Del 6
Spesielle motiver til de enkelte lovendringsforslag

31 Merknader til de enkelte bestemmelsene

31.1 Til endringer i straffeprosessloven

Til straffeprosessloven § 28:

Utvalget legger til grunn at det allerede i dag er adgang til å gjøre unntak fra innsyn for opplysninger som vil kunne avsløre identiteten til personer som under rettssaken ble ført som anonyme vitner, men foreslår at dette fremkommer eksplisitt av fjerde ledd, på samme måte som i §§ 242 annet ledd første punktum og 264 femte ledd første punktum.

Utvalget foreslår også at det stilles mildere krav til unntak fra innsyn i situasjoner som omfattes av § 242a første ledd etter at saken er avsluttet, ved at § 28 bare henviser til § 242a første ledd. Dette fordi påtalemyndigheten på dette stadiet ikke vil kunne hindre innsyn ved å henlegge saken, jf. § 242a fjerde ledd. Der vilkårene i § 242a første ledd er oppfylt, vil det dermed ikke kreves at nektelse av innsyn er «strengt nødvendig» eller at det «ikke vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar». Det forslås også tatt inn en henvisning til § 242a nytt tredje ledd om opplysninger som er egnet til å avsløre informanters identitet.

Til straffeprosessloven § 61a:

Det foreslås nytt fjerde ledd som innfører en generell lovbestemt og straffesanksjonert taushetsplikt om straffesaksopplysninger for advokater og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et advokatkontor. Taushetsplikten omfatter noens personlige forhold og opplysninger om forretnings­forhold som av konkurransemessige hensyn bør holdes hemmelige, jf. henvisningen til straffeprosessloven § 61a første ledd. Begrunnelsen for å innføre bestemmelsen er først og fremst personvernhensyn, men også at advokater i utgangspunktet bør pålegges samme taushetsplikt om straffesaksopplysningene som øvrige profesjonelle aktører er bundet av, jf. domstolloven § 63a.

Hensynet til advokatens stilling i straffeprosessen, tiltaltes forsvar, fornærmedes eller etterlattes forhold og sakens fullstendige opplysning tilsier imidlertid at opplysninger uavhengig av taushetsplikten bør kunne brukes dersom dette etter en avveining av de ulike hensyn er nødvendig for å ivareta klientens interesser. Dette gjelder i særdeleshet der hensynet til et effektivt forsvar for den tiltalte tilsier bruk av opplysninger, men også der dette er nødvendig for å ivareta bistandsadvokatens rolle i forhold til den fornærmedes og de eventuelle etterlattes interesser.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av om advokaten er offentlig oppnevnt eller privat antatt, eller først blir kjent med opplysninger gjennom et etterfølgende utlån av dokumenter, jf. straffeprosess­loven § 28.

Til straffeprosessloven § 82:

Utvalget mener at underretning ikke bør kunne unnlates for alltid, og at slik unnlatelse antakelig heller ikke ville være i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser. Det er derfor nødvendig å omformulere tredje ledd, som omtaler unnlatt underretning, slik at det fremgår at mistenkte ikke får stilling som siktet så lenge det er besluttet utsatt underretning om tvangsmiddelet.

Til straffeprosessloven § 100a:

Etter utvalgets syn bør det oppnevnes offentlig advokat etter straffeprosessloven § 100a ved bruk av alle skjulte tvangsmidler. Utvalget har derfor foreslått å tilføye straffeprosessloven § 202a og § 202b i første ledd. Se særlig utvalgets forslag til endring av § 202a som vil innebære at det klargjøres at fjernsynsovervåking på offentlig sted også kan rettes mot privat sted, og at retten på strenge vilkår kan gi tillatelse til fjernsynsovervåking på privat sted, unntatt i privat bolig.

Utvalgets erfaring tilsier at tredjepersoners personvern i for liten grad gjøres til en del av vurderingen av om bruk av skjulte tvangsmidler skal tillates, og at dette hensynet i større grad bør løftes frem i lovgivningen og i praksis. Utvalget foreslår derfor at det i annet ledd første punktum fremgår at den oppnevnte advokaten også skal ivareta eventuelle tredjepersoners interesser i forbindelse med rettens behandling av begjæringen. Det er ikke foreslått noen endring av tredje ledd første punktum, men det følger selvsagt av systemet at advokaten heller ikke må sette seg i forbindelse med andre enn mistenkte, herunder tredjemenn som berøres av inngrepet.

Av hensyn til kontinuitet og oppfølging foreslås det videre at det i annet ledd annet og tredje punktum fastslås at samme advokat så langt som mulig skal oppnevnes ved begjæring om forlengelse av tvangsmiddelbruken eller bruk av andre tvangsmidler som krever oppnevning av offentlig advokat etter § 100a, og at oppdraget skal vare til tvangsmiddelbruken er avsluttet og underretning er gitt til mistenkte.

I annet ledd fjerde punktum er det foreslått en rent språklig korrigering ved å tilføye et «og». Det fastslås videre at advokaten har krav på innsyn i sakens dokumenter forut for rettsmøter i saken, med de begrensninger som følger av §§ 242 og § 242a. Det foreslås i femte punktum også at det uttrykkelig fastslås at advokaten har krav på tilstedeværelse i rettsmøte til behandling av begjæringen. Dette henger sammen med utvalgets forslag om at det som hovedregel skal avholdes muntlig forhandling, jf. forslaget til § 216e annet ledd.

I annet ledd sjette punktum er det foreslått at påtalemyndigheten skal fremme begjæring om forlengelse av tvangsmiddelbruken så tidlig at forsvareren kan få varsel senest dagen før rettsmøtet holdes, på samme måte som ved forlengelse av varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 185 fjerde ledd.

I annet ledd syvende punktum er «påkjære» foreslått byttet med «anke».

I fjerde ledd er en formodentlig ikke tilsiktet begrensning i det frie forsvarervalget foreslått rettet opp. Etter at mistenkte gjennom dokumentinnsyn har fått de samme opplysningene som den offentlig oppnevnte advokaten, er det etter utvalgets oppfatning ikke lenger noen grunn til at advokaten ikke kan opptre som mistenktes forsvarer.

Til straffeprosessloven § 107:

Endringen i første ledd første punktum er en formell presisering av at også oppnevnt advokat etter straffeprosessloven § 100a skal ha godtgjørelse av staten.

Til straffeprosessloven § 200a:

Forslaget i første ledd nytt tredje og fjerde punktum gir retten adgang til å gi politiet tillatelse til å foreta ellers straffbart innbrudd i et datasystem etter straffeloven (1902) § 145 annet ledd og straffeloven (2005) § 204. Politiet vil dermed kunne skaffe seg tilgang til opplysninger i et elektronisk datasystem ved hjelp av dataprogrammer eller på annen måte. Bestemmelsen tar sikte på å sette politiet bedre i stand til å fange opp passord og/eller kryptert informasjon i forbindelse med en hemmelig ransaking, samt å kunne gjennomføre slik ransaking uten fysisk tilstedeværelse. Bestemmelsen tillater ikke gjentatt eller fortløpende hemmelig ransaking. Dersom politiet mener det er nødvendig med flere ransakinger, må rettens tillatelse innhentes på nytt for hver gang.

Politiet kan dermed iverksette alle tiltak som er nødvendige for å fremskaffe informasjonen, herunder å installere programvaren, gjenomføre selve avlesingen og overføre informasjonen til politiet. Det er «et datasystem» som vil være gjenstand for innbrudd, jf. straffeloven (2005) § 204. Begrepet omfatter for eksempel datamaskiner og mobiltelefoner. Begrepet er teknologinøytralt i den forstand at det ikke spiller noen rolle hvorledes systemet mottar, behandler eller videreformidler informasjon. Datasystem omfatter således kommunikasjonsanlegg av ulike slag. Det omfatter videre for eksempel GPS-er, skannere og kopimaskiner mv. Det er også krav om at datasystemet identifiseres.

På grunn av den dynamiske utviklingen innenfor blant annet teknologi, teknikk, samhandlingsformer og kriminalitet, er det lovgivningsteknisk uhensiktsmessig å beskrive selve gjennomføringsmåten nærmere. Hvorvidt det benyttes programvare eller andre virkemidler vil bero på situasjonen og på den teknologiske utvikling. Rammene for bruken settes gjennom strenge inngangsvilkår. Rent faktisk vil imidlertid forhold som for eksempel forekomsten av brannmurer, virusprogrammer, detekteringssystemer for ikke bruker­bestemte endringer i informasjonssystemet, høy datakompetanse og sikkerhetsbevissthet hos informasjonssystemets bruker/besitter mv. kunne utgjøre begrensninger for politiets gjennomføring av innbrudd i et datasystem.

Ettersom gjennomføring av dataavlesing, som påpekt i de generelle motiver, etter omstendighetene kan være meget inngripende, er det viktig å ha klare avgrensninger for bruken, herunder at metoden bare skal kunne anvendes hvor det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, jf. straffeprosessloven § 200a annet ledd. Ettersom utvalget mener hemmelig ransaking uten fysisk tilstedeværelse kan være mindre inngripende enn hvor ransakingen skjer ved fysisk tilstedeværelse, er det ikke stilt opp noe vilkår om at ransakingen må være vanskeliggjort på grunn av teknologiske eller andre innretninger slik som foreslått i § 216a nytt fjerde ledd.

Det kreves videre at retten uttrykkelig må ta stilling til om politiet skal gis tillatelse til å foreta innbrudd i datasystemet, i motsetning til det som gjelder for romavlytting etter straffeprosessloven § 216m femte ledd. Utvalget legger til grunn at påtalemyndigheten også i slike tilfeller vil ha behov for hastekompetanse, noe som allerede følger av straffeprosessloven § 200a sjette ledd annet punktum. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse, jf. straffeprosessloven § 200a første ledd første punktum.

Det kan tenkes at ransakingen først er planlagt gjennomført som en tradisjonell hemmelig ransaking, men at denne viser seg praktisk vanskeligere enn først antatt og dermed ikke blir gjennomført som forutsatt. Retten kan gi politiet tillatelse til å foreta innbrudd i datasystemet «samtidig eller senere». Det er i så fall tale om samme ransaking og det vil i en slik situasjon ikke være nødvendig å innhente ny tillatelse.

Det presiseres at retten kan gi politiet tillatelse til å foreta innbrudd i datasystemet for å gjennomføre ransaking etter bestemmelsen «her», det vil si ransaking med utsatt underretning (hemmelig ransaking).

Utvalget mener det er viktig at det føres kontroll med bruken av innbrudd i et datasystem også i forhold til hemmelig ransaking, og foreslår at bruken underlegges kontroll fra Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, jf. henvisningen til at straffeprosessloven § 216h gjelder tilsvarende. For PST vil kontrollen foretas av EOS-utvalget, jf. lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7.

Også slettingsbestemmelsen etter straffeprosessloven § 216g bør etter utvalgets mening gjelde tilsvarende så langt den passer.

I tredje og fjerde ledd har utvalget foreslått endringer i reglene om utsatt underretning. Forslaget er ett av flere som er ment å bidra til en mer enhetlig regulering av underretning om bruk av skjulte tvangsmidler. Utgangspunktet er at det alltid skal gis underretning om bruken av tvangsmidler, og at dette skal skje senest samtidig med at tvangsmiddelet gjennomføres. For skjulte tvangsmidler hvor effektiviteten avhenger av at den de rettes mot ikke har kjennskap til bruken, vil underretning nødvendigvis måtte utsettes til tvangsmiddelbruken er avsluttet. Som utgangspunkt mener utvalget at underretning bør skje når tvangsmiddelbruken opphører, eller senest når tiltale tas ut eller saken henlegges. Der saken henlegges, anerkjenner utvalget imidlertid at det kan være behov for å utsette underretningen også utover dette.

Vilkåret for utsatt underretning foreslås endret fra «strengt nødvendig» til der «underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen i saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig». Underretning bør etter utvalgets oppfatning kunne utsettes i inntil åtte uker om gangen. I saker om rikets sikkerhet mener utvalget likevel at det bør kunne besluttes utsatt underretning i inntil seks måneder om gangen, fordi etterforskingen av denne typen saker ofte strekker seg over lang tid. Utvalget mener imidlertid at underretning ikke i noen tilfeller bør kunne unnlates for alltid, noe som antakelig heller ikke ville være i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.

Utsatt underretning skal i alle sammenhenger besluttes av retten.

Til straffeprosessloven § 202a:

Oppbyggingen av § 202a foreslås endret som følge av utvalgets forslag om å åpne opp for skjult fjernsynsovervåking på privat sted, unntatt i privat bolig.

Forslaget til første ledd omfatter hovedsakelig det som i dag følger av § 202a. Det er foreslått en presisering av at skjult fjernsynsovervåking etter straffeprosessloven § 202a kan skje fra offentlig sted mot et privat sted, typisk et inngangsparti. Utvalget er kjent med at det i underrettspraksis er gitt slike tillatelser, og det er utvalgets syn at det bør være slik adgang, men at dette bør fremgå av ordlyden.

Utvalget foreslår i annet ledd at politiet skal kunne gis tillatelse til å foreta skjult fjernsynsovervåking på privat sted. Kravet til den straffbare handling som kan gi grunnlag for slik fjernsynsovervåking er foreslått å være tilsvarende som for kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216a. Etter utvalgets vurdering vil det særlig være aktuelt å bruke skjult fjernsynsovervåking i forbindelse med romavlytting etter straffeprosessloven § 216m, men forslaget er altså ikke begrenset til de straffbare handlinger som der fremgår.

I tredje ledd angis hva fjernsynsovervåkingen etter annet ledd kan bestå i. Formuleringen «vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende fjernsynskamera, fotografiapparat eller lignende apparat» er hentet fra personopplysningsloven § 40. Utvalget vil imidlertid ikke åpne for skjult fjernsynsovervåking i privat bolig, ettersom dette ville innebære et for stort inngrep i personvernet.

Etter fjerde ledd kan tillatelse til fjernsynsovervåking etter annet ledd bare gis dersom det må antas at slik overvåking vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Kravet er således strengere enn for fjernsynsovervåking etter første ledd hvor det kreves at slik overvåking «vil være av vesentlig betydning for etterforskingen».

Etter femte ledd skal tillatelsen gis for et bestemt tidsrom, som ikke kan være lenger enn fire uker om gangen.

Etter sjette ledd gis straffeprosessloven § 216e annet ledd tilsvarende anvendelse, og avgjørelsen kan dermed treffes uten at den mistenkte eller den avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg. Etter utvalgets forslag til endringer i § 216e innebærer henvisningen også et krav om at det som hovedregel skal avholdes muntlige forhandlinger. Når overvåkingen er avsluttet skal mistenkte underrettes om kjennelsen og om resultatet av inngrepet.

Endringen i syvende ledd er et ledd i forslaget til en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd.

Utvalget foreslår videre at § 216g første ledd skal gjelde tilsvarende, og at materialet innhentet ved skjult fjernsynsovervåking både på offentlig og privat sted dermed som hovedregel skal slettes ved henleggelse eller når det foreligger rettskraftig dom. Opptak som eventuelt legges frem for retten under hovedforhandling skal imidlertid oppbevares sammen med sakens øvrige dokumenter. Det vises for øvrig til motivene til straffeprosessloven § 216g.

Til straffeprosessloven § 202b:

I første ledd er det foreslått å tilføye en henvisning til våpenloven § 33 annet ledd. Bestemmelsen er ment å allerede nå åpne for den adgang til teknisk sporing av kjøretøy, gods mv. i saker om grov overtredelse av våpenloven som uansett vil følge som en konsekvens av straffeloven (2005) § 191 når denne bestemmelsen trer i kraft.

Til straffeprosessloven § 202c:

I første ledd er det foreslått å tilføye en henvisning til våpenloven § 33 annet ledd, jf. straffeloven § 60 a. Bestemmelsen er ment å allerede nå åpne for den adgang til teknisk sporing av person i saker om grov overtredelse av våpenloven som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe som vil bli en konsekvens av straffeloven (2005) § 191, jf. § 79 bokstav c når disse bestemmelsene trer i kraft. Forslaget tar særlig sikte på saker om ulovlig våpenomsetning.

I femte ledd foreslår utvalget at det som hovedregel skal avholdes muntlige forhandlinger ved rettens behandling av begjæring om tillatelse til bruk av teknisk sporing. Utvalget foreslår at dette gjennomføres ved at det, på samme måte som i de øvrige bestemmelsene om skjulte tvangsmidler, settes inn en henvisning til § 216e annet ledd, i stedet for den eksplisitte reguleringen i § 202c femte ledd første punktum.

Forslaget i siste ledd gjennomfører en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd.

Utvalget foreslår videre at § 216g første ledd skal gjelde tilsvarende, og at opplysninger registrert gjennom teknisk sporing dermed som hovedregel skal slettes ved henleggelse eller rettskraftig dom. Opplysninger som eventuelt legges frem for retten under hovedforhandling skal imidlertid oppbevares sammen med sakens øvrige dokumenter. Det vises for øvrig til motivene til straffeprosessloven § 216g.

Til straffeprosessloven § 202e:

Forslaget i annet ledd gjennomfører en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd. Bestemmelsen åpner i dag for utsatt underretning i inntil fire uker om gangen. Utvalget finner at underretning i relasjon til andre skjulte tvangsmidler bør kunne utsettes i inntil åtte 8 uker om gangen, men har ikke funnet grunn til å gjøre endringer i gjeldende regulering om båndlegging av formuesgoder.

Til straffeprosessloven § 208a:

Forslaget i første og annet ledd gjennomfører en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd.

Til straffeprosessloven § 210:

Det følger av annet ledd første punktum forutsetningsvis at rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Dette beror formodentlig på en inkurie, se de generelle motivene. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at det klart fremgår at rettens avgjørelse kan treffes som formløs beslutning.

Til straffeprosessloven § 210a:

Forslaget gjennomfører en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd.

Til straffeprosessloven § 210b:

Henvisningen til § 216b annet ledd bokstav c i siste ledd foreslås endret til § 216b annet ledd bokstav d, som angår muligheten til å pålegge teletilbyder å utlevere trafikkdata fremover i tid. Det må antas å skyldes en inkurie at dette ikke ble gjort ved innføringen av ny § 216b annet ledd bokstav c om identifikasjon av anlegg ved hjelp av teknisk utstyr i 2005.

Til straffeprosessloven § 210c:

Forslaget i første til tredje ledd gjennomfører en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd.

I femte ledd antas det å være feilskrift når det henvises til at § 216e annet ledd gjelder tilsvarende. Det vises til at dette følger allerede av annet ledd første punktum, og til Ot.prp. nr. 64 (1998–1999) side 154 om at femte ledd har samme innhold som § 202c tredje ledd. Av denne bestemmelsen følger at § 202d gjelder tilsvarende. Utvalget foreslår å rette opp dette ved at bestemmelsen endres slik at det fremgår at § 216d gjelder tilsvarende.

Til straffeprosessloven § 211 og § 212:

Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsene, fordi de antas å være overflødige. Det vises til de generelle motiver.

Til straffeprosessloven § 216a:

I første ledd bokstav b er det foreslått å tilføye en henvisning til utlendingsloven § 47 fjerde ledd. Bestemmelsen vil dermed åpne for kommunikasjonsavlytting i saker om menneskesmugling. Det vises til de generelle motiver.

I forslag til nytt fjerde ledd foreslår utvalget at retten skal kunne gi politiet tillatelse til å foreta ellers straffbart innbrudd i et datasystem etter straffeloven (1902) § 145 annet ledd og straffeloven (2005) § 204 for å kunne gjennomføre kommunikasjonsavlyttingen. Slik vil politiet kunne skaffe seg tilgang til opplysninger i et elektronisk datasystem ved hjelp av dataprogrammer eller på annen måte.

Politiet kan dermed iverksette alle tiltak som er nødvendige for å fremskaffe informasjonen, herunder installere programvaren, gjenomføre selve avlesingen, samt overføre informasjonen til politiet. Det er «et datasystem» som vil være gjenstand for et innbrudd, jf. straffeloven (2005) § 204. Avlyttingsadgangen etter straffeprosessloven § 216a gjelder kommunikasjon mellom «kommunikasjonsanlegg». Slike anlegg vil i alminnelighet også være et «datasystem». Begrepet omfatter typisk datamaskiner og mobiltelefoner. Begrepet er teknologinøytralt i den forstand at det ikke spiller noen rolle hvorledes systemet mottar, behandler eller videreformidler informasjon. Det er også krav om at datasystemet identifiseres på samme måte som etter straffeprosessloven § 216a tredje ledd, jf. formuleringen «bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg…».

På grunn av den dynamiske utviklingen innenfor blant annet teknologi, teknikk, samhandlingsformer og kriminalitet, er det lovgivningsteknisk uhensiktsmessig å beskrive selve gjennomføringsmåten nærmere. Hvorvidt det benyttes programvare eller andre virkemidler beror på situasjonen og på den teknologiske utvikling. Rammene for bruken settes gjennom strenge inngangsvilkår. Rent faktisk vil imidlertid forhold som for eksempel forekomsten av brannmurer, virusprogrammer, deteksjonssystemer for ikke brukerbestemte endringer i datasystemet, høy datakompetanse og sikkerhetsbevissthet hos datasystemets bruker/besitter mv. utgjøre begrensninger for politiets mulighet til å bruke metoden.

Det presiseres videre at det er tillatelsen til å foreta innbrudd i datasystemet som kan gis for «å kunne gjennomføre kommunikasjonsavlyttingen». Det innebærer at politiet kan foreta innbrudd i datasystemet etter denne bestemmelsen for å gjennomføre kommunikasjonsavlyttingen i den perioden rettens tillatelse gjelder for, typisk ved å få tilgang til kommunikasjon før den krypteres. Tilgang til annen informasjon som er lagret på maskinen, herunder opplysninger fra tidligere kommunikasjon som er lagret på maskinen, faller utenfor denne bestemmelsen. For å fremskaffe denne typen opplysninger må eventuelt bestemmelsene om hemmelig ransaking og beslag anvendes. Forslaget innebærer videre at det å manipulere maskinen for å fange opp annen informasjon enn den som mistenkte selv velger å sende, for eksempel ved å slå på et webkamera eller å slå på en mikrofon i eller i tilknytning til maskinen, ikke vil være tillatt etter denne bestemmelsen. Det vil etter forslaget heller ikke være adgang til å bruke dataavlesing for å fremskaffe andre opplysninger enn de som er nødvendig for å gjøre resultatet av kommunikasjonsavlyttingen lesbart for politiet.

Gjennomføring av dataavlesing kan, som påpekt i de generelle motiver, etter omstendighetene være meget inngripende. Det må således være klare avgrensninger i adgangen til å bruke metoden, og det pekes på at metoden bare skal kunne anvendes hvor det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, jf. straffeprosessloven § 216c første ledd. Videre oppstilles det som vilkår for at retten kan gi tillatelse til innbrudd i datasystemet at kommunikasjonsavlyttingen er «vanskeliggjort». Det bør kreves at politiet først faktisk har forsøkt å gjennomføre tradisjonell kommunikasjonsavlytting og at dette har blitt vanskeliggjort på grunn av innretninger, for eksempel kryptering eller andre avlyttingsbarrierer. Kommunikasjonsavlyttingen må også anses «vanskeliggjort» dersom det er godtgjort at forsøk på tradisjonell kommunikasjonsavlytting klart ikke vil kunne føre til resultater.

Med «teknologiske eller andre innretninger» siktes særlig til kryptering og passordbeskyttelse. Beskrivelsen av mulige innretninger, som ikke er uttømmende, omfatter enhver ordning, innretning eller tiltak som har som resultat at kommunikasjonsavlyttingen blir vanskeliggjort. Ordet «andre» er tatt inn for å oppnå en teknisk og teknologisk nøytral regel, som derved ikke begrenser seg til de ordninger og innretninger som man i dag kjenner.

Retten må uttrykkelig ta stilling til om politiet skal gis tillatelse til å foreta innbrudd i datasystemet, i motsetning til det som gjelder ved romavlytting etter straffeprosessloven § 216m femte ledd. Ettersom det kreves at tradisjonell kommunikasjonsavlytting faktisk har vært forsøkt og fordi behovet for hastekompetanse må anses å være det samme som ved tradisjonell kommunikasjonsavlytting, bør denne opprettholdes. Dette følger av straffeprosessloven § 216d. Det er en forutsetning for hastekompetanse at informasjonen om at tradisjonell kommunikasjonsavlytting er vanskeliggjort er tilveiebrakt før innbruddet i datasystemet blir iverksatt. Rettens adgang til å gi tillatelse til bruk av innbrudd i datasystemet for å gjennomføre kommunikasjonsavlytting er fakultativ. Retten må foreta en forholdsmessighetsvurdering etter straffeprosessloven § 170a hvor blant annet personvern og rettssikkerhetsbetraktningene kommer inn. Også hensynet til tredjepersoners interesser står sentralt i forholdsmessighetsvurderingen.

Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse, jf. straffeprosessloven § 216a første ledd. På grunn av avstanden mellom første ledd og det foreslåtte nye fjerde ledd er dette uttrykkelig inntatt også i fjerde ledd.

Det vises også til utvalgets forslag til bestemmelse i kommunikasjonskontrollforskriften § 7a om hvilke opplysninger som skal nedtegnes i protokollen etter forskriftens § 7 i forbindelse med bruk av dataavlesing.

Til straffeprosessloven § 216b:

Forslaget til annet ledd ny bokstav e åpner for at kontroll av kommunikasjonsanlegg kan skje for å identifisere personen (mistenkte) som bruker anlegget og hvor vedkommende oppholder seg. Se særlig Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse (KK-2008-1). I praksis vil det for eksempel kunne skje ved bruk av et mobilt GSM-identifiseringssystem, som vil kunne fange opp hvor den aktuelle telefonen befinner seg. Politiet vil da kunne være i stand til å finne ut hvor mistenkte befinner seg, og derigjennom eventuelt også identifisere mistenkte.

Til straffeprosessloven § 216c:

Dagens lovgivning inneholder ingen særskilte begrensninger i adgangen til å kontrollere kommunikasjonsanlegg som tilhører journalister eller redaksjoner, dersom de kan antas å ville brukes av en person mistenkt for tilstrekkelig alvorlige straffbare handlinger. Av hensyn til pressens rett til kildevern, foreslår utvalget at telefon som tilhører «redaksjon eller journalist» tas med i oppregningen i annet ledd av telefoner som det kreves særlige grunner for å tillate kontroll av. Ettersom kravet ikke vil gjelde der vedkommende journalist selv er mistenkt, vil endringen trolig få størst betydning der journalistens eller redaksjonens telefoner brukes av andre personer mistenkt for straffbare handlinger, for eksempel et familiemedlem av journalisten eller en annen ansatt i redaksjonen. «Særlige grunner» vil kunne foreligge dersom de hensyn som begrunner adgangen til kommunikasjonskontroll som etterforskingsmetode gjør seg spesielt sterkt gjeldende, for eksempel der dette åpenbart er den eneste metoden som gir resultater eller der det dreier seg om svært alvorlig kriminalitet.

Til straffeprosessloven § 216e:

Forslaget i annet ledd oppstiller en hovedregel om at det skal avholdes muntlige forhandlinger ved begjæring om rettens tillatelse til bruk av skjulte tvangsmidler. Retten kan likevel bestemme at muntlige forhandlinger ikke skal avholdes, dersom slik behandling ikke anses nødvendig for sakens opplysning. Eksempel på dette vil typisk være hvor det begjæres at kommunikasjonsavlyttingen kan utvides til å gjelde nye kommunikasjonsanlegg som det antas at mistenkte har tatt i bruk og der saken i det vesentlige står i samme stilling som ved den tidligere begjæringen.

Plasseringen av bestemmelsen innebærer at det skal avholdes muntlige forhandlinger ved ting­rettens behandling av begjæring om kommunikasjonsavlytting etter § 216a, annen kontroll av kommunikasjonsanlegg etter § 216b, romavlytting, jf. § 216m siste ledd, ransaking med utsatt underretning, jf. § 200a tredje ledd første punktum, beslag med utsatt underretning, jf. § 208a annet ledd første punktum, utleveringspålegg med utsatt underretning, jf. § 210a annet ledd, jf. § 208a annet ledd første punktum og fremtidig utleveringspålegg med utsatt underretning, jf. § 210c annet ledd første punktum.

Straffeprosessloven § 202c om teknisk sporing viser ikke til § 216e annet ledd, fordi det samme i dag fremgår uttrykkelig av § 202c femte ledd første punktum. Utvalget foreslår å bytte dette første punktumet med en henvisning til at § 216e annet ledd gjelder tilsvarende, slik som for de øvrige skjulte tvangsmidlene. Utvalget foreslår videre at det også som hovedregel bør avholdes muntlige forhandlinger i saker om skjult fjernsynsovervåking, særlig i lys av den utvidelse utvalget har foreslått i denne bestemmelsen. Det foreslås derfor at det også i § 202a tas inn en henvisning til at § 216e annet ledd gjelder tilsvarende.

Til straffeprosessloven ny § 216g:

Etter utvalgets mening gjør gjeldende praksis og våre folkerettslige forpliktelser det nødvendig med en fullstendig revisjon av straffeprosessloven § 216g. Dersom bestemmelsen blir endret i tråd med utvalgets forslag, vil det også være nødvendig å endre kommunikasjonskontrollforskriften § 9.

Etter forslagets første ledd skal materiale som er innhentet ved kommunikasjonsavlytting og annen kontroll av kommunikasjon slettes når det foreligger rettskraftig dom, med mindre materialet fremlegges som bevis for retten under hovedforhandling. Også dersom saken henlegges, skal materialet slettes. Utvalget forutsetter at det skapes notoritet rundt at sletting har funnet sted i politiets datasystemer.

Etter annet ledd skal opplysninger som retten er avskåret fra å motta forklaring om og opplysninger fra personer som er fritatt for forklaringsplikt etter reglene i §§ 117 til 120, 122 og 125, slettes så snart som mulig etter at det er fastslått at materialet omfatter slike opplysninger. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende kan mistenkes for en straffbar handling. Det vises forøvrig til de generelle motiver.

Straffeprosessloven § 125 om journalisters fritak fra vitneplikten er lagt til blant de reglene bestemmelsen om sletting viser til. Dette innebærer at politiet plikter å slette opplysninger som omfattes av vitnefritaksregelen etter § 125 første ledd med mindre vilkårene i § 125 tredje ledd er oppfylt. Dette medfører at påtalemyndigheten vil måtte bringe spørsmålet inn for retten dersom den ønsker å bruke opplysningene i etterforskingen eller som bevis, og derved unngå sletteplikten. Forslaget er ment å bidra til større sammenheng i regelverket, blant annet ved at materiale fra kontroll med og avlytting av samtaler mellom journalist og kilde vil kunne føres som bevis i samme utstrekning som beslaglagt materiale, jf. § 204 første jf. annet ledd.

Til straffeprosessloven § 216i:

Utvalgets flertall foreslår at det i første ledd bokstav b åpnes for bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll som bevis også for straffbare forhold som ikke i seg selv kunne begrunnet den formen for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra. Opplysningene skal imidlertid bare kunne brukes som bevis for slike andre forhold så sant det ikke foreligger særlige grunner som tilsier at beviset ikke bør tillates ført.

Unntaket skal tolkes snevert og tar først og fremst sikte på å ivareta hensynet til tredjepersoners personvern. Om overskuddsinformasjon skal tillates ført som bevis, skal etter forslaget bero på en konkret helhetsvurdering der alvoret i den aktuelle straffbare handlingen vil være sentralt. Dersom bevisføringen medfører at tredjepersoners personvern kompromitteres svært kraftig, vil man i slike tilfeller kunne avskjære informasjonen. Hensynet til tiltaltes personvern vil bare unntaksvis være relevant, for eksempel i tilfeller der overskuddsinformasjonen ikke klart viser at vedkommende har begått den aktuelle straffbare handlingen. Informasjonens bevisverdi vil dermed også være av betydning. Unntaket i annet punktum vil typisk kunne anvendes der det er spørsmål om å føre opplysninger som bevis for mindre alvorlige straffbare forhold, opplysninger som angår utenforstående tredjepersoners personlige forhold, eller der det er spørsmål om å føre som bevis personlige opplysninger med svært liten bevisverdi.

Utvalget foreslår på bakgrunn av egne erfaringer at det i første ledd bokstav f tas inn en bestemmelse om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes som ledd i offentlig evaluering eller etterkontroll av lovgivningen. Utvalget mener det ville vært av sentral betydning å kunne ha innsyn i saksdokumentene i saker hvor skjulte tvangsmidler har vært brukt, for å kunne kontrollere og vurdere metodebrukens betydning for etterforskingen av alvorlige straffbare handlinger, ivaretakelsen av hensynet til personvern og rettssikkerhet og den samlede effekten av metodebruken.

Til straffeprosessloven § 216j:

Forslaget gjennomfører en enhetlig regulering av bestemmelsene om utsatt underretning. Se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd.

Også ved kommunikasjonskontroll bør det etter utvalgets oppfatning være plikt til å gi underretning, og ikke kun etter begjæring som i dag, jf. straffeprosessloven § 216j første ledd første punktum. Utvalget mener underretning ikke bør kunne unnlates for alltid.

Dersom bestemmelsen blir endret i tråd med utvalgets forslag, vil det også være nødvendig å endre kommunikasjonskontrollforskriften § 21.

Til straffeprosessloven § 216m:

Det foreslås i fjerde ledd at sted hvor «journalister» erfaringsmessig fører samtaler av yrkesmessig art tas med i oppregningen av steder som det kreves særlige grunner for å tillate avlytting av. Det er først og fremst redaksjonslokaler og kontorer som er tenkt omfattet av bestemmelsen. For øvrig vises det til merknadene til § 216c annet ledd.

Til straffeprosessloven § 222d:

Bestemmelsen foreslås endret og presisert dels for å tilfredsstille Grunnloven § 102, slik utvalgets flertall forstår denne, og dels for å gjøre vilkårene klarere og mer fokusert mot de tilfeller der avvergende tvangsmiddelbruk fremstår som mest berettiget, jf. punkt 22.3. Den viktigste endringen er at det skal kreves rimelig grunn til å tro at noen som ledd i forberedelsen av den handling som søkes avverget allerede har foretatt en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Sammenlignet med det nåværende vilkåret «som ledd i etterforskning» stilles dermed et tydeligere krav til konkret mistanke om en straffbar handling og et tydeligere krav til sammenheng mellom denne og den forbrytelsen som søkes avverget. Fordi bruk av tvangsmidler på dette grunnlaget nødvendigvis vil skje som ledd i etterforsking, slik dette begrepet er definert i straffeprosessloven § 224, trenger dette ikke lenger sies uttrykkelig i lovteksten.

Kriteriet «rimelig grunn til å tro» skal forstås i samsvar med de presiseringer som ble gjort i samband med lovendringene i 2005 (se punkt 22.1.1). Det nye er at dette vilkåret ikke bare stilles i relasjon til at noen kommer til å begå en alvorlig forbrytelse, men også i relasjon til at noen allerede, som ledd i forberedelsen av denne, har begått en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Mens det i den førstnevnte relasjon kreves en prognose om hva som vil skje i fremtiden, må det i den sistnevnte relasjon foretas en sannsynlighetsbedømmelse av hva som allerede har skjedd. Det stilles imidlertid ikke et like høyt krav til sannsynligheten for en begått forbrytelse etter § 222d som ved ordinær tvangsmiddelbruk på etterforskingsstadiet, der kravet er «skjellig grunn» til mistanke. Dette kompenseres imidlertid av at § 222d både stiller krav til konkret mistanke om at noe straffbart har skjedd og at en alvorlig forbrytelse kan komme til å bli begått.

Vilkåret om at den straffbare handling som anses begått må være foretatt «som ledd i forberedelsen av» den forbrytelse som søkes avverget, medfører et tydeligere krav til sammenheng mellom det som allerede er gjort og det som forventes å skje i fremtiden. En slik sammenheng vil være til stede der det er rimelig grunn til å tro at noen har utført den straffbare handlingen med forsett om enten alene, sammen med andre eller ved hjelp av andre å fullføre en slik alvorlig forbrytelse som i medhold av § 222d kan søkes avverget. 1 Dette vil typisk være tilfellet der et såkalt formelt forberedelsesdelikt antas å være overtrådt. 2 Det vil si tilfeller der det aktuelle straffebudet er formulert slik at det tydelig går frem at det dreier seg om forberedelse til en annen (og mer alvorlig) forbrytelse. Et typisk eksempel er straffeloven § 233 a om «å inngå forbund med noen om å begå en handling som nevnt i § 231 eller § 233». Et annet eksempel er anskaffelse av skytevåpen eller sprengstoff i den hensikt å begå en forbrytelse som nevnt i § 222d, jf. straffeloven § 161.

Vilkåret «som ledd i forberedelsen av» vil imidlertid også kunne være oppfylt der den regel som antas overtrådt fremstår som et helt selvstendig straffebud, for eksempel tyveri av et våpen eller et annet redskap. I slike tilfeller vil det avgjørende være om denne straffbare handling etter gjerningspersonens forsett antas å inngå som ledd i forberedelsen av en slik alvorlig forbrytelse som nevnes i § 222d første eller annet ledd. Det betyr at det må foretas en konkret vurdering av hva som på tidspunktet for den straffbare handling har vært den eller de aktuelle personene sine videre planer. En slik vurdering vil ha mye til felles med den bedømmelsen av personens gjennomføringsplan som må foretas der det er tvil om forsøkets nedre grense er passert. 3 Det innebærer at vilkåret ikke vil være oppfylt dersom fullbyrdelsesforsettet med hensyn til den forbrytelse som søkes avverget først inntrer etter at den begåtte forbrytelse er avsluttet. 4 Gjerningspersonen begynner for eksempel å forberede en terrorhandling og finner ut at han vil gjøre bruk av en gjenstand som han tidligere har stjålet (uten å ha terrorplaner). I et slikt tilfelle er det ikke tilstrekkelig nær sammenheng mellom tyveriet og den forbrytelse som søkes avverget.

Særlige spørsmål kan oppstå i forbindelse med gisseltaking og andre former for frihetsberøvelse. Dersom en person tar en annen som gissel og truer med å drepe vedkommende, må det antas at gjerningspersonen i det minste har eventuelt forsett med hensyn til å ta livet av vedkommende, og gisseltakingen må da kunne sies å være gjort «som ledd i forberedelsen» av et drap. Forholdet blir noe annerledes dersom gjerningspersonen i utgangspunktet bare har foretatt en vanlig frihetsberøvelse, uten å true med eller ha planer om å drepe, men situasjonen etter hvert likevel fremstår slik at det er rimelig grunn til å tro at det kommer til å bli begått et drap. I en slik situasjon er det forutsetningsvis også rimelig grunn til å tro at gjerningspersonen nå har fullbyrdelsesforsett med hensyn til et drap. Så lenge drapsforsettet inntrer mens frihetsberøvelsen fortsatt pågår, og tanken er å utnytte den situasjonen som frihetsberøvelsen har skapt, vil frihetsberøvelsen også i et slikt tilfelle kunne sies å være begått «som ledd i forberedelsen» av drapet.

Det foreslås å fjerne kriteriet om at vilkårene i straffeloven § 60 a må være oppfylt for at tvangsmidler skal kunne brukes for å avverge drap. Utvalget har vanskelig for å se hvorfor det bør skilles etter hvilken sammenheng det planlagte drapet inngår i, og finner at drap uansett er en så alvorlig og uavvendelig krenkelse av menneskelivet at politiet bør ha anledning til å søke det avverget. Det vises til at skjulte tvangsmidler uansett bare vil kunne tas i bruk dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen, og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort, jf. § 222d tredje ledd første punktum.

Utvalget foreslår at straffeloven § 151 a inkluderes blant de straffbare handlingene PST kan bruke tvangsmidler for å avverge, ettersom det antas å bero på en inkurie at den ikke ble inntatt ved lovendringen i 2005.

Til straffeprosessloven § 234a:

Etter utvalgets forslag vil bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 242a og 292a åpne for unntak fra innsyn i opplysninger om informanters identitet i større omfang og på mildere vilkår enn § 234a. Anvendelsesområdet til § 234a annet ledd bokstav a antas dermed i praksis å være begrenset til tilfeller der påtalemyndigheten ønsker å lese opp informantens forklaring i forbindelse med begjæring om bruk av åpne tvangsmidler eller under hovedforhandling. I slike tilfeller er det ikke lenger naturlig å anse vedkommende som en «informant». Utvalget foreslår på denne bakgrunn å oppheve annet ledd bokstav a, og omformulere annet ledd i tråd med dette.

Til straffeprosessloven § 242:

Utvalget foreslår å videreføre hovedregelen i første ledd første punktum om at mistenkte og hans forsvarer har rett til innsyn i «sakens dokumenter», men at begrepet gis et annet innhold enn i dag. Det foreslås at alle opplysninger som er fremkommet eller innhentet i løpet av etterforskingen av de handlinger mistanken gjelder som utgangspunkt bør inngå i sakens dokumenter, og at alle unntak fra dette utgangspunktet skal fremgå av loven. Påtalemyndigheten vil dermed ikke lenger ha skjønnsmessig adgang til å holde opplysninger utenfor saksdokumentene. Utgangspunktet for hva som er sakens dokumenter skal fremdeles være politiets dokumentliste, likevel slik at også andre dokumenter som er fremkommet eller innhentet i løpet av etterforskingen vil inngå i saksdokumentene selv om de ikke finnes på listen. Ved avgjørelsen av hva som skal føres på dokumentlisten skal det sees hen til reglene om politiets og påtalemyndighetens rapporterings-, protokollerings- og journalføringsplikt. All korrespondanse i saken som er arkivpliktig etter reglene i arkivforskriften, samt sakkyndige erklæringer og rettens beslutninger vil inngå i saksdokumentene. Også andre hendelser som finner sted og undersøkelser politiet foretar i en straffesak bør være ettersporbare i sakens dokumenter, for eksempel der det ved konferanser eller telefonsamtaler kommer frem opplysninger eller anførsler av betydning for saken, der politiet gjør fysiske undersøkelser eller der dokumentene i andre saker gjennomgås, på samme måte som etter forvaltningsloven § 11d.

En sak vil løpe fra etterforsking igangsettes. Den informasjon som dannet grunnlag for iversetting av etterforsking samt all informasjon som tilkommer etter dette vil dermed inngå i sakens dokumenter. Utvalget anbefaler politiet å utferdige etterforskingsordre, der det vises til hvilke forhold som etterforskes og de opplysningene som tilsier at vilkårene for igangsetting av etterforsking er oppfylt.

Som en konsekvens av dette utgangspunktet, vil omfanget av de lovfestede unntakene måtte utvides noe. Innsyn kan imidlertid også gis i dokumenter som omfattes av unntaksreglene dersom det etter politiet og påtalemyndighetens mening ikke er nødvendig å gjøre unntak.

For ikke å forspille hensikten med den skjulte tvangsmiddelbruken, foreslår utvalget at det tas inn en regel i første ledd annet punktum om at mistenkte ikke skal ha rett til innsyn i opplysninger om eller fra bruk av skjulte tvangsmidler, så lenge vedkommende ikke er underrettet om bruken etter reglene om underretning. Innsyn vil bare kunne nektes etter denne regelen frem til tiltale er tatt ut. Dersom underretning gis før tiltale tas ut, vil mistenkte ha krav på innsyn med mindre det kan gjøres unntak etter de øvrige reglene i § 242 eller § 242a.

Utvalget foreslår at muligheten til å gjøre unntak fra innsyn etter første ledd nytt tredje punktum av hensyn til etterforskingen av andre saker skal gjelde materiale fra all skjult tvangsmiddelbruk, ikke bare kommunikasjonskontroll.

I § 242 første ledd fjerde og femte punktum foreslår utvalget å lovfeste muligheten til å gi forsvareren innsyn selv om mistenkte nektes, samt at forsvareren i slike tilfeller har taushetsplikt overfor mistenkte.

Utvalgets forslag til nytt tredje ledd åpner for å unnta fra innsyn dokumenter utarbeidet som ledd i politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse. Unntaket tar sikte på å gi politiet og påtalemyndighetens vurderinger et absolutt vern mot innsyn, herunder den enkeltes bevisbedømmelse, rettslige vurderinger, subsumsjoner og drøftelser av hvilke omstendigheter som taler henholdsvis for eller mot å ta ut tiltale.

Unntaksmuligheten gjelder ikke de delene av de interne dokumentene som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum som ikke finnes i andre dokumenter mistenkte eller tiltalte har tilgang til. Reservasjonen bygger på forvaltningsloven § 18c, og skal sikre at avgjørelsen i saken ikke treffes på et faktisk grunnlag parten ikke har fått mulighet til å undersøke og eventuelt korrigere.

Med «faktiske opplysninger» forstås ikke bare de rene data som finnes i saksdokumentene, men også skjønnsmessige vurderinger av de faktiske forhold, herunder prognoser eller sannsynlighetsvurderinger som knytter seg til rent objektive forhold. At det brukes vurderingspregede beskrivelser utelukker ikke at dette omhandler faktiske opplysninger.

Typiske eksempler på «sammendrag» vil være politiets samlerapporter for eksempel om innholdet i et stort databeslag. «Annen bearbeidelse av faktum» vil kunne være systematiske fremstillinger av data, for eksempel i en tabell.

Der et dokument inneholder både fakta, sammendrag eller bearbeidelser og vurderinger som ikke finnes andre steder i saken, vil de deler av dokumentet som inneholder fakta måtte gjøres tilgjengelig. Det er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til å nekte innsyn i et sammendrag eller en bearbeidelse at opplysningene finnes i andre dokumenter, det må kreves at sammendraget eller bearbeidelsen finnes i andre dokumenter.

Utvalget foreslår at det i § 242 nytt sjette ledd lovfestes at mistenkte har rett til innsyn i opplysninger som inngår i saksdokumentene i andre straffesaker, i den utstrekning de kan antas å ha betydning for saken. Dette innebærer at innsynsretten minst omfatter opplysninger av betydning for skyld- eller straffespørsmålet, men også andre opplysninger dersom de kan antas å ha betydning for saken. Begrensningen «i den utstrekning» viser til at mistenkte bare vil ha krav på innsyn i de opplysningene som kan antas å ville være av betydning for saken. I de tilfellene der materiale fra kommunikasjonskontroll eller romavlytting gjennomført i en annen sak er brukt som bevis i mistenktes sak, vil innsynsretten omfatte alt materiale fra denne tvangsmiddelbruken. Dersom materialet ikke er brukt som bevis, men bare som ledd i etterforskingen, vil innsynsretten bare omfatte den delen av materialet som er av betydning for saken, jf. Rt. 2007 side 1435.

Til straffeprosessloven § 242a:

For å bedre politiets muligheter til å beskytte identiteten til kilder og informanter, foreslår utvalget at det tas inn et nytt tredje ledd som åpner for unntak fra innsyn for opplysninger som er egnet til å avsløre identitet til personer som har gitt opplysninger til politiet, uavhengig av om det foreligger fare for situasjoner som beskrevet i § 242a første ledd, så fremt det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til mistenktes forsvar. Plasseringen i § 242a gjør at unntak bare kan skje for opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil fremlegge som bevis under hovedforhandling, og etter behandling i retten med en offentlig oppnevnt advokat til stede.

Ordlyden omfatter enhver person som har gitt politiet informasjon. Det følger av regelens plassering i § 242a, og av at det er opp til rettens skjønn om regelen skal anvendes, jf. «kan», at det er en unntaksregel som bare skal brukes der påtalemyndigheten kan vise til et reelt behov for å unnta kildens identitet fra innsyn, og ikke i enhver situasjon der vedkommende ikke ønsker å bli assosiert med saken. Det kreves imidlertid ikke at unntak er «strengt nødvendig» på samme måte som etter § 242a første jf. annet ledd. Ettersom formålet med regelen ikke er å beskytte informanten fra konkret fare, men å beskytte politiets bruk av informanter generelt, bør det ikke stilles strenge krav til politiets begrunnelse.

Unntak skal videre bare kunne gjøres der det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til mistenktes forsvar. I lys av regelens generelle utgangspunkt om at politiets informanter skal beskyttes, må det kreves konkrete omstendigheter som tilsier at opplysningene kan være av betydning for mistenktes forsvar. Dette vil særlig være tilfellet dersom omstendighetene tilsier at straffbarhetsvilkårene ikke er oppfylt eller at det foreligger ulovlige ervervede bevis.

Unntaket stiller dermed langt mildere krav til politiets begrunnelse for å unnta opplysninger fra innsyn enn § 242a første ledd.

Utvalget foreslår at det tas inn en referanse til dette unntaket i § 242a tredje (nytt fjerde) ledd, slik at politiet kan bruke informantopplysninger som grunnlag for begjæring om tvangsmidler, uten at dette medfører at mistenkte har krav på innsyn.

Det foreslås videre en omformulering av muligheten i femte ledd (nytt sjette) til å gi forsvarer innsyn der mistenkte nektes, i tråd med forslaget til tilsvarende regel i § 242.

Til sist foreslås et nytt § 242a syvende ledd som forbyr vitneførsel om innholdet av opplysninger som er unntatt innsyn etter § 242a. En beslutning etter § 242a blir dermed bindende for bevisføringen under hovedforhandlingen og under andre rettsmøter, med mindre vilkårene for å omgjøre beslutningen er oppfylt. Regelen er ment å bidra til å sikre forutberegneligheten med hensyn til vernet av opplysninger som er unntatt etter § 242a.

Til straffeprosessloven § 264:

Utvalget foreslår å endre § 264 første ledd slik at politiet, i stedet for å måtte sende alt materialet fra skjult tvangsmiddelbruk i kopi til forsvareren, kan gjøre materialet tilgjengelig på annen måte. Dette er ment å styrke personvernet til tredjepersoner som er fanget opp av politiets skjulte tvangsmiddelbruk, ved å begrense spredningen av slikt materiale. Kravet om at tilgjengeliggjøringen må skje på forsvarlig måte medfører at påtalemyndigheten kan be om at forsvareren heller hører eller ser gjennom materialet hos politiet. Vedkommende vil deretter kunne peke på de deler av materialet som synes relevante, og be om at disse skrives ut og legges sammen med de øvrige saksdokumentene som deretter utleveres, og som kan vises tiltalte. Forsvarlighetskriteriet innebærer også at forsvarer vil ha krav på å få utlevert kopi av materiale der hensynet til tiltaltes forsvar tilsier det. Kravet til hensiktsmessighet tilsier at politiet, hvor det ikke ønsker å utlevere kopi av materialet, må legge forholdene til rette for at forsvarer får tilstrekkelig tid og mulighet til å gjennomgå materialet, eventuelt å la seg bistå av sakkyndige i gjennomgangen. Dersom tilgjengeliggjøring ikke kan skje på annen hensiktsmessig måte, kan hensynet til tiltaltes forsvar tilsi at materialet må utleveres. Spørsmålet vil eventuelt kunne bringes inn for retten. Det vil oftere være forsvarlig å utlevere materialet dersom teknologiske tilpasninger begrenser muligheten til å overlate materialet til uvedkommende.

Etter ordlyden gjelder den foreslåtte endringen sakens dokumenter generelt. Utgangspunktet skal imidlertid fremdeles være at sakens dokumenter, altså det som finnes på papir, oversendes forsvareren enten i originaler eller kopier. Tilgjengeliggjøring som alternativ vil først og fremst gjelde materiale fra skjult tvangsmiddelbruk, men kan også være praktisk med hensyn til store databeslag etc. Alternativet vil fortsatt også gjelde andre former for bevis enn dokumentbevis, for eksempel gjenstander.

I § 264 nytt fjerde ledd foreslås det inntatt et unntak for dokumenter utarbeidet som ledd i politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse. Det vises til kommentarene til § 242 nytt tredje ledd.

Det foreslås også her et nytt siste ledd om tiltaltes rett til innsyn i dokumenter i andre saker. Det vises til kommentarene til § 242 nytt sjette ledd.

Til straffeprosessloven § 292a:

I samsvar med muligheten til å unnta fra innsyn opplysninger som vil være egnet til å avsløre identiteten til politiets kilder eller informanter, foreslås det som nytt fjerde ledd en mulighet til å beslutte unntak fra bevisførsel om slike opplysninger. Det vises til kommentarene til § 242a nytt tredje ledd.

Til straffeprosessloven ny § 484:

Utvalget mener det er nødvendig å evaluere bruken av dataavlesing, herunder hvor effektiv denne gjennomføringsmåten har vært for etterforskingen i de saker det har vært anvendt og for kriminalitetsbekjempelsen generelt. Utvalget mener det kan være grunn til å gi lovendringen i straffeprosessloven § 200a første ledd tredje og fjerde punktum og § 216a fjerde ledd en virkeperiode på fem år. Hensikten er å sikre at en slik evaluering faktisk finner sted.

31.2 Til endringer i politiloven

Til politiloven § 17d:

Som følge av at utvalget foreslår at bestemmelsene i straffeprosessloven § 211 og § 212 oppheves, bør også henvisningen til bestemmelsene i første ledd utgå. Som resultat av forslaget om å iverksette opphevelsen av lov om postkontroll i saker om rikets sikkerhet foreslår utvalget at det åpnes for bruk av utleveringspålegg fremover i tid med hjemmel i politiloven § 17d, jf. straffeprosessloven § 210b.

Utvalget foreslår videre at PST bør ha adgang til å gjennomføre skjult fjernsynsovervåking av privat sted, unntatt privat bolig, som ledd i sin forebyggende virksomhet etter politiloven § 17d. Bestemmelsen om dette er plassert i straffeprosessloven § 202a, og omfattes dermed allerede av opplistingen i politiloven § 17d over hvilke skjulte tvangsmidler som kan anvendes ved PSTs forebyggende virksomhet. Slik tillatelse bør imidlertid bare gis når særlige grunner tilsier det, jf. annet ledd annet punktum, og det foreslås derfor at en henvisning til bestemmelsen tilføyes også her.

Av hensyn til Grunnloven § 102 foreslår utvalgets flertall at dagens forbud mot ransaking av private hjem i forebyggende øyemed etter annet ledd tredje punktum utvides til også å gjelde romavlytting, se kapittel 13. Utvalget foreslår dessuten at begrepet «private hjem» erstattes med «privat bolig». Begrepet bolig er mer innarbeidet i lovgivningen for øvrig og ligger også nærmere begrepet «Hus» i Grunnloven. Det vil omfatte enhver bolig som tjener som ramme for en eller flere personers privatliv over et lengre tidsrom. I tillegg til vanlige helårsboliger, vil dette kunne gjelde fritidsboliger og mer atypiske boligformer som en husbåt. Begrepet «privat bolig» må for øvrig tolkes i lys av Grunnlovens krav på dette området, og det vises til den nærmere drøftelsen i de to innhentede betenkninger, se vedlegg 2 og 3.

Et samlet utvalg er kommet til at hemmelig ransaking og kommunikasjonsavlytting også i det forebyggende sporet bør kunne gjennomføres ved hjelp av innbrudd i et datasystem. Det vises til de generelle motiver og de spesielle motiver til straffeprosessloven § 200a første ledd tredje og fjerde punktum og § 216a fjerde ledd. På bakgrunn av utvalgets flertalls vurdering av forholdet til Grunnloven § 102 må det likevel gjøres en begrensing i adgangen til fysisk å gå inn i noens private bolig for å montere utstyr som er nødvendig for å kunne gjennomføre innbrudd i datasystemet, se nærmere de generelle motiver med videre henvisninger. Utvalgets flertall mener denne begrensningen bør fremgå av loven, og foreslår derfor en tilføyelse i annet ledd tredje punktum, slik at det fremgår at politiet ikke kan bryte seg fysisk inn i noens private bolig etter bestemmelsen.

Til politiloven § 17e:

Utvalget foreslår å endre annet ledd tredje til femte punktum slik at den inngrepet etter politiloven § 17d retter seg mot, har krav på underretning etter at bruken av tvangsmiddelet har opphørt. Som det fremgår av de generelle motiver mener utvalget dette er best i samsvar med våre menneskerettslige forpliktelser. Det kan imidlertid være behov for å utsette underretningen. Utvalgets forslag gjennomfører den enhetlige regulering av bestemmelsene om utsatt underretning etter straffeprosessloven så langt de passer, se nærmere de spesielle motiver til § 200a tredje og fjerde ledd, også i politiloven § 17e.

Kompetansen til å beslutte utsatt underretning bør ligge hos retten, og slik beslutning bør bare skje dersom underretning vil være til vesentlig skade for PSTs virksomhet. Utvalget mener det som hovedregel bør kunne besluttes utsatt underretning i inntil seks måneder om gangen. Utvalget ser imidlertid at en ny prøving hver sjette måned når det gjelder tvangsmidler som har vært anvendt som ledd i PSTs forebyggende virksomhet kan være uhensiktsmessig. Utvalget foreslår at retten kan beslutte utsatt underretning i inntil ett år om gangen dersom særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter seks måneder vil være uten betydning.

Endringen i annet ledd tredje til femte punktum, innebærer at dagens annet ledd tredje punktum annet komma, blir nytt sjette punktum.

Det finnes i dagens lovverk ikke noen uttrykkelig bestemmelse om ankeadgang i politiloven kapittel IIIa, ut over at straffeprosessloven § 100a, hvor det fremgår at advokaten kan anke rettens kjennelse, gjelder tilsvarende, jf. politiloven § 17e annet ledd annet punktum. Utvalget foreslår for ordens skyld at det i annet ledd nytt syvende punktum fremgår at straffeprosessloven kapittel 26 gjelder tilsvarende så langt reglene passer.

Til politiloven § 17f:

Utvalgets flertall foreslår å begrense adgangen til å bruke opplysninger innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk som ledd i PSTs forebyggende virksomhet som bevis for handlinger som omfattes av straffeloven § 147 a første og annet ledd. Etter flertallets oppfatning gjør departementets begrunnelse om at det ville kunne virke støtende på den alminnelige rettsbevissthet dersom opplysninger ikke kunne føres som bevis for en terrorhandling der en rekke menneskeliv var gått tapt seg ikke gjeldende i forhold til forbund om terror etter straffeloven § 147 a tredje ledd.

Utvalget foreslår også en presisering av at brudd på taushetsplikten etter bestemmelsen kan straffes etter straffeloven § 121, og at dette også gjelder personer som ikke er i tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ. Også personer utenfor politiet eller påtalemyndigheten som får kjennskap til tvangsmiddelbruken, for eksempel ansatte hos teletilbyderne, vil dermed kunne straffes for brudd på taushetsplikten. Utenforstående bør imidlertid gjøres oppmerksom på denne muligheten, jf. også straffeprosessloven § 61c siste ledd siste punktum.

31.3 Til endringer i ekomloven

Til ekomloven § 2–9:

Forslaget til tredje ledd nytt fjerde punktum innebærer at det gjøres unntak fra teletilbyders taushetsplikt for trafikkdata som gis til påtalemyndigheten eller politiet, dersom det foreligger beslutning om utleveringspålegg. Opplysningene vil imidlertid fremdeles være omfattet av taushetsplikten overfor andre aktører og der det ikke foreligger utleveringspålegg. Teletilbyder vil dermed ikke lenger kunne utlevere trafikkdata frivillig. Endringen medfører også at slike opplysninger kan gis til politiet uten at Post- og teletilsynet må oppheve tilbyders taushetsplikt, så fremt retten har utstedt et utleveringspålegg. Ordlyden som angir omfanget på de opplysninger som kan utgis er hentet fra straffeprosessloven § 216b og er tenkt forstått på samme måte.

Innføringen av nytt fjerde punktum i tredje ledd nødvendiggjør også en endring i § 2-9 fjerde ledd, der det foreslås tilført at anmodning fra påtalemyndigheten eller politiet skal etterkommes med mindre særlige forhold gjør det utilrådelig, bare der anmodningen gjelder opplysninger som omhandlet i tredje ledd første til tredje punktum.

31.4 Til endringer i kommunikasjonskontrollforskriften

Til kommunikasjonskontrollforskriften ny § 7a:

Utvalget foreslår en ny bestemmelse i kommunikasjonskontrollforskriften som er ment å bidra til å sikre et tilfredsstillende kontrollsystem ved innføringen av muligheten for å foreta innbrudd i et datasystem under etterforskingen. Bestemmelsen skal sikre notoritet ved bruken av dataavlesing i forbindelse med kommunikasjonsavlytting til bruk i den konkrete saken og en senere evaluering av ordningen. Det vises for øvrig til de generelle motiver.

Til kommunikasjonskontrollforskriften § 10:

Bestemmelsen i første ledd nytt femte punktum er ment å bidra til å sikre et tilfredsstillende kontrollsystem ved innføringen av den nye gjennomføringsmåten under etterforskingen. Det vises for øvrig til de generelle motiver.