7 Domstolsundersøkelser

7.1 Gjennomgang av tidligere undersøkelser og studier

Det finnes en rekke ulike studier som undersøker forhold som har relevans for hvilken rolle lekdommere bør ha i straffesaker. Utvalget besluttet å bestille en rapport som redegjør for slike undersøkelser. Formålet var å få oversikt over empirisk forskning som belyser grunnlaget for de argumenter som tradisjonelt har vært fremsatt i debatten om hvilken domstolssammensetning man bør ha i de alvorligste straffesaker – jurydebatten, se punkt 5. Det ble også ansett verdifullt å ha en rapport som redegjorde for funn som kunne holdes opp mot utvalgets egen lekdommerundersøkelse, se punkt 7.2.

Det var ønskelig at rapporten ble forfattet av en person med god kunnskap om rettslig bevisteori, ettersom en rekke av argumentene som har vært fremført for ulike domstolssammensetninger omhandler bevisspørsmål. Utvalget spurte førsteamanuensis Magne Strandberg ved Det juridisk fakultet Universitet i Bergen om han ville påta seg oppdraget. Strandberg har i særlig grad arbeidet med bevisteoretiske problemstillinger, og han har skrevet en juridisk phd. avhandling med tittelen «Beviskrav i sivile saker. En bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger».1 Strandberg takket ja, og ble gitt følgende mandat:

«Det bes om en oversikt over sentrale psykologiske og sosiologiske studier av jury som domstolsorgan, herunder klargjøring av studienes problemstillinger og hovedfunn.

Det bes om en oversikt over studier som sammenligner domstoler ut fra graden av lekdommerinnslag – jury, fagdommerdomstoler og meddomsrett, herunder klargjøring av studienes problemstillinger og hovedfunn.

Det bes utarbeidet en oversikt over studienes metodebruk og evaluering av styrker og svakheter ved metoder og bruk.»

Rapporten tar utgangspunkt i grunnlagene som ulike argumenter som har vært fremført i debatten om lekdommere hviler på. Strandberg understreker at undersøkelsene som presenteres i rapporten ikke sier noe om hvilke argumenter som er relevante, men at de kan si noe om hvilke argumenter som er holdbare.

Utvalget er meget tilfreds med rapporten og har lagt den til grunn for utvalgets arbeid. Rapporten er i sin helhet inntatt i vedlegg 1 til utredningen. Det vil bli vist til den fortløpende i utredningsteksten. Her gjengis hovedfunnene, slik de fremgår i oppsummeringen av hvert tematisk punkt i rapporten:

Punkt 2 omhandler empiriske studier som tematiserer bevisbedømmelse, og oppsummeres slik:

«Det er altså gjort flere empiriske studier fra ulike fagfelt om hvordan bevis blir vurdert i retten. Psykologisk og kulturteoretisk forskning tilsier at bevisbedømmelsen generelt sett er en form for konstruering og evaluering av fortellinger. Denne forskningen er solid, men ettersom det stort sett dreier seg om allmenne trekk som trolig er felles for alle mennesker, kan den ikke gi sterke føringer i debatten om bruk av lekdommere.

De sosiologiske studiene har gjerne rettspolitiske ambisjoner i tillegg til det rent empiriske. Det gjelder for Nygard 2010a, som er den største av disse studiene. Nygard tegner et negativt og kritisk bilde av juryen. Han hevder at disse problemene, særlig det at jurymedlemmene tar standpunkt på et for tidlig tidspunkt, medfører at juryen helst bør erstattes med en meddomsrett. Men selv om Nygard 2010a umiddelbart kan se ut til å gi sterke argumenter mot juryen, er det er så mange svakheter ved studien at det er vanskelig å se at Nygard har empirisk dekning for hans konklusjoner. De andre sosiologiske studiene trekker også i andre retninger.

De vitnepsykologiske studiene tilsier at verken fagdommere eller lekdommere har god kunnskap om hva som er reelle faktorer for løgn og sannhet. Men nyere studier tilsier at fagdommere er noe bedre enn lekdommere til å skille mellom relevante og irrelevante faktorer. Dette har også støtte hos Diesen 1996. Forskjellene ser ut til å bli mindre når lekdommere fatter beslutninger i fellesskap.»

Punkt 3 omhandler ivaretakelse av tiltaltes interesser, i særlig grad tematiseres juryens etterlevelse av gjeldende rett, håndhevelse av beviskrav og bevisbedømmelse, og oppsummeres slik:

«Det virker ikke som det finnes noe empirisk støtte for argumentet om at lekdommere vil sette til side strafferegler som strider mot den alminnelige rettsoppfatning. Det virker derimot som at påstanden om at lekdommere noe oftere vil frifinne, har en viss empirisk støtte både i noen spørreundersøkelser og særlig i enkelte dissensstudier. Det er vanskeligere å finne støtte for påstanden om at juryen oftere vil frifinne enn det en meddomsrett vil gjøre.»

Punkt 4 omhandler lekdommeres forståelse av rettsregler, og oppsummeres slik:

«Det finnes ingen større studie som undersøker norske lekdommeres kunnskap om rettsreglene, men noen mindre studier gir et visst belegg for at de har vanskelig for å forstå visse sentrale rettsregler og rettslige begreper. Det virker som de særlig har problemer med å forstå forskjellen mellom skyld- og straffespørsmål.»

Punkt 5 omhandler samspillet mellom lekdommere og fagdommere, og oppsummeres slik:

«De fleste studiene gir et positivt bilde av både juryen og meddomsretten. Det er likevel verdt å merke seg at Hartmann 1990, som er den studien som i størst grad sammenligner påvirkningsargumentet for meddomsrett og jury, finner at det er flere jurymedlemmer som føler seg dominert av andre jurymedlemmer enn det er meddommere som føler seg dominert av fagdommeren. Dette trenger som sagt ikke å innebære at graden av dominerende opptreden er sterkere i juryen, men det innebærer – sammen med annen forskning – at det er vanskelig å finne støtte for argumentet om at en ordning med meddomsrett vil gi større risiko for dominerende enkeltmedlemmer enn det en juryordning vil gi.

De fleste studier legger til grunn at dommerens rettsbelæring stort sett blir oppfattet av lekdommerne, men disse studiene dreier seg bare om hva lekdommerne selv oppgir om sin forståelse – om de virkelig har forstått rettsbelæringen er det vanskeligere å si noe om. De fleste studiene tilsier at lekdommerne gjerne vil ha mer og bedre informasjon om vervet.»

Punkt 6 omhandler hvorvidt enkelte domstolssammensetninger gir større tillit enn andre, og oppsummeres slik:

«En ganske fersk studie (Olaussen 2005) tilsier at lekfolks deltakelse er viktig for tilliten folk flest har til domstolene, men den kan ikke uten videre si noe om valget mellom jury og meddomsrett. En eldre studie (Bratholm/Hauge 1971) tilsier at et flertall av befolkningen den gang ville ha større tillit til en ordning basert på meddomsrett enn til en ordning basert på jury. Studier av lekdommernes egne oppfatninger (Leivestad 1952, Hauge/Bratholm 1971 og Hartmann 1990) tilsier stort sett at lekdommerne selv foretrekker meddomsrett fremfor jury.»

7.2 Utvalgets lekdommerundersøkelse

7.2.1 Bakgrunn for undersøkelsen

Lekdommernes egne erfaringer fra dømmende virksomhet er særlig verdifulle for evalueringen av dagens domstolsordning. Utvalget har gjennomført en spørreundersøkelse om jury- og meddomsrettsordningen rettet mot lekdommere.

Undersøkelsen tematiserer i hovedsak forholdet mellom lekdommere og fagdommere. Utvalget har ikke gjennomført en tilsvarende undersøkelse rettet mot fagdommere. Isteden har representanter for utvalget hatt møter med lagdommere i landets seks lagmannsretter, hvor utvalget har fått høre erfaringer av betydning for utvalgets arbeid.

I punkt 7.2.2 redegjøres for enkelte metodiske forhold og i punkt 7.3.3 gjengis undersøkelsens hovedfunn og utvalgets vurdering av disse. Spørsmålene med svarfordeling er inntatt som vedlegg 2 til utredningen.

Undersøkelsen ble meldt Datatilsynet, jf. personopplysningsloven § 31.

7.2.2 Metode m.m.

7.2.2.1 Respondentene

Domstolloven kapittel 4 inneholder bestemmelser som regulerer utvelgelse av lagrettemedlemmer og meddommere. I domstolloven § 66 er det fastslått at det i hvert lagsogn skal være to lekdommerutvalg, ett for kvinner og ett for menn, som skal tjenestegjøre i saker for lagmannsretten. Uttaket av lagrettemedlemmer skjer ved loddtrekning etter de samme regler som gjelder for uttak av ordinære meddommere, jf. domstolloven § 85. Det følger av domstolloven § 66 at antallet utvalgsmedlemmer skal være slik at det kan forventes at hvert medlem skal gjøre tjeneste i to saker per år.

Juryutvalget har fått opplyst av Domstoladministrasjonen at det på landsbasis inngår omtrent 6700 personer i lekdommerutvalgene.2 De fordeler seg slik per domstol:

Spørreskjemaet ble sendt og utdelt til to utvalg av lekdommere. Det første utvalget på i alt 583 personer bestod av samtlige lekdommere som satt i jury i november og desember 2010 i alle lagmannsretter. Alle fikk tilsendt spørreskjemaet og frankert svarkonvolutt per post i slutten av januar 2011, hvorav fem utsendelser kom i retur. Det andre utvalget bestod av de lekdommere som var jurymedlemmer i februar og mars 2011. 588 personer fikk utdelt spørsmålsskjemaet og frankert svarkonvolutt i et lukket brev etter endt tjeneste, hvorav 70 i Agder, 238 i Borgarting, 60 i Eidsivating, 70 i Frostating, 90 i Gulating og 60 i Hålogaland. Grunnen til at tallene ikke lar seg dele på ti til tross for at det deltar ti lagrettemedlemmer i hver jurysak, skyldes at enkelte lekdommere i begge utvalg deltok i to saker i den samme perioden.

Juryutvalget hadde som målsetning å sikre høy svarprosent fra lekdommerne. Det ble antatt at det ville virke positivt inn på svarprosenten om skjemaene ble sendt ut kort tid etter deltakelse og ble utdelt umiddelbart etter tjenestegjøring. Det ble også tilrettelagt for at det skulle være enkelt å svare. Lekdommerne kunne besvare skjemaet per post med bruk av vedlagt frankert svarkonvolutt, eller de kunne bevare det på Internett. For å unngå doble besvarelser, ble hvert spørsmålsark gitt en individuell kode. Koden måtte brukes for å svare på skjemaet på Internett. Av de som svarte, svarte 90 % per post og 10 % på Internett. Det ble i ettertid kontrollert at det ikke var noen dubletter mellom post og Internett. Fristen for å besvare spørsmålene ble satt til 15. april 2011. Det kom inn seks besvarelser etter denne fristen, som av praktiske grunner ikke kunne inngå i tallmaterialet.

Respondentene svarte med full anonymitet. Ettersom besvarelsen var anonym og den individuelle koden for å besvare over Internett ikke var knyttet til person, har det ikke vært mulig med individuell oppfølgning. Det ble imidlertid sendt ut et påminnelsesbrev til den gruppen som fikk skjemaet i posten kort tid etter utsendelsen.

7.2.2.2 Representativitet

Spørsmålet om representativitet er todelt. Først er spørsmålet om respondentene kan sies å være representative for de lekdommerne som for tiden tjenestegjør i lagmannsrett. Dernest om respondentene er representative for befolkningen for øvrig. Det siste spørsmålet er for omfattende til å la seg besvare her.3 I det følgende vurderes om respondentene kan anses representative for øvrige lekdommere.

I alt ble det sendt og delt ut 1171 skjemaer som svarer til 17,5 % av det totale antall medlemmer i lekdommerutvalgene. Antall lekdommere som har fått spørreskjemaet er imidlertid noe lavere, ettersom enkelte lekdommere inngikk i begge undersøkelsesutvalgene, se punkt 7.2.2.4. I en tidligere lekdommerundersøkelse ble det sendt ut spørreskjema til 10 % av utvalgsmedlemmene.4 I en tidligere større dansk lekdommerundersøkelse ble 1000 besvarelser betraktet som tilstrekkelig, men her ble ikke oppgitt hvor mange lekdommere det var totalt.5

Det er 813 lekdommere som har besvart undersøkelsen, hvilket gir en svarrate på 69 %. En tidligere større lekdommerundersøkelse hadde en svarprosent som lå i overkant av 89 % for domsmenn og 94 % for lagrettemedlemmer. Antallet besvarelser ble betegnet som oppsiktsvekkende høyt.6 Svarprosenten i den ovennevnte danske undersøkelsen var på 67 %.7 I en mindre norsk undersøkelse var svarprosenten 69 %.8 Utvalget er fornøyd med svarprosenten, siden den er helt i tråd med disse undersøkelsene. Til sammenligning kan det angis at svarprosenten på spørsmål til befolkningen uten belønning er på 30–35 %. Utvalget antar at antallet respondenter er tilstrekkelig stort til å favne et representativt utvalg av lekdommere.

Av hensyn til undersøkelsens representativitet ble det vurdert som viktig å sikre bred geografisk spredning på respondentene. Undersøkelsen rettet seg derfor mot alle landets lagmannsretter. Lekdommerne ble bedt om å opplyse hvilken domstol de tjenestegjorde ved (spørsmål 5). I tabellen nedenfor fremgår svarfordelingen per domstol og andel av jurysaker som ble avgjort i domstolene i 2010.9

Selv om lekdommere fra enkelte domstoler er overrepresentert og andre underrepresentert i forhold til fordelingen for 2010, anser utvalget svarfordelingen som representativ for den geografiske fordelingen.

Det presiseres at når det sies at det refereres til «x % av respondentene», angis fordelingen av de som har besvart spørsmålet (antallet valide svar), ikke fordelingen av alle som besvart undersøkelsen eller spørsmålskategorien. Denne begrepsbruken gjelder også i det følgende.

Temaene for undersøkelsen, og særlig spørsmålene som omhandlet forholdet mellom lekdommere og fagdommere, gjorde det ønskelig at respondentene i tillegg til erfaring fra jury også hadde erfaring fra straffutmåling i jurysak og meddomsrett, ettersom det er i disse sammensetningene lekdommere og fagdommere opptrer og virker sammen. Før utsendelsen viste stikkprøver fra lekdommerutvalgene at en stor andel av lekdommerne som hadde tjenestegjort som jurymedlem i november og desember, også hadde erfaring fra meddomsrett. Av de respondenter som har svart på spørsmålet om erfaring fra meddomsrett, oppgir 77,3 % å ha slik erfaring (spørsmål 8) og 80,9 % oppgir å ha erfaring fra straffutmåling i jurysaker (spørsmål 7). 7,2 % av respondentene oppgir verken å ha erfaring fra meddomsrett eller straffutmåling i jurysak. Tallene viser at en stor del av respondentene har erfaring fra sammensetninger hvor det inngår fagdommere. Det føres ikke statistikk over lekdommernes erfaring, og det har derfor ikke latt seg avklare om respondentenes erfaringsgrunnlag svarer til fordelingen i utvalgene. Representativitet på dette område er imidlertid av begrenset betydning for undersøkelsen, ettersom spørsmål som tematiserer forhold i meddomsrett og under straffutmåling i jurysaker, kun er besvart av respondenter som har slik erfaring.

Spørsmålene er i hovedsak utformet slik at det som etterspørres er respondentenes samlede erfaring som lekdommere, ikke erfaring fra siste sak. Respondentene har oppgitt å ha ulikt erfaringsgrunnlag. For spørsmålet om hvor mange ganger respondentene har tjenestegjort i jury (spørsmål 6), ble svarfordelingen slik:

For spørsmålet om hvor mange ganger respondentene har tjenestegjort i meddomsrett (spørsmål 8), ble svarfordelingen slik:

Det føres ikke statistikk som viser hvor mange saker den enkelte lekdommer har tjenestegjort i. Det er derfor ikke mulig å si om utvalget på dette punkt er representativt. Svarene viser imidlertid at det er jevn spredning med hensyn til erfaring blant respondentene, noe som taler for representativitet, ettersom utvalgslistene oppdateres fortløpende.

Av respondentene oppgir 51,9 % å være menn og 48,1 % kvinner. Dette er en jevn fordeling, og det er ingen grunn til å tro at den lille kjønnsskjevheten skyldes utvelgelsesmetoden. 70 % av respondentene oppgir å være over 50 år, noe som samsvarer godt med aldersfordelingen i utvalgene for lagmannsrett, hvor andelen over 50 år er 68 %.10

Det har vært mulig å filtrere svarene som er gitt, hvilket vil si at utvalget har kunnet isolere enkelte svaralternativ for å se hvordan de som har valgt disse har svart på andre spørsmål. Enkelte spørsmål er stilt utelukkende med henblikk på senere filtrering, eksempelvis er det stilt spørsmål om respondentene har dissentert mot fagdommere for å kunne kontrollere om de samme respondentene har svart annerledes enn de øvrige på spørsmål som omhandler forholdet mellom lekdommere og fagdommere (spørsmål 32, 45 og 46). Respondentene er også bedt om å oppgi hvilken eller hvilke lagmannsretter de har vært lekdommere i, blant annet for å se om erfaringene skiller seg fra hverandre. Ut fra de filtreringer utvalget har gjennomført, synes svarfordelingen i sammenhenger hvor det ikke er grunn til å forvente skjevfordeling, representativ på tvers av ulike grupper og svar.

Selv om det ikke er mulig med sikkerhet å fastslå graden av representativitet, mener utvalget at de ovennevnte forhold tilsier at respondentene kan anses representative for øvrige lekdommere. Utvalget har ikke funnet forhold som trekker i motsatt retning.

Det at det er respondentens samlede erfaringer som lekdommer som etterspørres, og ikke erfaringer fra siste sak respondentene har tjenestegjort i, må antas å ha resultert i svar som uttrykker et mer robust erfaringsgrunnlag, enn om spørsmålene hadde vært begrenset til erfaringer fra siste sak.

7.2.2.3 Utforming og omfang av spørsmål

Spørsmålene i undersøkelsen som omhandler domstolserfaring er delt i tre grupper. Den første gruppen er spørsmål om erfaringer som jurymedlem (spørsmål 10-26). Den andre gruppen spørsmål rettet mot lekdommere med erfaring fra straffutmåling i jurysak (spørsmål 27-33). Den tredje gruppen spørsmål retter seg mot dem som har erfaring fra meddomsrett (spørsmål 34-53).

En rekke av spørsmålene skiller mellom skyld- og straffespørsmål, og utvalget fant det hensiktsmessig å gjøre respondentene oppmerksom på innholdet i skillet. I innledningen til spørreskjemaet ble skillet forklart med at skyldspørsmålet er om tiltalte har gjort det vedkommende er tiltalt for og straffespørsmålet er hvilken straff vedkommende skal få når vedkommende først er kjent skyldig. Respondentene ble oppfordret til å lese spørsmålene to ganger under henvisning til at det også var øvrige nyanser i disse.

Av hensyn til senere behandling av det store antall besvarelser som var ønsket, ble det vurdert hensiktsmessig å utforme konkrete spørsmål og å oppgi svaralternativer. Åpne spørsmål ville kreve større arbeidsinnsats enn det utvalget kunne legge ned med hensyn til fortolking av materialet. For ikke å lede svarene i en bestemt retning, ble svaralternativene utformet symmetrisk og forsøksvis uttømmende. De fleste spørsmål er gitt svaralternativene «i meget stor grad», «i stor grad», «i noen grad»,» i liten grad» og «vet ikke».

En rekke av temaene er belyst ved at det først er stilt spørsmål om hvordan respondenten opplever sin egen rolle i domstolen, og deretter er respondenten stilt tilsvarende spørsmål om øvrige lekdommere. For eksempel er spørsmål 13 utformet slik: «Forstår du rettsbelæringen som blir gitt av rettens formann før juryen trekker seg tilbake?», og spørsmål 14 lyder: «Opplever du at de øvrige lekdommerne forstår rettsbelæringen som blir gitt av rettens formann før juryen trekker seg tilbake?». I det alt vesentlige er slike spørsmål besvart slik at egen rolle gjennomgående er beskrevet mer fordelaktig:

Undersøkelsen er som nevnt i hovedsak lukket i den forstand at svaralternativene er gitt. Det ble imidlertid åpnet for utfyllende svar i to sammenhenger. I spørsmål 24 stilles det spørsmål om respondenten synes det er en fordel eller ulempe at stemmegivningen i jurysaker er hemmelig med svaralternativene «fordel», «ulempe», «fordel og ulempe» og «uten betydning». De som krysset av for «fordel» eller «fordel og ulempe» ble i spørsmål 25 bedt om å si noe om hva som gjør anonym stemmegivning best egnet og i spørsmål 26 ble de som svarte «ulempe» eller «fordel og ulempe» bedt om å begrunne sine svar. I punkt 54 i spørsmålsarket ble respondentene oppfordret til å kommentere lekdommerrollen i straffeprosessen, enten på skjemaet eller eget ark. Svarene er inntatt i vedlegg 2 til utredningen. Begrenset plass til kommentarer på skjemaet har nok resultert i at kommentarene fra de som besvarte med bruk av svarkonvolutt har fått et stikkordformet og ufullstendig preg. De kommentarene som skrevet på eget ark, er av hensynene til anonymitet og plass ikke inntatt som vedlegg.

Det er viktig å understreke at svarene som er gitt kun er uttrykk for den enkelte lekdommers fremstilling av egne erfaringer, og at tilbakemeldingene derfor ikke nødvendigvis samsvarer med hva som faktisk har foregått. Det at respondentene har svart det samme på en rekke spørsmål, indikerer at de har de samme oppfatninger og erfaringer. Felles oppfatninger og erfaringer rokker imidlertid ikke ved utgangspunktet om at undersøkelsen gir uttrykk for lekdommernes subjektive syn på hvordan forhandlingene i lagmannsrett foregår.

7.2.2.4 Påvirkning og mulige feilkilder

Et metodisk problem med å involvere lagmannsrettene i utdeling av en spørreundersøkelse som omhandler forholdet mellom lekdommere og fagdommere, er at deltakelsen kan påvirke fagdommernes adferd overfor lekdommerne.

For det første utvalget med lekdommere er dette ikke en aktuell problemstilling, ettersom undersøkelsen er foretatt i saker som var avsluttet før noen visste at det ville bli gjennomført en undersøkelse, se punkt 7.2.2.1.

Det andre utvalget mottok spørreskjemaene i lukkede konvolutter og domstolene ble heller ikke på annen måte gjort kjent med spørreskjemaets innhold. Det kan imidlertid likevel tenkes at kjennskap til undersøkelsen har påvirket dommeratferden, ikke minst siden utvalget i undersøkelsesperioden også besøkte lagmannsrettene for å diskutere problemstillingene som fulgte av mandatet.

Respondentene ble i spørsmål 2 bedt om å opplyse om de har fått spørreskjemaet i posten eller utdelt i retten, noe som har gjort det mulig gjennom filtrering å sammenligne svarene til de to utvalgene. En gjennomgang har vist at det ikke er store forskjeller mellom utvalgenes svar på spørsmål hvor man kunne tenke seg at kjennskap til undersøkelsen ville påvirke svarene. Det er en tendens på noen få prosentpoeng i retning av at det oppgis bedre samarbeid med fagdommerne i det utvalget som fikk spørreskjemaet utdelt i retten. For eksempel ble respondentene spurt om de under straffutmåling i jurysak noen gang har opplevd at en fagdommer har forsøkt å få dem til å endre oppfatning om straffespørsmålet på en måte som de opplevde som urimelig ( spørsmål 33). Bekreftende svar ble gitt av 6,9 % av de som fikk tilsendt undersøkelsen per post og 4,4 % av de som fikk skjemaet utdelt i retten. Det at spørsmålene er utformet slik at det er generelle erfaringer som etterspørres, sammenholdt med at de fleste respondentene har erfaring fra flere saker, tilsier at eventuell endret fagdommeradferd som følge av undersøkelsen, er av mindre betydning.

Antall respondenter som har besvart de enkelte spørsmål, fremgår av svarfordelingen inntatt i vedlegg 2 til utredningen. Ikke alle respondenter har besvart alle spørsmål, for eksempel er det kun 795 av 813 respondenter som har besvart spørsmålet om hvordan de mottok undersøkelsen. Det at enkelte spørsmål ikke er besvart, kan skyldes ulike forhold. For eksempel kan enkelte ha oversett spørsmål, ikke ønsket å svare, de kan ha fått brudd på internettforbindelsen etc. Ettersom årsaken til at enkelte spørsmål ikke er besvart er ukjent, refereres det som allerede nevnt til de respondenter som har besvart spørsmålet og ikke det totale antall respondenter, når det i det følgende oppgis hvor mange prosent av respondentene som har valgt et bestemt svaralternativ.

Spørsmålene 27-33 forutsetter at respondenten har erfaring fra straffutmåling i jurysak og spørsmålene 34-53 forutsetter erfaring fra meddomsrett. I et fåtall besvarelser er svarene inkonsekvente ved at respondenten har krysset av for at vedkommende ikke har erfaring fra meddomsrett (spørsmål 8), men likevel har besvart spørsmålene som omhandler meddomsrett. Besvarelsene som er gitt på Internett utelukker slik inkonsekvens, fordi spørsmålsoppsettet var programmert slik at man ikke ble stilt spørsmål som forutsatte erfaring fra meddomsrett hvis man krysset av for at man ikke hadde slik erfaring. Hva som er årsaken til at det er gitt motstridende svar, vites ikke. En mulig forklaring er at svaralternativene har stått så tett at det har blitt krysset av feil. For å fjerne usikkerhet om respondenten hadde forutsetning for å svare på spørsmålene, har utvalget valgt å se bort fra besvarelsene av de aktuelle spørsmål.

Selv om lekdommere i utgangspunktet ikke skal tjenestegjøre i mer enn to saker i året og uttrekningssystemet er slik at man kommer sist i rekken av lekdommere etter tjenestegjøring, var det en viss risiko for at enkelte respondenter ville tjenestegjøre i begge perioder. Dette ville føre til at antall respondenter ble færre enn forutsatt, og at det oppstod fare for dobbelbesvarelse. Det ble opplyst av rettspersonalet at enkelte lekdommere ikke ønsket å motta skjemaet da det ble delt ut, med den begrunnelse at de allerede hadde mottatt skjemaet per post. Disse fikk ikke utdelt skjemaet. For å unngå at de som mottok skjemaet to ganger skulle besvare to ganger, ble det i spørreskjemaet særskilt bedt om at de som allerede hadde mottatt et skjema og besvart det, skulle sende det andre skjemaet i retur. En sammenligning av lagrettelistene for de to periodene viser at antall dobbeltutdelinger er større enn antallet som kom i retur. 13 personer har fått utdelt skjemaet to ganger og det innkom 3 skjemaer i retur. Selv om det ikke er holdepunkter for de resterende 10 personene har besvart skjemaet to ganger, kan det ikke utelukkes.

For det tilfelle at det skulle være praktiske spørsmål knyttet til besvarelsen av undersøkelsen, ble det oppgitt kontaktinformasjon til utvalgets sekretær. Enkelte har tatt kontakt, men ikke vedrørende besvarelsen av spørsmålsarket.

7.2.3 Hovedfunn og vurderinger

7.2.3.1 Samspill mellom lekdommere og fagdommere

Et hovedformål med undersøkelsen har vært å få innblikk i erfaringer om hvordan forholdet mellom lekdommere og fagdommere fungerer, og en rekke av spørsmålene retter seg derfor mot samspillet mellom dommergruppene.

I undersøkelsen er det stilt spørsmål om betingelsene for komme til orde i ulike domstolssammensetninger i lagmannsretten og for meddomsrett er det i spørsmålene skilt mellom skyld- og straffespørsmål:

Spørsmål 16: Får du under rådslagningen i jurysaker sagt det du ønsker til de øvrige jurymedlemmene når dere skal ta stilling til om tiltalte er skyldig?

Spørsmål 17: Ut fra dine opplevelser: Får de øvrige jurymedlemmene under rådslagningen i jurysaker sagt alt de ønsker om hvorvidt tiltalte er skyldig?

Spørsmål 28: Får du under straffutmålingen i jurysaker sagt det du ønsker til fagdommerne om hvilken straff tiltalte skal få?

Spørsmål 29: Ut fra dine opplevelser: Får de øvrige lekdommerne under straffutmålingen i jurysaker sagt det de ønsker til fagdommerne om hvilken straff tiltalte skal få?

Spørsmål 37: Får du under domskonferansen i meddomsrettssaker sagt til fagdommerne alt det du ønsker når dere skal ta stilling til om tiltalte er skyldig?

Spørsmål 38: Ut fra dine opplevelser: Får de øvrige meddommere under domskonferansen i meddomsrettssaker sagt det de mener til fagdommerne om tiltalte er skyldig?

Spørsmål 39: Får du under domskonferansen i meddomsrettssaker sagt det du ønsker til fagdommerne om hvilken straff tiltalte bør få?

Spørsmål 40: Ut fra dine opplevelser: Får de øvrige lekdommerne under domskonferansen i meddomsrettssaker sagt det de ønsker til fagdommerne om hvilken straff tiltalte bør få?

Hele 95,8 % oppgir at de «i meget stor grad» eller «i stor grad» får sagt det de ønsker til de øvrige jurymedlemmene når juryen skal ta stilling til om tiltalte er skyldig og 88,6 % oppgir at de «i meget stor grad» eller «i stor grad» under domskonferansen i meddomsrettssaker får sagt til fagdommerne alt det de ønsker om skyldspørsmålet. Utvalget ser den samlede besvarelsen av de ovennevnte spørsmål som et utrykk for at lekdommere generelt sett mener at de selv og andre kommer til orde overfor andre lekdommere og fagdommere.

Det ble stilt spørsmål om respondentene opplever at det de og andre lekdommere sier til fagdommerne om skyld- og straffespørsmål blir tatt i betraktning.

Spørsmål 30: I hvilken grad tar fagdommerne i betraktning det du sier om straffutmålingen i jurysaker?

Spørsmål 31: Opplever du under straffutmålingen i jurysaker at fagdommerne tar i betraktning det de øvrige meddommere sier?

Spørsmål 41: Opplever du i meddomsrettssaker at fagdommerne tar i betraktning det du sier om skyldspørsmålet?

Spørsmål 42: I hvilken grad opplever du i meddomsrettssaker at fagdommerne tar i betraktning det de øvrige meddommerne sier om skyldspørsmålet?

Spørsmål 43: I hvilken grad tar fagdommerne i betraktning det du sier om straffutmålingen i meddomsrettssaker?

Spørsmål 44: Opplever du at fagdommerne tar i betraktning det de øvrige meddommere sier om straffutmålingen i meddomsrettssaker?

Utvalget ser den samlede besvarelsen av de ovennevnte spørsmål som et utrykk for at lekdommere generelt sett mener at det de selv og andre sier til fagdommerne om skyld- og straffespørsmål blir tatt i betraktning. Svarene vitner om at systemet oppfattes velfungerende, men at det også er rom for forbedringer.

Respondentene ble stilt spørsmål om de har opplevd negativ påvirkning fra fagdommere under straffutmålingen i jurysaker og i meddomsrett:

Spørsmål 33: Har du under straffutmåling i jurysak noen gang opplevd at en fagdommer har forsøkt å få deg til å endre oppfatning om straffespørsmålet på en måte som du opplevde som urimelig?

Spørsmål 34: I hvilken grad i jurysak blir de øvrige lekdommerne dominert av fagdommerne på en uheldig måte ved stillingtaken til straffespørsmålet?

Spørsmål 47: Har du i meddomsrett noen gang opplevd at en fagdommer har forsøkt å få deg til å endre oppfatning om skyldspørsmålet på en måte som du opplevde som urimelig?

Spørsmål 48: I hvilken grad i meddomsrett blir de øvrige meddommerne dominert på en uheldig måte av fagdommerne ved stillingtaken til skyldspørsmålet?

Spørsmål 49: Har du i meddomsrett noen gang opplevd at en fagdommer har forsøkt å få deg til å endre oppfatning om straffespørsmålet på en måte som du opplevde som urimelig?

Spørsmål 50: I hvilken grad i meddomsrett blir de øvrige meddommere dominert av fagdommerne på en uheldig måte ved stillingtaken til straffespørsmålet?

Svarene på spørsmål 33, 34, 47,48,49 og 50 viser at det kun er et fåtall respondenter som oppgir å ha erfart fagdommerpåvirkning av negativ karakter, noe som taler for en opplevelse av at det er gode diskusjonsbetingelser for lekdommere og fagdommere. Det er like fullt grunn til å ta mindretallet som oppgir å ha erfart urimelig eller uheldig påvirkning på alvor.

Samlet forstår utvalget svarene som er gitt på spørsmål som omhandler samspillet mellom lekdommere og mellom lekdommere og fagdommere, dit hen at lekdommerne oppfatter systemet som velfungerende. Dette samsvarer med de tilbakemeldinger utvalget har fått fra fagdommere under besøk i lagmannsrettene. Oppfatningen synes også i hovedsak å stemme overens med gjennomgangen av tidligere studier i Strandberg punkt 5.

7.2.3.2 Forståelsen av rettsregler

Et annet viktig tema for undersøkelsen er i hvilken grad lekdommerne selv opplever å forstå de rettsregler de skal anvende og om det er forskjell på opplevelsen i lagrette og meddomsrett.

Det ble stilt ulike spørsmål om i hvilken grad den enkelte forstår spørsmålene som skal besvares av juryen og om respondentene opplever at de øvrige lekdommerne forstår spørsmålene:

Spørsmål 11: I hvilken grad forstår du spørsmålene som skal besvares av lagretten i jurysaker?

Spørsmål 12: Opplever du at de øvrige lekdommerne forstår spørsmålene som skal besvares av lagretten i jurysaker?

Deretter ble det stilt spørsmål om forståelsen av rettsbelæringen:

Spørsmål 13: Forstår du rettsbelæringen som blir gitt av rettens formann før juryen trekker seg tilbake?

Spørsmål 14: Opplever du at de øvrige lekdommerne forstår rettsbelæringen som blir gitt av rettens formann før juryen trekker seg tilbake?

De som har erfaring fra meddomsrett er stilt spørsmål om i hvilken grad de forstår spørsmålene om skyld i meddomsrettssaker og om hvordan de oppfatter de øvrige lekdommernes forståelse:

Spørsmål 35: Hvis du har meddommererfaring fra lagmannsrett: I hvilken grad forstår du spørsmålene som det må tas stilling til i forbindelse med skyldspørsmålet i meddomsrettssaker?

Spørsmål 36: I hvilken grad forstår de øvrige lekdommerne spørsmålene som det må tas stilling til i forbindelse med skyldspørsmålet i meddomsrettssaker?

De klart fleste respondentene oppgir at de selv og andre forstår spørsmålene som skal besvares og rettsreglene som skal anvendes. Svarene gir ikke holdepunkter for at det eksisterer et formidlingsproblem, verken i jurysaker eller i meddomsrett. Det er ikke ut fra svarene grunnlag for å si at oppfatningen av egen og andres forståelse er ulik for jury og meddomsrett. Heller ikke i Strandberg vises det til undersøkelser som indikerer en slik forskjell, se punkt 6 i rapporten.

Respondentene ble bedt om å oppgi om de opplever at ulike dommere håndhever det strafferettslige beviskrav ulikt:

Spørsmål 18: Håndhever noen aktører det strafferettslige beviskrav om at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode strengere enn andre?

Flest mener at det ikke er noen forskjell på lekdommere og fagdommere, og blant de øvrige peker ikke oppfatningene samlet sett mot en bestemt gruppe. Oppfatningen avviker i noen grad fra tidligere studier hvor påstanden om at lekdommere noe oftere vil frifinne har en viss empirisk støtte, se Strandberg punkt 3.4.

7.2.3.3 Ulike sakstypers egnethet for jurybehandling

Utvalget er særskilt bedt om å vurdere om saker om grov korrupsjon bør behandles med lagrette, dersom lagretteordningen foreslås videreført.

Et forhold som tradisjonelt fremheves som argument for at enkelte sakstyper, og da særlig økonomiske straffesaker, er lite egnet for jurybehandling, er at sakene er kompliserte og omfattende, se punkt 10.2.18.4.6. For å søke klarlagt om lekdommerne har tilsvarende erfaringer, ble det stilt spørsmål om respondenten selv hadde deltatt i saker hvor de på tidspunktet da skyldspørsmålet ble besvart syntes at de selv eller de øvrige lekdommerne burde fått mer informasjon fordi saken var komplisert.

Spørsmål 19: Har du deltatt i jurysak hvor du på tidspunket da skyldspørsmålet ble besvart syntes at du burde fått mer informasjon fordi saken var komplisert?

Spørsmål 21: Har du deltatt i jurysak hvor du på tidspunket da skyldspørsmålet ble besvart opplevde at øvrige lagrettemedlemmer burde fått mer informasjon fordi saken var komplisert?

Spørsmål 51: Har du deltatt i meddomsrettssak hvor du på tidspunket da skyldspørsmålet ble besvart syntes at du burde fått mer informasjon fordi saken var komplisert?

Spørsmål 53: Har du deltatt i meddomsrettssak hvor du på tidspunktet da skyldspørsmålet ble besvart opplevde at øvrige meddommere burde fått mer informasjon fordi saken var komplisert?

Svarfordelingen viser at det er større opplevelse av informasjonsmangel i jurysaker enn i meddomsrettssaker. Dette kan skyldes ulike forhold. Én mulig forklaring er at fagdommerne har klargjort problemstillingene, herunder hvordan man skal hanskes med informasjonsmangel. Én annen plausibel forklaring er at det i jury og meddomsrett avgjøres forskjellige sakstyper som står ulikt bevismessig, eksempelvis er en stor del av jurysakene seksuallovbrudd hvor bevisbedømmelsen ofte avhenger av troverdighetsvurderinger. Spørsmålsstillingen er dessuten noe upresis, siden det ikke klargjøres om «burde» refererer til presumtivt tilgjengelig informasjon eller en ideell fullstendig, men uoppnåelig, bevissituasjon. Det er uansett grunn til å ta på alvor at en rekke respondenter oppgir at de burde fått mer informasjon da skyldspørsmålet skulle avgjøres, ettersom dette har implikasjoner for bevisføringsomfanget og hvordan eventuell informasjonsmangel skal håndteres når skyldspørsmålet skal besvares.

Formålet med spørsmålsstillingen var primært å se om det var noen sakstyper hvor opplevelsen av mangel på informasjon særlig gjorde seg gjeldende. De av respondentene som oppga å ha slik erfaring, ble derfor bedt om å oppgi hvilke sakstyper dette gjaldt for (spørsmål 20, 22, 52 og 54).

De som oppga å ha erfart informasjonsmangel i jurysak, oppga å ha erfart dette for følgende sakstyper (spørsmål 20, det var anledning til å krysse av for flere alternativer):

De som oppga å ha erfart informasjonsmangel i meddomsrett, oppga å ha erfart dette for følgende sakstyper (spørsmål 52, det var anledning til å krysse av for flere alternativer):

Svarene gir ikke holdepunkter for at noen sakstyper peker seg særskilt ut, heller ikke økonomiske straffesaker. Svarfordelingen for jurysaker synes i stor grad sammenfallende med fordelingen av saker som går for jury. Omtrent tre fjerdedeler av alle jurysaker som ble behandlet i 2010 gjaldt seksuallovbrudd eller narkotikalovbrudd, og det er disse lovbruddskategoriene som er hyppigst angitt i svarene. Et tilsvarende sammenfall synes det å være for meddomsrettssaker, hvor voldssaker er høyt representert. Disse sakene er det flere av i meddomsrett enn i jury.

7.2.3.4 Ulike domstolssammensetningers egnethet

I undersøkelsen ble det stilt spørsmål om hvilken domstolssammensetning respondenten selv mener er best egnet til å avgjøre skyld- og straffespørsmål (spørsmål 23 og 24). Spørsmålet kan med et litt bredere perspektiv leses som et spørsmål om hvilken domstolssammensetning lekdommerne har størst tillit til. Lignende spørsmål er stilt i tidligere undersøkelser, se Strandberg punkt 6.

For å legge minst mulig føringer på svarene ble det ikke angitt kriterier for egnethet, og det er således åpent hva den enkelte respondent har lagt i dette begrepet. Et annet grep som ble tatt for å legge minst mulig føringer på svarene var å be respondentene om å krysse av for flere svaralternativer dersom de fant enkelte alternativer like egnet. Samlet svarprosent er derfor over 100 i svaroversikten i utredningens vedlegg 2. Svarkombinasjonene som kan adderes til 100 % gjengis nedenfor.

Svaralternativene var jury, meddomsrett, fagdommerdomstoler, ingen betydning og vet ikke. For spørsmålet om enkelte domstolssammensetninger er bedre egnet enn andre til å avgjøre om tiltalte er skyldig, fordeler svarene seg slik:

Svarene viser at det ikke er preferanse for en bestemt domstolssammensetning. Det er dessuten en jevn fordeling av svar mellom dem som finner jury og/eller meddomsrett best egnet og dem som mener det ikke har noen betydning eller ikke vet. Svarene sammenfaller med tidligere undersøkelser hvor lignende spørsmål har vært stilt, se Strandberg punkt 6.

For spørsmålet om enkelte domstolssammensetninger er bedre egnet enn andre til å avgjøre hvilken straff tiltalte bør få, fordeler svarene seg slik:

For straffespørsmålet er det blant de respondenter som går inn for en eller flere domstolssammensetninger, et klart flertall som foretrekker sammensetninger hvor det deltar fagdommere.

7.2.3.5 Anonymitet

Respondentene ble bedt om å oppgi hva de syntes om at stemmegivningen i jurysaker er anonym:

Spørsmål 25: Synes du at det er en fordel eller ulempe at stemmegivningen i jurysaker er hemmelig?

Respondentene som svarte «fordel», «ulempe» eller «fordel og ulempe», ble som tidligere nevnt bedt om å begrunne oppfatningen. De fleste som ser anonym stemmegivning som en fordel begrunner standpunktet med hensynene til å unngå påvirkning og å sikre trygghet for jurymedlemmene, herunder sikre at den enkeltes mening kommer frem. Svarene viser en utbredt engstelse for represalier fra tiltalte og dennes miljø. Et typisk eksempel på en tilbakemelding om hvorfor det er en fordel med anonymitet lyder: «Jurymedlemmene risikerer ikke å bli utsatt for press/represalier». Samtlige svar fremgår i vedlegg 2 til utredningen under spørsmål 26. Hvorvidt det er grunnlag for en slik frykt og betydningene av denne, tematiseres i punkt 8.5.

De som ser anonym stemmegivning som en ulempe, begrunner i hovedsak oppfatningen med hensynene til ansvarliggjøring, veloverveide overveielser, behovet for begrunnelse for tiltalte og hensynet til etterprøving. En respondent skriver «Jeg mener vel egentlig at den som er tiltalt bør ha rett på en begrunnelse for hvorfor de blir kjent skyldig…». Øvrige begrunnelser fremgår i vedlegg 2 til utredningen under spørsmål 27.

7.2.3.6 Forhold uten direkte relevans for utvalgets mandat

Enkelte av spørsmålene som ble stilt i undersøkelsen omhandler forhold uten direkte relevans for utvalgets problemstillinger, men gjelder like fullt sentrale sider ved lekdommerordningen og kvaliteten på domstolene.

Respondentene ble stilt spørsmål om de syntes de fikk nok informasjon om hva oppgaven som lekdommer innebærer før de møtte i domstolen og om de syntes de fikk nok informasjon da de møtte i domstolen (spørsmål 8 og 9). Svarfordelingen på det første spørsmålet var 78,2 % «ja», 16,8 % «nei» og 4,9 % «vet ikke». Svarfordelingen på det andre spørsmålet var 86,8 % «ja», 9,0 % «nei» 4,2 % «vet ikke». Filtrering har vist at omtrent halvparten av dem som oppga ikke å ha fått nok informasjon før de møtte i domstolen, oppga at de hadde fått tilstrekkelig informasjon i domstolen. Svarene viser at de langt fleste oppgir å ha fått tilstrekkelig informasjon, men at det det likevel kan synes å være behov for ytterligere klargjøring av lekdommerrollen.

Respondentene ble stilt spørsmål om de var over 50 år (spørsmål 2). Spørsmålet ble i utgangspunktet stilt for å vurdere respondentenes representativitet. 70 % av respondentene oppgir å være over 50 år, noe som samsvarer med aldersfordelingen i utvalgene for lagmannsrett, hvor andelen over 50 år er 68 %.11 Aldersfordelingen indikerer at lekdommerne ikke svarer til aldersfordelingen i befolkningen blant de som faller inn under kriteriene for å være i lekdommerutvalgene. En slik observasjon støttes også av en rekke tilbakemeldinger gitt av respondenter i undersøkelsens åpne felt. En respondent skrev følgende i et tilleggsskriv til svarskjemaet:

«Eg tykkjer det er eit stort problem at det er få yngre lekdommerar. I alle saker eg har delteke i, anten som meddommar eller lagrettemedlem, har eg vore yngst. Og gjerne den einaste under 40 år. Medan partane i saka gjerne er unge. Eg har opplevd det som frustrerande at dei øvrige lekdommarane beint ut misforstår utsegner, situasjoner som vert framstilt. Fordi eldre og yngre faktisk har veldig ulik livsførsel, i mange tilfelle. Og fordi dei tek del i forskjellige kodar og referansar. Dette som eg tek opp her er ingen bagatell, det er ei utfordring for rettstryggleiken. Eg tykkjer det er overraskande at ein slik aldersubalanse er akseptert. Td. kjønnsbalanse er jo eit krav.»

Spørsmålsskjemaet ble avsluttet med et punkt hvor respondentene ble invitert til å kommentere lekdommerrollen, enten på spørsmålsarket eller ved å legge ved et tilleggsskriv. Tilbakevendende temaer er at godtgjørelsen for tjenestegjøring er for lav, at prosessen for utbetaling er for omstendelig, at innkallingene kommer for hyppig, at adgangen til å få fritak er for snever og at det er behov for et enklere juridisk språk. Se nærmere i utredningens vedlegg 2 under punkt 56.

Enkelte av tilbakemeldingene, som for eksempel at godtgjørelsen er for lav, er også kommet frem gjennom tidligere lekdommerundersøkelser. Enkelte andre tilbakemeldinger støttes av erfaringer utvalget har hatt i forbindelse med arbeidet, eksempelvis har gjennomføringen av lekdommerundersøkelsen vist at lagrettemedlemmer innkalles oftere enn forutsatt i domstolloven. En respondent skriver følgende:

«Belastningen ved å tilhøre utvalget av lagrettsdommere er urimelig stor i siste periode. Er til stor ulempe for arbeidsgiver og en faktisk hindring for karriere. Er uforutsigbart for arbeidsgiver- som sykdom også er – men borte er borte uansett sykdom eller pliktig oppmøte i retten».

Det bemerkes til svarene at lekdommerutvalgene har vært betydelig redusert i antall i inneværende valgperiode, og at flere lagmannsretter har rapportert om problemer. Etter initiativ fra lagmannsrettene, ble det ved lov 25. juni 2010 nr. 47 innført en adgang for førstelagmennene til å bestemme at utvalgene skal utvides i valgperioden.12

7.2.3.7 Tre vitnesbyrd

For å illustrere noe av kompleksiteten i de underliggende premisser for debatten om hvilken domstolssammensetning som er best egnet til å behandle de alvorligste straffesakene, gjengis her deler av to utfyllende tilbakemeldinger som ble skrevet på eget ark og lagt ved spørreskjemaet.13 Tilbakemeldingene viser hvordan forhold kan bedømmes ulikt og hvilken viktig og ansvarsfull oppgave lekdommerne har.

En respondent skriver:

«Var jurymedlem i en sak (incest). Selv var jeg overbevist om at tiltalte var skyldig (summen av bevis). «Eldre, erfarne» mente at det var oppspinn fra «morens» side som ønsket eneomsorg. De fikk flere med seg på at tvilen måtte komme tiltalte til gode. Avhør av barn ble altså ikke trodd. Juryen frifant ham. Jeg følte dette var helt feil, dette kunne jeg ikke stå inne for. Jeg fikk vondt i magen, ble uvel. Tenkte at dette kunne jeg ikke være med på. En svært vond opplevelse. Heldigvis satte fagdommerne avgjørelsen til side, og tiltalte ble dømt i neste runde med meddommere. Rettferdigheten seiret til slutt! Men det blir mye følelser når man engasjerer seg i en sak. Man blir involvert, og det er ikke like lett å legge det fra seg.»

En annen skriver:

«Nå må alle parter i retten tåle et nederlag, jurymedlemmer inkludert. Men jeg nevner likevel at jeg har opplevd store ubehag ved å dømme (og delta i straffutmåling) for en person til lang fengselsstraff for sedelighetsforbrytelser der det ut fra min overbevisning var opplagt at hendelsene ikke hadde funnet sted. Ubehaget har fått meg til å ønske meg bort fra juryvervet. Innledningsvis ble hele retten rystet gjennom en hel dags beskrivelser av uhyggelige overgrep. Men gjennom rettens gang kom det for en dag at fornærmede gang på gang ble avslørt i å fremsi usannheter … De seksuelle beskrivelsene var òg svært usannsynlige, nærmest umulige sett fra et modent jurymedlem med brede seksuelle erfaringer å relatere mot … noe som er vanskelig å få gehør for i en juryrådslagning. Motivene for usannhetene kunne vært en dokumentert sterk lojalitetsfølelse. Saken er avsluttet og ute av verden for oss som ikke skal sone. Det er generelt vanskelig å bygge bevisgrunnlag på barns uttalelser i overgrepssaker der det naturlig nok ikke er vitner tilstede, og jeg mener det er viktig at barn blir hørt og trodd i overgrep. Det kan òg være overgrep mot barn å få dem til å fremsi usannheter i en rettssal der uskyldige dømmes, noe barnet òg må leve med. Jeg nevner dette da jeg av spørsmålene i undersøkelsen oppfatter at man ønsker å undersøke hvordan lekmenn følger seg oppfattet blant fagfolk i retten.»

Etter disse to innspill vil det kanskje virke oppbyggelig å gjengi en tredje tilbakemelding:

«Etter mitt syn er det neppe noen bedre og mer rettferdig måte å gjøre det på. På den annen side må vi alltid bestrebe oss på å gjøre ting bedre. Perfekt blir vel neppe noen ting noen gang.»

Utvalget håper lekdommerundersøkelsen kan bidra til å gjøre domstolsordningen bedre, og går nå over til hvilke argumenter som bør begrunne en domstolsordning.