7 Utenlandsk rett

7.1 Innledning

Kapitlet gir en oversikt over rettstilstanden i en del land når det gjelder straff for smitteoverføring og smittefare, jf. mandatets punkt om å redegjøre for andre lands lovgivning, praksis og erfaringer.

Fremstillingen bygger i hovedsak på informasjon mottatt i forbindelse med studiebesøk i Sverige, Nederland, Sveits, Danmark og Storbritannia. Valget av land ble foretatt for å få kunnskap om erfaringer fra land med ulik type lovgivning og rettspraksis. Representanter for utvalget hadde i hvert land møter med departementer og helsemyndigheter, påtalemyndigheten, interesseorganisasjoner og juridiske og/eller medisinske miljøer. Slik har utvalget fått innblikk i landenes lovgivning og håndhevningen av rettsreglene samt hvordan rettstilstanden oppfattes i ulike miljøer.

I tillegg til de land utvalget besøkte, omtales kort rettstilstanden i de øvrige nordiske land samt Tyskland og Frankrike. Omtalen er i hovedsak basert på opplysninger mottatt fra landenes departementer, i noen tilfeller via norsk ambassade, allment tilgjengelig lovstoff og sammenstillinger1 av informasjon om rettstilstanden i en rekke land når det gjelder straffeforfølgning av overføring av hivsmitte eller fare for dette.

Utvalget vurderte å se nærmere på rettstilstanden også i land som USA, Canada og Australia, og eventuelt å avlegge ett eller flere av disse landene studiebesøk. Det har vært relativt mange domfellelser for overføring av hivsmitte og smittefare i USA og Canada, etter en rekke ulike straffebestemmelser, og i noen tilfeller med svært strenge straffereaksjoner. Alle tre landene har imidlertid forskjellig lovgivning og rettspraksis i de ulike delstatene/provinsene/territoriene, noe som ville gjøre det svært omfattende om man skulle få full oversikt, og ufullstendig om man valgte ut enkelte deler av landene. Samtidig syntes det ut fra de opplysningene utvalget har hatt tilgang til, som om debatten på feltet i disse landene har store likhetstrekk med debatten i europeiske land og internasjonale fora, bortsett fra debatt som gjelder særtrekk ved rettstilstanden i det enkelte land og som er mindre relevant for norske forhold. Utvalget fant det derfor ikke regningssvarende å besøke noen av disse landene og er også kommet til at det ikke er behov for å referere rettstilstanden i disse landene. Utvalget har heller ikke funnet grunn til å undersøke og referere rettstilstanden i land i Afrika eller Asia. Både rettstradisjon, rettssystem og faktiske forhold skiller seg til dels i stor grad fra forholdene i Norge. Utvalget har i noen grad gjort seg kjent med rettstilstanden i de nevnte land og verdensdeler gjennom tilgjengelige sammenstillinger av informasjon.

7.2 Danmark

Smittevernlovgivning

Epidemiloven (lov nr. 114 av 21. mars 1979 om foranstaltninger mod smitsomme sygdomme) erstattet flere eldre lover. Loven gjelder sykdommer som er tatt inn på to sykdomslister2, og det kan iverksettes tiltak for å unngå spredning av sykdommene i landet samt å hindre at smitte føres inn i eller ut av landet. Loven omfatter ikke hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner3, men retter seg mot sykdommer hvor det kan være aktuelt med bredere samfunnsmessige tiltak for å hindre smittespredning, for eksempel sykdommer som smitter ved alminnelig kontakt mellom mennesker.

Loven har bestemmelser om plikt til å la seg undersøke og underkaste isolasjon under visse omstendigheter, noe som om nødvendig kan gjennomføres med tvang. Loven har også hjemmel for å sperre områder, forby arrangementer, iverksette tvangsmessig vaksinasjon, stenge virksomhet, forby smittede å reise med offentlige kommunikasjonsmidler m.m.

Hver region skal ha en epidemikommission, som «består af en politidirektør, udpeget af Rigspolitichefen, en embedslæge udpeget af Sundhedsstyrelsen, en dyrlæge udpeget af Fødevarestyrelsen, en repræsentant for den lokale told- og skatteforvaltning udpeget af den lokale told- og skatteforvaltning, en repræsentant for det regionale sygehusberedskab udpeget af regionen, en repræsentant for Beredskabsstyrelsens regionale beredskabscenter udpeget af Beredskabsstyrelsen samt tre af regionsrådet valgte medlemmer».4 Sundhedsstyrelsen veileder epidemikommisjonene ved behov, eventuelt med bistand fra andre etater.

Epidemiloven har straffebestemmelser som rammer overtredelse av påbud eller forbud i medhold av visse av lovens bestemmelser, men ikke straffebud som retter seg mot smitteførende personer som overfører smitte til andre eller utsetter andre for smittefare.

Den tidligere kjønnssykdomsloven (lov nr. 287 av 23. mai 1973 om bekæmpelse av kønssygdomme, som erstattet lov nr. 193 av 4. juni 1947 med samme tittel) ble opphevet i 1988 uten at den ble erstattet av en ny lov eller tilsvarende bestemmelser i andre lover. Loven hadde straffesanksjonerte bestemmelser om plikt til å la seg behandle av lege og gi opplysninger om smittekilden. Loven hadde også bestemmelser om straff for smitteoverføring, som først kom inn i den dagjeldende kjønnssykdomsloven i forbindelse med at lignende bestemmelser i straffeloven ble opphevet i 1965. Ved lovendring i 1973 ble skyldkravet endret slik at bare forsettlig lovbrudd ble rammet, og strafferammen ble redusert fra fengsel i inntil to år til fengsel i inntil seks måneder. Kjønnssykdomsloven omfattet ikke hivinfeksjon. Under debatt i Folketinget i 1987 var det bred enighet om ikke å kriminalisere overføring av hiv og fare for slik overføring, og dette ble heller ikke gjort i forbindelse med opphevelsen av kjønnssykdomsloven i 1988. Det ble under Folketingets behandling av lovsaken antatt at generelle straffebestemmelser om legemskrenkelser ville kunne komme til anvendelse i grove tilfeller.

Strafferettslige bestemmelser

Den alminnelige straffeloven har en bestemmelse om det å utsette andre for smittefare i § 252, stk. 2, jf. stk.3.

Straffeloven § 252 lyder:

§ 252. Med fængsel indtil 8 år straffes den, der for vindings skyld, af grov kådhed eller på lignende hensynsløs måde forvolder nærliggende fare for nogens liv eller førlighed.

Stk. 2. På samme måde straffes den, der på hensynsløs måde forvolder fare for, at nogen smittes med en livstruende og uhelbredelig sygdom.

Stk. 3. Justitsministeren fastsætter efter forhandling med sundhedsministeren, hvilke sygdomme der er omfattet af stk. 2.

Straffeloven § 252, stk. 2 ble tilføyd ved lovendring i 1994 (lov nr. 431 av 1. juni 1994). Slik bestemmelsen da lød, var det et krav at smittefaren var forvoldt «på hensynsløs måde gentagne gange eller under i øvrigt særligt skærpende omstændigheder». Bestemmelsen ble innført etter at dansk høyesterett (Højesteret) i en sak5 la til grunn at dagjeldende § 252 (nå stk. 1) ikke kunne anvendes ved overføring av hivsmitte. En tidligere bestemmelse om overføring av kjønnssykdommer (§ 256) i samme kapittel i straffeloven, var som nevnt opphevet i 1965. Det var ikke holdepunkter i forarbeidene for at § 252 slik den da lød, kunne anvendes på det aktuelle forhold. Saken gjaldt en hivpositiv mann som gjentatte ganger hadde hatt ubeskyttet seksuell omgang med et tyvetalls kvinner, til tross for at han visste at han var hivpositiv.6

Det ble i forarbeidene7 til § 252, stk. 2 ved tilføyelsen i 1994 uttalt:

«Udgangspunktet i den danske sundhedspolitiske indsats mod HIV-smitte og AIDS er og bør være, at det påhviler den enkelte at beskytte sig selv mod overførsel av HIV-smitte i forbindelse med kønslig omgang m.v. Alligevel kan det forekomme stødende for retsbevidstheden, hvis en person, der er klar over at være smittet med HIV-virus, har samleje med eller på anden måde udsætter andre for smitten uden at søge at beskytte de pågældende eller at gøre dem bekendt med smitterisikoen.»

Etter forarbeidene innebar uttrykket «livstruende og uhelbredelig» at det skulle være overveiende sannsynlig at personer som ble smittet med sykdommen, i alminnelighet ville avgå ved døden innenfor et avgrenset tidsrom, maksimalt 10–15 år.

Etter at man fikk behandlingsmuligheter for hiv og dermed bedret prognose, ble § 252, stk. 2 endret samtidig med at man tilføyde forskriftshjemmelen i stk. 3 (lov nr. 468 av 7. juni 2001). Siktemålet var at bestemmelsen fortsatt skulle ramme overføring av hiv og fare for dette. Etter forarbeidene8 til lovendringen må det kreves at den forventede levetid som følge av smitten for et flertall av de smittede blir merkbart redusert, selv om man ikke lenger ville kreve at døden for de fleste ville inntreffe i løpet av et bestemt tidsrom. Det skal også kunne sees hen til alvorlig forringelse av livskvalitet og funksjonsevne, på grunn av svekkelse som følge av selve sykdommen eller alvorlige bivirkninger av behandlingen.

Samtidig ble kravet om at smittefare var forvoldt «på hensynsløs måde gentagne gange eller under i øvrigt særligt skærpende omstændigheder» endret blant annet under henvisning til at dette i praksis ville kunne medføre bevismessige problemer9. Etter någjeldende § 252, stk. 2 er det en betingelse at fareforvoldelsen har skjedd på en hensynsløs måte. Dette innebærer blant annet at den som ved seksuell omgang har søkt å beskytte den annen part ved bruk av kondom, ikke kan straffes. Straff kommer heller ikke til anvendelse dersom den smitteførende har informert den andre parten om sin smittestatus. Dette gjelder så vel ved seksuell omgang som ved sprøytedeling. Samtykke fritar for straff. Skyldkravet er forsett.

I henhold til forskrift (bekendtgørelse nr. 547 av 15. juni 2001 om livstruende og uhelbredelige sygdomme omfattet af straffelovens § 252, stk. 2) ble hiv/aids omfattet. Forskriften ble opphevet 8. november 2011 (i kraft 12. november 2011). Ingen andre sykdommer har på noe tidspunkt vært omfattet av forskrift i medhold av § 252, stk. 3.

Strafferammen for § 252 ble ved en lovendring i 2002 endret fra fengsel i inntil fire år til fengsel i inntil åtte år, i første rekke med tanke på bestemmelsens stk. 1.

Dansk justisdepartement og helsedepartement (Justitsministeriet og Indensrigs- og sundhedsministeriet10) satte i februar 201111 ned en arbeidsgruppe for å vurdere lovbestemmelsen og forskriften fordi det var anført at de foreliggende helsefaglige opplysninger synes å innebære at hiv/aids ikke lenger oppfyller forutsetningene for når en sykdom kan anses å være livstruende og uhelbredelig i straffelovens forstand, slik de er kommet til uttrykk i lovforarbeidene til § 252, jf. lovendringen i 2001. Samtidig ble straffeforfølgning og gjennomføring av idømt straff etter § 252, stk. 2 stilt i bero på grunn av tvilen med hensyn til det rettslige grunnlaget.

Arbeidsgruppen besto av representanter for de to departementene samt Sundhedsstyrelsen og Rigsadvokaten.

Tatt i betraktning de bedrede behandlingsmulighetene for hiv, fant arbeidsgruppen at forarbeidenes forutsetning om redusert levealder for hivsmittede ikke lenger er oppfylt. Arbeidsgruppen la til grunn opplysninger om at «levetiden for en velbehandlet hiv-smittet ikke adskiller sig fra en alders- og kønsmatchet baggrundsbefolkning, og at rettidig behandling nu er så effektiv og veltolereret (det vil sige normalt uden væsentlige bivirkninger), at skønsmæssigt 85-90 pct. af patienterne kan leve et normalt liv under skyldig hensyntagen til daglig medicinindtagelse».

Arbeidsgruppen var derfor av den oppfatning at det rettslige grunnlaget for forskriften ikke lenger er til stede, og at forskriften burde oppheves.

Under henvisning til Højesterets dom fra 1994 la arbeidsgruppen til grunn at straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser eller § 252, stk. 1 ikke kan anvendes ved smitteoverføring/-fare ved seksuell omgang. Det ble videre lagt til grunn at smitteoverføring/-fare som sådan ikke kan straffes etter andre bestemmelser. Overført smitte (og smittefare) kan derimot være en skjerpende omstendighet ved andre straffbare forhold som voldtekt og seksuell omgang med mindreårige. Dette må gjelde både hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. Tilsvarende vil smitte med hiv eller andre sykdommer kunne være straffskjerpende ved domfellelse for vold/legemskrenkelser, for eksempel i form av sprøytestikk.

Straffeloven § 192 rammer den som ved overtredelse av bestemmelser i eller i medhold av lov som er gitt for å forebygge eller motvirke smittsom sykdom, forvolder fare for at slik sykdom finner inngang eller utbredelse blant mennesker. Bestemmelsen forutsetter at faren er forvoldt ved overtredelse av uttrykkelige bestemmelser som er gitt for å hindre sykdommens utbredelse. Det er ikke gitt slike bestemmelser med hensyn til hiv eller andre seksuelt overførbare infeksjoner.

Arbeidsgruppen la således til grunn at dersom forskriften oppheves, vil det ikke være straffbart å utsette noen for overføring av hivsmitte ved seksuell omgang eller fare for dette. Gruppen drøftet i notat argumenter for og mot kriminalisering og mulige lovtekniske løsninger. Arbeidsgruppen understreket at det er en politisk vurdering hvordan en avveining av de omtalte hensyn og synspunkter bør falle ut, og avga ingen innstilling med hensyn til om det bør tas initiativ til lovendringer med tanke på fortsatt kriminalisering.

Arbeidsgruppens notat12 ble 8. november 2011 sendt på høring. Justisministeren ga i brev13 samme dag til Folketinget, Retsudvalget og Sundheds- og Forebyggelsesudvalget, uttrykk for at han aktet å oppheve forskriften i samsvar med arbeidsgruppens anbefaling, og at regjeringen når høringen er avsluttet, vil overveie om det bør tas nye initiativer på området, herunder av lovgivningsmessig karakter.

Forskriften ble opphevet ved bekendtgørelse nr. 1040 av 8. november 2011 om ophævelse af bekendtgørelse om livstruende og uhelbredelige sygdomme omfattet af straffelovens § 252, stk. 2. Opphevelsen trådte i kraft 12. november 2011.

Justisdepartementet har i brev 7. mars 2012 til Folketingets Retsudvalg14 vist til dette og uttalt at regjeringen i lys av høringen vil overveie saken. Utvalget har fått opplyst at det pr. 1. august 2012 ikke er tatt stilling til om, og i så fall hvordan, saken vil bli fulgt opp videre.

Rettspraksis

Det foreligger ikke full oversikt over antall straffesaker etter § 252, stk. 2, men arbeidsgruppen har vist til at man kjenner ca. 15 saker15, herav rundt halvparten etter lovendringen i 2001. Det er opplyst at sakene varierer meget med hensyn til grovhet og dermed idømt straff. Her nevnes enkelte eksempler på domfellelser.

En mann som smittet tre gutter i alderen 16–18 år med hiv, ble dømt til tre års ubetinget fengsel.16 Han hadde overfor en av de smittede på direkte spørsmål benektet å være hivpositiv.

En annen mann ble dømt til ubetinget fengsel i ett år for å ha utsatt en kvinne for smittefare ved en rekke ubeskyttede samleier over en periode på over et år.17 Han hadde ikke opplyst at han var hivpositiv. Kvinnen ble ikke smittet.

En tredje mann ble dømt til fengsel i seks måneder, hvorav fem måneder betinget.18 Han hadde hatt ubeskyttet samleie med en kvinne han nettopp hadde møtt, uten å opplyse at han var hivpositiv. Han oppsøkte henne to dager senere og opplyste da om smittefaren og behandlingsmuligheter. Kvinnen ble ikke smittet.

7.3 Sverige

Smittevernlovgivning

I 2004 ble den tidligere smittevernloven (smittskyddslagen (1988:1472)) erstattet av smittskyddslagen (2004:168). Loven fordeler ansvar mellom ulike myndigheter på smittevernfeltet og regulerer meldesystem og andre plikter for helsepersonell. Loven har videre bestemmelser om forebyggende tiltak, plikt til å la seg undersøke ved mistanke om allmennfarlig sykdom, smittesporing, rådgivning, behandling, plikter for smittede, informasjon til smittedes nærstående, isolering m.m. Noen smitteverntiltak kan om nødvendig iverksettes med tvang. Visse ekstraordinære tiltak (helsekontroll ved innreise, karantene, avsperring av områder) kan bare iverksettes ved (mistanke om) samfunnsfarlige sykdommer, jf. lovens 3 kap. Utredning av sjukdomsfall 8 § til 12 §.

I vedlegg og forskrift til smittevernloven er det fastsatt hvilke sykdommer som er «samhällsfarliga sjukdomar» og «allmänfarlige sjukdomar» samt hvilke som er «anmälningspliktiga sjukdomar» i tillegg til de allmennfarlige. Dette utgjør til sammen ca. 60 sykdommer, herunder også hivinfeksjon og flere andre seksuelt overførbare infeksjoner. For en rekke av sykdommene gjelder også smittesporingsplikt.

Den nye loven tydeliggjorde pasientenes rettigheter og plikter samt rettssikkerhetsgarantier. Det er presisert i 1 kap. Allmänna bestämmelser 4 § at smitteverntiltak ikke skal gå lenger enn det er som er forsvarlig med hensyn til faren for menneskers helse, og skal iverksettes med respekt for alle menneskers likeverd og den enkeltes integritet. Tiltak som individet motsetter seg, skal bare iverksettes dersom det ikke fins andre muligheter.

I henhold til 2 kap. Förebyggande åtgärder och anmälan av sjukdomsfall 1 og 2 §§ skal enhver «genom uppmärksamhet och rimliga försiktighetsåtgärder» medvirke til å hindre smittespredning, og den som vet eller mistenker at han eller hun bærer på en smittsom sykdom, har plikt til å «vidta de åtgärder som krävs för att skydda andra mot smittrisk». Den som vet at han eller hun er smittet med en allmennfarlig sykdom har dessuten plikt til å «lämna information om smittan till andra människor som han eller hon kommer i sådan kontakt med att beaktansvärd risk för smittoöverföring kan uppkomma».

Disse generelt utformede pliktene suppleres av individuelt utformede forholdsregler etter 4 kap. Vissa smittskyddsåtgärder, jf. 2 § som lyder:

2 § Den behandlande läkaren skall besluta om individuellt utformade förhållningsregler i syfte att hindra smittspridning för den som bär på eller misstänks bära på en allmänfarlig sjukdom. Förhållningsreglerna får endast avse

1. inskränkningar som gäller arbete, skolgång eller deltagande i viss annan verksamhet,

2. förbud mot att donera blod och organ,

3. förbud mot att låna ut eller på annat sätt överlåta begagnade injektionsverktyg,

4. skyldighet att informera vårdgivare och sådana som utför icke-medicinska ingrepp om smittbärarskap,

5. skyldighet att informera sexualpartner om smittbärarskap,

6. skyldighet att vid sexuella kontakter iaktta ett beteende som minimerar risken för smittspridning,

7. skyldighet att iaktta särskilda hygienrutiner, eller

8. skyldighet att hålla regelbunden kontakt med behandlande läkare.

Förhållningsreglerna skall meddelas skriftligt så snart det är möjligt samt tas in i den undersöktes patientjournal. Läkaren skall så långt det är möjligt se till att förhållningsreglerna följs.

Ved for eksempel hivinfeksjon vil forholdsreglene blant annet omfatte bruk av kondom ved samleie og informasjonsplikt til potensielle seksualpartnere og helsepersonell. Forholdsreglene kan etter anmodning fra pasienten overprøves av smittskyddsläkaren (smittevernlegen) etter 4 kap. 3 §. Hvert landsting skal ha en uavhengig smittevernlege hvis virksomhet er nærmere regulert i lovens 6 kap. Smittskyddsläkaren. En rekke av smittevernlegens beslutninger kan overklages til «allmän förvaltningsdomstol», jf. 8 kap. Överklagande m.m.

Loven fastsetter ingen sanksjoner for brudd på forholdsreglene. Men etter 4 kap. 4 § skal behandlende lege som mistenker eller får vite at en pasient ikke iakttar eller kommer til å iaktta forholdsreglene, melde fra til smittevernlegen med mindre legen «bedömer att han eller hon själv kan se till att patienten får det stöd som behövs för att ändra sitt beteende». Det samme gjelder dersom legen får kjennskap til at pasienten ikke følger den tilbudte behandlingen og dette medfører smittefare for andre, jf. 4 kap. 7 §. Loven slår fast at smittede ved behov skal få «psykosocialt stöd för att kunna hantera sin sjukdom eller för att ändra sin livsföring» og om nødvendig «särskilda behandlingsinsatser för att förändra ett smittfarligt beteende», jf. 4 kap. 1 og 6 §§. Når det gjelder behandling, siktes det blant annet til behandling mot rusproblemer.

Isolering er regulert i smittevernloven 5 kap. og kan anvendes overfor smitteførende personer som ikke vil eller klarer å underkaste seg de tiltak som er nødvendige for å forebygge smitte eller redusere smittefaren så langt det går, dersom det er en påtagelig risiko for at andre mennesker kan smittes. Loven angir prosedyrer og maksimaltider for vedtak om isolering. Isolering er lite brukt etter den nye smittevernloven. Bare i noen få tilfelle har hivpositive vært isolert og da for kort tid, mens man tidligere brukte isolering mer.19

Smittevernloven har ikke straffebestemmelser.

Ved innføringen av den nye smittevernloven i 2004 opphevet man lag (1987:375) om förbud mot s.k. bastuklubbar och andra liknande verksamheter (bastuklubblagen) som ble innført i 1987 med det formål å motvirke spredning av hiv.

Bestemmelser om smitteverntiltak som gjelder mat eller dyr mv. fins i miljöbalken (1998:808), livsmedelslagen (2006:804) og flere andre lover.

Strafferettlige bestemmelser – historikk

I den tidligere svenske straffeloven var det i 1918 innført en bestemmelse om straff for spredning av veneriske sykdommer. I forbindelse med innføringen av den någjeldende straffeloven (Brottsbalk (BrB – (1962:700)) ble bestemmelsen med visse endringer overført til dagjeldende kjønnssykelov (lag 1918 nr. 460 angående åtgärder mot utbredning av könssjukdomar). Straffebudet ble senere overført til dagjeldende smittevernlov av 1968. Da denne loven i 1985 ble gjort gjeldende for hivinfeksjon, ble straffebestemmelsen opphevet, blant annet for å styrke tiltroen til smittevernarbeidet.20 Det ble vist til at bestemmelser i den alminnelige straffeloven kunne komme til anvendelse.

I 1992 og 1995 ble spørsmålet om lovendringer med tanke på straffebestemmelser som skulle ramme overføring av hivsmitte, behandlet i Justitieutskottet i Riksdagen på grunnlag av forslag fra riksdagsmedlemmer. Forslagene ble ikke fulgt opp.21

Spørsmålet om strafferettslige bestemmelser om smitteoverføring/-fare ble drøftet under arbeidet med den nye smittevernloven (jf. ovenfor). Smittskyddskommittén22 foreslo ikke straffebestemmelser i ny smittevernlov, men foreslo en ny straffebestemmelse i den alminnelige straffeloven om det å smitte eller utsette andre for fare for smitte med en livstruende sykdom. Etter forslaget skulle straff ikke komme til anvendelse dersom den som ble smittet eller utsatt for smittefare, var informert om smittefaren og hadde samtykket. Regjeringen23 sluttet seg ikke til dette forslaget, men viste til ulike bestemmelser i den alminnelige straffeloven som etter omstendighetene ville kunne komme til anvendelse.

Det ble i forarbeidene lagt til grunn at blant annet straffebestemmelsene om drap («mord», «dråp», «vållande til annans död» avhengig av grovhet og skyldgrad) ville kunne anvendes i forbindelse med overføring av hivsmitte i tillegg til andre bestemmelser om kroppsskade mv. Det foreligger ikke kjennskap til noen domfellelse for fullbyrdet drap. Spørsmålet om det forelå forsøk på forsettlig drap skal i et tilfelle ha blitt prøvet av tingsrätten (første instans), og retten fant at de objektive kravene var oppfylt, men ikke de subjektive, idet det ikke var utvist forsett.24

Strafferettslige bestemmelser – gjeldende situasjon

Straffeforfølgning av overføring av smittsomme sykdommer og fare for dette skjer etter den alminnelige straffeloven Brottsbalk (BrB – (1962:700)) Andra avdelningen Om brotten 3 kap. Om brott mot liv och hälsa.

Bestemmelsene benyttes i forbindelse med hivsmitte og i sjeldne tilfeller andre smittsomme sykdommer.

Det er nå gjennomgående fire bestemmelser som anvendes, avhengig av den skyldgrad som er utvist, og om det er overført smitte eller om saken gjelder smittefare uten faktisk smitte.

Når det er overført smitte (fra tiltalte til fornærmede) og retten legger til grunn at det er utvist forsett, anvendes 3 kap. 6 § BrB om «grov misshandel». Det å utsette noen for smittefare kan straffes som forsøk (jf. 23 kap. 1 § BrB) på overtredelse av 6 § dersom det er utvist forsett.

3 kap. 5 § og 6 § BrB lyder:

5 § Den som tillfogar en annan person kroppsskada, sjukdom eller smärta eller försätter honom eller henne i vanmakt eller något annat sådant tillstånd, döms för misshandel till fängelse i högst två år eller, om brottet är ringa, till böter eller fängelse i högst sex månader. Lag (1998:393).

6 § Är brott som avses i 5 § att anse som grovt, döms för grov misshandel till fängelse i lägst ett och högst sex år. Vid bedömande av om brottet är grovt ska särskilt beaktas om gärningen var livsfarlig eller om gärningsmannen har tillfogat en svår kroppsskada eller allvarlig sjukdom eller annars visat särskild hänsynslöshet eller råhet.

Är brottet att anse som synnerligen grovt, döms dock till fängelse i lägst fyra och högst tio år. Vid bedömande av om brottet är synnerligen grovt ska särskilt beaktas om kroppsskadan är bestående eller om gärningen har orsakat synnerligt lidande eller om gärningsmannen har visat synnerlig hänsynslöshet. Lag (2010:370).

Faktisk smitteoverføring som er skjedd ved (grov eller simpel) uaktsomhet kan straffes etter kap. 3 § 8 BrB om «vållande till kroppsskada eller sjukdom», som lyder:

8 § Den som av oaktsamhet orsakar annan person sådan kroppsskada eller sjukdom som inte är ringa, döms för vållande till kroppsskada eller sjukdom till böter eller fängelse i högst sex månader.

Är brottet grovt, döms till fängelse i högst fyra år. Vid bedömande av om brottet är grovt skall särskilt beaktas

1. om gärningen har innefattat ett medvetet risktagande av allvarligt slag, eller

2. om gärningsmannen, när det krävts särskild uppmärksamhet eller skicklighet, har varit påverkad av alkohol eller något annat medel eller annars gjort sig skyldig till en försummelse av allvarligt slag. Lag (2001:348).

Det å utsette noen for smittefare ved grov uaktsomhet kan straffes etter kap. 3 § 9 BrB om «framkallande av fara för annan», som lyder:

9 § Utsätter någon av grov oaktsamhet annan för livsfara eller fara för svår kroppsskada eller allvarlig sjukdom, dömes för framkallande av fara för annan till böter eller fängelse i högst två år.

For øvrig kan en bestemmelse i 13 kap. Om allmänfarliga brott 7 § BrB anvendes ved smittespredning til en større/ubestemt krets av personer. Dette kan være aktuelt ved smittespredning for eksempel via vann eller mat. Bestemmelsen har tidligere i enkelte tilfeller vært brukt i tillegg til bestemmelsene i 3 kap. BrB ved hivsmitte til flere personer og under henvisning til faren for videre smitte.25 Bestemmelsen lyder:

7 § Om någon framkallar allmän fara för människors liv eller hälsa genom att förgifta eller infektera livsmedel, vatten eller annat, på annat sätt sprida gift eller dylikt eller överföra eller sprida allvarlig sjukdom, döms för spridande av gift eller smitta till fängelse i högst sex år.

Är brottet grovt, döms till fängelse på viss tid, lägst fyra och högst arton år, eller på livstid. Vid bedömande av om brottet är grovt ska särskilt beaktas om det skett med uppsåt att skada annan till liv eller hälsa eller om många människor utsatts för fara. Lag (2009:396).

Betydningen av samtykke fra den gjerningen er rettet mot, er generelt regulert i 24 kap. 7 § BrB. Dersom det foreligger samtykke, utgjør handlingen et lovbrudd bare dersom den «med hänsyn till den skada, kränkning eller fara som den medför, dess syfte och övriga omständigheter, är oförsvarlig». Etter rettspraksis virker samtykke vanligvis ikke straffriende ved «(grov) misshandel». Samtykke kan etter omstendighetene virke straffriende ved «framkallande av fara för annan», jf. nedenfor. Men det synes ikke fullt avklart hvilken betydning samtykke har ved «vållande till kroppsskada eller sjukdom» og «framkallande av fara för annan».

Når samtykke ikke har straffriende virkning skal det anses som en formildende omstendighet, og straff kan eventuelt utmåles under den ordinære minstestraffen for lovbruddet, jf. 29 kap. 3 § BrB.

Rettspraksis

Det er i første rekke hivsmitte som straffeforfølges, men det skal være minst én dom vedrørende hepatitt. Man har oversikt over rundt 35 saker vedrørende hivsmitte i perioden 1988–2008.26

Rettspraksis omfatter både faktisk smitteoverføring og smittefare, og både forsettlige og uaktsomme handlinger.

Sakene gjelder i hovedsak frivillig ubeskyttet seksuell omgang, men det er også tilfeller hvor smitte(-fare) har oppstått i forbindelse med voldtekt eller andre lovbrudd. Det er eksempler på domfellelse for smitte(-fare) oppstått ved så vel oralt som vaginalt og analt samleie. Det foreligger ikke kjennskap til domfellelser der kondom har vært brukt konsekvent.

Svensk høyesterett (Högsta domstolen) har behandlet flere saker27 om hivsmitte, herunder en sak i 200428 som gjaldt en hivpositiv mann som hadde hatt ubeskyttet seksuell omgang med ti andre menn. Bare én av de fornærmede var informert om tiltaltes smittestatus, og overfor noen av de fornærmede hadde tiltalte benektet å være hivpositiv. Med tanke på om de objektive vilkårene for straff var oppfylt, la retten til grunn at handlingene medførte smittefare til tross for at den statistiske sannsynligheten for smitte var liten blant annet som følge av at tiltalte hadde lave virusnivåer. Det å utføre handlingene ble videre ansett som en uakseptabel risiko blant annet under henvisning til smittevernlovens regler og de forholdsregler som smittede plikter å iaktta. Når det gjaldt subjektiv skyld fant retten at tiltalte i dette tilfellet ikke hadde utvist forsett med hensyn til å smitte de fornærmede, og at han derfor ikke kunne dømmes for forsøk på «grov misshandel». Retten gikk nærmere inn på de nedre forsettsformene og kom til at «likgiltighetsuppsåt» utgjør forsettets nedre grense. Dette krever at gjerningspersonen har innsett faren for at gjerningsbeskrivelsen (for eksempel at en annen person påføres kroppsskade eller sykdom) oppfylles, og at han eller hun er likegyldig til om dette resultatet inntrer. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende er likegyldig til at det oppstår en risiko for at resultatet inntrer. Retten uttalte at kravet ofte vil være oppfylt dersom det foreligger en svært høy sannsynlighet for at resultatet inntrer, og at det for øvrig må bedømmes ut fra omstendighetene om det forelå likegyldighetsforsett. Relevante momenter kan være vold eller annen hensynsløs opptreden, opprørt sinnsstemning eller gjerningsmannens interesse i handlingen. Retten la til grunn at smittefaren i den konkrete saken hadde vært liten ved den enkelte handlingen, og at det da skulle sterke grunner til for å si at tiltalte hadde vært likegyldig i den forstand at det kunne anses som forsett. Retten fant ikke at det forelå forsett, men dømte for «framkallande av fara för annan» overfor ni av de fornærmede. Med hensyn til den tiende, som kjente tiltaltes hivstatus, drøftet retten betydningen av samtykke. Samtykke til forsettlig overføring av hivinfeksjon («grov misshandel») har ikke straffriende virkning, og dette gjelder også forsøk. Når det gjelder «framkallande av fara för annan» la retten til grunn at samtykke ofte vil være straffriende, men at det ikke kan utelukkes at slike handlinger kan bedømmes som uforsvarlige til tross for samtykke, og dermed vil være straffbare. Det vil blant annet være av betydning hvor alvorlig skade det var fare for, og risikoens størrelse. Retten frifant for dette tilfellet. Tiltalte ble idømt en straff på fengsel i et år.

Påtalemyndigheten har med bakgrunn i blant annet nevnte dom utarbeidet retningslinjer29 for vurderingen av forsett etter den nye forsettslæren skapt av høyesterett. Påtalemyndigheten har ikke egne retningslinjer for saker om smitteoverføring/-fare. Påtalemyndigheten må ta ut tiltale i saker der bevismaterialet synes å være tilstrekkelig for domfellelse, og kan i slike tilfeller ikke velge å la være å ta ut tiltale ut fra andre hensyn.

Analyser30 av senere dommer konkluderer med at underretten ikke alltid følger høyesteretts veiledning, og at det ikke er helt forutsigbart hvordan en sak om hivsmitte vil bli bedømt med hensyn til om det foreligger forsettlig eller uaktsom overtredelse, betydningen av behandling som påvirker mengden av hivvirus i blodet, betydningen av samtykke samt straffenivå.

I en undersøkelse der man studerte dommer avsagt i perioden 12. april 2004 til 15. september 2008, og sammenlignet med høyesterettsdommen31 fra 2004, fant man 17 saker (26 dommer i og med at noen var behandlet i to instanser). Av disse endte 16 saker med fellende dom (hvorav en der reaksjonen ble «rättspsykiatrisk vård»). Utmålt straff lå mellom fengsel i to måneder og fengsel i syv år med tillegg av utvisning (i saker som synes bare eller i hovedsak å gjelde smitteoverføring/-fare). Straffutmålingen avhang blant annet av om smitte faktisk var overført og hvilken skyldgrad som ble ansett utvist, samt omstendighetene for øvrig, herunder antall fornærmede, graden av smittefare m.m. Det ble vist til at samtykke ikke fritar for straff (unntatt etter 3 kap. 9 § BrB avhengig av omstendighetene, jf. ovenfor), men dersom det var informert om smittestatus, ble dette ansett som en formildende omstendighet. I forbindelse med vurderingen av om gjerningspersonen hadde utvist subjektiv skyld, trakk retten ofte inn hvilken grad av smittefare det var tale om i det konkrete tilfellet, herunder virusmengden i blodet som følge av hivbehandling. Det ble i denne sammenheng også ofte vist til de plikter smittede har i henhold til smittevernloven, jf. ovenfor om forholdsregler med hensyn informasjon til potensielle seksualpartnere, bruk av kondom mv.

Her nevnes noen eksempler fra rettspraksis32:

En mann ble dømt til fengsel i syv år og utvisning fra Sverige for «grov misshandel» og forsøk på dette for overføring av hivsmitte eller fare for smitte overfor til sammen fire fornærmede.

En mann ble dømt til fengsel i fem år og utvisning fra Sverige for «grov misshandel» for å ha smittet to fornærmede med hiv.

En kvinne ble dømt til fengsel i to år for «grov misshandel» for å ha smittet sin ektemann gjennom seksuelt samliv uten å opplyse at hun var hivpositiv. Retten la til grunn at hun i lange perioder hadde hatt store virusmengder i blodet og at hun var kjent med dette og at det økte smittefaren. I straffutmålingen ble det tatt hensyn til at domfelte var døvstum, og uttalt at «straffvärdet» for handlingene var fengsel i tre år.

En kvinne ble dømt til fengsel i to år og seks måneder for forsøk på «grov misshandel» for å ha utsatt sin ektemann og deres to barn for smittefare. Hun hadde hatt ubeskyttet seksuell omgang med mannen over en årrekke uten å opplyse at hun var hivpositiv. Kvinnen var under hivbehandling, men hadde ikke opplyst til det helsepersonellet hun var i kontakt med i forbindelse med svangerskap og fødsel at hun var hivpositiv, og forebyggende tiltak var derfor ikke satt i verk.

En mann ble dømt til fengsel i to år for forsøk på «grov misshandel» for å ha utsatt seks unge kvinner for smittefare. Retten uttalte at straffen ble satt så lavt på grunn av domfeltes unge alder, men at «straffvärdet» var fengsel i fire år.

En mann ble dømt til fengsel i et år og seks måneder for «grov misshandel» for å ha smittet en mann med hiv. Domfelte hadde ikke opplyst at han var hivpositiv da partneren spurte om han var hivtestet. Han hadde slurvet med hivbehandlingen og latt være å ta legemidlene i en periode til tross for at han visste at dette medførte økt smittefare.

En mann ble dømt til fengsel i et år samt utvisning fra Sverige for forsøk på «grov misshandel» for å ha utsatt sin venninne for hivsmitte uten å informere om smittestatus.

En mann ble dømt til fengsel i to år for «vållande till kroppsskada eller sjukdom» for å ha smittet en mann med hiv. Retten la til grunn at smitteoverføringen hadde funnet sted ved oralt samleie i og med at det ble lagt til grunn at partene hadde brukt kondom ved de anale samleiene.

En mann ble dømt til fengsel i tre måneder for «framkallande av fara för annan» for å ha utsatt en kvinne for smittefare ved en rekke vaginale, anale og orale samleier. Retten la til grunn at domfelte var lite smittsom på grunn av lave virusmengder i blodet som følge av hivbehandling. Kvinnen var ikke informert om smittestatus.

En mann ble dømt til fengsel i to måneder for «framkallande av fara för annan» for å ha utsatt en mann for smittefare ved ubeskyttede anale og orale samleier uten at det var informert om smittestatus. Det fremgår at domfelte var under hivbehandling.

7.4 Nederland

Smittevernlovgivning

Folkehelseloven (Wet publieke gezondheid av 9. oktober 2008) med forskrifter regulerer blant annet smittevern. Någjeldende regelverk avløste og samlet tidligere regelverk på feltet samtidig som det implementerte WHOs internasjonale helsereglement. Loven fordeler ansvar mellom ulike myndigheter og regulerer meldesystem mv. Regelverket inneholder også bestemmelser om ulike smitteverntiltak, herunder hjemmel for isolasjon, karantene, forbud mot å utøve yrke på grunn av smittefare, stenging av bygninger m.m. i særskilte tilfeller. Loven har prosessuelle regler som skal ivareta den smittedes rettssikkerhet.

Smittevernbestemmelsene omfatter opplistede smittsomme sykdommer, delt i flere kategorier, til sammen 42 sykdommer. Bestemmelsene om meldeplikt, hjemmel for å gjennomføre smitteverntiltak med tvang overfor individer etc. gjelder ikke hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer med unntak av hepatitt B og C. Dette har blant annet sammenheng med at det er mulig for den enkelte å beskytte seg mot sykdommer som smitter på denne måten, i motsetning til sykdommer som for eksempel spres ved luftbåren smitte eller via vann eller mat. Folkehelseloven har likevel en generell bestemmelse om at kommunale myndigheter i tillegg til å drive forebyggende virksomhet m.m. skal håndtere seksuelt overførbare sykdommer, herunder sporing av kilde og kontakter (art. 6 nr. 1 litra b). Pasientens medvirkning til slik smitteoppsporing skjer på frivillig basis.

Folkehelseloven inneholder ikke bestemmelser om straff for overføring av smitte.

Strafferettslige bestemmelser og rettspraksis

Den alminnelige straffeloven har heller intet særskilt straffebud som rammer smitteoverføring/-fare. Straffeforfølgning har skjedd etter de generelle bestemmelsene i straffeloven.

Det foreligger ikke full oversikt over straffesaker om smitteoverføring/-fare. De første dommene vedrørende hivsmitte ble avsagt på slutten av 1980-årene, og det ble deretter avsagt en rekke dommer i perioden 2000 til 2005, i til sammen trolig mellom 10 og 20 saker, hvorav noen har gått i flere instanser.33

I enkelte tilfelle ble tiltalte domfelt for drap i første instans, men nederlandsk høyesterett satte til side disse dommene. Det er senere straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot kropp og helse som har blitt anvendt, og da i første rekke art. 30234 om forsettlig grov legemsbeskadigelse, med en strafferamme på fengsel i åtte år, eller ti år dersom legemsbeskadigelsen har døden til følge. I henhold til straffeloven art. 82 omfatter begrepet grov legemsbeskadigelse blant annet sykdom som ikke gir utsikt til fullstendig helbredelse.

I to høyesterettsavgjørelser i 2005 og 2007 er det imidlertid fastslått at det må foreligge særlig skjerpende omstendigheter for å domfelle for overføring av smitte eller det å utsette noen for smittefare. Slike omstendigheter vil trolig kunne være tvang eller vold, bedragersk villedelse med det formål å smitte, eller handlinger overfor barn eller andre som ikke befant seg i en jevnbyrdig relasjon til den smitteførende. Denne nyere rettspraksisen synes å innebære at det ikke er straffbart å ha frivillig ubeskyttet seksuell omgang med en jevnbyrdig partner uansett om vedkommende er kjent med den konkrete smittefaren eller ikke. Her synes utgangspunktet å være at begge parter har ansvaret for å treffe beskyttende tiltak som det å anvende kondom.

I dommen35 fra 2005 satte nederlandsk høyesterett til side (deler av) en dom hvor en mann var dømt for forsøk på legemsbeskadigelse for å ha utsatt en gutt på 15–16 år for fare for hivsmitte ved ubeskyttet seksuell omgang (oralt og analt samleie) ved én anledning uten å informere om smittefaren. Den lavere instansen hadde lagt til grunn en uttalelse fra medisinsk sakkyndig om den statistiske smitterisikoen ved en enkelt seksuell handling, og dessuten funnet at det forelå forsett hos tiltalte med hensyn til legemsbeskadigelse.

Høyesterett kom til at dommen måtte settes til side fordi «ondsinnet forsett«36 ikke var bevist. I tillegg fant høyesterett at den beregnede risikoen for at fornærmede faktisk skulle pådra seg hivsmitte ikke var stor nok37 til å oppfylle kravene til subjektiv skyld i form av betinget/eventuelt forsett38. Høyesterett bemerket at det kunne stille seg annerledes under andre omstendigheter som førte til vesentlig høyere smitterisiko. Det ble videre bemerket at spørsmålet om – og i så fall i hvilken utstrekning – det skal brukes straff i forbindelse med ubeskyttet seksuell omgang med fare for hivsmitte, burde avgjøres av lovgiver. Høyesterett bemerket at spørsmålet krever en avveining av alle relevante faktorer, herunder hensynet til folkehelsen.

En høyesterettsavgjørelse i 2007 videreførte rettens standpunkt fra 2005 og utvidet området for hva som er straffritt. Omstendighetene i denne saken var at fornærmede ble utsatt for hivsmitte ikke bare ved en enkeltstående anledning, men en rekke ganger over en lengre periode, og fornærmede ble også smittet. Fornærmede var ikke informert om smittefaren.

Etter høyesterettsavgjørelsen i 2007 har det vært få eller ingen domfellelser knyttet til smitteoverføring ved seksuell omgang. Det ble etter dommen ført diskusjoner mellom justis- og helsedepartementet om straffeloven burde få et eget straffebud om overføring av (seksuelt overførbare) smittsomme sykdommer, men slike bestemmelser er ikke innført.

I 2008 ble tre hivpositive menn domfelt for forsøk på grov legemsbeskadigelse etter å ha injisert blod fra seg selv i tolv andre menn (under påvirkning av narkotika) i den hensikt å overføre smitte. Fordi det ikke kunne bevises at de fornærmede ikke allerede var hivpositive, ble det domfelt for forsøk, ikke fullbyrdet overtredelse. Dommen omfattet også voldtekt. Straffen for de tre domfelte ble i første instans utmålt til fengsel i henholdsvis 9 år, 5 år og 6 måneder, men ble i ankesaken økt til fengsel i henholdsvis 12 år, 9 år og 8 måneder.

Med hensyn til smittsomme sykdommer som overføres fra menneske til menneske, er det ikke fremkommet opplysninger om at det har skjedd straffeforfølgning for smitteoverføring/-fare knyttet til annet enn hivinfeksjon.

7.5 Storbritannia

Smittevernlovgivning

Smittevernbestemmelser er nedfelt i Public Health (Control of Disease) Act 1984 med forskrifter. Loven regulerer ansvarsfordeling mellom myndigheter og meldesystemer m.m. Videre har loven på nærmere bestemte vilkår hjemmel for iverksettelse av smitteverntiltak av ulik karakter, som forbud mot å møte på skole eller andre møtesteder, arbeidsforbud, desinfisering av bygninger, krav til behandling av infiserte gjenstander, og medisinsk undersøkelse, innleggelse i sykehus og isolering, om nødvendig med tvang.

Etter lovens § 17 kan personer som lider av en meldepliktig smittsom sykdom, og som utsetter andre for smittefare ved sin tilstedeværelse eller atferd for eksempel på gaten eller andre offentlige steder, hoteller og butikker, eller som selger eller overlater smittefarlige gjenstander til andre, ilegges en «summary conviction to a fine not exceeding level 1 on the standard scale».

Det er et trettitalls sykdommer på listen over meldepliktige sykdommer fastsatt i The Health Protection (Notification) Regulations 2010. Hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner er ikke blant dem (med unntak av visse former for hepatitt).

Health Protection Agency (HPA) har en sentral rolle i folkehelsearbeidet i Storbritannia både for så vidt gjelder smittevern og andre helsetrusler, herunder kjemiske trusler og stråling. Instansen er regulert i Health Protection Agency Act 2004, og samarbeider med og bistår en rekke andre instanser på sentralt og lokalt nivå.

Den tidligere kjønnssykeloven Venereal Disease Act 1917, som i hovedsak regulerte adgangen til å behandle visse seksuelt overførbare infeksjoner og avertere for midler som skulle kurere slike sykdommer, ble opphevet i 1998. The National Health Service (Venereal Diseases) Regulations 1974 regulerer bare taushetsplikt.

Strafferettslige regler

De straffebestemmelsene som anvendes ved smitteoverføring/-fare er reglene om legemsskade («grievous bodily harm») i §§ 18 og 20 i Offences Against the Person Act 1861. Det er i rettspraksis39 slått fast at disse bestemmelsene kan anvendes ved seksuell overføring av smitte.

Hvilken av de to bestemmelsene som kan komme til anvendelse, avhenger av skyldgraden. Skyldformene skiller seg noe fra de som anvendes i norsk rett. Kravet etter § 18 synes å være hensikt, altså en kvalifisert form for forsett. Skyldkravet etter § 20 er «recklessness» som synes å være en form for bevisst uaktsomhet og kan minne om de lavere forsettsformene i norsk rett (dolus eventualis/den positive innvilgelsesteori), men slik at likegyldighet i forhold til resultat er tilstrekkelig.40 Hva som skal til for å oppfylle kravet om «recklessness» i smittesaker, er omtalt i retningslinjer for påtalemyndigheten.41 Det omfatter tilfeller hvor gjerningspersonen forsto at fornærmede kunne bli smittet ved handlingen og likevel tok risikoen, men slik at rimeligheten av å ta risikoen er av betydning. Som eksempel i retningslinjene nevnes at det kan være tilstrekkelig å utsette noen for smittefare i ett tilfelle dersom sykdommen er svært smittsom, mens dette kan stille seg annerledes ved mindre smittsomme sykdommer.

Bestemmelsene kan komme til anvendelse ved ulike sykdommer, men er mest brukt ved overføring av hivinfeksjon. Straffeforfølgning har i enkelte tilfelle funnet sted ved overføring av hepatitt B eller herpes.

Kun tilfeller av faktisk smitteoverføring straffeforfølges etter § 20. Det må derfor bevises at det er tiltalte som har smittet fornærmede. Det å utsette noen for smittefare, kan ikke straffes som forsøk på overtredelse av § 20. Etter § 18 kan det derimot domfelles for forsøk når noen er blitt utsatt for smittefare, under forutsetning av at det strengere skyldkravet (hensikt) er oppfylt.

Samtykke fra fornærmede til å bli utsatt for den konkrete smittefaren, fritar for straff etter § 20, men ikke etter § 18. Samtykke til ubeskyttet seksuell omgang anses ikke som samtykke til (å bli utsatt for fare for) smitteoverføring når det ikke er informert om den konkrete smittefaren.42

Forsvarlig bruk av kondom og/eller andre forholdsregler i henhold til smittevernveiledning, tilsier i henhold til påtalemyndighetens retningslinjer at det ikke vil bli iverksatt straffeforfølgning. Skyldkravet vil da ikke være oppfylt.

Strafferammen etter § 18 er livsvarig fengsel, og etter § 20 fengsel i inntil fem år.

Det kan i forbindelse med straffeforfølgning ikke tas blodprøve av siktede uten samtykke. Politiet kan få tilgang til siktedes pasientjournaler uten siktedes samtykke, ved rettens kjennelse. Noen leger velger også å gi politiet tilgang til pasientjournaler uten rettens kjennelse. Dette synes ikke lovregulert og er heller ikke direkte omtalt i retningslinjer fra General Medical Council med tittelen Confidentiality: disclosing information about serious communicable diseases43. Utgangspunktet i retningslinjene er at legen skal bevare taushet om pasientopplysninger, men det vises til at det kan være aktuelt å gi opplysninger, også uten pasientens samtykke, i særskilte tilfelle, og at legen må foreta en avveining mellom de ulike interessene som er involvert, herunder også hensynet til den generelle tillit i pasientforhold.

I medhold av §§ 104–113 i Sexual Offences Act 2003 kan retten ved domfellelse også ilegge domfelte personer med seksuelt overførbare infeksjoner en «sexual offences prevention order». Dette har skjedd ved enkelte domfellelser for smitteoverføring. Slikt vedtak kan gjelde forbud mot seksuell omgang uten kondom og/eller seksuell omgang uten å informere den andre parten om sykdommen. Behovet for og proporsjonaliteten av et slikt vedtak må vurderes ut fra de konkrete omstendighetene.

De omtalte reglene gjelder England og Wales. I Skottland anvendes et annet rettsgrunnlag for straffeforfølgning av smitteoverføring og det å utsette noen for smittefare. Dette er «culpable and reckless conduct» som er etablert i ulovfestet rett («common law»). Det å utsette noen for smittefare uten at smitte ble overført, har vært straffeforfulgt i et tilfelle der gjerningspersonen også var tiltalt for å ha smittet en annen person. Straffeforfølgning har funnet sted i forbindelse med hiv og ved hiv og hepatitt C sammen. Det er antatt at straff ikke kommer til anvendelse ved bruk av kondom. Samtykke er i utgangspunktet ikke straffriende etter det rettsgrunnlaget som anvendes.

Påtalemyndigheten i Skottland har i mai 2012 gitt retningslinjer44 for saker om smitte med seksuelt overførbare infeksjoner. Det uttales at det er lite sannsynlig at det vil bli tatt ut tiltale i blant annet saker hvor den smittede hadde informert om sin smittestatus, iverksatte smitteverntiltak eller unngikk handlinger med høy risiko i samsvar med smittevernveiledning. Det samme gjelder der vedkommende var under behandling og hadde blitt informert om at smitterisikoen derfor var lav. Blant momentene som kan tale for tiltale, nevnes blant annet at den smittede har gitt uriktig informasjon eller tilbakeholdt opplysninger om smittestatus, at den smittede ikke har fulgt veiledning eller forskrevet behandling, at fornærmede var i en særlig sårbar situasjon eller at den smittede «had intentionally embarked on a course of flagrant conduct». Det heter at det kan være aktuelt å ta ut tiltale for smittefare uten faktisk smitte når den smittede har hatt et slikt atferdsmønster med ubeskyttet sex med flere partnere uten å informere om smittestatus, eller sammen med saker om smitteoverføring.

Rettspraksis

Rettspraksis i England og Wales omfatter minst 20 saker, herunder minst 16 domfellelser, alle i perioden fra 2003. Samtlige saker er pådømt etter § 20 (hvor skyldkravet er «recklessness»). Alle sakene gjelder faktisk overføring av smitte, og de fleste gjelder hivsmitte. I tillegg skal en rekke saker ha blitt etterforsket, men avsluttet uten at det ble tatt ut tiltale.

Straffen har ved domfellelser som gjelder overføring av hivsmitte til én person, vanligvis vært fengsel mellom to og fire år. En mann ble dømt til ti års fengsel for å ha smittet tre kvinner med hiv.45 I en sak om overføring av hepatitt B til én person, ble straffen utmålt til fengsel i to år. I en sak om overføring av herpes til én person, ble straffen utmålt til fengsel i 14 måneder. Dommen er anket, men anken er pr. 1. august 2012 ikke behandlet.

I Skottland har det vært tre domfellelser, den første i 2001. Utmålt straff har vært fengsel i fem år for overføring av hiv til én person, fengsel i ni år for overføring av hiv og hepatitt C til én person, og fengsel i ti år for overføring av hiv til én person og det å ha utsatt ytterligere tre for smittefare.

7.6 Sveits

Smittevernlovgivning

Sveits har en epidemilov fra 1970 (Bundesgesetz über die Bekämpfung übertragbarer Krankheiten des Menschen – Epidemiengesetz, av 18. desember 1970) som gjelder for hele landet. Loven fordeler ansvar mellom de ulike forvaltningsnivåer og hjemler en rekke smitteverntiltak, meldesystemer etc. Loven har bestemmelser om undersøkelse, observasjon og isolering av smittede personer, vaksinasjon, stenging av skoler og andre offentlige eller private anstalter, nedleggelse av forbud mot yrkesutøvelse eller opphold på bestemte steder m.m. Loven omfatter alle typer smittsomme sykdommer, men det er fastsatt nærmere vilkår for de ulike tiltakene.

Epidemiloven har straffebestemmelser som blant annet rammer den som nekter å la seg underkaste pålagt legeobservasjon eller isolering. Loven inneholder ikke bestemmelser om straff for overføring av smitte eller det å utsette andre for smittefare.

Epidemiloven er under revisjon. Formålet med revisjonen er blant annet å tilpasse loven til nye forhold hva gjelder sykdommer, smittemåter og moderne metoder, og bedre smittevernet ved alvorlige sykdomsutbrudd. Den nye loven vil også gjennomføre WHOs internasjonale helsereglement i sveitsisk rett. Lovforslaget omfatter også endringer i straffelovens bestemmelse om smitteoverføring/-fare, jf. nedenfor. Behandlingen av lovsaken var ikke avsluttet pr. 1. august 2012.

Strafferettslige bestemmelser

Den alminnelige straffeloven (Schweizerisches Strafgesetzbuch (StGB)) av 21. desember 1937) gjelder for hele landet, men rettspraksis kan i noen grad variere mellom de 26 kantonene så lenge det aktuelle spørsmålet ikke er avklart av den føderale høyeste rettsinstansen (Schweizerische Bundesgericht) som behandler anker fra de høyeste kantonale rettsinstansene og den føderale straffedomstolen (som behandler saker på særskilte straffeområder som er underlagt føderal førsteinstansbehandling) og den føderale forvaltningsdomstolen.

I straffesaker om smitteoverføring/-fare brukes den alminnelige straffeloven, dels bestemmelser om legemsbeskadigelse etc. (art. 122 ff.) i kapittelet om lovbrudd mot kropp og helse, og dels en særskilt bestemmelse om spredning/overføring av smittsomme sykdommer (art. 231 – Verbreiten menschlicher Krankheiten) i kapittelet om lovbrudd mot folkehelsen. Bestemmelsene kan anvendes hver for seg eller sammen (i konkurrens). Dersom smitte ikke er overført, men det forelå smittefare, regnes det som forsøk (art. 22) på overtredelse av disse bestemmelsene. Art. 231 retter seg mot overføring av farlige smittsomme sykdommer («eine gefährliche übertragbare menschliche Krankheit«). I de senere år er bestemmelsen i første rekke brukt ved hiv og i noen tilfelle hepatitt. Bestemmelsen ble tidligere i noen utstrekning brukt ved syfilis. Bestemmelsen vil også kunne ramme smittespredning via luft, mat, vann etc.

Øvre strafferamme for forsettlig grov og simpel legemsbeskadigelse er bøter eller fengsel i henholdsvis ti og tre år (art. 122 og 123), mens strafferammen for uaktsom legemsbeskadigelse er bøter eller fengsel i tre år (art. 125). Strafferammen i art. 231 er bøter eller fengsel i inntil fem år for fortsettlig overtredelse, med en minstestraff på fengsel i et år dersom gjerningspersonen har handlet «aus gemeiner Gesinnung» (simpelt/gement sinnelag). Ved uaktsom overtredelse er strafferammen bøter eller fengsel i inntil tre år. Det skal i minst ett tilfelle være domfelt for uaktsomt brudd på art. 231 fordi gjerningsmannen på bakgrunn av risikoatferd (ubeskyttet sex med hivpositiv partner) burde ha skjønt at han kunne være hivpositiv selv om han ikke var testet.

Noe rettspraksis synes å tilsi at det ikke er straffbart dersom man har praktisert «sikrere sex» (kondombruk m.m. i henhold til retningslinjer fra helsemyndighetene), men det ukjent om rettspraksis på dette punktet er konsistent. Det er foreløpig uklart hvilken betydning lave virusnivåer på grunn av hivbehandling vil ha, selv om dette har medført frifinnelse i ett tilfelle i en kantonal domstol, jf. nedenfor. Den føderale høyeste rettsinstansen har tidligere lagt til grunn at selv en liten smittefare er tilstrekkelig, og at det er utvist forsett (dolus eventualis) når hivpositive har hatt ubeskyttet seksuell omgang med andre.

Samtykke fritar i utgangspunktet ikke for straff etter de aktuelle straffebudene, men man har i rettspraksis kommet til at bestemmelsene om legemsbeskadigelse ikke kan anvendes når det er tale om frivillig seksuell omgang etter at partneren er informert om den konkrete smittefaren. Det er vist til at det ikke er straffbart å medvirke til at en annen person utsetter seg for fare så lenge vedkommende har kontroll over hendelsesforløpet og når som helst kan trekke seg tilbake. Art. 231 kan likevel anvendes i slike tilfeller idet den verner samfunnsinteresser (folkehelsen).

Det sveitsiske hiv/aidsrådet (Eidgenössische Kommission für Aids-Fragen – EKAF)46 avga i 2010 en erklæring om sitt syn på straffeforfølgning for smitteoverføring/-fare. Under henvisning til sin omstridte uttalelse om at smittefaren under visse omstendigheter er tilnærmet ikke-eksisterende når en hivpositiv er velbehandlet og ikke har andre seksuelt overførbare infeksjoner («Swiss statement»)47, uttalte EKAF at straffeforfølgning bør opphøre i slike tilfelle. Det ble videre uttalt at smitterisikoen i andre tilfeller også er så lav at det bør vurderes nærmere om dette er straffbart. EKAF foreslo en lovendring som innebærer at art. 231 ikke lenger skal ramme frivillig ubeskyttet seksuell omgang.

I forbindelse med lovforslaget til ny epidemilov er det foreslått endringer i straffeloven art. 231. Det er foreslått at samtykke skal være straffriende. Det er også kommet andre endringsforslag fra ulikt hold, herunder forslag fra EKAF om at bare «böswillig» smitteoverføring skal være straffbar.

Behandlingen i parlamentet var ikke avsluttet pr. 1. august 2012. Parlamentet har to kamre som må enes før loven vedtas. Resultatet med hensyn til straffeloven art. 231 er likt i de to kamrene med unntak av at det øverste kammeret (Ständerat) fjernet ordet «vorsätzlich» i følgende ordlyd:

«Wer vorsätzlich aus gemeiner Gesinnung eine gefährliche übertragbare menschliche Krankheit verbreitet, wird mit Freiheitsstrafe von bis zu fünf Jahren bestraft. (Rest des Artikels streichen.)»

Det antas at en slik forskjell ikke vil ha særlig betydning i praksis og at bestemmelsen, dersom endringene blir endelig vedtatt, i hovedsak vil ramme handlinger utført i smittehensikt.

Rettspraksis

I en studie av den strafferettslige håndteringen av hiv/aids i Sveits fra 200948, hadde man identifisert 39 straffesaker (noen saker hadde gått i flere instanser, slik at det til sammen var 51 kjente dommer). Med unntak av tre saker handlet det om smitteoverføring/-fare ved seksuell omgang, vanligvis frivillig, men i tre tilfeller i forbindelse med voldtekt eller andre seksuelle overgrep. Det var stor overvekt av mannlige tiltalte. De fleste sakene gjaldt heteroseksuelle forhold, mens totalt antall fornærmede kvinner og menn var ganske jevnt. I 26 av sakene ble tiltalte domfelt. Blant sakene som endte med frifinnelse, var grunnlaget i to tilfelle at partene hadde praktisert «sikrere sex».

Rettspraksis omfatter både saker hvor partneren – i kortere eller lengre forhold – ikke har vært informert om gjerningspersonens smittestatus, og saker hvor begge parter har kjent til den konkrete smittefaren. Over halvparten av sakene gjaldt smittefare uten at smitte faktisk var overført. I slike saker har straffen ofte blitt utmålt til fengsel i 18 måneder til to år, og i enkelte tilfeller kortere betingede straffer. I saker hvor smitte har blitt overført, har straffen ofte vært mellom to og fire års ubetinget fengsel. Straffen har gjennomgående vært lavere i tilfeller der fornærmede var informert om smittefaren, for eksempel betinget fengsel i seks eller 12 måneder.

I en sak hvor en hivpositiv mann i første instans var dømt til fengsel i 18 måneder for å ha utsatt en kvinne for smittefare ved ubeskyttet seksuell omgang uten å informere om sin hivstatus, anmodet påtalemyndigheten i ankesaken om frifinnelse på bakgrunn av uttalelsen49 fra det sveitsiske hiv/aidsrådet (EKAF) om at smittefaren under visse omstendigheter er tilnærmet ikke-eksisterende når en hivpositiv person er velbehandlet og ikke har andre seksuelt overførbare infeksjoner. Uttalelsen er omstridt helsefaglig sett. Det ble avsagt frifinnende dom50. Det foreligger ikke kjennskap til andre frifinnelser ved sveitsiske domstoler ut fra et slikt grunnlag.

7.7 Finland

Lag om smittsamma sjukdomar (23.7.1986/583) erstattet flere eldre lover om blant annet kolera, tuberkulose, kjønnssykdommer og vaksinasjon. Loven fordeler ansvaret for smittevern mellom myndigheter på ulikt nivå, og regulerer meldeplikt mv. Sykdommene inndeles i «allmänfarliga, anmälningspliktiga och andra smittsamma sjukdomar». Loven gir hjemmel for å iverksette smitteverntiltak av ulik karakter. Herunder kan det etter omstendighetene pålegges undersøkelse, behandling, forholdsregler som skal følges, vaksinasjon, karantene, isolasjon, stenging av skoler og barnehager, forbud mot folkesamlinger eller mot å møte på skole eller arbeidsplass m.m. Flere tiltak kan om nødvendig iverksettes mot pasientens vilje.

Loven har ikke egne straffebestemmelser. Lovens 37 § viser til straffelovens 44 kapittel Om brott som äventyrar andras hälsa och säkerhet 2 § Hälsoskyddsförseelse når det gjelder brudd på «bestämmelser eller allmänna eller särskilda föreskrifter som utfärdats för att förhindra att en allmänfarlig smittsam sjukdom sprids». Strafferammen er bøter eller fengsel i høyst tre måneder.

Straffeforfølgning av smitteoverføring og smittefare skjer etter andre bestemmelser i den alminnelige straffeloven (Strafflag 19.12.1889/39). Både forsettlige og uaktsomme handlinger kan straffes.

De mest aktuelle synes å være følgende bestemmelser i straffelovens 21 kapittel Om brott mot liv och hälsa:

5 § Misshandel

Den som begår fysiskt våld mot någon eller som utan att begå sådant våld skadar någons hälsa, tillfogar honom smärta eller försätter honom i medvetslöshet eller något annat motsvarande tillstånd, skall för misshandel dömas till böter eller fängelse i högst två år.

Försök är straffbart.

6 § Grov misshandel

Om vid misshandel

1. någon tillfogas svår kroppsskada eller en allvarlig sjukdom eller försätts i livshotande läge,

2. brottet begås på ett synnerligen rått eller grymt sätt, eller

3. används skjut- eller eggvapen eller något annat jämförbart livsfarligt hjälpmedel och brottet även bedömt som en helhet är grovt, skall gärningsmannen för grov misshandel dömas till fängelse i minst ett och högst tio år.

Försök är straffbart.

Andre bestemmelser i samme kapittel har også vært nevnt som aktuelle, blant annet følgende:

10 § Vållande av personskada

Den som av oaktsamhet förorsakar någon annan en kroppsskada eller sjukdom som inte är ringa, skall för vållande av personskada dömas till böter eller fängelse i högst sex månader.

11 § Grovt vållande av personskada

Om kroppsskadan eller sjukdomen vid vållande av personskada förorsakas genom grov oaktsamhet och brottet även bedömt som en helhet är grovt, skall gärningsmannen för grovt vållande av personskada dömas till böter eller fängelse i högst två år.

Videre kan enkelte bestemmelser i 34 kapittel Om allmänfarliga brottvære aktuelle særlig når det gjelder smittespredning til en større krets. Den som «sprider en allvarlig sjukdom […] så att gärningen är ägnad att orsaka allmän fara för liv eller hälsa, skall för äventyrande av andras hälsa dömas till fängelse i minst fyra månader och högst fyra år» etter 4 § nr. 2. Forsøk er straffbart. Når «en stor mängd människor utsätts för allvarlig fara för liv eller hälsa och brottet även bedömt som en helhet är grovt» kan det dømmes etter 5 § Grovt äventyrande av andras hälsa med en strafferamme på fengsel fra to til ti år.

Det er i rettspraksis ikke tatt stilling til om forholdsregler for å redusere smittefaren, herunder bruk av kondom ved seksuelt overførbare infeksjoner, eller samtykke fra den som utsettes for smittefare, har straffriende virkning. Det er ikke kjennskap til at noen slike saker har vært straffeforfulgt.

Det foreligger ikke oversikt over antall straffesaker, men det er anslått at det har vært minst 15–20 saker vedrørende hiv, hvorav rundt halvparten har ført til domfellelse. Straffeforfølgning har i hovedsak funnet sted i saker hvor fornærmede er blitt smittet, men straffeforfølgning har skjedd i minst ett tilfelle der fornærmede har blitt utsatt for smittefare uten å ha blitt smittet.

Et eksempel fra rettspraksis er en sak der gjerningsmannen, som visste at han var hivpositiv, i 2008 ble dømt til 12 års fengsel for et tilfelle av voldtekt, fem tilfeller av «grov misshandel» (overføring av hivsmitte) og 14 tilfeller av forsøk på «grov misshandel» (smittefare).51

7.8 Island

Den islandske smittevernloven (Sóttvarnalög, lov nr. 19/1997) fordeler ansvar mellom ulike myndigheter og regulerer meldesystemer for smittsomme sykdommer mv. Loven gir også hjemmel for ulike smitteverntiltak når det er fare for at en epidemi sprer seg til eller fra Island eller innen landet, og når en smitteførende persons atferd medfører fare for spredning av infeksjon. Loven gjelder også helsetrusler i form av giftige kjemikalier og radioaktive stoffer.

Loven pålegger smittede personer og helsepersonell plikter. Det er i § 752 også lovfestet at enhver skal ta nødvendige forholdsregler mot smittsomme sykdommer og gjøre sitt beste for å unngå å bli smittet eller smitte andre. Personer som har grunn til å tro at de er smittet med en sykdom som kan være farlig for andre, skal uten opphold søke helsehjelp. Den som er smittet med en slik sykdom, har etter § 7 også plikt til å følge legens instrukser med hensyn til behandling og tiltak for å unngå å smitte andre. En lege som vet eller har rimelig grunn til å tro at pasienten ikke følger legens instrukser om behandling og kontakt med andre, skal straks underrette overlegen ved et helsesenter eller smittevernlegen53. Loven har også regler om smittesporing.

Etter lovens § 14 kan det vedtas ytterligere smitteverntiltak når det er nødvendig for å hindre spredning av en allmennfarlig smittsom sykdom, herunder undersøkelse og isolasjon, som om nødvendig kan iverksettes ved bruk av tvang. Etter § 15 kan smitteførende personer som ikke følger reglene for kontakt med andre mennesker, undergis isolasjon i inntil 15 dager, med mulighet for forlengelse om nødvendig. Loven angir de nærmere vilkår og prosedyrer som skal bidra til å sikre pasientens rettssikkerhet. Saker etter § 15 behandles av domstolene i tillegg til smittevernmyndighetene, og pasienten kan få oppnevnt advokat etter de samme regler som i straffesaker.

Lovens § 19 inneholder hjemmel for å ilegge straff for brudd på loven med forskrifter. Lovens ordlyd begrenser ikke straffbarheten til en særskilt personkrets, for eksempel helsepersonell, og det legges til grunn at også smitteførende personer kan straffes, dersom de for eksempel bryter sine plikter etter § 7. Strafferammen er bøter eller fengsel opp til tre måneder.

Den alminnelige straffeloven (Almenn hegningarlög, lov nr. 19/1940) har en bestemmelse i § 17554 som rammer den som ved brudd på smittevernregler eller -vedtak forårsaker fare for smittespredning (til en videre krets). Strafferammen er fengsel i tre år, men seks år dersom det gjelder en sykdom som myndighetene ved særlige tiltak har forsøkt å hindre fra å komme inn i landet. Strafferammen er bøter eller fengsel opp til seks måneder for uaktsom overtredelse.

Straffeloven § 220 fjerde ledd55 rammer den som i vinnings hensikt, av hensynsløshet eller annen uansvarlig opptreden setter andres liv eller helse i åpenbar fare. Strafferammen er fengsel opp til fire år.

Det foreligger ikke kjennskap til straffesaker vedrørende smitteoverføring/-fare etter noen av de nevnte straffebestemmelsene.56 Det er antatt at bestemmelsene etter omstendighetene kan komme til anvendelse i alle fall i forbindelse med overføring av hivinfeksjon.57

7.9 Frankrike

Den franske folkehelseloven (Code de la santé publique) med forskrifter er et omfattende regelverk som regulerer en rekke områder innen helseretten. Loven har blant mye annet bestemmelser om miljørettet helsevern og smittevern, herunder vaksinasjon, meldesystem for smittsomme sykdommer m.m. Det er egne bestemmelser i loven om hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer. L'Institut de veille sanitaire (InVS) har en sentral rolle i folkehelsearbeidet, herunder forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer.

Folkehelseloven har ikke straffebestemmelser som rammer overføring av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner.

I 1991 ble det foreslått en særskilt straffebestemmelse rettet mot overføring av hiv for tilfeller der den smittede ikke hadde informert om sin smittestatus. Forslaget ble ikke vedtatt.

Straffeloven har ikke et eget straffebud rettet mot smitteoverføring/-fare. Straffeforfølgning for overføring av hivsmitte har skjedd i medhold av ulike straffebud. Bestemmelser om forgiftning (art. 221-5), påføring av skadelige stoffer (art. 222-15), legemsbeskadigelse (art. 223-1) og det å unnlate å hjelpe en person som er i fare (art. 223-6), skal ha blitt anvendt. I en sak om hivsmitte ved blodoverføring kom den høyeste rettsinstansen (Cour de cassation) til at straffebudet om forgiftning ikke kunne anvendes. Man har senere i hovedsak benyttet straffebudet om skadelige stoffer («administration de substances nuisibles ayant porté atteinte à l’intégrité physique ou psychique d’autrui»). Dersom det skadelige stoffet har ført til nedsatt funksjonsevne eller varig sykdom, slik som hivinfeksjon, er strafferammen fengsel i inntil ti år.

Det er i første rekke saker hvor smitte er overført, som er straffeforfulgt, selv om det skal være mulig å straffeforfølge også smittefare. Det foreligger ikke full oversikt over antall straffesaker, men det skal være rundt 15 domfellelser for overføring av hivsmitte i perioden fra 1996. Fra 2008 har det vært minst seks saker, hvorav fire endte med domfellelse.

Domfellelsene gjelder i hovedsak ubeskyttet seksuell omgang uten at det er informert om smittestatus. Det skal være uavklart om bruk av kondom er straffriende.

En mann som hadde smittet to kvinner med hiv ved ubeskyttet seksuell omgang, ble dømt til fengsel i seks år.

I en sak skal en hivpositiv person være dømt til fengsel i tre år for å ha bitt en polititjenestemann.58

7.10 Tyskland

Smittevern er i Tyskland regulert i lov om forebygging og bekjempelse av infeksjonssykdommer hos mennesker (Gesetz zur Verhütung und Bekämpfung von Infektionskrankheiten beim Menschen (Infektionsschutzgesetz – IfSG) av 20. juli 2000). Loven fordeler ansvar mellom myndigheter og regulerer meldesystemer i tillegg til å gi hjemmel for en rekke smitteverntiltak, også knyttet til vann- og matsikkerhet. Loven hjemler tiltak som vaksinering, undersøkelse og behandling, karantene, stenging av lokaler, møteforbud, forbud mot utøvelse av yrkesaktivitet m.m. Overtredelse av visse av lovens bestemmelser er straffbar, og strafferammen er fengsel inntil fem år dersom lovbruddet førte til spredning av en meldepliktig sykdom. Robert Koch-Institut (RKI) er sentralt i smittevernarbeidet på nasjonalt nivå.

Smitteoverføring/-fare straffeforfølges hovedsaklig etter straffelovens (Strafgesetzbuch (StGB)) alminnelige bestemmelser. Aktuelle bestemmelser er § 223 (legemsbeskadigelse), § 224 (legemsbeskadigelse utført på særlig farlig måte) § 226 (alvorlig legemsbeskadigelse) og § 229 (uaktsom legemsbeskadigelse). Tysk høyesterett (Bundesgerichtshof) anvendte for første gang i 1988 § 22459 i en sak60 som gjaldt fare for overføring av hivinfeksjon, og det er denne bestemmelsen som gjennomgående anvendes. Smittefare uten at smitte overføres, straffes som forsøk, jf. StGB §§ 22 til 24. Skyldkravet etter § 224 er forsett, og det er tilstrekkelig at det foreligger eventuelt forsett (dolus eventualis). Det foreligger ikke kjennskap til domfellelser etter § 229 om uaktsom legemsbeskadigelse.

Samtykke fra seksualpartner som var informert om den konkrete smittefaren, fritar for straff. Overtredelse av § 224 straffes med frihetsberøvelse fra seks måneder inntil ti år, eller i mindre grove tilfeller fra tre måneder til fem år.

Det foreligger ikke full oversikt over rettspraksis, men det skal ha vært minst et trettitalls tilfeller av straffeforfølgning knyttet til hivinfeksjon (i noen tilfeller sammen med hepatitt). Noen av sakene er avsluttet uten dom, men det er i det minste et tyvetalls kjente dommer61, hvorav de fleste fellende. Straffenivået varierer med omstendighetene, blant annet antallet fornærmede og om smitte ble overført. I de fleste sakene har utmålt straff vært fengsel mellom ett og fire år, men i enkelte tilfelle opp til fengsel i fem år og seks måneder. Det ser ut til at lavt virusnivå som følge av hivbehandling i varierende grad er tillagt vekt av domstolene, og i enkelte tilfelle har ført til frifinnelse eller mildere straffereaksjoner som samfunnstraff eller bot.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at kondombruk (under hele samleiet) fritar for straff. Det er i enkelte tilfeller domfelt for ubeskyttet oralsex.

Enkelte eksempler fra rettspraksis:

En hivpositiv mann som hadde utsatt flere menn for smittefare ved (delvis) ubeskyttet seksuell omgang ble dømt til fengsel i to år. Det er ikke kjent om smitte ble overført.62

En hivpositiv mann som hadde hatt et stort antall ubeskyttede samleier med sin kone uten å informere om smittestatus og som derigjennom smittet konen, ble dømt til fengsel i et år og seks måneder.

En mann som smittet tre kvinner med hiv og som hadde løyet om sin smittestatus, ble dømt til fengsel i tre år.

En mann ble dømt til fengsel i fem år for å ha smittet fire kvinner med hiv. Mannen hadde høyt virusnivå i blodet og var tidligere dømt for det å ha utsatt noen for smittefare.

I 2010 ble en kvinne dømt til to års betinget fengsel og 300 timer samfunnsstraff for å ha smittet en mann med hiv og utsatt en annen mann for smittefare.

Det er opplyst at det er en dialog mellom helsemyndighetene og interesseorganisasjoner omkring praktiseringen av straffeloven på feltet.

7.11 Oppsummering

Som omtalen ovenfor viser, varierer straffereguleringen og rettstilstanden med hensyn til smitteoverføring og smittefare i de landene hvor utvalget har undersøkt lovgivning og praksis. Alle de omtalte landene anvender landets alminnelige straffelov i den grad smitteoverføring/-fare straffeforfølges. Noen land anvender de generelle straffebudene om legemskrenkelser/kroppsskade eller fremkalling av fare for andres liv eller helse, mens andre har særskilte regler om smitteoverføring/-fare i straffeloven.

Ser man også på andre land, kan man finne eksempler på andre reguleringsformer. Noen land i Afrika har egne lover om hiv som også straffbelegger smitteoverføring/-fare. En rekke land i Øst-Europa har straffebud i den alminnelige straffeloven som spesielt rammer overføring av hivinfeksjon og fare for hivsmitte. Det samme gjelder flere delstater i USA. Enkelte land har straffebestemmelser som retter seg mot spesifisert atferd som er egnet til å være smittefarlig, men slik at det er atferden som sådan som er straffbar, uten nærmere vurdering av om det oppsto konkret smittefare/-overføring. Dette kan for eksempel gjelde ubeskyttet seksuell omgang og/eller seksuell omgang uten å informere partneren om smittestatus. Det synes ikke å være vanlig at strafferegler om smitteoverføring/-fare er nedfelt i folkehelse- eller smittevernlovgivning, selv om det forekommer enkelte eksempler.

I tillegg til de sakene hvor selve smitteoverføringen eller smittefaren straffeforfølges enten alene eller sammen med overtredelse av andre straffebud, vil særlig smitteoverføring kunne ha betydning for straffutmålingen i saker som gjelder for eksempel voldtekt eller andre seksualforbrytelser. I noen land er det fastsatt forhøyet strafferamme for slike følger, mens det i andre land regnes som en skjerpende omstendighet innenfor de alminnelige strafferammene.

De fleste land i Europa og Sentral-Asia har straffebestemmelser som i noen utstrekning kan anvendes ved overføring av smittsomme sykdommer, og eventuelt også smittefare.63 Dette gjelder også mange delstater/provinser/territorier i USA, Canada og Australia.

I alle de landene som er nærmere omtalt ovenfor, med unntak av Island, har man erfaring med domfellelser på feltet, og i de fleste av landene både for smitteoverføring og smittefare. Men man har ikke full oversikt over domfellelser. Den informasjonen som er samlet og gjort kjent,64 gjelder i første rekke hiv. Det er kjennskap til få domfellelser knyttet til andre smittsomme sykdommer.

Det varierer hvilken type straffebud som er aktuelle, og i enkelte land har det over tid vært en utvikling i hvilke straffebud som anvendes, ofte som følge av høyesterettsavgjørelser. I noen land er det ulike straffebud som kommer til anvendelse avhengig av skyldgrad og eventuelt også om det er tale om smitteoverføring eller smittefare. I flere land, særlig de som anvender generelle straffebestemmelser om legemsskade, straffes smitteoverføring som fullbyrdet overtredelse, mens smittefare straffes som forsøk.

I enkelte land er situasjonen nå at det ikke er grunnlag for straffeforfølgning, i alle fall ikke i tilfeller der smitteoverføring/-fare har funnet sted ved frivillig seksuell omgang mellom jevnbyrdige parter. Danmark opphevet i november 2011 forskriften i medhold av straffeloven § 252, stk. 2, slik at ingen sykdommer for tiden er omfattet av straffebestemmelsen om smittefare, jf. punkt 7.2 ovenfor. Det er foreløpig (1. august 2012) uavklart om det vil bli tatt initiativ til lovendringer.I Nederland har to høyesterettsavgjørelser ført til at smitteoverføring/-fare straffeforfølges kun i helt særlige tilfeller, jf. punkt 7.4 ovenfor.

Det er få eksempler i rettspraksis på straffeforfølgning av personer som ikke var kjent med sin egen smittestatus på det tidspunktet de smittet eller utsatte andre for smittefare, selv om dette i flere land vil kunne være mulig på grunnlag av regler som også rammer uaktsomhet.

Det varierer fra land til land hvilken rettslig betydning man tillegger informasjon om smittestatus og samtykke fra den som utsettes for smittefare. I noen land virker samtykke fra en seksualpartner som var kjent med den konkrete smittefaren, straffriende. I land der samtykke ikke er straffriende, kan det se ut til at straffeforfølgning i praksis i liten grad skjer i saker hvor det er informert om smittestatus. Og når det skjer, vil informasjon vanligvis bli tillagt betydning i straffutmålingen.

De handlingene som har ført til domfellelse, er i hovedsak ubeskyttet seksuell omgang. Rettstilstanden med hensyn til kondombruk synes uavklart i noen land, men det er ikke kjennskap til domfellelser der kondom har vært brukt gjennom hele samleiet. I flere land har kondombruk ført til frifinnelse, samtidig som slike saker trolig sjeldnere vil nå strafferettsapparatet og føre til tiltale enn der det er tale om ubeskyttet sex.

De tilgjengelige opplysningene om rettspraksis i de omtalte landene tyder på at straffeforfølgning av smitteoverføring/-fare i størst grad har vært rettet seg mot menn som har utsatt kvinner for smitte(-fare). I mange av landene har man imidlertid også tilfeller av straffeforfølgning av kvinner som har utsatt menn for smitte(-fare). De fleste av landene har dessuten eksempler på straffeforfølgning av menn som har utsatt menn for smitte(-fare) ved seksuell omgang, men ofte ikke i et omfang som står i forhold til at andelen nydiagostiserte med hiv er høyere blant menn som har sex med menn. I flere land synes det å være relativt mange afrikanske innvandrere blant de domfelte, og da i større utstrekning enn proporsjonalt ut fra den andelen de utgjør blant de hivpositive i landet.

Straffeforfølgning for smitteoverføring/-fare på andre måter enn ved seksuell omgang er det kun enkelte eksempler på i rettspraksis i de landene utvalget har undersøkt. Herunder er en kvinne dømt for smittefare i forbindelse med svangerskap og fødsel, jf. punkt 7.3.

Straffenivået varierer sterkt i saker om smitteoverføring/-fare, også innen de enkelte landene. Dette reflekterer i alle fall delvis de ulike omstendighetene i sakene, slik som antall fornærmede, om det ble overført smitte og i så fall til hvor mange, antall ganger de(n) fornærmede ble utsatt for smittefare, graden av smittefare i det enkelte tilfellet og om domfelte hadde unnlatt å informere eller feilinformert om sin smittestatus. Hvilken skyldgrad som er utvist, vil også ha betydning for straffutmålingen i tillegg til at det i noen land er avgjørende for hvilket straffebud som kommer til anvendelse. Skyldkravene er forskjellige i de ulike landene, dels som følge av noe ulike skyldkrav i landenes strafferett generelt, og dels avhengig av de straffebud som anses anvendelige på smitteoverføring/-fare.

Påtalemyndigheten i England og Wales, og senere påtalemyndigheten i Skottland, har utarbeidet retningslinjer for påtale i saker som gjelder smitteoverføring/-fare knyttet til hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner, jf. punkt 7.5 ovenfor. Retningslinjene bidrar til en ensartet praksis samtidig som de gir informasjon til allmennheten om hvilken praksis som føres. Utvalget er ikke kjent med at andre land har særlige retningslinjer på dette feltet, men det har vært nevnt som en mulighet for å klargjøre gjeldende rett og eventuelt påvirke hvilke saker som i praksis straffeforfølges, særlig i land som benytter alminnelige straffebestemmelser som skal verne kropp og helse, og som derfor ikke er utformet eller kan utformes med særskilt tanke på smitteoverføring og smittefare.

Ut fra de foreliggende opplysningene synes totalt antall tilfeller av overføring av hiv som straffeforfølges, i alle landene å være svært begrenset i forhold til antall personer som diagnostiseres med hiv hvert år. Dette kan delvis ha sammenheng med at en viss andel er smittet i utlandet. Dette omfatter både innvandrere som er smittet før ankomst og personer som blir smittet under utenlandsopphold. Omfanget av straffeforfølgning synes likevel å være atskillig mindre enn det antall personer som er smittet i landet. I tillegg kommer alle tilfellene der det har vært smittefare uten at smitte er overført. Også når man tar hensyn til at mange straffesaker omfatter flere fornærmede, tyder alt på at kun et mindretall tilfeller av smitteoverføring/-fare blir straffeforfulgt. Dette må antas blant annet å ha sammenheng med at sakene sjelden kommer til politiets kunnskap uten at fornærmede anmelder forholdet. Det synes å være et gjennomgående trekk, ut fra det nødvendige tillitsforholdet mellom helsevesenet og pasientene, at helsepersonell og -myndigheter ikke melder smitteoverføring/-fare til politiet.

Det er gjort analyser som tyder på at hyppigheten av straffeforfølgning i forhold til antallet hivpositive i landet, er noe høyere i nord-europeiske, og særlig skandinaviske land, enn i andre land i Europa og store deler av verden for øvrig. En teori går ut på at dette har sammenheng med høy tillit både til rettsvesenet og en gjensidig ansvarlighet mellom mennesker i disse landene.65

Som det fremgår, har alle de landene utvalget har undersøkt, en sivil lovgivning rettet mot smittevern og folkehelsearbeid. Landenes smittevernlovgivning varierer noe, men er delvis basert på internasjonalt samarbeid. Lovene hjemler visse inngrep overfor enkeltpersoner og allmennheten i situasjoner der det anses nødvendig av hensyn til folkehelsen. Tvangsinngrep vil i hovedsak være aktuelt ved svært smittsomme alvorlige sykdommer, og antas lite brukt. Seksuelt overførbare infeksjoner omfattes i varierende grad av smittevernlovgivningen, meldesystemer for smittsomme sykdommer mv.

Landenes helsemyndigheter driver gjennomgående omfattende smittevernarbeid basert på informasjon, samarbeid og frivillighet.

I alle land som straffeforfølger smitteoverføring/-fare, oppfattes den strafferettslige tilnærmingen bare som en underordnet del av samfunnets arbeid for å sikre befolkningen mot alvorlige smittsomme sykdommer (smittevernet). Straffelovgivningen er ment å være av punitiv karakter for utvist uforsvarlig og uakseptabel atferd, selv om straffebudene i enkelte land også oppfattes å kunne bidra til holdninger og atferd som reduserer den aktuelle smitterisikoen i samfunnet.