3 Beskrivelse av pensjonstrygden for sjømenn mv.

3.1 Innledning1

I dette kapittelet presenteres en del av det faktagrunnlaget utvalget baserer sine vurderinger og tilrådninger på. Innledningsvis, i punkt 3.2, er det gitt en presentasjon av den norske sjøfartsnæringen, før pensjonstrygden for sjømenn blir gjennomgått i punkt 3.3. Punkt 3.4 omhandler obligatorisk tjenestepensjon og tariffavtaler om pensjon innen sjøfarten. I punkt 3.5 blir det gitt en kortfattet fremstilling av skattereglene for sjøfolk. I punkt 3.6 er det foretatt pensjonsberegninger for noen utvalgte typeeksempler. Til slutt i kapitlet, i punkt 3.7, er det gitt en oversikt over hvordan enkelte utvalgte land har innrettet seg, med hensyn til pensjoner til sjøfolk.

3.2 Sjøfartsnæringen

Gjennom mer enn 150 år har Norge vært en av verdens ledende skipsfartsnasjoner. Dette vises i verdiberegningene2, som plasserer den norske flåten sammen med USA på en femteplass i verden, kun forbigått av andre store skipsfartsnasjoner som Japan, Hellas, Tyskland og Kina.

Innovasjon og risikovillighet er faktorer som har bidratt til skipsfartens globale posisjon. En annen viktig faktor er at Norge er ett av få land i verden som har en nærmest komplett maritim klynge, med internasjonalt ledende rederier, verft, utstyrsprodusenter, klassifiseringsselskaper, meglere, forsikrings- og finansinstitusjoner.

Rederienes virksomhet er sterkt påvirket av internasjonale konjunktursvingninger.

3.2.1 Ferjer, lokalfart og passasjerskip i kystfart

Rederier i denne delen av næringen har kontrakter med offentlige oppdragsgivere om levering av passasjertransporttjenester. Dette segmentet har vært gjennom en stor omstilling de siste 10–15 årene. Både ferje- og lokalfart og passasjerskip i kystfart (Hurtigruten) er i dag konkurranseutsatt, ofte med kontraktsperioder på 8–10 år. Hvordan segmentet vil utvikle seg bestemmes i stor grad av fremtidig etterspørsel fra de offentlige oppdragsgiverne. Antall sjøfolk i denne delen av næringen har vært stabilt de siste årene, og det antas at antallet vil være stabilt også i de nærmeste årene.

3.2.2 Skip i utenriks skipsfart

I en verden som blir stadig mer globalisert, kan de store globale endringsprosessene som ofte kalles «globale megatrender», møte den maritime næringen både raskt og tungt. Markedsutsikter, rammebetingelser og teknologivalg i maritim næring vil endres som følge av en rekke globale utviklingstrekk.

Globaliseringen og vekst i verdenshandelen er den viktigste markedsdriveren for verdens skipsfart. 90 prosent av verdenshandelen fraktes med skip. Ved utgangen av 2013 var det globale makrobildet fortsatt preget av beskjeden vekst i verdensøkonomien. Den moderate veksten i internasjonal økonomi i 2013 ser ut til å fortsette i 2014, men med fortsatt betydelig usikkerhet, særlig knyttet til den økonomiske utviklingen i euroområdet og enkelte fremvoksende økonomier.

Den norskkontrollerte utenriksflåten har vokst de seneste årene. Til tross for dette har den delen av flåten som er registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) blitt vesentlig redusert. Norske rederier posisjonerer seg for videre vekst, noe som underbygges av veksten i norske rederiers kontraheringer av nye skip. De norske utenriksrederiene har allerede gjennomført en betydelig flåtefornyelse. Flåten er bredt sammensatt med et stort innslag av moderne, avanserte og spesialiserte fartøy.

Den maritime næringen i Norge er en global, kompetansebasert næring med lokale klynger og enkeltselskaper i byer og lokalsamfunn langs hele norskekysten. Den maritime klyngen sysselsetter nå 105 000 mennesker her i landet og skaper verdier for til sammen 160 mrd. kroner. Næringens andel av den totale verdiskapingen i norsk næringsliv utgjør dermed 12 prosent, når olje- og gassnæringen holdes utenom.

I de tradisjonelle skipsfartsmarkedene som tørrbulk og olje, har det vært en tilbakegang i flåtestørrelse, samtidig som den norske offshoreflåten sammen med kjemikalietankflåten har hatt vekst. Offshoreflåten alene har vokst med 70 prosent de siste ti årene målt i antall skip. Den norskkontrollerte offshoreflåten er verdens mest moderne og verdens nest største etter USA. Kjemikalietankflåten har vokst med 13 prosent i samme periode. Dagens sammensetning av den norske utenriksflåten viser at offshore servicefartøy er den største gruppen og den eneste med et betydelig antall skip i Norsk Ordinært Skipsregister (NOR). Den nest største gruppen, mindre tørrlastskip, domineres av skip under utenlandsk flagg.

For ti år siden seilte nærmere 60 prosent av den norskkontrollerte flåten under norsk flagg. Dette har endret seg vesentlig, og i dag er andelen skip med norsk flagg nede i 43 prosent. Målt i dødvekttonn er andelen under norsk flagg 48 prosent. NIS teller i dag 540 skip, mens det i 2004 var 720 skip i registeret. Dette er en nedgang på nærmere 200 skip over en tiårsperiode. Antall skip i utenriksfart i NOR ligger på samme nivå som for ti år siden. Skip i flåten under utenlandske flagg har siden 2004 økt fra 669 til 1 021. Dette er en økning på 53 prosent. Gjennomsnittsalderen for den norske utenriksflåten totalt sett har gått ned med nesten tre år siden 2007. Dette må ses i sammenheng med en omfattende flåtefornyelse. Særlig har alderen på skip i NOR gått ned som følge av leveranser av mange nybygg til offshoreserviceflåten. Gjennomsnittsalderen for skipene i NIS har også gått ned som følge av investeringer i nye skip. I tillegg har stor og eldre tonnasje blitt flagget om, noe som også har betydning for alderen for norskflagget flåte.

3.2.3 Nærskipsfarten

Nærskipsfarten kan inndeles i to kategorier; den delen som primært retter seg mot nasjonale transportoppgaver for norske kunder, og den delen som konkurrerer i et europeisk marked og anløper både norske og europeiske havner. Fartøyene på norskekysten kan beskrives som «lastebil på sjø», med mange anløp i døgnet. Trailerne utgjør den største konkurransemessige utfordringen for denne delen av skipsnæringen. Bemanningen i NOR-flåten er omfattet av nettolønnsordningen3, som delvis bidrar til å utjevne kostnadsforskjellen mellom norske og utenlandske sjøfolk.

Flåten har tilpasset seg transportbehovet i et land med varierte industribedrifter og sterke kystnæringer. Transportområdene endres. Bulkmarkedet er fortsatt sterkt, mens stykkgodsmarkedet som tidligere var et stort segment, nærmest er borte. Samtidig er det utviklet nye markeder, for eksempel knyttet til havbruksnæringen.

Den delen av rederiene som opererer i europeisk fart har lengre seilingsdistanser og konkurrerer med europeisk og internasjonal nærskipsfart, samt internasjonal lastebiltransport. Flåten har vist stor tilpasningsdyktighet både med hensyn til nye transportbehov og med hensyn til det internasjonale markedet de opererer i.

Nærskipsfarten totalt sett er et segment som er preget av relativt lave marginer og som opererer i et sterkt konkurranseutsatt marked.

3.2.4 Flyttbare innretninger

Den norskkontrollerte flåten av flyttbare innretninger har holdt seg stabil de siste årene, og teller i dag 60 enheter, men bare sju av de flyttbare innretningene er registrert under norsk flagg. Aktiviteten på norsk sokkel er høy, og en tredjedel av de norskkontrollerte flyttbare innretningene er på oppdrag der. I dag er det 38 flyttbare innretninger i aktivitet på norsk sokkel og de sysselsetter om lag 7 500 personer. Tilsvarende tall i 2006 var 22 flyttbare innretninger og 4 000 ansatte. Det er også et stort antall av de flyttbare innretningene som er under bygging, som skal i arbeid på norsk sokkel.

3.2.5 Konsekvenser for finansieringen av pensjonstrygden for sjømenn

Økt aktivitet og kontrahering, særlig innen offshoresegmentet, har bidratt til at antall betalende medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn har vært jevnt stigende de siste ti årene. Dette har styrket finansieringen av ordningen betydelig og det har, sammen med nedgangen i antall pensjoner under utbetaling, resultert i at pensjonstrygden for sjømenn i 2014 for første gang siden 2002 kan budsjettere med overskudd og en anslått avsetning til reguleringsfondet på 78 mill. kroner.

Av dagens om lag 31 500 medlemmer er om lag 61 prosent innen offshorerelatert virksomhet, fordelt med henholdsvis 14 500 ansatt på skip innen offshore og 7 100 ansatt på flyttbare innretninger, mens tradisjonell skipsfart bare utgjør 9 prosent (2 900 ansatte).

På generelt grunnlag er maritim næring eksponert for volatile markeder og ustabilitet i verdensøkonomien, mens offshoreindustrien så vel i Norge som i resten av verden er avhengig av en stabil høy oljepris for å opprettholde et høyt aktivitetsnivå. Finansieringen av pensjonstrygden for sjømenn vil i tillegg til utviklingen i sjøfartsnæringen være svært avhengig av rammebetingelsene for næringen, og om disse sikrer bruk av norsk flagg og norske sjøfolk.

3.3 Pensjonstrygden for sjømenn

Pensjonstrygden for sjømenn er en offentlig og pliktig tjenestepensjonsordning etablert ved sjømannspensjonstrygdloven i 19484. Loven har vært endret en rekke ganger, i stor grad for å tilpasse den til folketrygdens pensjonssystem.

Ordningen, slik den er i dag, kan noe forenklet beskrives slik:

• førtidspensjonsordning, gir pensjon fra 60 år (unntaksvis fra 55 år) til 67 år

• krav om lang fartstid (minimum 12,5 år) for rett til pensjon

• pensjon regnes av maksimalt 360 fartsmåneder (30 år)

• pensjon mellom 60 og 62 år kan ikke kombineres med arbeid på skip

• ordningen finansieres gjennom avgifter fra arbeidstakerne og rederiene

• finansieringen baseres på et utligningsprinsipp

• trygden er garantert av staten

3.3.1 Historikk

Sjømennene kunne fra 1913 søke om pensjon fra Statens Sjømannsfond som var finansiert gjennom en del av overskuddet fra laste- og fyravgiftene. Pensjonene ble normalt gitt fra fylte 60 år, men med en mulighet til uttak allerede fra 55 år, og ble innvilget for ett år av gangen. Det var svært høye krav til tjenestetid for å kvalifisere til pensjon. Etter hvert ble det nødvendig å tære på fondets kapital og få tilskudd fra staten for å finansiere pensjonene.

Spørsmålet om å opprette en egen fullverdig pensjonsordning for sjømenn ble reist i mellomkrigstiden uten at dette ga konkrete resultater. Sjømennenes og redernes organisasjoner tok spørsmålet opp med den norske regjeringen i London under krigen, og i 1946 forelå det et forslag fra et utredningsutvalg oppnevnt av Sosialdepartementet.

Utredningsutvalget foreslo et finansieringssystem basert på kapitaldekning for forpliktelsene, noe rederiorganisasjonene støttet. Sjømannsorganisasjonene gikk imidlertid i stedet inn for et utligningsprinsipp, fordi dette ville gjøre det mulig å gi fulle pensjoner fra starten av.

Resultatet ble lov om pensjonstrygd for sjømenn som ble vedtatt av Stortinget i 1948. Finansieringen av pensjonene ble basert på et utligningsprinsipp. Det var avsatt 186 millioner kroner ved Nortraship-oppgjøret i 1946, og disse midlene gikk inn som et fast grunnfond i pensjonsordningen, jf. boks 3.1. Reguleringsfondet fikk tilført 1,3 millioner kroner som var de gjenværende midlene fra Statens Sjømannsfond. Staten forpliktet seg til å bidra ved finansieringen ved siden av avgiftene fra sjømenn og rederier. Fartstid før ordningen trådte i kraft skulle medregnes ved beregningen av pensjonene.

Selv om det var forskjellige meninger om hvordan ordningen skulle finansieres, var det bred enighet om å opprette en egen pensjonsordning for sjøfolk, og om at aldersgrensen skulle være lavere enn det som ellers gjaldt. Det ble lagt vekt på at sjømannsyrket var et yrke med spesielle arbeidsvilkår, med stadig skiftende arbeidsforhold og lange fravær fra hjemmet. Det ble også lagt vekt på sjømennenes innsats under krigen, skipsfartens økonomiske betydning for landet, og at gode sosiale vilkår ville medvirke til å sikre stabilitet og rekruttering til sjømannsyrket. Disse hensynene tilsa at det ble opprettet en sjømannspensjonsordning. På denne tiden var de sosiale trygdene lite utbygd. Alderstrygden, som var innført noen år før krigen, ga pensjon fra 70 år med lave beløp etter behovsprøving. Formålet med pensjonstrygden for sjømenn da ordningen ble opprettet var derfor å gi sjømennene en pensjon fra 60 år og livet ut. I tillegg skulle sjømenns etterlatte sikres pensjon.

I den ovennevnte utvalgsinnstillingen fra 1946 ble det foreslått å videreføre den muligheten til uttak av pensjon fra fylte 55 år som tidligere gjaldt i Statens Sjømannsfond. Som begrunnelse la utvalget blant annet vekt på at det i lovutkastet deres ikke var lagt opp til at pensjonsordningen skulle sikre medlemmene rett til uførepensjon. Forslaget innebar nemlig kun en begrenset, skjønnsmessig adgang til å bevilge midlertidig uførestønad til personer som hadde fått nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom eller skade som hadde inntruffet i tiden som sjømann. Slik ytelse kunne bare gis dersom trygden hadde midler «… utover dem som er nødvendige for å dekke opparbeidet pensjonsansvar og reguleringsfond».

I Ot.prp. nr. 13 (1948) fulgte regjeringen opp utvalgets forslag om mulighet til pensjonsuttak fra fylte 55 år, blant annet under henvisning til at ordningen imøtekom et behov for pensjon fra tidligere alder hos særlig utsatte grupper som fyrbøtere og andre maskinfolk. På dette tidspunktet eksisterte det nemlig ikke noen allmenn uføreordning. Etter at folketrygden ble innført i 1967 og pensjonstrygden for sjømenn ble tilpasset denne, ble den ovennevnte ordningen med midlertidig uførestønad avviklet.

Forskjellige sider av sjømannspensjonsordningen har gjennom årene vært utredet av utvalg og arbeidsgrupper, jf. boks 3.2. Blant de emnene som har blitt vurdert flere ganger er finansieringen av ordningen og størrelsen på pensjonene.

Gjennom årene har det skjedd en utvidelse av personkretsen, blant annet på grunn av avtaler Norge har inngått med andre land. Pensjonsutbetalingene har opp gjennom årene blitt forhøyet, dels ved ulike tillegg og dels ved økning av pensjonssatsene. I dag har pensjonene samme regulering som alderspensjon fra folketrygden. Pensjonsalderen er blitt høyere for arbeidstakere som ikke har opptjent minst 120 pensjonsgivende fartsmåneder (10 år) etter fylte 40 år.

Statens bidrag til finansieringen var opprinnelig å dekke årlige underskudd, men likevel minst 10 prosent av de årlige utgiftene. Senere ble dette endret slik at staten dekker visse spesifiserte utgifter og garanterer for ordningen. Garantiansvaret kommer til anvendelse når pensjonstrygdens reguleringsfond er brukt opp.

Spørsmålet om valg av fremtidig pensjonsmodell er blitt utredet, og en mulig overgang til en privat innskuddsbasert eller ytelsesbasert pensjonsordning med kapitaldekning, eller en eventuell AFP-liknende pensjonsordning ble drøftet av Sjømannspensjonsutvalget, som la frem sin innstilling i NOU 1999: 6 Sjømannspensjon. Utvalget konkluderte med at næringen på lengre sikt ville være best tjent med en forsikringsbasert tjenestepensjonsordning, men anbefalte at gjeldende pensjonsmodell ble videreført på kort sikt. Utvalget mente at det kunne være naturlig å vurdere ordningen på nytt omkring 2015, når den var forutsatt å gå i balanse, og flere sjøfolk ville ha hatt tid til å opparbeide pensjonsrettigheter innenfor de tariffestede tilleggsordningene som på det tidspunktet var under oppbygging. I samsvar med utvalgets forslag ble den dagjeldende ordningen videreført, med enkelte endringer, blant annet innføring av et særskilt midlertidig tillegg fra 1. januar 2001 for dem som står i yrket til pensjonsalderen. Samtidig ble det innført adgang til å gi unntak fra trygden på visse vilkår for arbeidstakere innen offshore.

De største endringene i sjømannspensjonsordningen har imidlertid skjedd som følge av tilpasninger til folketrygdens pensjonssystem. Som en del av det offentlige pensjonssystemet er pensjonstrygden for sjømenn blitt sett i sammenheng med hva som ytes fra folketrygden. Sjømannspensjonstrygdloven, som opprinnelig ga livsvarig pensjon til sjømenn fra 60 år, og dessuten enkepensjoner, barnepensjoner og uførestønader, er endret flere ganger for å tilpasse ordningen til hva som ytes fra folketrygden. Formålet med pensjonstrygden for sjømenn er etter disse tilpasningene å gi en førtids alderspensjon frem til 67 år, som var pensjonsalderen i folketrygden frem til 2011, da det ble innført mulighet for fleksibelt pensjonsuttak fra fylte 62 år som en del av pensjonsreformen.

Innføring av nye regler for alderspensjon fra folketrygden fra 2011 har så langt bare ført til mindre endringer i sjømannspensjonstrygdloven. Sjømannspensjonene kan som tidligere utbetales til 67 år. Pensjon under utbetaling reguleres etter de samme prinsippene som for alderspensjonen fra folketrygden, det vil si i samsvar med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent. Pensjon under opptjening reguleres med lønnsveksten.

3.3.2 Omfang

Pensjonstrygden for sjømenn er i utgangspunktet en pliktig trygdeordning for arbeidstakere om bord på norske skip på minst 100 bruttotonn. Pensjonstrygden gjaldt opprinnelig bare for norske statsborgere som var arbeidstakere på slike skip. Senere er det kommet endringer som i stor grad har medført utvidelser av personkretsen.

Hovedregelen er i dag at norske statsborgere og personer med fast bopel i Norge som er ansatt som arbeidstakere på norsk skip / innretning i sjøen som går inn under trygden («skip i pensjonstrygden»), er pliktig omfattet av pensjonsordningen. Som skip i pensjonstrygden regnes ethvert skip, fiske- og fangstfartøy, borefartøy og annen flyttbar innretning i sjøen som har eget fremdriftsmiddel eller utstyr for boring etter undersjøiske naturforekomster, og som er innført i et norsk skipsregister (NOR eller NIS) med minst 100 bruttotonn. Er skipet under 100 bruttotonn omfattes arbeidstakerne av trygden når rederiet har større skip, og arbeidstakerne har rett og plikt til å tjenestegjøre på samtlige skip i rederiet. Videre er arbeidstakere på redningsskøyter som tilhører Redningsselskapet omfattet av trygden. Også arbeidstakere som er pliktige medlemmer i folketrygden som bosatt i Norge og som er ansatt på utenlandske skip, er omfattet av trygden.

Hvem er «arbeidstakere om bord»

Pensjonstrygden omfatter i prinsippet enhver arbeidstaker som arbeider på skip som går inn under trygden, uten hensyn til arbeidstakerens gjøremål og hvem vedkommende er ansatt hos. Dette innebærer i utgangspunktet at også personer som ikke tilhører mannskapet om bord, men som arbeider i yrker som for eksempel snekker, kosmetolog, oljearbeider, eller som butikkansatt på skip / flyttbare innretninger, er omfattet av pensjonstrygden på lik linje med matroser, styrmenn og resten av mannskapet om bord.

Arbeidstakeren omfattes av trygden så lenge ansettelsesforholdet om bord består, og også i tidsrom før eller etter dette når han eller hun mottar:

• hyre, feriegodtgjøring og fritidskompensasjon i inntil 12 måneder

• sykepenger fra folketrygden når sykdommen er inntruffet i tid som er pensjonsgivende.

Redere som tjenestegjør i stilling om bord omfattes også normalt av trygden, likeså restauratører som driver virksomhet om bord for egen regning. De anses i den forbindelse som «arbeidstakere» i sjømannspensjonstrygdlovens forstand.

EØS-avtalens koordineringsregler om trygd innebærer at pensjonstrygden for sjømenn siden 1994 omfatter statsborgere fra andre EØS-land på lik linje med norske statsborgere, jf. kapittel 5 nedenfor. Det vil si at EØS-borgere som arbeider om bord på et norskregistrert skip på minst 100 bruttotonn som hovedregel er omfattet av pensjonstrygden, uansett bostedsland. Det samme gjelder statsborgere fra land utenfor EØS, dersom de bor i et annet nordisk land.

Unntak fra medlemskap i pensjonstrygden

Det er en rekke bestemmelser om unntak fra pliktig medlemskap i pensjonstrygden. På fartøyer som driver fiske og fangst omfatter pensjonstrygden bare arbeidstakere i besetningen, som for eksempel skipsfører, styrmann, maskinist, stuert, kokk og hjelpegutt. Fiskere er således ikke omfattet av pensjonstrygden for sjømenn, men omfattes av pensjonstrygden for fiskere.

Følgende arbeidstakere på norske skip er etter loven unntatt fra medlemskap:

• arbeidstakere på norske skip som er omfattet av en annen offentlig pensjonsordning enn pensjonstrygden for sjømenn

• alle personer ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet på turistskip registrert i NIS.

Dette gjelder selv om arbeidstakeren er bosatt i Norge.

Videre kan pensjonstrygdens styre i medhold av sjømannspensjonstrygdloven i særlige tilfeller unnta følgende fra pensjonstrygden:

• arbeidstakere på skip under 200 bruttotonn, og på skip som nyttes i ferje- eller havnetrafikk eller til annet formål enn transport, fiske og fangst

• arbeidstakere som ikke tilhører mannskapet på visse vilkår.

Pensjonstrygdens styre har opp gjennom årene fattet en rekke vedtak om unntak for arbeidstakere om bord på skip under 200 bruttotonn. Dette gjelder i stor utstrekning båter som kun benyttes i begrenset virksomhet og innenfor et begrenset område, som for eksempel turistbåter i Oslofjorden som bare har turer i sommersesongen.

Pensjonstrygdens styre har videre gitt forskrifter om unntak for følgende yrkesgrupper som ikke tilhører mannskapet: Musikere, leger, flygere og flymekanikere på skip, og personer som utfører reparasjonsarbeider, vedlikeholdsarbeider mv. om bord i skip i fart og som er tilsatt og lønnet av håndverksfirma, skipsverft o.l.

Det er også en rekke unntak for EØS-borgere ansatt på norske skip, etter regelverket i EØS-avtalens trygdedel. Norge har i tillegg inngått bilaterale avtaler med Polen, Romania og Latvia om unntak for EØS-borgere bosatt i disse landene. Unntaket gjelder kun ansatte på NIS-skip.

Frivillig medlemskap i pensjonstrygden

Pensjonstrygden for sjømenn har også visse regler om adgangen til å være frivillig medlem. Det gjelder i hovedsak arbeidstakere som ikke bor i Norge og som arbeider på utenlandske skip eller på norsk sokkel. De kan etter søknad få frivillig medlemskap dersom de arbeider for norsk arbeidsgiver og er medlemmer av folketrygden.

Antall skip og arbeidstakere i pensjonstrygden for sjømenn

Antall skip/innretninger og arbeidstakere som var omfattet av pensjonstrygden for sjømenn per 1. februar 2014 er vist i tabell 3.1. Skipene er fordelt på skipstype, etter inndelingen i de norske skipsregistrene (NIS og NOR), mens arbeidstakerne er fordelt på underordnede og overordnede stillinger om bord.

Inndelingen i underordnet og overordnet har betydning både for størrelsen på pensjonene og på arbeidstakeravgiften. Det er definert i lov og forskrift hvilke arbeidstakere (stillinger) som er overordnede (avgiftsgruppe 1). De øvrige arbeidstakerne er underordnede (avgiftsgruppe 2). Som overordnede arbeidstakere regnes blant annet skipsoffiserene, skipsfører, styrmann og maskinist. På borefartøy er stillinger som plattformsjef, teknisk assistent og elektriker definert som overordnede.

Av de til sammen 31 865 aktive sjømennene per 30. juni 2014, er det 502 som er frivillige medlemmer.

En oversikt over antall medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn, antall med oppsatte rettigheter, antall alderspensjonister og antall ektefellepensjonister, er gitt i tabell 3.2.

Antallet medlemmer, 152 776, inkluderer alle som enten arbeider til sjøs i dag eller som tidligere har arbeidet til sjøs, og som ennå ikke har tatt ut pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn. Av disse er det 17 383 som har en såkalt oppsatt rett. Dette er personer som ikke arbeider til sjøs i dag, men som fra tidligere har minimum 150 fartsmåneder (12,5 år), og som ennå ikke har tatt ut pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn. I tillegg til dette er det altså drøyt 15 000 personer som mottar enten alderspensjon eller ektefellepensjon fra pensjonstrygden for sjømenn.

3.3.3 Pensjonsalder og pensjonsgivende inntekt

3.3.3.1 Hovedregler om pensjonsalder

Pensjonsalderen er som hovedregel 60 år.

For personer som begynte i tjeneste 1. januar 1969 eller senere kreves det minst 120 pensjonsgivende fartsmåneder (10 år) etter fylte 40 år for å kunne ta ut pensjon ved fylte 60 år. Personer som har færre fartsmåneder kan først ta ut pensjonen fra et senere tidspunkt.

For hver annen måned som mangler for å oppfylle kravet om 120 måneder, må pensjonsuttaket utsettes med en måned. Dette innebærer blant annet at arbeidstakere som sluttet å arbeide til sjøs allerede før de fylte 40 år vil måtte vente til de fyller 65 år før de kan ta ut pensjonen. En oversikt over mulige uttaksaldre ved forskjellige fartstider etter 40 år er gitt i tabell 3.3.

En slik glidende pensjonsalder ble innført som følge av en innstilling avgitt 20. januar 1968 fra et utvalg som blant annet utredet tilpasning av pensjonstrygden som følge av innføringen av folketrygden. Begrunnelsen var at sjømenn som slutter i yrket før de er fylt 40 år og som tar arbeid på land, bør ha en høyere pensjonsalder enn dem som har arbeidet til sjøs i hele yrkeslivet.

Det et vilkår for å få rett til sjømannspensjon før fylte 62 år at sjømannen har sluttet å arbeide til sjøs. Etter langvarig praksis kan det sees bort fra vikariater i inntil tre måneder i løpet av en 12 måneders periode. Etter fylte 62 år er det ikke lenger et krav om å ha sluttet i pensjonsgivende tjeneste til sjøs.

3.3.3.2 Uttak av redusert alderspensjon fra 55 år

Det er mulig å ta ut redusert pensjon inntil 5 år før den alminnelige pensjonsalderen på 60 år, dersom summen av fartstid og alder er 80 år eller mer. Det vil si at arbeidstakeren må ha pensjonsgivende fartstid i minst 25 år for å kunne ta ut pensjonen ved den tidligste pensjonsalderen på 55 år. Det er et vilkår at vedkommende har avsluttet sitt faste arbeidsforhold til sjøs.

Pensjonen settes ned med 0,7 prosent for hver måned vedkommende mangler for å ha nådd den ordinære pensjonsalderen på 60 år. Dette innebærer at ved uttak av pensjon ved 59 år og 11 måneder vil pensjonen reduseres til å utgjøre 99,3 prosent av pensjonen som ellers ville blitt utbetalt ved 60 år. Slik reduseres pensjonen ytterligere helt til pensjonen kun utgjør 58 prosent ved uttak fra den tidligste pensjonsalderen på 55 år, jf. tabell 3.4. Denne reduksjonen i alderspensjonen er varig. Det kan gis barnetillegg til redusert alderspensjon, men ikke pensjonstillegg som omtalt i punkt 3.3.4.3 nedenfor.

Tabell 3.4 viser dessuten antall personer som per 1. august 2014 har løpende pensjoner fra pensjonstrygden for sjømenn, og som startet pensjonsuttaket før fylte 60 år, samt ved hvilken alder de startet pensjonsuttaket. Som det fremgår er det bare om lag 300 personer i den samlede pensjonistbestanden som har valgt å ta ut pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn før fylte 60 år.

Hvert år er det et meget begrenset antall personer som benytter seg av muligheten til uttak før 60 år, jf. tabell 3.5, som viser antallene i årene 2010 til 2014.

Uttak før 60 år har vært mulig siden ordningen ble etablert og tok opprinnelig sikte på å imøtekomme et behov for pensjon fra en tidlig alder for særlige utsatte grupper, som fyrbøtere og andre maskinfolk. Denne pensjonsalderen har vært vurdert flere ganger og av forskjellige utvalg. Adgangen til å ta ut redusert alderpensjon fra fylte 55 år ble foreslått opphevet i Ot.prp. nr. 20 (1999–2000), men ordningen ble videreført.

3.3.3.3 Pensjonsgivende fartstid

Utgangspunktet er at tiden en person har vært omfattet av pensjonstrygden, og som det er betalt avgift for, regnes som pensjonsgivende fartstid. Dette gjelder trygdepliktig tid om bord på skip som går inn under pensjonstrygden og tid med frivillig medlemskap.

Hovedregelen er at det kreves minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder (12 år og 6 måneder) for å få rett til sjømannspensjon.

Innføringen av samordningsloven i 1959 innebar blant annet at sjøfolk på visse vilkår kunne medregne tjenestetid fra andre pensjonsordninger for å oppfylle minstekravet om 150 fartsmåneder for rett til pensjon.

I dag følger det av sjømannspensjonstrygdloven at opptjening i følgende pensjonsordninger kan medregnes som tjenestetid for rett til sjømannspensjon:

• pensjonstrygden for fiskere

• offentlige tjenestepensjonsordninger om bord på skip (KLP eller SPK)

• verneplikttjeneste før 1981, dersom avtjeningen tok til innen seks måneder etter utløpet av pensjonsgivende tidsrom eller maritim skolegang.

For å kunne medregne tjenestetid i andre pensjonsordninger, kreves det opptjening i minst 12 pensjonsgivende fartsmåneder i pensjonstrygden for sjømenn. Videre er det et krav om at pensjonsalderen er nådd i den ordningen som vedkommende arbeidstaker har tjenestetid fra.

Ved utbetaling av pensjon i mai 2014 var det 328 pensjonister som fylte vilkårene for sjømannspensjon gjennom sammenlegging av tid i pensjonstrygden for sjømenn og pensjonstrygden for fiskere.

EØS-avtalens trygdekoordineringsregler innebærer at også tjenestetid som er opptjent i andre EØS-lands pensjonsordninger for sjømenn, som regel kan sammenlegges med tid i pensjonstrygden for sjømenn for å nå minstekravet om 150 fartsmåneder (12,5 år) for rett til norsk sjømannspensjon, jf. kapittel 5 nedenfor. Det er ikke noe krav om at arbeidstakeren har nådd pensjonsalderen i det andre EØS-landets pensjonsordning.

Ved utbetaling av pensjon i mai 2014 var det 82 pensjonister som fylte vilkårene for sjømannspensjon gjennom sammenlegging av tid i pensjonstrygden for sjømenn og tid i en pensjonsordning i et annet EØS-land.

Tjenestetid i andre pensjonsordninger har kun betydning med hensyn til å nå minstekravet på 150 fartsmåneder (12,5 år), og blir altså ikke tatt med i beregningen av sjømannspensjonen. Pensjonen beregnes forholdsmessig etter tjenestetiden i den enkelte pensjonsordningen hvor pensjonen er opptjent.

Dette innebærer at en offiser (overordnet) som har 12 pensjonsgivende måneder (1 år) i pensjonstrygden for sjømenn og 138 måneder (11,5 år) i pensjonstrygden for fiskere, får rett til pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn. Størrelsen på sjømannspensjonen beregnes imidlertid kun ut fra antall måneder i pensjonstrygden for sjømenn, det vil si 12, multiplisert med satsen for overordnet. Samtidig skjer det en samordning med pensjonstrygden for fiskere som kan føre til avkorting av denne pensjonen. Et par eksempelberegninger på samordning er gitt i vedlegg 6.

3.3.4 Ytelser

3.3.4.1 Alderspensjon

Årlig pensjon beregnes ved å multiplisere antall pensjonsgivende fartsmåneder med pensjonssatsene som gjelder på det tidspunktet pensjonen tas ut. Det er ulike satser for fartstid opptjent som overordnet og underordnet. Satsene for underordnet ble hevet fra 1. mai 1993 med virkning for fartstid etter denne datoen. Det er derfor to satser for fartstid opptjent som underordnet.

Det regnes pensjon av maksimalt 360 fartsmåneder (30 år). Ved flere pensjonsgivende fartsmåneder enn 360 benyttes de månedene som gir høyest pensjon. Det vil si at eventuell fartstid som overordnet benyttes først, deretter fartstid som underordnet opptjent fra og med 1. mai 1993. Pensjonssatsene på uttakstidspunktet er angitt i loven i prosent av folketrygdens grunnbeløp (G), se tabell 3.6. I tabellen oppgis også satsen for årspensjon i kroner per fartsmåned, på basis av et grunnbeløp på 88 370 kroner som gjelder fra 1. mai 2014.

I tabell 3.7 gis det en oversikt over pensjonssatsene og full årspensjon fra 1. mai 2014.

Pensjonen til den enkelte vil altså avhenge av hvor mye av tiden til sjøs som har vært som overordnet eller underordnet, og om eventuell tid som underordnet har vært før eller etter 1. mai 1993. Full årspensjon for underordnet opptjent etter 30. april 1993 (det vil si pensjonssats etter den høyeste satsen for underordnet) vil tidligst kunne oppnås i 2023.

3.3.4.2 Barnetillegg til alderspensjon

Det gis barnetillegg på 10 prosent av alderspensjonen for hvert barn under 18 år som pensjonisten forsørger. Det er ingen begrensning i antall barn det kan gis barnetillegg for.

Av 5261 tidsbegrensede alderpensjonister i september 2014, var det 221 som mottok barnetillegg.

3.3.4.3 Midlertidig ordning med pensjonstillegg

Pensjonstillegget ble innført i 2000 og er et inntektsprøvd tillegg til den ordinære sjømannspensjonen mellom 60 og 67 år. Det er et vilkår for å få tillegget at pensjonisten har opptjent minst 36 fartsmåneder (3 år) i løpet av de siste 60 månedene (5 år) før pensjonen tas ut. Videre er det et vilkår at pensjonisten ikke har en årlig pensjonsgivende inntekt som overstiger to ganger grunnbeløpet i folketrygden. Inntektsgrensen gjelder bare i den tiden pensjonisten mottar pensjon fra pensjonstrygden.

Begrunnelsen for ordningen var å gi en høyere pensjon til sjøfolk som står i yrket frem til pensjonsalderen, og som dermed ofte ikke vil ha andre inntekter enn sjømannspensjonen å leve av. Innføringen av pensjonstillegget ble sett i sammenheng med at store deler av næringen hadde innført supplerende tariffestede pensjonsordninger som ville gi full pensjon først etter 30 år. Ordningen er derfor midlertidig, og tillegget trappes gradvis ned parallelt med at det bygges opp tariffestede pensjoner i næringen. Siste fødselskull som vil kunne motta pensjonstillegget, er personer som er født i 1964.

Tillegget beregnes i prosent av pensjonen og utgjør nå 11 prosent av pensjonen for pensjonister som blir 60 år i 2014 (født 1954). Tabell 3.8 viser pensjonstilleggene for ulike fødselskull.

3.3.4.4 Kompensasjonsnivået

Fordi sjømannspensjonen beregnes på grunnlag av pensjonssatser per fartsmåned som henholdsvis overordnet og underordnet sjømann, er pensjonen uavhengig av inntekten den enkelte sjømannen har hatt.

Kompensasjonsnivået i sjømannspensjonen, det vil si hvor mye pensjonen utgjør i prosent av lønnen, vil derfor variere for ulike grupper av sjømenn. Figur 3.1 viser kompensasjonsnivåer for inntekter fra 3 til 15 G.

Kilde: Egne beregninger

Kompensasjonsgraden er høyere jo lavere inntekten er og høyere for en overordnet enn for en underordnet med samme inntekt. Forutsatt full fartstid (30 år) vil kompensasjonsgraden ved en inntekt på 3 G være om lag 90 prosent for en underordnet og 110 prosent for en overordnet. Ved inntekt på 7 G vil kompensasjonsgraden være om lag 40 prosent for en underordnet og vel 45 prosent for en overordnet. For en underordnet med en inntekt på 9 G og for en overordnet med en inntekt på 11 G vil sjømannspensjonen kun gi en kompensasjonsgrad på 30 prosent av inntekten, forutsatt 360 måneders fartstid. Mange rederier har imidlertid opprettet tjenestepensjonsordninger for sjømenn som gir pensjon mellom 60 og 67 år, og som sammen med pensjonstrygden for sjømenn sikrer om lag 60 prosent av tidligere lønn, jf. punkt 3.4. Kompensasjonsgraden påvirkes også dersom det ikke er full opptjening i pensjonstrygden for sjømenn eller inntekten målt i G ikke er jevn gjennom hele yrkeskarrieren.

Figur 3.2 viser andel overordnede og underordnede med ulike inntekter målt i G som andel av totalt antall overordnede og underordnede med inntekter fra og med 3 G i 2013. Inntekter under 3 G er utelatt fordi de antas å representere personer som ikke er fulltidssysselsatte sjømenn. Av det totale antall medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn utgjør de underordnede om lag 42 prosent og de overordnede om lag 58 prosent.

Kilde: Pensjonstrygden for sjømenn

Det fremgår av figuren at om lag 80 prosent av de overordnede og i underkant av 35 prosent av de underordnede som hadde inntekter på mer enn 3 G i 2013, hadde inntekter på mer enn 7 G. Nær 9 prosent av de overordnede hadde inntekter på mer enn 14 G i 2013.

Det er imidlertid en viss usikkerhet knyttet til de høyeste lønningene som er innrapportert fra arbeidsgiverne til pensjonstrygden for sjømenn. Enkelte rederier har innrapportert lønn utbetalt til flere ansatte på en slik måte at det ser ut til at den innbetalte avgiften kun er knyttet til en ansatt. Dette gjør at enkelte ansatte i statistikken kan bli stående med en innrapportert lønn som er vesentlig høyere enn reell lønn. Dette antas imidlertid å høre til unntakene. På grunn av utformingen av dagens regler for å beregne avgifter til pensjonstrygden for sjømenn har denne rapporteringspraksisen ikke hatt betydning for avgiftsfastsettelsen.

I figur 3.3 er figurene 3.1 og 3.2 sammenstilt.

Kilde: Pensjonstrygden for sjømenn og egne beregninger

I figur 3.4 vises hvordan de aktive medlemmene i pensjonstrygden for sjømenn fordelte seg på forskjellige inntektskategorier i 2013.

Kilde: Pensjonstrygden for sjømenn

3.3.4.5 Regulering av sjømannspensjoner

Pensjoner som er under utbetaling reguleres som alderspensjon fra folketrygden, det vil si i takt med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent. Fordi pensjonssatsene når pensjonen tas ut er fastsatt i prosent av grunnbeløpet i folketrygden, reguleres pensjon under opptjening i samsvar med grunnbeløpet, det vil si i samsvar med lønnsveksten i samfunnet.

3.3.4.6 Samordning og tilpasning til andre pensjoner

Sjømannspensjonen tilpasses andre pensjoner og trygder, dels gjennom bestemmelser i samordningsloven5 og dels gjennom bestemmelser i sjømannspensjonstrygdloven.

Det følger av sjømannspensjonstrygdloven at sjømannspensjonen faller bort helt eller delvis når pensjonisten mottar:

• uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden

• avtalefestet pensjon (AFP) fra offentlig pensjonsordning.

Er pensjonen fra folketrygden eller offentlig AFP gradert, faller en tilsvarende del av sjømannspensjonen bort.

Etter samordningslovens bestemmelser skal det foretas samordningsfradrag i sjømannspensjonen for grunnpensjon dersom pensjonisten mottar etterlattepensjon fra folketrygden.

Dersom sjømannspensjonisten også har rett til alderspensjon fra en annen tjenestepensjonsordning som omfattes av samordningsloven, vil pensjonene bli samordnet hvis summen av dem overstiger full pensjon i den ordningen der det sist er opptjent pensjon. Denne pensjonsordningen skal da gjøre fradrag for overskytende beløp.

Det foretas ikke samordning med alderspensjon fra folketrygden. Fra fylte 62 år vil det dermed være mulig å motta disse to pensjonstypene samtidig, uten avkortning.

Det er heller ingen samordning av sjømannspensjonen med private tjenestepensjoner eller med AFP i privat sektor.

Selv om pensjon i privat sektor ikke påvirker retten til uttak av sjømannspensjonen, kan uttak av sjømannspensjon før 62 år påvirke retten til AFP i privat sektor. Ifølge vedtektene for Fellesordningen for avtalefestet pensjon har personer som har fått utbetalt pensjon, ventelønn eller lignende ytelser, fra nåværende eller tidligere arbeidsforhold, på mer enn 1,5 G i løpet av de tre siste årene før de fylte 62, ikke rett til AFP. For sjømannspensjonister innebærer dette at den som mottar årlig sjømannspensjon som overstiger 1,5 G før fylte 62 år, ikke har rett til AFP.

3.3.4.7 Overgangsregler

Pensjonstrygden for sjømenn hadde opprinnelig livsvarige alderspensjoner, enkepensjoner og barnepensjoner. For å tilpasse sjømannspensjonene til folketrygden, som ble innført fra 1967, ble det bestemt at pensjonstrygden bare skulle yte alderspensjon, og at den skulle falle bort når pensjonisten nådde pensjonsalderen i folketrygden, som opprinnelig var 70 år. Det vil si at pensjonstrygden for sjømenn ble gjort om til en ordning med førtids alderspensjon.

Som en overgangsordning skulle det likevel ytes alderspensjoner fra pensjonstrygden etter 70 år (senere 67 år), enkepensjoner og barnepensjoner. Pensjonene skulle beregnes på grunnlag av fartstid opptjent før folketrygden trådte i kraft 1. januar 1967, og etter satser som ikke skulle reguleres. Det samme gjaldt for sjømannspensjonister med uførepensjon fra folketrygden.

Overgangsordningen ble opphevet fra 1. januar 2001 for nye tilfeller. Pensjoner som var innvilget med virkningstidspunkt før 1. januar 2001, utbetales som før. Det vil si at pensjonister som fylte 67 år før 2001, får beholde sine livsvarige pensjoner beregnet på grunnlag av fartstid opptjent før 1967. Tilsvarende gjelder for enkepensjon når dødsfallet fant sted før 2001. Dersom avdøde hadde rett til krigsfartstillegg, se nedenfor, ytes det også enkepensjon ved senere dødsfall beregnet på bakgrunn av fartstid før 1. januar 1967.

De årlige pensjonssatsene som gjelder for alderspensjoner som fortsatt ytes etter overgangsordningen, er 29 kroner per fartsmåned som overordnet og 17 kroner per fartsmåned som underordnet. Pensjonssatsene for årlig enkepensjon er 5 kroner for hver fartsmåned ektefellen hadde som underordnet og 12 kroner for hver måned som overordnet. Det gis 60 prosent av ektefellens krigsfartstillegg, se nedenfor, for de månedene ektefellen har opptjent slikt tillegg.

Om tjeneste til sjøs under andre verdenskrig

Mange av de pensjonistene som har pensjon etter 67 år som følge av overgangsordningen hadde tjenestegjort til sjøs under andre verdenskrig. Sjømannspensjonstrygdloven hadde flere særregler for tjeneste under andre verdenskrig (angitt som tidsrommet fra 1. september 1939 til 31. desember 1945).

Blant annet skulle tjeneste på allierte skip, tjeneste i norsk eller alliert offentlig administrasjon eller militærvesen, og tid i fiendtlig krigsfangenskap regnes med som pensjonsgivende fartstid etter nærmere regler.

Det ordinære minstekravet for rett til pensjon, 150 måneder (12,5 år) er satt ned med en måned for hver pensjonsgivende fartsmåned som er opptjent under andre verdenskrig. Det vil si at minstekravet for rett til pensjon for en sjømann som tjenestegjorde om bord på et alliert skip i for eksempel fem måneder under krigen, er 145 måneder (12 år og 1 måned).

En person som tjenestegjorde på skip under annen verdenskrig i minst 18 måneder, har rett til sjømannspensjon uavhengig av om vedkommende har ytterlige fartstid. Pensjonen beregnes på vanlig måte, men i tillegg gis det et krigsfartstillegg. Krigsfartstillegget gis for hver fartsmåned opptjent under andre verdenskrig. Årlig krigsfartstillegg utgjør 0,87 prosent av grunnbeløpet i folketrygden per 1. januar 2011 for hver fartsmåned som underordnet, og 1,22 prosent av grunnbeløpet som overordnet. Tilleggene reguleres med G fratrukket 0,75 prosent.

Kontantutbetalinger ved små alderspensjoner

Pensjoner som ytes med faste beløp etter overgangsregler, og som årlig er mindre enn fire prosent av folketrygdens grunnbeløp skal utløses med kapitalverdien og utbetales med et engangsbeløp. Fire prosent av folketrygdens grunnbeløp utgjør årlig 3 545 kroner per mai 2014. Nye pensjoner som utløses ved engangsbeløp i dag er i hovedsak enkepensjoner.

Overgangstillegg

Det kan ytes overgangstillegg fra pensjonstrygden i to ulike situasjoner.

For det første kan det gis overgangstillegg til pensjonister som har fylt 67 år og som har fartstid før 1967, dersom pensjonen fra folketrygden er lavere enn sjømannspensjonen var før fylte 67 år. Det gis da et overgangstillegg som tilsvarer forskjellen. Ved sammenligningen holdes eventuelle barnetillegg og pensjonstillegg fra pensjonstrygden for sjømenn utenom, og det tas heller ikke hensyn til om alderspensjonen fra folketrygden er redusert etter trygdetid. Pensjonen fra folketrygden som benyttes ved sammenligningen beregnes uten levealdersjustering. Er pensjonen fra folketrygden tatt ut før 67 år, foretas sammenligningen som om pensjonen var tatt ut ved 67 år.

Overgangstillegg kan også gis til personer som er mellom 60 og 67 år og som mottar ytelser ved uførhet fra folketrygden. Hvis ytelsen fra folketrygden er lavere enn det pensjonisten ville fått i sjømannspensjon, yter pensjonstrygden for sjømenn et overgangstillegg tilsvarende forskjellen.

3.3.4.8 Tilbakebetaling av pensjonsavgift / engangsutbetaling

Opprinnelig kunne arbeidstakeren kreve å få tilbakebetalt avgiften som var betalt etter de første 36 månedene (3 årene). Tilbakebetalingen kunne tidligst skje ved oppnådd pensjonsalder. Ved dødsfall før pensjonsalder kunne boet i visse tilfeller kreve beløpet utbetalt.

Reglene om tilbakebetaling er endret flere ganger og den gjeldende ordningen ble innført i 1993.

I dag innebærer ordningen at det på visse vilkår gis en økonomisk kompensasjon til arbeidstakere som har innbetalt arbeidstakeravgift i en viss tid uten å opptjene nok fartstid til å få rett til pensjon. Det gis ingen kompensasjon for innbetalt avgift fra rederiene.

For å få rett til tilbakebetaling av avgift må arbeidstakeren ha:

• sluttet å opptjene pensjonsgivende fartstid

• ikke ha nok fartsmåneder til å få pensjon (mindre enn 12,5 år)

• ha betalt avgift for minst 36 pensjonsgivende fartsmåneder (minst 3 år), og

• ha nådd pensjonsalderen (det vil si har fylt 60 år eller nådd forhøyet, glidende pensjonsalder mellom 60 og 65 år)

Alle betingelsene ovenfor må være oppfylt. Kravet må settes frem senest den kalendermåneden vedkommende fyller 67 år. Tilbakebetalingsbeløpet er uavhengig av den konkrete innbetalingen, og måles som en andel av grunnbeløpet i folketrygden. Tilbakebetalingsbeløpet utgjør 2/3 av ett års pensjon, beregnet på grunnlag av de pensjonsgivende fartsmånedene som er opptjent og pensjonssatsene på utbetalingstidspunktet. Det utbetales i én sum (engangsbeløp). Eksempler på tilbakebetalingsbeløp er gitt i tabell 3.9.

Selv om alle vilkårene ovenfor er oppfylt foretas det ikke tilbakebetaling av avgift dersom personen mottar full uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, eller full AFP fra offentlig ordning. Hvis vedkommende mottar graderte ytelse fra folketrygden, blir tilbakebetalingsbeløpet forholdsmessig avkortet.

3.3.4.9 Pensjonsbestanden

I tabell 3.10 er det gitt en oversikt over pensjonister i pensjonstrygden fordelt på type pensjon og aldersgrupper i 2013.

Videre er det i tabell 3.11 gitt en oversikt over personer med minst 150 fartsmåneder (12,5 år) som er 60 eller 61 år, men som ikke har tatt ut pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn. Tabellen viser fordelingen på de forskjellige årsakene til at pensjonen ikke er tatt ut, som andeler av alle 60–61 åringer med minst 150 fartsmåneder (12,5 år). Før 2009 er registreringene på årsaken uførhet mangelfulle, hvilket forklarer de lave prosentandelene til og med søknadsår 2008 i tabellen. For de aktuelle årene vil mange personer som skulle ha vært registrert som uføre være inkludert i en av de andre årsakskategoriene.

For å vurdere endringen i mulig uttaksalder i fremtiden er det i tabell 3.12 gitt en oversikt over andelene som kan ta ut pensjon ved ulike aldre.

I tabell 3.13 gis det en oversikt over pensjonister med pensjonstillegg fordelt på fødselsår og ut fra gjennomsnittlig pensjonstillegg per person.

Pensjon fra sjømannstrygden skal avkortes mot uførepensjon og arbeidsavklaringspenger. I tabell 3.14 gis det en oversikt over antall medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn, i aldersgruppen 60–66 år, som i 2013 mottok uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, uavhengig av om de fylte vilkåret om 150 fartsmåneder for rett til pensjon.

Som nevnt vil personer som arbeider til sjøs ved 60 år ikke ha rett til pensjon fra sjømannstrygden. I tabell 3.15 er det gitt en oversikt over antall personer som i perioden fra og med 1995 til og med 2013 utsatte pensjonsalderen til 62 år fordi de fortsatte å arbeide til sjøs.

3.3.5 Finansiering/økonomi

Pensjonstrygden for sjømenn finansieres etter utligningsprinsippet. Det vil si at utgiftene i et år skal dekkes av inntekter i det samme året.

Pensjonstrygdens inntekter kommer fra avgifter fra arbeidstakere og rederier (pensjonsavgifter), finansavkastning på trygdens fond og bidrag fra staten. Utgiftene er, i tillegg til utbetalte pensjoner, tilbakebetalte avgifter (engangsbeløp) og administrasjonsutgifter.

3.3.5.1 Inntektene i pensjonstrygden

Pensjonsavgiftene

Arbeidstakerne betaler en månedsavgift som utgjør 1,17 prosent av folketrygdens grunnbeløp for avgiftsgruppe 1 (overordnede) og 0,91 prosent av grunnbeløpet for avgiftsgruppe 2 (underordnede). Dersom arbeidstakeren har jobbet mindre enn 15 dager en måned betales halv månedsavgift.

Avgiften fra rederiene er som hovedregel 3,3 prosent av skattepliktig bruttoinntekt. I fiske og fangst er rederienes avgift faste beløp. Månedsavgiften utgjør her 150 prosent av arbeidstakerens avgift.

I tabell 3.16 er det angitt hva årlig avgift fra arbeidstakerne og rederiene er per person i prosent av lønn for enkelte lønnsnivåer. I tabell 3.17 er det angitt hva årlig avgift utgjør i kroner for de samme lønnsnivåene med grunnbeløpet i folketrygden per 1. mai 2014.

I figur 3.5 vises årlig avgift for arbeidstakere og arbeidsgivere (ikke fiskere), den totale avgiften for arbeidstakere og arbeidsgivere, og avgifter i prosent av lønn. Som det fremgår av tabell 3.16 og figur 3.5 vil den totale årlige avgiften være nærmere 7 prosent for overordnede og omtrent 6 prosent for underordnede ved en lønn på 4 G. For lønn på 12 G vil den totale årlige avgiften være omtrent 4,5 prosent av lønn for overordnede og 4,2 prosent for underordnede.

Kilde: Egne beregninger

Figur 3.6 viser andel overordnede og underordnede med ulike inntekter målt i G som andel av totalt antall overordnede og underordnede med inntekter fra og med 3 G i 2013 og samlet årlig arbeidsgiver- og arbeidstakeravgift i prosent av lønn for overordnede og underordnede.

Kilde: Egne beregninger

De totale avgiftsinntektene i sjømannstrygden var på nesten en milliard kroner i 2012. Avgift fra arbeidstakere utgjorde omtrent en tredjedel av inntektene. Avgift fra arbeidsgivere utgjorde omtrent to tredjedeler av inntektene i 2013, se også tabell 3.18.

Inntektene fra arbeidsgivere og arbeidstakere utgjorde omtrent 89 prosent av trygdens inntekter i 2013. Skulle inntektene fra arbeidsgivere og arbeidstakere ha dekket hele årets utgifter måtte de altså vært omtrent 12,5 prosent høyere, se for øvrig punkt 3.3.5.3 om at ordningen forventes å gå med overskudd fra og med 2014 og noen år fremover.

Finansinntektene

Pensjonstrygden for sjømenns finansinntekter kommer fra avkastningen av trygdens fond, som er grunnfondet og reguleringsfondet. Etter loven skal fondsmidlene forvaltes av styret etter regler som er fastsatt av Kongen og godkjent av Stortinget.

Grunnfondets kapital, som utgjør fast 186 millioner kroner, skriver seg fra Nortraship-oppgjøret etter den andre verdenskrigen, jf. boks 3.1. Avkastningen av grunnfondet kan benyttes til å dekke trygdens løpende utgifter, men hovedstolen kan ikke røres.

Overskudd i regnskapsåret skal etter § 14 nr. 2 i sjømannspensjonstrygdloven legges til reguleringsfondet, og underskudd skal dekkes av dette fondet. Eventuell annen bruk av fondet skal bestemmes av Kongen med Stortingets godkjenning.

Reguleringsfondet ble bygget opp med overskudd i perioden 1949–1993. Dette skyldtes at det var mange flere aktive sjøfolk enn pensjonister. I perioden fra begynnelsen av 1980-årene og frem til midten av 1990-årene fant det imidlertid sted en markert nedgang i antall aktive sjøfolk, jf. figur 3.7.

Kilde: Pensjonstrygden for sjømenns årsrapport 2013

Det reduserte antallet aktive sjøfolk innebar at pensjonstrygden for sjømenn begynte å gå med store årlige underskudd fra og med 1994 til fondet var brukt opp i 2003.

Finansinntektene i pensjonsordningen stammer dermed kun fra avkastning på grunnfondet, se tabell 3.19, samt litt likviditetsreserver.

Finansinntektene utgjorde i 2013 bare 0,4 prosent av inntektene.

Bidrag fra staten

Staten skal ifølge sjømannspensjonstrygdloven § 15 nr. 1 dekke utgiftene til krigsfartstillegg, etterlattepensjon etter sjømenn som sluttet før 1. september 1939, og til pensjoner for fartstid i utenlandsk hvalfangst før og etter andre verdenskrig.

I tillegg følger det av sjømannspensjonstrygdloven § 15 nr. 3 at staten hvert år fra og med 1983 yter et årlig tilskudd på 8 millioner kroner, mens statens garantiansvar følger av sjømannspensjonstrygdloven § 8. Garantiansvaret medfører at dersom reguleringsfondet er brukt opp, og inntektene er lavere enn utgiftene, yter staten et tilskudd som dekker differansen (garantitilskudd). I 2012 utgjorde dette 17 prosent av inntektene i sjømannstrygden.

Utviklingen i de samlede tilskuddene fra staten i perioden 1950–2013 fremgår av tabell 3.20.

Tilskuddene fra staten for 2000, 2005, 2010 og 2013, fordelt på de forskjellige tilskuddsformene, fremgår av tabell 3.21.

Statens tilskudd til pensjonstrygden utgjorde i 2013 omtrent 10 prosent av inntektene.

Totale inntekter

De totale inntektene i 2013 er vist i tabell 3.22.

I figur 3.8 vises den historiske utviklingen i pensjonstrygden for sjømenns økonomi i perioden 1949 til 2013.

Millioner kroner

Kilde: Pensjonstrygden for sjømenns årsrapport 2013

3.3.5.2 Utgiftene i pensjonstrygden

Utgiftene er som nevnt utbetalte pensjoner, tilbakebetalte avgifter (engangsbeløp), avskrevne pensjonsavgifter og administrasjonsutgifter. Hvordan de forskjellige utgiftene fordeler seg er vist i tabell 3.23.

Utbetalte pensjoner utgjør det vesentligste av trygdens utgifter, med 96,6 prosent av de totale utgiftene i 2013. Administrasjonsutgiftene lå på 2,8 prosent av de totale utgiftene i 2012.

3.3.5.3 Den økonomiske situasjonen for pensjonstrygden

Siden pensjonstrygden for sjømenn er basert på et utligningssystem, vil forholdet mellom aktive og pensjonister til enhver tid påvirke økonomien i trygden. Videre vil dette også påvirke statens tilskudd.

I NOU 1999: 6 Sjømannspensjon ble det gjort anslag over statens garantiansvar fra 2000 til 2017. Det ble da forventet at det ville være regnskapsmessig underskudd i ordningen frem til og med 2015, slik at garantiansvaret ville utløse utbetalinger.

I pensjonstrygden for sjømenns årsberetning for 2013 fremgår det imidlertid at med forventede inntekter og utgifter vil det bli avsatt midler i fond allerede fra og med 2014, jf. tabell 3.24.

Som det fremkommer i tabell 3.25, medførte statens garantiansvar i 2013 en utbetaling på om lag 26 millioner kroner. I Pensjonstrygden for sjømenns årsmelding for 2013 er det foretatt en vurdering av fremtidig garantiansvar. Av denne fremgår at det som nevnt forventes regnskapsmessig overskudd i ordningen fra og med 2014, slik at statens garantiansvar ikke vil utløse utbetalinger. Tabellen viser at statens utgifter til ordinært statstilskudd etter sjømannspensjonstrygdloven § 15 er anslått til å utgjøre 81 millioner kroner i 2014. Slik loven er i dag, vil det faste statstilskuddet på 8 millioner kroner, som staten er forpliktet til å overføre etter sjømannspensjonstrygdloven § 15 nr. 3, fortsatt gis i 2033. Krigsfartstillegget vil imidlertid på det tidspunktet i det alt vesentlige være utfaset, selv om det teoretisk fortsatt kan være noen enker som mottar slikt tillegg. I Pensjonstrygden for sjømenns årsmeldinger er det derfor anslått at summen av det faste statstilskuddet og statens tilskudd til krigsfartstillegg i 2033 kun vil utgjøre 9 millioner kroner.

Pensjonstrygdens aktuar Lillevold & Partners AS har gjort anslag på mulige avviklingskostnader per mai 2014, se tabell 3.26.

Beregningene er basert på to alternativer for forpliktelsene:

1. I det ene alternativet beregnes forpliktelsen for dem som har opptjent rett til pensjon per 2014. I denne beregningen er det kun de som per utgangen av 2014 har tjent opp minst 150 fartsmåneder som får pensjon.

2. I det andre alternativet ses det bort fra kravet om minimum 150 fartsmåneder, slik at alle får pensjon for den fartstiden de har tjent opp ved utgangen av 2014. Forpliktelsen for løpende pensjoner er lik i begge alternativene.

De faktiske forpliktelsene (avviklingskostnadene) vil ligge et sted mellom disse to hovedtilnærmingene.

Ved slike beregninger må det gjøres en rekke forutsetninger. I beregningene i tabell 3.26 er utelukkende forpliktelsen for opptjente og løpende pensjonsrettigheter inkludert. Forpliktelsen av eventuell tilbakebetaling av innbetalt premie er ikke beregnet.

Det er antatt at medlemmer tar ut pensjon ved første anledning. Det finnes ikke tilstrekkelig informasjon om fartstidsopptjeningen til å fastsette hvem som vil motta pensjonstillegg. Av dagens pensjonistbestand mottar om lag 30 prosent pensjonstillegg, og det er dermed innarbeidet en tilsvarende prosentsats sannsynlighet for at fremtidige pensjonister vil motta tillegget. Det er ikke gjort noen antagelser angående fremtidig samordning.

Nåverdien av opptjente rettigheter (avviklingskostnadene) fremgår ved at for hvert medlem multipliserer deres beregnede ytelse med en forsikringsteknisk kontantverdi som hensyntar lønn og pensjonsregulering, diskontering, dødelighet og uførhet.

Grunnet mangel på historiske data er det ikke noe statistisk grunnlag for å ha en oppfatning av hva som er fornuftige forutsetninger med tanke på dødelighet og uførhet. I beregningene er det derfor skjønnsmessig valgt en modell for dødelighet som er noe svakere6 enn det som er minstekravet i tjenestepensjonsordninger regulert etter forsikringsvirksomhetsloven. Uføremodellen er valgt med utgangspunkt i erfaringer fra pensjonsordninger i offentlig sektor.

Etter hvert som trygdens inntekter og utgifter kommer i balanse, uten garantitilskudd fra staten, vil det være mulig å bygge opp et fond.

Anslag for fremtidig budsjettering, basert på dagens medlemsgrunnlag, viser imidlertid at det fortsatt er mange år til reguleringsfondet dekker alle opptjente rettigheter. Statens garantiforpliktelse vil, avhengig av utviklingen i næringen og pensjonsordningen, fortsatt være relevant for fremtidig finansiering.

Den økonomiske utviklingen for pensjonstrygden for sjømenn fremover vil avhenge av flere faktorer. Viktige faktorer er for det første hvilke rettigheter som er opptjent, hvilke rettigheter som vil bli opptjent fremover og hvilke inntekter pensjonstrygden vil få. Pensjonstrygdens inntekter bygger i stor grad på premieinnbetalinger fra arbeidstakere og arbeidsgivere i næringen. Pensjonspremien for arbeidsgiver er knyttet til arbeidstakerens inntekt, mens både pensjonssatsene og arbeidstakerens avgifter er knyttet til grunnbeløpet i folketrygden.

Utviklingen i antall aktive sjømenn som er omfattet av pensjonstrygden til enhver tid, samt hvilke hyrenivå disse har, vil således få stor betydning for økonomien i pensjonstrygden fremover. På tilsvarende måte vil utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden få betydning.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor mange personer som vil være omfattet av pensjonstrygden for sjømenn fremover, eller hva slags hyrenivå disse vil ha. Disse forholdene er i det vesentlige avhengige av den generelle sysselsettingssituasjonen for sjømenn og offshorepersonell på norske og utenlandske skip og installasjoner, som disponeres av norske rederier.

Inntektene avhenger også av i hvilken utstrekning rederiene ansetter arbeidstakere om bord som ikke er omfattet av pensjonstrygden for sjømenn. Dette gjelder i hovedsak statsborgere utenfor EØS som etter nærmere bestemmelser i loven ikke skal være omfattet av pensjonstrygden for sjømenn, men også EØS-borgere på NIS-skip som etter avtale er unntatt fra medlemskap i norsk trygd (herunder pensjonstrygd for sjømenn).

Antallet arbeidstakere som er omfattet av pensjonstrygden for sjømenn har de siste årene variert mellom 25 000 og 32 000 medlemmer, med gjennomsnitt i 2013 på 31 500 medlemmer.

Det har gjennom det siste tiåret skjedd en markant dreining av medlemsmassen fra tradisjonell skipsfart og over til offshore-relatert virksomhet. Sistnevnte gruppe utgjør nå om lag 61 prosent av pensjonstrygdens medlemmer. Da både gjennomsnittlig antall ansatte per skip og gjennomsnittsinntektene er høyere i denne gruppen enn ellers, har denne utviklingen medført en positiv økonomisk utvikling for pensjonstrygden, som har kompensert for reduksjonen av sjømenn innenfor den tradisjonelle skipsfarten.

Basert på de generelle markedsvurderingene, samt en analyse av medlemsmassen, er det ingenting som tyder på at det vil bli store endringer i medlemsmassen de nærmeste årene.

3.3.6 Omfordelingsmekanismer i pensjonstrygden

Pensjonstrygden for sjømenn blir finansiert løpende gjennom innbetalinger fra arbeidstakere og arbeidsgivere, samt noe tilskudd fra staten. Staten står også som garantist for ordningen. I prinsippet skal utgiftene hvert år bli dekket av inntektene det samme året.

Pensjonstrygden er utformet slik at det skjer en stor grad av omfordeling mellom ulike arbeidstakere og arbeidsgivere tilknyttet ordningen, det vil si at det er lite samsvar mellom hva som blir betalt inn for et enkelt medlem og hva vedkommende får utbetalt i pensjon. De fleste pensjonsordninger, både folketrygden, AFP og de fleste tjenestepensjonsordninger har, i større eller mindre grad, slike omfordelende elementer i seg.

I pensjonstrygden for sjømenn bidrar særlig følgende elementer til omfordeling:

• Full pensjon er opptjent etter 360 fartsmåneder (30 år), men arbeidstaker og arbeidsgiver skal betale inn til ordningen også for fartstid ut over dette.

• Ved manglende fartstid etter fylte 40 år, blir pensjonsalderen utsatt forholdsmessig og det blir dermed betalt ut pensjon i færre år. Ved fortsatt arbeid som sjømann, utsettes pensjonsalderen uansett til 62 år.

• Fartstid kortere enn 150 måneder (12,5 år) gir kun rett til en begrenset engangsutbetaling, ved fartstid kortere enn 36 måneder (3 år) bortfaller også denne retten.

• Arbeidsgiver betaler premie til ordningen på grunnlag av all lønn, men pensjonen er uavhengig av lønnen og utgjør dermed mer for lavtlønte enn for høytlønte.

I tillegg er det slik at personer som mottar uførepensjon eller har avgått ved døden ikke har rett til sjømannspensjon.

Et mål på omfordelingen er forholdet mellom hva som blir betalt inn for et medlem av pensjonstrygden og hva vedkommende får utbetalt i pensjon. Avgiften som arbeidstaker betaler inn avhenger av status som underordnet eller overordnet og utgjør 0,1092 G per år for en underordnet og 0,1404 G per år for en overordnet, forutsatt 12 fartsmåneder i året. Avgiften som arbeidsgiver betaler inn avhenger av lønnen og utgjør eksempelvis 0,165 G per år for en lønn på 5 G, 0,297 G per år for en lønn på 9 G og 0,429 G per år for en lønn på 13 G, også forutsatt 12 fartsmåneder i året. Første års pensjon utgjør 2,736 G for en underordnet og 3,276 G for en overordnet. Deretter blir utbetalt pensjon målt i G redusert med 0,75 prosent per år.

Fordi innbetalinger og utbetalinger for et medlem skjer til ulike tidspunkt og pensjonsutbetalingen og arbeidstakeravgiften utgjør andeler av G, måles for enkelhets skyld alle størrelser i G og det blir dermed regnet med at avkastningen på innbetalte midler tilsvarer G-reguleringen.

Forholdet mellom pensjon og innbetalinger ved ulike lønnsnivåer og fartstider

Tabell 3.27 viser hvor mye samlet pensjon utgjør i forhold til samlet avgift for noen ulike lønnsnivåer målt i G, gitt at samlet fartstid er 360 måneder (30 år) og fartstid etter fylte 40 år er minst 120 måneder (10 år), det vil si tilstrekkelig lang til at pensjonen kan tas ut fra 60 år.

Mer enn 100 prosent samlet pensjon i forhold til samlet avgift betyr at det blir betalt ut mer pensjon enn samlet avgiftsinnbetaling utgjør, mens mindre enn 100 prosent angir at det blir betalt inn mer i avgifter samlet sett enn det blir betalt ut i pensjon.

Sjømenn vil få relativt mer fra pensjonstrygden i forhold til avgiftsinnbetalingene, jo lavere inntekten er. Med gitte forutsetninger om fartstid og uttakstidspunkt, vil samlet utbetalt pensjon overstige samlede avgiftsinnbetalinger for inntekter helt opp til om lag 15,5 G for en underordnet og om lag 18,5 G for en overordnet. Det er ikke nødvendigvis realistisk at en person har den samme inntekten målt i G i 30 år eller har status som enten overordnet eller underordnet i hele perioden. Men så lenge inntekten over tid ligger på eller under disse nivåene som henholdsvis underordnet og overordnet, vil vedkommende kunne få betydelig mer i samlet pensjon enn avgiftsinnbetalingene isolert sett skulle tilsi.

Det samme forholdet mellom pensjon og samlet avgift som er innbetalt for ulike inntektsnivåer, vil gjelde også for alle fartstider under 360 måneder (30 år), så lenge fartstiden etter fylte 40 år er minst 120 måneder (10 år) og samlet fartstid er minst 150 måneder (12,5 år). Dette skyldes at både innbetalte avgifter og utbetalt pensjon blir redusert tilsvarende ved kortere fartstid. For sjømenn med samlet fartstid på 40 år, må lønnen fortsatt være relativt høy (11 G for underordnet og 13 G for overordnet) for at sjømannen ikke skal få igjen i pensjon minst det som er betalt i avgift, under forutsetning av at fartstiden etter fylte 40 år er tilstrekkelig lang til at uttak kan skje fra 60 år. Dette indikerer at høy lønn alene i mange tilfeller ikke vil være tilstrekkelig til at det kan hevdes at det skjer en omfordeling fra høytlønte til lavere lønte i pensjonstrygden for sjømenn. Det at det blir betalt inn avgift fra arbeidsgiverne på grunnlag av all lønn kan likevel være en viktig omfordelende faktor i kombinasjon med andre omfordelende mekanismer i pensjonstrygden.

I 2013 ble det fra arbeidsgivere betalt inn avgift for personer med en akkumulert inntekt på vel 20 milliarder kroner. Dette inntektsgrunnlaget genererer arbeidsgiveravgifter på om lag 674 millioner kroner7. Om lag 1,5 prosent av avgiften, tilsvarende om lag 10 millioner kroner, ble generert fra inntekter for underordnede og overordnede som overstiger de inntektsnivåene for hvilke utbetalingene fra pensjonstrygden er minst like høye som samlet avgiftsinnbetaling, uansett fartstid med disse inntektene.

Forholdet mellom pensjon og innbetalinger ved ulike fartstider etter 40 år

Tabell 3.28 viser hvor mye samlet pensjon utgjør i forhold til samlet avgift ved en inntekt på 7 G og 360 måneder fartstid (30 år), når manglende fartstid etter fylte 40 år gjør at uttaket må utsettes i et visst antall år. Pensjonen utsettes som kjent med en måned for hver annen måned arbeidstakeren mangler for å ha 120 måneder (10 år) etter fylte 40 år. Ved ingen fartstid etter fylte 40 år, betales det altså ut pensjon i bare to år.

Ved full opptjening vil en underordnet med inntekt på 7 G fortsatt få igjen en samlet pensjon som svarer til avgiftsinnbetalingene, selv om uttaket må utsettes til noe over 63 år. For en overordnet går grensen for når samlet pensjon og samlet avgiftsinnbetaling balanserer ved 63,5 år, når inntekten altså har vært 7 G i 360 måneder (30 år). Det er ikke realistisk å regne med 360 måneders (30 års) fartstid før fylte 40 år, og lite eller ingen fartstid etter dette, men forholdet mellom pensjon og avgifter er som nevnt det samme også for kortere fartstider enn dette, så lenge samlet fartstid er mer enn 150 måneder (12,5 år). Må uttaket utsettes mer enn dette på grunn av manglende fartstid etter fylte 40 år, vil det altså skje en omfordeling fra under- og overordnede medlemmer med denne inntekten og fartstiden til andre medlemmer.

Jo høyere inntekten er, desto kortere vil uttaket kunne utsettes før medlemmene det gjelder vil få mindre i pensjon enn avgiftsinnbetalingene gir grunnlag for. Bestemmelsen om utsatt pensjonsalder kan være et viktig omfordelende element i pensjonstrygden for sjømenn, fordi samlede pensjonsutbetalinger blir redusert betydelig når antall utbetalingsår blir redusert. Bestemmelsen gjelder for sjømenn som begynte i tjeneste etter 1. januar 1969. Det betyr at det først er i de senere årene bestemmelsen har fått virkning, jf. at en person som var 20 år i 1969 fylte 60 år først i 2009. Bestemmelsen vil dermed kunne få større betydning fremover enn den har hatt til nå.

Blant alle aktive medlemmer i alderen 50–60 år, det vil si personer som er i en alder hvor de kan ha tilstrekkelig fartstid etter 40 år til å kunne ta ut pensjon fra 60 år, og som startet opptjeningen etter 1969, kan om lag 70 prosent ta ut pensjon fra 60 år, mens om lag 19 prosent må vente med å ta ut pensjon til de er 62 år eller eldre. Personer som har en stund igjen til de er 60 år, vil imidlertid fortsatt kunne fylle opp manglende fartstid, og det er rimelig å legge til grunn at de fleste aktive medlemmer som i dag er mellom 50 og 60 år og som startet opptjeningen etter at bestemmelsen om utsatt pensjonsalder trådte i kraft, vil kunne ta ut pensjon senest ved 62 års alder.

Blant fratrådte medlemmer i alderen 50–60 år som startet opptjeningen etter 1969, ligger det an til at 89 prosent, om lag 40 000 personer, ikke vil kunne ta ut pensjon før fra 65 år ut fra fartstid som er registrert så langt. Utsatt pensjonsalder vil dermed være et viktig omfordelende element i pensjonstrygden for sjømenn.

Forholdet mellom pensjon og innbetalinger ved korte fartstider

Tabell 3.29 viser avgiftsinnbetalinger og utbetalinger fra pensjonstrygden for tilfeller hvor samlet fartstid er kortere enn 150 måneder (12,5 år), som er minstekravet til fartstid for rett til pensjon. I slike tilfeller har arbeidstakeren rett til tilbakebetaling av arbeidstakeravgift i form av et engangsbeløp som utgjør 2/3 av ett års pensjon, justert for tjenestetid. Ved fartstid mindre enn 36 måneder (3 år), har arbeidstakeren ikke rett til noen utbetaling overhodet.

Det fremgår av tabellen at ved fartstider mellom 36 og 150 måneder, det vil si mellom 3 og 12,5 år, vil et medlem av pensjonstrygden med en inntekt på 7 G kun få igjen en utbetaling som utgjør om lag 20 prosent av det som er betalt inn i arbeidstaker- og arbeidsgiveravgifter for vedkommende. Er inntekten rundt 15 G, utgjør utbetalingen om lag 10 prosent av samlet avgiftsinnbetaling. Det innebærer at dersom det er mange som ikke fyller minstekravet til fartstid for rett til pensjonstrygd, vil dette være et viktig omfordelende element i pensjonstrygden.

Tall fra Pensjonstrygden for sjømenn viser at blant dagens aktive og fratrådte medlemmer, har om lag 135 000 personer eller om lag 89 prosent ikke tilstrekkelig fartstid til å kunne få pensjon, det vil si at de har mindre enn 150 måneders (12,5 års) fartstid. Om lag 92 000 personer, det vil si 60 prosent, har mindre enn 36 måneders (3 års) fartstid og har ikke krav på engangsutbetaling heller. Mange av disse er fortsatt aktive sjømenn, som trolig fortsatt vil opparbeide fartstid.

Det synes likevel klart at bestemmelsen om en minstetid på 150 måneders (12,5 års) fartstid for rett til pensjon i sterk grad bidrar til at det blir betalt inn avgift til pensjonstrygden for mange personer som aldri vil få noen pensjon. Også bestemmelsen om en minstetid på 36 måneder for rett til tilbakebetaling av deler av arbeidstakeravgiften kan ha stor betydning, spesielt siden det synes å være mange personer i denne kategorien. Særlig vil avgiftsbetalinger på vegne av personer som har høy lønn i kombinasjon med kort fartstid kunne være et viktig omfordelende element i trygden, dersom det er et betydelig antall slike personer tilknyttet ordningen. Uten tilgang til slik kombinert statistikk, er det imidlertid umulig å tallfeste dette noe nærmere.

Døde, uføre og fortsatt sjømenn

Som nevnt innledningsvis, utbetales det ikke pensjon når sjømenn blir uføre eller dør før pensjonsuttak, eller når en sjømann fortsatt er i arbeid til sjøs i alderen mellom 60 og 62 år. Dette vil for mange personer også bidra til at det betales mer inn i avgifter enn det blir utbetalt i pensjon, men dette vil avhenge av tidspunktet for dødsfall eller uførhet.

Blant årskullene 1943–1952 døde om lag 12 prosent av medlemmene i pensjonstrygden for sjømenn før de fylte 60 år. Videre døde om lag 10 prosent av pensjonistene fra 1930-kullet og om lag 7 prosent av pensjonistene fra 1945-kullet i alderen 60–67 år.

3.3.7 Organisering og administrasjon

Pensjonstrygden for sjømenn har siden oppstarten vært administrert av en egen institusjon, ledet av et styre som oppnevnes av Arbeids- og sosialdepartementet. Styret har blant annet medlemmer som er foreslått av arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner. Departementet tilsetter pensjonstrygdens daglige leder.

Pensjonstrygden har hatt et komplisert regelverk som det har vært arbeidskrevende å administrere, blant annet med særregler for fartstid under andre verdenskrig og kompliserte regler for beregning og samordning av pensjoner mv. Regelverket har etter hvert blitt forenklet.

Pensjonstrygden har i de senere årene modernisert organisasjonen ved å utvikle selvbetjeningsløsninger for medlemmer og arbeidsgiver, og bemanningen er redusert fra 40 stillinger i 2010 til 24 stillinger i 2014.

Arbeids- og velferdsetaten har tidligere foretatt utbetalingen av pensjonene, men Pensjonstrygden for sjømenn overtok selv ansvaret for pensjonsutbetalingene med virkning fra 1. mai 2014.

3.4 Obligatorisk tjenestepensjon og tariffavtaler om pensjon

3.4.1 Innledning

I henhold til mandatet skal utvalget kartlegge og beskrive pensjonsrettighetene til arbeidstakere som er omfattet av lov om pensjonstrygd for sjømenn. Kartleggingen skal omfatte pensjonsrettigheter arbeidstakerne har i tillegg til folketrygden.

Sjømenn har, i tillegg til pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn, rett til pensjon fra tjenestepensjonsordninger som er opprettet etter pensjonslovgivningen i privat sektor. Som et minimum skal rederiene ha en tjenestepensjonsordning for sine ansatte som tilfredsstiller kravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon8. Det har videre vært avklaringer med Finansdepartementet, der departementet har godkjent ytelsespensjon mellom 60 og 67 år for sjømenn innenfor lov om foretakspensjon. Departementet har videre angitt at det må vurderes hvorvidt en slik ordning er tilstrekkelig til å dekke kravet til obligatorisk tjenestepensjon. Brevet fra Finansdepartementet til Norges Rederiforbund av 8. desember 2006 er tatt inn i vedlegg 5.

Mange rederier har opprettet tjenestepensjonsordninger for sjømenn som gir pensjon mellom 60 og 67 år, og som sammen med pensjonstrygden for sjømenn sikrer om lag 60 prosent av tidligere lønn.

Proba Samfunnsanalyse har på oppdrag fra utvalget gjennomført en spørreundersøkelse blant rederiene som er tilknyttet pensjonstrygden for sjømenn, for å kartlegge hvilke pensjonsordninger de har. Undersøkelsen avdekket at ikke alle sjømenn er sikret pensjon ut over sjømannstrygden, men de fleste ansatte som det er gitt svar for i undersøkelsen er tilknyttet rederier som har en av de tariffavtalte ordningene. Noen rederier har også innskuddspensjon eller ytelsespensjon som gir pensjon mellom 60 og 67 år og etter 67 år, ut over det som følger av tariffavtale. Resultatene fra spørreundersøkelsen er oppsummert i vedlegg 4.

Pensjonsbestemmelsene i tariffavtalene i sjøfartsnæringen utgjør en stor del av sjøfolks pensjonsrettigheter. På arbeidstakersiden har de store sjømannsorganisasjonene Norsk sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisers forbund, samt organisasjonene Industri Energi og SAFE, inngått flere ulike avtaler om pensjon med organisasjonene Norges Rederiforbund, Fraktefartøyenes Rederiforening og NHO Sjøfart på arbeidsgiversiden.

Pensjonsbestemmelsene i tariffavtalene går først og fremst ut på at sjømenn skal sikres en pensjon på 60 prosent av lønnen fratrukket sjømannspensjonen mellom 60 og 67 år. Ordningene tegnes i livsforsikringsselskap og følger lov om foretakspensjon. Ved innføring av lov om obligatorisk tjenestepensjon ble det nødvendig med vurderinger av om tjenestepensjonen var tilstrekkelig til å tilfredsstille kravene i loven. Finansdepartementet har godtatt litt forskjellige tilpasninger, og forskjellige tariffområder har valgt forskjellige løsninger.

I tabell 3.30 vises noen av hovedtrekkene i de tjenestepensjonsordningene som er avtalt med forskjellige arbeidsgiverorganisasjoner.

Den beregnede ytelsespensjonen fastsettes ut fra antatt full opptjening i sjømannstrygden (eventuelt avkortet, dersom full tjenestetid i tjenestepensjonen ikke er mulig), og som regel uten pensjonstillegget som gis for personer født før 1964.

I alle avtalene oppnås full årlig alderspensjon etter 30 års medlemstid i de ulike ordningene, og pensjonen avkortes forholdsmessig ved kortere opptjeningstid. Videre vil retten til pensjonen ikke ha innvirkning på arbeidstakerens rett til å arbeide etter 60 år.

Ordningene praktiseres imidlertid forskjellig med hensyn til hva som defineres som lønn, og med hensyn til om det er mulig å medregne tjenestetid i andre tilsvarende ordninger.

Hva gjelder pensjonsytelser etter 67 år varierer tariffavtalene fra å gi livsvarig pensjon på 60 prosent av lønn sammen med en beregnet folketrygd til ikke å gi noe ytterligere pensjon. Etter endringen i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i 2011 kan utbetalingen starte ved 62 år.

Det er ikke alle rederier som er tilknyttet en tariffavtale om pensjon. Flere arbeidsgivere har i stedet egne bedriftsvise pensjonsordninger. De aller fleste sjøfolk vil derfor ha pensjonsrettigheter utover pensjonen fra pensjonstrygden for sjømenn, særlig for å tilfredsstille lov om obligatorisk tjenestepensjon.

3.4.2 Norges Rederiforbunds avtaler om pensjon

Pensjonsbestemmelsene i tariffavtalene Norges Rederiforbund har inngått med de ulike arbeidstakerorganisasjonene i næringen er forskjellige for de ulike gruppene av arbeidstakere.

For ansatte på flyttbare offshoreinnretninger på norsk kontinentalsokkel har Norges Rederiforbund inngått tariffavtaler om like pensjonsytelser med arbeidstakerorganisasjonene SAFE, Industri Energi, Det Norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund.

For ansatte på skip har Norges Rederiforbund inngått pensjonsavtale med Norsk Sjøoffisersforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk sjømannsforbund, som gjelder besetningen på NOR-registrerte skip i utenriksfart og nordiske borgere på NIS-registrerte skip, forutsatt medlemskap i folketrygden.

Pensjon mellom 60 og 67 år

Norges Rederiforbund har inngått tariffavtale med alle arbeidstakerorganisasjonene om en ytelsesordning mellom 60 og 67 år i tillegg til sjømannspensjon. Årlig pensjon skal sammen med en beregnet full pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn utgjøre ca. 60 prosent av sluttlønnen etter 30 års medlemstid i ordningen, likevel minimum 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Øvrige vilkår for pensjonen følger av bestemmelsene i rammeavtalen inngått med DNB Livsforsikring AS. Avtalen med DNB gjelder både for arbeidstakere på skip og arbeidstakere på flyttbare offshoreinnretninger. Avtalen følger lov om foretakspensjon og inneholder en rekke bestemmelser som utfyller tariffavtalen. Rederiene står fritt til å velge pensjonsleverandør, forutsatt at rammeavtalen legges til grunn for pensjonsavtalen.

Ved beregning av pensjonsytelsene benyttes den lønnen foretaket oppgir, begrenset oppad til 12 G. Det sees bort fra variabel overtid, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre variable eller midlertidige tillegg.

Som følge av bestemmelser i lov om obligatorisk tjenestepensjon blir det gitt helt eller delvis premiefritak for betaling av premie ved hel eller delvis arbeidsuførhet.

I henhold til forsikringsavtalen kan personer som bytter arbeidsgiver velge om de vil ha tidligere tjenestetid og premiereserve innregnet hos ny arbeidsgiver.

For arbeidstakere på flyttbare offshoreinnretninger ble pensjonsordningene innført fra 1. januar 1994. For arbeidstakere på skip ble pensjonsordningene innført fra 1. januar 1995.

Tilføyelse i tariffavtalen for ansatte på flyttbare offshore innretninger

I en tilføyelse til tariffavtalen for ansatte på flyttbare offshoreinnretninger ble partene enige om at de ansatte som hadde fylt 50 år 1. juni 2004 skulle sikres en tilleggsytelse til ytelsespensjonen, som gir den som fratrer ved 60 år en totalytelse som minst tilsvarer AFP i privat sektor pluss 1 G, begrenset opp til 66 prosent av regulativlønn. Ordningen gjelder også nyansatte som er i samme aldersgruppe som de som omfattes av ordningen. Ordningen ble i 2013 utvidet til ytterligere to årskull i påvente av de forventede endringer i sjømannspensjonen.

For å få rettigheter etter denne ordningen må arbeidstakeren på uttakstidspunktet være ansatt og reell arbeidstaker under denne overenskomsten. Videre må vedkommende ha fylt 60 år og ha vært ansatt i bedriften de siste tre årene eller hatt fem års forutgående tjeneste under denne overenskomsten. Vedkommende kan heller ikke ta arbeid i konkurrerende offshorevirksomhet, eller ha lønnsinntekt over 2 G etter fratredelse.

Det følger av merknad til tilføyelsen i tariffavtalen at retten også gjelder oppsagte i den perioden de har gjeninntakelsesrett. Hovedregelen er at arbeidstakere skal være i sin ordinære jobb på avgangstidspunktet. Arbeidstakere som må slutte på grunn av sykdom anses likevel som ansatt i bedriften i hele sykepengeperioden, maksimum 52 uker. Videre fremgår det av tilføyelsen at ordningen skal sikres gjennom et forsikringsselskap.

Protokolltilførsel i 2002

I avtalen for offshoreansatte ble partene enige om at arbeidsgiver skal foreta en månedlig innbetaling på 110 kroner per arbeidstaker som er uorganisert eller medlem av IE eller SAFE.

Fondets formål er å gi pensjonsrettigheter til arbeidstakere mellom 57 og 60 år som har minst 15 års ansiennitet og som ikke kan benytte seg av den utvidede fortrinnsretten til stillingen etter tariffavtalens bestemmelser.

Pensjon fra 67 år

Ansatte på flyttbare innretninger på norsk kontinentalsokkel

I tariffavtalen for ansatte på flyttbare offshoreinnretninger på norsk sokkel ble partene enige om å innføre en livsvarig tjenestepensjonsordning fra 67 år fra 1. juli 1999. Ordningen består av en alderspensjon og uførepensjon (til 67 år) og utgjør 60 prosent av regulativlønn sammen med en beregnet folketrygd. Det kreves 30 års opptjening for full pensjon.

Norges Rederiforbund inngikk en rammeavtale med Storebrand i perioden 1999–2002, som gjaldt rederier med ansatte i medlemsbedrifter på flyttbare innretninger.

Rammeavtalen opphørte i 2002. Avtalen var imidlertid kun en anbefaling fra Norges Rederiforbund, og de enkelte medlemsbedrifter kan fritt inngå forsikringsavtaler med andre leverandører.

Ansatte på skip

Det er ikke tariffestet tjenestepensjon utover 67 år for arbeidstakere om bord på skip registrert i NOR/NIS.

Norges Rederiforbund henvendte seg til Finansdepartementet for en nærmere vurdering av om de tariffbaserte pensjonsordningene ut over sjømannstrygden som er inngått med sjømannsorganisasjonene kunne vurderes som tilstrekkelige til å oppfylle kravene til obligatorisk tjenestepensjon. I brev av 8. desember 2006 pekte Finansdepartementet blant annet på en del betingelser som måtte være oppfylt for å tilfredsstille kravene i obligatorisk tjenestepensjon.

Norges Rederiforbund endret på denne bakgrunn pensjonstillegget mellom 60 og 67 år, slik at minimum alderspensjon skal minst utgjøre 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2007.

3.4.3 NHO Sjøfarts tariffavtaler om pensjon

NHO Sjøfart er en arbeidsgiverorganisasjon for innenriks skipsfart, hvor medlemmenes fartøyer er inndelt i fartøysgrupper. NHO Sjøfart har inngått ulike tariffavtaler med de ulike sjømannsorganisasjonene for hver enkelt fartøysgruppe. Det er fastsatt bestemmelser om en ytelsespensjon som utbetales mellom 60 og 67 år i alle avtalene. Videre skal det være en innskuddsordning fra 67 år.

Pensjon mellom 60 og 67 år

NHO-avtalene om ytelsespensjon ble inngått i 2000, med virkning fra 1999.

Alle faste ansatte og midlertidige ansatte med ansettelse ut over tre måneder er omfattet av en ytelsespensjon fra 60 til 67 år. Årlig samlet pensjon skal sammen med pensjonstrygden for sjømenn utgjøre 60 prosent av et nærmere angitt lønnsgrunnlag etter 30 års opptjeningstid, men begrenset oppad til 12 G. Full pensjonsytelse forutsetter at pensjonisten har fulle rettigheter i pensjonstrygden for sjømenn. Ved kortere tjenestetid reduseres pensjonen forholdsmessig.

Opptjente pensjonsrettigheter i tidligere pensjonsforsikringer kan ikke medregnes.

I alle tariffavtalene med unntak av avtalen for ferje- og lokalfart har lønnsgrunnlaget vært definert som sykepengegrunnlaget (uten folketrygdens maksimalgrense på 6 G). I avtalen for ferje- og lokalfart ble det frem til 1. januar 2006 benyttet et normert lønnsgrunnlag som ble betegnet som «skalahyre pluss 20 prosent». Dette lønnsgrunnlaget skulle utgjøre et gjennomsnitt av sjømannens bruttolønn. Tariffavtalen for ferje- og lokalfart ble endret i 2012, slik at fra og med 2006 er lønnsgrunnlaget i praksis definert som sykepengegrunnlaget. Dette innebærer at pensjonsberegninger for denne gruppen blir foretatt ut fra normert lønnsgrunnlag i perioden 1999 til og med 2005 og ut fra det nye sykepengegrunnlaget fra 2006.

NHO Sjøfart inngikk rammeavtale med DNB Livsforsikring 24. mars 2000 om forvaltning av pensjonsordninger, hvor det fremgår at det i pensjonsgrunnlaget skal sees bort fra overtid, skattepliktige naturalytelser og andre varierende eller midlertidige tillegg. Det kan likevel ikke sees bort fra faste tillegg. Pensjonsgrunnlaget begrenses oppad til 12 G. Videre fremgår det at det ikke er anledning til å ta med tjenestetid i andre ordninger

Rederiene er ikke bundet til å forsikre seg i dette selskapet, men kan fritt tegne avtaler med andre forsikringsselskap.

Kompensasjonsordning

NHO Sjøfart og de tre største sjømannsorganisasjonene ble i avtale av 20. august 2004 enige om å opprette en kompensasjonsordning for de som har rett til ytelsespensjonsordning, men som ikke fyller kravet om pensjonstillegg fra pensjonstrygden for sjømenn (se punkt 3.3.4.3 om pensjonstillegg fra pensjonstrygden for sjømenn).

Det ble innført en egen ordning, organisert som en avløsningspensjon og finansiert via et fond bygget opp av NHO Sjøfarts medlemmer. Hvor mye den enkelte har krav på avgjøres på individuelt grunnlag når vedkommende fyller 60 år. For å få en slik ytelse er det et vilkår at medlemmet har avsluttet sitt tjenesteforhold innenfor NHO Sjøfarts tariffområde.

Kompensasjonsordningen anses som en «fripolise», og utbetalingene beskattes som pensjon etter hvert som de utbetales. Reglene om opptjeningstid og avkorting av ytelsen er de samme som i ytelsesordningen.

Ordningen ble iverksatt fra 1. januar 2005.

Pensjon fra 67 år

Det er ingen tariffavtaler om pensjon etter 67 år. NHO Sjøfart har oppgitt at alle rederiene har etablert sin egen tjenestepensjonsordning etter regelverket for obligatorisk tjenestepensjon. NHO Sjøfart har anbefalt sine medlemmer å opprette en innskuddsordning på 2 prosent.

3.4.4 Fraktefartøyenes Rederiforenings tariffavtaler om pensjon

Fraktefartøyenes Rederiforening (FR) er en interesseorganisasjon for fartøyer som i hovedsak går langs kysten. De har inngått tariffavtaler om pensjon med Norsk Sjøoffisersforbund, Det Norske maskinistforbund og Norsk Sjømannsforbund om pensjon i tillegg til sjømannstrygden.

Pensjon mellom 60 og 67 år

Avtalen om ytelsespensjon ble inngått i 2002 med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 2001. Den årlige alderspensjonen vil sammen med pensjonstrygden for sjømenn utgjøre om lag 60 prosent av sluttlønnen etter 30 års medlemstid i ordningen.

Da avtalen ble etablert, inngikk Fraktefartøyenes Rederiforening avtale med Nordea om tegning av ytelsesordning mellom 60 og 67 år for medlemmer av foreningen.

Det fremgår av den reviderte avtalen med Nordea fra 1. april 2010 at lønn defineres som fast årslønn som oppgis av foretaket, men begrenset opp til 12 ganger grunnbeløpet. Overtidsgodtgjørelse eller andre varierende eller midlertidige tillegg regnes ikke med.

Opptjente pensjonsrettigheter i tidligere pensjonsforsikringer kan ikke medregnes.

Avtalen med Norda var opprinnelig obligatorisk for alle rederiene gjennom deres medlemskap i foreningen. Denne forpliktelsen ble senere avviklet. Rederiene står nå fritt til å inngå avtale om utbetaling av pensjon ut over sjømannspensjonen med det selskapet de selv ønsker, i henhold til gjeldende regelverk i lov om foretakspensjon.

Pensjon fra 67 år

Det er ikke inngått noen tariffavtale om pensjon etter 67 år, men i avtalen med Nordea er det forutsatt at det i tillegg til ytelsesordningen skal være en innskuddsordning der rederiene betaler 1,4 prosent av lønnen i innskudd til en innskuddspensjonsordning.

De rederiene som ikke har avtale med Nordea skal i utgangspunktet følge de alminnelige reglene i lov om obligatorisk tjenestepensjon med minimum 2 prosent innskudd for lønn mellom 1 og 12 G.

3.5 Skatteregler for sjøfolk

Ved en vurdering av hvor mye årlig pensjon utgjør av lønn, kan det være relevant også å vurdere hvor mye årlig pensjon utgjør av lønn når det tas hensyn til skatt. Ved sammenligning av pensjon med andre grupper i befolkningen vil også skattespørsmålet kunne være relevant.

Skatteplikten for sjøfolk reguleres av skatteloven9.

Hovedregelen er at personer som er skattemessig bosatt i Norge anses som skattepliktige for all inntekt opptjent på norskregistrerte skip (NOR eller NIS). For personer bosatt i Norge vil skatteplikten til Norge som hovedregel gjelde også for inntekt opptjent på utenlandske skip. Etter den nordiske skatteavtalen vil alle som bor i Norden og som tjenestegjør på et utenlandskregistrert skip som er bareboat-befraktet av et norsk selskap, eller som arbeider for et norsk rederi eller en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på slikt fartøy, være skattepliktig til Norge.

Personer som arbeider på NIS-skip og som er bosatt utenfor Norden, er unntatt skatteplikt til Norge etter skatteloven. For øvrig kan Norge ha inngått skatteavtaler med personens bostedsland som begrenser Norges rett til å beskatte inntekten om bord på skip.

Arbeidstakere på fartøy i petroleumsrelatert virksomhet på norsk kontinentalsokkel er skattepliktige til Norge etter petroleumsskatteloven10 § 2, jf. § 1. Selv om loven har særregler, vil vesentlige deler av skattelovens alminnelige regler komme til anvendelse for denne gruppen arbeidstakere.

Sjømannsfradrag

Det følger av § 6–61 i skatteloven at norske sjøfolk som har sin hovedbeskjeftigelse om bord på skip eller flytende installasjoner på visse vilkår kan få et særskilt fradrag i alminnelig inntekt på 30 prosent av inntekten om bord, begrenset til 80 000 kroner.

Ifølge skatteloven § 5–15 første ledd er verdien av fritt opphold om bord på skip ikke skattepliktig for sjøfolk. Det samme gjelder ekstra hyre, tariffmessig hyretillegg for egen kost, effektgodtgjørelse og andre godtgjørelser ved forlis og krigsrisikotillegg opptjent om bord under fart i erklærte krigssoner. Dette gjelder både på norske og utenlandske skip.

Skatt på sjømannspensjon

Sjømannspensjon skattlegges som andre pensjonsytelser med lav trygdeavgift og lavt minstefradrag. Sjømannspensjonen gir, i likhet med tjenestepensjoner, ikke rett til skattefradrag for pensjonsinntekt. Skattefradraget ble innført fra 2011 og erstattet skattebegrensningsregelen for alderspensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon (i offentlig sektor og gammel ordning i privat sektor). Det særskilte sjømannsfradraget beregnes av inntekt om bord og ikke av sjømannspensjon. Begge disse forholdene, ikke skattefradrag for pensjonsinntekt og særskilt sjømannsfradrag av arbeidsinntekt, bidrar til at kompensasjonsnivået (etter skatt) er lavere for sjøfolk enn det som vil være det typiske for en vanlig lønnsmottaker som går fra arbeidsinntekt og over på for eksempel alderspensjon fra folketrygden.

3.6 Pensjonsberegning for noen utvalgte typeeksempler

I dette punktet illustreres pensjonsberegninger for sjømenn ved hjelp av noen utvalgte typeeksempler. Generelt vil mange ulike forhold påvirke beregningen av pensjon og innbetaling til pensjonstrygden for sjømenn, for eksempel samlet fartstid, fartstid som henholdsvis underordnet og overordnet, inntektsnivå, inntektskarriere, avgangsalder og hvilke år opptjeningen har skjedd. Typeeksemplene vil illustrere noen av disse effektene.

De typeeksemplene som introduseres i dette punktet vil gå igjen i senere kapitler og de vil bli benyttet til å illustrere forskjeller mellom dagens pensjonsordning for sjømenn og alternative modeller. Eksempelpersonene er derfor konstruert slik at de kan illustrere sentrale forskjeller mellom de ulike modellene for personer som i dag er med i ordningen. Statistikk fra Pensjonstrygden for sjømenn over stillingsskifter og lønn ved ulik alder viser at det er store variasjoner i karriereløp for sjømenn. Det er ikke én type karriereløp som utmerker seg som det typiske. Ulike pensjonsmodeller vil slå forskjellig ut, avhengig av hvorvidt lønnen gjennom yrkeslivet er relativt stabil eller om den varierer. Det er derfor lagt vekt på å velge karriereløp som er forskjellige, slik at forskjellen mellom de ulike modellene kommer klarere frem når det i senere kapitler ses på alternative modeller.

De fire eksempelpersonene, som kommer til å bli benyttet gjennomgående for å illustrere pensjonsberegninger i utredningen, er presentert i boks 3.3.

Figur 3.9 illustrerer lønnskurvene til de fire typeeksemplene.

Kilde: Egne beregninger

Figur 3.10 illustrerer verdien av det som vil bli betalt inn til pensjonstrygden for sjømenn for de fire eksempelpersonene og verdien av henholdsvis 7 og 5 års pensjonsutbetalinger fra pensjonstrygden, dersom dagens ordning videreføres uforandret.

Kilde: Egne beregninger

Som det går frem av figur 3.10 vil samlet utbetalt pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn være lik for Jan og Anne. Ved 60 år vil de begge ha full opptjening som underordnet og de vil kunne motta full sjømannspensjon i 7 år. Verdien av disse pensjonsutbetalingene ved 60 år er om lag 19 G.

Verdien av innbetalt arbeidstakeravgift er den samme for Jan og Anne. Summen av arbeidsgiveravgiften er imidlertid noe høyere for Anne enn for Jan, siden arbeidsgiveravgiften avhenger av lønn og Anne har tjent mer enn Jan.

Av figur 3.10 fremgår det at summen av utbetalt pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn er noe høyere for Geir enn for Hege. Geir har full opptjening som overordnet og vil få full sjømannspensjon som overordnet. Hege har derimot kun 25 år opptjent som overordnet og får sin sjømannspensjon delvis beregnet som underordnet. Av samme grunn er innbetalingene i arbeidstakeravgift noe høyere for Geir enn for Hege. Innbetalt arbeidsgiveravgift er derimot høyere for Hege enn for Geir, ettersom gjennomsnittlig lønn er høyere for Hege enn for Geir.

Det går videre frem av figur 3.10 at verdien av samlet utbetaling i sjømannspensjon er avhengig av om typeeksemplene slutter som sjømenn ved 60 år eller ikke. Dersom de jobber som sjømenn til 62 år vil de kun motta sjømannspensjon i 5 år, og verdien av samlede utbetalinger er derfor mindre enn om de slutter i sjømannsyrket ved 60 år og mottar sjømannspensjon i 7 år. Samtidig vil samlede innbetalinger være høyere dersom de jobber som sjømenn til 62 år, ettersom det betales arbeidstakeravgift og arbeidsgiveravgift for to år ekstra.

Figur 3.11 illustrerer kompensasjonsgraden i forhold til sluttlønn ved 60 år for de fire eksempelpersonene, før og etter skatt. I figuren vises både bidraget fra pensjonstrygden for sjømenn og bidraget fra den tariffestede ordningen, som da antas å være en 60 prosent ytelsesordning fratrukket sjømannspensjon. For enkelhets skyld er det forutsatt at eksempelpersonene har opptjening i ytelsesordningen som sikrer dem full opptjening, det vil si at de har vært med i ordningen i 30 år. I skatteberegningene er det lagt til grunn skatteregler for 2014 og gjennomsnittlig grunnbeløp for 2014 på 87 328 kroner.

Tariffestet pensjon er 60 prosent av lønn fratrukket sjømannspensjon. Det forutsettes full opptjening, det vil si 30 år, i den tariffestede pensjonen.

Kilde: Egne beregninger

I figur 3.11 vises at kompensasjonsgraden i samlet pensjon før skatt er lik for Jan og Anne. Begge har full opptjening i en tariffestet tilleggspensjonsordning som gir 60 prosent av lønnen fratrukket sjømannspensjonen. Dvs. at den tariffestede ordningen fyller opp det sjømannspensjonen ikke dekker, opp til 60 prosent av sluttlønn. Ettersom Anne har en høyere sluttlønn enn Jan, vil kompensasjonsgraden fra sjømannspensjonen i forhold til sluttlønn være lavere for Anne enn for Jan. Den tariffestede pensjonen utgjør derfor en større andel av den samlede pensjonen for Anne. Selv om Anne og Jan får dekket samme andel av sluttlønn i samlet pensjon, er samlet pensjon i kroner høyere for Anne enn for Jan.

Anne har en sluttlønn på 9 G og får en samlet pensjon på 60 prosent av dette, mens Jan har en sluttlønn på 5 G og får en samlet pensjon på 60 prosent av dette. Gjennomsnittsskatten, både på lønn og pensjonsinntekt, er økende med inntekt. Differansen i lønn er større i kroner enn differansen i pensjon og kompensasjonsgraden etter skatt vil derfor være høyere for Anne enn for Jan.

Av figur 3.11 fremgår det videre at kompensasjonsgraden i samlet pensjon før skatt er noe høyere for Geir enn for Hege. Begge har full opptjening i en tariffestet tilleggspensjonsordning som gir 60 prosent av lønnen fratrukket beregnet sjømannspensjon. For Hege, som ikke har full opptjening som overordnet, vil den beregnede sjømannspensjonen som benyttes i beregningen av den tariffestede pensjonen være lavere enn faktisk utbetalt sjømannspensjon. Det vil si at Heges samlede pensjon blir noe lavere enn 60 prosent av sluttlønnen. Selv om Hege får dekket en lavere andel av sluttlønnen i samlet pensjon enn Geir, er samlet pensjon i kroner likevel høyere for Hege enn for Geir. Siden gjennomsnittsskatten er økende med inntekt, vil kompensasjonsgraden etter skatt derfor likevel være høyere for Hege enn for Geir.

For alle de fire typeeksemplene er kompensasjonsgraden etter skatt høyere enn kompensasjonsgraden før skatt. Pensjonsutbetalingene i kroner er lavere enn lønnsinntekten i kroner og i et progressivt skattesystem vil dette gi høyere kompensasjonsgrader etter skatt enn før skatt. Dette forsterkes ved at trygdeavgiften er lavere for pensjonsinntekt enn for lønnsinntekt og dempes av at minstefradraget er lavere for pensjonsinntekt enn for lønnsinntekt.

Forskjellen i kompensasjonsgrad før og etter skatt er likevel mindre enn det som vil være det typiske for en vanlig lønnsmottaker som går fra arbeidsinntekt og over på for eksempel alderspensjon fra folketrygden. Det er to forhold som bidrar til dette. For det første gir ikke sjømannspensjon rett til skattefradrag på pensjonsinntekt, noe som gjør beskatningen av sjømannspensjon mindre gunstig enn beskatning av alderspensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon. For det andre har sjøfolk et særskilt sjømannsfradrag som gjør lønnsbeskatning noe gunstigere for sjøfolk enn for andre lønnsmottakere. Dette bidrar til å redusere forskjellen i kompensasjonsgrad før og etter skatt, sammenlignet med vanlige lønnsmottakere.

3.7 Andre lands pensjonsordninger for sjøfolk

Utvalget har foretatt en gjennomgang av hvilke pensjonsordninger som finnes for sjøfolk i en del andre europeiske land. Det finnes imidlertid begrenset med informasjon om disse ordningene i offentlig tilgjengelige kilder. Utvalget har derfor valgt å begrense dette arbeidet, og må ta forbehold om at det kan eksistere private ordninger i de aktuelle landene som ikke fremgår av oversikten.

Funnene fra gjennomgangen er nærmere presentert i vedlegg 3 til utredningen.

Som det vil fremgå av kapittel 5 nedenfor, omhandler ILO-konvensjon nr. 71 pensjonsordninger for sjøfolk. Konvensjonen er hittil kun ratifisert av 13 land. Blant europeiske land er det bare Hellas, Italia og Nederland og Norge som har ratifisert konvensjonen.

Tabell 3.31 gir en skjematisk oversikt over enkelte funn fra gjennomgangen. Et av funnene er at sjøfolkene i en rekke europeiske land kun er omfattet av det alminnelige pensjonssystemet, uten særordninger. Enkelte land har imidlertid offentlige og/eller private særordninger for sjømenn eller visse særregler for pensjonering innenfor det offentlige pensjonssystemet.

Et annet funn er at det blant de landene som har særordninger for sjøfolk, ser ut til å være en tendens til heving av pensjonsalderen eller utfasing av ordningene.

Pensjonsalderen i det alminnelige pensjonssystemet varierer fra land til land.

Som det fremgår, har Danmark og Slovenia ingen særskilt pensjonsordning for sjøfolk.

Sverige hadde frem til 1994 en egen pensjonsordning for sjøfolk, etablert i 1864. Dette var en privat forsikringsordning som ga mulighet for å ta ut pensjon mellom 55 og 65 år. Ordningen er under utfasing og de siste pensjonene blir utbetalt i 2014. I dag omfattes sjømenn av den offentlige alderspensjonen i Sverige.

Storbritannia har en frivillig pensjonsordning som bare dekker offiserer. Denne ble imidlertid stengt for nye medlemmer 31. oktober 1996. Det finnes forskjellige private pensjonsordninger som tilbys til sjøfolk.

I Finland er sjømannspensjonen en del av det ordinære alderspensjonssystemet, hvor Sjømannspensjonskassen er en av flere pensjonstilbydere. Sjøfolk har imidlertid mulighet til å ta ut pensjonen tidligere enn det som er vanlig for andre arbeidstakere. Mens det for andre er mulig å søke om tidliguttak fra fylte 62 år, er det for sjøoffiserer mulig å ta ut pensjon ved fylte 60 år og for mannskap fra fylte 55 år.

En partsammensatt arbeidsgruppe som 27. juni 2014 fremla en enstemmig utredning, anbefalte imidlertid å innføre samme pensjonsalder for sjøfolk som for andre, etter en viss overgangsperiode.

Island har en nasjonal pensjonsordning (folketrygdpensjon) som dekker alle som er bosatt på Island og som gir udifferensierte inntektsprøvde pensjoner, utmålt på bakgrunn av hvor lenge vedkommende har vært bosatt i landet. Det kreves 40 år for rett til full pensjon. Pensjonsalderen er 67 år. Det er gitt spesielle regler for sjøfolks rett til alderspensjon fra denne ordningen. Sjøfolk kan som hovedregel få pensjon fra fylte 65 år. De kan i nærmere bestemte tilfeller gis folketrygdpensjon allerede fra 60 år.

I tillegg dekkes alle økonomisk aktive personer av et arbeidspensjonssystem som gir inntektsbaserte pensjoner beregnet ut fra avgiftsinnbetalingene og varigheten av medlemskapet i ordningen. Arbeidspensjonssystemet omfatter også sjømenn, slik at disse har en obligatorisk tilleggspensjon i et pensjonsfond. I det fondet sjøfolkene er omfattet av, kan alderspensjon tas ut mellom fylte 60 og 70 år. Blir pensjonen tatt ut før fylte 67 år, reduseres den månedlige pensjonen, og dersom den blir tatt ut mellom fylte 67 og 70 år, økes den. Pensjonen er en livsvarig ytelse som blir utbetalt uavhengig av eventuelle andre pensjoner mottakeren har rett til.

Nederland har en egen sjømannspensjon, innført fra 1. januar 2006, i tillegg til den generelle alderspensjonsordningen som omfatter alle innbyggerne.

Ordningen er obligatorisk for alle offiserer og mannskap mellom 21 og 65 år som arbeider på fartøy registrert i Nederland. Personer som ikke er nederlandske statsborgere og som heller ikke er bosatt i et EØS-land eller i et land Nederland har en bilateral trygdeavtale med, er imidlertid unntatt fra pliktig medlemskap.

Ordinær alderspensjon kan tas ut fra fylte 65 år, mens tidligpensjon kan tas ut allerede fra fylte 60 år.

Fra 2014 vil imidlertid pensjonsalderen i sjømannspensjonen bli gradvis hevet, til 66 år i 2019 og til 67 år i 2023, slik at den vil være i overensstemmelse med endringene som gjøres i den generelle alderspensjonsordningen.

Dersom sjømannen tar ut tidligpensjon vil pensjonsbeløpet blir lavere enn dersom pensjonen tas ut fra fylte 65 år. Tilsvarende øker beløpet dersom sjømannen utsetter pensjonsuttaket til etter fylte 65 år.

Tyskland har en særskilt pensjonsordning for sjømenn, finansiert av avgifter fra arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Alle sjømenn som er ansatt på fartøy som går i fart på havet og som er omfattet av den obligatoriske tyske pensjonsordningen, er i tillegg obligatoriske medlemmer i ordningen for sjømenn.

Sjømannspensjonen er et supplement til den ordinære tyske pensjonsordningen og åpner for at sjømenn kan ta ut en tidligpensjon fra fylte 56 år, gitt at nærmere vilkår er oppfylt. Tidligpensjonen tilsvarer det beløpet de kan forvente å få i ordinær alderspensjon.

Når det foreligger rett til full alderpensjon fra det obligatoriske systemet må denne tas ut og tidligpensjonen opphører. Etter overgangen til alderspensjon vil det fortsatt bli utbetalt en ytelse fra sjømannspensjonsordningen som et supplement til alderspensjonen, dersom vilkårene for dette er oppfylt. Denne ytelsen er imidlertid tidsbegrenset til to år.

Hellas har en særskilt pensjonsordning for sjømenn. Ordningen ble etablert allerede i 1861, og finansieres av avgifter fra arbeidstakerne (inntil 9 prosent av lønn) og arbeidsgiverne (inntil 14 prosent av lønn).

Greske sjømenn som er bosatt i Hellas, kypriotiske sjømenn som er bosatt i Hellas, samt EØS-borgere, er omfattet dersom de arbeider på greske skip eller utenlandske skip som er forsikret i ordningen.

Pensjonen kan på nærmere vilkår gis allerede fra fylte 50 år.

I tillegg til den ordinære pensjonen kan det, på visse vilkår, gis en behovsprøvd ytelse til pensjonister over 60 år som har liten inntekt.