10 Merknader til de enkelte bestemmelser

10.1 Kapittel 1. Gjennomføring av folkefinansieringsforordningen og supplerende bestemmelser

Til § 1-1. Gjennomføring av folkefinansieringsforordningen

I første ledd gjennomføres folkefinansieringsforordningen ved inkorporasjon, og bestemmelsene i forordningen vil etter dette gjelde som lov.

Annet ledd presiserer at det med folkefinansieringsforordningen menes forordningen slik den er gjennomført i første ledd, det vil si forordningen i EØS-tilpasset form. Med EØS-tilpasset form menes forordningsteksten som endret ved EØS-komitebeslutningen som innlemmer forordningen i EØS-avtalen, og som lest i lys av de generelle prinsippene i EØS-avtalen, herunder protokoll 1.

I tredje ledd er det gitt to forskjellige forskriftshjemler til departementet. Departementet får for det første hjemmel til å gi nærmere regler til utfylling av loven. Departementet får også hjemmel til å gjennomføre endringer i forordningen ved forskrift, selv om forordningen er gjennomført ved lov. Dette gir mulighet til å gjennomføre endringer som er av en karakter som normalt ville vært gjennomført i forskrift uten lovendring. Bruk av derogasjonshjemmelen må bero på en konkret skjønnsmessig vurdering.

Det vises til omtale i utredningens kapittel 3.3.3.

Til § 1-2. Virkeområde

Bestemmelsen angir lovens stedlige virkeområde som Norge. Det gis hjemmel til å utvide virkeområdet til Norges økonomiske sone, Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 1-2.

Til § 1-3. Krav til språk

Bestemmelsen gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere krav til språk i forskrift. Det vises til at forordningen i enkeltbestemmelser har regler om språk, herunder artikkel 23 nr. 2 og nr. 3 om nøkkelinformasjonsdokument for investeringer, artikkel 27 nr. 3 om markedsføring og artikkel 38 om klager.

Til § 1-4. Ansvar for nøkkelinformasjonsdokument for investeringer

Bestemmelsen regulerer ansvaret for nøkkelinformasjonsdokument for investeringer («KIIS»).

Folkefinansieringsforordningen skiller mellom dokument som skal utarbeides for det enkelte folkefinansieringstilbud av prosjekteier og dokument som skal utarbeides av folkefinansieringsforetaket på «plattformnivå» ved individuell porteføljeforvaltning av lån. Det vises til artiklene 23 og 24 i forordningen, og omtale i kapittel 6.2.2. Både artikkel 23 nr. 9 og artikkel 24 nr. 4 har regler om ansvar for innholdet i dokumentet.

Første og annet ledd gjennomfører forordningen artikkel 23 nr. 9 første punktum, som fastsetter at medlemsstatene skal sikre at ansvaret for informasjonen som gis i et nøkkelinformasjonsdokument for investeringer i et folkefinansieringstilbud minst påhviler prosjekteier eller dennes administrative, styrende eller tilsynsorganer. En prosjekteier kan etter forordningen både være en fysisk og en juridisk person, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav h.

Første ledd gir regler om ansvar for informasjonen i nøkkelinformasjonsdokumentet der prosjekteier tilbyr investering i aksjer og andre egenkapitalinstrumenter. Her er ansvaret plassert hos selskapets styre. Dette henger sammen med de aksjerettslige begrensningene på å fremsette erstatningskrav mot selskapet i forbindelse med utstedelse av nye aksjer. Ved andre kapitalinnhentinger, som obligasjonsutstedelser eller ved opptak av lån, er det ikke noe selskapsrettslig krav at styrets medlemmer skal stå ansvarlig for informasjonen i prospekter eller andre informasjonsdokumenter.

Annet ledd fastsetter at prosjekteier ellers skal være ansvarlig for innholdet i informasjonsdokumentet. Utvalget bemerker at prosjekteier etter forordningen kan være alt fra et aksjeselskap til et enkeltpersonforetak, eller en privatperson som driver næring. En regel som pålegger prosjekteier ansvar for informasjonen i dokumentet dekker hele spekteret. Utvalget bemerker imidlertid at bestemmelsen i første ledd ikke skal tolkes antitetisk. Det vil således også være adgang til å angi at styret skal være ansvarlig. Det følger av forordningen artikkel 23 nr. 9 og artikkel 24 nr. 4 at et KIIS klart skal angi hvem som er ansvarlige og gi relevant informasjon om den/de ansvarlige. Det skal også gis en ansvarserklæring. Disse bestemmelsene gjelder direkte.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 24 nr. 4 første punktum. Etter artikkel 24. nr. 4 skal medlemsstatene sikre at ansvaret for informasjonen som gis i nøkkelinformasjonsdokumentet som skal gis på plattformnivå ved individuell porteføljeforvaltning av lån, minst påhviler folkefinansieringsforetaket.

Fjerde ledd fastsetter at departementet kan gi utfyllende forskrifter om ansvar for nøkkelinformasjonsdokument.

Se omtale av bestemmelsen i kapittel 6.3.1.2.

10.2 Kapittel 2. Tilsyn

Til § 2-1. Tilsyn med folkefinansiering

Bestemmelsen fastsetter at Finanstilsynet fører tilsyn med folkefinansieringsforetak. Bestemmelsen gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 29. Se omtale i kapittel 7.2.

Til § 2-2. Kontrollvirksomhet og opplysningsplikt

Bestemmelsens første og annet ledd gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav a og (delvis) b, mens bestemmelsens annet og tredje ledd gir nasjonale regler.

Første ledd fastsetter regler om opplysningsplikt for folkefinansieringsforetaket og for andre som har påtatt seg å uføre oppgaver i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester. Bestemmelsen presiserer at opplysningsplikten bare gjelder oppgaver som utføres i forbindelse med folkefinansieringstjenestene og som gjelder folkefinansieringsforetakets forretning og virksomhet.

Annet ledd fastslår at opplysningsplikten for et foretak etter første ledd, gjelder tilsvarende for foretakets ansatte, styremedlemmer og andre tillitsvalgte, og for andre som regelmessig utfører ledelsesfunksjoner for foretaket.

Tredje ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge enhver opplysningsplikt dersom Finanstilsynet har mistanke om at folkefinansieringsloven, eller bestemmelser gitt i medhold av loven, er overtrådt. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-3. Reglene i verdipapirhandelloven § 19-3 tredje ledd er gitt tilsvarende anvendelse.

Fjerde ledd pålegger folkefinansieringsforetak å gi enkelte opplysninger til Finanstilsynet av eget tiltak, herunder opplysninger om at det foreligger risiko for at foretaket ikke vil kunne oppfylle de fastsatte krav til kapital, eller om at det har oppstått andre forhold som kan innebære stor risiko knyttet til driften av foretaket. Se i tillegg folkefinansieringsforordningen artikkel 15 nr. 3 som gir mer generelle regler om opplysninger som folkefinansieringsforetaket skal gi av eget tiltak.

Femte ledd fastsetter at politi og påtalemyndighet etter anmodning fra Finanstilsynet og uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, skal gi Finanstilsynet de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser om utveksling av informasjon og tilsynssamarbeid etter EØS-avtalen. Bestemmelsen er fastsatt for å oppfylle kravene i folkefinansieringsforordningen artikkel 31 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-3 femte ledd.

Sjette ledd fastsetter en forskriftshjemmel for departementet.

Bestemmelsen er omtalt i kapittel 7.3.3.1 og 7.3.3.2. Se også kapittel 7.4 om tilsynssamarbeid.

Til § 2-3. Bevissikring

Etter folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav c skal tilsynsmyndigheten ha adgang til å foreta undersøkelser og få tilgang til dokumenter og annen informasjon. Regelen i folkefinansieringsforordningen svarer til reglene om bevissikring i prospektforordningen og markedsmisbruksforordningen. Disse er gjennomført i verdipapirhandelloven § 19-5. Regelen om bevissikring etter folkefinansieringsforordningen foreslås gjennomført ved at verdipapirhandelloven § 19-5 gis tilsvarende anvendelse. Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.3.

Til § 2-4. Pålegg

Bestemmelsen er utformet etter mønster fra verdipapirhandelloven § 19-7 som gir regler om pålegg på verdipapirområdet. Bestemmelsen gjennomfører, sammen med reglene i §§ 2-5 til 2-7, plikter etter folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd. Det gis også enkelte regler som ikke har noe direkte motstykke i forordningen. Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.4 flg.

Bestemmelsens første ledd fastsetter at Finanstilsynet kan pålegge den som handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av folkefinansieringsloven å bringe overtredelsen til opphør, herunder å stanse virksomhet eller korrigere falske eller villedende opplysninger. Folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav c og e anses gjennomført ved bestemmelsen. Det samme gjelder for forordningen artikkel 39 nr. 2 bokstav b. Første ledd presiserer at Finanstilsynet også kan gi pålegg om retting dersom Finanstilsynet underrettes av tilsynsmyndigheten i en annen EØS-stat om at et norsk folkefinansieringsforetak har overtrådt regler som gjelder for foretakets virksomhet i vedkommende stat. Bestemmelsen imøtekommer Finanstilsynets behov for å ivareta at folkefinansieringsforetak som har tillatelse fra Finanstilsynet, overholder reglene i andre EØS-stater hvor de yter tjenester. En tilsvarende bestemmelse er gitt i verdipapirhandelloven § 19-7 tredje ledd. Se også folkefinansieringsforordningen artikkel 37. Se omtale i kapittel 7.3.3.5. og 8.4.2.1.

Etter annet ledd kan Finanstilsynet gi pålegg om retting dersom folkefinansieringsforetak opptrer i strid med interne retningslinjer og instrukser som nevnt i folkefinansieringsforordningen kapittel II, eller opptrer i strid med egne regler og forretningsvilkår, og dersom foretakenes ledelse eller styre ikke oppfyller kravene til hederlig vandel mv. Bestemmelsen utgjør ikke gjennomføring av noen konkret bestemmelse i folkefinansieringsforordningen, men svarer til verdipapirhandelloven § 19-7 annet ledd. Se omtale i kapittel 7.3.3.5.

Tredje ledd fastsetter at Finanstilsynet i nærmere angitte tilfeller ved pålegg kan forby folkefinansieringsforetak å drive virksomhet, når virksomheten kan påføre foretaket eller dets kunder uforsvarlig stor risiko. Etter folkefinansieringsforordningen artikkel 12 nr. 13 kan folkefinansieringsforetak drive annen virksomhet enn den forordningen omhandler. Forutsetningen er imidlertid at virksomheten drives i henhold til relevant nasjonal lov. Der folkefinansieringsforetak driver virksomhet som ikke er regulert av forordningen og som kan utsette investorene for fare, vil Finanstilsynet kunne pålegge foretaket å avslutte virksomheten eller innrette denne på en betryggende måte. Herunder å innrette virksomheten i tråd med lovverket og interne retningslinjer og instrukser. Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.6.

Fjerde ledd fastsetter at Finanstilsynet kan gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjer ikke kan utøves, eller at aksjene skal avhendes etter fremgangsmåten i verdipapirhandelloven § 13-4, dersom en eier med kvalifisert eierandel ikke oppfyller kravene i folkefinansieringsforordningen artikkel 12 nr. 3 bokstav a. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-7 femte ledd, men har ikke noe motstykke i folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd. Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.7.

Femte ledd fastsetter at Finanstilsynet kan gi pålegg om å oppfylle opplysningsplikt. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-7 sjette ledd, men har ikke noe motstykke i folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd. Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.5.

Til § 2-5. Midlertidige forbud

Første ledd gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav a, b og d, men med en mindre detaljert ordlyd enn i forordningens regler. Etter bestemmelsen kan Finanstilsynet nedlegge forbud mot et tilbud om folkefinansiering, mot markedsføring av et tilbud om folkefinansiering og mot å yte folkefinansieringstjenester for en periode på inntil ti sammenhengende arbeidsdager, dersom det er grunn til å tro at folkefinansieringsloven er overtrådt. Bestemmelsen er formulert generelt, slik at det midlertidige forbudet gjelder den konkrete aktiviteten, uavhengig av om den utføres av folkefinansieringsforetaket selv eller en annen som opptrer på folkefinansieringsforetakets vegne.

Annet ledd gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav h, men med en mindre detaljert ordlyd enn i forordningens regel. Etter bestemmelsen kan Finanstilsynet nedlegge midlertidig forbud mot yting av folkefinansieringstjenester. Som de øvrige bestemmelsene om midlertidig forbud er bestemmelsen generelt formulert, slik at forbudet vil rette seg mot selve ytingen av folkefinansieringstjenesten, uavhengig av om deler av tjenesten utføres av noen som har påtatt seg oppgaver for folkefinansieringsforetaket. Det fastsettes ingen maksimumstid for det midlertidige forbudet etter annet ledd, men vilkårene for å anvendelse av bestemmelsen er forholdsvis snevre. Det vises til at Finanstilsynet må ha konstatert at folkefinansieringsforetakets situasjon innebærer at tilbudet om folkefinansieringstjenester vil kunne skade investorenes interesser. Forvaltningslovens alminnelige regler og prinsipper kommer i tillegg til anvendelse, herunder kravet om forholdsmessighet.

Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.8.

Til § 2-6. Offentliggjøring av opplysninger

Bestemmelsen gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav g og svarer til verdipapirhandelloven § 7-13 femte ledd som gjennomfører tilsvarende regel i prospektforordningen. I likhet med prospektforordningen stiller folkefinansieringsforordningen krav til informasjonen om et folkefinansieringstilbud. For folkefinansieringstilbud fremkommer disse kravene i reglene om nøkkelinformasjonsdokument om investeringer («KIIS»). Informasjonen i et KIIS skal til enhver tid være korrekt og oppdatert, se omtale i kapittel 6. Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å gi pålegg om å offentliggjøre informasjonen forordningen krever. Finanstilsynet kan offentliggjøre informasjonen om ikke folkefinansieringsforetaket, eller andre som har påtatt seg oppgaver på folkefinansieringsforetakets vegne, oppfyller sin informasjonsplikt. Det vises til omtale i kapittel 7.3.3.9.

Til § 2-7. Overdragelse av kontrakter

Bestemmelsen gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav i som fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne overføre kontrakter fra et folkefinansieringsforetak som har mistet sin konsesjon på grunn av nærmere angitte omstendigheter. Med bakgrunn i norsk tilsynstradisjon utformes bestemmelsen slik at Finanstilsynet ikke selv skal foreta overføring av eksisterende kontrakter, men kan pålegge folkefinansieringsforetaket som har mistet sin tillatelse, å foreta overføringen. Det forutsettes at både kundene og nytt foretak samtykker til overføringen. Se omtale i kapittel 7.3.3.10.

Til § 2-8. Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

Bestemmelsen gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 39 nr. 2 bokstav c. Etter bestemmelsen kan det treffes vedtak om forbud mot å ha ledelsesfunksjon, dersom vedkommende det er tale om er uskikket til å ha ledelsesfunksjon i et foretak med konsesjon til å drive virksomhet etter folkefinansieringsloven på grunn av overtredelse eller medvirkning til overtredelse av loven. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-8. Det vises til omtale av bestemmelsen i kapittel 8.4.2.2.

Til § 2-9. Tvangsmulkt

Folkefinansieringsforordningen har ingen bestemmelser om tvangsmulkt, men både finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven har slike bestemmelser. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra regelen i verdipapirhandelloven § 19-10 om tvangsmulkt. I tillegg til omtalen i kapittel 8.4.2.3 i utredningen her, vises det til omtale av verdipapirhandellovens bestemmelse om tvangsmulkt i Prop. 96 LS (2018–2019) kapittel 7.7.5.4.

Til § 2-10. Administrativ inndragning

Folkefinansieringsforordningen har ikke regler om administrativ inndragning. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-11. Vedtak om administrativ inndragning vil ikke være en administrativ sanksjon etter definisjonen i forvaltningsloven § 43 annet ledd. Det fastsettes derfor ikke skyldkrav i bestemmelsen. Dette er i tråd med anbefalingene i Prop. 62 (2015–2016) kapittel 11.6 hvor det vises til at administrativ inndragning som har et rent gjenopprettende formål, for eksempel ved inndragning av ulovlig ervervet utbytte, bør kunne anvendes med et rent objektivt ansvar. Vinningen kan inndras fra den som vinningen er tilfalt, også når den som vinningen er tilfalt, er en annen enn lovovertrederen.

Første ledd angir hvilke overtredelser av loven som kan lede til administrativ inndragning.

Annet ledd fastslår at verdipapirhandellovens § 19-11 annet til tiende ledd, som gir nærmere regler om administrativ inndragning, gjelder tilsvarende for inndragning etter folkefinansieringslovens bestemmelser.

Det vises til omtale i kapittel 8.4.2.4.

10.3 Kapittel 3. Administrative sanksjoner og straff

Til § 3-1. Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gjennomfører, sammen med §§ 3-2 og 3-3, reglene om overtredelsesgebyr i folkefinansieringsforordningen artikkel 39.

Første ledd gir regler om hvilke overtredelser som kan medføre gebyr etter bestemmelsen. Reglene innebærer at alle overtredelser av de materielle reglene i folkefinansieringsforordningen slik de er gjennomført i loven, jf. § 1-1, og forskrifter gitt til utfylling av disse, kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. I tillegg kan overtredelsesgebyr ilegges ved manglende oppfyllelse av pålegg fra tilsynsmyndigheten. Det vises til omtale i kapittel 8.4.3.1.

Annet til fjerde ledd gir regler om maksimumsbeløp for overtredelsesgebyr for henholdsvis fysiske og juridiske personer. Beløpene svarer til de beløp som er fastsatt i folkefinansieringsforordningen artikkel 39 nr. 2 bokstav d til f, rundet opp til nærmeste million. Når det gjelder konsolideringsbestemmelsen for juridiske personer i forordningen artikkel 39 nr. 2 bokstav e annen setning, bemerker utvalget at den er utformet på samme måte som en lang rekke tilsvarende EØS-regler, herunder MiFID II artikkel 70 nr. 6 bokstav f, MAR artikkel 30 nr. 2 tredje ledd, prospektforordningen artikkel 38 nr. 2 bokstav d annet ledd og rapporteringsdirektivet artikkel 28b nr. 1 bokstav c underpunkt i strekpunkt 1. Disse er alle gjennomført i verdipapirhandelloven § 21-10. Utkastet til regel i § 3-1 tredje ledd er utformet etter mønster fra denne. Det vises til omtale i kapittel 8.4.3.2.

Femte ledd gir regler om medvirkning. Det vises til omtale i kapittel 8.4.3.1.

Sjette ledd gir verdipapirhandelloven § 21-14 som angir momenter som kan vektlegges ved vurderingen av om administrativ sanksjon skal ilegges og ved utmåling av administrative gebyrer, tilsvarende anvendelse. Oppramsingen er ikke uttømmende. Se omtale i kapittel 8.4.3.4.

Syvende ledd gir en forskriftsbestemmelse for departementet.

Til § 3-2. Vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr

Etter folkefinansieringsforordningen skal regler om vilkår for å ilegge administrative sanksjoner utarbeides i henhold til nasjonal rett, se forordningen artikkel 39 nr. 2. Dette innebærer at de subjektive vilkårene for ileggelse av overtredelsesgebyr må fastsettes av nasjonale myndigheter. Bestemmelsen fastsetter subjektive vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr etter § 3-1. Det vises til omtale i kapittel 8.4.3.1.

Til § 3-3. Foreldelse mv.

Bestemmelsen fastsetter at adgangen for Finanstilsynet til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes fem år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at Finanstilsynet gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr. Det gis hjemmel til å fastsette forskrifter om renter ved forsinket betaling og nærmere regler om foreldelse. Det vises til omtale i kapittel 8.4.3.3.

Til § 3-4. Straff

Bestemmelsen gir straffebestemmelser for enkelte overtredelser av forordningen, slik den er gjennomført i loven, og overtredelse av forskrifter til utfylling av bestemmelsene, samt for manglende oppfylling av pålegg.

Første ledd gir regler om straff for å yte folkefinansieringstjenester uten nødvendig tillatelse, overtredelse av reglene om god forretningsskikk og reglene om styring av ordre mot godtgjørelse. Strafferammen for overtredelser av bestemmelsene er bøter eller fengsel i tre år.

Annet ledd gir strafferegler for overtredelse av regler om dokumentasjonsplikt, behandling og oppbevaring av kundemidler og manglende oppfyllelse av Finanstilsynets pålegg. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år.

Tredje ledd fastsetter at overtredelser av forskrifter som utfyller de straffesanksjonerte handlingsnormene, også kan sanksjoneres med straff.

Det vises til omtale i kapittel 8.4.3.5.

10.4 Kapittel 4. Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

Til § 4-1. Ikrafttredelse

Bestemmelsen slår fast at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsene i loven kan settes i kraft til ulik tid.

Til § 4-2. Overgangsregler

Departementet kan etter bestemmelsen gi overgangsregler.

Til § 4-3. Endringer i andre lover

Vedtakelse av folkefinansieringsloven vil innebære et behov for å gjøre endringer i annen lovgivning.

I nr. 1 foreslås det endringer i finanstilsynsloven, som er omtalt i kapittel 7.2.3.

I nr. 2 foreslås det endringer i verdipapirhandelloven, som er omtalt i kapittel 3.3.2 og 3.3.5.2.

I nr. 3 foreslås det endringer i finansforetaksloven, som er omtalt i kapittel 3.3.4.2.

I nr. 4 foreslås det endringer i finansavtaleloven 2020, som er omtalt i kapittel 3.3.6.

Endringer i finanstilsynsloven

Til finanstilsynsloven § 1

Endringen innebærer at folkefinanseringsforetak føyes til listen over foretak som står under Finanstilsynets tilsyn i finanstilsynsloven § 1.

Endringer i verdipapirhandelloven

Til verdipapirhandelloven § 7-1. Prospektforordningen

Folkefinansieringsforordningen inneholder i artikkel 46 en endring i prospektforordningen (forordning (EU) 2017/1129). Lovendringen innebærer at den norske gjennomføringen av prospektforordningen oppdateres ved at det henvises til denne endringen av prospektforordningen i inkorporasjonsbestemmelsen. Det vises til omtale i kapittel 3.3.2.

Til verdipapirhandelloven § 9-3. Unntak fra krav om tillatelse

Endringen innebærer at folkefinansieringsforetak som yter tjenester som omfattes av folkefinansieringsloven, unntas fra krav om tillatelse etter verdipapirhandelloven og fra bestemmelsene i verdipapirhandelloven som gjennomfører MiFID II. Unntaket gjelder for virksomheten som omfattes av folkefinansieringsforordningens anvendelsesområde. I den grad folkefinansieringsforetaket også yter andre tjenester enn dem som er omfattet av forordningen, gjelder konsesjons- og virksomhetsreglene for denne virksomheten fullt ut. Endringen gjennomfører endringsdirektiv til MiFID II, direktiv (EU) 2020/1504 av 7. oktober 2020. Det vises til omtale i kapittel 3.3.5.2.

Endringer i finansforetaksloven og finansforetaksforskriften

Til finansforetaksloven § 2-1. Finansieringsvirksomhet

Endringen utvider henvisningene til annet regelverk i første ledd til å omfatte foretak som har tillatelse som folkefinansieringsforetak etter folkefinansieringsloven.

Ny bokstav g i tredje ledd unntar å yte kreditt til næringsvirksomhet via en folkefinansieringsplattform drevet av et folkefinansieringsforetak fra definisjonen av finansieringsvirksomhet, med mindre den som yter kreditten er et finansforetak. Unntaket gjennomfører folkefinansieringsforordningen artikkel 1 nr. 3. «Folkefinansieringsforetak» skal her forstås som foretak med tillatelse etter folkefinansieringsloven.

Til finansforetaksloven § 2-18. Låneformidlingsforetak

I tredje ledd presiseres det at reglene om låneformidlingsvirksomhet, ikke gjelder for folkefinansieringsforetak. «Folkefinansieringsforetak» skal her forstås som foretak med tillatelse etter folkefinansieringsloven. Bakgrunnen for dette er at slik virksomhet reguleres av folkefinansieringsloven.

Det vises til omtale i kapittel 3.3.4.2

Finansforetaksforskriften

Utvalget foreslår i tillegg følgende endring i FOR-2016-12-09-1502 (finansforetaksforskriften):

§ 2-18 skal lyde:

Som finansieringsvirksomhet regnes ikke å yte lån til forbrukere gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering dersom:

• a) plattformene drives av et låneformidlingsforetak eller finansforetak, og

• b) långivers samlede utlån gjennom plattformene ikke overstiger 1 million kroner per år.

Endringer i finansavtaleloven

Til finansavtaleloven § 3-1. Tjenesteyterens alminnelige plikter

Endringen i sjette ledd innebærer at annet til femte ledd ikke gjelder for tjenester som er omfattet av folkefinansieringsloven.

Til finansavtaleloven § 3-22. Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

Endringen innebærer at folkefinansieringsloven inntas i annet ledd bokstav a.

Til finansavtaleloven § 3-56. Forholdet til verdipapirhandelloven mv. Definisjoner

Endringen i første ledd innebærer at reglene i §§ 3-57 og 3-58 ikke gjelder for tjenester som omfattes av folkefinansieringsloven.

Det vises til omtale i kapittel 3.3.6.