10 Medievirksomheters sivilrettslige ansvar

10.1 Mandatet

Ifølge punkt 2 i mandatet er Medieansvarsutvalget bedt om å utrede:

Det sivilrettslige ansvaret for eier eller utgiver etter skadeserstatningsloven § 3-6 annet ledd.

I følge mandatet skal utvalget legge til grunn gjeldende materielle bestemmelser om ytringsfrihetens grenser, herunder om ærekrenkelser og privatlivets fred. Medieansvarsutvalgets primære oppgave er å se på plassering av ansvar. Utvalget forstår mandatets punkt 2 om sivilrettslig ansvar slik at det kun er lovens ansvarliggjøring av «eier» og «utgiver» som skal utredes. En slik snever forståelse støttes også av at mandatet eksplisitt henviser til nåværende skadeserstatningslov § 3-6, andre ledd. Dette innebærer at det ikke er eier eller utgivers sivilrettslige ansvar i bred forstand det siktes til, men plasseringen av sivilrettslig ansvar hos eier og utgiver.

I forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov er skadeserstatningsloven revidert og oppdatert. Den vesentligste bakgrunnen for dette er at straffeloven (1902) § 246 og 247 om ære- og omdømmekrenkelser ikke er videreført i ny straffelov. Den nye bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-6 a reflekterer at den krenkede for fremtiden vil være henvist til å gjøre sivilrettslige reaksjoner gjeldende ved ære- og omdømmekrenkelser – altså erstatning og/eller oppreisning.

I tillegg har skadeserstatningslovens språklige utforming blitt oppdatert og presisert. Mens nåværende skl. § 3-6 andre ledd henviser til «trykt skrift», anvender den reviderte bestemmelsens tredje ledd det teknologinøytrale begrepet «massemedium». Særbestemmelsene om kringkasting er tatt ut. Det er også blitt tydeliggjort i bestemmelsens forarbeider at begrepet «privatlivets fred» ikke skal forstås autonomt, men som en henvisning til straffeloven § 267.1 Dette kunne det tidligere hefte noe tvil om.

Medieansvarsutvalget finner det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i de reviderte bestemmelsene, selv om disse ennå ikke er trådt i kraft.

10.2 Bakgrunn

Skadeserstatningsloven § 3-6 og 3-6a gir skadelidte krav på erstatning der noen uaktsomt har fremsatt en ytring som krenker skadelidtes ære, omdømme eller privatliv. At skadelidte kan kreve at skadevolderen dekker hans økonomiske tap der skadevolderen er å bebreide, er i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper i norsk rett.

I tillegg hjemler skadeserstatningsloven krav om oppreisning for ikke-økonomisk tap. Adgangen til å kreve oppreisning er praktisk viktig, siden krenkelsene det er snakk om, i mange tilfeller ikke har økonomiske konsekvenser.

Et viktig trekk ved skadeserstatningsloven § 3-6 og 3-6 a er at dersom den krenkende ytringen blir fremsatt av en person som opptrer «i tjeneste» for et massemedium, hefter også massemediets «eier» og «utgiver» for erstatningen og oppreisningen. I tillegg åpner loven for at eier og utgiver kan dømmes til å betale en høyere oppreisningssum enn personen som er den umiddelbare skadevolder.

Ansvaret til eier og utgiver er objektivt og ikke betinget av skyld. Det er avledet av ansvaret til den umiddelbare skadevolder og således et identifikasjonsansvar. Når det gjelder ansvar for skader som volder økonomisk tap, er identifikasjonsansvar ikke en ukjent konstruksjon. Arbeidsgiveransvaret (jf. skl. § 2-1) etablerer et nokså tilsvarende ansvarsregime. Derimot er det helt særegent for skl. § 3-6 at eier og utgivers identifikasjonsansvar også omfatter skadelidtes krav på oppreisning. Plikten til å svare oppreisning hviler i hovedregelen kun på den direkte skadevolder – det er et personlig ansvar og forutsetter vanligvis personlig skyld. Oppreisningsansvar for ansattes personvernkrenkelser på grunnlag av det alminnelige arbeidsgiveransvaret (skl. § 2-1) er til sammenlikning avskåret (se særlig Rt. 1995 s. 209). At eier og utgiver av et massemedium kan måtte svare oppreisning for krenkelser begått av noen som handler i massemediets tjeneste, er altså en særregel som avviker fra det som ellers gjelder.

10.3 Problemstillingene

Medieansvarsutvalget vil drøfte to problemstillinger:

1. Er særregelen om identifikasjonsansvar for eier og utgiver av et massemedium berettiget?

2. Det vil fremgå at utvalget anser særregelen for å være berettiget. Av dette følger neste problemstilling: Bør plasseringen av ansvar for «eier» og «utgiver» avgrenses, tydeliggjøres og presiseres?

10.4 Identifikasjonsansvaret

Begrunnelsen for identifikasjonsansvaret som hviler på eier og utgiver av et massemedium er todelt. For det første er mediet kanalen som bidrar til å utbre en krenkelse. Dermed er medievirksomhetens eier i en annen posisjon enn mange andre arbeidsgivere. Etter utbredelsen av Internett har riktignok mange arbeidsplasser kommunikasjonsportaler hvor arbeidstakere kan legge ut krenkende ytringer som potensielt kan nå mange. Den praktiske risikoen for å trå over grensen er imidlertid større når kjernevirksomheten til massemediene er å produsere, spre og utbre ytringer. Dessuten blir slike ytringer som regel fanget opp av flere, slik at de negative konsekvensene for skadelidte kan bli betydelige.

Den andre hovedbegrunnelsen for identifikasjonsansvaret er at foretaket som eier og driver mediet normalt tjener penger på å utbre ytringer. Det er naturlig å stille strengere krav overfor den som har massekommunikasjon og utbredelse av ytringer som profesjon og hovedinntektskilde.

Hensynet til ytringsfriheten står sentralt ved utformingen av systemet for ansvarsplassering innenfor media. Generelt kan man anta at en bred krets av mulige ansvarssubjekter kan ha en «chilling effect». Jo flere som risikerer sanksjoner, jo flere vil kunne kreve å ha et ord med i laget når det skal besluttes om en ytring skal publiseres eller ikke. I siste instans ligger det like fullt til redaktørens suverene myndighet om han vil låne øre til eventuelle innsigelser eller ei. Det følger av lov om redaksjonell fridom. Utvalget viser her til den utdypende drøftelsen i utredningens avsnitt 11.5.4 og 11.5.5 nedenfor.

Innvendingene mot ansvarsspredning har vært størst når det gjelder foretaksstraff. Det er blitt fremholdt at sivilrettslig ansvar ikke har samme irettesettende preg, slik at risikoen for «chilling effects» er mindre. Synspunktet er diskutabelt. Et sivilrettslig erstatningsansvar vil i kroner lett kunne overstige størrelsen på eventuell bøtestraff (foretaksstraff). Foretaksstraff er upersonlig, og det er ikke gitt at eierne av en medievirksomhet er mer opptatt av å unngå foretaksstraff enn sivilrettslig ansvar.2

Som Ytringsfrihetskommisjonen påpekte, er det imidlertid av flere grunner vanskelig å snevre inn kretsen av subjekter som kan være ansvarlige på sivilrettslig grunnlag.3 For det første må man ta hensyn til den krenkede. Om tapet er stort, vil det styrke krenkedes stilling om vedkommende kan holde seg til flere subjekter som er solidarisk ansvarlige. I den sammenheng står foretaket i en særstilling, siden det har en helt annen økonomisk bæreevne enn enkeltpersoner. For det andre må man ta hensyn til personen(e) som begår krenkelsen. Ansvar kan utløses av alminnelig uaktsomhet. I pressens kritiske funksjon ligger det at man av og til kommer ut for vanskelige vurderinger. Ofte må beslutninger fattes under tidspress. Over tid kan det skje feil. Om hele tapet til den krenkede kanaliseres til en ansvarlig enkeltperson, for eksempel journalist eller redaktør, kan børen bli stor å bære. En slik ansvarsplassering kan også virke urimelig der de ansvarlige enkeltpersoner har opptrådt i foretakets tjeneste og presumptivt, til tross for feilen, har hatt foretakets interesser for øyet. Foretakets distribusjon av ytringene både realiserer og forsterker konsekvensene av feilen.

Oppsummert finner Medieansvarsutvalget det klart at medieforetak må være solidarisk ansvarlig der enkeltpersoner som opptrer i foretakets tjeneste, pådrar seg erstatnings- og oppreisningsansvar. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

10.5 Om identifikasjonsansvarets rekkevidde

10.5.1 Gjeldende rett

Gjeldende lovtekst gjør eier og utgiver av et massemedium til ansvarssubjekt, i tillegg til den som personlig er å bebreide for krenkelsen. Det er altså snakk om ansvar på objektivt grunnlag, en identifikasjon. Hva som ligger i begrepene «eier» og «utgiver», er ikke helt klart. Mæland har oppstilt følgende definisjon:4

«Eier» av det trykte skrift vil være forleggeren – dvs. den person eller det firma som har de økonomiske interesser i skriftet (boken, avisen eller bladet) og som normalt også dekker utgiftene som påløper (…)

Når det gjelder begrepet «utgiver» viser Straffelovrådet til en presisering av Krabbe: Dette vil være den som «træffer beslutning om og foranstalter Skriftets Udgivelse, dvs. Afgivelse af det færdige trykte Skrift som helhed til uddeling i den krets af Personer, for hvilket er bestemt.»

Mæland påpeker at det normalt ikke vil være vanskelig å avdekke hvem som er eier. Begrepet «utgiver» er mer tvetydig og åpner for flere forståelser. Slik begrepet er anvendt i sitatet foran, kan det gi assosiasjoner til «ansvarlig redaktør». Definisjonen som antydes av Mæland er imidlertid bredere enn den som til sammenlikning er kjent fra det strafferettslige redaktøransvaret, jf. straffeloven § 431, eller lov om redaksjonell fridom. Det synes som om enhver leder for en medievirksomhet kan være omfattet så lenge vedkommende besitter den overordnede beslutningsmyndighet, selv om vedkommende ikke tituleres eller oppfatter seg selv som en redaktør i tradisjonell forstand. Til dette kommer at det sivilrettslige ansvaret har et bredere nedslagsfelt enn det tradisjonelle strafferettslige redaktøransvaret. Det omfatter for eksempel utgivere av bøker.

Bing beskriver lovens begreper med juridiske personer – foretak – som eksempel. Tar man loven på ordet, kan rekken av ansvarssubjekter bli svært omfattende, gitt at loven tilsynelatende innebærer at også den som eier utgiverselskapet, er ansvarssubjekt. Bing kommer med følgende antydning:5

Hvis man tenker seg et forlag organisert som et konsern, vil man kanskje her anse den enkelte forlagsenhet som «utgiver» (i betydningen «forlegger»), men ettersom dette er heleide selskap, vil «eier» være selve konsernet. Man kan lett tenke seg situasjoner hvor det for en nettbasert informasjonstjeneste vil være nærliggende at «utgiver» og «eier» er to forskjellige personer.

For Medieansvarsutvalgets del er det ikke nødvendig å fintolke gjeldende rett med sikte på å avgjøre hvem som er eier eller utgiver i lovens forstand. Det er tilstrekkelig å konstatere at begrepene «eier» og «utgiver» har en uklar rekkevidde.

10.5.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Medieansvarsutvalget konstaterer at det i gjeldende rett eksisterer en viss usikkerhet omkring identifikasjonsansvarets rekkevidde og grenser, særlig når begrepene «eier» og «utgiver» anvendes i kombinasjon. Det er uheldig. I tillegg må utformingen av loven ta hensyn til at den skal kommunisere med allmennheten. Loven bør være forståelig uten inngående juridiske ferdigheter.

Som påpekt i avsnitt 10.4 foran er det rettspolitisk godt begrunnet at skadeserstatningsloven inneholder en særbestemmelse som gjør medieforetaket medansvarlig for krenkelser i et noe større omfang enn det som følger av det alminnelige arbeidsgiveransvaret. Ansvarets rekkevidde bør imidlertid samsvare med alminnelige selskapsrettslige prinsipper. I konsernforhold vil morselskap ikke være ansvarlig for forpliktelser som pådras av datterselskapene (med mindre det er grunnlag for ansvarsgjennomskjæring). Dersom lovgivningen åpner for å anse Aftenposten AS som «utgiver» av Aftenposten, og Schibsted ASA som økonomisk ansvarlig «eier» av Aftenposten AS, jf. skl. § 3-6, vil man bryte med et av aksjeselskapslovgivingens mest grunnleggende prinsipper, at et selskaps eiere er fri fra økonomisk ansvar selskapet pådrar seg. Etter utvalgets oppfatning bør det derfor fremgå klart av loven at ansvarets rekkevidde er begrenset til det foretaket som driver medievirksomheten. Dette vil samtidig bidra til å tydeliggjøre ansvarssubjektet for dem som har rettigheter etter loven. I det nevnte eksempel mener Medieansvarsutvalget at Aftenposten AS skal ha et solidarisk økonomisk ansvar dersom en journalist i Aftenpostens tjeneste krenker noens ære, omdømme eller privatliv. Derimot skal eieren av Aftenposten AS, Schibsted ASA, ikke kunne holdes direkte ansvarlig.

Videre vil Medieansvarsutvalget presisere at identifikasjonsansvaret som følger av skl. § 3-6, kun bør være aktuelt for foretak. Etter utvalgets oppfatning er det ikke riktig at fysiske personer på objektivt grunnlag skal hefte økonomisk for feil begått av andre fysiske personer.6 For juridiske personer er det annerledes. Juridiske personer har ingen egen personlighet eller vilje. De består og drives av kretsen av fysiske personer som handler og fatter beslutninger i foretakets tjeneste. Når tap og vinning fra aktiviteten til fysiske enkeltpersonene kommer til uttrykk som virksomhetens samlede resultat, er grunnlaget for identifikasjon et annet.

Å begrense identifikasjonsansvaret til foretak vil skape samsvar og symmetri i bestemmelsen. Det følger av lovens ordlyd at ansvarssubjektet hefter for krenkelser fra noen som har handlet i ansvarssubjektets tjeneste. Å opptre i noens tjeneste er forskjellig fra å opptre under noens oppsyn og ledelse. Tar man utgangspunkt i forholdet redaktør – journalist – foretak, står journalisten under redaktørens ledelse, men opptrer i medievirksomhetens tjeneste. Det er medieforetaket som er arbeidsgiver, som betaler lønn og som nyter godt av det overskuddet journalistenes innsats måtte generere.

10.5.3 Om redaktørens personlige økonomiske risiko

Dersom identifikasjonsansvaret som følger av særbestemmelsen i skl § 3-6 er begrenset til å gjelde foretak, vil det bl.a. innebære at en redaktør ikke er solidarisk ansvarlig på objektivt grunnlag for krenkelser begått av journalister eller andre som har opptrådt i medieforetakets tjeneste. Økonomisk ansvar for redaktøren vil forutsette at også han kan holdes personlig ansvarlig for at den krenkende ytring ble publisert, det vil si at han ut fra sin stilling og profesjonsutøvelse er å bebreide. Innenfor tradisjonelle redigerte medier vil det som regel være tilfelle dersom en krenkende ytring blir publisert. Redaktøren oppstiller retningslinjene for hva som skal publiseres og hvordan tvilstilfeller skal håndteres. Er det snakk om en kontroversiell ytring, vil redaktøren i mange tilfeller eksplisitt ha godkjent innholdet.

Om identifikasjonsansvaret for «eier og utgiver» reserveres for foretak, er det neppe en endring av gjeldende rett. Skadeserstatningsloven § 3-6 er uklar, men har aldri blitt ansett som en bestemmelse om objektivt redaktøransvar. En god illustrasjon i så måte er at «eier og utgiver» er ansvarlig også for det personlige økonomiske ansvar redaktøren måtte pådra seg.

Identifikasjonsansvar er et typisk arbeidsgiveransvar – noe også parallellen til skl. § 2-1 viser. Identifikasjonsansvar uten skyld må hvile på det mer generelle synspunkt at den som eier, driver og tjener penger en virksomhet kan måtte bære økonomiske tap virksomheten påfører andre.

Medieansvarsutvalget mener derfor at identifikasjonsansvar etter skl. § 3-6 er utelukket for alle personlige rettssubjekter. Identifikasjonsansvaret bør være et rendyrket foretaksansvar.

10.5.4 Om skyldkravet i skadeserstatningsloven § 3-6a

Medieansvarsutvalget vil også bemerke at slik hhv. skl. 3-6 og 3-6 a er utformet etter revisjonen av straffeloven, er skyldkravet noe ulikt angitt. I skl. § 3-6 heter det: «Den som har krenket privatlivets fred, skal, såfremt han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt, yte erstatning…». I skl. § 3-6 a heter det: Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning …»

Skyldkravet i de to bestemmelsene bør være det samme. Når skl. § 3-6 har tillegget «eller vilkårene for straff er oppfylt», har det tradisjonelt fungert som en henvisning til skyldkravet i straffeloven § 431. Etter revisjonen av skl. § 3-6 a om ære- og omdømmekrenkelser, finner man ikke lenger en tilsvarende henvisning. Det skyldes at forholdene som nevnes ikke lenger er straffbare, og straffeloven § 431 er dermed uten relevans. Noen realitetsendring var justeringen ikke ment å innebære.

Medieansvarsutvalgets flertall har gått inn for at straffeloven § 431 ikke videreføres.7 Utvalget har også foreslått at skyldkravet i straffeloven § 267 settes til uaktsomhet.8

Medieansvarsutvalget vil derfor anbefale at skyldkravet i hhv. skl. § 3-6 og 3-6 a gis en sammenfallende utforming, med skl. 3-6 a som mønster.

10.6 Forslag til utforming av skadeserstatningsloven § 3-6 og 3-6a

Medieansvarsutvalget vil foreslå at skadeserstatningsloven § 3-6, tredje ledd, gis følgende utforming:

Er noen som har handlet i et massemediums tjeneste ansvarlig etter første ledd, hefter også foretaket for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning, med mindre retten av særlige grunner fritar dem. Foretaket kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til foretaket finner rimelig.

Medieansvarsutvalget foreslår at skadeserstatningsloven § 3-6, første ledd, første punktum gis følgende utforming:

Den som uaktsomt fremsetter en ytring som krenker privatlivets fred, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under henvisning til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig.