12 Kildevern og anonymitetsrett i media

12.1 Mandatet

12.1.1 Kildevernet

Punkt 7 og 8 i utvalgets mandat berører pressens kildevern.

Enhver som blir innkalt som vitne for norske domstoler, plikter å møte og forklare seg.1 Dette er hovedregelen i norsk prosesslovgivning. Men både straffeprosessloven og tvisteloven åpner for at det kan gjøres unntak fra vitneplikten når medarbeidere i media påberoper seg kildevern.

Formålet med bestemmelsene om kildevern er å sikre en mest mulig åpen og fri informasjonsformidling og meningsdannelse i samfunnet. Massemediene er en plattform for den offentlige samtalen, for makt- og samfunnskritikk og for debatt. For å få fri tilgang til informasjon, og for å fylle sin rolle i demokratiets tjeneste, er det nødvendig at medarbeidere innenfor massemedia har rett til å nekte å oppgi hvem deres kilder er. Uten en slik rett kunne tilfanget av informasjon tørke inn, på en måte som hemmer medienes evne til å løfte frem samfunnsviktig informasjon. Selv om den journalistiske hovedregelen er at kilder identifiseres, og at den offentlige meningsbrytning skjer med åpent visir,2 er det i noen tilfeller nødvendig å kunne love en kilde anonymitet for å få frem viktig informasjon. Det finnes situasjoner der en informant løper en risiko ved å meddele seg. Dette kan være alt fra represalier fra kriminelle miljøer til sanksjoner fra arbeidsgiver eller andre som misliker at skjulte kritikkverdige, skadelige eller farlige forhold blir røpet. Samtidig kan det være av stor samfunnsmessig betydning at informasjonen kilden sitter med, blir offentlig kjent.

Kildevernet står altså i nær sammenheng med hensynene bak prinsippet om ytringsfrihet, jf. Grunnloven § 100, selv om bestemmelsen spiller en tilbaketrukket rolle i domstolenes håndtering av enkeltsaker.3 Av langt større praktisk betydning er EMK artikkel 10 og praksis fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.4

Kildevernet har stor praktisk betydning for medienes daglige virksomhet. Særlig viktig er det at opplysninger om uregelmessigheter eller kritikkverdige forhold kommer frem fra de offentlige irrganger. Vi kan godt kalle kildeverninstituttet for ytringsfrihetens sikkerhetsventil eller offentlighetsprinsippets sikkerhetsventil. I et land som Norge, med særlig stor offentlig forvaltning og betydelig offentlig forretningsdrift, er det særdeles viktig med slike sikkerhetsventiler. Det finnes mange saker som kan nevnes som eksempel; NOBLE eller OCAS-avsløringene om Forsvarets millioner som fant veien til privat virksomhet; Vannverkssaken på Romerike; Avsløringene om at systemet med soningslettelse og benådning kunne utnyttes ved falske legeattester; Avsløringen om kjøp av båtsertifikater; Opprullingen av Terra-saken og avdekningen av Lucia-stiftelsens utnyttelse av trygdemidler. Dette er naturligvis bare en liten del.

Kildevernet kan misbrukes, for eksempel til å fabrikkere en sak, for å skjule mangelfullt kildearbeid, eller som ledd i anonyme svertekampanjer mot enkeltpersoner. I den sammenheng er det imidlertid viktig å påpeke at kildevern ikke er det samme som ansvarsfri publisering. Med hensyn til målsettingen om at det alltid skal eksistere et ansvarssubjekt, er det i første rekke ved brudd på taushetsplikt utfordringene er størst. Medarbeiderne i media hefter ikke for kildens brudd på taushetsplikten, men dersom kilden holdes anonym, får man ikke avdekket hvem som står bak lekkasjer.

Selv om et medium saklig sett er omfattet av bestemmelsene om kildevern, altså er i posisjon til å påberope dem, er lovens kildevern ikke absolutt. Domstolen kan etter en helhetsvurdering gjøre unntak fra prinsippet om kildevern dersom vektige samfunnsinteresser tilsier det, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring.5 Medieansvarsutvalget henviser i det videre til dette som avveiningsnormen. Det følger av Medieansvarsutvalgets mandat at utvalget ikke skal gå inn i de kryssende interessene i denne avveiningen.

En form for varslervern er etablert ved at den allerede snevre adgangen til å pålegge vitneplikt blir strammet ytterligere inn dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Da kan vitneplikt bare pålegges når det finnes «særlig påkrevd».6 I praksis etablerer det et langt på vei absolutt vern.7

12.1.2 Det saklige virkeområdet til reglene om kildevern

I mandatets punkt 7 blir Medieansvarsutvalget bedt om å vurdere:

Det saklige virkeområdet for reglene om kildevern (jf. straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11). Utvalget skal legge til grunn den avveiningen av de kryssende interessene som fremgår av de nevnte reglene og praksis knyttet til dem.

Unntakene som beskytter pressens kildevern i henholdsvis straffeprosessloven og i tvisteloven, er sydd over samme lest. I begge lovbestemmelsene heter det at redaktøren av et trykt skrift kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er kilde (hjemmelsmann) til informasjon som er satt på trykk eller som er betrodd redaktøren. Vi ser at angivelsen av bestemmelsens virkeområde er svært teknologispesifikk, den gjelder redaktør av trykt skrift. Dette mykes imidlertid opp i fortsettelsen hvor det heter at retten til kildevern også gjelder for «kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annenmedievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting».8

Den første problemstillingen Medieansvarsutvalget behandler i dette kapittelet, er om angivelsen av virkeområdet for bestemmelsene om kildevern bør presiseres eller korrigeres for å reflektere endringer i mediebildet og dagens digitale mediehverdag. Betraktet som et unntak fra hovedregelen om forklaringsplikt, er spørsmålet hvem som bør nyte godt av det privilegiet kildevernet representerer. Så kan man fremholde: Det er i det hele tatt ikke noe privilegium å ha kildevern. Dette er et vern for dem som vil bringe skjulte opplysninger ut i det offentlige rom, men som ikke tør på grunn av frykt for represalier. Mediene er bare et verktøy for dette. Derfor er det viktig å presisere at begrepet «privilegium» bare er et navn på resultatet. Det understreker at noen, men ikke alle, kan påberope kildevern, og i slik forstand står disse i en rettslig beskyttet posisjon. Derimot blir de ikke gitt denne posisjonen av hensyn til seg selv, men av hensyn til samfunnet.9 Spørsmålet er hvordan man trekker grensen mellom publisistisk virksomhet som, av hensyn til samfunnet, bør kunne påberope kildevern og publisistisk virksomhet som, av hensyn til samfunnet, må forholde seg til hovedregelen om forklaringsplikt.

12.1.3 Anonymitetsrett

I punkt 8 i Medieansvarsutvalgets mandat heter det at utvalget skal vurdere:

Behovet for særlige lovregler om anonymitetsrett (dvs. en rett for ytreren til å være anonym) og etterforskningsforbud (dvs. at offentlige myndigheter ikke har rett til å foreta undersøkelser for å finne den anonyme kilden, forfatteren, opphavsmannen e.l., eller bringe klarhet i hvem som ellers har bidratt til offentliggjøring). Ønskeligheten av slike regler bør ses i sammenheng med erfaringer fra andre land, herunder erfaringer med de svenske reglene i Tryckfrihetsgrundlagen 3. kap. og Yttrandefrihetsgrundlagen 2. kap.

Problemstillingen Medieansvarsutvalget skal behandle, er om dagens regler om kildevern bør bygges ut med offentligrettslige bestemmelser som oppstiller et ytterligere vern av kilden og dennes anonymitet. Om kildevernet utlegges som en anonymitetsrett, vil det for eksempel kunne lede til følgende justeringer av rettstilstanden:

• Personen kilden har betrodd seg til, vil ha forbud mot å vitne og/eller en rettslig sanksjonert taushetsplikt. Slik er det ikke i dag. Relasjonen mellom journalist og kilde er basert på tillit og fundert i pressens eget etiske regelverk.

• Politi og påtalemyndighet vil i visse sammenhenger kunne være avskåret fra å etterforske hvem kilden er også på annen måte enn gjennom avhør av pressemedarbeideren.

• Lovgivningen vil presisere at domstolene har plikt til å avskjære spørsmål ved vitneavhør av journalister/redaktører når svaret på spørsmålene potensielt kan true anonymiteten.

Det er nær sammenheng mellom pressens kildevern og kildens anonymitet.10 Til syvende og sist er det ytrerens anonymitet det dreier seg om. EMD har påpekt dette i nokså klare ordelag ved å understreke at den retten som pressen etter artikkel 10 må ha til å beskytte sine kilder, innebærer «en dobbel beskyttelse»: Den verner ikke bare journalisten, men også kilden som velger å gå til pressen med informasjon av samfunnsmessig interesse. 11

Når man beveger seg ned i spørsmålet om hvordan lovgivningen om dette skal utformes i sine detaljer, kan det være grunn til nyansere. Uansett hvilken utforming man velger, vil hensynet til demokrati og samfunnsdebatt ligge til grunn, sammenholdt med kryssende hensyn, for eksempel slike som begrunner lovregler om taushetsplikt og personvern. Uansett om man legger hovedvekten på hensynet til pressens arbeidsform eller hensynet til kilden selv, vil sammenhengene mellom de to bestå.12 Men om vi for et øyeblikk legger nyanseforskjellene under mikroskopet, kan vi si at kildevernet er en rett som kan påberopes av pressen. Anonymitetsrett er en rett for den individuelle ytrer. Den nærmere utforming av regelverket kan bero på om man legger tyngdepunktet på hensynet til pressens arbeidsmåte og samfunnsfunksjon, eller i stedet hensynet til kilden selv. Et eksempel som kan illustrere nyansen, er forskjellen mellom presseetikkens kategoriske kildevern13 og lovgivningens vern som ikke er like absolutt, men åpner for unntak. Det beror dels på at presseetikken tar kildens rett til anonymitet som sitt utgangspunkt. Om ulikhetene i prinsipiell tilnærming påpeker Lindahl:14

Generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening argumenterer for at man bør benytte begrepet «anonymitetsrett» istedenfor «kildevern», idet man derved får understreket at prinsippet dreier seg om ytrerens rett til å være anonym. På bakgrunn av hovedhensynet bak kildevernreglene mener jeg dette kun blir treffende i forhold til presseetikkens krav om absolutt kildevern.

I norsk rett frem til i dag har den rettspolitiske begrunnelsen for den konkrete utformingen av bestemmelsene om pressens kildevern i hovedsak vært å ivareta hensynet til pressens arbeidsform. Kyrre Eggen har uttrykt det slik: «[D]et rettslige kildevernet er ikke begrunnet ut ifra kildens frihet til å ytre seg anonymt, men i å legge forholdene til rette for at massemedia kan utøve sine tiltenkte funksjoner, navnlig å være en åpen kanal for kritikk og å fungere som public «watchdog»».15 I spørsmål hvor det har vært nødvendig å gå dypt inn i en nyansert analyse av kildevernreglenes rettspolitiske begrunnelse, har Høyesterett, frem til i dag, lagt til grunn et tilsvarende syn. I Rt. 1992 s. 39 (47) (Edderkoppsaken) blir det understreket at det er pressens arbeidsform reglene skal beskytte. I Rt. 2010 s. 1381 (Finneren-saken) konstaterte Høyesterett i avgjørelsens premiss 52 at kildevernet «ikke [kan] begrunnes i hensynet til kildens ønske om å forbli anonym. Den sentrale samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte, er medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter.»

En videreutvikling av dagens regler om kildevern, med supplerende bestemmelser som ytterligere lovregulerer kildens anonymitetsvern og –rett, ble foreslått av Kildevernutvalget allerede i 1988 (NOU 1988: 2). Den gang ble forslagene ikke fulgt opp av Justisdepartementet.16 I 2004, i forbindelse med revisjonen av Grunnloven § 100, gikk det samme departementet inn for å vurdere spørsmålene på ny:17

Departementet finner det ellers naturlig å vurdere om dagens kildevernsbestemmelser, bør suppleres med mer vidtrekkende bestemmelser, blant annet om rett til anonymitet og etterforskningsforbud.

Dette initiativet skjedde som ledd i oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Ytringsfrihetskommisjonen pekte18 på at;

… anonymitet kan i enkelte sammenhenger være samfunnsmessig nødvendig, bl. a. for å avdekke kritikkverdige eller uheldige forhold av allmenn interesse. Det kan også gi personer i visse posisjonermuligheter for å delta i debatter de ellers ikke kunne deltatt i. Den kommende lovgivning på dette området bør derfor nærmere lovfeste retten til anonymitet, jf. her de svenske bestemmelsene i TF kap. 3 og YGL kap. 2.

Medieansvarsutvalget kommer tilbake til problemstillingen i avsnitt 12.5 flg.

12.2 Bakgrunn og sentrale utgangspunkter

12.2.1 Kildevernet i presseetikken

For pressen er kildevernet et sentralt yrkesetisk prinsipp, og det er et kategorisk prinsipp. I henhold til pressens eget etiske regelverk har en kilde en ubetinget rett til beskyttelse. Når en kilde først er lovet anonymitet, skal journalister og redaktører aldri røpe kildens identitet, heller ikke når domstolen pålegger dette.

Pressens kamp for et absolutt kildevern går langt tilbake i historien. På siste halvdel av 1800-tallet var det flere rettssaker i vårt land der redaktører ble dømt til bøter eller fengselsstraff fordi de ikke ville oppgi navnet på skribenter.19 Siden 1956 har Vær Varsom-plakaten hatt særskilte regler om kildevern. Bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten er blitt styrket flere ganger, senest i 1994, og lyder i dag slik:

3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.

3.5. Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.

Det er i vår sammenheng interessant å se den forsterkningen av prinsippet om kildevern som skjedde i 1987. I den gamle versjonen av plakaten som gjaldt inntil da, lød det nemlig slik: «… Først når det foreligger et pålegg fra en domstol om å oppgi kilde eller navn på forfatter, er det avisens og den enkelte medarbeiders plikt å vurdere om kilden eller forfatteren skal gjøres kjent.» Ifølge dagens Vær Varsom-plakat skal man ikke engang «vurdere» å etterkomme domstolens pålegg. Kildevernet skal i henhold til presseetikken være absolutt.

Det kategoriske kildevern som presseetikken oppstiller, er altså ikke i samsvar med gjeldende rett på området. Rettsreglene åpner for at domstolene etter en helhetsvurdering kan fravike prinsippet om kildevern. I så måte oppfordrer Vær-Varsom plakaten til sivil ulydighet – en oppfordring som blir fulgt. En oversikt som Ina Lindahl (2009:49-54) har presentert over samtlige kildevernsaker i Norge siden 1950, viser at ingen pressefolk noen sinne har etterkommet pålegg fra domstolen om å oppgi kilde. Da kan det reageres med bøter – se for eksempel Rt. 1987 s. 910 og Rt. 1996 s. 1164. I begge disse tilfellene ble boten satt til kroner 20.000,-.

Selv om det fortsatt eksisterer en forskjell, kan det nok tenkes at rettstilstanden på området har nærmet seg presseetikkens føringer. På grunn av bransjens forbeholdsløse motstand, blir dessuten prosesser omkring kildevernet til noe av en botsøvelse som i praksis ikke leder noen vei.20

12.2.2 Tidligere utredninger

Bestemmelsene om pressens kildevern ble revidert i forbindelse med vedtakelsen av ny tvistelov. Reglenes saklige virkeområde ble da justert. Tvistelovutvalget uttalte: 21

Bestemmelsen gjelder pressens rett til kildevern. Hvor langt denne retten bør gå, er et omstridt spørsmål. EMK artikkel 10 og SP artikkel 19 gir viktige føringer (…) Lovbestemmelsen ble revidert nylig, ved lov 4. juni 1999 nr. 37. Den nye bestemmelsen ble til etter en langvarig prosess og etter utførlige drøftelser, se NOU 1988: 2 Kildevern og offentlighet i rettspleien, Ot.prp. nr. 55 (1997-1998) og Innst.O. nr. 28 (1998-1999). Utvalget har funnet det riktig å ta til etterretning den faglige og politiske avklaring av hvordan regelen bør være. Den foreslås derfor beholdt som i dag med en endring som tar sikte på å fange opp den medievirksomhet som ikke er kringkasting eller avis i tradisjonell forstand, men hvor formålet er å spre informasjon og være et debattforum mv. på samme måte som gjennom aviser og kringkasting. Dette vil blant annet dekke nettaviser mv. og elektroniske overføringer av «kringkastings- eller fjernsynskarakter» hvor tilgangen skjer via Internett og liknende. Sentrale kriterier her vil være om den aktuelle «nettavis» har en ledende person med oppgaver tilsvarende en ansvarlig redaktør, og om den fremtrer som en kilde for løpende informasjon og debatt.

Den «langvarige prosessen» Tvistelovutvalget viser til, ledet til en utvidelse av den materielle rekkevidden til bestemmelsene om kildevern. Domstolenes adgang til etter en helhetsvurdering å gjøre unntak fra kildevernet ble altså snevret inn.22 Når Medieansvarsutvalget er bedt om ikke å gå inn i avveiningen av kryssende interesser – men kun vurdere bestemmelsenes saklige virkeområde – må det forstås på bakgrunn av denne tidligere utredningsprosessen.

Når det gjelder bestemmelsenes saklige virkeområde, er det som Medieansvarsutvalget har påpekt i utredningens kapittel 3, ikke lenger lett å definere hva som er et massemedium. Ordlyden i de gjeldende bestemmelsene er imidlertid vid og åpner for at ethvert massemedium som bidrar til samfunnsdebatten, kan påberope kildevern. En slik konkret og formålsorientert tilnærming vil reflektere hensynene bak Grunnloven § 100. Uttalelsene i Tvistelovsutvalgets utredning gir imidlertid føringer om at mer strukturelle kriterier kan trekkes inn som tolkingsmomenter for å avgrense bestemmelsenes saklige virkeområde, særlig om det eksisterer en ansvarlig redaktør.

Personvernkommisjonen gikk inn for en mer uttrykkelig avgrensning:23

Kildevernet (anonymitet for opprinnelig ytrer) lovfestes. Kildevernet gjøres imidlertid betinget av at det finnes en ansvarlig redaktør. Et medium uten ansvarlig redaktør kan ikke ha et lovbeskyttet kildevern.

Personvernkommisjonen la særlig vekt på at når en kilde opptrer anonymt, må det alltid eksistere et annet ansvarssubjekt. Samtidig bereder eksistensen av et ansvarssubjekt grunnlaget for (retten til) å uttale seg anonymt.

Også Ytringsfrihetskommisjonen viste til sammenhengene mellom ansvar, anonymitetsrett og kildevern:24

En av begrunnelsene for eneansvar er at det gir den opprinnelige ytrer mulighet for anonymitet. Slik anonymitet kan i enkelte sammenhenger være samfunnsmessig nødvendig, bl. a. for å avdekke kritikkverdige eller uheldige forhold av allmenn interesse. Det kan også gi personer i visse posisjoner muligheter for å delta i debatter de ellers ikke kunne deltatt i. Den kommende lovgivning på dette området bør derfor nærmere lovfeste retten til anonymitet, jf. her de svenske bestemmelsene i TF kap. 3 og YGL kap. 2. Reglene om kildevern – i dag gjelder dette straffeprosessloven (strpl.) § 125 og tvistemålsloven (tvml.) § 209a – må sees som en del av anonymitetsretten, og i samme utstrekning som det kan innføres eneansvar for f. eks. elektronisk publisering, bør det innføres tilsvarende kildevern som i dag innrømmes trykt skrift og kringkasting.

Samtidig som Ytringsfrihetskommisjonen pekte på bestemmelsene om kildevern, viet den også stor oppmerksomhet til ansattes ytringsfrihet.25 Vernet av såkalte «whistle blowers» er en form for meddelervern («meddelarskydd»). I blant vil den offentlige interesse i å avdekke klanderverdige forhold veie tyngre enn kravet om lojalitet til arbeidsgiver. Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte;26

…at et lovgivningsinitiativ bl. a. bør omfatte en nærmere avklaring/definisjon av begrepet illojalitet, at fenomenet «whistle blowing» lovreguleres og at det presiseres at offentlig ansatte ikke kan pålegges taushetsplikt i strid med vårt forslag til Grl. § 100, 5. ledd, 2. pkt.

Initiativet fra Ytringsfrihetskommisjonen ledet til bestemmelsene om varsling i arbeidsmiljøloven § 2-4 og 2-5. Dypest sett er disse bestemmelsene forankret i Grunnloven § 100. I forarbeidet til varslingsbestemmelsene heter det:27

Ansattes ytringsfrihet er beskyttet av den alminnelige bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven § 100. Denne bestemmelsen beskytter mot inngrep i ansattes ytringsfrihet fra offentlige myndigheter og i betydelig utstrekning også fra private. Utgangspunktet er at ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre. Det sentrale spørsmålet er hvilke begrensninger som kan gjøres i den ansattes ytringsfrihet.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling er ikke generelle, men gjelder for ansatte. Imidlertid er det særlig i arbeidsforhold det oppstår taushetsplikt. Samtidig er brudd på taushetsplikt antakelig det hyppigst forekommende lovbrudd der bestemmelsene om kildevern aktualiseres. Derfor er arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling et viktig perspektiv når en vurderer hvordan bestemmelsene om kildevern bør utformes – og da særlig om en ser det hele fra varslerens perspektiv. Spørsmålet er hvor og hvordan varsleren bør vernes.

Medieansvarsutvalget går ikke inn i den materielle avveiningen arbeidsmiljøloven legger opp til om rekkevidden av varslervernet. Det sentrale for Medieansvarsutvalget er forholdet til media. Arbeidsmiljøloven etablerer et prinsipp om at intern varsling bør være forsøkt, og systemet er slik at den ansattes ytringsfrihet rekker kortere dersom varslingen skjer gjennom media enn på annen måte.28 Dette er relevant for Medieansvarsutvalget fordi denne rettspolitiske vurderingen står i en viss kontrast til spørsmålet som utvalget er bedt om å drøfte – om det skal innføres en mer absolutt anonymitetsrett for den som velger å varsle gjennom mediene, supplert med et forbud mot å etterforske hvem kilden er.29

12.2.3 Utenlandsk rett

Sverige:

Medieansvarsutvalget er særlig bedt om å se på erfaringer med de svenske reglene i Tryckfrihetsgrundlagen 3. kap. og Yttrandefrihetsgrundlagen 2. kap.30

Grunnstrukturen i det svenske systemet bygger på redaktørens eneansvar.31 Slik systemet er innrettet, fungerer redaktørens ansvar som en forutsetning for kildevern («meddelarskydd»). Enkelt uttrykt kan man si at den enes ansvar er den andres frihet. For ytringer som etter sitt innhold er straffbare å fremsette, innebærer dette at redaktøren alene er ansvarlig for innholdet.

Offentlige myndigheter kan ikke innlede etterforskning for å avdekke hvem kilden er. Skulle meddeleren likevel bli avslørt, kan han ikke møtes med represalier. Unntak gjelder der dette er nødvendig for å oppklare og sanksjonere alminnelige forbrytelser, for eksempel der noen anonymt beretter om kriminalitet de har begått.

Som meddeler regnes:

• forfatter av trykt tekst (inkludert fotografer og tegnere)

• opphavsmann til et radio- eller TV-program eller et teknisk opptak

• den som har deltatt i et radio- eller TV-program eller et teknisk opptak

• andre meddelere – altså kilder i sin alminnelighet.

Retten til anonymitet gjør at disse personenes identitet må beskyttes av medarbeidere i medier omfattet av TF eller YGL. Journalister kan for eksempel ikke avsløre navnet på en kilde som vil være anonym. Brudd på taushetsplikten er straffesanksjonert. I praksis blir taushetsplikten respektert. Ordningen er ikke til hinder for at andre journalister forsøker å avdekke hvem kildene er.

Dersom en kilde røper opplysninger underlagt taushetsplikt, er ytringene i mange tilfeller ikke straffbare etter sitt innhold. Lovbruddet består i å krenke taushetsplikten, ikke å publisere opplysningene. Taushetsplikten hviler da på kilden alene. Redaktøren kan altså ikke holdes ansvarlig i kildens sted. Men også her er systemet tilsvarende, ved at anonymitetsretten er i behold. Meddeleren kan som den store hovedregel ikke etterforskes eller møtes med sanksjoner. Unntak gjelder for:

• Visse grove brudd mot rikets sikkerhet (som høyforræderi og spionasje)

• Uriktig utlevering av hemmelige dokumenter, når det skjer med forsett.

• Visse brudd på såkalt kvalifisert taushetsplikt, for eksempel innen helse- og velferdssektoren.

Som vi ser, er den primære rettspolitiske begrunnelsen bak den konkrete utformingen av det svenske meddelervernet ikke hensynet til pressens arbeidsformer, men hensynet til varsleren. Varslervernet hviler på en betraktning om at offentlighet i visse tilfeller kan veie tyngre enn hemmelighold – selv om opplysningene i utgangspunkt er underlagt taushetsplikt. Dette beror på en avveining. Det helt sentrale særtrekket ved det svenske systemet i denne sammenheng er at avveiningen i stor grad er overlatt til tjenestemennenes og medienes eget skjønn.

Sverige er ansett for å være et av de landene i Europa med sterkest kildevern.32 Vernet er strengere enn i Norge, særlig formelt. Det skyldes at systemet ikke i samme grad åpner for en konkret avveining mellom hensynene bak forklaringsplikt og hensynene bak kildevern. Rettere sagt: Verken domstoler eller andre offentlige organer går inn og overprøver avveiningene kilden og mediene selv gjør når for eksempel taushetsbelagt materiale blir offentliggjort. Selv om avveiningen er feil, eller motivert av kyniske overveielser, gjelder meddelervernet som den meget klare hovedregel fullt ut. Dels beror dette på at gevinstene ved systemet anses for å være større enn kostnadene ved tillitsbrudd. Dels markerer det et annet og helt fremtredende særtrekk ved det svenske systemet: Det eksisterer ingen tradisjon for å overlate domstolene skjønnsmessig avgjørelsesmyndighet på området for det frie ord. Den enkelte skal kunne utlede sin rettsstilling direkte av loven. Derfor er lovgivningen detaljert og firkantet. Gevinsten ved dette er en vesentlig grad av forutberegnelighet. Ulempen er at man firer på idealet om å nå den konkret beste løsningen i hvert enkelt tilfelle.

En konsekvens av systemet i Sverige er at det overlater et stort ansvar til mediene. Når systemet bygger på tillit, kan det ikke uten videre utstrekkes til å gjelde alle medier. Derfor kreves det avgrensninger og lovgivningen er ikke teknologinøytral. Dette er utdypet i utredningens avsnitt 12.6.4 nedenfor.

Danmark:

Systemet i Danmark minner mer om det norske. Hovedregelen er at pressefolk ikke har bevisplikt om anonyme kilder. Dette fremgår ikke av den danske medieansvarsloven, bestemmelsen står i retsplejeloven § 172. En avveiningsnorm, tilsvarende den vi finner i norsk rett, åpner for å gjøre unntak fra retten til kildevern der vitneførsel er av avgjørende betydning for sakens oppklaring, og hensynet til oppklaring klart overstiger medienes behov for å beskytte sine kilder. Dette ligner systemet i Norge. På det formelle plan er imidlertid adgangen til å gjøre unntak i noe større grad forhåndsdefinert ved at vitneplikt bare kan pålegges i straffesaker,33 og bare der det dreier seg om alvorlige lovovertredelser som kan gi mer enn fire års fengsel. Vitneplikt kan også pålegges ved overtredelse av visse bestemmelser om taushetsplikt i offentlig tjeneste.

Dansk lovgivning etablerer et særskilt varslervern ved at bevisplikt ikke kan pålegges dersom kilden brøt taushetsplikten med intensjon om å avdekke et forhold det er av samfunnsmessig betydning at offentligheten gjøres kjent med. Materielt er dette nokså tilsvarende som i Norge. Når kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, følger det av norsk rett at vitneplikt bare pålegges når det finnes «særlig påkrevd».34 I praksis etablerer det et langt på vei absolutt vern.35 Parallellen til andre lands systemer viser imidlertid at norsk lovgivning er uttrykk for en motvilje mot fullt ut å formalisere slike praktiske hovedregler. Av sammenhengene kan vi utlede et særlig kjennetegn for norsk rett: Man overlater domstolene en stor grad av tillit og skjønnsmessig kompetanse for å kunne nå løsninger som er optimale ut fra de konkrete forholdene i hver enkelt sak. Manglende formalisering – og fraværet av firkantede regler – skyldes et ønske om å ha tilgjengelige sikkerhetsventiler for å ivareta muligheten for å komme til et materielt sett riktig resultat også i helt ekstraordinære tilfeller.

Finland:

Finlands lag om yttrandefrihet i masskommunikation § 16 oppstiller et mer ubetinget og kategorisk kildevern enn det vi finner i norsk rett. Utover dette inneholder loven ingen bestemmelser som særskilt regulerer kildens anonymitetsvern.

EMK:

EMK artikkel 10 og praksis fra EMD er en viktig kilde ved anvendelsen av norske bestemmelser om kildevern. Menneskerettighetsdomstolens praksis er såvidt tett integrert i anvendelsen av norsk rett at Medieansvarsutvalget velger å innlemme gjennomgangen i beskrivelsen av gjeldende rett.

12.3 Gjeldende rett

12.3.1 Utgangspunktet

Hovedregelen i norsk prosesslovgivning er at den som blir innkalt som vitne, plikter å møte og forklare seg.36 På strafferettens område er forklaringsplikten begrunnet i hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse. Et relevant eksempel kan være når en kilde begår et straffbart brudd på taushetsplikt. Taushetsplikten beskytter legitime interesser. Å oppklare hvem som har lekket, kan være viktig ut fra de hensyn som taushetsplikten skal ivareta i det konkrete tilfelle. På sivilrettens område er hovedregelen om forklaringsplikt begrunnet i hensynet til effektiv beskyttelse av privates rettigheter, effektiv konfliktløsning og behovet for å opplyse saken så grundig som mulig.

Det grunnleggende formålet bak forklaringsplikten er å realisere målsettingen om riktige avgjørelser. I det store bildet er dette av avgjørende betydning for tilliten til domstolene og deres demokratiske funksjon.

Bestemmelsene om kildevern er altså unntak fra alminnelige bestemmelser om forklaringsplikt. Prinsippet om kildevern innebærer at medarbeidere i medier med tilsvarende formål som aviser og kringkasting ikke trenger å vitne i retten om hvem deres kilder er. Reglene beskytter mot å måtte oppgi kilden til både publisert og upublisert materiale. Fanebestemmelsene om kildevern utfylles av andre prosessuelle bestemmelser som både sikrer kildevernets effektivitet og ytterligere bidrar til å styrke den frie pressens uavhengige stilling. For eksempel følger det av straffeprosessloven § 204 at det ikke kan tas beslag i dokumenter hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om.37 Straffeprosessloven § 197, andre ledd, andre pkt. oppstiller en særbestemmelse ved beslutning om ransaking av redaksjonslokaler.

12.3.2 Upublisert materiale

Bestemmelsene om pressens kildevern beskytter pressens arbeidsmåte og funksjon i et demokratisk samfunn. Hensynet til pressens arbeidsmåte kan likevel ikke begrunne en utvidende tolking av bestemmelsene, slik at de plasserer pressen i en særstilling også der det er snakk om forklaringer eller utlevering av bevis som ikke avslører en kilde, men som av andre grunner er av betydning. Et eksempel finner vi i Rt. 1996 s. 1375 hvor Aftenposten nektet å etterkomme et pålegg om å utlevere upubliserte bilder fra et MC-miljø. Bildene kunne etter politiets mening ha betydning for etterforskningen av en kriminalsak. Sjefredaktør Einar Hanseid ble ilagt rettergangsbot på 25.000 kroner. Borgarting lagmannsrett ila Aftenposten kroner 50.000,- i foretaksstraff. Kjæremålet over denne kjennelsen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2001 s. 837.38

Straffeprosessloven § 170a inneholder en generell bestemmelse om at bruk av ethvert tvangsmiddel må være forholdsmessig. Av rettspraksis fremgår det at pressen ikke står i noen særstilling utenfor rammene av kildevernet, jf. Rt. 2007 s. 1507. Saken gjaldt krav om utlevering av hemmelig lydopptak gjort av journalister i Dagens Næringsliv. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:

Etter [kjæremåls]utvalgets mening bygger lagmannsretten på en uriktig forståelse av vurderingskriteriene i § 170a når det i denne saken legges til grunn at begjæringen overfor pressen bare «helt unntaksvis» kan imøtekommes, og at det kreves «vektige grunner». Det er stilt for strenge krav – listen er lagt for høyt – når det som her gjelder upublisert materiale som ikke impliserer opplysninger om pressens kilder, og der opptakene gjelder samtaler mellom vedkommende journalist og de tiltalte. De tiltalte har, som før nevnt, akseptert at samtaler som inneholder opplysninger egnet til å avsløre avisens kilder, kan redigeres slik at kildene ikke kan avsløres. Det er vanskelig å se at utlevering i en slik situasjon, i alle fall i utgangspunktet, kan svekke tilliten til mediene eller den særlige rolle mediene har i vårt samfunn.

Som Metodekontrollutvalget påpeker, bør man nok ta «høyde for at det kan komme avgjørelser fra EMD der det gis et visst vern til ikke-kildeavslørende journalistisk materiale, men at dette vernet uansett ikke vil være like sterkt som for materiale som avslører en kildes identitet».39 I lys av mandatet problematiserer ikke Medieansvarsutvalget dette ytterligere.

12.3.3 Avveiningsnormen

Hensynene bak den alminnelige hovedregelen om forklaringsplikt gjør at prinsippet om kildevern ikke er absolutt. Både tvisteloven § 22-11 og straffeprosessloven § 125 åpner for at kildevernet etter en helhetsvurdering kan settes til side der «vektige samfunnsinteresser» tilsier det og forklaring vil ha «vesentlig betydning for sakens oppklaring». Der hensynene bak den generelle hovedregelen om forklaringsplikt gjør seg gjeldende med stor tyngde, vil den altså kunne slå igjennom og veie tyngre enn prinsippet om kildevern. Dette er et viktig trekk ved bestemmelsene om kildevern. Selv om Medieansvarsutvalget ikke skal gå inn i avveiningen av kryssende hensyn, er det nødvendig å beskrive noen hovedpunkter.

Høyesterett om «den langsiktige effekt»

Den nyeste avgjørelsen som belyser denne avveiningen, er «Finneren-kjennelsen», Rt. 2010 s. 1381. En anonym person («finneren») postet et innlegg på dinside.no, i tilknytning til en redaksjonell nyhetsartikkel om arkeologiske funn. Her annonserte han etter kjøpere til en runestein han hadde funnet. I et senere innlegg opplyste han at steinen var solgt for 20.000 kroner. Salg av slike kulturminner er straffbart. Politiet påla Aller-Internett som står bak dinside.no, å utlevere personens IP-adresse.

Verken lagmannsretten eller Høyesterett fant det tvilsomt at dinside.no lå innenfor kildevernreglenes saklige virkeområde. Publikasjonen ble subsumert under alternativet «annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting». Lagmannsretten fant det heller ikke tvilsomt at det etter en helhetsvurdering burde gjøres unntak fra retten til kildevern: Utlevering av IP-adressen var av avgjørende betydning for oppklaring av saken. Samtidig fant lagmannsretten ingen samfunnsnytte i at pressen tillater at borgerne bekjentgjør miljølovbrudd på Internet.

Under dissens 3-2 kom Høyesterett til at kildevernet måtte opprettholdes. Høyesterett var langt på vei enig i lagmannsrettens konkrete vurdering av omstendighetene i saken. Derimot tok Høyesterett avstand fra at spørsmålet om å gjøre unntak fra kildevernet skulle bero på en slik helt konkret vurdering. I stedet måtte man legge til grunn et mer langsiktig perspektiv, med vekt på pressens mer generelle samfunnsoppgave:

(62) Ved vurderingen av om det her skal gjøres unntak fra kildevernet, finner jeg det riktig å legge til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak – den såkalte «chilling effect», som ble fremholdt blant annet i Rt-1992-39 (på side 49) og Goodwinsaken ( EMD-1990-17488). I det lange løp er det en risiko for at en mer utstrakt bruk av vitneplikt vil kunne medføre at viktige kilder blir borte. Etter mitt syn tilsier derfor vesentlige samfunnsinteresser at media i størst mulig utstrekning bør kunne bevare anonymitet om sine kilder. Jeg er enig med den ankende part i at det må tillegges vekt at bruken av Internett har samfunnsnytte, ved at nye medieplattformer har bidratt til at andre grupper mennesker har kommet til orde enn de som er bidragsytere til papiravisenes tradisjonelle leserinnlegg.

Menneskerettighetsdomstolens innflytelse

I nevnte avgjørelse om «Finneren» fant Høyesterett støtte i Edderkoppsaken (Rt. 1992 s. 39) for å anlegge et langsiktig perspektiv. Imidlertid har norsk rettspraksis også innslag av mer konkret anlagte vurderinger, for eksempel i Rt. 1997 s. 1734 Ulovlig basehopping, som omtales nærmere nedenfor. Den viktigste innflytelsen er praksis fra EMD. Goodwinsaken, som også ble nevnt av Høyesterett i sitatet ovenfor, representerer fortsatt det mest sentrale utgangspunktet. Av nyere avgjørelser kan nevnes dom av 15. desember 2009, Financial Times, og dom av 14. desember 2010 Autoweek.40 I den siste saken konstaterte EMD at bevisbeslag utgjorde et inngrep i EMK artikkel 10 og uttalte bl.a:

… a chilling effect will arise wherever journalists are seen to assist in the identification of anonymous sources.

Inngrep i EMK artikkel 10 er ikke i seg selv forbudt, men må være foreskrevet i lov og alt i alt nødvendig i et demokratisk samfunn. I Autoweek tilfellet praktiserte EMD lovskravet strengt og konstaterte at det blant annet gjaldt krav til domstolskontroll i forkant av beslaget – et krav som ikke var oppfylt. Menneskerettighetsdomstolens restriktive praksis kan leses som et mer generelt utslag av det langsiktige perspektivet som legger grunnlag for domstolens tilnærming. Denne tilnærmingsmåten står i kontrast til for eksempel Rt. 1997 s. 1734 Ulovlig basehopping, en sak hvis faktum har en del likhetstrekk med avgjørelsen i Autoweek. I Ulovlig basehopping hadde fotografen gjort gjeldende at han måtte avgi løfte om anonymitet for de involverte før han fikk opplyst hvor og når den ulovlige basehoppingen skulle finne sted. Verken forhørsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg aksepterte denne argumentasjonen. Det ble i denne saken lagt til grunn at det kun er kildens identitet som er beskyttet, ikke de opplysningene om de kriminelle handlinger som kilden har tipset eller informert redaksjonen om. I dette tilfellet var det etter rettens mening små sjanser for at en oversikt over deltakerne i den ulovlige basehoppingen skulle medføre at journalistens kilde ble avslørt. Derfor måtte dette hensynet vike i en interesseavveining. Etter utviklingen i EMDs praksis er det i dag neppe mulig å gjennomføre en tilsvarende konkret og ikke-prinsipiell vurdering.

I Financial Times-dommen fra 2009 er EMD opptatt av de skadevirkninger som et dokumentbeslag vil ha, ikke bare for kilden, men også for avisens rykte og troverdighet i forhold til fremtidige tipsere og informanter som har behov for kildebeskyttelse. Domstolen henviser videre til mulige skadevirkninger i forhold til publikum som har en berettiget interesse av informasjon meddelt fra anonyme kilder, og som kanskje en gang i fremtiden er potensielle kilder selv.

Men hva når den anonyme kilden selv har begått kritikkverdige eller kriminelle handlinger, eller har gitt bevisst feilaktig informasjon? I avgjørelsen antar EMD at publikum i slike tilfeller vil ha større forståelse for at hensynet til sakens oppklaring veier tyngst, og at den alminnelige tillit til pressens kildevern således ikke vil bli svekket selv om domstolen i slike tilfeller skulle kreve kildens identitet avslørt. Likevel: Kildens adferd kan aldri være avgjørende, men er kun ett av flere hensyn i den avveiningen som domstolene må foreta. Også i slike tilfeller må domstolene utvise forsiktighet og tilbakeholdenhet.

12.4 Saklig virkeområde – Medieansvarsutvalgets vurderinger

12.4.1 Presisering av problemstillingen

Medieansvarsutvalget foretar først en vurdering i henhold til mandatets punkt sju – kildevernreglenes saklige virkeområde. For medieansvarsutvalget er den sentrale problemstillingen om retten til kildevern primært skal knyttes til strukturelle kjennetegn, eller om den skal bero på en mer formålsorientert tilnærming som også legger vekt på ytringens karakter, kontekst og hensikt. Alternativene kan settes opp slik:

1. Skal kildevernet bare gjelde for aktører som kan karakteriseres ved ytre, strukturelle kjennetegn (for eksempel organisasjonsform, størrelse, redaksjon/redaktør, profesjonalitet)? Eller:

2. Skal kildevernet gjelde for alle aktører som i den konkrete situasjonen oppfyller formålet med kildevernbestemmelsene, uavhengig av om aktøren kan karakteriseres ved ytre, strukturelle kjennetegn?

12.4.2 Redaktøransvar som forutsetning for kildevern?

I Finneren-saken trakk Høyesterett en forbindelseslinje mellom redaktøransvar og kildevern:

(39) Jeg legger til grunn at det er nær sammenheng mellom redaktøransvaret og innholdet av den informasjon som er vernet av fritaket fra vitneplikt, jf. Skoghøy, Tvisteløsning side 699, Schei mfl. Tvisteloven, Kommentarutgave Bind II (2007) side 1127-1128 og Eggen, Ytringsfrihet side 315.

Avgjørelsen kan etterlate en viss tvil om hvilken betydning denne forbindelseslinjen ble tillagt. Tradisjonelt er ansvar hos redaktøren blitt beskrevet som en forutsetning for ytrerens anonymitet. I dette tilfellet spilte imidlertid redaktørens strafferettslige ansvar for det som kom på trykk, ingen rolle i seg selv. Ytringene var ikke ulovlige i seg selv – de avslørte kun at den originære ytrer hadde begått en annen straffbar handling. Redaktøren kan uansett ikke straffes for dette.

En annen mulig tilnærming er at kildevern forutsetter redaksjonell kontroll og kildekritikk før anonyme ytringer kommer på trykk. I premiss 43 uttalte imidlertid Høyesterett at det var uten betydning for vurderingen hvordan redaktøransvaret var praktisert i det konkrete tilfellet. Henvisningen til Rt. 1992 s. 39 Edderkoppsaken gjør også at det virker lite naturlig å legge til grunn at Høyesterett betraktet eksistensen av en ansvarlig redaktør og et redaktøransvar som en absolutt forutsetning for kildevern. Edderkoppsaken er tvert imot et prejudikat for at eksistensen av en redaktør ikke er en absolutt forutsetning.

At Aller Internett saklig sett falt innenfor kildevernreglenes virkeområde var ikke et spørsmål som bød på tvil. Det Høyesterett skulle begrunne i Finneren-saken, var hvorfor lagmannsrettens helt konkrete avveining var uriktig, og hvorfor vurderingen måtte ta et mer langsiktig perspektiv, jf. premiss 61-62 i avgjørelsen. Medieansvarsutvalget forstår Høyesteretts premisser med dette som utgangspunkt. Det sentrale var da at Høyesterett fant empirisk grunnlag for å konstatere at det var pressen man hadde med å gjøre. Derfor måtte vurderingen heve seg over de konkrete omstendighetene i saken, og ta i betraktning hvilke konsekvenser det fra et langsiktig perspektiv ville få for gjennomføringen av pressens samfunnsoppdrag dersom det ble gjort unntak fra kildevernet.

Med dette som bakgrunn representerer avgjørelsen i Rt. 1992 s. 39, Edderkoppsaken, et viktigere springbrett for Medieansvarsutvalget. Her kom spørsmålet om kildevern på spissen fordi to journalister publiserte sitt materiale i bokform. Bøker faller utenfor det strafferettslige redaktøransvaret fordi det ikke er et periodisk skrift. Noen ansvarlig redaktør i den alminnelige betydningen av ordet eksisterte ikke. Høyesterett uttalte (s. 47):

«Pressen» er noe mer enn redaktøren, og journalisten er like ofte – eller oftere – nå i fokus som kildevernets subjekt. For journalisten passer det ikke så godt å se deres rett som avledet av redaktørens. Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfellet kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder.

Avgjørelsen er viktig av flere grunner. For det første ble journalistene tilstått kildevern selv om de ikke arbeidet under oppsyn av en ansvarlig redaktør. For det andre: i fravær av et slikt strukturelt kjennetegn hviler Høyesteretts avgjørelse på en formålsorientert betraktning (s. 47-48):

Slik forholdene her ligger an, står [Edderkoppen] og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern. (…) Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i § 209a som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform.

Medieansvarsutvalget ser det som klart at journalister og frilansere har – og bør ha – en rett til kildevern som ikke er avhengig av at de står under oppsyn av en ansvarlig redaktør, som ikke er avledet av rettighetene til en ansvarlig redaktør, og som ikke er avhengig av hvilket medium de publiserer sitt materiale i – eller om materialet blir publisert i det hele.41

På dette punkt har norsk rett lenge ligget i forkant av internasjonale krav. I en polemikk i forbindelse med den såkalte Lillehammer-saken uttalte Johs. Andenæs allerede i 1973:42

[Daværende] Straffeprosesslovens § 177 gir redaktører og journalister en begrenset rett til å nekte å oppgi kilde. Det er en personlig rett for det vitne som det er spørsmål om å avhøre. Det naturlige for politiet er å henvende seg til den journalist som har hatt kontakt med kilden. Det er i så fall han selv som på eget ansvar må ta standpunkt til om han skal nekte å svare eller ikke. Ønsker han ikke å forklare seg for politiet – det har jo ingen plikt til – blir det rettens sak å avgjøre om han skal pålegges å oppgi kilden. Det er selvsagt naturlig at journalisten orienterer redaktøren og rådslår med ham om hvordan saken skal gripes an. Men redaktøren kan hverken pålegge ham å gi vitneforklaring eller nekte ham å gjøre det.

På dette punkt er rettstilstanden den samme i dag, jf eksempelvis Rt. 2004 s. 1400, premiss 37 hvor Høyesterett uttaler: «Hovedregelen er at journalister har rett til å beskytte sine kilder. De har samme rett som redaktøren av et trykt skrift …»

Medieansvarsutvalget er enig i at journalisters rett til kildevern ikke er, og ikke bør være, avledet av redaktørens tilsvarende personlige rett. Dette er viktig også av hensyn til kilden. Det er gjerne journalisten kilden har kontakt med og dermed opparbeider en relasjon og tillit til. Subjektivt kan det for kilden ligge en trygghet i at hans identitet er kjent av så få personer som mulig, selv om det objektivt ikke innebærer noen økt risiko om også redaktøren gjøres kjent med vedkommendes identitet.

12.4.3 Periodisk utgivelse som forutsetning for kildevern?

En annen årsak til at bestemmelsene om kildevern tradisjonelt er satt i forbindelse med redaktøransvaret, er nok at straffelovens særlige bestemmelse om redaktøransvar knytter seg til skrift som utkommer periodisk. Tradisjonelt kan periodisk utgivelse i noen grad ses på som en forutsetning for samfunnsdebatt. Debatt kjennetegnes av utspill og tilsvar i flere omganger. Som ledd i konkret argumentasjon mot at forfattere av bøker noen gang kan innrømmes kildevern sier for eksempel Høgetveit:43

Periodiske utgivelser gjør det mulig – og er nærmest en forutsetning for – at motforestillingene kan komme fram, og at temaet kan bli grundig belyst. Det samme kan sies om et annet særtrekk ved massemediene, nemlig mangfoldet. Presse og kringkasting består av et utall organer som til sammen muliggjør en allsidig samfunnsdebatt.

Medieansvarsutvalget ser annerledes på dette spørsmålet. Selv om enkeltstående utgivelser ikke er et godt forum for å føre løpende debatt, kan de være med å sette dagsorden. Boka Forfalskningen er et eksempel på det.44 Medieansvarsutvalgets vesentligste innvending er imidlertid at funksjonen til begreper som «periodisk» er å formalisere eller unngå å gå inn i en bakenforliggende formålsbetraktning, nemlig om det ytes bidrag til samfunnsdebatten. Det mest presise er imidlertid å gå rett inn i denne vurderingen, uten å anvende hjelpebegreper som tilslører den reelle vurderingen underveis.

Medieansvarsutvalget er ikke uenig i at kategoriserende begreper er et viktig hjelpemiddel i lovgivningen generelt, særlig fordi de kan bidra til økt forutsigbarhet. En forutsetning er imidlertid at hjelpebegrepene er relativt treffsikre i forhold til det bakenforliggende formål, og lette å anvende. Begrepet «periodisk» oppfyller ingen av disse kravene. Begrepet er utviklet med en tradisjonell medievirkelighet som kontekst. I en digital mediehverdag er det et uegnet avgrensningskriterium. Mens de fleste ett år gamle papiraviser er kastet, er en ett år gammel nettside fortsatt bare et museklikk unna. Og hva skal til for at en nettside er periodisk? Innvendingene øker etter hvert som teknologiutviklingen bidrar til økt konvergens. Når e-bøker blir mer vanlig, er det for eksempel lett å tenke seg at de blir fulgt av debatt på samme måte som i brukerforaene på en nettavis. Om boken som sådan ikke blir oppdatert, spiller mindre rolle – og med digital teknologi og distribusjon vil det for øvrig åpne seg muligheter for dette.

12.4.4 Kildevernets virkeområde i en digital mediehverdag

Avsnitt 12.4.2 foran viser noen eksempler som illustrerer at kildevernets virkeområde ikke kan avhenge av strukturelle kjennetegn alene. Journalister er eksempel på en yrkesgruppe som har en selvstendig rett til kildevern. Hvordan bør grensen trekkes mer generelt?

I Edderkopp-saken heter det (s. 46, Medieansvarsutvalgets utheving):

Pressefrihet er en del av ytringsfriheten, som omfatter alle former for meningsytringer. Men diskusjonen av kildevernet og anonymitetsretten har meg bekjent ikke vært reist – iallfall ikke i noen lovgivningsmessig sammenheng – i forhold til trykkefriheten i sin alminnelighet. Det er pressens funksjoner som skal vernes gjennom kildevernet og anonymitetsretten.

Videre på side 47 i kjennelsen (Medieansvarsutvalgets utheving):

Det er etter min mening pressens arbeidsform med blant annet henvendelser fra publikum som det er særlig viktig å beskytte, og det løpende arbeid som pågår i de ulike aviser (og kringkasting) med samfunnskritisk journalistikk. For personer som har informasjon, og som ikke ønsker å fremstå som kilde, er det naturlig å gå til pressen – det er pressen som er den åpne kanalen.

Medieansvarsutvalget mener utviklingen av den digitale mediehverdagen gjør det nødvendig å drøfte forholdet mellom kildevernet og trykkefriheten – eller ytringsfriheten – i sin alminnelighet. Utvalget er enig at kildevernet er av avgjørende betydning for å beskytte pressens arbeidsform og at det historisk er pressens funksjoner som er blitt vernet. Dypest sett er imidlertid kildevernet ikke forankret i hensynet til pressen selv, men i hensynet til samfunnet, demokratiet og den opplyste samtale. Pressefriheten er ikke et eget prinsipp i Grunnloven, men det generelle prinsippet om ytringsfrihet anvendt på pressen. Siden pressen, som Høyesterett formulerer det i Edderkopp-saken, har vært «den åpne kanalen», har subsumsjonen vært enkel. Det saklige virkeområdet til «pressefriheten» har stort sett vært uproblematisk å identifisere. Publisering av bøker voldte som vi så noe hodebry, men gjennom avklaringen i Edderkopp-saken var de fleste distribusjonsteknikker som den gang eksisterte for å bringe et budskap ut til den store allmennhet, dekket.

Som Medieansvarsutvalget beskrev i utredningens kapittel 3, er det ikke lenger så enkelt å definere hva et massemedium er, eller hvem pressen er. Det vi tenker på som den tradisjonelle pressen, er ikke lenger, for å bruke Høyesteretts ord i Edderkoppsaken, «den åpne kanalen». Det å ytre seg til et stort publikum er blitt alminneliggjort, det finnes et utall åpne kanaler.

I en slik situasjon mener Medieansvarsutvalget det er vanskelig å la kildevernets saklige virkeområde avhenge av strukturelle kriterier alene. Kildevernet er forankret i ytringsfriheten, og ytringsfriheten tilkommer i utgangspunktet alle. Det følger ikke av dette at enhver som formidler en ytring til allmennheten har rett til kildevern. Hensynene bak både prinsippet om ytringsfrihet og hovedregelen om forklaringsplikt innebærer at det bør skje en viss avgrensing. Spørsmålet er hvordan avgrensningen skal gjøres. Som påpekt i avsnitt 12.4.2 foran er det etter gjeldende rett ikke avgjørende om en virksomhet ledes av en ansvarlig redaktør. Også journalister har en selvstendig rett til kildevern. Journalist er imidlertid ingen beskyttet tittel, og hvem som helst kan i prinsippet åpne en kanal ut og arbeide etter journalistiske prinsipper. Mange griper muligheten i praksis, for eksempel bloggere. Om disse adopterer teknikkene, etikken og ambisjonene til fagarbeidere i den tradisjonelle mediebransjen, må det anses som en ønsket utvikling. Det vil være vanskelig å begrunne hvorfor det skal være forskjell på en blogg og en bok. Om innholdet i boken «Edderkoppen» i dag hadde blitt publisert på forfatternes personlige nettside, måtte utfallet blitt det samme. I forlengelsen vil det være vanskelig å beskrive hvor journalistisk rustet en blogger må være, eventuelt hvilken forankring vedkommende må ha i den tradisjonelle mediebransjen, før det utløser en rett til kildevern.

Det avgjørende må etter Medieansvarsutvalgets vurdering være om mediet, eller en ytring fremsatt innenfor rammene av et medium, har et slikt formål som dypest sett har begrunnet kildevernreglene – om formålet er å bidra til opinionsdannelse og samfunnsdebatt. Tilstedeværelse av en ansvarlig redaktør, at publikasjonen har underkastet seg pressens selvdømmeordning, eller at forfatterne har bakgrunn som profesjonelle journalister, må for fremtiden – som tidligere – antas å være tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere dette, og slike medier skal ha kildevern. Men nødvendige og avgjørende betingelser er det ikke. Avgrensningen bør være formålsstyrt. Utformingen av prosesslovgivningen slik den lyder i dag, åpner for dette. Dersom man innfører fastere strukturelle kriterier, vil det være en innsnevring av kildevernreglenes saklige virkeområde, sammenliknet med det som gjelder i dag.

12.4.5 Parallellen til personopplysningsdirektivet

En formålsstyrt avgrensning av kildevernreglenes virkeområde vil ikke være helt skarp i ytterkantene. Som ledd i å oppnå så stor tydelighet som mulig er det nærliggende å trekke en parallell til § 7 i personopplysningsloven som avgrenser denne lovens virkeområde der en ytring har et journalistisk formål. Et tilsvarende kriterium kan være en egnet angivelse av kildevernreglenes rekkevidde.

På dette punkt bygger personopplysningsloven på personopplysningsdirektivet artikkel 9. Det er sikker rett at ytringer med journalistisk formål omfatter alle ytringer fremsatt av journalistiske medier. EMK artikkel 10 er imidlertid blitt ansett for å være til hinder for at kriteriet er begrenset til dette. Det omfatter også ytringer fremsatt av andre medier så lenge ytringen etter sin art har samme tilsnitt som det en finner i journalistiske medier – typisk at den setter dagsorden eller bidrar til samfunnsdebatten.

Medieansvarsutvalget viser til at bakgrunnen for formuleringen i personopplysningsloven er ytringsfriheten og EMK artikkel 10. Begrepet «journalistisk» må tolkes og forstås i et slikt perspektiv. Det er ingen tvil om at tradisjonell medievirksomhet vil være omfattet. EMK artikkel 10 er imidlertid antatt å være til hinder for å definere journalistisk virksomhet ved å knytte begrepet direkte til strukturelle kriterier og/eller bestemte profesjoner, bransjer eller yrkesgrupper. Ytringsfriheten favner alle, og man kan på forhånd ikke utelukke at ytringer produsert av aktører utenfor den tradisjonelle bransjen også bør nyte godt av vern.

Medieansvarsutvalget viser til at bestemmelsene om kildevern i all tid har frembudt kvalitative vurderinger i og med at avveiningsnormen er et sentralt element. Dette er understreket i bestemmelsens forarbeider.45 Erfaringene med domstolskontrollen frem til nå gjør at Medieansvarsutvalget ikke ser det som betenkelig å overlate domstolene en viss skjønnsmessig kompetanse til å foreta en formålsstyrt avgrensning av kildevernets saklige virkeområde i dets ytterkanter. Hensynet til forutsigbarhet er ivaretatt ved at kjerneområdet er klart, at vurderingstemaene i ytterkantene er klare, og ved at det er trukket opp momenter gjennom praksis. Forslaget går heller ikke på akkord med hensynet til ytringsfriheten. Tvert imot er menneskerettighetenes noe løse utforming i randsonene grunnlaget for den dynamiske rettsutvikling som man kjenner fra internasjonale domstolers praksis. På kildevernets område har dette utelukkende bidratt til styrket vern. Realiteten er at innslaget av kvalitative vurderinger fundert i EMK artikkel 10 har ledet til at kildevernet i noen sammenhenger er nærmest absolutt, jf. for eksempel Rt. 2004 s. 1400, premiss 46:

Unntaket fra kildevernet i § 125 tredje ledd må tolkes i samsvar med praksis fra EMD for å være i harmoni med EMK artikkel 10. Etter Goodwin-saken antar jeg at kildevernet langt på vei er absolutt så lenge de opplysninger kilden har gitt er av samfunnsmessig betydning. Men Goodwin-saken viser også at det må foreligge meget tungtveiende hensyn for å pålegge vitneplikt selv om opplysningene er uten slik betydning.

Formålsorienterte betraktninger er altså et uunngåelig element i bestemmelsene om kildevern, men samtidig et element som bidrar til å styrke kildevernet.

12.4.6 Den tradisjonelle pressens kildevern

Medieansvarsutvalget understreker at utvalgets vurderinger i avsnittene foran knytter seg til den saklige rekkevidden av bestemmelsene om kildevern. Verken ytringsfrihet eller kildevern er en begrenset ressurs. Et vidstrakt kildevern bidrar ikke til å redusere den tradisjonelle pressens privilegier. Derimot er Medieansvarsutvalget oppmerksom på at et kildevern som hypotetisk både gjelder for en vid krets, og som kan påberopes med samme tyngde av alle, kan få redusert sin gjennomslagskraft. Det vil imidlertid ikke være situasjonen. Medieansvarsutvalget viser til at den praktiske betydningen av et vidt saklig virkeområde må ses i sammenheng med den etterfølgende avveiningen mellom prinsippet om kildevern og hensynet til oppklaring som prosesslovgivningens bestemmelser legger opp til. Selv om reglene om kildevern kan påberopes, ligger det ingen automatikk i at vernets intensitet er sterkt.

Medieansvarsutvalget tar utgangspunkt i redegjørelsen for Høyesteretts avgjørelse i Finneren-saken, foran i avsnitt 12.3.3. Selv om forholdene i saken helt konkret vurdert kunne tilsi at det ble gjort unntak fra retten til kildevern, anla Høyesterett et langsiktig perspektiv. Det var av avgjørende betydning for at utfallet ble et annet enn i lagmannsretten. Den ekstra vekt Høyesterett tilla hensynet til ytringsfriheten, kunne ikke utledes av omstendighetene i saken, men fulgte av pressens generelle funksjon og den demokratiske betydningen av måten pressen ivaretar sitt samfunnsoppdrag på. Det er når vurderingen gjøres med et langsiktig perspektiv, prinsippet om kildevern får en særlig intensitet og tyngde.

Å foreta avveiningen med et langsiktig perspektiv gir kun mening når mediet og/eller journalisten deltar i en tilsvarende langsiktig prosess – når de tar del i et samfunnsoppdrag. Enkelte kjennetegn gir umiddelbare og sikre holdepunkter for å konstatere dette, for eksempel at mediet er med i en selvdømmeordning, eller at mediet har en klart identifiserbar redaktør med suveren og endelig myndighet til å redigere. Tilsvarende vil det være der materialet har en meget klar journalistisk forankring hvor det ikke er tvil om at den enkelte journalist opptrer i samsvar med pressens etiske prinsipper, jf. Rt. 1992 s. 39 Edderkoppen, hvor Høyesterett anvendte en slik vurdering.

I fravær av denne type kjennetegn fremstår det imidlertid ikke som riktig uten videre å avfeie adgangen til å påberope prosesslovgivningens bestemmelser om kildevern. Derimot vil det ligge til rette for at vernets rekkevidde og intensitet i slike tilfeller måtte bero på en helt konkret vurdering basert på omstendighetene i saken – og ikke en vurdering med et slikt langsiktig perspektiv som der en aktør med kjennetegnene til den tradisjonelle pressen er involvert.

Etter Medieansvarsutvalgets vurdering vil fremgangsmåtene som er beskrevet her både være oppriktige mot ytringsfrihetens begrunnelser og mot pressens særlige demokratiske funksjon. Strukturelle kjennetegn vil ikke være avgjørende i seg selv. Men dersom det etter en konkret vurdering er klart at ytringen er fremsatt som ledd i gjennomføring av pressens samfunnsoppdrag, vil det i seg selv være nok til å utløse vern, og vernet vil rekke langt.

I konkrete tilfeller vil det ofte være meget klart om et medium bidrar til å realisere medienes samfunnsoppdrag eller ei. På forhånd – gjennom lovgivning – kan det være vanskeligere å definere. Medieansvarsutvalget betrakter ikke dette som et problem. Samfunnsoppdraget er spesielt. Det blir ikke gitt av det offentlige, det blir tatt av private. Alle kan i prinsippet ta et slikt ansvar, men det må gjøres. I den digitale mediehverdagen må det være de mediene som gjør seg spesielle – som tar ansvaret for å definere sitt samfunnsoppdrag og som strukturerer seg deretter – som også blir behandlet som spesielle. Det skaper nødvendige incitamenter for bransjen til å utvikle sine strukturer og sin selvregulering videre for å tydeliggjøre hvem de er – og for nye medier til å ta del i systemet.

12.4.7 Konklusjon

Medieansvarsutvalget mener at avgrensningen av det saklige virkeområdet til prosesslovgivningens bestemmelser om kildevern bør være styrt av formålsbetraktninger, ikke strukturelle kriterier. Det avgjørende etter Medieansvarsutvalgets vurdering må være om mediet, eller en ytring fremsatt innenfor rammene av et medium, har et slikt formål som har begrunnet kildevernreglene – om formålet er å bidra til opinionsdannelse og samfunnsdebatt. Tilstedeværelse av en ansvarlig redaktør, at publikasjonen har underkastet seg pressens selvdømmeordning, eller at forfatterne har bakgrunn som profesjonelle journalister, må for fremtiden – som tidligere – antas å være tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere dette. Men nødvendige og avgjørende betingelser er det ikke. Dersom man innfører fastere strukturelle kriterier, vil det være en innsnevring av kildevernreglenes saklige virkeområde, sammenliknet med det som gjelder i dag.

En slik formålsorientert tilnærming kan enten oppnås ved å beholde formuleringen i gjeldende rett, eller ved å foreta en viss modernisering som knytter kildevernreglenes saklige virkeområde til ytringer fremsatt innenfor medier med et journalistisk formål. Dette er tydeligere enn dagens henvisning til medier med «samme formål som aviser og kringkasting».

Medieansvarsutvalget mener et saklig virkeområde knyttet til medier med et journalistisk formål angir avgrensningstemaet klarere og mer direkte enn dagens bestemmelse. Samtidig vil en slik justering kunne lede til en beskjeden utvidelse av kildevernreglenes saklige virkeområde sammenliknet med i dag. Det vil komme klarere frem at enkeltpersoner med journalistiske ambisjoner, for eksempel bloggere, etter forholdene kan være omfattet av vernet. De praktiske konsekvensene av en slik utvidelse av kildevernreglenes saklige virkeområde vil likevel ikke være vesentlige. Adgangen til etter en helhetsvurdering å gjøre unntak fra retten til å påberope kildevern er uberørt. Som beskrevet i avsnitt 12.4.6 vil adgangen til å gjøre unntak normalt være større overfor aktører utenfor den etablerte pressen.

Medieansvarsutvalget mener bestemmelsene om kildevern i straffeprosessloven og tvisteloven bør bygges over samme lest og gis en identisk utforming. Med utgangspunkt i formuleringen av tvisteloven § 22-11 lyder utvalgets forslag til fullstendig lovbestemmelse slik:

• (1) En hver som er ansvarlig for innholdet i et massemedium med et journalistisk formål, som arbeider for massemediet, eller som utfører oppdrag og oppgaver på vegne av det, kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter av en ytring fremsatt gjennom massemediet eller kilden for opplysninger gjengitt i massemediet. Det samme gjelder bevis om hvem som er kilden for andre betrodde opplysninger til bruk i virksomheten.

• (2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysning etter første ledd gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan slikt pålegg bare gis når det er særlig påkrevd at navnet gjøres kjent.

12.5 Om anonymitetsvern

12.5.1 Innledning

På dette og følgende punkter i kapittel 12 er utvalget delt i et flertall og et mindretall. Flertallet består av medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli. Mindretallets standpunkt og reservasjoner mot flertallets vurderinger er inntatt som mindretallsforslag etter konklusjonene i utredningens avsnitt 12.9.

Den rettspolitiske begrunnelsen for pressens kildevern er det redegjort for foran, i avsnitt 12.1. Dypest sett hviler kildevernet på hensynet til demokratiet, den offentlige meningsdannelse og debatt og pressens samfunnsfunksjon. I Norge har den nærmere utforming av gjeldende rett primært vært begrunnet i hensynet til pressens arbeidsform, ikke i kildens rett til anonymitet. Derimot tar presseetikkens mer absolutte kildevern utgangspunkt i en rett til anonymitet for kilden. Det samme er tilfelle i Sverige. Selv om kildevernet («meddelarskyddet») i Sverige ikke er helt absolutt, rekker det – i hvert fall i sin formelle utforming – lenger enn i Norge. Den reelle forskjellen beror på hvordan avveiningsnormen i norsk rett praktiseres, det vil si hvor langt man i praksis gjør unntak i retten til kildevern av hensyn til vektige samfunnsinteresser. Som understreket i avsnitt 2.3 skal man ikke overdrive forskjellene. Rt. 2004 s. 1400, premiss 46, illustrerer at kildevernet i norsk rett også vil innta en nærmest absolutt karakter der opplysningene kilden har gitt er av samfunnsmessig betydning å gjøre kjent. I Rt. 2010 s. 1381, Finneren-saken, er Høyesteretts sammenfatning i premiss 63: «Kildevernet har etter Høyesteretts praksis en meget sterk stilling.» Det blir også illustrert av resultatet i saken.

I lys av sammenlikningen med presseetikkens regler, og særlig sammenlikningen med svensk rett, er det likevel lett å trekke den slutning at et system som er forankret i kildens rett til anonymitet per definisjon gir et mer intensivt kildevern enn et vern som er forankret i hensynet til pressens arbeidsform. Utvalget mener dette ikke er en korrekt slutning. Den vesentligste forskjellen mellom norsk og svensk rett ligger ikke på dette plan.

12.5.2 Forskjellen mellom norsk og svensk rettstradisjon

Et sentralt kjennetegn ved norsk rettstradisjon er at domstolene ofte blir overlatt adgang til å foreta konkrete og skjønnsmessige avveininger, også på ytringsfrihetens område. Dette er alminneliggjort, og domstolene nyter en stor grad av tillit i så henseende. Derfor er det også helt vanlig at den alminnelige lovgivningen – operasjonaliseringen av Grunnloven § 100 og eventuelle mothensyn – overlater domstolene et element av skjønn. Dette er en forskjell av vesentlig betydning sammenliknet med lovgivningen i Sverige. Den utpenslende og mer «firkantete» svenske lovgivningen er et utslag av at man ikke ønsker å overlate domstolene skjønnsmessig avgjørelsesmyndighet i spørsmål som berører ytringsfriheten. Sagt med ordene til Montesquieu er idealet at dommeren er munnen som uttaler lovens bokstav. Den svenske Regeringsformens prinsipp om ytringsfrihet retter seg i første rekke mot lovgiver, ikke domstolene. Både for norsk og svensk retts vedkommende snakker vi her ikke bare om rettstradisjoner, men samfunnstradisjoner.

På dette punkt må svensk rett kunne sies å ha vært nokså gammeldags. Den er riktignok i endring, som følge av press fra internasjonale konvensjoner der borgerne tildeles individuelle rettigheter som kan prøves for domstolene.46 Operasjonaliseringen av anonymitetsretten i TF og YGL reflekterer imidlertid fortsatt det som både fra et europeisk og norsk perspektiv representerer et annet og eldre syn på domstolenes kontrollkompetanse.47 Svenske regler om meddelarskydd inneholder ikke noen avveiningsnorm tilsvarende norske kildevernregler. Idealet er at domstolene ikke skal utøve skjønn på ytringsfrihetens område. I svensk rett er grensedragningen mellom kildevern/ytringsfrihet og oppklaringshensynet fiksert på forhånd. Siden man på den ene side vet at hensynet til ytringsfriheten alltid vil gjøre seg gjeldende, mens mothensynene er mer uforutsigbare, leder fikseringen til at kildevernet og det tilhørende etterforskningsforbudet rekker langt.

Det finnes også en bakside av denne medaljen, blant annet fordi det leder til en nedprioritering av personvernhensyn. Om politiet for eksempel lekker informasjon fra straffesaker om mistenkte eller lignende, nyter de godt av meddelarskydd og kan ikke etterforskes eller møtes med sanksjoner. I det hele tatt åpner det seg ingen mulighet for å foreta en konkret vurdering av ytringens viktighet på den ene siden og hovedregelen om forklaringsplikt på den annen.

12.5.3 Forskjellen på anonymitetsrett og et absolutt kildevern

Når avsnittene foran går så pass i detalj om de ulike tradisjonene, er det av følgende grunn: Selv om man i Norge skulle velge å legge om systemet slik at det for fremtiden hviler på hensynet til kildens rett til anonymitet, og ikke som i dag hensynet til pressens arbeidsform, følger det ikke som noen automatisk konsekvens at kildevernet vil bli mer intenst eller absolutt. Endringen vil måtte skje innenfor rammen av norsk samfunnstradisjon, hvor et viktig element er en målsetting om optimale løsninger i hvert enkelt tilfelle – noe som forutsetter at domstolene utøver et skjønn.48 At norske domstoler gjør dette er ansett som lite kontroversielt.

Avveiningsnormen som ligger implisitt i dagens norske regler om kildevern, var gjenstand for vesentlig utredning ved forrige gjennomgang av kildevernreglene. Hensynene i favør av å åpne for en slik avveining ble grundig vurdert. Det fortoner seg neppe som realistisk å anta at en slik praktisk avveining ikke vil følge med selv om man på et teoretisk og rettspolitisk plan foretar et skift i begrunnelse for kildevernreglene, fra å verne av pressens arbeidsform og samfunnsfunksjon til å verne kildens anonymitet.

Om avveiingen i gjeldende rett heter det i forarbeidene:49

Generelt gjør hensynet bak et kildevern seg sterkere gjeldende der det er tale om alvorlige forhold enn der det er tale om mindre alvorlige forhold. Unntak fra kildevernet bør bare være aktuelt der meget tungtveiende hensyn kan oppveie de hensyn som taler for et kildevern. Det kan først og fremst tenkes der saken dreier seg om særlig samfunnsskadelig virksomhet, og særlig hvis dennes oppklaring kan hindre at samme virksomhet fortsetter i fremtid. F eks kan det tenkes at kildevernet som en siste mulighet for å oppklare saken må vike der det er tale om samfunnsskadelig organisert kriminalitet av ikke uvesentlig omfang eller betydning.

Dersom man eliminerer sikkerhetsventilen som ligger i å kunne pålegge vitneplikt innenfor de snevre rammene nevnt i forarbeidene, kan man i resultat beskrive dette som en anonymitetsrett. Men når man vurderer om det bør gjøres må argumentasjonen være materiell. Spørsmålet man må stille, er: Ønsker man at det aldri skal være mulig at kildevernet «må vike der det er tale om samfunnsskadelig organisert kriminalitet av ikke uvesentlig omfang eller betydning»? Det er mulig å argumentere i slik retning. Men spørsmålet må besvares som det er stilt. I den sammenheng har det ingen avgjørende betydning om man nærmer seg kildevernet med hensynet til pressens arbeidsform eller hensynet til kilden som innfallsvinkel.50

Om man for øvelsens skyld tenker seg et skifte i den rettspolitiske tilnærmingen, ville den viktigste praktiske konsekvensen bli at avveiningsnormen får en annen karakter med andre størrelser. Hensynene som begrunner hovedregelen om forklaringsplikt, måtte veies mot hensynet til den anonyme kildens beskyttelsesverdige posisjon. Det er vanskelig å se at dette uten videre kan lede til en styrking av kildevernet. Kilden vil isolert sett kunne befinne seg i en lite beskyttelsesverdig posisjon siden han har begått et lovbrudd. Betydningen av dette blir godt illustrert av Høyesteretts vurdering i Finneren-saken, premiss 52, hvor førstvoterende uttaler:

Jeg er enig med lagmannsretten i at hensynet til «Finneren» ikke kan begrunne fritak fra vitneplikten, men kildevernet kan heller ikke begrunnes i hensynet til kildens ønske om å forbli anonym. Den sentrale samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte, er medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter. Dette må derfor danne utgangspunktet for vurderingen etter unntaksregelen i tredje ledd.

Denne rettspolitiske betraktningen – som var avgjørende for at Høyesterett kom til et annet resultat enn lagmannsretten – er utvalgsflertallet enig i. Den illustrerer at et kildevern som primært er forankret i hensynet til kildens anonymitet, i hvert fall i en del tilfeller, vil rekke kortere enn kildevernet i gjeldende rett.

12.5.4 Konklusjon

Utvalgets flertall vil understreke at det samspillet som i dag finner sted mellom gjeldende rett (hensynet til pressens arbeidsform og funksjon) og presseetikken (hensynet til kildens anonymitet) fungerer bra, slik at så vel pressen, kilden og samfunnet for øvrig nyter godt av et vidtrekkende vern. Samtidig er det som nevnt i avsnitt 12.2.1 grunn til å anta at presseetikken øver en viss påvirkning over de vurderingene som skjer innenfor rammen av avveiningsnormen i gjeldende rett.

Medieansvarsutvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, vil derfor ikke gå inn for å etablere en selvstendig rett til anonymitet for kilden.

12.6 Om etterforskningsforbud

12.6.1 Innledning

Bør det innføres regler som forbyr etterforskning av medienes anonyme kilder? Problemstillingen synliggjør både forskjellen på og sammenhengen mellom de to mulige rettspolitiske tilnærmingsmålene ved utformingen av reglene om kildevern, nemlig hensynet til pressens arbeidsform og hensynet til kildens selvstendige anonymitetsrett. Så lenge slik etterforskning anvender andre fremgangsmåter enn spørsmål til eller beslag hos medarbeidere i massemedia, berøres ikke pressens arbeidsform direkte. Det umiddelbare beskyttelsesobjektet er kilden selv. Men indirekte kan dette bedre pressens arbeidskår ved at mulighetene for å skaffe hemmelig eller sensitiv informasjon øker.

Etterforskningsforbud, slik vi finner i svensk rett, etablerer et forsterket «meddelarskydd». På norsk kan dette mest treffende oversettes med «varslervern». Varsleren løper naturligvis en risiko for at opplysningenes karakter i seg selv er nok til å gi ham en utsatt stilling, selv om pressemedarbeiderne holder tett. Et generelt etterforskningsforbud bøter på denne risikoen.

Å legge til rette for større grad av åpenhet er på den ene side selve hensikten med et styrket varslervern. På den annen side er det også her betenkelighetene ligger. Når informasjon er hemmelig eller sensitiv, er det en grunn til det.

Offentlighetsprinsippet er forankret i Grunnloven § 100. Utgangspunktet er at åpenhet tilstrebes så langt det er mulig. En enda større åpenhet bør i første rekke skje gjennom å endre lovgivning om hemmelighold og taushetsplikt, snarere enn å bryte den. Problemet er i første rekke at lover er generelle,51 og ikke tar høyde for at hensynene som kan tilsi offentliggjøring i konkrete tilfelle kan veie tyngre enn hensynene i favør av hemmelighold. Særlig der det foreligger kritikkverdige forhold som har offentlighetens interesse, vil varsling være legitimt.

12.6.2 Nærmere om bakgrunnen

Spørsmålet om å innføre et etterforskningsforbud etter mønster av svensk rett ble ikke drøftet inngående ved den forrige helhetlige gjennomgangen av bestemmelsene om kildevern. Derimot ble det kommentert av Justisdepartementet i proposisjonen:52

Fra pressehold er det også – ut fra hensynet til kildevernet – tatt til orde for et generelt forbud mot etterforskning av hvem som er kilder til opplysninger i konkrete saker. Dette vil bety at politiet heller ikke kan søke å finne kilden om det brukes andre fremgangsmåter enn spørsmål til eller beslag hos mediearbeidere. Departementet anser det klart at en slik regel ikke har noe for seg når kilden selv har begått straffbare handlinger. Både når vedkommende har gitt taushetsbelagte opplysninger og når vedkommende som anonym kilde har gitt opplysninger om sine egne straffbare handlinger, må det kunne foretas etterforskning når det skjer uten å kreve at mediearbeidere oppgir kilden i strid med kildevernet.

I andre tilfelle har det interesse for etterforskningen i en straffesak å finne frem til en anonym kilde som mulig vitne i saken. Et forbud som foreslått vil være til hinder for dette, også i en situasjon hvor man har søkt etter vitnet allerede før vedkommende gikk til pressen. Et forbud vil derfor åpne mulighet for at mulige vitner kan unndra seg sin vitneplikt. Så langt det gjeldende kildevern strekker seg, er kilden beskyttet mot at pressen pålegges å oppgi hans navn, og mot at identiteten ellers røpes ved ransaking eller beslag hos pressen. Ut fra dette kan vedkommende ha den ønskede tillit til pressen. Departementet kan ikke se at dette tillitsforholdet – som det ut fra samfunnsmessige hensyn er ønskelig å opprettholde – blir nevneverdig rokket ved å fastholde adgangen til å etterforske saken på annen måte enn ved vitnepålegg, ransaking og beslag mot pressen.

Norsk Journalistlag har anmodet om at spørsmålet blir vurdert på ny, blant annet i brev til Medieansvarsutvalget med vedlagt kronikk fra Dagens Næringsliv, «Kildevernet må bedres», 24.06.2010, hvor det blant annet blir understreket:

I en fremtidig medielovgivning vil det, av hensyn til journalistikkens arbeidsvilkår her i landet være viktig å få på plass en ordning som i Sverige hvor journalister som har hatt befatning med kilder som er lovet anonymitet får taushetsplikt om vedkommendes identitet. I tillegg vil verken domstolen eller andre offentlige myndigheter ha rett til å foreta undersøkelser for å finne den anonyme kilden. Brudd på taushetsplikten og etterforskningsforbudet vil med denne ordningen bli straffesanksjonert, slik tidligere utredninger også har foreslått. På denne måten vil det bli bedre balanse mellom reglene om anonymitet og reglene for vern av varslere og andre informanter.

I sin skisse til ny medieansvarslov har Norsk Redaktørforening foreslått følgende bestemmelse:

§ 11 Etterforskningsforbud

Myndigheter og offentlige eller private foretak har ikke adgang til å etterforske hvem som er forfatter eller hjemmelsmann til redaksjonelt innhold som er publisert i medium som omfattes denne loven.

12.6.3 Forholdet til arbeidsmiljølovens vern av varslere

Utvalgets flertall viser til at spørsmålet om å innføre et generelt etterforskningsforbud, etter mønster fra svensk rett, ikke uten videre passer inn i norsk rettstradisjon og -system. Én grunnleggende forskjell er at det i Sverige ikke har eksistert noen tradisjon hvor borgerne kan påberope prinsippet om ytringsfrihet til sin individuelle beskyttelse. Dermed har varslervern blitt ivaretatt gjennom medielovgivningen, og denne har vært en nødvendig forutsetning for slikt vern. Utgangspunktet i norsk rett er annerledes. Enhver borger er beskyttet av Grunnloven § 100. Det er ikke ytringsfriheten, men begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes. Som et prinsipielt utgangspunkt innebærer det at dersom hensynene i favør av offentliggjøring virkelig er de mest tungtveiende, vil offentliggjøring være lovlig – og grunnlaget for etterforskning faller bort. Deler av dette prinsipielle utgangspunktet er operasjonalisert gjennom bestemmelsene om varsling i arbeidsmiljøloven.

Medieansvarsutvalget er kjent med at de avveiningene arbeidsmiljøloven legger opp til, har vært gjenstand for diskusjon og kritikk. Den sentrale oppgaven for utvalget på dette punkt er imidlertid ikke å gå dypt inn i arbeidsmiljølovgivningens gjeldende avveininger, men å ta systemhensyn i betraktning. Varsleres rettsstilling har kun indirekte betydning for pressen og påvirker ikke pressens arbeidsform umiddelbart. Direkte er varsleres rettsstilling et spørsmål om forholdet mellom varsleren, vedkommendes arbeidsgiver, berørte tredjeparter eller offentlige interesser og samfunnet som helhet. Uansett hvordan denne avveiningen gjøres, kan ikke hensynet til pressen som sådan øve avgjørende innflytelse. Utvalgets flertall deler altså ikke innfallsvinkelen til Norsk Journalistlag hvor det vises til hensynet til journalistikkens arbeidsvilkår. Utgangspunktet må være hensynet til varsleren – og dersom dette involverer pressen, er det på dette punkt som et middel, ikke som et mål.

Medieansvarsutvalget er enig med Norsk Journalistlag i at en eventuell medielovgivning som berører varsleres rettsstilling, må tilstrebe «balanse mellom reglene om anonymitet og reglene for vern av varslere og andre informanter.» Derimot kan utvalgets flertall ikke se at man oppnår slik balanse og sammenheng ved å innføre et etterforskningsforbud i medielovgivningen. I oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning tok lovgiver et tydelig rettspolitisk valg: Varsling skal primært skje internt. I forarbeidene heter det:53

Et sentralt moment i forhold til varsling er om det er tale om intern varsling, varsling til tilsynsmyndigheter eller varsling til media. Det ligger innenfor en arbeidstakers ytringsfrihet på en ryddig måte å ta opp kritikkverdige forhold med overordnede eller andre i virksomheten. Intern varsling vil bare helt unntaksvis kunne være i strid med lojalitetsplikten. Dette gjelder hvis saken tas opp på en helt utilbørlig måte og således skader samarbeidsklima og arbeidsmiljø unødvendig. Å varsle til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter vil også som hovedregel være lojalt. Dette gjelder i alle tilfeller hvis arbeidstaker har en lovfestet plikt til å varsle eller hvis arbeidstaker har en begrunnet mistanke om kritikkverdige forhold. Når det gjelder offentlig varsling, for eksempel varsling til media går adgangen til å ytre seg ikke like langt som ellers. Dette henger særlig sammen med at skadepotensialet er langt større ved offentlig varsling.

Det ville komme i konflikt med denne tilnærmingsmåten om medielovgivningen gjennom å etablere et generelt etterforskningsforbud gir så sterke incitamenter til offentlig varsling at det overskygger arbeidsmiljølovens system. Arbeidsmiljøloven tilstreber at varsling skal skje internt, ikke offentlig. Eventuelle svakheter ved arbeidsmiljøloven bør utbedres innenfor rammene av denne loven. I den sammenheng vil utvalget påpeke at hensynet om lojalitet til bedriften og kravet om intern varsling kan synes å gå langt. Samfunnets interesse i at informasjon kommer frem, kan tilsi at man vurderer om avveiningen tydeligere bør gå i varslerens favør, slik at varslervernet styrkes ytterligere.

Innenfor rammene av norsk rettstradisjon, forankret i borgernes umiddelbare adgang til å påberope Grunnloven § 100, og i lys av øvrig lovgivning, stiller utvalgets flertall seg tvilende til om medielovgivningen er det naturlige utgangspunkt for å videreutvikle vernet av varsleres rettsstilling – i hvert fall på det nåværende tidspunkt.

12.6.4 Fleksibilitet og teknologinøytralitet

Et annet kjennetegn ved norsk rettstradisjon er som nevnt at domstolene har erfaring med å foreta skjønnsmessige avveininger på ytringsfrihetens område, mens svensk rett er mindre fleksibel. Konkret for varslervernet, anonymitetsretten og etterforskningsforbudet innebærer det at ordningen i Sverige gjelder for slike medier som er av størst betydning for samfunnsdebatten og som man har særlig tillit til. Enkelt sagt er tradisjonelle medier omfattet, men ikke uten videre nettmedier. Om man utvider ordningen til å gjelde alle web-publikasjoner, vil det i for stor grad gå på akkord med hensyn bak taushetsplikt:54

Det nuvarande systemet får sägas bygga på att mottagaren (t.ex. en journalist eller utgivare) kan förväntas göra en ansvarsfull bedömning av om publiceringsintresset överväger sekretessintresset. Det är inte givet att den typen av eftertänksamma förhållningssätt generellt sett skulle råda vid en utvidgning av meddelarfriheten genom att den görs tillämplig på alla former av offentliga yttranden. Om meddelanden med sekretessbelagda uppgifter skulle få lämnas straffritt för publicering på t.ex. alla bloggar och andra webbplatser, talar mycket för att sekretessintresset har hamnat alltför mycket i bakgrunden. Den nuvarande balansen mellan publicerings- och sekretessintresset har då rubbats på ett sätt som inte var avsett.

I Sverige er innretningen av varslervernet ansett for å være til hinder for en teknologinøytral medielovgivning, med mindre man gjør vesentlige innskrenkninger i varslervernets materielle rekkevidde.

Ved at norsk rett er mer fleksibel i anvendelsesfasen, er det mulig å lage teknologinøytrale regler. Utvalgets flertall mener dette er en målsetting det ikke er ønskelig å renonsere på, særlig i lys av at hurtig teknologiutvikling er et av de mest fremtredende kjennetegnene på mediesektoren. Reglenes fleksibilitet gjør det mulig å opprettholde et bredt saklig virkeområde for bestemmelsene om kildevern fordi vernets intensitet kan avpasses i forhold til hva slags medium som er involvert, jf. særlig avsnitt 12.4.6 foran. Et generelt etterforskningsforbud vil gjøre det nødvendig å innskrenke kildevernreglenes saklige virkeområde.

12.6.5 Forholdet til kildevernreglenes avveiningsnorm

Utvalgets flertall viser også til at avveiningsnormen som kjennetegner norske bestemmelser om kildevern, gjør det vanskelig å innføre helt generelle bestemmelser som setter forbud mot å etterforske hvem som er hjemmelsmann til opplysninger i media. Hypotetisk, om det ble innført et etterforskningsforbud, legger medieansvarsutvalget til grunn at man måtte gjøre unntak fra dette i samme omfang som det gjøres unntak fra selve kildevernet. En slik parallellitet kan lede til et press mot pressens kildevern av to grunner: For det første vil lemping av kildevernet være en forutsetning for å innlede etterforskning. Dersom kildevern også sammenfaller med et etterforskningsforbud, veier hensynene i favør av å gjøre unntak i retten til kildevern tyngre enn tidligere. For det andre er utfallet av avveiningen usikker, slik at det ofte kan være behov for en rettslig avklaring. Det er uheldig både fordi det øker prosessuelle kostnader og byrder, og fordi det i økende grad kan lede til at påtalemyndighetene, uten egentlig å ønske det, i større grad enn før vil trekke mediene inn for domstolene.

12.6.6 Konklusjon

I lys av vurderingene foran og Justisdepartementets tidligere vurderinger, vil Medieansvarsutvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, ikke gå inn for å lovfeste et mer generelt forbud mot å etterforske hvem som er hjemmelsmann for opplysninger i media.

12.7 Om lovfestet taushetsplikt (vitneforbud) for redaksjonelle medarbeidere

12.7.1 Bakgrunn

I sin skisse til medieansvarslov foreslår Norsk Redaktørforening å lovfeste et forbud for medarbeidere i et medium mot å oppgi hvem som er hjemmelsmann til redaksjonelt innhold, dersom det er avtalt med ansvarlig redaktør:

§ 10 Anonymitetsrett og kildevern

Enhver opphavsperson eller hjemmelsperson, herunder journalist, fotograf og intervjuobjekt eller annen kilde til det redaksjonelle innholdet i det som publiseres i et medium som omfattes av denne loven, har rett til å forbli anonym, dersom det er avtalt med ansvarlig redaktør.

Ansvarlig redaktør og medarbeidere som er underlagt hans eller hennes redaktørmyndighet, har plikt til å nekte å oppgi til andre hvem som er slik opphavsperson som nevnt i første ledd. Det samme gjelder i forhold til hvem som er hjemmelsperson for andre opplysninger som er betrodd vedkommende mediums redaksjonelle medarbeidere som ledd i det redaksjonelle arbeidet.

Et forslag sydd over en nokså tilsvarende lest var gjenstand for vurdering ved forrige gjennomgang av bestemmelsene om pressens kildevern. Argumentene i ulike retninger kom godt frem og vurderingene var grundige. Medieansvarsutvalget ser det derfor som hensiktsmessig å gjengi hovedpunktene.

Kildevernutvalget gikk inn for lovfestet taushetsplikt:55

Anonymitetsretten bygger på hensynet til vern av kilden og den frie informasjonsformidling. Det skal ikke være noen fakultativ adgang for den enkelte pressemedarbeider til selv å velge om kildens identitet skal opplyses eller ikke. Hovedregelen må derfor være at retten ikke kan ta imot vitneforklaring i slike tilfelle, med mindre loven gir uttrykkelig hjemmel for det. Utvalget viser for så vidt til utformingen av vitneforbudsreglene i tvml §§ 204 til 206 og strprl §§ 117 til 120. Selv om pressen på bakgrunn av de etiske regler selv mener at de heller ikke i dag har noen frihet til å oppgi kilden etter eget valg, vil et slikt endret utgangspunkt også gi pressen en bedret stilling vis a vis sine kilder. Pressen vil da kunne opplyse til potensielle kilder at det etter lovens hovedregel er forbud mot å røpe vedkommendes identitet under rettergang. Formelt har kilden dermed fått et bedre grunnlag for å stole på det vernet han blir lovet.

Justisdepartementet tok avstand fra forslaget med følgende argumentasjon:56

Departementet foreslår ikke en omforming av kildevernregelen fra en regel om rett til å nekte til en regel om vitneforbud.

Spørsmålet er her om en journalist som er stevnet som vitne i en rettssak, i bestemte situasjoner skal ha rett til å nekte å besvare spørsmål om kildens identitet eller om dommeren i det hele tatt ikke skal tillate spørsmålet stilt (vitneforbud). Dette spørsmålet er neppe av avgjørende viktighet sett fra pressens side. Departementet er tvilende til at en regel om vitneforbud fremfor rett for journalisten til å nekte å gi opplysningen, vil ha nevneverdig betydning for pressens tilgang på informasjon eller andre spørsmål av viktighet for pressen. Om en kilde velger å gå til pressen med opplysninger eller ikke, vil nok mer være et spørsmål om hvilken tillit kilden totalt sett har til pressen og det aktuelle presseorganet, enn hvilken regel som velges i det foreliggende spørsmålet.

Rettslig sett vil det være inkonsekvent og problematisk å innføre en regel om vitneforbud for domstoler angående kilders identitet. Etter gjeldende rett har journalister ikke noen alminnelig taushetsplikt om kilders identitet.

Uten samtidig innføring av en alminnelig taushetsplikt vil da journalisten etter innføring av vitneforbud i rettergangslovene, i utgangspunktet kunne oppgi navnet til enhver, men ikke til retten. Utvalgets anførsel om at vitneforbud bør innføres fordi det ikke bør være opp til den enkelte pressemedarbeider selv å velge om kildens identitet skal opplyses eller ikke (NOU 1988: 2 s. 16), er ut fra dette uten større vekt.

En alminnelig taushetsplikt, med de grensedragningsproblemer og mulige problemer for pressen i forhold til dens kilder det vil reise, er det ikke aktuelt å innføre. Det er heller ikke foreslått av utvalget.

En regel om vitneforbud ville medføre rettslig inngripen på et område som hittil har vært dominert av journalistisk yrkesetisk regulering. I de etiske normer for pressen («Vær Varsom-plakaten«), slik disse er vedtatt av Norsk Presseforbund 14. desember 1994, lyder punkt 3.5 slik:

«Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»

Departementet kan ikke se at det er ønskelig eller tilrådelig å lovregulere dette spørsmålet. Utvalgets enstemmige standpunkt til spørsmålet er bare kort begrunnet, uten at slike hensyn som departementet mener taler mot vitneforbud, kan sees vurdert.

Når departementet vil opprettholde utgangspunktet om at en pressemedarbeider har rett til å nekte å oppgi kildens identitet, får pressemedarbeideren fortsatt en rett til å overholde en avtale om taushetsplikt med en konkret kilde. Et taushetsløfte vil riktignok ikke slå gjennom der vilkårene for å pålegge vitneplikt er til stede. Men for dette spørsmålet har valget mellom fritaksrett eller vitneforbud ingen betydning.

Departementet vil heller ikke foreslå en positiv regel om virkningen av samtykke fra en eventuell kilde. Det kildevernreglene regulerer er prinsipielt bare vernet om kildens identitet. Like godt som en kilde kan gi samtykke til at journalisten røper denne, kan kilden selv stå frem og angi seg som kilde om han eller hun skulle ønske det. Departementet kan derfor vanskelig se noe behov for en uttrykkelig samtykkeregel. Hvis samtykke fra en kilde skal være avgjørende, må man være fullt sikret at alle de mulige kilder har samtykket. Dette er man ikke sikret uten at kilden selv står frem. Hvis reglene om kildevern skulle forstås annerledes, vil de ikke nå sitt formål (...). Når fritaksretten påberopes av en pressemedarbeider, blir dermed regelen at et samtykke fra en eller flere kilder som påberopes fra annet hold, ikke får betydning i saken.

12.7.2 Vurderinger

Medieansvarsutvalgets flertall deler i det vesentlige synspunktene foran og kan ikke se at forholdene i dag stiller seg vesentlig annerledes enn da spørsmålet ble vurdert ved den forrige store gjennomgangen av bestemmelsene om pressens kildevern.

Medieansvarsutvalgets flertall gjentar at utvalgets mandat understreker at utvalget ikke skal vurdere avveiningsnormen som er innebygget i gjeldende bestemmelser om kildevern. Etter en helhetsvurdering åpner gjeldende rett for å gjøre unntak fra retten til kildevern dersom vektige samfunnshensyn taler for det.

Medieansvarsutvalgets flertall mener et forslag om lovfestet taushetsplikt, tilsvarende forslaget fra Norsk Redaktørforening, er vanskelig å forene med det gjeldende systemet. Slik forslaget er utformet, ville det først og fremst passet i et system med et mer absolutt kildevern. Utformingen forslaget fra Norsk Redaktørforening er gitt, innebærer at det – i hvert fall tatt på ordet – innfører et slikt absolutt vern – i og med at taushetsplikten i forslaget er ubetinget. Taushetsplikten kan i hvert fall ikke rekke lenger enn kildevernet i gjeldende rett – og må tilpasses avveiningsnormen. Om en slik mer betinget taushetsplikt blir innført, vil den rekke kortere enn den absolutte plikt til taushet som følger av presseetiske prinsipper. Utvalgsflertallet mener det vil skygge for det anonymitetsvernet som presseetikken etablerer, uten å høyne tilliten mellom mediene og kildene. Man må kunne anta at det er det absolutte vern som gir den største form for tillit. Man må også kunne anta at det ligger i pressens natur og yrkesstolthet å vise til egne etiske prinsipper og grunnfaste holdning, snarere enn en trussel om straff fra lovgiver. I første omgang er det også dette som er det viktige fra kildens side, ikke en fjern mulighet langt frem i tid for at pressemedarbeideren blir straffet om han ikke viser seg tilliten verdig.

Utvalgsflertallet vil legge til at det etter omstendighetene kan være nokså komplekst å effektuere slik straff. Pressemedarbeideren er beskyttet av ytringsfriheten. Kilden har gjerne begått et straffbart forhold som allerede rammes av lovgivningen. Det er ikke uten videre naturlig å straffe den journalist som fremsetter en ytring som avdekker hvem som har foretatt en kriminell handling – det fortoner seg på mange måter som paradoksalt. Derfor vil det også kunne stå i et problematisk forhold til Grunnloven § 100. Og det er i hvert fall ikke grunn til å anta at politi og påtalemyndigheter uten videre finner det opportunt og hensiktsmessig å bruke samfunnets ressurser på dette. Dersom vi med referanse til EMDs avgjørelse i Autoweek, jf. avsnitt 12.3.3 foran tenker oss at journalisten selv valgte å gi opplysninger som bidro til å oppklare serien av væpnede ran, kunne det virke kunstig om politiet i neste omgang skulle straffe journalisten for dette.

Prinsipielt mener utvalgets flertall at det tillitsforhold forslaget om en lovbestemt taushetsplikt har til siktemål å etablere befinner seg i kjerneområdet av presseetikkens oppgaver. Den etablerte delen av mediene har praktisert det presseetiske kildevernet som et grunnprinsipp, og det er kjent i det brede lag av befolkningen. Medieansvarsutvalget mener dette er et område hvor medienes egne initiativer har bidratt til å gjøre deler av mediebransjen til det den er – den fjerde statsmakt. Det er ikke lovgivningen som har lagt grunnlaget for denne rollen, men pressen selv. Slik bør det fortsatt være. Om lovgivningen prøver å løfte alle medier frem til å bli spesielle, er det ingen som blir det. Incitamentene til å forvalte presseetikken forvitrer om lovgiver går inn og overtar rollen på alle mediers vegne.

12.7.3 Konklusjon

Medieansvarsutvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, går ikke inn for å lovfeste taushetsplikt for medarbeidere i massemedia.

12.8 Sammenlikningen med svensk rett

I mandatet blir utvalget særlig bedt om å se på erfaringene med svenske regler om meddelervern og anonymitetsrett. Av drøftelsen foran følger det at utvalgets flertall ikke går inn for å etablere et tilsvarende system i Norge. På bakgrunn av mandatets utforming vil utvalgsflertallet sammenfatte årsakene til dette i et eget punkt.57

Basert på de innspill utvalget har mottatt, er det i Sverige bred oppslutning om ordningen med et særskilt meddelervern. Erfaringene med systemet blir beskrevet som positive.

Selv om svensk lovgivning er bygget opp på en ganske annen måte enn i Norge, er det viktig å understreke at de reelle og praktiske forskjellene ikke er så store. Norske bestemmelser om kildevern er i sin utforming mindre kategoriske og åpner for at medarbeidere i massemedia unntaksvis, etter en avveining, blir pålagt å forklare seg (om avveiningsnormen se avsnitt 12.3.3 foran). Innenfor rammen av denne avveiningen følger det imidlertid av dagens regler at det skal legges vekt på om kilden har kommet med informasjon som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Da kan vitneplikt bare pålegges når det finnes «særlig påkrevd».58 I praksis etablerer det et langt på vei absolutt vern.59 Kombinert med presseetikkens krav, som tar kildens rett til anonymitet som sitt utgangspunkt, er den reelle beskyttelsen av varslere sterk. Ser man på realiteter heller enn formaliteter, er det umiddelbart vanskelig å se at norsk rett gir den som varsler gjennom mediene en svakere stilling enn det som ville vært tilfelle i Sverige.

Når det gjelder den formelle utformingen av systemet, mener utvalgets flertall at dagens bestemmelser om kildevern ikke kan bygges ut med egne bestemmelser om kildens rett til anonymitet uten at avveiningsnormen i gjeldende rett blir tatt bort, og at kildevernets rekkevidde formuleres på en mer kategorisk måte, slik tilfellet er i Sverige. Uten at denne forutsetningen er på plass, vil rekkevidden av eventuelle bestemmelser om etterforskningsforbud og taushetsplikt måtte inneholde en tilsvarende avveining, noe som vil skape problemer.60 Utvalget er bedt om ikke å gå inn i utformingen av avveiningsnormen, men ta den for gitt. Flertallet vil bemerke at forskjellene mellom norsk og svensk rett på dette punkt reflekterer ulike samfunnstradisjoner. I Norge er det vanlig at domstolene blir overlatt et visst skjønn for å komme til rimelige og balanserte løsninger i hvert enkelt tilfelle. I Sverige er idealet at domstolene ikke skal gjøre dette, og at løsningen skal følge direkte av loven. Om man adopterer svenske regler om anonymitetsrett, vil det kreve et tilsvarende system med meget detaljert og kasuistisk lovgivning om kildevernets rekkevidde og unntak.

Selv om det normalt skal mye til før det etter en avveining gjøres unntak fra kildevernet, åpner muligheten til dette for å ivareta andre beskyttelsesverdige hensyn. Kildevernet er viktig for demokrati og samfunnsdebatt, men det kan misbrukes. Etter det utvalget har fått opplyst, er hensynet til personvernet en verdi som kan komme noe i bakgrunnen i det svenske systemet. Som utvalget har pekt på andre steder i utredningen, kan forholdet mellom ytringsfrihet og personvern iblant kreve nyanserte avveininger.61 Utvalgets flertall ser det som en fordel at norsk lovgivning åpner for dette der det unntaksvis er behov for det, motsatt av den mer kategoriske utformingen av meddelervernet i Sverige.

I Sverige er systemet med meddelervern blitt ansett å være til hinder for en teknologinøytral medielovgivning.62 Det er illustrerende at ordningen følger av to ulike lover (TK og YGL). Samtidig er det mange massemedier som faller utenfor disse lovene. Avgrensningen av systemets rekkevidde er en naturlig konsekvens av at svensk rett ikke åpner for avveininger, og at vernet er like intensivt i alle tilfeller hvor det først kommer til anvendelse. Tilnærmingen i norsk rett, som i større grad åpner for skjønnsbaserte vurderinger i hvert enkelt tilfelle, innebærer at vernets intensitet kan tilpasses hva det konkret er grunnlag for.63 Det legger til rette for en teknologinøytral utforming av bestemmelsene om kildevern. Utvalgets flertall ser det som viktig at ingen medier allerede i utgangspunktet stiller svakere enn andre, bare på grunn av måten de er organisert på, eller teknologien som blir anvendt. Utvalgets flertall mener det er en viktig kvalitet ved norske regler at de både favner bredt og samtidig kan gi et intensivt vern der det reelt er grunnlag for det. Samtidig skaper systemets fleksibilitet en nødvendig robusthet, tatt i betraktning den hurtige teknologiutviklingen på medieområdet. Utformingen av svensk lovgivning medfører et mer eller mindre løpende behov for kontinuerlig oppdatering og revisjon. Samtidig er det en fare for at lovgivningen blir hengende på etterskudd. Norsk lovgivning åpner for en mer kontinuerlig tilpasning til samfunnsutviklingen i selve anvendelsesfasen.

Utvalgets flertall mener også at det må tas i betraktning at utgangspunktene i Norge og Sverige er forskjellige. Grunnloven § 100 gir rettigheter som hver enkelt borger kan påberope for domstolene. Samtidig er det en sterkere tradisjon hos domstolene når det gjelder å trekke inn EMK artikkel 10. Satt på spissen kan man si at dersom man fullt ut skulle implementere systemet i Sverige, måtte man oppheve Grunnloven § 100 og i stedet innføre to nye og omfattende ytringsfrihetsgrunnlover. For eksempel vil det i Norge være vanskelig å innføre en kategorisk taushetsplikt for medarbeidere i massemedia m.h.t. kildens identitet, når medarbeiderne samtidig har en selvstendig rett til ytringsfrihet på Grunnloven § 100. Som et annet eksempel utleder varslere umiddelbare rettigheter av Grunnloven § 100. Utformingen av varslervernet må ta hensyn til at grunnlaget finnes her, og ikke i medielovgivningen som i Sverige.64

12.9 Konklusjoner

Et samlet utvalg går inn for å beskrive kildevernets saklige virkeområde ved å anvende teknologinøytrale og formålsorienterte kriterier. Medieansvarsutvalget foreslår en slik utforming av lovteksten:

(1) En hver som er ansvarlig for innholdet i et massemedium med et journalistisk formål, som arbeider for massemediet, eller som utfører oppdrag og oppgaver på vegne av det, kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter av en ytring fremsatt gjennom massemediet eller kilden for opplysninger gjengitt i massemediet. Det samme gjelder bevis om hvem som er kilden for andre betrodde opplysninger til bruk i virksomheten.

(2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysning etter første ledd gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan slikt pålegg bare gis når det er særlig påkrevd at navnet gjøres kjent.

Et flertall i utvalget, bestående av medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, går ikke inn for å supplere forslaget med særskilte bestemmelser som ytterligere utvikler kildens individuelle rett til anonymitet.

Mindretallsforslag fra utvalgsmedlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes

Denne delen av medieansvarsutvalget ønsker primært et absolutt og ubetinget kildevern for journalister og redaktører. Dette bør lovfestes i en ny medieansvarslov for redaktørstyrte medier, men det vil også kreve endringer i straffeprosesslovens og tvistemålslovens bestemmelser om kildevern. Spørsmålet om kildevernets kategoriske karakter ligger isolert sett utenfor Medieansvarsutvalgets mandat slik det er formulert i pkt. 7, men det standpunkt man inntar på dette punkt har konsekvenser for argumentasjon og konklusjoner i spørsmål som ligger innenfor mandatet, og det er derfor nødvendig å flagge dette utgangspunktet.

1. Det saklige virkeområdet

Her som ellers i medielovgivningen er det nødvendig at lovens virkeområde er teknologinøytralt. Straffeprosesslovens § 125 og tvistemålslovens § 22-11 omfatter i dag medarbeidere i «trykt skrift» og «kringkasting», samt medarbeidere «i annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting». Den siste formuleringen må oppfattes som at kildevernreglene gjelder alle journalistiske medier, og således faktisk er teknologinøytrale.

Det vil likevel være gunstig om virkeområdet kan defineres ut fra andre kriterier enn tradisjonelle teknologiske plattformer. Etter mindretallets mening bør et absolutt kildevern tilkjennes redaktørstyrte medier som faller inn under en ny medieansvarslov. Medievirksomheter som ikke faller inn under en slik lov bør tilkjennes en situasjonsbestemt mulighet for kildevern etter en avveining av de kryssende interesser som fremgår av dagens regler. Standpunktet skal begrunnes i det følgende.

Det er enighet i Medieansvarsutvalget om verdien av å ha et formålsrettet perspektiv på spørsmålet om lovbeskyttelse av kildevernet. Likevel kan ikke det strukturelle perspektivet overses helt. Ikke alle medievirksomheter og ytringsformer er like godt egnet til å oppfylle kildevernbestemmelsenes formål. Noen driver journalistisk virksomhet med formidling av samfunnsinformasjon, debatt og kritikk; andre gjør det ikke. Noen er dedikert til å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, andre er det ikke. Noen har kildevern som en sentral del av sin profesjonelle yrkesetikk, andre vil føle enhver tanke om «profesjon» og «yrkesetikk» som fremmed og irrelevant. Derfor kan ikke det strukturelle og institusjonelle perspektivet forlates helt. Det vil fortsatt være en forskjell på profesjonelle redaktørstyrte medier og andre, en forskjell som lovgivningen må ta høyde for.

Kildevernet har tradisjonelt vært nært knyttet til redaktørinstituttet. Hvis vi tillater oss et kjapt historisk tilbakeblikk, vil vi se at kildevernet og redaktørinstituttet i sin tid faktisk vokste frem i en symbiose der det ene var en forutsetning for det andre. I ytringsfrihetens barndom i eneveldets tid slapp maktkritiske og opposisjonelle røster til i offentligheten fordi boktrykkere og utgivere var villige til å påta seg ytringsansvaret for anonyme forfattere. I nyhetsbladene var anonyme ytringer snarere regelen enn unntaket; det var utgiveren som stod som avsender for innholdet. Slik ble det lagt et grunnlag for en redaktørrolle. Samtidig var det nettopp gjennom praktiseringen av anonymitetsretten at et reelt redaktøransvar vokste frem. «Anonymitetsretten (…) er på mange måter far til det redaktøransvaret vi har i dag», skriver Nils E. Øy.65

Historien er i seg selv intet avgjørende argument. Både mediebildet og rettssituasjonen er annerledes i dag. Men det er altså en tung tradisjon som kobler kildevernet til redaktørinstituttet, og denne koblingen er ikke blitt uaktuell. Dette illustreres for eksempel av Høyesteretts avgjørelse i Finneren-saken fra 2010 (jf. avsnitt 12.3.3) der man la til grunn nettopp den sterke sammenhengen mellom kildevern og redaktøransvar. Den tilnærming som Medieansvarsutvalgets mindretall har til kildevernets virkeområde vil ivareta denne tradisjonen i større grad enn flertallets forslag.

Så kan det tenkes at også ikke-redaktørstyrte medier – eller for den saks skyld enkeltpersoner – kan ha et behov for å beskytte kilder. Dette behovet kan være like legitimt og velbegrunnet når det oppstår utenfor som innenfor den redaktørstyrte sfære. Et typisk eksempel kan være en blogg som tar opp aktuelle spørsmål av samfunnsmessig betydning, og som i et konkret tilfelle formidler saksopplysninger eller meningsytringer fra en kilde som ikke ønsker å bli navngitt. Bloggen har ingen redaktør utover bloggeren selv. Den anonymitetsretten som dypest sett begrunner pressens rett til å beskytte kilder er selvsagt til stede også i dette tilfellet. Derfor kan ikke kildevernet være eksklusivt for noen medievirksomheter og ikke gjelde for andre. Det må kunne tilkjennes alle typer medievirksomhet når formålet med ytringen er tilsvarende det kildevernbestemmelsene er ment å ivareta.

Hvorfor bør redaktørstyrte medier likevel ha en sterkere lovbeskyttelse av kildevernet enn ikke-redaktørstyrte medier? Av to hovedgrunner: For det første fordi de profesjonelle redaktørstyrte mediene generelt er mer kompetent til å håndtere en kildevernsituasjon som ofte er kompleks og etisk komplisert; for det andre av hensyn til den anonyme kilden selv som ofte befinner seg i en utsatt og sårbar posisjon.

Denne begrunnelsen kan utdypes slik:

• En kilde som trenger anonymitet vil for sin egen del være best tjent med å henvende seg til en redaksjon som har kunnskap om og erfaring med kildevern. En varsler eller en tipser som vurderer om han eller hun skal henvende seg til et medium med opplysninger, vil ofte være usikker, rådvill og kanskje engstelig for konsekvensene av å gjøre dette. De profesjonelle redaksjonene har rutiner for håndtering av slike henvendelser, og kan ut fra sin erfaring veilede kilden, skape trygghet og forklare hva konsekvensene av ulike handlingsalternativer vil bli.

• En kildevernsituasjon handler som regel om komplekse saksforhold og usikre opplysninger. Ytterst sjelden kommer en tipser med en fiks ferdig sak som er dokumentert og bekreftet. Langt vanligere er det at tipseren kommer med en mistanke, et inntrykkeller en oppfatning om et kritikkverdig eller kriminelt forhold. Det må altså en undersøkelse til. Til dette kreves kunnskap om journalistisk kildearbeid og kildekritikk. Opplysningene må verifiseres før de kan publiseres. (Dette og forrige punkt er fritt gjengitt etter Nils E. Øys innlegg for Medieansvarsutvalget.)

• Publisering av anonyme ytringer er alltid problematisk i forhold til åpenhetshensyn. Den offentlige samtale og debatt er generelt tjent med at ytrere og informanter identifiserer seg og stiller seg bak sine uttalelser. Samtidig som kildevernet er resultat av en avveining mellom et slikt åpenhetshensyn og kildens behov for anonymitet, må kilden som forutsetning for å ytre seg ha en trygghet om anonymitet, altså helt uavhengig av noen som helst avveining. De redaktørstyrte mediene har lang erfaring med å håndtere slike utfordringer og vurdere om publisering er forsvarlig eller ikke. De har et forpliktende etisk regelverk der kildevernet er konkret omtalt, og de har et selvdømmeapparat som overvåker praksis.

• Kildevernet er i journalistikken et unntaksprinsipp. Hovedregelen er åpne kilder. Det regnes som god journalistikk å redegjøre for og identifisere sine kilder, fordi informasjoner skal kunne etterprøves og publikum skal kunne vurdere troverdigheten og betydningen av det som fremkommer. Uerfarne journalister kan komme i skade for å påberope seg – og love – kildevern også i tilfeller når det ikke er berettiget. Det benyttes i stedet for å skjule et mangelfullt kildearbeid. Videre kan det forekomme at noen informanter ønsker å være anonyme av kyniske grunner – eller av rene bekvemmelighetshensyn, for å slippe å stå til ansvar for sine uttalelser. Profesjonelle journalister er i stand til å vurdere i hvilke tilfeller anonymitetsvern er uberettiget og kilden burde vært overtalt til å stå frem – eller saken burde vært droppet.

• I redaktørstyrte medier vil tilstedeværelsen av en ansvarlig redaktør sikre at det alltid vil være åpenbart hvem som overtar ansvaret for den anonyme ytring. Det er enkelt å finne et ansvarssubjekt. Både den som avgir ytringen, den som eventuelt blir rammet eller krenket og myndigheter som eventuelt skal etterforske en ulovlig ytring vil aldri være i tvil om hvem som sitter med det juridiske ansvaret. Det er i ethvert tilfelle og uten unntak redaktøren. Dette gir trygghet for den anonyme kilden. I ikke-redaktørstyrte medier kan ansvarsforholdet være noe mer komplisert.

Av disse grunner er det gunstig om tipsere, varslere og andre kilder som trenger anonymitet ledes hen mot den profesjonelle redaktørstyrte presse. Her vil de få råd og veiledning i en utfordrende og kanskje vanskelig situasjon, men ikke bare det: Med et lovfestet ubetinget kildevern for redaktørstyrte medier vil de også ha en lovbeskyttet garanti for at deres identitet ikke vil bli røpet. Dette vil bidra til at flere våger å fortelle om kritikkverdige og kriminelle forhold, om forsømmelser og maktmisbruk, med den følge at flere slike forhold blir offentlig kjent og stoppet.

Et annet poeng er at et absolutt kildevern for redaktørstyrte medier vil løse den uheldige situasjonen vi i dag har med en motsetning mellom det presseetiske regelverket og norsk lov. Journalistene følger det presseetiske regelverket – og tvinges dermed til sivil ulydighet. Dette er en situasjon som vil vedvare dersom ikke lovbestemmelsene om kildevern endres. Lovverket har over tid beveget seg i retning av presseetikkens absolutte kildevern. Det vil være gunstig om det siste skrittet mot full overensstemmelse snart kunne bli gjennomført.

Både i forarbeidene til dagens kildevernbestemmelser og i utvalgflertallets argumentasjon spørres det: Bør det ikke være en åpning i lovverket for at kildevernet må vike «der saken dreier seg om særlig samfunnsskadelig virksomhet, og særlig hvis dennes oppklaring kan hindre at samme virksomhet fortsetter i fremtid»? Til dette er å si at i noen tilfeller er det faktisk takket være pressens kildevern at det kriminelle forholdet overhodet kommer til myndighetenes kunnskap. Uten en full tillit til kildevernets ukrenkelighet ville ikke så skjedd; den samfunnsskadelige virksomheten ville forblitt ukjent. Ett tilfelle av en rettspålagt vitneplikt kan være nok til at fremtidige varslere heller velger å tie.

På dette grunnlag faller det naturlig å se for seg at kildevernbestemmelsenes virkeområde følger en todelt struktur:

• På den ene side har vi medievirksomheter som arbeider under (en ny) Lov om frihet og ansvar i redaktørstyrte medier, som bør tilkjennes et absolutt kildevern.

• På den annen side har vi medier som ikke har definert seg under medieansvarsloven, og som bør tilkjennes en situasjonsbestemt mulighet for kildevern etter de avveininger mellom samfunnsnytte og sakens oppklaringsbehov som dagens lovgivning anfører. Et avgjørende kriterium her vil være om ytringen i seg selv har et formål som tilsvarer det journalistikkens kildevern er ment å ivareta, nemlig at kritikk og opplysninger av samfunnsmessig betydning kommer offentligheten for øre. Med hensyn til denne mediegruppen deler mindretallet altså flertallets syn om at retten til kildevern må avgjøres av domstolen ut fra en formålsbetraktning der det legges vekt på ytringens karakter, kontekst og hensikt.

En slik betraktningsmåte gjør at domstolen f.eks. i Edderkopp-saken (som det er lagt stor vekt på ovenfor) og tilsvarende saker ikke bare vil ha full adgang til men faktisk sterke incitamenter til å gi forfatterne kildevern, selv om bokbransjen pr. i dag vil falle utenfor en lov om frihet og ansvar i redaksjonelle medier.

2. Etterforskningsforbud.

Utvalgsmedlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes går inn for et etterforskningsforbud i kildevernsaker, i samsvar med forslagene fra Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag, og i samsvar med gjeldende svenske lovregler på området. Et etterforskningsforbud vil innebære at verken domstol, politi eller andre myndigheter kan foreta undersøkelser for å finne en anonym kilde.

Et generelt etterforskningsforbud vil gå lenger enn dagens kildevernbestemmelser, og således skape en dissonans i lovverket. Hvis man derimot etablerer et absolutt kildevern, vil et etterforskningsforbud harmonere med dette og være en naturlig konsekvens.

3. Taushetsplikt

Utvalgsmedlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes vil på dette punkt slutte seg til forslaget fra Kildevernutvalget (NOU 1988: 2) som fremmet et konkret forslag til ny § 125 i Straffeprosessloven. Bearbeidet med hensyn til teknologinøytralitet vil forslaget nå lyde slik:

Retten må ikke ta imot vitneforklaring av redaktøren i et medium som omfattes (ny) lov om frihet og ansvar i media om hvem som er forfatter eller hjemmelsmann for opplysninger som er betrodd redaktøren. Forbudet gjelder også vitneforklaring fra andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende redaksjon.

En slik bestemmelse vil i praksis innebære et vitneforbud for pressefolk med hensyn til anonyme kilder, og stille redaktører og journalister på linje med f eks prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven § 119.