Del 7
Forslag til lovendringer
32 Lovforslag og forskriftsforslag
32.1 I straffeprosessloven
Straffeprosessloven § 28 tredje ledd skal lyde:
«Utskrift skal nektes når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift, eller når det er grunn til å frykte at utskriften vil bli nyttet på urettmessig vis. Overfor andre enn partene gjelder det samme når retten har gitt pålegg om hemmelighold. Utskrift kan nektes på de vilkår som er fastsatt i § 242 a første og tredje ledd. Reglene i § 242 a femte til åttende ledd gjelder tilsvarende så langt de passer. Retten kan ikke gi utskrift av dokumenter som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. § 130 a eller § 234 a blir kjent, eller som inneholder opplysninger som tidligere er unntatt fra innsyn etter reglene i § 242 a, § 264 syvende ledd eller § 267 første ledd tredje punktum, jf. § 264 syvende ledd. Retten kan heller ikke gi utskrift av dokumenter som inneholder opplysninger som påtalemyndigheten tidligere har begjært unntatt fra innsyn etter disse bestemmelsene, dersom påtalemyndigheten har innstilt forfølgningen etter § 72 første ledd annet punktum annet alternativ fordi den ikke fikk medhold i begjæringen.»
Straffeprosessloven § 61a nytt fjerde ledd skal lyde:
«Advokater som i tjenesten får innsyn i opplysninger etter første ledd, kan bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å vareta klientens tarv i saken. Det samme gjelder andre som utfører tjeneste eller arbeid for et advokatkontor. Overtredelse av taushetsplikt etter dette ledd kan straffes etter straffeloven § 121.»
Straffeprosessloven § 82 tredje ledd skal lyde:
«En mistenkt får ikke stilling som siktet ved at det besluttes å bruke et tvangsmiddel mot ham eller henne så lenge det er besluttet utsatt underretning om tvangsmiddelet. Ved skjult etterforskning får mistenkte heller ikke stilling som siktet ved at påtalemyndigheten begjærer nekting av innsyn etter § 242 a. I forhold til bestemmelsene i kapittel 31 får en mistenkt som nevnt i første og annet punktum likevel stilling som siktet.»
Straffeprosessloven § 100a skal lyde:
«Når retten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 a, 202 b, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216 m, 242 a, 264 sjette ledd, 267 første ledd tredje punktum eller § 292 a, skal den straks oppnevne offentlig advokat for den mistenkte. Advokat skal oppnevnes selv om den mistenkte allerede har forsvarer. Advokat skal likevel ikke oppnevnes etter bestemmelsen her i saker etter § 242 a, § 264 syvende ledd eller § 267 første ledd tredje punktum, jf. § 264 syvende ledd, der påtalemyndigheten ikke motsetter seg at den siktedes forsvarer får innsyn i opplysningene mot å bli pålagt taushetsplikt, og forsvareren mottar opplysningene.
Advokaten skal vareta den mistenktes og eventuelle tredjepersoners interesser i forbindelse med rettens behandling av begjæringen. Samme advokat skal så langt det er mulig oppnevnes ved begjæring om forlengelse av bruken av tvangsmidler eller bruk av andre tvangsmidler som nevnt i første ledd mot mistenkte. Oppdraget varer til tvangsmiddelbruken er avsluttet og underretning er gitt. Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, og har krav på innsyn i sakens dokumenter forut for rettsmøter i saken med de begrensninger som følger av §§ 242 og 242 a. Advokaten har krav på varsel til og tilstedeværelse under rettsmøte til behandling av begjæringen og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse. Påtalemyndigheten skal fremme begjæring om forlengelse så tidlig at advokaten kan få varsel senest dagen før rettsmøtet holdes. Advokaten kan anke rettens kjennelse. Kapittel 26 gjelder så langt reglene passer.
Advokaten må ikke sette seg i forbindelse med den mistenkte. Advokaten skal bevare taushet om begjæringen, om opplysninger som kommer frem under behandlingen av begjæringen og om rettens beslutning. Beslutter retten bruk av et tvangsmiddel, gjelder taushetsplikten til advokaten også opplysninger som kommer frem ved bruk av tvangsmidlet.
Retten kan ved kjennelse beslutte at en advokat som er oppnevnt etter denne bestemmelsen, ikke kan opptre som forsvarer inntil mistenkte gjennom dokumentinnsyn får de samme opplysninger som forsvareren. »
Straffeprosessloven § 107 første ledd første punktum skal lyde:
«Offentlig forsvarer og advokat oppnevnt etter § 100 a skal ha godtgjørelse av staten.»
Straffeprosessloven § 200a skal lyde:
«Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføres straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum eller av §§ 162 eller 317, jf. § 162, kan retten ved kjennelse beslutte at ransaking kan settes i verk uten underretning til den mistenkte eller andre. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Retten kan gi politiet tillatelse til samtidig eller senere å foreta innbrudd i et datasystem for å kunne gjennomføre ransaking etter bestemmelsen her. § 216 h gjelder tilsvarende dersom slik tillatelse er gitt.
Tillatelse etter første ledd kan bare gis dersom det må antas at det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. Retten kan ved kjennelse beslutte at underretning om ransakingen og resultatet av den også i ettertid kan utsettes dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen i saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig. Utsatt underretning kan besluttes for inntil 8 uker av gangen, og underretning skal senest gis når tiltale tas ut eller saken henlegges. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning kan utsettes for inntil 6 måneder om gangen. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om ransakingen. Er det tatt beslag, skal den mistenkte og andre som rammes av beslaget, også underrettes om beslaget og om retten etter § 208 til å kreve brakt inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes.
§ 208 a fjerde ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
Når politiet ber om rettens samtykke etter denne bestemmelsen, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. § 197 annet ledd annet punktum og tredje ledd og § 216 d gjelder tilsvarende.
For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel 15 så langt de passer.»
Straffeprosessloven § 202a skal lyde:
«Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å iverksette skjult fjernsynsovervåking på eller fra offentlig sted som nevnt i personopplysningsloven § 40 når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder og slik overvåking vil være av vesentlig betydning for etterforskingen. § 196 gjelder tilsvarende.
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å iverksette skjult fjernsynsovervåking på privat sted når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling
a) som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller
b) som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av 162 eller 317, jf. § 162, av utlendingsloven § 47 fjerde ledd, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5.
§ 196 gjelder tilsvarende.
Fjernsynsovervåking etter annet ledd kan bestå i vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende fjernsynskamera, fotografiapparat eller lignende apparat på privat sted, unntatt i privat bolig.
Tillatelse til fjernsynsovervåking etter annet ledd kan bare gis dersom det må antas at slik overvåking vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Tillatelse til fjernsynsovervåking etter bestemmelsen her gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. Tillatelsen må ikke gis for mer enn 4 uker om gangen.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. Når fjernsynsovervåkingen er avsluttet, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om resultatet av inngrepet.
Dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen av saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig, kan retten ved kjennelse beslutte at underretning kan utsettes for inntil 8 uker om gangen. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning skal utsettes inntil 6 måneder om gangen. Underretning skal for øvrig gis senest når tiltale tas ut eller saken henlegges. § 216 f annet ledd og § 216 g første ledd gjelder tilsvarende.»
Straffeprosessloven § 202b skal lyde:
«Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, eller av § 162 c, eller av våpenloven § 33 annet ledd, kan påtalemyndigheten beslutte at teknisk peileutstyr plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander for å klarlegge hvor den mistenkte eller gjenstandene befinner seg (teknisk sporing). Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. § 196 gjelder tilsvarende.
Når politiet treffer avgjørelse etter bestemmelsen her, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende.»
Straffeprosessloven § 202c skal lyde:
«Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a jf. 90, 104 a første ledd annet punktum eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller som rammes av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av våpenloven § 33 annet ledd jf. straffeloven § 60 a, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til å
plassere teknisk peileutstyr i klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg,
plassere teknisk peileutstyr i veske eller annen håndbagasje som den mistenkte bærer med seg, eller
foreta innbrudd for å plassere teknisk peileutstyr som nevnt i bestemmelsen her eller i § 202 b.
§ 202 b første ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
Tillatelse etter første ledd kan bare gis dersom det må antas at teknisk sporing vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Tillatelse etter første ledd bokstav c kan dessuten bare gis dersom det er strengt nødvendig å foreta innbrudd for å plassere peileutstyret.
Når politiet ber om rettens tillatelse til teknisk sporing, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. § 197 tredje ledd og § 216 d gjelder tilsvarende.
Rettens tillatelse skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. Tillatelsen må ikke gis for mer enn 4 uker om gangen. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. Når bruken av peileutstyret er avsluttet, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om resultatet av peilingen.
Dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen av saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig, kan retten ved kjennelse beslutte at underretning kan utsettes for inntil 8 uker om gangen. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning skal utsettes inntil 6 måneder om gangen.Underretning skal for øvrig gis senest når tiltale tas ut eller saken henlegges. § 216 f annet ledd og § 216 g første ledd gjelder tilsvarende.»
Straffeprosessloven § 202e skal lyde:
«Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest innen syv dager etter at den har truffet beslutning etter § 202 d, bringe saken inn for tingretten som ved kjennelse avgjør om beslutningen skal opprettholdes. Domstolloven § 149 første ledd gjelder tilsvarende. Opprettholder retten beslutningen, fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for båndleggingen. § 182 første ledd gjelder tilsvarende. Før retten treffer kjennelsen, skal den mistenkte og andre som saken gjelder, varsles og gis anledning til å uttale seg.
Dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen av saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig, kan retten beslutte at varsel som nevnt i første ledd skal unnlates og underretning om kjennelsen utsettes. I så fall skal retten i kjennelsen sette en frist for når underretning skal skje. Fristen skal ikke overstige fire uker, men kan forlenges av retten ved kjennelse med inntil fire uker om gangen. Når fristen løper ut, skal den mistenkte og andre som saken gjelder, underrettes om kjennelsen og om at de kan kreve at retten avgjør om båndleggingen skal opprettholdes.»
Straffeprosessloven § 208a skal lyde:
«Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan retten ved kjennelse beslutte at underretning om beslaget til den mistenkte eller andre som rammes av beslaget, kan utsettes for inntil 8 uker om gangen dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen av saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser eller forseelser kommer ikke i betraktning. § 196 gjelder tilsvarende.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning skal utsettes inntil 6 måneder om gangen. Underretning skal for øvrig gis senest når tiltale tas ut eller saken henlegges. § 216 f annet ledd gjelder tilsvarende.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte og andre som rammes av beslaget, underrettes om kjennelsen, om beslaget og om retten etter § 208 til å kreve brakt inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes.
Retten kan ved kjennelse pålegge besitteren å bevare taushet overfor den mistenkte om begjæringer og beslutninger etter denne bestemmelsen og om beslaget. Når særlige grunner tilsier det, kan slikt pålegg også gis til andre. Pålegg om taushetsplikt kan likevel ikke gis til noen som er nevnt i § 122 første eller annet ledd.
Når politiet ber om rettens samtykke etter denne bestemmelsen, gjelder § 216 d annet ledd tilsvarende. Dersom det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. § 197 tredje ledd og § 216 d gjelder tilsvarende.»
Straffeprosessloven § 210 annet ledd skal lyde:
«Dersom det ved opphold er fare for at etterforskingen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor beslutning av retten. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig forelegges retten for godkjennelse.»
Straffeprosessloven § 210a skal lyde:
«Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan retten ved kjennelse beslutte at underretning om utleveringspålegg etter § 210 til den mistenkte eller andre som rammes av utleveringspålegget, kan utsettes inntil 8 uker om gangen dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen av saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig.
For øvrig gjelder § 208 a tilsvarende.»
Straffeprosessloven § 210b siste ledd skal lyde:
«Bestemmelsen her gjelder ikke for utlevering av kommunikasjonsdata, jf § 216 b annet ledd bokstav d .»
Straffeprosessloven § 210c skal lyde:
«Retten kan ved kjennelse beslutte at underretning til den mistenkte om utleveringspålegg etter § 210 b kan utsettes inntil 8 uker om gangen dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen i saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig.
§ 216 e annet ledd gjelder tilsvarende. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning skal utsettes inntil 6 måneder om gangen.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om det som er utlevert. Underretning skal for øvrig gis senest når tiltale tas ut eller saken henlegges.
Retten kan ved kjennelse pålegge den som utleveringspålegget retter seg mot, å bevare taushet overfor den mistenkte om begjæringer og beslutninger etter denne bestemmelsen og om de ting som gis til politiet. Når særlige grunner tilsier det, kan slikt pålegg også gis til andre. Pålegg om taushetsplikt kan likevel ikke gis til noen som er nevnt i § 122 første eller annet ledd.
§ 216 d gjelder tilsvarende.»
Straffeprosessloven § 211 foreslås opphevet.
Straffeprosessloven § 212 foreslås opphevet.
Straffeprosessloven § 216a skal lyde:
«Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling
som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller
som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av § 162 eller § 317, jf. § 162, av utlendingsloven § 47 fjerde ledd , eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5.
Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.
Kommunikasjonsavlytting kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 eller § 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.
Kommunikasjonsavlytting kan bestå i å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Som kommunikasjonsavlytting regnes også identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr, jf. § 216 b annet ledd bokstav c, som skjer ved å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon.
Dersom kommunikasjonsavlyttingen er vanskeliggjort på grunn av teknologiske eller andre innretninger, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta innbrudd i et datasystem for å kunne gjennomføre kommunikasjonsavlyttingen.
Tillatelsen kan gis uten hensyn til hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved samtalen eller kommunikasjonen. Politiet kan pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av avlyttingen.»
Straffeprosessloven § 216b annet ledd ny bokstav e skal lyde:
«e) å identifisere personen som bruker et anlegg som nevnt i bokstav a, eller hvor vedkommende oppholder seg.»
Straffeprosessloven § 216c annet ledd skal lyde:
«Dersom den telefon den mistenkte antas å ville bruke er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse til kommunikasjonskontroll bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder kontroll av telefon som tilhører advokat, lege, prest eller andre som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art over telefon, samt telefon som tilhører redaksjon eller journalist, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for andre kommunikasjonsanlegg.»
Straffeprosessloven § 216e skal lyde:
«Saken bringes inn for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje.
Avgjørelsen treffes etter muntlige forhandlinger, med mindre retten finner det klart at slik behandling ikke er nødvendig for sakens opplysning. Mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer gis ikke adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem.
Straffeprosessloven § 216g skal lyde:
«Påtalemyndigheten skal sørge for at opptak, kopier eller annen gjengivelse fra kommunikasjonskontrollen som ikke er fremlagt som bevis for retten under hovedforhandling, blir slettet når det foreligger rettskraftig dom. Det samme gjelder dersom saken henlegges. Materiale som er fremlagt for retten under hovedforhandling, oppbevares sammen med sakens øvrige dokumenter.
Opplysninger fra personer som retten etter §§ 117 til 120 er avskåret fra å motta forklaring fra, og opplysninger fra personer som etter §§ 122 eller 125 er fritatt for forklaringsplikt, skal slettes så snart som mulig etter at det er fastslått at materialet omfatter slike opplysninger. Dette gjelder likevel ikke der vedkommende kan mistenkes for en straffbar handling som opplysningene kan ha betydning for.»
Straffeprosessloven § 216i skal lyde:
«Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskningen, og som de blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes
som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,
som bevis for et straffbart forhold, med mindre opplysningene skal brukes som bevis for andre straffbare forhold enn det som begrunnet kommunikasjonskontrollen og det foreligger særlige grunner til at beviset ikke bør tillates ført,
for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, eller
for å gi opplysninger til kontrollutvalget,
som ledd i offentlig evaluering eller etterkontroll av lovgivningen.
§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.
Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med kommunikasjonskontrollen.»
Straffeprosessloven § 216j skal lyde:
«Retten kan ved kjennelse beslutte at underretning til den mistenkte om kommunikasjonskontroll etter § 216 a eller § 216 b eller romavlytting etter § 216 m kan utsettes inntil 8 uker om gangen dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskingen av saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskingsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig.
I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning skal utsettes inntil 6 måneder om gangen.
Når tidsfristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen. Underretning skal for øvrig gis senest når tiltale tas ut eller saken henlegges.»
Straffeprosessloven § 216m fjerde ledd skal lyde:
«Tillatelse til romavlytting kan bare gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Tillatelse til avlytting av offentlig sted eller annet sted som er tilgjengelig for et større antall personer, kan bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved avlytting av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, eller hvor journalist fører samtaler av yrkesmessig art, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Romavlytting må innrettes slik at den i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er part.»
Straffeprosessloven § 222d skal lyde:
«Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som nevnt i straffeloven § 147 a første eller annet ledd, § 233 eller § 268 annet ledd jf. § 60 a, og at det som ledd i forberedelsen allerede er begått en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff.
Politiets sikkerhetstjeneste kan også, dersom de øvrige vilkår i første ledd er oppfylt, gis slik tillatelse for å avverge brudd på:
straffeloven §§ 83, 84, 86, 86 b, 88, 90, 91, 91 a, kapittel 9, §§ 152 a eller 153 a,
lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5,
straffeloven §§ 148, 149, 150, 151, 151 a, 151 b, 152, 152 b, 153, 154 eller 154 a og som begås med sabotasjehensikt, eller
straffeloven §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.
Politiets sikkerhetstjeneste kan likevel bare gis tillatelse til å romavlytte, jf. § 216 m, for å avverge en handling som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 152 a eller 153 a.
Tillatelse etter første og annet ledd kan bare gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i §§ 200 a, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier det.
Dersom det ved opphold er stor fare for at en handling som nevnt i første eller annet ledd ikke vil kunne avverges, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. § 216 d første ledd tredje til femte punktum og annet ledd gjelder tilsvarende.
Bestemmelsene i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b gjelder tilsvarende så langt de passer. Reglene i §§ 216 i, 242 og 242 a gjelder for all bruk av tvangsmidler etter paragrafen her.»
Straffeprosessloven § 234a skal lyde:
«Når vilkårene i § 130 a første og annet ledd er oppfylt, kan retten etter begjæring fra politimesteren ved kjennelse bestemme anonym vitneførsel for politiet. § 216 d annet ledd gjelder tilsvarende så langt det passer.
Anonym vitneførsel kan gå ut på at det ikke opplyses om navnet på en person som har forklart seg for politiet eller gis andre opplysninger som kan føre til at personens identitet blir kjent.
§ 130 a tredje ledd annet og tredje punktum samt fjerde og sjette ledd gjelder tilsvarende når retten behandler en begjæring om bruk av anonyme vitner etter bestemmelsen her.
Et avhør som nevnt i annet ledd kan ikke brukes som bevis i retten hvis retten finner at vilkårene i § 130 a første og annet ledd ikke lenger er oppfylt. § 130 a tredje ledd annet og tredje punktum og fjerde ledd gjelder tilsvarende så langt de passer dersom avhøret brukes som bevis i retten.
Kongen kan gi nærmere forskrift om bruk av anonyme vitner for politiet, herunder om taushetsplikt og om oppbevaring av opplysningene.»
Straffeprosessloven § 242 skal lyde:
«Mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Innsyn kan nektes i opplysninger om eller fra bruk av tvangsmidler som mistenkte enda ikke er underrettet om. Innsyn i slike opplysninger kan også nektes dersom innsyn kan skade etterforskningen av andre saker. Mistenktes forsvarer kan gis innsyn selv om mistenkte nektes innsyn etter bestemmelsen her. I så tilfelle plikter forsvareren å bevare taushet om opplysningene han får innsyn i. Offentlig forsvarer kan ikke nektes adgang til dokumenter som fremlegges eller har vært fremlagt i rettsmøte, unntatt rettsmøte som holdes for å avsi kjennelse etter fjerde ledd. Disse regler gjelder likevel ikke dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat.
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. §§ 130 a eller 234 a, kan mistenkte eller fornærmede ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen, gjelder reglene i første ledd likevel bare dersom påtalemyndigheten fører vitnet under full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan anke et avslag om innsyn etter første punktum på den siktedes vegne.
Retten til innsyn omfatter ikke dokumenter utarbeidet som ledd i politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse. Mistenkte har uansett rett til å gjøre seg kjent med de deler av interne dokumenter som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum som ikke finnes i andre dokumenter mistenkte har tilgang til og som kan antas å ha betydning for saken.
Blir adgang til dokumentene nektet, kan spørsmålet kreves avgjort ved kjennelse av retten.
Når det er flere mistenkte i en sak, gjelder retten for den enkelte mistenkte og hans forsvarer til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, ikke dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold.
Mistenkte har rett til å gjøre seg kjent med dokumenter fra andre saker i den utstrekning de kan antas å ha betydning for saken.
Kongen kan gi forskrifter om hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelig etter denne paragraf.»
Straffeprosessloven § 242a skal lyde:
«Etter begjæring fra statsadvokaten kan tingretten som en enkeltstående rettshandling, jf. § 272 a, ved kjennelse beslutte at påtalemyndigheten kan nekte den mistenkte og forsvareren innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken, når det om innsyn gis, kan være fare for
en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet,
at muligheten for en person til å delta skjult i etterforskningen av andre saker som nevnt i andre ledd, blir vesentlig vanskeliggjort,
at muligheten for politiet til å forebygge eller etterforske forbrytelser som nevnt i annet ledd, blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre saker eller om politiets metodebruk blir kjent, eller
at politiets samarbeid med et annet lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort.
Unntak fra dokumentinnsyn kan bare besluttes dersom det er strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den mistenktes forsvar.
Reglene i første ledd første punktum bokstav b til d gjelder bare i saker om en handling eller forsøk på en handling
som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller
som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9 eller § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5.
Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse av forbrytelser kommer ikke i betraktning.
Innsyn kan også nektes i opplysninger som vil være egnet til avsløre identiteten til en person som har gitt opplysninger til politiet, så framt påtalemyndigheten ikke vil påberope de opplysningene vedkommende har gitt som bevis i saken, og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den mistenktes forsvar.
Retten kan på vilkår som nevnt i første, annet eller tredje ledd også nekte innsyn i opplysninger som er fremlagt for retten som grunnlag for avgjørelse om bruk av tvangsmidler som nevnt i §§ 200 a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216 m og 222 d.
Bestemmelsen i § 130 a sjette ledd gjelder tilsvarende så langt den passer. Foreligger det rettskraftig kjennelse om at det skal gis innsyn i opplysninger som er begjært unntatt etter bestemmelsen her, kan påtalemyndigheten likevel nekte innsyn dersom den innstiller strafforfølgningen.
Mistenktes forsvarer kan gis innsyn selv om mistenkte nektes innsyn etter bestemmelsen her. I så tilfelle plikter forsvareren å bevare taushet om opplysningene han får innsyn i.
Retten kan ikke motta forklaring om innholdet av opplysninger som er unntatt fra innsyn etter denne bestemmelsen.
Retten kan bare omgjøre en kjennelse om å nekte innsyn etter paragrafen her, dersom det har kommet til nye opplysninger. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Rettens avgjørelse etter paragrafen her kan ikke brukes som ankegrunn.
Statsadvokatens begjæring etter første ledd og andre dokumenter knyttet til behandlingen av begjæringen inngår ikke i straffesaksdokumentene i den sak begjæringen knytter seg til, og skal ikke gjøres kjent for mistenkte og forsvareren. §§ 216 e annet ledd og 216 i første ledd første punktum gjelder tilsvarende. Kjennelsen skal meddeles den advokat som er særskilt oppnevnt etter § 100 a. Mistenkte og forsvareren skal likevel meddeles avgjørelse om å nekte innsyn i opplysninger etter paragrafen her, men skal ikke gjøres kjent med innholdet i kjennelsen. Ved skjult etterforskning kan meddelelse utsettes til den mistenkte får underretning om etterforskningen.»
Straffeprosessloven § 264 skal lyde:
«Samtidig med at tiltalebeslutningen går til forkynning for tiltalte, sender påtalemyndigheten kopi av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven til forsvareren, og sørger for at sakens dokumenter og andre bevis blir gjort tilgjengelig for forsvareren på forsvarlig og hensiktsmessig måte.
Vil påtalemyndigheten begjære at et vitne forklarer seg anonymt, jf. §§ 130 a eller 234 a, skal det opplyses om dette i bevisoppgaven. Vitnets navn og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal ikke nevnes. Avslår retten en begjæring om anonym vitneførsel, skal vitnets navn opplyses snarest mulig etter at avgjørelsen er rettskraftig dersom påtalemyndigheten likevel vil føre vitnet under full identitet, jf. § 130.
Dokumenter som inneholder opplysninger som det er nektet innsyn i etter reglene i § 242 a, skal ikke oversendes til forsvareren, med mindre grunnen til at det ble nektet innsyn er bortfalt. Inneholder dokumentene også opplysninger som forsvareren har krav på innsyn i, skal disse opplysningene gjøres tilgjengelige for forsvareren på en hensiktsmessig måte.
Retten til innsyn omfatter ikke dokumenter utarbeidet som ledd i politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse. Tiltalte har uansett rett til å gjøre seg kjent med de deler av interne dokumenter som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum som ikke finnes i andre dokumenter tiltalte har tilgang til og som kan antas å ha betydning for saken.
Dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, har tiltalte og hans forsvarer bare krav på å gjøre seg kjent med i den utstrekning og på den måte som retten finner påkrevd for tiltaltes forsvar. Når særlige grunner taler for det, kan for øvrig påtalemyndigheten sette forbud mot at dokumentene blir lånt ut til tiltalte eller at de blir mangfoldiggjort.
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller § 234 a, kan den tiltalte ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen, gjelder reglene i første og annet ledd bare dersom påtalemyndigheten likevel fører vitnet under full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan anke et avslag om innsyn etter første punktum på den tiltaltes vegne.
Dokumentinnsyn kan også nektes på de vilkår som er fastsatt i § 242 a første, jf. annet ledd. Reglene i § 242 a fjerde til åttende ledd gjelder tilsvarende.
Er det flere tiltalte i en sak, har en forsvarer ikke rett til å få oversendt dokumenter som bare gjelder andre tiltaltes forhold.
Dokumenter fra andre saker har mistenkte rett til å gjøre seg kjent med i den utstrekning de kan antas å ha betydning for saken.»
Straffeprosessloven § 292a skal lyde:
«Etter begjæring fra aktor kan tingretten som en enkeltstående rettshandling, jf. § 272 a, ved kjennelse beslutte at et vitne ikke skal forklare seg om forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken, når det om forklaring gis, kan være fare for
en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet,
at muligheten for en person til å delta skjult i etterforskningen av andre saker som nevnt i annet ledd, blir vesentlig vanskeliggjort,
at muligheten for politiet til å forebygge eller etterforske forbrytelser som nevnt i annet ledd, blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre saker eller om politiets metodebruk blir kjent, eller
at politiets samarbeid med et annet lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort.
Bevisavskjæring kan bare besluttes dersom det er strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar.
Reglene i første ledd første punktum bokstav b til d gjelder bare i saker om en handling eller forsøk på en handling
som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9 eller § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5.
Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.
Bevisavskjæring kan også besluttes for opplysninger som vil være egnet til avsløre identiteten til en person som har gitt opplysninger til politiet, så framt påtalemyndigheten ikke vil påberope de opplysningene vedkommende har gitt som bevis i saken og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den tiltaltes forsvar.
Retten kan på vilkår som nevnt i første, annet eller tredje ledd også nekte innsyn i opplysninger som er fremlagt for retten som grunnlag for avgjørelse om bruk av tvangsmidler som nevnt i §§ 200 a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216 m og 222 d.
Reglene i § 242 a fjerde til syvende ledd gjelder tilsvarende så langt de passer.»
Straffeprosessloven ny § 484 skal lyde:
«Bestemmelsene i § 200 a første ledd tredje og fjerde punktum og § 216 a fjerde ledd trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsene gjelder midlertidig i fem år fra dette tidspunkt.»
32.2 I politiloven
Politiloven § 17d skal lyde:
«Retten kan ved kjennelse gi Politiets sikkerhetstjeneste tillatelse til som ledd i sin forebyggende virksomhet å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 210 b, 216 a, 216 b eller 216 m dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som rammes av
straffeloven § 147 a,
straffeloven §§ 90, 91 og 91 a eller
straffeloven §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller § 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.
Tillatelsen kan bare gis dersom det er grunn til å tro at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers ikke fremstår som uforholdsmessig. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a annet ledd, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier det. Det kan ikke gis tillatelse til innbrudd, ransaking eller romavlytting i privat bolig etter bestemmelsen her.
Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge et forhold som nevnt i første ledd bokstav c vil gå tapt, kan ordre fra sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste tre i stedet for kjennelse av retten, bortsett fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Straffeprosessloven § 216 d første ledd tredje til femte punktum gjelder tilsvarende.
Sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan på samme vilkår som nevnt i første jf. annet ledd tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l.»
Politiloven § 17e annet ledd skal lyde:
«Avgjørelse om inngrep etter § 17 d treffes uten at den som inngrepet retter seg mot eller som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem. Straffeprosessloven § 100 a gjelder tilsvarende for saker som nevnt i § 17 d første ledd, likevel slik at innsynsretten begrenser seg til dokumenter som legges frem for retten. Den som inngrepet etter § 17 d retter seg mot, har krav på underretning etter at bruken av tvangsmidlet har opphørt. Retten kan ved kjennelse beslutte at underretning kan utsettes i inntil 6 måneder om gangen dersom underretning vil være til vesentlig skade for Politiets sikkerhetstjenestes virksomhet. Dersom særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 6 måneder vil være uten betydning, kan retten beslutte at underretning kan utsettes i inntil 1 år om gangen. Den inngrepet etter § 17 d retter seg mot har ikke rett til innsyn i opplysningene som har blitt innhentet ved bruk av tvangsmidlene. Straffeprosessloven kapittel 26 gjelder tilsvarende så langt reglene passer. »
Politiloven § 17f skal lyde:
«Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet bruk av tvangsmidler etter § 17 d, og om opplysninger som fremkommer ved bruk av tvangsmidlet. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for forebygging eller etterforsking, og som man blir kjent med i forbindelse med bruken av tvangsmidlet eller saken.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes
som ledd i å forebygge et straffbart forhold som nevnt i § 17 b første ledd,
som ledd i etterforsking av et straffbart forhold som nevnt i § 17 d første ledd, herunder som ledd i avhør av de mistenkte,
som bevis for en terrorhandling, jf. straffeloven § 147 a første og annet ledd,
for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, eller
for å forhindre en alvorlig straffbar handling som kan krenke andres liv, helse eller frihet.
Overtredelse av taushetsplikt etter denne bestemmelsen kan straffes etter straffeloven § 121. Dette gjelder også for personer som ikke er i tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelsen kan få slik følge.»
32.3 I ekomloven
Ekomloven § 2–9 tredje ledd nytt fjerde punktum og fjerde ledd skal lyde:
«Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at det gis opplysninger til påtalemyndigheten eller politiet om hvilke kommunikasjonsanlegg som i et bestemt tidsrom har vært satt i forbindelse med hverandre og andre data tilknyttet kommunikasjon dersom det foreligger beslutning om utleveringspålegg.
Anmodning fra påtalemyndigheten eller politiet om opplysninger som omhandlet i tredje ledd første til tredje punktum skal etterkommes med mindre særlige forhold gjør det utilrådelig.»
32.4 I kommunikasjonskontrollforskriften
Kommunikasjonskontrollforskriften ny § 7a skal lyde:
«Når det i forbindelse med kommunikasjonsavlytting foretas innbrudd i et datasystem skal det av protokollen etter § 7 også gis opplysninger om:
a) hjemmelen for det aktuelle innbruddet,
b) påtalemyndighetens begjæring om rettens tillatelse til innbruddet, eller påtalemyndighetens beslutning (bruk av hastekompetanse) om innbruddet og begjæring om rettens godkjennelse,
c) rettens kjennelse,
d) begjæring om og mottatt bistand fra andre organer i gjennomføringen,
e) angivelse av hvilket datasystem som har vært gjenstand for innbrudd,
f) når innbruddet skjedde,
g) eventuell forlenging av fristen for innbruddet,
h) innbruddets opphør,
i) hvorledes logging av alle relevante parametere i datasystemet før, under og etter innbruddet er gjennomført,
j) hvilken programvare eller hardware som er benyttet,
k) beskrivelse av hvilke risiki datasystemet kan ha vært utsatt for ved innbruddet, og informasjon om hva som har vært foretatt for å avverge skade på datasystemet eller at andre kan utnytte eventuelle sikkerhetshull,
l) eventuelle skader innbruddet har påført brukerens datasystem,
m) hvilke ressurser som har medgått til innbruddet og den nærmere dataavlesingen, samt en beskrivelse av hvilke opplysinger som er fremskaffet gjennom innbruddet og tvangsmiddelets betydning (effektivitet) i etterforskningen av den konkrete saken,
n) makulering/sletting av innholdsdata, jf. straffeprosessloven § 216g og forskriften § 9, samt
o) lagringsperiode for metadata.»
Kommunikasjonskontrollforskriften § 10 første ledd nytt femte punktum skal lyde:
«Innberetningen skal også inneholde opplysninger om de saker hvor kommunikasjonsavlyttingen har funnet sted ved innbrudd i et datasystem, herunder hvilken betydning innbruddet har hatt for etterforskningen.»
Nåværende femte punktum blir nytt sjette punktum.