2 Alternativer for fremtidig mediestøtte og EØS-avtalens statsstøtteregler

Rapport: Alternativer for fremtidig mediestøtte og EØS-avtalens statsstøtteregler avgitt til Mediestøtteutvalget desember 2010 av Professor dr. jurist Finn Arnesen.

2.1 Innledning

EØS-avtalen art. 61 nr. 1 forbyr «støtte gitt av [EU]s medlemsstater eller EFTA-statene eller støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer … i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene». Fra dette forbudet er det tre hovedgrupper unntak. Den første gruppen utgjøres av tiltak nevnt i art. 61 nr. 2. Dette unntaket er ikke aktuelt i forbindelse med mediestøtte. Den andre gruppen utgjøres av støtte som nevnt i art. 61 nr. 3. Den viktigste forskjellen mellom disse to hovedgruppene, er at unntak etter nr. 3, i motsetning til etter nr. 2, krever et uttrykkelig vedtak. Artikkel 61 nr. 3 er dermed en dispensasjonshjemmel, og ikke et egentlig unntak fra forbudet i art. 61 nr. 1. Den tredje gruppen utgjøres av rettsakter inntatt i EØS-avtalens vedlegg XV.

Det er EFTAs overvåkingsorgan, ESA, som har til oppgave å håndheve statsstøttereglene overfor EFTA-landene i EØS. Håndhevelsen er to-sporet. Støtteordninger som allerede var etablert da EØS-avtalen trådte i kraft, kan fortsette å løpe til ESA pålegger dem endret. Nye støtteordninger må, med mindre de faller inn under noen de generelle unntakene, godkjennes av ESA før de iverksettes. Godkjente støtteordninger kan selvfølgelig løpe så langt godkjennelsen rekker, mens substansielle endringer i dem må meldes og godkjennes. Dersom støtte gis uten godkjennelse fra ESA, vil ESA regulært pålegge den norske stat å kreve støtten tilbake. Den omstendighet at nye støtteordninger må meldes, aktualiserer spørsmålet om hvilke endringer som kan gjøres i eksisterende ordninger før de må kategoriseres som «nye».

Siktemålet i det følgende er å vurdere de støttetiltak som omtales i Mediestøtteutvalgets utredning mot EØS-avtalens regler, og da i første rekke statsstøttereglene. Der de tiltak som omtales faller inn under EØS-avtalens statsstøttebegrep, vil forholdet til de generelle unntakene fra statsstøtteforbudet bli behandlet. Det faller imidlertid utenfor mitt mandat å vurdere muligheten for at ESA vil godkjenne støtteordninger som ikke omfattes av disse reglene. Saksbehandlingen ved behandlingen av søknader om godkjennelse av støtteordninger vil imidlertid bli omtalt kort.

2.2 Statsstøtteforbudet

2.2.1 Støtte som rammes av EØS-avtalen art. 61 nr. 1

Statsstøtteforbudet i EØS-avtalen art. 61 nr. 1 består av fem kumulative vilkår; det må dreie seg om en støtte, den må være gitt av staten eller av statsmidler, støtten må innebære en økonomisk fordel for spesifikke foretak, den må påvirke eller true med å påvirke konkurransen, og støtten må kunne påvirke samhandelen mellom EØS-statene. Siden vilkårene er kumulative, vil støtte der ikke alle kriteriene er møtt falle utenfor forbudet.

EU-domstolen, og i tråd med EØS-avtalens homogenitetsmålsetting også EFTA-domstolen, har gitt støttebegrepet et innhold som favner vidt. EU-domstolen har således ved gjentatte anledninger fremholdt at «støtte» ikke bare omfatter tilskudd, men også

«State measures which, in various forms, mitigate the charges which are normally included in the budget of an undertaking and which thus, without being subsidies in the strict sense of the word, are similar in character and have the same effect».1

Dette innebærer at også blant annet avgiftsfritak omfattes av støttebegrepet. Dette reiser særlige problemer i enklte sammenhenger, siden EØS-avtalen legger få føringer på hvordan nasjonale avgiftsregimer kan utformes.

Kravet om at støtten skal være gitt av staten eller av statsmidler medfører at den fordelen mottaker får, må innebære en byrde for staten. Dette illustreres godt av EU-domstolens avgjørelse i sak C-379/98, Preussen Elektra, ECR 2001 p. I-2099. Saken gjaldt en tysk ordning som forpliktet elektrisitetsforsyningsselskaper til å kjøpe «grønn» elektrisitet til priser som var høyere enn den økonomiske verdien. Dette ga produsenter av «grønn» elektrisitet en økonomisk fordel ved at de oppnådde høyere priser, og dermed større fortjeneste, enn de ellers ville gjort. EU-domstolen fant imidlertid ikke at kjøpsforpliktelsen utgjorde en statsstøtte, siden det ikke skjedde noen overførsel av statsmidler.

I kravet om at støtten skal være gitt av staten, ligger også et krav om at støtten kan tilbakeføres til statlig skjønnsutøvelse. Dette kan illustreres med et eksempel fra Finland. I Finland får de politiske partiene ganske omfattende offentlig støtte. Samtidig finnes det flere partiaviser. Det er ikke lagt strenge føringer på bruken av partistøtten, og et politisk parti kan meget vel velge å bruke deler av støttebeløpet til å finansiere partiavisen. Der dette gjøres, vil det ikke foreligge statsstøtte. Årsaken til dette er at støttetiltaket til avisen ikke kan tilbakeføres til staten, og de politiske partiene ikke kan kategoriseres som «foretak».2

Kravet om at støtten må innebære en økonomisk fordel for spesifikke foretak, gjerne referert til som selektivitetskravet, innebærer en grensedragning mot generelle ordninger. Særlig støttetiltak i form av skatte- og avgiftsregler kan reise vanskelige spørsmål her, og vi kommer nærmere tilbake til dette ved drøftelsen av de enkelte støttetiltakene som foreslås. Det er også grunn til å merke seg at det er støtte til «foretak» som rammes. Dette innebærer at overføringer til andre enn «foretak» ikke rammes av statsstøttereglene, og eksempelet fra Finland illustrerer også dette poenget. Støtte til politiske partier faller ikke inn under statsstøttereglene. Den omstendighet at det bare er støtte til «foretak» som rammes, medfører at det er nødvendig å underkaste foretaksbegrepet en nærmere analyse. I denne fremstillingen vil det bli gjort ved vurderingen av støttetiltak som ikke direkte tilgodeser avisene. At disse er «foretak», er det ingen tvil om.3

Så vel ved vurderingen av om støtten påvirker eller truer med å påvirke konkurransen som ved vurderingen av om samhandelen i EØS kan påvirkes, er vurderingstemaet etter EFTA-domstolens praksis

«whether the aid in question is capable to strengthen the position of an undertaking compared with other undertakings competing in the EEA trade. In this respect, the Court notes that ESA is not required to establish that such aid has an appreciable effect on trade between Contracting Parties and that competition is actually being distorted, but only to examine whether such aid is liable to affect trade and to distort competition.»4

Vi ser dermed at det ikke skal svært mye til før kravene om konkurransepåvirkning og påvirkning av samhandelen er tilfredsstilt. Ved vurderingen av om en støtte kan lede til påvirkning av konkurransen, må det imidlertid defineres hvilket marked støtten vil kunne ha virkning i. Dette markedet omtales gjerne som «det relevante marked», og kan splittes i to elementer; det relevante produktmarkedet og det relevante geografiske marked.

Det følger av rettspraksis at vurderingstemaet ved etableringen av det relevante produktmarkedet er om det er mulig

«to distinguish the service or the good in question by virtue of particular characteristics that so differentiate it from other services or other goods that it is only to a small degree interchangeable with those alternatives and affected by competition from them. In that context, the degree of interchangeability between products or services must be assessed in terms of their objective characteristics, as well as the structure of supply and demand on the market, and competitive conditions».5

Fastleggelsen av det relevante geografiske markedet skjer med utgangspunkt i fremgangsmåten for å fastlegge dette ved anvendelsen av EØS-avtalens konkurranseregler, men spiller likevel en mindre rolle. Hvor konkurrentene holder til, har først og fremst betydning i forhold til kravet om at støtten skal påvirke samhandelen mellom EØS-landene.6

Statsstøtte som ikke medfører en fare for at samhandelen i EØS påvirkes, rammes ikke av statsstøtteforbudet i EØS-avtalen. Det skal likevel lite til før det foreligger fare for at samhandelen påvirkes av et støttetiltak, og dette illustreres godt med Europakommisjonens vurdering av finsk avisstøtte. Den aktuelle støtteordningen var en støtteordning for svenskspråklige og andre minoritetsspråklige aviser, samt svenskspråklige nyhetstjenester. Kommisjonen vurderte konkurranse- og samhandelspåvirkning slik:

«50. In Finland only around 5.6 % of the population have Swedish as their mother tongue. According to national statistics, there are less than 9.000 Sámi people living in Finland. In view of the limited budget of the scheme (EUR 0.5 million) and of the fact that Swedish language and minority language newspapers are usually very small players in the newspaper markets in Finland and are normally not direct competitors of newspapers in Finnish language, the scheme is unlikely to distort competition to any considerable extent.

51. However, it cannot be excluded that the beneficiaries of the selective subsidies may compete to some extent with other undertakings involved in the production of newspapers, including those which do not benefit from the scheme. Consequently, the scheme has the potential to distort competition.

Effect on intra-Community trade

52. For the reasons mentioned in paragraph 50, the scheme is unlikely to have a significant effect on intra-Community trade.

53. However, since newspaper publishing in general is an economic activity open to competition and trade between Member States, it cannot be completely excluded that the advantage given to the beneficiaries can have an impact on intra-Community trade.»7

Vi ser at det ikke skal mye til før konkurransevridnings- og samhandelskriteriet er tilfredsstilt.

2.2.2 Unntak fra forbudet mot statsstøtte

Det er tre kategorier unntak fra forbudet mot statsstøtte. Artikkel 61 nr. 2 angir støttetiltak som er forenlige med avtalen. Ingen av dem er relevante for de forslag til mediestøtte som omtales. Artikkel 61 nr. 3 angir karakteristika ved støtte «som kan anses» forenlig med EØS-avtalen. Artikkel 61 nr. 3 skiller seg fra art. 61 nr. 2 ved at den er en dispensasjonshjemmel, ikke et unntak. Dette innebærer at ESA uttrykkelig må godkjenne støttetiltaket. Endelig inneholder EØS-avtalens vedlegg XV særlige regler om statsstøtte, og av interesse i denne sammenheng er forordning 1998/2006 om såkalt bagatellstøtte, og forordning 800/2008 som erklærer visse former for støtte for forenlige med det felles marked.

Bagatellstøtte foreligger der foretaket over en periode på tre år mottar støtte som ikke overstiger € 200 000. Begrepet «foretak» slik det brukes i relasjon til statsstøttereglene betegner en enhet som utøver økonomisk aktivitet, og kan omfatte flere juridiske personer. Det avgjørende er hva som utgjør én økonomisk enhet. Dette medfører at der støttemottaker et selskap i et konsern, regnes hele konsernet som støttemottaker. Det ligger i dette at støtte gitt til forskjellige selskaper i et konsern, må summeres når man tar stilling til om støttetaket er nådd.8

Forordning 800/2008 omhandler en rekke former for støtte. Et fellestrekk ved de aller fleste av de støttetiltak forordningen tillater, er at det dreier seg om investerings- eller prosjektstøtte. Støtten må med andre ord ha en insentivvirkning. Forordningen gir ingen regler om mediestøtte spesielt. Forordningen vil bli nærmere omtalt i tilknytning de enkelte støttetiltak den er aktuell i forhold til.

2.3 Forslagene til ny mediestøtte

2.3.1 Innledning

Alle forslagene tilfredsstiller det første kriteriet, dvs at det må være en støtte gitt av staten eller av statsmidler. Dette gjelder i utgangspunktet selv der støtten tar form av lavere avgiftssatser enn normalsatsen, eller spesielle fradragsregler. Synspunktet er at staten gir avkall på inntekter den ellers ville hatt. Dette utgangspunktet må tåle et forbehold for de tilfelle de lavere provenyinntektene er et resultat av avgifts-/skattesystemets logikk. Dette vurderingskriteriet er komplisert. Bildet kompliseres ytterligere der avgiften det er tale om er merverdiavgift. Årsaken til dette er at fordi inngående merverdiavgift kommer til fradrag i utgående, er lavere merverdisatser for enkelte produkter i første rekke en støtte til sluttbruker.

Det kan også være grunn til å understreke at det relevante ved vurderingen av om det foreligger støtte vil være støttemottakers stilling sammenliknet med andres, ikke med hvilken stilling støttemottaker hadde før. Dette innebærer at et tiltak som subjektivt sett kan oppfattes som en byrde, for eksempel avgiftsplikt der foretaket før ikke hadde det, vil være statsstøtte dersom foretaket fremdeles kommer gunstigere ut enn andre.

2.3.2 Merverdiavgift

Merverdiavgiftsområdet er ikke omfattet av EØS-avtalen. Dette medfører likevel ikke at merverdiavgiftsområdet er uberørt av den. For det første forbyr EØS-avtalen art. 14 proteksjonistiske interne avgifter. En annen sats for medietjenester enn for andre tjenester vil imidlertid ikke ha en slik virkning så lenge den er en utformet slik at importerte medietjenester ikke får en høyere avgiftsbelastning i Norge enn norske. For det annet kan som nevnt utformingen av en avgiftsordning etter omstendighetene kvalifisere som statsstøtte.

En lavere merverdiavgiftssats for medietjenester enn normalsatsen vil i utgangspunktet ikke være å anse som en statsstøtte. Etter lov 66/1969, merverdiavgiftsloven, § 21 kan inngående avgift på varer og tjenester trekkes fra i utgående avgift. Der det betales høyere inngående merverdiavgiftsatser på varer og tjenester enn utgående, oppstår spørsmålet om den avgift som er betalt helt eller delvis skal refunderes. Slik refusjon kalles gjerne momskompensasjon. I den grad det gis momskompensasjon, vil dette være en støtte gitt av statsmidler. Det er neppe tvilsomt at slik kompensasjon vil begunstige enkelte foretak, nemlig de som får den, og dermed tilfredsstille selektivitetskravet. Et avgiftsregime der alle som har lavere avgiftssats på utgående varer enn inngående kompenseres for dette, kan det kanskje argumenteres for at ikke tilfredsstiller selektivitetskravet. Etter det jeg forstår, er det imidlertid ikke praktisk politikk å innføre et slikt regime, så problemstillingen forfølges ikke ytterligere.

Kravene til påvirkning av konkurransen og av samhandelen mellom medlemsstatene er sannsynligvis også tilfredsstilt, jf. for så vidt Europakommisjonens avgjørelse om finsk pressestøtte nevnt foran.

Det synes etter dette forsvarlig å legge til grunn at lavere merverdiavgiftssatser for medietjenester neppe vil utgjøre statsstøtte med mindre slike lave satser kombineres med momskompensasjon.9

Dagens 0-momsregime for aviser, jf. merverdiavgiftsloven § 16 nr. 7, har vært i kraft siden før EØS-avtalen trådte i kraft. Som vi kommer tilbake til i avsnitt 4 om håndhevingen av statsstøttereglene, håndheves statstøtteforbudet etter det vi kan kalle et tre-sporet system. Støtteordninger som var i kraft da EØS-avtalen trådte i kraft fortsetter å løpe til ESA pålegger dem stanset eller endret. Nye støtteordninger som ikke omfattes av generelle unntak fra støtteforbudet kan ikke iverksettes før ESA har godkjent dem. Dette skillet mellom «gamle» og nye ordninger medfører at det er nødvendig å ta stilling til hvilke justeringer som kan foretas i en eksisterende ordning uten at den dermed kan karakteriseres som «ny». Det tredje sporet utgjøres av støttetiltak og –ordninger som omfattes de generelle unntakene fra støtteforbudet i EØS-avtalen art. 61 nr. 1.

2.3.3 Produksjonsstøtte

Produksjonsstøtteordninger er klart nok statsstøtte som rammes av EØS-avtalen art. 61 nr. 1. Produksjonsstøtte omfattes ikke av forordning 800/2008, slik at i den grad støtteordningen medfører at det beløp den enkelte støttemottaker mottar overstiger taket for bagatellstøtte blir spørsmålet om ESA kan godkjenne ordningen.

Europakommisjonens behandling av henholdsvis finske og svenske pressestøtteordninger bør gi en viss pekepinn. Europakommisjonens vedtak om den svenske ordningen er, ut over det som fremgår av en pressemelding, ennå ikke offentlig tilgjengelig. Vedtaket om den finske ordningen er imidlertid offentliggjort.

Både den finske og den svenske ordningen er forankret i hensynet til å fremme medie- og meningsmangfold. Den finske ordningen var også begrunnet i hensynet til å styrke det svenske språk og minoritetsspråk. Europakommisjonen fant at de hensyn som ble forfulgt gjennom ordningene var i samsvar med hensyn som også inngår i EUs politikker, og godkjente støtteordningene, men på vilkår for så vidt gjaldt den svenske. Europakommisjonens forslag til endringer i en svenske ordningen er sammenfattet slik i pressemeldingen:

Reduce the aid amounts for large circulation metropolitan newspapers to ensure proportionality. Given the long duration of the scheme and taking into account the implications of the current economic crisis on the media environment, a progressive phasing out from the previous ceiling to the new limit would be acceptable. This would ensure that a sudden reduction of subsidies would not endanger the financial position of the beneficiaries.

The ceilings applicable to high and medium-frequency provincial newspapers and low-frequency newspapers can be maintained.

Introduce a threshold of total operating costs for publishing the newspaper in order to ensure the incentive effect of the aid and its proportionality.

Limit the aid in time (e.g. six years) and carry out a subsequent review of its impact on media pluralism and competition before it could be renewed.10

Det kan være grunn til å påpeke at de grunnlag Europakommisjonen fant EUs traktatgrunnlag og politikker for å akseptere de hensyn støtteordningene forfulgte ikke har egentlige motstykker i EØS-avtalen. Hensynet til likhet mellom praktiseringen av statsstøttereglene i henholdsvis EU- og EFTA pilaren i EØS tilsier imidlertid at ESA bør legge seg på samme linje som Europakommisjonen ve vurderingen av statlige støtteordninger.

2.3.4 Prosjektstøtte

Prosjektstøtte rammes klart nok av forbudet i EØS-avtalen art. 61 nr. 1, og også her blir spørsmålet om støtteordningen faller inn under generelle unntak fra forbudet, alternativt om ESA kan godkjenne støtten.

Prosjektstøtte under bagatellterskelen er uproblematisk. I den grad støttemottaker er en liten eller mellomstor bedrift, det vil si en bedrift med færre enn 250 ansatte, og som ikke omsetter for mer enn € 50 mill. per år, alternativt har en årlig balanse på høyst € 43 mill., åpner forordning 800/2008 for støttetiltak som synes å kunne omfatte prosjektstøtte som den som foreslås. Forordningen stiller temmelig detaljerte krav det ikke er grunn til å gå inn på denne sammenheng.

I den grad prosjektstøtten ikke omfattes av bagatellunntaket eller forordning 800/2008, vil iverksettelse av støtteordningen bero på godkjennelse fra ESA.

2.3.5 Skattefradrag for redaksjonelle kostnader

Skattefradrag for redaksjonelle kostnader er statsstøtte omfattet av EØS-avtalen art. 61 nr. 1. Det er neppe mulig å få aksept for at en slik fradragsrett utslag av skatteregimets «logikk».

Det vil være temmelig utfordrende å argumenterende overbevisende for at en utvidet fradragsrett for redaksjonelle kostnader er et utslag av det alminnelige skattesystemets logikk.

Dette betyr at en slik fradragsordning må vurderes mot bagatellunntaket, forordning 800/2008, eller eventuelt baseres på ESAs samtykke. Det forhold at fradragsordningen har likhetstrekk med skattefunnordningen, som ESA har vurdert og godkjent, medfører at ESAs vedtak om skattefunnordningen bør vurderes nøye ved den nærmere utformingen av en eventuell fradragsordning.

2.3.6 Arbeidsstipend til kritikere og journalister

Kritikere og journalister driver økonomisk virksomhet, og derfor å anse som «foretak» i relasjon til statsstøttereglene. En stipendordning vil nok derfor kvalifisere som statsstøtte omfattet av forbudet i EØS-avtalen art. 61 nr. 1. Bagatellunntaket vil imidlertid medføre at en slik ordning ikke vil reise spesielle statsstøtterettslige problemer, med mindre stipendordningen er svært raus.

2.3.7 Lettelse i regulering

De tiltak som foreslås under overskriften «Lettelse i regulering», det vil si unntak fra enkelte bestemmelser i markedsføringsloven andre bestemmelser som regulerer markedsopptreden, reiser ikke statsstøtterettslige spørsmål.

2.3.8 Avvikling av utbytteforbudet

Etter gjeldende rett er et vilkår for produksjonsstøtte at det ikke er utbetalt utbytte i tilskuddsåret. En avvikling av dette kravet reiser ikke i seg selv statsstøtterettslige spørsmål, men vil kunne ha betydning for ESAs dispensasjonsvurdering i relasjon til andre støttetiltak.

2.3.9 Forskning og etterutdanning

Støtte til forskning og etterutdanning vil reise statsstøtterettslige spørsmål der mottakeren kan karakteriseres som et «foretak» i statsstøtterettslig forstand. Ellers ikke. Støttemottakers disposisjoner over støtten vil i utgangspunktet ikke reise spørsmål i forhold til statsstøttereglene, jf. for så vidt omtalen av kravet om at tildelingen av støtte må kunne tilbakeføres til statlig skjønnsutøvelse foran.

Der støttemottaker kan karakteriseres som et «foretak», blir vurderingen som ved andre støttetiltak.

2.4 ESAs håndhevelse av statsstøttereglene – grensedragningen mellom gamle og nye støtteordninger

Som nevnt følger ESAs håndhevelse av statsstøttereglene et tresporet system. Støtteordninger som eksisterte da EØS-avtalen trådte i kraft løper inntil ESA pålegger dem endret eller avviklet, jf. EØS-avtalen art. 62.11 Støttetiltak og –ordninger som tilfredsstiller de krav som følger av generelle unntak fra statsstøtteforbudet – typisk bagatellunntaket og de unntak som fremgår av forordning 800/2008, håndheves etter de regler som fremgår av disse unntakene. Støttetiltak og –ordninger som faller utenfor de generelle unntakene håndheves etter reglene i EØS-avtalen protokoll 26, ODA art. 24 og ODA protokoll 3.12 Det er liten grunn til å gi en fullstendig redegjørelse for saksbehandlingsreglene her. Det sentrale ved vurderingen av Utvalgets forslag er grensedragningen mellom gamle og nye støtteordninger. Grunnen til dette er i første rekke at endringer i bestående støtteordninger kan medføre at endringene ikke kan iverksettes før ESA har gitt sitt samtykke.

ESA har i vedtak 195/04/COL gitt nærmere regler om hva som skal til før en endring i en bestående støtteordning utløser meldplikt. I vedtakets art. 4, Simplified notification procedure for certain alterations to exiasting aid, heter det:

«1. For the purposes of Article 1(c) in Part II of Protocol 3 to the Surveillance and Court Agreement, an alteration to existing aid is any change, other than modifications of a purely formal or administrative nature which cannot affect the evaluation of the compatibility of the aid measure with the common market. An increase in the original budget of an existing aid scheme by up to 20 % is not considered an alteration to existing aid. »

I teoretiske fremstillinger er det reist spørsmål om støtteordninger gjennom skatte- og avgiftsvedtak, som jo vedtas på nytt hvert år av Stortinget, kan anses som eksisterende støtte.13 Praksis fra ESA kan imidlertid indikere at overvåkingsorganet ser det slik det sentrale er selve støtteordningen, ikke de suksessive vedtakene i henhold til den.

Det kan være grunn til å understreke at det bare er endringen i en bestående støtteordning som eventuelt er å anse som ny støtte. Dette er uttrykkelig lagt til grunn av av EU-Retten i forente saker T-195 og 207/01, Gibraltar, jf følgende:

«Under Article 1(c) of the regulation on State aid procedure, ‘alterations to existing aid’ are to be regarded as new aid. According to that unequivocal provision, it is not ‘altered existing aid’ that must be regarded as new aid, but only the alteration as such that is liable to be classified as new aid.»14

Der endringen er av en slik art at vi i realiteten står overfor en ny støtteordning, stiller imidlertid saken seg annerledes. Dette kan illustreres med et sitat fra samme avgjørelse, hvor det heter:

«Accordingly, it is only where the alteration affects the actual substance of the original scheme that the latter is transformed into a new aid scheme. There can be no question of such a substantive alteration where the new element is clearly severable from the initial scheme.»15

Spørsmålet blir etter dette når en endring kan sies å medføre at selve støtteordningen fremstår som ny. Antakelig går skillet mellom justeringer av støttebeløp eller ordningen på den ene side, og endringer i formål, rekkevidde eller finansiering på den annen.16

Åsgårdstrand 5. desember 2010

Finn Arnesen

Professor dr. juris