6 Domstolsordninger i enkelte andre land

6.1 Innledning

Domstolsordningene i forskjellige land har varierende grad av lekdommerinnslag i straffesaksbehandlingen. I noen land benyttes rene fagdommerdomstoler. I andre land er det et betydelig innslag av lekdommere. Innenfor disse to ytterpunkter finnes en rekke variasjoner når det gjelder sammensetning og krav til stemmeforhold. I Taxquet-saken ga Den europeiske menneskerettsdomstol følgende oppsummering av ordningene i Europarådets medlemsstater:

«The member States may be divided into three categories: those without any form of jury trial or any model of lay adjudication in criminal matters; those using a collaborative court model of lay adjudicators sitting and deliberating alongside professional judges in criminal matters; and those which have opted for the «traditional» jury model in criminal matters.

Among the models examined, fourteen Council of Europe member States have never had a jury system or any other form of lay adjudication in criminal matters or have abolished it: Albania, Andorra, Armenia, Azerbaijan, Bosnia and Herzegovina, Cyprus, Latvia, Lithuania, Luxembourg, Moldova, the Netherlands, Romania, San Marino and Turkey. In these States criminal courts are composed exclusively of professional judges.

The member States with a collaborative system are Bulgaria, Croatia, the Czech Republic, Denmark, Estonia, Finland, France, Germany, Greece, Hungary, Iceland, Italy, Liechtenstein, Monaco, Montenegro, Norway (in most cases), Poland, Portugal, Serbia, Slovakia, Slovenia, Sweden, «the former Yugoslav Republic of Macedonia» and Ukraine. The collaborative system, which can also be employed alongside the traditional jury model, is characterised by the fact that the professional judges and the jurors collectively determine all questions of law and fact, the issue of guilt and the sentence.

The ten Council of Europe member States that have opted for a traditional jury system are Austria, Belgium, Georgia, Ireland, Malta, Norway (only in serious appeal cases), the Russian Federation, Spain, Switzerland (the Canton of Geneva), until 1 january 2011, and the United Kingdom (England, Wales, Scotland and Northern Ireland).

In its traditional form, trial by jury involves a combination of a number of jurors sitting with one or more professional judges. The number of jurors varies according to the country and the subject matter of the proceedings. The number of professional judges varies from country to country. In Ireland, Malta, Russia, Spain, Switzerland and the United Kingdom the court and jury are presided over by a single judge. In Austria, Belgium and Norway the court consists of three professional judges together with the jury. The professional judges cannot take part in the jury's deliberations on the question of guilt, which falls within the exclusive competence of the jury.»1

Utvalget redegjør i det følgende for domstolssammensetninger i enkelte land.2 Formålet med gjennomgangen er primært å hente inspirasjon til en eventuell alternativ utforming av dagens juryordning, og hovedfokus er derfor rettet mot jurysystemer. Med jury menes rettslige beslutningsorganer som kun består av lekfolk og som avgjør skyldspørsmålet i straffesaker. Gjennomgangen er ikke uttømmende. De ordninger som er trukket frem, har alle alternative løsninger det kan være verdt å se hen til. Grunnet språkbarrierer har det dels vært nødvendig å bygge fremstillingen på oversatte kilder. For å gjøre teksten leservennlig er materialet oversatt til norsk, og ønsket om tilgjengelighet har nok i noen grad gått på bekostning av juridisk presisjon. Det er imidlertid fortløpende henvist til original og sekundærkilder i noter.

Det ville vært nødvendig med omfattende presentasjoner om alle sider ved de ulike domstolsordningene skulle komme frem.3 Det er altså kun en liten del av et større prosessystem som presenteres, og gjennomgangen er konsentrert rundt følgende tema:

1. sakstyper som går for jury

2. antall jurymedlemmer

3. kompetanseforholdet mellom fagdommere og jury

4. krav til rettsbelæring og saksoppsummering

5. krav til stemmeforhold

6. tilsidesettelsesadgang

7. begrunnelsesplikt

8. anonymitet

Om enkelte av disse tema fremgår følgende i Taxquet-dommen:

«In a number of countries the jurors are presented with a list of specific questions before they retire to deliberate on the facts of the case. Seven States – Austria, Belgium, Ireland, Norway, Russia, Spain and Switzerland – follow this practice.

In Ireland, England and Wales, at the conclusion of the evidence, the judge sums up the case to the jurors. He reminds them of the evidence they have heard. In doing so, the judge may give directions about the proper approach to take in respect of certain evidence. He also provides the jurors with information and explanations about the applicable legal rules. In that context, the judge clarifies the elements of the offence and sets out the chain of reasoning that should be followed in order to reach a verdict based on the jury's findings of fact.

In Norway the judge directs the jurors on each legal issue raised and explains the rules they should follow when they retire to deliberate on the verdict. At the end of the trial, he also sums up the evidence to the jury or draws its attention to evidence of importance.

In Austria the jurors' verdict is reached on the basis of a detailed questionnaire which sets out the main elements of the various charges and contains questions requiring a «yes» or «no» answer.

In principle, juries deliberate in private, without the presiding judge(s) being present. Indeed, the secrecy of the jury's deliberations is a firmly established principle in many countries.

In Belgium a professional judge may be invited to the deliberation room to provide the jury with clarifications on a specific question, without being able to express a view or to vote on the issue of guilt. In Norway the jury may summon the presiding judge, but if the jury considers that it needs further clarifications as to the questions to be answered, the legal principles applicable or the procedure to be followed, or that the questions should be amended or new questions put, it must return to the courtroom, so that the matter can be raised in the presence of the parties.

In the Canton of Geneva the presiding judge attends the jury's deliberations to provide assistance, but cannot give an opinion on the issue of guilt. A registrar is also present to make a record of the decisions taken and the reasons given.

The general rule appears to be that reasons are not given for verdicts reached by a traditional jury. This is the case for all the countries concerned, except Spain and Switzerland (Canton of Geneva).

In Spain the jury's verdict is made up of five distinct parts. The first lists the facts held to be established, the second lists the facts held to be not established, the third contains the jury's declaration as to whether the accused is guilty or not guilty, and the fourth provides a succinct statement of reasons for the verdict, indicating the evidence on which it is based and the reasons why particular facts have been held to be established or not. A fifth part contains a record of all the events that took place during the discussions, avoiding any identification that might infringe the secrecy of the deliberations.

Until 1991 the authorities of the Canton of Geneva considered that the jury satisfied the requirement of a reasoned decision by answering «yes» or «no» to the precise questions put to it. However, in a decision of 17 December 1991 the Federal Court found such replies to be insufficient and required juries in the canton to give reasons for their verdicts in future. In 1992 Articles 298 and 308 of the Geneva Code of Criminal Procedure were amended to require the jury to state reasons for its choices should it consider that this was necessary for an understanding of its verdict or its decision. Article 327 of the Code of Criminal Procedure requires the jury to state «the reasons for taking into account or disregarding the main items of evidence and the legal reasons for the jury's verdict and the decision by the court and the jury as to the sentence or the imposition of any measure».

Within the States that have opted for a traditional jury system, an appeal against the jury's verdict is available in Georgia, Ireland, Malta, Spain, Sweden and the United Kingdom, whereas no appeal is available in Austria, Belgium, Norway, Russia and Switzerland (Canton of Geneva). In Austria, convicted persons may appeal to the Court of Appeal against the sentence only; they may also file a plea of nullity with the Supreme Court.

In Belgium, since the events in issue in the present case, the Law of 21 December 2009, which came into force on 21 january 2010 (see paragraph 36 above), has amended the procedure in the Assize Court, notably by requiring it to state the main reasons for the verdict reached by the jury, in order to clarify its meaning.»4

6.2 Juryordninger

6.2.1 England og Wales

Det engelske jurysystemet har tjent som inspirasjon for juryordninger i en rekke land, og det er antatt at det er over 50 stater og territorier som benytter et jurysystem som stammer fra England.5 At juryen har en sterk posisjon i England illustreres ved at landet intervenerte i Taxquet-saken for EMD, for å hindre at jurysystemet som sådan skulle bli funnet uforenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon, se punkt 3.4.2.

I England og Wales avhenger domstolssammensetningen av det straffbare forholdets alvorlighet. I Magistrates Courts behandles mindre alvorlige forhold, omtrent 98 prosent av alle straffesaker. I The Crown Court behandles de alvorligste straffesakene. Jury benyttes kun i sistnevnte domstol. Enkelte alvorlige sakstyper skal jurybehandles. For andre er det opp til tiltalte å avgjøre hvorvidt saken skal gå for jury, for eksempel saker om tyveri og innbrudd. Omtrent 80 prosent av sakene for Crown Court går uten jury.

Rettsforhandlingene i jurysaker overvåkes av én fagdommer med ansvar for prosessuell- og materiellrettslige spørsmål. Fagdommeren instruerer juryen om hvorledes loven er å forstå og oppsummerer saken ved å klargjøre kompetansefordelingen mellom fagdommer og jury, prinsippet om fri bevisvurdering, det strafferettslige beviskrav og avstemningsreglene.6

I oppsummeringen presiseres hvilke faktiske spørsmål juryen må ta stilling til og hvilke subsumsjoner som kan foretas. Dette gjøres konkret for hver tiltalepost, slik at det er klart for juryen hvilke spørsmål det skal tas stilling til.7 I kompliserte saker er det adgang til å supplere instruksjonen med et hjelpedokument.8 Dokumentet må forelegges partene på forhånd og inngå som en integrert del av oppsummeringen. Juryen kan til enhver tid kontakte dommeren og be om ytterligere avklaring av rettslige eller faktiske forhold.

Fagdommeren skal også redegjøre for sakens sentrale bevisspørsmål. Redegjørelsen skal være nøytral. Dommeren har imidlertid gjennom oppsummeringen adgang til å peke på særlige bevismessige forhold, som for eksempel at tiltalte unnlot å forklare seg, at et vitne ikke var ført, betydningen av vitnets karakter osv., men det må da presiseres at bedømmelsen av forholdene tilkommer juryen.

Fagdommeren kan, der forholdene rettslig eller faktisk ligger slik an, instruere juryen om å avgi frifinnende kjennelse. En særskilt instruksjonsadgang har dommeren i saker hvor han mener at påtalemyndigheten ikke har etablert en sak og forsvaret har fremholdt at det er «no case to answer». Hvis dommeren mener bevistilbudet har en slik karakter at ingen med rimelighet kan konstatere skyld på bakgrunn av det, skal juryen instrueres til å avsi frifinnende kjennelse. Slik instruksjon må gis før juryen trekker seg tilbake for rådslagning. Juryen kan ikke under noen omstendighet instrueres til å avsi fellende kjennelse.9

I den senere tid har det blitt vanlig å anvende standardtale under oppsummeringen. Ordningen, som er akseptert i rettspraksis, har medført at Judicial Studies Board med godkjennelse fra Lord Chief Justice har utarbeidet en oversikt med tittelen Crown Court Bench Book – directing the jury, som blant annet inneholder detaljerte standardformuleringer av stadig tilbakevendende temaer som skal formidles til juryen, herunder om juryens kompetanse, beviskravanvendelse og bevisregler.10 Formuleringene gir dommerne et utgangspunkt som må tilpasses individuelt til hver enkelt sak. Boken gir også en oversikt over rettspraksis som omhandler instruksjoner.

Juryen består av tolv medlemmer. Ved frafall er juryen likevel kompetent så lenge det er minst ni igjen.11

Det kreves som et utgangspunkt enstemmighet for skyldkonstatering, men kvalifisert flertall er tilstrekkelig der det etter to timer med rådslagning fremdeles ikke er enighet, og det ikke er mindre enn elleve medlemmer, og ti stemmer for skyld, eller det er ti medlemmer og ni stemmer for skyld.12 Begrunnelsen for endringen var først og fremst at man hadde erfart forsøk på bestikkelser av jurymedlemmer, særlig i saker mot profesjonelle kriminelle. Slike forsøk blir vanskeligere når ikke lenger et enkelt jurymedlem kan hindre fellelse.13

Det er ingen tilsidesettelsesadgang etter engelsk rett. Dommeren har imidlertid anledning til å be juryen revurdere skyldspørsmålet der forhold indikerer at jussen er misforstått eller avgjørelsen er inkonsekvent, for eksempel hvis spørsmål besvares motstridende. I tillegg kan dommeren nekte å godkjenne kjennelsen hvis juryen har avgjort forhold utenfor tiltalen. Det endelige ord er juryens, men manglende etterlevelse av de råd dommeren har gitt, vil kunne påankes og føre til opphevelse.

Det gis ikke skriftlig begrunnelse for svaret på skyldspørsmålet. Ingen enkeltmedlemmer av juryen deltar under straffutmålingen. Straffen fastsettes og begrunnes i den utstrekning det er behov for det, av fagdommeren alene. For å sikre grunnlag for straffutmålingen, er det i saker som omhandler drap (manslaughter) og saker hvor det kan tenkes flere alternative grunner for skyld, adgang til å spørre juryen hvilke grunner som motiverte kjennelsen.14 Juryen har imidlertid ingen plikt til å svare.

Stemmegivningen er anonym, og det er som hovedregel straffbart å formidle forhold ved rådslagningen.15 Juryformannen skal imidlertid formidle i åpen rett hva stemmeforholdet var ved fellende kjennelser avsagt etter flertallsordningen.16 Det skal ikke opplyses om stemmeforhold ved frifinnende kjennelser.

6.2.2 Nord-Irland

Av historiske grunner sammenfaller det nord-irske jurysystemet med systemet i England og Wales. Retten settes med jury i de alvorligste straffesakene og tiltalte er for enkelte sakstyper gitt adgang til å velge hvorvidt det skal benyttes jury. For enkelte sakstyper tilkommer det påtalemyndigheten å velge prosessform. Riksadvokaten er på nærmere vilkår gitt adgang til å beslutte at en sak som normalt skulle gått for jury skal unntas jurybehandling. Bestemmelsen må sees i lys av Nord-Irlands moderne historie.17

Juryen består av tolv medlemmer. Som i England og Wales kreves det som et utgangspunkt enstemmighet for skyld, men kvalifisert flertall er tilstrekkelig der det etter to timers rådslagning fremdeles ikke er enighet, og det ikke er mindre enn elleve medlemmer og ti stemmer for skyld, eller det er ti medlemmer og ni stemmer for skyld.

Som i England og Wales vil fagdommeren gjennom en oppsummering klargjøre kompetansefordelingen mellom dommer og jury, herunder at bevisvurderingen er fri, det strafferettslige beviskrav, hvilke faktiske spørsmål juryen må ta stilling til og hvilke subsumsjoner som kan foretas. Dommeren vil gi en nøytral gjennomgang av sakens sentrale bevisspørsmål og en redegjørelse for avstemningsreglene. Dommeren kan instruere juryen om å avgi en frifinnende kjennelse der dommeren finner at vilkårene for domfellelse ikke foreligger.

Det er ingen tilsidesettelsesadgang etter nord-irsk rett. Dommeren har imidlertid adgang til å be juryen revurdere spørsmålet der forhold indikerer at jussen er misforstått eller kjennelsen er inkonsekvent. Juryen har det endelige ord, med den begrensning at slike forhold vil kunne gjøres til ankegrunn og resultere i opphevelse. Hvis juryen ikke kan treffe beslutning med flertall, noe som kalles «hung jury», kan fagdommeren fristille juryen og beordre retten satt med ny jury.

Heller ikke i Nord-Irland blir det gitt noen begrunnelse for lagrettens kjennelse. Jurymedlemmer deltar ikke under straffutmålingen. Dommeren gir en beskrivelse av sakens fakta som er nødvendig for å begrunne straffutmålingen.

6.2.3 Skottland

I Skottland er det påtalemyndigheten som avgjør hvorvidt en straffesak jurybehandles og med enkelte unntak hvilken domstol som skal behandle saken. Valg av domstol har betydning, fordi det er knyttet ulike øvre strafferammer til den enkelte domstol. Alvorlige sakstyper skal gå direkte for High Court og settes med jury.

Juryen består av 15 medlemmer. Dette er antakelig den mest omfattende jurysammensetning i verden i dag. Det er tilstrekkelig med simpelt flertall (åtte) for skyldkonstatering. Er det færre enn åtte som stemmer for skyld, skal det avsies frifinnende kjennelse. Juryen er beslutningsdyktig ved frafall av jurymedlemmer så lenge det er minst tolv igjen.18 Ved frafall kreves fremdeles åtte stemmer for skyldkonstatering.19

Juryen kan gi tre ulike svar på spørsmålene de blir stilt, henholdsvis «skyldig», «ikke skyldig» eller «ikke bevist» («guilty», «not guilty» eller «not proven«). Det tredje svaralternativet har sitt opphav i tidligere tiders kompetansedeling mellom fagdommere og jury, hvor juryen kun skulle ta stilling til bevisspørsmål og det var opp til fagdommeren å konstatere skyld gjennom subsumsjonen, se punkt 5.4.1.1.20 Alternativet er opprettholdt for at juryen skal kunne klargjøre grunnlaget for frifinnelser.21 Sondringen mellom «ikke skyldig» og «ikke bevist» har ingen selvstendig rettslig betydning, men peker på hva som var grunnen til frifinnelsen. Det pågår en debatt i Skottland om hvorvidt alternativet «ikke bevist» bør fjernes. De som vil ha alternativet fjernet, begrunner standpunktet med at tiltalte ikke bør belastes med en slik begrunnelse og med at juryen bruker svaralternativet til å unndra seg beslutningsansvar.22

Dommeren vil ved oppsummering klargjøre kompetansefordelingen mellom fagdommeren og juryen, at bevisvurderingen er fri, det strafferettslige beviskrav, hvilke faktiske spørsmål juryen må ta stilling til, hvilke subsumsjoner som kan foretas og avstemningsreglene. Det skal også gis en nøytral gjennomgang av sakens sentrale bevisspørsmål. Det er lagt til grunn i praksis at juryen skal informeres om hvor mange stemmer som kreves for skyld, men ikke om hvor mange som kreves for frifinnelse eller at åtte er tilstrekkelig for ethvert utfall.23 Juryen kan etter at rådslagningen er i gang kontakte dommeren for å få avklart spørsmål av rettslig art. Det at det er tre svaralternativer, gir mulighet for en rekke konstellasjoner under avstemningen og gir ulike vanskeligheter ved anvendelsen av avstemningsreglene.24

Det er ikke stilt eksplisitte krav til spørsmålsutformingen. I praksis vil dommeren gjennom oppsummeringen og rettsbelæringen presisere spørsmålene juryen skal ta stilling til. Etter rådslagningen og avstemning vil juryformannen for hvert enkelt tiltalepunkt bli stilt spørsmål om hvorvidt juryen har kommet frem til en kjennelse.25

Som i England og Wales og Nord-Irland kan dommeren be juryen revurdere svarene som er gitt hvis forhold tilsier at kjennelsen bygger på uriktig lovforståelse, er selvmotsigende eller inkonsekvent. Det er imidlertid juryen som har det endelige ord.

Det skal opplyses om eventuell manglende enstemmighet når kjennelsen avgis.26 Det er ikke tillatt i ettertid å formidle eller diskutere hva som har blitt sagt under juryens rådslagning.27

Juryen gir i utgangspunket ingen begrunnelse for kjennelsen ut over å svare bekreftende eller benektende på skyldspørsmålet. Det er imidlertid antatt at juryen har anledning til å stryke ulike alternativer i spørsmålsstillingen, og slik, avhengig av spørsmålenes utforming, vil den kunne vise hvilket hendelsesforløp som er funnet bevist.28 Ingen jurymedlemmer deltar under straffutmålingen.

6.2.4 Østerrike

I Østerrike er retten til jurybehandling grunnlovsfestet. De mest alvorlige straffbare forhold går i ankedomstolene med jury (Geschworenengericht) bestående av åtte lekdommere (Geschworene) og tre fagdommere til å administrere saken.29

Det er tilstrekkelig med simpelt flertall (fem) for skyldkonstatering.30

Juryen får rettsbelæringen opplest og utdelt. Det kreves at spørsmålsstillingen baseres på tiltalen og individualiseres. Det faktiske saksforhold beskrives presist før det overlates juryen å ta stilling til om forholdet skal subsumeres under den aktuelle straffebestemmelse.31 Formålet med kravet til spesifisering er å motvirke fare for pådømmelse av andre forhold enn de som følger av tiltalen. Juryen har adgang til å eliminere deler av betingelsene i de straffebud de bedt om å ta stilling til overtredelse av, og skal gjøres oppmerksom på denne adgangen.32

Juryen kan beslutte at fagdommerne skal være til stede under rådslagningen for å klargjøre rettslige og faktiske forhold.33 I praksis er det vanlig at første del av rådslagningen skjer i fellesskap med sikte på avklaring av rettssetninger og spørsmål, og at lekdommerne deretter fortsetter rådslagningen alene.34 Lagretten er i henhold til prosesslovgivningen ikke bundet av redegjørelsen for rettssetningene.

Dersom juryen svarer nei på skyldspørsmålet kan det stilles spørsmål om subsidiære overtredelser. Besvarer juryen spørsmålet med ja, og saken ligger slik an at det er behov for å klargjøre hvorvidt det foreligger formildende omstendigheter eller andre forsvarsgrunner, må disse fremmes som særskilte tilleggsspørsmål (Zusatzfragen).35

Juryens ordfører skal føre protokoll hvor sentrale punkter i bevisbedømmelsen skal fremgå. Vanligvis er protokollen stikkordspreget, eksempelvis kan det fremgå at et vitne virket troverdig.36 Fagdommerne gjennomgår kjennelsen og den skrevne protokollen og kan, dersom kjennelsen og/eller protokollen er uklar, ufullstendig, selvmotsigende, eller hvis et jurymedlem hevder at så er tilfellet, beslutte at forholdet skal avklares og utbedres.37

Hvis kjennelsen er formelt korrekt, men likevel synes å ha innholdsmessige mangler, kan fagdommerne sette kjennelsen til side (Moniturverfahren).38 Tilsidesatte saker sendes til høyesterett (Oberster Gerichtshof), som sender saken til en ny ankedomstol for ny behandling.

Domsslutningen avgis muntlig i åpen rett, og den skrevne dommen inneholder spørsmålene som ble stilt og svarene som ble gitt.39 Kjennelsen begrunnes ikke. To særlige mekanismer gir imidlertid grunnlag for å slutte seg til hva som har vært motiverende. For det første skal som nevnt juryens ordfører føre protokoll over juryens sentrale begrunnelseskriterier. Protokollen er tilgjengelig for fagdommerne ved vurderingen av kjennelsens holdbarhet. For det andre har juryen adgang til å eliminere deler av det straffebud de er bedt om å ta stilling til overtredelse av, typisk straffebudenes ulike alternativer og kvalifiserende elementer.40

Jury og fagdommere avgjør straffutmålingen i fellesskap.41 Ved avstemningen stemmer først fagdommerne og deretter jurymedlemmene i alfabetisk rekkefølge.42

6.2.5 Spania

Spania fikk gjeninnført jurybehandling av straffesaker i 1995. Jury benyttes i straffesaker av alvorlig karakter.43 Juryordningen i Spania har etter gjeninnføringen vært utsatt for kritikk som følge av noen særegne frifinnelser i enkeltsaker. Statistikk for årene 2004 og 2005 viser imidlertid en domfellelsesprosent på 87,5 og 91.44

Juryen består av ni medlemmer og to varamedlemmer. Saken overvåkes og administreres av én fagdommer.

For konstatering av skyld kreves sju av ni stemmer. For frifinnelse kreves fem av ni stemmer.45 Krav om overvekt er anvendt for å sikre beslutningseffektivitet og for å unngå såkalte «hung juries».46 Slike vil imidlertid oppstå der fem eller seks medlemmer stemmer for domfellelse.

Fagdommeren klargjør juryens kompetanse og redegjør for avstemningsreglene. Dommeren skal påminne juryen om at den skal se bort fra bevis som er avskåret, men ikke formidle sin vurdering av sakens bevis.47

Det stilles krav til struktur for spørsmålene som forelegges juryen. Ved bruk av adskilte nummererte avsnitt skal det skilles mellom den objektive gjerningsbeskrivelsen, faktiske forhold, skjerpende og formildende omstendigheter og handlingens omfang. Det skal dessuten tydeliggjøres hvilke spørsmål som er til gunst og hvilke som er til ugunst for tiltalte.48

Overveielsene under rådslagningen består av to trinn. Først vurderes faktiske påstander, dernest vurderes skyld. Det stemmes i alfabetisk rekkefølge, og enhver som unnlater å stemme vil bli bøtelagt.49 Rådslagningen skal hemmeligholdes.50

Fagdommeren skal returnere juryens kjennelse i tre situasjoner. For det første der den gjenspeiler at man har unnlatt å ta stilling til alle tiltalte, til bevismateriale eller overtredelsene det er stilt spørsmål om.51 For det andre hvis kjennelsen er selvmotsigende. For det tredje der overveielsene eller avstemningen ikke har skjedd i henhold til gjeldende rett. Kjennelsen kan returneres tre ganger, og hvis problemet ikke er avhjulpet skal saken gå for ny jury. Hvis heller ikke den avgir gyldig kjennelse, skal det avsies frifinnelsesdom.

Juryen skal gi en sammenfattet begrunnelse for resultatet. Juryens begrunnelsesplikt må sees i sammenheng med at den spanske konstitusjonen fastslår at dommer skal begrunnes og fremføres offentlig.52 Det kreves » a succinct explanation of the reasons why they [jurymedlemmene] have declared, or refused to declare, certain facts as having been proved».53 I praksis forekom det lenge at juryen begrunnet avgjørelsen med bruk av enstavelsesord eller kun med henvisning til vitner og sakkyndige som hadde forklart seg. I en kjent spansk sak ble imidlertid kravene til begrunnelse skjerpet.54 Det er i juridisk teori fremhevet at begrunnelsespliktens omfang avhenger av bevissituasjonen. I saker der saksforholdet er fastslått på bakgrunn av direkte bevis, stilles det mindre krav til begrunnelsen enn der saksforholdet er fastslått på bakgrunn av indirekte bevis. Det stilles ikke det samme krav til frifinnende kjennelser som til skyldkonstaterende kjennelser.55 Begrunnelsen skal i utgangspunktet utformes av juryen på egenhånd, men juryen har adgang til å få bistand av en sekretær ved behov.56 Sekretæren vil da i praksis også besvare rettslige spørsmål.57

Det er opp til juryen å avgjøre hvorvidt det foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter der disse er beskrevet i loven. For disse spørsmålene er det tilstrekkelig med alminnelig overvekt (fem). Straffutmålingen avgjøres av fagdommeren som også begrunner denne.

6.2.6 Belgia

I belgisk prosess er lekfolkdeltakelse i straffesaker begrenset til saker som går for Cour d’assizes. I øvrige straffesaker brukes kun fagdommere.

Prosesslovgivningen er nært beslektet med den franske, og har som denne innslag av inkvisisjonsprosess. Eksempelvis har fagdommere ansvar for etterforskning. Selve jurysaksbehandlingen er anklagebasert med to parter og muntlig bevisførsel. Undersøkelsesdommeren fra etterforskingsstadiet blir imidlertid alltid innkalt som vitne. Rettens leder har ansvar for sakens opplysning.58

Det følger av den belgiske konstitusjonen at «A jury is sworn in for all criminal matters, as well as for political and press offences, with the exception of press offences motivated by racism or xenophobia.»59 Med straffbare forhold siktes det til såkalte «misdaden-forbrytelser». Dette er de alvorligste sakene med strafferamme som overstiger fem år, og omfatter i utgangspunktet en betydelig mengde straffebud. Med unntak for saker med mer enn 20 års strafferamme, er det imidlertid mulig gjennom bruk av straffenedsettelse å unnta straffesaker fra jurybehandling. Unntaksadgangen har resultert i at det i praksis kun er de alvorligste sakene som undergis jurybehandling, med drapssaker som et typisk eksempel.60

Jurysaker settes med tre fagdommere og jury med tolv medlemmer.61 Juryen avgjør skyldspørsmålet, og fagdommeren og juryen avgjør deretter i fellesskap straffutmålingen.

Spørsmålene juryen stilles, skal kunne besvares med et «ja» eller «nei». Det er to typer spørsmål; først spørsmål avledet av tiltalen, og dernest, hvis forhold under prosessbehandlingen tilsier det, øvrige spørsmål av betydning for skyldansvaret, kvalifiserende forhold og straffutmåling.62 Det skal stilles spørsmål om tiltaltes tilregnelighet på gjerningstidspunktet hvis forsvaret begjærer spørsmålet stilt.

Som følge av at spørsmål skal kunne besvares med «ja» eller «nei», må spørsmålene rette seg mot én tiltalt og én tiltalepost. Dersom et spørsmål gjelder generelt, for eksempel hvorvidt et ran er å anse som grovt, kan det imidlertid stilles som et fellesspørsmål. Forsvaret og påtalemyndigheten skal gis anledning til å kommentere spørsmålsstillingen.

Etter at spørsmålene er forelagt juryen, instruerer rettens leder juryen i form av en nærmere redegjørelse for innholdet av spørsmålene og avstemningsreglene. Det er ingen oppsummering av bevisene, og følgelig heller ingen vurdering av disse.

Som i fransk rett skal juryens ordfører før rådslagningen begynner lese opp en instruksjon som presiserer at skyldspørsmålet skal besvares ut fra den enkeltes innerste overbevisning basert på en fri bevisvurdering.63

Etter at rådslagningen er påbegynt har lagretten anledning til å be rettsformannen forklare spørsmålsstillingen og avstemningsreglene, forutsatt at partene er til stede.64

Stemmegivningen er hemmelig. Dersom et jurymedlem unnlater å stemme, skal stemmen telle til tiltaltes fordel. Det kreves minst simpelt flertall for skyldkonstatering. Ved simpelt flertall skal rettens administrator opplyses om stemmeforholdet, og fagdommerne avgjør med flertallsbeslutning hvorvidt de slutter seg til juryens kjennelse eller ikke. Det avises frifinnende kjennelse selv om det samlet blant lekdommere og fagdommere skulle være er flertall for skyld (åtte mot sju). Ved øvrige stemmeforhold, er ikke fagdommerne involvert i skyldvurderingen.

Juryen ga tidligere ingen begrunnelse for kjennelsen, men som en følge av EMDs første Taxquet-avgjørelse, se punkt 3.4, ble det fremmet et belgisk lovforslag om at jurykjennelser skal begrunnes.65 Begrunnelsen skal omfatte hovedgrunnen for svaret på skyldspørsmålet og utformes av retten og juryen i fellesskap. Begrunnelsen skal deretter godkjennes som dekkende for juryen før kjennelse avsies.

Fagdommerne kan tilsidesette fellende kjennelser og henvise saken til ny jurybehandling, dersom de enstemmig finner at avgjørelsen er uriktig.66 Juryens kjennelse fra fornyet behandling kan derimot ikke tilsidesettes. Det er også adgang til tilsidesettelse hvis fagdommerne finner at forholdet ikke er straffbart eller at det er foreldet. Rettsformannen kan dessuten, hvis juryens kjennelse er uklar eller selvmotsigende, be juryen vurdere spørsmålene på nytt.

Straffutmåling foretas av jury og fagdommere i fellesskap, totalt 15 personer. Avgjørelser fattes med simpelt flertall. Det yngste jurymedlemmet stemmer først, og fagdommerne til slutt. Avhengig av juryens kjennelse avgjøres det også i fellesskap hvorvidt det skal idømmes særreaksjoner som tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Sivile krav i forbindelse med straffesaken avgjøres av fagdommerne alene, normalt noen tid etter straffesaken.

6.2.7 Sør-Korea

Det har i den senere tid funnet sted prosessreformer i enkelte asiatiske land som har hatt til formål å øke lekdommerinnslaget i straffesaksbehandlingen. Dette gjelder Kina, Japan, Taiwan og Sør-Korea. Landene har valgt ulike former for meddomsrettsordninger. I Sør-Korea benyttes jury i alvorlige straffesaker dersom tiltalte ønsker det. Juryens kjennelse er imidlertid kun rådgivende for fagdommerne.

6.2.8 Sverige

Mens en rekke andre europeiske land fikk innført generelle juryordninger på 1800-tallet, stod andre land på siden av utviklingen. Det ble ikke innført en generell juryordning i Sverige, noe som er forklart med at den svenske domstolsordning Nämnden – hvor det deltok lekdommere – var solid og velfungerende og derfor motsto påvirkning fra europeiske ideer.67 Jury har vært vurdert også senere, men heller ikke da har det vært ansett å foreligge noe behov for en ordning med en særskilt form for lekfolkdeltakelse.68

I Sverige er bruk av jury forbeholdt saker om trykkefrihet og ytringsfrihet. Ordningen ble innført i 1815 og ble ansett som den sikreste garanti mot overgrep fra regjering og embetsmannsstaten på dette politisk viktige område.69 I strafferettslig sammenheng er trykkfrihetssaker saker som omhandler straffbare handlinger begått ved trykt skrift. Ytringsfrihetssaker er straffbare handlinger som følge av overtredelse av ytringsfriheten gjennom andre medier.

Utvalget har fått opplyst at det den siste tiårsperioden er behandlet rundt 200 jurysaker. Justitiekanslern har påtalekompetanse, men de langt fleste av sakene er ærekrenkelsessaker anlagt ved sivilt søksmål.

Domstolssammensetningen følger av Tryckfrihetsförordningen, som er en del av Sveriges konstitusjon.70 Loven regulerer spørsmål vedrørende trykkefrihet, herunder definisjoner og restriksjoner. Yttrandefrihetsgrundlagen – som også er en del av konstitusjonen – inneholder en henvisning til Tryckfrihetsförordningens opplisting av straffbare handlinger, og fastslår at den særskilte prosessformen som er knyttet til disse, også skal anvendes i øvrige ytringsfrihetssaker.71

Den nærmere grensedragningen for den materielle trykke- og ytringsfriheten fremgår av en opplisting av de ulike straffbare forhold. I Tryckfrihetsförordningen sondres det mellom to hovedtyper av overtredelser av trykkefriheten: 1) forbudte ytringer hvor innholdet er straffbart og hvor gjerningsbeskrivelsen fremgår av loven, og 2) forbudt offentliggjøring av opplysninger som er hemmelige bestemt gjennom regler i alminnelig lov.72

Ordningen er ikke obligatorisk, men med mindre partene er enig om at saken skal gå for ordinær domstolssammensetning benyttes jury bestående av ni medlemmer.73 Juryen avgjør skyldspørsmålet alene ved å svare bekreftende eller avkreftende på spørsmål. Spørsmål om hvorvidt tiltalte er ansvarlig for skrift, eksempelvis redaktøransvar, avgjøres imidlertid alltid av retten.74

Skyldkonstatering krever minst seks stemmer, ellers skal det avsies frifinnelsesdom.

Retten har adgang til å tilsidesette skyld-kjennelser, og kan avsi frifinnelsesdom eller subsumere forholdet under en annen bestemmelse.75 Juryens frifinnelser er endelige. Juryens oppgaver er begrenset til å besvare skyldspørsmålet. Ankedomstolen – som ikke settes med jury – kan ikke overprøve juryen i større utstrekning enn underretten.

6.2.9 Russland

Russland fikk gjeninnført jury i førsteinstans i 1993. Det er ikke adgang til å påanke skyldspørsmålet.76

Juryen består av tolv medlemmer.77

Juryen har anledning til å stille spørsmål til tiltalte og vitner gjennom skriftlig henvendelse til fagdommeren som administrerer saken.78

Dommeren skal skriftlig utforme spørsmål.79 Partene gis anledning til å kommentere spørsmålsutformingen og fremsette forslag til nye spørsmål. Dette skjer uten at juryen er til stede. Forsvaret har rett til å få stilt spørsmål som kan utelukke straffansvar og spørsmål som kan bringe forholdet inn under en mildere straffebestemmelse.80

Den endelige spørsmålsutformingen leses opp for juryen og overleveres skriftlig til juryens ordfører. Før juryen trekker seg tilbake for rådslagning skal dommeren klargjøre spørsmålene uten å uttrykke sin oppfatning av saken.81 Det er krav om at spørsmålene skal gis en utforming slik at de kan forstås av jurymedlemmene.82 Kompliserte og omfattende spørsmålsutforminger har resultert i opphevelse fra russisk høyesterett.83 Juryen har anledning til å be om ytterligere klargjøring etter at rådslagning er påbegynt.84

Loven stiller strenge krav til spørsmålsstillingen. For hvert tiltalepunkt skal følgende tre spørsmål stilles separat for hver tiltalt: 1) «Er det bevist at handlingen har funnet sted?», 2) «Er det bevist at handlingen er begått av tiltalte?» og 3) «Er tiltalte skyldig i å ha begått handlingen?».85 Det fremgår av rettspraksis at russisk høyesterett har akseptert enkeltspørsmål så lenge det fremgår av spørsmålet at svar på de øvrige spørsmål forutsettes avklart.86 Deretter inntas spørsmål som har betydning for straffansvarets omfang og karakter og straffrihetsgrunner, herunder eventuelle spørsmål om graden av forsett, rolle i hendelsesforløpet og subsumsjonsnedsettelse.87 Går kjennelsen ut på at tiltalte er skyldig, kan det stilles spørsmål om hvorvidt straff bør ettergis. Spørsmål om utilregnelighet avgjøres ikke av juryen.88

En særegenhet ved den russiske juryordningen er at det i rettspraksis er lagt til grunn en streng håndhevelse av skillet mellom fakta og juss, noe som gjør at kompetansefordelingen slik den kommer til uttrykk i prosesslovgivningen ikke kan tas på ordet. Som allerede nevnt, skal juryen i henhold til straffeprosessloven gjennom spørsmålene den blir stilt ta stilling til historiske faktiske forhold, herunder hvorvidt hendelsen har funnet sted, tiltaltes deltakelse og hvorvidt tiltalte er skyldig.89 Russisk høyesterett har gjentatte ganger tolket kompetansen til juryen innskrenkende ved å la juryen avgjøre om det foreligger objektiv overtredelse av straffebudet, men overlate til fagdommeren å ta stilling til subjektive straffbarhetsvilkår.90 Det er for eksempel lagt til grunn at juryen ikke skal besvare spørsmål om hvorvidt et drap er forsettlig, uaktsomt, begått i affekt, økonomisk motivert eller begått med opprørsmotiver. Det er også overlatt til fagdommerne å ta stilling til spørsmål om hvorvidt det foreligger overskridelse av nødverge. Slik har rettspraksis sørget for at stillingtaken til spørsmål som går ut over rent observerbare forhold og forutsetter verdivurderinger, avgjøres av fagdommere.

Før juryen trekker seg tilbake, skal dommeren oppsummere saken uten selv å uttrykke stilling til skyldspørsmålet. I oppsummeringen inngår sammendrag av anklagen, redegjørelse for innholdet i de aktuelle straffebud, oppsummering av bevisførselen, herunder skal det påpekes hva som taler mot og for tiltalte, og gjengivelse av aktoratets og forsvarets påstander. Det skal også redegjøres for sentrale sider ved uskyldspresumsjonen; tvil skal komme tiltalte til gode, man må ikke være forutinntatt, kun det som er bevisført skal tas i betraktning, og det må sees bort fra bevis som er avskåret. Det skal fremheves at tiltaltes eventuelle taushet er uten rettslig betydning, og derfor ikke i seg selv kan betraktes som en erkjennelse. Det redegjøres for de prosessuelle reguleringer av juryens arbeid frem til endelig kjennelse.91 Til slutt skal det minnes om den forsikring jurymedlemmene har avgitt og at om de skulle komme til at tiltalte er skyldig, må de ta stilling om det foreligger formildende omstendigheter.92 Juryen har anledning til å be om at oppsummeringen utdypes.93 Partene har anledning til å fremsette innvendinger mot dommerens oppsummering hvis de finner at den bryter med prinsippene om objektivitet og upartiskhet.94

Lagrettens ordfører leder rådslagningen. Stemmegivning er obligatorisk og skjer ved håndsopprekning. Ordføreren stemmer til slutt.95 Spørsmålene skal besvares bekreftende eller benektende med ja eller nei og ordføreren skal notere svaret på spørsmålsskriftet.96 Utelukker et svar påfølgende spørsmål, skal det noteres og bekreftes ved et flertall av jurymedlemmene.

Dersom de tre grunnspørsmålene besvares bekreftende av et flertall av jurymedlemmene, avsies skyldkjennelse.97 Besvares ett av spørsmålene benektende av minst seks medlemmer, avsies frifinnende kjennelse.98 Øvrige spørsmål avgjøres ved flertallsbeslutning og hvis stemmene er likt fordelt velges det alternativet som er til gunst for tiltalte.99

Det som har kommet til uttrykk under rådslagningen skal ikke bekjentgjøres.100 Jurymedlemmenes etternavn skal ikke fremgå av dommen.101

Finner fagdommeren kjennelsen uklar eller selvmotsigende, skal vedkommende be juryen om å gjenoppta rådslagningen, med eventuelle supplerende spørsmål, med sikte på å avsi ny kjennelse.102 Fagdommeren har ikke adgang til å tilsidesette frifinnende kjennelser.103 Fellende kjennelser kan som hovedregel heller ikke tilsidesettes, men det er adgang til tilsidesettelse i tilfeller der handlingen juryen har lagt til grunn, ikke er straffbar, og i tilfeller der dommeren anser tiltalte som uskyldig og det foreligger tilstrekkelige bevisgrunner for frifinnelse ved at handlingen ikke anses begått eller tiltalte ikke anses å ha hatt noen rolle (spørsmål 1 og 2).104 Ved tilsidesettelse skal retten settes på nytt med ny jury. Det er ingen særlig regulering dersom også den neste kjennelsen tilsidesettes.

Etter avgitt kjennelse fortsetter forhandlingene uten juryens deltakelse, og fagdommeren fastslår omfanget av overtredelsen i overensstemmelse med juryens kjennelse.105 Ved frifinnende kjennelser tas også stilling til eventuelle sivile krav og ved fellende kjennelser straffutmåling og sivile krav. Partene er da bundet av juryens kjennelse så langt den rekker.106

Domsbegrunnelsen i saker med frifinnende kjennelser inneholder en gjengivelse av essensen i tiltalen. Begrunnelsesplikten for fellende kjennelser er utformet slik:

«... in the descriptive-motivation part of the sentence or conviction shall be contained a description of the criminal act, of the perpetration of which the defendant is recognized to be guilty, the qualification of the said act, the motives behind the administration of the punishment and the substantiation of the court judgement with respect to the civil claim ...»107

Begrunnelse for bevis skal kun gis for de deler av dommen som ikke er avledet av juryens kjennelse.108 Går retten ut over denne begrensningen, vil det kunne resultere i opphevelse av dommen.109

6.2.10 USA

I USA anses retten til jurybehandling som en sentral borgerrettighet vernet gjennom konstitusjonen.110 Begrunnelsen for å innføre jury var at fagdommerne hadde tilhørighet til England. I dag er fagdommere i USA enten folkevalgte eller utnevnt av folkevalgte. Både sivile saker og straffesaker jurybehandles. Det er antatt at omtrent 80 prosent av alle jurysaker finner sted i USA.111

Amerikansk høyesterett har lagt til grunn at det gjelder rett til jurybehandling i alle alvorlige straffesaker på delstatsnivå og føderalt nivå:

«The guarantees of jury trial in the Federal and State Constitutions reflect a profound judgment about the way in which law should be enforced and justice administered. … Providing an accused with the right to be tried by a jury of his peers gave him an inestimable safeguard against the corrupt or overzealous prosecutor and against the compliant, biased, or eccentric judge. If the defendant preferred the common-sense judgment of a jury to the more tutored but perhaps less sympathetic reaction of the single judge, he was to have it. … The deep commitment of the Nation to the right of jury trial in serious criminal cases as a defense against arbitrary law enforcement qualifies for protection under the Due Process Clause of the Fourteenth Amendment, and must therefore be respected by the States.»112

Såkalte «petty offenses» hvor det for hvert tiltalepunkt ikke kan idømmes mer enn bot av en viss størrelse og seks måneders fengsel, gir ikke rett til jury.113 Slike saker behandles normalt av én fagdommer. Det er også lagt til grunn at tiltalte kan velge bort jurybehandling ved føderale forbrytelser.114 For å unngå risiko og økonomiske omkostninger er det utbredt at tiltalte inngår avtaler om straff med påtalemyndigheten uten jurybehandling, såkalt «plea bargaining». Dette har ført til at enkelte betegner amerikansk straffeprosess som administrativ.

Det gjelder visse innholdsmessige minstekrav som de enkelte delstatenes juryordninger må tilfredsstille, eksempelvis stilles det krav til utvelgelseskriterier og jurystørrelse. Forøvrig står delstatene fritt. Dette innebærer at det ikke finnes én amerikansk juryordning, men en rekke forskjellige på delstatsnivå. «Den amerikanske juryordningen» må derfor fastslås ved å se hen til de enkelte delstatenes lovgivning og rettspraksis, i tillegg til de rammer som følger av konstitusjonen. De lokale variasjonene gjør det vanskelig å innhente og sammenligne informasjon om jurypraksis, og en presentasjon vil derfor nødvendigvis bli upresis.115 I det følgende fremheves enkelte tendenser og særegenheter ved de amerikanske jurysystemer innenfor konstitusjonens rammer.116

Innenfor konstitusjonen er det akseptert to-instansordninger som kun gir rett på jurybehandling etter at tiltalte er funnet skyldig i enedommersak. Det er akseptert at jurystørrelsen kan reduseres til seks medlemmer. Det er akseptert at voteringsreglene kan avvike fra det opprinnelige kravet om enstemmighet, men det varierer i hvilken grad statene har fraveket utgangspunktet. Etter konstitusjonen vil juryen fremdeles være kompetent selv om enkelte jurymedlemmer skulle falle fra under forhandlingene, og det er i noen grad også adgang til å erstatte medlemmer etter at saken er påbegynt.

Det er ulik praksis knyttet til kontakten mellom jury og fagdommer og omfanget av spørsmålsstilling til vitner. I enkelte stater blir jurymedlemmene instruert om saken før bevismaterialet presenteres. I henhold til konstitusjonen er det tillatt å ta notater som jurymedlemmene kan medbringe under rådslagningen, men en rekke stater praktiserer ikke slik adgang. I de fleste stater får juryen med seg rettsbelæringen under rådslagningen. I de fleste stater er det forbud mot at fagdommeren oppsummerer bevisførselen og uttrykker vurderinger om bevisverdien. Årsaken er en oppfatning om at det i beste fall vil være irrelevant og i verste fall egnet til å fremme den ene parts interesser. Denne ordningen må imidlertid sees i lys av at amerikansk rett har et adskillig mer omfattende bevisforbudssystem, hvor fagdommeren etter nærmere vilkår avgjør hvilke bevis som presenteres for juryen.117 I de øvrige statene skjer dette innenfor strenge rammer.

I motsetning til i de fleste andre lands jurysystemer er rådslagningen ikke underlagt taushetsplikt.118

Som hovedregel er juryen bundet av fagdommerens rettsbelæring, men i enkelte stater er det adgang for juryen til å se bort fra denne, dersom moralske grunner kan begrunne en frifinnelse, såkalt «jury nullification».119 Slike frifinnelser har stått sentralt i politiske brytingstider som under den amerikanske borgerkrigen og Vietnamkrigen. Empiriske studier viser at «jury nullification» er unntaket, ikke regelen. Det er stadig debatt om den rettslige status av slike frifinnelser. Det diskuteres om adgangen kun er å betraktes som en faktisk konsekvens av juryordningen, eller om den også skal anses rettslig legitim. Det er imidlertid en rekke konstitusjonelle garantier som er til hinder for å fjerne den faktiske adgangen til å frifinne i strid med gjeldende rett. For eksempel er det antatt at det vil være konstitusjonsstridig for en fagdommer å stille juryen spørsmål av faktisk art, for så selv å foreta subsumsjonen. Ulike prosessuelle garantier demmer imidlertid opp for omfattende tilsidesettelser av gjeldende rett, som for eksempel kriterier for juryutvelgelse, føringer ved bruk av rettsbelæring, spørsmålsstilling og gjenopptakelse av rådslagningen ved motstridende kjennelser. Det kan også tas prosessuelle grep for å sikre ny behandling etter frifinnelse, eksempelvis kan man straffeforfølge på nytt i henhold til føderal lov etter frifinnelse på delstatsnivå.

I lys av juryens herredømme over frifinnelser har kriteriene for utvelgelse av jurymedlemmer vært ansett å være av stor betydning for saksutfall. I enkelte stater har det trolig vært avsagt en rekke frifinnelsesdommer basert på rasebetraktninger.120 Tidligere var utvelgelsesprosessen i praksis forbeholdt visse grupper, noe som førte til forskjellsbehandling. Den skjønnsbaserte utvelgelsesadgangen ble fjernet i 1970, hvoretter jurymedlemmer skulle velges fra lister over stemmeberettigede og/eller fra førerkortregisteret. I dag stilles det krav til at medlemmene skal utgjøre et representativt utvalg av befolkingen, en ordning som håndheves strengt i lys av tidligere tiders praksis. Hvis domfelte kan påvise at utvalget ikke var representativt og at utvelgelsen var til vedkommendes ugunst, har vedkommende krav på ny behandling av saken. I enkelte stater praktiseres en omfattende utskytingsprosess delvis basert på utspørring av de innkalte lekdommere. Dette har gitt opphav til en bransje som livnærer seg av å systematisere kriterier for utskyting og undersøkelser av bakgrunnen til jurymedlemmer. Utvelgelsesprosessen utgjør en ikke ubetydelig del av den samlede saksbehandlingstiden i jurysaker i USA.

Forhandlingene er delt for skyld- og straffespørsmål. I enkelte stater overlates straffutmålingsspørsmål til fagdommeren, men i de delstater som praktiserer dødsstraff for de aller alvorligste forbrytelser, er det i stor utstrekning overlatt juryen å avgjøre reaksjonsfastsettelsen. Lekdommere som av prinsipielle årsaker ikke vil idømme dødsstraff, inngår da ikke i juryen. Jurymedlemmer som prinsipielt sett kan idømme dødsstraff, men generelt vil vegre seg for dette, utelukkes ikke.

6.3 Meddomsrett

6.3.1 Danmark

6.3.1.1 Nævningesaker

Nævninger er den danske betegnelsen på jurymedlemmer. Tidligere startet alle nævningeting (jurysaker) i landsretten (lagmannsrett) uten adgang til å påanke bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Nævningeordningen var da lik dagens norske jurysystem. Forskjellene var i hovedsak at juryen besto av tolv medlemmer, skyldkonstatering krevde mer enn syv stemmer og at det ikke var tilsidesettelsesadgang ved frifinnende kjennelser. Ny behandling ved tilsidesettelse av fellende kjennelser gikk for en ny jury, hvor en eventuell ny frifinnelse var endelig. En annen forskjell var at straffepåstand, og ikke strafferamme, avgjorde hvorvidt saken skulle gå for nævningeting. Det var krav om påstand på fire års fengsel eller mer. Enkelte sakstyper var imidlertid uansett unntatt nævningebehandling, blant andre skatte- og avgiftssaker, alvorlige formueforbrytelser, fosterdrap, barnemord og dokumentfalsk.

Ordningen har nylig vært gjenstand for større endringer som trådte i kraft 1. januar 2008.121 Endringene kom i forbindelse med en større domstolsreform. En innholdsreform som blant annet rettet seg mot jurysystemet og en rettskretsreform som besto av en omfattende sammenslåing av domstoler (84 til 24).

Den danske reformen må sees i lys av det særtrekk ved den tidligere ordning at nævningesaker ble prøvet én gang uten at det ble gitt skriftlig begrunnelse for svaret på skyldspørsmålet, slik det også var hos oss før vår to-instansreform. I tillegg kommer at den danske grunnloven forutsetter bruk av nævninger:

«I strafferetsplejen skal lægmænd medvirke. Det fastsættes ved lov, i hvilke sager og under hvilke former denne medvirken skal finde sted, herunder i hvilke sager nævninger skal medvirke.»122

Nævningebehandling anvendes i saker der det er påstand om fengselsstraff i mer enn fire år, særreaksjon eller forvaring, og saker som omhandler lovovertredelser av politisk art.123 Narkotikasaker, saker som omhandler grov økonomisk kriminalitet og tilståelsessaker er unntatt nævningebehandling.124 Forholdene kan likevel bli avgjort i nævningesak hvis de behandles sammen forhold som skal nævningebehandles.

Det er i første instans valgfritt for tiltalte hvorvidt saken skal behandles som domsmannssak (meddomsrett) eller nævningesak.125 Gir tiltalte avkall på retten til nævningbehandling, gjelder avkallet også ved en eventuell ankebehandling. Ved ankebehandling skal saken gå som nævningesak hvis byretten har behandlet saken med nævninger og anken omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

To uker før forhandlingene begynner skal påtalemyndigheten utarbeide et ekstrakt som sendes forsvareren og retten, og ved sakens oppstart får nævningene utdelt ekstraktet.126 Ekstraktet er som et faktisk utdrag hvor det inngår ulike typer dokumentbevis. Ekstraktet kan ikke bringes ut av rettssalen før voteringen, og det er kun anledning til å slå opp de dokumenter som dokumenteres under hovedforhandlingen.

Nævningesaker i første instans (byrettene) går for tre fagdommere og seks nævninger. Disse sitter isolert fra hverandre og nævningene er uten innflytelse på prosessuelle spørsmål. Nævningesaker i annen instans (landsrettene) går for tre fagdommere og ni nævninger. I 2010 ble det behandlet 130 nævningesaker i byrettene og 56 i landretterne.127

Nævningene har en egen sekretær de kan kontakte i løpet av sakens gang. I den grad nævningene har dialog med fagdommerne, for eksempel grunnet habilitetsproblematikk eller andre prosessuelle spørsmål, finner denne sted i åpen rett eller ved underretning til sakens parter.

Det holdes separate prosedyrer for skyld- og straffespørsmål.128 Det gis ingen rettsbelæring og utarbeides ikke spørsmålsskrift til nævningene.

Det rådslås og voteres felles over skyldspørsmålet.129 Voteringsreglene er utformet for å sikre en såkalt dobbelt garanti. I begge instanser kreves at minst to av tre fagdommere og minst to tredjedeler av nævningene - fire av seks i byretten og seks av ni i landsretten - finner tiltalte skyldig.

Det var et stridsspørsmål under reformarbeidet hvilken betydning det har at den danske grunnloven inneholder et krav om at nævninger skal delta ved behandlingen av straffesaker.130 Nævninger har vært alminnelig antatt å bety jurymedlemmer. Det ble lagt til grunn at den nye ordningen oppfylte grunnlovens krav ved at nævningene gjennom utformingen av stemmereglene er sikret avgjørende innflytelse over skyldspørsmålet.131 Spørsmålet om ordningens grunnlovsmessighet er ikke prøvd for domstolene etter at ordningen trådte i kraft. Av de tilbakemeldinger utvalget fikk under besøket i Danmark, fremgikk at ingen trodde en slik anførsel ville kunne føre frem.

Nævninger og fagdommere voterer samlet i en særskilt rekkefølge under ledelse av rettsformannen. I førsteinstans stemmer to nævninger, en fagdommer, to nævninger, en fagdommer, to nævninger, før rettsformannen avgir stemme til slutt.132 I ankedomstolen stemmer tre nævninger, en fagdommer, tre nævninger, en fagdommer, tre nævninger og rettsformannen til slutt. Formålet med den særskilt fastsatte rekkefølgen, er å begrense fagdommernes innflytelse på nævningene.

Ved avgjørelsen av straffespørsmålet har fagdommerne og nævningene en like stor andel av stemmene. Det betyr at hver fagdommer i byretten har to og i landsretten tre stemmer. Det gunstigste resultat legges til grunn ved stemmelikhet.

Det er begrunnelsesplikt i nævningesaker.133 Skyldspørsmålet begrunnes før forhandlingene over straffespørsmålet. I praksis utformes begrunnelsen i fellesskap med nævningene, tilsvarende vår ordning i meddomsrett. Begrunnelsen skal gjengi stemmeforholdet, men ikke den enkeltes stemme.134 Ved dissens skal det redegjøres for de ulike standpunkt.

Hvorvidt man ønsker å betegne den danske nævningeordningen som jury eller som en meddomsrett med jurytrekk, er et terminologisk spørsmål. Sammenlignet med den norske juryordningen og jurybegrepet slik det ble definert innledningsvis, er i alle fall ett sentralt trekk ved juryordningen fraværende som følge av at skyldspørsmålet ikke avgjøres av lekdommere alene.

6.3.1.2 Domsmannssaker

Saker som ikke går for nævningeting går som hovedregel for meddomsrett (domsmannssak). I førsteinstans settes retten med en dommer og to lekdommere.135 Det er på nærmere vilkår adgang til å sette retten med forsterket sammensetning.136 I slike saker suppleres retten med to fagdommere. I saker om økonomisk kriminalitet som forventes å ha lengre varighet, kan det bestemmes at retten sammensettes av to dommere og tre domsmenn.137 I saker for byretten hvor det konstateres skyld mot fagdommernes stemme, skal det gis bemerkning om avstemningen i rettsboken.138

Ved ankebehandling settes domstolen med tre fagdommere og tre lekdommere (domsmænd).139 Ved frafall etter at hovedforhandlingen er påbegynt kan forhandlingene fortsette, forutsatt at frafallet ikke er større enn en fagdommer og en lekdommer.140 I saker av lengre varighet er det adgang til å la ytterligere lekdommere og fagdommere følge forhandlingene som kan tre inn i tilfelle av frafall.141

Dommer, kjennelser og beslutninger som ikke hører til de som kan treffes alene av rettens leder, avgjøres ved avstemning etter rådslagning.142 Retten fastsetter selv hvordan avstemningen skal foregå, men det kreves at lekdommerne stemmer først og etter alder, slik at den yngste stemmer først. Rettens leder skal stemme sist.

Avstemningen ledes av rettens leder som også samler stemmene. Avstemningen er muntlig og innføres i rettsboken. Enhver har rett til å se at stemmen er gjengitt korrekt.

For alle avgjørelser gjelder krav om simpelt flertall.143 Ved stemmelikhet teller stemmen fra rettens leder som hovedregel dobbelt. For skyld- og straffesprøsmålet i saker med lekdommere gjelder imidlertid det resultatet som er gunstigst for tiltalte. Er det uenighet om hva som er det gunstigste for tiltalte, stemmes det særskilt over dette, og ved likt stemmetall er stemmen til rettens leder avgjørende.144

Hvis avgjørelsen forutsetter avstemning over andre spørsmål, er de som har vært i mindretall som hovedregel pliktig til å delta.

Begrunnelsen forfattes av rettens leder, men kan overlates en samstemmende fagdommer.145 Alle lekdommerne skal være til stede når begrunnelsens ordlyd vedtas og underskrive i en stemmegivningsbok.

I motsetning til i nævningesaker, er det ikke krav om at dissenser begrunnes.146 For sivile krav skal begrunnelsen tilkjennegi med navn de ulike standpunkt og begrunnelsen for disse.147

6.3.2 Frankrike

Den franske kriminaldomstolen (Cour d’Assizes) dømmer i første og annen instans.148 Som et utgangspunkt går de alvorligste straffesaker, hvor fengselsstraffen er på minst ti år, for lagrette. Dette gjelder blant annet saker om forsettlig drap, voldtekt og væpnet ran. Unntak gjelder for saker om terrorisme, militære overtredelser, forbrytelser mot nasjonen og enkelte narkotikaforbrytelser.

Ved førsteinstansbehandling består domstolen av tre fagdommere og lagrette med ni medlemmer. Ved ankebehandling består domstolen av tre fagdommere og lagrette med tolv medlemmer.149

Rettens leder leser opp de spørsmål retten skal besvare, med mindre spørsmålene stilles etter ordlyden i tiltalebeslutningen eller forsvaret sier fra seg retten til opplesing av spørsmål.150 Rettens leder skal ikke oppsummere saken.151

Det stilles ett spørsmål til hver tiltalepost, hver enkelt straffrihetsgrunn og eventuelle skjerpende eller formildende omstendigheter.152 Hvis forsvaret har anført at det foreligger en straffrihetsgrunn, skal følgende to spørsmål stilles: «Har tiltalte begått handlingen?» og «Foreligger det for tiltalte i relasjon til denne handlingen en straffrihetsgrunn som angitt i straffeloven …, hvoretter tiltalte ikke er å anse som strafferettslig ansvarlig for handlingen?».153 For det tilfelle at tiltalen består av flere forhold kan retten med forsvarets samtykke begrense seg til å stille et spørsmål om straffrihet for alle forholdene.154

Før rådslagningen leser rettens leder opp følgende instruksjon:

«Loven stiller ikke dommeren til regnskap for de grunnene som de har latt seg overbevise om, den foreskriver ikke regler som de skal være særlig bundet av når de vurderer et bevismiddels fulle omfang og tilstrekkelighet, den fastsetter at de i fred og ro og med oppriktig samvittighet skal spørre seg selv hvordan bevisføringen mot tiltalte, og forsvarsgrunnene, etter deres mening har påvirket deres syn. Loven stiller dem bare dette ene spørsmålet som sammenfatter omfanget av deres plikter: «Hva er din innerste overbevisning?»155

Fagdommerne og lagrettemedlemmene rådslår sammen. Hvis det er behov for å bringe inn enkelte av sakens bevis under rådslagningen, vil disse kunne frembringes med påtalemyndighet, forsvarer og eventuell sivil part til stede.156

Etter rådslagningen stemmer fagdommerne og lekdommere skriftlig ved separat og fortløpende stemmegivning. Først stemmes det over hovedspørsmålet for hver tiltalepost, deretter eventuelle straffrihetsgrunner, skjerpende omstendigheter, subsidiære spørsmål for den enkelte handling og eventuelle grunner for straffritak eller straffnedsettelse.157 Dommerne mottar en åpen erklæring påført kriminaldomstolens stempel der følgende står skrevet: «På ære og samvittighet erklærer jeg…». Den enkelte skriver deretter i hemmelighet ordet «ja» eller «nei» på et bord som er plassert slik at ingen kan se. Den skriftlige og lukkede erklæringen overleveres rettens leder, som legger den i en urne.158 Deretter teller rettens leder opp stemmene og fastslår resultatet i nærvær av de øvrige fag- og lekdommere.159

Skyldkonstatering og øvrige avgjørelser til tiltaltes ugunst krever et flertall på minst åtte stemmer i første instans. I annen instans kreves minst ti stemmer.160 Stemmefordelingen opplyses ikke.161 Fagdommerne har ikke tilsidesettelsesadgang. Umiddelbart etter at resultatet er fastslått, blir erklæringene brent.162

Hvis det blir konstatert skyld, vil rettens leder orientere lekdommerne om relevante straffutmålingsbestemmelser før straffen utmåles.163 For spørsmålet om straff gjelder som hovedregel alminnelig stemmeovervekt.164 Dersom det ikke oppnås flertall etter to avstemninger, gjennomføres en ny runde hvor den strengeste straffen settes til side, og slik fortsetter det til straff kan fastsettes.165 Lekdommerne deltar ikke i behandlingen av eventuelle sivile krav.

Hovedregelen er at straffedommer skal begrunnes, men lagretten skal ikke gi begrunnelse ut over å svare ja eller nei på spørsmål de blir forelagt.166 Begrunnelsen består altså av spørsmålsskriftet underskrevet av rettens leder og lagrettens ordfører sammenholdt med svarene som er gitt.167 Tiltalte orienteres om hvilke svar som er gitt på spørsmålene og dom avsies. Det føres protokoll under hovedforhandlingen, men her inntas som hovedregel ikke tiltaltes eller vitners forklaringer.168 Det er imidlertid adgang til å føre oversikt over forklaringsendringer fra tiltalte eller vitner.169 Begrunnelsesordningen forklarer det at Frankrike intervenerte i Taxquet-saken hvor Den europeiske menneskerettsdomstol tok stilling til om en ubegrunnet jury-kjennelse var forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon, se punkt 3.4

6.3.3 Sverige

I straffesaker hvor det ikke kan idømmes annet enn bøter, og det ikke er aktuelt med foretaksstraff, settes ankedomstolen (hovrätten) med tre fagdommere.170 I øvrige straffesaker settes retten med tre fagdommere og to lekdommere (nämndemän).171 Retten er domsmyndig selv om en av disse skulle falle fra. Det er adgang til å forsterke retten, men ikke ut over fire fagdommere og tre lekdommere. I tillegg er det i hovrätten adgang til å sette rett med en økonomisk ekspert hvis det er behov. Tilsvarende kan rett settes med en fagdommer med erfaring fra forvaltingsdomstol i saker hvor det er særskilt behov for kunnskap om skatterettslige forhold.172 I saker hvor tingsrätten har vært satt med forsterket rett skal minst fire fagdommere delta.

Er det ikke straks enighet om utfallet, skal det finne sted rådslagning og votering.173 Rettens leder eller en annen fagdommer som har forberedt saken, redegjør for saken og aktuelle rettsregler.174 Under rådslagningen skal den yngste dommeren først si sin mening, deretter øvrige fagdommere i rekkefølge etter plassering, lekdommerne til slutt.175 Alle skal begrunne sin oppfatning.

Spørsmål som gjelder rettergangen, behandles særskilt. Det stemmes samlet over straffansvaret. Hvis det kan ha betydning for resultatet, skal det imidlertid stemmes særskilt slik:

«1. frågan om den tilltalade begått gärningen och hur denna i sådant fall skall bedömas,

2. frågor om åtgärder, som inte avser påföljd men som har omedelbar betydelse för bestämmande av påföljd,

3. frågan om påföljd, utom såvitt gäller storleken av dagsbot, föreskrifter, varning, övervakning, förlängning av prövotid eller verkställighet av påföljd,

4. återstående frågor som avser ansvar.»176

Hvis et av rettens medlemmer mener det kan være aktuelt med særreaksjon, skal dette gjøres til særskilt tema.

Det kreves alminnelig flertall for skyld.177 Ved stemmelikhet velges det alternativ som er gunstigst for tiltalte. Hvis ikke ett resultat er gunstigere enn et annet, avgjøres saken med stemmen til rettens leder. Hvis stemmefordelingen er slik at saken likevel ikke blir avgjort, skal de stemmer som er til tiltaltes ugunst legges sammen med de som dernest er minst til gunst, til det foreligger flertall.

Mindretallet plikter å delta i senere avstemning. Den som har stemt for frifinnelse, skal anses å tiltre det for tiltalte gunstigste resultat for senere spørsmål.178

Dissenser bekjentgjøres.179 Dommen underskrives av fagdommerne.

6.3.4 Portugal

I Portugal settes som hovedregel rett med fagdommere. Det følger imidlertid av den portugisiske konstitusjon at i alvorlige straffesaker skal settes retten som meddomsrett dersom påtalemyndigheten eller tiltalte ønsker det.180 Dette gjelder blant annet forbrytelser mot statens sikkerhet, forbrytelser mot freden, kulturell identitet og personlig integritet og saker med høyere strafferamme enn åtte års fengsel.181 Saker om terrorisme eller alvorlig organisert kriminalitet er unntatt.

Domstolssammensetningen består i slike saker av tre fagdommere og fire lekfolk. Avgjørelser treffes med simpelt flertall.182 Rettens leder presenterer sakens faktiske og rettslige sider.

6.3.5 Tyskland

I Tyskland brukes alminnelige og spesialiserte domstoler. De alminnelige domstoler er organisert i fire nivåer. På første nivå finner man lokale domstoler (Amtsgerichte) som avgjør mindre alvorlige straffesaker med én fagdommer. Sakene kan ankes inn for en meddomsrett bestående av to lekdommere og en fagdommer. I straffesaker hvor fastsatt straff forventes å overstige to års fengsel, settes retten fra start av med to lekdommere og en fagdommer (Schöffengericht). På nivået over de lokale domstoler finner vi regionale ankedomstoler tilsvarende lagmannsrett (Landgerichte). Domstolene har eget kammer for straffesaker. Alvorlige straffesaker går for Landgerichte som førsteinstans og retten settes med to lekdommere og tre fagdommere, gjerne omtalt som Grosse Strafkammer (Schwurgericht). Avgjørelser herfra kan ankes til de høyere regionale domstoler, som kan prøve saksbehandling og lovanvendelse, men har full domsmyndighet i saker om forræderi og angrep på konstitusjonen. Denne domstolen består kun av fagdommere.

Forhandlingene og rådslagningen ledes av fagdommerne.183 Bevisbedømmelse og rettsanvendelsen skal begrunnes.184 Det kreves 2/3 flertall for avgjørelse til tiltaltes ugunst.185 Når dommersammensetningen er to lekdommere og tre fagdommere, kreves at fire dommere må stemme for skyld. Lekdommerne kan altså samlet beslutte frifinnelse, men kan ikke domfelle uten tilslutning fra to fagdommere. Når dommersammensetningen er to lekdommere og en fagdommer, innebærer stemmeregelen at lekdommerne får det avgjørende ord både for frifinnelser og domfellelser.

6.4 Utvalgets betraktninger

6.4.1 Utbredelse

Jury som domstolsordning er utbredt og utbredelsen synes verken å være nedadgående eller oppadgående. Enkelte land har i den senere tid innført eller gjeninnført juryordning, andre har avskaffet den. I enkelte stater står ordningen med bruk av lagrette sterkt, noe som blant annet kom til uttrykk da England, Irland og Frankrike intervenerte i Taxquet-saken og argumenterte for at juryordningen som sådan og det at skyldspørsmålet ikke begrunnes måtte være forenlig med konvensjonen, se punkt 3.4.2.1.186 Også meddomsrettordninger er utbredt.

6.4.2 Saker

Et gjennomgående trekk i stater med jury er at jurybehandling forbeholdes alvorlige straffesaker vurdert ut fra strafferammer. Det er ikke utbredt med unntaksbestemmelser for bestemte sakstyper, men saksomfanget synes gjennomgående å være begrenset. I Nord-Irland er påtalemyndigheten gitt kompetanse til å avgjøre om enkelte saker skal jurybehandles. Unntak finnes også i land med meddomsrett, for eksempel er saker om terrorisme eller alvorlig organisert kriminalitet unntatt meddomsrettsbehandling i Portugal. I Danmark som kan sies å ha to meddomsrettsordninger, med og uten separasjon mellom lekdommere og fagdommere under forhandlingene, er enkelte sakstyper unntatt ordningen med separasjon.

Selv om det er mest utbredt å se hen til sakenes alvorlighet for hvilke saker som skal gå for jury, finnes også andre kriterier. Da juryordningen ble innført i enkelte land på attenhundretallet, var den tiltenkt politiske saker. Først senere ble også alvorlige straffesaker omfattet.187 Saker av politisk karakter forutsetter ofte verdivurderinger. Svensk rett kan sies å videreføre en slik tradisjon ved at det kun er trykkefrihetssaker og ytringsfrihetssaker som går for jury, i den belgiske konstitusjon er det fastslått at politiske saker og pressefrihetssaker skal gå for jury og i Danmark er politiske saker unntatt vilkåret om påstand på minst fire års fengselsstraff for nævningebehandling.

6.4.3 Oppgaver

Det er forskjeller mellom landene i hvilke spørsmål som overlates juryen å besvare. Mest utbredt er det imidlertid med såkalte generelle kjennelser, hvor juryen avgjør skyldspørsmålet ved å sammenstille sakens fakta med det straffebud de har fått rettsbelært, se punkt 5.4.1. Ulike krav til konkretisering og oppdeling av spørsmålsstillingen er bestemmende hvor stort slingringsmonn juryen får under rettsanvendelsen. Jurysakene i Sverige kjennetegnes ved at juryen må ta stilling til rettsregler av utpreget skjønnsmessig karakter, og dermed kan lekdommernes verdivurderinger få stor betydning for saksutfallet. I Russland er denne siden ved juryens arbeidsoppgave sterkt nedtonet ved at juryen kun overlates spørsmål rettet mot de konkrete handlinger, eksempelvis tilkommer det fagdommerne å avgjøre om det var en nødvergesituasjon, om tiltalte var tilregnelig etc. Ulikheten gjenspeiler at jurysystemet historisk har legitimitet og funksjon knyttet til to ulike hensyn. På den ene side har det vært fremhevet at juryen kun skulle ta stilling til spørsmål av faktisk art, fordi lekfolk var i besittelse av særlig kunnskap om faktiske forhold. På den annen side er juryen begrunnet med at lekfolk har særlige forutsetninger for å foreta enkelte verdivurderinger, se punktene 5.2 og 5.4.1.1.

6.4.4 Antall medlemmer og krav til stemmeforhold

I Europa varierer antall jurymedlemmer fra 15 til åtte medlemmer. Krav til stemmeovervekt varierer fra et minstekrav på ti av tolv stemmer i England og Wales, til simpelt flertall som i Skottland.

De tradisjonelle meddomsrettsordningene varierer fra sammensetninger med to lekdommere og en fagdommer til fire lekdommere og tre fagdommere og med stemmekrav fra simpelt til kvalifisert flertall. Det varier i hvilken grad lekdommerne alene kan avgjøre utfallet av skyldspørsmålet. Meddomsrettsordninger som er utsprunget av juryordninger slik man finner i Danmark og Frankrike, har sammensetninger på opptil tolv lekdommere og tre fagdommere. I disse ordningene kreves kvalifisert flertall for skyldkonstatering, og stemmekravene er utformet slik at lekdommerne kan blokkere for domfellelse.

6.4.5 Forholdet mellom lekdommere og fagdommere

Innledningsvis ble jury definert som et beslutningsorgan bestående kun av lekdommere med kompetanse til å avgjøre skyldspørsmålet i straffesaker. I enkelte land begrenses juryens beslutningsmyndighet ved at fagdommerne er gitt kompetanse til å sette til side kjennelsen. I de land som åpner for tilsidesettelse, er omfanget av adgangen avhengig av om kjennelsen er fellende eller frifinnende. I svensk, belgisk, russisk og østerriksk rett kan fagdommerne på ulike vilkår tilsidesette fellende kjennelser. Det er etter russisk, svensk og belgisk rett ikke adgang til å tilsidesette frifinnende kjennelser. Etter østerriksk rett er tilsidesettelsesadgangen uavhengig av kjennelsesutfall. Konsekvensen av tilsidesettelse av fellende kjennelser er enten frifinnelse direkte, som etter svensk rett, eller ny prøving for ny jury, som i Belgia, Russland, og Østerrike. I de fleste land er det adgang til å be juryen vurdere spørsmål på nytt hvis det hefter mangler ved kjennelsen. Etter Spansk rett har fagdommerne adgang til å tilsidesette på dette grunnlag, men ikke mer enn en gang. Etter engelsk, skotsk og nord-irsk rett er det ingen adgang til tilsidesettelse.

Gjennomgangen har vist at enkelte ordninger med jurypreg ikke tilfredsstiller ovennevnte definisjon. I Sør-Korea har «juryen» kun status som rådgivende organ. Den danske nævningeordningen kjennetegnes ved at fagdommerne skal delta og stemmer over skyldspørsmålet. Her kommer ikke tilsidesettelsesspørsmålet på spissen, som følge av det kreves kvalifisert flertall i begge dommergrupper. Fagdommerne har imidlertid ikke adgang til å tilsidesette frifinnelser som kommer som et resultat av at det ikke er tilstrekkelig antall nævninger som stemmer for skyld. I Frankrike, rådslår begge dommergrupper i fellesskap, lekdommerne er i tilstrekkelig flertall til å domfelle, og fagdommerne er ikke gitt tilsidesettelsesadgang. Fagdommerdeltakelse av mer begrenset karakter finner vi i belgisk rett, hvor fagdommerne deltar i stemmegivningen hvis det foreligger simpelt flertall for skyldkjennelse. Etter østerriksk og spansk rett kan fagdommere på nærmere vilkår delta under rådslagningen, men uten stemmerett.

6.4.6 Krav til rettsbelæring, saksoppsummering m.m.

Det er utbredt med bruk av rettsbelæring, saksoppsummering, spørsmålsstilling og redegjørelse for sentrale prosessuelle prinsipper i jurysaker. I England er det utarbeidet en bok med standardiserte anbefalte fremstillinger av prosessuelle prinsipper.

Det er ikke mulig fra materialet å si mye om omfanget av kravene til spørsmålsstilling. Gjennomgående skal spørsmålene utformes så de kan besvares med et ja eller nei. I russisk rett er det særskilt fastslått at spørsmålene skal være forståelige for lekdommere, og bruk av kompliserte spørsmål har resultert i opphevelse. I Spania stilles også særskilte krav til strukturen i spørsmålsstillingen, og i Østerrike er juryen gitt adgang til å eliminere deler av spørsmålene.

I meddomsrett benyttes ikke rettsbelæring og spørsmålsstilling, foruten i Frankrike som har en meddomsrettsordning som stammer fra en juryordning.

6.4.7 Begrunnelse

Det er et gjennomgående trekk ved jurysystemene at skyldkonstateringer ikke begrunnes skriftlig. Kun i Spania og Belgia gis begrunnelse. På dette område kan man kanskje vente seg en utvikling som følge av Den europeiske menneskerettsdomstols avgjørelse i Taxquet-saken, se punkt 3.4.2. I meddomsrett begrunnes skyldspørsmålet.

I juryordningene er man derfor i hovedsak henvist til å se hen til øvrige forhold for å slutte seg frem til kjennelsesgrunnene. Omfanget av prosessuelle mekanismer som tjener en slik funksjon varierer fra land til land. I russisk rett vil man som følge av spesifisert spørsmålsutforming og det at subsumsjonen forbeholdes fagdommerne, i stor utstrekning kunne slutte seg frem til hva juryen har lagt til grunn. Tilsvarende vil svaralternativet «ikke bevist» etter skotsk rett kunne bidra til å forklare hvilket grunnlag juryen avgjorde saken på. I land der det stilles særskilte spørsmål for enkelte straffbarhetsbetingelser, for eksempel for tilregnelighet, vil det være mulig å slutte seg til begrunnelsen. Adgangen til å stryke over ulike alternativer i spørsmålsstillingen, som for eksempel i engelsk og østerriksk rett, bidrar til å klargjøre hva som er lagt til grunn. Også ut fra begrunnelsen under straffutmålingen vil man i enkelte land kunne fastslå hva som er lagt til grunn.

6.4.8 Straffutmåling

Det varierer hvorvidt lagretten deltar under straffutmålingen. I England og Wales, Nord-Irland, Skottland, Spania og Russland deltar det ikke lekdommere under straffutmålingen. I Østerrike og Belgia deltar hele lagretten.

6.4.9 Omfang av anonymitet

Det er et gjennomgående trekk for juryordningene at det ikke opplyses om hva det enkelte lagrettemedlem har stemt eller hva som ble sagt under rådslagningen. Det varierer om stemmeforholdet skal opplyses. I Russland er det presisert i prosesslovgivningen at jurymedlemmenes etternavn ikke skal fremgå av dommen.