9 Ansvarsbegrensninger for medienes tekniske medvirkere

9.1 Mandatet

I følge mandatet punkt 5 skal Medieansvarsutvalget utrede:

Regler om medvirkeransvar (jf. bl.a. straffeloven § 254, skadeserstatningsloven § 3-6 fjerde ledd og e-handelsloven §§ 15-18).

Straffelovens ansvarsbegrensninger for såkalte «tekniske medvirkere» innenfor tradisjonell medievirksomhet – aviser og kringkasting – ble innført i 1973.1 Om slike medier publiserer rettsstridige ytringer som krenker æren, omdømmet eller privatlivets fred, skal kun hovedmennene holdes ansvarlig. Den som driver med lay-out, er kameramann, lystekniker, avisbud og lignende skal ikke kunne rammes som medvirker. Ansvarsbegrensningene fremgår direkte av de enkelte bestemmelser i straffeloven og skadeserstatningsloven som rammer ytringer av typen som er nevnt foran. Ansvaret og begrensningene av ansvaret utgjør altså et integrert hele.

Spørsmålet om å innføre ansvarsbegrensninger for tekniske medvirkere var fremme allerede ved revisjonen av det strafferettslige redaktøransvaret i 1958. Den gang så man ikke noe behov for det. Dels ble det vist til at straffelovens alminnelige regler normalt ikke ville lede til at tekniske medvirkere som trykkere og maskinsettere i det hele tatt kunne holdes til ansvar, og dels ble det vist til at det ikke fantes praktiske eksempler som tilsa at det var behov for presiseringer eller endringer av loven.2

På 1960-tallet oppsto flere sabotasje- og streikeaksjoner i europeisk presse, og på ettersommeren 1968 nektet et trykkeri som produserte Bygdeposten å trykke en utgave av avisen, med mindre redaktør Per Hovengen fjernet en leder. Redaktøren var saksøkt av en mann for ærekrenkelser, og avis-lederen omhandlet dette. Saksøkeren truet derfor også trykkeriet med søksmål om lederen ble publisert. Saken vakte oppsikt og førte til at Straffelovrådet tok lovgivningsspørsmålet opp på nytt i forbindelse med utredningen om ansvar for rettskrenkelser i radio og fjernsyn.3 For å unngå at teknisk personale kunne drive sensur, og for å fjerne rettslig usikkerhet, kom de uttrykkelige ansvarsbegrensningene inn i loven.4

I nyere tid har det kommet supplerende ansvarsbegrensninger for visse grupper av tekniske medvirkere gjennom e-handelsloven. I motsetning til straffelovens og skadeserstatningslovens system er e-handelslovens ansvarsbegrensninger generelle. De knytter seg altså ikke til bestemte straffebud eller typer av ytringer. Det er også viktig å understreke at e-handelsloven ikke i seg selv kan gi grunnlag for medvirkningsansvar. Motsatt av hva som er tilfelle for straffelovens og skadeserstatningslovens vedkommende, utgjør bestemmelser om ansvar og ansvarsbegrensninger ikke et integrert hele. Bestemmelsene om ansvarsfrihet i e-handelsloven er først aktuelle der medvirkeransvar følger av lovgivningen for øvrig. I hovedsak tjener e-handelsloven i slike tilfeller til å begrense det medvirkeransvar den som yter tjenester i forbindelse med elektronisk distribusjon av ytringer, står i fare for å pådra seg der ytringen som blir distribuert har et ulovlig innhold.

De to settene av ansvarsbegrensninger i straffeloven og skadeserstatningsloven på den ene siden, og e-handelsloven på den annen, har altså ulik utforming og ulikt virkefelt. Særlig tre forskjeller bør presiseres:

1. For det første retter e-handelslovens ansvarsbegrensninger seg mot typiske tredjepartstjenester levert av foretak; tilgangstjenester, lagringstjenester og overføringstjenester. Begrensningene i straffeloven og skadeserstatningsloven retter seg på sin side typisk mot fysiske personer. Selv om personene i prinsippet ikke trenger å arbeide under hovedgjerningsmennenes instruksjon og kontroll, eller i samme foretak, vil det praktisk sett gjerne være tilfelle.

2. Den andre viktige forskjellen er at medvirkere etter e-handelslovens system ikke kan påberope seg ansvarsfrihet der de har positiv kunnskap om hva som skjer – der det foreligger forsett. Ansvarsbegrensningene i straffeloven og skadeserstatningsloven er på sin side absolutte. Ansvar inntrer ikke under noen omstendighet, selv ikke der medvirkerne er klar over at hovedgjerningsmennene, typisk redaktør og journalist, fremsetter ulovlige ytringer. Derfor medfører ikke e-handelsloven at ansvarsbegrensningssystemet i straffeloven og skadeserstatningsloven er overflødig.

3. Ansvarsbegrensningene i e-handelsloven gjelder bare ved elektronisk publikasjon.

9.2 Tilnærming

Ansvarsbegrensningssystemet i straffeloven og skadeserstatningsloven knytter seg til ytringer som krenker æren, omdømmet eller privatlivets fred. Medieansvarsutvalget ser det som hensiktsmessig å ta utgangspunkt i bestemmelsene om dette slik de fremstår etter revisjonen av straffeloven i 2005. Etter at krenkelser av æren og omdømmet ikke lenger er belagt med straff, finner vi kun én ansvarsbegrensning i straffeloven (2005); i § 267 om krenkelser av privatlivets fred. Her heter det i andre ledd:

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.

Ansvarsbegrensningen i skadeserstatningslovens bestemmelse om krenkelser av privatlivets fred er gitt en mer teknologinøytral utforming og gjelder for alle massemedier. I skadeserstatningsloven (2009) § 3-6, andre ledd heter det:

Ansvaret etter første ledd omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk fremstilling eller formidling av ytringen.

Tilsvarende begrensning gjelder også ved krenkelser av noens ære- eller omdømme, jf. skadeserstatningsloven § 3-6a.

I tilnærmingen til mandatet bygger Medieansvarsutvalget på en slik prinsipiell tilnærming:

1. Ansvarsbegrensningene for tekniske medvirkere bør være utformet på en teknologinøytral måte.

2. Ansvarsbegrensningene for tekniske medvirkere i hhv. straffeloven og skadeserstatningsloven bør være identisk utformet.

3. Ansvarsbegrensinngene for tekniske medvirkere i straffeloven og skadeserstatningsloven bør supplere e-handelslovens system, uten å gripe inn i det.

4. Ansvarsbegrensningene for tekniske medvirkere i straffeloven og skadeserstatningsloven må utformes på en måte som reflekterer formålet med begrensningen, særlig prinsippet om ytringsfrihet.

9.3 Bakgrunn

Det synes å være bred oppslutning om ansvarsbegrensningene for medvirkere innenfor medieområdet. I Stortingsmelding nr. 26 (2003-2004) om endring av Grunnloven § 100 heter det i punkt 8.2.6:

Andre enn forfatter, redaktør og utgiver bør, iallfall som den klare hovedregel, ikke kunne møtes med sanksjoner, verken av strafferettslig eller sivilrettslig art.

Hensynet til ytringsfriheten tilsier at ansvar ikke bør spres på for mange ansvarssubjekter. For å ta hensyn til egen ansvarsposisjon, må et hvert ansvarssubjekt vurdere om ytringer er lovlige. Om de tekniske medvirkerne frykter reaksjoner, kan det føre til at de avstår fra å bidra, med den konsekvens at ytringen ikke kommer ut. Som eksempel: Om avisbudet kan holdes ansvarlig for medvirkning, kan det tenkes at det fryktsomme avisbudet ikke deler ut avisen. Det vil åpenbart være uheldig. Hensynet til eventuelle krenkede gjør det heller ikke nødvendig å holde avisbudet ansvarlig så lenge hovedmennene, og i mange tilfeller foretaket hvor de tjenestegjør, kan holdes ansvarlig.

Bestemmelsene om ansvarsbegrensninger har ikke satt nevneverdig spor etter seg i rettspraksis. Det kan skyldes at de er ganske klare. Samtidig sammenfaller de nok også med hva som anses rimelig.5 Tekniske medvirkere har en relativt perifer funksjon i det store bildet. Over- og underordningsforhold og redaktørens ansvar kan gjøre at de i realiteten ikke oppleves å ha et valg når det kommer til å bidra. Sannsynligvis har ansvarsbegrensningene i straffeloven og skadeserstatningsloven kun en klargjørings- og påminningsfunksjon. Man ville nok komme til samme løsninger også uten at bestemmelsene eksisterte. Allerede da ansvarsbegrensningene i sin tid ble innført, ble det fremhold at spørsmålene «synes å ha større interesse fra et prinsipielt enn fra et praktisk synspunkt».6

9.4 Medieansvarsutvalgets vurderinger

Medieansvarsutvalget legger til grunn at ansvarsbegrensningene i gjeldende rett skal bestå, med samme rettspolitiske begrunnelse som tidligere. Utvalgets oppgave er i all hovedsak å se på utformingen av bestemmelsene, slik at de får en teknologinøytral utforming, slik at det blir konsistens mellom straffeloven og skadeserstatningsloven, og slik at formålet bak ansvarsbegrensningene blir reflektert i lovens ordlyd.

Det er naturlig å ta formuleringen i skadeserstatningsloven (2009) § 3-6 som utgangspunkt, siden det er den mest oppdaterte og nøytrale bestemmelsen:

Ansvaret etter første ledd omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk fremstilling eller formidling av ytringen.

Medieansvarsutvalget mener det bør fremgå tydelig at ansvarsbegrensningen gjelder for medvirkere, og forutsetter at det eksisterer en eller flere hovedgjerningsmenn. Derfor bør begrepet «bare har deltatt» erstattes med begrepet «bare har medvirket».

I dag gjelder ansvarsbegrensningen for personer som har deltatt ved «teknisk fremstilling eller formidling av ytringen». Begrepet «formidling» er noe uheldig i denne sammenhengen. Mediet som sådan har i mange tilfeller en formidlerrolle. Et typisk eksempel er der mediet formidler ytringer fra intervjuobjekter og andre som krenker privatlivets fred. Det bestemmelsen særlig sikter mot på dette punkt er bistand gjennom alle former for distribusjon. Medieansvarsutvalget mener det bør skje en presisering. Ansvarsbegrensningen bør for det første gjelde alle som yter bistand i form av teknisk forberedelse og fremstilling. For det andre bør den gjelde alle de som på ulikt vis bidrar i distribusjonen av et medium.

En viktig forskjell mellom ansvarsbegrensningene i straffeloven og skadeserstatningsloven på den ene side, og e-handelsloven på den andre, er at de førstnevnte er absolutte. Selv om medvirkerne er helt ut kjent med hva som skjer, er de ansvarsfrie. Derimot kommer ikke ansvarsbegrensningene i e-handelsloven til anvendelse der medvirkeren har forsett. Et forhold som kan begrunne denne forskjellen, er at aktørene som omfattes av e-handelsloven i mange tilfeller opptrer på et mer selvstendig grunnlag. Ansvarsbegrensningene i straffeloven og skadeserstatningsloven vil i de fleste praktiske tilfeller være relevante der medvirkeren står i et klart underordningsforhold til andre ansvarssubjekter innenfor medieforetaket. Dette vil følge av ansettelsesforholdet eller annet avtalegrunnlag. Dermed vil ansvarsfrihet også være lite betenkelig, for det vil alltid være enkelt å finne et annet ansvarssubjekt. Medieansvarsutvalget mener at dette tilknytnings- og underordningsforholdet best kan reflekteres i ansvarsbegrensningens ordlyd ved å ta inn en presisering om at den gjelder der medvirkeren opptrer på vegne av et massemedium. En slik presisering gjør det klart at ansvaret til den som for eksempel tilbyr overføringstjenester i sin alminnelighet, som Internett-tilgang, fortsatt vil måtte ta utgangspunkt i e-handelslovens regime.

9.5 Konklusjon

Medieansvarsutvalget foreslår at straffeloven (2005) § 267 andre ledd og skadeserstatningsloven (som endret ved lov av 19. juni 2009 nr. 74) § 3-6, andre ledd, gis en sammenfallende utforming som skal lyde slik:

Ansvaret etter første ledd omfatter ikke den som bare har medvirket ved teknisk forberedelse, fremstilling eller distribusjon av ytringen på vegne av et massemedium.