4 Personvern i media: Medieombud og selvdømmesystem

4.1 Mandatet

Ifølge mandatet skal Medieansvarsutvalget utrede:

Behovet for særskilte lovregler eller tjenester (offentlige eller i regi av mediene selv) som kan sikre enkeltpersoners personvern i møte med media. Utvalget bør særlig vurdere behovet for tiltak overfor nettmedier som ikke har en sentral redaktørfunksjon eller der en privatperson står bak, og der bransjens etablerte etiske tilsyns- og klagesystem ikke kommer til anvendelse.

Medieansvarsutvalget tolker mandatet slik at det reiser to spørsmål: For det første blir utvalget bedt om å vurdere behovet for et medieombud med et generelt ansvarsområde, altså for hele mediefeltet. For det andre blir utvalget bedt om særskilt å vurdere behovet for kontroll og tilsyn overfor uredigerte medier som ikke deltar i en selvdømmeordning.

Medieansvarsutvalget velger å drøfte spørsmålet om medieombud for seg. Tilsynet med medier som står utenfor selvdømmeordningen kommer utvalget tilbake til i kapittel 5. Årsaken til at utvalget har valgt å foreta en slik oppdeling, er at pressens selvdømmesystem utgjør et viktig premiss for utformingen av offentlige håndhevingsmekanismer. Det er viktig at offentlige virkemidler ikke griper inn i selvdømmesystemet, jf. utredningens avsnitt 3.3 foran.

4.2 Bakgrunn og sentrale utgangspunkter

4.2.1 Forrige utredning om medieombud

Spørsmålet om å etablere et medieombud har ved flere anledninger vært drøftet både innenfor pressen og av myndigheter og offentlige utvalg. I 1996 ble spørsmålet gjenstand for en egen offentlig utredning (NOU 1996:12 «Medieombud»).

1996-utvalget foreslo at det skulle etableres et nytt medieetisk tilsynssystem for alle medier, i bransjeregi. Dette skulle bestå av et medieombud og et klageutvalg. Klageutvalget skulle drive sin virksomhet etter mønster av PFU. Ombudet skulle være uavhengig av klageorganet og ha en meklerrolle mellom publikum og mediene i saker vedrørende personvernet. Der mekling ikke førte frem, skulle ombudet kunne oversende saken til klageutvalget. Ombudet skulle også kunne ta opp saker på eget initiativ og ha en aktiv informasjonsrolle om medieetiske spørsmål. Ombudet skulle ikke ha hjemmel til å fatte vedtak som med bindende virkning trakk grensene mellom ytringsfrihet og personvern. Denne grensedragningen er vanskelig og kontroversiell, og i lys av medienes motstand mot en ombudsordning antok utvalget at det ikke var grunn til å regne med stor grad av samarbeidsvilje fra mediebransjen. Derimot gikk flertallet i utvalget inn for å gi plikten til å rette seg etter klageutvalgets avgjørelser rettslig forankring. Mindretallet mente det var prinsipielt galt å forankre et klage- og tilsynssystem i annet enn en selvjustisordning.

Både Regjering og Storting gikk imot forslaget om å opprette et medieombud og å gi klagesystemet en rettslig forankring.

4.2.2 Pressens selvdømmesystem: Mandat, innhold og organisering

Norsk presse har lenge hatt sitt eget selvdømmesystem basert på et sett av yrkesetiske regler. Vær Varsom-plakaten ble første gang vedtatt i 1936 og er siden revidert en rekke ganger, senest i 2007. Plakaten inneholder etiske normer og regler for pressen, og den håndheves av Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Selvdømmesystemet er en frivillig ordning som er etablert av pressen selv. Det drives uavhengig av rettssystem og lovverk, og det medfører ingen sanksjoner å bli felt i Pressens Faglige Utvalg.

Det er Norsk Presseforbund (NP) som vedtar Vær Varsom-plakaten og som oppnevner Pressens Faglige Utvalg. Norsk Presseforbund er en paraplyorganisasjon som samler pressens sentrale grunnorganisasjoner og en rekke mediebedrifter. Både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening, som begge organiserer en høy andel av de respektive yrkesgrupper, er medlemmer i Presseforbundet. Det samme er bedrifts- og utgiverorganisasjoner som Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Norsk Lokalradioforbund, Norsk Forbund for Lokal-TV, Landslaget for Lokalaviser og Den Norske Fagpresses Forening. I tillegg er mediebedrifter som NRK, TV2, TV3, TV Norge, P4 og SBS Radio Norge medlemmer i Norsk Presseforbund.

Kompetanseområdet for Pressens Faglige Utvalg omfatter i prinsippet alle journalistiske medier (men ikke sosiale medier, nettmedier, blogger eller andre medier som ikke er redaktørstyrt i tradisjonell forstand). I praksis trekkes grensen for PFUs kompetanseområde ved at en klage behandles dersom enten journalisten eller redaktøren er medlem i en av pressens grunnorganisasjoner, eller bedriften som det klages over er direkte eller indirekte medlem i NP. Ofte er alle tre forutsetningene til stede.

PFUs virksomhet finansieres av pressen selv gjennom Norsk Presseforbund.

4.2.3 Pressens etiske regelverk

Vær Varsom-plakaten er det sentrale presseetiske dokumentet i vårt land. Plakaten inneholder et sett av etiske normer og regler for pressen. Den består for tiden av 41 punkter, fordelt på fire kapitler etter tema. I et relativt kortfattet kapittel 1 formuleres pressens samfunnsrolle, og det understrekes at pressen skal verne om ytringsfriheten og offentlighetsprinsippet. Kapittel 2 inneholder integritetsnormer og presiserer hvordan journalister og redaktører skal ivareta sin uavhengighet og sin troverdighet. Kapittel 3 innholder regler for journalistisk adferd og innsamlingsarbeid, og uttrykker hvordan journalister skal opptre overfor kilder og informanter. Kapittel 4 inneholder publiseringsregler og er særlig rettet mot personvern og hensynet til enkeltmennesker som havner i medias søkelys.

Det presseetiske regelverket omfatter også «Tekstreklameplakaten». Den definerer hva som menes med tekstreklame og som dermed er presseetisk uakseptabelt. Plakaten understreker at det redaksjonelle stoffet i mediene skal springe ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon skal være uten bindinger til annonsører, samarbeidspartnere eller andre utenforstående interesser. Tekstreklameplakaten slår også fast at sponsorer ikke skal ha innflytelse på det redaksjonelle innhold i mediene.

Både Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten er forpliktende for medlemmer i Presseforbundets grunnorganisasjoner. Gjennom sitt medlemskap har den enkelte medarbeider et ansvar for å kjenne til det presseetiske regelverket og legge dette til grunn for sitt arbeid. Dette gjelder uavhengig om publisering skjer på papir, nett, TV, radio, mobiltelefon eller andre plattformer.

Innholdet i det presseetiske regelverket kan på noen områder falle sammen med og ivareta de samme hensyn som det juridiske lovverket. Men de presseetiske reglene er mer detaljerte og er på flere punkter mer restriktive enn jussen. Dette gjelder for eksempel personvernet i kriminal- og ulykkesreportasje, og det gjelder den samtidige imøtegåelsesretten.

På andre punkter skiller det presseetiske regelverket seg fra lovverket. Vær Varsom-plakaten understreker sterkt pressens samfunnsrolle og peker på rettigheter og positive oppgaver som følger av denne. En del av hensikten med den formulerte presseetikken er å ivareta journalistens og pressens rettigheter når en jobb skal gjøres.

På ett bestemt punkt kolliderer presseetikken og norsk lov, nemlig når det gjelder kildevernet. Mens straffeprosessloven og tvisteloven åpner opp for at domstolen i visse tilfeller kan pålegge redaktør og journalist å oppgi kilde, så er presseetikken kategorisk på at dette aldri skal skje når løfte om anonymitet først er gitt. Dessuten kan nok jussen og presseetikken til tider også gi ulike svar på om det er riktig å publisere opplysninger som myndighetene vil hemmeligholde eller som private aktører vil holde unna offentligheten.

4.2.4 Håndhevelse

Til å overvåke og fremme den etiske og faglige standarden i norske medier har Norsk Presseforbund opprettet Pressens Faglige Utvalg (PFU). Utvalget skal påtale brudd på Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.

Pressens Faglige Utvalg mottar klager fra publikum mot mediene og vurderer om normene for god presseskikk er brutt i de sakene det klages over. Dessuten kan generalsekretæren i Norsk Presseforbund på eget initiativ be utvalget vurdere og behandle saker av stor prinsipiell interesse («initiativretten»). Generalsekretæren leder for øvrig sekretariatet som forbereder saker for PFU og som skriver forslag til uttalelse.

Pressens Faglige Utvalg har sju medlemmer. Fire av dem er pressefolk (to journalister og to redaktører), mens de øvrige tre medlemmene hentes utenfor pressen. Man ønsker altså at også representanter fra allmennheten skal delta i pressens eget faglige utvalg. Men det er verd å merke seg at også disse tre representantene blir valgt og oppnevnt av Presseforbundet.

Hvem som helst kan klage til PFU. Men dersom en annen person enn den medieomtalen gjelder sender inn klage, må det vanligvis innhentes samtykke fra vedkommende som er rammet i saken. I praksis forutsetter PFU at klagen relateres til ett eller flere punkter i det presseetiske regelverket.

Saksbehandlingen i PFU skjer ved at en klage mot et presseorgan først legges frem for det presseorganet som klagen er rettet mot. På den måten blir det gitt en mulighet for at partene kan bli enige, og saken kan ordnes i minnelighet. Hvis partene ikke blir enige, sender den innklagede redaksjonen sitt tilsvar til PFU. Dette tilsvaret blir forelagt klageren, som da får anledning til å kommentere redaksjonens synspunkter i saken. Til slutt får presseorganet komme med sitt endelige svar. Dermed har begge parter fått uttale seg i to omganger. PFU kommer så med en uttalelse som sier om redaksjonen i den aktuelle saken har brutt normene for god presseskikk eller ikke.

Utvalget tilstreber å komme fram til en klar konklusjon om fellelse eller frikjennelse, det vil si om redaksjonen har brutt «god presseskikk» eller ikke. Det hender imidlertid at utvalget i noen saker uttrykker «kritikk» av den innklagede redaksjon, som er en mildere form for fellelse. I de aller fleste tilfeller er PFUs uttalelser enstemmig, men det kan forekomme at utvalget deler seg i et flertall og et mindretall.

Uttalelsen fra PFU er normalt offentlig. I henhold til PFUs regelverk er den aktuelle redaksjonen pliktig til å publisere en fellende uttalelse snarest mulig og på godt synlig plass, eventuelt i relevant sendetid. Uttalelsen skal gjengis i sin helhet. I trykte medier og nettpublikasjoner skal uttalelsen utstyres med PFUs logo som obligatorisk vignett.

Det er en vanlig misforståelse at en redaksjon som får en kjennelse mot seg i PFU, er pliktig til å beklage den aktuelle artikkelen eller programinnslaget. Det er ikke tilfelle. Ingen kan tvinge en redaksjon til å beklage noe mot sin vilje. Kravet er at PFU-uttalelsen skal gjengis på godt synlig plass, og det er ikke det samme som en beklagelse.

I 2010 behandlet PFU 291 klager. Av disse ble 141 gjenstand for full saksbehandling. I omlag halvparten av disse sakene kom utvalget fram til at det innklagede mediet hadde brutt god presseskikk eller opptrådt kritikkverdig. Antall klager til PFU har vært økende de senere år. En vesentlig årsak til dette er trolig at utvalgets eksistens og virksomhet er blitt bedre kjent blant publikum. En annen årsak kan være at publikum er blitt mer kritisk til pressen.1

Pressens Faglige Utvalg har altså ingen andre sanksjonsmuligheter enn å avgi en uttalelse som det innklagede presseorganet skal publisere. Hvis redaksjonen ikke publiserer denne uttalelsen, risikerer den intet annet enn en ny fellende uttalelse fra PFU. Den journalisten eller redaktøren som bryter normene for god presseskikk, risikerer altså ingen form for straff.

Det har lenge vært diskutert om ikke PFU bør ha anledning til å ilegge sanksjoner som virker noe mer avskrekkende. Et forslag har vært at de som bryter de presseetiske reglene for eksempel bør ilegges bøter. I det minste bør de mediebedriftene som blir «dømt» i PFU betale et gebyr – fastsatt etter mediebedriftens størrelse. Et annet forslag til sanksjoner har vært at den journalisten eller redaktøren som begår grove og gjentatte brudd på de presseetiske reglene, skal miste medlemskapet i sin fagorganisasjon. Når slike forslag ikke har vunnet fram, skyldes det først og fremst at det presseetiske apparatet ikke skal bli oppfattet som en domstol. PFU representerer pressens egen selvdømmeordning, det er bransjens interne apparat, og det må ikke forveksles med noen offentlig domsmyndighet. Et annet argument mot sanksjoner er at dette vil kreve en annen og mer omfattende saksbehandling enn hva tilfellet er i dag.

4.2.5 Selvjustis i andre land

I alle de nordiske land finnes det et apparat for presseetisk selvjustis. De ulike systemene har likhetstrekk, men det er også forskjeller.

Sverige

Sverige har et todelt klagesystem som omfatter Almänhetens Pressombudsmann (PO) og Pressens Opinionsnämnd (PON). Ombudsmannen tar imot klager fra publikum og fungerer som en rådgiver for personer som føler seg utsatt for krenkelser i pressen. Ombudsmannen har også en meklerrolle mellom klager og redaksjon, og kan i mange tilfeller bidra til at redaksjonen publiserer en rettelse, et tilsvar eller lignende. I noen tilfeller sender ombudsmannen saken videre til PON sammen med et forslag til kjennelse. Det er altså PON som tar endelig stilling til om redaksjonen skal klandres.

Ombudsmannen blir oppnevnt av et kollegium bestående av Justitieombudsmannen (tilsvarer Sivilombudsmannen i Norge), lederen i Sveriges Advokatforening og lederen i Pressens Samarbeidsnemnd. Pressens Opinionsnämnd ledes av en jurist med dommerkompetanse og består for øvrig av fire representanter fra pressen og tre representanter fra allmennheten. Til forskjell fra det norske systemet, må de mediene som blir felt i PON betale et såkalt ekspedisjonsgebyr, for tiden henholdsvis kr. 12.000 eller 32.000 kroner alt etter om opplaget er under eller over 10.000. Virksomheten er for øvrig i sin helhet finansiert av presseorganisasjonene.

Danmark

Danmark har en «Pressenævn» som tar imot klager på pressen, og som på flere måter kan sammenlignes med PFU. Den store forskjellen er at det danske klageorganet er lovfestet. Den danske medieansvarsloven inneholder relativt detaljerte regler om utvalgets sammensetning, mandat og saksbehandling. Nemnda består av åtte medlemmer og er oppnevnt av Justisdepartementet. Både leder og nestleder skal være jurister. For øvrig skal nemnda bestå av fire pressefolk og to representanter for allmennheten.

Den danske Medieansvarsloven fastslår for øvrig at «Massemediernes indhold og handlemåde skal være i overensstemmelse med god presseskik» (§ 34). Hva som er god presseskikk, uttrykkes i plakaten «Vejledende regler om god presseskik», som dermed altså har status som rettskilde.

Finland

I Finland er det «Opinionsnämnden för massmedier» som tar imot klager på pressen. Til grunn for nemndas vurderinger ligger de såkalte «Journalistreglene» som kan sammenlignes med den norske Vær Varsom-plakaten. Det finske presseetiske utvalget består av ti medlemmer, hvorav seks skal representere «sakkunnskap» fra pressen og fire skal representere allmennheten. Samtlige medlemmer oppnevnes av presseorganisasjonene som står bak selvdømmeordningen.

4.3 Medieansvarsutvalgets vurderinger

4.3.1 Perspektiver på pressens selvdømmeordning

Formålet med medienes selvjustis er å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse.2

Det er vanskelig å fastslå hvor effektiv selvdømmeordningen er med hensyn til å fremme den etiske standard i norsk presse. Vi vet heller ikke så mye om i hvilken grad PFUs uttalelser brukes systematisk i interne diskusjoner, opplæring og fagutvikling i redaksjonene. Medieansvarsutvalget kan imidlertid konstatere at PFUs arbeid får stor oppmerksomhet både i medienes egen fagpresse og i allmenne nyhetsmedier. Profilerte klagesaker blir gjenstand for både forhåndsomtale, nyhetsdekning og påfølgende diskusjon, og presseetiske spørsmål blir slik satt på dagsorden.

Vi vet at journalister og redaktører svært gjerne vil unngå å bli felt i PFU. Norske journalister og redaktører har respekt for selvdømmeapparatet. Det oppfattes som pinlig og lite flatterende å bli utsatt for offentlig kritikk fra pressens eget faglige utvalg.3 En indikasjon på utvalgets status er også det omfattende arbeidet som redaksjonene legger i utformingen av sitt tilsvar til PFU-klagene. Mens selve PFU-uttalelsen kan være relativt kortfattet og summarisk, inneholder redaksjonenes tilsvar ofte grundige etiske refleksjoner og gjennomarbeidede begrunnelser for valgene som er gjort.

Medieansvarsutvalget kan konstatere at PFU har oppnådd en sterk posisjon innad i mediebransjen. Utvalgets avgjørelser anses som gjeldende presseetikk. Riktignok forekommer det at enkelte pressefolk kan ta nokså kraftig til motmæle mot avgjørelser i utvalget, men dette er spredte tilrop som ikke rokker ved den veletablerte anerkjennelsen. Fellelser respekteres og gjengis lojalt i eget medium, også av redaktører som i tilsvarsrunden kjempet voldsomt for å unngå fellelse. Uttalelsene fra PFU gir både et signal utad til publikum og offentlighet om hva som er «anerkjent» presseetikk, og et signal innad til yrkesutøverne med et pedagogisk og disiplinerende budskap.

Det er liten tvil om at PFUs og Presseforbundets arbeid opp gjennom årene har hatt en vesentlig og positiv betydning for yrkesetiske holdninger og praksis i de journalistiske mediene.

Samtidig er det grunn til å være oppmerksom på at mediebransjen på flere måter har en egeninteresse i å fremheve selvdømmeordningens fortreffelighet og argumentere for dens effektivitet. Å fremstå med en tillitvekkende yrkesetikk er en viktig del av journalistenes profesjonsbygging. Innenfor profesjonssosiologien fremheves yrkeskodeksen (det etiske regelverket) og den etiske «kontrollen» med yrkesutøverne som sentrale trekk ved profesjoners arbeid for egen status og anerkjennelse. Når det innenfor et fag utvikles en yrkes- eller profesjonsetikk, så er formålet positivt å formulere den overordnede målsettingen og hensikten med virksomheten, og negativt å begrense eventuelle skadevirkninger som kan følge virksomheten. Samlet bidrar dette til å gi faget legitimitet – positivt ved å skape forståelse for fagets (store) betydning og viktighet, og negativt ved å avverge situasjoner som kan skade yrkesgruppen gode navn og rykte.

Videre har pressen bygget ut sitt selvdømmeapparat med det formål å unngå ny lovgivning på mediefeltet som kan begrense medienes frihet. Når politikere og jurister fra tid til annen tar til orde for en sterkere juridisk kontroll med pressen, så reagerer pressen som regel negativt på dette. Til gjengjeld vil presseorganisasjonene mer enn gjerne arbeide videre med sitt eget regelverk og sin selvjustis – både av prinsipielle og pragmatiske grunner: Man mener prinsipielt at myndighetenes styring med medienes innhold bør være på et minimumsnivå, og man mener at selvjustis faktisk er en bedre og mer effektiv måte å sikre journalistikkens etikk og kvalitet på enn ved hjelp av nye og flere lovbestemmelser.

Det er særlig i kjølvannet av kontroversielle enkeltoppslag og saker som forårsaker sterk kritikk mot pressen at det oppstår diskusjon om selvjustisen er god nok. Fra tid til annen retter opinionen sin vrede mot det man opplever som «overtramp» fra pressens side, og det ropes på sterkere lovregulering av pressen. Responsen fra pressen selv er da gjerne en gjennomgang av selvdømmesystemet og en revisjon av regelverket. Slik ønsker man å vise lydhørhet overfor kritikk og signalisere at ny lovgivning ikke er nødvendig.

Innvendinger mot et presseetisk selvdømmesystem har tradisjonelt kommet fra to kanter. På den ene side er det dem som mener at et autoritativt faglig utvalg i seg selv er en trussel mot pressens frihet, og i sin konsekvens også mot ytringsfriheten. Denne argumentasjonen skjer ut fra en ideologi om at enhver form for lovverk og regelverk som begrenser ytringsfriheten, er uheldig og derfor må unngås. Et slikt syn står sterkt i amerikansk presse. Der har gjerne den enkelte mediebedrift sin «plakat», sin «Code of Ethics», mens et felles presseetisk utvalg aldri har fått oppslutning.

På den annen side er det mange som vil hevde at en frivillig selvjustis – om den er aldri så velment – er utilstrekkelig til å sikre en god nok etisk standard i pressen. Det blir som bukken og havresekken: Pressen vokter seg selv. En ordning der den anklagede er sin egen dommer, kan ikke bli annet enn et spill for galleriet. Det vil alltid hefte en mistanke om at en slik «selvkontroll» først og fremst tjener pressens egne interesser.

Når den norske modellen for presseetisk selvjustis har oppnådd en sterk posisjon, skyldes det at mange vil anse den som en gunstig avveining mellom ulike hensyn. Overfor liberalister som frykter at et autoritativt etisk utvalg kan legge en demper på pressens ubeskårne ytringsfrihet, kan det hevdes at nettopp det forhold at presseetikken utformes og håndheves av pressen selv – og ikke av myndigheter og offentlige organer – ivaretar pressefriheten. Det er en vesenforskjell mellom et lovverk håndhevet av statsmakten med alle dens maktmidler, og en frivillig profesjonsetikk uten strenge sanksjoner. Så kan det på den annen side hende at personer som føler seg krenket og utsatt for overtramp fra pressens side, ville følt det mer betryggende at deres klage ble behandlet av et offentlig tilsyn eller domsorgan, og ikke av pressen selv. Kostnadene ved dette vil imidlertid være en større grad av offentlig kontroll med pressen, noe som ikke er ønskelig i lys av presse- og ytringsfriheten.

4.3.2 Selvdømmeordningens betydning

Medieansvarsutvalget mener at det presseetiske selvdømmesystemet i Norge i dag fungerer godt, og at det presseetiske apparatet også i fremtiden vil spille en viktig rolle med hensyn til ansvarliggjøring av de journalistiske mediene. De medier, publiseringskanaler og nettsteder som gjennom medlemskap i presseorganisasjonene velger å underlegge seg pressens selvdømmeordning, forplikter seg samtidig til å ivareta en etisk standard som forhåpentligvis vil gjøre en ytterligere lovgivning overflødig.

Ordningen med selvjustis har mange fordeler. Det er alltid prinsipielt vanskelig å etablere juridiske begrensninger og inngrep i ytrings- og pressefriheten, selv om formålet er å ivareta andre viktige hensyn. Dersom de ønskede virkninger kan oppnås ved hjelp av frivillige ordninger, er det å foretrekke.

Som alternativ til rettssystemet innebærer selvdømmeordningen også fordeler for publikum. Den som mener seg urettmessig behandlet i media, får en mulighet til oppreisning, uten å måtte gå veien om en tidkrevende, belastende og økonomisk risikabel rettssak. Også fra rettssystemets side er det en fordel dersom konflikter kan avgjøres i et selvdømmesystem heller enn i en kostbar rettsprosess.

Overfor journalister og redaktører kan selvdømmeordningen være vel så effektiv som rettssystemet. Å bli felt av sine egne kan svi mer og være mer avskrekkende enn en rettslig dom der journalisten kan ha både sympati og støtte fra kolleger og arbeidsgiver, og der arbeidsgiver kanskje betaler en eventuell bot eller erstatning.

Forutsetningen for at selvdømmeordningen fungerer, er for det første at den har tilnærmet full oppslutning fra bransjen. Uten lojalitet, tilslutning og respekt fra både journalister, redaktører og utgivere, vil både regelverk og Pressens Faglige Utvalg miste sin autoritet. Det synes som om pressens oppslutning om og respekt for PFU i dag er til stede. For det andre er tilliten til selvdømmeordningen avhengig av kvaliteten på arbeidet som gjøres. Både pressefolk og publikum må oppfatte utvalgets avgjørelser og uttalelser som korrekte og kloke, der hensynet til den som mener seg krenket er avveid mot publikums rett til innsyn og medias rett til å publisere. Medieansvarsutvalgets inntrykk er at det norske selvdømmesystemet i dag har lykkes i å oppnå en slik anerkjennelse, selv om det alltid vil eksistere ulike meninger om enkeltsaker, både blant pressefolk og publikum.

4.3.3 Lov og etikk

Etter Medieansvarsutvalgets oppfatning hører spørsmålet om presseetikk – herunder presseetiske regler om personvern – inn under bransjens og redaktørens ansvarsområde. Redaktørrollen er blitt styrket gjennom lov om redaksjonell fridom. Lovens forarbeider fremhever som;4

… eit grunnleggjande prinsipp at det redaksjonelle innhaldet utelukkande skal vere basert på ei uavhengig journalistisk vurdering. Prinsippet er nedfelt i dei ulike presseetiske regelverka. (…) Redaktørane skal vere garantistar for at desse prinsippa blir etterlevde i praksis. For å kunne gjere dette, må redaktøren ha ei uavhengig stilling og det siste ordet når det gjeld å avgjere kva som skal publiserast.

At presseetikk er et redaktøransvar, preget også den politiske oppfølgingen av forrige utredning om medieombud. Det offentlige organet Klagenemnda for kringkasting er avviklet og ansvaret for kringkastingssektoren lagt til Pressens Faglige Utvalg. Erfaringene fra tidligere viser at den formelle autoritet som følger av å bekle en offentlig funksjon, ikke uten videre materialiserer seg i form av praktisk autoritet. Regjeringen la til grunn at Klagenemnda for kringkasting både nøt mindre autoritet i bransjen og var mindre kjent blant publikum enn PFU. Etter Medieansvarsutvalgets vurdering er denne erfaringen en viktig referanse når spørsmålet om ombud nå er gjenstand for ny behandling.

En mer offentlig preget kontroll med etikken innenfor mediene, som et supplement til PFU, er etter Medieansvarsutvalgets vurdering vanskelig å gjennomføre. Samfunnet har allerede vedtatt regler som ivaretar den enkeltes personvern, som for eksempel straffelovens bestemmelser om privatlivets fred, skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning og oppreisning ved ære- og omdømmekrenkelser og personopplysningsloven. Lovgivningen etablerer en minstestandard. Etiske normer kan bidra til å heve den. Et samspill mellom loven som en ytre skranke for ytringsfriheten og selvpålagte etiske prinsipper som ytringsfriheten er viktig og nødvendig på medieområdet.

4.3.4 Aktuelle problemstillinger

Det er pressen selv som gjennom sine organisasjoner vedtar både innholdet i det presseetiske regelverket og prosedyrene for håndhevelse av dette. Det har imidlertid vært naturlig for utvalget å drøfte ulike sider ved selvdømmesystemet, nettopp fordi dets funksjon, kvalitet og troverdighet påvirker behovet for lovgivning på mediefeltet. I det følgende lanseres noen konkrete tema og forslag som Medieansvarsutvalget har diskutert.

Klagefristen

Inntil nylig var det en foreldelsesfrist for å sende klage til PFU på tre måneder regnet fra den dagen publiseringen fant sted. Denne fristen er nå endret til seks måneder (jf. «Vedtekter for Pressens Faglige Utvalg», pkt. 4). Medieansvarsutvalget er ikke kjent med begrunnelsen for å ha en slik frist, men antar at det kan ha å gjøre både med sekretariatets arbeidsmengde og med et ønske om å begrense adgangen til å trekke fram gamle og uaktuelle saker.

Medienes digitalisering har imidlertid medført at det ikke lenger bare er første gangs publisering som kan oppleves som en krenkelse, men også lagringen. Vel kunne publikum også i tidligere tider finne fram til gamle oppslag ved å oppsøke mediebedriftenes eller bibliotekenes arkiver, men i dag er dette tilgjengelig for allmennheten på en helt annen og langt enklere måte. Hvem som helst kan ved hjelp av søkemotorer og noen tastetrykk finne fram til gamle oppslag med kontroversielt, følsomt og kanskje feilaktig innhold. For den som føler seg uthengt i media, er det kort sagt vanskeligere å «bli glemt».

Dermed kan det for noen oppstå et behov for å få vurdert også eldre saker. Kanskje vil den som mener seg utsatt for krenkende eller feilaktig medieomtale først oppdage dette en tid etter publisering. Kanskje vil nye omstendigheter gjøre at omtalen oppleves som krenkende først når det er gått en tid. Uansett er skadepotensialet ved en krenkende eller feilaktig publisering i dag varig i langt større grad enn tidligere.

Dette tilsier etter utvalgets oppfatning at Norsk Presseforbund bør vurdere om det overhodet skal være en slik foreldelsesfrist, eller om den eventuelt bør være betydelig lengre enn i dag.

Lagring av saker som er felt i PFU

PFU-vedtektenes krav om at en redaksjon som får en fellende uttalelse mot seg skal publisere denne i sin helhet, blir i dag lojalt fulgt av mediene, også når man er uenig i uttalelsen. Ytterst sjelden forekommer det eksempler på det motsatte.

Et viktig poeng her er at publiseringen av PFU-uttalelsen bør skje slik at den i størst mulig grad når de samme leserne, lytterne og seerne som så eller hørte det innklagede oppslaget. Søkemuligheter, databaser og publikums tilgang til nyhetsmedienes arkiver har her skapt en ny situasjon. Brukerne kan enkelt finne fram til gamle saker, uten at de blir gjort oppmerksom på at saken er blitt felt i Pressens Faglige Utvalg.

Problemstillingen er omtalt i dagens «Vedtekter for Pressens Faglige Utvalg» punkt 6, tredje ledd, som lyder slik: «Det er god presseskikk å lagre felte artikler eller innslag på en slik måte at brukerne som henter dem fra arkiver, også blir gjort oppmerksom på uttalelsen». Stikkprøver tyder på at mange redaksjoner enten har oversett dette eller ikke funnet løsninger for å praktisere det. Problemet gjelder både nettsaker og TV-innslag som har vært felt i PFU og som publikum finner ved hjelp av ordinære søkemotorer, og det gjelder saker fra papiravisene som publikum finner i mer eller mindre åpne databaser med fulltekst pdf-filer. Ofte finnes det ingen signaler om at saken er blitt felt i PFU.

Det bør vurderes om det er mulig å etablere systemer og rutiner som i større grad sikrer at når publikum henter fram en artikkel eller et innslag som en gang er blitt felt i PFU, så blir man informert om dette.

Oppnevning av allmennhetens representanter

Medieansvarsutvalget har også diskutert om selvdømmeordningen ville blitt styrket dersom de såkalte allmennhetens representanter i Pressens Faglige Utvalg ble oppnevnt av andre enn pressens selv. I dag er det slik at tre av de sju medlemmene i Pressens Faglige Utvalg skal representere «allmennheten». Men også disse tre blir oppnevnt av Norsk Presseforbund. NP har tradisjon for å oppnevne personer som har en viss erfaring fra kontakt med pressen og fra deltakelse i det offentlige liv.

Flere ganger har det vært foreslått at andre enn Presseforbundet bør oppnevne allmennhetens representanter, slik det gjøres i Sverige og i Danmark. Dette kan være både offentlige organer (departement, Stortinget, Sivilombudsmannen, Medietilsynet, Norsk Kulturråd osv.) eller frittstående organer (f.eks. Stiftelsen Fritt Ord, Advokatforeningen osv.).5

Et argument for en slik endring kan være at allmennhetens bidrag til og medvirkning i pressens selvdømmeordning blir sterkere markert, og systemet får et noe mindre preg av «bukken og havresekken». Et argument mot en slik endring er at organer utenfor pressen – kanskje endog offentlige myndigheter – får en hånd på rattet i et sentralt organ innenfor pressen, noe som både kan oppfattes som en trussel mot pressefriheten og som kan svekke PFUs autoritet innenfor pressen.

Utvalget vil ikke foreslå endringer på dette punktet. Det er vanskelig å se for seg hvem andre enn NP som eventuelt skulle oppnevnt legmedlemmene i PFU, og det er usikkert om PFUs troverdighet ville blitt styrket ved en slik endring.

4.4 Konklusjon

Medieansvarsutvalget går ikke inn for å opprette et medieombud.

Utvalget mener pressens selvdømmeordning fungerer godt, og at den er et viktig redskap for å sikre enkeltmenneskers personvern i møte med de mediene som er omfattet av ordningen, altså redaktørstyrte medier. For disse mediene er det i dag etter utvalgets mening ikke behov for nye særskilte lovregler eller tjenester for å ivareta personvernet. Utvalget kan heller ikke se behov for store endringer i det presseetiske systemet, men har foran pekt på noen aktuelle problemstillinger innenfor selvdømmeordningen knyttet til digitalisering og lagring av medieinnhold der personvernet synes å kunne styrkes.