4 Smittevernlovgivningen

4.1 Innledning

Det er flere regelsett som er av betydning for den rettslige reguleringen av smittevernet og andre forhold knyttet til smittsomme sykdommer. Den særskilte smittevernlovgivningen er sentral, men også folkehelseloven og andre lover innen helseretten har bestemmelser som i noen grad berører feltet. Matlovgivningen er av betydning for vern mot næringsmiddelbårne sykdommer. Tilsvarende gjelder i noen grad også annen lovgivning på sine felt. I tillegg har den alminnelige straffelovgivningen særskilte bestemmelser på området.

Her i kapittel 4 behandles smittevernlovgivningen. I kapittel 5 redegjøres for straffebestemmelsene. Hovedvekten er lagt på disse i og med at spørsmålet om strafferegulering på området er det sentrale spørsmålet i utvalgets mandat. Enkelte andre lover med relevante bestemmelser omtales kort i kapittel 6.

4.2 Historikk

Fra 1834 til 1844 arbeidet en medisinallovkommisjon med utkast til en lov om medisinalvesenet i Norge. Bakgrunnen var blant annet problemer som følge av koleraepidemien som nådde Norge i 1832. Regjeringen fant ikke å kunne fremme lovutkastet i sin helhet, men fremmet i 1848 forslag til lov om karantenevesenet, som ble vedtatt av Stortinget samme år.1

En komité oppnevnt i 1850 så på spørsmålet om nye bestemmelser for bekjempelsen av smittsomme sykdommer. I 1858 ble det oppnevnt en kommisjon som skulle revidere sunnhetslovgivningen.

Sunnhetsloven (lov 16. mai 1860 om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger i anledning af epidemiske og smitsomme Sygdomme) ble gitt med tanke på å bedre hygienen og styrke annet forebyggende helsearbeid for å fremme folkehelsen samt å kunne iverksette effektive smitteverntiltak. Smittsomme sykdommer var etter loven gjenstand for «det offentliges særlige forsorg», og loven påla det offentlige et særlig ansvar for å forebygge og motvirke slike sykdommer.

Sunnhetsloven hadde tre kapitler. Kapittel 1 «Om Sundhedscommissioner» fastsatte at slike permanente organer skulle opprettes i alle landets kommuner. De hadde oppgaver både innen forebygging og når farsotter først herjet. Kapittel 2 het «Angaaende særegne Foranstaltninger imod epidemiske og smittsomme Sygdomme». Kapittel 3 «Almindelige Bestemmelser» inneholdt forskriftshjemler og bestemmelser om forholdet til annen lovgivning.

Sunnhetsloven innførte nye prinsipper for folkehelse- og smittevernarbeid og hadde brede hjemler for iverksettelse av tiltak i situasjoner som kunne oppstå når epidemier nærmet seg eller bredte seg.

Medisinhistorikeren Øyvind Larsen2 påpeker at sunnhetsloven var forut for sin tid idet den ga folkehelsespørsmål en plass i lokalforvaltningen 120 år før kommunehelsetjenesteloven (lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene3). Sunnhetskommisjoner ble opprettet i alle kommuner og skulle drøfte sosialmedisinske og hygieniske utfordringer og samtidig ha ansvar for å bekjempe smittsomme sykdommer. Sunnhetsloven formaliserte beslutningsstrukturer og fordelte oppgaver innen miljørettet helsevern og innenfor det offentlige smittevernet på kommunenivå.

Tidligere hadde man fragmenterte bestemmelser vedrørende konkrete smittetrusler etc. Det var i 1857 gitt en lov om lepra som opprettet organer i de kommuner hvor lepra var utbredt, en forløper til sunnhetskommisjonene innført med sunnhetsloven. Ny lepralov ble gitt i 1877 (lov 26. mai 1877 om forsørgelse av fattige spedalske m.v.) og 1885 (lov 6. juni 1885 angaaende Spedalskes Afsondring og Indlæggelse i offentlig Pleie- eller Helbredelsesanstalt m.v.). Den siste lepraloven ble opphevet ved lov om sosial omsorg av 5. juni 1964 nr. 2.4

På bakgrunn av den store utbredelsen av tuberkulose i siste halvdel av 1800-tallet, fikk man en særskilt lov på området (lov 8. mai 1900 angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme) som skulle stilles på linje med sunnhetsloven kapittel 2 når det gjaldt tuberkulose.

Det ble på slutten av 1800-tallet og i de første tiårene av 1900-tallet i perioder arbeidet med en særlov om veneriske sykdommer, men noen lov ble ikke vedtatt. I 1944 fikk man en «okkupasjonslov» på området, som ble avløst av en provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer.

I etterkrigstiden ble det gitt flere særlover på smittevernområdet:

• Lov 5. juli 1946 nr. 1 om rottebekjempelse

• Lov 12. desember 1947 nr. 4 om åtgjerder mot kjønnssykdommer

• Lov 12. desember 1947 nr. 15 om røntgenundersøkelse ved skjermbilledfotografering

• Lov 12. desember 1947 nr. 16 om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose

• Lov 19. desember 1952 nr. 1 om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v.

• Lov 26. november 1954 nr. 2 om vaksinasjon

Sunnhetsloven, loven om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v. og vaksinasjonsloven hadde et generelt virkeområde rettet mot smittsomme sykdommer i sin alminnelighet, mens de andre lovene var særlover vedrørende enkelte sykdommer eller sykdomsgrupper.

Lovene og et stort antall forskrifter og rundskriv utgjorde etter hvert et mangslungent og uensartet regelverk, og det var behov for en regelsanering. Det ble i slutten av 1970-årene påpekt behov for faglig oppdatering av smittevernlovgivningen samtidig som det ble ansett uhensiktsmessig med en rekke særlover. Fra tidlig i 1980-årene signaliserte Helsedirektoratet at man ville ta initiativ til en ny generell smittevernlov, jf. også NOU 1984: 28 Om helserådstjenesten.

Sunnhetskommisjonene var omgjort til helseråd, og var fortsatt et obligatorisk organ i kommunene. I forbindelse med kommunehelsetjenesteloven som trådte i kraft i 1984, ble det miljømessige og terapeutiske kommunale helsevesen samlet under folkevalgt ledelse. Sunnhetsloven ble da endret til å bli en ren smittevernlov, og bestemmelsene om de statlige distriktslegenes automatiske stilling som ledere av kommunenes helseråd, ble opphevet. Ved lov 12. juni 1987 nr. 70 om kommunalt helse- og sosialstyre m.v. ble sunnhetsloven og andre smittevernlover endret slik at «sunnhetskommisjonen» og «helserådet» ble «helse- og sosialstyret». Bestemmelser om «ordfører» for disse organene ble endret til «kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege». Kommunehelsetjenesteloven fikk ved lov 12. juni 1987 nr. 67 et eget kapittel 4a om miljørettet helsevern.

Hivepidemien utløste diskusjon om smittevernlovgivning og i hvilken grad det dagjeldende regelverket var egnet i arbeidet med å forebygge spredning av hiv. Regjeringen besluttet i 1986 å utarbeide et utkast til en odelstingsproposisjon om lov om særlige tiltak mot hivinfeksjon, som ble sendt på høring i 1987.5 Høringsinstansene var delt i synet på om det var nødvendig og/eller hensiktsmessig med en slik særlov. Utkastet fikk relativt stor motbør, blant annet under henvisning til arbeidet med en ny generell smittevernlov, og utkastet ble lagt til side.6 Det ble i januar 1988 i stedet fremmet en stortingsmelding, St.meld. nr. 29 (1987–88) Om HIV/AIDS-epidemien. Sosialkomiteen7 sluttet seg til at det var behov for nye regler vedrørende tvangsinngrep, ikke minst av rettssikkerhetshensyn, og mente at slike regler burde komme i den nye varslede smittevernloven.

4.3 Smittevernloven

4.3.1 Innledning

Smittevernloven (lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer) trådte i kraft 1. januar 1995. Loven avløste sunnhetsloven av 1860 og syv særlover, blant annet om tuberkulose og kjønnssykdommer, jf. punkt 4.2. De tidligere lovene var til dels gamle og lite oppdatert i forhold til annen lovgivning og medisinsk og samfunnsmessig utvikling. De bygget på forskjellige prinsipper og saksbehandlingsregler, og var i noen grad uklare for eksempel med hensyn til vilkårene for bruk av tvang. Det ble i forarbeidene til smittevernloven, blant annet Ot.prp. nr. 91 (1992–93) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) s. 8, også pekt på behovet for en faglig og politisk gjennomdrøfting av de spørsmål som smittsomme sykdommer reiser. Det ble vist til at det ikke hadde vært noen debatt og gjennomgang av dette på lenge, og at hiv-/aidsepidemien foranlediget en drøfting av de prinsippene smittevernet bør bygge på.

Det ble i arbeidet med lovforslaget lagt særlig vekt på å oppdatere lovgrunnlaget for smittevernarbeidet ut fra nyere medisinsk kunnskap, og å fjerne ubegrunnede forskjeller i håndteringen av de ulike sykdommene. Styrking av rettssikkerheten for de personene som blir gjenstand for tiltak etter loven, var også viktig.

Lovforslaget bygget på utredning fra Helsedirektoratet offentliggjort som NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven). Det ble fremmet lovforslag i Ot.prp. nr. 91 (1992–93), som ble fremsatt på ny i Ot.prp. nr. 28 (1993–94) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) fordi saken ikke var blitt behandlet av Stortinget før ny valgperiode. Loven ble vedtatt i hovedsak i samsvar med forslaget. Det ble i forbindelse med stortingsbehandlingen foretatt endringer i § 2-2 (unntak fra taushetsplikt) og § 7-5 (om smittevernnemnd), jf. Innst. O. nr. 37 (1993–94).

Loven er senere endret flere ganger, sist ved lov 22. juni 2012 nr. 468, men lovens systematikk og grunnprinsipper består uendret.

Loven omfatter både personrettede og miljørettede tiltak. Loven gjelder alle smittsomme sykdommer og gir således fleksibilitet under skiftende epidemiologiske forhold. Loven skjelner imidlertid mellom smittsomme sykdommer i sin alminnelighet og allmennfarlige smittsomme sykdommer, som kan gi grunnlag for mer vidtgående tiltak, jf. punkt. 4.3.2.3.

Hovedprinsippet i loven er at smittevernarbeidet skal skje i samarbeid med de personene som er berørt, og være basert på frivillighet. Frivillig medvirkning skal gjennomgående ha vært forsøkt før det eventuelt iverksettes mer inngripende tiltak. Loven pålegger samtidig smittede personer visse plikter, og den har også hjemmel for bruk av tvang i enkelte sammenhenger. Tiltakene skal ha en klar faglig begrunnelse og være nødvendige av hensyn til smittevernet. Videre er det et prinsipp som ligger til grunn for loven, at tiltakene må kunne gjennomføres uten å påføre de berørte unødig stor skade eller ulempe og uten urimelig krenkelse av enkeltmenneskers integritet.

Rettssikkerheten er ivaretatt blant annet ved at loven er lagt opp slik at jo mer omfattende eller inngripende et tiltak er, desto høyere er nivået der beslutningen om iverksetting kan treffes. Det er lagt vekt på personell kompetanse (hvilket forvaltningsorgan som skal ha adgang til å fatte vedtak) og prosessuelle rettssikkerhetsgarantier.

Smittevernloven inneholder en rekke bestemmelser om at departementet eller Kongen (i statsråd) i forskrift kan gi nærmere regler i tilknytning til loven. Det er gitt flere forskrifter i medhold av loven, men ikke alle forskriftshjemler er benyttet.

4.3.2 Kapittel 1 Innledende bestemmelser (formål, virkeområde, definisjoner)

4.3.2.1 Formål – § 1-1

Lovens formål er angitt i § 1-1. Loven skal verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge sykdommene og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i eller ut av Norge. Loven skal sikre at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet på området. Videre skal loven ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

4.3.2.2 Virkeområde – § 1-2

Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge, med mindre annet er fastsatt, jf. § 1-2 første ledd og andre ledd som gir hjemmel for begrensninger med hensyn til personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har bosted i Norge. I Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 27 heter det at hovedprinsippet må være at smittevernlovens bestemmelser skal gjelde for alle som oppholder seg i riket uansett statsborgerskap og uansett varigheten av oppholdet, og at dette vil være i samsvar med de folkerettslige forpliktelser Norge er bundet av. Det uttales av eventuelle unntak for utenlandske statsborgere kun må gjelde for «opphold av klart midlertidig karakter» og at begrensningene i hovedsak må gjelde inngrep, ikke ytelser.

Hjemmelen i § 1-2 andre ledd til å begrense anvendelse av loven overfor personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har bosted i Norge, er ikke benyttet. Det vil si at retten til smittevernhjelp, jf. lovens kapittel 6, omfatter persongrupper som ikke har fulle rettigheter til helsehjelp i Norge etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2, jf. også forskrift 16. desember 2011 nr. 1255 om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. Det er i forskriften angitt hvilken helsehjelp man har rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven dersom man oppholder seg i Norge uten å ha fast, lovlig opphold, uten å være medlem av folketrygden eller uten å ha rettigheter i medhold av avtale med annen stat. Etter § 5 bokstav d har alle som oppholder seg i riket, rett til smittevernhjelp, med henvisning til smittevernloven § 6-1. Dette gjelder også personer som oppholder seg ulovlig i landet, jf. Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-5/11 Helsehjelp til personer uten fast opphold i riket og personer uten lovlig opphold og departementets Høringsnotat om samhandlingsreformen – forslag til forskriftsendringer og nye forskrifter som følge av Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester datert 4. juli 2011.

Et slikt utvidet virkeområde har sammenheng med at smittevernhjelp ytes ikke bare av hensyn til pasienten, men også for å unngå spredning av sykdommen og derved verne folkehelsen.

I henhold til smittevernloven § 1-2 tredje ledd kan departementet gi forskrifter om anvendelse av loven på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen, og på norske fartøy og luftfartøy hvor de enn befinner seg. Loven er ikke gitt generell anvendelse for disse områdene, men det er gitt enkelte forskrifter knyttet til petroleumsvirksomhet. For Svalbard har man bestemmelser blant annet om «smittsomme syke» i forskrift 15. juni 1928 nr. 3357 om læge- og sundhetsforholdene på Svalbard fastsatt i medhold av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard. Se særlig forskriften §§ 2 og 13 til 16.

I smittevernloven § 1-2 fjerde ledd er det fastsatt at lovens bestemmelser «gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat». Departementet bemerket i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 27 at bestemmelsen i første rekke vil ha betydning «som signal om at Norge vil ivareta sine forpliktelser overfor folkeretten og internasjonale avtaler». Smittevern i internasjonal sammenheng er omtalt i proposisjonen s. 19–21.

Om internasjonale forpliktelser og tilrådninger av relevans for utvalgets arbeid, se kapittel 8.

Hjemmelen i § 1-2 femte ledd for Kongen til å gi regler om gjennomføringen av avtale med fremmed stat, vil ifølge proposisjonen (s. 27) ha betydning «dersom det er nødvendig å foreta mindre avvik fra smittevernlovgivningens regler eller forskriftsregulere et forhold som ikke dekkes av lovens alminnelige forskriftshjemler». Et eksempel på forskrift gitt i medhold av blant annet denne bestemmelsen, er forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften). Forskriften gjennomfører Norges forpliktelser etter WHOs helsereglement (IHR) av 23. mai 2005, jf. punkt 8.3.4.

4.3.2.3 Definisjoner – § 1-3

Loven gjelder alle smittsomme sykdommer, men har særlige regler for det som regnes som «allmennfarlige smittsomme sykdommer». Se for eksempel § 2-2 om unntak fra taushetsplikt, § 4-1 om møteforbud og stenging av virksomheter mv., § 5-1 om plikt til å la seg undersøke og §§ 5-2 og 5-3 om tvungen undersøkelse og isolering. Begrepet var nytt med smittevernloven, men har sin parallell i mange andre lands lovgivning, se kapittel 7. Betegnelsene på ulike kategorier av smittsomme sykdommer, hvilke sykdommer som er plassert i de ulike kategoriene, og hvilke tiltak som kan iverksettes, varierer imidlertid fra land til land. Dette er ikke regulert gjennom internasjonalt samarbeid.

Flere begreper er definert i § 1-3 som lyder slik:

§ 1-3.Definisjoner

Med følgende uttrykk i loven her forstås:

1. smittsom sykdom: en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av en mikroorganisme (smittestoff) eller del av en slik mikroorganisme eller av en parasitt som kan overføres blant mennesker. Som smittsom sykdom regnes også sykdom som er forårsaket av gift (toksin) fra mikroorganismer.

2. en smittet person: en person som har en smittsom sykdom som nevnt i nr. 1. For kroniske infeksjonssykdommer gjelder at en person anses som en smittet person bare når vedkommende er smitteførende eller frembyr slike tegn på aktiv sykdom som medfører at personen kan være smitteførende. Som en smittet person regnes også en person som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er en smittet person.

3. allmennfarlig smittsom sykdom: en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader, og som

   • a) vanligvis fører til langvarig behandling, eventuelt sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller

   • b) kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller

   • c) utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den.

4. alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom: et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak. Sosial- og helsedirektoratet9 kan i tvilstilfelle avgjøre når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.

Departementet fastsetter i forskrift hvilke smittsomme sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Ut fra disse kriteriene kan det endres over tid hvilke sykdommer som faller inn under begrepene.

Definisjonen av allmennfarlig smittsom sykdom innebærer at minst ett av grunnvilkårene i første ledd nr. 3 må være oppfylt, og at dessuten minst ett av tilleggsvilkårene i nr. 3 bokstav a til c må være oppfylt.

Departementet har i forskrift 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer fastsatt hvilke sykdommer som omfattes av dette begrepet. Forskriften omfatter en rekke sykdommer og sykdomsgrupper, blant annet seksuelt overførbare infeksjoner, hivinfeksjon, hepatitt A–E, botulisme, difteri, kikhoste, meningokokksykdom, miltbrann, rabies og tuberkulose. Forskriften ble sist endret ved forskrift 26. mars 2003 nr. 407 da alvorlig, akutt luftveissyndrom (SARS) kom inn på listen. Forskriften er inntatt som vedlegg 2.

Det er departementet som vedtar endringer i forskriften. Forslag til endringer fremsettes i første rekke av Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) og Helsedirektoratet, eller forelegges disse instansene for vurdering.

Hvorvidt en sykdom regnes som allmennfarlig, er av vesentlig betydning idet mange av lovens bestemmelser kun gjelder ved disse sykdommene, og ikke kommer til anvendelse ved andre smittsomme sykdommer. De bestemmelsene som bare gjelder allmennfarlige smittsomme sykdommer, er imidlertid ikke samlet i en særskilt del av loven. Hver enkelt bestemmelse må derfor leses med blikk for om den gjelder smittsomme sykdommer generelt eller bare denne spesielle kategorien sykdommer.

Om en sykdom regnes som allmennfarlig, har også betydning for betalingsspørsmål da fritak for egenandel for ved smittevernhjelp i form av blant annet legehjelp og legemidler, er knyttet til allmennfarlige smittsomme sykdommer, jf. punkt 4.3.7 og 6.5.

Straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare gjelder også «allmennfarlige smittsomme sykdommer», jf. straffeloven 1902 § 155 og straffeloven 2005 § 237. Smittevernlovens definisjon gjelder ikke direkte utenfor smittevernlovgivningen, men vil være rettledende også i saker etter straffeloven, jf. punkt 5.2.2.5 og 5.3.6.

Definisjonen av begrepet «en smittet person» er for kroniske infeksjonssykdommer begrenset til å gjelde «bare når vedkommende er smitteførende eller frembyr slike tegn på aktiv sykdom som medfører at personen kan være smitteførende», jf. smittevernloven § 1-3 første ledd nr. 2. Det fremgår av forarbeidene at bakgrunnen for denne presiseringen er at en ikke ubetydelig andel av befolkningen er smittet med tuberkelbasiller, mens bare et fåtall av de infiserte utvikler tuberkuløs sykdom eller smittebærertilstand som innebærer smittefare, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 30. Tilsvarende vil kunne gjelde andre sykdommer.

Smittsomme sykdommer kan overføres (direkte eller indirekte) mellom mennesker, fra dyr til menneske eller fra miljø til menneske, for eksempel gjennom luft, vann eller næringsmidler, se punkt 9.2.

I § 1-3 første ledd nr. 4 defineres begrepet alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Særlige tiltak kan settes i verk i slike situasjoner, jf. blant annet smittevernloven § 3-8 om vaksinering, § 4-6 om gravferd og § 4-8 om mulighet for å pålegge massemedier å ta inn meldinger til befolkningen.

4.3.3 Kapittel 2 Informasjon til smittede personer, unntak fra taushetsplikt, meldinger og varsler

4.3.3.1 Informasjon – § 2-1

Etter smittevernloven § 2-1 skal den undersøkende eller behandlende legen snarest mulig gi en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom, informasjon om sykdommen, smittsomhet og smittemåter og om hvilke lover og bestemmelser som gjelder. Videre skal legen gi «særskilt personlig veiledning om hva den smittede kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre (personlig smittevernveiledning)». Veiledningen skal tilpasses den enkeltes sykdom og livssituasjon.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 5-1 tredje ledd om at en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre, jf. punkt 4.3.6.

4.3.3.2 Unntak fra taushetsplikt – utgangspunkter

Smittevernloven § 2-2 om enkelte unntak fra taushetsplikt og § 2-3 om meldeplikt for leger og varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre må sees i sammenheng med helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt og adgang til utlevering av opplysninger, jf. særlig helsepersonelloven kapittel 5 om taushetsplikt og opplysningsrett, kapittel 6 om opplysningsplikt og kapittel 7 om meldeplikt. Se Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) s. 106–109. Se også pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 om rett til vern mot spredning av opplysninger.

Det ble i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) vist til at flere av de mest kontroversielle spørsmål som hadde dukket opp under hiv-/aidsepidemien nettopp hadde dreid seg om «betydningen av konfidensialitet kontra rett til å få opplysninger om andres smittestatus», jf. s. 6 og 34 ff. Det ble uttalt at formålet med en regulering i smittevernloven av adgang og plikt for helsepersonell til å gi opplysninger, blant annet var å skape større klarhet i hvordan unntaksreglene på området smittsomme sykdommer skal forstås. Det ble videre vist til at lovforslaget langt på vei var en kodifisering av dagjeldende rett (jf. legeloven10) og ikke representerte noen uthuling av personvernet i helselovgivningen. Det ble uttalt at en konkretisering i lovteksten ville bidra til å unngå misforståelser og misbruk i praktiseringen av unntakene fra taushetsplikten på smittevernfeltet.

Flertallet i sosialkomitéen understreket at taushetsplikten fortsatt skal overholdes strengt av hensyn til personvernet og tillitsforholdet mellom helsearbeider og pasient, men mente at en klargjøring og presisering av vilkårene for og nødvendigheten av unntak ville gi bedre veiledning for helsepersonell og sikre en ensartet praksis, jf. Innst. O. nr. 37 (1993–94) s. 6. Flertallet foreslo en skjerping av vilkårene for å gi opplysninger etter § 2-2 slik at «Når det er grunn til å anta […]» ble erstattet med «Når det er overveiende sannsynlig […]». Flertallet var enig i at legen i utgangspunktet ikke burde pålegges plikt til å gi opplysninger, men «gis en adgang til bruk av skjønn, vurdert ut fra vilkårene i loven, hensynet til personvernet for pasienten og smittevernet». Et annet flertall påpekte likevel at «helsepersonell bør informere samlivspartner om f.eks. HIV-smitte dersom den smittede selv ikke vil gi slik opplysning». Et mindretall foreslo at legen ikke bare kan, men skal gi opplysninger i alle de tilfelle som omfattes av § 2-2 andre ledd. Se nærmere om § 2-2 i punkt 4.3.3.3 ff.

4.3.3.3 Opplysningsrett etter § 2-2 andre ledd

Etter § 2-2 kan legen gi taushetsbelagte opplysninger videre på visse vilkår når det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi slike opplysninger.

Utgangspunktet i første ledd er at legen skal søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede til å gi opplysninger. Er dette ikke mulig, kan legen etter andre ledd gi «opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger» uten hinder av taushetsplikt forutsatt at vilkårene i første ledd om smittefare og behov av hensyn til smittevernet er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 125 (spesialmotivene til § 2-2).

Børge Krogsrud legger i kommentarutgaven11 til smittevernloven til grunn at det må «være tilstrekkelig at man kan oppnå noe i smittevernsammenheng med å gi opplysningene» og at det ikke er noe krav om at «verdien» av tiltakets effekt skal vurderes, eller at det skal skje noen avveining av dette tiltaket i forhold til eventuelle andre smitteverntiltak.

I § 2-2 andre ledd bokstav a til e er det angitt hvem legen kan gi opplysninger til og under hvilke forutsetninger.

Andre og tredje ledd i § 2-2 lyder:

Er det ikke mulig å oppnå tilstrekkelig medvirkning eller samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til

• a) helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvar for at annet personell, andre pasienter eller besøkende ikke smittes, når det er overveiende sannsynlig at helsepersonellet, pasientene eller de besøkende er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,

• b) annen lege i sammenheng med smitteoppsporing etter § 3-6,

• c) den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,

• d) den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, når opplysningene kan motvirke at sykdommen blir overført til andre, eller er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte, eller

• e) den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig.

Dersom faren for overføring etter bokstav c er overhengende og innlysende, skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysningene eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem.

Bestemmelsene i § 2-2 gjelder bare allmennfarlige smittsomme sykdommer. De ulike alternativene i § 2-2 andre ledd er nærmere omtalt i spesialmotivene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 126–127. Se også NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) s. 125 ff. og s. 220–225.

Bokstav a gjelder smittefare for helsepersonell, andre pasienter eller besøkende når den smittede personen for eksempel er innlagt i helseinstitusjon. Det må være overveiende sannsynlig at det foreligger smittefare. De taushetsbelagte opplysningene kan bare gis til helsepersonell som har ansvar for oppfølgning av pasienten, vanligvis i form av undersøkelse, behandling og pleie av den smittede, eller som har ansvar for at andre ikke blir smittet, som en del av det infeksjonsforebyggende arbeidet ved institusjonen. Bestemmelsen vil også kunne anvendes ved henvisning til annen lege, tannlege, jordmor, fysioterapeut osv.

Bokstav b gjelder smitteoppsporing, og det kan da være tale om å gi opplysninger til kommunelegen eller annen lege som har med smittekontakter å gjøre.

Bokstav c åpner for å gi opplysninger til privatpersoner som med overveiende sannsynlighet står i fare for å bli smittet. Dette kan for eksempel være seksualpartner(e) til en smittet person. Se nedenfor om tredje ledd som ved kvalifisert smittefare pålegger legen ikke bare rett, men plikt til å gi opplysninger til den som står i fare for å bli smittet.

Bokstav d gjelder opplysninger til personer som allerede har vært utsatt for smittefare. Formålet er å hindre videre smitte og å foranledige at den smitteutsatte kommer til undersøkelse og behandling. I spesialmotivene pekes på at det er satt opp som et eget vilkår ved dette alternativet at opplysningene «kan motvirke» videre smitteoverføring. Dette for å «understreke at opplysningsadgangen er strengt knyttet til hensynet til smittevernet». Et annet alternativ etter bokstav d er at opplysningene «er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte». Fare for overføring av hepatitt B-smitte er brukt som eksempel i spesialmotivene.

Bokstav e gjelder også opplysninger til person som allerede har vært utsatt for smitte. Forutsetningen er at den som har utsatt vedkommende for smitte, har opptrådt klanderverdig. I spesialmotivene nevnes som eksempel tilfeller der fengselsansatte, politifolk eller voldsofre har vært utsatt for smittefarlige handlinger ved bruk av vold eller trusler om vold fra en smittet eller mistenkt smittet person. I spesielle tilfeller bør det da kunne gis opplysninger om smittestatus uten at vilkårene i bokstav d nødvendigvis er oppfylt. Hiv/aids ble nevnt som eksempel spesialmotivene, hvilket må sees i lys av at dette var før man hadde lyktes i å finne medisinsk behandling som kan påvirke utviklingen av hiv/aids, jf. vedlegg 1, slik at alternativet i bokstav d om behandling ikke uten videre var aktuelt. Bestemmelsen gir ikke grunnlag for å utlevere opplysninger til påtalemyndigheten. Dette er presisert i Ot.prp. nr. 28 (1993–94) s. 5 med henvisning til en uttalelse i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 40 som kunne tolkes dit hen.

Bestemmelsene i andre ledd gir legen en opplysningsrett dersom vilkårene er oppfylt, men ikke plikt til å gi opplysninger.

Se punkt 8.3.6 om anbefalinger med hensyn til helsepersonells mulighet for å gi opplysninger til en pasients seksualpartner(e) i internasjonale retningslinjer om hiv/aids og menneskerettigheter utarbeidet av OHCHR og UNAIDS.

4.3.3.4 Opplysningsplikt etter § 2-2 tredje ledd

Tredje ledd gir legen en opplysningsplikt i tilfelle som nevnt i andre ledd bokstav c, det vil si opplysning til den som «med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom», i tilfeller hvor «faren for overføring er overhengende og innlysende». Dette må antagelig forstås slik at legen har opplysningsrett dersom det er overveiende sannsynlig at vedkommende utsettes for smittefare uten nærmere krav til hvor stor faren er, men at opplysningsplikten først inntrer dersom faren for at vedkommende faktisk blir smittet er «overhengende og innlysende». Uttrykket har likhet med begrepsbruken i straffeloven 1902 § 387 hvorav følger en alminnelig hjelpeplikt når noen er i «øiensynlig og overhængende» livsfare, jf. NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) s. 225. 12

En situasjon hvor opplysningsplikt kan inntre, er der den smittedes seksualpartner(e) er uvitende om smittefaren, for eksempel fordi den smittede «viser en uansvarlig holdning og opptreden som medfører en betydelig smitterisiko for personer vedkommende har omgang med», jf. spesialmotivene i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 126–12713. Opplysningsplikten etter tredje ledd bortfaller dersom «legen vet at en annen lege gir opplysningene eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem». Dersom for eksempel den smittede gir opplysningene selv, bortfaller opplysningsplikten, jf. også første ledd om at legen skal søke å oppnå den smittedes medvirkning. Legen bør imidlertid kunne kreve for eksempel en bekreftelse på at opplysningene er gitt, jf. spesialmotivene. Se også NOU 1990: 2 s. 225 (merknadene til utkast til § 2-4 om opplysningsplikt for leger).

Ifølge spesialmotivene i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) (s. 127) er det ikke noe krav for at opplysningsplikt skal inntre, at opplysningene må være nødvendige for å motvirke smitteoverføringen. Videre heter det at «en lege ikke kan fri seg fra plikten ved å henvise til at vedkommende ville ha fått overført smitte til seg uavhengig av om opplysningene var blitt gitt eller ikke».

I spesialmotivene legges til grunn at legen i normaltilfelle selv må kjenne til den som er i fare, og dessuten «bare rent unntaksvis rettsmessig kan benytte medhjelper til å formidle budskapet».

Brudd på opplysningsplikten vil kunne straffeforfølges som brudd på smittevernloven, jf. punkt 4.3.9.1, men legen vil neppe kunne gjøres strafferettslig ansvarlig etter straffeloven 1902 § 155 for smitteoverføring/-fare som følge av pliktbruddet.14

Statens helsetilsyn meddelte en lege advarsel etter helsepersonelloven § 56 for brudd på blant annet forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, og Statens helsepersonellnemnd15 opprettholdt vedtaket fordi legen «ved sin håndtering av informasjon om pasientens HIV-smitte til ektefellen har brutt sin varslingsplikt etter smittevernloven § 2-2 tredje ledd og sin informasjonsplikt etter helsepersonelloven § 10, jf. pasientrettighetsloven § 3-5.» Legen hadde ikke i tilstrekkelig grad sørget for at pasientens ektefelle ble gjort kjent med at pasienten var hivpositiv, og hadde blant annet brukt pasienten som tolk i forbindelse med informasjon til ektefellen til tross for at han visste at pasienten var motvillig til å informere sin ektefelle om hivsmitten. Helsepersonellnemnda fant ut fra forholdene i saken16 at legen først hadde opplysningsrett etter smittevernloven § 2-2 andre ledd bokstav c, og senere fikk opplysningsplikt etter § 2-2 tredje ledd.

4.3.3.5 Opplysningsplikt for smittede personer?

En smittet person har ikke selv lovbestemt opplysningsplikt om smittefare verken etter § 2-2 eller andre bestemmelser i smittevernloven, for eksempel bestemmelsene i kapittel 5 om plikter for smittede personer.

I avveiningen mellom størst mulig konfidensialitet fra helsepersonells side og folkehelsehensyn, har lovgiver funnet at behovet for å gi opplysninger om smittefare kan være så viktig at det i visse tilfeller må gå foran legens taushetsplikt, i form av opplysningsrett og i særlige tilfelle opplysningsplikt, som omtalt i punkt 4.3.3.2 til 4.3.3.4. Lovgiver har lagt opp til at legen skal søke å oppnå den smittedes frivillige medvirkning, jf. § 2-2 første ledd, men har ikke pålagt smittede personer opplysningsplikt overfor personer som står i fare for å bli smittet.

Daværende helseminister Gudmund Hernes svarte i 1996 på et spørsmål i Stortinget fra John Alvheim (29. mai 1996, spørsmål 17) vedrørende plikt for hivsmittede til å underrette seksualpartnere om smittefaren. Helseministeren viste til straffeloven 1902 §§ 155 og 156 og sa blant annet at «HIV-positive har både etisk og juridisk plikt – det siste utledet av nevnte bestemmelser i straffeloven – til å informere personer som kan komme i fare for å bli smittet. Dette innebærer, slik jeg ser det, en klar plikt for HIV-positive til å informere sexpartneren om sin HIV-status.» Det er etter utvalgets oppfatning noe upresist å si at det av straffelovens bestemmelser følger en juridisk plikt til å informere om smittestatus. Det å utsette en annen for smittefare uten å informere vil riktignok rammes av straffeloven 1902 § 155, men bestemmelsen rammer i prinsippet uavhengig av om den smittede opplyser om sin smittestatus og smittefaren. Samtykke fra den som utsettes for smittefare, fritar etter gjeldende rett ikke for straff, jf. punkt 5.2.2.11. Det vil derimot kunne tillegges vekt i straffutmålingen. I praksis er det imidlertid hovedsaklig saker hvor det ikke er informert om smittefaren, som er blitt gjenstand for straffeforfølgning. Straffeloven 1902 § 156 gjelder brudd på smittevernlovgivningen m.m., men så lenge denne lovgivningen ikke pålegger den smittede å opplyse seksualpartnere om sin smittestatus, vil ikke § 156 ramme tilfeller hvor opplysning ikke er gitt.

I henhold til ekteskapsloven § 5 er det en forutsetning for å inngå ekteskap at man har opplyst om eventuell smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, jf. punkt 6.16.

4.3.3.6 Spørsmål om opplysningsrett eller -plikt ved helsehjelp

Helsedirektoratet har på forespørsel fra Den norske legeforening avgitt en uttalelse om opplysningsplikt og -rett vedrørende smittestatus i forbindelse med helsehjelp. Foranledningen for henvendelsen var en sak som var til behandling i Rådet for legeetikk.17 Rådet for legeetikk er Legeforeningens sakkyndige organ i spørsmål vedrørende legeetikk. Rådets hovedoppgave er etter rådets reglement «å være rådgiver i legeetiske spørsmål overfor foreningens medlemmer, dens sentrale organer og samfunnet. Rådet utreder prinsipielle legeetiske spørsmål og behandler klager på leger med basis i Etiske regler for leger.»

Bakgrunnen for saken var at en hivpositiv pasient i forbindelse med et kirurgisk inngrep ikke ønsket at det skulle gis informasjon om hennes smittestatus i henvisning og epikrise.

Helsedirektoratet konkluderer i sitt brev av 2. februar 2011 til Legeforeningen med at en hivsmittet ikke har noen opplysningsplikt overfor helsepersonell om sin smittestatus. Smittevernloven § 5-1 innebærer en plikt til å gi beskjed til lege og oppsøke lege for nødvendig undersøkelse dersom man har grunn til å anta at man er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. Loven har ingen andre regler om opplysningsplikt for pasienten, og direktoratet legger til grunn at pasienten ikke har plikt til å opplyse om smittestatus ved senere kontakt med helsepersonell.

Under henvisning til helsepersonellovens bestemmelser legger direktoratet videre til grunn at det er opp til pasienten å avgjøre om informasjon om smittestatus skal gis fra helsepersonell til annet helsepersonell for eksempel i forbindelse med henvisning eller epikrise. Det vises til at kun opplysninger som er relevante og nødvendige for den aktuelle helsehjelpen, kan utleveres til samarbeidende personell etter helsepersonelloven § 25. Direktoratet mener at dersom opplysninger om hivsmitte ikke har noen relevans utover eventuell generell smittefare, kan ikke opplysningene anses som nødvendige for å gi forsvarlig helsehjelp. Videre har pasienten rett til å motsette seg utlevering av opplysninger etter § 25.

Helsedirektoratet drøfter ikke helsepersonelloven § 45 som gjelder utlevering av opplysninger til annet helsepersonell enn det som kan regnes som «samarbeidende personell». Denne bestemmelsen setter imidlertid også vilkår om at pasienten ikke motsetter seg utlevering av opplysningene og at opplysninger bare skal gis i den grad dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp til pasienten på forsvarlig måte.

Direktoratet drøfter helsepersonelloven § 23 nr. 4 om at taushetsbelagte opplysninger kan gis videre «når tungtveiende private eller offentlige hensyn gjør det rettmessig», og peker på at det legges opp til en streng norm for dette unntaket, og det normalt bare vil være aktuelt i nødrettssituasjoner hvor opplysning er egnet til å motvirke skade eller tap av liv. Direktoratet uttaler at det kan tenkes tilfelle der opplysninger om hivsmitte etter en konkret vurdering bør videreformidles etter denne bestemmelsen, for eksempel i situasjoner der de vanlige prosedyrer for blodsmitte ikke vil kunne gjennomføres, som ved en ulykke eller i andre situasjoner som kan innebære smitterisiko for helsepersonell.

Helsedirektoratet legger til grunn at smittevernloven § 2-2 oppstiller som vilkår for å fravike taushetsplikten at det er «overveiende fare for overføring av smitte» og at det må være «overveiende sannsynlig at noen blir smittet dersom opplysninger om den smittede ikke blir gitt». Direktoratet viser til at smittefaren ved hiv generelt er lav, og at det som hovedregel ikke vil være overveiende sannsynlig at behandlende personell vil bli smittet.

Etter utvalgets oppfatning oppstiller Helsedirektoratet her strengere krav til smittefare enn ordlyden i § 2-2 og forarbeidene tilsier. Opplysninger kan etter § 2-2 gis til den som «med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom», jf. andre ledd bokstav c. Grunnvilkåret i første ledd er også at det er «overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring …». Loven angir ikke hvor stor faren må være. Det vil neppe være grunnlag for å gi opplysninger dersom faren er ubetydelig, men på den annen side kan det etter utvalgets mening ikke kreves at det er overveiende sannsynlig at noen blir smittet. Da er man snarere i et tilfelle av opplysningsplikt etter § 2-2 tredje ledd. Imidlertid setter § 2-2 som vilkår at det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysningene, jf. første ledd. Dersom det for eksempel ved kirurgiske inngrep uansett iverksettes tiltak mot blodsmitte i en slik utstrekning at det verner mot smitte av den aktuelle sykdommen, og en opplysning om smittestatus ikke ville foranledige ekstra smitteverntiltak, vil vilkåret neppe være oppfylt.

Rådet for legeetikk bemerker i sin uttalelse at de forstår Helsedirektoratet slik at det ene og alene er opp til bærere av alvorlige smittsomme sykdommer å informere personer de kan utsette for smitte, det være seg seksualpartnere eller helsepersonell som skal foreta kirurgiske inngrep. Etter Rådets mening er en slik oppfatning ikke åpenbar da det i smittevernloven § 5-1 siste ledd blant annet står at den som er bærer av smitte har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført. Rådet mener dette «kan tolkes slik at pasienten også har en plikt til å sørge for at andre ikke utsettes unødig for smitte». Rådet ville derfor be Legeforeningen «vurdere andre sider enn de legeetiske i spørsmålet om hva leger bør forvente av opplysninger fra pasienter i slike situasjoner, og eventuelt diskutere det med lovgiver».

Spørsmål om helsepersonells taushetsplikt og opplysningsrett kan også oppstå blant annet når barn med smittsomme sykdommer skal gå i barnehage, dersom de foresatte ikke samtykker til at de ansatte informeres om sykdommen.18

Se i punkt 11.3.5 utvalgets bemerkninger knyttet til taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

4.3.3.7 EMD-sak om avveining mellom taushetsplikt og opplysningsrett/-plikt

Avveining mellom legers taushetsplikt og opplysningsrett/-plikt i tilknytning til smittefare, var tema i en sak for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), jf. dom 5. mars 2009 i sak 77144/01 og 35493/05 Colak og Tsakiridis mot Tyskland. En kvinne ble smittet med hiv av sin partner, som senere døde av aidsrelatert sykdom. Partneren hadde ikke informert kvinnen om sin smittestatus og hadde bedt familielegen om ikke å fortelle til noen at han var hivpositiv. Kvinnen mente at legen burde ha informert henne om partnerens smittestatus uten hinder av taushetsplikt. Hun mente legen hadde eller burde hatt plikt til å gi opplysninger av hensyn til hennes mulighet for å unngå en dødelig sykdom. EMD vurderte blant annet om det var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 2 eller 8 at Tyskland ikke hadde klare regler om opplysningsrett eller opplysningsplikt ut fra en avveiing av de kryssende interessene i slike tilfelle. EMD fant ikke brudd på EMK og viste til at det for slike komplekse forhold ikke hadde vært mulig for lovgiveren å regulere alle tenkelige konfliktsituasjoner i forkant. Se også punkt 8.2.6.

4.3.3.8 Andre regler i tilknytning til § 2-2

Spørsmål om utlevering av opplysninger etter smittevernloven § 2-2 andre ledd, kan forelegges kommunelegen19 til uttalelse dersom legen er i tvil, jf. § 2-2 fjerde ledd første punktum. Det samme må gjelde ved tvil om det foreligger opplysningsplikt etter tredje ledd20.

Ved slik rådføring skal det redegjøres for den aktuelle situasjon og de relevante omstendigheter uten å opplyse den smittedes identitet, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 127.

Dersom legen nekter å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysningene, eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkesmannen, som kan bestemme at opplysningene skal gis, jf. fjerde ledd andre punktum.

Pasienten skal varsles skriftlig om utlevering av opplysninger etter bestemmelsene i § 2-2, jf. femte ledd. Etter ordlyden gjelder dette bare opplysninger som gis med hjemmel i andre ledd, men det samme må antas å gjelde når opplysningene gis etter andre deler av bestemmelsen, som viser til vilkårene i andre ledd.

Det er bare lege som har opplysningsrett og -plikt etter § 2-2 annet og tredje ledd. Bestemmelsen ble ikke endret i forbindelse med vedtagelsen av helsepersonelloven, som erstattet legeloven og en rekke andre lover om enkeltgrupper av helsepersonell. Spørsmålet ble ikke drøftet i forarbeidene til helsepersonelloven. Etter sjette ledd kan imidlertid tannlege, jordmor og sykepleier gi nødvendige opplysninger til den smittedes lege eller kommunelegen dersom vilkårene i første og andre ledd er oppfylt. Legen må deretter vurdere om det er grunn til å gi opplysningene videre etter første til tredje ledd.

Det er forutsatt at opplysningene fra annet helsepersonell som hovedregel skal gis til den smittedes lege, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 128. Opplysningene kan gis til kommunelegen dersom det er ukjent hvem som er den smittedes lege eller det kan by på uforholdsmessige vansker å nå vedkommende, slik at det kan oppstå fare for at opplysningene ikke blir gitt (videre) tidsnok.

Helsepersonell som mottar opplysninger etter § 2-2, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene, jf. syvende ledd. Det er i spesialmotivene (s. 128) presisert at den taushetspliktregel som det er gjort unntak fra, er den som gjelder for den som mottar opplysningene. Bestemmelsen pålegger ikke privatpersoner som får opplysninger, tilsvarende taushetsplikt.

Etter § 2-2 åttende ledd kan kommunelegen, fylkesmannen, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og Nasjonalt folkehelseinstitutt kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helse- og omsorgstjeneste uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, når det er «nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer». Denne bestemmelsen er – i motsetning til resten av § 2-2 – ikke begrenset til å gjelde opplysninger om allmennfarlige smittsomme sykdommer. Av spesialmotivene (s. 128) fremgår at det med «offentlige kilder» i hovedsak siktes til den offentlige helsetjenesten, men at det unntaksvis kan være nødvendig å kreve innsyn i andre kilder, for eksempel dersom man søker å etterspore farlige smittekilder. Det kan etter denne bestemmelsen være aktuelt å gjøre unntak fra taushetsplikt fastsatt også i annet regelverk enn helselovgivningen, for eksempel regler på et annet tjenesteområde eller i forvaltningsloven eller fastsatt ved instruks.

Etter endringer vedtatt ved folkehelseloven (lov 24. juni 2011 nr. 29) kan Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt i en pågående smittesituasjon behandle opplysninger samlet inn etter § 2-2 åttende ledd, i utbruddsregistre, jf. Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) s. 162–164. Det er i proposisjonen vist til erfaringene fra utbruddet av influensa A (H1N1). Behandling av opplysninger skal være i tråd med bestemmelsene i helseregisterloven (lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger).

4.3.3.9 Meldeplikt etter § 2-3

I smittevernloven § 2-3 er det fastsatt meldeplikt for lege som oppdager en smittet person, og varslingsplikt for sykepleier eller jordmor som i sin virksomhet oppdager en smittet person. Meldingene skal gis uten hinder av taushetsplikt.

I Ot.prp. nr. 28 (1993–94) s. 5 uttales at legers meldeplikt i praksis utgjør det mest omfattende unntaket fra taushetsplikt i lovforslaget, men at nødvendigheten av overvåkning og kontroll tilsier at det åpnes for en viss registrering av smittsom sykdom. Det heter videre at «[F]or å styrke rettssikkerheten foreslås det som kompensasjon at adgangen til å kreve meldinger som identifiserer en person begrenses og at den enkelte skal informeres om når slik melding er gitt».

Nærmere regler om melde-/varslingsplikt er fastsatt i forskrifter i medhold av § 2-3.

Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) driver Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) og Det sentrale tuberkuloseregister, koordinerer overvåkingen i helseinstitusjoner og deltar i EUs og Verdens helseorganisasjons overvåkning av smittsomme sykdommer. Folkehelseinstituttet har etter smittevernloven ansvar for å overvåke smittsomme sykdommer i Norge og bidra til den internasjonale overvåkingen.

Forskrift 20. juni 2003 nr. 740 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Meldingssystem for smittsomme sykdommer og i Tuberkuloseregisteret og om varsling om smittsomme sykdommer (MSIS- og Tuberkuloseregisterforskriften) er fastsatt medhold av smittevernloven, helseregisterloven og helsepersonelloven.

Etter forskriften § 1-2 tredje ledd er smittsomme sykdommer i gruppe A «sykdommer som det er nødvendig å overvåke med detaljerte opplysninger om hvert tilfelle av hensyn til smittevernet og internasjonale forpliktelser, jf. § 2-7. Det er sykdommer som forebygges gjennom Barnevaksinasjonsprogrammet, næringsmiddelbårne sykdommer, sykdommer som kan overføres fra dyr (zoonoser), virushepatitter, importsykdommer, alvorlige systemiske sykdommer, sykdommer forårsaket av visse resistente bakterier og alvorlige miljøsykdommer.» Etter departementets bestemmelser er det i disse kategoriene til sammen over 50 ulike smittsomme sykdommer, jf. vedlegg I til forskriften. Dette omfatter mange av de allmennfarlige smittsomme sykdommene, men ikke alle. «Alvorlige systemiske sykdommer» i gruppe A, omfatter blant annet aids, det vil si tilfeller der pasienten ikke bare har hivinfeksjon, men har utviklet aids.

Smittsomme sykdommer i gruppe A meldes fra medisinsk-mikrobiologiske laboratorier og leger til MSIS med full pasientidentitet (navn, fødselsnummer, adresse, yrke, sivilstand mv.). Legene benytter et eget skjema som de selv har tilgjengelig eller som de får tilsendt fra det medisinsk-mikrobiologiske laboratoriet sammen med prøvesvaret som indikerer en meldingspliktig sykdom. Meldingen fra legen går i kopi til kommunelegen i pasientens bostedskommune.

Sykdommer i gruppe B meldes fra medisinsk-mikrobiologiske laboratorier og leger til MSIS uten pasientens navn og fødselsdato (avidentifiserte opplysninger i form av fødselsmåned og -år, kjønn, bostedskommune m.m.). I denne gruppen finnes sykdommene gonoré, hivinfeksjon og syfilis.

Gruppe C er sykdommer der det er nødvendig med oversikt over situasjonen, men ikke nødvendig med registrering av detaljerte opplysninger om enkelttilfeller. I gruppe C finnes genital chlamydiainfeksjon, influensaliknende sykdom og smittebærertilstand eller infeksjoner med toksinproduserende Clostridium difficile. Antallet påviste tilfeller av genital chlamydiainfeksjon meldes en gang i året fra alle de medisinsk-mikrobiologiske laboratoriene. Antall tilfeller av influensaliknende sykdom og deres kjønns- og aldersfordeling meldes hver uke i vinterhalvåret fra om lag 200 utpekte legekontorer.

Folkehelseinstituttet har fastsatt meldingsskjemaer og nærmere meldingskriterier for sykdommer i meldingssystemet for smittsomme sykdommer.

For noen av sykdommene i gruppe A gjelder det en varslingsplikt i tillegg til meldeplikten. Med varsling menes en umiddelbart formidlet beskjed om visse enkelttilfeller eller utbrudd av smittsom sykdom, som gis på en slik måte at varsleren straks kan forsikre seg om at mottakeren har mottatt varslet. Dersom kommunelegen ikke kan varsles, skal Folkehelseinstituttet varsles direkte. Kommunelegen skal varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet har en døgnåpen Smittevernvakt for slik varsling.

Ved påvisning av eller mistanke om utbrudd av visse smittsomme sykdommer utenfor sykehus, er leger forpliktet til å varsle kommunelegen, jf. forskriften § 3-3. Kommunelegen skal, dersom mistanken ikke raskt kan avkreftes, varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet.

Mistenkte eller påviste utbrudd av smittsomme sykdommer i sykehus eller annen institusjon som er omfattet av lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 1-2, skal omgående varsles til fylkesmannen og til Folkehelseinstituttet med kopi til det regionale helseforetakets kompetansesenter for sykehushygiene, jf. § 3-4.

Kommuneleger som får opplysninger om mistenkt eller påvist smittsom sykdom som kan være overført med næringsmidler, skal varsle det lokale mattilsynet, jf. § 3-9. Det samme gjelder når mistenkt eller påvist smittsom sykdom kan skyldes smitte fra dyr, jf. § 3-10.

Laboratorier og leger som i sin yrkespraksis finner at en blodgiver er smittet, skal varsle blodbanken der den smittede har donert blod, jf. § 3-7. Blodbanken skal varsle fylkesmannen, Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Ved mistenkt eller påvist sykdom som kan være forårsaket av smitte fra medisinsk utstyr, kosmetika, legemidler, blod, blodprodukter, vev eller organer, skal legen varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet, jf. § 3-6.

Behandlingsansvarlig lege i helseinstitusjon som finner at en pasient som er overført fra en annen helseinstitusjon, har en smittsom sykdom, for eksempel MRSA (Meticillinresistente gule stafylokokker), skal varsle lege ved den andre institusjonen, dersom det er nødvendig av hensyn til smittevernet, jf. § 3-8.

Leger som mistenker eller påviser tilfeller av smittsomme sykdommer som kan være forårsaket av overlagt spredning av smittestoffer, skal varsle kommunelegen, fylkesmannen og Folkehelseinstituttet, jf. § 3-5.

Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS), Det sentrale tuberkuloseregisteret og System for vaksinasjonskontroll (SYSVAK) er blant de sentrale helseregistrene som er opprettet i medhold av helseregisterloven, jf. lovens § 8. I disse registrene kan navn, fødselsnummer og andre direkte personidentifiserende kjennetegn behandles uten samtykke fra den registrerte i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret. Direkte personidentifiserende kjennetegn skal lagres kryptert, jf. § 16 andre ledd. Det kan i forskrift gis nærmere bestemmelser om behandlingen av helseopplysningene i helseregistrene. Forskriftene skal angi formålet med behandlingen av opplysningene og hvilke opplysninger som skal behandles, og angi hvem som er databehandlingsansvarlig.

Helseregisterloven har en rekke bestemmelser om behandling av helseopplysninger, databehandlingsansvarliges informasjonsplikt, den registrertes innsynsrett, retting og sletting, tilsyn mv.

4.3.4 Kapittel 3 Undersøkelser og vaksinasjoner

Bestemmelser i smittevernloven §§ 3-1, 3-2 og 3-4 gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om undersøkelse av befolkningen eller grupper av den, eller at personer i visse livssituasjoner skal gjennomgå undersøkelse, jf. også § 3-9 med nærmere angivelse av hva forskrifter knyttet til disse og andre bestemmelser i kapittel 3 blant annet kan regulere.

I Ot.prp. nr. 28 (1993–94) s. 5 presiseres at plikt for befolkningen eller grupper av denne til å gjennomgå undersøkelse, vaksinering mv. som omhandlet i kapittel 3, ikke inntrer før det eventuelt er fastsatt slik plikt i forskrift. Det uttales at bestemmelsene – med unntak for tuberkulose – er «beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll».

Forskrift etter § 3-1 kan gjelde hele befolkningen eller grupper av den, og vilkåret er at undersøkelsen er avgjørende for å kunne bedømme hvilke smitteverntiltak m.m. som skal iverksettes. Befolkningen kan pålegges plikt til å gjennomgå «bildeundersøkelse, tuberkulinprøving, blodprøvetaking eller andre tilsvarende undersøkelser som kan gjøres uten fare», jf. § 3-1 første ledd. Derimot kan det ikke pålegges plikt til å gjennomgå «endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/inngrep», jf. andre ledd.

Samme begrensning med hensyn til undersøkelsesmetoder gjelder etter § 3-2 idet bestemmelsen viser til § 3-1. Forskriftshjemmelen i § 3-2 kan anvendes når smittede personer kan utgjøre en alvorlig smittefare i sitt arbeid eller sin virksomhet og hensynet til smittevernet krever det. De som kan pålegges undersøkelse er «arbeids- eller utdanningssøkere før ansettelse eller opptak», jf. bokstav a, og «arbeidstakere eller skoleelever/studenter», jf. bokstav b. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 4-2 om forbud mot å utføre arbeid eller delta i undervisning ved alvorlig smittefare med allmennfarlig smittsom sykdom. Forskriftshjemlene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder imidlertid smittsom sykdom generelt, og er således ikke begrenset til allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Forskrift 13. februar 2009 nr. 205 om tuberkulosekontroll er fastsatt i medhold av smittevernloven §§ 3-1 og 3-2 og bestemmelser i andre kapitler. Alle kommuner og regionale helseforetak skal ha et tuberkulosekontrollprogram, jf. forskriften kapittel 2. Programmet skal inneholde tiltak overfor kjente risikogrupper for å oppdage personer som er smitteførende eller kan bli det, og beskytte usmittede mot tuberkuløs smitte. Det skal også inneholde tiltak som sikrer at personer med tuberkuløs sykdom kommer under kyndig behandling og oppfølging, og tilbud om forebyggende behandling for å hindre utvikling av tuberkuløs sykdom hos aktuelle smittede personer. Visse persongrupper som kommer fra eller har oppholdt seg i land med høy forekomst av tuberkulose, har etter forskriften § 3-1 plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse. Det samme gjelder andre personer som det er medisinsk mistanke om er eller har vært i risiko for å bli smittet med tuberkulose. Forskriften inneholder også bestemmelser om oppfølgning dersom det oppdages symptomer eller tegn som kan bety at en person har tuberkuløs sykdom. Videre regulerer forskriften oppgavefordeling mellom kommunen og statlige myndigheter, betalingsordninger og utgiftsfordeling, meldeplikt m.m.

Forskrift 5. juli 1996 nr. 700 om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet – antibiotikaresistente bakterier er også gitt i medhold av blant annet smittevernloven § 3-2.

Etter smittevernloven § 3-4 kan gravide i forskrift pålegges plikt til å «avgi blodprøve eller gjennomgå nødvendig undersøkelse som kan gjøres uten fare», når formålet er å fastslå om det er grunn til å sette i verk tiltak for å motvirke at en allmennfarlig smittsom sykdom blir overført til barna. Denne hjemmelen er ikke benyttet, men det tas slike blodprøver ved den rutinemessige svangerskapskontrollen.21

Etter smittevernloven § 3-3 kan en «helseinstitusjon kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie». Slik forhåndsundersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter, og må ikke føre til at behandlingen av pasienten blir alvorlig forsinket, eller til at han eller hun blir utsatt for fare eller urimelig ulempe. På samme måte som etter § 3-1, omfattes ikke visse mer inngripende undersøkelsesmetoder. Positivt svar på undersøkelsen skal i utgangspunktet ikke begrense den smittedes adgang til å få helsehjelp ved institusjonen, men det åpnes for forhåndsundersøkelse fordi det for visse typer smitte er viktig å være oppmerksom på smittefaren for å unngå overføring, jf. Ot.prp. nr. 28 (1993–94) s. 5. Forhåndsundersøkelse kan bare kreves når en sykdom «vil forårsake ekstraordinære forebyggende tiltak av hensyn til faren for overføring til andre pasienter eller til personale», jf. § 3-3 andre ledd. Det er et vilkår at tiltakene kan gi «vesentlig større sikkerhet mot smitteoverføring eller bety en vesentlig lettelse eller besparelse for helse- og omsorgstjenesten». Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde allmennfarlige smittsomme sykdommer. Helseinstitusjonens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Departementet har etter § 3-9 hjemmel til å gi forskrifter om den nærmere gjennomføring av § 3-3.

Bestemmelsene i smittevernloven §§ 3-5 og 3-6 gjelder leges plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer og til å foreta smitteoppsporing. Begge bestemmelsene gjelder allmennfarlig smittsom sykdom. Alle leger skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienter har slik sykdom.

Lege som får mistanke om at en pasient lider av en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. Om nødvendig må pasienten henvises til spesialist.

Ved allmennfarlig smittsom sykdom «skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre».

Ved tvil om det foreligger allmennfarlig smittsom sykdom eller hvordan situasjonen for øvrig skal håndteres, skal legen uten hinder av taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen som skal overta den videre oppklaring og oppfølgning dersom den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

Bestemmelsen i § 3-5 om legens plikter må sees i sammenheng med § 2-1 om informasjon og smittevernveiledning til smittede personer og kapittel 5 om plikter for smittede personer, herunder tvangstiltak, jf. punkt 4.3.6. Det fastslås i § 3-5 at lege plikter å foreta undersøkelser etter vedtak fra smittevernnemnda om tvungen undersøkelse i medhold av § 5-2 når undersøkelsen kan gjennomføres uten fare.

Plikten til smitteoppsporing etter § 3-6 gjelder allmennfarlig smittsom sykdom som overføres «fra en person til en annen». Plikten gjelder bare når smitteoppsporing er gjennomførbar og hensyn til smittevernet krever det. Det må vurderes om sykdommen er av en slik art og/eller i en slik fase at smitteoppsporing har noen hensikt. Det må videre vurderes om hensynet til smittevernet krever smitteoppsporing, for eksempel for å oppdage hittil ukjente tilfeller av sykdommen og derved motvirke videre smitte.

Den smittede har etter § 5-1 andre ledd plikt til å gi de nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra og til. Den smittede skal spørres om dette samt når og på hvilken måte smitten kan være overført. Både den eller de personen(e) den smittede nevner som mulig smittekilde, og den eller de som har vært utsatt for fare for videre smitte, skal kontaktes og undersøkes med mindre det godtgjøres at dette allerede er ivaretatt. Smitteoppsporingen skal skje i samråd med den smittede og på en måte som så langt råd er, ikke virker krenkende. I forarbeidene legges det opp til at den smittede selv formidler kontakt om denne ønsker det. Se også punkt 9.4.3.

Dersom legen ikke ser seg i stand til å foreta smitteoppsporingen og oppfølgningen, overlates dette til kommunelegen, jf. § 3-6 tredje ledd første og andre punktum. Dette gjelder bare dersom hensynet til smittevernet etter en konkret vurdering krever det, jf. spesialmotivene i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 136.

Etter § 3-6 tredje ledd tredje punktum skal lege som har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt etter § 2-1, underrette kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Det fremgår ikke nærmere av § 3-6 eller forarbeidene hva kommunelegen skal foreta i slike tilfeller. Utvalget legger til grunn at kommunelegen kan innkalle den smittede og gi ytterligere smittevernveiledning og understreke viktigheten av å følge veiledningen. I slike tilfeller må det også vurderes om det foreligger opplysningsplikt etter smittevernloven § 2-2 tredje ledd eller om det bør gis opplysninger i medhold av § 2-2 andre ledd.

Legen skal alltid ta kontakt med kommunelegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, for eksempel smitteoverføring fra drikkevann, matvarer eller dyr, jf. § 3-6 tredje ledd siste punktum. I spesialmotivene (s. 136–137) heter det at oppfølgning av smitte fra kilder i miljøet er et offentlig anliggende som alltid skal følges opp av kommunelegen. Salmonellose og hepatitt A er nevnt som eksempler.

Bestemmelsen i smittevernloven § 3-7 gjelder kartleggingsundersøkelse og metodeutprøving. Den regulerer analysering av blod, serum og annet tilgjengelig biologisk materiale fra mennesker for ikke-diagnostiske formål. Hovedregelen er at det skal foreligge samtykke fra pasienten. Uten samtykke kan det foretas visse kartleggingsundersøkelser vedrørende epidemier og forekomsten av smittsomme sykdommer samt beskyttelse gjennom vaksinering. Det samme gjelder metodeutprøving med tanke på å utvikle eller forbedre metodikk for påvisning eller karakterisering av en smittsom sykdom.

Vaksinering og immunisering er regulert i smittevernloven § 3-8 med forskrifter. Det skal fastlegges et nasjonalt vaksineringsprogram som kommunen skal tilby befolkningen, jf. første ledd. Det er frivillig å motta dette tilbudet, som er delt i et barnevaksinasjonsprogram og et influensavaksinasjonsprogram, jf. forskrift 2. oktober 2009 nr. 1229 om nasjonalt vaksinasjonsprogram. Bestemmelsene i § 3-8 annet og fjerde ledd om plikt til å la seg vaksinere gjelder ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Det samme gjelder restriksjoner etter tredje ledd for personer som ikke er vaksinert. Siste ledd gjelder vaksinasjonsregistre.

4.3.5 Kapittel 4 Andre smitteverntiltak

Kapittel 4 inneholder en rekke bestemmelser om smitteverntiltak av ulik karakter. Det varierer om tiltakene kan benyttes ved smittsomme sykdommer generelt eller er forbeholdt de allmennfarlige. Noen av tiltakene kan dessuten iverksettes bare ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. definisjonen i § 1-3 første ledd nr. 4. De fleste bestemmelsene inneholder forskriftshjemler for Kongen, departementet eller Helsedirektoratet. En rekke av disse er benyttet.

Tiltakene etter kapittel 4 er i hovedsak

• møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering av personer i geografisk avgrensede områder og andre begrensninger i bevegelsesfriheten samt smittesanering (§ 4-1)

• forbud mot utførelse av arbeid og deltagelse i undervisning (§ 4-2)

• karantenetiltak og lignende i forbindelse med inn- og utreise og inn- og utførsel av varer (§ 4-3)

• bestemmelser om innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale (§ 4-4)

• obduksjon med tanke på å fastslå sykdom m.m. (§ 4-5)

• spesielle tiltak i forbindelse med gravferd og transport av lik (§ 4-6)

• tiltak mot sykehusinfeksjoner (§ 4-7)

• informasjonsplikt for massemedier (§ 4-8)

• plikt for helsepersonell til å gjennomgå opplæring, følge faglige retningslinjer og gjennomføre smitteverntiltak (§ 4-9)

• informasjonsplikt og bistandsplikt for andre myndigheter (§ 4-10)

Myndighet til å vedta tiltak er tillagt henholdsvis kommunestyret, Helsedirektoratet, kommunelegen og fylkesmannen. Etter det utvalget er kjent med, brukes sjelden hjemlene for å fatte vedtak om smitteverntiltak i medhold av kapittel 4.

Det er i Ot.prp. nr. 28 (1993–94) s. 6 understreket at bruk av «bestemmelsene om langvarig arbeidsforbud, som i dag, bare er aktuelt for tuberkulose». Dette kan naturligvis endre seg dersom det i Norge skulle opptre nye sykdommer som smitter på en måte som gjør det påkrevet med slikt forbud.

I medhold av § 4-7 er det fastsatt forskrift 17. juni 2005 nr. 610 om smittevern i helsetjenesten, som blant annet fastsetter regler om infeksjonskontrollprogram for helseinstitusjoner for forebygging og overvåkning av infeksjoner. Infeksjonskontrollprogrammet skal utformes, iverksettes og vedlikeholdes som en del av institusjonens internkontrollsystem.

Et landsomfattende Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner i sykehus, dagkirurgiske klinikker og sykehjem etableres gjennom forskrift 17. juni 2005 nr. 611 om Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS-registerforskriften)22. Forskriften gir regler for innsamling og behandling av helseopplysninger i overvåkingssystemet.

Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008–2012) er utarbeidet av fem departementer. Mål for perioden er at forekomsten av antibiotikaresistens i Norge ikke skal øke, og at forekomsten av infeksjoner ervervet i helsetjenesten i Norge, skal reduseres. Videre skal man styrke kunnskapen om forekomst, årsakssammenhenger og effekt av tiltak for å motvirke infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens. Det heter i forordet til strategien:

«Bedre smittevern og bedre antibiotikabruk er ofte to sider av samme sak. De mest omfattende infeksjonene skjer ofte med antibiotikaresistente bakterier. Smittevernarbeid er viktig både for å redusere slike infeksjoner og for å motvirke resistensutvikling. Mye av innsatsen mot antibiotikaresistens og infeksjoner har vært ført av ulike personellgrupper. Et viktig formål med en ny strategi er å stimulere til nærmere samarbeid og integrering på alle ledd i helsetjenestene for mennesker og dyr.»

I smittevernloven § 4-10 er det fastsatt informasjonsplikt og bistandsplikt for tjenestemenn ved politiet, skipskontrollen, losvesenet, tollvesenet og havnevesenet, på flyplasser og ansatte i Mattilsynet. Pliktsubjektene skal ha «særlig oppmerksomhet rettet mot smittsomme sykdommer» og underrette kommunelegen ved sterk mistanke eller kunnskap om allmennfarlig smittsom sykdom. Videre omfatter plikten bistand med gjennomføring og overholdelse av bestemmelser i eller i medhold av smittevernloven. Dette kan være aktuelt blant annet i forbindelse med tvangsvedtak etter §§ 5-2 og 5-3.

Etter § 4-10 tredje ledd skal Mattilsynet straks underrette kommunelegen eller fylkesmannen ved mistanke om eller tilfelle av smittsom dyresykdom som kan utgjøre en fare for mennesker, eller ved mistanke om smittsom sykdom som formidles til mennesker via næringsmidler.

4.3.6 Kapittel 5 Plikter for smittede personer – tvangstiltak

Den smittedes plikter er regulert i smittevernloven § 5-1. Resten av kapittel 5 omhandler tvangstiltak og prosedyrer knyttet til dette. Tvangsbestemmelsene er samlet i dette kapitlet.

Den smittedes plikter etter § 5-1 er begrenset til

• å gi beskjed til lege og oppsøke lege for nødvendig undersøkelse ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom

• å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra

• å gi nødvendige opplysninger dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, for eksempel drikkevann, matvarer eller dyr

• å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitte til

• å ta i mot personlig smittevernveiledning som lege gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre

• å la seg isolere om nødvendig

Det er således ikke i utgangspunktet noen lovbestemt plikt for smittede til å la seg behandle for at den allmennfarlige smittsomme sykdommen skal bli kurert eller kontrollert. Det er heller ikke uttrykkelig fastsatt noen plikt for smittede til å følge den smittevernveiledningen som det er plikt til å motta med tanke på å motvirke smitteoverføring til andre.

Se punkt 4.3.3.6 hvor det fremgår at Rådet for legeetikk reiser spørsmål om ikke den smittedes plikt etter § 5-1 tredje ledd til «å ta imot den smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre» også innebærer en plikt til å følge veiledningen for å motvirke smitte. Om en slik plikt foreligger, vil den like fullt ikke være straffesanksjonert, se punkt 4.3.9.1.

Den tidligere kjønnssykeloven23 fastsatte plikt for den kjønnssyke til å oppsøke lege og underkaste seg behandling samt å rette seg etter de anvisninger legen ga for å hindre utbredelse av smitte. Helsedirektoratet foreslo at slik plikt ikke skulle videreføres i smittevernloven og eventuelt utvides til å gjelde andre sykdommer, jf. NOU 1990: 2 s. 98–99, til tross for at en slik plikt «kunne gi en god signaleffekt om viktigheten av at enkeltpersoner i smittevernet innretter sin atferd og sin holdning slik at de ikke utsetter andre for fare for overføring av smitte». Det ble vist til at en lovfestet plikt til å ta personlige forholdsregler reiser «betydelige problemer fordi de egner seg dårlig for rettslig regulering og vil kreve et forholdsvis komplisert regelverk». I tillegg til lovtekniske hensyn pekte direktoratet også på kontroll- og håndhevingsvanskeligheter ved individuelle forholdsregler.

Når det gjelder plikt til å motta smittevernveiledning, la derimot direktoratet vekt på at en slik plikt kan lette legens gjennomføring av informasjonsplikten og «markere det uakseptable i at enkelte forholder seg aktivt uvitende».

Spørsmålet om hvilke plikter som bør pålegges smittede personer, er i liten grad drøftet i Ot.prp. nr. 91 (1992–93). Departementet uttalte (s. 76) at det bør være samsvar mellom den enkeltes plikter og de tiltak helsemyndighetene kan gjennomføre ved bruk av tvang av hensyn til beskyttelse av befolkningen, og foreslo derfor en tilføyelse om plikt for den smittede til å la seg isolere om nødvendig. De tiltakene som kan gjennomføres med tvang, er undersøkelse og isolering, og som hovedregel ikke behandling.

Tvangsbestemmelsene har egne vilkår som må være oppfylt. Det er i forarbeidene understreket at det ikke er noen direkte sammenheng mellom unnlatelse av å oppfylle pliktene etter § 5-1 og bruk av tvang etter §§ 5-2 og 5-3. Nektelse av å la seg undersøke er ikke tilstrekkelig grunnlag for å bruke tvang. Unnlatelse av å overholde pliktene i § 5-1 er heller ikke belagt med andre sanksjoner. Brudd på § 5-1 er spesielt unntatt fra straff, jf. § 8-1 og punkt 4.3.9.1.

Hvilke smitteverntiltak som kan gjennomføres med tvang, og vilkårene for dette, er regulert i §§ 5-2 og 5-3. I § 5-4 er det gitt nærmere regler for gjennomføring av isolering i sykehus, mens §§ 5-5 til 5-9 gjelder saksbehandling m.m. i tvangssaker.

Grunnvilkåret i tvangsbestemmelsene er at tiltaket er «nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført». Den smittede skal først oppfordres til å medvirke frivillig. Det er i forarbeidene understreket at tvang bare skal brukes som siste utvei når frivillige tiltak ikke har ført frem.

I Statens helsetilsyns Smittevernloven – veileder – en innføring (IK-8/95), som ble gitt ut samme år som loven trådte i kraft, ble det understreket at helsepersonell må bruke sin faglige og sosiale innsikt og tilstrekkelig tid for å søke den smittedes frivillige medvirkning, og uttalt at det er «ytterst sjelden at tvangstiltak kan komme på tale i vårt land. Man kan likevel ikke se bort fra at det kan oppstå situasjoner som det er vanskelig å rå med, f.eks. når en smittebærertilstand er kombinert med adferdsavvik. Dette er det man gjerne kaller «ekstreme situasjoner» og loven gir hjemmelsgrunnlag for at helsetjenesten skal kunne håndtere disse forsvarlig både sett fra samfunnets og den smittedes side.» (s. 61).

Tvungen undersøkelse og eventuelt kortvaring isolering etter § 5-2 «kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare».

Undersøkelsen kan skje ved sykehusinnleggelse, eventuelt i kombinasjon med isolering inntil syv dager. Hvis det er forsvarlig – av hensyn til den smittede og de som skal foreta undersøkelsen – kan undersøkelsen skje poliklinisk eller på annet egnet sted. Det vises til § 5-2 andre og tredje ledd.

Tvungen undersøkelse skal ikke skje av hensyn til den smittede selv med tanke på å gi behandling, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 77 ff. hvor det også fremgår at flere av de tidligere lovene på smittevernfeltet hadde hjemler for tvungen behandling. Slik tvangsbehandling skal ha vært lite benyttet i nyere tid og ble i proposisjonen antatt å ha «liten eller ingen epidemiologisk betydning sammenliknet med adgangen til isolering» (s. 85). Hovedregelen i helseretten om at det skal være valgfritt om man vil motta helsehjelp, er derfor lagt til grunn i smittevernloven for så vidt gjelder behandling. Dette i motsetning til undersøkelse som er pålagt pasienten som en plikt etter § 5-1, og som i særlige tilfelle kan gjennomføres med tvang etter § 5-2. Tvungen behandling kan bare iverksettes dersom det kan forkorte tvungen isolering etter § 5-3 vesentlig, se nedenfor. Formålet med tvungen undersøkelse skal være å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og i så fall hvilken, og vilkåret er at kunnskapen om dette er nødvendig for å avgjøre om og i tilfelle hvilke tiltak som må settes i verk, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 79–80. Det heter at det dreier seg om «enkelttilfeller av særlig alvorlig natur, som når en person mistenkes for å være en farlig smittekilde og når frivillighet har vært forsøkt, men må oppgis». Resultatet av undersøkelsen må være av en viss betydning for å forebygge smittefarlig opptreden eller motvirke smitteoverføring til andre, jf. spesialmotivene s. 157. Som eksempel er nevnt mistanke om difteri hvor prøveresultatet kan være avgjørende for blant annet om det skal iverksettes profylaktisk vaksinasjon i den smittedes omgivelser.

Kortvarig tvungen isolering i forbindelse med tvangsundersøkelse kan være aktuelt dersom faren for smittespredning bedømmes som så stor at det er nødvendig å sikre at smitteoverføring ikke skjer i perioden fram til forholdene er klarlagt.

Vedtak om mer langvarig isolering i sykehus etter § 5-3 kan fattes dersom andre tiltak for å forebygge eller motvirke smitteoverføring har vært forsøkt eller overveiende sannsynlig ikke vil føre frem. Det må videre være overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet. Det er et vilkår for å vedta isolering etter § 5-3 at det er påvist at den smittede lider av en allmennfarlig smittsom sykdom.

Isolering vil gjennomgående ikke være aktuelt dersom den smittede frivillig medvirker til behandling som gjør ham eller henne smittefri, eller ivaretar andre forholdsregler som motvirker smitteoverføring. Man må prøve eller i det minste overveie frivillige tiltak før det kan bli tale om tvungen isolering.

I motsetning til enkelte andre tvangshjemler i helseretten, er det her ikke hensynet til pasienten som begrunner tvangen, men hensynet til andre. Det bemerkes i forarbeidene at isolering etter smittevernloven derfor utgjør «et enda mer alvorlig integritetsinngrep og må anvendes med forsiktighet».

Isolering må etter en helhetsvurdering være «den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre», jf. § 5-3 andre ledd andre punktum. Elementer i vurderingen vil blant annet være hvor stor smittefaren er i det konkrete tilfellet ut fra den smittedes atferd og andre forhold, og hvem som er nærmest til å bære ulempene ved smittefaren som foreligger. Det må foretas en avveining mellom samfunnets interesse i smittevern og den enkeltes krav på beskyttelse mot unødig inngripen fra myndighetenes side. Frivillig isolering og andre alternative tiltak må være forsøkt med mindre sykdommen er så smittsom eller farlig at en ikke kan ta risikoen på at de alternative tiltakene skal slå feil. Der sykdommens generelle smittefare er lav, vil den smittedes atferd kunne være av større betydning enn der den generelle smittsomheten er høy. Det vises til Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 83–84 og 159–160 hvor det også bemerkes at det vil være større grunn til å benytte tvangsisolering når det gjelder sykdommer som den enkelte borger selv ikke kan verge seg mot. Den som velger å utsette seg for en kjent smittefare, kan ikke ha krav på samme grad av beskyttelse.

Vedtak om tvungen isolering kan fattes for inntil tre uker i første omgang. Deretter må det fattes nytt vedtak dersom det er behov for fortsatt isolering, jf. § 5-3 tredje ledd. Det nye vedtaket kan gjelde for inntil seks uker, og kan forlenges med seks uker om gangen inntil ett år fra første vedtak. Dersom smittefaren deretter fortsatt er til stede og tilsier restriksjoner i den smittedes handlefrihet, må det forsøkes nye frivillige tiltak før man eventuelt kan fatte nytt tvangsvedtak (forutsatt at vilkårene for tvangsisolering fremdeles er oppfylt).

Smittevernlovens bestemmelser om tvungen isolasjon må tolkes i tråd med bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og det proporsjonalitetskravet som ble innfortolket av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Enhorn-saken, se punkt 8.2.5. Se også punkt 8.2.8 om uttalelser fra ØSK-komitéen.

Tvang i forbindelse med isolering vil i hovedsak bestå i innbringelse og tilbakeholdelse.

Som nevnt ovenfor, kan det unntaksvis være aktuelt å iverksette tvungen behandling i den hensikt å forkorte isolasjonen, jf. § 5-3 fjerde ledd. Tvangsbehandling kan bare bestå i medikamentell behandling som er uten fare eller større ubehag. Det er en forutsetning at behandlingen kan gjøre den smittede smittefri og at smittefrihet ikke vil kunne inntre uten behandling, eventuelt bare etter svært lang tid. Forholdene må dessuten være slik at det ellers ville være grunnlag for en langvarig isolering.

Slik tvangsbehandling kan først vedtas etter tre ukers isolering. Dette gir tid til å vurdere behandlingsspørsmålet og om mulig overtale den isolerte til frivillig behandling, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 85.

Bestemmelsene i smittevernloven § 5-4 om gjennomføring av isolering i sykehus, er i første rekke fastsatt med tanke på tvungen isolering, men gjelder så langt de passer også ved frivillig isolering.

Det er smittevernnemnda som har kompetanse til å fatte vedtak om tvungen undersøkelse og/eller isolering og eventuelt behandling i forbindelse med isolering, jf. §§ 5-2 og 5-3 begge siste ledd. Se også §§ 7-5 til 7-8 og punkt 4.3.8.

Av § 5-5 fremgår det at kommunelegen skal forberede tvangssakene og forelegge dem for fylkesmannen, som skal sende dem til smittevernnemnda. Helsedirektoratet kan selv reise sak for nemnda.

Etter § 5-6 første ledd skal den smittede ha (offentlig oppnevnt) advokat som fullmektig. Etter spesialmotivene forutsettes bestemmelsen supplert av reglene om offentlig oppnevnt forsvarer i straffesaker. Advokaten skal gjøres kjent med dokumentene og om mulig gis frist for skriftlig fremstilling, fremleggelse av dokumenter og angivelse av vitner som ønskes ført. Hastemomentet vil i mange tilfeller kunne medføre at dette må fravikes eller at fristen blir svært kort.

Advokatutgiftene dekkes av det offentlige etter ordningen med fri rettshjelp. Saker som behandles etter smittevernloven kapittel 5 (tvungen undersøkelse eller isolering), er blant sakstypene hvor det ytes fri sakførsel for forvaltningsorganer, jf. rettshjelploven (lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp) § 17 tredje ledd nr. 4. Den som tvangsvedtaket retter seg mot, har en ubetinget rett til fri saksførsel. Hjelpen ytes uten behovsprøving i motsetning til en del andre sakstyper hvor det foretas en skjønnsmessig vurdering ut fra sakens karakter og klientens behov for hjelpen, i tillegg til økonomisk behovsprøving. Det betales ikke egenandel i saker hvor rettshjelpen ytes uten behovsprøving, jf. § 9. Salær til advokaten ytes av staten etter faste satser fastsatt i medhold av rettshjelploven § 3.

Bestemmelsen i smittevernloven § 5-6 andre ledd sikrer den smittede innsynsrett i saksdokumentene utover det som følger av forvaltningsloven og de ordinære regler om innsyn i pasientjournal som er fastsatt i helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven.

Smittevernnemndas behandling av tvangssaker er regulert i § 5-7. Reglene reflekterer det forhold at det gjennomgående vil være behov for raske beslutninger i slike saker. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig, og vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene er avsluttet. En representant for den som har begjært tvangsvedtaket, og den smittedes fullmektig kan møte. Dersom noen av partene ønsker det, skal de under møtet gis anledning til vitneførsel og til å legge fram annet materiale som det ikke har vært mulig å presentere under saksforberedelsen. Reglene i tvisteloven om dommers innhold og begrunnelse gjelder tilsvarende for nemndas vedtak.

Etter smittevernloven § 5-8 kan det fattes hastevedtak etter § 5-2 i tilfelle hvor man ikke kan vente på behandling i smittevernnemnda. Beslutning fattes da av kommunelegen sammen med lege utpekt av det regionale helseforetaket, jf. § 7-3 tredje ledd. Hvis de to legene er uenige, deltar fylkesmannen i avgjørelsen, jf. § 5-8 første ledd andre punktum som gir § 4-2 tredje ledd tilsvarende anvendelse. Det er et vilkår for hastevedtak at de interesser vedtaket skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke blir gjort eller gjennomført straks, jf. § 5-8 andre ledd.

Smittevernnemndas tvangsvedtak og hastevedtak kan etter § 5-9 bringes inn for tingretten for overprøving etter reglene i tvisteloven kapittel 36, jf. punkt 6.15. I meldingen om smittevernnemndas vedtak skal det særskilt gjøres oppmerksom på denne overprøvingsadgangen, jf. smittevernloven § 5-7 tredje ledd. Dette er ikke fastsatt tilsvarende i § 5-8 om hastevedtak, men bør praktiseres også i slike tilfeller. Søksmål kan reises av den vedtaket retter seg mot eller vedkommendes nærmeste, av fylkesmannen eller Statens helsetilsyn.

Etter § 4-10 femte ledd skal politiet etter anmodning bistå med gjennomføringen av tiltak etter blant annet §§ 5-2 til 5-4.

Tvangsreglene i smittevernloven kapittel 5 gjelder tvang overfor enkeltmennesker. Det er ikke hjemmel for å bruke tvang overfor for hele eller større deler av befolkningen, for eksempel for å gjennomføre pliktig vaksinering etter § 4-8 andre ledd. Politiets plikt til å bistå med gjennomføring av tiltak gjelder imidlertid også i forbindelse med tiltak etter §§ 4-1 og 4-3, jf. punkt 4.3.5.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus, som er utpekt til smittevernnemnd for hele landet, har 31. oktober 2011 opplyst til utvalget at smittevernnemnda siden smittevernlovens ikrafttredelse hadde behandlet 13 saker etter tvangsbestemmelsene. En sak gjaldt to personer (mor og barn). Det var fattet to vedtak etter § 5-2 om tvungen innleggelse for undersøkelse og kortvarig isolering. Det var fattet syv vedtak om tvungen isolering inntil tre uker og to vedtak om tvungen isolering inntil seks uker (for personer hvor det tidligere var fattet vedtak om tre ukers isolering). Sakene gjaldt hiv (1995, 1996) og tuberkulose (1997, 2000–2003, 2011).

En sak ble hevet før forhandlingsmøtet fordi situasjonen ble løst uten bruk av tvang, men det ble senere fattet vedtak om isolering etter § 5-3 av samme person, først inntil tre uker og deretter inntil seks uker. Den smittefarlige sykdommen her var hiv. Det fremgår av vedtakspremissene at vedkommende hadde utvist truende atferd og var «en syk mann som utagerer ved små provokasjoner». Han hadde kuttet seg til blods i politiarrest og varetektsfengsel samt på sykehus og truet med å smitte andre.

Alle de øvrige sakene gjaldt tuberkulose. En av disse sakene ble hevet under forhandlingsmøtet etter at kommunen trakk forslaget om isolering etter § 5-3 da det ble klart at smittefaren ikke var så stor. En sak vedrørende pasient med lungetuberkulose var til behandling i nemnda da opplysningene ble gitt. Det er senere opplyst at det med hjemmel i smittevernloven § 5-3 ble fattet vedtak om tvungen innleggelse i sykehus for isolering i inntil tre uker.

4.3.7 Kapittel 6 Rett til smittevernhjelp m.m.

I henhold til smittevernloven § 6-1 første ledd første punktum har enhver rett til nødvendig smittevernhjelp.

Dette må sees i sammenheng med smittevernloven § 1-2 om lovens virkeområde, jf. punkt 4.3.2.2. Så lenge det ikke er fastsatt bestemmelser som innskrenker retten for personer med løsere tilknytning til Norge, må bestemmelsen trolig innebære at enhver som befinner seg i Norge for kortere eller lengre tid har rett til smittevernhjelp. Pasient- og brukerrettighetslovens virkeområde, jf. lovens § 1-2 første ledd, er klargjort i forskrift, også hva gjelder smittevernhjelp, jf. punkt 4.3.2.2.

Etter smittevernloven § 6-1 første ledd andre punktum er smittevernhjelp «å anse som en del av rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a første og annet ledd og § 2-1b første og annet ledd». Dette kan synes overflødig ut fra definisjonene i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3.24 Det er uklart om henvisningen til § 2-1b første og andre ledd innebærer at smittevernhjelp i spesialisthelsetjenesten – uten en individuell vurdering – er å anse som «nødvendig helsehjelp» i den forstand at pasienten har rett til å få fastsatt en frist for når helsehjelpen skal gis. Henvisningen omfatter ikke uttrykkelig bestemmelsene i § 2-1b fjerde ledd om rett til et alternativt tilbud dersom fristen brytes, om nødvendig i privat helsetjeneste eller i utlandet. Dette kan skyldes at smittevernhjelp forutsettes gitt med den nødvendige hurtighet i den offentlige spesialisthelsetjenesten, men dette er ikke omtalt i forarbeidene til lovendringene vedtatt ved helse- og omsorgstjenesteloven. Smittevernhensyn er ikke blant de momenter som etter ordlyden skal tillegges vekt i vurderingen av om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd, jf. § 2-2 andre ledd, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften) § 225.

Smittevernloven § 6-1 andre ledd lyder:

Den som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp som nevnt i dette leddet kan ikke nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.

Sammenhengen mellom første og andre ledd er noe uklar. Det kan neppe være slik at bare den slags smittevernhjelp som er nevnt i andre ledd, er å anse som «smittevernhjelp» etter første ledd. Smittevernhjelp i forbindelse med andre smittsomme sykdommer enn de allmennfarlige ville da falle utenfor begrepet «smittevernhjelp». Det fremgår av fjerde ledd at departementet kan fastsette forskrift til utfylling av § 6-1, herunder om «smittevernhjelp mot andre smittsomme sykdommer». Dersom andre ledd skulle innebære en avgrensning i forhold hva som er å anse som «nødvendig helsehjelp» i spesialisthelsetjenesten, måtte dette ha kommet klarere til uttrykk.

Det er mulig at andre ledd først og fremst har eller har hatt betydning i forbindelse med det som følger av andre ledd siste punktum om at smittevernhjelp «som nevnt i dette leddet» ikke kan nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter. Bestemmelsen har trolig mindre betydning etter at retten til helsehjelp er blitt lovfestet også generelt ved pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunens økonomiske ressurser kan likevel i en viss grad tillegges vekt i forbindelse med det kommunale tilbudet av helse- og omsorgstjenester, men det er en minstestandard kommunene ikke kan gå under med henvisning til svak økonomi, jf. Prop. 91 L (2010–2011) s. 345, jf. også Rt. 1990 s. 874 (Fusa-dommen). Kommunen er bare pliktig til å yte «nødvendig helsehjelp», og her er smittevernhjelp «automatisk» innbefattet, jf. § 6-1 første ledd andre punktum.

Det er i spesialmotivene til smittevernloven § 6-1 i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) (s. 165–167) lagt til grunn at «uttrykket smittevernhjelp er et samlebegrep som i forarbeidene er ment å variere med tiden og forholdene», og at begrepet skal tolkes vidt og ikke bare omfatte hjelp som tradisjonelt hører under helselovgivningen, jf. da særlig begrepene «annen nødvendig forebyggende hjelp» og «annen nødvendig smittevernhjelp». Når det gjelder forebyggende hjelp, kan det i tillegg til individuell rådgivning også omfatte mer konkret hjelp i form av lett tilgang til kondomer og sprøyter for å unngå smitte, men også hjelp til sosial og psykososial (re)habilitering m.m. Som eksempler er nevnt nødvendig bistand til bolig, utdanning eller arbeid for sexarbeidere, og tilbud om behandling/rehabilitering for rusmiddelbrukere, fordi dette kan føre til at faren for å bli smittet reduseres vesentlig eller faller bort. Slike tiltak kan være aktuelle som smittevernhjelp også overfor personer som allerede er smittet, da med tanke på å redusere faren for at smitte overføres til andre. Også psykologhjelp eller helsehjelp innen psykisk helsevern kan være aktuelt. Norsk Lovkommentar26 og Krogsrud i kommentarutgaven27 bruker eksempler fra forarbeidene og peker på at begrepet «annen nødvendig smittevernhjelp» skal tolkes utvidende.

Se også punkt 9.4 om smittevernarbeid.

Etter § 6-1 andre ledd første punktum er det et kriterium for rett til smittevernhjelp at det «etter en faglig vurdering er grunn til å anta» at vedkommende er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. Det er lagt til grunn at det ikke kreves særlig stor konkret fare, men at retten til smittevernhjelp ikke tilkommer enhver som følge av den generelle fare for å bli utsatt for smitte som følger av å delta i et sosialt fellesskap.

Etter § 6-1 tredje ledd28 kan den som søker smittevernhjelp, påklage avgjørelsen til fylkesmannen i fylket hvor han/hun mener feil er begått. Denne klageretten har neppe selvstendig betydning i forhold til klagereglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, jf. punkt 6.4, men kan ha informasjonsverdi for brukere av smittevernloven. I forarbeidene29 ble det pekt på viktigheten av å kunne få overprøvd avslag på eller unnlatelse av å yte smittevernhjelp uavhengig av andre klageordninger, og dessuten at klageretten var vid idet også pårørende er gitt klagerett.

Bestemmelsen i smittevernloven § 6-2 er hjemmel for å bestemme at tjenester eller tiltak etter loven skal være gratis for den som er i fare for å bli smittet med smittsomme sykdommer, eller som er smittet. Det er i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) uttalt at det bør være et mål å gjøre alle tiltak overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer gratis.

Behandling ved innleggelse i helseinstitusjon er vederlagsfri for den som er bosatt i Norge og/eller som er medlem av folketrygden eller har rettigheter etter gjensidig avtale med annen stat (konvensjonspasienter), jf. spesialisthelsetjenesteloven kapittel 5. Andre pasienter skal i utgangspunktet selv dekke utgiftene, jf. lovens § 5-3 første ledd.

Når det gjelder helsehjelp utenfor sykehus er det i medhold av blant annet smittevernloven § 6-2 og folketrygdloven kapittel 5 gitt forskrifter om stønad til legehjelp, legemidler, laboratorie- og røntgenundersøkelser m.m. Det ytes stønad etter honorartakstene for undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer etter definisjonen i smittevernlovgivningen. Dette innebærer at pasienten ikke skal betale egenandel. Det ytes ved slik sykdom samme stønad også for personer som oppholder seg i Norge uten å være medlem av folketrygden. Det vises til punkt 6.5 om folketrygdloven.

Etter forskrift 13. februar 2009 nr. 205 om tuberkulosekontroll § 4-9 skal tuberkuloseundersøkelser være kostnadsfrie for dem som plikter å gjennomgå slik undersøkelse. Vaksine mot tuberkulose skal være gratis for målgruppene for vaksinasjon. Bestemmelsen regulerer også hvilke instanser som skal dekke utgiftene.

Etter forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) kan det ikke kreves dekning av utgifter fra reisende, heller ikke egenandeler, for medisinske undersøkelser som utføres i henhold til forskriften, vaksinasjon eller annen profylaktisk behandling ved ankomst til Norge, påkrevd isolasjon av eller karantene for reisende m.m., jf. forskriften § 22.

Det synes usikkert om, og eventuelt når, smittevernhjelp er gratis også for personer som oppholder seg ulovlig i landet, men det antas at smittevernhjelp i praksis ytes uten vederlag i alle fall i noen utstrekning, kanskje i de fleste tilfeller der slik hjelp gis. Dette vil trolig særlig gjelde der helsehjelpen kan føre til helbredelse og derved også bidrar til å hindre videre smitte. Eventuell tvungen undersøkelse og isolering må uansett være vederlagsfri.

Forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) § 17-14 om fastsettelse av utreisefrist mv. når det foreligger vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, har en særskilt bestemmelse knyttet til tuberkulose. Etter andre ledd skal utlendinger som er under utredning eller behandling for tuberkuløs sykdom, ikke pålegges å forlate riket før mistanke om tuberkuløs sykdom er avkreftet, eller behandlingen er fullført. Unntak kan gjøres i enkelttilfeller dersom det ut fra muligheten for videre behandling er helsefaglig forsvarlig, eller dersom særlige grunner taler for det. Bakgrunnen for bestemmelsen er blant annet å unngå resistensutvikling. Målet med bestemmelsen ville trolig bli vanskeligere å nå dersom tilgangen til behandling var betinget av at utlendingen selv kunne betale for den.

Bruk av kondom er et smitteverntiltak ved hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner, og man har ordninger for distribuering av gratis kondomer i tråd med intensjonen i smittevernloven § 6-2. Hivsmittede og deres partnere kan få gratis kondomer som rekvireres anonymt via den smittedes eller partnerens fastlege og helsepersonell på asylmottak. Helsedirektoratet har også en nasjonal ordning for utdeling av gratis kondomer. Primærmålgruppen for utdelingen er ungdom og unge voksne under 25 år. Andre målgrupper er sexarbeidere, flyktninger og asylsøkere, hivpositive kvinner og menn samt innsatte i fengsel.30

En annen særlig form for smittevernhjelp er det å sørge for tilgang til rent injeksjonsutstyr. Til tross for at narkotikabruk er ulovlig, har man iverksatt ulike ordninger for utdeling av sprøyter og innbytte av brukte sprøyter for å motvirke den smittefare bruk av urene sprøyter innebærer.

Etter sprøyteromsloven (lov 2. juli 2004 nr. 64 om ordning med lokaler for injeksjon av narkotika) er det straffritt å injisere narkotika i godkjente sprøyterom, og tillatt for personalet i sprøyteromsordningen å gi brukerne individuell og konkret rådgivning i forbindelse med slik injisering, jf. § 4. Formålet er blant annet å forebygge infeksjon og smitte, gi rask hjelp ved overdoser og formidle tilbud om behandling og oppfølgning, jf. § 1.

Det har vært drøftet om det skal iverksettes ordninger for sprøytebytte eller lignende også i fengsler, men her har foreløpig helsemyndighetene – i samråd med justismyndighetene – gått mot dette.

Som svar på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet oversendte Helsedirektoratet ved brev 4. februar 2009 utredningen «Tilgjengelighet i norske fengsler til sterile sprøyter og spisser for injiserende rusmiddelavhengige – forslag til en ny tilnærming»31 av spesialist i samfunnsmedisin Svein-Erik Ekeid.

I utredningen foreslås innføring av en ordning som minst omfatter innbytte av brukte sprøyter og spisser. Det heter blant annet om nåværende ordning:

«Rensing ved bruk av klorin/kloramin gir en betydelig lavere grad av smitteforebygging enn tilgang til nye og sterile sprøyter og spisser. For at rensingen skal være effektiv i smitteforbyggende sammenheng må utstyret desinfiseres i henhold til retningslinjene. Det er ikke realistisk å anta at innsatte vil bruke tid på å rense sprøyter og spisser (30-60 minutter), mens de venter på å foreta injeksjon av rusmidlet. Dermed oppfyller tilbudet om tilgjengelig klor/kloramin i praksis ikke kravene til å være et akseptabelt og tilstrekkelig smitteverntiltak. Nåværende ordning er egnet til å skape en falsk trygghet hos innsatte til at deling av sprøyter og spisser kan foregå på en smittesikker måte. Uriktig bruk av rensemidler med påfølgende injeksjon av klorin/kloramin kan i seg selv være helseskadelig.»

I oversendelsesbrevet sluttet Helsedirektoratet seg til forslaget i utredningen om å iverksette en ordning for utdeling og bytte av sprøyter i fengslene. I brevet het det blant annet:

«Tilgang til sterile sprøyter og spisser i fengslene oppfattes som juridisk og etisk komplisert av begge de to personellgruppene som arbeider med innsattes rusavhengighetsproblemer. Fra helsemyndighetenes side er det overordnede hensynet å hindre smitte, i tråd med bestemmelsene i smittevernloven, deretter å redusere skade og å bidra til rehabilitering. Enkelte vil hevde at tilgjengelighet til sterile sprøyter og spisser i fengsel kan bidra til legalisering av rusavhengighet og opprettholdelse av injiseringskulturen hos rusmiddelavhengige og dermed undergrave fengselssystemets narkotikapolitikk og rehabiliteringshensikt. Straffegjennomføringslovens regler, legemiddellovens forbud mot narkotikabruk og omsetning av narkotika og straffelovens § 162 er aktuelle rettskilder som må avveies mot smittevernlovens og pasientrettighetslovens bestemmelser.»

Helse- og omsorgsdepartementet sendte 19. mai 2009 utredningen og Helsedirektoratets brev av 4. februar 2009 på høring32. Blant dem som støttet forslaget var Statens helsetilsyn og Legeforeningen.

I juli 2010 besluttet Helse- og omsorgsdepartementet33 like fullt at forslaget ikke skulle følges opp. Det ble vist til at Folkehelseinstituttet så liten smittevernmessig gevinst ved et slikt tiltak, og til at både Folkehelseinstituttet, Politidirektoratet og fengselshelsetjenesten stort sett var negative til forslaget. Det ble også lagt vekt på hensynet til ansattes sikkerhet, forbudet mot bruk av narkotika og målet om narkotikafrie fengsler.

Spørsmålet er drøftet av Warberg34 som mener at «fanger har samme rett til forebyggende smittevernarbeid som andre borgere, og samfunnet den samme rett til at det drives effektivt smittevern i fengslene, som utenfor. Dette følger av en lojal fortolkning av smittevernlovens og pasientrettighetslovens regler.»

Se punkt 8.3.9 om internasjonale tilrådninger vedrørende smittevern i fengsler.

Se punkt 11.3.6 om utvalgets vurderinger vedrørende innsattes tilgang til rent injeksjonsutstyr.

4.3.8 Kapittel 7 Administrative organer og deres myndighet

Smittevernloven kapittel 7 regulerer organiseringen av smittevernet med fordeling av oppgaver og myndighet. Oppgaver er lagt til kommunene, kommunelegene, de regionale helseforetakene, fylkesmannen, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet).

Kommunenes hovedoppgaver er beskrevet slik i smittevernloven § 7-1 første til tredje ledd:

Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.

Kommunen skal også utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her eller bestemmelser i medhold av loven, herunder skaffe seg oversikt over arten og omfanget av de smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen, drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og veiledning om hvordan de forebygges, sørge for at individuelt forebyggende tiltak blir satt i verk, sørge for at andre tiltak etter loven her, folkehelseloven eller helse- og omsorgstjenesteloven blir satt i verk.

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene.

Kommuner kan inngå interkommunalt samarbeid for å sikre godt smittevernarbeid og døgnkontinuerlig vaktberedskap.

Kommunelegens oppgaver er regulert i § 7-2. Kommunelegen skal utføre oppgaver innen smittevernet i henhold til smittevernlovens bestemmelser. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre disse oppgavene. Det bør også utpekes en stedfortreder for denne, jf. første ledd. Etter § 7-2 andre ledd skal kommunelegen:

• a) utarbeide forslag til plan for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet,

• b) ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen,

• c) utarbeide forslag til forebyggende tiltak for kommunen,

• d) bistå kommunen, helsepersonell og andre i kommunen som har oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer,

• e) gi informasjon, opplysninger og råd til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer,

• f) utføre alle andre oppgaver som følger av loven eller bestemmelser i medhold av loven, og medvirke til effektive tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført.

Etter § 7-3 skal det regionale helseforetaket sørge for at befolkningen i helseregionen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendig spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen spesialisthelsetjeneste. Det skal utarbeides en plan om det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført. Det regionale helseforetaket skal også utpeke en sykehuslege som kan fatte vedtak etter §§ 4-2 og 5-8 sammen med kommunelegen.

I henhold til § 7-4 skal fylkesmannen ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer og holde Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet orientert om forholdene i fylket, jf. helsetilsynsloven (lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.m.).

I medhold av § 7-11 første ledd kan departementet i forskrift gi bestemmelser om samarbeid, og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak skal ha i forbindelse med smittsomme sykdommer etter smittevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Smittevernnemnda er regulert i §§ 7-5 til 7-8. Smittevernnemnda er «den av fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, jf. barnevernloven § 7-1, som departementet utpeker til denne oppgaven». Det er bestemt at fylkesnemnda i Oslo og Akershus skal fungere som smittevernnemnd for hele landet.

Smittevernnemnda settes sammen etter reglene i barnevernloven § 7-2, og reglene i barnevernloven kapittel 7 gjelder i den utstrekning annet ikke fremgår av smittevernloven.

Dette innebærer at nemnda skal ledes av en eller flere person(er) som fyller kravene til dommere. Det skal være et utvalg av fagkyndige og et alminnelig medlemsutvalg, som tas fra utvalget for meddommere etter domstolloven § 66 første ledd. Utvalgene oppnevnes av departementet. Det skal innhentes forslag fra fylkesmannen og de regionale helseforetakene før det oppnevnes utvalg til smittevernnemnda. I den enkelte sak skal smittevernnemnda være sammensatt av lederen og to medlemmer som trekkes ut, ett fra hvert av utvalgene.

Når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 første ledd nr. 4, kan flere fylkesnemnder utpekes til smittevernnemnder.

Smittevernnemndas medlemmer og sekretariat har taushetsplikt i samsvar med bestemmelsene i helsepersonelloven kapittel 5.

Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) er statens smitteverninstitutt og skal overvåke den nasjonale og delta i overvåkingen av den internasjonale epidemiologiske situasjonen, drive forskning på smittevernområdet og sikre nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap, herunder egen vaksineproduksjon, jf. § 7-9. Folkehelseinstituttet skal videre gi bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av smitteverntiltak.

Gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak etter smittevernloven skal Helsedirektoratet medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer, jf. § 7-10. Når det er nødvendig for å sikre et effektivt og forsvarlig smittevern, kan direktoratet bestemme at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak, samarbeide, eller følge nærmere bestemte retningslinjer. Videre kan helsepersonell pålegges å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer.

Statens helsetilsyn skal ha det overordnede tilsynet med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med smittevernloven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven, jf. § 7-10a. Dersom virksomheten drives på en måte som er i strid med loven, forskriftene eller enkeltvedtak, og dette kan ha skadelige følger for pasienter eller andre, eller på andre måter er uheldig eller uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette forholdene.

I henhold til § 7-11 andre ledd kan departementet bestemme at helseberedskapsloven (lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap) «helt eller delvis skal gjelde på tilsvarende måte når det er påkrevd av hensyn til smittevernet, bl.a for å kunne pålegge kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og helsepersonell nødvendig smittevernberedskap. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om beredskap og beredskapsplaner i forbindelse med et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.» Se punkt 6.17 om helseberedskapsloven.

Etter § 7-12 har for øvrig Kongen særlig fullmakt som følger:

Når et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen, eller når det er fare for et slikt utbrudd og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen, og for at det kan settes inn tiltak til vern om befolkningen. Om nødvendig kan Kongen gjøre avvik fra gjeldende lovgivning. Lov av 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende.

Se folkehelseloven (lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid) om de nevnte instansenes ansvar og oppgaver i forbindelse med bredere folkehelsearbeid, jf. punkt 6.7.

Om nasjonale beredskapsplaner og strategier av betydning for smittevern, se Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) s. 54.

4.3.9 Kapittel 8 Straff, erstatning, klage, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

4.3.9.1 Straff – § 8-1

Bestemmelsen i smittevernloven § 8-1 om straff er ikke et eget straffebud, men en henvisning til straffebudene i straffeloven 1902 §§ 156 og 357, jf. punkt 5.2.5 og 5.2.6. Bestemmelsen ble tatt inn for å gjøre det klart at overtredelse av rettsplikter etter smittevernloven er belagt med straff. Det ble vist til at det ikke kan forventes at den alminnelige befolkning og helsepersonell har kjennskap til straffeloven 1902 §§ 156 og 357. Dessuten ble det klargjort i så vel forarbeidene som ved endringer i straffeloven 1902 §§ 156 og 357, at disse straffebestemmelsene også rammer overtredelse av enkeltvedtak i medhold av smittevernloven, se Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 110 ff. og NOU 1990: 2 s. 272.

Ved smittevernloven ble det vedtatt endringer også i straffeloven 1902 §§ 155, 192 og 195 samt tilføyd en ny § 154a, jf. punkt 5.2.2.2 og 5.2.4. Videre ble § 358 opphevet som foreldet, jf. NOU 1990: 2 s. 274. Med bakgrunn i faren for syfilissmitte rammet bestemmelsen ulike forhold knyttet til det å påta seg pleie av barn eller å ansette noen til pleie av barn, avhengig av om det var barnepleieren eller barnet som var syfilitisk.

Ved straffeloven 2005 (bestemmelser tilføyd ved lov 19. juni 2009 nr. 74) er smittevernloven § 8-1 vedtatt endret. Endringen i § 8-1 er en konsekvens av at straffeloven 1902 §§ 156 og 357 ikke videreføres i straffeloven 2005. Når straffeloven § 2005 settes i kraft35, skal smittevernloven § 8-1 lyde slik:

Med unntak av overtredelse av plikter etter § 5-1 eller plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen, straffes forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven her eller vedtak gitt med hjemmel i loven med bot eller fengsel inntil 2 år. Dersom overtredelsen har tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme eller helse som følge, er straffen bot eller fengsel inntil 4 år.

Overtredelser av konkrete handlingsnormer som følger av smittevernloven eller vedtak (forskrifter eller enkeltvedtak) truffet i medhold av loven, vil rammes av § 8-1. Det vil ikke være et vilkår for straff at overtredelsen har medført konkret smittefare eller smitteoverføring.

På samme måte som for straffeloven 2005 §§ 237 og 238 vil skyldkravet i smittevernloven § 8-1 etter de vedtatte endringene være forsett eller vanlig uaktsomhet. Dette da i motsetning til det alminnelige skyldkravet i straffeloven 2005 som er forsett, jf. §§ 21 til 23. Det er folkehelseargumenter som foranlediger et utvidet skyldkrav i de nevnte bestemmelsene.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16, som gjelder for alle straffbare handlinger når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov eller følger av tolking.

Strafferammene i smittevernloven § 8-1 slik den vil lyde med de vedtatte endringene er de samme som i straffeloven 1902 § 156, og det er ifølge Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) s. 503 ikke meningen å endre straffutmålingsnivået. Begrepet «betydelig skade på kropp eller helse» er definert i straffeloven 2005 § 11, se nærmere i punkt 5.3.8.

Bestemmelsen i smittevernloven § 8-1 må sees i sammenheng med straffeloven 2005 §§ 237 og 238. Disse bestemmelsene er ikke direkte knyttet til smittevernloven, men rammer overføring av smitte eller det å utsette en annen for fare for smitteoverføring, jf. punkt 5.3. Tilsvarende gjelder straffeloven 1902 § 155, jf. punkt 5.2.2.

4.3.9.2 Andre bestemmelser i kapittel 8

Ved pasientskadeloven (lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv.) ble bestemmelsen i smittevernloven § 8-2 om erstatning for personskade i forbindelse med vaksinasjoner, opphevet (fra 1. januar 2003) for så vidt gjelder den offentlige helsetjenesten. Etter at pasientskadeloven fra 1. januar 2009 (ved lov 29. juni 2007 nr. 78) også er gjort gjeldende for private helsetjenester, er smittevernloven § 8-2 neppe av betydning, unntatt for eventuelle eldre saker. Se punkt 6.8 om pasientskadeloven.

I henhold til § 8-3 avgjør fylkesmannen klage over kommunalt eller interkommunalt vedtak såfremt ikke annet er bestemt i loven. I følge forarbeidene gjelder bestemmelsen vedtak fattet av kommunelegen eller andre kommunale organer, herunder kommunens helsetjeneste. Dette omfatter blant annet smitteverntiltak etter kapittel 4. Fylkesmannen må kunne prøve alle sider av det påklagede vedtak, også de skjønnsmessige hygieniske og medisinske sider, og i begrenset utstrekning skal det kunne legges vekt på det kommunale selvstyret, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum. Klageadgangen til fylkesmannen gjelder ikke dersom det er fastsatt annen klageordning. Det vises til spesialmotivene i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 178.