2 Sammendrag, økonomiske og administrative konsekvenser

2.1 Sammendrag

Medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes har formulert mindretallsforslag i kapittel 6 (det strafferettslige redaktøransvaret), 11 (foretaksstraff), 12 (anonymitetsrett) og 14 (medieansvarslov).

I tillegg foreligger to særmerknader; fra utvalgsmedlem Lerø til utredningens avsnitt 6.8 (eneansvar for redaktøren) og fra medlemmene Fløisbonn og Lerø etter utredningens avsnitt 7.4.6 om brukerskapt innhold.

Utover dette er forslagene i utredningen enstemmige. Argumentasjonen som leder frem til konklusjonene inneholder i blant kompromisser når det gjelder vinkling, utvalg og vektlegging. Utvalgets medlemmer tar forbehold om at de anser seg å stå fritt til å hevde synspunkter som kan komme til å avvike fra enkeltheter i utredningens tekst.

I kapittel 4 behandler Medieansvarsutvalget spørsmålet om medieombud. Utvalget mener pressens selvdømmeordning fungerer godt, og at den er et viktig redskap for å sikre enkeltmenneskers personvern i møte med de mediene som er omfattet av ordningen, altså redaktørstyrte medier. For disse mediene er det i dag etter utvalgets mening ikke behov for nye særskilte lovregler eller tjenester for å ivareta personvernet. Utvalget kan heller ikke se behov for store endringer i det presseetiske systemet, men peker på noen aktuelle problemstillinger innenfor selvdømmeordningen knyttet til digitalisering og lagring av medieinnhold der personvernet kan styrkes. Utvalget går ikke inn for å opprette et medieombud.

I kapittel 5 behandler Medieansvarsutvalget tilsyn med personvernet når det gjelder medier som står utenfor bransjens selvdømmeordning og som mangler sentral redaktørfunksjon. Utvalget mener den enkeltes personvern i møtet med uredigerte medier primært bør sikres gjennom å styrke og videreutvikle det ikke-rettslige tjenestetilbudet. Tjenesten slettmeg.no bør videreføres uten offentligrettslig myndighet og håndhevingskompetanse. Tjenesten må tilføres ressurser som gjør det mulig å håndtere saksmengden, samt gjør det mulig å bygge opp teknologisk kompetanse, juridisk kompetanse og empirisk kunnskap om utviklingen innenfor medieområdet generelt og problemområdene innenfor sosiale medier spesielt. Hjelpetjenesten bør profileres og synliggjøres i forbindelse med annen offentlig tjenesteyting om sikker nettbruk; ved holdningskampanjer, utarbeidelse av nettvettregler og i opplæringsvirksomheten i skolen.

Medieansvarsutvalget mener Datatilsynets kompetanse bør utvides slik at tilsynet får myndighet til å foreta en inngående avveining mellom hensynet til ytringsfrihet og personvern og eventuelt fatte vedtak om sletting. Forutsetningen er at det er snakk om behandling av personopplysninger utenfor de redaktørstyrte mediene. Medieansvarsutvalget går inn for at personopplysningsloven § 7 blir endret, og at det eksisterende unntaket for elektronisk behandling av personopplysninger med et «opinionsdannende formål» tas ut av bestemmelsen. Som konsekvens av forslaget går utvalget inn for at Datatilsynet skifter navn til Personverntilsynet.

I kapittel 6, det strafferettslige redaktøransvaret, drøfter utvalget straffeloven § 431 og om bestemmelsen skal gjøres teknologinøytral. Et flertall i utvalget, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, går inn for å oppheve straffeloven § 431. Et mindretall, bestående av medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes, går inn for å revidere straffeloven § 431 ved å gjøre bestemmelsen teknologinøytral og straffeansvaret objektivt.

Et samlet utvalg går inn for å justere skyldkravet i straffeloven (2005) § 267 om krenkelse av privatlivets fred fra forsett til uaktsomhet. Skyldkravet vil dermed likestilles med vilkårene i skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning og oppreisning for krenkelser av ære- og omdømme.

I kapittel 7 drøfter utvalget medienes ansvar for brukergenerert innhold. Lovgivningens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer omfatter også den som bidrar til å formidle slike ytringer. Lovgivningen er teknologinøytral. Medieansvarsutvalget går ikke inn for ytterligere lovfesting av ansvaret til medier som tilbyr et forum for utveksling av brukerskapt innhold og meningsytringer.

I redigerte medier vil det være en oppgave for bransjen selv og den enkelte redaktør å utvikle retningslinjer for håndtering av brukergenerert innhold. Rettslig ansvar for ulovlig innhold vil kunne inntre der redaktøren er kjent med det ulovlige innholdet, men ikke foretar seg noe for å redigere eller fjerne det. At rettslig ansvar inntrer ved kunnskap gjelder også for uredigerte medier. Dersom de interne ansvarsforholdene i slike medier er uklare, vil reglene om foretaksstraff, jf. kapittel 11 i utredningen, bidra til å etablere et klart ansvarspunkt i tilfeller hvor det skjer anonyme eller kumulative feil.

I kapittel 8 om pekeransvar, går Medieansvarsutvalget ikke inn for å etablere en egen bestemmelse som regulerer medienes ansvar for bruk av lenker. Medieansvarsutvalget mener spørsmålet om ansvar for lenker bør løses med utgangspunkt i de til en hver tid aktuelle bestemmelser i lovgivningen som rammer ulike former for ytringer. En egen bestemmelse om pekeransvar vil kunne skape nye uklarheter, uten å avhjelpe de tvilsspørsmål som i dag måtte foreligge.

I kapittel 9 om ansvar for tekniske medvirkere foreslår Medieansvarsutvalget at straffeloven (2005) § 267 andre ledd og skadeserstatningsloven (som endret ved lov av 19. juni 2009 nr. 74) § 3-6, andre ledd, gis en sammenfallende utforming som skal lyde slik:

Ansvaret etter første ledd omfatter ikke den som bare har medvirket ved teknisk forberedelse, fremstilling eller distribusjon av ytringen på vegne av et massemedium.

I kapittel 10 om medieforetaks sivilrettslige ansvar, det såkalte ansvaret for eier og utgiver, foreslår Medieansvarsutvalget at skadeserstatningsloven § 3-6, tredje ledd, gis følgende utforming:

Er noen som har handlet i et massemediums tjeneste ansvarlig etter første ledd, hefter også foretaket for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning, med mindre retten av særlige grunner fritar dem. Foretaket kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til foretaket finner rimelig.

Medieansvarsutvalget foreslår at skadeserstatningsloven § 3-6, første ledd, første punktum gis følgende utforming:

Den som uaktsomt fremsetter en ytring som krenker privatlivets fred, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under henvisning til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig.

I kapittel 11 om foretaksstraff mot medievirksomheter slutter Medieansvarsutvalget seg til den tilbakeholdne linjen i Høyesteretts praksis. Medieansvarsutvalget fremhever at straff mot foretaket som den klare hovedregel ikke bør anvendes der ansvarlig redaktør kan holdes ansvarlig.

Utvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, foreslår ikke endringer i utformingen av straffelovens bestemmelse om foretaksstraff. Et mindretall i utvalget, medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes, foreslår at det tas inn et unntak for redaktørstyrte medier i straffelovens bestemmelser om foretaksstraff.

I kapittel 12 går Medieansvarsutvalget inn for en formålsstyrt avgrensning av kildevernreglenes saklige virkeområde. Medieansvarsutvalgets forslag til lovtekst knytter kildevernet til ytringer med et journalistisk formål, noe som innebærer en viss modernisering av gjeldende rett.

Utvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, går ikke inn for å supplere det vernet kilden oppnår gjennom dagens bestemmelser om kildevern med ytterligere bestemmelser om anonymitetsrett for kilden. Mindretallet, Brurås, Flikke og Hjeltnes, går inn for et absolutt kildevern supplert med bestemmelser om forbud mot å etterforske hvem kilden er og lovfestet taushetplikt for de som kjenner kildens identitet.

I kapittel 13 foreslår Mediansvarsutvalget å lovfeste en referatrett til offentlige dokumenter som er blitt tilgjengeliggjort for allmennheten i samsvar med reglene i offentlegforskrifta, ved å etablere et nytt tredje punktum i offentleglova § 3. Spørsmålet om ansvarsfrihet for dekkende referat fra andre offentlige situasjoner og dokumenter som det i dag ikke er lovfestet noen referatrett til, men som allmennheten har krav på innsyn i, må etter Medieansvarsutvalgets vurdering fortsatt bero på en konkret vurdering.

I kapittel 14 går utvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, ikke inn for å etablere en egen medieansvarslov. Under konklusjonene på hvert enkelt punkt i mandatet, har utvalgets flertall ikke kommet med forslag som legger grunnlag for eller forutsetter en egen medieansvarslov. Flertallet ser også prinsipielle og praktiske innvendinger mot å vedta en slik lov. Utvalgets mindretall, medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes, ser en egen medieansvarslov som prinsipielt og praktisk viktig. Forslag til en slik lov følger også naturlig av de forslagene som er fremmet av mindretallet i utredningens kapittel 6, 11 og 12.

2.2 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er kun forslagene i kapittel 5 som har økonomiske og adminstrative konsekvenser. I kapittel 5 går Medieansvarsutvalget inn for at slettmeg.no tilføres økte ressurser. Organiseringen beholdes som i dag. Videre foreslår Medieansvarsutvalget å utvide Datatilsynets kompetanseområde gjennom å snevre inn unntaksbestemmelsen i personopplysningen § 7. Det vil øke Datatilsynets adgang til å føre kontroll med den enkeltes personvern i møtet med medier som ikke har en sentral redaktørfunksjon og som står utenfor bransjens selvdømmeordning. Når slike oppgaver legges til Datatilsynet, er det nødvendig at Datatilsynets publikumsvirksomhet blir synliggjort. Utvalget foreslår at Datatilsynets navn endres til «Personverntilsynet». Dette er en naturlig konsekvens av utvalgets forslag om å utvide tilsynets kompetanse. I tillegg bidrar det til å spisse og tydeliggjøre hva tilsynets oppgave er.

2.3 Interlegale spørsmål

Digitale medier kan reise utfordringer knyttet til håndhevelse og jurisdiksjon, for eksempel der personene som står bak en ytring eller det tekniske utstyret som blir brukt til å formidle ytringene, befinner seg helt eller delvis i utlandet.

Utfordringene knyttet til jurisdiksjon er av generell karakter. De henger blant annet sammen med utformingen av det stedlige virkeområdet til relevant norsk lovgivning. For ytringer som spres fra andre EØS-land kan opprinnelseslandprinsippet gjøre seg gjeldende – det vil si at ytringenes lovlighet skal vurderes med utgangspunkt i opprinnelseslandets lovgivning. I alle tilfeller kan rettsstridig og ulovlig virksomhet på tvers av landegrensene by på store praktiske utfordringer. Håndhevelse og etterforskning kan være ressurskrevende.

Utvalget kan ikke løse de generelle utfordringene som oppstår, knyttet til jurisdiksjon og håndhevelse. Det må i første rekke skje gjennom internasjonalt samarbeid på lovgivnings- og etterforskningsnivå. Når det gjelder punktene i mandatet, mener utvalget at forslagene er nøytrale i forhold til de generelle utfordringene knyttet til jurisdiksjon. Etter utvalgets vurdering er det ingen av forslagene som vil reise bestemte eller vesentlige jurisdiksjonsproblemer.