8 Lekdommere i fullstendige ankesaker – ulike modeller

8.1 Innledning – opplegget for kapittel 8

Utvalget skal etter mandatet foreta en bred vurdering av på hvilken måte lekdommere bør delta når lagmannsrettene behandler de bevisankene i straffesaker hvor skyldspørsmålet avgjøres av en jury på ti lekdommere, mens straffutmålingen avgjøres i fellesskap av de tre fagdommerne og fire jurymedlemmer. Spørsmål som stilles, er hvordan samarbeidet mellom lekdommere og fagdommere bør være, om det fortsatt skal være en juryordning, eller om juryordningen bør erstattes av meddomsrett. Utvalget er også bedt om å vurdere om og på hvilken måte avgjørelser kan begrunnes, og vurdere om det «skal innføres skriftlig begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet opp mot hensynet til å sikre juryens uavhengighet.»1

Uavhengig av hvilken løsning som anbefales for jurysakene, skal utvalget vurdere sammensetningen av lagmannsretten i de fullstendige ankesakene som i dag behandles med meddomsrett av tre fagdommere og fire lekdommere i egenskap av meddommere. I meddomsretten deltar alle rettens syv medlemmer i avgjørelsen av skyldspørsmålet og alle andre spørsmål under saken. Sammensetningen i meddomsrettssaker behandles i kapittel 9.

Jurymedlemmer og meddommere trekkes til den enkelte sak fra det samme utvalg av lekdommere for lagmannsretten. Det er derfor den samme krets av personer som gjør tjeneste i begge roller.

Antall fagdommere i alle typer straffesaker for lagmannsretten omfattes også av mandatet og behandles i sammenheng i kapittel 9.2

Her i kapittel 8 redegjør utvalget for de hensyn som etter utvalgets oppfatning særlig bør tas i betraktning når lovgiveren skal ta standpunkt til hvilken prosessform eller modell som bør velges for lekdommeres deltakelse ved lagmannsrettens behandling av anker som gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet.3 Det foretas da en helt ny behandling av straffesaken i lagmannsretten. Derfor brukes også uttrykket «fullstendig anke» som betegnelse på disse sakene.

Hovedspørsmål i mandatet er om det fortsatt skal være en juryordning, og om juryen bør erstattes av meddomsrett. Jury og meddomsrett står frem som de tydeligste alternativer, og typiske trekk ved prosessformene vil bli holdt opp mot hverandre.

Utvalget finner det mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i prosessreglene som gjelder i dag, men vil som ledd i utredningen også vurdere om det bør foretas endringer innenfor rammen av hovedprosessformene. Et spørsmål som er spesielt nevnt i mandatet, er om og på hvilken måte avgjørelser kan begrunnes i jurysaker. Dette behandles i punkt 8.14. Løsninger som kombinerer elementer fra dagens to prosessformer vil også bli utredet, men utvalgets medlemmer vurderer slike løsninger så ulikt at det ikke er hensiktsmessig å behandle temaet i fellesmerknadene.

Utvalgets medlemmer har ulikt syn på hvilken modell som bør anbefales for lekdommeres deltakelse i fullstendige ankesaker. Gjennomgangen av hensyn og argumenter her i punkt 8 tar sikte på å være objektiv i den forstand at utvalget ikke foregriper noen bestemt løsning. Så langt det kan gjennomføres innenfor denne rammen, gir utvalget også uttrykk for felles synspunkter på vekten av ulike argumenter, og det faktiske grunnlaget for dem. Ambisjonen for denne del av utredningen er å klargjøre hva utvalget er enig om.

Etter prosessreglene som gjelder i dag, er det med få unntak strafferammen for det lovbrudd ankesaken gjelder, som avgjør om en fullstendig anke skal behandles med jury eller meddomsrett. Saker om forbrytelser som kan medføre straff av fengsel i mer enn seks år, behandles med jury. Viktige eksempler er saker om drap og særlige grove voldshandlinger, voldtekt, alvorlige seksuelle overgrep mot barn, alvorlige narkotikaforbrytelser, grove ran og saker som gjelder grov korrupsjon.

Saker om alle andre lovbrudd – som har strafferamme inntil fengsel i seks år – behandles med meddomsrett. Tilfanget omfatter et vidt spekter av sakstyper, som trafikkforseelser, tyverier og andre vinningsforbrytelser, ordinære narkotikalovbrudd og saker om uaktsomt drap og mer ordinære voldshandlinger.

Det er altså den straff tiltalte teoretisk risikerer, som avgjør om anken skal behandles med jury eller meddomsrett. Utvalget skal etter mandatet vurdere om det bør være et annet skille. Det er nærliggende å peke på den straff som er idømt i tingretten eller påstått av påtalemyndigheten, eller en kombinasjon av strafferamme og idømt straff, som aktuelle alternativer. Dette spørsmålet behandles i punkt 10.2.18.4.3, men et moment bør nevnes allerede nå, fordi det er viktig for å forstå sammenhengen i prosessordningen i ankesaker.

Grensen på seks års fengsel som skille mellom jury- og meddomsrettssaker, er også avgjørende for partenes rett til å få anken fremmet til behandling i lagmannsretten. Er strafferammen fengsel i mer enn seks år, har tiltalte en ubetinget rett til å få skyldspørsmålet behandlet på ny i lagmannsretten, og med svært få unntak skjer behandlingen med jury. Også påtalemyndigheten har med en ubetydelig begrensning den samme rett. Er strafferammen lavere, kan lagmannsretten nekte anken fremmet dersom tre dommere enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem.4Avgjørelsen treffes ved en begrunnet beslutning etter skriftlig behandling på grunnlag av sakens dokumenter. Det er vanlig at mer enn 60 % av bevisankene i saker med strafferamme inntil seks år blir nektet fremmet på dette grunnlaget.5 Utvalget viser til redegjørelsen for lagmannsrettens ankeprøving, også kalt siling, i punkt 9.5.

I femårsperioden 2006-2010 behandlet lagmannsrettene årlig i snitt 364 fullstendige anker med meddomsrett og 312 fullstendige anker med jury, se kapittel 4. Meddomsrettssakene har da vært gjenstand for siling som nevnt ovenfor.6

8.2 Overordnede hensyn

Før utvalget gjennomgår de enkelte argumenter og hensyn som belyser ulike modeller for lekdommerdeltakelse i de fullstendige ankesakene, er det hensiktsmessig å fremheve enkelte overordnende hensyn som setter rammer for valget av prosessform.

Viktigst er spørsmålet om hvilken prosessform som er best egnet til å sikre riktige avgjørelser. Med dette menes en prosessform som best sikrer at avgjørelsen blir truffet ved at rettsreglene blir riktig anvendt på et saksforhold som er fastsatt korrekt. At faktum er korrekt fastsatt, er særlig viktig i ankesaker for lagmannsretten hvor bevisvurderingen under skyldspørsmålet prøves for siste gang.

Grunnregelen om påtalemyndighetens bevisbyrde – beviskravet i straffeprosessen – er en del av rettsanvendelsen. At rimelig tvil kommer tiltalte til gode, er nødvendig for å oppfylle den overordnede straffeprosessuelle målsetning å hindre at uskyldige blir dømt.

Domstolene er avhengige av at behandlingen av straffesaker har allmennhetens tillit. Det er en forutsetning for å opprettholde tilliten, at rettssaker blir gjennomført på en god måte. Men det er ikke tilstrekkelig at saksbehandlingen faktisk er betryggende. Domstolenes avgjørelser må bli oppfattet som riktige og forsvarlige, selv om avgjørelsene i enkeltsaker kan bli diskutert. Både de profesjonelle aktørene som deltar i rettssaker og parter og vitner må bli behandlet hensynsfullt og med respekt innenfor de formelle rammer en rettssak krever.7

Nær forbundet med hensynet til tillit, er prinsippet om offentlighet for rettsforhandlinger og rettsavgjørelser. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk rett at domstolenes saksbehandling skal være åpen med mindre tungtveiende personvernhensyn eller andre viktige interesser vil kunne bli skadelidende. Offentlighet er en garanti for en forsvarlig rettspleie. Offentlighet er sammen med skriftlig begrunnelse av avgjørelser, en forutsetning for at avgjørelsene kan etterprøves.

Prosessordningen som brukes for å behandle straffesaker må være robust. Den må oppfylle de krav som følger av internasjonale konvensjoner, fungere uten stadig diskusjon og kritikk og være så oversiktlig at den innbyr til færrest mulige feil og uklarheter.

Tilgangen til de innsatsfaktorer som skal til for å behandle straffesaker i domstolene, er ikke ubegrenset. Derfor må den beste løsning finnes i en avveining mellom ressursinnsats og kvalitet, vurdert etter kriteriene for en god prosessordning.

For å redusere belastningen for dem som berøres av en straffesak, motvirke at bevis svekkes og realisere straffens formål, er det viktig at straffesaker blir behandlet hurtig. I ankesakene er det allerede brukt tid på behandlingen i tingretten.

Et prinsipp som også er forutsetningen for utvalgets arbeid, er at lekdommere skal ha en viktig rolle i strafferettspleien. De skal være i flertall ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i alle saker for lagmannsretten, som de har vært siden straffeprosessloven av 1887. En rød tråd i utredningen vil være hvordan de hensyn som begrunner lekdommernes sterke rolle, mest hensiktsmessig kan bli realisert. Hvilke hensyn dette er, redegjør utvalget for i det følgende.

8.3 Hvorfor deltar lekdommere i straffesaker?

8.3.1 Hva kan lekdommere og fagdommere bidra med?

At lekdommere deltar i domstolenes behandling av straffesaker, er nå så innarbeidet og ukontroversielt at det sjelden stilles spørsmål om hvorfor. Svaret er likevel av interesse når man skal ta standpunkt til hvilken rolle lekdommere og fagdommere bør ha, og hvilken form for lekdommerdeltakelse som er den beste. Etter utvalgets oppfatning er de viktigste grunnene til å bruke lekdommere at dette er ønskelig for å sikre demokratisk kontroll med rettsvesenet, øke tilliten til domstolene og styrke kvalitetenog rettssikkerheten i domstolenes saksbehandling og avgjørelser. Disse hensynene blir utdypet i de følgende punkter. Fagdommernes rolle omtales i punkt 8.3.5.

8.3.2 Demokratisk kontroll med rettsvesenet

Et sentralt prinsipp for rettsstaten kommer til uttrykk i grunnloven § 96:

«Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.»

Det andre setningsleddet fastslår domstolenes eksklusive myndighet til å bestemme om noen skal straffes for lovbrudd. Samtidig følger det av legalitetsprinsippet i det første setningsleddet at dette er en myndighet som domstolene forvalter og utøver på folkets vegne. Folket kan på sin side se behov for å kontrollere hvordan domstolene forvalter den myndighet de er tildelt. Domstolenes uavhengighet i samsvar med maktfordelingsprinsippet er til hinder for at Stortinget, Regjeringen eller andre organer for folket kan utøve denne kontrollen utenfra. I stedet utøves kontrollen innenfra ved å la representanter for folket ta plass i domstolene og delta direkte – og til dels med bestemmende innflytelse – i den dømmende virksomhet. Dette prinsipielle grunnlaget for lekdommerinstitusjonen er – slik utvalget forstår begrepet – kjernen i prinsippet om demokratisk kontroll med rettsvesenet.

Ved avgjørelsen av den enkelte sak har både lekdommere og fagdommere som oppgave å komme frem til et riktig resultat på grunnlag av rettsanvendelse og bevisvurdering. Den demokratiske kontroll kunne da tenkes å bestå i føre tilsyn med at fagdommerne anvender loven på en måte som er i samsvar med lovgiverens forutsetninger. Det er imidlertid ikke dette som menes. Lekdommerinnslaget skal sikre at rettshåndhevelsen ikke fjerner seg for langt fra hva alminnelig rettsbevissthet tilsier, og slik fungere som et korrektiv mot en profesjonalisering av rettshåndhevelsen i domstoler dominert av embetsdommere. Dommerstanden må dele sin dømmende makt med folkets representanter, men oppnår som gjenytelse den tillit og respekt domstolene er avhengige av for at maktutøvelsen skal bli allment oppfattet som legitim.

Hvilken betydning er det grunn til å tro at det har for utøvelsen av den demokratiske kontrollen med rettsvesenet om lekdommere deltar som jurymedlemmer eller som meddommere? Tre typiske forskjeller skiller juryen fra meddomsretten. Flere lekdommere deltar i en jury enn i en meddomsrett. Skyldspørsmålet avgjøres av lekdommerne alene. Anonymitet og fravær av begrunnelse gir stor grad av frihet for lekdommerne og verner mot press utenfra, men hindrer en lekdommer i å gi offentlig uttrykk for sin mening. Anonymitet og fravær av begrunnelse begrenser også allmennhetens mulighet for kontroll av avgjørelsen.

8.3.3 Tilliten til domstolene

Retten til «å bli dømt av sine likemenn», er et fyndig uttrykk for juryordningens begrunnelse. En sterk lekdommerstemme ved avgjørelsen av skyldspørsmålet fremmer tilliten til domstolenes straffesaksbehandling, og det hevdes at juryordningen har klare fortrinn. En viktig grunn til at jurysystemet ble foretrukket ved den gjennomgripende straffeprosessreformen i 1887, var frykten for at lekdommerne skulle bli overstyrt av fagdommerne. Man fryktet at utdanning, skriveferdigheter og sosiale kår skulle gjøre lekdommerne underlegne.8 Ettersom de fleste lekdommerne med hensyn til klassetilhørighet og sosiale kår stod den tiltalte i straffesaker nærmere enn embetsdommerne, var konsekvensen at tiltalte i større grad ble «dømt av sine likemenn».

Det kan reises spørsmål om realiteten i at tiltalte i en jurysak blir dømt av sine likemenn. Jurymedlemmene i lagmannsretten har aldri vært den typiske forbryters likemenn. Vervet som lagrettemedlem har blitt ansett som en ære, og det var fra opprinnelsen bygdens beste menn, kjent for sin rettferdighet og rettssindighet, som ble valgt.9 Lekdommere velges av kommunene og rekrutteres i hovedsak blant personer som er eller har vært politisk aktive på lokalplanet. Det er vanlig praksis at valget av kandidater skal avspeile forholdet mellom de politiske partiene ved siste kommunevalg. Det skal velges like mange av hvert kjønn, men gjennomsnittsalderen er høy, og personer med innvandrerbakgrunn underrepresentert.

Tidligere kunne nok avstanden mellom lekdommere og fagdommere være stor. Som følge av endringer i sosiale forhold, er nok ikke forskjellen like stor i dag. Dommere rekrutteres fra ulike sosiale lag, og lekdommerne har betydelig bedre utdanning og øvrige ressurser enn i tidligere tider. Det kan likevel være noen typiske forskjeller i holdninger og kulturell kapital mellom lekdommere og fagdommere. Dommere er akademikere som for det meste tilhører en ressurssterk øvre middelklasse. I likhet med øvrige profesjoner er det grunn til å regne med at dommere har utviklet en kultur som bærer med seg særskilte verdier, uten at det i seg selv ligger noe negativt i en slik observasjon.

Utvalget vender i punkt 8.8 tilbake til spørsmålet om hvilken betydning forskjeller mellom lekdommere og fagdommere har for kommunikasjonen mellom disse gruppene av dommere.

Strandberg har undersøkt om det er mulig å belyse empirisk om det har betydning for tilliten til domstolenes straffesaksbehandling om saken behandles med jury eller meddomsrett.10 Det finnes en del undersøkelser både av eldre og nyere dato. Utvalget gjengir på nytt sammenfatningen om dette tema:

«En ganske fersk studie (Olaussen 2005) tilsier at lekfolks deltakelse er viktig for tilliten folk flest har til domstolene, men den kan ikke uten videre si noe om valget mellom jury og meddomsrett. En eldre studie (Bratholm/Hauge 1971) tilsier at et flertall av befolkningen den gang ville ha større tillit til en ordning basert på meddomsrett enn til en ordning basert på jury. Studier av lekdommernes egne oppfatninger (Leivestad 1952, Hauge/Bratholm 1971 og Hartmann 1990) tilsier stort sett at lekdommere selv foretrekker meddomsrett fremfor jury.»11

Svarene som er gitt i utvalgets lekdommerundersøkelse, gir ikke holdepunkter for at en domstolssammensetning foretrekkes fremfor en annen når det gjelder skyldspørsmålet, men at domstolssammensetninger hvor det inngår fagdommere anses mer egnet til å avgjøre straffespørsmålet. Se punkt 7.2.3.4.

8.3.4 Kvalitet og rettssikkerhet

Som begrunnelse for lekdommere i straffesaker blir det vist til at lekdommere kan tilføre domstolen erfaring og innsikt på områder som en fagdommer ikke har. Lekdommere kan se på saken med friske øyne, og fungere som et nyttig korrektiv mot eventuelle tendenser til vanetenkning og rutinemessig behandling som det kunne vært en fare for med profesjonelle aktører i alle andre sentrale roller enn tiltaltes.12 Dette fremmer kvaliteten på saksbehandlingen og styrker samtidig tiltaltes rettssikkerhet.

8.3.5 Fagdommere

Om det sjelden stilles spørsmål om hvorfor lekdommere deltar i straffesaker, er det vel så opplagt hvorfor fagdommere deltar at spørsmålet aldri stilles. Likevel kan det være nyttig å vie noen få ord til svaret.

For å lede rettsforhandlinger, avgjøre prosessuelle spørsmål som kan oppstå underveis, og å treffe avgjørelser ved hjelp av juridisk metode, er det nødvendig å ha juridiske kvalifikasjoner. Dommerne er generalister som behandler alle typer saker. Det å behandle og avsi dom i straffesaker er ikke vesensforskjellig fra andre typer dømmende virksomhet. Også straffesaker kan by på kompliserte rettsspørsmål. Fellesnevneren i sivile saker og straffesaker er at dommeren treffer avgjørelser ved å anvende gjeldende rettsregler på et saksforhold som blir klargjort ved bevisførselen i et rettsmøte. For en straffutmåling i samsvar med likhetsprinsippet er det vel så viktig å kjenne til nivået som følger av Høyesteretts praksis i lignende tilfeller, som til lovens strafferammer. De fleste strafferammene er så vide at de er til liten veiledning.

For å bli utnevnt til dommer, kreves det gode juridiske kvalifikasjoner og omfattende yrkeserfaring. Dommerne er embetsmenn utnevnt etter en ansettelsesprosess som er grundig og skal sikre at de som utnevnes også har personlige egenskaper som gjør dem godt skikket til vervet som dommer. Dommerne er uavsettelige og uavhengige, og de har en streng yrkesetisk kodeks.13 Lagmenn og lagdommere som administrerer straffesaker har lang erfaring med å lede rettsforhandlinger og rådslagninger med og uten lekdommere.

Lagmannsrettens dommere er seg bevisst at deres avgjørelser overprøves av Høyesterett. Dette medfører strenge krav til kvalitet som må oppfylles i enhver sak.

8.3.6 Oppsummering – utvalgets vurdering

Etter utvalgets oppfatning er hensynet til demokratisk kontroll og allmennhetens tillit som argumenter for valg av domstolsordning en vanskelig målbar størrelse, som lett får preg av å bære argumentsførerens egne verdipreferanser. Argumentene som fremsettes taler for at lekdommere bør ha en avgjørende innflytelse i straffesaker, men kan ved nærmere gransking fremstå som nøytrale i forhold til valget mellom jury og meddomsrett som prosessform. De fleste saker avgjøres i meddomsrett, og denne behandlingsform har i lang tid vært kjent, erfart og innarbeidet i den alminnelige rettsbevissthet, uten at dette har resultert i noe politisk initiativ for å fjerne ordningen. Utvalget har heller ikke registrert noe fremstøt fra talspersoner for juryordningen med sikte på å utvide denne til å omfatte flere typer lovbrudd enn i dag.

Utvalget er enig i at lekdommere skal ha betydelig innflytelse i strafferettspleien, og – som fastsatt i mandatet – være i flertall ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. At lekdommere deltar i tillegg til fagdommere, må anses å styrke kvaliteten på saksbehandlingen. Det gjør prosessordningen mer robust og rettssikker at en domfellelse må ha tilslutning fra lekdommere.

Det er likevel vanskelig å se at hensynet til demokratisk kontroll i denne forstand blir bedre ivaretatt med dagens jurybehandling fremfor meddomsrett. For å formidle informasjon til lovgiveren om hvordan regelverket fungerer, er det en fordel at avgjørelsene er begrunnet. Dermed får lovgiveren et bedre grunnlag for å vurdere om rettstilstanden er tilfredsstillende. I en jurysak vil lekdommernes utøvelse av demokratisk kontroll eventuelt gi seg utslag i at de svarer nei, men dette er en lite nyansert tilbakemelding.

8.4 Begrunnelse for rettsavgjørelser

8.4.1 Innledning – gjeldende rett i hovedtrekk

Det er i dag et utbredt ønske at avgjørelsen av skyldspørsmålet skal begrunnes. Dette er fremhevet i utvalgets mandat.

Når begrunnelse for rettsavgjørelser etterlyses, sikter man til den skriftlig formulerte begrunnelsen som meddeles partene og andre som en integrert del av avgjørelsen. En avgjørelse kan være begrunnet skriftlig i et internt arbeidsdokument i domstolen, selv om det ikke oppgis noen begrunnelse utad.

Ordet begrunnelse kan også brukes i en annen betydning som betegnelse på de tankeprosesser eller overveielser som leder til en avgjørelse. De to betydningene av ordet begrunnelse er forbundet med hverandre. Det at beslutningstakeren skal forsvare sin avgjørelse i en skriftlig begrunnelse, kan virke inn på overveielsene i forkant. I et annet perspektiv er det av interesse å undersøke om den skriftlige begrunnelsen som oppgis, gir et dekkende uttrykk for de overveielsene som gikk forut for den. Når man etterlyser skriftlig begrunnelse for rettsavgjørelser, forutsetter man en slik sammenheng.

Begrunnelsesplikten har en særlig rettslig status. Lovgivningen stiller gjennomgående det krav til offentlige myndigheters saksbehandling at avgjørelser skal begrunnes. Som eksempel kan det nevnes at forvaltningsorganer er pålagt plikt til å begrunne enkeltvedtak skriftlig, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. Skriftlig begrunnelsesplikt er også hovedregelen ved domstolsbehandling av sivile saker og straffesaker, jf. tvisteloven § 19-6 og straffeprosessloven § 40.

I straffesaker avhenger begrunnelsesplikten av hvilken form for avgjørelse som treffes. Realitetsavgjørelser i straffesaker treffes i form av dom. Fremstillingen her er begrenset til å gjelde begrunnelse av dommer. Juryens avgjørelse av skyldspørsmålet ved en «kjennelse» er en delavgjørelse som inngår i dommen som deretter avslutter saken.

Reglene om hva en dom i en straffesak skal inneholde, og hvordan avgjørelsen skal begrunnes etter gjeldende rett, har utvalget behandlet i punktene 3.3.1.4 og 3.3.2.6. Utvalget begrenser seg til en kort oppsummering og viser for øvrig til fremstillingen der.

Alle lagmannsrettens dommer i straffesaker skal inneholde en begrunnelse, også kalt domsgrunner. Kravet til domsgrunner fremgår av straffeprosessloven § 40. Det er vesentlige ulikheter mellom jury- og meddomsrettssaker.

I jurysakene skal domsgrunnene for skyldspørsmålet etter § 40 første ledd kun bestå i en henvisning til juryens svar, som er «ja» eller «nei» på de spørsmål som er stilt av retten.

I meddomsrettssakene skal retten når tiltalte dømmes, «bestemt og uttømmende» angi hvilket saksforhold som er funnet bevist, og vise til hvilket straffebud tiltalte dømmes etter. Blir tiltalte frifunnet, skal begrunnelsen angi de vilkår for straff som antas å mangle. Lagmannsretten må gi en beskrivelse av saksforholdet som er så presis og fullstendig at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen. I motsatt fall blir dommen opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil.14 Enten tiltalte blir dømt eller frifunnet, skal retten i tillegg angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering.15 Det kreves ikke at retten gir en detaljert beskrivelse av sin vurdering.16 Retten nevner for eksempel hvilke vitneforklaringer den har festet lit til, eller funnet av DNA fra tiltalte på åstedet for forbrytelsen uten at vedkommende har noen forklaring på dette.

I meddomsrettssaker oppgis det om avgjørelsen av skyldspørsmålet er enstemmig. Hvis ikke, angis det hvem som er uenig, og hva uenigheten består i. Det gis en begrunnelse også for dissensen.17

Når skyldspørsmålet er avgjort, skal straffutmålingen og andre avgjørelser som prosessuelt hører til «straffespørsmålet», begrunnes både i jury- og meddomsrettssaker.18 I jurysaker må det ikke opplyses hvilket standpunkt et jurymedlem har tatt til skyldspørsmålet.19 Retten må i mange saker ta standpunkt til omfanget av lovbruddet tiltalte er funnet skyldig i. Det kan være hvor mye av et narkotisk stoff han har solgt, eller hvor sterkt påvirket en promillekjører var. Etter rettspraksis gjelder plikten til å redegjøre for hovedpunkter ved bevisvurderingen på samme måte med hensyn til det straffbare forholdets omfang under straffutmålingen.20

Hvis erstatningskrav fra fornærmede eller andre sivile rettskrav behandles i straffesaken, skal også avgjørelsen av dette kravet begrunnes. Kravene til begrunnelse av dommer i sivile saker gis da tilsvarende anvendelse.21

Når dommen skal begrunnes, er det rettens leder eller en annen fagdommer oppgaven overlates til, som utformer utkast til dom. Utkastet gjennomgås som regel i domskonferanse med alle rettens medlemmer til stede. Den som forfatter utkastet, redegjør normalt også for eventuelle dissenser.

8.4.2 Oversikt over begrunnelsens formål og funksjon

En skriftlig begrunnelse gir innblikk i hva som har motivert avgjørelsen. Man kan si at begrunnelsen forutsettes å speile overveielsene. Den viser partene at deres argumenter er forstått og vurdert. At begrunnelsen gjør det mulig å kvalitetssikre avgjørelsen, er en sentral rettsstatsgaranti. Rett til innsyn i saker som angår en, mulighet for å imøtegå opplysninger og til å gi uttrykk for eget syn, er grunnleggende betingelser for en god og betryggende saksbehandling. Ved å begrunne sin avgjørelse viser myndighetene at maktutøvelsen er rasjonell og legitim.

At domstolenes avgjørelser blir begrunnet, har mange positive virkninger:

1. Begrunnelsen hever kvaliteten på avgjørelsen ved å fremme en reell og samvittighetsfull prøving uten at usaklige eller irrelevante momenter trekkes inn, og verner mot vilkårlighet.

2. Begrunnelsen forklarer resultatet for partene, andre som er berørt av saken og for allmennheten. Den gjør det mulig å kontrollere – etterprøve – avgjørelsen. Begrunnelsen viser partene at deres argumenter er forstått, og motvirker ufunderte anker. Dette fremmer tilliten til domstolsbehandlingen, muliggjør kritikk av rettssystemet i samsvar med offentlighetsprinsippet, og gir lovgiveren tilbakemelding om hvordan lovene praktiseres.

3. Begrunnelsen gjør det mulig å overprøve avgjørelsen effektivt ved en overordnet domstol, eller ved begjæring om gjenåpning senere.

4. Begrunnelsen er nødvendig for å fastlegge avgjørelsens betydning som presedens (prejudikat) i senere saker. Etter norsk rettstradisjon har bare avgjørelser av Høyesterett en slik status, mens dommer av lagmannsrett eller tingrett i lignende saker kan gi veiledning. Gode databaserte informasjonssystemer gjør det enkelt å orientere seg i rettspraksis.

5. Begrunnelsen kan bidra til å fastslå hva som er rettskraftig (endelig og bindende) avgjort ved dommen, og som derfor ikke kan behandles i en ny sak.

6. Begrunnelsen kan gi kunnskap om forklaringer som er avgitt. Dette kan tydeliggjøre motstrid mellom forklaringer fra tiltalte og vitner, påvise eventuelle forklaringsendringer mellom instansene og bidra til å motvirke falske forklaringer.

Utvalget vil drøfte de tre hovedformålene reell og samvittighetsfull prøving, etterprøvbarhet og effektiv rett til overprøving nærmere i de tre følgende punktene. Deretter vil utvalget drøfte spesielle utfordringer som oppstår når sivile rettskrav blir behandlet i straffesaken.

Selv om kravet til skriftlig begrunnelse er et kjennetegn på rettsstaten, finnes det unntak. At juryens kjennelse ikke begrunnes, beror på et bevisst valg om å ivareta hensyn som er antatt å være vanskelig forenlige med en begrunnelsesplikt. Hensynet til anonymitet, at det ikke skal gjøres kjent hva et jurymedlem har stemt, har vært vurdert som særlig viktig. Hvor stor vekt det bør legges på anonymitetshensynet, drøftes i punkt 8.5. Dessuten vil det være vanskelig for et rent lekdommerforum å utforme en juridisk korrekt begrunnelse. Hvordan avgjørelsen av skyldspørsmålet kan begrunnes innen rammen av en juryordning, drøftes i punkt 8.14.

8.4.3 Reell og samvittighetsfull prøving

Beslutninger som er skriftlig begrunnet, antas å være (retts)sikrere enn avgjørelser som ikke begrunnes. Vekselvirkningen mellom beslutnings- og begrunnelsesprosessen bidrar til at retten trenger dypere inn i spørsmålene som må besvares. Man kan si at språket er tankens verktøy, og at skriveprosessen bidrar til å styre tanken.

Det er likevel vanskelig å vurdere hvilken betydning skriftlige begrunnelser har for selve beslutningsprosessen. Bevisvurderingen som tankeprosess er vanskelig å beskrive. Resultatet blir fastlagt i rådslagningen som nesten alltid holdes like etter ankeforhandlingen. I meddomsrettssaker skriver en fagdommer et utkast til dom. Utkastet gjennomgås av alle rettens medlemmer. Det er sjelden noen ombestemmer seg etter å ha lest utkastet. Ettersom begrunnelsen skrives med sikte på å underbygge domsresultatet, er ikke det overraskende.

Begrunnelsen er likevel ikke uten betydning for avgjørelsen. Utvalget antar at det virker skjerpende og ansvarliggjørende at rettens medlemmer er seg bevisst at avgjørelsen må være begrunnbar. Den bør kunne stå seg for overprøving ved overordnet domstol og for partenes og allmennhetens etterprøving. Kritikk mot beslutningen kan bygge på forhold som er trukket frem i begrunnelsen, eller som burde vært tatt i betraktning.

At det er vanskelig å vurdere forholdet mellom begrunnelse og beslutningsprosess, skyldes nok at man må ta stilling til kompliserte psykologiske forhold.

Argumentene for rettsanvendelsen lar seg som regel nedtegne. Bevisvurderingen er det vanskeligere å beskrive. Høyesterett har uttrykt det slik:

«I en del tilfeller vil det … ikke være mulig å gi en presis forklaring – vurderingen av et vitnes troverdighet vil for eksempel ofte baseres på et inntrykk som har festnet seg over tid, og hvor det kan være vanskelig å peke på en enkelt faktor som utslagsgivende.»22

Det bør ikke stilles krav til en skriftlig begrunnelse som knapt lar seg oppfylle. Heller ikke bør en overdrive betydningen begrunnelsen har for at saken får en reell og samvittighetsfull prøving.

8.4.4 Etterprøving

En skriftlig begrunnelse som gjenspeiler de overveielser som ligger til grunn for avgjørelsen, muliggjør etterprøving og kontroll. «Transparency» er et vanlig brukt uttrykk i avgjørelser av internasjonale domstoler. At avgjørelsen er transparent – som betyr gjennomskinnelig – gir en god beskrivelse av et krav til åpenhet om myndighetenes avgjørelser.

At domstolenes avgjørelser kan etterprøves, gjør det mulig for partene, andre som avgjørelsen berører og allmennheten å forstå avgjørelsen. Det gjør det lettere å forsone seg med den. At dommen setter et endelig punktum for saken, er viktig for at domstolene kan fylle sin samfunnsoppgave. At det kan føres kontroll med at avgjørelsen er riktig, er en viktig side ved offentlighetsprinsippet og av vesentlig betydning for tilliten til domstolene. Begrunnelsen formidler også informasjon til lovgiveren om hvordan lovene praktiseres. På den måten blir behovet for lovendringer synliggjort.

I meddomsrettssaker vil en begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet i samsvar med kravene i straffeprosessloven § 40, gi et godt grunnlag for å prøve både rettsanvendelsen og bevisvurderingen.

I jurysakene er muligheten for etterprøving ulik for rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. I rettsbelæringen skal rettens leder i et muntlig foredrag gi juryen nødvendig veiledning om den lovforståelse som skal legges til grunn.23Denne delen av rettsbelæringen er bindende for juryens medlemmer. I den utstrekning rettsbelæringen er protokollert, eller det er foretatt opptak av den, vil rettsbelæringen gi informasjon om rettsanvendelsen, selv om det er vanskelig å vite om lovforståelsen faktisk er blitt fulgt. Protokollering foretas dersom partene fremsetter begjæring om det, men bare «særlig påpekte deler av redegjørelsen for rettssetningene» kan kreves protokollert. Opptak blir sjelden foretatt og er ikke noe krav i dag.

Partene og allmennheten får ikke informasjon om juryens bevisvurdering. Rettens leder skal i rettsbelæringen også «gjennomgå» bevisene i saken, men denne delen av foredraget er bare veiledende. Det er ansett som et klart brudd på uskrevne etiske normer som følger av anonymitetsprinsippet, om et jurymedlem gir offentlige opplysninger om hva som har funnet sted under juryens rådslagning for lukkede dører.

En som har fulgt rettsforhandlingene eller som ellers kjenner saken godt, vil nok ofte kunne slutte seg til hva juryen har lagt avgjørende vekt på. Referat av forhandlingene i media vil også kunne være en informasjonskilde, men en usikker sådan. Fraværet av begrunnelse begrenser partenes og allmennhetens muligheter for kontroll av avgjørelsen vesentlig.

Dersom juryen finner tiltalte skyldig, vil lagmannsretten ved de tre fagdommerne og de fire jurymedlemmene som deltar ved straffutmålingen, redegjøre relativt grundig for det saksforhold retten innenfor rammen av juryens svar finner bevist. Straffutmålingspremissene vil derfor kunne gi visse holdepunkter for å kontrollere både rettsanvendelsen og bevisvurderingen. Begrunnelsen for straffutmålingen skjer imidlertid med «bundet mandat». Skyldspørsmålet er endelig avgjort og må legges til grunn uten forbehold. Begrunnelsen må ikke avsløre hvordan noen av jurymedlemmene har stemt i skyldspørsmålet. Derfor er begrunnelsen for straffutmålingen en mer ufullstendig og indirekte kilde til informasjon enn begrunnelsen i meddomsrettssaker.

8.4.5 Effektiv rett til overprøving

«Høiesteret dømmer i sidste Instans.»

Disse åpningsordene i grunnloven § 88 fastslår prinsippet om domstolenes uavhengighet og er uttrykk for den hierarkiske oppbyggingen av domstolssystemet. Rettsavgjørelser skal kunne overprøves av høyere domstoler og bare av dem.

At den som er dømt til straff, skal ha en effektiv rett til å kreve dommen overprøvd ved en høyere domstol, er en sentral rettssikkerhetsgaranti.

Med mindre det skal foretas en fullstendig ny prøving av saken, er det nødvendig for effektiv overprøving av en rettsavgjørelse at premissene for avgjørelsen er kjent. Begrunnelsen er den viktigste kilden til opplysninger om dette.

Høyesterett er alltid tredjeinstans i straffesaker. Lagmannsrettens dom kan bare ankes til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen under skyldspørsmålet, feil ved avgjørelsen av straffespørsmålet eller feil ved saksbehandlingen. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet kan Høyesterett verken prøve i jury- eller meddomsrettssaker. Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere Høyesteretts kompetanse i straffesaker.

Ettersom Høyesterett ikke kan prøve bevisvurderingen under skyldspørsmålet, har det begrenset betydning for adgangen til overprøving av lagmannsrettens dom at juryen ikke begrunner sin bevisvurdering. Det vil imidlertid likevel kunne få betydning når det skal tas stilling til konsekvensen av saksbehandlingsfeil, ettersom fraværet av begrunnelse gjør det usikkert om feil i saksbehandlingen har innvirket på avgjørelsens innhold, jf. straffeprosessloven § 343.

En begrunnelse vil også være verdifull ved behandlingen av en eventuell begjæring om gjenåpning senere. Det viktigste grunnlaget for gjenåpning er i praksis at «det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge».24 Med «synes egnet til» menes at det må foreligge en rimelig mulighet for at de nye opplysningene, sett i sammenheng med det som forelå fra før, vil lede til at dommen blir endret til gunst for domfelte. For å kunne vurdere betydningen av de opplysninger som påberopes som grunnlag for gjenåpning, er det nyttig å kunne se hvilke bevis lagmannsretten har bygget på. Dette standpunktet deles av Gjenopptakelseskommisjonen.25

Rettsanvendelsen kan derimot Høyesterett prøve fullt ut. Rettsanvendelsen omfatter både den generelle tolking av loven eller andre skrevne eller uskrevne rettsnormer, og den konkrete anvendelse av rettsreglene på det saksforhold som er funnet bevist. Det siste kalles subsumsjonen. Til rettsanvendelsen hører også å foreta slike skjønnsmessige avveininger som å ta standpunkt til om en handling er «uaktsom». Uaktsomhet er skyldkravet i en rekke straffebud, særlig utenfor straffeloven. I straffeloven er § 239 om uaktsomt drap et praktisk eksempel.

Straffelovgivningen inneholder et svært stort antall slike avveiningsregler som forutsetter at den som skal avgjøre skyldspørsmålet må foreta ulike typer vurderinger. Noen kriterier er kvalitative, som «uaktsom», «utilbørlig», «selvforskyldt», «unnskyldelig» eller «urimelig». Andre kriterier er kvantitative, som «betydelig skade» og «særlig farlig redskap.» En viktig gruppe krever en sammenligning med andre lovbrudd av samme art. Om en overtredelse er «grov», er skille mellom vanlige og mer straffverdige overtredelser av en rekke straffebud som tyveri, underslag, bedrageri, skadeverk, heleri, ran og narkotikaforbrytelse. Avgjørelsen hører til skyldspørsmålet som må forelegges juryen. For å avgjøre om en handling er straffri på grunn av nødrett eller nødverge, er det også nødvendig å foreta skjønnsmessige avveininger.26

Prosessformen har stor betydning for Høyesteretts muligheter for å overprøve rettsanvendelsen, og særlig anvendelsen av slike skjønnsmessige straffbarhetsvilkår som er nevnt ovenfor.

I meddomsrettssaker gir lagmannsrettens domsgrunner et godt grunnlag for at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen fullt ut. Er begrunnelsen uklar, eller er det mangler ved redegjørelsen for saksforholdet som gjør det vanskelig å kontrollere om loven er tolket og anvendt korrekt, vil dommen som regel bli opphevet på grunn av saksbehandlingsfeilen mangelfulle domsgrunner.

Av lett forståelige grunner har Høyesterett i enkelte saker anlagt et pragmatisk syn på hva som hører til domsgrunnene. Et noe spesielt eksempel er saken i Rt. 1978 s. 1111 som gjaldt pornografiske filmer. Høyesterett, som bare kunne prøve lovanvendelsen i byretten på grunnlag av domsgrunnene, uttalte:

«Byrettens domsgrunner er meget knappe. Det fremgår imidlertid at de knytter seg til de filmene som byretten har fått forevist. Disse filmer, som således er lagt til grunn for dommen, må anses som en del av domsgrunnene og dermed også som en del av Høyesteretts grunnlag for prøvelsen av lovanvendelsen. Jeg anser domsgrunnene med denne supplering som tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. – Jeg vil imidlertid innskyte at det i dommen eller i alle fall i rettsboken burde ha vært angitt hvilke filmer byretten hadde vurdert. Når aktor og forsvarer er enige om at samtlige åtte filmer som har vært vist for Høyesterett, også har vært vist for byretten, finner jeg det imidlertid ubetenkelig å bygge på dette.»

Et mer celebert eksempel er Mykledommen, Rt. 1958 s. 479, hvor hele boken «Sangen om den røde rubin» ble ansett som en del av byrettens domsgrunner som Høyesterett prøvde ved avgjørelsen av om boken krenket pornografibestemmelsen i straffeloven § 211.

I jurysaker er mulighetene for å prøve rettsanvendelsen begrenset fordi avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke er begrunnet. Om dette har Høyesterett uttalt i Rt. 2007 s. 583:

«Det vil normalt ikke være mulig å overprøve lovanvendelsen når skyldspørsmålet er avgjort av lagrette og rettsbelæringen ikke er protokollert. Den begrensning som etter straffeprosessloven § 306 tredje ledd gjelder i forhold til å prøve lovanvendelsen til skade for siktede, gjelder rett nok ikke når det er tale om å prøve lovanvendelsen til fordel for siktede, men praktisk sett vil grunnlaget for å prøve lovanvendelsen normalt ikke være til stede. Det gjelder ikke noe krav om at lagmannsrettens premisser for straffutmålingen skal utformes slik at lovanvendelsen kan prøves, og det følger av praksis at det må vises tilbakeholdenhet med å legge for stor vekt på det lagmannsretten uttaler i denne forbindelse. Premissene her er ikke utformet med sikte på å kunne tjene som grunnlag for å prøve lovanvendelsen. Det følger likevel av Høyesteretts praksis at lagmannsrettens avgjørelse kan oppheves til gunst også om det på annet grunnlag enn ved en protokollert rettsbelæring, fremstår som sannsynlig at lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet bygger på en uriktig lovforståelse, jf. Rt1999-379, Rt-2000-1223, Rt-2002-917, Rt-2004-1392 og, for opphevelse utenfor anken, Rt-2004-1769.»27

Høyesterett viser i uttalelsen til en forskjell mellom prøvingen av lovanvendelsen i anker som er til skade og anker som er til gunst for tiltalte. En anke fra påtalemyndigheten til skade for tiltalte kan bare begrunnes med feil i deler av rettsbelæringen som er protokollert.28 En anke fra tiltalte kan derimot baseres på en friere vurdering av kilder. Viktigst er begrunnelsen som den samlede lagmannsrett har gitt under straffutmålingen. Har lagmannsretten i straffutmålingspremissene avslørt en uriktig forståelse av loven, er det formodning for at noen jurymedlemmer har bygget på den samme feil. Spørre dem, kan man ikke. Derfor blir konsekvensen gjerne at lagmannsrettens dom må oppheves, og hele saken behandles på nytt.29

At Høyesterett ved sin prøving av lovanvendelsen vil vise tilbakeholdenhet med å legge for stor vekt på det lagmannsretten uttaler i premissene for straffutmålingen, er i lys av nyere rettspraksis en sannhet med modifikasjoner. I plenumsdommen 12. juni 2009 ble det lagt til grunn at lagmannsretten i saker hvor rettsanvendelsen ikke gir seg selv, i noen tilfeller vil måtte redegjøre nærmere for rettsanvendelsen i dommen.30 Begrunnelsen er at Høyesterett skal kunne overprøve rettsanvendelsen under skyldspørsmålet også i jurysaker.

I en ny dom 9. februar 2011 er det uttalt at lagmannsretten i begrunnelsen for straffutmålingen i tillegg til å beskrive hendelsesforløpet, også må ta stilling til hva som er funnet bevist når det gjelder subjektiv skyld. Denne faktumbeskrivelsen skal ikke baseres på hva fagdommerne og de fire jurymedlemmene som deltar i straffutmålingen antar at juryen har lagt til grunn, men gi uttrykk for hva de innenfor rammen av juryens svar selv har funnet bevist.31 I den aktuelle saken var tiltalte ved juryens svar funnet skyldig i voldtekt og legemsbeskadigelse.32 Begge lovbrudd har forsett som skyldkrav. Juryen hadde derfor ved sitt svar avgjort at handlingene var begått med forsett. Likevel må Høyesterett oppfattes slik at det var en feil at lagmannsretten i faktumbeskrivelsen ikke «eksplisitt» hadde tatt stilling til spørsmålet om subjektiv skyld.33 Dommen ble likevel ikke opphevet fordi Høyesterett fant tilstrekkelig grunnlag for å prøve rettsanvendelsen, med det resultat at det bare forelå en legemsfornærmelse.34 Utviklingen fra dommen i Rt. 2007 s. 583 er slående.

Det vil kunne være delte oppfatninger om betydningen av at Høyesterett i begrenset grad har mulighet for å prøve lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse i jurysaker, mens samme spørsmål blir prøvd intensivt i meddomsrettssaker. Hvilket standpunkt man inntar, beror på hvilken frihet man finner det ønskelig at lekdommere skal ha ved avgjørelser av denne type rettsanvendelsesspørsmål. Den rettslige karakteristikken av handlingen er nær forbundet med saksforholdet som legges til grunn etter bevisvurderingen. Nyanser i bevisvurderingen kan være avgjørende i grensetilfeller. Denne problemstillingen behandles mer inngående i punkt 8.7 om lekdommeres rolle ved rettsanvendelsen.

Som et moment i tillegg til de som er nevnt, kommer at overprøvingsfunksjonen rekker videre enn til å kontrollere utfallet av den enkelte sak. I domstolspyramiden er overprøving Høyesteretts måte å formidle gjeldende rett på til lavere domstoler. En anke til Høyesterett som tredjeinstans i straffesaker, kan ikke fremmes uten at Høyesteretts ankeutvalg gir samtykke.35 Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett.36 Denne siden av begrunnelsesbehovet ble særlig fremhevet i forbindelse med domstolsordningen under etterkrigsoppgjøret:

«For Høyesterett, som i siste instans skal avgjøre straffutmålingen, vil det også være en fordel å få en utførligere domsbegrunnelse enn den en nå må nøye seg med i lagmannsrettssaker. En må også gå ut fra at det under behandlingen av disse sakene vil reise seg en rekke prinsipielle rettsspørsmål, som det vil være meget om å gjøre å få prøvd og avgjort snarest mulig av Høyesterett, så de underordnede dommere kan få sikre retningslinjer å følge ved sin behandling av sakene. Noen slik avgjørelse av Høyesterett kan en ikke få i en lagmannsrettssak, når lagretten setter seg ut over lagmannens rettsbelæring.»37

8.4.6 Begrunnelse og sivile krav

Her behandles betydningen som behandlingen av sivile krav kan ha for valget av prosessform for avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Det er alminnelig at sivile rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har som følge av en straffbar handling, blir behandlet og avgjort i straffesaken mot gjerningsmannen.38 Hvis tingrettens dom i straffesaken blir anket til lagmannsretten, er hovedregelen at domfelte og fornærmede begge kan kreve det sivile kravet behandlet på ny.39

Eksempler på sivile krav i saker for lagmannsretten er erstatning for økonomisk tap og oppreisning for skade av ikke-økonomisk art («tort og svie») fremsatt av den som har vært offer for vold, seksuelt overgrep eller en annen krenkelse av den personlige integritet.

Mellom statens krav om straff og fornærmedes krav på erstatning eller andre sivile krav, er det ikke noen direkte rettslig kobling. Uavhengig av utfallet av straffesaken, må retten treffe en selvstendig avgjørelse av det sivile kravet basert på de samme vilkårene som gjelder for å ta kravet til følge i en sivil sak. Fornærmede har krav på en behandling av sitt krav som oppfyller kravene til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1.

I saker hvor tiltalte blir dømt til straff, byr utformingen av begrunnelse for avgjørelsen av sivile krav sjelden på spesielle problemer.

En tiltalt som er blitt frifunnet for straff, kan derimot ha vanskelig for å forstå at han blir dømt til å betale fornærmede erstatning for samme handling. Slike tilsynelatende motstridende utfall har også vakt offentlig oppmerksomhet og ført til debatt i enkelte mediefokuserte saker. Dette ledet til en offentlig utredning i 2000 som ikke har medført noen lovendring.40

For retten er det viktig å forklare hvorfor kravene er avgjort i forskjellig retning. Flere forklaringer er mulige.

I straffesaker kreves kvalifisert flertall for å kjenne tiltalte skyldig, mens simpelt flertall er nok for sivile krav. Dersom bare et simpelt flertall av rettens medlemmer finner tiltalte skyldig til straff og forpliktet til å betale erstatning til fornærmede, vil avstemningsreglene alene lede til at tiltalte frifinnes for straff, men dømmes til å betale erstatning.

I jurysaker avgjøres sivile krav av fagdommerne alene. Ettersom stemmetallet i juryen ikke oppgis, kan man ikke vite om en frifinnelse har tilslutning fra et flertall. I meddomsrettssaker vil dommen inneholde opplysninger om dette.

En annen mulig forklaring er at det gjelder forskjellige skyldkrav for straff og erstatning. For å bli dømt til straff for en legemsbeskadigelse, kreves det at skaden er voldt med forsett av gjerningsmannen. For å bli dømt til å betale fornærmede oppreisning for tort og svie, er skyldkravet grov uaktsomhet.41 For å bli dømt til å betale erstatning for økonomisk tap, er vanlig uaktsomhet nok. Her har skyldkravet tre trinn for én strafferettslig og to sivilrettslige sanksjoner.

En tredje mulig forklaring – som riktignok ikke forekommer ofte – er at gjerningsmannen var utilregnelig. En som er psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, eller var psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan ikke straffes,42 men kan dømmes til å betale erstatning eller oppreisning til den skadelidte «i den utstrekning det finnes rimelig under hensyn til utvist atferd, økonomisk evne og forholdene ellers.»43

I disse tre typetilfellene er det ikke så vanskelig for retten å forklare at den som er frifunnet, likevel blir dømt til å betale erstatning til fornærmede. Det er enklest i meddomsrettssaker. I jurysaker vil fagdommerne ikke alltid vite om et nei-svar skyldes at det ikke er funnet bevist at den straffbare handlingen er begått, om det er rett gjerningsperson eller om subjektive vilkår for straff ikke er oppfylt.

En fjerde mulig forklaring er at beviskravet i sivile saker er et annet enn i straffesaker. I sivile saker er hovedregelen at retten skal bygge på det faktum som etter en samlet vurdering av bevisene fremstår som mest sannsynlig. Det stilles imidlertid også i sivile saker strengere krav til bevis for å legge til grunn at noen har utført en sterkt klanderverdig handling som møtes med sosial fordømmelse. Voldtekt og seksuelle overgrep mot barn er eksempler på slike handlinger. For å dømme noen til å betale erstatning eller oppreisning til fornærmede for forsettlig voldtekt, er beviskravet at det må foreligge «klar sannsynlighetsovervekt» for at handlingen er begått med forsett.44 Dette beviskravet ligger på nivået mellom simpel sannsynlighetsovervekt (51 %) og beviskravet i straffeprosessen. Hvor på skalaen grensen går, er det vanskelig å angi mer nøyaktig. Prosentregning egner seg ikke for bevistemaer som dette.

Når vilkårene for straff og sivil sanksjon etter loven er de samme, blir retten stilt på en vanskelig pedagogisk prøve når den skal forklare hvorfor kravene blir avgjort i forskjellig retning. Et viktig eksempel er straff og oppreisning ved voldtekt.45 Oppreisning har også et element av straff ved seg. Høyesterett har uttrykt det slik:

«Oppreisningen etter § 3-5 har en sammensatt funksjon: Den skal virke som en «straff» og samtidig gi skadelidte en oppreisning for den krenkelse vedkommende har vært utsatt for. Oppreisningen har også en ideell funksjon ved at den uttrykker samfunnets misbilligelse av handlingen. Den skal kompensere for psykiske og fysiske lidelser, jf. blant annet Rt-2008-50.»46

Retten må begrunne avgjørelsen om oppreisning på en måte som oppfyller kravene til domsgrunner i sivile saker,47 men uten å krenke den rett en som er frifunnet for straff har til å bli ansett uskyldig i medhold av «uskyldspresumsjonen» i EMK artikkel 6 nr. 2. Norge er blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen for å ha begrunnet en avgjørelse om oppreisning til fornærmede på en måte som krenket EMK artikkel 6 nr. 2.48 Høyesterett har også konstatert krenkelse i flere saker.49

For å unngå å krenke uskyldspresumsjonen, må begrunnelsen for oppreisning ikke rokke ved frifinnelsen for straff ved å så tvil om denne avgjørelsen er riktig. Retten må derfor forklare resultatet med det lavere kravet til bevis i sivile saker. Dessuten må retten så langt det er mulig unngå å benytte terminologi som gir strafferettslige assosiasjoner. Ettersom vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisning for voldtekt og andre grove seksuallovbrudd, er formulert med henvisning til straffelovens gjerningsbeskrivelser, er det nokså begrenset hva som kan oppnås uten at begrunnelsen blir for vag. Høyesterett har betegnet lagmannsrettens oppgave som en vanskelig balansegang.50

Disse spesielle utfordringene er forskjellige i meddomsrettssaker og i jurysaker. I meddomsrettssaker avgjøres både straffekravet og det sivile kravet av alle syv medlemmer av retten. Det vil da fremgå hvilket begrunnet standpunkt hvert medlem av retten har inntatt til kravene, og bli forklart hvorfor kravene i tilfelle får forskjellig utfall. Avgjørelsen blir dermed forståelig og etterprøvbar for partene og allmennheten. Dette fremmer tilliten til saksbehandlingen.

Annerledes er det i jurysakene dersom fagdommerne uten medvirkning av noen av juryens medlemmer, dømmer tiltalte til å betale erstatning til fornærmede etter at juryen har frifunnet vedkommende. Retten er her i «ubalanse». Fagdommerne har ikke uttalt noe standpunkt til skyldspørsmålet, mens lekdommerne ikke har deltatt i avgjørelsen av det sivile kravet. Lekdommernes frifinnelse for straff er ikke begrunnet, mens fagdommernes dom til erstatning er det. Begrunnelsen for erstatningskravet vil kunne svekke effekten av juryens frifinnelse og kunne ha en uheldig virkning på forholdet mellom lekdommere og fagdommere. Også uavhengig av folkerettslige forpliktelser kan det være vanskelig å forstå for sakens parter og for allmennenheten at det samme saksforhold som resulterte i frifinnelse, kan resultere i erstatningsansvar. Det er fare for at utfallet fortoner seg selvmotsigende. En begrunnelse fra de samme dommere av skyldspørsmålet og erstatningskravet vil bidra til å forklare domsresultatet og gjøre avgjørelsen mer etterprøvbar.

Det er fremhevet i utredningen om erstatning til ofrene hvor tiltalte frifinnes for straff, at «[D]agens ordning hvor juryfrifinnelser uten begrunnelse og meddomsrettsfrifinnelser med begrunnelse brukes om hverandre, er uheldig og bør forandres. I det minste bør man ha en enhetlig ordning».51

8.4.7 Oppsummering – utvalgets vurdering

Utvalget ser ikke noe behov for å endre straffeprosesslovens regler om begrunnelse av dommer i saker for meddomsrett på noe punkt.

Om et eventuelt krav til begrunnelse av skyldspørsmålet i jurysaker, uttalte Høyesterett i sitt svar til Justisdepartementets høringsnotat om hurtigere straffesaksbehandling fra september 2006 at «[d]et fra et rettssikkerhetssynspunkt er meget betenkelig at de mest inngripende avgjørelser mot enkeltpersoner i vårt samfunn, og som endelig avgjør skyldspørsmålet i de mest alvorlige straffesakene er ubegrunnete. Det må være et overordnet mål å utforme prosessreglene slik at grunnleggende rettssikkerhetshensyn ivaretas» Uttalelsen ble gitt etter en felles drøftelse blant dommerne.52 Utvalget er enig i Høyesteretts syn.

Utvalgets medlemmer er enige om at behovet for en begrunnet avgjørelse av skyldspørsmålet er et hensyn som må tillegges stor vekt ved utformingen av modell for lekdommerdeltakelse i alle fullstendige ankesaker i lagmannsretten. Hensynet er ivaretatt i saker om mindre alvorlige lovbrudd med meddomsrett. Hva som blir konsekvensene for juryordningen, drøfter ikke utvalget videre her. De hensyn som bærer behovet for begrunnelse, må veies mot andre hensyn. Dessuten vil utvalget i punkt 8.14 vurdere hvordan avgjørelsen av skyldspørsmålet kan begrunnes innenfor rammen av en juryordning.

8.5 Anonymitet

8.5.1 Innledning – offentlighet som utgangspunkt

Offentlighet for forhandlinger og avgjørelser er et bærende prinsipp for domstolenes saksbehandling og er ansett som en garanti for en forsvarlig rettspleie. Anonymiteten i jurysaker er det eneste eksempel på at det ikke er åpenhet om stemmetall og stemmegivning i en kollegial domstol.

Anonymitetsprinsippet har en historisk tradisjon som går tilbake til innføringen av juryordningen ved straffeprosessloven av 1887, og er et typisk element ved juryprosessen i andre land. Det fremste eksempel er land som bygger på en anglosaksisk rettstradisjon.

Anonymiteten i jurysaker gjelder bare for avgjørelsen av skyldspørsmålet, ikke for behandlingen av straffespørsmålet i samlet rett bestående av de tre fagdommerne og fire jurymedlemmer. Alle syv medlemmer av retten er på dette trinnet bundet av juryens svar på skyldspørsmålet. Det skal ikke opplyses i domsgrunnene hvordan et medlem av juryen har stemt i skyldspørsmålet.53

I meddomsretten er det ingen anonymitet. Det opplyses i dommen hvilket begrunnet standpunkt hvert enkelt medlem av retten har inntatt. Å innføre anonymitet for noen av rettens medlemmer i meddomsrett anses å være helt uaktuelt, selv om dette lar seg gjøre lovteknisk.

Spørsmålet man må stille seg, er om anonymiteten for lekdommere i egenskap jurymedlemmer hviler på hensyn som er tilstrekkelig tungtveiende til å forsvare dette unntaket fra offentlighetsprinsippet.

8.5.2 Prosessuelle følger av anonymitet

Anonymiteten i jurysaker har ulike prosessuelle virkninger. Viktigst er at avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke begrunnes. Det lar seg gjøre å begrunne en avgjørelse uten å bryte med anonymiteten, men det er ingen tradisjon for anonyme begrunnelser.

Hensynet til jurymedlemmenes anonymitet er begrunnelsen for at sivile krav i straffesaken blir avgjort av fagdommerne alene.54 Skulle medlemmer av juryen delta ved avgjørelsen av sivile krav, ville man ofte kunne trekke slutninger om hva de har stemt i skyldspørsmålet.55

I alle saker for domstolene er det forbudt å føre bevis med opplysninger fra dommere og jurymedlemmer om grunnlaget for avgjørelser de har truffet.56 Dette bevisforbudet gjelder generelt for lekdommere og fagdommere og har en annen begrunnelse enn juryens anonymitet.

Jurymedlemmer har neppe en straffesanksjonert taushetsplikt. Å røpe resultatet av avstemningen, eller hva en selv eller andre jurymedlemmer har stemt, anses likevel som et klart brudd på uskrevne normer. Slike opplysninger har likevel en sjelden gang kommet frem.

8.5.3 Hensyn for og mot anonymitet

Anonymitet for overveielser og stemmeforhold sikrer at det enkelte jurymedlem kan stemme etter sin overbevisning uten senere å bli stilt til ansvar.57 Anonymiteten verner mot opinionspress i forkant og mot negative reaksjoner i etterkant av saken. Anonymitet gjør det derfor mindre belastende å treffe upopulære avgjørelser. I en tidligere høringsuttalelse er det uttrykt slik: «Det enkelte jurymedlem unngår – særlig i saker med politiske, religiøse og andre interesser i bildet – et mulig sosialt press i forbindelse med sin stemmegivning».58 Ulempen er at det er vanskeligere å avsløre korrupsjon eller andre former for partiskhet som kan medføre inhabilitet. Det er også fremholdt at juryen tross anonymiteten er særlig påvirkelig for opinionspress.59

For et jurymedlem som er uenig i avgjørelsen, kan det være en belastning ikke å få anledning til å gi offentlig uttrykk for sitt standpunkt. At juryen utad vil fremstå med et solidarisk ansvar for avgjørelsen, kan påføre et dissenterende medlem en samvittighetskonflikt. Vedkommende kan for eksempel ha stemt for frifinnelse og mene at tiltalte er uskyldig dømt.

Av anonymitet følger det at avgjørelsen gir en «ren» konstatering av skyld eller uskyld, ettersom eventuelle dissenser ikke bekjentgjøres. Tiltalte blir renvasket for mistanken i en annen grad enn ved en meddomsrettsdom avsagt under en begrunnet dissens, som kan være et bestemmende mindretall på tre av rettens syv medlemmer. For fornærmede ville på den annen side en begrunnelse for frifinnelsen kunne være til hjelp for å forstå avgjørelsen.

Offentliggjøring av dommerne kan tenkes å føre til represalier eller andre negative reaksjoner fra noen som er misfornøyd. Det innhentes ikke systematisk informasjon om slike hendelser i Norge. Det ble imidlertid gjennomført en undersøkelse som omhandlet domstolssikkerhet i 2009. Av respondentene var det kun én lagmannsrett som rapporterte at det var meldt om sikkerhetshendelser til domstolledelsen det aktuelle år. Tallet for tingrett og jordskifterett var høyere, henholdsvis 42 og 28. Utvalget har tatt kontakt med sentrale aktører som vurderer sikkerheten i domstolene. Ingen er kjent med at det har forekommet press mot lekdommere før, under eller etter saker.

I Sverige har man hatt et tilbakemeldingssystem for hendelser av betydning for sikkerheten siden 2006. Utvalget har fått opplyst at generelt sett er lekdommere forskånet for reaksjoner på dommergjerningen. I 2010 er det ikke registrert trusler mot lekdommere (nämndemän), men et tilfelle av «trakasseri» i form av et brev. I 2009 var det ett tilfelle av trussel mot en nämndeman. For fagdommere stiller det seg annerledes. I 2010 ble det rapportert 33 trusler. En straffesak ble overtatt av en annen dommer, men ellers har ikke truslene fått konsekvenser for dommerne.

Utvalget finner ikke grunnlag for å anse trusler eller andre negative reaksjoner mot lekdommere som noe problem av betydning i straffesaker hittil. Man kan likevel ikke se bort fra underrapportering. Man kan heller ikke se bort fra at et endret kriminalitetsbilde vil kunne lede til uønskede hendelser. Mot vitner og fagdommere er det registrert flere tilfeller av press eller represalier.60 Ulovlige reaksjoner på andre lovlige myndighetsinngrep forekommer. Det at dommen avsies av et kollektivt organ, tilsier imidlertid at lekdommere er mindre utsatt enn for eksempel vitner.

Utvalgets lekdommerundersøkelse har vist at flere lekdommere bekymrer seg for reaksjoner på dommergjerningen. Selv om det i undersøkelsen ikke ble stilt direkte spørsmål om slik frykt, oppga svært mange av respondentene hensynet til å unngå trusler som grunn for at de anså det fordelaktig med anonym stemmegivning (spørsmål 24 og 25). På spørsmål om hva som gjør anonym stemmegivning best egnet, ble det blant annet gitt følgende svar:

«Fordel i forhold til represalier fra tiltalte og dens nettverk.»

«Vi dømmer folk fra vårt «nærmiljø» – godt at ingen vet hva jeg stemte.»

«Noen kan bli truet i etterkant.»

«Å kunne si min mening uten å engste meg for oppmerksomhet om egen person.»

«Anonym stemmegivning gjør den enkelte også mindre eksponert.»

«Tiltalte kan ikke spore opp hvem som har stemt hva.»

«Det kan også være mindre truende i saker mot særskilte voldelige personer/miljøer.»

«I enkelte saker føler enkelte lekdommere seg utrygge i forhold til sterkt belasta kriminelle miljøer.»

«Fordelen med anonymiteten er beskyttelse av det enkelte jurymedlem (mot evt reaksjoner fra tiltalt eller fornærmede i ettertid), ansvaret er kollektivt.»

«Kan slippe ubehagelige episoder i etterkant.»

Det kan svekke prinsippet om lekdommerdeltakelse hvis egnede kandidater ikke vil påta seg vervet dersom anonymiteten i jurysaker blir opphevet. Utvalget er imidlertid ikke kjent med at lekdommere kvier seg for å gjøre tjeneste som meddommere i tingretten eller lagmannsretten av denne grunn.

8.5.4 Oppsummering – utvalgets vurdering

Etter utvalgets oppfatning bør ulike anonymitetsregler i saker for jury og meddomsrett begrunnes i eventuelle ulikheter mellom prosessordningene. De hensyn som taler for anonymitet i jurysakene, må dessuten være tilstrekkelig tungtveiende til å forsvare et så betydelig unntak fra offentlighetsprinsippet.

Utvalgets medlemmer vurderer betydningen av anonymitetsprinsippet i jurysaker noe ulikt. De medlemmer som går inn for meddomsrett i alle fullstendige ankesaker, anser det som en klar fordel at det i denne prosessformen er full åpenhet om stemmeforhold. De medlemmer som går inn for å videreføre egne behandlingsregler for alvorlige straffesaker, anser ikke anonymiteten som et moment det bør legges vekt på ved valget av prosessform. Momentet er nøytralt i den forstand at av de alternative løsninger man vurderer, vil alle kunne kombineres både med anonymitet og åpenhet.

8.6 Beviskrav og bevisvurdering

8.6.1 Ulike perspektiver

Et hovedskille mellom dem som foretrekker jury og dem som foretrekker meddomsrett som prosessform for behandling av straffesaker, viser seg gjerne i svaret på følgende fire spørsmål: Vil erfaringer og verdier lekfolk bringer med seg, få større gjennomslag hvis lekdommerne avgjør skyldspørsmålet alene? Vil dette føre til at beviskravet i straffeprosessen blir håndhevet strengere? Er dette i så fall ønskelig for å redusere risikoen for uriktig domfellelse, eller ikke ønskelig fordi flere skyldige vil bli frifunnet uten at det er rimelig grunn til tvil? Eller vil samarbeid og gjensidig kommunikasjon mellom lekdommere og fagdommere i et felles kollegium gi et bredere perspektiv på saken og styrke kvaliteten på avgjørelsen?

Enkelte mener at juryordningen gir størst garanti for at beviskravet i straffeprosessen blir holdt i hevd, og ser en reell fare for at fagdommerne i et blandet forum bevisst eller ubevisst vil påvirke lekdommerne. Andre mener at samarbeidet mellom lekdommere og fagdommere styrker kvaliteten på avgjørelsesprosessen, leder til mer rettssikre avgjørelser, og motvirker at utenforliggende hensyn trekkes inn.

Begge standpunkter beror langt på vei på antakelser og verdivurderinger av rettspolitisk karakter.

I dette punktet drøfter utvalget særlig hvilken rolle lekdommere bør ha ved bevisvurderingen, holdt opp mot fagdommerne. Hvilken rolle de bør ha ved rettsanvendelsen behandles i punkt 8.7. I Punkt 8.8 drøftes deretter formene for samspill mellom lekdommere og fagdommere under behandlingen av en straffesak.

Innholdet av beviskravet i straffeprosessen er en del av rettsanvendelsen, men anvendelsen av beviskravet står i så nær sammenheng med bevisvurderingen at det er mer naturlig å behandle temaene i sammenheng her. Det er sjelden mulig å vurdere om beviskravet har vært riktig anvendt i den enkelte sak uten å ha overvært bevisføringen.

8.6.2 Forskjell mellom lekdommere og fagdommere?

Noen hevder at vanetenkning kan gjøre fagdommere tilbøyelige til å stille mindre strenge krav til beviset for skyld enn lekdommere. I og med at påtalemyndigheten ikke skal reise straffesak uten å mene at det kan føres tilstrekkelig bevis, følger det av systemet at de aller fleste tiltalte er skyldige. Det hevdes også at fagdommere kan ha opparbeidet en større toleranse enn lekdommere for ubehaget ved å dømme en person «ansikt til ansikt» til en lengre fengselsstraff. Det er vanskelig å vurdere om slike påstander har noe for seg.

Dersom det kan påvises at lekdommere oftere stemmer for frifinnelse enn fagdommere, er det ikke dermed sagt at fagdommere generelt stiller mindre strenge krav til beviset for straffeskyld enn lekdommere. En alternativ forklaring er at fagdommere kan tolke eller vektlegge informasjonen som formidles ved en forklaring eller et annet bevis annerledes enn lekdommere. Om fagdommere oftere enn lekdommere stemmer for domfellelse i saker om seksuelle overgrep mot barn, kan det skyldes at fagdommerne stiller lavere krav til bevis. Men en minst like rimelig forklaring er at fagdommerne basert på sin erfaring med barn som vitner i overgrepssaker, er mer tilbøyelige til å tro på barnets forklaring og følgelig legger større relativ vekt på dette beviset holdt opp mot tiltaltes forklaring. Uavhengig av hvem som har rett, i den utstrekning dette lar seg bringe på det rene, kan fagdommerne og lekdommerne ha stilt det samme krav til bevis.

Strandberg redegjør for det empiriske grunnlag for å trekke slutninger om lekdommeres forståelse av bevisreglene.61 Han refererer til en svensk undersøkelse som viste en tendens til å tro at bevisspørsmål var strengere regulert enn det virkelig er. I så fall tilsier det at lekdommerne ikke fullt ut har forstått hva fri bevisvurdering innebærer.62

Han refererer videre til en undersøkelse av Nygard som kan tyde på at noen jurymedlemmer på spørsmål gjengir beviskravet på en måte som peker mot at de stiller for lave krav til bevis.63Strandberg anser det imidlertid ikke underbygget at jurymedlemmene ikke forstår beviskravet. Beviskravet er vanskelig å fange i korte og presise formuleringer. Den viktigste innvendingen er likevel at spørsmålet («Hva mener du selv om overbevisning og tvil?») åpner for mange tolkninger. For eksempel er det uklart om Nygard spør etter hvilke regler som gjelder for beviskravet, hvilke beviskrav lekdommere faktisk dømmer etter, eller hvilke beviskrav lekdommerne mener bør gjelde.64

Det er et interessant spørsmål om det finnes empirisk dekning for at lekdommere og fagdommere vurderer bevis forskjellig, og i så fall hvem som treffer best. Det foreligger en del forskning om temaet, særlig basert på vitnepsykologiske undersøkelser. Strandberg har gitt følgende oppsummering:

«De vitnepsykologiske studiene tilsier at verken fagdommere eller lekdommere har god kunnskap om hva som er reelle faktorer for løgn og sannhet. Men nyere studier tilsier at fagdommere er noe bedre enn lekdommere på å skille mellom relevante og irrelevante faktorer. Dette har også støtte hos Diesen 1996. Forskjellene ser ut til å bli mindre når lekdommere fatter beslutninger i fellesskap.»65

Studier fra andre fagfelt som sosiologi og kulturteori gir ifølge Strandberg ikke noen klare føringer.

Om det empiriske grunnlaget for teorien om at lekdommere og fagdommere stiller ulike krav til beviset for skyld, har Strandberg konkludert:

«Det virker..(derimot).. som at påstanden om at lekdommere noe oftere vil frifinne, har en viss empirisk støtte både i noen spørreundersøkelser og særlig i enkelte dissensstudier. Det er vanskeligere å finne støtte for påstanden om at juryen oftere vil frifinne enn det en meddomsrett vil gjøre.»66

At lekdommere noe lettere vil frifinne enn fagdommere, stemmer med det generelle inntrykk som formidles av aktørene i straffesaker. Forskjellene er uansett ikke store, og man må vurdere om forskjellene i tilfelle ligger innenfor eller utenfor det spillerom som følger av det strafferettslige beviskrav. Kriteriet «rimelig» tvil gjør beviskravet til en avveiningsnorm som kommer til anvendelse når dommeren ikke er absolutt overbevist. Da må dommeren vurdere om usikkerheten er en rimelig tvil som leder til frifinnelse, eller om det er forsvarlig å sette usikkerheten ut av betraktning som urimelig eller «teoretisk» som er et vanligere uttrykk.

Selv om bevisvurderingen skal bygge på en rasjonell analyse av den informasjonen man har mottatt under rettssaken, er det nokså vanlig å utlegge beviskravet slik at man også må føle seg overbevist for å dømme. Ettersom både lekdommere og fagdommere er forskjellige, må det forventes at det som overbeviser Ola, ikke er nok til å overbevise Kari. En observatør som har fulgt rettssaken, kan vurdere resultatet som mer eller mindre skjønnsomt uten at man har noen pålitelig referanseramme for å avgjøre hvem som har rett. Dette kan illustreres med tilbakemeldinger som ble gitt utvalget i forbindelse med utvalgets lekdommerundersøkelse, som ga eksempler på ulike troverdighetsbedømmelser, se punkt 7.2.3.7.

8.6.3 Forskjeller mellom jury og meddomsrett?

Forskjellen mellom prosessformene er når man bedømmer alle sakstyper under ett, i gjennomsnitt så små og lite signifikante at Strandberg ikke fant empirisk støtte for en påstand om at en jury frifinner oftere enn en meddomsrett.67

I saker hvor lagmannsretten har satt juryens avgjørelse av skyldspørsmålet til side, blir saken neste gang behandlet med meddomsrett. Det er derfor av interesse å undersøke om opplysninger om rettspraksis i slike saker kan belyse om det er systematiske forskjeller mellom bevisvurderingen og anvendelsen av beviskravet i jury og meddomsrett i samme sak.

Utvalget har redegjort for vilkårene for å sette fellende og frifinnende kjennelser til side. Opplysninger om praksis i årene 2005-2010 er i konsentrert form presentert i punkt 4.3.

Av de 19 fellende kjennelsene som ble tilsidesatt i seksårsperioden, ble seks henlagt, åtte resulterte i frifinnelse og fem resulterte i domfellelse ved ny behandling. Av de 41 sakene hvor frifinnende kjennelser ble satt til side, resulterte 32 i domfellelse og ni i frifinnelse ved ny behandling av saken i meddomsrett.

En tilsidesettelse kan skyldes at fagdommerne har gått ut fra at juryens kjennelse er basert på uriktig rettsanvendelse. De aller fleste tilsidesettelser må imidlertid antas å skje av bevisgrunner. Over halvpartene av de tilsidesatte nei-kjennelsene gjaldt seksuallovbrudd, som er sakstyper som kjennetegnes ved at bevisvurderingen i stor grad baseres på troverdighetsvurderinger. Det kan legges til at av de ni sakene som resulterte i frifinnelse ved ny behandling etter at juryen opprinnelig hadde frifunnet, gjaldt syv seksuallovbrudd og alle var dissensavgjørelser.

Det byr på metodiske problemer som ikke bør undervurderes, å sammenligne juryens kjennelse med utfallet i meddomsretten i samme sak. Det er umulig å gjennomføre en fullstendig identisk hovedforhandling. Bevisene kan være presentert på en annen måte, og nye bevis kan ha kommet til. Bevisverdien av forklaringer kan svekkes med tidsforløpet og flere repetisjoner. At juryens kjennelse ble satt til side forrige gang, kan ha hatt en psykologisk effekt som er umulig å måle.

Et annet moment som tilsier varsomhet med å trekke slutninger fra statistikken for tilsidesettelser, er at antallet er lite. Dessuten er vilkårene for tilsidesettelse til skade for tiltalte svært strenge etter straffeprosessloven § 376 a første ledd. Fagdommerne må enstemmig finne det utvilsomt at tiltalte er skyldig, og at saken bør behandles på nytt for nye dommere.

Med disse forbehold mener utvalget likevel at opplysningene om praksis med hensyn til tilsidesettelser bekrefter et inntrykk av at juryer noe oftere frifinner enn meddomsretter. Det gjelder også i saker hvor fagdommerne har satt juryens fellende kjennelse til side.

I enkelte sakstyper kan det observeres tydeligere forskjeller. Det har vært reist spørsmål om det frifinnes for mange tiltalte i voldtektssaker ved jurybehandling.

Soknes-utvalget var en arbeidsgruppe nedsatt av Riksadvokaten. Arbeidsgruppen konstaterte at i årene 2003 – 2005 anket 47 voldtektsdømte tingrettens dom til lagmannsretten. Juryen frifant i 26 av disse sakene. Påtalemyndigheten anket i samme periode 8 frifinnelser uten å få medhold.68 Arbeidsgruppen konkluderte med at frifinnelseshyppigheten dels kunne forklares med at juryen anvendte et for strengt beviskrav. Andre har forklart frifinnelsene med at dette var saker der bevissituasjonen tilsa at det ikke burde vært tatt ut tiltale. Det vanskelig å ha noen mening om hvorvidt utfallene i de nevnte saker var riktige. En rekke ulike mekanismer kan forklare avvik fra forventet domsutfall, eksempelvis kan det tenkes at frifinnelsene skyldes moralske betraktninger eller minstestraffbestemmelser som går på tvers av den alminnelige rettsbevissthet.69 Særlig sentralt er at bevissituasjonen i voldtektssaker ofte er vanskelig.

Utvalgets medlemmer har ulike oppfatninger av årsaken til den høye andelen frifinnelser i voldtektssaker behandlet med jury. Det utvalgets medlemmer er enige om, er at en begrunnelse av det resultat retten kommer til, vil være positivt i den forstand at det gir både allmennheten, tiltalte og fornærmede bedre innsikt i hva retten la vekt på da avgjørelsen ble truffet.

8.6.4 Utenforliggende hensyn

Kritikere av juryordningen besvarer undertiden påstander om vanetenkning og lav bevisterskel hos fagdommere, med at risikoen er mindre for at fagdommere vil la seg påvirke av faktorer som ikke kan tas i betraktning ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Det kan dreie seg om sym- og antipatier dannet av et overfladisk inntrykk i retten, eller stereotype forestillinger basert for eksempel på samfunnsklasse, kjønn, seksuell legning, nasjonalitet eller etnisitet. Selv om fagdommere også er mennesker som ikke er hevet over å ha slike holdninger, vil de i kraft av sin profesjon og erfaring antakelig lettere være seg faren bevisst og kunne korrigere for den. I en meddomsrett vil fagdommerne kunne motvirke at utenforliggende eller usaklige hensyn trekkes inn ved bevisvurderingen, mens mulighetene er begrenset når saken behandles med jury.

En mulig forklaring på at en avgjørelse er basert på utenforliggende hensyn, er at lekdommerne er uenige i hva det bør være adgang til å legge vekt på, eller at de uansett finner resultatet så urimelig at de ikke er villige til å legge sin stemme på den vektskålen. En annen mulig forklaring er at de mangler kunnskap om hvilke momenter som er relevante etter gjeldende rett. I jurysaker vil kanskje rettens leder i rettsbelæringen ikke klart nok ha formidlet hvilke momenter det er adgang til å legge vekt på, og hvilke momenter man må se bort fra. Det er heller ikke alltid så lett å trekke grensen mellom hva som er rettsanvendelse og hva som snarere er retningslinjer eller erfaringssetninger som er ment å være til veiledning for bevisvurderingen uten å være bindende for juryen. Spørsmålet om avgjørelser i strid med gjeldende rett, behandles i punkt 8.7.2.

Faren er nok større for at eventuelle utenforliggende eller usaklige hensyn influerer på bevisvurderingen. En persons holdninger eller fordommer virker som en brille som bevisførselen betraktes gjennom. Noen tillegger kanskje fornærmede mindre troverdighet i en voldtektssak dersom fornærmedes adferd ikke lever opp til vedkommendes strenge moralsyn, enn en person med en mer moderne eller liberal holdning. Dette er ikke nødvendigvis til gunst for tiltalte. En negativ holdning til personer med en bestemt nasjonal eller etnisk bakgrunn, kan gjøre noen tilbøyelige til å legge mindre vekt på tiltaltes forklaring, og å nedvurdere betydningen av momenter som kan så tvil.

Problemstillingen kan også illustreres med noen refleksjoner fra Leif Petter Olaussen basert på egne erfaringer som jurymedlem. Han ser en risiko for at enkelte medlemmer av juryen lar sitt moralsyn virke inn på bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og fremhever at en «… forutsetning for at juryordningen skal fungere betryggende, er at juryen er villig til å sette seg inn i bevismaterialet som presenteres for retten [utvalgets utheving]».70 Olaussen erfarte som juryformann i en sak som gjaldt pornografisk materiale, at flere av jurymedlemmene ikke ønsket å ta bevismaterialet nærmere i øyesyn, da de opplevde bevismaterialet ubehagelig og motbydelig. Følgelig ble det – etter Olaussens syn – ikke mulig å diskutere hvorvidt materialet var «utuktig», eller ikke. I en annen sak skulle juryen ta stilling til omfanget av et narkotikakvantum. Olaussen opplevde at flere av jurymedlemmene generelt fordømte narkotikaomsetning, og at det for dem var «… lite interessant … å bruke tid på å fintenke om det var bevis for X eller Y kilo».71 Slike erfaringer illustrerer at moralske, etiske og estetiske oppfatninger kan utgjøre faktiske begrensninger for bevisbedømmelsen.72

Strandberg har undersøkt hvilket empirisk grunnlag det er for å vurdere om lekdommere tar usaklige eller utenforliggende hensyn. Han refererer blant annet en undersøkelse foretatt av Nygard.73 Nygard intervjuet juryordførere i noen voldtektssaker i en studie han gjorde etter oppdrag fra Riksadvokaten. Han refererte enkelte utsagn fra kvinnelige jurymedlemmer som tydet på en negativ moralsk vurdering av fornærmedes adferd. Nygard påpeker imidlertid selv at studien ikke gir grunnlag for slutninger om i hvilken grad jurymedlemmer generelt påvirkes av utenforliggende hensyn. Det skyldes ikke bare at studien ikke generaliseres, men at det ikke opplyses om i hvilken grad slike utsagn ble imøtegått av andre medlemmer av juryen.

I den grad empirisk forskning kan si noe om det generelt sett brukes utenforliggende hensyn under rådslagningen, så tilsier det ifølge Strandberg at det sjelden forekommer.74

8.6.5 Oppsummering – utvalgets vurdering

Etter utvalgets oppfatning gir gjennomgangen av ulike forhold som kan belyse lekdommeres roller ved bevisvurderingen, relativt begrensede holdepunkter for å trekke slutninger om hvilken modell for lekdommerdeltakelse som er den beste.

Utvalget finner ikke et pålitelig grunnlag for å anta at én type dommere bedømmer bevis eller håndhever beviskravet på en bedre eller riktigere måte enn en annen. Det er holdepunkter for at lekdommere er mer tilbøyelige til å frifinne enn fagdommere, og at lekdommere i egenskap av jurymedlemmer er mer tilbøyelige til å frifinne enn lekdommere når de opptrer som meddommere. Ettersom jurymedlemmer og meddommere til lagmannsrettene trekkes fra samme utvalg og gjør tjeneste i jury- og meddomsrettssaker om hverandre, er det nærliggende å peke på muligheten for at forskjellen kan skyldes fellesskapet med fagdommerne i meddomsrettssaker. Om innflytelsen fra fagdommerne er positiv eller negativ, er det vanskelig å vurdere.

8.7 Rettsanvendelsen

8.7.1 Rettsanvendelse og bevisvurdering

Skillet mellom bevisvurderingen og rettsanvendelsen under skyldspørsmålet er sentralt i straffeprosessen og bestemmende for adgangen til å få lagmannsrettens dom overprøvd ved anke til Høyesterett. Verken i jury- eller meddomsrettssaker kan Høyesterett overprøve lagmannsrettens bevisvurdering, mens rettsanvendelsen kan prøves fullt ut. Til rettsanvendelsen hører både den generelle tolkning av loven eller andre skrevne eller uskrevne rettsnormer, og den konkrete anvendelse av rettsreglene på det saksforhold som er funnet bevist.

Selv om skillet mellom bevisvurdering og rettsanvendelse som regel er klart, er det forbindelseslinjer. Beviskravet i straffeprosessen – prinsippet om at rimelig tvil om faktum skal komme tiltalte til gode – er en uskreven rettsregel. Men ettersom Høyesterett ikke selv kan vurdere bevisene, er det sjelden mulig å avgjøre om lagmannsrettens konkrete bevisvurdering er basert på en riktig anvendelse av beviskravet. Det er særlig klart når skyldspørsmålet er avgjort av en jury, men gjelder også i meddomsrettssakene. Med mindre rettens leder har uttrykt seg uriktig eller uklart om beviskravet i rettsbelæringen, eller domsgrunnene i en meddomsrettssak lider av slike mangler, vil Høyesterett som regel måtte resignere. Følgende uttalelse i en begrunnet beslutning av Høyesteretts ankeutvalg 25. februar 2011 er illustrerende:

«Anken gjelder, som nevnt, for det første at lagmannsretten har anvendt et uriktig beviskrav. Innholdet i beviskravet utgjør en del av ankegrunnen lovanvendelsen under skyldspørsmålet, og kan dermed som utgangspunkt prøves av Høyesterett. Høyesteretts mulighet for å overprøve om beviskravet er riktig anvendt er imidlertid sterkt begrenset, idet Høyesterett ikke kan prøve bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. I praksis er det derfor bare mulig å prøve anvendelsen av beviskravet dersom dommen inneholder utsagn som viser eller i alle fall kan indikere at det er anvendt et for lavt beviskrav.

Innledningsvis i begrunnelsen for avgjørelsen av skyldspørsmålet uttaler lagmannsretten at den har funnet det » bevist utover enhver rimelig tvil » at tiltalte er skyldig i overtredelse av straffeloven § 219 første ledd. Dette er et riktig beviskrav. Det som anføres i anken gjelder i realiteten lagmannsrettens konkrete bevisvurdering som Høyesterett ikke kan prøve. Ankeutvalget vil likevel bemerke at lagmannsretten har gitt en svært grundig begrunnelse for sitt bevisresultat.»75

8.7.2 Avgjørelser i strid med gjeldende rett

Juryen anses etter norsk rett å ha plikt til å dømme etter loven, og dette fremgår av den forsikring hvert enkelt medlem gir ved ankeforhandlingens åpning. At juryen ikke gir noen begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet, medfører at det i enkelte saker kan reises spørsmål ved om avgjørelsen er basert på gjeldende rett.

Det er problematisk om juryen, eller et bestemmende mindretall i denne, bevisst baserer sitt svar på skyldspørsmålet på en uriktig lovanvendelse for å oppnå det resultat man finner ønskelig.

Da adgangen for lagmannsretten til å sette til side frifinnende kjennelser ble innført i 1933, var begrunnelsen at juryen i noen saker frifant i strid med loven. Etter lovmotivene var adgangen forutsatt å være begrenset til tilfeller hvor juryen hadde «vist grov uforstand eller handlet i strid med sine plikter om å dømme etter loven og sakens Bevisligheter.»76 Departementet viste til at det i enkelte distrikter hadde forekommet «mislige lagrettekjennelser, og at det har gjort seg gjeldende bevisste tendenser til å sette hensynet til lov og rett til side for politiske og klassemessige hensyn.»

I norsk rettspraksis har det etter enkelte frifinnelser i drapssaker vært reist spørsmål om hvor langt man har rett til å forsvare seg mot fremtidige angrep (preventivt nødverge). I en sak som vakte betydelig offentlig oppmerksomhet, ble den tiltalte kvinnen som hadde drept sin mann mens han sov av frykt for fremtidige overgrep, frifunnet av juryen. Kjennelsen ble satt tid side av fagdommerne. Da saken kom opp annen gang, frifant juryen henne på ny, og kjennelsen var endelig. Da Stortinget ved lovendring 16. juni 1989 nr. 68 vedtok at ny behandling av saken etter tilsidesettelse skulle finne sted ved meddomsrett, ble frifinnelsene i enkelte omdiskuterte drapssaker fremhevet som en del av bakgrunnen for at lovgiveren fant at det var behov for en begrunnet avgjørelse annen gang.77

Det har vært reist spørsmål om juryen i enkelte saker har besvart skyldspørsmålet med nei av frykt for den straff som kunne forventes av å kjenne tiltalte skyldig. Dette skal spesielt ha forekommet på områder med minstestraffer som lekdommerne fant urimelig strenge.

I 1927 ble det innført nye minstestraffer på tre års fengsel for voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 år. Begrunnelsen var misnøye med domstolenes lave straffutmålingsnivå. Minstestraffene møtte imidlertid snart kritikk og ble i noen saker opplevd som altfor strenge. Undertiden frifant lagretten selv om skyldspørsmålet var helt på det rene.78 De uheldige erfaringene ledet til at lovgiveren i 1963 satte minstestraffene ned igjen til sitt tidligere nivå. Nå er strengere minstestraffer på vei inn igjen av samme grunn som i 1927, og det vil være av interesse å observere om historien gjentar seg etter at straffelovens minstestraffer for voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 ble satt opp igjen til tre år sommeren 2010. Bevisvurderingen i voldtektssaker og saker om seksuelle overgrep mot barn er imidlertid ofte vanskelig, og det lar seg svært vanskelig bringe på det rene hva som har vært den reelle begrunnelsen for et nei-svar fra de enkelte medlemmene av juryen.

Strandberg har ikke funnet noen empirisk støtte for at lekdommere vil sette til side strafferegler som strider mot den alminnelige rettsoppfatning.79

Utvalget finner ikke grunn til å tro at det er noen risiko av betydning for at lekdommere i egenskap jurymedlemmer oftere enn meddommere bevisst vil treffe avgjørelser i strid med gjeldende rett. Noe større er nok risikoen for at jurymedlemmer ubevisst kan legge vekt på hensyn som etter loven ikke er relevante, eller at utenforliggende hensyn kan influere på bevisvurderingen slik det er drøftet i punkt 8.6.4. En persons holdninger eller fordommer virker som en brille vedkommende betrakter forklaringer fra tiltalte og vitner gjennom.

8.7.3 Om skjønnsmessige vurderingstema

Vilkårene for straff er ofte angitt ved kriterier som forutsetter at skyldspørsmålet skal avgjøres på grunnlag av en avveining eller vurdering som forutsetter bruk av skjønn. Ved lovtolkningen blir det klarlagt hva som skal være vurderingstemaet. Mellom den generelle tolkningen av straffebudet og avgjørelsen er det imidlertid et mellomrom som dommeren må springe over ved å treffe en beslutning basert på en avveining av momenter. Dommeren står aldri helt fritt. I så fall kunne avgjørelsen vært vilkårlig. Vurderingen styres alltid av et sett med retningslinjer som sier noe om hvilke momenter som er relevante å ta i betraktning, og om vekten av disse. Retningslinjene er ofte angitt i loven selv. Et typisk eksempel er bestemmelsen i straffeloven § 268 andre ledd om grovt ran:

«Ved avgjørelsen av om ranet er grovt, skal det særlig legges vekt på om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi.»

Avgjørelsen skal baseres på en helhetsvurdering hvor momentene ikke er uttømmende angitt («skal det, særlig legges vekt på«). Flere av momentene i § 268 andre ledd forutsetter ytterligere avveininger: «Grov vold», «særlig farlig redskap», «forsvarsløs person«og «betydelig verdi». Andre momenter forutsetter ikke avveininger, men en tradisjonell konkret tolkning eller subsumsjon. Det er for eksempel spørsmål om en uladd revolver er et «skytevåpen».

Andre retningslinjer kan følge av rettspraksis, lovforarbeider eller andre rettskilder.

Alle straffebud hvor skyldkravet er uaktsomhet, er av denne kategorien. For å avgjøre om en handling eller unnlatelse er uaktsom, må man avgjøre om handlingen strider mot de krav som må stilles til forsvarlig opptreden på et område, og om tiltalte ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides.80 Skyldkravet uaktsomhet forutsetter at rettsanvenderen må foreta en etisk vurdering av tiltaltes adferd og individuelle egenskaper. Annerledes ved skyldkravet forsett, hvor avgjørelsen treffes ved hjelp av vanlig lovtolkning og bevisvurdering. Flere eksempler på ulike typer vurderingskriterier er gitt i punkt 8.4.5.

At avgjørelsen forutsetter en individuell vurdering, betyr selvfølgelig ikke at vurderingen behøver å være vanskelig. I mange saker er den ikke det. Alle momentene samler seg på den ene vektskålen slik at ingen er i tvil om at et ran er grovt, eller at en trafikkforseelse er uaktsom. I andre saker kan avveiningen være vanskelig.

Det er redegjort inngående for disse spørsmålene fordi utvalget anser det for å være avgjørende for å forstå hva som diskuteres når man stiller spørsmål om hvilken frihet juryen bør ha ved rettsanvendelsen. Heller ikke de profesjonelle aktørene i rettssalen er alltid tilstrekkelig oppmerksomme på problemstillingen.

Det hører til rettsanvendelsen å ta standpunkt til om lovens vilkår er oppfylt i den enkelte sak. I eksempelet med ran ovenfor, gjelder det ikke bare den konkrete lovtolkningen som må til for å avgjøre om en uladd revolver er et «skytevåpen», men også den skjønnsmessige vurderingen av om ranet er grovt. Høyesterett vil også som en del av rettsanvendelsen selv avgjøre om en handling er uaktsom. Ettersom Høyesterett ikke kan prøve bevisvurderingen, og juryens avgjørelse ikke er begrunnet, har Høyesterett i praksis begrensede muligheter for å overprøve juryens konkrete anvendelse av avveiningsregler. I meddomsrettssaker er forutsetningene helt andre. Der prøver Høyesterett rettsanvendelsen fullt ut på grunnlag av den beskrivelse av faktum som er gitt i lagmannsrettens domsgrunner.

Som bebudet i punkt 8.6.1, vender utvalget nå tilbake til spørsmålet om hvilken frihet det er ønskelig at lekdommerne skal ha ved ulike verdivurderinger og skjønnsmessige avveininger i straffebudene, og hvilken konklusjon som bør trekkes for valget av modell for lekdommerdeltakelse.

Lekdommere og fagdommere kan på tvers av rollene vurdere samme handling ulikt, spesielt i grensetilfellene. Det er ikke overraskende. Personlige holdninger og erfaringer vil sette sitt preg på vurderingen. At rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, gjelder ikke for rettsanvendelsen. Også i Høyesterett forekommer det at dommerne er uenige, uten at uenigheten leder til frifinnelse.81

Spørsmålet er om det kan påvises mer systematiske forskjeller mellom lekdommeres og fagdommeres verdivurderinger. En mulig forklaring kan være at rettsfølelsen er forskjellig. Fagdommere kan være tilbøyelige til å legge større vekt enn lekdommere på hensynet til en konsekvent anvendelse av rettsreglene i samsvar med de retningslinjer de mener å kunne utlede av Høyesteretts praksis for lignende tilfeller. Lekdommere vil kanskje på sin side legge større relativ vekt på hensynet til en rimelig løsning i den enkelte sak. Praksis i enkelte sakstyper kan tyde på det. Saker om dødsulykker i trafikken behandles nærmere nedenfor.

I saker der saksforholdet er på det rene, er det mulig å trekke slutninger om hvilken norm som har vært anvendt, og om denne praktiseres ulikt av lekdommere og fagdommere. Et eksempel finnes i Rt. 2000 s. 646 (Sandsdalen). Saken gjaldt hvorvidt en lege som på oppfordring fra en meget syk pasient hadde avsluttet vedkommendes liv, skulle frifinnes fordi handlingen ikke kunne vurderes som rettsstridig (utilbørlig eller straffverdig) eller i kraft av nødrett. Det var ingen uenighet om hendelsesforløpet. En jury frifant legen, men kjennelsen ble satt til side av fagdommerne. Ved ny behandling i meddomsrett ble legen enstemmig domfelt av rettens syv medlemmer, men til lovens mildeste reaksjon: domsutsettelse. At meddomsrettens dom var begrunnet, gjorde det mulig for Høyesterett å overprøve rettsanvendelsen fullt ut. Høyesterett konkluderte som meddomsretten med at legen ikke kunne fritas for straff.

Effektiv overprøving sikres som nevnt foran ved at domsgrunnene i meddomsrettssaker er klare og fullstendige nok til at Høyesterett kan overprøve subsumsjonen. Dermed er det Høyesterett som foretar den siste verdivurdering. Små nyanser i bevisvurderingen kan bli utslagsgivende for om et forhold rammes av straffebudet. Det vil for eksempel kunne være avgjørende i en aktsomhetsvurdering hvilke muligheter en bilfører hadde til å oppdage en fotgjenger som gikk langs en mørk vei uten refleks. Lagmannsretten har etter direkte bevisføring som kan omfatte åstedsbefaring, et bedre faktisk grunnlag for å foreta vurderingen enn Høyesterett vil ha. Selv om domsgrunnene er aldri så detaljerte, er det alltid nyanser som ikke kan fanges i ord. Dette skulle tilsi at Høyesterett ville vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve lagmannsrettens konkrete vurdering, men det er ikke tilfelle.

Forutsetningene for overprøving er vesentlig dårligere i jurysaker, hvor fraværet av begrunnelse i praksis leder til at juryen får det endelige ord når den tar stilling til vurderingspregede spørsmål. Et nei-svar kan skyldes at bevisene er bedømt annerledes enn påtalemyndigheten, men også at det er lagt til grunn en mildere aktsomhetsnorm. Høyesterett kan prøve lagmannens rettsbelæring, men sjelden kontrollere om denne er fulgt.

Uttalelser i motivene til straffeprosessloven av 1887 tilsier at juryen ble ansett særlig skikket til å ta stilling ikke bare til bevisvurderingen, men også anvendelsen av skjønnsmessige vurderinger som uaktsomhet, nødverge og lignende, se punkt 5.2. En begrunnelse for dette er at juryen representerer og anvender allmennhetens verdier. Dette sikrer at allmennhetens rettsfølelse får gjennomslag og motvirker at strafferettspleien hviler på en for ensidig dominert juridisk-profesjonell tankegang. På den annen side kan et slikt spillerom for lekdommerskjønn bli ansett for å være lite forenlig med rettsstatsidealet om likhet for loven.

Etter gjeldende rett anses ikke lekdommere i egenskap av jurymedlemmer å ha noen større frihet enn fagdommere og lekdommere i egenskap av meddommere ved den konkrete anvendelsen av skjønnsmessige vilkår for straff. Det er bare en faktisk konsekvens av juryens manglende begrunnelse av bevisvurderingen, at Høyesterett i praksis må strekke våpen. Saker hvor en bilfører er blitt tiltalt for uaktsomt drap etter en trafikkulykke, illustrerer dette poenget.

Inntil en lovendring i 1988 ble saker om uaktsomt drap behandlet i lagmannsretten som første instans på grunn av strafferammen. Skyldspørsmålet ble derfor behandlet med jury. Erfaringene var likevel at bilførere sjelden ble funnet skyldige med mindre de hadde opptrådt særlig graverende, som å kjøre med høy promille eller i svært høy fart. Det ble derfor tatt initiativ til en lovendring. I et høringsnotat som lå til grunn for et forslag om å unnta uaktsomt drap ved bruk av motorvogn fra jurybehandling, fremholdt departementet at:

«…. mye tyder på at lagretten i vegtrafikksaker ofte legger en aktsomhetsnorm til grunn som ikke er i samsvar med gjeldende rett. Dette gjenspeiler etter departementets oppfatning et uakseptabelt syn på bilføreransvaret. Høyesterett er som nevnt avskåret fra å prøve lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Et annet viktig argument i denne forbindelse er at den faktiske rettstilstanden i Norge ikke på noen måte kan sies å falle sammen med rettstilstanden i land det er grunn til å sammenligne seg med.»82

I juridisk teori ble juryfrifinnelsene for uaktsomt drap forklart med at «[l]agrettens medlemmer vil føle en naturlig motvilje mot å gi en ellers bra mann det stempel som en domfellelse for uaktsomt drap medfører».83

Departementet fant at den til dels for milde og i det minste noe inkonsistente reaksjonspraksis i slike saker mest effektivt kunne korrigeres ved at sakene ble overført til tingretten i første instans.84 Dette viser at valget av beslutningsorgan ble antatt å være avgjørende for verdivurderinger under rettsanvendelsen. Straffeloven § 239 var, og er som hovedregel fremdeles, en helt generelt formulert regel som retter seg mot den som uaktsomt forvolder en annens død. Ved lovendringen ble det presisert at bestemmelsen også omfatter den som ved bruk av motorvogn forvolder en annens død. Endringen var egentlig uten rettslig betydning, men fungerte sammen med forarbeidene som et tydelig signal om at lovgiveren ønsket en endring av den praksis som hadde vært fulgt i jurysakene.

Endringen kan tenkes å ha gjort anvendelsen av karakteristikken uaktsom lettere og mer akseptabel. At departementets antakelse slo til, underbygges av at antall domfellelser for uaktsomt motorvogndrap økte etter lovendringen, sågar i et slikt omfang at lovgiveren fant det nødvendig å ta grep for å mildne uaktsomhetsansvaret. Det hadde vært reagert i offentligheten på enkelte domfellelser for uaktsomt drap i saker hvor bilføreren var lite å bebreide.85

8.7.4 Oppsummering – utvalgets vurdering

Utvalget finner det ikke ønskelig med en domstolsordning som åpner for fravikelse av gjeldende rett. Både fagdommere og lekdommere er forpliktet til å dømme etter gjeldende rett, uten at de i kraft av sin rettsfølelse er gitt adgang til rimelighetssensur av denne. Eventuelle urimelige eller uheldige virkninger av en lov bør møtes med åpen kritikk, med det resultat at loven blir endret. Urimelige resultater i enkeltsaker bør avbøtes ved benådning.

Som følge av at Høyesterett i praksis har begrenset grunnlag for å overprøve frifinnende dommer i jurysakene, vil lekdommere som medlemmer av en jury ha større innflytelse over verdivurderinger og andre skjønnsmessige avveininger i enkeltsaker, enn lekdommere som gjør tjeneste i en meddomsrett. Å avskaffe juryordningen, kan ha som konsekvens at lekfolk taper et rettslig spillerom. Det er imidlertid i hovedsak det aspektet ved juryordningen at avgjørelsen ikke begrunnes, og derfor ikke så lett kan overprøves eller etterprøves, som skaper dette spillerommet. Utvalget går samlet inn for at avgjørelsen av skyldspørsmålet skal begrunnes.

8.8 Kommunikasjon og samspill mellom lekdommere og fagdommere

8.8.1 Innledning

I punktene 8.6 og 8.7 har utvalget redegjort for lekdommeres og fagdommeres rolle ved bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Her vil utvalget vurdere hvilken betydning kommunikasjonen og samspillet mellom fagdommere og lekdommere i jury- og meddomsrettssaker har for valget av modell for lekdommerdeltakelse.

Hvilke viktige hensyn som begrunner det sterke innslaget av lekdommere i straffesaker, og hva lekdommere og fagdommere kan bidra med ved behandlingen av den enkelte sak, har utvalget redegjort for innledningsvis i punkt 8.3. Utvalget bygger videre på fremstillingen der.

8.8.2 Kommunikasjon mellom lekdommere og fagdommere i meddomsrettssaker

Det er stor forskjell mellom måten lekdommere og fagdommere kommuniserer på i jury- og meddomsrettssaker. Enklest er det i meddomsrettssaker. Lekdommere og fagdommere sitter sammen under rettsforhandlingene og deltar hver med én stemme i alle prosessuelle og materielle spørsmål (realitetsspørsmål) i saken. I pausene og under rådslagningen etter at forhandlingene er avsluttet, er kommunikasjonen direkte, uformell, og uten faktiske eller rettslige begrensninger. På grunnlag av rådslagningen skriver rettens leder eller en annen fagdommer et utkast til avgjørelse med begrunnelse og redegjør for eventuelle dissenser. Utkastet gjennomgås før dommen avsies.

8.8.3 Kommunikasjon mellom lekdommere og fagdommere i jurysaker

I jurysaker er kommunikasjonen mellom lekdommere og fagdommere sterkt begrenset og formell inntil skyldspørsmålet er avgjort. Midlene fagdommerne har for å kommunisere med juryen under behandlingen av skyldspørsmålet, er spørsmålene til juryen og rettsbelæringen. Dette er enveis kommunikasjon. Under bevisførselen skal det ikke være noen forbindelse mellom fagdommere og jurymedlemmer.

Jurymedlemmene henvender seg undertiden til rettens leder ved å skrive spørsmål på lapper. Det kan være spørsmål som ønskes stilt til tiltalte, vitner eller sakkyndige, eller temaer som juryen ønsker klarere belyst. Slike initiativ kan ofte være nyttige for å få saken fullstendig opplyst, slik at juryen har forsvarlig grunnlag for å treffe sin avgjørelse. Det er imidlertid alltid en risiko for at et spørsmål kan røpe at noen er forutinntatt, men den risikoen er vel så stor i meddomsrett hvor meddommerne stiller spørsmål direkte, uten mulighet for rettens leder til å filtrere dem.

Spørsmålene juryen skal besvare, blir som regel utarbeidet etter at bevisførselen er avsluttet, men før prosedyrene. Det er en fordel at aktor og forsvarer kan tilpasse argumentasjonen til beskrivelsen av det straffbare forholdet i spørsmålet. Beskrivelsen kan avvike til dels betydelig fra tiltalebeslutningen. Kravet til presisjon i beskrivelsen av den straffbare handlingen er høyt. Spørsmålet må utformes slik at juryen ved å besvare det med ja eller nei har tatt standpunkt til skyldspørsmålet i sin helhet.

Mange straffebud inneholder flere handlingsalternativer. De kan bli overtrådt på mange forskjellige måter. Retten står temmelig fritt i forhold til beskrivelsen av den straffbare handling i tiltalebeslutningen, så lenge retten holder seg innenfor rammen av det straffbare forhold tiltalen gjelder.86 I mange saker kan det være nødvendig å inkludere flere alternativer i spørsmålet. Ellers risikerer man at tiltalte blir frifunnet selv om han egentlig er skyldig.

Et eksempel på en spørsmålsstilling av kompleks art finner vi gjengitt i Rt. 2009 s. 773. Det siste av fem spørsmål som ble stilt juryen i lagmannsretten, gjaldt straffebudet mot vold i nære relasjoner i straffeloven § 219 og var utformet slik:

«Spørsmål 5 – hovedspørsmål:

(for å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)

Er tiltalte A skyldig i fra sommeren 2004 til 31.12.2005 å ha utsatt noen av hans husstand tilhørende person for nød ved motvillig å unndra seg den påhvilende forsørgelsesplikt eller som ved vanrøkt, mishandling, eller annen lignende adferd oftere eller grovt krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller noen av hans husstand tilhørende eller hans omsorg undergitt person, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv, fra 01.01.2006 til januar 2008: for grovt eller gjentatt å ha truet, tvunget, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket eller mishandlet noen i sin husstand eller noen i sin omsorg, ved at han i tidsrommet sommeren 2004 til januar 2008 på sted som nevnt i spørsmål 1, krenket og/eller truet og/eller øvet vold mot sine stebarn C og B, blant annet ved å true med å drepe dem og/eller å ha løpt etter dem med en kjøttøks og hugget med denne i en dør de låste seg inne bak og/eller å ha slått B, blant annet med et belte, og/eller å ha sparket B og/eller å ha slått C med flat og/eller knyttet hånd og/eller med en stekespade og/eller å ha forsøkt å tvinge C til å spise mat han hadde spyttet i og/eller ved å ha truet med å hive en fruktkniv på C og/eller å ha krenket C verbalt, blant annet ved å si hun var dum når hun gjorde lekser og kalle henne hore og andre krenkende ting, og at en eller flere av de ovennevnte forhold skjedde gjentatte ganger?» (avsnitt 4).

At tidsangivelsen i innledningen til spørsmålet er delt opp i to perioder, skyldes at § 219 ble endret med virkning fra 1. januar 2006.

I eksemplet som er gjengitt her, skal hvert av juryens medlemmer besvare spørsmålet med ja dersom vedkommende finner at det er ført bevis for noen av alternativene, og disse til sammen oppfyller lovens vilkår for straff. Hvis tiltalte kjennes skyldig, vil det derfor være temmelig åpent hvilke handlinger juryen har funnet bevist. Lagmannsretten må da innenfor yttergrensene av juryens svar gi en beskrivelse av karakteren og omfanget av det straffbare forholdet som legges til grunn for utmålingen av straff.

Dette var et spesielt komplisert tilfelle, men det er en rekke eksempler på spørsmål som nødvendigvis må inneholde mange alternativer eller være åpent formulert. Særlig kan spørsmålsstillingen i narkotikasaker være en utfordring på grunn av måten straffeloven § 162 er bygget opp på.87

Bestemmelsens tre første ledd lyder:

«Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år.

Grov narkotikaforbrytelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter.

Gjelder overtredelsen et meget betydelig kvantum, er straffen fengsel fra 3 til 15 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 21 år idømmes.»

Sett nå at A er tiltalt for å ha kjøpt, oppbevart og videresolgt et parti på 100 gram amfetamin, en alminnelig narkotikaforbrytelse. En problemstilling vil være om erverv, oppbevaring og overdragelse skal regnes som ett straffbart forhold etter læren om såkalte fortsatte forbrytelser. I så fall skal det bare stilles ett spørsmål om kjøp og/eller oppbevaring og/eller salg. Det andre ytterpunkt er at hver befatning med partiet regnes som separate lovbrudd. I så fall skal det stilles tre spørsmål. Retten er ikke bundet av hvordan tiltalebeslutningen er utformet.88

La oss forutsette at tre av juryens medlemmer finner bevist at tiltalte har utført alle tre handlinger, to finner kun bevis for oppbevaring, to finner kun bevis for salg, mens tre ikke finner tilstrekkelig bevis for noen av handlingene. Hvis det stilles ett spørsmål med tre handlingsalternativer, vil tiltalte bli funnet skyldig. Alle de syv som bygger på at tiltalte har hatt befatning med amfetaminpartiet må stemme ja, slik spørsmålet er stilt. Hvis det stilles tre separate spørsmål, blir tiltalte frifunnet. Det er ikke mer enn fem stemmer for noe enkelt alternativ.

Heller ikke stoffets art og mengde er det problemfritt å stille spørsmål om. Etter rettspraksis går grensen mellom § 162 første ledd og § 162 andre ledd om grov overtredelse ved 50 gram amfetamin. Sett nå at det er usikkert hvor mye amfetamin tiltalte eventuelt har hatt befatning med, eller hva hans forsett omfatter. Det hører til skyldspørsmålet som må forelegges juryen, om overtredelsen er grov. Hvis man stiller spørsmål direkte etter § 162 andre ledd om befatning med 100 gram amfetamin, og juryen bare finner bevis for forsettlig befatning med 75 gram, må den svare nei selv om tiltalte var skyldig i overtredelse av straffeloven § 162 andre ledd. Spørsmålene må derfor formuleres mer åpent. Vanlig praksis er å stille ett hovedspørsmål om befatning med amfetamin uten angivelse av kvantum, og et tilleggsspørsmål om overtredelsen er grov. Heller ikke i tilleggsspørsmålet angis kvantum. Rettens leder redegjør i rettsbelæringen for at juryen for å svare ja på tilleggsspørsmålet, må finne bevis for at overtredelsen gjelder mer enn 50 gram. Ved lagrettens svar på spørsmålene vil det være avgjort om tiltalte er skyldig i overdragelse av mer enn 50 gram, mindre enn 50 gram, eller ikke i det hele tatt. I de to første alternativene må lagmannsretten ta stilling til hvilket nøyaktig kvantum som skal legges til grunn ved straffutmålingen.

Dette var ikke noe uvanlig eller komplisert eksempel.

Hvis Høyesterett er uenig med lagmannsretten i måten spørsmålene er stilt på, og man ikke kan se bort fra at dette har hatt betydning for skyldspørsmålet, vil resultatet lett måtte bli opphevelse av dommen og ny sak.89

Det har vært reist spørsmål om lagmannsretten for å kompensere for juryens manglende begrunnelse av skyldspørsmålet, kan utforme spørsmålene mer detaljert og presist, slik at man ved å holde spørsmål og svar opp mot hverandre kan finne ut hva juryen har funnet bevist. Utvalget vender tilbake til dette spørsmålet i punkt 8.14, der ulike former for begrunnelsesmekanismer innenfor rammen av en juryordning blir vurdert. Den materielle strafferetten – måten vilkårene for straff er formulert på – medfører imidlertid at det trolig er begrenset hva man kan oppnå.

Etter å ha lagt premissene for det bevistema juryen skal ta standpunkt til i spørsmålsskriftet, er rettsbelæringen den eneste kanal for formidling av informasjon til juryens medlemmer før de trekker seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet.

I ganske mange jurysaker er rettsspørsmålene nokså enkle å forstå. Selv om bevisvurderingen kan være vanskelig nok, vil rettsanvendelsen falle på plass når svaret er avgitt. Andre saker byr på temmelig kompliserte rettsspørsmål. All informasjon formidles i ett foredrag som har vært karakterisert som; en «… lynforelesning i deler av strafferetten som er ganske vanskelige, og som juridiske studenter bruker adskillig tid på å tilegne seg».90 Grensene for straffbart forsøk og medvirkning er temaer det kan være vanskelig å redegjøre klart og lettfattelig om.91 Andre eksempler er vilkårene for straffrihet på grunn av nødrett eller nødverge.92 Forsettsformen eventuelt forsett (dolus eventualis) er også vanskelig å formidle.93

Rettsbelæringen i en sak med vanskelig rettsanvendelse er en balansegang. Blir det for enkelt og upresist, løper man risiko for å få dommen opphevet etter anke over rettsanvendelsen. Er rettsbelæringen uangripelig, men for teoretisk, er det fare for at juryen ikke forstår den, og enten avgjør saken på grunnlag av feil jus, eller svarer nei for ikke å risikere å gjøre tiltalte urett. Ettersom avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke begrunnes i jurysaker, får man ikke kunnskap om hvor ofte slike misforståelser oppstår.

Det finnes likevel noen empiriske undersøkelser som belyser hva jurymedlemmer forstår av rettsbelæringen. I følge Strandberg legger de fleste studier til grunn at dommerens rettsbelæring stort sett blir oppfattet av lekdommerne, men understreker at disse studiene bare dreier seg om hva lekdommerne selv oppgir om sin forståelse.

I utvalgets lekdommerundersøkelse ble respondentene stilt spørsmål om de selv og de øvrige lekdommerne forstår rettsbelæringen:

Spørsmål 13: Forstår du rettsbelæringen som blir gitt av rettens formann før juryen trekker seg tilbake?

Spørsmål 14: Opplever du at de øvrige lekdommerene forstår rettsbelæringen som blir gitt av rettens formann før juryen trekker seg tilbake?

Svarene indikerer at lekdommerne selv mener at juryen forstår det som formidles gjennom rettsbelæringen. Om de virkelig har forstått rettsbelæringen, er det vanskeligere å si noe om.94 Etter utvalgets oppfatning kan undersøkelsene indikere at problemene med å forstå rettsbelæringen ikke er fullt så store som det undertiden hevdes.

8.8.4 Ulike syn på kommunikasjonen mellom lekdommere og fagdommere

En posisjon er at deltakelsen i et felles forum hvor fagdommere og lekdommere kan kommunisere direkte, gir mulighet for en fruktbar utveksling av synspunkter begge veier, og tilfører beslutningsprosessen en dimensjon som er egnet til å sikre kvaliteten på de avgjørelser som treffes. Det er en stor fordel sammenlignet med jury, at lekdommerne kan stille spørsmål til fagdommerne og få utdypet det de har behov for. At lekdommere deltar, bidrar til at fagdommerne må ta seg tid til å gå gjennom saken på en systematisk og grundig måte, og at ingen sak blir rutinemessig behandlet. De som foretrekker meddomsrett tror ikke at det i dag er noen fare for at fagdommere vil dominere i den utstrekning de måtte forsøke på det. At lekdommere og fagdommere er likestilt og deltar i et felles kollegium, er egnet til å skape lagfølelse. Dominerende medlemmer i en jury kan utgjøre et større problem.

En annen posisjon er at risikoen for fagdommerdominans er mindre med en juryordning enn i en meddomsrettsordning, og at juryordningen derfor har klare fortrinn hvis man ønsker å videreføre en sterk lekdommerstemme i de alvorligste straffesakene. Begrunnelsen for å innføre juryordningen i 1887 er like gyldig i dag. I meddomsretten er det en fare for at fagdommerne vil dominere uten at de misbruker sin myndighet eller forsøker å kjøre over lekdommerne. Tidligere høyesterettsdommer Knut Blom formulerte det slik i 1970:

«Jeg tror juristene vil dominere. Ikke fordi de ønsker det, eller lider av maktsyke, men fordi vi jurister i kraft av vårt yrke er særlig kvalifisert når det gjelder den verbale argumentasjonsteknikk, og fordi vi har den lange erfaring som nødvendigvis vil avkreve respekt.»95

Faren for fagdommerdominans var også sentralt for flertallet i Stortingets justiskomité da juryordningen ble besluttet videreført i forbindelse med to-instansreformen i 1993. Flertallet var «… sterkt bekymret for at drøftingene i en meddomsrett lett vil kunne domineres av fagdommerne.»96

Selv om det kan være svakheter ved utformingen av spørsmålsskrift og rettsbelæring, kan oppdelingen av forhandlingene mellom skyldspørsmål og straffespørsmål ha prosessuelle fordeler. Det er dessuten mulig å forbedre kommunikasjonen mellom fagdommere og lekdommere i jurysaker i forhold til dagens ordning

For utvalget er det et viktig spørsmål om det er holdepunkter for at fagdommere i et felles forum bevisst eller ubevisst vil øve innflytelse over lekdommerne på en måte som ikke er ønskelig, og som hindrer lekdommerne i å gjøre sitt syn gjeldende. Strandberg har etter oppdrag fra utvalget undersøkt det empiriske grunnlaget for de motstridende påstandene om dominans eller samarbeid.97 Det foreligger flere undersøkelser som belyser temaet. Strandberg gir følgende oppsummering:

«De fleste studiene gir et positivt bilde av både juryen og meddomsretten. Det er likevel verd å merke seg at Hartmann 1990, som er den studien som i størst grad sammenligner påvirkningsargumentet for meddomsrett og jury, finner at det er flere jurymedlemmer som føler seg dominert av andre jurymedlemmer enn det er meddommere som føler seg dominert av fagdommeren. Dette trenger som sagt ikke å innebære at graden av dominerende opptreden er sterkere i juryen, men det innebærer – sammen med annen forskning – at det er vanskelig å finne støtte for argumentet om at en ordning med meddomsrett vil gi større risiko for dominerende enkeltmedlemmer enn det en juryordning vil gi.»98

I utvalgets lekdommerundersøkelse ble respondentene bedt om å oppgi om de under domskonferansen i meddomsrettssaker får sagt til fagdommerne alt det de ønsker når det skal tas stilling til om tiltalte er skyldig (spørsmål 37). Svarfordelingen var slik:

Det ble stilt spørsmål om respondentene i meddomsrettssaker opplever at fagdommerne tar i betraktning det de sier om skyldspørsmålet (spørsmål 41). Svarfordelingen var slik:

Respondentene ble spurt om de i meddomsrett noen gang har opplevd at en fagdommer har forsøkt å få dem til å endre oppfatning om skyldspørsmålet på en måte som de opplevde som urimelig (spørsmål 47). Svarfordelingen var slik:

I punkt 7.2.3.1 har utvalget sammenfatningsvis uttalt at de ovennevnte og andre svar som er gitt på spørsmål som omhandler samspillet mellom lekdommere og mellom lekdommere og fagdommere, må forstås dit hen at lekdommerne oppfatter systemet som velfungerende. Dette samsvarer med de tilbakemeldinger utvalget har fått under besøk i lagmannsrettene. Det er imidlertid også rom for forbedringer, og det er grunn til å ta mindretallet som oppgir å ha erfart urimelig eller uheldig påvirkning på alvor.

8.8.5 Oppsummering – utvalgets vurdering

Utvalget anser det ønskelig med en sterk lekdommerinnflytelse i straffesaksbehandlingen. I straffesaker som behandles etter dagens jurysystem er dette hensynet godt ivaretatt. Utvalget ser det likevel som verdifullt at det under rettsprosessen er samarbeid mellom lekdommere og fagdommere, og at det legges til rette for en god kommunikasjon mellom de to gruppene av dommere.

Det er mulig å forestille seg muligheter for å forbedre kommunikasjonen mellom lekdommere og fagdommere i jurysaker. Nye løsninger kan ivareta behovet for kommunikasjon på en bedre måte enn i dagens jurysaker, uten å svekke lekdommernes selvstendige posisjon like sterkt som ved overgang til ordinær meddomsrett. Utvalgets medlemmer ser som bebudet tidligere, ulikt på disse spørsmålene og vil derfor behandle dem videre i særuttalelsene.

8.9 Særlig omfattende eller kompliserte saker

Bevisvurderinger i straffesaker er annerledes enn før ved at det i større utstrekning er nødvendig å ta stilling til tekniske spørsmål eller andre spørsmål som krever spesialkunnskaper som det ikke kan forventes at fagdommere eller lekdommere flest er i besittelse av. Dette er en naturlig konsekvens av den generelle utviklingen mot et mer spesialisert og avansert samfunn.

Nye etterforskningsmetoder har bidratt til utviklingen av nye bevismidler. Innsamling og undersøkelse av elektronisk informasjon er blitt stadig viktigere i etterforskningen av alvorlige straffbare handlinger. Eksempler på nye etterforskningsmetoder er telefonavlytting og annen kommunikasjonskontroll, og undersøkelser av de forskjellige elektroniske spor som man vanskelig kan unngå å etterlate seg i et moderne samfunn der man bruker mobiltelefon, surfer på internett, betaler med plastkort, passerer bomstasjoner eller beveger seg innenfor synsfeltet til ett av de tallrike overvåkningskameraene.

Den samme utviklingen har gitt oss nye tekniske metoder som brukes til å analysere bevismateriale. Mens analyse av blod fra et åsted tidligere kunne si noe om blodtype, gir DNA-analyser langt mer detaljert informasjon.

Samfunnsutviklingen har på den annen side også brakt med seg nye kriminalitetstyper, eller fornyet de gamle, på en måte som byr på store utfordringer. Økonomiske straffesaker i vid forstand kan innebære føring av store mengder dokumentbevis i rettssaker som kan strekke seg over måneder.

At saken gjelder et spesielt vanskelig tema og/eller har et særlig stort og komplekst bevistilfang, har vært brukt som argument for at saken ikke er egnet for behandling med jury.

En viktig prosessuell forskjell mellom jury- og meddomsrettssaker er adgangen til å sette meddomsretten med fagkyndige meddommere. Dette er lekdommere med «særskilt kyndighet innenfor det saken gjelder».99 I lagmannsretten deltar to fagkyndige og to ordinære meddommere sammen med de tre fagdommerne.100 I tingretten skal i tilfelle alle meddommere være fagkyndige.

Vilkåret for å oppnevne fagkyndige meddommere er at «det er behov for det».101 Det overlater mye til rettens skjønn. I sivile saker er vilkåret at «hensynet til forsvarlig behandling tilsier det.»102 Det er en mer treffende formulering. Selv om de fleste mener at både fagdommere og lekdommere bør være generalister, fremmer det kvaliteten på saksbehandlingen i noen saker at fagkyndige meddommere deltar. At det også deltar vanlige meddommere, sikrer at også det alminnelige lekdommerskjønnet blir representert. Behovet for fagkyndige meddommere er størst i komplekse økonomiske straffesaker og i en del saker om anvendelse av lovgivning for spesielle saksområder. Lovbrudd i sjøfartsforhold er et eksempel. Sjøkyndige meddommere er en nyttig og kanskje avgjørende forutsetning for å kunne vurdere om en skipsfører har opptrådt i samsvar med normene for godt sjømannskap.

I jurysaker er det ikke adgang til å benytte fagkyndige lekdommere. Samtlige lagrettemedlemmer trekkes fra det alminnelige utvalg. Teoretisk er det mulig å benytte fagkyndige lekdommere også i domstoler hvor skyldspørsmålet avgjøres av lekdommere alene. Utvalget kan imidlertid ikke anbefale en slik løsning, da dette vil innebære en fare for at profesjonelle jurymedlemmer får for stor innflytelse.

Betydningen av at fagkyndige lekdommere ikke kan delta i jurysaker, er liten. Grensen på seks års strafferamme som gjelder i dag,103 innebærer at alle økonomiske straffesaker med unntak av saker om grov korrupsjon behandles med meddomsrett. Å senke den generelle strafferammegrensen er uaktuelt. For det tilfelle at utvalget kommer til at juryordningen bør videreføres, er utvalget i mandatet spesielt bedt om å vurdere om saker om grov korrupsjon fortsatt bør behandles med jury. Dette spørsmålet behandles i punkt 10.2.18.4.6 av de medlemmer av utvalget som går inn for å videreføre en særlig prosessordning for alvorlige straffesaker.

Utvalget nevner i tillegg at behovet for sakkyndighet langt på vei kan bli dekket ved at retten oppnevner en eller flere sakkyndige etter nærmere regler i straffeprosessloven kapittel 11. Sakkyndige brukes ganske ofte. Det oppnevnes for eksempel patologer for å redegjøre for obduksjonen i en drapssak, eller rettspsykiatere for å vurdere om tiltalte var tilregnelig. Partene kan også engasjere egne eksperter og fremstille dem til avhør som «sakkyndige vitner».104 En fordel med rettsoppnevnte sakkyndige er at det kan stilles spørsmål til dem i åpen rett, mens partene ikke har innsyn i den fagkyndighet meddommere bidrar med «på bakrommet». I noen saker er det likevel behov for å ha sakkyndige i dommerpanelet, slik at disse kan bidra med sin fagkunnskap i rettens interne rådslagninger og med kvalitetssikring av avgjørelsen.105

Om det er behov for unntak fra juryordningen for andre spesielle sakstyper enn saker om grov korrupsjon - for eksempel de saker om forbrytelser mot rikets sikkerhet som i dag blir behandlet med meddomsrett uansett strafferamme - blir vurdert av de medlemmer av utvalget som går inn for en lagretteordning, se punkt 10.2.18.4.5. For de medlemmer som går inn for meddomsrett i alle fullstendige ankesaker, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til behovet for unntak.

8.10 Hensynet til parter og vitner

En straffesak er en påkjenning for tiltalte, fornærmede eller andre vitner. Spørsmålet er hvilken betydning det kan antas å ha for de ikke-profesjonelle aktørene om ankesaken behandles med jury eller meddomsrett. I egenskap av å ha vært offer for et lovbrudd, har fornærmede en særlig utsatt posisjon, og utvalget har særlig hans eller hennes posisjon i tankene.

Selv om man har gjennomført tiltak for å styrke fornærmedes posisjon de siste årene, er det dessverre fortsatt slik at en straffesaksbehandling ofte vil oppleves som svært belastende for fornærmede i saker som gjelder grove integritetskrenkelser. Spesielt voldtektssakene og andre saker om seksuallovbrudd gjelder meget integritetskrenkende handlinger som det ofte vil være svært belastende for fornærmede å fortelle om. Dersom saken ender i henleggelse eller frifinnelse, vil fornærmede oppleve ikke å ha blitt trodd, og at det var helt forgjeves å anmelde saken. Om behandlingsformen (for eksempel valget mellom jury eller meddomsrett) som sådan har betydning, har utvalget ikke sikker kunnskap om. Det er imidlertid ikke utenkelig at fornærmede opplever det som mer belastende å forklare seg foran et stort antall mennesker, enn for færre.

Dersom saken må behandles på ny i lagmannsretten, enten fordi dommen blir opphevet på grunn av saksbehandlings- eller rettsanvendelsesfeil, eller fordi juryens kjennelse blir satt til side av fagdommerne, vil forsinkelsen og belastningen med å forklare seg på ny, være en ekstra tung byrde for fornærmede. Tilsidesettelse er bare mulig i jurysakene.

At det er en økt belastning å møte for en lagmannsrett med jury, er begrunnelsen for unntaket i straffeprosessloven § 352 andre ledd nr. 2. Selv om saken i utgangspunktet skulle vært behandlet med jury på grunn av strafferammen, skal den i stedet behandles ved meddomsrett dersom siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått, og det ikke blir påstått eller er idømt mer enn to års fengsel.

Tiden det tar fra lovbruddet blir anmeldt til det er endelig avgjort, er viktig for den belastningen behandlingen av en straffesak medfører for fornærmede. For samlet behandlingstid er det en rekke forhold som spiller inn, herunder påtalemessig behandling og saksavviklingen i første instans. I et utvalg på 99 anmeldte voldtekter i perioden 2003-2005 gikk det i 41 % av sakene som resulterte i tiltale, over 300 dager før tiltale ble tatt ut.

Det må sees hen til at det er forskjell på sakstypene som går for meddomsrett og jury. Det er de mest alvorlige sakene som jurybehandles, og det ville derfor ikke vært unaturlig om disse strakk lenger ut i tid. Statistikken som presenteres av Domstoladministrasjonen, viser derimot at behandlingstiden i jurysaker stort sett er kortere enn i fullstendige anker med meddomsrett. Dette vises i tabellen nedenfor, som angir behandlingstiden i måneder for de to sakstypene etter veid gjennomsnitt for de seks lagmannsrettene de siste fem år:

Resultatene kan virke paradoksale. En mulig forklaring er at siktede er varetektsfengslet i en større andel av jurysakene, ettersom disse gjelder mer alvorlige lovbrudd. Da gjelder det en frist på åtte uker regnet fra lagmannsretten har besluttet å fremme saken, til ankeforhandlingen skal starte.106 Disse sakene må derfor prioriteres og undertiden på bekostning av sivile saker eller uprioriterte meddomsrettssaker.

8.11 Robust prosessordning

8.11.1 Krav til en robust prosessordning

Utvalget fremhevet i punkt 8.2 innledningsvis kravet til en robust prosessordning som ett av de overordnede hensynene som det er viktig å ivareta ved utformingen av en modell for lekdommerdeltakelse i straffesaker. Den må være så enkel og oversiktlig at den innbyr til færrest mulige feil og uklarheter, og motvirker spill av tid og ressurser på formalspørsmål av liten reell betydning.

Jurysystemet har vært omdiskutert og gjenstand for kritikk helt siden ordningen ble innført ved straffeprosessloven av 1887.107 At juryordningen rettspolitisk er kontroversiell og kontinuerlig under diskusjon, er forhold som ikke er optimale for en straffeprosess avhengig av tillit. Det er likevel ikke et tungtveiende selvstendig argument mot en prosessordning at den er undergitt kritikk, uten å se på holdbarhet av kritikken. Imidlertid er det lite fordelaktig at det til stadighet er diskusjon rundt kvaliteten og holdbarheten til den prosessordningen som brukes for å behandle de mest alvorlige straffesakene.

Prosessordningen må oppfylle de krav som følger av internasjonale konvensjoner. En margin er ønskelig fordi det minsker risikoen for konvensjonsbrudd i den enkelte sak, og fordi konvensjonene stadig er i utvikling.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er kjent for en dynamisk tolkningsstil. Det fremheves gjerne at EMK er et levende instrument, men dette gjør utviklingen vanskeligere å forutse. De forskjellige begrunnelser som ble gitt av EMD i Taxquet-saken, er illustrerende, se punkt 3.4. Riktignok kom EMD i storkammeret til at det ikke i seg selv krenker retten til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1 at avgjørelsen av skyldspørsmålet i jurysaker ikke er begrunnet, men vilkåret er at dette blir kompensert ved andre prosessuelle virkemidler. Som en mulighet nevnes mer presis og entydig utforming av spørsmålene. Det er noe usikkert hvordan EMD ville bedømt spørsmålene til juryen i enkelte norske lagmannsrettsdommer. Høyesteretts plenumsdom i «N-saken», Rt. 2009 s. 773, er innbrakt for FNs menneskerettskomité av forsvareren. Noe resultat kan ikke forventes før utvalgets innstilling er avgitt.

At Høyesterett i flere avgjørelser de siste to år har fraveket eller modifisert straffeprosesslovens regler for behandlingen av jurysaker, gjør også ordningen mindre robust. Størst prinsipiell betydning har innføringen av en plikt for fagdommerne til unntaksvis å begrunne springende punkter i fellende kjennelser (ja-svar) fra juryen, se punkt 3.3.2.6.108

Høyesterett har også begynt å overprøve lagmannsrettens rettsanvendelse i jurysaker mer intensivt enn for få år siden. Det vises til drøftelsen av begrunnelsens betydning for overprøving i jurysaker i punkt 8.4.5. Disse forskjellige modifikasjonene i prosessreglene for jurysaker er i tillegg til hensynet til riktige avgjørelser antakelig foretatt for å forebygge risikoen for krenkelse av retten til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1 i jurysakene. Endringene antas begrunnet med at juryordningen tangerer grensene for våre folkerettslige forpliktelser. Prisen er usikkerhet og manglende forutberegnelighet. Hvilke konkrete krav Høyesterett vil stille til lagmannsrettens domsgrunner i den enkelte sak, kan være vanskelig å vite på forhånd.

Utvalgets medlemmer ser noe ulikt på hvilke slutninger det er grunn til å trekke av synspunktene her. En fraksjon mener at juryordningen kan forbedres, slik at innvendingene bortfaller. Den fraksjon som går inn for meddomsrett mener at denne prosessformen er vesentlig mer robust.

8.11.2 Sammensetning og stemmeforhold

Selv om det kan begrunnes at lagmannsretten som rettsmiddelinstans har en sterkere sammensetning av retten, bør ikke sammensetningen og avstemningsreglene være usymmetriske. Dersom tiltalte har bedre utsikt til frifinnelse i lagmannsrett enn i tingrett, vil dette virke som en oppfordring til å anke. I dag er dette tilfelle både i jury- og meddomsrettssaker. Utvalget finner likevel ikke at kravet til kvalifisert flertall bør lempes i lagmannsretten. Sammensetningen av meddomsretten i tingretten ligger utenfor utvalgets mandat. Utvalget peker likevel på at det kan reises spørsmål ved om et simpelt flertall på tre av fem dommere i saker med forsterket rett, bør være tilstrekkelig.

Antall fagdommere må være tilstrekkelig til å gi domstolen nødvendig kompetanse, samtidig som det må stå i et ønskelig forhold til antall lekdommere. Dette er spørsmål utvalget behandler videre i punkt 9.3.

Utvalget av lekdommere bør være tilstrekkelig bredt sammensatt til å være representativt. Det er ønskelig at personer med ulik bakgrunn, gruppetilhørighet og verdier er representert. Dette bidrar til et bredt diskusjonsgrunnlag under rådslagningen, og at stemmegivningen ikke blir ensidig. Et lite antall dommere gir større risiko for at noen med spesielle eller avvikende synspunkter får bestemmende innflytelse på domsutfallet.

Kravet til stemmeovervekt bør ta høyde for at de kunnskaps- og rettsspørsmål det skal tas stilling til, ikke er eksakte størrelser, og at det derfor i mange tilfeller vil være rom for uenighet. Utvalget viser særlig til drøftelsen av beviskrav og bevisvurdering i punkt 8.6. Det samlede utvalg mener at det fortsatt bør stilles krav om et kvalifisert flertall for domfellelse. Det ville være betenkelig av hensyn til uskyldspresumsjonen og risikoen for en uriktig domfellelse å nøye seg med simpel stemmeovervekt. Å kreve enstemmighet ville på den annen side være for strengt og svekke effektiviteten i strafferettshåndhevelsen for sterkt.

I dagens juryordning kreves det tilslutning fra minst syv av ti lekdommere og to av tre fagdommere for å kjenne tiltalte skyldig. I meddomsrettssaker er kravet minst fem av rettens syv medlemmer. Utvalget finner at kravene til kvalifisert flertall i begge prosessformer gir god sikkerhet mot uriktige domfellelser.

Lagmannsrettens sammensetning i ulike sakstyper behandles videre i kapittel 9.

8.12 Andre prosessuelle forhold

8.12.1 Innledning

Utvalget har i fremstillingen foran redegjort for forskjeller mellom prosessreglene for behandlingen av fullstendige ankesaker med jury og meddomsrett. I dette punktet redegjør utvalget for andre prosessuelle særtrekk ved jurysakene med sikte på å undersøke om dette er momenter av betydning for valget av prosessform. Noen av temaene kan være nevnt før, men uten å være behandlet sammenhengende.

8.12.2 Prosessformens betydning for presentasjonen av saken

Mange av forskjellene mellom behandlingen av straffesaker for jury- og meddomsrett følger av at fagdommere og lekdommere er adskilt ved behandlingen av skyldspørsmålet i jurysakene. I meddomsrettssaker forhandles det om skyld- og straffespørsmål under ett.

Et synspunkt er at aktor og forsvarer i jurysakene må presentere faktum på en slik måte at ti alminnelige, fornuftige borgere får tilstrekkelig innsikt i saken til å kunne avgjøre skyldspørsmålet alene. Faktum vil da bli bedre gjennomarbeidet og presentert på en tydeligere og mer pedagogisk måte enn i en meddomsrett.109 At jurysakene, både ved antall dommere/aktører og et mer høytidelig preg, skjerper så vel aktorer som forsvarere, er også fremhevet av flere.

Etter utvalgets oppfatning er det uansett prosessform viktig å presentere bevisene på en måte som gjør det enklest mulig å tilegne seg den informasjon som gis ved beviset. Dette er særlig viktig i saker med et omfattende og komplisert faktum. En pedagogisk fremstilling som gir lekdommerne mulighet til å delta som fullverdige medlemmer av retten, er like viktig i meddomsrett. Lekdommerne må oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. At de har en mest mulig korrekt og fullstendig forståelse av bevisbildet i saken, er av avgjørende betydning for at saken skal få en riktig og forsvarlig avgjørelse. Opplever lekdommerne at de når skyldspørsmålet skal besvares, er usikre på viktige sider ved faktum i saken, kan resultatet bli en frifinnelse som etter bevisene i saken objektivt sett var ubegrunnet.

At bevismaterialet i komplekse saker blir presentert på en tydelig og pedagogisk måte, kan være like viktig for fagdommerne i saken.

Etter utvalgets oppfatning har det neppe nevneverdig betydning for presentasjonen av bevisene i saken om lekdommere deltar som jurymedlemmer eller meddommere. Dette argumentet har derfor liten vekt ved valget mellom prosessformene.

8.12.3 Særskilt avgjørelse av skyldspørsmålet

I jurysaker finner det alltid sted en oppdeling av forhandlingene slik at skyldspørsmålet prosederes og avgjøres først. Hvis tiltalte blir funnet skyldig, behandles straffespørsmålet etterpå med lagmannsretten satt som meddomsrett bestående av de tre fagdommerne med tilslutning av fire jurymedlemmer.

Oppdelingen av forhandlingene har betydning for fremstillingen av saken.

Oppdelingen gjør forsvarets oppgave enklere. Det vil kunne være vanskelig for forsvaret å prosedere skyldspørsmålet og straffespørsmålet effektivt på samme tid. Straffutmålingsprosedyren vil kunne være egnet til å undergrave argumentasjonen om tiltaltes uskyld. Underspilles straffutmålingsprosedyren, er risikoen at viktige momenter av betydning for reaksjonsfastsettelsen ikke kommer frem. Oppdelingen bidrar til at bevis uten betydning for skyldspørsmålet ikke dokumenteres før spørsmålet er besvart.

Dersom tiltalte ikke kjennes skyldig, spares man i jurysaker for behandlingen av straffespørsmålet, og en frifinnelse vil være «blank». Disse fordelene blir imidlertid redusert dersom man innfører plikt til å begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet også i jurysaker. I saker hvor tiltalte kjennes skyldig – og det er de fleste – vil en kombinasjon av oppdeling og begrunnelsesplikt virke forsinkende. Hvilke konsekvenser som oppstår, beror på hvilken modell som blir valgt. Utvalget drøfter mulige alternativer i punkt 8.14. Størst blir forsinkelsen dersom det før forhandlingene fortsetter med straffutmåling, skal gis en begrunnelse for skyldspørsmålet som oppfyller de alminnelige kravene til domsgrunner i straffeprosessloven § 40. Om begrunnelsen først skal gis i dommen, blir forsinkelsen mindre.

Utvalget fremhever at straffeprosessloven også åpner adgang til deling av forhandlingene i meddomsrettssaker, slik at skyldspørsmålet på samme måte som i jurysakene behandles og avgjøres først. Vilkårene er åpent formulert i § 288 første ledd; at det er tvil om tiltaltes sinnstilstand eller andre grunner gjør det ønskelig. Adgangen til oppdeling benyttes sjelden, men den bør nok brukes oftere, særlig i de alvorligste sakene.110

8.12.4 Utskytingsretten

En prosessuell forskjell mellom jury- og meddomsrettssaker er reglene om «utskyting» av overtallige lekdommere, se punkt 5.4.4. I meddomsrettssaker er det ikke noen utskytingsrett. Utvalget kjenner heller ikke til at det har vært på tale å innføre en slik adgang. I jurysaker innkalles det etter loddtrekning 16 jurymedlemmer, like mange av hvert kjønn.111 Av disse skal fem kvinner og fem menn delta i juryen. Det forekommer at noen ikke møter eller – unntaksvis – må fratre på grunn av inhabilitet. De overtallige kan tiltalte (ved forsvareren) og påtalemyndigheten (ved aktor) skyte ut etter tur. Benyttes ikke utskytingsretten fullt ut, blir det avgjort ved loddtrekning hvem som skal gå ut.112

Partene kan skyte ut hvem de vil uten å gi noen begrunnelse, men har ikke adgang til å eksaminere jurymedlemmene om forhold av betydning for valget.

Adgangen til utskyting var opprinnelig begrunnet med at det kan foreligge forhold som ligger nær opp til inhabilitet. Det ble vist til at enkelte jurymedlemmer ved naboskap, bekjentskap eller forretningsforbindelse ofte vil være således stilt overfor tiltalte at det er vanskelig eller pinlig for dem å dømme i saken.113

Det anses ikke for god skikk om aktor skyter ut jurymedlemmer. Hvis så skjer, er det nok etter anmodning fra et medlem som har vanskelig for å møte. Forsvarerens grunnlag for å skyte ut på vegne av tiltalte vil i de fleste tilfeller være sparsomt. Yrkestittel er nok et vanlig kriterium. Man frykter med rette eller urette at en offiser vil være streng, eller at en kvinnelig sosialarbeider ikke vil være vennlig stemt mot en som er tiltalt for seksuelle overgrep mot barn. Noen særlig tradisjon for å undersøke kandidatene på forhånd, er det ikke i Norge. I praksis begrenses mulighetene ved at listen sendes ut kort tid før ankeforhandlingen. Utvalget er likevel kjent med at noen forsvarere «googler» kandidatene på listen.

I arbeidet med lekdommerundersøkelsen fremkom det av et tilfeldig utvalg på 49 saker at utskytingstretten ble benyttet i over halvparten av sakene. Først og fremst av siktede, men det forekom også at aktor benyttet utskytningsretten. Øvrige statistiske opplysninger finnes ikke, og utvalget har ikke sett behov for å foreta nærmere undersøkelser. Utvalget har inntrykk av at bruken av utskytingsretten er for nedadgående. Det har vært antydet som en mulig forklaring at noen forsvarere med rette eller urette frykter at jurymedlemmene kan tolke det som manglende tro på saken om noen skytes ut.

Justisdepartementet har i høringsnotatet om hurtigere behandling av straffesaker fra september 2006 gått inn for å avskaffe utskytingsretten. Det er særlig vist til at den opprinnelige begrunnelsen for ordningen er svekket med dagens samfunnsforhold, at habilitetsreglene er tilstrekkelige, at det ikke er utskytingsrett i meddomsrettssaker, og at det er blitt rapportert at utskytingsretten kan medføre at noen av de best skikkede kandidatene blir fjernet fra juryen.

Utvalget anser ikke utskytingsretten for å være av betydning ved valget av prosessform. Behovet for ordningen er ikke fremtredende under dagens forhold, og det er ikke ubetenkelig å gi partene adgang til å påvirke rettens sammensetning uten at noen er inhabile. Det er heller ikke noe i veien for å innføre utskytingsrett i meddomsrettssaker hvis man skulle finne det ønskelig.

For de av utvalgets medlemmer som ønsker å erstatte juryordningen med meddomsrett, er det unødvendig å vurdere utskytingsretten nærmere. De øvrige medlemmene vil komme tilbake til spørsmålet i sin særuttalelse.

8.12.5 Tilsidesettelse av juryens kjennelse

Fagdommernes adgang til å sette til side juryens svar på skyldspørsmålet til gunst eller til skade for tiltalte, har vært omtalt flere ganger i utredningen uten at utvalget i sammenheng har vurdert hvilken betydning denne ordningen har for valget av prosessform.

Adgangen til å sette til side en fellende kjennelse har vært et element i juryordningen fra starten, og er en rettssikkerhetsgaranti som er vanlig i rettssystemer med jury, se punktene 5.4.2 og 6.4.5. Vilkåret er at retten «finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis» for at tiltalte er skyldig.114 I så fall kan retten med vanlig stemmeflerhet sette kjennelsen til side. Høyesterett bestemte i plenumsdommen i Rt. 2009 s. 750 at lovens «kan» heretter betyr «skal». En fagdommer som selv ikke ville funnet tiltalte skyldig, har plikt til å stemme for tilsidesettelse.

Vilkårene for å sette til side en frifinnende kjennelse er vesentlig strengere. Hvis dommerne «finner det utvilsomt» at tiltalte er skyldig, kan de ved enstemmighet beslutte at saken skal behandles på ny for nye dommere.115 Adgangen til å sette til side frifinnende kjennelser ble innført i 1933, og tok etter motivene sikte på saker hvor juryen hadde misbrukt sin makt og truffet avgjørelser i strid med gjeldende rett, se nærmere omtale i punkt 5.4.2. Adgangen til tilsidesettelse til skade for tiltalte er omdiskutert.

Hvis kjennelsen blir satt til side, skal saken neste gang behandles med meddomsrett med vanlig sammensetning av tre fagdommere og fire lekdommere. Inntil 1990 skjedde også den nye behandlingen med jury, men lovgiveren fant at behovet for en begrunnet avgjørelse tilsa at saken burde gå for meddomsrett. Utvalget har redegjort nærmere for lovendringen i punkt 5.4.2.

Utvalget har forsøkt å kartlegge antall tilsidesettelser for årene 2005-2010. Opplysningene er innhentet ved lovdatasøk og med informasjon fra enkelte av lagmannsrettene, og er søkt kryssjekket mot andre kilder, se vedlegg 3. For detaljene henviser utvalget dit. Resultatene er presentert i punkt 4.3. Sammenfatningsvis ble det i seksårsperioden 2005-2010 behandlet 1885 jurysaker. Av disse ble juryens kjennelse satt til side i 60 saker som utgjør 3,2 % av sakene. Av disse var 19 fellende (ja-svar) og 41 frifinnende (nei-svar).

Av de 19 fellende kjennelsene som ble tilsidesatt, ble 6 henlagt, 8 resulterte i frifinnelse og 5 resulterte i domfellelse ved ny behandling. Av de 41 sakene hvor frifinnende kjennelser ble satt til side, resulterte 32 i domfellelse og 9 i frifinnelse ved ny behandling av saken i meddomsrett.

Det byr på metodiske problemer å sammenligne juryens kjennelse med utfallet i meddomsrettssaken annen gang. Utvalget har i punkt 8.6.3 drøftet om erfaringene gir grunnlag for å si noe om forskjeller i bevisvurdering mellom fagdommere og lekdommere, og mellom jurymedlemmer og meddommere.

Alle utvalgets medlemmer deler den ambisjon at en ny prosessordning bør være god nok til at ankesaken får en endelig avslutning ved første gangs behandling i lagmannsretten, uten at fagdommerne kan underkjenne lekdommernes standpunkt. Dagens ordning har flere negative sider. At saken må behandles på ny, er til ulempe for de personer som er berørt av saken, medfører ekstra bruk av knappe ressurser, svekker tilliten til rettssystemet, bryter med prinsippet om at lekdommerne skal ha bestemmende innflytelse over avgjørelsen av skyldspørsmålet, og kan føre til mistillit mellom lekdommere og fagdommere.

Utvalgets medlemmer er også enige om å videreføre den doble rettssikkerhetsgaranti som ligger i adgangen til å sette en fellende kjennelse til side, men mener at dette bør skje i en annen form. Det bør som vilkår for en fellende dom kreves at avgjørelsen har tilslutning både fra lekdommere og fagdommere. Er det ikke tilfelle, bør tiltalte frifinnes i stedet for at det blir en ny sak.

Hvilken betydning fagdommernes kompetanse til å underkjenne frifinnende kjennelser bør ha for valget av prosessordning, er det vanskelig for utvalget samlet å drøfte videre her. De medlemmer av utvalget som går inn for at det fortsatt skal være en særlig prosessordning for alvorlige straffesaker, går alle inn for at fagdommerne uansett prosessform ikke lenger skal ha adgang til å underkjenne lekdommernes frifinnelse. De medlemmer av utvalget som går inn for meddomsrett i alle fullstendige ankesaker, anser det som en betydelig fordel at behovet for tilsidesettelse bortfaller hvis dette alternativet velges.

8.13 Økonomiske hensyn

Det er mer ressurskrevende å behandle straffesaker med jury enn meddomsrett med dagens sammensetning av retten. Den økonomiske gevinst ved overgang til meddomsrett har tidligere likevel ikke vært ansett som et tungtveiende argument ved valget av prosessform.116

Skulle det i et rettssikkerhetsperspektiv være tilnærmet uten betydning hvilken form for domstolssammensetning som velges, er økonomi likevel betraktet som et «ganske sterkt tilleggsargument».117

Arbeidsgruppe II for prosjektet hurtigere straffesaksbehandling foreslo at adgangen til å få saken behandlet med jury i lagmannsretten skulle begrenses til saker hvor det var idømt eller påstått strengere straff enn fengsel i fire år. Arbeidsgruppen la til grunn at forslaget ville redusere antallet jurysaker med litt over halvparten, og skrev:

«Arbeidsgruppen er ikke i tvil om at den foreslåtte justering vil lede til en mer effektiv saksavvikling. Behandling av en jurysak er oppdelt (skyldspørsmålet og reaksjonsspørsmålet behandles separat) og er av den grunn en mer tidkrevende prosess. Dertil kommer at skyldspørsmålet avgjøres av legdommere alene hvilket leder til at ankeforhandlingen blir mer omstendelig idet det må brukes tid på å forklare og utdype forhold som det kan tas lettere på i en meddomsrettsanke der fagdommere er med på skyldspørsmålets avgjørelse.»

Videre fremhever arbeidsgruppen at » Tiltaket vil gi en besparelse. Utgifter til legdommere vil gå ned etter som det deltar ti legdommere i jurysaker og fire i meddomsrettssaker. Det kan også påregnes en viss reduksjon i antall rettsdager i lagmannsrettene og det vil bli noe reduserte advokatsalærer».

Også departementet la til grunn at «Ankebehandling med jury er klart mer ressurskrevende enn behandling i meddomsrett».118

Det er vanskelig å sammenligne kostnadene ved behandling i jury og meddomsrett direkte. Sakstypene er forskjellige. Selv om det forekommer meddomsrettssaker som er særlig omfattende og tidkrevende, gjelder de fleste sakene enklere former for kriminalitet, som trafikkforseelser, alminnelige former for vold og ordinære formuesforbrytelser. Jurysakene gjelder alvorlige straffbare handlinger som blir grundigere behandlet.

Utvalget er enig i at behandling med jury vil kreve noe mer tid enn med meddomsrett, selv om forskjellen ikke er dramatisk. En arbeidsgruppe nedsatt ved Borgarting lagmannsrett, konkluderte med at avviklingen av en jurysak som hovedregel vil ta en halv til en dag lengre enn en tilsvarende sak ville gjort ved meddomsrettsbehandling.119

Det er imidlertid også sider ved dagens meddomsrettsbehandling som tar lenger tid enn jurybehandlingen. Gevinsten ved jurybehandling er størst i saker som ender med frifinnelse, ettersom man helt unngår å behandle reaksjonsspørsmålet. Utforming av en skriftlig begrunnelse av skyldspørsmålet vil ta lengre tid i meddomsrett enn med jury hvor domsgrunnene for skyldspørsmålet bare skal bestå i en henvisning til lagrettens svar. Men også i jurysaker er det imidlertid blitt en innarbeidet praksis å gi en ganske utførlig redegjørelse for saksforholdet som grunnlag for straffutmålingen. Kravene er blitt vesentlig skjerpet i løpet av noen år.

Utvalget har foretatt en kostnadsanalyse i kapittel 12. Den største ressursmessige gevinsten ved overgang fra jury til meddomsrett med dagens prosessregler og sammensetning av retten, følger av reduksjonen på seks lekdommere. Som følge av at ankeforhandlingen i meddomsrettssaker tar noe kortere tid enn i jurysaker, blir det også en viss reduksjon av kostnadene til forsvarer og bistandsadvokat. Også tiden fagdommere og aktor får frigjort og kan disponere til andre formål, må tas med i det samlede regnestykket.

I domstolenes budsjett isolert blir effekten av en overgang fra jury til meddomsrett begrenset. Utgiftene til lekdommere, forsvarere og bistandsadvokater dekkes ikke innenfor domstolenes egen budsjettramme, men belastes poster i statsregnskapet som det ikke er begrensninger på.

En faktor som undertiden kan legge beslag på vesentlig større ressurser i jury- enn i meddomsrettssaker, er trekkingen og innkallingen av jurymedlemmer. Det innkalles 16 potensielle jurymedlemmer.120 Erfaringsmessig vil mange søke fritak – særlig i langvarige saker – hvor det å gjøre tjeneste som jurymedlem vil kunne være forbundet med betydelige ulemper. Selvstendig næringsdrivende risikerer å lide et tap som de bare delvis får kompensasjon for. Behandlingen av fritakssøknader og innkallingen av nye medlemmer, vil kunne bli svært arbeidskrevende. Ved utvalgets besøk i Borgarting lagmannsrett ble det opplyst at dette oppleves som et stort problem. I en sak om grov korrupsjon som var berammet over 14 uker, ble det opplyst at det var nødvendig å trekke og innkalle om lag «1 000 ganger» før man til slutt fikk etablert juryen. Man risikerer da å bli sittende igjen med et skjevt utvalg med overrepresentasjon av pensjonister og offentlig ansatte. Det er for øvrig adgang til å anke lagmannsrettens avslag på en søknad om fritak, en adgang som benyttes i stigende grad. Høyesterett har stilt krav til konkret og individuell begrunnelse i hvert tilfelle.121

Ved vurderingen av de samlede kostnadene ved jurybehandling, må det også være riktig å inkludere kostnadene som følger av at man legger beslag på jurymedlemmenes alternative utnyttelse av sin arbeidskraft. Ikke bare de ti, men alle de 16 som blir innkalt, må være forberedt på å gjøre tjeneste og må derfor ta forholdsregler for en slik eventualitet ved å søke om permisjon eller andre tiltak.

Utvalget gjentar forutsetningen innledningsvis om at anslagene om økonomiske konsekvenser knytter seg til dagens prosessregler og sammensetning av lagmannsretten i henholdsvis jury- og meddomsrettssaker. Hvis disse forutsetningene endres, blir regnestykkene annerledes. Se kapittel 12.

Om man innfører plikt til å begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet i jurysaker, vil saksbehandlingstiden øke. Hvor mye den vil øke, beror på hvilken modell som velges. Det vises til redegjørelsen for ulike modeller i punkt 8.14. Størst blir økningen dersom det skal utformes en fullstendig begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet, før retten fortsetter ankeforhandlingen med behandling av straffespørsmålet. Det vil øke tidsbruken også for aktor, forsvarer og eventuell bistandsadvokat at det blir en lengre pause i forhandlingen. Hvor stor kostnadsøkningen vil bli, beror på hvilken anvendelse aktørene kan gjøre av sin arbeidskraft i mellomtiden. Et annet alternativ som har vært vurdert, er å benytte en sekretær – for eksempel en dommer som ikke deltar i saken – til å bistå juryen med å utforme en begrunnelse på egenhånd. Da blir dette en merkostnad.

Det vil også ha økonomisk betydning om man endrer kriteriene for hvilke saker som skal behandles med jury eller en annen form for forsterket rett fra dagens grense på seks års strafferamme til et snevrere kriterium, slik som forslaget i høringsnotatet om hurtigere behandling av straffesaker gikk ut på.

Også innenfor rammen av en meddomsrettsordning for alvorlige straffesaker, kan det tenkes endringer som vil ha økonomisk betydning. Et alternativ som blir vurdert er å øke antall meddommere med to, slik at det blir ni dommere til sammen. En slik løsning vil kunne medføre kostnader til ombygging/ominnredning i rettssaler som ikke har plass til ni dommere i bredden ved dommerbordet. Av den grunn kan løsningen bli dyrere på kort sikt enn dagens jury, og dyrere også enn en mellomløsning med tre fagdommere og ni lekdommere som er adskilt under behandlingen av skyldspørsmålet. Dette alternativet krever ikke ominnredning på grunn av at lagmannsrettens jurysaler i dag er innrettet med ti plasser for jurymedlemmer atskilt fra dommerbordet.

En annen sammensetning av meddomsretten som vil bli vurdert, er to fagdommere og fem lekdommere. Den løsningen vil være billigere enn dagens meddomsrett fordi en fagdommer er mer ressurskrevende enn en lekdommer.

Utvalget har hittil bare hatt dagens jurysaker for øye. Det ligger imidlertid også innenfor mandatet å vurdere sammensetningen i andre straffesaker for lagmannsretten. Forslag om endringer i disse ulike sakstypene vil også kunne ha økonomiske konsekvenser. For eksempel vil en overgang til to fagdommere og fem lekdommere i bevisanker med strafferamme inntil seks år medføre en ytterligere gevinst.

Spørsmålene om rettens sammensetning vil bli behandlet videre i kapittel 9.

8.14 Hvordan avgjørelsen kan begrunnes med en juryordning

8.14.1 Problemstilling

Utvalget er bedt om å vurdere hvordan samarbeidet mellom fagdommere og lekdommere bør være, herunder om å ta stilling til om det fortsatt skal være en lagretteordning, og på hvilken måte avgjørelser kan begrunnes. Utvalget er videre bedt om å vurdere hvorvidt det skal innføres skriftlig begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet opp mot hensynet til å sikre juryens uavhengighet.

Spørsmålet i det følgende er hvorvidt og i tilfelle på hvilken måte det er mulig å gi en skriftlig begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet innenfor rammen av dagens juryordning. Det kan tenkes en rekke ulike alternativer. Alternativene må vurderes i lys av de hensyn begrunnelsen ivaretar, som i fremste rekke er forsvarlig overveielse, etterprøving og overprøving.

8.14.2 Alternativ1: Juryen begrunner selv avgjørelsen

En mulighet er at juryen selv begrunner sin avgjørelse av skyldspørsmålet. I tidligere utredningsarbeid har en slik plikt vært vurdert som lite praktisk. Det antas å være vanskelig for juryen å utforme en felles begrunnelse i saker hvor jurymedlemmene har forskjellige grunnlag for sitt standpunkt. Noen finner ikke tilstrekkelig bevis for at handlingen er begått, andre at tiltalte ikke har handlet med forsett osv. Det kan også være ulike oppfatninger om sider ved faktum uten betydning for resultatet. En annen innvending mot dette alternativet er at juryen ikke vil kunne utforme en begrunnelse som gir tilstrekkelig grunnlag for overprøving. Departementet skriver følgende i høringsnotatet om hurtigere behandling av straffesaker:

«Det er grunn til å tro at det i praksis vil vise seg vanskelig å få en dekkende begrunnelse fra juryen, særlig i kompliserte saker. Det er naturligvis ikke bare jurister som kan begrunne en avgjørelse på en tilfredsstillende måte, men det er vanskelig for ikke-jurister å gi gode juridiske begrunnelser. Ikke minst gjelder det hvor jurymedlemmene har ulikt syn på grunnlaget for avgjørelsen.

Risikoen er etter departementets syn langt større for at juryen vil gi en misvisende begrunnelse enn for at den vil komme til et uriktig resultat. En misvisende begrunnelse kan svekke avgjørelsens legitimitet og gi grunnlag for anke. Når en begrunnelse først er gitt, vil den ofte få vel så mye oppmerksomhet som selve resultatet. Det gjelder særlig når avgjørelsen skal overprøves.»122

Argumentasjonen er problematisk. Hvis man først overlater til noen å avgjøre alvorlige og viktige spørsmål, bør det i alminnelighet kunne forventes at beslutningstakerne begrunner avgjørelsen skriftlig. Juryen bør kunne beskrive hvilket faktisk saksforhold som er funnet bevist som grunnlag for avgjørelsen av skyldspørsmålet, med tilføyelse av en henvisning til bevis som det særlig er lagt vekt på.

En mer pedagogisk utforming av spørsmålsskriftet med oppdeling av temaene juryen må ta stilling til, kan være et bidrag for å gjøre det enklere å skrive begrunnelse. Utvalgets medlemmer ser imidlertid noe ulikt på hvor vanskelig dette vil være i praksis, og hvor sårbar en slik ordning vil være.

Det kan ikke forventes at lekdommere vil være i stand til å begrunne lovanvendelsen på en måte som oppfyller kravene i meddomsrettssaker. Kontrollen med den generelle lovanvendelsen vil derfor som nå måtte baseres på rettsbelæringen, supplert med spørsmålene og straffutmålingspremissene. Det vil også være urealistisk å kreve at jurymedlemmene skal kunne gi en så detaljert redegjørelse for saksforholdet at den konkrete rettsanvendelsen kan prøves fullt ut. Selv om lovens krav til «bestemt og uttømmende» beskrivelse lempes, er det usikkert hvor strenge krav Høyesterett i praksis vil komme til å stille, spesielt dersom begrunnelsen kan tyde på en uriktig rettsanvendelse.

Etter utvalgets oppfatning vil dette alternativet være lite robust, og ingen av utvalgets medlemmer anbefaler det.

8.14.3 Alternativ 2: Juryen får bistand til å begrunne avgjørelsen etter kjennelsen

En annen mulighet er at juryen gis bistand til å forfatte en begrunnelse. Slik bistand kan tenkes gitt av en av fagdommerne i saken eller av en ekstern jurist. Også et slikt forslag er tidligere vurdert som uhensiktsmessig:

«Ulempen ved en slik ordning er at den så klart markerer at jurymedlemmene ikke er i stand til selv å gi en tilfredsstillende begrunnelse. Dermed kan den svekke avgjørelsenes legitimitet, og i neste omgang også juryordningen som sådan. En annen fare er at retten eller lagmannen mer eller mindre ubevisst kan komme til å la sine egne holdninger prege begrunnelsen. Begrunnelsen kan komme til å bli stående mer som et uttrykk for rettens eller lagmannens forsøk på i ettertid å finne en begrunnelse for et resultat juryen allerede er kommet til, enn som en gjengivelse av juryens reelle beveggrunner. Lagmannen vil på sin side kunne komme i en vanskelig situasjon om han eller hun må konstruere en begrunnelse for et resultat man ikke selv ville kommet til. Ytterligere en innvending er at det etterfølgende arbeidet med begrunnelsen kan lede til fortsatt diskusjon og uenighet blant jurymedlemmene på et tidspunkt da det er for sent å endre oppfatning om skyldspørsmålet».123

Enkelte av disse innvendinger er neppe så tungtveiende. Det er ikke uvanlig at kollegiale organer benytter sekretærer til å skrive ned grunner for sine avgjørelser. Behovet for slik bistand øker når organet har mange medlemmer. Også i meddomsretten utformer en fagdommer utkastet til begrunnelse på vegne av den samlede rett, og formulerer også begrunnelse for eventuelle dissenser eller for et bestemmende mindretall dommeren selv ikke er en del av. Det å begrunne et standpunkt man ikke selv deler, er en del av den profesjonelle rollen dommere har. Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom det at en dommer som selv deltar i avgjørelsen, utformer en begrunnelse også for andre medlemmer av retten, og det at en utenforstående deltar i juryens interne rådslagning for lukkede dører.

Det må være en klar regel under dette alternativet at eventuell bistand gis etter at juryen har truffet en formelt bindende avgjørelse, og at sekretæren ikke skal kunne påvirke realitetsavgjørelsen ved å svare på spørsmål eller gi uttrykk for noen oppfatning om det som blir behandlet. Selv om man skulle gå inn for at sekretæren må overhøre rådslagningen for å kunne utforme et forslag til begrunnelse etterpå, må vedkommendes rolle være begrenset til å gi bistand etter kjennelsen. I praksis vil det likevel kunne by på problemer å overholde en slik begrensning. Juryens medlemmer vil kunne ha et sterkt ønske om å spørre en jurist til råds. For sekretæren vil det kunne være vanskelig å unnlate å gripe inn mot klare misforståelser eller standpunkter som ikke vil kunne begrunnes på en holdbar måte. For dem som er utenfor juryrommet, kan det ligge nær å gjøre seg tanker om at sekretæren kan ha påvirket avgjørelsen.

En innvending mot at bistand til begrunnelse gis etter at svaret på skyldspørsmålet er gitt, er at begrunnelsen taper sin funksjon som verktøy for tanken. Imidlertid vil det at beslutningstakerne har visshet om at de senere må begrunne standpunktet, antakelig gi den samme virkning.

8.14.4 Alternativ 3: Begrunnelsen gis i dommen

Et tredje alternativ er å la de fire jurymedlemmene som deltar under straffutmålingen, formidle det som har vært diskutert under rådslagningen, for så å la dette komme til uttrykk sammen med begrunnelsen for straffutmålingen.

En slik formidling er i rettspraksis til en viss grad forutsatt for bevisvurderingen ved beskrivelsen av det straffbare forholdet og omfanget av det, ved utforming av begrunnelsen for straffutmålingen. Det heter i en avgjørelse fra Høyesterett:

«Straffutmålingspremissene gir… utførlig informasjon om hva de fire lagrettemedlemmene og rettens fagdommere finner bevist. Normalt – når det ikke er holdepunkter for annet – må dette kunne antas også å gi uttrykk for lagrettens syn.»124

I en senere avgjørelse heter det om begrunnelsen for straffutmålingen:

«Faktumbeskrivelsen skal ikke baseres på hva fagdommerne og lagretteutvalget antar lagretten har lagt til grunn, men gi uttrykk for hva de innenfor rammen av lagrettens svar selv har funnet bevist.»125

Hvordan man skal forholde seg hvis det er holdepunkter for noe annet, er ikke uten videre klart. Uansett er det er mulig i større grad enn etter dagens ordning å legge til rette for at det er juryens syn som formidles. Ordføreren kan pålegges å notere flertallets sentrale argumenter under rådslagningen. En slik redegjørelse trenger ikke gå i detalj ved å referere stemmeforholdet eller enkeltpersoners oppfatninger. Det vil være tilstrekkelig å gjengi hovedtrekkene i de momenter som har vært fremme. Protokolleringsplikt vil bidra til å sikre at prøvingen er samvittighetsfull og reell, i tillegg til å kunne tjene som grunnlag for å vurdere kjennelsens holdbarhet.

Utvalget ser det slik at skyldspørsmålet hvis tiltalte finnes skyldig, vil kunne begrunnes forsvarlig ved at de fire jurymedlemmene som deltar under straffutmålingen, formidler hva juryen har lagt til grunn. Utvalget har i punkt 8.12.5 gått inn for at adgangen til å sette til side fellende kjennelser blir erstattet av en ordning hvor det som vilkår for å kjenne tiltalte skyldig, kreves at også (et flertall av) lagmannsrettens fagdommere stemmer for domfellelse. Lagdommerne vil da uansett måtte begrunne sitt standpunkt, og det vil som regel ikke by på problemer å utforme en felles begrunnelse.

Hensynet til etterprøvbarhet og effektiv overprøving vil bli ivaretatt ved alternativet som er beskrevet her. Selv om jurymedlemmene ikke selv utformer begrunnelsen, er det også grunn til å tro at muligheten for at ethvert jurymedlem kan bli pålagt et formidlingsansvar, vil bidra positivt til en samvittighetsfull avgjørelse basert på reelle overveielser.

Det vil ikke være mulig å begrunne frifinnende jurykjennelser på denne måten, men behovet for det er ikke like fremtredende. For dommens egenskap av å være en «blank» frifinnelse, kan det være en fordel at den ikke begrunnes. I motsatt retning trekker behovet for å gi fornærmede en forklaring, hensynet til at avgjørelsen skal være etterprøvbar, og hensynet til effektiv overprøving.

8.14.5 Alternativ 4: Fagdommerne begrunner skyldspørsmålet

Et fjerde alternativ er å bygge videre på den plikt fagdommerne i dag etter Høyesteretts praksis rent unntaksvis har til å begrunne at de ikke har satt juryens fellende kjennelse til side. Det vises særlig til Rt. 2010 s. 1138.

Denne løsningen innebærer et skille mellom beslutningstaker og begrunnelsesgiver. Begrunnelsen vil ikke gjenspeile de overveielser som ligger til grunn for juryens konstatering av skyld, men gi uttrykk for fagdommernes eget syn. Å operere med en presumsjon for at begrunnelsen stemmer med juryens syn, med mindre det er holdepunkter for annet, har noe konstruert ved seg. Det er dessuten uklart hvordan man skal forholde seg i et tilfelle hvor det på en eller annen måte kommer frem at begrunnelsen ikke stemmer med juryens syn.

Det å overlate begrunnelsen til fagdommerne må antas å gi tilstrekkelig overprøvingsgrunnlag for ankedomstolen. Det er imidlertid ikke juryens kjennelse som da prøves, men fagdommernes beslutning. Det må antas at hensynet til etterprøvbarhet vil kunne svekkes dersom det stilles spørsmål ved om fagdommernes begrunnelse avviker fra juryens mening.

En slik begrunnelsesplikt bør først inntre der juryen har besvart skyldspørsmålet med ja. Hvis adgangen til tilsidesettelse av frifinnende kjennelser opprettholdes, et spørsmål det samlede utvalg ikke foregriper her, er det en høyere terskel for å sette juryens kjennelse til side enn for å kjenne tiltalte skyldig etter det ordinære beviskravet. Å pålegge fagdommerne å begrunne hvorfor de ikke har satt kjennelsen til side, vil enten kunne undergrave kjennelsen, eller pålegge fagdommerne å måtte begrunne en avgjørelse de er uenige i, uten å kunne kommunisere med dem som tok avgjørelsen.

Generell begrunnelsesplikt for fagdommerne fremmer en samvittighetsfull og reell overveielse av tilsidesettelsesspørsmålet fra deres side. Dermed forsterkes den doble garanti som ligger i at både et lekdommer- og et fagdommerorgan må ha funnet tiltalte skyldig. Det bidrar også til sikrere avgjørelser at flere aktører vurderer skyldspørsmålet inngående.

Hvis fagdommerne alltid gir begrunnelse, vil etterprøvning og overprøving av dommen i større grad knytte skyldkonstateringen opp mot fagdommernes avgjørelse. En følge vil kunne bli at juryen får mer karakter av å være et rådgivende organ i saker hvor skyldspørsmålet besvares med ja.

8.14.6 Alternativ 5: Konkretisering av spørsmålene til juryen

Et alternativ til å gi en skriftlig begrunnelse, kan være å ivareta hensynene til samvittighetsfull og reell overveielse, etterprøving og overprøving ved bruk av andre mekanismer.

Dersom spørsmålene til juryen blir formulert på en måte som er konkret og konsentrert om det som er det avgjørende bevistema i saken, vil det kunne gi allmennheten et bedre grunnlag for å etterprøve en skyldkonstatering. Denne strategien er brukt historisk og brukes i flere jurysystemer i dag, se punkt 5.4.1.1.

Konkretisering og oppdeling av spørsmålsskriftet vil i større grad enn i dag kunne bidra til å klargjøre hva juryen har funnet bevist. Særlig i saker der det er spørsmål om medvirkning, er det mulig å formulere spørsmålene mer presist enn det ofte gjøres i dag. Det er relativt vanlig å beskrive selve hovedgjerningen og nøye seg med tillegget «eller medvirket til dette», uten at det konkretiseres hva medvirkningen bestod i. I dommen vil det bli redegjort for hva medvirkeren domfelles for, men denne begrunnelsen kan ikke sees som direkte uttrykk for juryens syn. Utvalget har inntrykk av at flere lagmannsretter allerede er blitt mer oppmerksomme på behovet for dette.

Ellers er det trolig nokså begrenset hva man kan oppnå ved å spisse spørsmålene. I kompliserte og omfattende saker vil spørsmålene kunne få et uhensiktsmessig omfang. Måten straffebudene er skrevet på, gjør det vanskelig å forenkle spørsmålene ved å sløyfe handlingsalternativer som man etter bevisene i saken ikke kan utelukke at noen i juryen kan bygge på. I så fall risikerer man en uriktig frifinnelse. Det vises til punkt 8.8.3.

Uansett hvor mye man klarer å konkretisere spørsmålene, vil man ved juryens bekreftende svar bare få vite hva juryen har funnet bevist, men ikke hvorfor. Informasjonsverdien og mulighetene for etterprøving blir da begrenset.

Utvalget finner på denne bakgrunn at det ikke er noe brukbart alternativ til skriftlig begrunnelse å endre kravene til spørsmålsstillingen.

8.14.7 Oppsummering

Utvalgets medlemmer ser ulikt på hvilket alternativ som er å foretrekke dersom man − som forutsatt i mandatet − skal gi en begrunnet avgjørelse av skyldspørsmålet i jurysaker. Det er imidlertid enighet om at alternativene 1 og 5 ikke bør anbefales. Størst oppslutning er det for alternativ 2 og 3.