7 Sjømenn, levealder, helse og mulige pensjonsmessige konsekvenser

7.1 Innledning

Folketrygden er tilpasset at levealderen i befolkningen har økt, og alderspensjonen er utformet med sikte på at folk skal jobbe lenger enn før. Samtidig er muligheten til tidligpensjon gjort allmenn ved at folketrygdens alderspensjon kan tas ut fleksibelt, og AFP og tjenestepensjon i privat sektor er tilpasset dette. Nedre aldersgrense for uttak av folketrygdens alderspensjon, avtalefestet pensjon og pensjon fra private tjenestepensjonsordninger er nå 62 år. Uttak fra 62 år vil imidlertid gi lavere årlig pensjon enn uttak fra senere aldre.

Som hovedregel har sjømenn i dag en pensjonsalder på 60 år. Det forutsettes imidlertid tilstrekkelig fartstid etter fylte 40 år for å kunne ta ut pensjon fra denne alderen. Dersom fartstiden etter fylte 40 år er for kort, utsettes pensjonsalderen forholdsmessig. Sjømenn som ikke har fartstid etter 40 år, kan først ta ut pensjon fra 65 år.1 Det er også mulighet for uttak fra 55 år etter spesielle kriterier. Lavere aldersgrense enn for resten av befolkningen ble i sin tid blant annet begrunnet med at sjømannsyrket hadde spesielle arbeidsvilkår med stadig skiftende arbeidsforhold. Krav om gyldig helsesertifikat gjør det videre umulig for en sjømann som ikke tilfredsstiller helsekravene å fortsette sitt arbeid til sjøs.

Sjømannspensjonen opphører ved 67 år, ut fra at da skal folketrygdens alderspensjon kunne dekke pensjonen til sjømenn. Ved endringene i alderspensjonen i folketrygden ble det innført levealdersjustering av pensjonene, som gjør at pensjonen fra folketrygden ved 67 år blir lavere for yngre enn for eldre årskull. Samtidig er gjennomsnittlig levealder i befolkningen økt, slik at forventet utbetaling skal vare i flere år for yngre årskull enn for eldre.

For sjømenn vil det være en utfordring at de ved uttak av sjømannspensjon vil kunne få et opphør i utbetalingene om de ikke tar ut pensjon fra folketrygden ved 67 år. Uten å fortsette i arbeid vil dermed inntektssituasjonen kunne bli vanskelig for sjømenn. Innføring av fleksibilitet i mulighet for uttak og opphør også av sjømannspensjonen vil kunne gjøre at sjømenn vil velge å stå lenger i arbeid og dermed kunne få større pensjon fra folketrygden enn ellers, i den grad de har mulighet til fortsatt arbeid.

Et hovedproblem for pensjonstrygden for sjømenn, sett sammen med folketrygden og økt levealder, kan dermed sies å være relatert til overgangen fra sjømannspensjon til alderspensjon i folketrygden.

Som bakgrunn for vurderingen av uttaksalder for en sjømannspensjon, er det derfor naturlig å vurdere både helseforholdene for sjømenn og utviklingen i sjømennenes levealder.

I punkt 2 beskrives utviklingen i forventet levealder og forventet gjenstående levetid for befolkningen i sin helhet, for yrkesgrupper som omfatter sjømenn og for personer tilknyttet pensjonstrygden for sjømenn.

I punkt 3 beskrives særskilte utfordringer knyttet til sjømannsyrket som for eksempel arbeidsmiljø og helse.

7.2 Sjømenn og levealder

Forventet levealder er det antall år en nyfødt kan forvente å leve under gjeldende dødelighetsforhold. Forventet levealder beregnes ut fra de aldersavhengige dødsfallsratene for menn og kvinner i det geografiske området levealderberegningen er utført for.

Når observerte tall for hvor mange på ulike alderstrinn som dør i løpet av en gitt periode benyttes i beregningen av forventet levealder, forutsettes det at gjeldende dødelighetsforhold videreføres, altså at hvor mange som dør i ulike aldre ikke endres. I realiteten synker imidlertid de (fleste) alderavhengige dødsfallsratene over tid, slik at den faktiske levealderen blir vesentlig høyere enn den beregnede forventede levealderen. Et årskulls faktiske gjennomsnittlige levetid vil ikke kunne fastslås før alle i årskullet er dødd ut.

Forventet gjenstående levetid kan også beregnes for personer som har nådd en viss alder, for eksempel 62 eller 67 år. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer årlig oppdaterte tall for forventet levealder og forventet gjenstående levetid for kvinner og menn. Som følge av innføringen av levealdersjustering og nøytralt fleksibelt uttak av alderspensjon fra folketrygden, publiserer SSB nå også tall for forventet levealder for begge kjønnene samlet. Tabell 7.1 viser forventet levealder og forventet gjenstående levetid ved noen utvalgte aldre for 2012.

Av tabellen fremgår det at forventet levetid for en mann ved fødsel er i underkant av 80 år. Dersom en mann allerede har overlevd frem til 60 år, kan han forvente å leve til han er over 82 år. Tilsvarende er forventet levetid for en kvinne om lag 83,5 år og forventet levetid for en kvinne som har overlevd til 60 år, drøyt 85 år. Ses begge kjønn under ett, er forventet levetid ved fødsel om lag 81,5 år, mens forventet levetid for en 60-åring er nesten 84 år.

Forventet levealder har økt kraftig siden midten av forrige århundre. Figur 7.1 og figur 7.2 viser henholdsvis forventet levealder ved fødsel og forventet gjenstående levetid fra 60 år for kvinner og menn i noen utvalgte femårsperioder. For 60–70 år siden kunne en mann forvente å leve til han var om lag 70 år. I dag kan han forvente å leve til han er nesten 80 år. Også kvinners forventede levealder ved fødsel har økt med om lag 10 år i løpet av samme periode. Forventet gjenstående levetid fra 60 år har i samme periode økt med nesten 4 år for menn og nesten 4,5 år for kvinner.

Kilde:  Statistisk Sentralbyrå

Kilde:  Statistisk Sentralbyrå

Statistisk sentralbyrå publiserer ikke tall for forventet levealder etter andre inndelinger enn kjønn og alder. Dette henger sammen med at variablene kjønn og alder (stort sett) er uforanderlige, mens faktorer som utdanning, yrke, inntekt og bosted kan endres over tid og vil påvirke levealderestimatene innenfor den aktuelle gruppen. Det er likevel blitt utført noen studier av hvordan levealderen påvirkes av ulike sosioøkonomiske variabler, som for eksempel yrkestilhørighet.

7.2.1 Statistisk sentralbyrås studie av yrker og dødelighet 1960–2000

I rapport 2009/5 gir SSB en oversikt over yrker og dødelighet i perioden 1960–2000. Yrkestilhørighet er basert på opplysninger fra folketellingene i 1960, 1970, 1980 og 19902.

Informasjon om død og dødsårsak er koblet til folketellingsdataene for hvert individ frem til og med år 2000.

På bakgrunn av aldersbestemte dødskvotienter for yrkesaktive er det beregnet et aggregert dødelighetsmål i form av en Standardized Mortality Ratio (SMR). SMR uttrykker forholdet mellom antall registrerte dødsfall innenfor en yrkesgruppe og hva antallet dødsfall ville ha vært dersom de aldersbestemte dødelighetskvotientene i gruppen var lik dem som ble observert i populasjonen av alle yrkesaktive. Dette gjøres blant annet for å utjevne ulikheter i aldersfordelingen i ulike yrkesgrupper og gjør at sammenlikninger av dødelighet i ulike yrkesgrupper blir enkle.

SMR-verdien for gruppen av alle yrkesaktive er 1,00. En SMR-verdi for en yrkesgruppe over eller under 1,00 uttrykker dermed henholdsvis over- og underdødelighet i forhold til alle yrkesaktive. Ved å beregne et konfidensintervall for størrelsen kan det fastslås om SMR-verdien (med en viss sannsynlighet) er signifikant forskjellig fra 1,00 og dermed om registrert over- eller underdødelighet er signifikant forskjellig fra dødeligheten i hele den yrkesaktive befolkningen.

Som et alternativt dødelighetsmål er det også beregnet levealder for hver yrkesklasse.

I studien skilles det mellom i alt 14 yrker for kvinner og 37 yrker for menn. Grunnlaget for inndelingen i yrkesklasser er Nordisk Yrkesklassifisering (NYK), men små yrkesområder er slått sammen til større yrkesklasser for at hver yrkesklasse skal bestå av minst seks til ti tusen personer. Sammenslåingen av flere yrkesområder til en yrkesklasse er foretatt med utgangspunkt i at yrkesområdene skal være mest mulig like med hensyn til arbeidets art og visse andre forhold, for eksempel utdanningens lengde.

Spørsmålet er altså hvordan dødelighet i yrkesaktiv alder og forventet levetid er for sjømenn, sammenlignet med dødelighet og forventet levetid i befolkningen som helhet og for andre yrkesaktive. Med sjømenn menes i denne sammenhengen personer som er omfattet av pensjonstrygden for sjømenn.

I Statistisk sentralbyrås studie er sjømenn ikke kategorisert samlet som en egen yrkesklasse. Fraktefartøyenes Rederiforening, NHO Sjøfart og Norges Rederiforbund har bidratt med informasjon om hvilke yrkesklasser som er aktuelle for de virksomhetene de organiserer, jf. tabell 7.2.

Som det fremgår, er sjømenn fordelt på flere yrkesklasser og oljearbeidere er kategorisert sammen med gruve- og sprengningsarbeidere. Mens yrkesklassene skipsbefalsarbeid og dekks- og maskinmannskapsarbeid må antas å bestå hovedsakelig av personer som har sitt virke til sjøs, antas yrkesklassen hotell- og restaurantarbeid, serveringsarbeid i SSBs studie i hovedsak å være ansatt på land. Dette må tas i betraktning ved vurderingen av resultatene fra studien.

Nedenfor følger en oppsummering av funnene for de aktuelle yrkesklassene. Oppsummeringen gjelder i første rekke for menn. I SSBs studie finnes det ikke yrkesklasser for kvinner som tilsvarer yrkesklasser for menn når det gjelder gruve- og sprengningsarbeid, oljearbeid mv., skipsbefalsarbeid eller dekks- og maskinmannskapsarbeid. Når det gjelder yrkesklassen hotell- og restaurantarbeid, serveringsarbeid representerer SSBs studie 13 998 menn og 69 229 kvinner i folketellingen i 1990. Om representasjonen av kvinner er like høy (83 prosent) blant sjøfolk tilhørende denne yrkesklassen, vites ikke.

I tabell 7.3 er forventet levetid ved fødsel og forventet gjenstående levetid fra 62 år og 67 år oppsummert for de aktuelle yrkesklassene, for alle yrkesaktive, for yrkespassive og samlet for både yrkesaktive og -passive menn. Deretter følger en kort omtale av dødeligheten innenfor hver av yrkeskategoriene hentet fra SSBs publikasjon. For flere detaljer, blant annet om dødsårsaker og SMR-verdier, vises det til den aktuelle publikasjonen.

Gruve-, sprengnings- og olje- og gassutvinningsarbeid

Yrkesklassen utgjør en forholdsvis liten andel av yrkesaktive i Norge med en andel på under 1 prosent i alle de fire folketellingene. Olje- og gassutvinningsarbeid kom først med fra og med folketellingen i 1980, men utgjør nå den største gruppen i yrkesklassen, med en andel på om lag 57 prosent.

Denne yrkesklassen har klart høyere dødelighet i yrkesaktiv alder enn gjennomsnittet. På grunn av små tall er den årsaksspesifikke dødeligheten usikker. Et klart trekk er imidlertid at yrkesklassen har høy ulykkesdødelighet.

Tidlig på 1980-tallet hadde denne yrkesklassen en forventet gjenstående levetid fra 67 år på linje med gjennomsnittet for alle yrkesaktive. Forventet gjenstående levetid har imidlertid ikke økt noe særlig for denne gruppen, slik den har for hele gruppen av yrkesaktive, og avstanden til gjennomsnittet var vel ett år ved slutten av hundreåret.

Skipsbefalarbeid

Yrkesgrupper som er representert i dette yrkesområdet er skipsførere, styrmenn og loser. I de fire folketellingene som ligger til grunn for undersøkelsen hadde denne yrkesklassen en andel av de yrkesaktive mennene på henholdsvis 2,3, 2,2, 1,9 og 1,3 prosent. Styrmenn og maskinister var de største gruppene i yrkesklassen.

Denne yrkesklassen har hele tiden hatt høy dødelighet, selv om overdødeligheten varierer noe fra periode til periode. Dødelighet som følge av lungekreft var spesielt høy. Det samme gjelder ulykkesdødeligheten. Denne yrkesklassen hadde også en forventet levetid over 67 år som varierte mellom 0,8 og 0,4 år under gjennomsnittet i observasjonsperioden fra 1980 til 2000.

Dekks- og maskinmannskapsarbeid

Andelen av de yrkesaktive som tilhørte denne yrkesklassen var 1,8 og 0,5 prosent i folketellingene i henholdsvis 1960 og 1990. Matroser er den klart største yrkesgruppen, og andelen har vært økende fra folketelling til folketelling.

Denne yrkesklassen er blant dem med den aller høyeste dødeligheten i yrkesaktiv alder. Tallene for 1990-tallet er imidlertid meget usikre fordi yrkesklassen er liten, samtidig som yrkesopplysningene fra folketellingen i 1990 er basert på et utvalg av befolkningen. I likhet med for skipsbefal var dødeligheten som følge av lungekreft svært høy i denne yrkesklassen. Ulykkesdødeligheten var også høy, og selvmordsdødeligheten var en del over gjennomsnittet.

Denne yrkesklassen hadde også kortere forventet levealder enn gjennomsnittet for alle yrkesaktive. Fra tidlig 1980-tall til sent 1990-tall økte forskjellen i forventet levealder etter 67 år fra 0,6 til 1,8 år.

Hotell- og restaurantarbeid, serveringsarbeid

Den største yrkesgruppen i denne yrkesklassen er kjøkkenledere, men kokker øker mest. Yrkesklassen er relativt liten, men øker sin andel av de yrkesaktive. Yrkesklassens andel av de yrkesaktive var 1,6 prosent i folketellingen i 1990.

Denne yrkesklassen er blant dem med den høyeste dødeligheten i yrkesaktiv alder. Dødeligheten er høy som følge av hjerte- og karsykdommer og kreft. Dødeligheten av sykdommer i åndedrettsorganene og sykdommer i fordøyelsesorganene er også spesielt høy, men små tall gir noe usikkerhet. Ulykkes- og selvmordsdødeligheten er også vedvarende høy i denne yrkesklassen. Denne yrkesklassen har også betydelig kortere forventet levetid fra 67 år enn gjennomsnittet for alle yrkesaktive, og forskjellen har økt fra tidlig 1980-tall til sent 1990-tall.

Når det gjelder sjøfolk som av arbeidsgiverforeningene kategoriseres som sysselsatt i hotell- og restaurantarbeid, serveringsarbeid (om lag 12 prosent), antas det at dette i stor grad er kvinner, og opplysningene i tabell 7.3 blir dermed lite relevante. Kvinner i tilsvarende yrkesklasse har også en dødelighet som er noe over gjennomsnittet for alle yrkesaktive kvinner, men forskjellen er langt mindre enn for menn.

I perioden 1996–2000 var forventet levetid for kvinner tilhørende denne yrkesklassen 80,2 år og gjenstående forventet levetid fra 62 og 67 år henholdsvis 21,8 år og 17,6 år. Til sammenlikning hadde alle yrkesaktive kvinner en forventet levetid på 81,7 år og forventet gjenstående levetider fra 62 og 67 år på henholdsvis 22,5 og 18,3 år.

Kvinner i denne yrkesklassen har også lengre forventet levetid enn menn uansett yrkestilknytning, jf. at den yrkesklassen for menn med høyest forventet levetid i SSBs studie var prester, jurister og andre i humanistisk arbeid med en forventet levealder i perioden 1996–2000 på 79,6 år og forventet gjenstående levetid fra 62 og 67 år på henholdsvis 20,6 og 16,5 år.

Oppsummering

Gjennomgangen viser at yrkesklasser som omfatter sjømenn, både tradisjonelle sjømenn og olje- og gassutvinningsarbeidere, har høyere dødelighet som yrkesaktive og kortere forventet levetid enn gjennomsnittet for alle yrkesaktive. Også andre yrkesgrupper, for eksempel innenfor bygg og anlegg, industri, gårdsdrift og håndverk har imidlertid kortere forventet levetid enn gjennomsnittet for alle yrkesaktive.

Det er verdt å merke seg at yrkesaktive, uansett yrkestilhørighet, har betydelig lengre forventet levetid enn yrkespassive. Det er også verdt å merke seg at forventet levetid har økt betydelig fra perioden 1981–1985 til perioden 1996–2000, og prosentvis ikke langt unna økningen for alle yrkesaktive. Forventet gjenstående levetid fra 62 år har også i gjennomsnitt økt prosentvis om lag like mye (for noen mer) som for andre yrkesaktive i perioden, unntatt for gruve-, sprengnings- og olje- og gassutvinningsarbeidere. Forventet gjenstående levetid fra 67 år har også økt for alle de aktuelle yrkesgruppene, så nær som for gruve-, sprengnings- og olje- og gassutvinningsarbeid og dekks- og maskinmannskapsarbeidere. De forholdene som påvirker dødeligheten er sammensatte. Ved tolkning av resultater fra denne typen undersøkelser må det tas i betraktning at yrke og arbeidsmiljø kun delvis kan forklare forskjell i dødelighet mellom yrkesgrupper. Andre forhold som levevaner og mer generelle levekår utenfor arbeidet antas også å kunne ha en stor betydning. Blant årsakene til at sjøfolk har høyere dødelighet enn gjennomsnittet i yrkesaktiv alder, er lungekreft, hjerte- og karsykdommer og andre livsstilssykdommer sterkt representert. Av kapasitetshensyn har det ikke vært mulig å gå nærmere inn på vurderinger av årsaker til forskjeller i forventet levetid og hvorvidt livsstilssykdommer og arbeidsforhold kan henge sammen.

7.2.2 Folkeregisteropplysninger om døde blant personer registrert som medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn

En annen kilde til opplysninger om sjømenn og levealder er opplysninger fra Folkeregisteret for de som har registrert fartstid i pensjonstrygden for sjømenn.

Fra Pensjonstrygden for sjømenn er det innhentet oversikt over antall og andel medlemmer i hvert årskull som er døde før 60 år.

Fra Statistisk sentralbyrå er det innhentet opplysninger om andel døde per årskull i befolkningen totalt, og det er beregnet andel døde i den mannlige delen av befolkningen per årskull, basert på dødelighetstall for menn oppdatert til og med 2012. Formålet er å avdekke hvorvidt dødeligheten blant medlemmer av pensjonstrygden for sjømenn avviker fra dødeligheten ellers i befolkningen. Strengt tatt burde det vært gjort en sammenligning med årskullsspesifikk dødelighet blant yrkesaktive, men slik informasjon er vanskelig tilgjengelig. Beregningen av andeler døde tar utgangspunkt i overlevelse fra et årskull er 17 år til og med det året årskullet fyller 59 år. Det gjøres altså en sammenligning med årskullsspesifikk dødelighet for personer i yrkesaktiv alder.

Tabell 7.4 gjelder døde før fylte 60 år og omfatter fødselsårene 1941–1952. Opplysningene er oppdatert per utgangen av 2012.

Kjønnsfordelingen i hvert årskull blant pensjonstrygden for sjømenns registrerte (døde) medlemmer er ikke kjent. Pensjonstrygden for sjømenn har bidratt med en oversikt over hvor mange kvinner og menn det er samlet blant alle med registrert fartstid, det vil si aktive medlemmer og tidligere sjømenn. Av disse er det per i dag om lag 76 prosent menn og 24 prosent kvinner. Det er rimelig å anta at kvinneandelen er høyere for yngre enn for eldre årskull, og at den er relativt lav i de aktuelle årskullene (1941–1952). Pensjonstrygden for sjømenn har også fremlagt en oversikt fra 2012 over alderspensjonister under 67 år (5 780 personer). For årskullene fra 1945 til 1950 ligger kvinneandelen her på mellom 2 og 3 prosent.

Sammenliknet med andel døde i hele befolkningen, tyder tallene på stor overdødelighet før 60 år blant dem som er medlemmer av pensjonstrygden. Dette gjelder for alle årskull det er innhentet opplysninger for. Ved en sammenligning med andel døde menn i befolkningen, som antas å være mest realistisk for de aktuelle årskullene, er forskjellene mindre. For medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn gjelder, som for befolkningen som helhet, at dødeligheten før 60 år har sunket over tid, og den er dermed lavere for yngre årskull enn for eldre årskull.

Pensjonstrygden for sjømenn har fremlagt informasjon om antall personer som slutter å motta sjømannspensjon mellom 60 og 67 år, jf. tabell 7.5. En rekke pensjoner opphører før fylte 67 år av andre årsaker enn død. I mange tilfeller gjelder opphøret tilstått uførepensjon fra folketrygden. Pensjonstrygden for sjømenn har ikke oversikt over eventuelle dødsfall blant dem som slutter å motta pensjon før fylte 67 år av andre årsaker enn død. Reell andel døde alderspensjonister mellom 60 og 67 år antas derfor å ligge mellom andel totalt og andel av antall uten opphør av andre årsaker.

På bakgrunn av tallene fra Statistisk sentralbyrå har det bare vært mulig å beregne andel døde fra og med 1943-kullet. For årskullene 1943, 1944 og 1945 tyder tallene på lavere dødelighet mellom 60 og 67 år blant dem som er medlemmer av pensjonstrygden enn for befolkningen totalt, især dersom de sammenliknes med den mannlige delen av befolkningen. Det synes dermed som om sjømenn i noen grad «kompenseres» for den høyere dødeligheten før 60 år i form av en lavere dødelighet mellom 60 og 67 år.

Ut fra de tilgjengelige statistikkene ser det ut til at levealderen har økt også for sjømenn etter innføringen av pensjonstrygden for sjømenn i 1948. Forventet gjenstående levetid fra 60 år har økt med nesten 4 år for menn og nesten 4,5 år for kvinner siden pensjonsordningen for sjømenn ble etablert. Levealderen for sjøfolk har i gjennomsnitt økt prosentvis om lag like mye som for resten av den yrkesaktive befolkningen i perioden fra 1981–1985 til 1996–2000.

7.3 Særskilte forhold knyttet til sjømannsyrket

7.3.1 Innledning

Som nevnt innledningsvis var lavere aldersgrense i pensjonstrygden enn for resten av befolkningen begrunnet blant annet med at sjømannsyrket hadde spesielle arbeidsvilkår med stadig skiftende arbeidsforhold. Krav om gyldig helsesertifikat gjør det videre umulig for en sjømann som ikke tilfredsstiller helsekravene å fortsette sitt arbeid til sjøs.

Det ble i 2013 vedtatt en ny skipsarbeidslov hvor aldersgrensen for når rederiet kan bringe arbeidsforholdet til opphør med alder som eneste grunnlag ble hevet fra 62 til 70 år. NOU 2012: 18 «Rett om bord», som lå til grunn for endringen, inneholder enkelte vurderinger av sjømenns helse som mer eller mindre eksplisitt har vært en del av grunnlaget for å heve aldersgrensen fra 62 til 70 år.

I kapittel 12.3.7 (s. 161–162) tar Skipsarbeidslovutvalget opp spørsmålet «… om det er grunnlag for å ha lavere generell aldersgrense i skipsfart enn i arbeidslivet for øvrig».

Etter å ha vist til at det i forarbeidene til sjømannspensjonstrygdloven ble sagt at sjømannsyrket den gangen førte med seg «… forholdsvis stor påkjenning og risiko …», som satte «… særlige krav til [sjøfolkene] både med omsyn på fysisk og psykisk utrustning», og videre til at det ved endringer i sjømannspensjonstrygdloven i 1985 ble gjort en antakelse om «… større psykisk og fysisk arbeidspress enn til lands …», går Skipsarbeidslovutvalget over til å tale om EUs rammedirektiv om aldersdiskriminering. Herunder vises det til den såkalte Kystlinkdommen (gjengitt i Norsk Retstidende 2010 s. 202), hvor retten sa seg enig i at forholdene i sjøfarten hadde forandret seg og «… at den helse- og sikkerhetsmessige situasjonen ikke lenger adskiller seg fra normalsituasjonen på land …».

Skipsarbeidslovutvalget konkluderer med at dommen viser «… at det er tvilsomt om det i dag er særlige forhold i skipsfart som tilsier en generell lavere aldersgrense …».

7.3.2 Særlige forhold ved sjømannsyrket

Her ses det nærmere på om det er særlige forhold som preger sjømannsyrket sammenlignet med andre yrker, om sjøfolk av den grunn blir mer slitne, og hvilke konsekvenser dette eventuelt skulle ha for utformingen av pensjonsordningen for sjøfolk.

Blant de forhold som gjerne trekkes frem som psykisk eller fysisk belastende ved sjømannsyrket er:

• skiftordninger

• sjøen er ustabil

• skipet eller innretningen er et lukket samfunn, og sjømannen tilbringer både arbeidstid og fritid om bord

• evakuering ved for eksempel brann eller sykdom er vanskelig eller umulig

• lange perioder borte fra hjemmet

• risiko for grunnstøting, for å bli utsatt for piratvirksomhet mv.

Pensjonstrygden for sjømenn har medlemmer som utfører en rekke ulike arbeidsoppgaver og som arbeider under til dels svært ulike forhold. Ulike sjømenn antas derfor i varierende grad å være påvirket av de forholdene som er nevnt ovenfor. Fra pensjonstrygden for sjømenn ble opprettet i 1948 og frem til i dag har også sjømannsyrket endret seg betydelig. Særlig for sjøfolk i utenriksfart har endringene vært store.

I Pensjonstrygden for sjømenns årsrapport for 2012 er medlemsmassen delt inn i tre ulike hovedkategorier. Det er ikke gitt noen egen oversikt over hvor stor del av medlemsmassen som er knyttet til henholdsvis utenriks- og innenriksfart:

1. Passasjerer/ferjer

   Denne kategorien omfatter i hovedsak ansatte på innenriksferjer, samt utenriksferjer som går mellom Norge og Danmark eller Norge og Tyskland. Den utgjør totalt om lag 17 prosent av medlemsmassen.

2. Tradisjonell skipsfart

   Denne kategorien omfatter ansatte på skip både innenriks og utenriks, og utgjør om lag 10 prosent av medlemsmassen.

3. Offshorerelatert virksomhet

   Denne kategorien utgjør om lag 68 prosent av medlemsmassen, hvorav 22 prosent på flyttbare innretninger og 46 prosent innen annen offshorerelatert virksomhet (supplybåter mv.).

De resterende 6 prosent av medlemsmassen har sitt virke på fiske- og fangstfartøy.

Det har gjennom de siste tiårene skjedd en markant dreining av andel medlemmer i tradisjonell skipsfart over til off-shorerelatert virksomhet.

Personer i de tre kategoriene arbeider altså under til dels svært ulike forhold, og innenfor hver kategori er det forskjeller mellom ansatte i innenriks- eller utenriksfart. Mens det faktum at sjøen er ustabil i større eller mindre grad må antas å berøre de fleste sjøfolk omfattet av pensjonstrygden for sjømenn, antas risikoen for at sjøfolk omfattet av ordningen skal bli utsatt for piratvirksomhet å være svært beskjeden. Dette henger sammen med at virksomhet i farvann hvor piratvirksomhet kan utgjøre en trussel omfatter en liten andel av medlemsmassen i pensjonstrygden for sjømenn (tradisjonell skipsfart utgjør under 10 prosent av den totale medlemsmassen og utenriks skipsfart utgjør bare en del av dette igjen), og mannskapene på disse skipene er for en stor del ikke omfattet av pensjonstrygden for sjømenn.

Sjøfolk i utenriksfart kan fortsatt ha lange sammenhengende perioder til sjøs borte fra hjemmet, mens flere sjøfolk som arbeider innenriks reiser hjem etter endt arbeidsdag, slik at de ikke trenger å tilbringe fritiden sin om bord. Også for sjøfolk i utenriksfart er arbeidstiden i dag mer regulert enn den var for 50–60 år siden. Et oppdrag innebærer gjerne maksimalt seks uker fravær fra hjemmet og etterfølges av en like lang friperiode. I enkelte situasjoner vil en sjømann kunne risikere å gå på et nytt skift uten friperioden, men dette er unntaket og ikke regelen.

Sikkerheten og komforten om bord har også bedret seg betydelig de siste tiårene, noe som trolig har bidratt til færre døde og uføre enn tidligere.

7.3.3 Helsesertifikater

Et annet særskilt trekk ved sjømannsyrket er at sjømannen må ha gyldig helseerklæring for arbeidstakere på skip, jf. forskrift om kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk3. Forskriften gjelder for norske skip, fiskefartøy og flyttbare innretninger og for sjøfolk som skal tjenestegjøre på disse.

Av forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip og flyttbare innretninger4 fremgår detaljerte krav til sjømenns helse, som skal sikre at de er helsemessig skikket til tjeneste om bord og ikke utgjør en fare for andre eller for sikker drift av fartøyet. Vedlegget til forskriften angir fem hovedkategorier for vurdering av helse, knyttet til: a) syn, b) hørsel, c) fysiske funksjonskrav, d) bruk av medikamenter og e) helsekrav for vanlige medisinske tilstander.

Sjøfartsdirektoratet har fremskaffet tall for hvor mange udyktighetserklæringer som er registrert etter 2006. Statistikken omfatter alle sjøfolk som er med i pensjonstrygden for sjømenn, også ansatte på flyttbare installasjoner.

Det fremgår av tabell 7.6 at rundt 500 sjømenn hvert år mister helsesertifikatet. Dette tilsvarer om lag 1,5 prosent av alle aktive medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn, og andelen er noenlunde stabil over tid.

Det foreligger ikke opplysninger om alder på dem som mister helsesertifikatet eller hvorfor de mister det (diagnose). En del av dem som mister helsesertifikatet, får innvilget sin søknad om fravik fra forskriften.5 For denne gruppen er opplysninger om alder og diagnose tilgjengelig. Figur 7.3 viser hvordan de som får tilbake helsesertifikat fordeler seg på ulike aldersgrupper.

Kilde: Sjøfartsdirektoratet

Både i 2011 og 2012 var det 100 sjøfolk som helt eller delvis fikk innvilget søknad om fravik fra helseforskriften. I 2013 var tallet 82 personer. Det gis ingen opplysninger om hvor lenge den enkelte har vært uten gyldig helseerklæring. Men dersom antall personer som får tilbake helsesertifikatet er stabilt over tid, får om lag 20 prosent av dem som mister helsesertifikatet innvilget søknad om fravik med eller uten begrensninger. Dermed er netto antall som mister helsesertifikatet hvert år om lag 400.

Aldersfordelingen blant dem som får innvilget søknad om fravik fra helsekrav, er ikke nødvendigvis den samme som blant dem som ikke får innvilget slik søknad. Det er likevel interessant å merke seg at det er stor aldersmessig spredning blant dem som får innvilget søknad om fravik, og at alle aldersgrupper derfor må være representert blant dem som i utgangspunktet mister helsesertifikatet. Det er også interessant å merke seg at en del sjøfolk får innvilget søknad om fravik i relativt høy alder.

Tap av helsesertifikat rammer altså sjøfolk i alle aldre. En pensjonsalder på 60 år vil derfor ikke hjelpe dem som mister helsesertifikatet når de er for eksempel 18, 40 eller 58 år gamle. Det er ikke mulig å lese ut av statistikken hvilken betydning udyktighetserklæringer ville hatt dersom mulig uttak av pensjon ikke var før 62 år, men å endre pensjonsalderen i pensjonstrygden til 62 år, ville trolig føre til at noen flere mister helsesertifikatet hvert år, nemlig de i alderen 60–62 år.

I en rekke tariffavtaler er det fastsatt at de ansatte skal være omfattet av en forsikringsordning som skal gi kompensasjon for tap av fremtidig inntekt dersom de på grunn av sykdom eller skade ikke lenger kan utøve sitt yrke. Disse forsikringsordningene gir imidlertid redusert utbetaling når sjømenn mister helsesertifikatet etter fylte 50 år, og etter en viss alder gis det ingen forsikringsutbetaling for tap av helsesertifikat. Denne aldersgrensen er i noen ordninger 57 år og i andre ordninger 60 år.

Heller ikke når det gjelder de mest utbredte årsakene til at sjøfolk mister helsesertifikatet, foreligger det opplysninger for alle dem som mister helsesertifikatet, bare for dem som mister det og senere får det tilbake etter innvilget søknad om fravik fra helsekrav. Blant disse ble om lag 30 prosent i utgangspunktet fratatt helseerklæringen på grunn av svekket syn eller hørsel. Ytterligere 20–30 prosent av dem som får innvilget søknad om fravik fra helsekrav, ble fratatt helsesertifikatet på grunn av alvorlig overvekt. Hjerte- og karsykdommer og psykiske lidelser, særlig ADHD, er også utbredt. Mange av årsakene til at sjøfolk mister helsesertifikatet er altså i stor grad livsstilsrelatert (overvekt, diabetes mv.).

Igjen er det vanskelig å si hvor stort sammenfall det er mellom fordelingen på ulike lidelser blant dem som får innvilget sine søknader om fravik, med eller uten begrensninger, og fordelingen på ulike lidelser blant alle som mister helsesertifikatet. Det virker rimelig å anta at mindre alvorlige tilstander oftere gir grunnlag for å innvilge søknader om fravik fra helsekrav enn mer alvorlige lidelser. Statistikken sier dermed i første rekke noe om vanlige helselidelser som sjømenn mister helsesertifikatet på grunnlag av. Statistikken indikerer muligens også at en del tilstander som gir yrkesforbud som sjømann, for eksempel svekket syn eller hørsel og overvekt, ikke nødvendigvis ville være alvorlige nok til å gi forbud mot utøvelse av en del andre yrker.

Det foreligger ikke opplysninger om hvor mange det er av dem som mister helsesertifikatet, som får innvilget sykepenger/uførepensjon, men det er ingen automatikk i få innvilget uførepensjon selv om en sjømann mister helsesertifikatet. Det må antas at det er lettere for en ung person å finne seg et nytt yrke ved tap av helsesertifikat, enn det vil være for en eldre.

7.3.4 Pensjonsmessige konsekvenser av mulige avvikende helseforhold for sjømenn

Ut fra beskrivelsene over er det klart at gruppen sjømenn består av mange forskjellige kategorier som kan ha forskjellig behov for tidligpensjon.

Ved omleggingen av folketrygden ble det lagt til grunn en tilpasning til at ulike deler av befolkningen hadde ulik mulighet til å gå av med pensjon før den ordinære pensjonsalderen på 67 år. Folketrygden ble derfor tilpasset tidligste uttaksalder i avtalefestet pensjon (AFP), det vil si ved 62 år.

Vurdering av uttaksalder bør bygge på hvorvidt det er et spesielt behov for lavere uttaksalder i pensjonstrygden enn for resten av befolkningen. Som angitt ovenfor, er det vanskelig å vurdere helseforholdene knyttet til sjømenn. Helseforholdene og arbeidsvilkårene til sjømenn må antas å være betraktelig forbedret siden pensjonstrygdens innføring i 1948.

Ved å legge opp til fleksibilitet i uttaket fra 60 år vil en rekke grupper som i dag ikke ville fått utbetaling fra pensjonstrygden før i høyere alder få tilgang på pensjon fra denne alderen.

Dersom dagens krav til ikke å være i arbeid som sjømann opprettholdes (med dagens regler), vil antallet som kan ta ut pensjon fra 60 år likevel være begrenset. Det kan videre tenkes utvidelser av kravet til å omfatte arbeid av et visst omfang på land. På denne måten vil pensjonen fra 60 år kunne være målrettet for de gruppene som vil ha behov for pensjon ut fra helsemessige vurderinger.