10 Synspunkter og erfaringer blant berørte

10.1 Innledning

Det har lenge vært kjent at personer som føler seg berørt av straffeloven 1902 § 155 om smitteoverføring og smittefare, og deres organisasjoner har ønsket en full fjerning av § 155. Lignende meninger er vanlige i tilsvarende miljøer i en del andre europeiske land. Det samme gjelder blant annet de nordamerikanske landene.

Det har vært viktig for utvalget å gjøre seg kjent med erfaringer, synspunkter og argumentasjon blant berørte og deres organisasjoner og andre som har engasjert seg i spørsmålet om strafferegulering og straffeforfølgning av smitteoverføring og smittefare. I dette kapitlet refereres synspunkter og erfaringer som er kommet til uttrykk på ulike måter.

I punkt 10.2 omtales høringsuttalelser fra norske interesseorganisasjoner m.fl. i forbindelse med lovarbeid og andre ytringer i norske media mv.

Internasjonalt engasjement på feltet omtales kort i punkt 10.3.

Punkt 10.4 viser til undersøkelser om hivpositives levekår mv.

I punkt 10.5 oppsummeres innspillene i utvalgets høring vinteren 2011–2012.

Punkt 10.6 inneholder synspunkter fra et av utvalgsmedlemmene, som selv lever med hiv.

I punkt 10.7 sies noe om hvordan utvalget også på andre måter har fått innblikk i erfaringer og synspunkter blant berørte, i tillegg til kunnskap om dette fra utvalgsmedlemmers eget liv og virke. Avslutningvis sies noe om utvalgsmedlemmenes vektlegging av berørtes synspunkter og erfaringer.

Som det fremgår i punkt 10.5, er det en rekke organisasjoner i Norge som har synspunkter på spørsmålet om strafferegulering og straffeforfølgning av smitteoverføring og smittefare.

Innspillene utvalget har mottatt i høringen, og andre ytringer om temaet, gjelder i all hovedsak hiv og seksuell smitte. Dette må antas å ha sammenheng med at rettspraksis på området gjennomgående gjelder denne sykdommen og smittemåten. Videre gjelder det internasjonale engasjementet på feltet nærmest utelukkende hiv, og er i stor grad knyttet opp mot FN-organet UNAIDS som bare arbeider med denne sykdommen, se punkt 8.3.5. Når det spesielt gjelder utvalgets arbeid, er det dessuten i mandatet særskilt vist til problemstillinger vedrørende hiv, som i Norge per i dag i hovedsak overføres seksuelt.

Det er ingen pasientorganisasjon eller lignende som samler personer med ulike smittsomme sykdommer.

Når det gjelder hiv/aids, er HivNorge nå den sentrale interesseorganisasjonen. Organisasjonen har bakgrunn i de to organisasjonene Landsforeningen mot aids (LMA) og Pluss, som gikk sammen til Pluss – Landsforeningen mot aids.1 Flere andre organisasjoner er også involvert i forebyggingsarbeid rettet mot hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner.

Om innspill fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), som er en interesseorganisasjon for blant andre mennesker med tuberkulose, se punkt 10.5.

10.2 Uttalelser og ytringer fra organisasjoner og interessegrupper m.m.

Synspunkter på strafferegulering av smitteoverføring og smittefare er naturlig nok kommet til uttrykk i forbindelse med relevant lovarbeid, blant annet i høringsuttalelser.

Straffeloven 1902 § 155 ble endret ved vedtagelsen av smittevernloven. Lovarbeidet gikk over flere år før loven ble vedtatt i 1994 og satt i kraft i 1995. Det fremgår ikke av forarbeidene at noen av høringsinstansene ytret seg om endringene i straffeloven, eller at det ble fremmet synspunkter på strafferegulering, bortsett fra at det ikke var ønskelig med straffereaksjoner i forbindelse med smittevernloven.2 Heller ikke i sosialkomiteens innstilling3 var straffeloven noe tema.

På bakgrunn av uttalelser i en høyesterettsavgjørelse4 ble strafferammene i straffeloven 1902 § 155 skjerpet i 2003. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2002–2003) s. 39 at flertallet av høringsinstansene var enige i at strafferammen i straffeloven § 155 burde heves, men at de hadde noe ulikt syn på hvor høy lengstestraffen burde være. Flere mente seks år, mens andre fant det riktig med åtte år. Noen mente straffskjerpingen bare burde gjelde forsettlige overtredelser. Folkehelseinstituttet så på sin side ikke behov for å heve strafferammen av allmennpreventive smittevernhensyn, men uttalte at det kunne være «et større problem at straffeforfølgelse og lovanvendelse i forhold til overføring av allmennfarlig smittsom sykdom ser ut til ha vært iverksatt på et relativt tilfeldig og ulikt grunnlag», og pekte på ulike faktorer som kan ha betydning for hvorfor et fåtall tilfeller av smitteoverføring kommer til rettsapparatet. Kirkerådet uttalte at bestemmelsen burde «vurderes nærmere, blant annet om den i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til svake parter som allerede er stigmatisert, for eksempel hiv-positive kvinner». Krisesentersekretariatet sluttet seg til forslaget om straffskjerping, men ga uttrykk for at § 155 ikke burde kunne brukes dersom smitten er overført fra sexarbeidere i forbindelse med salg av seksuelle tjenester.

PLUSS – Landsforeningen mot aids gikk i sin høringsuttalelse inn for at § 155 skulle oppheves. Det ble reist spørsmål om § 155 virker allmennpreventivt i den forstand at paragrafen kan hindre spredning av hiv gjennom trussel om straff. Foreningen mente at straffebudet stigmatiserer en hel pasientgruppe, med de uheldige konsekvenser det kan ha, herunder også for vilje til å la seg teste og åpenhet om smittestatus. Det ble pekt på at hiv ikke er spesielt smittsomt, og at det er gjort medisinske fremskritt som reduserer sykelighet og dødelighet, men det ble understreket at organisasjonen så på det overføre hiv til andre som meget alvorlig. Foreningen uttalte at den ikke prinsipielt var i mot at det skal være straffbart å smitte andre med hiv, men at straffeforfølgelse i så fall må skje etter andre straffebestemmelser. Det er i proposisjonen inntatt et langt sitat fra uttalelsen (s. 40–42) som delvis hitsettes:

«Generelt om straff og helse.

På prinsipielt grunnlag vil vi slå fast at hiv er et helsemessig forhold og ikke strafferettslig. Hivpositive er i praksis den eneste diagnosegruppa i Norge som kan bli strafferettslig forfulgt. Det i seg selv mener vi har en sterk stigmatiseringseffekt.

Spørsmålet er om § 155 virker allmennpreventivt i den forstand at paragrafen kan hindre spredning av hiv gjennom trussel om straff. Dette må være det grunnleggende spørsmål når departementet foreslår heving av strafferammen.

Det er derfor med stor bekymring vi ser at dette overhodet ikke er berørt i høringsbrevet.

Generelt om hiv/aids.

Hivviruset smitter via enten blod eller sæd/sekret. Årsaken til smittespredning i Norge i dag skjer i hovedsak gjennom seksuell kontakt eller ved at sprøytebrukere deler samme sprøyte.

Begge de to overnevnte rettssakene dreier seg om smitte gjennom seksuell kontakt. En må tro at det å bevise smitte ved sprøytedeling er svært vanskelig.

Generelt kan en si at hivviruset ikke er spesielt smittsomt. Mange undersøkelser viser at personer kan være utsatt for smittemulighet mange ganger uten å bli smittet, mens andre kan bli eksponert en gang og bli smittet.

Det er de senere år gjort betydelige framskritt når det gjelder å behandle hiv. Men det er ennå langt igjen til en kan klare å fjerne viruset helt fra en person som er smittet. Medisinene kan bare holde virusutviklingen i sjakk. Det er fortsatt slik at hiv er en meget alvorlig diagnose som fører til sterkt nedsatt livskvalitet og ofte uførhet. Dødeligheten, altså utvikling til aids, er imidlertid gått sterkt tilbake de seinere år. Utvikling av medisiner går raskt, og en kan vente ytterligere bedring i tiden som kommer.

Men det er viktig for oss, som er hivpositives egen interesseorganisasjon, å understreke at vi ser på det overføre hiv til andre som meget alvorlig.

[…]

§ 155 og den hivpositive

Som vi har påpekt tidligere opplever hivpositive det ofte stigmatiserende med sin diagnose, med de problemer det medfører. Det at det finnes en egen straffehjemmel for denne gruppa gjør ikke stigmatiseringseffekten mindre. Når det i det offentlige rom diskuteres økning av strafferammene gir det allmennheten også et tydelig signal om denne gruppas farlighet.

Det vil i noen tilfelle være vanskelig å bevise hvem som har smittet en person. Særlig dersom strafferammen heves og foreldelsesfristen dermed heves til 10 år. I høringsbrevet betraktes en heving av foreldelsesfristen til 10 år som en fordel. For oss fortoner det seg motsatt. Ettersom tiden går kan det bli svært vanskelig å bevise hvem som har smittet en person.

Det er også et annet moment som er viktig, nemlig forholdet mellom den hivpositive og helsevesenet. Dette må baseres på et grunnleggende tillitsforhold, både av hensyn til den hivpositives helse og for at helsevesenet hele tiden kan gi råd om til pasientene om hvordan en kan hindre videresmitte. I en av sakene som kom for høyesterett var det helsevesenet som anmeldte kvinnen fordi den fornærmede ikke ønsket anmeldelse. Slike tilfelle gjør at hivpositive kan kvie seg for å ha en åpen og ærlig dialog med sine medisinske hjelpere. Videre kan en fornærmet også ønske at det ikke skal bli allment kjent verken hvordan smitten har skjedd eller i det hele tatt at omgivelsen skal få kjennskap til vedkommendes hivstatus.

Opphev § 155

I dag er det en paragraf som i praksis kun retter seg mot hivpositive og vi kan ikke ha en paragraf i straffeloven som retter seg mot en spesiell pasientgruppe. Etter vårt syn strider dette mot vanlig rettsoppfatning om at diskriminering av personer eller grupper av personer ikke skal finne sted, noe som er eksemplifisert både i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven.

Et annet viktig moment er, som tidligere omtalt, at hiv/aids ikke lenger automatisk kan betegnes som en dødelig sykdom, da det finnes medisiner som holder viruset i sjakk, og at den medisinske utviklingen på området er rask. Dermed vil farlighetsgraden ved hiv minskes, mens man altså går inn for å heve strafferammen. Dermed er inne på problematikken mellom sykdom og jus. Mens lovendringer går sakte, går den medisinske utviklingen raskt. Så når en skal bruke straff i forbindelse med sykdom vil en oppleve at når en lov endelig trer i kraft vil kanskje den medisinske utviklingen ha revet bort grunnlaget for lovendringen for lenge siden.

Sverige har ingen paragraf i sin straffelov når det gjelder smittefarlige sykdommer. Der brukes andre straffebestemmelser, slik som nevnt overfor. I Sverige var det på nittitallet rundt 20 slike saker, så det ser ikke ut til at mangel på egen paragraf hindrer rettsforfølgelse ved uaktsom eller forsettelig smitteoverføring. I Danmark kan en straffes med inntil 4 års fengsel for å smitte noen med en livstruende og uhelbredelig sykdom. Denne ble revidert i 2001. En har her en mer dynamisk formulering i Norge ettersom det er straffeloven som anvender begrepet 'livstruende og uheldbredelig sygdom'. Dermed kan en i større grad til enhver tid definere livstruende og uhelbredelig sykdom i forhold til sykdommens faktiske farlighet. I Norge har en dette definert i Smittevernloven, og dermed har en ikke den danske dynamikken.

Vi er ikke prinsipielt i mot at det skal være straffbart å smitte andre med hiv. Men straffeforfølgelse må i så fall skje i ordinære straffebestemmelser, noe som høringsbrevet selv er inne på flere steder.

Vi vil også gjenta faren for at sterk fokusering på straff vil kunne føre til at mange i mindre grad ønsker å teste seg, hvilket er svært uheldig både fra et smittevernsynspunkt og et helsemessig synspunkt.

Pluss-Landsforeningen mot aids' krav er derfor at § 155 fjernes.»

Justiskomiteen5 hadde ingen merknader til lovforslaget utover at den støttet den foreslåtte økningen i strafferammen. Forslaget var ikke tema i debatten i Odelstinget. Lovforslaget ble vedtatt enstemmig. Strafferammen ble hevet til fengsel inntil seks år for forsettlige overtredelser, mens tre år ble beholdt for uaktsomme overtredelser.

I forbindelse med vedtagelsen av bestemmelsene om smitteoverføring og smittefare i straffeloven 2005 §§ 237 og 238, fremkom det få høringsuttalelser, og tilsynelatende ingen fra interesseorganisasjoner på feltet. I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) i punktet om høringsinstansenes syn (s. 117–118) fremgår det at Helse- og omsorgsdepartementet var enig i at det ikke bør være et vilkår at man selv skal være smittet, for å kunne straffes for å utsette andre for fare for å bli smittet, slik at bestemmelsen også kan ramme for eksempel spredning av legionellabakterier fra kjøletårn. Kirkerådet uttalte at det er svært straffverdig dersom en person utsetter noen for en alvorlig eller livstruende smitte, eksempelvis HIV, men at man ved utformingen av bestemmelsene i tilstrekkelig grad må ivareta hensynet til svake parter som allerede er stigmatisert, samtidig som det kan være vanskelig, sensitivt og komplisert å avgjøre skyldspørsmålet i en straffesak om smitte. For øvrig viste departementet til at enkelte høringsinstanser i forbindelse med lovendringen i straffeloven 1902 § 155 i 2003, tok til orde for å oppheve bestemmelsen, jf. ovenfor.

Se punkt 5.3.2 til 5.3.4 om Straffelovkommisjonens forslag, regjeringens lovforslag og behandlingen i Stortinget, herunder merknader fra justiskomiteen. Lovbestemmelsene ble da, til tross for de nevnte bemerkningene, vedtatt enstemmig. Om de vedtatte §§ 237 og 238, se punkt 5.3.5 til 5.3.8.

Spørsmålet om strafferegulering har vært oppe i Stortinget også i andre sammenhenger, blant annet 26. april 2012 i forbindelse med en interpellasjon til helse- og omsorgsministeren om økt antall nydiagnostiserte med hiv, særlig blant menn som har sex med menn, og hva regjeringen vil gjøre for å snu denne utviklingen. Interpellanten Bent Høie (H) avsluttet sitt hovedinnlegg på følgende måte:

«Da er det et paradoks at det sosialliberale Norge fortsatt har en hivparagraf som kriminaliserer hivpositives seksualliv. Dette er nå satt på spissen gjennom at statsadvokaten har tatt ut tiltale mot hivpositive Louis Gay, som ikke har smittet en annen person, og som har utført det som en kaller «sikrere sex», som i realiteten er det helsemyndighetene anbefaler. Jeg er klar over at Syse-utvalget nå jobber med denne problemstillingen, men det er likevel nødvendig å trekke fram dette i denne debatten, fordi dagens straffelov virker mot forebyggingsstrategien og stigmatiserer hivpositive. Jeg håper at dagens debatt kan være starten på at vi igjen får et sterkt politisk engasjement for å redusere nysmitte av hiv, og for å forbedre livssituasjonen for dem som er hivpositive – noe som i realiteten er to sider av samme sak.»

Interesseorganisasjoner har også henvendt seg til Likestillings- og diskrimineringsombudet med påstand om at straffereguleringen er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, se punkt 6.11.

Kritiske innlegg har også vært publisert i presse og på internett de senere år.

Til det konstituerende utvalgsmøtet i desember 2010 sendte utvalgsleder sammen med annet bakgrunnsstoff til utvalget følgende artikler og innlegg:

• «FN: – Norge kriminaliserer HIV-positive» – Fra Aftenposten (30. november 2008)

• «Norges eksport av stigma» – kronikk i Dagbladet, av Edwin Cameron (7. mai 2009)

• «FN angriper norsk hiv-paragraf» – Fra Journalen, Høgskolen i Oslo (29. oktober 2009)

• Uttalelse mv fra HIV MANIFEST Gruppen6

Sistnevnte omtaler et manifest som etter det opplyste ble sendt til alle stortingsrepresentanter, departementer, utvalgte media, helsepersonell m.fl. i november 2008. Selve manifestet lød:

«Alle organisasjoner, grupper og personer som står som avsendere til dette manifestet ønsker å få fjernet Den Norske Straffelovens § 155.

Denne paragrafen ble vedtatt i 1902 for å beskytte samfunnet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer.

I 2003 fikk den sovende paragrafen en innskjerpelse, og har siden blitt benyttet kun i saker som gjelder Hiv.

Den er derfor blitt kjent som «hiv-paragrafen».

Det er ingen dokumentasjon på at paragraf 155 virker allmenn- eller individualpreventivt. Tvert imot har den en rekke skadelige konsekvenser.

Den er en sovepute for hiv-negative, en psykososial byrde for hiv-positive, og en bremsekloss for viktige helsepolitiske tiltak som kan forebygge hiv.

Samfunnet må innse at kriminalisering er feil strategi i kampen mot Hiv.

Vi ønsker videre å respektere, og støtter, FNs organ for kampen mot hiv, UNAIDS, som sterkt fraråder stater mot å kriminalisere mennesker med Hiv ut fra fundamentale menneskerettighetsprinsipper.

Vi oppfordrer med dette norske myndigheter til å leve opp til sine humanitære og etiske forpliktelser, og fjerne § 155. Snarest.»

Utvalget har senere mottatt boken «Elsk meg som jeg er» 7 som inneholder intervjuer med seks hivpositive kvinner, samt et heteroseksuelt par, hvor kvinnen lever med hiv. Boken fokuserer ikke på spørsmål om straffetrussel for smitteoverføring og smittefare, men gir et innblikk i livet til noen kvinner som lever med hiv i Norge.

I bladet Positiv nr. 1 – 2012 skriver HivNorges leder i en kommentar med overskriften «Jeg – en kriminell?» blant annet:

«[…]

Jeg antar at for de fleste hivpositive (som kjenner sin status) er det siste ønsket i denne verden at andre smittes. Og dermed tar de fleste sine forholdsregler, ved å være åpen i forhold til partner og/eller å utøve sikrere sex (dvs. bruke kondom). Men, det med åpenhet i forhold til sjekking kan være vanskelig. Når skal man fortelle? Over den siste drinken på byen, før en går hjem (og risikere at man da ender med å gå hver til sitt), på sengekanten (og risikere at det stopper der), ved andre, tredje eller fjerde gangs møte (og risikere å bli beskyldt for svik, hemmeligholdelse, drama, ubehagelige og pinlige situasjoner), «være kostbar» og vente til en tror en er blitt trygg på den andre før en forteller (og risikere at den andre mister interessen før en kommer så langt?)

[…]

Debatten rundt hiv og lovverket her hjemme og globalt har virkelig fått meg til å tenke på dette, at det er mitt ansvar at alle de jeg som hivpositiv skulle komme i kontakt med ikke blir smittet. De som selv mener seg hivnegative har ikke noe ansvar for å unngå det selv – eller? Det oppleves i hvert fall ikke slik nå. Det er en fryktelig tung bør å bære og bidrar ikke akkurat på å lette de psykiske hindringene en setter for seg selv. Hivpositive som er blitt anmeldt av ekskjærester som har ønsket å hevne seg fordi forholdet tok slutt, eller som holdes som gisler i et forhold de ikke ønsker å være i – begge kategoriene kjærester kan hevde seg utsatt for smitterisiko, også i tilfeller hvor ingen er smittet. Hva risikerer vi hivpositive da? Jo, fengsel… Hva er rimeligheten i det?

[…]»

10.3 Internasjonalt engasjement

Internasjonale forpliktelser og tilrådninger av relevans for utvalgets arbeid, er omtalt i kapittel 8.

I tillegg til at flere internasjonale organer har uttalt seg om spørsmål knyttet til strafferegulering og straffeforfølgning av smitteoverføring og smittefare i tilknytning til hiv, har interesseorganisasjoner og aktivistgrupper i en rekke land engasjert seg på feltet. Mange argumenter går igjen, og organisasjoner fra mange land og flere felt synes å ha sammenfallende synspunkter, selv om det i tillegg kan være mer spesifikke temaer knyttet til vedkommende lands lovgivning eller rettspraksis eller de persongruppene de enkelte organisasjonene representerer. Blant dem som uttaler seg, synes det å være en utbredt oppfatning at straffeforfølgning gjør mer skade enn nytte, og bør begrenses til helt særskilte tilfeller.

Under studiebesøkene i utlandet hadde representantene for utvalget møte med interesseorganisasjoner og eksperter på feltet, i tillegg til ulike myndigheter, jf. punkt 2.4 og 7.1. Dette var viktig for å få innblikk i hvordan landenes lovregulering og praktisering av loven oppfattes i ulike miljøer. Mange organisasjoner ga uttrykk for klare synspunkter i retning av at straff ikke bør ha noen plass i det forebyggende arbeidet, og i det hele tatt bør begrenses til særlige tilfeller.

I Sverige møtte utvalget representanter fra organisasjonene Noaks ARK, RFSU og RFSL samt professor emerita jur.dr. Madeleine Leijonhufvud.

I Nederland møtte utvalget representanter for organisasjonene Aids Fund & Soa aids og GNP+ samt professor dr. Sven Danner MD og professor A.C. (Aart) Hendriks (professor i helserett).

I Sveits møtte utvalget representanter fra organisasjonene Groupe SIDA Genève, Aids Hilfe Schweiz og Positivrat samt professor dr. Marcel Niggli (professor i strafferett og rettsfilosofi).

I Danmark møtte utvalget representanter for organisasjonene HivDanmark og AIDS-Fondet samt professor dr. med. Jens Lundgren og professor dr. med. Jan Gerstoft.

I Storbritannia møtte utvalget representanter for organisasjonene Terrence Higgins Trust og National Aids Trust samt professor dr. Matthew Weait (Professor of Law and Policy).

Utvalget hadde i Sveits dessuten møte med UNAIDS, WHO og UNDP.

UNDP oppnevnte i 2010 The Global Commission on HIV and the Law i samarbeid med UNAIDS, se punkt 8.3.7. I forbindelse med dette arbeidet ble det avholdt «Regional Dialogues» i flere verdensdeler/regioner, herunder også en i høyinntektsland.8 På disse dialogmøtene deltok representanter for myndigheter og sivilt samfunn, og det var i forkant inngitt skriftlige innspill.

Ifølge rapporten fra dialogen for høyinntektsland som ble avholdt høsten 2011, var kriminalisering av smitteoverføring et av de mest debatterte temaene. Andre temaer i dialogen var knyttet til blant annet rusmiddelbruk, sexarbeid, innvandrere, menn som har sex med menn, transpersoner, kvinner, barn og unge, fengsler, legemidler og opphavsrett.

Ifølge rapporten ble det under temaet kriminalisering snakket om en rekke problemer knyttet til lovgivning og straffeforfølgning, herunder straffeforfølgning preget av vilkårlighet, stigma, diskriminering og fordommer, domfellelser på grunnlag av svært lav eller fraværende smittefare, lav standard med hensyn til bevis, at det sees bort fra krav til subjektiv skyld, og at det idømmes uproporsjonerlig strenge straffer sammenlignet med andre typer lovbrudd. Mange skal ha gitt uttrykk for at strafferegulering og straffeforfølgning av smitteoverføring og smittefare både har en drastisk effekt på personer som lever med hiv, og har negative konsekvenser for folkehelsen, i tillegg til å være en sentral faktor med hensyn til stigmatisering. Det ble uttalt at kriminalisering fører til at færre er åpne om sin hivstatus og at færre lar seg teste, med den følge at de heller ikke kommer under behandling. Det ble gitt uttrykk for at lovgivningen gir den hivpositive alt ansvar, men at det bør være et felles ansvar å sørge for å unngå smitteoverføring.

Som et ledd i sitt arbeid på feltet, se punkt 8.3.5, arrangerte UNAIDS i februar 2012 et høynivåmøte i Oslo om kriminalisering av overføring av hivsmitte mv. I forkant av dette hadde representanter for «det sivile samfunn» i flere land et møte hvor de samlet seg om en erklæring9 som på en kortfattet, men representativ måte oppsummerer mye av den kritikken og de synspunktene som går igjen i den internasjonale debatten. Gruppen av personer besto stort sett av profilerte personer som tidligere – som enkeltindivider eller som representanter for ulike interesseorganisasjoner – nettopp har deltatt i den aktuelle diskusjonen, og erklæringen er derfor neppe et representativt uttrykk for holdningene i det sivile samfunn generelt. Uttalelsen ble gitt denne ordlyden:

«Oslo Declaration on Hiv Criminalisation

Prepared by international civil society in Oslo, Norway on 13th february 2012

• 1. A growing body of evidence suggests that the criminalisation of HIV non-disclosure, potential exposure and non-intentional transmission is doing more harm than good in terms of its impact on public health and human rights.

• 2. A better alternative to the use of the criminal law are measures that create an environment that enables people to seek testing, support and timely treatment, and to safely disclose their HIV status.

• 3. Although there may be a limited role for criminal law in rare cases in which people transmit HIV with malicious intent, we prefer to see people living with HIV supported and empowered from the moment of diagnosis, so that even these rare cases may be prevented. This requires a non-punitive, non-criminal HIV prevention approach centred within communities, where expertise about, and understanding of, HIV issues is best found.

• 4. Existing HIV-specific criminal laws should be repealed, in accordance with UNAIDS recommendations. If, following a thorough evidence-informed national review, HIV-related prosecutions are still deemed to be necessary they should be based on principles of proportionality, foreseeability, intent, causality and non-discrimination; informed by the most up-to-date HIV-related science and medical information; harm-based, rather than risk-of-harm based; and be consistent with both public health goals and international human rights obligations.

• 5. Where the general law can be, or is being, used for HIV-related prosecutions, the exact nature of the rights and responsibilities of people living with HIV under the law should be clarified, ideally through prosecutorial and police guidelines, produced in consultation with all key stakeholders, to ensure that police investigations are appropriate and to ensure that people with HIV have adequate access to justice.

We respectfully ask Ministries of Health and Justice and other relevant policymakers and criminal justice system actors to also take into account the following in any consideration about whether or not to use criminal law in HIV-related cases:

• 6. HIV epidemics are driven by undiagnosed HIV infections, not by people who know their HIVpositive status. Unprotected sex includes risking many possible eventualities – positive and negative – including the risk of acquiring sexually transmitted infections such as HIV. Due to the high number of undiagnosed infections, relying on disclosure to protect oneself – and prosecuting people for non-disclosure – can and does lead to a false sense of security.

• 7. HIV is just one of many sexually transmitted or communicable diseases that can cause longterm harm. Singling out HIV with specific laws or prosecutions further stigmatises people living with and affected by HIV. HIV-related stigma is the greatest barrier to testing, treatment uptake, disclosure and a country’s success in «getting to zero new infections, AIDS-related deaths and zero discrimination».

• 8. Criminal laws do not change behaviour rooted in complex social issues, especially behavior that is based on desire and impacted by HIV-related stigma. Such behaviour is changed by counselling and support for people living with HIV that aims to achieve health, dignity and empowerment.

• 9. Neither the criminal justice system nor the media are currently well-equipped to deal with HIV-related criminal cases. Relevant authorities should ensure adequate HIV-related training for police, prosecutors, defence lawyers, judges, juries and the media.

• 10. Once a person’s HIV status has been involuntarily disclosed in the media, it will always be available through an internet search. People accused of HIV-related ‘crimes’ for which they are not (or should not be found) guilty have a right to privacy. There is no public health benefit in identifying such individuals in the media; if previous partners need to be informed for public health purposes, ethical and confidential partner notification protocols should be followed.»

10.4 Undersøkelser om hivpositives levekår mv.

Forsker Arne Backer Grønningsæter, Forskningsstiftelsen Fafo, holdt innlegg for utvalget hvor han redegjorde for gjennomførte undersøkelser om kunnskaper og holdninger vedrørende hiv og levekår for hivpositive.10

På Fafos nettsider heter det om Fafo-rapport 2009:13, Arne Backer Grønningsæter, Roland Mandal, Bjørn Richard Nuland og Hilde Haug: Fra holdninger til levekår, Liv med hiv i Norge i 2009:

«Dette er den avsluttende rapporten fra Fafos prosjekt om levekår blant hivpositive i Norge. Vi har kartlagt hivpositives situasjon med hensyn til økonomi, arbeidsliv, familie, venner og fysisk og psykisk helse. I den første rapporten fra prosjektet presenterte vi en holdningsundersøkelse. Kunnskap og holdninger i befolkningen har betydning for den enkeltes levekår. Tittelen på rapporten – Fra holdninger til levekår – fanger inn denne tråden i prosjektet.

En beskrivelse av hivpositives levekår i Norge er en historie i minst to versjoner. Den ene versjonen handler om personer som får hivdiagnosen og som av forskjellige grunner ønsker at dette skal bli en så liten del av livet deres som mulig. Den andre versjonen handler om personer som gir det å være hivpositiv en mer fremtredende plass i livet. For dem blir det å være hivpositiv en identitet, som også involverer aktiviteter og prosesser som fyller ganske store deler av livet.

Rapporten viser at 70 prosent av de spurte vurderer egen helse som god, og 80 prosent mener at medisinsk behandling bidrar til å bedre deres allmenntilstand. Samtidig viser funnene at det fortsatt er store utfordringer knyttet til åpenhet og stigmatisering. Det gjelder ikke minst holdninger, tilrettelegging og informasjon i arbeidslivet.

Prosjektet er gjennomført i samarbeid med HivNorge, med støtte fra Helsedirektoratet.»

Nærmere om noen av funnene i undersøkelsene og levekårsundersøkelser fra enkelte andre land, se punkt 9.3.2, 9.3.6 og 9.3.7, der også metodiske problemer ved undersøkelsene er trukket fram.

Strafferegulering og straffeforfølgning settes ofte i sammenheng med stigmatisering, og hevdes å øke stigmatiseringen av hivpositive. På denne bakgrunn nevnes The People Living with HIV Stigma Index11 som er et verktøy utarbeidet for å måle og registrere endringer i stigma og diskriminering opplevd av personer som lever med hiv. Metoden er utviklet i samarbeid mellom The Global Network of People Living with HIV/AIDS (GNP+), The International Community of Women Living with HIV/AIDS (ICW), The International Planned Parenthood Federation (IPPF) og UNAIDS. Målet er å bidra til å forbedre programmer og politikk for å oppnå universell tilgang til forebygging, behandling og annen hjelp, og kan blant annet brukes i forbindelse med evaluering av innsats som gjøres for å redusere stigmatisering. En rekke land i flere verdensdeler har gjennomført en slik prosess, også enkelte europeiske land. Resultater vil etter det opplyste bli å finne på nettsiden.

10.5 Utvalgets høring

Utvalget avholdt et høringsmøte i Oslo den 9. januar 2012. Møtet var åpent for interesseorganisasjoner, offentlige instanser og interesserte enkeltpersoner. Det var nærmere 60 påmeldte til møtet. Utvalgets leder orienterte om utvalgets arbeid, og en del av de oppmøtte ga skriftlige og muntlige innspill. Også enkelte andre har sendt skriftlige innspill til utvalget.

Utvalget har mottatt skriftlige uttalelser fra følgende instanser/personer:

• Aksept (Senter for alle berørt av hiv, Stiftelsen Kirkens Bymisjon)

• Amnesty International

• Brynseng-legene

• Den norske legeforening

• Fylkesmannen i Vest-Agder

• Helseutvalget for bedre homohelse

• HivNorge

• Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL)

• Louis Gay

• Norges kristne råd

• Norsk forening for infeksjonsmedisin (NFIM)

• En gruppe fagpersoner ansatt i Oslo kommune

• Oslo universitetssykehus (stiller seg bak uttalelsen fra Norsk forening for infeksjonsmedisin)

• Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION)

• Røde Kors Ungdom

• Sex og politikk – Foreningen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

• Skeiv Ungdom (med støtte fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner)

• Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

• Uni Helse, Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm)

Nedenfor gjengis hovedsynspunktene som kom fram i høringen. Mange av høringsinnspillene er langt på vei sammenfallende, også med synspunkter som er fremmet i andre sammenhenger. De fleste er i større eller mindre grad kritiske til gjeldende og vedtatt lovgivning og eventuelt praktiseringen av denne. Synspunktene gjelder i all hovedsak hiv og smitte(-fare) ved seksuell omgang.

Mange av dem som har uttalt seg, mener straff ikke bør anvendes på slike forhold, eller bør begrenses til faktisk smitteoverføring eller til helt særskilte tilfelle, for eksempel i tråd med UNAIDS’ anbefalinger om at straff bare anvendes ved smitteoverføring med hensikt, eller tilfeller hvor partneren var ukjent med den konkrete smittefaren.

HivNorge stiller spørsmål ved om «samfunnet trenger en straffebestemmelse med det formål å beskytte samfunnet mot hiv», og viser til dagens situasjon og kunnskap, herunder at utbredelsen av hiv i Norge er relativt lav, at hiv ikke smitter lett, og at smittefaren er særlig lav ved vellykket hivbehandling samt at majoriteten av hivpositive nå lever medisinsk sett gode og lange liv. HivNorge mener at «samfunnsvernhensyn ikke er holdbart (tilstrekkelig) som bærende argument for å begrunne/legitimere straff i relasjon til hiv». HivNorge drøfter deretter om skadefølgeprinsippet – som ble lagt til grunn i forarbeidene til straffeloven 2005, jf. punkt 3.2 – kan begrunne straff for smitteoverføring og smittefare, og uttaler blant annet:

«Vi vil i denne sammenhengen minne om at i relasjon til hiv så er den vanligste smittemåten seksuell aktivitet. Vi legger til grunn at det er stor enighet om at sex er utbredt og at aktiviteten er ønskelig – både ut fra alminnelige samfunnshensynsvurderinger, i et helse- og reproduksjonsperspektiv, og på person/individplan.

Handlingen i seg selv har således ikke et skadepotensial, det er kun når en av partene er hivpositive at handlingen kan fremstå med et skadepotensial.

Vi bestrider ikke at det å bli smittet med hiv vil måtte anses som en skade i relasjon til straffelovgivningen. Det er imidlertid ikke opplagt at enhver situasjon med fare for smitte med hiv i tilstrekkelig grad er kvalifisert slik at vi kan snakke om et skadepotensial slik skadefølgeprinsippet «krever».

Som påpekt tidligere har det å bli smittet med hiv i 2012 helt andre konsekvenser enn det som var situasjonen på 80-tallet. I dag regnes hiv som en kronisk diagnose som man kan leve lange og fullverdige liv med.

At diagnosen fremdeles har store konsekvenser for den enkelte som lever med hiv er dels begrunnet i samfunnsskapte hindringer og det er vår påstand at med vilje fra politikerne så kunne en rekke av disse hindringene vært fjernet, i det minste betydelig begrenset.

Det forhold at hiv ikke smitter lett, er også et vesentlig moment i denne sammenheng. Den generelle risikoen er, som tidligere påpekt liten. Faren for smitteoverføring ved optimal behandling er nærmest «ubetydelig».

Det er med andre ord gode grunner til å stille spørsmål ved om enhver situasjon med fare for overføring av hiv kvalifiserer til bruk av straff.»

HivNorge peker videre på at det i forarbeidene til straffeloven 2005 ble oppstilt to andre vilkår ved siden av utgangspunktet om at en handling må ha skadefølge, og uttaler:

«Et vilkår er at straff må være et hensiktsmessig virkemiddel, det vil si at nyttevirkningene må være større enn skadevirkningene. I denne sammenheng ser HivNorge særlig to mothensyn som taler for at man er forsiktig med bruk av straff som virkemiddel.

For det første bør straff ikke benyttes dersom ressursknapphet avskjærer oppfølging i praksis. Dersom man ser på rettspraksis etter gjeldende § 155 er det kun et fåtall av de lovbrudd som har funnet sted som faktisk er kommet for domstolen. Dersom lovgiver forbeholder bruk av straff kun på de groveste tilfellene vil man i mindre grad oppleve at en rekke lovbrudd aldri kommer for domstolene.

Det andre mothensynet relaterer seg til forutberegneligheten. Med en for vid definisjon av den straffbare handling vil grensene mellom den straffbare og den straffrie handling ofte bli vanskelig å trekke og forutberegneligheten svekkes.

[…]

Det andre grunnvilkåret som oppstilles er at straff kun skal benyttes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige.

HivNorge er av den oppfatning at hiv først og fremst er et helsespørsmål og at utbredelsen av hiv følgelig først og fremst må bekjempes med helsefaglige virkemidler. Det er ikke opplagt at man skal benytte straff som virkemiddel på helsefeltet.

HivNorge er av den oppfatning at smittespredning bekjempes best og mest effektivt med forskning, gode helsetilbud og gode smitteverntiltak, herunder kunnskpasformidling og opplysningsvirksomhet til befolkningen.

HivNorge vil også påpeke at det heller ikke er sikre holdepunkter for at kriminalisering bidrar til å redusere smitte, verken ut fra erfaringene i Norge eller internasjonalt. Vi våger påstanden om at det heller er motsatt, trusselen om straff vil kunne komme i konflikt med smittevernhensynene. Dette så vi et eksempel på i Bergensdommen Rt. 2006 s.1246. Fra et smittevernhensyn er det viktig at den som har vært utsatt for en risiko raskest mulig får kunnskap om dette slik at eventuell smitteoverføring kan stadfestes og forebyggende tiltak igangsettes. Dersom en person ved å gjøre oppmerksom på smitterisikoen samtidig inkriminerer seg selv er det tydelig for oss at det er konflikt mellom de to hensynene. I den nevnte dom gjorde kvinnen det som var riktig ut fra et smittevernhensyn, hvilket førte til at hun ble anmeldt og senere dømt for brudd på § 155. Hun kunne valgt å ikke fortelle om status til sin sexpartner og ingenting ville da ha skjedd.»

HivNorge konkluderer med at bare «handlinger som er klanderverdige ut fra individhensyn» bør være straffbelagt, og at straff derfor bare bør anvendes når vedkommende var kjent med sin smittestatus og smitteoverføring faktisk finner sted, samtidig som «handlingen er klanderverdig (elementer av svik)». Det presiseres at straff ikke må anvendes ved «one-night stands» eller når det er informert om smittestatus og partneren likevel har samtykket til ubeskyttet sex. Det samme gjelder tilfeller hvor det har vært praktisert «sikrere sex» i tråd med medisinskfaglig anerkjente normer.

Flere instanser hevder at straffetrusselen ikke bidrar til målet om smitteforebygging og dermed vern om folkehelsen, men tvert imot har en kontraproduktiv effekt. Det vises til at straffetrusselen kan medføre at personer som kan være smittet unnlater å la seg teste. Dette ut fra en tanke om at de uten kjennskap til eventuell positiv smittestatus, vil unngå straffeforfølgning eller domfellelse. Det pekes også på at straffetrusselen kan gjøre det vanskeligere å være åpen om smittestatus.

Sex og politikk – Foreningen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter uttaler blant annet:

«Trusselen om strafferettslig forfølging initierer og forsterker et klima av fornekting, hemmelighold og frykt. Det skaper en juridisk ramme, uten at det styrker enkeltmennesket i å gjøre det de gjør uansett: Unngå å bli smittet eller å smitte andre og leve. Det skaper en «oss» og «dem» holdning, i motsetning til hva hivviruset har lært oss, nemlig at vi alle har ansvar for vår egen seksuelle helse. Et menneskerettighetsperspektiv på hiv epidemien anerkjenner positive personer som likeverdige og viktige aktører i arbeidet med bekjempelse av epidemien.

[…]

I den tid man har praktisert § 155, har det ikke vært noen beviselig smittenedgang, selv med stadig strengere praktisering av paragrafen. UNAIDS har uttalt ved flere anledninger at det ikke finnes indikatorer på en nedgang i smittetall ved bruk av straff.

SoP er enig i at forsettlig smitteoverføring er straffverdig, men mener at slike tilfeller dekkes av andre paragrafer, for eksempel Straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse. Derfor er § 155 overflødig. Vi mener også at en videreføring av den gamle straffelovens § 155 gjennom den nye lovens §§ 237 og 238 om uaktsom smitteoverføring ikke bør gjennomføres slik de i dag er formulert, fordi vi mener de ikke vil bidra til å hindre spredningen av HIV og andre seksuelt overførbare infeksjoner. Vi mener som overordnet prinsipp at straff ikke virker smitteforebyggende.

Dersom kriminalisering av smitte eller eksponeringen for virus, skal være et ledende juridisk prinsipp, bør samfunnet være overbevist om at jusen er et tegn på at man ønsker å intensivere og styrke forebyggingen av i dette tilfellet, hiv, og ved det beskytte folkehelsen. Da bør vi være sikre på at vi har forsøkt alle andre forebyggingsstrategier før vi iverksetter jusen, og at vi har sikker kunnskap om at kriminalisering av uskyldige mennesker har en positiv virkning på forebygging av hiv.»

Gruppen av fagpersoner i Oslo kommune uttalte at hensikten med lovbestemmelser for smittsomme sykdommer først og fremst må være å bidra til å redusere smittespredning, og at eventuelle straffebestemmelser bør gjelde for alle smittsomme sykdommer (avhengig av sykdommens alvorlighetsgrad), ikke bare hiv, og i all hovedsak bør gjelde ved faktisk/påvist overføring av smitte. Det ble også bemerket:

«Det hevdes fra flere hold at § 155 fører til at personer i risikogrupper ikke tester seg for HIV, av fare for strengere straff dersom man kjenner sin status og smitter andre. Gruppa kjenner ikke kunnskapsgrunnlaget for denne påstanden, men synes at argumentet virker noe søkt. Vi tror at det i all hovedsak er andre grunner (lite kunnskap, likegyldighet, frykt for å få bekreftet sine mistanker m.v.) til at man ikke tester seg.»

Et vanlig synspunkt blant dem som har uttalt seg, er at begge parter i en frivillig seksuell relasjon har like stort ansvar for å sørge for smittebeskyttelse. Den smittede kan ikke pålegges ansvaret alene. Det hevdes også at en straffetrussel for den smittede kan lede til at andre tar for gitt at smittede vil si fra eller sørge for beskyttelse, og at dette motvirker at alle selv tar ansvar for smittebeskyttelse.

Røde Kors Ungdom peker på økt antall nydiagnostiserte både hva gjelder hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner og uttaler:

«Vi mener derfor at paragrafen og trussel om straff ikke har fungert som et allmennpreventivt middel. Dersom lovgivningen på dette området skal fungere etter intensjonen, må ansvaret for egen (seksuell) helse og smitteansvaret fordeles likt på hele befolkningen, og ikke ensidig legges på den som er bærer av en allmennfarlig smittsom sykdom, slik §§ 237 og 238 i forslag til ny straffelov innebærer. Paragrafene inneholder etter vårt syn en ansvarsfraskrivelse hos den ikke-smittebærende delen av befolkningen, og den som allerede bærer byrden ved å være smittebærer får dermed overveldende ansvar for mennesker som burde ta ansvar for seg selv. Kriminalisering av risikoatferd blant bestemte grupper i samfunnet bidrar videre til å legitimere stigmatisering av smittebærerne.»

Skeiv Ungdom uttaler:

«Hvem skal klandres for et valg om ubeskyttet sex? Skeiv Ungdom mener at dersom det foreligger et felles ønske å ikke bruke beskyttelse, burde begge parter ta de eventuelle konsekvensene av dette valget. Vi mener derfor det er galt å legge ansvaret over på den som er bærer av en allmenfarlig smittsom sykdom alene. Å ha ubeskyttet sex er alltid å ta en risiko, og dersom det foreligger et samtykke om å ikke bruke beskyttelse mener vi begge har akseptert en risiko for å få en seksuelt overførbar infeksjon.»

Brynseng-legene peker blant annet på følgende:

«Straffelovens paragraf 155 konstruerer et skille mellom en hivsmittet pålagt alt ansvar for å hindre smittespredning og en antatt hiv negativ som er uten ansvar for å forhindre smitteoverføring. Dette er en uheldig ansvarsvridning som medfører uansvarlighet i store grupper hvor det også finns mange hiv positive som er ukjent med egen sykdom.

Loven pålegger den antatt hiv smittede (den som er kjent med eller burde være kjent med at han er hivsmittet) et særlig ansvar for å forhindre smitte dersom han er smittsom. Den antatt hiv negative fratas ansvar. Resultatet blir altså at loven reduserer antatt hiv negatives ansvar for å forhindre overføring av smitte.

Antall hiv negative er fortsatt betydelig høyere enn antall hiv positive. Lovens utilsiktede konsekvens vil derfor bli at et stort antall hiv negative har usikker sex med redusert ansvar for smitteforebyggende tiltak i form av sikrere sex.

I Oslo i 2011 er forholdet mellom hiv positive og hiv negative menn som har sex med menn ca 1:10, dvs at loven reduserer smitteansvar for 10 ganger så mange som den øker ansvar for. Når det gjelder heterofile blir effekten enda større pga større forholdstall.

Når to antatt hiv negative møtes vil det også oppstå følgede dilemma: Dersom ingen tar initiativ til sikrere sex vil ansvarsvridningen medføre at man i større grad kan gjette på at sexpartneren ikke er hivsmittet eller har opplysninger om mulig hivsmitte. Det motsatte har en strafferamme på 6 år. Loven gir altså en mulighet for serosorting, dvs gjetting av hiv status, noe som trolig ikke er intensjonen og som øker risiko for smitte betydelig i en populasjon.»

HivNorge uttaler under overskriften «Aksept av risiko»:

«Sett hen til hvordan hiv smitter, mener HivNorge det er relevant og sentralt også å se på atferden til den som blir smittet eller som utsetter seg for fare.

Skadefølgeprinsippet formulerer et unntak for bruk av straff for skader som den enkelte påfører seg selv. Vi er selvfølgelig klar over at det eksisterer grenser for hva man kan samtykke til. Sett hen til at hiv i dag er å regne for en kronisk diagnose er det åpenbart for HivNorge at ethvert informert samtykke som et minimum må frita for bruk av straff.

HivNorge vil imidlertid også stille spørsmål ved om ikke også enkelte former for risikoatferd må frita for straff. Den som har ubeskyttet sex med en ukjent partner tar utvilsomt en risiko.»

Flere mener straff ikke bør komme til anvendelse når den smittede har informert om smittestatus og partneren likevel har samtykket til ubeskyttet sex.

Sex og Politikk uttaler:

«[…] SoP er bekymret over at informert samtykke ikke fritar for straff. Dette betyr at man som hivnegativ kan si ja til ubeskyttet sex med en hivpositiv det ene øyeblikket, for så å anmelde forholdet i etterkant. En slik anmeldelse kan for eksempel komme i forbindelse med et samlivsbrudd. Slik vil den ene parten i forholdet mellom en hivpositiv og en hivnegativ ha en uforholdsmessig makt over den andre.»

Røde Kors Ungdom uttaler:

«I forslag til ny straffelov er informert samtykke fra ektefelle/samboer grunn til fritak fra straff. Dette er veldig uheldig i et samfunn der enkeltindivider og par står fritt til å velge en samlivsform tilpasset deres egne behov. Røde Kors Ungdom ber utvalget revurdere denne formuleringen slik at den blir mer åpen og inkluderende overfor de som ikke velger å leve i samboer- eller ekteskap.»

Flere peker på at straffeforfølgning på feltet rammer bare enkelte av dem som utviser smittefarlig atferd, og at anmeldelse ofte inngis etter samlivsbrudd, og da til tross for at fornærmede under samlivet har vært informert om den konkrete smittefaren.

Utvalget har mottatt muntlig og skriftlig innspill fra en person, Louis Gay, som selv er under straffeforfølgning for å ha utsatt en annen person for smittefare under slike omstendigheter. Han formidler tanker om dette og beskriver det som en stor belastning ikke bare å være under straffeforfølgning, men å leve med straffetrusselen hele livet. Han beskriver det slik at han ukentlig gjør seg til «kriminell» til tross for at han og hans partner har fått felles veiledning hos lege og prøver å følge rådene om beskyttelse og ansvar. Han peker på at loven legger et ensidig ansvar på den smittede, og at han er prisgitt at hans partnere «nå og i fremtiden, aldri forandrer oppfatning om et delt ansvar for vår seksuelle praksis».

Noen av dem som uttaler seg, synes ikke å være klar over at straff ikke kommer til anvendelse ved forsvarlig bruk av kondom, eller det påpekes at det er uklart hva som er å regne som sikker sex og hva som kan lede til straffeforfølgelse.

Høringsinnspillet fra Aksept er utformet slik at det i hovedsak består av sitater fra brukere av senteret. Noen av sitatene lyder:

• «Denne paragrafen er helt umulig å forholde seg til, uansett hva man gjør er man en kriminell.

• Jeg kjenner at jeg blir usikker og får dårlig selvbilde av denne loven. Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Det er uklart for meg hva som er sikker sex.

• Jeg isolerer meg og det blir lett en ond sirkel. Det går utover selvfølelsen, som igjen kan føre til at jeg gjør dumme ting.»

Aksept konkluderer slik:

«§155 må fjernes i sin helhet

Straffelovens § 155 har blitt brukt i straffesaker flere ganger, nesten alltid i forbindelse med hivsmitte. Loven kriminaliserer hivpositive selv om de ikke smitter noen, ikke ønsker å smitte noen, selv om de beskytter seg med kondom (i tilfelle den sprekker) og selv om de ikke vet at de er hiv-postive.

Det er heller ikke mulig å samtykke til å ha ubeskyttet sex med en hiv-smittet person. Ansvaret for å hindre smitteoverføring ligger hos den hiv-positive. Sikker sex eller partnerens samtykke fritar ikke for straff. Hiv-positive kan videre bli dømt uten at smitteoverføring har funnet sted.

§155 har ikke lenger noe legitimt grunnlag, og heller ikke noen almenpreventiv og smittereduserende virkning.

§155 fungerer svært stigmatiserende og diskriminerende i forhold til hiv-positive mennesker i Norge. Den medfører ekstra belastning og negative psykiske virkninger for mennesker som allerede har en vanskelig situasjon.»

Helseutvalget for bedre homohelse uttaler – med referanse til de nye straffebestemmelsene (straffeloven 2005 §§ 237 og 238) som er vedtatt, men ikke trådt i kraft ennå, og forarbeidene til disse:

«Helseutvalget (HU) observerer med glede at forslaget til ny lovtekst ikke innebærer krav om opplysningsplikt. HU har erfart at noen hivpositive opplever etiske og moralske dilemmaer omkring spørsmål om åpenhet om egen hivinfeksjon. Dette kan nok ha bakgrunn i redsel for informasjonsplikt overfor sexpartnere om egen hivstatus. Det er vår erfaring at dette kan gi utslag i sex-praksis blant hivpositive fordi noen velger å ikke kommunisere hivstatus verbalt for å unnslippe de sosiale ubehagelighetene knyttet til diagnosen, og dermed utøve usikker sex for å fremstå som hivnegative.

Organisasjonen er også veldig positivt innstilt til formuleringen «forsvarlig bruk av kondom». Dette enkle budskapet vil sannsynligvis forenkle sikrere sex-strategi blant hivpositive og skape personlig og kollektiv mestringsfølelse da det understrekes at sikrere sex ikke nødvendigvis er mer komplisert enn forsvarlig kondombruk.

[…]

Det er HUs oppfattelse at juridiske lovtekster ofte er forfattet på en måte som er vanskelig å tolke praktisk for legfolk, noe som igjen kan skape forvirring og motstand til innholdet. Dette gjelder kanskje spesielt i lovtekster som involverer privatlivets innerste sfærer, som sex og hiv.

Det er derfor HUs forslag at lovutvalgets endelige avgjørelse hva angår sluttført lovtekst blir akkompagnert av lettfattelig informasjonsmateriell som tolker hva det juridiske språket betyr i praksis for hivpostive, hvilke sexpraksis retten anser som sikker nok til at partene beskytter seg godt nok og på hvilke grunnlag utvalget har kommet fram til sitt resultat. Informasjonen kan videre styrkes med eksemplifisering og typiske konsekvenser.

Det er også HUs oppfattelse at slik informasjon vil styrke hivpositives autonomi i forhold [til] seksuell adferd, egen og andres helse og gjøre det lettere for vedkommende å forholde seg til lovens bokstav.

Debattene rundt straffelovens paragraf 237 og 238 har mange stemmer og synspunkter, basert på forskjellige vinkler. Å besitte korrekt, offentlig og forståelig informasjon om konsekvensene av egne handlinger, rettigheter og plikter og hvordan praktisere sikrere sex i tråd med lovteksten vil sannsynligvis fjerne mye av frustrasjonen som noen hivpositive opplever i forhold til dagens lovverk.»

Mange uttaler at straffetrusselen bidrar til stigmatisering av hivpositive, selv om ordlyden i lovbestemmelsene ikke spesielt viser til hiv, fordi det i de siste tiårene i all hovedsak er hivsmitte eller fare for dette som er straffeforfulgt.

Norsk forening for infeksjonsmedisin (NFIM) uttaler blant annet:

«Gjeldende straffelovsparagraf 155 blir av hiv-pasienter og infeksjonsleger oppfattet som en spesifikk hiv-paragraf som bidrar til en ytterligere stigmatisering av en pasientgruppe som i utgangspunktet er sterkt utsatt for stigmatisering og sosial utstøtelse. Selv om lovparagrafen er ment å ramme personer som med overlegg utsetter andre for smitterisiko rammer den alle hiv-pasienter på det psykiske plan ved å gjøre selve seksualfunksjonen til en del av strafferetten. De fleste med hiv er ytterst ansvarlige når det gjelder å beskytte andre mot mulig smitte og det trengs ingen spesifikk lovparagraf for disse. Noen få er uansvarlige og praktiserer ubeskyttet sex med mange partnere, men det er mer sannsynlig at den eksisterende paragraf 155 medfører redusert interesse for hiv-testing blant disse for å kunne hevde uvitenhet om egen hiv-status enn at den reduserer omfanget av smittefarlig adferd. Paragraf 155 kan også ha den utilsiktede virkningen at hiv-negative forutantar at en ny sex-partner er hiv-negativ inntil vedkommende sier noe annet, og således aksepterer ubeskyttet sex.»

En del mener at det ikke bør være egne straffebud om smitte, og at alminnelige straffebud om kroppsskade mv. kan anvendes i den utstrekning slike forhold bør straffes.

Amnesty International uttaler:

«Etter Amnesty Internationals oppfatning er straffeloven et uegnet instrument til å påvirke intim menneskelig atferd. En særegen kriminalisering av hiv-smitte overføring eller fare for hiv-smitte overføring er unødvendig og virker mot sin hensikt. I grove tilfeller hvor forsettelig smitteoverføring finner sted, bør etter vår oppfatning generell straffelov benyttes (i.e. paragraf 229, straffeansvar for legemsbeskadigelse).

Kriminalisering av hiv-smitteoverføring bidrar til å øke fordommer og frykt i befolkningen, og fører til en ytterligere stigmatisering av allerede utsatte og marginaliserte grupper i samfunnet som sex-arbeidere, sprøytenarkomane og menn som har sex med menn. Dette er i seg selv en form for diskriminering i strid med grunnleggende menneskerettigheter.

Amnesty International registrerer at kriminalisering av hiv-smitte i en del situasjoner rammer befolkningsgrupper som har vanskelig for å beskytte seg mot eller forhindre smittespredning, som eksempelvis hiv-positive gravide kvinner eller sprøytenarkomane.»

Noen instanser trekker også fram Norges rolle i internasjonalt arbeid, herunder utviklingsarbeid, og finner det problematisk at Norge har straffetrussel på dette området i strid med internasjonale anbefalinger.

Norges Kristne Råd uttaler:

«Norge har hatt et stort internasjonalt engasjement på hiv, aids og rettigheter. Dette har også kommet til uttrykk på feltet kriminalisering av overføring av hiv. Flere og flere land har innført eller vurderer å innføre lovregulering på dette området. Og for mange land og i mange kulturer er det ikke stor forskjell på å lovregulere dette området, og å lovregulere atferden til minoritetsgrupper som har høyere risiko for hivsmitte.

Som pådriver mot kriminalisering av hiv generelt, er det svært problematisk at norsk utenriks- og innrikspolitikk ikke henger sammen når det gjelder kriminalisering av både potensiell og reell overføring av hiv. Norge undergraver sin troverdighet internasjonalt ved å ha en slik lovgivning. Vi mener det er høyst kritikkverdig at Norge ikke følger UNAIDS’ retningslinjer. For de av oss som arbeider internasjonalt innenfor hiv- og aidsfeltet, gjør dette det vanskeligere å spille en konstruktiv rolle.»

Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL) viser i sin uttalelse til erfaringer fra tuberkulosearbeidet gjennom mange år, og uttaler at all erfaring i kampen mot ulike smittsomme sykdommer tilsier at frivillig samarbeid med dem som rammes av sykdommene, er det som gir best resultater, både i behandlingen av smittede og for å hindre smittespredning i samfunnet. Foreningen mener at det ikke bør være en særskilt bestemmelse om smitte, men at bestemmelser om legemsbeskadigelse bør anvendes dersom noen prøver å spre hivsmitte med vilje. Det bemerkes at straffebestemmelsen (§ 155) «blir også meningsløs i forhold til å hindre smittespredning av f.eks. tuberkulose» fordi symptomene ved lungetuberkulose (som er smittefarlig) er svært like vanlige forkjølelsessymptomer, slik at man er uvitende om at man er smittet, og at man er i størst fare for å smitte andre før diagnose er stilt og behandling startet.

Også fylkesmannen i Vest-Agder viser til erfaringer fra tuberkulosearbeidet. Fylkesmannen understreker at smittevernlovgivningen er et godt og viktig grunnlag i arbeidet med forebygging av smittsomme sykdommer, og at hovedvekten i lovsammenheng bør legges på smittevernlovgivningen. Det uttales også:

«Anvendelse av en straffeparagraf bør være et unntak og forbeholdes de tilfellene hvor det bevisst er en overlagt handling som ligger bak. Problemet slik Fylkesmannen ser det, er om en slik straffebestemmelse blir anvendt for «liberalt» eller som et middel til å «tvinge» folk til ikke å omgås hverandre for å forhindre spredning av sykdom. Det er også slik at det kan bli håpløst å vite hvor man skal sette grensen for mikrobetype og personlige handlinger som kan straffeforfølges. Fylkesmannen tenker her ikke spesielt på HIV, men på mennesker som bærer multiresistente mikrober og som øker faretruende i miljøet vårt.

En straffeparagraf må heller ikke bli en «sovepute» fra myndigheter for å tvinge gjennom kontroll der vi allerede har grunnlaget for gode forebyggende tiltak, opplysning til befolkningen og et velutviklet helsevesen og sentrale velutbyggede organer (som Folkehelseinstituttet) som bør ha og ta et ansvar. Forebygging og bruk av en god smittevernlov må være svaret på utfordringen til økende trussel av farlige mikrober, herunder HIV viruset.»

I uttalelsene fra gruppen av fagpersoner ansatt i Oslo kommune og Uni Helse, Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, tas det opp spørsmål om mulighet for å foreta test av mistenkte i saker om seksuallovbrudd med tanke på seksuelt overførbare infeksjoner for å få en rask avklaring av om fornærmede ved overgrepet også ble utsatt for en konkret smittefare.

10.6 Synspunkter fra et utvalgsmedlem

Et av utvalgets medlemmer, Kim Fangen, lever selv med hiv og har engasjert seg i arbeid på feltet i en årrekke.

Som det fremgår under utvalgets vurderinger i punkt 11.2.1.2, mener Fangen at det ikke bør være særskilte straffebud rettet mot smitteoverføring direkte mellom mennesker. Eventuell straffeforfølgning må da skje etter de alminnelige straffebestemmelsene om kroppsskade, men Fangen mener at heller ikke disse straffebudene bør anvendes ved slik smitteoverføring unntatt der gjerningspersonen handlet i den hensikt å smitte en annen, og smitte faktisk ble overført.

Begrunnelsen for dette standpunktet fremgår av følgende som Fangen har skrevet i sakens anledning:

Ny tid. Ny inspirasjon.

Hiv har vært en del av vår globale virkelighet i over 30 år. Man regner med at 60 millioner mennesker har blitt smittet i løpet av denne perioden, 35 millioner av disse lever i dag. For første gang i verdens hivhistorie går tallene på nydiagnostiserte hivpositive ned. Dette skyldes primært at flere hivpositive får tilgang til behandling. En behandling som gjør at hivpositive kan leve gode og lange liv, og at majoriteten som står på behandling har fullt supprimert HIV RNA og dermed er svært lite smittsomme. Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i USA har nettopp vurdert de nyeste forskningsdataene og konkluderer med at antiretroviral behandling kan redusere risikoen for at en hivpositiv overfører viruset til en hiv negativ med 96 %.12 UNAIDS har begynt å snakke om en verden uten hiv i sin 2011–2015 strategiplan «Getting To Zero»13. Medisinske fremskritt har altså endret situasjonen i en svært positiv retning. Denne endringen bør også reflekteres i lovgivning og rettspraksis.

Samtidig er situasjonen ikke bare positiv. I enkelte land og i enkelte grupperinger ser vi en økning i antall nye hivdiagnoser. I Norge er antallet årlige nye hivdiagnoser blant homofile og bifile menn, samt andre menn som har sex med menn, tredoblet siden 2002. Denne økningen er svært alvorlig og krever at vi styrker og utvikler det forebyggende arbeidet, både blant hivnegative og hivpositive.

Hører hiv hjemme i straffeloven?

Jeg har som hivpositiv primært forholdt meg til hiv når vi i utvalget har diskutert detaljene rundt de vedtatte bestemmelser for allmenfarlige smittsomme sykdommer i straffeloven 2005 §§ 237 og 238. Det meste av min argumentasjon springer ut fra erfaringer vi hivpositive har hatt med den gjeldende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 155, som i en årrekke med rette har gått under navnet ’hivloven’. Som kjent er dette ikke en hivspesifikk lov, men i praksis har den, nesten uten unntak, blitt benyttet for å straffeforfølge hivpositive. Det finnes kun et par tilfelle hvor den har blitt anvendt sammen med en annen allmennfarlig smittsom sykdom (henholdsvis hepatitt B og hepatitt C).

Jeg mener at det hivrelaterte arbeidet, både ivaretakelsen av hivpositive og forebyggingen av nysmitte, ikke har vært tjent med et lovverk som av oss hivpositive har blitt oppfattet som mistenkeliggjørende og stigmatiserende, og som ikke har tatt hensyn til at hivpositive har rett til et godt seksualliv. Et lovverk som ikke forholder seg til de psykososiale utfordringer det innebærer å leve med hiv, og som ikke er tilpasset det forhold at forringet livskvalitet og problemer med å mestre sikrere sex ofte henger sammen. Et lovverk som ikke har vært tydelig på hva som anses som ulovlig seksuell atferd, og hvor strafferettslig ansvar ikke står i forhold til dagens kunnskap om hiv og risiko for smitteoverføring.

Videre mener jeg at praktiseringen av dette lovverket bryter med grunnleggende prinsipper om likhet for loven. Det har virket som om loven har rammet tilfeldig og urettferdig når kun et fåtall straffesaker har blitt reist de siste årene, samtidig som flere hundre personer har fått hivdiagnosen hvert år. Det har også virket grunnleggende urettferdig og lite hensiktsmessig at alt ansvar skal hvile på de av oss som er kjent med egen hivpositive status, når vi vet at mange ikke kjenner til egen status og at ny-smitte krever at hivnegative velger å ha usikker sex.

I lys av det økende antall nye hivdiagnoser blant homofile og bifile menn, samt andre menn som har sex med menn, kan man med rette spørre seg hvilket preventivt resultat benyttelsen av denne bestemmelsen kan vise til? Min påstand er at den ikke har tjent sitt formål, verken sett fra et folkehelseperspektiv eller et forebyggingsperspektiv. Hiv er ikke lenger en trussel mot folkehelsen slik man antok den kom til å bli tidlig i 1980-årene. Dette har vi vært klar over i mange år nå. Selv før medisinene kom, var dette et faktum. Allikevel virker det som om den 'epidemiske' tankegangen henger igjen hos mange.

Folkehelseperspektivet står derimot sentralt når det gjelder smittespredning av andre allmennfarlige smittsomme sykdommer via luft, vann og mat. Jeg har derfor sammen med et enstemmig utvalg gått inn for at § 238 endres til bare å gjelde slik smittespredning, se kapittel 11 og utvalgets lovutkast i kapittel 14.

Det er ikke gjennom straffeloven vi reduserer videre spredning av hiv. Jeg mener at hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner ene og alene er et helseanliggende. Det er der fokuset skal og må ligge, hvis man ønsker å hindre at flere blir smittet. Det betyr at vi må endre vårt tankesett og legge om kursen fra strafferegulering over på en helsemessig innfallsvinkel. En ansvarliggjøring av begge seksualpartnere, uten at dette knyttes til straff. Jeg har ingen tro på at straffeloven er et egnet redskap for å regulere helserelatert atferd. Straffeloven kan derimot virke som en hvilepute for myndighetene og skape en falsk trygghet blant folk.

Avkriminalisering

Jeg mener at man ikke skal kriminalisere ubeskyttet sex og følgelig ikke overføring av seksuelt overførbare infeksjoner. I normale relasjoner mellom to likestilte og jevnbyrdige personer som frivillig bestemmer seg for å ha sex, hører ikke kriminalisering/straffeloven hjemme, uavhengig av om hiv overføres eller ikke. Jeg mener at straff kun skal kunne benyttes i de tilfellene hvor man kan bevise at noen har hatt til hensikt å overføre en allmennfarlig smittsom sykdom og lyktes i dette. Da kan de generelle bestemmelsene om legemsbeskadigelse benyttes, men utover slike tilfeller skal ikke de alminnelige bestemmelsene om voldslovbrudd kunne anvendes ved smitteoverføring.

Mitt forslag innebærer dermed en klar avkriminalisering, idet jeg foreslår at straffeforfølgning kun skal skje i tilfeller hvor det foreligger forsett i form av hensiktsforsett og smitte faktisk er skjedd i denne hensikt. Smitteoverføring med vanlig forsett eller såkalt dolus eventualis skal etter mitt forslag ikke rammes, selv om smitte faktisk er skjedd. Dette gjelder også tilfeller hvor det kun er utvist grov eller simpel uaktsomhet. Dersom det kun er snakk om å utsette for smittefare, det vil si at smitte ikke er skjedd, skal det etter mitt forslag uansett ikke kunne straffes.

Hivpositive – en uutnyttet ressurs

Vi som lever med hiv ønsker å være med og redusere smittetallene. Vi ønsker å være «del av løsningen» og ikke bli sett på som «problemet». På lik linje med ønsket brukermedvirkning fra alle pasientgrupper i helse-Norge, mener jeg at vi hivpositive i særdeleshet er en viktig gruppe å inkludere. Jeg mener vi er en uutnyttet ressurs i det forebyggende arbeidet. Vi sitter på unik kunnskap som kan si noe om hvorfor vi ble smittet. Denne kunnskapen har man til nå ikke benyttet seg av – ingen spør oss om mulige bakenforliggende/medvirkende årsaker til at vi ble smittet. Her ligger det et stort potensial med tanke på forebygging av nysmitte, og vi ønsker å være med på dette arbeidet.

Felles mål

Uansett hva vi måtte mene om straffeloven så har alle aktører innen hivfeltet (myndigheter, organisasjoner og aktivister) et felles mål om at færrest mulig skal bli smittet med hiv.

Hvordan når vi dette målet? Tiltak må rettes både mot hivpositive og hivnegative. Vi må styrke og sette klare krav til smittevernarbeidet. Vi må bedre mestringsevnen til alle som lever med hiv. Vi må få testet flere, og det må testes oftere. Ny-diagnostiserte som ønsker å begynne på behandling, må få mulighet til det. Vi må sette fokus på viktigheten av risikoredusering, og innse at det er et vesentlig tilskudd til det tradisjonelle forebyggende arbeidet. Som kjent er det å gjøre litt riktig, bedre enn å gjøre ingen ting.

Det er ingen grunn til at Norge ikke kan bli best i verden på dette området; vi har kunnskapen, kompetansen og økonomien. Vi har en oversiktlig situasjon, og vi har mulighet til å nå alle.

Seksuelt overførbare infeksjoner er en del av vår felles virkelighet. Det er ikke bare hiv som øker i omfang, men også de andre infeksjonene. Det kommer stadig flere utfordringer som for eksempel behandlingsresistent gonoré. Vi vet ennå ikke hvilket omfang dette vil få og hvilke konsekvenser det vil medføre. Desto flere ganger et menneske må behandles for en seksuelt overførbar infeksjon, desto større er faren for komplikasjoner eller at man utvikler resistens og derved en kronisk tilstand. Selv om denne informasjonen har nådd frem til majoriteten av befolkningen, endres ikke vanen med å ha ubeskyttet sex. Dette kan vi lese ut fra stadig økende antall tilfeller av seksuelt overførbare infeksjoner.

Vi bør finne en måte å utarbeide en helhetlig plan for hvordan en i Norge skal arbeide med seksuell helse på alle områder. Denne planen må ta for seg både de mørke og lyse sidene av seksualiteten og må omhandle seksualitet gjennom hele livsløpet. En slik plan må ta sikte på å styrke den generelle befolkningens seksuelle helse, samtidig som man utarbeider særtiltak for spesielt utsatte grupper med særskilte utfordringer, som for eksempel homofile og bifile menn, samt andre menn som har sex med menn, flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.

Dette kan for eksempel gjøres ved at en nedsetter et utvalg som skal ha til mandat å utarbeide en handlingsplan for å styrke helhetlig seksuell helse, inkludert forebygging av seksuelt overførbare infeksjoner. Den nåværende nasjonale strategiplanen for bedre seksuell helse er for ensidig fokusert på forebygging av uønskede svangerskap. I et slikt utvalg bør helsemyndighetene være representert i tillegg til representanter for aktuelle faggrupper og relevante organisasjoner.

Nasjonal handlingsplan

Vi er mange hivpositive som mener at den nasjonale handlingsplanen 'Aksept og mestring 2009–2014' er en svært viktig og riktig plan for det hivforebyggende arbeidet. Her har seks departementer og flere direktorater forpliktet seg til helhetlig innsats i hivarbeidet ved å definere mål og strategiske grep på en rekke områder. Noe er allerede satt i verk, men svært mye gjenstår, og den nylig avholdte midtveiskonferansen viste at arbeidet går trått og at det er stor frustrasjon blant aktørene.

Det som har blitt gjennomført, er blant annet igangsettelse av Norges første Lærings- og mestringskurs for hivpositive. Dette kurset er utviklet gjennom et samarbeid mellom Lærings- og mestringssenteret og Infeksjonsmedisinsk avdeling, begge ved Oslo universitetssykehus (OUS), og det nyetablerte Pasientrådet for hivpositive har også bidratt. Her står blant annet mestring av seksuallivet sentralt. Dette har vært et vellykket pilotprosjekt som det er meningen skal være et kontinuerlig tilbud til alle som lever med hiv, og til alle som blir diagnostisert med hiv, uansett nasjonalitet, etnisitet og seksuell legning. Vi mener dette er et viktig tilbud til denne pasientgruppen som til nå har fått liten oppfølgning utover på det rent medisinske området. Et annet viktig tiltak som er gjennomført under hivplanen, er kursing av helsepersonell som jobber med hiv, i hvordan samtale med pasienter om endring i helserelatert atferd, inkludert seksuell atferd. Verktøyet er en samtalemetode (motiverende intervju – MI) som skal øke pasientens motivasjon til endring. I 2011 deltok i underkant av 100 helsepersonell på slike kurs i regi av Helsedirektoratet. Flere trenger slike kurs, og disse kursene bør kunne tilbys på forskjellige nivåer, slik at MI blir en integrert del av behandlingen.

Slik kursing av både pasienter og helsepersonell er noe som kan øke både mestringsevne og livskvalitet hos hivpositive og er derfor svært viktige helsefremmende og hivforebyggende tiltak. Tidligere behandlingsstart samt økt satsing på testing for hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner er andre tiltak som virker smitteforebyggende.

Med ovennevnte unntak så er svært få av de mange definerte strategiske grepene i hivplanen gjennomført. Hva skyldes dette? Hvorfor har arbeidet nærmest stoppet opp? Hvorfor har man ikke klart å oppnå flere av målene i planen? Er det mangel på reell vilje hos helsemyndigheter og andre departementer til å drive denne planen fremover? Har man sagt seg fornøyd med å lage en god plan og overlatt ansvaret for implementeringen til sivilt samfunn og helsepersonell? Her trengs det nasjonal styring og oppfølging.

Veien videre – ny redskap gir nye muligheter

Jeg mener vi har en unik mulighet nå til å legge om kursen og vise hvordan hiv og andre seksuelle overførbare infeksjoner kan og bør bli behandlet på en konstruktiv og inkluderende måte. Ved å fokusere på seksuell helse generelt og for hele befolkningen, vil vi kunne oppleve en reduksjon av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. Vi må arbeide for å motivere og å inspirere hvert enkelt individ og på den måten best ivareta samfunnets interesser.

Det er en ny tid som bør inspirere alle som arbeider og lever i dette feltet. Vi vet så uendelig mye mer nå enn da hiv ble innlemmet i straffeloven. Vi har helt andre muligheter i dag til å bekjempe dette viruset, ved å sette flest mulig i stand til selv å ivareta egen helse. Det er her vi kan bidra til å snu den negative utviklingen vi opplever nasjonalt, og det vil også gi oss en mulighet til å vise vei internasjonalt. Det er mange øyne rettet mot Norge i disse dager som følger spent med på hvordan vi velger å gå videre med denne utfordringen. Det hviler et ansvar på oss alle for at vi forvalter dette på best mulig måte.

10.7 Utvalgets innblikk i og vektlegging av synspunkter og erfaringer blant berørte

Både ut fra den sammensetningen som utvalget ble gitt, og ut fra et mål som utvalget som helhet har hatt, om å synliggjøre og vurdere de synspunktene som målbæres av grupperinger som ønsker å fjerne straffeloven 1902 § 155 og tilsvarende nye straffebestemmelser, det vil si å avkriminalisere smitteoverføring og smittefare mellom mennesker, har det vært holdt flere innlegg i utvalget som har avspeilet de forannevnte synspunktene.

Utvalget har et medlem, Kim Fangen, som har mangeårig personlig erfaring med hiv, og som har utvist stort engasjement i arbeid på feltet, blant annet gjennom Pasientrådet for hivpositive og andre organisasjoner. Fangen har holdt to særskilte innledninger for utvalget i tillegg til å formidle erfaringer og synspunkter gjennom hele utvalgsarbeidet.

Fangen holdt på utvalgsmøtet 30. mai 2011 innlegg om temaet ut fra spørsmål som: Hvordan oppleves det å leve med hiv i Norge 2011? Hva har skjedd på de snart 30 årene vi har kjent til hiv i Norge? Medisinsk revolusjon, menneskerettslig stagnasjon? Hvorfor mener vi at straffeloven § 155 virker mot sin hensikt? Er § 155 rettferdig? Er § 155 samfunnsbeskyttende? Hvorfor mener vi at loven kriminaliserer vårt seksualliv? Hvorfor mener vi at ansvarsfordelingen må bli bedre? Hvor ligger den hivpositives ansvar kontra den hivnegatives og samfunnets? Hvordan ønsker vi at hiv og straff skal forvaltes i dagens samfunn, og hva kan vi bidra med? Hvordan ser vår 'løsning' ut?

På utvalgsmøtet 23. november 2011 holdt Fangen et innlegg om hivpositives anbefalinger til lovutvalget med hensyn til om det bør være strafferegulering på feltet og i så fall hva den bør ramme. Innlegget var utformet ut fra Fangens egne synspunkter og etter råd og innspill fra et stort kontaktnett av mennesker som lever med hiv i Norge. Se også punkt 10.6 om Fangens synspunkter.

Videre har flere utvalgsmedlemmer lang erfaring fra arbeid relatert til smittsomme sykdommer og bred kontaktflate på feltet, noe som også har gitt innblikk blant annet i hvordan en del smittede personer tenker og handler i relasjon til smittefare mv. Inntrykk og erfaringer er blitt formidlet til resten av utvalget i innlegg for utvalget og i det løpende utvalgsarbeidet. Tre utvalgsmedlemmer er leger med erfaring fra ulike typer virksomhet. Stig S. Frøland har i flere tiår arbeidet klinisk ved infeksjonsmedisinske avdelinger i spesialisthelsetjenesten, særlig med hiv, drevet forskning rundt hiv/aids og har dessuten erfaring som sakkyndig i straffesaker om smitteoverføring/-fare. Trine Kjus Brumoen har mangeårig erfaring som overlege ved Olafiaklinikken (en seksjon av Oslo universitetssykehus som er et senter for rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner). Her arbeider hun blant annet med oppfølging av hivpositive og kognitiv terapi til personer som ønsker å endre atferd preget av risikosex. Øystein Søbstad har i en årrekke arbeidet som kommunal smittevernlege i Bergen. Videre har Inger-Lise Hognerud god kjennskap til hivpositives erfaringer og synspunkter gjennom sitt arbeid som juridisk rådgiver i HivNorge. Flere andre utvalgsmedlemmer har spesiell kjennskap til ulike sider av feltet gjennom annen type arbeid, herunder Bente Træen og Bera Ulstein Moseng som blant annet driver med samfunnsvitenskapelig forskning av særlig relevans for feltet, og Anne Skjelmerud som i en årrekke har arbeidet med internasjonale bistandsspørsmål knyttet til hiv og aids, de siste årene som ansatt i Norad.

Utvalget har også invitert flere personer med god kjennskap til feltet ut fra ulike posisjoner, til å holde foredrag for utvalget, som har belyst temaet for utvalgsarbeidet særlig i tilknytning til risikogrupper som homofile, rusmiddelbrukere og innvandrere.

Overlege Linda Wüsthoff og institusjonssjef Joakim Hauge, begge fra Felttiltaket, Velferdsetaten, Oslo kommune, holdt 10. januar 2012 et foredrag for utvalget med tittelen «Erfaringer og inntrykk fra lavterskel-helsetiltak om smittefare og smittespredning i rusmiddelmiljøer av hepatitt, hiv mv. Praksis med sprøytedeling og oppfatninger blant misbrukere om smittefare.»

Et styremedlem i Homopositiv – som overfor offentligheten ønsker å være anonym – holdt 15. februar 2012 et foredrag for utvalget med tittelen «Mestring, risikogrupper og økende smittetall blant homser i Norge – Refleksjoner rundt hiv-epidemiens bakenforliggende faktorer».

Seksjonsoverlege Bente Magny Bergersen, Infeksjonsmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, holdt 29. mars 2012 foredrag for utvalget med tittelen «Smittevernveiledning til hiv-positive med innvandrerbakgrunn.» På samme utvalgsmøte hadde utvalget en dialog med Gertrude Bukanga og Girmay Assemahegn, begge ansatt som sosialkonsulenter på Aksept (Senter for alle som er berørt av hiv), om oppfatninger om og holdninger til smittefare og smittevern i innvandrermiljøer.

Høringsmøtet og de skriftlige innspillene utvalget har mottatt, jf. punkt 10.5, har også gitt utvalget innblikk i synspunkter blant berørte og deres interesseorganisasjoner, i tillegg til annet skriftlig materiale m.m., jf. punkt 10.2 til 10.4.

Et samlet utvalg har derfor registrert de sterke «brukerstemmene», og deres synspunkter og erfaringer er tatt med og vektlagt i de brede og avveiende vurderingene som samtlige utvalgsmedlemmer har måttet foreta vedrørende de ulike forslagene som fremmes av utvalget i de etterfølgende kapitlene.