1 Oversikt over empirisk forskning om lekdommere

Av førsteamanuensis Magne Strandberg1

1.1 Innledning

1.1.1 Hvilke spørsmål vil jeg ta opp?

Jury-utvalget har bedt meg om å gi en oversikt over empirisk forskning som kan være relevant i en reform om bruk av lekdommere i straffesaker. Empirisk forskning kan ikke i seg selv si noe om hvordan utfallet av en slik reform bør bli, men den kan svekke eller styrke noen av argumentene i en slik reform. Denne forskningen kan riktignok ikke si noe om hvilke argumenter som er relevante, f.eks. kan den ikke si om det er en fordel eller en ulempe at folk flest har tillit til rettssystemet. Men den kan si noe om hvilke argumenter som er holdbare,2 f.eks. om folk flest faktisk har høyere tillit til dommer fattet av en jury enn til dommer fattet av en meddomsrett.

Hvilke argumenter som kan være relevante, kommer frem i den norske debatten om lekdommere. Jeg vil ta utgangspunkt i disse argumentene, og trekker inn empirisk forskning for å vurdere om argumentene er holdbare. Den norske debatten er stort sett begrenset til et valg mellom jury og meddomsrett,3 noe som setter sitt preg på hvilke argumenter som brukes og hvordan de blir brukt. Men en reform om bruk av lekdommere er ikke bundet til å velge en av disse ordningene; man kan velge å modifisere dagens juryordning, modifisere ordningen med meddomsrett, kombinere de to eller gi en ordning som verken er jury eller meddomsrett. Dette gir noen problemer for bruk av empirisk forskning: Det er ikke nødvendigvis slik at ethvert argument mot juryordningen er et argument for å erstatte den med en hvilken som helst annen ordning. Noen argumenter som er brukt mot juryen, trenger ikke nødvendigvis å tilsi at man går over til meddomsrett. For eksempel er argumentet om at moderne bevissituasjoner ofte er tekniske,4 like mye et argument for en ordning med fagkyndige meddommere som et argument for meddomsretten.5 Og argumentet om at juryen har vanskelig for å forstå lagmannens rettsbelæring er ikke nødvendigvis et argument for å oppheve juryordningen, men kan også være et argument for å forbedre rettsbelæringen. Slike spørsmål om hva de ulike argumentene impliserer, vil jeg stort sett overlate til leseren. Jeg nøyer meg stort sett med å undersøke om argumentene i den norske debatten er holdbare.

Jury-utvalget ber meg nevne styrker og svakheter ved de ulike studiene. Dette er viktig fordi den empiriske forskningen aldri kan si helt sikkert at et argument er holdbart eller uholdbart, men gir bare en sterkere eller svakere grad av underbygging av dette. Hvor sterkt en empirisk studie underbygger holdbarheten til et argument, vil blant annet avhenge av hvor god studien er. Å trekke frem disse styrkene og svakhetene er imidlertid vanskelig fordi det krever kjennskap til metoder og krav som stilles innen den vitenskapsgren forskningen stammer fra. Jeg vil derfor nøye meg med å påpeke de styrkene og svakhetene som er mest iøynefallende.

Jury-utvalget ber meg i første rekke om å se på hvordan lekdommere fatter sine beslutninger. Jeg vil derfor i første rekke se på forskning om denne beslutningsprosessen, slik at jeg vil se på bevisbedømmelsen (pkt. 2), om juryens beslutninger gjør at hensynet til den tiltalte blir sterkere ivaretatt (pkt. 3) og om lekdommerne forstår de rettsreglene som skal styre beslutningen (pkt. 4). Dessuten vil jeg se på samspillet mellom flere dommere når de fatter en beslutning sammen, dvs. samarbeidet mellom flere lekdommere og mellom fagdommer og lekdommer (pkt. 5). Til slutt vil jeg se på hvilke ordninger lekdommere og folk flest har mest tillit til (pkt. 6).

At jeg i første rekke ser på måten lekdommere fatter sine beslutninger, betyr at noen aspekter ved lekdommerne faller utenfor. Det viktigste er at mer sosiale spørsmål faller utenfor. Jeg vil f.eks. ikke se på hvordan lekdommere rekrutteres, hvilken sosial bakgrunn de har, hvor gamle de er osv. Selv om argumentet om at juryen gir domstolene økt demokratisk forankring er viktig i jurydebatten,6 vil jeg ikke vurdere om lekdommerne faktisk er representative for befolkningen. Jeg vil heller ikke gå inn i rettsøkonomiske spørsmål selv om noen hevder at juryordningen fordyrer og forsinker rettergangen, mens andre hevder at bruk av lekdommere gjør rettssystemet billigere.7 Dessuten vil jeg i liten grad gå inn i spørsmål det ikke ser ut til å finnes så mye empirisk forskning om. Det gjelder særlig argumentet om at juryen ikke er i stand til å gi en begrunnelse for sitt resultat.8 De ulike påstander om hvilke fordeler eller ulemper som skal være knyttet til begrunnelser, ser ikke ut til å kunne verken styrkes eller svekkes av noen publisert norsk studie.9

1.1.2 Hvilke studier vil jeg presentere?

1.1.2.1 Sosiologiske, psykologiske og kulturteoretiske studier

Jeg har valgt å trekke inn det meste av det jeg har kommet over av norsk empirisk forskning som kan være relevant i en reform om bruk av lekdommere. Jeg trekker også inn studier som er ganske gamle. Jeg trekker inn studier av små utvalg, men har utelatt studier av enkeltsaker. Jeg vil derfor ikke trekke inn mer biografiske studier av f.eks. Moen-saken og Torgersen-saken.10 Jeg har dessuten valgt å trekke inn upublisert studier, bl.a. enkelte master- og hovedfagsoppgaver. Jeg kan langt fra garantere at dette er en fullstendig oversikt, og det er særlig grunn til å tro at det finnes relevante upubliserte studentarbeider som jeg ikke har kommet over.

Studiene jeg har trukket inn stammer fra flere fag, nærmere bestemt fra sosiologi, psykologi og kulturteori. Jeg vil også benevne de enkelte studiene som «sosiologiske», «psykologiske» eller «kulturteoretiske». Skillet mellom dem lar jeg gå etter deres innhold, slik at en studie regnes sosiologisk selv om den som utfører studien verken er sosiolog eller sosiologistudent. Jeg vil nå bruke disse skillene for å gi en kort oversikt over de mest relevante studiene:

De sosiologiske studiene kan deles i to hovedtyper; kvantitative studier og kvalitative studier. De kvantitative studiene er gjerne basert på spørreundersøkelser. Fordelen med slike studier er at de kan gi presis informasjon og at de på nærmere betingelser kan generaliseres. Ulempen er at de gir ganske fattig informasjon, og at mange temaer ikke lar seg presse inn i rammene av kvantitative studier. I Norge er det gjort flere kvantitative studier av lekdommere. De fleste er basert på spørreundersøkelser:

Leivestad 1952 er den første spørreundersøkelsen om jury og meddomsrett i Norge. Den ser på tesen om at de fleste jurister og politikere går ut fra at «legfolk vil holde sterkt på juryen og motsette seg angrep på den» (s. 318). Leivestad ville se hva lagrettemedlemmene selv mente om valget mellom jury og meddomsrett. For å finne ut av dette ble et skjema med 12 spørsmål i 1948-1951 sendt til alle lagrettemenn i Hålogaland lagdømme. I følgebrevet ble det presisert at man kan svare «vet ikke» hvis man ikke hadde noen oppfatning om ett eller flere spørsmål. Brevet ble sendt til ca. 350 lagrettemenn. 247 svarte. Man så bort fra svarene fra 10 personer som ikke hadde gjort tjeneste som lagrettemenn, slik at man sto igjen med 237 svar. Av disse hadde 26 bare gjort tjeneste i stor meddomsrett, 104 hadde bare deltatt i jury og 107 hadde vært med på begge deler.

Bratholm/Hauge 1971 er en studie av befolkningens syn på valget mellom jury og meddomsrett. Studien var initiert av innstillingen fra straffeprosesslovkomiteen, hvor 8 av 9 medlemmer gikk inn for stor meddomsrett i stedet for jury. Bratholm/Hauge 1971 ville undersøke om komiteens oppfatning hadde støtte i befolkningen. De laget en spørreundersøkelse der 796 menn og 792 kvinner over hele landet fikk spørsmålet «Hva er etter Deres mening det beste – at skyldspørsmålet avgjøres av en jury eller av juridiske dommer og legfolk i fellesskap?».

Hauge/Bratholm 1971 er en studie av lekdommernes syn på valget mellom jury og meddomsrett. Et spørreskjema ble sendt til 700 domsmenn og 1173 lagrettemenn, svar ble mottatt fra 473 domsmenn og 907 lagrettemenn (s. 387). Svarprosenten var 68 % for domsmennene og 77 % for lagrettemennene, men reelt sett var den 89 % for domsmennene og 94 % for lagrettemedlemmene. Dette skyldes at en del spørreskjemaer viste seg å være sendt til personer som var døde eller som aldri hadde tjenestegjort som lekdommer (s. 387). Spørreskjemaet inneholdt både generelle spørsmål om hva lekdommerne foretrakk av jury og meddomsrett og mer spesifikke påstander som respondentene ble bedt om å si seg «enig» eller «uenig» i.

Hartmann 1990 er en studie av lekdommeres erfaring med henholdsvis jury og meddomsrett. Hartmann var byrettsjustitiarius og ledet en idégruppe som justisministeren satte ned våren 1988 i forbindelse med en reform om hvilke saker som skulle behandles av lagmannsretten som første instans og hvilke saker som skulle behandles av jury. Gruppen gjorde høsten 1988 «en spørreundersøkelse hos jurymedlemmer i Frostating om deres erfaringer med hensyn til å treffe avgjørelser henholdsvis bare sammen med andre legdommere i jury og i blandet rett sammen med fagdommere» (s. 121). Spørreskjemaet ble sendt til alle 310 som hadde tjenestegjort etter 1. januar 1986. 252 svarte. Studien tok særlig sikte på å høste erfaringer fra personer som hadde sittet både i jury og i meddomsrett.

Tennøe/Simonsen 2002 er en upublisert studie av meddomsretten gjort av tingrettsdommer Janne Tennøe og lagdommer Nils Simonsen. De ville undersøke hvordan meddommerne selv så på visse sider ved sin oppgave. Studien er basert på en spørreundersøkelse som ble sendt til en rekke meddommere som fikk tilsendt et skjema med en rekke påstander om bl.a. forhandlingene og domskonferansen. Meddommerne skulle oppgi om de var «helt enig», «delvis enig», «delvis uenig», «helt uenig» eller «vet ikke». Det er vanskelig å vurdere kvaliteten på denne studien fordi Tennøe/Simonsen 2002 bare i korte trekk angir hvordan studien ble lagt opp. Dessuten oppgir de bare svarene til noen av påstandene.

Olaussen 2005 er en artikkel om folks tillit til og deltakelse i domstolene. Den angår særlig lekmannselementets betydning for tilliten til domstolene. Høsten 2001gjorde Olaussen med hjelp fra Markeds- og mediainstituttet A/S (MMI) en spørreundersøkelse der 854 tilfeldig utvalgte voksne ble stilt fem spørsmål om lekdommerordningen (s. 130-131). I tillegg referer Olaussen 2005 en undersøkelse av dissenser i 963 straffesaker i førsteinstans.

Kvalitative studier er gjerne basert på observasjoner eller intervjuer. Fordelen med slike studier er i første rekke at de kan gi tykkere beskrivelser med mer utfyllende og detaljerte data. Ulempen er i første rekke at det ofte er snakk om små utvalg, noe som bl.a. medfører at studiene ikke kan generaliseres. I de siste årene er det gjort flere kvalitative studier om lekdommere i Norge:

Qvale/Henriksen 2000 er en studie av meddommerordningen i første instans. Målet var å se «hvilken faktisk rolle meddommerne har og hvor selvstendige avgjørelser de tar. Vi vil belyse i hvilken grad de ser alvoret i vervet som meddommer, hvor mye de forstår under hovedforhandling og domskonferanse, samt rette et kritisk søkelys på deres innflytelse i den enkelte sak.» (s. 2). Studien tar for seg saker for Oslo byrett og er basert på intervjuer og observasjoner. Til sammen var det snakk om 40 meddommere som alle hadde tjenestegjort i april, mai eller juni 1998. Av disse plukket forskerne ut 20 til intervju. Utvelgelsen av domskonferansene som skulle observeres var avhengig av tillatelse etter straffeprosessloven § 31. Av 70 dommere ved Oslo byrett, ga 15 tillatelse. Av disse plukket forskerne ut 10 dommere, og fulgte to saker fra hver dommer. De fulgte tre sedelighetssaker, fire saker om vold og tre om narkotika (s. 9).

Skyberg 2001 er en upublisert hovedfagsoppgave i sosiologi. Det er en kvalitativ studie som analyserer rettssaker som teater, rettssalen som arkitektur og de ulike aktørenes roller. Empirien er basert på observasjon av rettssaker og intervjuer med til sammen 25 personer der det inngår både parter, dommere, advokater og journalister. Intervjuene var halvstrukturerte, dvs. at de fulgte en intervjuguide som listet opp en del spørsmål, men som ikke la noen streng regi på intervjuet. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og deretter transkribert (s. 4-14).

Bjørnestad 2003 er en kvalitativ studie av juryen. Det er en masteravhandling i sosiologi. Den er basert på observasjoner av reelle saker og intervjuer med lekdommere. Studien bygger på observasjon av to saker og intervju med 10 jurymedlemmer (s. 32-33). Observasjonene ble brukt som grunnlag for intervjuene, men observasjonene skal være data i seg selv (s. 28).

Nygard 2010a er en stort sett kvalitativ studie basert på intervjuer av lekdommere, men han har forsøkt å kvantifisere deler av studien (s. 79).11 I alt ble 174 lagrettemedlemmer fra 52 saker invitert til intervju (s. 85). 111 møtte opp. I tillegg har Nygard trukket inn 6 intervjuer han hadde gjort for Riksadvokaten i en tidligere studie. Av de til sammen 117 respondentene hadde 83 tjenestegjort i Borgarting, 10 i Frostating, 8 i Hålogaland og Agder, 2 i Eidsivating og 6 i Gulating.

De psykologiske studiene er i hovedsak av to typer. Den første kategorien studerer allmenne trekk i måten dommere fatter beslutninger, særlig hvordan bevisene blir vurdert. Det er så vidt jeg vet ikke publisert noen slik studie i Norge, men her finnes det en rik internasjonal forskning som er overførbar til norske forhold (se pkt. 2.2). Den andre kategorien er studier i vitnepsykologi. Dette dreier seg grovt sagt om hvordan mennesker faktisk vurderer vitnebevis, hvilke faktorer man legger vekt på i slike vurderinger og hvilke faktorer som er reelle indikatorer for løgn og sannhet. Vitnepsykologien har lange tradisjoner internasjonalt, men også i Norge er det i de siste årene vokst frem sterkt et vitnepsykologisk miljø.12 Fra dette miljøet er flere arbeider relevante for oss:

Magnussen 2004 gir en generell innføring i vitnepsykologi. Boken behandler en rekke av spørsmålene vitnepsykologien befatter seg med. Selv om boken er formulert i et lett tilgjengelig språk, er drøftelsen av de konkrete problemene basert på den omfattende forskningen som er gjort i internasjonal vitnepsykologi. I tillegg må vi nevne noen studier fra Universitetet i Oslo som er særlig relevante i en reform om lekdommere. Disse studiene vil vi komme mer spesifikt inn på senere, men vi kan allerede her nevne at det mest interessante for oss er visse kontrollerte eksperimenter som sammenligner hvordan fagdommere og lekdommere vurderer tilfeller der et vitne gir uttrykk for bestemte følelser.

De kulturteoretiske studiene har basis i humanistiske fag. De er mindre opptatt av kognitive tenkemåter og faktiske handlingsmønstre og mer opptatt av tekstanalyser, retorikk og kulturforståelse. Av slike studier er det særlig ett som må trekkes frem:

Kjus 2008 er en kulturteoretisk studie av praksis i norske rettssaler. Den er basert på observasjoner av 23 hovedforhandlinger i 2005. Alle sakene gjelder behandling i førsteinstans. Sakene er ikke plukket ut etter ønske om å belyse saker av en bestemt type (s. 54-56), men av de 23 sakene er det 15 voldssaker, der 6 angår vold mot offentlig tjenestemann. Elleve av sakene er dokumentert med lydbåndopptak og er senere fullstendig skrevet ut, slik at studien her er basert på fire kilder; lydopptak, transkripsjon av lydopptak, observasjonsjournal (forskerens notater mens saken pågikk) og dommen i saken. De andre 12 sakene er bare basert på observasjonsjournal og dommen. De 11 sakene med lydopptak er mest inngående analysert og bredest omtalt i studien (s. 54).

1.1.2.2 Utenlandske studier

I en norsk lovreform kan også utenlandske studier være relevante. Noen av temaene som er relevante i en slik reform, vil være noenlunde like i alle land med noenlunde samme rettssystem. Jeg vil likevel i hovedsak trekke inn norske studier. Én grunn til dette er at den internasjonale forskningen om lekdommere er så omfattende at jeg ikke har kunnet gjøre en bred nok gjennomgang av den. En annen grunn til dette er at empiriske funn om lekdommere i andre land ikke uten videre kan overføres til norske forhold, noe også Stridbeck påpeker:

«Jag tror att om argumenten för och emot jurysystemet och eventuell empiri rörande jury skall ha någon relevans för norska förhållanden så skall man inte resa för långt bort. Om man kommer för långt bort så blir de kulturella skillnaderna för stora.» (Stridbeck 1999 s. 9)

Hvor relevant utenlandsk forskning er, varierer etter hvilket tema det er snakk om. I noen temaer er det knapt relevant. Det gjelder noen sosiologiske temaer, f.eks. om det er grunn til å tro at meddomsretten gir dominerende fagdommere som hindrer lekdommernes innflytelse. Noen land har ingen ordning der fagdommere og lekdommere dømmer sammen, men her er det også grunn til å være varsom med å trekke inn studier fra land som har noenlunde samme system som det norske. Hvor sterkt fagdommere styrer prosessen kan variere med detaljer i prosessreglene og med tradisjoner som kan være ulike fra sted til sted. I andre spørsmål er utenlandsk forskning like relevant som norsk forskning. Det gjelder i første rekke om bevisbedømmelse, der det er grunn til å tro at iallfall hovedtrekkene er felles på tvers av landegrenser. Men også om disse temaene vil jeg holde meg til norsk litteratur i de tilfellene der den bygger på og oppsummerer internasjonal forskning, slik f.eks. Magnussen 2004 gjør i vitnepsykologien.

Dessuten vil relevansen av empirisk forskning variere etter hvilket land den er fra. Det er særlig grunn til å være varsom med å trekke inn forskning fra USA. Det finnes riktignok mange gode empiriske studier av lekdommere der, og debatten om juryen inneholder mange av de samme argumentene som inngår i den norske debatten. Det er likevel en del forskjeller som gjør det vanskelig å overføre amerikansk forskning til Norge. Én forskjell er at debatten i USA er begrenset til et valg mellom jury eller at én fagdommer dømmer alene.13 Til tross for dette har jeg trukket inn noen amerikanske verk. Jeg trekker inn studien til Kalven/Zeisel 1971 fordi det fortsatt er den største og mest renommerte om den amerikanske juryen. Dessuten trekker jeg inn Vidmar/Hans 2007, som er et oversiktsverk over den amerikanske juryen og som er basert på en rekke empiriske studier gjort av dem selv og andre.

Man bør også være forsiktig med å trekke inn empiriske studier fra andre nordiske land.14 Også dette skyldes at debattene om lekdommere i disse landene stort sett ikke dreier seg om et valg mellom jury og meddomsrett. De andre nordiske landene har kvittet seg med juryen i sin tradisjonelle form, men ordningene er likevel ikke helt like vår meddomsrett. Til tross for at likhetene mellom strafferettspleien i nordiske land er mange, så gjør disse forskjellene at man ikke uten videre kan ta empiriske studier fra disse landene til inntekt for hvordan forholdene er i Norge. Jeg har likevel trukket inn empirisk forskning fra andre nordiske land, men har konsentrert meg om de største studiene:

Diesen 1996 handler om lekmenn som dommere. Boken inneholder historiske, komparative, rettspolitiske og empiriske aspekter. Diesen bygger både på egne og andres empiriske studier. Tidligere var det gjort lite empirisk forskning om dette i Sverige, og studiene var i liten grad sammenstilt, analysert og publisert (s. 151 og 192 flg.). Noen mindre studentavhandlinger var gjort i Lund fra 1970-1993, men ingen er publisert. Studiene bygger i første rekke på spørreundersøkelser og intervjuer. Studentene var veiledet av Bolding, som også ga en kort oversikt over resultatene (Bolding 1987).

Diesen 1996 referer også en spørreundersøkelse som Hans Klette i 1993 gjorde om hvordan lekmennene oppfatter sin rolle. Han publiserte et spørreskjema i tidskriftet «Nämndemannen» og oppfordret alle lekdommere om å fylle det ut og sende det til Lunds universitet. Av ca. 5900 aktive lekmenn, var det 614 som svarte. Den lave svarprosenten gjør at studien neppe er representativ fordi mer aktive lekmenn trolig er overrepresentert. Et hovedinntrykk av svarene var at de som deltok, anså seg selv for å ha betydelig innflytelse i domstolen (s. 196). Studien gir også en rekke andre spørsmål om lekdommernes oppfatning av deres arbeid (s. 197-202).

Diesen 1996 er også basert på en spørreundersøkelse gjort av Diesen selv. Temaet var om fagdommernes oppfatning av hvordan de opplevde samarbeidet med lekdommerne. Han gjorde også en spørreundersøkelse med en rekke spørsmål til 100 fagdommere, 100 lekmenn, 100 politifolk og 100 «vanlige» mennesker uten erfaring fra domstolene (s. 154-155). Diesen undersøkte lekmennenes og fagdommerne kunnskaper om visse enkle rettsspørsmål. Ikke uventet svarte nesten alle fagdommere korrekt på alle spørsmålene, mens det blant lekdommerne var omtrent like mange uriktige som korrekte svar på flere spørsmål.

Wilhjelm 1987 er en rettssosiologisk studie av lekdommere i Danmark. Han sendte ut et spørreskjema med 92 hovedspørsmål til 2204 lekdommere (s. 14-18 og 41-43). Det kom inn 1408 besvarte skjemaer, noe som etter justering for dødsfall m.m. ga en svarprosent på 67. Lekdommerne hadde en funksjonstid på 4 år av gangen, og skjemaet var sendt ut på et tidspunkt da ingen av respondentene hadde mindre enn 3 års fartstid – snittet var 7 års fartstid.

Klami/Hämäläinen 1992 er en studie som blant annet sammenligner lekfolks innflytelse i Sverige og Finland. Det mest interessante for oss er en spørreundersøkelse om noen tradisjonelle argumenter for lekmenns deltakelse. Undersøkelsen er basert på svar fra 36 svenske fagdommere, 80 svenske lekdommere, 46 finske fagdommere og 190 finske lekdommere. Alle var bedt om å vurdere en rekke påstander som vanligvis blir brukt som argumenter for bruk av lekdommere (s. 51-55).

1.1.2.3 Opplegget videre

Vi må altså forholde til empirisk forskning fra ulike fag og fra flere land. Det overordnete målet for en reform om bruk av lekdommere, må være om de relevante argumentene er holdbare på bakgrunn av en mest mulig samlet forskning. I fortsettelsen vil jeg derfor ta utgangspunkt i det enkelte argumentet som er brukt i den norske debatten om valget mellom jury og meddomsrett og vil trekke inn all den forskningen jeg vet at sier noe om det. På den måten kan vi også angi punkter der forskning fra ulike fag samsvarer eller kolliderer. Dette fokuset er særlig viktig for argumentet om at henholdsvis juryen eller meddomsretten er best til å vurdere bevis, som er det vi først skal se på:

1.2 Bevisbedømmelse

1.2.1 Bevisbedømmelse som argument i debatten om bruk av lekdommere

En vanlig oppfatning er at juridisk kunnskap må til for å gjøre en god rettsanvendelse, men at bevisbedømmelse er en dagligdags øvelse som ikke krever juridisk kunnskap. Et vanlig argument er at den som ikke har domstolene som sin daglige arbeidsplass kan se saken med nye og friske øyne, noe som gir lekdommere bedre forutsetninger for å gjøre en bevisbedømmelse som ikke er vanepreget.15 Andre hevder at fagdommere ikke bare er bedre enn lekdommere til å løse juridiske spørsmål, men at deres erfaring også gjør dem bedre til å vurdere bevis.16 I den norske debatten er det vanligste standpunktet at både fagdommere og lekdommer har gode evner til å vurdere bevis, slik at valget mellom jury og meddomsrett er snakk om å gi den beste samarbeidsformen mellom dem. Tilhengere av jury kan da si at bare den gir det sterke lekmannsinnslaget som trengs for at lekdommerne skal få reelt gjennomslag,17 mens tilhengere av meddomsrett kan hevde at et tettere samarbeid mellom fagdommer og lekdommer vil få det beste ut av begge.18

Et argument om at henholdsvis jury eller meddomsrett vil gi bedre bevisbedømmelser, må bygge på en oppfatning om hva som er en god bevisbedømmelse. Hva som er en god bevisbedømmelse, må ta utgangspunkt i målet om at en dom skal bygge på sanne premisser. Dermed er et argument om at en prosessordning er bedre enn en annen, holdbart hvis den gir flere sanne domspremisser enn den andre ordningen gir. Men våre muligheter for å vite hvilke ordninger som gir flest sanne domspremisser, er svakere enn mange tror. Vi kan ikke vite hvor mange domspremisser som er sanne.19 Vi kan i beste fall si at en prosessordning er bedre enn en annen hvis vi har grunn til å tro at den gir flere sanne domspremisser enn en annen. Og siden vi ikke kan observere hvor mange sanne domspremisser de ulike ordninger gir, kan vi ikke slutte direkte fra empirisk forskning om hvordan bevisbedømmelser foregår til hvor mange sanne domspremisser som blir produsert. Slutningen fra empiri til antall sanne domspremisser, er avhengig av et teoretisk premiss om hvilke bevisvurderinger vi mener at vil gi flest sanne domspremisser. Dermed vil den som skal underbygge at en ordning er bedre enn en annen ikke bare måtte skaffe empiri, men også gi en teori om hvilken bevisbedømmelse som er best.

1.2.2 Psykologiske og kulturteoretiske studier

Vi starter med noen psykologiske og kulturteoretiske studier om hvordan dommere bedømmer bevis. Studiene dreier seg om hvordan bevisbedømmelser generelt sett foregår, dvs. hvordan dommere kommer til en konklusjon på bakgrunn av alle bevisene som er ført og hvilke metoder eller strukturer som preger slike bedømmelser. De fleste konkluderer med at bevisbedømmelsen er en evaluering og konstruering av fortellinger. Dette ble lagt til grunn i en kulturteoretisk studie gjort av Bennett og Feldman, ble bygget ut og styrket av de psykologiske studiene til Pennington og Hastie og bekreftet i studien til Wagenaar.20 Den samlede empiriske tyngden av disse studiene er solid. Det er studier fra ulike fagfelt, med ulike metoder og der særlig studiene til Pennington og Hastie er tunge. Det kan riktignok være noe uklart hva disse fortellingsteoriene nærmere bestemt innebærer, noe som bl.a. skyldes at de ikke bygger på helt samme begrep om fortellinger,21 men det er likevel enighet om at bevisbedømmelser i straffesaker i grove trekk dreier seg om å vurdere og konstruere fortellinger.

Spørsmålet om hva som gjør fortellinger gode, dvs. hva som gjør at dommere blir overbevist av en fortelling, er sentralt i denne forskningen. Det er stort sett enighet om at dette beror på fortellingens interne og eksterne plausibilitet.22 Fortellingens interne plausibilitet dreier seg om hvor godt den henger sammen som fortelling betraktet. Det dreier seg om hvor koherent fortellingen er, nærmere bestemt om den er «konsistent, plausibel og fullstendig» (Kolflaath 2004a s. 294). At fortellingen bør være konsistent betyr at indre motstrid mellom ulike deler i en fortelling gjør at den blir mindre overbevisende. At fortellingen bør være plausibel betyr at den ikke må virke for konstruert eller uvanlig. At fortellingen bør være fullstendig betyr at den blir mindre overbevisende hvis det er store tomrom i den. Fortellingens eksterne plausibilitet dreier seg om hvor god støtte fortellingen har i bevisene. Jo bedre støtte den har i bevisene, desto mer overbevisende virker den. Hvor god støtte fortellingen har i bevisene, vil som oftest bli bedømt på en holistisk måte, dvs. at dommeren stort sett bare gjør samlete vurderinger av bevisene. Det er sjelden dommeren analyserer hvert bevis isolert, han angir stort sett ikke bevisverdier til de enkelte bevisene og bruker sjelden eller aldri noen bestemte regler for hvor sterk bevisverdi som følger av flere bevis samlet.

Den tyngste forskningen bak fortellingsteoriene, angår amerikanske juryer. Men teoriene har også støtte i forskning fra andre systemer enn det amerikanske jury-systemet. Wagenaar m.fl. 1993 viser bl.a. at fortellingsteori passer for bevisbedømmelser i Nederland, som ikke har jury. I Norge støttes den av Kjus 2008,23 som er en kulturteoretisk studie av «hvordan beviser presenteres, håndteres og vurderes i norske straffesaker» (s. 13). Siden studien angår straffesaker i førsteinstans, viser den at både fagdommere og lekdommere bruker fortellinger i bevisbedømmelsen. Et poeng i studien er at alle aktørene i en straffesak gir, konstruerer eller evaluerer fortellinger – alle aktørene er fortellere.24 Og studien viser ikke bare at dommere bruker fortellinger, men bekrefter konkrete trekk i teoriene til Bennett/Feldman og Pennington/Hastie, f.eks. at bevisvurderingen i svært liten grad preges av formelle logiske slutninger.25

Forskningen bak fortellingsteoriene, er stort sett ikke en normativ evaluering av bevisbedømmelsen. Den gir heller ikke sammenligninger av hvordan lekdommere og fagdommere vurderer bevis. Og selv om Kjus’ studie er den mest inngående som til nå er publisert om bevisbedømmelse i norske domstoler, kan den i liten grad gjøre en forskjell for valget mellom jury og meddomsrett. Det skyldes at temaet for studien i første rekke er allmenne menneskelige betingelser for bevisbedømmelser. Det overordnete målet er å

«gjøre tydelige og synlige noen av de menneskelige vilkårene for rettsforhandlinger: hva slags menneskelige og menneskelagde kunnskaper det forhandles med, hva slags høyst menneskelige regler det forhandles etter, og hvordan hvert ledd i forhandlingene er beroende på fortolkninger.» (Kjus 2008 s. 14)

Det dreier seg altså i første rekke om trekk som er felles for alle mennesker, uavhengig av om de er lekdommere eller fagdommere. Denne studien og fortellingsteoriene ellers kan likevel på en indirekte måte være relevant for valget mellom jury og meddomsrett fordi de trekkene som er nødvendige i en bevisbedømmelse, begrenser hva lovgiver kan påvirke.

1.2.3 Sosiologiske studier

De største norske sosiologiske studiene av hvordan lekdommere vurderer bevis, er gjort av Lars-Jonas Nygard. Hans første studie var basert på intervjuer med 33 lagrettemedlemmer som hadde tjenestegjort i til sammen 150 saker i Borgarting lagmannsrett. Intervjuene ble gjort høsten 2002, resultatene er publisert i en kort artikkel (Nygard 2003). Nygard stilte spørsmål ved de fleste faser i lagrettesaker; aktors innledningsforedrag, lagmannens rettsbelæring og rådslagningen. De resultatene Nygard 2003 gjengir er stort sett korte og unyanserte, f.eks.:

«Aktors innledningsforedrag virker øyensynlig etter hensikten, som en kort innføring. Eksaminasjonen er også grei.» (s. 291). «Lagrettemedlemmene hører hva lagmannen sier om den rettslige siden av saken, og de aller fleste finner fremstillingen enkel og grei.» (s. 292).

Nygard angir også i liten grad hvor mange respondenter som står bak de ulike resultatene, hva respondentene har sagt, hvor mye som er resultat av forfatterens tolking osv. Dette gjør det vanskelig å se hvilken empirisk verdi studien har.

En større studie av juryen gir Nygard 2010a, som ble forsvart som doktorgrad ved Universitetet i Oslo 2009. Den er lagt opp som en formålsrasjonell studie. Nygard tar utgangspunkt i at juryordningen er motivert av visse intensjoner, og spør om ordningen er egnet for å nå disse intensjonene. Han viser at juryen fra andre halvdel av 1800-tallet stadig har vært diskutert, evaluert og justert, men at hovedintensjonene er de samme i dag som den gang:

«Etter Sverdrups tid er det kommet politiske uttalelser om tradisjon og erfaringer, men etter det jeg kan se, er det ingen endring i hovedintensjonene: best mulig bevisbedømmelse og sterkest mulig lekmannsinnslag.» (Nygard 2010a s. 8)

Juryens evne til å bedømme bevis, blir dermed et sentralt tema. Og siden Nygard vil undersøke om juryen har gode evner til dette, er hans studie ikke bare en beskrivelse av juryens bevisbedømmelser, men også en evaluerende studie som ser etter styrker og svakheter. Empirien han her bygger på er i første rekke intervjuer med 117 lekdommere.

Nygard 2010a tegner et generelt negativt bilde av juryen, isolert sett og sammenlignet med meddomsretten. De viktigste ankepunktene mot juryens bevisbedømmelser, oppsummerer Nygard 2010a på denne måten:

«De problemene jeg mener å ha sett, knytter seg til kravet om samlet bevisvurdering, riktig vekting av bevisene og holdbar anvendelse av beviskravet. Jeg ser tegn til at bevisvurderingen låses for tidlig. Ikke få lagrettemedlemmer bestemmer seg tidlig under bevisførselen. Dermed vil magefølelsen råde, og senere bevistilbud blir infiltrert.» (s. 239)

I tillegg fremhever Nygard 2010a at kommunikasjonsformen mellom fagdommer og lekdommere er et av hovedproblemene med juryordningen (s. 176). For å bøte på disse problemene, anbefaler han noen formelle og praktiske endringer av juryordningen (s. 145-180), men hovedbudskapet er at ordningen bør oppheves til fordel for bruk av meddomsrett (s. 199-220).

Det kan virke som Nygard 2010a bør tillegges stor vekt i en reform av juryen; den omfatter mange respondenter, er forsvart som doktorgrad, er fersk og dreier seg om styrker og svakheter ved juryen generelt og dagens norske juryordning spesielt. Når studien tegner et så negativt bilde, kan det virke som den gir sterk empirisk støtte for de argumentene som tilsier å erstatte juryen med en annen ordning. Studien har imidlertid flere svakheter som gjør at særlig de empiriske delene av den ikke er overbevisende:

For det første har studien svak representativitet, noe Nygard 2010a selv påpeker (s. 87). For det andre er det et problem at Nygard i liten grad synliggjør sin forforståelse. Nygard 2010a har riktignok et avsnitt om dette (s. 71-72), men beskrivelsen er ganske overflatisk. Det er særlig et problem at forfatteren er tidligere dommer, noe som kan ha påvirket hans forforståelse sterkere og på andre måter enn han gir uttrykk for. Hos Nygard 2010a ser vi dette flere steder, f.eks.:

«Det er ikke noe galt med magefølelsen. Vi vet lite om lekdommeres tenkesett og forholdet mellom rasjonell metode og intuisjon. Men jeg tror at når mange lagrettemedlemmer er kommet langt i bevisvurderingen før rettsbelæringen, så må det ligge en god del «ureflektert folkevett» bak de slutningene som inngår i historiebyggingen.» (s. 156)

Dette problemet forsterkes av at forfatteren er kritisk til juryens bevisbedømmelser samtidig som det virker som han forutsetter at fagdommeres evner til å vurdere bevis er meget gode. Hans dommerbakgrunn gjør også at det noen ganger er uklart om det han «finner» stammer fra hans empiriske studie eller om det stammer fra hans erfaring som dommer, se f.eks. disse to utsagnene:

«etter min erfaring hører man nokså sjelden en formaning om å holde bevisvurderingen åpen til bevisførselen er fullført.» … «Min erfaring er at det gjerne blir et svært begrenset innledningsforedrag.» (s. 89)

Her er det uklart om «erfaring» viser til forfatterens erfaring som dommer eller hans erfaring fra den empiriske studien. Også forfatterens rettspolitiske oppfatninger kan ha påvirket hans forforståelse i større grad og på andre måter enn han er klar over. Allerede i forordet kommer det frem at studien er «rettspolitisk», og det er ingen hemmelighet at forfatteren ønsker juryen bort. Det er ikke i seg selv en innvending at forfatteren har en rettspolitisk oppfatning, men det gjør at de manglende refleksjoner over forforståelsen blir mer problematiske. Det er også vanskelig å skille ideologi fra empiri i studien, slik at det ikke alltid er lett å se om forfatteren har empirisk dekning for sine konklusjoner eller om de er uttrykk for et ideologisk ønske om å avskaffe juryen.

For det tredje er det problemer ved bruk av intervjuer som metode. Det er ikke åpenbart at slike metoder i det hele tatt er egnet for å belyse de temaene Nygard 2010a går inn i. Dessuten er der problemer knyttet til måten han har utformet intervjuene. Han er selv flere steder inne på svakheter ved spørsmålene han har stilt:

«Spørsmålsstillingen var ikke uproblematisk. En rekke av spørsmålene kan oppfattes som ledende. (s. 82)

Forfatteren var også klar over at spørsmålene i stor grad kan ha vært preget av straffeprosessuell tenkning, og skriver at han «var klar over dette og forsøkte å motvirke skjevheter» (s. 87). Han skriver imidlertid ingenting om hvordan han forsøkte å motvirke disse skjevhetene. Forfatteren er også klar over flere av ulempene ved intervjuer for å gi informasjon om juryens arbeidsmåte. Nygard 2010a avslutter metodekapittelet slik:

«Men intervjumetoden forlanger en spesiell bevissthet omkring egen forutinntatthet. Har jeg bevisst eller ubevisst registrert informasjon som støtter opp under konklusjonen, mens annen informasjon er utelatt? Og når resultatene formidles, har jeg da understøttet egne konklusjoner med selektive sitater fra intervjuene?» (s. 88)

Dette er viktige spørsmål, men hvis en studie som er utsatt for slike innvendinger skal være overbevisende, er det et krav at forskeren ikke bare stiller slike spørsmål, men også reflekterer over dem og lar dem styre forskningen på en slik måte at studien blir mindre utsatt for innvendingene. Man sitter med inntrykk av at Nygard har gjort studien først og sett innvendingene etterpå – på et tidspunkt da det var for sent å tilpasse studien slik at den i mindre grad ble utsatt for dem. Det er en styrke at forfatteren er klar over studiens begrensete verdi, men de empiriske påstandene blir ikke sterkere av den grunn.

For det fjerde er det ikke alltid åpenbart at den empirien Nygard 2010a viser til faktisk underbygger konklusjonene hans. Dette problemet om empirisk underbygging er så prekært at vi viser et konkret eksempel på det. Vi tar for oss et av hovedtemaene hos Nygard 2010a, nemlig om når bevisbedømmerne i realiteten fatter sin beslutning eller gjør seg opp en mening om bevisene:

«Spørsmålet er da om informasjonsmengden bearbeides med sikte på en «samlet bevisvurdering», eller om bevisvurderingen låses før bevismaterialet er fremlagt i sin helhet. Blir elementenes innbyrdes vekt vurdert på et tidlig stadium i saken, eller blir vektingen utsatt i påvente av lagmannens veiledning?» (s. 103)

Ifølge Nygard 2010a trekker lagrettemedlemmene sine konklusjoner før alle bevisene er ført, før dommerens rettsbelæring og før juryen er samlet til rådslagning. Det viktigste ankepunktet mot lagrettemedlemmenes bevisbedømmelser er derfor at de har en tendens til å trekke konklusjoner eller danne seg oppfatninger på et for tidlig tidspunkt:

«Jeg mener ganske mange lagrettemedlemmer trekker for bastante slutninger under bevisførselen, før de har fått bevisvekting og beviskrav forklart i rettsbelæringen.» (s. 142)

Det empiriske grunnlaget for at lagrettemedlemmene binder bevisvurderingen på et for tidlig tidspunkt, er et sett med spørsmål som Nygard i sine intervjuer stilte til lagrettemedlemmene. Det første spørsmålet lød:

«Hadde du etter bevisførselen en klar bevisvurdering?» (s. 104)

Her svarte 62 «ja», 11 svarte «ja, men fortsatt åpen», 13 svarte «delvis», 4 svarte «nei» og 27 svarte «vet ikke». Nygard stilte deretter spørsmålet:

«Hadde du en oppfatning om skyldspørsmålet da du gikk til rådslagningen?» (s. 105)

Her svarte 8 «nei», mens 13726 svarte «ja». De som svarte «ja» ble bedt om å presisere i hvilken retning de hadde bestemt seg for. Her svarte 84 «ja», 6 svarte «ja, med åpning», 43 svarte «nei», 4 svarte «nei, med åpning». De som svarte «ja» ble igjen bedt om å presisere når de ble overbevist:

«Hvis du ikke var i tvil, kan du da huske når under forhandlingene du begynte å helle i den retning»? (s. 105)

Her svarte 3 «vet ikke, prøver å holde igjen», 32 svarte «etter tiltaltes forklaring», 9 svarte «etter fornærmedes forklaring», 11 svarte «tidlig under vitneførselen», 16 svarte «et stykke ut i saken», 13 svarte «vet ikke». Deretter ble disse spurt:

«Kan du huske når du følte deg overbevist?» (s. 106)

Her svarte 3 «etter tiltaltes forklaring», 26 «etter dokumentasjon og øvrige forklaringer», 22 «gradvis», 19 «etter prosedyren og rettsbelæringen, 14 «vet ikke».

Det er langt fra klart at dette gir dekning for Nygards påstand om at jurymedlemmer binder sin bevisbedømmelse på et for tidlig tidspunkt. Det største problemet er at spørsmålene er uklare. Hva betyr det f.eks. å ha «en klar bevisvurdering»? Det er mulig at respondentene har tenkt at man har klar en tankerekke om hvordan bevisene henger sammen, men uten å ha tatt et standpunkt som ikke er åpent for diskusjon. Hvis det er slik respondentene har tenkt, er det knapt nok noe som kan kritiseres. Og hva betyr det å ha «en oppfatning om skyldspørsmålet»? Dette trenger vel ikke å bety noe mer enn at man har gjort noen tanker om dette, at man har en tilbøyelighet til å stemme for henholdsvis domfellelse eller frifinnelse og at dette er noe man kommer til å stemme for så fremt det ikke kommer opp gode motargumenter. Hvis det er slik respondentene har tenkt, er det knapt noe som kan kritiseres. Nå er det et høyt antall som oppgir «ja» på dette spørsmålet, særlig når «ja, med åpning» var et svaralternativ. Men heller ikke dette trenger å være noe kritikkverdig fordi det godt kan hende at det var kommet frem så sterke bevis for domfellelse at det virket irrasjonelt å frifinne. At det foreligger sterke bevis for domfellelse i mange straffesaker, er ikke uventet. Og hva betyr «begynte å helle i den retningen»? Å begynne å helle i en retning trenger ikke å bety noe mer enn at man har fått et argument som trekker i den retningen, f.eks. et bevis som tilsier at tiltalte er skyldig. Det er langt fra irrasjonelt å begynne å helle i en retning hvis man har fått et argument som trekker i den retningen. Og hva betyr «du følte deg overbevist»? Det «å føle seg overbevis» kan være så mangt. Her er det også viktig at bare 3 oppgir noe som det kan være rimelig å hevde at er problematisk. De 19 som oppgir at de ble overbevist etter prosedyren og rettsbelæringen har vel ikke nødvendigvis blitt overbevist for tidlig, det kan man heller ikke si om de som oppgir at de ble overbevist «gradvis». Etter min mening er heller ikke det å bli overbevist «etter dokumentasjon og vitneførsel» så ille – et mer interessant spørsmål hadde vært hvor mye eller hvor god dokumentasjon som var kommet når respondenten følte seg overbevist.

Disse spørsmålene viser et mer generelt problem med bruk av intervjuer for å belyse en fortidig bevisbedømmelse. Det respondentene oppgir om sin overbevisning er deres oppfatning etter at saken er ferdig og dom har falt. Det kan være vanskelig for respondentene å huske hvordan erkjennelsesprosessen gikk til i en rettssak som foregikk for en tid siden. Og det er lett å tenke seg at man etter at en avgjørelse er tatt, har en oppfatning om at man før avgjørelsen hele tiden var sikkert på at utfallet måtte bli slik som det til slutt ble. Nygard 2010a er også klar over at han egentlig ikke har god empirisk dekning for oppfatningen om at jurymedlemmene lar seg binde for tidlig:27

«Men vi vet ikke noe om dette, og spørsmålet er om vi ikke for sikkerhets skyld bør legge til grunn at bevisvurdering før rettsbelæringen innebærer risiko for feilslutninger. Lagrettemedlemmene har til da ikke hørt noe om bevisvekting og beviskrav. Det er først med rettsbelæringen vi kommer til «sannhetens øyeblikk». (s. 156, uth. i orig.)

Å si at man «for sikkerhets skyld» skal gjøre dette, er det samme som å si at man mangler empirisk dekning for det man mener er et problem. Dette viser det samme som vi har vist tidligere; det er vel og bra at forfatteren innser at han ikke har empirisk dekning for sine påstander, men påstandene får ikke bedre empirisk dekning av den grunn.

Selv om vi skulle forutsette at Nygard har dekning for at jurymedlemmer har en tendens til å binde sin bevisbedømmelse for tidlig, gjenstår et spørsmål som må besvares før dette er et argument mot juryordningen: Er det gitt at fagdommere venter lenger med å binde sin bevisvurdering? Nygard underbygger ikke dette. Tvert om er det generelt sett slik at Nygard forutsetter at fagdommere er bedre til å bedømme bevis enn lekdommere er. Dette er et stort sett uuttalt premiss, men som kommer til uttrykk noen ganger, bl.a. når Nygard 2010a hevder at det er et problem at lekdommere gjør seg opp en mening om bevisbedømmelsen før lagmannens rettsbelæring:

«Rettsbelæringen må virke som en garanti for bevisbedømmelsen.» … «Lagmannen kan i sitt foredrag veilede lagrettemedlemmene om generell bevislære og bevisvekting. Det er heller ikke forbudt å gi uttrykk for sin egen mening om bevissituasjonen.» (s. 161)

At Nygard ikke underbygger dette premisset er spesielt problematisk i debatten om lekdommere fordi ulike deltakere i denne debatten er uenige om dette premisset.

Selv om vi skulle forutsette at Nygard har dekning for at juryen har en tendens til å binde sin bevisbedømmelse på et for tidlig tidspunkt, gjenstår også et annet problem som må besvares før dette er et argument mot juryordningen: Hvis rettsbelæringen skal kunne hjelpe lekdommerne i bevisbedømmelsen, så må den inneholde noe om hvordan bevisene bør vurderes. Nygard 2010a forutsetter at det er mulig å angi dette i en rettsbelæring:28

«Lagmannen kan presisere og begrunne kravet om samlet bevisvurdering og gi generell veiledning om bevisvurdering.» (s. 149)

«Hertil kommer lekdommerens problemer med «vekting» av bevistilbudene. Ikke alle bevismidler fortjener samme vekt. Forskning og erfaring lærer oss noe om bevisverdier generelt. Også dette må forklares, og helst i tide.» (s. 150)

«Jeg har tatt til orde for at rettsbelæringen bygges ut. Den veiledende omtalen av bevisvurderingen bør strukturere rekken av faktaspørsmål lagretten må diskutere, og kan gjerne munne ut i en «for og imot» – liste. Et avsnitt om generell bevislære kan være nødvendig ut fra sakstypen og bevisbildet.» (s. 170)

Dette er problematisk fordi den enigheten som i internasjonale bevisteori stort sett er om hvordan dommere faktisk bedømmer bevis (pkt. 2.2), ikke gjelder hvordan dommere bør bedømme bevis. I den grad det er mulig ut fra empirisk forskning å si noe om hvordan bevis bør vurderes, slik det f.eks. er i deler av vitnepsykologien, viser det seg at også fagdommere har ganske svak kunnskap om hva som er reelle indikatorer for løgn og sannhet (se pkt. 2.4).

Alt i alt virker det som Nygard knapt gir empirisk støtte for kritikken av juryens bevisbedømmelse. Kritikken om at lagrettemedlemmene binder seg for tidlig, har liten eller ingen empirisk støtte. Noen av de endringene Nygard foreslår kan ha gode grunner for seg, men noen empirisk dekning for å hevde at juryordningen gir bestemte problemer som kan reduseres med bestemte reformer, er det vanskelig å se at Nygard gir.

Det er også gjort andre sosiologiske studier av hvordan lekdommere bedømmer bevis. Studiene er små, men det er relevant å trekke dem inn, særlig fordi de kan gi et mer nyansert bilde av dette enn hva vi får i Nygards studie. Dette viser Qvale/Henriksen 2000, som er en studie av meddomsretten, og som kommer til at dommerne stort sett er enige om faktum:

«Det er under domskonferansene tydelig å se at dommerne supplerer hverandre med faktum, og at de stort sett er enig i hvordan bevisene skal vurderes, uten at dette direkte uttales.» (s. 54)

Dette kan tolkes som at det ikke er store forskjeller mellom fagdommeres og lekdommeres bevisvurderinger. Qvale/Henriksen 2000 observerte imidlertid at lekdommerne «Ved bevisvurderingen under skyldspørsmålet … var veldig opptatt av faktum, uten å tenke på om det hadde rettslig relevans.» (s. 56). Dette kan tilsi at fagdommere jevnt over er bedre til å undersøke bevisenes relevans, men det viser også at dette problemet ikke forsvinner selv om man har en meddomsrett.

Bjørnestad 2003 er en studie av juryen. I motsetning til Nygard tegner Bjørnestad 2003 et stort sett positivt bilde av juryen, derunder av evnen til å bedømme bevis:

«Funnene viser at jurymedlem setter sin til de bevis og de personer man synes å ha gode grunner for å tro på. Om man setter disse funn sammen med Høyland (2003) og Skyberg (2001), viser dette til sammen at både fagdommerne og lekmenn, setter sin lit til de bevis og de personer man synes å ha gode grunner for å tro på.» (s. 69)

Hennes empiri skal støtte opp om at «borgerne flest er i stand til å foreta troverdighetsvurderinger på en god måte» (s. 100). Dette er bare en liten studie bygget på observasjon av to saker og intervju med 10 jurymedlemmer. Et annet problem er at forfatteren ofte oppgir at hun «finner» slik eller slik, uten at det er mulig å etterprøve hva funnet er forankret i. Dessuten blir det positive bildet av jurymedlemmenes evne til å bedømme bevis modifisert av at noen respondenter oppgir at det legges vekt på faktorer som neppe er relevante. For eksempel oppgir flere at tiltalte bør være seg selv, men samtidig ta seg godt ut (s. 83). Også «trynefaktor» skal ha betydning (s. 98). Men de oppgir også forhold som virker rasjonelle, f.eks. at tiltalte ikke husker en del forhold, ikke nødvendigvis er et tegn på manglende troverdighet og at det ses på som negativt hvis forklaringen endres flere ganger (s. 83-84). Dessuten oppgir noen at det ikke er troverdig å huske for mye (s. 85).

Også Diesen 1996 gir en sosiologisk studie av lekdommere, dvs. en sammenligning av kunnskapene og ferdighetene til fagdommere og lekdommere. Dette ble gjort ved å stille en rekke spørsmål til henholdsvis 100 lekdommere og 100 fagdommere. Diesen 1996 konkluderer med at lekdommerne stort sett følger bevisene og ikke lar seg påvirke av ideologiske oppfatninger og fordommer (s. 230). Han konkluderer likevel med at lekdommere har vanskeligere enn fagdommere for å vurdere hva som er relevante bevis (s. 214 og 219). Det kan diskuteres om spørreundersøkelser er egnet for å avdekke disse spørsmålene om relevans. Uansett er det her bedre å rette oppmerksomheten mot vitnepsykologiske studier, som bl.a. undersøker dommernes evner til å skille mellom relevante og irrelevante aspekter ved vurdering av vitnebevis:

1.2.4 Vitnepsykologiske studier

Vitnepsykologien dreier seg som sagt om hvordan mennesker faktisk vurderer vitnebevis, hvilke faktorer man legger vekt på i slike vurderinger og hvilke faktorer som er reelle indikatorer for løgn og sannhet. Blant de viktigste funnene er at treffsikkerheten til vitneutsagn er svakere enn mange tror, feilkildene er flere enn mange tror og vår evne til å avsløre løgn er svakere enn mange tror. I befolkningen finnes det mange og ofte like oppfatninger om hva som er tegn på løgn:

«Undersøkelser av hvordan vi tror folk oppfører seg når de lyver, viser da også en nesten overveldende enighet blant legfolk og eksperter (politifolk, dommere) om hva som er tegn på løgn.» (Magnussen/Stridbeck 2001 s. 89).

Mange tror at den som lyver kan avsløres av ytre tegn, f.eks. at han snakker i et høyere toneleie, har mange talefeil, skjelver eller har flakkende blikk. Men vitnepsykologien tilsier at det meste av dette ikke er reelle tegn på løgn eller bare er det i spesielle situasjoner, bl.a. når noen må ty til en løgn på stedet uten å få tenkt seg om. Mange tror også at det er mer sannsynlig at et vitne snakker sant når vitnet selv oppgir at han er sikker på hva som skjedde, men vitnepsykologien tilsier at det ikke er en klar sammenheng mellom sikkerheten vitnet selv oppgir og sannsynligheten for at han snakker sant.29

Det er ikke lett å si hvordan rettsvesenet kan bruke den innsikten vitnepsykologien gir.30 Et enda vanskeligere spørsmål er om vitnepsykologien kan gi føringer for bruk av lekdommere. Det meste av vitnepsykologien angår generelle menneskelige trekk som er felles for lekdommere og fagdommere. Noen vitnepsykologiske studier er likevel relevante. Hvis det er mulig å vise at fagdommere er bedre enn lekdommere til å skille løgn fra sannhet, så kan det være et argument for mindre bruk av lekdommere. Hvis det derimot er mulig å vise at lekdommere er bedre enn fagdommere til å skille løgn fra sannhet, så kan det være et argument for økt bruk av lekdommere. Forskning tilsier imidlertid at det er lite eller ingen forskjell mellom ulike gruppers evne til å skille løgn fra sannhet. Yngre dommere har likevel kommet noe bedre ut enn eldre:

«Interessant nok viser denne undersøkelsen også en liten, men negativ sammenheng mellom fartstid i dommeryrket og evnen til å avsløre løgn, dvs. at de yngste dommerne var noe bedre enn de eldre. Dette er for øvrig et resultat som hele tiden dukker opp i løgnforskningen, og som man regelmessig finner i studier av såkalte ekspertvurderinger, også i psykologi og psykiatri: Det er liten, ingen eller endog negativ effekt av erfaring.» (Magnussen/Stridbeck 2001 s. 86)

Det er grunn til å tro at erfaring bare kan forbedre evnen til å skille løgn fra sannhet når vi får «feed-back».31 Problemet er at dommeren – både i vurdering av vitnebevis og i bevisbedømmelsen generelt – ikke får vite når han treffer og når han bommer. Problemet med å skille sannhet fra løgn ser heller ikke ut til å minke av at problemet oppstår i rettssaker der mye står på spill:

«Recent reviews of the research … indicate that it is difficult to discriminate between truthful and deceptive behavior, ant that lay persons and professionals alike are not very good at detecting lies … even in actual high-stake forensic contexts». (Kaufmann m.fl. 2003 s. 21)

Samme utgangspunkt tar Wessel/Bollingmo 2007, som nevner argumenter for og mot at fagdommere er bedre til å skille løgn fra sannhet enn andre:

«The judge is without question an expert in the legal setting, expertise in legal matters has however not shown to always make the judge better at credibility judgments. Studies on lie detection, suggest that judges are not better at discriminating the liar from the non-liar, and research shows that judges hold the same erroneous ideas about behavioural cues that are believed to be associated with deceptive behaviour … Nonetheless, some research has shown that judges are more apt to make correct judgments in legal settings. A complex lawsuit with a lot of evidence seems to be better handled by experienced judges than by lay people. … But research has shown that people with presumed expertise often do make mistakes because they may be overconfident. Overconfidence, i.e. relying too much on own judgmental skills, may prevent the expert from considering alternative explanations, and thereby bias the expert decisions.» (s. 16-17)

Utgangspunktet er også her at fagdommere ikke er bedre enn lekfolk til å skille løgn fra sannhet, men at noen studier tilsier at fagdommere i noen situasjoner er bedre til dette. På den annen side viser noen studier at mennesker som man skulle tro hadde ekspertise i bevisbedømmelse kan gjøre feil fordi de har for sterk tro på egne evner.

Disse utgangspunktene er forsøkt testet i nye norske studier. Magnussen m.fl. 2009 sammenligner den kunnskap og oppfatninger fagdommere, lekdommere og vanlige mennesker har om vurdering av vitnebevis. De laget et spørreskjema der respondentene ble bedt om å si seg enig eller uenig i 16 påstander om ulike elementer som inngår i vurdering av vitneutsagn. Skjemaet ble først sendt til eksperter i vitnepsykologi, som ble brukt som fasit for hva som er korrekt svar. Deretter ble det sendt til fagdommere og 300 lekdommere (der 168 svarte). Deretter ble skjemaet brukt som grunnlag for telefonintervjuer med 1000 vanlige mennesker. Resultatene tilsier at fagdommere, lekdommere og vanlige mennesker har ganske svake kunnskaper om hvilke faktorer som er reelle faktorer på løgn og sannhet.32 Fagdommere har likevel litt bedre kunnskap enn lekdommere; fagdommere svarte i gjennomsnitt riktig i 66 % av tilfellene, mens gjennomsnittet for lekdommere var 58 % (s. 127-128). Det var derimot ikke mulig å vise at lekdommere har bedre kunnskaper enn vanlige mennesker (s. 129). Det var heller ikke noen sammenheng mellom hvor gode kunnskaper lekdommerne hadde og hvor lang erfaring de hadde som lekdommere.

Denne studien tilsier ikke uten videre at fagdommere er bedre enn lekdommere til å vurdere vitnebevis. Det skyldes blant annet visse problemer ved å la eksperter i vitnepsykologi være fasit. Dessuten måler studien bare hva respondentene tror eller vet, ikke hva de gjør. Selv om studien tilsier at fagdommere har litt mer kunnskap om vurdering av vitnebevis enn lekdommere har, betyr det ikke at fagdommere i praksis er bedre enn lekdommere til å vurdere vitnebevis. Det er rimelig å anta at kunnskap om hva som er reelle faktorer for løgn og sannhet gir utslag i bedre praksis, men det er ikke dermed sagt at kunnskap er tilstrekkelig til å få gode vurderinger i praksis.

Om fagdommere er bedre enn lekfolk til å skille løgn fra sannhet, var nylig del av en studie ved Psykologisk institutt (UiO).33 Temaet for studien var om og i tilfelle hvordan selve presentasjonen et vitne gir i sin forklaring påvirker om bedømmeren fester lit til den, nærmere bestemt innflytelsen av følelsesmessige reaksjoner vitnet gir uttrykk for («emosjonelle uttrykk«). En vanlig oppfatning er at slike uttrykk kan være tegn på løgn eller sannhet, f.eks. viser flere studier at mennesker ser nervøsitet som et tegn på løgn.34 Kontrollerte studier tilsier derimot at det stort sett ikke er en sammenheng mellom emosjonelle uttrykk og løgn eller sannhet.

Studien bygger på et kontrollert eksperiment der deltakerne fikk se en videofilm med et vitne som ble spilt av en profesjonell kvinnelig skuespiller. Skuespilleren var nettopp uteksaminert fra teaterhøyskolen og var ikke kjent for deltakerne. De laget to vitnemål der begge dreier seg om en kvinne som hevder at hun har blitt voldtatt. I det ene vitnemålet sier offeret at hun gjorde sterk motstand mot gjerningsmannens handlinger, og at hun stadig vekk gjorde det klart at hun ikke ville ha seksuell omgang med ham. I det andre vitnemålet sier kvinnen at hun var mer nølende, er «med på leken» ganske lenge og gir mer uklar motstand mot gjerningsmannens handlinger og forslag. Begge vitnemålene ble spilt inn i tre versjoner. I den første versjonen uttrykte offeret den slags følelser som forventes i en voldtektssak; hun virket fortvilet, fortalte historien med tilfeldige hikst, og nølte noen ganger som om det var nødvendig for å holde kontrollen. I den andre versjonen var offeret mer nøytral; hun fortalte historien flatt og faktaorientert og viste få følelser. I den tredje versjonen viste hun mer positive og tilfredse følelser, også paradoksale følelser, noen ganger med forsiktig smil til kamera. Bakgrunnslyset og lyden var den samme i alle opptakene, det samme var skuespillerens frisyre, klær og sminke.

Testen ble først gjort med 169 deltakere mellom 18 og 49 år som alle var studenter ved Universitetet i Oslo. Begge vitnemålene ble ansett for å være plausible.35 I begge vitnemålene ble den første versjonen ansett som den mest troverdige.36 Følelsene vitnet uttrykte hadde betydning for hvilken troverdighet man mente at vitnet hadde, og at den versjonen som spilte på de følelsene som man forventer at voldtektsofre skal ha, hadde høyest troverdighet. Variasjonene over innholdet i vitnemålet hadde derimot ingen videre betydning for hvor troverdig den ble ansett for å være, noe som stred mot forventningene forskerne hadde på forhånd.37 Det var dessuten ganske klart at kombinasjonen av innhold og uttrykte følelser heller ikke hadde betydning. Dermed virker det som måten historien blir fortalt er det sentrale for hvor troverdig den virker, mens innholdet er mindre viktig:

«These results indicate that ratings of the credibility of the woman and of her testimony were based on the manner in which she gave the testimony, rather than on the factual content of what she said.» (Kaufmann m.fl. 2003 s. 25)

Dette står i kontrast til hva deltakerne selv oppfattet som grunnlaget for sin avgjørelse. Deltakerne oppga at form og innhold hadde omtrent like stor betydning for deres oppfatning.

Wessel m.fl. 2006 sammenligner troverdighetsbedømmelser gjort av fagdommere med bedømmelser gjort av lekfolk. Denne studien hadde samme utforming som studien vi nettopp har referert, med den forskjell at deltakerne var 53 fagdommere, 30 lagmannsrettsdommere og 23 tingrettsdommere. Dommerne hadde omtrent 10 års praktisk erfaring i forkant av dommergjerningen, de var fra 30 til 68 år gamle og alle hadde vært dommer i minst to år. Resultatene viste at fagdommere i større grad enn lekfolk gjorde sine vurderinger uten at de emosjonelle uttrykk innvirket:

«The present results suggest that judges are better able to filter out irrelevant information and tune in on the facts, analyzing the content and the consistency of the statement. These results are in line with the findings of Rishikof (2001) and Horowitz et al. (1996) that judges kept better track of the detail than do mock jurors.» (s. 227)

Innholdet i vitnemålet var en viktigere faktor i fagdommernes vurderinger enn de var i lekfolks vurderinger.38 Forklaringen på dette kan være kombinasjonen av erfaring og profesjonalitet, f.eks. at det er dommernes profesjonelle og juridiske plikt til å skille det relevante fra det irrelevante som slår gjennom.39 Studien kan imidlertid ikke tas til inntekt for at fagdommere er bedre enn lekdommere til å bedømme vitnebevis generelt sett, men bare at en trolig irrelevant faktor – følelsene som vitnet uttrykker – påvirker fagdommere i mindre grad enn de påvirker lekdommere.

Dessuten viser dette bare at fagdommere er bedre enn lekdommere til å vurdere vitnebevis når de opptrer individuelt. Men juryen og meddomsretten vil ta standpunkt etter en kollektiv drøftelse. Og troverdighetsbedømmelsene trenger ikke nødvendigvis å være de samme når noen fatter en avgjørelse sammen som når de fatter en avgjørelse hver for seg. Dette undersøker Dahl m.fl. 2006, som sammenligner om enkeltpersoner blir like sterkt påvirket av uttrykte følelser som en gruppe mennesker blir. Også denne studien brukte video-filmene som er nevnt tidligere, men med den forskjell at de bare viste vitnemålet der kvinnen oppgir at hun sterkt motsatte seg mannens handlinger. Og det var ikke enkeltpersoner som ble satt til å vurdere vitnemålet, men en liten gruppe som ble bedt om å gi en felles konklusjon og et felles estimat om hvor troverdig personen var. Effektene av uttrykte følelser ser ut til å bli redusert:

«The results of the present study suggest, however, that when these judgments are made in a more realistic setting where participants formed mock juries that were requested to reach a decision, the correlations between credibility judgments, estimates of the probability of guilt and the tendency to decide on guilty verdict were replicated, but the effects of emotional expression vanish; the subsequent judgments of the individual jurors seem to conform to the group norm.»

Det virker altså som lekfolks tendens til å legge vekt på emosjonelle uttrykk reduseres når de fatter en avgjørelse i fellesskap og etter felles drøftelse.

Vitnepsykologien ser altså ut til å tilsi at fagdommere jevnt over både har noe bedre kunnskaper om hva som er relevant ved vurdering av vitnebevis og i praksis gjør noe mer rasjonelle vurderinger av vitnebevis. Samtidig virker det som forskjellene blir mindre når avgjørelsen fattes i grupper. Det er imidlertid verdt å merke seg noen problemer knyttet til funn fra kontrollerte eksperimenter. I slike eksperimenter blir deltakere testet under kontrollerte forhold der alt er nøye planlagt og prestasjonene blir registrert etter forhåndsbestemte, standardiserte prosedyrer.40 Styrken med slike studier er at variabler kan identifiseres og bedømmes isolert. Ulempen er at studien skjer i kunstige omgivelser, slik at det er usikkert om den er representativ for det virkelige liv. Det er ikke lett å svare på om slike studier er representative,41 men studier i delvis naturlige omgivelser skal ha gitt noenlunde samme funn som den generelle vitnepsykologien.42

1.2.5 Oppsummering

Det er altså gjort flere empiriske studier fra ulike fagfelt om hvordan bevis blir vurdert i retten. Psykologisk og kulturteoretisk forskning tilsier at bevisbedømmelsen generelt sett er en form for konstruering og evaluering av fortellinger. Denne forskningen er solid, men ettersom det stort sett dreier seg om allmenne trekk som trolig er felles for alle mennesker, kan den ikke gi sterke føringer i debatten om bruk av lekdommere.

De sosiologiske studiene har gjerne rettspolitiske ambisjoner i tillegg til det rent empiriske. Det gjelder for Nygard 2010a, som er den største av disse studiene. Nygard tegner et negativt og kritisk bilde av juryen. Han hevder at disse problemene, særlig det at jurymedlemmene tar standpunkt på et for tidlig tidspunkt, medfører at juryen helst bør erstattes med en meddomsrett. Men selv om Nygard 2010a umiddelbart kan se ut til å gi sterke argumenter mot juryen, er det er så mange svakheter ved studien at det er vanskelig å se at Nygard har empirisk dekning for hans konklusjoner. De andre sosiologiske studiene trekker også i andre retninger.

De vitnepsykologiske studiene tilsier at verken fagdommere eller lekdommere har god kunnskap om hva som er reelle faktorer for løgn og sannhet. Men nyere studier tilsier at fagdommere er noe bedre enn lekdommere til å skille mellom relevante og irrelevante faktorer. Dette har også støtte hos Diesen 1996. Forskjellene ser ut til å bli mindre når lekdommere fatter beslutninger i fellesskap.

1.3 Ivaretakelse av tiltaltes interesser

1.3.1 Tiltaltes interesser som argument i debatten om bruk av lekdommere

Bruk av lekdommere har vært begrunnet med at rettspraksis bør samsvare med den alminnelige rettsoppfatning. I debatten om valg mellom jury og meddomsrett, har det vært hevdet at juryordningen gir sterkest gjennomslag for slike rettsoppfatninger. Argumentet går ut på at juryen gir noe høyere sikkerhet for at personer som ikke bør straffedømmes faktisk ikke blir straffedømt. Hos Blom 1970 er dette det viktigste argumentet for å beholde juryen:43

«Jury eller stor meddomsrett er for meg ikke et spørsmål om hvilken ordning som gjennomsnittlig gir de riktigste resultater. Det er derimot spørsmål om hvilken ordning som best reduserer faren for uriktige domfellelser.» (s. 191)

Tilhengere av meddomsretten vil derimot ikke gå med på at dette er et relevant og holdbart argument for juryen.44 Hvis vi skal undersøke den empiriske holdbarheten av dette argumentet, må vi splitte det i to aspekter.

1.3.2 Lekdommere som tolkningsgarantister

Ett aspekt av argumentet går ut på at lekdommere skal hindre at en strafferegel får virkning hvis den strider mot den alminnelige rettsbevissthet.45 Én variant av dette argumentet er at bruk av mange strafferegler beror på et skjønn som bør forankres i rettsoppfatningene til folk flest.46 I en mer radikal variant anses lekdommere som en form for tolkingsgarantister som sørger for at strafferegler som er i strid med den alminnelige rettsoppfatning ikke blir anvendt. Et argument for juryen er da at den vil frifinne selv om et straffebud rammer en handling hvis den alminnelige rettsoppfatning tilsier at en slik handling ikke burde være straffbar:

«Nu vil jeg nødig misforstås derhen at jeg skulle mene at lagrettene regulært kunne dømme etter sitt eget hode og ikke etter loven og lagmannens rettsbelæring. Men i ekstreme tilfeller, hvor domfellelse er i strid med den alminnelige rettsbevissthet slik den oppfattes av en fornuftig lagrette, mener jeg det er bedre for samfundet at der frifinnes enn at der dømmes etter lovens bokstav.» (Blom 1970 s. 193)

Tilhengere av meddomsretten tilbakeviser gjerne dette argumentet.47 Noen trekker frem at juryen har plikt til å følge norsk lov og rett.48 Andre hevder bl.a. at juryens tilsidesettelser er viktigst i land med mange foreldete strafferegler, noe som ikke er tilfelle i Norge.49 Så vidt jeg vet finnes ingen norsk empirisk forskning som sier noe om det forekommer tilfeller der juryen eller lekdommere i en meddomsrett bevisst frifinner i strid med et straffebud. Blom 1970 nevner noen eksempler på at juryen frifinner etter innskrenkende tolkning eller direkte borttolking av strafferegler, men noen empirisk studie er det ikke snakk om. I Danmark har Wilhjelm 1987 stilt spørsmål ved dette. I hans spørreundersøkelse oppga hele 77 % av lekdommerne at de hadde vært ute for tilfeller der sanksjonen var i strid med deres rettsfølelse (s. 51). Og mer enn 2 av 3 oppga at de i konflikt mellom praksis og rettsfølelse så seg forpliktet til å følge rettsfølelsen (s. 52). Dette er imidlertid ikke en studie av om det i praksis forekommer tilfeller der juryen setter et straffebud til side, men bare om hvilken holdning lekdommerne har til en konflikt mellom praksis og rettsfølelse. Studien kan dermed ikke bekrefte at juryen eller lekdommere faktisk tilsidesetter straffebud som strider mot deres rettsfølelse.

1.3.3 Lekdommere som bevisbedømmere

Det andre aspektet går ut på at lekdommere oftere vil frifinne fordi de har lettere for å tvile på at tiltalte har gjort det han er tiltalt for. Dette argumentet angår bevisbedømmelsen eller beviskravet. I debatten om jury og meddomsrett går det ut på at jurymedlemmene oftere vil være i tvil om tiltalte faktisk har gjort det han er tiltalt for, og derfor oftere vil frifinne enn det fagdommerne vil:50

«Jeg anfører at det vanlige, sivile jurymedlem har en større ærbødighet overfor begrepet «rimelig tvil» enn hva en profesjonell rettsaktør besitter. Tvilserfaringene hentes fra det alminnelige liv, og ikke fra rettssalene.» (Elden 1999 s. 52)

Tilhengere av meddomsretten vil ofte hevde at dette argumentet ikke er relevant. Backer trekker frem at hensynet til å unngå uriktige domfellelser ikke kan være enerådende, men bør balanseres mot hensynet til en effektiv strafferettspleie.51 Han legger til at denne balansen og beviskravet som skal uttrykke den, bør være noenlunde lik ved alle domstoler. Jeg skal ikke ta stilling til om dette argumentet er relevant eller hvilken retning det eventuelt trekker i, men vil se på om det faktisk er slik at lekdommere lettere frifinner på grunn av tvil om faktum. Dette kan belyses av flere former for empiriske studier.

En studie av om lekdommere stiller strengere krav til bevis enn fagdommere, kan baseres på spørsmål rettet til fagdommere og meddommere. Hauge/Bratholm 1971 ba sine respondenter (ca. 1300 lekdommere) om å ta stilling til en påstand om hvordan lekdommere og fagdommere praktiserer beviskravet:

«Legdommere holder strengere enn de juridiske dommere på det prinsipp at tiltalte betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist.» (s. 393)

Blant domsmennene oppga 41 % at de var enige og 53 % oppga at de var uenige, mens det blant lagrettemennene var 50 % som oppga at de var enige og 45 % som oppga at de var uenige. Disse svarene gir ingen klar tendens verken i den ene eller den andre retningen, bl.a. fordi de som sier seg «uenig» kan tolkes på to måter – enten som at det ikke er noen forskjell eller som at fagdommerne legger større vekt på uskyldspresumsjonen enn lekdommerne gjør.52 I Danmark stilte Wilhjelm 1987 to spørsmål som er relevante her. Han spurte først:

«Er de andre lægdommere, De har samarbejdet med, tilbøjelige til at stille større eller mindre krav til bevisførelsen (for at kende «skyldig») end de juridiske dommere?» (s. 204)

Av de 1358 som svarte, var det 66 % som oppga at lekdommere og fagdommere hadde stilt samme krav, 19 % som oppga at lekdommere hadde stilt noe større krav og 13 % som oppga at lekdommere hadde stilt noe mindre krav. Deretter spurte han:

«Er De selv tilbøjelig til at stille større eller mindre krav til bevisførelsen end de juridiske dommere?» (s. 204)

Her var 2 % tilbøyelig til å stille mye større krav, 30 % var tilbøyelig til å stille noe større krav, 61 % var tilbøyelig til å stille samme krav, 7 % var tilbøyelig til å stille noe mindre krav og 0,1 % var tilbøyelig til å stille mye mindre krav. Det er altså ganske mange lekdommere som mener at de stiller strengere beviskrav enn fagdommeren, mens svarene om hva man mener at andre lekdommere gjør er mer symmetrisk fordelt med noen strengere og noen mildere. Men, som Wilhjelm 1987 s. 49 påpeker, er de to svarene ikke forenelige for lekdommerne som gruppe betraktet. Også Nygard 2010a stiller spørsmål om hvordan lekdommerne oppfatter beviskravet (s. 120-124). Han fikk varierende svar der det virker som flere jurymedlemmer stiller lave beviskrav. Men ettersom Nygard ikke stiller samme spørsmål til fagdommere kan han ikke sammenligne de kravene fagdommerne stiller og de kravene lekdommerne stiller. Og selv om jurymedlemmene ga ulike svar, trenger ikke det å bety at de som oppga at beviskravet var mildt hadde lett for å domfelle. For både intervjuer og spørreundersøkelser er i første rekke egnet til å belyse dommernes oppfatninger, mens argumentet om at lekdommere vil gi sterkere beskyttelse av den tiltaltes interesser dreier seg om hva som skjer i praksis.

Vi bør derfor heller se på forskning om hvordan lekdommere faktisk dømmer. Om lekdommere oftere frifinner enn fagdommere gjør, kan man få en indikasjon om ved å studere dissenser. En slik studie, som angikk 963 saker i førsteinstans, er referert hos Olaussen 2005. Blant de 96 % som var funnet skyldig i iallfall deler av tiltalen, var det dissens om skyldspørsmålet i 5 % av tilfellene og om straffutmålingen i 4 % av tilfellene (s. 135). Blant dissensene i skyldspørsmålet sto en fagdommer alene i 21 saker, og i 20 av sakene mente han at tiltalte burde domfelles. En lekdommer sto alene i 26 saker, og i 23 av sakene ville han frifinne (s. 135-136). Dette stemmer overens med Hauge/Bratholm 1971 som fant at det var dissens om skyldspørsmålet i 7 % av sakene og om straffutmålingen i 12 % av tilfellene. Og mens fagdommeren dissenterte i 3 % av sakene, dissenterte én av de to lekdommerne i 4 % av sakene (s. 403). Av dette kan vi trekke flere slutninger: i) Dissens forekommer sjelden i straffesaker i førsteinstans,53 ii) til tross for at det i hver sak er én fagdommer og to lekdommere, skjer det litt oftere at en fagdommer er i mindretall enn at en lekdommer er i mindretall, iii) i tilfellene med dissens, vil fagdommeren oftere domfelle, mens lekdommere oftere vil frifinne.54 Men selv om det virker som hypotesen om at lekdommere oftere vil frifinne dermed har ganske sterk støtte, så sier disse studiene ikke noe om en jury vil frifinne oftere enn en meddomsrett. Man kan argumentere for at når lekdommere oftere vil frifinne enn fagdommere vil gjøre, så vil den ordningen som gir lekdommerne sterkest innflytelse gi flest frifinnelser. Dermed kan man argumentere for at juryordningen ivaretar den tiltaltes interesser bedre enn en meddomsrett vil gjøre, men dette er usikre slutninger som disse studiene i seg selv ikke sier noe om.

En studie som skal si noe om hvor ofte en jury vil frifinne sammenlignet med hvor en fagdommer vil frifinne, kan ikke bygges på studier av faktiske dissenser i reelle saker. For å studere dette må man gjøre mer konstruerte studier der man f.eks. har en dom avsagt av lekdommere som man ber en fagdommer om å gi sin dom om. Studien til Kalven/Zeisel 1971 er bygget opp på denne måten. Deres hovedmål var å belyse to spørsmål om når og hvorfor det er uenighet mellom jury og fagdommer:

«First, what is the magnitude and direction of the disagreement between judge and jury? And, second, what are the sources and explanations of such disagreements?» (s. 55)

For å finne ut av dette, behandlet de 3576 straffesaker som var avgjort av jury (s. 12 og 33). Hver sak hadde blitt administrert av én fagdommer som i brevs form ble bedt om å redegjøre for hvilke jury-saker han hadde administrert, hvilken avgjørelse juryen kom til og hvordan han selv ville ha dømt i saken (s. 45). Kalven/Zeisel 1971 sammenlignet juryens faktiske avgjørelse med avgjørelsen fagdommeren ville ha kommet til hvis han skulle dømt i saken (s. 10).

Kalven/Zeisel 1971 fant at fagdommer og jury er enige i 75,4 % av sakene (s. 56). I 16,9 % av sakene ville fagdommeren ha domfelt der juryen frifant, i 2,2 % av sakene ville han ha frifunnet der juryen domfelte. Dette tilsier at juryen er gunstigere for mange tiltalte. Det betyr likevel ikke at tiltaltes mulighet for å vinne generelt sett er høyere med jury enn med fagdommer, men bare at dette vil være en fordel i de sakene som de tiltalte faktisk har valgt å føre som jury-saker.55 Den siste modifikasjonen skyldes at tiltalte i USA ofte kan velge om han vil la saken gå for domstolen eller om han vil inngå forlik. Og hvis han velger å la saken gå for domstolen, kan han ofte velge om den skal gå for jury eller for en fagdommer. De sakene som går for jury er dermed saker som den tiltalte har valgt at skal gå for jury. En hovedklaring på disse forskjellene er nok likevel at juryen enten anvender et strengere beviskrav enn fagdommerne eller at de er strengere i sin bevisvurdering, men det kan også skyldes at fagdommerne og juryen har ulike oppfatninger om strafferettslige spørsmål. Kalven/Zeisel 1971 angir at 29 % av ulikhetene skyldes ulik lovtolking, 54 % skyldes bevisspørsmål og 11 % skyldes den tiltalte som person.

Et vanskelig spørsmål er om dette kan tas til inntekt for at også norske juryer anvender strengere beviskrav enn fagdommere. Det finnes en liten undersøkelse som kan tas til inntekt for at juryen frifinner oftere enn fagdommere eller en meddomsrett vil gjøre. Denne studien tok primært sikte på å avdekke endringene som var kommet etter at to-instansreformen trådte i kraft i 1995. Ett av funnene gjengis av Lundgaard 1999:

«Hvordan går det så med de som blir anket? Her er jeg fristet til å si, takk bare bra, i alle fall sett med tiltaltes øyne. Kollega Jan Flod foretok i fjor en mindre undersøkelse av utfallet av de 85 jurysakene i 1998 og sammenlignet disse med situasjonen i 1990. Av de 85 var det 41 som avvek fra førsteinstansens dom (38 nei etter anke fra tiltalte og 3 ja etter anke fra påtalemyndigheten), 4 nei-kjennelser ble satt til side, 34 ble godtatt av retten. Kort fortalt innebærer dette at en fremgangsprosent sett med tiltaltes øyne, på vel 46 %, i forhold til 82 saker hvor tiltalte har anket.» (s. 40)

Det er ikke lett å etterprøve denne argumentasjonen, men den tyder på at juryen frifinner oftere enn en sammensatt rett med fagdommere og lekfolk gjør. Dette er en liten studie som bare tar for seg dommer fra ett år og bare fra ett lagdømme, og det kan være flere forklaringer på funnene – at juryen anvender strengere beviskrav er bare én av dem. Overvekten i endringer til tiltaltes gunst er likevel så stor at funnet er interessant.

1.3.4 Oppsummering

Det virker ikke som det finnes noe empirisk støtte for argumentet om at lekdommere vil sette til side strafferegler som strider mot den alminnelige rettsoppfatning. Det virker derimot som at påstanden om at lekdommere noe oftere vil frifinne, har en viss empirisk støtte både i noen spørreundersøkelser og særlig i enkelte dissensstudier. Det er vanskeligere å finne støtte for påstanden om at juryen oftere vil frifinne enn det en meddomsrett vil gjøre.

1.4 Forståelse av rettsreglene

1.4.1 Generelt

Et spørsmål i valget mellom jury og meddomsrett, er i hvilken grad lekdommere forstår de rettsreglene de skal dømme etter. Juryen kan bare fungere hvis jurymedlemmene forstår hva de skal svare «Ja» eller «Nei» på.56 Dette spørsmålet er noe lettere å undersøke empirisk fordi det her er mer forsvarlig å bygge på spørreundersøkelser eller intervjuer som direkte spør om hvordan lekdommere forstår visse rettslige spørsmål. Det finnes likevel ingen større norsk studie som på generelt grunnlag sier noe om hva lekdommere forstår om rettsreglene,57 men Hauge/Bratholm 1971 ba sine respondenter (ca. 1300 lekdommere) si seg enig eller uenig i denne påstanden:

«Det hender at legdommere ikke i tilstrekkelig grad får forklart i retten meningen med visse juridiske ord og uttrykk, som er vanskelige å forstå» (s. 393)

Blant domsmennene sa 61 % seg enige i påstanden og 32 % sa seg uenig, mens det blant lagrettemennene er 52 % som sa seg enige og 44 % som sa seg uenige. Dette tilsier at det blant lekdommerne er ganske mange som har opplevd at det noen ganger er vanskelig å forstå de ord og uttrykk som brukes i retten. Og det er verdt å merke seg at det er flere domsmenn enn lagrettemenn som oppgir at det hender at juridiske ord og uttrykk ikke blir tilstrekkelig forklart. Lekdommernes forståelse av rettsreglene er også ett av temaene hos Qvale/Henriksen 2000, som bygger på observasjoner av noen saker i førsteinstans og intervjuer med lekdommere som har deltatt der. De finner bl.a. at lekmenn i mindre grad enn fagdommere klarer å skille mellom den enkelte saken og påvirkning over en rekke saker (s. 27). Og de har under domskonferanser observert at det kan være vanskelig for meddommere å skille mellom juss og moral (s. 43).

1.4.2 Skillet mellom skyld- og straffespørsmål

Den mest interessante forskningen om hvilke forståelse lekdommere har av rettsregler, angår mer konkrete rettsspørsmål. I debatten om juryordningen har det vært trukket frem at lekfolk vil ha problem med å skille mellom skyldspørsmålet og straffespørsmålet, og at problemet vil reduseres i en meddomsrettsordning.58 Dette berører Leivestad 1952, som bl.a. stilte dette spørsmålet til sine respondenter:

«Kan hensynet til straffens størrelse få betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet?» (s. 321)

Her oppgir 96 at hensynet til straffens størrelse kan få betydning for lagrettens behandling av skyldspørsmålet, mens 88 bestrider dette og 11 oppgir at de ikke vet (s. 327). Det er verdt å merke seg at spørsmålet er stilt rent deskriptivt, dvs. om hva respondentene tror at lagretten faktisk legger vekt på – det er ikke formulert som et spørsmål om hva lagretten juridisk sett har anledning til å legge vekt på.

Hauge/Bratholm 1971 berører et lignende spørsmål. De ba respondentene (ca. 1300 lekdommere) si seg «enig» eller «uenig» i denne påstanden:

«Legdommer vil ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i større utstrekning enn de juridiske dommerne, legge vekt på den straff tiltalte vil få hvis han blir funnet skyldig» (s. 393).

Blant domsmennene oppga 50 % at de var enige og 42 % at de var uenige, mens det blant lagrettemennene var 45 % som sa seg enige og 51 % som sa seg uenige. Her er det altså ingen klar tendens i svarene. Det er også verdt å få frem at svarene bare angir hva de ulike lekdommere oppfatter at er tilfellet.

Også Qvale/Henriksen 2000 stilte i sine intervjuer noen spørsmål om skillet mellom skyld- og straffespørsmål. 19 av 20 respondenter oppga at det er en forskjell mellom disse spørsmålene, mens 1 oppga at han ikke visste om skillet. Flertallet klarte også å redegjøre generelt for skillet, mens to ikke klarte dette. Qvale/Henriksen 2000 spurte også om

«det er rimelig å velge en mildere straff dersom bevisene for skyldspørsmålet er svake» (s. 49).

Her delte gruppen seg i to; den ene halvparten oppga at man ikke kunne gjøre dette og ga en begrunnelse for sitt syn, mens den andre halvparten oppga at man kunne gi en mildere straff når bevisene for skyld er svake uten at de var i stand til å gi noen begrunnelse for dette. De som oppgir at svake bevis kan gi mildere straff, må ha misforstått en sentral del av norsk strafferett. Spørsmålet var riktignok ikke helt presist, bl.a. fordi ordene «rimelig å velge en midlere straff» ikke gjør det klart om man sikter til det rimelige rettsdogmatisk sett eller mer rettspolitisk sett, men den mest nærliggende tolkingen er likevel at en del av respondentene ikke forstår skillet mellom skyld- og straffespørsmålet. Qvale/Henriksen 2000 observerte også at lekdommerne jevnt over var mer aktive under skyldspørsmålet enn under straffspørsmålet:

«Ved straffutmålingen så vi ofte at meddommerne var forholdsvis stille. De supplerte av og til med faktum, men hang ikke med på den konkrete utmålingen. Ved direkte spørsmål fra fagdommer om hvor lang straffen burde være, hørte vi ved flere anledninger meddommerne svare at de syntes at det var det opp til fagdommer å avgjøre.» (s. 56)

Dette tilsier at disse lekdommerne verken har forstått at deres stemme teller på linje med fagdommerens stemme også i straffespørsmålet eller at de har ansvar for å gjøre en selvstendig vurdering. Det siste ble også bekreftet i intervjuene der et flertall av lekdommerne ga uttrykk for at de oppfattet dommerens anbefaling om straffeutmålingen som retningsgivende (s. 50).

At lekdommere kan ha problemer med å skille mellom skyld- og straffespørsmål, støttes også av en svensk spørreundersøkelse utført av Diesen 1996. Til påstanden «Om bevisen är svaga kan man välja en lindrigare påföljd», svarte 25 % av lekdommerne ja, mens 100 % av fagdommerne svarte nei (s. 219). Det virker dermed som 25 % av lekdommerne ikke har forstått at bevisene for at en bestemt straffbar handling er begått enten er sterke nok til domfellelse eller så skal tiltalte frifinnes. Det viste seg også at mange fagdommere hadde en oppfatning om at noen lekdommere ville redusere straffen når bevisene er svake – hele 78 % av fagdommerne svarte ja på påstanden «Nämndemännen ser gärna en koppling mellan bevis och påföljd, dvs svagare bevis bör ge lindrigare straff» (s. 219).

Det finnes dermed et ganske sterkt empirisk grunnlag for at lekdommere har problemer med å trekke grensen mellom skyld- og straffespørsmålet og med å forstå betydningen av den. Det er verdt å merke seg at studiene som tar opp dette har undersøkt lekdommere som har deltatt i en meddomsrett eller i ordninger som ligner en meddomsrett. Så vidt jeg vet, finnes det ingen forskning om hvor mye jurymedlemmer forstår av skillet mellom disse spørsmålene. Vi mangler derfor grunnlag for å si at den ene eller andre ordningen øker dette problemet, men vi har et visst belegg for å si at lekdommere i en meddomsrett har problemet med å forstå skillet.

1.4.3 Adgangen til å ta dissens

Qvale/Henriksen 2000 stilte også spørsmål om hvor mye lekdommerne forstår av sin mulighet til å ta dissens. På spørsmål om de visste hva ordet «dissens» betyr oppga 13 at de visste det, mens 7 oppga at de ikke visste (s. 45). De spurte dessuten om respondentene i den første saken de dømte i var klar over adgangen til å ta dissens. 4 oppga at de ikke kjente til denne adgangen, mens resten kjente til den (s. 57). Bare 3 oppga at de visste hvordan en dissens skulle ordnes rent praktisk (s. 58).

Qvale/Henriksen 2000 spurte også hvor ofte respondentene hadde dissentert. 19 av 20 sa at de aldri hadde dissentert, men mange oppga at de hadde vært uenige med rettens øvrige medlemmer under domskonferansen (s. 58). Qvale/Henriksen 2000 observerte også at det i flere saker er uenighet om faktum, men at dommen likevel er utformet enstemmig. De introduserer uttrykket «skjulte dissenser» for å fange dette:

«Det kan synes som om dissens er noe enkelte fagdommere helst unngår, da mulighetene for anke kan være større dersom avgjørelsen ikke er enstemmig. Vi har observert domskonferanser som inneholder faktiske dissenser, men hvor rettens avgjørelse fremstår som enstemmige i resultat. Med dette ønsker vi å presentere begrepet «skjult dissens». (s. 58)

De viser deretter eksempler fra tre saker der det var uenighet under domskonferansen, men der dommen likevel ble enstemmig.

Qvale/Henriksen 2000 fant også at halvparten av meddommerne ikke var blitt opplyst om at deres stemme telte like mye som fagdommerens stemme. Blant de som ikke var opplyst om dette, var det bare tre som forsto at deres stemme telte like mye som fagdommerens (s. 47-48).

1.4.4 Lekmenns forståelse av bevisreglene

I en spørreundersøkelse rettet mot svenske lekdommere fant Diesen 1996 s. 211-212 at de hadde en tendens til å tro at bevisspørsmål var sterkere rettslig regulert enn de i virkeligheten er. Et eksempel på dette er at 55 % av lekdommerne trodde at et beslag som var gjort uten beslutning fra statsadvokaten ikke kunne anvendes som bevis. Qvale/Henriksen 2000 spurte sine norske respondenter om det var regler for hvilken vekt de ulike bevis skal tillegges. Halvparten oppga at det ikke var regler for dette, den andre halvparten delte seg i to. 8 oppga at de ikke visste, 2 mente at vi hadde regler for dette. Det kan virke urovekkende at halvparten av lekdommerne enten ikke vet dette eller oppgir at det finnes slike regler. Men her er det grunn til å være forsiktig med kritikken fordi prinsippet om fri bevisvurderingen er et vanskeligere tema enn det kan høres ut som.

Nygard 2010a stilte i sine intervjuer flere spørsmål om hvordan jurymedlemmene forsto beviskravet i straffesaker. Han stilte noen spørsmål om hvordan de oppfattet lagmannens rettsbelæring om dette, men ga også noen spørsmål som direkte gikk på hvordan lekdommerne selv oppfattet beviskravet, bl.a. dette spørsmålet:

«Hva mener du selv om overbevisning og tvil?» (s. 121)

Nygard 2010a gjengir en rekke svar fra ulike respondenter (s. 121-124 og 299-309), som han oppsummerer slik: Omtrent 20 respondenter oppga at de må være 100 % sikker eller nesten 100 % sikker (s. 121). Omtrent 35 respondenter hadde mer nyanserte holdninger, oppga at avgjørelsen hadde store konsekvenser, og krevde gjerne at man må føle seg trygg og sikker (s. 121). Noen lå derimot langt unna idealet, krevde gjerne rundt 70 % overbevisning eller at man må være mer sikker enn usikker (s. 122). Svarene varierer altså ganske mye, og det virker som noen bygger på mildere beviskrav enn det som er gjeldende rett i straffesaker. Men at jurymedlemmene ikke forstår mye av beviskravet, er ikke empirisk underbygget av den grunn. Her er det for det første slik at beviskravet i straffesaker er vanskelig å fange i korte og presise formuleringer. Den viktigste innvendingen er likevel at spørsmålet («Hva mener du selv om overbevisning og tvil?») åpner for mange tolkninger. For eksempel er det uklart om Nygard spør etter hvilke regler som gjelder for beviskravet, hvilke beviskrav lekdommerne faktisk dømmer etter eller hvilke beviskrav lekdommerne mener at bør gjelde.

1.4.5 Bruk av utenforliggende hensyn

Et argument som noen ganger føres mot bruk av jury og lekdommere generelt, er at de har lett for å trekke inn utenforliggende hensyn. Hvorvidt juryen anvender utenforliggende hensyn er det vanskelig å få empirisk kunnskap om fordi juryens avgjørelser ikke er begrunnet. Dessuten er det et problem at det ikke er adgang til å observere rådslagningen, slik at det heller ikke er lett å vite hvilke hensyn en dom reelt sett er bygget på. Det finnes likevel noen studier som kan belyse dette, da gjennom bruk av intervjuer eller spørreundersøkelser rettet mot jurymedlemmer.

Nygard 2010a refererer en studie han gjorde for Riksadvokaten der han intervjuet lagretteordførere i noen voldtektssaker. Nygard 2010a s. 126-127 nevner at kvinnelige jurymedlemmer kom med ytringer som:

«En ordentlig pike blir ikke igjen slik.»

«Pene piker gjør da ikke sånt.»

«Jenta burde skjønt at det kunne gå sånn når hun ble med på MC-klubb, MC-rype.»

Som Nygard 2010a påpeker, kan ikke dette gi grunnlag for slutninger om i hvilken grad jurymedlemmer generelt sett påvirkes av utenforliggende hensyn. Dette skyldes ikke bare at studien ikke kan generaliseres, men også at den sier lite om i hvilken grad slike argumenter er imøtegått av andre jurymedlemmer. I den grad empirisk forskning kan si noe om det generelt sett brukes utenforliggende hensyn under rådslagningen, så tilsier den at det sjelden forekommer. Hauge/Bratholm 1971 testet noen spørsmål knyttet til utenforliggende argumenter, nærmere bestemt om det i rådslagningen var brukt som argument at tiltalte hadde sittet lenge i varetekt. Bare 2 % svarte bekreftende på dette (s. 401), men det kan ikke tas til inntekt for noe mer enn at akkurat dette argumentet sjelden hadde vært fremme under rådslagningen – det sier lite om hyppigheten av usaklige argumenter generelt (s. 401). Selv om vi vet lite om hvor ofte usaklige argumenter anvendes av jurymedlemmer, så tilsier Nygards studie at dette kan være et problem i voldtektssaker. I slike saker er argumenter som stigmatiserer offeret kjent også fra andre studier.59

1.4.6 Oppsummering

Det finnes ingen større studie som undersøker norske lekdommeres kunnskap om rettsreglene, men noen mindre studier gir et visst belegg for at de har vanskelig for å forstå visse sentrale rettsregler og rettslige begreper. Det virker som de særlig har problemer med å forstå forskjellen mellom skyld- og straffespørsmål.

1.5 Samspillet mellom lekdommer og fagdommer

1.5.1 Påvirkningsargumentet og samarbeidsargumentet

I Norge er det stort sett enighet om at lekdommere skal være med å dømme i straffesaker, men uenighet om vi bør ha jury eller meddomsrett. I jury-saker avgjør lekdommerne skyldspørsmålet alene, i meddomsretten avgjøres det av lekdommere og fagdommere sammen. Det deltar likevel fagdommere og lekdommere i begge ordningene, og et av argumentene for de ulike ordningene er den samarbeidsformen mellom fagdommere og lekdommere som den innebærer. Et argument for juryordningen – påvirkningsargumentet – har vært at det er risiko for at fagdommeren vil «kjøre over» lekdommerne i en meddomsrett. Dette argumentet er formulert slik av Blom 1970 s. 191-192:60

«Jeg tror juristene vil dominere. Ikke fordi de ønsker det eller lider av maktsyke, men fordi vi jurister i kraft av vårt yrke er særlig kvalifiserte når det gjelder den verbale argumentasjonsteknikk, og fordi vi har den lange erfaring som nødvendigvis vil avkreve respekt.»

Dette var også et sentralt argument for Stortingets justiskomité da den i 1993 valgte å videreføre juryordningen.61 Tilhengere av meddomsretten vil derimot ofte ikke akseptere dette argumentet.62 De trekker gjerne frem den sosiale utviklingen som har funnet sted siden juryen ble innført i 1887:

«Autoritetstroen er svekket, og det er ikke grunn til å frykte at en lekdommer lar seg diktere av en fagdommer utelukkende på bakgrunn av vedkommendes posisjon som embetsmann.» (Garde/Strandbakken 2001 s. 4)

Tilhengere av meddomsretten vil tvert om si at tett kontakt mellom fagdommere og lekdommere er en fordel. Dette samarbeidsargumentet går ut på at et samvirke mellom fagdommerens juridiske ekspertise og lekdommeres mer folkelige fornuft er den mest rasjonelle måten å dømme på.63 Tilhengere av jury og meddomsrett gir dermed hver sine påstander om hvordan samarbeidet fungerer i henholdsvis jury og meddomsrett. Uenigheten dreier seg blant annet om det rent faktisk er slik at fagdommere dominerer meddomsretten på en urimelig måte.

Hvis påvirkningsargumentet eller samarbeidsargumentet skal begrunne et valg mellom jury og meddomsrett, må man også spørre om tilsvarende argumenter kan stilles mot juryen. I den norske debatten har det vært vanligst å argumentere med at fagdommere vil dominere over lekdommere i en meddomsrett, men man kan også tenke seg at det i juryen er noen som vil dominere over andre. På samme måte som tilhengere av meddomsretten kan hevde at den legger til rette for et godt samarbeid mellom lekdommer og fagdommer, kan tilhengere av juryen argumentere med at den legger til rette for et godt samarbeid mellom lekdommerne. Man bør dermed helst sammenligne forskning om meddomsretten og juryen her.

Flere sider av dette ble undersøkt av Hauge/Bratholm 1971, som er en spørreundersøkelse der målet var å få frem lekdommernes syn på valget mellom jury og meddomsrett. Den første påstanden var:

«Dersom de juridiske dommere og legdommere i fellesskap skal treffe avgjørelsene, kan legdommerne lett bli dominert av de juridiske dommere» (s. 393).

Her oppga 65 % av domsmennene og 72 % av lagrettemennene at de er enige, mens henholdsvis 32 % og 27 % sa seg uenige (s. 394). Man kan se for seg ulike tolkninger av dette og av hvilke implikasjoner det har, men det er vanskelig å komme bort fra at et overveldende flertall oppgir at fagdommere lett vil dominere lekdommerne i saker der de skal dømme sammen. Dette tilsier at respondentene anser påvirkningsargumentet som holdbart. Hauge/Bratholm 1971 fremsatte imidlertid også en påstand rettet mot samarbeidsargumentet som argument for meddomsretten:

«Dersom legdommerne sitter sammen med de juridiske dommere kan man lettere få oppklart misforståelser enn når legdommerne sitter alene i juryen» (s. 393).

Her oppga hele 95 % av domsmennene at de er enige, mens 83 % av lagrettemennene oppga at de var enige. Dette tilsier at et overveldende flertall av respondentene anser samarbeidsargumentet for å være holdbart. Dermed kan man si at både det klassiske argumentet for juryen (påvirkningsargumentet) og det klassiske argumentet for meddomsretten (samarbeidsargumentet), blir ansett for å være holdbare av respondentene i denne studien.64

Hauge/Bratholm 1971 stilte også flere spørsmål om hva som skjedde i den siste saken respondentene hadde deltatt i. De fant at rådslagningen legges opp på ulike måter. En tredjedel oppga at juryens ordfører ga ordet til hver enkelt etter tur, en tredjedel at ordføreren ga ordet fritt, mens den siste tredjedelen oppga at ordføreren først ga ordet til hver enkelt og deretter lot det være fritt (s. 400). Én fjerdedel oppga at minst én person hadde forholdt seg fullstendig passiv under rådslagningen. Hauge/Bratholm 1971 finner også at bare 9 % oppgir at rådslagningen påvirket deres standpunkt til skyldspørsmålet. Dette tilsier at det bare unntaksvis skjer at noen endrer mening i løpet av rådslagningen, mens det vanlige er å holde fast ved oppfatningen man har dannet seg under hovedforhandlingen (s. 402). Bare 4 % oppgir at ordførerens opptreden åpenbart hadde betydning for resultatet juryen kom til, 13 % oppgir at dette muligens var tilfelle og 19 % oppgir at noen av jurymedlemmenes ord hadde særlig vekt (s. 402). Alt dette tilsier at få av respondentene har opplevd at noen av jurymedlemmene har dominert juryen på noen måte.

Hauge/Bratholm 1971 stilte også noen spørsmål til domsmennene om hvordan domsforhandlingen hadde foregått i by- og herredsrett, der fagdommere og lekdommere dømmer sammen. De spurte om domsmennene

«fikk rimelig anledning til å gjøre sine synspunkter gjeldende under domsforhandlingene, eller om han følte seg tilsidesatt av den juridiske dommer» (s. 403).

Her oppga 78 % at de fikk god mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende, 14 % oppga dette til en viss grad mens bare 2 % følte seg tilsidesatt av fagdommeren. Hauge/Bratholm 1971 stilte også et spørsmål om fagdommeren hadde forsøkt å påvirke lekdommeren, noe bare 1 % svarte bekreftende til, mens 85 % oppga at dette ikke var tilfelle og 8 % oppga at det hadde skjedd til en viss grad (s. 403). Dette tilsier altså at få av respondentene hadde blitt dominert av fagdommeren i den siste saken de hadde deltatt i.

Disse spørsmålene var også oppe i spørreundersøkelsen til Hartmann 1990, som fikk disse resultatene:

Her er det først verdt å merke seg at nesten alle – både jurymedlemmer og meddommere – hadde følelsen av å bli hørt. Nå kan «følelsen av å være hørt» innebære så mangt, slik at man ikke kan trekke sterke slutninger fra dette. Da er det mer interessant at de fleste – både jurymedlemmer og meddommere – oppgir at de verken har opplevd andre dommere som dominerende eller opplevd press fra andre dommere.65 Og det er interessant at flere jurymedlemmer oppgir at andre jurymedlemmer har vært dominerende enn det er meddommere som oppgir at fagdommere har vært dominerende. Dessuten er det flere jurymedlemmer som oppgir å ha opplevd press fra andre jurymedlemmer enn det er meddommere som har opplevd press fra en fagdommer. Hartmann 1990 konkluderer på denne bakgrunn med at

«det ikke lenger er grunnlag for den tradisjonelle frykt for at fagdommerne skal dominere eller presse legdommerne» (s. 124).

Det kan diskuteres om det er grunnlag for en så generell og bastant slutning, selv om studien nok tilsier at risikoen for at noen opptrer på en dominerende måte iallfall ikke er større i en meddomsrett enn i en jury. Studien avdekker bare hvilke oppfatninger lekdommerne har. Den avdekker ikke i seg selv at det faktisk forekommer sjeldnere at fagdommere opptrer på en dominerende måte enn at jurymedlemmer opptrer slik. Og spørsmålet «Var enkelte jurymedlemmer dominerende?» er ikke nødvendigvis sammenlignbart med spørsmålet «Var de juridiske dommere dominerende?». Det kan hende at lekdommere har andre forventninger om hvor aktiv fagdommeren skal være, slik at deres toleranse for en dominant opptreden fra en fagdommer kan være høyere enn deres toleranse overfor et dominant jurymedlem. Dermed kan det hende at fagdommere i større grad opptrer på en måte som gjør at lekdommerne blir dominert, men uten at det er så tydelig som når et jurymedlem gjør dette. Hartmann 1990 konkluderer også med at studien

«synes … å støtte det syn at legmannsinstituttet i norsk straffeprosess vil komme bedre til sin rett og få større betydning når det kan utfolde seg i diskusjon og samarbeid med fagdommerne» (s. 124).

Også dette er en mer uforbeholden konklusjon enn studien ser ut til å underbygge. Studien viser at lekdommerne har en oppfatning om at meddomsrett er sikrere og tryggere, men det betyr ikke uten videre at det ene systemet er bedre enn det andre eller at lekmannselementet uten videre kommer bedre til sin rett når lekmenn opererer sammen med fagdommere. Men til tross for at Hartmanns konklusjoner nok er for uforbeholdne, gir studien likevel støtte for at problemet med dominerende enkeltdommere kan være like stort i en meddomsrett som i en jury. Dessuten underbygger studien at de aller fleste lekdommere har en følelse av å nå frem med sine synspunkter både i meddomsretten og i juryen.

Også Qvale/Henriksen 2000 belyser samarbeidet mellom fagdommer og lekdommer i meddomsretten i sine intervjuer med 20 meddommere. Litt over halvparten oppgir at samarbeidet fungerte godt (s. 66). Halvparten oppgir at de ikke følte seg påvirket av fagdommeren. I den andre halvparten sa noen at de var blitt litt påvirket, resten at de var blitt veldig påvirket. De fleste oppga også at de hadde inntrykk av at fagdommeren lyttet til deres synspunkter. Qvale/Henriksen 2000 observerte imidlertid at lekdommerne noen ganger hadde problemer med å nå frem med sine synspunkter når det var uenighet om faktum:

«Når dommerne imidlertid er uenig om faktum, kan det se ut som om det er en tendens til at det da er fagdommers oppfatning av faktum som blir lagt til grunn.» (s. 54)

Studien til Qvale/Henriksen 2000 omfatter imidlertid bare et lite antall saker og intervjuer med et lite antall lekdommere, slik at man ikke kan legge stor vekt på denne studien her.

Tennøe/Simonsen 2002 undersøkte flere trekk ved meddomsretten, der samarbeidet mellom fagdommere og meddommere var blant de mest sentrale. De ga syv påstander om domskonferansen som respondentene skulle ta stilling til ved å svare «helt enig», «delvis enig», «delvis uenig», «helt uenig» eller «vet ikke». Særlig disse påstandene er relevante for oss:

«4 Under domskonferansen hadde jeg ikke inntrykk av at administrator lyttet til det jeg hadde å si»

«5 Administrators kommentarer til synet jeg ga uttrykk for viste at jeg ble tatt på alvor»

«6 Jeg opplevde å være under press fra administrator under domskonferansen»

«7 Da domskonferansen var slutt følte jeg at mitt syn var kommet godt frem og vurdert av de øvrige dommerne»

Tennøe/Simonsen 2002 oppgir bare svarene til noen av påstandene. Til påstand 6 oppga 95 % at de var «helt uenig», 2 % var «delvis uenig», 1 % var «delvis enig», ingen var «helt enig». Dette samsvarer med at 85 % sa seg «helt enig» og 5 % delvis enig i påstanden «Jeg ville ikke kviet meg for å si meg uenig med administrator/de øvrige dommere dersom det hadde vært aktuelt». Alt dette tilsier at lekdommerne verken føler seg overkjørt av fagdommeren eller er redde for å gi uttrykk for sin oppfatning. Funnet blir likevel svekket av at «en del svarskjemaer» er fylt ut med svaret «helt enig» til påstand 4), noe Tennøe og Simonsen tolker som at spørsmålet var dårlig stilt fordi disse svarene ikke samsvarer med det respondentene oppgir til andre spørsmål.

Også Bjørnestad 2003 er inne på disse spørsmålene i sine intervjuer av jurymedlemmer. Hun finner at valget av formann virket noe tilfeldig (s. 105-106), men utover dette tegnes det et positivt bilde av rådslagningen. Diskusjonen omtales som alvorlig og seriøs (s. 107), der det ikke er noe stort problem at ett eller noen av jurymedlemmene forsøker å være dominerende (s. 109), der de bruker den tiden de trenger (s. 109-110) og der respondentene uttrykker en opplevelse av at alles stemmer i praksis teller like mye (s. 108):

«Jeg finner at jurymedlemmene driver en felles konstruksjon av «sannheten» i rådslagningen. Selv om det finnes uenigheter innad i juryen i gruppens konstruksjonsprosess, oppleves diskusjonen … i rådslagningen som svært positiv.» (s. 107, uth. i orig.) … «Dette er gjennomgående i materialet, informantene er svært positive til rådslagningen.» (s. 108, uth. i orig.).

Dette tilsier at det ikke er store problemer knyttet til at noen jurymedlemmer er dominerende, men også dette er en liten studie som det ikke er grunn til å legge stor vekt på.

Også Nygard 2010a stiller spørsmål om rådslagningen i sine intervjuer med jurymedlemmer. Han finner at de fleste hadde gjort seg opp en mening allerede før rådslagningen, men han forsømte å spørre direkte om hvor mange som ombestemte seg under rådslagningen (s. 125). Nygard 2010a har likevel et klart inntrykk av at det under rådslagningen skjedde lite som påvirket saksutfallet (s. 125). Hvis dette er riktig, så tilsier det at det ikke er grunn til å tro at noen jurymedlemmer har en dominerende påvirkning av andre jurymedlemmer. Den trekker da i samme retning som Hauge/Bratholm 1971 og Bjørnestad 2003, slik at det ikke i denne forskningen er noe som tyder på at jurymedlemmer er dominerende.

1.5.2 Lagmannens rettsbelæring

I jury-saker skal lagmannens rettsbelæring sørge for at jurymedlemmene forstår de relevante rettsreglene. Spørsmålet om hva belæringen inneholder og hva jurymedlemmene klarer å få ut av den, kan derfor være avgjørende for at jurymedlemmene forstår rettsreglene. Flere kritikere av juryordningen har hevdet at det å kommunisere rettsreglene fra fagdommer til lekdommer via en rettsbelæring er en for krevende øvelse som fungerer dårlig i praksis. I løpet av de siste tiårene foreligger det noen empiriske studier som kan si litt om dette:

Leivestad 1952 stilte i sin spørreundersøkelse et spørsmål om lagmannens rettsbelæring. Svarene oppsummerer han slik:

«Det viser seg at de aller fleste, 178 i alt, mener at prosedyren og lagmannens rettsbelæring gir lagretten tilstrekkelig vegledning. Det gjelder også storparten av dem som holder på meddomsrett, selv om det her er forholdsvis flest utilfredse. Det er ialt bare 23 som mener at vegledningen ikke er tilstrekkelig, og 7 av disse er meddomsrettstilhengere.» (s. 326)

De fleste oppgir altså at rettsbelæringen gir tilstrekkelig veiledning. Til gjengjeld oppga 161 at lagretten i større grad bør kunne stille spørsmål til retten, mens 22 mener at dette ikke trengs. Til spørsmålet om lagmannen i rettsbelæringen bør si sin mening om skyldspørsmålet, er meningene delte. 85 er for at lagmannen sier sin mening, 101 er imot, mens 13 ikke vet.

Også Hauge/Bratholm 1971 stilte noen spørsmål om innholdet i spørsmålsskriftet og rettsbelæringen. Lagrettemedlemmene ble bedt om å ta stilling til denne påstanden:

«de spørsmålene som ble stilt til juryen i den sisten saken de hadde behandlet var forståelig og om rettsbelæringen var saklig og tilstrekkelig klargjørende» (s. 400).

Her oppga 85 % at spørsmålene var helt forståelige og 11 % at de stort sett var forståelige, mens mindre enn 1 % oppga at spørsmålene var vanskelige å forstå. 68 % oppga at lagmannens rettsbelæring var meget saklig og klargjørende, 27 % at den stort sett var saklig og klargjørende, mens mindre enn 2 % oppga at den ikke var saklig og klargjørende.

Rettsbelæringen var også tema i intervjuene som Bjørnestad 2003 utførte med sine jurymedlemmer. Konklusjonen er stort sett positiv:

«Gjøres fagdommernes tale til de ikke profesjonelle dommerne forståelig viser materialet at jurymedlemmene har stort utbytte av talen, og således kan fagdommerne langt på vei forklare juryen hva det er juryen skal gjøre, og således unngå en del av de påståtte uheldige konsekvenser juryordningen kan bringe med seg.» (s. 64-65)

Det er også verdt å merke seg at Bjørnestad 2003 s. 65 finner at «jurymedlemmene i de fleste tilfeller oppfatter talen noenlunde likt, men legger vekt på eller husker best, forskjellige sider ved den.» Dette er som sagt en liten studie med få respondenter og som det derfor ikke kan legges stor vekt på.

Også i intervjuene til Nygard 2010a er rettsbelæringen et tema. Jurymedlemmenes oppfatning av beviskravet er tema hos Nygard 2010a, som stilte noen spørsmål om dette under intervjuene. Han stilte først spørsmålet

«Husker du hva lagmannen sa om kravet til overbevisning og rimelig tvil?» (s. 119)

Her svarte 44 ja, mens 73 svarte nei. Det neste spørsmålet er ikke angitt nøyaktig av Nygard, men bare angitt som «om rimelig tvil». Her oppgir bare 9 at de husker hva dommeren sa under rettsbelæringen, mens 108 oppgir at de ikke husker. Det er ikke lett å se noen tendens i disse svarene. Tvert om virker det som respondentene gir motstridende svar, noe som kan tyde på at spørsmålene er upresist stilt eller at respondentene av andre grunner svarer på noe annet enn det intervjueren vil at de skal svare på. Og selv om Nygard 2010a gjengir noen innbyrdes motstridende oppfatninger som enkelte respondenter har gitt om beviskravet slik det fremstod i rettsbelæringen (s. 120-124), så er spørsmålet Nygard stilte så vidt unøyaktig gjengitt at det er vanskelig å vurdere hvor sterk empirisk støtte studien hans gir for påstanden om at rettsbelæringen fungerer dårlig i praksis. Dessuten kan det hende at respondentene hadde en klarere og mer stringent oppfatning av beviskravet like etter at rettsbelæringen var ferdig enn de har på det senere tidspunktet da Nygards intervjuer ble gjennomført.

1.5.3 Informasjonen til lekdommerne

Flere studier tar opp spørsmålet om hvilken informasjon lekdommerne får før de avlegger tjeneste. Dette er ikke noe som primært angår samarbeidet mellom fagdommer og lekdommer, men det angår samarbeidet mellom domstolen og lekdommerne. Og forskningen er her ganske samstemt om at lekdommerne ønsker mer og bedre informasjon om vervet som lekdommer: Hauge/Bratholm 1971 oppgir mange av de ca. 1300 lekdommerne som ble spurt at de ønsket mer og bedre informasjon (s. 397). Av domsmennene oppga 78 % og 64 % av lagrettemedlemmene at de burde få bedre informasjon om hvordan de var blitt valgt ut som lekdommer. Og på spørsmål om de burde få bedre informasjon om hva vervet innebar, kom det bekreftende svar fra 75 % av domsmennene og 74 % av lagrettemennene. Denne studien er gammel, men nyere studier bekrefter dette. Tennøe/Simonsen 2002 er inne på at informasjonen som sendes til meddommerne er for dårlig, det samme er Bjørnestad 2003:

«Informantene sier at den informasjon man mottar før man møter i første sak, er svært viktig. Men, informasjonen er for dårlig og den bør forbedres fordi den utelater en del viktige forhold, trolig fordi den tar for gitt at jurymedlemmene kan mer enn de faktisk gjør, for eksempel om straffeprosess. En annen mulig grunn kan være at man ikke er klar over hva som er viktig å fortelle.» (s. 61).

Dette er imidlertid ikke noe som er spesielt for henholdsvis juryordningen eller meddomsrettsordningen, men er et generelt problem ved bruk av lekdommere.

1.5.4 Oppsummering

De fleste studiene gir et positivt bilde av både juryen og meddomsretten. Det er likevel verdt å merke seg at Hartmann 1990, som er den studien som i størst grad sammenligner påvirkningsargumentet for meddomsrett og jury, finner at det er flere jurymedlemmer som føler seg dominert av andre jurymedlemmer enn det er meddommere som føler seg dominert av fagdommeren. Dette trenger som sagt ikke å innebære at graden av dominerende opptreden er sterkere i juryen, men det innebærer – sammen med annen forskning – at det er vanskelig å finne støtte for argumentet om at en ordning med meddomsrett vil gi større risiko for dominerende enkeltmedlemmer enn det en juryordning vil gi.

De fleste studier legger til grunn at dommerens rettsbelæring stort sett blir oppfattet av lekdommerne, men disse studiene dreier seg bare om hva lekdommerne selv oppgir om sin forståelse – om de virkelig har forstått rettsbelæringen er det vanskeligere å si noe om. De fleste studiene tilsier at lekdommerne gjerne vil ha mer og bedre informasjon om vervet.

1.6 Tillitsargumentet

1.6.1 Tillit som argument for juryen

Et argument for juryen har vært at allmennheten vil ha større tillit til strafferettspleien og konkrete straffedommer hvis de er behandlet av jury enn hvis de er behandlet av meddomsrett. Dette kan formuleres som at vanlige menneskers respekt for lov og rett blir sterkere hvis vanlige mennesker har avgjørende innflytelse på rettens viktigste avgjørelser,66 men også som at juryen øker rettssystemets legitimitet:

«Til tross for mangler er juryordningen et viktig demokratisk og legitimitetsskapende element i vårt rettssystem, med mer enn symbolsk og tradisjonsbevarende betydning.» (Olaussen 1999 s. 439)

Tilhengere av meddomsretten vil gjerne benekte dette, og hevde at det ikke er grunn til å tro at folk vil ha lettere for å ha tiltro til dommer fattet av en jury, jf. Bratholm 1980 s. 578:

«Det er i dag liten grunn til å anta at flertallet i folket, regjeringen eller i Stortinget står bak forslaget om jury.»

Man vil dermed si at det å avskaffe juryen også vil bli støttet av lekfolk.67 Også her har altså tilhengerne av de to ordningene ulike virkelighetsoppfatninger.

1.6.2 Empiriske studier

Spørsmål om hvilke oppfatninger folk flest har om en rettslig ordning, er egnet for empiriske undersøkelser. Ofte vil spørreundersøkelser være godt egnet. Slike undersøkelser kan i liten grad si noe om juryen er mer rasjonelle beslutningstakere enn en meddomsrett, men kan si noe om hvilke oppfatninger mennesker har om hvilken ordning som er «best». I Norge er det også utført flere slike studier:

Hovedtemaet for Leivestad 1952 er tesen om at lekfolk foretrekker jury fremfor meddomsrett. Disse spørsmålene ble stilt til respondentene:

«2.a. Anser De jurysystemet for å være det beste for alle saker?

b. Anser De stor meddomsrett for å være det beste for alle saker?

c. Mener De at jurysystemet er det beste for visse saker, stor meddomsrett for andre saker?

I tilfelle, kan De oppgi hvilke saker De mener bør behandles av jury, hvilke av stor meddomsrett?» (s. 320)

Leivestad hadde i et følgebrev forklart hva jurysystemet og stor meddomsrett innebærer. I tillegg stilte han noen kontrollspørsmål (spm. 3 og 4) som skulle sjekke om respondentene forsto hva de hadde svart på under spørsmål 2. Leivestad 1952 oppsummerer holdningene til jury vs. meddomsrett på denne måten:

«Av samtlige 237 viser det seg at 41 erklærer seg som tilhengere av jury for alle lagmannsrettssaker. 52 holder på stor meddomsrett for alle saker, mens 85 vil ha jury for visse saker, stor meddomsrett for andre. 29 erklærer at de ikke vet hva som er best; av disse har 27 bare prøvet ett av systemene og mener av den grunn at de mangler forutsetninger for å kunne velge.» (s. 322)

Studien ga dermed ingen klar tendens, selv om et lite flertall foretrakk stor meddomsrett fremfor jury. Studien ga imidlertid høy korrelasjon mellom oppfatninger om hvilket system som er best og hvilken ordning lagrettemennene selv hadde vært med på:

«Av de 26 som bare har gjort tjeneste i stor meddomsrett, er det ingen som holder på bare jury for alle saker. 11 av dem vil bare ha stor meddomsrett. 7 vil ha både jury og stor meddomsrett. 6 vet ikke hva som er best og 2 svar er uklare. – Av de 104 som bare har vært med i jury, holder 23 på jurysystemet for alle saker, mens bare 9 holder tilsvarende på bare meddomsrett. 34 vil ha begge systemer ved siden av hverandre for forskjellige arter saker, 21 vet ikke hva som er best, og 17 svar er uklare.» (s. 322)

Av de 107 som hadde gjort tjeneste både i jury og meddomsrett, mener 18 at bare jury er best, 32 holder på bare meddomsrett, mens 44 vil ha begge deler (s. 323). Leivestad 1952 oppgir at man bør være forsiktig med å trekke generelle slutninger fra studien, bl.a. fordi den er liten, svarene kan være influert av følgebrevet og fordi man ikke vet hvor sterkt de enkelte har overveiet sine svar (s. 417). Han drister seg likevel til å trekke denne slutningen:

«Hovedinntrykket er at det finnes en utbredt åpenhet for drøftelse og overveielse av rettergangsordningen i straffesaker, og at det er uberettiget når det har vært en alminnelig juristoppfatning at reformforslag ville bli møtt med en mur av innbitt motstand fordi juryen skulle oppfattes som et hellig demokratisk dyr.» (s. 418)

Studien tilsier i det minste at det i 1952 ikke var en sterk majoritet for jury fremfor meddomsrett. Som Leivestad 1952 trekker frem, tilsier studien først og fremst at lekmennene ser juryordningen og meddomsrettsordningen som to «likeverdige, fult forsvarlige og brukbare domstolsformer» (s. 422).

Leivestad 1952 er imidlertid en studie av lekdommernes oppfatninger, slik at man ikke uten videre kan ta dette til inntekt for hva folk flest mener. Bratholm/Hauge 1971 er derimot en studie av befolkningens oppfatning om jury og meddomsrett. Studien var initiert av innstillingen fra straffeprosesslovkomiteen hvor 8 av 9 medlemmer gikk inn for stor meddomsrett i stedet for jury. Bratholm/Hauge 1971 ville undersøke om komiteens oppfatning hadde støtte i befolkningen. De laget en spørreundersøkelse der 796 menn og 792 kvinner over hele landet ble stilt følgende spørsmål:

«I straffesaker som går for lagmannsrett avgjør juryen om tiltalte er skyldig eller ikke. Juryen består av 10 legfolk uten juridisk utdannelse. Det diskuteres i dag om det ville være bedre at legfolk og juridiske dommere avgjør skyldspørsmålet sammen, men slik at legfolkene utgjør flertallet i lagmannsretten.

Hva er etter Deres mening det beste – at skyldspørsmålet avgjøres av en jury eller av juridiske dommer og legfolk i fellesskap?

Intervjuobjektene fikk valget mellom tre svaralternativer: «Det beste er at skyldspørsmålet avgjøres av en jury», «Det beste er at skyldspørsmålet avgjøres av de juridiske dommere og legfolk i fellesskap» og «Det ene kan være like bra som det annet». I tillegg kom svaralternativet «vet ikke».» (s. 75)

21 % av mennene oppga at juryen var det beste, mens 12 % av kvinnene ga uttrykk for dette. 54 % av mennene ga uttrykk for at kombinasjonen av lekfolk og juridiske dommere var det beste, mens 51 % av kvinnene ga uttrykk for dette. Et klart flertall oppga dermed at de foretrakk meddomsrett fremfor jury.

Hauge/Bratholm 1971 er en studie av lekdommerne og deres oppfatninger. For å avdekke deres oppfatning om jury og meddomsrett, spurte de:

«Hva er etter Deres mening det beste, at skyldspørsmålet avgjøres av en jury eller av juridiske dommere og legdommere i fellesskap (stor meddomsrett)?» (s. 390)

Blant domsmennene oppga 81 % at de foretrakk at skyldspørsmålet ble avgjort av meddomsrett, mens 6 % oppga at de foretrakk at skyldspørsmålet ble avgjort av jury. (s. 390). Blant lagrettemedlemmene oppga 53 % at de foretrakk at skyldspørsmålet ble avgjort av meddomsrett, mens 28 % oppga at de foretrakk at skyldspørsmålet ble avgjort av jury. 13 % av domsmennene og 20 % av lagrettemennene svarte ikke på spørsmålet eller valgte alternativene «Det ene er like bra som det andre» eller «Vet ikke». Studien viser også en klar forskjell med hensyn til hvor lagrettemedlemmene var bosatt: «Mens 33 % av dem som var bosatt på landsbygd foretrakk jury og 42 % meddomsrett, var fordelingen i tettbygde strøk 27 % mot 54 % og i byer 26 % mot 57 %.» Studien viser også at juryen har langt lavere tilslutning i de lavere sosiale lag enn i de høyere sosiale lag. Hauge/Bratholm 1971 er imidlertid inne på at spørsmålet kan ha vært noe ledende, selv om de har anstrengt seg for å gjøre det så nøytralt som mulig. De konkluderer derfor med at tallene viser at det «er en klar majoritet til fordel for meddomsrettssystemet blant norske legdommere» (s. 391).

Hartmann 1990 er en spørreundersøkelse «hos jurymedlemmer i Frostating om deres erfaringer med hensyn til å treffe avgjørelser henholdsvis bare sammen med andre legdommere i jury og i blandet rett sammen med fagdommere» (s. 121). Hartmann anser dette spørsmålet som det mest interessante:

Dette betyr at 89 % foretrakk alternativet «i retten sammen med jurister», noe som tilsier at de foretrekker meddomsrett fremfor jury og som bekrefter resultatet hos Hauge/Bratholm1971. I dag er likevel Hartmann 1990 mer interessant fordi den er nyere og fordi det var mange respondenter med erfaring fra både jury og meddomsrett, mens det hos Hauge/Bratholm1971 var få som hadde denne erfaringen.

Olaussen 2005 er en spørreundersøkelse der 854 tilfeldig utvalgte voksne ble stilt spørsmål om lekdommerordningen (s. 130-131). Studien viser at 70 % hadde noe kjennskap til ordningen med lekdommere, og at andelen steg med utdanningsnivået til de som ble spurt (s. 131). Dette er relevant fordi kunnskap om lekdommerordningen er nødvendig for at den kan påvirke folks tillit til domstolene. De som kjente til ordningen ble også spurt om lekdommerordningen styrker eller svekker deres tillit, eller om den ikke har noen betydning:

«Svarene på dette spørsmålet viser at nesten alle (92 %) av de som kjenner til lekdommerordningen har en oppfatning av hvilken betydning ordningen har for deres tillit til domstolene. Men alle mener ikke at lekdommerne styrker tilliten … Drøyt halvdelen, 51.7 %, av de spurte svarer at ordningen styrker tilliten, 28.2 % svarer at lekdommerne ikke betyr noe for deres tillit, mens 11.7 % svarer at lekdommerordningen svekker deres tillit til domstolene.» (s. 132, uth. i orig.)

Dette tilsier at lekdommerinnslaget er viktig for tilliten til domstolene, og at det for de fleste øker tilliten til domstolen. Men dette sier bare noe om betydningen av lekdommerinnslaget som sådan, men ingenting om folks tillit er høyest når lekdommerne inngår i en jury eller i en meddomsrett.

1.6.3 Oppsummering

En ganske fersk studie (Olaussen 2005) tilsier at lekfolks deltakelse er viktig for tilliten folk flest har til domstolene, men den kan ikke uten videre si noe om valget mellom jury og meddomsrett. En eldre studie (Bratholm/Hauge 1971) tilsier at et flertall av befolkningen den gang ville ha større tillit til en ordning basert på meddomsrett enn til en ordning basert på jury. Studier av lekdommernes egne oppfatninger (Leivestad 1952, Hauge/Bratholm 1971 og Hartmann 1990)tilsier stort sett at lekdommerne selv foretrekker meddomsrett fremfor jury.

Litteraturliste:

Andenæs 1984 = Johs. Andenæs, Tanker omkring ny norsk straffeprosesslov, i Jussens Venner 1984 s. 123-139.

Backer 1980 = Finn Backer, Juryen – enda en gang, i Lov og Rett 1980 s. 268-272.

Backer 1989 = Finn Backer, Trenger vi juryen, i Forsvareren Alf Nordhus 70 år – et debattskrift (Stanghelle/Ulateig red.), Oslo 1989 s. 177-193.

Bennett/Feldman 1981 = W. Lance Bennett and Martha S. Feldman. Reconstructing Reality in the Courtroom, London/New York 1981.

Blom 1970 = Knut Blom, Forsvar for juryen, i Lov og Rett 1970 s. 190-194.

Bjørnestad 2003 = Vibeke Bjørnestad, Jurymedlem – på godt og vondt: En kvalitativ sosiologisk studie av jurymedlemmenes erfaringer ved å være sådanne medlemmer, upublisert masteroppgave levert ved Sosiologisk Institutt (UiB) 2003-2004.

Bolding 1987 = Per Olof Bolding, Behövs lekmän i domstolarna?, i Retfærd 1987 s. 61-62.

Bratholm 1980 = Anders Bratholm, Jury?, i Lov og Rett 1980 s. 577-578.

Bratholm 1990 = Anders Bratholm, Juryen for fall, i Lov og Rett 1990 s. 129-130.

Bratholm/Eskeland (red.) 2008 = Anders Bratholm og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, Oslo 2008.

Bratholm/Hauge 1971 = Anders Bratholm og Ragnar Hauge, i Lov og Rett 1971 s. 74-77.

Dahl/Enemo 2002 = Janne Dahl og Ina Enemo, Juryers vurdering av troverdighet, hovedoppgave ved Psykologisk institutt (UiO) 2002.

Dahl m.fl. 2006 = Janne Dahl, Ida Enemo, Guri C. Drevland, Ellen Wessel, Dag Erik Eilertsen and Svein Magnussen, Displayed Emotions and Witness Credibility: A Comparison of Judgements by Individuals and Mock Juries, i Applied Cognitive Psychology 2006.

Drevland/Wessel 2000 = Guri C. B. Drevland og Ellen Wessel, «Det er ikke det du sier, men måten du sier det på»: Betydningen av emosjonelle uttrykk for vitners troverdighet, hovedoppgave ved Psykologisk institutt (UiO) 2000.

Diesen 1996 = Christian Diesen, Lekmän som domare, Stockholm 1996.

Eftestøl 1971 = E. T. Eftestøl, Jury eller meddomsrett, i Lov og Rett 1971 s. 70-74.

Elden 1999 = John Christian Elden: Juryen – rettssikkerhetsgaranti eller anakronisme, i Juryordningen: Artikler basert på manuskripter fra seminaret om lagretteordningen 8. oktober 1999 – Den norske advokatforening temahefte nr 68, Oslo 1999 s. 50-54.

Garde/Strandbakken 2001 = Peter Garde og Asbjørn Strandbakken, Juryen: Avskaffe, reformere eller begrense bruken av den?, i Lov og Rett 2001 s. 3-31.

Granhag/Ask 2008 = Pär Anders Granhag og Karl Ask, Psykologiska perspektiv på bevisvärdering, i Handbok i rättspsykologi (Granhag/Ask red.) Stockholm 2008 s. 407-422.

Hartmann 1990 = Henrik Greve Hartmann, Meddomsrett eller jury, i Lov og Rett 1990 s. 121-128.

Hastie/Penrod/Pennington 1983 = Reid Hastie, Steven D. Penrod and Nancy Pennington, Inside the Jury, Harvard 1983.

Hauge/Bratholm 1971 = Ragnar Hauge og Anders Bratholm, Meddomsrett eller jury? – En undersøkelse av legdommernes syn, i Lov og Rett 1971 s. 385-408.

Kalven/Zeisel 1971 = Harry Kalven Jr. and Hans Zeisel, The American Jury, second edition, Phoenix 1971.

Kaufmann m.fl. 2003 = Geir Kaufmann, Guri C. Drevland, Ellen Wessel, Geir Overskeid and Svein Magnussen, The Importance of Being Earnest: Displayed Emotions and Witness Credibility, i Applied Cognitive Psychology 2003 s. 21-34.

Kjus 2008 = Audun Kjus, Sakens fakta: Fortellingsstrategier i straffesaker, Oslo 2008.

Klami/Hämäläinen 1992 = Hannu Tapani Klami and Merva Hämäläinen, Lawyers and Laymen on the Bench: A study of Comparative Legal Sociology, Helsinki 1992.

Kolflaath 2004a = Eivind Kolflaath, Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger, i Jussens Venner 2004 s. 279-304.

Kolflaath 2004b = Eivind Kolflaath, Språk og argumentasjon – med eksempler fra juss, Bergen 2004.

Leivestad 1952 = Trygve Leivestad, Meddomsrett eller jury i straffesaker for lagmannsrett, i Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskap 1952 s. 317-328 og 417-422.

Lundgaard 1999 = Hans Petter Lundgaard, Fire års erfaring med jurysystemet under to-instansordningen – sett fra dommersetet, i Juryordningen: Artikler basert på manuskripter fra seminaret om lagretteordningen 8. oktober 1999 – Den norske advokatforening temahefte nr 68, Oslo 1999 s. 38-45.

Magnussen 2004 = Svein Magnussen, Vitnepsykologi: Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal, Oslo 2004.

Magnussen m.fl. 2009 = Svein Magnussen, Annika Melinder, Ulf Stridbeck og Abid Q. Raja, Beliefs About Factors Affecting the Reliability of Eyewitness Testimony: A Comparison of Judges, Jurors and the General Public, i Applied Cognitive Psychology 2009 s. 122-133.

Magnussen/Stridbeck 2001 = Svein Magnussen og Ulf Stridbeck, Vurdering av troverdighet: Hva sier forskningen?, i Tidsskrift for strafferett 2001 s. 81-97.

Nygard 2003 = Lars-Jonas Nygard, Juryordningen – erfaringer fra en intervjuundersøkelse, i Lov og Rett 2003 s. 290-296.

Nygard 2009a = Lars-Jonas Nygard, Hva må skje med juryordningen?, i Tidsskrift for Rettsvitenskap 2009 s. 675-693.

Nygard 2009b = Lars-Jonas Nygard, Nærmer vi oss slutten for juryordningen?, i Lov og Rett 2009 s. 104-111.

Nygard 2009c = Lars-Jonas Nygard, Skyldavgjørelse med eller uten begrunnelse, i Lov og Rett 2009 s. 425-432.

Nygard 2010a = Lars-Jonas Nygard, Juryen for fall: Demokrati og rettssikkerhet, Oslo 2010.

Nygard 2010b = Lars-Jonas Nygard, Lekdommere i Norden, i Lov og Rett 2010 s. 179-191.

Nygard 2010c = Lars-Jonas Nygard, Skyldavgjørelsen skal begrunnes – men av hvem?, i Lov og Rett 2010 s. 363-366.

Olaussen 1998 = Leif Petter Olaussen, Er juryordningen betryggende nok?, i Lov og Rett 1998 s. 436-440.

Olaussen 2005 = Leif Petter Olaussen, Folks tillit til og medvirkning i domstolene, i Tidsskrift for strafferett 2005 s. 119-143.

Pennington/Hastie 1991 = Nancy Pennington og Reid Hastie, A Cognitive Theory of Juror Decision Making: The Story Model, i Cardozo Law Review 1991-1992 s. 519-557.

Pennington/Hastie 1993 = Nancy Pennington og Reid Hastie, The story model for juror decision making, i Inside the Juror: The Psychology of Juror Decision Making (Hastie ed.) Cambridge 1993 s. 192-221.

Qvale/Henriksen 2000 = Anniken Qvale og Anne Hazeland Henriksen, Dømmes du av dine likemenn: En studie av meddommerordningen, i Institutt for Offentlig retts skriftserie nr. 66, Oslo 2000.

Skyberg 2001 = Lisbeth Fullu Skyberg, Iscenesatt rettferdighet: En sosiologisk analyse av domstolenes praksis, upublisert hovedfagsoppgave fra Universitetet i Oslo 2001.

Stridbeck 1999 = Ulf Stridbeck, Lagrettordningen i andre land. Diskuterer man samme problemstillinger der?, i Juryordningen: Artikler basert på manuskripter fra seminaret om lagretteordningen 8. oktober 1999 – Den norske advokatforening temahefte nr. 68, Oslo 1999 s. 9-37.

Tennøe/Simonsen 2002 = Janne Tennøe og Nils Simonsen, Meddommerprosjektet, resultater fra en upublisert spørreundersøkelse til meddommere i straffesaker, Skien/Oslo 2002.

Vidmar/Hans 2007 = Neil Vidmar and Valerie P. Hans, American Juries: The Verdict, New York 2007.

Wagenaar m.fl. 1993 = Willem Wagenaar, Peter J. van Koppen og Hans F. M. Crombag, Anchored Narratives: The Psychology of Criminal Evidence, Hampstead 1993.

Wessel/Bollingmo 2007 = Ellen Ottesen Wessel og Guri C. Bollingmo, The emotional witness – A study of judgments of credibility, Oslo 2007.

Wessel m.fl. 2006 = Ellen Wessel, Guri C. B. Drevland, Dag Erik Eilertsen and Svein Magnussen, Credibility of the Emotional Witness: A study of Ratings by Court Judges, i Law and Human Behavior 2006 s. 221-130.

Wilhjelm 1987 = Preben Wilhjelm, Folkevalgte dommere: Lægdommerundersøgelse 1987, i Kriminalistisk Instituts Stencilserie nr. 49, København 1987.