjoner mellom de ulike respondentgruppene i størrelsen på disse anslagene. Mens politijurister og statsadvokater stort sett har de høyeste anslagene, har advokatene de laveste anslagene. Dette kan nok til dels skyldes ulike utgangspunkt, både i forhold til hvilken informasjon man primært søker og i kjennskap til hva som har blitt benyttet av informasjon fra kommunikasjonskontrollen i etterforskningen. Vi finner likevel at en stor andel, uansett respondentgruppe, plasserer seg i de øvre kategorier når de anslår betydning og nytte.

For å forsvare et så pass inngripende virkemiddel i politiets etterforskning er det imidlertid ikke nok at metoden er effektiv og gir resultater. Lovgiverne har lagt til grunn at kommunikasjonskontroll skal være av vesentlig betydning for å oppklare saken, dvs. at man bare skal anvende kommunikasjonskontroll hvis andre mer ordinære metoder ikke er egnet til å belyse saken i tilstrekkelig grad. Anslagene fra respondentene tyder på at kommunikasjonskontroll har vært av vesentlig betydning for oppklaring i et klart flertall av sakene der denne metoden har blitt benyttet. Samtidig er det et flertall innenfor hver gruppe (totalt ca. 54 %) som rapporterer at kommunikasjonskontroll ikke var av vesentlig betydning i minst 25 % av sakene. Sett i forhold til hvor sentralt kravet til vesentlig betydning er for å godkjenne bruk av kommunikasjonskontroll er dette et funn som reiser spørsmål om hensynet til vesentlig betydning blir tilstrekkelig ivaretatt.

Det synes ellers å være en utbredt oppfatning innen alle justisgrupper om at kommunikasjonskontroll er en velegnet metode i forhold til de kriminalitetstyper hvor det er lovmessig adgang til å bruke metoden. I den åpne svarkategorien ble det særlig nevnt narkotikakriminalitet. Kun et fåtall mener at kommunikasjonskontroll er uegnet som metode i noen av disse sakene. Et relativt stort mindretall blant politijuristene og statsadvokatene er derimot av den oppfatning at det er kriminalitetstyper der det i dag ikke kan anvendes kommunikasjonskontroll, hvor metoden ville vært spesielt egnet. Her nevnes særlig grov organisert vinningskriminalitet, men også økonomisk kriminalitet, barneporno, menneskesmugling og hallikvirksomhet. For øvrig gir en del uttrykk for at gjennomføringen av kommunikasjonskontroll i noen saker har vært forbundet med praktiske og tekniske problemer. Her nevnes særlig problemene knyttet til tolkning av samtaler både under avlytting/etterforskning og senere iretteføring.

Mens anslagene vedrørende nytteeffekt er gjennomgående høyest blant politijurister og statsadvokater og lavest blant advokatene, er tendensen motsatt når det gjelder anslag på kostnader, f. eks. i form av andelen avlyttede samtaler som er av privat karakter. Her er anslagene klart høyest blant advokatene, mens en stor andel i de øvrige gruppene svarer «vet ikke». Det er imidlertid veldig få som svarer «ingen av sakene». Også her kan nok de ulike anslagene delvis skyldes ulike utgangspunkt for hvilke informasjon en er ute etter. En advokat som «saumfarer» materialet for å finne noe som kan tale til klientens gunst vil kunne ha bedre forutsetninger en de andre respondentene til å si noe om hvilke type samtaler som er dominerende. På spørsmål om nytteverdien av slik informasjon er for øvrig anslagene enten gjennomgående lave eller respondentene svarer «vet ikke». Informasjon fra slike samtaler synes også i liten grad å benyttes under iretteføring. En stor andel av respondentene kjenner også til saker der samtale med advokat har blitt avlyttet, men anslagene på hyppighet er stort sett lave (åpen svarkategori). Det er også en mindre om enn ikke ubetydelig andel som kjenner til at samtaler med journalister har blitt avlyttet. En enda mindre andel kjenner til at samtaler med personer underlagt særlig yrkesmessig taushetsplikt (f. eks. lege, psykolog eller prest) har blitt avlyttet.

Forskjellene mellom de ulike respondentgruppene kommer også til syne i vurderingene av begjæringene om kommunikasjonskontroll og den rettslige behandlingen av disse. Mens et flertall av politijurister, dommere og statsadvokater klassifiserer begjæringene som enten tilstrekkelig grundig eller bedre, gir et flertall av advokatene uttrykk for at begjæringene enten ikke er tilstrekkelig grundig eller at de usikre, dvs. svarer «vet ikke». Skillet gjenspeiles også tydelig i det oppfølgende (utdypende) spørsmålet. Her peker for øvrig flere dommere på at begjæringene varierer i kvalitet. På spørsmål om i hvilken grad dommerne foretar en selvstendig og reell vurdering av vilkårene for kommunikasjonskontroll er forskjellen enda større mellom advokatene på den ene side og de tre andre respondentgruppene. Mens over 80 % av både politijurister, statsadvokater og dommere mener at det i tilstrekkelig eller stor grad foretas en selvstendig og reell vurdering, er det kun 28 % av advokatene som er av tilsvarende oppfatning. For øvrig er det også en ikke helt ubetydelig andel av dommerne (14 %) som mener det ikke foretas en selvstendig og reell vurdering. I den åpne svar kategorien peker flere (særlig dommere og advokater) på problemene med å foreta en reell vurdering av begjæringene og mangelen på kontradiksjon. Noen av politijuristene peker også på manglende erfaring ved bruk av dommerfullmektiger.

På spørsmål om muntlige forhandlinger kan medføre sterkere rettssikkerhet svarer et solid flertall av advokatene og ca halvparten av dommerne ja. Blant politijurister og statsadvokater er flertallet enten usikker eller svarer nei. De som er positive til en slik ordning trekker gjerne frem at dette vil gi bedre mulighet for kontradiksjon og virke skjerpende på aktørene. Motforestillingene går ofte på at det vil være upraktisk og ressurskrevende. Noen mener også at det kun vil være en form for «skinnrettssikkerhet». Imidlertid synes erfaring med muntlige forhandlinger å stimulere til en mer positiv holdning til en slik ordning. På den bakgrunn bør man kanskje vurdere å gjøre muntlige forhandlinger obligatorisk ved behandling av begjæringer.

Denne undersøkelsen har til tross for sine begrensninger (se metodekapittel), etter vår mening bidratt til å øke kunnskapen om bruk av kommunikasjonskontroll og dermed bidratt til å belyse et tema som lenge har ligget i et empirisk mørke, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det er likevel behov for mer forskning på dette viktige temaet før man kan dra noen sikre konklusjoner om betydningen av kommunikasjonskontroll. En naturlig videreføring av denne undersøkelsen vil bl.a. være å anvende spørreskjemaet på polititjenestemenn (etterforskere) med erfaring fra saker med kommunikasjonskontroll. Etterforskerne er sannsynligvis de som har aller best forutsetning for å si noe om hva som konkret kommer ut av kommunikasjonskontrollen, og hvordan metoden totalt sett bidrar i politiets etterforskning.

Det er også viktig at man får tilgang til andre type data enn de som er presentert her. Det er i dag lite informasjon tilgjengelig fra disse sakene, i alle fall som er offentlig tilgjengelig, og saksdokumenter i slike saker er heller ikke tilgjengelig for forskningsmessig innsyn slik at man kan hente ut relevante opplysninger på egen hånd. For å stimulere til mer forskning og evaluering på området er det derfor viktig at flere og bedre data som berører problemstillingene i denne rapporten, samles inn og gjøres tilgjengelig. Den beste og mest effektive metoden for å få generaliserbare data vil sannsynligvis være om etterforskningsleder registrerer relevante data fortløpende mens etterforskningen pågår eller ved avslutning av etterforskningen. Ved å registrere opplysninger fortløpende eller mens saken er fersk vil man sannsynligvis få flere og mer pålitelige data enn det man vil få ved å intervjue aktørene i ettertid og/eller gjennomgå saksdokumenter. Det vil også være en mer tidsbesparende og effektiv måte å samle inn data på enn «rekonstruering» av saker i ettertid ved hjelp av hukommelsen og/eller straffesaksdokumenter. Registrering av data underveis eller ved avslutning av etterforskning vil nødvendigvis medføre noe merarbeid for etterforskningsleder, men dette bør være en overkommelig oppgave hvis han eller hun har et standardisert skjema som rutinemessig fylles ut i hver sak. Skjemaet kan deretter sendes videre til statsadvokaten som evt. fyller inn opplysninger om den videre prosessen etter at etterforskningen er avsluttet.

Rutinemessig registrering og innrapportering av informasjon fra saker der kommunikasjonskontroll har blitt benyttet vil kunne gi gode data med høy validitet og høy reliabilitet. Det vil igjen gi mulighet for løpende evalueringer av høy kvalitet både i og utenfor politietaten og dermed bidra til kvalitetssikring og faglig utvikling i politiet. Rutinemessig registrering vil også kunne bidra til mer og bedre offentlig statistikk om bruken av kommunikasjonskontroll. Dette bidrar igjen til gjennomsiktighet som er viktig både mht den eksterne kontrollen med politiet og for den allmenne tillit til politiet. I USA, f. eks, gis det ut en egen årlig rapport i regi av domstolsadministrasjonen der en rekke statistiske opplysninger vedrørende bruken av kommunikasjonskontroll er oppgitt. Noe liknende, om enn ikke så omfattende, bør også være realistisk her til lands. Registrering og bearbeiding av data vil medføre noe ekstraarbeid for politi og påtale, men dette ekstraarbeidet vil, etter vår mening, klart oppveies av det man får igjen.

1.10 Litteraturliste

Albrecht, H-J., C. Dorsch und C. Krüpe (2003). Rechtwirklichkeit und effizienz der überwachung der telekommunikation und anderer verdeckter ermittelungsmassnahmen. Freiburg: Institutverlag.

Fahsing, I.A., Ask, K. and Granhag, P.A. (2004). The man behind the mask. Journal of Applied psychology. Vol. 89 No. 4: 722–729

Marx, G. (1988). Undercover: Police surveillance in Amerika. Berkley: University of California Press.

Myklebust, T. (2005). «Dommeravhør av barn I Norge – intensjon og fakta». I Egge. M og J. Strype (red.) Politirollen gjennom 100 år. PHS Forskning 2005: 2

Justisdepartementet (1999). Ot.prp. nr 64 (1998-99)

Rachlew, A. (1999). An evaluation of Norwegian police officers perception of investigative interviewing: Implications for training. Dissertation in Master at the University of Liverpool.

Riksadvokaten (2007). Pressemelding kommunikasjonskontroll og romavlytting 2006

Riksadvokaten (2008). Pressemelding kommunikasjonskontroll og romavlytting 2007

Schwartz, P. M. (2004). «Evaluating Telecommunications Surveillance in Germany: The Lessons of the Max Planck Institute’s Study». In The George Washington Law Review. Vol. 72, No. 6: 1244-1263