21 Merknader til de enkelte paragrafer

21.1 Til kapittel 1 om lovens formål, definisjoner og virkeområde

Til § 1. Lovens formål

Lovens formål er å bidra både til å fremme kriminalitetsbekjempelsen og personvernet. Det er en kjensgjerning at politiet og påtalemyndigheten gjennom sitt virke i noen grad kan komme til å krenke personvernet, og hensikten er å begrense krenkelsen for den enkelte. Like viktig er at politiets behandling av opplysninger er forutberegnlig for den enkelte, slik at han vet om han kan bli registrert, og i så fall hvilke opplysninger om ham som kan bli registrert. Personvernet ivaretas ved at behandlingen på alle måter begrenses til det som er nødvendig, se nærmere punkt 9.3.

Loven skal også fremme en effektiv løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver. Å kunne behandle de opplysninger som er nødvendige for deres arbeid, og raskt og effektivt kunne få tilgang til disse ved behov, fremmer effektive løsninger.

Formålet vil være et moment ved tolkingen av de andre bestemmelsene i loven, særlig der politi og påtalemyndighet er tillagt et visst skjønn. I de tilfellene der hensynet til personvern og hensynet til kriminalitetsbekjempelsen ikke kan forenes, er utgangspunktet at hensynet til personvernet må vike. Ved denne avveiningen skal det imidlertid alltid foretas en forholdsmessighetsvurdering.

Til § 2. Definisjoner

Bestemmelsen tar utgangspunkt i personopplysningsloven § 2 og rammebeslutning om personvern i tredje søyle. Det er gjort både språklige og materielle endringer i forhold til personopplysningslovens regler for å tilpasse bestemmelsen til politiets og påtalemyndighetens behandling.

Lovteksten opererer med begrepene personopplysninger om fysiske personer, se § 2 nr. 1, opplysninger om juridiske personer, se § 2 nr. 6 og opplysninger om gjenstander, se § 3. Som en fellesbetegnelse benyttes betegnelsen «opplysninger», uten at begrepet er definert.

Den behandlingsansvarlige vil være ansvarlig for at reglene i loven overholdes. De fleste bestemmelsene retter seg imidlertid også mot enhver som behandler opplysningene.

Nr. 1 – Personopplysninger : Personopplysninger er opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en fysisk person. For å avgjøre om det foreligger en personopplysning eller ikke, må det skilles mellom anonymiserte opplysninger og avidentifiserte opplysninger, hvor en opplysning anses anonymisert der det ikke er mulig å finne tilbake til den person opplysningene gjelder. Avidentifiserte opplysninger er opplysninger hvor personen for tiden ikke er kjent. Avidentifiserte opplysninger må normalt anses som personopplysninger. Videre kan en opplysning som er anonymisert bli å anse som personopplysning, dersom den knytter seg til en så liten gruppe at tilhørigheten røpes på en mer indirekte måte. En opplysning anses ikke å være en personopplysning dersom det kreves uforholdsmessig mye arbeid eller ressurser for å identifisere personen. I denne vurderingen må det imidlertid tas hensyn til de ressursene og det apparatet politiet har til rådighet.

Biologisk materiale som sådant er ikke å anse som personopplysninger. Derimot er slikt materiale en personopplysning dersom det er analysert eller på annen måte knyttet til en person. Et eksempel på sistnevnte er DNA- eller blodprøver som merkes med personens navn eller annet kjennetegn før prøven sendes til analyse. Gods som kan knyttes til eier må anses som en personopplysning. Videre må opplysninger om døde personer anses som personopplysninger. I vurderingen av hva som er en personopplysning må det legges vekt på hva som er formålet med loven og hvem den skal beskytte. For mer om begrepet, se punkt 7.2.1.

Nr. 2 – Behandling av opplysninger : Behandling av opplysninger er kort sagt enhver bruk av opplysninger. Definisjonen fra personverndirektivet er brukt i lovteksten. Ordlyden skiller seg således noe fra personopplysningsloven, men uten at det materielle innholdet er forskjellig. Hensikten er å synliggjøre hva som ligger i behandlingsbegrepet på en bedre måte. For mer om definisjonen, se punkt 7.2.2.

Nr. 3 – Register : Et register er en samling av opplysninger som er lagret systematisk på en slik måte at opplysninger om den enkelte kan finnes igjen uten uforholdsmessig bruk av ressurser. Betegnelsen omfatter både manuelle og elektroniske registre. Ved elektronisk behandling vil opplysningene som sådan anses å være lagret systematisk, uten at dette i seg selv oppfyller kravet til registerbegrepet. Elektroniske saksbehandlingssystemer som ikke er innrettet for å kunne søke personopplysninger anses ikke som et register i lovens forstand. Det samme gjelder for straffesaksdokumenter.

Nr. 4 – Behandlingsansvarlig : Den behandlingsansvarlige kan enten angis i lov eller forskrift eller bli behandlingsansvarlig som den som bestemmer formålet med behandlingen. Siden det overordnede formålet med behandlingen er fastsatt i loven § 4, siktes det til det konkrete formålet med behandlingen, som må ligge innenfor de rammene som er trukket opp i § 4. Behandlingsansvaret bør plasseres der behandlingen skjer.

I motsetning til hva som er tilfelle etter personopplysningsloven, kan man i henhold til denne loven ha to behandlingsansvarlige med delt behandlingsansvar. Dette er praktisk for sentrale systemer, hvor et organ har det sentrale behandlingsansvaret, mens politidistriktene og særorganer har lokalt behandlingsansvar. Den konkrete oppgavefordelingen må fastsettes i forskrift, instruks eller melding. Det daglige behandlingsansvaret, det vil si den praktiske gjennomføringen, kan delegeres.

Behandlingsansvarlig har en rekke plikter etter loven, og skal påse at behandlingen skjer i overensstemmelse med regelverket. For mer om rollen som behandlingsansvarlig, se punkt 7.2.4.

Nr. 5 – Databehandler : Databehandleren behandler opplysninger på vegne av den ansvarlige, enten i følge avtale eller i følge instruks. For politiets vedkommende vil også institusjoner som analyserer biologisk materiale etter oppdrag fra politiet eller påtalemyndigheten bli å anse som databehandler. Databehandlerens plikter følger av § 18. For mer om databehandler, se punkt 7.2.5.

Nr. 6 – Registrert : Å være «registrert» i lovens forstand forutsetter ikke nødvendigvis at opplysningene er ført inn i et register. Med registrert menes enhver det er behandlet opplysninger om, uavhengig av om dette skjer i eller utenfor et register. Det er tilstrekkelig at det er en opplysning knyttet til en fysisk eller juridisk person, som behandles. Flere av lovens rettigheter er knyttet til å være registrert, og det innebærer blant annet at juridiske personer langt på vei har samme rettigheter som fysiske personer. Se nærmere punkt 7.2.3.

Nr. 7 – Samtykke : Ordlyden er endret noe i forhold til personopplysningsloven, blant annet fordi loven foreslås å omfatte også juridiske personer. De materielle kravene som stilles til samtykke er imidlertid de samme. For at et gyldig samtykke foreligger må det være frivillig, uttrykkelig og informert. Sistnevnte innebærer at den som gir samtykke blant annet gis informasjon om hva han samtykker i, hvorfor det eventuelt er nødvendig med et samtykke og hvilke konsekvenser et samtykke medfører. Loven oppstiller ingen formkrav, men i praksis bør samtykke innhentes skriftlig. Samtykke kan representere et eget hjemmelsgrunnlag for registrering med mindre det fremgår særskilt at loven er preseptorisk. For eksempel kan det tenkes at en person ut fra et beskyttelsesbehov samtykker i behandling av opplysninger om seg selv til tross for at kravet til nødvendighet i § 5 ikke er oppfylt. Likeledes kan det tenkes at en fornærmet samtykker i at det behandles opplysninger om vedkommendes seksuelle legning dersom han mener at det nettopp er denne legningen som har forårsaket volden. Et annet praktisk tilfelle der samtykket kan være et eget hjemmelsgrunnlag er behandling, og da særlig utlevering, av opplysninger til andre formål enn de som er angitt i loven.

Det vil regelmessig være politiet som har bevisbyrden for at det foreligger samtykke og at samtykket var frivillig for det tilfellet at politiets fullmakter blir utvidet ved et samtykke. For mer om samtykke, se punkt 7.2.6.

Nr. 8 – Ikke-verifisert opplysning : En opplysning anses ikke-verifisert dersom politiet eller påtalemyndigheten ikke kjenner til om den er korrekt eller ikke. Med andre ord kan en ikke-verifisert opplysning være korrekt, men det er uvisst på det aktuelle tidspunktet. Definisjonen må ses i sammenheng med det kvalitetskrav til opplysningen som er nedfelt i § 6 første ledd nr. 2. Begrepet knytter seg kun til sannhetsgehalten. Hvorvidt en verifisert opplysning er nødvendig eller relevant, er et annet spørsmål. For mer om ikke-verifiserte opplysninger, se punkt 7.2.7.

Nr. 9 – Merking : Definisjonen av merking er sammenfallende med definisjonen i rammebeslutning om personvern i tredje søyle artikkel 2 bokstav k. Ved merking markeres opplysningen uten at man har til hensikt å begrense den fremtidige behandlingen av opplysningen. Når man markerer en opplysning vil den med andre ord kunne behandles på samme måte som før merking. Hensikten med merking kan være forskjellig, men et klassisk eksempel er markering av ikke-verifiserte opplysninger for å sikre at de som leser opplysningene er klar over at det er knyttet usikkerhet til opplysningenes korrekthet. Et annet eksempel er å markere opplysninger som utleveres. I disse tilfellene vil markering skape notoritet og samtidig sikre at man kan sørge for å varsle mottakeren av opplysningen dersom det for eksempel skulle vise seg at den utleverte opplysningen må rettes eller suppleres. Merking av opplysninger vil på denne bakgrunn også kunne betegnes som en ren saksbehandlingsrutine som ikke har noen betydning for politiets mulighet til å behandle den markerte opplysningen.

Nr.10 – Sperring : Definisjonen av sperring er sammenfallende med definisjonen i rammebeslutning om personvern i tredje søyle artikkel 2 bokstav c. Når man sperrer en opplysning er hensikten å begrense adgangen til å behandle opplysningen i fremtiden. Med begrensning menes i denne sammenheng først og fremst til hvilke formål opplysningen kan behandles i fremtiden. Slik definisjonen er utformet gir den imidlertid ikke anvisning på hva begrensningen konkret går ut på. Dette må fastsettes særskilt, jf. også omtalen i punkt 7.2.11.

Nr. 11 – Straffesaker : Straffesaker defineres som saker som behandles etter straffeprosessloven. Dette innebærer at også sivile krav i straffesaker og erstatning for uberettiget forfølgning faller inn under definisjonen.

Nr. 12 – Vandelskontroll : Vandelskontroll er bruk av opplysninger for å vurdere om en fysisk eller juridisk person er egnet til en bestemt stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende. Dette er nærmere omhandlet i kapittel 12. Vandelskontrollen består av politiattest, vandelsvurdering og straffattest, jf. § 36.

Nr. 13 – Politimessige formål : Definisjonen er en klargjøring av hvilket innhold begrepet tillegges i denne loven. Den er derimot ikke ment som en legaldefinisjon av begrepet i sin brede alminnelighet. Dette innebærer at definisjonen ikke uten videre kan legges til grunn i andre sammenhenger, jf. nærmere om dette i punkt 7.2.10.

Til § 3 Lovens virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige og geografiske virkeområde. Loven gjelder for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger som faller innenfor politimessige formål, jf. § 4. Loven gjelder dermed for behandling av opplysninger både i og utenfor den enkelte straffesak. Loven gjelder for norsk politi og påtalemyndighet, uavhengig av hvor de befinner seg. Er en norsk tjenestemann plassert i utlandet, er han fortsatt underlagt politiregisterloven. Derimot vil utenlandsk politi ikke være underlagt loven dersom de befinner seg i Norge, med mindre de i henhold til internasjonale avtaler eller på annet grunnlag deltar i etterforskning eller annet politimessig arbeid og i denne forbindelse behandler opplysninger for norsk politi eller påtalemyndighet. Utlevering av opplysninger til utenlandsk politi i Norge følger derimot de alminnelige reglene i § 22. Lovens virkeområde må også ses i sammenheng med § 69, hvoretter det kan gis forskrift om at loven kan gis anvendelse på andre enn politiet og påtalemyndigheten.

Loven kommer ikke til anvendelse på opplysninger som behandles etter SIS-loven, jf. første ledd nr. 1. Dersom opplysninger overføres fra Schengen-informasjonssystem (SIS) til et annet politiregister eller på annen måte behandles utenfor SIS gjelder imidlertid politiregisterloven på vanlig måte. Likeledes vil behandling av supplerende opplysninger i henhold til SIS-loven § 11 regelmessig falle inn under politiregisterloven.

I første ledd nr. 2 er det gjort unntak for politiets behandling av opplysninger som faller utenfor politimessige formål, jf. § 4. Behandling av opplysninger som er en del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål reguleres av personopplysningsloven. Sivile gjøremål omfatter dermed all behandling av opplysninger som verken har tilknytning til politimessige oppgaver eller forvaltningsvirksomheten. Som eksempel kan nevnes intern administrasjon eller innkjøp av utstyr med videre.

I annet ledd er det fastsatt at loven også gjelder for PSTs forvaltningsvirksomhet, som for eksempel utlendingskontroll, i motsetning til forvaltningsvirksomhet i politiet for øvrig. Begrunnelsen for dette er nærmere omtalt i punkt 8.2.3 og 8.4.4. For PSTs vedkommende er det derfor bare behandling av opplysninger som er en del av tjenestens sivile gjøremål som faller utenfor lovens virkeområde, jf. første ledd nr. 2. For PST gjelder i tillegg enkelte særbestemmelser, jf. lovens kapittel 11, for behandling av opplysninger utenfor den enkelte straffesak. Når PST behandler opplysninger i straffesaker gjelder de samme reglene som for den øvrige påtalemyndigheten.

Av tredje ledd fremgår at loven gjelder for elektronisk behandling, samt manuell behandling av opplysninger når disse inngår eller skal inngå i et register. Bestemmelsen er dermed sammenfallende med personopplysningsloven § 3 første ledd bokstav b og rammebeslutning om personvern i tredje søyle artikkel 1 nr. 3.

I fjerde ledd begrenses lovens virkeområde for opplysninger om gjenstander. Det presiseres at det med opplysninger om gjenstander ikke siktes til opplysninger om gjenstander som kan knyttes til en person, idet opplysningen da faller inn under personopplysningsbegrepet, jf. § 2 nr. 1. Det er særlig reglene om informasjonssikkerhet som vil være av betydning for disse opplysningene, slik at hovedhensynet med å la politiregisterloven kapittel 4 komme til anvendelse vil være å beskytte opplysningens konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, jf. § 15.

21.2 Til kapittel 2 om krav til behandlingen av opplysninger

Til § 4 Formålsbestemthet

Bestemmelsen fastsetter det sentrale kravet om formålsbestemthet. Hovedregelen er at opplysningene kan brukes til det formål de er innsamlet til. Ut over dette slår bestemmelsen fast at opplysninger innhentet til et politimessig formål i utgangspunktet kan brukes til et annet politimessig formål, jf. definisjonen i § 2 nr. 13. Dette innebærer for eksempel at opplysninger som er innhentet i forbindelse med etterforskning kan brukes til politiets kriminalitetsforebyggende arbeid. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 21 der slik bruk forutsetter tjenestemessig behov. Unntak gjelder i de tilfellene der behandlingen av opplysninger er begrenset i lov eller i medhold av lov. Et eksempel på slik begrensning er politiregisterloven § 5. Dersom politiet i forbindelse med etterforskning behandler opplysninger om personer som faller utenfor den krets av personer som er nevnt i § 5 nr. 2, kan disse opplysningene ikke behandles i politiets forebyggende arbeid idet man der bare kan behandle opplysninger om personer som nevnt i § 5 nr. 2 bokstav a til d. Hvilken metode som er benyttet for å samle inn opplysningene skal ikke ha noen betydning, med mindre annet er særskilt bestemt, som for eksempel reglene om kommunikasjonskontroll i straffeprosessloven § 216i.

Til § 5 Nødvendighetskravet

Bestemmelsen fastsetter nødvendighetsprinsippet, som begrenser behandlingen til det som er nødvendig ut fra formålet. I tillegg til at opplysningene må behandles til et politimessig formål, må et av vilkårene i § 5 nr. 1-3 være oppfylt, jf. bestemmelsen første ledd første setning. Bestemmelsen er uttømmende i forhold til når det anses nødvendig å behandle opplysninger. Generelt sett inneholder nødvendighetskriteriet flere elementer, herunder at behandlingen må være forholdsmessig, hvilket samsvarer med det alminnelige politirettslige prinsipp i politiloven § 6 annet ledd.

Av § 5 nr. 1 fremgår at adgangen til å behandle opplysninger i straffesak følger av straffeprosessloven. Dette innebærer i praksis at hva som anses nødvendig å behandle av opplysninger i en etterforskning vil styres av alminnelige straffeprosessuelle prinsipper om blant annet saklighet, sannsynlighet og forholdsmessighet og at det ikke må tas utenforliggende hensyn.

Av § 5 nr. 2 følger adgangen til å behandle opplysninger til kriminalitetsbekjempende formål utenfor straffesak. Bestemmelsen gir både anvisning på hvilke personer det kan behandles opplysninger om og hvilke omstendigheter som må foreligge for at slik behandling kan skje. Opplistingen er uttømmende i forhold til når det er adgang til å behandle opplysninger i forebyggende øyemed, men den er på den annen side ikke preseptorisk. I utgangspunktet er det ikke adgang til å behandle opplysninger om andre personer enn de som er angitt i bestemmelsen, men det kan gjøres unntak dersom det foreligger samtykke fra den som skal registreres. Slike situasjoner vil for eksempel kunne oppstå dersom en person føler seg truet, mens politiet ikke anser det som sannsynlig at vedkommende kommer til å bli utsatt for en straffbar handling. I utgangspunktet er da vilkårene for registrering i henhold til bokstav c ikke oppfylt, men politiet vil likevel kunne registrere personen basert på samtykke. Likeledes er det i utgangspunktet ikke adgang til å registre personer som har tilknytning til personer som nevnt i bokstav c, men også her vil samtykke fra den som har tilknytning gi grunnlag for registrering. Som nevnt i punkt 7.2.6 er samtykke et selvstendig hjemmelsgrunnlag for politiets behandling av opplysninger, og det er særlig i forhold til nødvendighetskravet det kan være aktuelt at samtykke gir politiet en videre adgang til å behandle opplysninger enn hva som følger av loven.

I nr. 2 bokstav a må begrepet objektive holdepunkter forstås slik at det må foreligge visse objektive, eller ytre, omstendigheter som indikerer risiko for kriminell virksomhet, i motsetning til en rent subjektiv formodning. For nærmere om dette, se punkt 9.3.5. Begrepet lovbrudd omfatter også handlinger som blir begått i utlandet. I vurderingen av de konkrete holdepunktene må det innfortolkes et forholdsmessighetskrav. Jo mer alvorlig det antatte lovbruddet er, jo lavere er grensen for å registrere personen. Det er særlig den organiserte og alvorlige kriminaliteten den forebyggende virksomhet skal motvirke. I miljøer der politiet stadig pågriper personer på grunn av kriminelle forhold, må det være adgang til å registrere personer som er tilknyttet miljøet. Politiets oppgave vil her bestå i å avgjøre hvilke personer som skal anses å ha en slik tilknytning til miljøet at det er holdepunkter for at personen vil begå kriminalitet. I de tilfellene der politiet er usikre på om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, bør registrering ikke finne sted før det er foretatt ytterligere undersøkelser. I slike situasjoner vil politiet imidlertid ha anledning til å registrere personen i medhold av unntaksregelen i § 8 for å avklare om vilkårene for registrering i henhold til § 5 er oppfylt.

At en person tidligere er dømt for å ha begått kriminelle handlinger er i utgangspunktet ikke i seg selv tilstrekkelig holdepunkt for å registrere vedkommende. Det må være holdepunkter for gjentagelsesfare for at det skal være adgang til å registrere personen i forebyggende øyemed. Har en person flere straffbare forhold bak seg, vil dette på den annen side ofte være tilstrekkelig holdepunkt for registrering. Dette gjelder særlig dersom det ikke har gått lang tid siden siste dom.

I nr. 2 bokstav b åpnes det for at personer med særlig tilknytning til personer som nevnt i bokstav a kan registreres. Personer med særlig tilknytning kan deles i to hovedgrupper: De med et personlig forhold og de med et «profesjonelt» forhold. I første gruppe faller familiemedlemmer, venner og arbeidskollegaer, og i andre gruppe faller personer man kan kalle samarbeidspartnere i det kriminelle miljøet. Sistnevnte kan også være personer som uten selv å være klar over det, yter tjenester til et kriminelt miljø eller en kriminell person.

Det som kjennetegner denne gruppen, er at politiet ikke mistenker dem for å bedrive kriminell virksomhet, men personene er av interesse for politiet på grunn av deres tilknytning til personen som det er holdepunkter for at vil begå straffbare handlinger, gjerne som ledd i kartleggingen av et kriminelt miljø, og for å kunne kontrollere den mistanken retter seg mot. Selv om politiet dermed vil ha et behov for å kunne registrere opplysninger om såkalte tilknyttede personer, må det understrekes at tilknytningen må være av en slik art at den kan få betydning for politiets mulighet til å følge med på den kriminelle virksomheten eller den virksomheten politiet antar vil munne ut i kriminelle handlinger. Dersom politiet er i tvil om tilknytningen er av betydning, vil det også være aktuelt å registrere personen midlertidig i henhold til § 8, jf. merknadene til § 5 nr. 2 bokstav a.

I nr. 2 bokstav c vises til personer som kan bli utsatt for lovbrudd. For å forebygge straffbare forhold kan det være nødvendig å behandle opplysninger om potensielle ofre, både for å treffe tiltak i forhold til dem som står bak eller kan tenkes å stå bak kriminalitetstrusselen, og også for det formål å treffe adekvate beskyttelsestiltak overfor den eller dem som kan bli utsatt for de straffbare handlingene. Formålet med registrering av personer i henhold til denne bestemmelsen vil derfor først og fremst være å beskytte vedkommende.

I nr. 2 bokstav d gis det adgang til å registrere informanter. Med informanter menes både personer som jevnlig forsyner politiet med opplysninger om kriminell virksomhet, og personer som er mer sporadiske kilder, og som ved enkeltstående anledninger gir politiet informasjon som kan være av interesse. Hvor lenge det er nødvendig å behandle opplysninger om slike kan variere, avhengig av både varigheten av forholdet til politiet og omstendighetene for øvrig. At politiet kan behandle opplysninger om informanter er begrunnet i flere forhold. For det første gjør registrering det mulig for politiet å beskytte informanten mot trusler eller represalier fra det kriminelle miljøet. Dernest vil politiet ha behov for å kunne vurdere informantens pålitelighet, noe som gjør seg særlig gjeldende når informanten selv har utvist kriminell aktivitet.

I § 5 nr. 3 oppstilles vilkår for behandling av opplysninger, når formålet ikke er kriminalitetsbekjempelse, som politiets hjelpe- og bistandsfunksjon og føring av vaktjournal. Bestemmelsens første punktum gir strengt tatt ikke noe mer enn hva som fremgår av § 5 første ledd første punktum, men man fant det likevel hensiktsmessig at alle politimessige formål gjenspeiles i bestemmelsen om nødvendighetskravet. Bestemmelsen inneholder i motsetning til nr. 2 ingen begrensninger, noe som har sammenheng med at behandling av opplysninger i forbindelse med bistandsfunksjonen og ikke minst føring av vaktjournal styres av andre enn politiet selv. Nødvendighetskriteriet vil her først og fremst gi seg utslag i at det ikke registreres mer eller noe annet enn hva som er nødvendig for formålet med behandlingen. For eksempel er det ikke nødvendig for føring av vaktjournalen at det registreres kriminaletterretningsinformasjon.

Det foreslås særskilt fastsatt at det er adgang til å behandle opplysninger om personer som anses som en særlig sikkerhetsrisiko, fordi det anses som inngripende å bli ansett som dette. Behandlingen av slike opplysninger må anses nødvendige ut fra politiets arbeidsoppgaver. Opplysningene kan brukes både internt og eksternt, men skal opplysningene utleveres for å beskytte andre enn polititjenestemenn, kommer de alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt til anvendelse.

Til § 6. Krav til opplysningens kvalitet

Bestemmelsen nedfeller de generelle kvalitetskrav til opplysningene. Kravene kommer i tillegg til og må ses i sammenheng med kravene om formålsbestemthet i § 4 og nødvendighet i § 5.

Bestemmelsen omfatter opplysninger, og ikke bare personopplysninger. Dette innebærer blant annet at de samme krav gjelder for behandling av opplysninger om juridiske personer. På bakgrunn av avgrensningen i § 3 gjelder bestemmelsen ikke direkte for behandling av opplysninger om gjenstander, men den vil like fullt være veiledende for opplysninger som gjelder gjenstander. Kvalitetskravene er relative ved at de varierer fra situasjon til situasjon, og må i tillegg ses i forhold til formålet med behandlingen.

I første ledd nr. 1 fremgår at opplysningene skal være tilstrekkelige og relevante for formålet, jf. også personopplysningsloven § 11 første ledd bokstav d. Kravet om tilstrekkelighet innebærer at opplysningene er så fullstendige, det vil si utfyllende og detaljerte, at det hindrer at opplysningene gir et misvisende eller uriktig bilde av en person eller en situasjon. I dette ligger det ikke et krav om absolutt fullstendighet, men et krav om at opplysningene skal være tilstrekkelig fullstendige, herav «tilstrekkelighetskravet». Av den grunn er også tilstrekkelighetskravet et relativt krav ved at det varierer fra situasjon til situasjon. Hvilke krav som skal stilles, vil således variere ut fra formålet med behandlingen og den konkrete situasjon.

Opplysninger er relevante når de har en tilknytning til formålet og er nødvendige for behandlingen på det konkrete tidspunkt. Hensikten med relevanskravet er å forhindre at det behandles flere opplysninger enn det er behov for. Dersom formålet kan oppnås ved at det behandles færre opplysninger eller mindre sensitive opplysninger, fører relevanskravet til at politiet må begrense behandlingen. Relevansvurderingen er dynamisk, i den forstand at det vil variere med tid og situasjon hva som er relevant. I en tidlig fase under etterforskningen eller ved oppstart av et forebyggende prosjekt mot et bestemt miljø vil det være naturlig å gå bredt ut, og i denne fasen kan mange opplysninger om mange personer være relevante. Senere i prosessen, for eksempel når hovedmannen eller gjerningspersonen er identifisert, vil det som regel ikke være relevant å samle inn opplysninger like bredt. Relevansvurderingen er med andre ord en kontinuerlig prosess for politiet og påtalemyndigheten, og må også ses i sammenheng med slettereglene. Siden alle opplysningskategoriene i utgangspunktet kan være relevante, vil det bli gitt nærmere regler i forskrifts form om hvilke opplysningskategorier som kan registreres til de ulike politimessige formål, herunder særlig til formål som nevnt i § 5 nr. 2 og 3.

I første ledd nr. 2 kreves at opplysningene må være korrekte og oppdaterte. Det kan ikke utledes en generell ajourføringsplikt for politiet av bestemmelsen, men derimot må politiet ajourføre opplysningene hver gang før de brukes. Kravet om korrekthet medfører derfor også en plikt for politiet til å påse at opplysningene blir korrekte. Kravet om korrekthet må dernest ses i sammenheng med de forholdsvis omfattende unntakene som gir politiet adgang til å behandle ikke-verifiserte opplysninger, jf. bestemmelsens annet ledd. I de tilfellene der behandling av ikke-verifiserte opplysninger anses nødvendig, vil korrekthetskravet i praksis kun forby behandling av opplysninger som politiet vet er feilaktige.

Innholdet i kravet om korrekthet vil utover dette variere avhengig av hvilke situasjoner man står overfor. Ved rene faktaopplysninger som navn, fødselsnummer, adresse mv. kan kravet til korrekthet likestilles med hva som er riktig eller sant. Ved beskrivelse av hendelser eller lignende er opplysninger korrekte dersom de beskriver det som faktisk har skjedd. Her må det imidlertid skilles mellom referatsituasjoner og situasjoner der politiet selv gir en beskrivelse av hendelsesforløpet. Med referatsituasjoner menes at politiet skriver ned hva vitner eller andre personer har forklart. Typiske eksempler er vitneavhør i straffesaker eller innrapporteringer fra publikum som blir registrert i vaktjournalen. I disse tilfellene vil kravet til korrekthet være oppfylt når det som ble sagt er korrekt gjengitt. I referatsituasjoner er kravet til korrekthet med andre ord oppfylt selv om opplysningene isolert sett er uriktige, som for eksempel at noen bevisst fremsetter uriktige opplysninger eller husker feil. Likeledes vil opplysninger som gir uttrykk for meninger eller vurderinger være korrekte som sådanne. For å unngå misforståelser på dette punkt, er referatsituasjonene uttrykkelig nevnt i bestemmelsens fjerde ledd.

Kravet om korrekthet må ses i sammenheng med reglene om retting og sletting av uriktige eller mangelfulle opplysninger, jf. § 51. Opplysninger som er korrekt gjengitt, men som likevel gir et uriktig eller misvisende bilde av situasjonen, vil kunne rettes ved at man tilføyer opplysninger, jf. nærmere om dette i merknadene til § 51.

I første ledd nr. 3 fremgår at opplysningene ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Dette er et generelt prinsipp som vil gis et mer spesifikt innhold gjennom forskrift om sletting. Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med § 8, som gir adgang til en tidsbegrenset lagring når blant annet nødvendighetskriteriet ikke er oppfylt. Kvalitetskravene korresponderer med rette- og slettebestemmelsene i §§ 50 og 51.

I annet ledd fremgår at opplysninger som er ikke-verifiserte, det vil si opplysninger hvis korrekthet ikke er avklart, kan behandles dersom det er nødvendig for formålet med behandlingen. Dette er et viktig og omfattende unntak fra kvalitetskravene. Ikke-verifiserte opplysninger er ikke sammenfallende med ikke korrekte opplysninger, og må heller ikke blandes sammen med opplysninger som nevnt i § 8. Politiet mottar en rekke opplysninger som de ved mottakelsen ikke vet om er korrekte, og den videre behandlingen av opplysningene vil derfor ofte nettopp ta sikte på å finne ut om opplysningene er korrekte eller ikke. Når politiet behandler ikke-verifiserte opplysninger, må de på den annen side ha vurdert det slik at opplysningene oppfyller kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans. I motsatt fall må opplysningene behandles i henhold til § 8.

I tredje ledd fastsettes den såkalte 4x4-metoden, hvor alle opplysninger som behandles i forebyggende øyemed skal markeres med kildens pålitelighet og opplysningens holdbarhet, se nærmere punkt 9.4.5. Dersom en person er registrert i henhold til § 5 nr. 2, skal det fremgå i henhold til hvilken bokstav vedkommende er registrert. Bestemmelsen skal ivareta den registrertes personvern ved at det tydeliggjøres at personen er registrert fordi han er i politiets søkelys jf. bokstav a, eller fordi vedkommende faller inn under de persongruppene som er nevnt i bokstav b til d.

Fjerde ledd er kun en presisering av at kravet til korrekthet i referatsituasjoner, jf. nærmere om begrepet i merknadene til første ledd nr. 2, er oppfylt dersom opplysningene er korrekt gjengitt. Likeledes er bestemmelsen i annet punktum ment som en presisering hva gjelder kravet om at opplysningene skal være oppdatert. I forbindelse med etterforskning vil politiet ofte stor mengder informasjon i form av tips mv. Det ville verken være mulig eller hensiktsmessig å kreve at samtlige av disse opplysningene måtte oppdateres til enhver tid. Kravet om oppdatering gjelder derfor bare for de opplysningene som skal brukes som bevis.

Til § 7. Behandling av særlige kategorier av ­personopplysninger

Bestemmelsen er en særregel for spesielt sensitive personopplysninger. Forskjellen mellom behandlingen av slike opplysninger og andre opplysninger er at terskelen med hensyn til nødvendighetskravet er høyere. Behandlingen av spesielt sensitive opplysninger må ikke bare være nødvendig, men strengt nødvendig. Slike opplysninger vil aldri i seg selv danne grunnlag for behandling, men behandling av dem kan skje når det er relevant i forhold til en person som det av andre grunner er nødvendig å behandle opplysninger om. Relevanskravet vil da som følge av det strenge inngangsvilkåret være oppfylt når behandlingen av slike opplysninger er av vesentlig betydning for formålet. I dette ligger at det må være en klar sammenheng mellom den sensitive opplysningen og formålet med behandlingen, eller at unnlatelsen av å behandle opplysningen kunne føre til at man forpurrer eller hindrer formålet med behandlingen. Ved tolkingen av bestemmelsen i de konkrete tilfellene må det også tas høyde for at terskelen for politiets behandling av opplysninger helt generelt ikke er spesielt høy, og vesentlighetskravet må ses i lys av dette.

Bestemmelsen setter ingen begrensninger med henblikk på hvilke personer spesielt sensitive opplysninger kan knyttes til. Slike opplysninger kan derfor behandles i tilknytning til antatte gjerningspersoner, fornærmede, vitner, pårørende eller informanter så sant vilkårene som nevnt ovenfor er oppfylt. Eksempler på der vilkårene regelmessig vil være oppfylt er i forbindelse med etterlysninger der opplysninger om etnisk bakgrunn er en forutsetning for gjenkjennelse, eller i forbindelse med seksuelle overgrep mot barn der den antatte eller potensielle gjerningspersonen er pedofil. I de tilfeller der slike opplysninger knyttes til fornærmede, som for eksempel der fornærmede blir utsatt for kriminelle handlinger som nettopp er motivert av fornærmedes etniske bakgrunn eller seksuelle legning, vil vilkårene i bestemmelsen normalt også være oppfylt. Av hensyn til den fornærmedes personlige integritet bør politiet likevel tilstrebe å innhente vedkommendes samtykke før opplysningen behandles.

Særlige spørsmål kan reise seg dersom slike opplysninger behandles i referatsituasjoner, jf. merknadene til § 6. Selv om politiet i utgangspunktet kan eller må skrive ned hva en person uttaler, må det likevel foretas en vurdering av om det er strengt nødvendig å gjengi opplysninger om spesielt sensitive forhold. Dersom politiet for eksempel foretar et vitneavhør som gjelder et butikktyveri, og vitnet under fremstillingen av hendelsesforløpet også nevner at tyven er homofil, er det ingen grunn til at politiet gjengir denne opplysningen. Det samme gjelder innrapporteringer som registreres i vaktjournalen.

Nærmere retningslinjer for behandlingen av spesielt sensitive opplysninger vil bli gitt i forskriften.

Til § 8. Tidsbegrenset unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans

Bestemmelsen åpner for at politiet kan behandle opplysninger for å avklare om de lovpålagte kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans er oppfylt. Slike opplysninger må ikke forveksles med ikke-verifiserte opplysninger, jf, nærmere om dette i punkt 9.6.4.1.

Første ledd regulerer behandling av slike opplysninger utenfor straffesaksbehandling, og fastsetter en øvre tidsramme på 4 måneder for hvor lenge slike uavklarte opplsyninger kan behandles. Tidsrammen på 4 måneder er absolutt. Innen denne fristen må politiet få avklart om de alminnelige vilkårene for behandling av opplysningene er oppfylt. Fristen i første ledd må ses i sammenheng med bestemmelsen i paragrafens siste ledd første punktum, hvoretter kontrollen av opplysningenes kvalitet skal skje snarest mulig. Dette innebærer at målsettingen er å oppbevare slike opplysninger så kort som mulig, og at det ikke skal bli en rutine å beholde opplysningen i inntil fire måneder.

En nærmere regulering av hvordan bestemmelsen skal gjennomføres, herunder om slike opplysninger skal behandles atskilt fra politiets øvrige registre, vil bli gitt i forskrift.

Annet ledd regulerer viktige forhold knyttet til den kontroll som må foretas for å avklare opplysningenes status, og fastsetter hvordan opplysningene skal håndteres når avklaringen er skjedd.

Dersom kontrollen gir som resultat at lovens alminnelige vilkår for behandling er oppfylt, kan opplysningene beholdes og behandles videre på vanlig måte i samsvar med disse vilkårene. I motsatt fall må opplysningene slettes. Det legges til grunn at slik kontroll for å avklare opplysningenes status etter politiregisterloven ikke kan regnes som saksbehandling i arkivlovgivningens forstand, og at opplysninger som viser seg ikke å oppfylle politiregisterlovens alminnelige vilkår, heller ikke har verdi som dokumentasjon. Sletting av slike opplysninger vil derfor være å regne som arkivbegrensning etter arkivlovgivningen, og sletting kan dermed skje uten særskilt hjemmel i arkivloven, jf. punkt 14.5.1.3.

Som nevnt ovenfor skal altså kontrollen av opplysningenes status skje så snart som mulig. For øvrig bygger bestemmelsene i annet og tredje punktum på en forutsetning om streng taushetsplikt. Utlevering kan bare skje dersom det er strengt nødvendig for å få avklart om vilkårene for den videre behandling er oppfylt. En slik særlig streng taushetsplikt er en forutsetning for bestemmelsen, da det rettferdiggjør at opplysninger man ikke vet hvorvidt er nødvendige eller på annen måte kjenner kvaliteten til, likevel tillates behandlet. Med «strengt nødvendig» menes her at utlevering av opplysningene er den eneste måten å få avklart om vilkårene for den videre behandling er oppfylt. Dette innebærer blant annet at opplysninger som behandles i henhold til § 8, ikke kan brukes i noen form for vandelskontroll.

En nærmere regulering av behandling av slike opplysninger vil bli gitt i forskriften. Herunder vil det være særlig viktig å etablere gode rutiner med henblikk på sletting, og som sikrer at opplysningene ikke utleveres utover de tilfellene som er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen.

Tredje ledd gjelder behandling av slike opplysninger i den enkelte straffesak, og her gis det ikke anvisning på en tidsfrist. Etterforskning av straffesaker preges av at politiet vil kunne motta store mengder opplysninger uten at det er sikkert om disse er nødvendige eller relevante for å oppklare den konkrete saken. I hvilken rekkefølge disse opplysningene behandles må være opp til politiet, og tidsfrister vil kunne få en uheldig innvirkning på prioriteringen av arbeidet under etterforskningen. Man kan heller ikke uten videre forutsette at slike opplysninger må slettes når etterforskningen er avsluttet. For eksempel kan det tenkes at opplysningene likevel viser seg å være relevante dersom etterforskningen av ulike grunner må gjenopptas. En nærmere avklaring av hvordan disse opplysningene skal behandles vil bli foretatt i forskriften.

21.3 Til kapittel 3 om politiets registre og systemet

Til § 9. Reaksjonsregister

I bestemmelsen pålegges politiet plikt til å føre et strafferegister over ilagte straffer, strafferettslige reaksjoner og andre tiltak i anledning straffbare handlinger. Bestemmelsen er en videreføring av lov om strafferegistrering § 1. Et slikt register har betydning ut over politiets og påtalemyndighetens virksomhet, og politiet pålegges derfor en plikt til å føre det. Det fremgår eksplisitt at registeret kan benyttes til kriminalstatistikk, da dette er et annet formål enn de politimessige. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 14, hvoretter det skal gis forskrift om de forhold som er nevnt der. I forskriften vil det blant annet bli gitt en uttømmende opplisting av de reaksjoner og tiltak i anledning straffbare handlinger som kan registreres i reaksjonsregisteret.

Til § 10. Vaktjournal

I bestemmelsen pålegges politiet plikt til å føre vaktjournaler, og bestemmelsen er dermed en videreføring av hva som i dag følger av politiinstruksen § 7-1. Bestemmelsen synliggjør videre at det er adgang til å benytte opplysninger i vaktjournalen til politimessige, forvaltningsmessige og administrative formål.

Føring av vaktjournal er et eget formål innenfor de formålene som er definert som politimessige formål i § 2 nr. 13, noe som er bestemmende for hvilke opplysninger som kan registreres i vaktjournalen. Dette innebærer blant annet at begrensningene i § 5 nr. 2 ikke gjelder for behandling av opplysninger i vaktjournalen. Vaktjournalen skiller seg på mange måter fra politiets øvrige registre og systemer. Den ivaretar delvis det administrative formålet å disponere politiet på en hensiktsmessig måte, men den brukes også i kriminalitetsbekjempelsen, i politiets forvaltningsvirksomhet og ikke minst i politiets operative virksomhet. Det som kjennetegner vaktjournalen er at opplysninger registreres fortløpende, uten noen form for kontroll. Et annet særegent trekk er at opplysninger ikke slettes. Videre er vaktjournalen et viktig instrument for i ettertid å kunne dokumentere hva som har skjedd og hva politiet har foretatt seg i den saken det gjelder. Vaktjournalen ivaretar således også notoritetshensyn. En nærmere beskrivelse av hvilke opplysninger som kan registreres i vaktjournalen vil bli gitt i forskriften, jf. politiregisterloven § 14. Hensett til vaktjournalens funksjon vil det ikke kunne gis nevneverdige begrensninger med hensyn til hvilke kategorier opplysninger som kan registreres der. På den annen side er det viktig å hindre at vaktjournalen brukes som et kriminaletterretningsregister eller som lagringssted for opplysninger som faller inn under unntaksbestemmelsen i § 8.

Til § 11. Kriminaletterretningsregister

Bestemmelsen hjemler adgang til å kunne føre kriminaletterretningsregistre. I motsetning til reaksjonsregister og vaktjournal som nevnt i §§ 9 og 10 pålegges politiet ikke en plikt til å føre slike registre. I utgangspunktet er det derfor ikke nødvendig å hjemle disse registrene særskilt, idet det allerede følger av lovens alminnelige regler at det er adgang til å behandle opplysninger som normalt lagres i kriminaletterretningsregistrene. På den annen side er kriminaletterretningsregistre av så inngripende art at det i seg selv tilsier en særskilt lovfesting, samtidig som man på denne måten tydeliggjør at det i disse registre bare kan behandles opplysninger om personer som nevnt i § 5 nr. 2, med mindre det finnes et annet særskilt hjemmelsgrunnlag. Det vil særlig for disse registrene bli nødvendig med utførlige forskrifter, jf. § 14.

Til § 12. DNA-register

Bestemmelsen er en videreføring av straffeprosessloven § 160a og enkelte bestemmelser i påtaleinstruksen kapittel 11a.

I første ledd slåes det fast at DNA-registeret består av tre ulike registre som er logisk atskilt, men som til sammen utgjør ett register. Vilkårene for å kunne bli registrert i henholdsvis identitetsregisteret, etterforskningsregisteret og sporregisteret fremgår av bestemmelsens annet, tredje og fjerde ledd.

Annet ledd omhandler identitetsregisteret og er en videreføring av straffeprosessloven § 160a første til fjerde ledd, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 19 (2006-2007) på side 33 og 34.

Tredje ledd omhandler etterforskningsregisteret og er en videreføring av straffeprosessloven § 160a første ledd, som ble vedtatt i 2008, jf. Ot.prp. nr. 42 (2007-2008). Registeret skal inneholde DNA-profiler, som ble tatt av mistenkte eller siktede personer i forbindelse med etterforskningen av en straffbar handling. Registrering i etterforskningsregisteret forutsetter at personen er identifisert og at vilkårene for å kunne bli registrert i identitetsregisteret ikke er oppfylt. Registrering i etterforskningsregisteret er av midlertidig art. Dersom straffesaken henlegges eller vedkommende senere blir frifunnet, skal DNA-profilen slettes. Dersom vedkommende blir dømt og vilkårene i bestemmelsens annet ledd nr. 1 er oppfylt, skal DNA-profilen slettes i etterforskningsregisteret og overføres til identitetsregisteret. Det samme gjelder selv om vedkommende ikke blir dømt, dersom vilkårene i bestemmelsens annet ledd nr. 2 er oppfylt. Vilkårene for å kunne bli registrert i etterforskningsregisteret er sammenfallende med vilkårene for å kunne ta DNA-prøver i henhold til straffeprosessloven § 158 første ledd og eventuelle nærmere bestemmelser i forskriften. Dette innebærer at dersom politiet hadde hjemmel til å ta en DNA-prøve i henhold til gjeldende regelverk, vil det også være adgang til å registrere profilen i etterforskningsregisteret. Det stilles med andre ord ikke noen ytterligere krav til sakens alvor mv.

I fjerde ledd gis det anvisning på at sporregisteret bare skal inneholde opplysninger om personer med ukjent identitet. Bestemmelsen er ikke obligatorisk, slik at unntak kan tenkes i de tilfellene der det foreligger samtykke. Registrering av person med kjent identitet er mest aktuelt i de tilfellene der det foreligger såkalte blandingsprofiler, der den ene delen av profilen tilhører en identifisert person, mens den andre delen tilhører en person med ukjent identitet. For å kunne registrere den delen som tilhører personen med ukjent identitet, vil det være nødvendig å innhente samtykke fra den personen den andre delen kan knyttes til.

I femte ledd gis det adgang til å føre et eliminasjonsregister, som er en videreføring av påtaleinstruksen § 11a-2.

Sjette ledd er en videreføring av straffeprosessloven § 160a sjette ledd.

I syvende ledd gis det adgang til å gi nærmere forskrifter om forhold som ikke fanges opp § 14. Slike forskrifter er gitt i påtaleinstruksen kapittel 11a, som vil bli overført til forskriften til politiregisterloven.

Til § 13. Fingeravtrykk- og fotoregister

Bestemmelsen er en videreføring av påtaleinstruksen § 11-5 første ledd, og innebærer ingen realitetsendring. Nærmere regler om registrering av fingeravtrykk og fotografier vil bli gitt i forskriften, jf. § 14.

Til § 14. Krav om forskriftsregulering av en behandling (register)

Bestemmelsen gir anvisning på at Kongen skal gi forskrift om en behandling før behandlingen iverksettes. Selve behandlingen kan ikke begynne før det er vedtatt en forskrift. Dette er en sentral forutsetning i lovforslaget, og en forutsetning for å oppfylle kravene til presisjon i EMK artikkel 8. Det må også være sendt melding før behandlingen kan iverksettes, se § 57. Med «en behandling» menes her et register. Kravet om forskrift gjelder for alle registre som føres eller skal føres av politiet eller påtalemyndigheten og som faller inn under lovens virkeområde.

I henhold til nr. 1 skal det angis hva som er det rettslige grunnlaget for behandlingen. I straffesaksbehandlingen følger det rettslige grunnlaget som regel både av politiregisterloven og straffeprosessloven. I forebyggende øyemed vil adgangen til å behandle opplysninger følge av § 5, så fremt det ikke følger av egen hjemmel. For eksempel følger adgangen til å behandle kommunikasjonskontrollopplysninger av straffeprosessloven §§ 216g og 216i.

I henhold til nr. 2 skal det angis hva som er formålet med behandlingen. Dersom behandlingen har andre formål enn kriminalitetsbekjempelse, bør dette fremgå.

Etter nr. 3 skal det angis hvem som er behandlingsansvarlig, og etter nr. 4 skal det bli regulert hvilke opplysningskategorier som kan behandles. Det vil i denne sammenheng også være naturlig å vurdere om det er nødvendig å gi særskilte regler for behandling av ikke-verifiserte opplysninger i de tilfellene der slik behandling er nødvendig og tillatt. Etter nr. 5 og nr. 6 skal det gis regler om hvem som har tilgang til opplysningene innad i politiet og påtalemyndigheten og hvem som kan få utlevert opplysningene. Pålegget i nr. 7 om å gi regler om innsyn, retting, sperring og sletting er særlig viktig, siden man på dette punkt vil få ulike regler avhengig av hvilket register det dreier seg om. Som eksempel kan neves at reglene om innsyn og sletting vil være vidt forskjellig for henholdsvis kriminaletterretningsregistre og reaksjonsregisteret. Derimot må det antas at reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll etter nr. 8 i det alt vesentlige vil være sammenfallende.

21.4 Til kapittel 4 om informasjons­sikkerhet og internkontroll

Til § 15. Informasjonssikkerhet

Bestemmelsen er utformet etter mønster fra personopplysningsloven § 13, og er nærmere omtalt i punkt 10.1.

Bestemmelsens første ledd innebærer at den behandlingsansvarlige og/eller databehandler skal ha en systematisk og planmessig tilnærming til arbeidet med informasjonssikkerhet. Dette skal sikre at opplysningene til enhver tid er underlagt tilfredsstillende sikkerhet og at etablerte tekniske og organisatoriske tiltak fungerer som forutsatt. Utgangspunktet for etablering av sikkerhetstiltak vil være en vurdering av risiko ved behandling av opplysningene.

Kravet til konfidensialitet skal sikre at opplysninger er utilgjengelig for uvedkommende, også for egne medarbeidere som ikke er autorisert for tilgang til opplysningene. Konfidensialiteten skal sikres under innsamling, overføring, lagring eller ved behandling på annen måte. Kravet til integritet skal sikre at opplysningene ikke skal kunne endres eller ødelegges utilsiktet, samt at uvedkommende forhindres fra å gjøre dette. Kravet til tilgjengelighet innebærer at opplysningene skal være tilgjengelig for autoriserte brukere når dette er bruk av opplysningene i samsvar med det formål de er samlet inn for.

Av annet ledd følger at behandlingsansvarlig må fastsette sikkerhetsmål som omfatter beslutninger om til hva og hvordan informasjonsteknologi skal benyttes. Behandlingsansvarlig må også fastsette sikkerhetsstrategi som omfatter grunnleggende beslutninger om organisering og gjennomføring av sikkerhetsarbeidet. Videre må det etableres tilstrekkelig kontroll med at informasjonssystemet utformes og vedlikeholdes i samsvar med de retningslinjer behandlingsansvarlig har gitt i sikkerhetsmål/sikkerhetsstrategi.

Behandlingsansvarlig må ha en oversikt over behandlinger og en behovsklassifisering av opplysningene med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet.

Behandlingsansvarlig må gjennomføre en risikovurdering som et ledd i å fastlegge og dokumentere eventuelle nødvendige tiltak for å sikre tilfredsstillende informasjonssikkerhet. Risikovurderingen har til hensikt å dokumentere at opplysningene til enhver tid er tilfredsstillende sikret, i samsvar med fastlagte sikkerhetsmål og sikkerhetsstrategier.

Bestemmelsen innebærer at behandlingsansvarlig som et ledd i å sikre tilfredsstillende sikkerhet til enhver tid, må ha system for periodisk egenkontroll og løpende avvikshåndtering.

Bestemmelsens tredje ledd pålegger behandlingsansvarlig å påse at opplysningene, i den grad andre virksomheter helt eller delvis utfører behandlinger på vegne av behandlingsansvarlig, er sikret i samsvar med første og annet ledd. Ansvars- og myndighetsforhold må fremgå i egen avtale mellom partene. Dersom opplysninger utleveres lovlig til annen behandlingsansvarlig med selvstendig behandlingsgrunnlag, må den behandlingsansvarlige forvente at denne oppfyller krav til behandlingen på sin side.

Tilfredsstillende informasjonssikkerhet i samsvar med § 15 må dokumenteres.

Det forutsettes at forhold som nærmere krav til elektronisk signatur, kommunikasjon og langtidslagring, om godkjenning (autorisasjon) av programvare og om bruk av standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk, samt hvilke nasjonale eller internasjonale standardsystemer som skal følges, reguleres i forskrift.

Til § 16. Internkontroll

Bestemmelsen tilsvarer personopplysningsloven § 14, og er nærmere omtalt i kapittel 10.2.

Bestemmelsens første ledd innebærer at den behandlingsansvarlige skal iverksette systematiske og planlagte tiltak for å sikre etterlevelse av plikter gitt i eller i medhold av denne lov. Dette betyr at den behandlingsansvarlige med utgangspunkt i behandlinger som foretas, må kartlegge hvilke plikter i regelverket som kommer til anvendelse. Den behandlingsansvarlige må på basis av en slik kartlegging gjennomføre en prosess i virksomheten med sikte på å implementere de plikter som identifiseres.

Internkontroll forutsetter tilstrekkelig systematikk for å fastsette, implementere, videreføre og korrigere eventuelle avvik i forhold til etterlevelse av regelverket.

Bestemmelsens første ledd omhandler også krav til å sikre opplysningens kvalitet. Dette innebærer at opplysninger som er til behandling skal vurderes i forhold til at opplysningene samsvarer med fastlagt formål, er tilstrekkelig pålitelige, er oppdaterte og er fullstendige i forhold til forutsetningen om en korrekt behandling.

Som nevnt ovenfor baserer internkontroll seg på at den behandlingsansvarlige etablerer et system hvor identifiserte plikter danner utgangspunkt for systemets innhold. Et slikt system må være dokumentert, både av hensyn til å stadfeste sentrale beslutninger og for at internkontroll skal gjøres tilgjengelig for ansatte i virksomheten. Et internkontrollsystem er gjerne bygd opp av styrende, gjennomførende og kontrollerende dokumenter.

Styrende dokumenter vil i hovedsak innholde den behandlingsansvarliges sentrale beslutninger i forhold til behandlingene. I dette ligger blant annet identifisering av behandlingene, hjemmelsgrunnlag for behandlingen og hvilke plikter dette utløser. Videre vil det her gjerne fremgå sentrale ledelsesbeslutninger i forhold til behandlingen(e) som sådan. Gjennomførende dokumenter retter seg i hovedsak mot medarbeidere og vil gjerne inneholde relevante prosedyrer, instrukser og arbeidsbeskrivelser. Kontrollerende dokumenter inneholder gjerne prosedyrer for avvikshåndtering og periodisk kontroll (egenkontroll).

Det er viktig at den behandlingsansvarlige tilstreber konsistens i internkontroll, ved at styrende, gjennomførende og kontrollerende dokumenter henger sammen. Styrende dokumenter vil for eksempel legge føringer i forhold til gjennomførende dokumenter, mens kontrollerende har som primært formål å bidra til å bringe eller bibeholde gjeldende situasjon i samsvar med systemet.

Internkontroll er fremfor alt et praktisk system som skal resultere i at den enkelte medarbeider handler i samsvar med og innenfor de rammer som regelverket krever, samt i samsvar med det ledelsen beslutter. Internkontroll er et viktig redskap i forhold til at de enkelte medarbeidere får fastlagt konkrete rutiner som det er enkelt å forholde seg til i hverdagen.

Internkontroll er ledelsens viktigste redskap for å bidra til at virksomheten som helhet opptrer i samsvar med regelverket. Fastsettelse av systemet, implementering, avvikshåndtering og egenkontroll krever aktiv medvirkning fra ledelsens side. Det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i etablerte rutiner i virksomheten så langt dette er mulig.

Internkontroll forutsetter aktiv medvirkning fra medarbeidere, både under utforming, implementering og videreføring av systemet. Likeledes er medarbeideres medvirkning i forhold til å rapportere avvik av avgjørende betydning dersom systemet skal fungere.

Til § 17. Kravet til sporbarhet

Bestemmelsen må ses i sammenheng med både kravet til informasjonssikkerhet i § 15 og internkontroll i § 16. Sporbarhet vil være et viktig kontrollerende tiltak i forhold til at reglene i loven overholdes.

Bestemmelsens første ledd gir anvisning på at det skal være tilstrekkelig sporbarhet, og hjemler dermed adgangen til å kunne behandle opplysninger om hvem som har hatt tilgang til opplysningene. Disse føres normalt i en såkalt aktivitetslogg.

Annet ledd gir en mer detaljert beskrivelse av hvilke kontrolltiltak opplysningene kan brukes til. Aktivitetsloggen kan således ikke brukes til andre formål, som for eksempel å kartlegge de ansattes arbeidsrutiner med videre.

Tredje ledd inneholder regler om oppbevaring og sletting av opplysninger i aktivitetsloggen. Så lenge denne loggføringen ikke gir opphav til oppfølgende reaksjoner, må disse aktivitetsopplysninger betraktes som metadata og ikke som arkivopplysninger. Sletting av slike metadata berøres derfor ikke av arkivlovgivningen. Bestemmelsen er ellers utformet i samsvar med SIS-forskriften § 7-14, hvoretter opplysninger i aktivitetsloggen skal oppbevares i minst ett år, men ikke lenger enn tre år. Det forutsettes at det gis nærmere regler i forskrift om lengden på oppbevaringstiden, som kan variere avhengig av hva man anser nødvendig i forhold til de ulike registre og systemer. For nærmere omtale vises det til punkt 10.3.

Til § 18. Databehandlerens rådighet over personopplysningene

Bestemmelsens første og annet ledd tilsvarer personopplysningsloven § 15.

I tillegg gir tredje ledd anvisning på at databehandlerne skal pålegges taushetsplikt, og at dette spørsmål alltid skal fremgå eller være regulert i avtalen eller instruksen mellom den behandlingsansvarlige og databehandleren, jf. første ledd. Utover dette gis det i tredje ledd anledning til å kreve uttømmende og utvidet politiattest av enhver som er ansatt hos eller utfører oppdrag for databehandleren. Begrunnelsen for dette er at det må kreves en høy grad av pålitelighet for personer som får tilgang til politiets opplysninger. Kravet til vandel kan imidlertid variere avhengig av omfanget av behandlingen, herunder hvilke kategorier opplysninger databehandleren får tilgang til. Det forutsettes at det gis nærmere regler om dette i forskriften, jf. også merknadene i punkt 10.4.4.

21.5 Til kapittel 5 om utlevering og ­tilgang til opplysninger

Til § 19. Generelt om utlevering av opplysninger

Bestemmelsen er begrunnet i pedagogiske hensyn. Hensikten er å gjøre brukeren av loven oppmerksom på at utlevering av opplysninger må ses i sammenheng med taushetspliktsbestemmelsene i politiregisterloven kapittel 6, se nærmere om dette i punkt 11.3.3. Adgangen til å utlevere opplysninger er dermed sammenfallende med unntakene fra taushetspliktsreglene. Dersom vilkårene for unntak fra en taushetsbestemmelsene er oppfylt, kan opplysningen også utleveres. Det presiseres for ordens skyld at selv om vilkårene for unntakene i kapittel 6 er oppfylt, medfører dette ikke noen plikt for politiet eller påtalemyndigheten til å utlevere opplysninger. En slik plikt må eventuelt være særskilt hjemlet. Dette innebærer at selv om politiet i og for seg kan utlevere en opplysning, kan de likevel la være å gjøre det. I tillegg er det presisert at de særskilte regler i § 8 annet ledd og § 20 må iakttas ved utlevering av henholdsvis opplysninger som ikke er kvalitetssikret og som er ikke-verifiserte.

§ 20. Særlige regler for utlevering av ikke-verifiserte opplysninger

Bortsett fra bruk i den konkrete straffesak, jf. § 26, er taushetsplikts- og utleveringsreglene i kapittel 6 basert på at opplysninger skal søkes verifisert før de utleveres. Hvis det ikke er mulig skal mottakeren av opplysningen gjøres oppmerksom på at informasjonen er usikker eller ikke-verifisert. For å skape notoritet om hva som er formidlet, er hovedregelen også at ikke-verifisert informasjon skal utleveres skriftlig.

I annet ledd gis det anvisning på at kun annet punktum i første ledd gjelder for utlevering av opplysninger til bruk i den konkrete straffesak. Ved utlevering til behandling i den enkelte straffesak vil det regelmessig dreie seg om den interne informasjonsflyten innad i politiet. Det fremstår derfor ikke som hensiktsmessig å kreve at opplysningene bør verifiseres før det utleveres til bruk i etterforskningen, jf. også merknadene til § 26. Likevel vil det også i disse tilfellene være av betydning for mottakeren å få opplyst at opplysningene er ikke-verifiserte, og denne delen av bestemmelsen i første ledd gis derfor også anvendelse for utlevering til bruk i den enkelte straffesak. Det understrekes at dette kun gjelder for utlevering til behandling av straffesak i Norge. Dersom det utleveres opplysninger til utenlandsk politimyndighet til bruk i en utenlandsk straffesak gjelder hele bestemmelsen på vanlig måte.

Ifølge tredje ledd kommer § 53 til anvendelse. Det må antas at det særlig ved utlevering av ikke-verifiserte opplysninger kan være aktuelt at det etter utleveringen viser seg at opplysningene var beheftet med feil. I så fall skal den behandlingsansvarlige varsle mottakeren av opplysningen, jf. § 53.

Til § 21. Tilgang til opplysninger innad i politiet og påtalemyndigheten

Første ledd viderefører langt på vei reglene i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 3 og politiloven § 24 fjerde ledd nr. 1, men det er valgt en noe annen innfallsvinkel. For det første gjøres det tydelig at det med «tilgang» ikke bare menes at opplysningen kan gjøres tilgjengelig, men at begrepet også omfatter adgang til direkte søk. Tilgangen knyttes heller ikke direkte til taushetsplikten, idet denne tilnærmingen ikke passer godt når saksbehandlingen er innrettet slik at opplysningene er lagret i et datasystem der alle tjenestemenn har tilgang (adgang til direkte søk), jf. nærmere om dette i punkt 11.6. Taushetsplikten innad i politiet er regulert i § 23 fjerde ledd, og det vises til merknadene der.

I tillegg innebærer bestemmelsen en endring i forhold til gjeldende rett ved at adgangen til fri tjenestemessig formidling av opplysninger innad bare gjelder «til formål som omfattes av denne lov». Dette innebærer at adgangen til fri utlevering av opplysninger i henhold til § 21 ikke gjelder for utlevering til politiets forvaltningsgjøremål som utlendingsforvaltning, våpen og pass med videre, og heller ikke til politiets sivile gjøremål som namsmannsfunksjoner. Formidling av opplysninger til politiets forvaltningsgjøremål er nå regulert i lovens § 29.

Utenfor forvaltningsoppgaver og sivile gjøremål, vil politiet og påtalemyndigheten ha adgang til å foreta en intern formidling av opplysningene, for eksempel fra straffesak til forebyggende virksomhet, og fra forebyggende virksomhet til bruk i politiets hjelpe- og bistandsfunksjon. Reguleringen er en naturlig konsekvens av at alle politimessige gjøremål anses for forenelige.

«Tjenestemessig behov» skal forstås som tidligere. Det innebærer ikke at det er absolutt nødvendig for tjenestemannen å få tilgang til opplysningene for å kunne utføre oppgaven. Det er tilstrekkelig at den vil bli utført bedre eller enklere ved at tjenestemannen har slik tilgang.

At det ikke gjelder særskilte begrensninger i adgangen til å formidle opplysninger innad i etaten til politimessige gjøremål, innebærer på den annen side ikke at opplysningene skal sirkulere helt fritt. Begrensningene må imidlertid tilpasses forholdene. Ved store distrikter vil det regelmessig være slik at den generelle tilgang til visse typer opplysninger hovedsakelig kan begrenses til tjenestemenn ved stasjonen, avdelingen, seksjonen, avsnittet eller gruppen, og at andre tjenestemenn kan få tilgang til informasjon ved konkret behov. Ved mindre tjenestesteder vil det oftere være slik at «alle må ha tilgang til alt».

I annet ledd er det gitt et pålegg om at opplysninger som er særlig sensitive etter sin art eller kilde, eller som er usikre bør ha en tilgangsbegrensning. Politiet og påtalemyndigheten er en stor etat og at etatens tjenestemenn – ut over det som er tjenestemessig begrunnet – får kjennskap til opplysningene innebærer en betydelig personvernkrenking i seg selv. All erfaring tilsier også at jo flere som har kjennskap til opplysningene, dess større er sjansen for at opplysningen lekker ut. Sensitiviteten kan både knytte seg til hva opplysningen går ut på, for eksempel opplysninger i sedelighetssaker, eller sensitiviteten kan være knyttet til hvem opplysningene gjelder, for eksempel saker mot kollegaer, eller fordi de angår offentlig kjente personer, og hvor det ville være svært belastende om opplysningene lekket ut. Sensitiviteten kan også være begrunnet i at den som har gitt opplysningen vil komme i en meget sårbar stilling hvis det ble kjent at opplysningene var gitt, typisk kilder og informanter.

Pålegg om tilgangsregulering for usikre opplysninger tar først og fremst – men ikke utelukkende – sikte på informasjonen i kriminaletterretningsregistret.

Til § 22 Utlevering av opplysninger til utlandet

Utlevering av opplysninger til utlandet reiser særlige problemer, ikke minst fordi avgiveren har dårligere kontroll med hvordan opplysninger blir benyttet, og at regelverket for beskyttelse av sensitiv informasjon kan være dårligere, eller i alle fall annerledes enn tilfellet er i Norge.

Første ledd første punktum gir adgang til å formidle opplysninger til utlandet med siktemål å fremskaffe informasjon av betydning for saksbehandlingen. Bestemmelsen tar fortrinnsvis sikte på straffesaker som er under etterforsking her i riket, men den åpner også for utlevering av opplysninger for å bistå andre lands myndigheter med opplysninger i deres etterforskning og de øvrige forhold som er nevnt i § 26.

Annet punktum tilsvarer politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2, dog slik at det nå angis « politi ter i dag heter «politi- og sikkerhetsmyndigheter». Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring, men departementet har valgt den formulering som brukes i politiloven § 17c nr. 2 da denne best beskriver de organisatoriske enheter i utlandet som det er aktuelt å forholde seg til i forebyggende øyemed. Utenlandske politimyndigheter må forstås som et funksjonelt begrep, det vil si at det må omfatte myndigheter som ikke nødvendigvis hører til utenlandsk politiorganisasjon, men som utfører politimessige oppgaver som i Norge er tillagt politiet. Bestemmelsen må forstås slik at utlevering av opplysninger i forebyggende øyemed også kan skje når det er aktuelt å forebygge overtredelser i utlandet.

Annet ledd slår fast det selvfølgelige at utlevering til utlandet kan skje uavhengig av bestemmelsene i første ledd hvis det følger av lov eller av en konvensjon eller avtale Norge er bundet av. Bestemmelsen hjemler ikke bare utlevering av opplysninger, men åpner også for at andre lands myndigheter kan gis direkte tilgang til norske registre, jf. nærmere om dette i punkt 11.13.

21.6 Til kapittel 6 om begrensninger i taushetsplikten

Til § 23. Omfanget av taushetsplikten

Bestemmelsens første ledd viderefører i stor utstrekning den regulering som følger av straffeprosessloven § 61a første ledd og politiloven § 24 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. En viss utvidelse av området for taushetsplikten vil følge av at unntaket i forvaltningsloven § 13 annet ledd ikke videreføres for politimessig virksomhet utenfor straffesaksbehandling. Gjennom henvisningen i politiloven § 24 første ledd kommer denne begrensning i taushetsplikten i dag til anvendelse utenfor behandlingen av den enkelte straffesak. Begrepet «noens personlige forhold» omfatter i strafferettspleien også blant annet fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, selv om dette ikke uttrykkelig fremgår av straffeprosessloven § 61a. Denne forståelsen skal nå også legges til grunn utenfor strafferettspleien, noe som fører til en ensartethet innenfor politiets og påtalemyndighetens politimessige virksomhet.

Taushetsplikten gjelder bare tjenestelige opplysninger, og må avgrenses mot privat kunnskap.

Annet ledd tar opp i seg bestemmelsene i straffeprosessloven § 61a annet ledd og politiloven § 24 annet ledd. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer, men det er presisert at unntakene fra taushetsplikten som er regulert i §§ 22 og 24-34 bare i begrenset utstrekning kommer til anvendelse på taushetsplikten etter annet ledd. I langt de fleste tilfeller vil bruken av opplysningene baseres på en vurdering av om det «er nødvendig å holde [opplysningene] hemmelig», og ikke lovens positivt oppregnede unntaksbestemmelser. Men unntakene i lovens §§ 32 og 33 om bruk for statistikk, utredning og forskning vil også være aktuelle for etterforsknings- og metodeopplysninger.

Tredje ledd er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i straffeprosessloven § 61a tredje ledd og forvaltningsloven § 13 tredje ledd uten realitetsendringer.

Fjerde ledd er en ny bestemmelse, men den innebærer ingen realitetsendring. At taushetsplikten også gjelder internt i politiet og påtalemyndigheten følger i dag forutsetningsvis av straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 3 og forvaltnings­loven § 13b første ledd nr. 3. Når det angis at det er «fri flyt» internt i politi og påtalemyndighet, skal det altså forstås slik at det ikke er begrensninger i adgangen til å formidle opplysninger internt i politi og påtalemyndighet når det foreligger et tjenestemessig behov for dette. Spredning av taushetsbelagt informasjon som sladder og underholdning er fremdeles ikke rettmessig.

Femte ledd gjør det klart at den særskilte taushetsplikt som gjelder for opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll fortsatt gjelder, jf. straffeprosessloven § 216i.

Til § 24. Taushetsplikt når det ikke er behov for ­beskyttelse

Bestemmelsene i § 24 er en videreføring av bestemmelsene i forvaltningsloven § 13a og straffeprosessloven § 61b. Det er bare foretatt visse redigeringsmessige endringer uten betydning for realiteten.

Bestemmelsene er særlig aktuelle for personopplysninger. Nr.1 om utlevering av taushetsbelagt informasjon når den berettigede samtykker, gjelder imidlertid ikke i forhold til vandelskontroll. Således kan utstedelse av politiattester ikke være basert på samtykke.

Kravet i nr. 2 om anonymisering vil, som i gjeldende lovgivning, være oppfylt når identifisering er upåregnelig. Det må derfor tas i betraktning hvilken informasjon mottakeren kan ha fra andre kilder, herunder blant annet hvilke opplysninger som senere blir kjent for eksempel i tilknytning til domstolsbehandlingen av straffesaken. For drifts- og forretningshemmeligheter omhandlet i § 23 første ledd nr. 2 vil anonymisering ofte ikke være noen fullgod beskyttelse, fordi skadevirkningen vil følge av at informasjonen blir kjent for andre, og i mindre grad hvem som «eier» hemmeligheten.

For etterforskingsopplysninger eller metodeopplysninger, som regulert i § 23 andre ledd, er bestemmelsen uten nevneverdig betydning. Samtykke og anonymisering er uaktuelle, og bestemmelsen om at taushetsplikten ikke er noe hinder når opplysningene er alminnelig kjent med videre er allerede dekket av «nødvendighetskravet» i § 23 annet ledd.

Til § 25. Taushetsplikt i forhold til parter eller den opplysningen gjelder, og til bruk i sak om erstatning

Bestemmelsen viderefører reguleringen som i gjeldende lovgivning følger av straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 1 og nr. 10, forvaltningsloven § 13a nr. 1 og § 13b første ledd nr. 1, samt politi­loven § 24 tredje ledd.

Første ledd er nært knyttet til reglene om dokumentinnsyn. Bestemmelsen i første ledd innebærer ikke noen plikt til å gi parten innsyn, men leder til at det ikke oppstår noen pliktkollisjon når for eksempel mistenkte utøver sin rett etter straffeprosessloven § 242. Bestemmelsen i første ledd gir imidlertid adgang til å gjøre parten kjent med opplysninger også ut over det som er omfattet av dokumentinnsynsreglene.

Annet ledd er en direkte videreføring av straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 10 og innebærer ingen realitetsendring.

I tredje ledd gjøres det unntak fra første ledd for opplysninger som er taushetsbelagt etter § 23 annet ledd. For etterforskingsopplysninger, metodeopplysninger med videre, jf. § 23 annet ledd, er det primært i forhold til den opplysningene direkte gjelder at det er størst behov for hemmelighold. Det vil i mange tilfeller være ødeleggende for etterforskingen at den eller de mistenkte på et tidlig stadium får kunnskap om hva politiet vet. Siden kriminaletterretningsvirksomheten gjerne kan ha karakter av skjult etterforsking må hemmeligholdelse endog omfatte den omstendighet at etterforsking pågår.

Et slikt unntak er inntatt i politiloven § 24 tredje ledd, og må innfortolkes i opplysninger taushetsbelagt etter straffeprosessloven § 61a annet ledd.

Til § 26. Taushetsplikt i den enkelte straffesak

Bestemmelsen er en direkte videreføring uten realitetsendringer av bestemmelsen i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 2.

Det er likevel grunn til å peke på to forhold. Bruken av opplysningen i den enkelte straffesak vil etter § 26 gjelde uavhengig av i hvilken sammenheng opplysningen er innhentet. Den gjeldende bestemmelse knytter unntaket til at opplysningen brukes til det formål den er innhentet til. Noen nevneverdig forskjell blir det likevel ikke. Etter gjeldende regulering kan opplysninger formidles internt i politiet. Opplysninger kan derfor formidles fra den forebyggende tjeneste til etterforskingsvirksomheten når det er tjenestemessig behov. Når etterforskeren har mottatt opplysning, er den på hans hånd ervervet i straffesak, og kan brukes i etterforskingen. Forskjellen vil etter § 26 bare være at man ikke behøver å gå den formelle veien om intern overlevering først.

På et tidlig stadium av etterforskingen vil saken ofte inneholde en betydelig mengde informasjon som er usikker eller ikke-verifisert. Hele formålet med etterforskingen – det vil si bruken av opplysningene – er å avklare hva som stemmer med de faktiske forhold. Det ville derfor være meningsløst å kreve at opplysningene primært skulle verifiseres før de ble utlevert. Kravet i § 20, bortsett fra annet punktum i bestemmelsens første ledd, gjelder derfor ikke for den bruk som er regulert i § 26.

Til § 27. Taushetsplikt ved avvergende og ­forebyggende virksomhet

Bestemmelsens første og annet ledd er i betydelig grad en videreføring av reglene i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 5 og 6, politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2 og 3 og strafferegistreringsloven § 7 annet ledd. Tredje og fjerde ledd er langt på vei en kodifisering av rettigheter og krav som også tidligere gjaldt uten uttrykkelig hjemmel. Femte ledd stiller derimot nye krav til behandling av opplysninger i forebyggende øyemed.

Første ledd gjør unntak fra taushetsplikten når det er nødvendig for å avverge en straffbar handling. Avverge brukes her i motsetning til å forebygge, jf. annet ledd. I den alminnelige taushetspliktsregulering for politi og påtalemyndighet er en egen bestemmelse for avverge-situasjonene en nyskapning, men den er for øvrig kjent fra reglene om kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216i første ledd bokstav d. Avverge krever både at man sitter på forholdsvis konkret og troverdig informasjon om at en straffbar handling vil bli begått, og at utførelsen kommer forholdsvis nær i tid. Retten til å bruke taushetsbelagt informasjon til å avverge straffbare handlinger krever ikke at handlingen skal være av en spesiell alvorlighet (motsatt i straffeprosessloven § 216i første ledd bokstav d), men slike forhold kan selvsagt tas i betraktning i forholdsmessighetsvurderingen etter tredje ledd, jf. nedenfor.

Dersom vilkårene er oppfylt vil opplysningene både kunne formidles til offentlige og private mottakere, og det er heller ikke noe særskilt krav om å vurdere andre måter å forebygge på. Dette er i og for seg naturlig når kravet er at handlingens utførelse er nær forestående.

Annet ledd gjelder tilfeller som er mindre akutt enn i første ledd. For den alminnelige adgang til å formidle opplysninger med det formål å forebygge straffbare handlinger, skiller politiregisterloven – som i gjeldende regler – mellom formidling til offentlige organer og til private.

Når mottaker av opplysningene er et offentlig organ stilles det ikke noe krav om absolutt nødvendighet og heller ikke noe spesielt krav om at andre midler skal være forsøkt eller vurdert, jf. nr.1. Det alminnelige forholdsmessighetskrav i tredje ledd og politilovens § 6 vil imidlertid gjelde.

I nr. 2 reguleres adgangen til å gjøre opplysninger kjent for private i forebyggende øyemed. Det er lagt opp til en forholdsvis restriktiv adgang for slik utlevering av opplysninger. Bestemmelsen åpner for eksempel ikke for å gi adgang til en mer rutinemessig informasjon til nabolaget når for eksempel en pedofildømt løslates fra soning og tar opphold der, jf. dog nedenfor i kommentaren til tredje ledd. Det særskilte kravet om nødvendighet i kombinasjon med at andre løsninger må antas utilstrekkelige vil i realiteten innebære at utlevering til private i forebyggende øyemed bare er tillatt når dette er den eneste realistiske mulighet for å oppnå den forebyggende effekt. En slik situasjon vil for eksempel foreligge når en rusavhengig person ansettes i stilling hvor han eller hun har tilgang til likvide midler eller lettomsettelige gjenstander. Politiet vil ha liten mulighet for selv å kontrollere hva vedkommende foretar seg og rusavhengigheten vil regelmessig innebære at den ansattes egen vurdering av risiko og konsekvenser ikke avholder ham fra å begå den straffbare handlingen. Er den kriminalitet det er risiko for ikke helt bagatellmessig (jf. tredje ledd) kan varsel til arbeidsgiver være det eneste forebyggende alternativ.

Tredje ledd innebærer at ikke enhver straffbar handling kan forebygges med et hvilket som helst middel og konsekvens. Viktige momenter i vurderingen vil være hvor sikre de opplysninger som blir kjent er, hvor sensitive opplysningene er, hva som blir de personvernmessig konsekvenser av utleveringen – herunder risikoen for en videre spredningsfare – og faren og alvorligheten ved den straffbare handling det er risiko for.

I svært mange tilfelle vil det både være godt personvern og god kriminalitetsforebygging å underrette mistenkte om at politiet vet om hans «planer» eller tilbøyeligheter, og at man vurderer å underrette arbeidsgiver, husvert med videre. Dette gir vedkommende en mulighet til å hindre at opplysninger om han blir spredd, ved for eksempel straks å avslutte arbeidsoppdraget, eventuelt selv fortelle om sin bakgrunn med videre. Som nevnt ovenfor vil det normalt ikke være adgang til å underrette nabolaget om pedofile som tar opphold der, men dette kan fortone seg annerledes når risikoen for overgrep øker. Blir politiet for eksempel kjent med at den pedofilidømte har meldt seg som trener for pikelaget i fotball i aldersklassene 8-10 år, er man åpenbart i en situasjon hvor idrettslagets ledelse kan orienteres. Likeledes vil foreldrene kunne varsles dersom politiet observerer eller får kjennskap til at vedkommende prøver å få kontakt med barn som bor i nabolaget. Tredje ledd siste punktum innbærer at vedkommende normalt selv skal varsles om at underretning om hans legning og fortid vil bli gitt. Velger vedkommende selv straks for eksempel å slutte som trener, kan det være unødvendig med ytterligere forebyggende tiltak.

En betydelig del av den informasjon som det er aktuelt å bruke i avvergende eller forebyggende øyemed er ikke-verifisert. Av tredje ledd fremgår at dette er et moment som taler mot å utlevere dem, og ifølge § 20 fastsettes en plikt til å søke opplysninger verifisert før de brukes utad. I mange tilfeller er det imidlertid bare gjennom utlevering at opplysningene kan verifiseres, for eksempel ved å sjekke om mistenkte har kjøpt eller etterspurt gjenstander som tyder på at straffbart forhold er under planlegging. Slike forespørsler vil jo gjerne avsløre at politiet er interessert i vedkommende, og fjerde ledd gjør det klart at slik bruk av opplysningene vil være rettmessig.

Avverging av straffbare handlinger etter første ledd må regelmessig skje forholdsvis raskt. Her vil det være uhensiktsmessig å legge beslutningskompetansen på et bestemt nivå eller kreve skriftlighet. Påleggene i femte ledd gjelder derfor bare utlevering i ordinær forebyggende virksomhet, med unntak av at nedtegningsplikten også gjelder for utlevering av opplysninger for å avverge en straffbar handling. Siden § 27 femte ledd er en særregulering av utlevering i avvergende og forebyggende øyemed skal bestemmelsen forstås slik at den går foran den alminnelige regel i § 20, og et skriftlighetskrav for avvergetilfellene etter første ledd kan derfor ikke baseres på den alminnelige regel i § 20 annet punktum. Det følger av begrepet «avverge», jf. kommentaren til første ledd, at den normalt må bygge på forholdsvis sikker informasjon. Bestemmelsene om ikke-verifiserte opplysninger både i femte ledd og i § 20 har derfor forholdsvis liten relevans for avverge-tilfellene.

Selv om taushetspliktsreglene er atferdsnormer som gjelder for den enkelte tjenestemann, er det ikke gitt at alle kan treffe alle typer beslutninger. Utlevering av informasjon i forebyggende øyemed kan ha betydelige personvernmessige konsekvenser. Vurderingen av om dette bør skje skal derfor være en beslutning som treffes av den behandlingsansvarlige eller den som uttrykkelig er gitt myndighet til å treffe slike avgjørelser på hans eller hennes vegne.

Notoritet er et viktig element i forbindelse med utlevering av opplysninger. Notoriteten ivaretas først og fremst gjennom pålegget om at det skal nedtegnes hvilke opplysninger som ble utlevert, til hvem de ble utlevert og hva som var begrunnelsen for utlevering. På denne måten vil politiet ha oversikt over informasjonsflyten, samtidig som overordnete organer eller tilsynsorganet i etterkant gis muligheten til å føre kontroll med behandlingen av opplysningene. Nedtegningsplikten gjelder både for utlevering for å avverge en straffbar handling etter første ledd og for å forebygge straffbare handlinger etter annet ledd.

Anvisningen om at opplysninger fortrinnsvis skal utleveres i skriftlig form gjelder bare utlevering for å forebygge straffbare handlinger etter annet ledd. Også denne bestemmelsen er begrunnet i hensynet til notoritet, men her i større grad med henblikk på den videre behandling av opplysningene. Dersom mottakeren av opplysningene må formidle det mottatte videre til andre vil det være særlig aktuelt å utlevere opplysningene skriftlig. Både av hensyn til den opplysningene gjelder, og av hensyn til politiets og påtalemyndighetens anseelse, bør det tilstrebes at ikke «en fjær blir til fem høns», slik politiregisterutvalget uttrykker det på s. 360 i utredningen. På den annen side vil det i mange situasjoner ikke fremstå som hensiktsmessig å utlevere opplysningene i skriftlig form. Som eksempel kan nevnes utlevering til privatpersoner. Hvilken utleveringsform man velger må derfor bero på en konkret vurdering, hvor det blant annet må legges vekt på opplysningens art og hvem som er mottaker. Det må også legges til grunn at det vil bli gitt nærmere retningslinjer i forskift eller instruks om hvordan bestemmelsen skal håndteres i praksis.

Til § 28. Taushetsplikt ved politiets andre oppgaver

Bestemmelsene i §§ 26 og 27 omhandler utlevering av opplysninger i kriminalitetsbekjempende øyemed. Andre politimessige gjøremål vil være ordenstjenesten, hjelp og bistand og redningstjenesten. Det som reguleres i § 28 første ledd er utlevering av opplysninger til offentlige organer eller private i politiets interesse for å ivareta disse politimessige formål. Når det stilles krav om «nødvendig» innebærer dette her som ellers, at utlevering ikke kan skje bare fordi det fremstår som hensiktsmessig. På den annen side er det ikke noe krav om at ulevering er eneste mulighet for å oppnå formålet. Som eksempel kan nevnes utlevering av opplysninger til Sivilforsvaret ved en truende flomkatastrofe om rusbelastede personers tilholdssted og hvem de er, med det formål at varsel og evakuering kan iverksettes. Dette kunne vært oppnådd også ved at politiet sendte en patrulje til stedet, men dette må altså ikke velges fremfor å formidle informasjonen til Sivilforsvaret eller for den saks skyld til private hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp, hvis egne ressurser ikke strekker til.

Et annet eksempel kan være at politiet varsler sosialkontoret om at en person er varetektsfengslet, hvis dette er nødvendig for å sikre at familien i tide får nødvendige midler til livsopphold.

Annet ledd bestemmer at forholdsmessighetskravet i utkastet § 27 tredje ledd gjelder også her, og bestemmelsen må også suppleres med utkastet § 20 for de tifeller hvor opplysningene som utleveres er ikke-verifiserte.

Til § 29. Taushetsplikt ved utlevering til politiets ­forvaltningsvirksomhet mv.

Politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål omfattes ikke av loven, jf. § 3 første ledd nr. 2. Utlendingsforvaltningen, behandling av saker etter våpenlovgivningen og passutstedelse er sentrale eksempler på politiets forvaltningsvirksomhet. Reguleringen innebærer at utlevering av opplysninger til slike formål rettslig sett har større likhet med utlevering til andre offentlige organer i deres interesse, jf. § 30 enn intern bruk i politiet, jf. § 21. Som følge av dette må det i politiregisterloven skilles mellom utlevering til politimessige formål § 21 og utlevering til politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål, jf. nærmere om dette i punkt 11.6 og 11.9.

Bestemmelsens første ledd er en direkte videreføring av politiloven § 24 første ledd nr. 1 og medfører ingen realitetsendring, jf. nærmere om dette i punkt 11.9 i proposisjonen.

I følge annet ledd skal Kongen gi nærmere regler om utlevering av opplysninger til politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål. Hensikten med forskriftsreguleringen vil først og fremst være å gi en nærmere opplisting av de forvaltningsoppgaver og sivile gjøremål det kan utleveres opplysninger til. På denne måten skaper man oversiktlighet og ikke minst bedre forutsigbarhet for den opplysningene gjelder.

Det er til slutt grunn til å minne om at § 29 regulerer utlevering av opplysinger til forvaltningsgjøremål mv. i mottakervirksomhetens (for eksempel utlendingsforvaltningens) interesse. Hvis utleveringen skjer i straffeforfølgende eller kriminalitetsforebyggende øyemed reguleres adgangen av utkastets §§ 26 og 27.

§ 30. Taushetsplikt ved utlevering til offentlige ­organer i deres interesse

Utlevering av opplysninger til andre offentlige myndigheter i deres interesse, innebærer regelmessig at opplysninger som er innhentet til et politimessig gjøremål, blir brukt til et annet. Bestemmelsen er ment å være en videreføring av straffeprosessloven § 61c første ledd nr.5 annet punktum og nr. 7, samt forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5, som gir adgang til å utlevere opplysninger når dette er i mottakers interesse, jf. også påtaleinstruksen kapittel 5, som har flere bestemmelser om informasjonsplikt. Bestemmelsen hjemler også en videreføring av regelen i påtaleinstruksen § 4-2 annet ledd, hvoretter avsluttede straffesaker kan lånes ut i mottakerorganets interesse.

Første ledd angir rammene for utleveringsadgangen, og det er forutsatt at en nærmere regulering av utleveringen foretas i forskriften, jf. nærmere om dette nedenfor.

Med offentlige organer må forstås norske offentlige organer.

Begrunnelsen for å hjemle utlevering av opplysninger i mottakerens interesse i politiregisterloven fremfor i særlovgivningen er det gjort rede for i punkt 11.10, herunder særlig i punkt 11.10.6.

I annet ledd gis reglene om forholdsmessighet, skriftlighet, informasjon om opplysningene er verifiserte og beslutningskompetansen tilsvarende anvendelse. Siden § 30 gjelder utlevering til offentlige organer vil mottakeren regelmessig ha taushetsplikt (etter forvaltningsloven) og være fortrolig med å behandle personsensitiv informasjon. Dette må nødvendigvis påvirke forholdmessighetsvurderingen.

I tredje ledd gis det pålegg om omfattende forskriftsregulering. I forskriften vil det være særlig viktig å gi anvisning på i hvilke tilfeller politiet har en utleveringsplikt. Dernest må det reguleres hvilke opplysninger som kan utleveres. Således må det særlig skilles mellom opplysninger fra kriminaletterretningsregistre og andre opplysninger, idet opplysninger fra kriminaletterretningsregistre eller ikke-verifiserte opplysninger normalt ikke utleveres selv om vilkårene for utlevering er oppfylt. I tillegg må det gis nærmere bestemmelser om i hvilke tilfeller den behandlingsansvarlige ved utlevering har en informasjonsplikt i forhold til den registrerte og når den registrerte har rett til innsyn.

§ 31. Taushetsplikt ved utlevering til private i deres interesse

Bestemmelsen tilsvarer § 30, men gjelder for utlevering av opplysninger til private i deres interesse. Med «private» menes alle som ikke faller inn under begrepet «offentlige organer» i § 30.

Bestemmelsen er ment å videreføre de utleveringshjemlene som finnes i blant annet straffeprosessloven §§ 61c nr. 6 annet alternativ og 28, påtaleinstruksen § 4-1, § 4-2 tredje ledd og § 16-5.

Nytt er for så vidt at det åpnes for utlevering av opplysninger til private for å fremme deres oppgaver etter lov. Begrunnelsen for bestemmelsen er at det ikke er noen grunn til å forskjellsbehandle offentlige organer og private når de først i lovs form er pålagt oppgaver.

Bestemmelsens annet ledd tilsvarer annet ledd i § 30, og det vises til det som er sagt i kommentaren til § 30. Siden det her dreier seg om private parter, kan derimot vurderingen lettere falle ut i disfavør av utlevering, idet en ikke alltid kan ha de samme «positive» forventninger om hvordan opplysningene blir behandlet.

Tredje ledd første punktum tilsvarer forskriftshjemmelen i § 30 tredje ledd, og det vises kommentaren til § 30.

I følge tredje ledd annet punktum skal det i tillegg gis forskrift om utlevering av opplysninger i avsluttede straffesaker. Slik utlevering er i dag i betydelig utstrekning hjemlet i påtaleinstruksens regler i kapittel 4. Reglene fyller et åpenbart behov i den grad det foreligger tungtveiende private eller offentlige interesser, og denne utleveringsadgangen bør opprettholdes. Forskriftshjemmelen representerer en viss endring i forhold til gjeldende rett, idet «tungtveiende private eller offentlige interesser» er et strengere kriterium enn «saklig grunn» i påtaleinstruksen § 4-2 tredje ledd.

Til § 32. Taushetsplikt ved statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver mv.

Bestemmelsen viderefører uten realitetsendring bestemmelsene i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 4 og forvaltningsloven § 13c første ledd nr. 4. Utlevering av opplysninger til disse formålene vil normalt skje i anonymisert form, og besluttes av den behandlingsansvarlige. Nærmere bestemmelser om disse forholdene vil bli gitt i forskrifts form.

Til § 33. Taushetsplikt ved forskning

Bortsett fra visse språklige og redigeringsmessige endringer, er bestemmelsen en videreføring av gjeldende regler i straffeprosessloven § 61e og forvaltningsloven § 13 d, jf. politiloven § 24 første ledd og strafferegistreringsloven § 8 annet ledd.

Siden bestemmelsen i politiregisterloven naturlig nok bare gjelder for politiets og påtalemyndighetens virksomhet, er det i loven konkret gitt anvisning på hvor beslutningskompetansen ligger, jf. bestemmelsens annet ledd.

Til § 34. Taushetsplikt ved utlevering til allmenn­heten i straffesak

Bestemmelsen regulerer et av de mest markante særtrekk ved taushetsplikts- og personvernlovgivningen for politi og påtalemyndighet, og som består i at det gjøres unntak fra taushetsplikten, og dermed et betydelig innhugg i personvernet, til fordel for allmennhetens informasjonsbehov.

Adgangen til å informere allmennheten i straffesaker er i dag regulert i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 9 som henviser til riksadvokatens rundskriv. Gjeldende rundskriv er av 12. februar 1981. Tatt i betraktning det betydelige inngrep i personvernet adgangen representerer, er en regulering i et ikke offentlig tilgjengelig rundskriv neppe forenelig med EMK artikkel 8. Dette var en del av begrunnelsen for at Norge valgte å forlike klagen Elsa Drissi i 1997 fremmet mot Norge i EMD, jf. App. no 34471/87. Saken ble hevet ved avgjørelse 27. mai 1998 etter at Justisdepartementet hadde forpliktet seg til at det «will take steps to propose rules concerning the attitude of the police towards media».

Både kravene etter EMK art. 8 og forpliktelsen etter forliket må anses oppfylt ved det forslag til regulering som følger av § 34.

Innledningen til første ledd gjør det klart at bestemmelsen bare gjelder bruk av opplysninger som er taushetsbelagt av hensyn til private interesser, og særlig personopplysninger. Etterforskingsopplysninger eller generelle metodeopplysninger med videre som er taushetsbelagt etter § 23 annet ledd, kan gjøres kjent for allmennheten basert på et faglig forstandig skjønn, jf. kriteriet «nødvendig å holde hemmelig».

Første ledd nr. 1 angir hvilke hensyn som kan begrunne at personopplysninger fra straffesaker gjøres kjent for allmennheten. Henvisningen til § 26 i annet punktum innebærer at det også kan utleveres opplysninger for å bidra til iretteføring av straffesaker og straffegjennomføring. Nærmere regler om dette vil bli gitt i forskriften.

Første ledd nr. 2 fastsetter – som i gjeldende rundskriv fra riksadvokaten pkt. IV/3 – at informasjonsvirksomheten primært skal skje anonymt. For en rekke av de formål som etter første ledd nr. 1 kan begrunne informasjon til allmennheten, er det av liten eller ingen betydning hvem opplysningene angår. Unntak fra denne hovedregelen gjelder imidlertid når dette er nødvendig ut fra formålet, eller for å hindre forveksling eller at opplysningene allerede er alminnelig kjent. I hvilke tilfeller unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, vil bli nærmere regulert i forskriften.

Første ledd nr. 3 regulerer bruk av usikre opplysninger. Det ligger i sakens natur at straffesaker, særlig på det innledende etterforskingsstadiet, vil innholde betydelige mengder usikker informasjon. Dette stadium faller også sammen med når det gjerne er størst interesse for saken i media og blant allmennheten. I riksadvokatens rundskriv pkt. IV/5 er det gitt uttrykk for at det skal vises varsomhet med å offentliggjøre anmeldelser før de er vurdert og undersøkt. Bestemmelsen i rundskrivet videreføres, men begrenses ikke bare til anmeldelser, slik at også andre usikre opplysninger enn anmeldelser omfattes av bestemmelsen. Samtidig innskjerpes adgangen til å utlevere usikre opplysninger i § 34 første ledd nr. 3. Hvis slik informasjon brukes i informasjonen til allmennheten, følger det av annet punktum at det skal opplyses at informasjonen er usikker, jf. § 20.

Første ledd gir bare de viktigste rammer og begrensninger i adgangen til å informere allmennheten. I annet ledd gis Kongen adgang til å gi nærmere forskrifter om hvordan adgangen skal benyttes. På samme måte som det 6. juli 2001 ble gitt forskrift om offentlighet i rettspleien, må det i tilknytning til politiregisterloven § 34 gis forskrifter om «utlevering av opplysninger til allmennheten i straffesak».

Til § 35. Pålegg om taushetsplikt

Bestemmelsen inneholder ingen nye bestemmelser, men samler bestemmelser som i gjeldende lovgivning er plassert i ulike bestemmelser.

Første ledd viderefører bestemmelsene som i dag finnes i straffeprosessloven § 61c tredje ledd første punktum og forvaltningsloven § 13b annet ledd tredje punktum.

Annet ledd viderefører med visse språklige og redaksjonelle endringer bestemmelser som ble vedtatt ved lov av 21. mars 2003 i henholdsvis straffeprosessloven § 61c nytt annet ledd og politiloven § 24 nytt femte ledd. Om bakgrunnen og bruksområdet for reglene vises til Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) side 33- 35.

Tredje ledd første punktum viderefører uten realitetsendringer bestemmelsene i straffeprosessloven § 61c tredje ledd annet punktum og forvaltningsloven § 13b annet ledd siste punktum. Annet punktum viderefører reglene i straffeprosessloven § 61d første ledd og forvaltningsloven § 13c første ledd. Den gjelder generelt og ikke bare i påleggstilfellene. I forhold til gjeldende ordlyd er det presisert at informasjonsplikten også gjelder den omstendighet at overtredelse er straffbart. Det siste er ikke minst viktig nettopp i de tilfeller hvor vedkommende pålegges en taushetsplikt.

21.7 Til kapittel 7 om vandelskontroll og attester

Til § 36 Vandelskontroll

Bestemmelsen fastsetter at politiet kan utlevere opplysninger i forbindelse med vandelskontroll, når det er hjemmel i lov eller i forskrift gitt i medhold av lov. Utlevering av opplysninger kan skje på tre forskjellige måter, avhengig av hva som er formålet med utlevering av opplysningene: Politiattest, vandelskontroll og straffattest. Bestemmelsen gir en nærmere beskrivelse av formålene og vilkårene for å utlevere opplysninger til disse formålene. Begrepet dokument er også ment å omfatte elektroniske dokumenter, så lenge kravene til sikkerhet er oppfylt på en tilstrekkelig måte. Dokumentbegrepet vil således være det samme som i lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv § 2 bokstav a.

Etter første ledd nr. 1 kan det utstedes politiattest med opplysninger om nærmere bestemte forhold.

Generelt markeres straffer, andre strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som følge av lovbrudd. Med «straff» menes de reaksjoner som per i dag finnes i straffeloven §§ 15 og 16. Mest praktisk er fengsel, samfunnsstraff, bot, rettighetstap og forvaring. Med «andre strafferettslige reaksjoner» menes betinget dom med straffutmålingsutsettelse (straffeloven § 52 nr. 1 første alternativ), påtaleunnlatelse (straffeprosessloven §§ 69 og 70), overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a, overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg (straffeloven §§ 39 og 39 a) og inndragning. Med «andre tiltak som følge av lovbrudd» siktes det til personundersøkelse og beslutning om judisiell observasjon. I begrepet «som følge av lovbrudd» ligger at slike tiltak kun kan markeres i de tilfeller hvor det i rettskraftig avgjørelse konstateres straffeskyld. Blir en person frikjent i en sak, skal ikke en judisiell observasjon eller personundersøkelse foretatt i sakens anledning anmerkes i forbindelse med vandelskontroll. I begrepet « er under straffeforfølgning» ligger at verserende saker (utvidet attest), det vil si siktelse eller tiltale, kan anmerkes dersom dette er hjemlet. Derimot er det ikke anledning til å anmerke slike opplysninger dersom saken endte med henleggelse eller frifinnende dom. Den aktuelle saken må med andre ord pågå på det tidspunktet attesten utstedes.

Med politiattest menes norsk politiattest. Politiattest som utstedes i et annet EØS-land likestilles norsk politiattest. Bakgrunnen for dette har sammenheng med Norges forpliktelse i henhold til EØS-avtalen om at EØS-borgere ikke skal diskrimineres, og at man derfor må godta attester utstedt i deres hjemland. På den annen side vet man da også at det innenfor disse landene finnes forholdsvis pålitelige systemer for registrering av strafferettslige reaksjoner samt at straffelovgivning er noenlunde sammenfallende med den norske.

Det kan derimot ikke kreves fremleggelse av politiattester utstedt i tredjeland. Begrunnelsen for dette er blant annet at det i praksis ofte ikke vil være mulig å gjennomføre tilfredsstillende vandelskontroll av utlendinger fra tredjeland (utenfor EØS-området) eller norske borgere som har oppholdt seg i slike land i et lengre tidsrom. Det vil regelmessig være svært ressurskrevende og tidkrevende å innhente og verifisere politiattester fra slike land, og i enkelte tilfeller vil det selv etter en slik ressursbruk fortsatt kunne være tvil om attestens pålitelighet, jf. også nærmere om dette i punkt 12.2.6.

I de tilfellene der det av nevnte grunner ikke kan kreves fremlagt politiattest er alternativet å gi regler om botid, jf. annet ledd.

Etter første ledd nr. 2 kan det utstedes vandelsvurdering til en mottaker som har rett til å innehente opplysninger om en person, fordi denne personen er eller vil bli undergitt særlige plikter etter lov. Vandelsvurdering kan utstedes med opplysninger om forhold som nevnt ovenfor og det vises til det som er nevnt der.

Etter første ledd nr. 3 kan det utstedes straffattest med opplysninger om nærmere bestemte forhold og det vises til det som er nevnt ovenfor.

Bestemmelsens annet ledd første punktum gir en generell fullmakt til at det i spesiallovgivningen kan gis bestemmelser som oppstiller et krav til minimum botid. En regel om krav til minimum botid vil ha sin primære funksjon overfor personer som kommer fra land utenfor EØS-området. Det er også overfor disse behovet er størst ettersom man har langt mindre kjennskap og tillit til flere av disse landenes systemer for utstedelse av politiattester.

Bestemmelser om kravet til minimum botid bør imidlertid bare gis dersom vesentlige samfunnsmessige tilsier det, noe som innebærer at slike regler kun bør gis i særlig tilfeller. Som eksempel kan nevnes personell på oljeplattformer, flyplasser eller personer som skal tilsettes i vaktvirksomhetsforetak eller innefor kollektivtransport. Etter annet ledd annet punktum fremgår det at der det oppstilles krav om botid, bør det i utgangpunktet ikke kreves lenger botid enn fem år. Stilles det krav til lengre botid bør det være begrunnet i at for eksempel sikkerhetsmessige hensyn er så tungtveiende at man ikke kan risikere å la personer utøve angjeldende virksomhet uten å være trygg på at de oppfyller kravet til tilfredsstillende vandel.

Til § 37 Formål som berettiger bruk av politiattest

Bestemmelsen gir anvisning på de formål som kan begrunne bestemmelser om krav om politiattest. Bestemmelsen gir således ikke alene hjemmel for utstedelse av politiattest, men indikerer til hvilke formål attesthjemler bør utstedes.

I bestemmelsens første ledd er det oppstilt seks formål som kan begrunne et krav om utstedelse av politiattest. Slik disse formålene er formulert, flyter de litt over i hverandre. Når politiattest innhentes ved ansettelse i barnehage for å utelukke personer som har begått seksuelle overgrep mot mindreårige, vil formålet primært dekkes av første ledd nr. 4, men også av nr. 2 fordi det vil virke støtende å ansette en slik person i en barnehage og av nr. 6 fordi det kan være fare for at vedkommende på ny vil begå overgrep mot barn.

Bestemmelsen er ingen skranke for lovgiver med tanke på hvilke konkrete formål og situasjoner man i fremtiden kan gi hjemmel for å utstede politiattest til. Bestemmelsen er ment som en retningsgivende føring til andre departementer mv. når man vurderer om man på et gitt område bør foreslå en hjemmel til utstedelse av politiattest i den aktuelle spesiallovgivningen. Tilsvarende er det slik at selv om man befinner seg innenfor typetilfellene, innebærer ikke dette automatisk at hjemmel for utstedelse av politiattest skal utferdiges. Ved vurderingen av om det bør gis en hjemmel til å utstede politiattest, og hvilken type attest man i så fall bør hjemle adgang til, må man her som ellers se hen til de alminnelige prinsippene om nødvendighet og relevans. Det må foretas en vurdering av om det er nødvendig med et nytt hjemmelsgrunnlag for politiattest og om et slikt grunnlag er naturlig ut fra sammenhengen i regelverket om politiattester for øvrig. Likeså må det ses hen til om det finnes andre mer hensiktsmessige virkemidler man kan bruke. Tilsvarende må det i valget mellom de ulike former for politiattest foretas en konkret vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendig og relevante å anmerke for å ivareta det aktuelle formålet med vandelskontrollen, jf. også de prinsippene som følger av EMK artikkel 8.

Etter første ledd nr. 1 kan politiattest brukes for å utelukke personer fra stillinger med videre hvor det av samfunnsmessige hensyn er nødvendig at vedkommende er skikket. Som eksempel kan nevnes politiattest i forbindelse med utstedelse av transportløyver etter samferdselslovgivningen eller sertifikater etter luftfartslovgivningen. Dersom det fremgår at vedkommende har begått straffbare handlinger under ruspåvirkning eller har overtrådt narkotikalovgivningen, vil dette ha betydning for hvorvidt han er skikket til å inneha en stillingen eller lignende. Dette vil gjelde selv om forholdet ligger noe tilbake i tid og selv om det ikke er noen holdepunkter for å tro at han vil begå en ny straffbar handling under utøvelse av stillingen med videre.

En rekke stillinger og funksjoner krever ut fra samfunnsmessige hensyn at personen har et plettfritt rulleblad. Det at vedkommende har begått én eller flere straffbare handlinger, vil i seg selv være et tegn på at han har hatt et uansvarlig forhold til lover og regler og de normer som samfunnet har satt. På bakgrunn av dette må det stilles spørsmål om han er egnet og skikket til å inneha stillingen.

Etter første ledd nr. 2 kan politiattest brukes for å utelukke personer fra stillinger med videre hvor det vil virke støtende eller motvirke den alminnelige tillit at han får stillingen med videre. Dette vil blant annet gjelde ved ansettelse i politiet, fengselsvesenet og vaktvirksomhetsbransjen. For allmennheten vil det kunne være støtende og by på et tillitsproblem om for eksempel lensmannen i bygda er tidligere straffet, selv om den straffbare handling ligger tilbake i tid og det ikke er noen fare for at han på nytt vil begå straffbare handlinger.

Etter første ledd nr. 3 kan politiattest brukes for å utelukke personer fra stillinger med videre som i vesentlig grad innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor personer som på grunn av alder, sykdom eller funksjonshemning er ute av stand til å ta vare på seg selv eller sine interesser.

Slik formålet er formulert, vil det ikke være noe til hinder for at man i et hjemmelsgrunnlag fastsetter at politiattesten skal inneholde opplysninger om hvorvidt vedkommende for eksempel er straffet for seksuelle overgrep (mot barn og voksne), naskeri, tyveri, underslag, narkotikaovertredelser med videre. Ved ansettelse i et omsorgsyrke der vedkommende får «fri» tilgang til pasientens/tjenestemottakerens eiendeler, bolig, medikamenter med videre kan det være nødvendig å utelukke også personer som er straffet for vinningskriminalitet og overtredelse av narkotikalovgivningen.

Etter første ledd nr. 4 kan politiattest brukes til personer som skal ha oppgaver overfor mindreårige. Denne persongruppen må avgrenses mot personer som har heldøgns omsorgsansvar for mindreårige, som reguleres i nr. 5. Formålene med utstedelse av attesten er å forhindre at nevnte personer skal begå overgrep mot eller ha skadelig innflytelse på mindreårige og bidra til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer. Som eksempel kan nevnes utstedelse av politiattest med hjemmel i barnehageloven, barnevernloven og opplæringslova.

Etter første ledd nr. 5 kan politiattest brukes til personer som skal adoptere eller over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for mindreårige. Formålet med utstedelse av attesten er å bidra til å sikre at nevnte personer er egnet for oppgavene.

Bestemmelsene i første ledd nr. 4 og 5 må ses i sammenheng med kravene i § 39, der det sondres mellom de personer som faller inn under henholdsvis nr. 4 og 5.

Etter første ledd nr. 6 kan politiattest brukes for å hindre at personer som tidligere er straffet får stillinger med videre hvor det er fare for at de på nytt vil begå straffbare handlinger. Her tenkes det både på utelukkelse av personer som bevisst sikter seg inn mot et yrke eller en posisjon hvor de kan videreføre sin kriminelle aktivitet, men også på situasjoner hvor det er fare for at vedkommende på grunn av tidligere straffbar virksomhet vil kunne begå en ny straffbar handling. Som eksempel kan nevnes en person som er straffet for tyveri og som planmessig søker stilling som vekter for å få tilgang til bedrifter og virksomheter hvor han kan fortsette sin vinningskriminalitet.

Etter annet ledd kan politiattest brukes dersom folkerettslige forpliktelser krever dokumentasjon på om en person tidligere er straffet med videre. Bestemmelsen innebærer en utvidelse av § 22 om taushetsplikt ved utlevering av opplysninger til utlandet for så vidt gjelder slike opplysninger.

Til § 38 Politiattest i særlige tilfeller

I første ledd gis det hjemmel til utstedelse av politiattest til personer som trenger dette for innreise, visum, arbeidstillatelse eller bosetting i et annet land, eller til andre formål der bestemmelser i andre land krever at slik dokumentasjon fremlegges. Tilsvarende gjelder for person som søker om tilsetting ved utenlandsk ambassade eller lignende i Norge. Det legges ikke føringer på hva slags attest som kan utstedes. Dette har sammenheng med at man som regel må godta de kravene som stilles gjennom andre lands lovgivning og bestemmelser. Det antas å være lite hensiktsmessig at norske myndigheter legger føringer for attester som skal utstedes i disse situasjonene. De nasjonale reglene i vedkommende land må være avgjørende for om attest kan kreves, og hvilket innhold denne skal ha. En annen løsning vil kunne føre til at man risikerer å utelukke egne borgere fra stilling med videre i utlandet. Attest utstedt i medhold av denne bestemmelsen kan derfor være uttømmende hvis det anses nødvendig og relevant ut fra de krav som er stilt i vedkommende lands nasjonale bestemmelser.

Bestemmelsen gir i annet ledd fullmakt til at man i forskriften til politiregisterloven kan bestemme at det skal utstedes politiattest til et nærmere angitt formål dersom det ikke finnes egnet spesiallovgivning å plassere hjemmelen i. Selv om den klare hovedregelen er at hjemler om utstedelse av politiattest skal hjemles i spesiallovgivningen, vil det være behov for en bestemmelse hvor man kan ta inn hjemler for utstedelse av politiattest som ikke naturlig passer inn i en spesiallov eller det angjeldende område ikke reguleres av en spesiallov. Henvisningen til § 37 er ment å klargjøre at bestemmelsen ikke innebærer noen utvidelse av hvilke formål og typetilfeller det generelt anses berettiget å gi hjemmel for å utstede politiattest til.

Forskriften må angi uttrykkelig om det skal utstedes ordinær, uttømmende eller avgrenset attest. Dette har sammenheng med at det er først når man har oversikt over behovet for politiattest i den konkrete saken at man kan vurdere om en ordinær eller avgrenset attest vil være tilstrekkelig eller ikke.

I tredje ledd videreføres en sikkerhetsventil om at den Kongen bemyndiger også i andre særlige tilfeller kan bestemme at det brukes politiattest. Etter denne bestemmelsen kan det ikke fattes vedtak om utstedelse av politiattest til enkeltpersoner, slik det åpnes for i § 42.

Bestemmelsen skal bare brukes i unntakstilfelle for å fange opp et relativt prekært behov som har oppstått og hvor det på grunn av tidsaspektet ikke fremstår som forsvarlig å avvente en ordinær lovgivningsprosess. Ordningen skal således ikke benyttes for å foregripe at et forslag om utstedelse av politiattest vil bli vedtatt eller utelukkende for å påskynde iverksettelsen av et vedtatt forslag.

Dersom man hjemler utferdigelse av politiattest etter denne bestemmelsen, forutsettes det at man følger opp saken og i ettertid vurderer å fremsette et forslag om en permanent hjemmel. For å sørge for at dette oppfølgingsarbeidet blir foretatt er det inntatt en tidsbegrensning i bestemmelsens tredje punktum. Det fremkommer her at en slik vedtaksfestet hjemmel ikke kan gjelde i mer enn 15 måneder, og at vedtaket ikke kan fornyes. På denne måten sikrer man at ansvarlige myndigheter påbegynner arbeidet med å utarbeide et forslag til lovhjemmel, samtidig som man åpner for at forslaget kan sendes på alminnelig høring med de hensyn dette skal ivareta.

Til § 39 Politiattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige (barneomsorgsattest)

Hensikten med bestemmelsen er å skape ensartet praksis på de områdene der det kreves politiattest for personer som har omsorg for eller oppgaver knyttet til barn (personer under 18 år). Bestemmelsen angir hva som skal anmerkes på politiattest for denne personkretsen. Bestemmelsen er ikke i seg selv et grunnlag for utstedelse av politiattest. Hjemmelsgrunnlaget for å kreve politiattest på det enkelte område reguleres fortsatt i spesiallovgivningen, men da slik at det enten vises til politiregisterloven § 39 eller at bestemmelsen gjentas i spesialloven.

I første ledd første punktum angis det hva som skal anmerkes på politiattest som er begrunnet i formål som nevnt i § 37 første ledd nr. 4. På attesten skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller dømt for nærmere angitte straffebestemmelser, noe som innebærer at attesten er avgrenset utvidende. Straffebestemmelsene som skal anmerkes er avgrenset til straffbare handlinger som anses relevante i forholdet til formålet om å beskytte barn og unge, herunder seksualforbrytelser, volds- og ransforbrytelser og narkotikaforbrytelser. Annet og tredje punktum regulerer hvilke straffebestemmelser som skal anmerkes med og uten tidsbegrensning bakover i tid og om mildere straffereaksjoner også skal tas med. I annet punktum fremgår det at de angitte overtredelsene skal anmerkes i samsvar med § 41 nr. 1. Dette innebærer at disse anmerkes uten tidsbegrensning bakover i tid, samtidig som også mildere straffereaksjoner tas med. Angitte straffe­bestemmelser i tredje punktum skal anmerkes med de begrensninger i forhold til tid og straffereaksjoner som følger av § 40 om ordinær attest.

Annet ledd regulerer de tilfeller der man i forskrift gitt i medhold av annen lovgivning ønsker å anmerke flere eller færre straffebestemmelser enn hva som fremkommer av første ledd. Av bestemmelsen fremgår det at det må foreligge særlige grunner for sådanne begrensninger eller utvidelser, noe som er begrunnet i at hensikten med § 39 er å skape mest mulig ensartethet. Begrensningene må fremgå av hjemmelsgrunnlaget.

I tredje ledd angis det hva som skal anmerkes på politiattest som er begrunnet i formål som nevnt i § 37 første ledd nr. 5. Attesten kan være uttømmende i den forstand at alle straffer, andre strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som er registrert i reaksjonsregisteret som følge av lovbrudd i utgangspunktet tas med, samt at det ikke gjelder noen tidsbegrensning bakover i tid og mildere reaksjoner tas med, jf. § 41 nr. 1. At attesten kan være utvidet innebærer at også verserende saker (siktelser og tiltaler) kan anmerkes, jf. § 41 nr. 2.

Hvilke konsekvenser en anmerkning på politiattest eventuelt skal ha, må reguleres i spesiallovgivningen.

Til § 40 Ordinær politiattest

Bestemmelsen angir hvilke straffereaksjoner som skal anmerkes på en ordinær politiattest. Dersom ikke hjemmelsgrunnlaget har noen nærmere angivelse av politiattestens innhold, skal det utstedes såkalt ordinær politiattest, med de begrensninger som følger av denne bestemmelsen. Det er positivt angitt i nr. 2 hvilke ilagte reaksjoner som skal tas med på attesten. Hvor lenge en ilagt reaksjon skal markeres på attesten, avhenger av straffens lengde. Dette innebærer at de «mindre alvorlige» overtredelsene vil bli utelatt etter 3 år, mens de alvorligste forholdene vil vises på attesten i 10 år, etter de nærmere kriteriene som er gitt i nr. 5, 6 og 7.

Betinget straff hvor fastsetting av straff utstår, påtaleunnlatelser, bot for lovbrudd med øvre strafferamme på fengsel inntil 6 måneder, forenklede forelegg og overføring av saker til behandling i konfliktrådet eller helse- og sosialstyret, skal ikke anmerkes på en ordinær attest, jf. nr. 3.

Oppramsingen i bestemmelsen er ment å være uttømmende, både for hva som skal anmerkes og for hva som ikke skal tas med. Er det noen straffer som er uteglemt, skal disse falle inn under nr. 3, og ikke tas med på attesten.

Etter nr. 4 kan politiet angi den samlede reaksjonen, dersom det i samme reaksjonsileggelse er ilagt reaksjoner som er omhandlet både i nr. 2 og 3 ovenfor. Typisk kan en bot anmerkes sammen med betinget fengsel.

Mens nr. 2, 3 og 4 gjelder hvilke straffer som skal tas med på attesten, regulerer nr. 5, 6 og 7 hvilke tidsmessige avgrensninger som skal gjøres, basert på at forholdene er blitt gamle.

Bestemmelsen i nr. 8 viderefører dagens praksis om at opplysninger om en idømt straffereaksjon medfører at andre opplysninger også vil fremgå av politiattesten selv om de alene ikke ville ha blitt anmerket (såkalte følgesanmerkninger). Det er kun de mest alvorlige dommene som omfattes av bestemmelsen ettersom flere dommer av denne typen tegner et bilde av en livsførsel som samlet sett kan ha betydning for formålet med attesten.

Til § 41 Uttømmende og utvidet politiattest

Dersom det følger av hjemmelsgrunnlaget, kan hovedregelen om utstedelse av ordinær politiattest etter § 40 fravikes. Med uttømmende politiattest menes at alle straffer, andre strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som er registrert i reaksjonsregisteret som følge av lovbrudd skal anmerkes på politiattesten, jf. nr. 1. Når bestemmelsen angir at det kun er opplysninger som er registrert i reaksjonsregisteret som skal anmerkes, så er dette for å markere at sperrede opplysninger ikke skal tas med. Tidsbegrensningene i § 40 gjelder ikke.

Uttømmende politiattest vil kunne kreves der det er påliggende, ut fra formålet med attesten, å kjenne til vedkommendes eventuelle kriminelle fortid, uavhengig av noen tidsbegrensninger. Det skal fremgå uttrykkelig av hjemmelsgrunnlaget at uttømmende attest kan kreves. Det understrekes at utstedelse av ordinær politiattest skal være hovedregelen. Det skal kun gis hjemmel for utstedelse av uttømmende attest dersom en saklig og grundig vurdering av behovet i den konkrete situasjonen tilsier at det er nødvendig med slik attest. Tilsvarende bør det også alltid vurderes om en avgrenset uttømmende attest vil være tilstrekkelig.

Bestemmelsen i nr.1 tredje punktum oppstiller enkelte unntak fra utgangspunktet om at alle reaksjoner skal anmerkes på en uttømmende attest. Overføring av saker til konfliktråd skal anmerkes i en periode, jf. bokstav a. Forenklede forelegg skal imidlertid ikke anmerkes, jf. bokstav b. Av bokstav c følger det at det også skal gjøres unntak for reaksjoner ilagt lovbrytere som var under 18 år på gjerningstidspunktet og som ikke har begått alvorlig eller en rekke gjentatte lovbrudd, og som ikke har begått ny kriminalitet i en nærmere angitt tidsperiode. De nærmere presiseringer og avgrensninger av bestemmelsens rekkevidde vil bli foretatt i forskrift. Bestemmelsen har sammenheng med at det erfaringsmessig er en del mennesker som begår lovbrudd i ung alder uten at det er veldig gjennomtenkt. Det er uheldig om personer som skikker seg over en lengre periode ikke skal kunne bli kvitt stempelet man pådrar seg fordi man begår en feil som ung.

Av nr. 2 fremgår det at på en ordinær og uttømmende politiattest kan verserende saker bare anmerkes dersom det følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Attesten kalles da en utvidet politiattest. Med verserende saker menes saker hvor vedkommende er siktet eller tiltalt, men hvor saken ennå ikke er rettskraftig avgjort. Opplysninger om anmeldelser og henlagte saker omfattes ikke. Dersom man utsteder en utvidet politiattest skal man gi en kort forklaring på hva det verserende forholdet gjelder, hva slags straffebud saken gjelder og hvor langt saken har kommet i den påtalemessige behandlingen.

Til § 42 Anmerkning av færre opplysninger på ­politiattesten

Bestemmelsen fastslår at den Kongen bemyndiger kan beslutte at færre opplysninger skal anmerkes på politiattesten, dersom dette ikke strider mot formålet med politiattesten og anmerkningen kan få uforholdsmessige konsekvenser for den politiattesten gjelder.

Bestemmelsen kan for eksempel være praktisk dersom utenlandske myndigheter krever at en person må fremlegge politiattest fra sitt hjemland før inngåelse av ekteskap i vedkommende land. Det er i så fall ikke nødvendig ut fra formålet å opplyse at vedkommende er dømt for kjøring i påvirket tilstand. Dersom det er fare for at denne opplysningen i seg selv vil være et hinder for at vedkommende kan inngå ekteskap, bør opplysningen ikke tas med i attesten.

Bestemmelsen gir kun adgang til å anmerke færre opplysninger enn det som følger av hjemmelsgrunnlaget. Det kan således ikke anmerkes flere opplysninger, herunder opplysninger om verserende saker, i medhold av denne bestemmelsen. Adgangen til utlevering av slike opplysninger må enten følge direkte av hjemmelsgrunnlaget for utstedelse av politiattesten eller av de alminnelige unntakene fra taushetsplikt, jf. kapittel 5 og 6.

Til § 43 Utlevering av nye eller oppdaterte ­opplysninger etter at politiattest er utstedt

Bestemmelsen omhandler de tilfellene der politiattest tidligere er utstedt, men hvor brukeren av opplysningene, for eksempel en arbeidsgiver, har fått tilgang til informasjon som gir ham grunn til å tro at det foreligger nye opplysninger av betydning for innholdet på politiattesten.

Bestemmelsen i § 43 erstatter utvalgets forslag om fornyet politiattest, jf. nærmere om begrunnelsen i punkt 12.10.4. Det understrekes at det er et grunnvilkår for å anvende denne bestemmelsen at personen det gjelder allerede har levert en politiattest i medhold av et selvstendig hjemmelsgrunnlag, typisk at læreren har levert politiattest ved ansettelsen på skolen. I tillegg må de nye opplysningene som eventuelt skal leveres begrense seg til de straffbare forhold som kan utleveres i følge hjemmelsgrunnlaget for attesten, jf. første ledd annet punktum. Dersom for eksempel hjemmelen er begrenset til seksuelle overgrep mot barn, kan ikke politiet gi opplysninger om eventuelle andre straffbare forhold.

Dersom politiet ikke har noen anmerkninger om vedkommende kan saken avsluttes uten at vedkommende får vite at kontroll har foregått, jf. annet ledd annet punktum. Dersom politiet har anmerkninger må imidlertid vedkommende på egnet måte varsles om at utlevering av disse opplysningene har funnet sted, jf. annet ledd første punktum.

Til § 44 Saksbehandlingsregler for utstedelse av ­politiattest

Etter denne bestemmelsen må begjæring om utstedelse av politiattest fremsettes av den personen politiattesten skal gjelde, og vedkommende må identifisere seg på en tilstrekkelig måte.

Vedkommende må dokumentere at han oppfyller kravene til å få utstedt politiattest. Det vil ikke være tilstrekkelig at vedkommende opplyser at han har tenkt å søke en stilling eller lignende, men han må dokumentere at han har fått tilbud om vedkommende stilling eller at han på annen måte kan godtgjøre at han er i en situasjon hvor han kan kreve politiattest.

Politiattesten skal utleveres direkte til den som begjærer utstedelse, med mindre vedkommende samtykker i en annen fremgangsmåte.

Ytterligere saksbehandlingsregler kan gis i forskrift til denne loven, jf. § 69 første ledd nr. 12 bokstav d.

Til § 45 Vandelsvurdering

Ved en vandelsvurdering foretas det en kontroll av en persons tidligere vandel før vedkommende pålegges å utføre en lovbestemt plikt. Politiet kan imidlertid bare utlevere opplysninger til bruk for vandelsvurdering når dette er fastsatt i lov eller med hjemmel i lov. Opplysningene fra en vandelsvurdering kan utleveres til mottakeren uten at vedkommende som er kontrollert, har samtykket. Politiet har ingen plikt til å informere vedkommende om at det er gjennomført en vandelsvurdering. Dette er en følge av § 48 annet ledd nr. 1, der det gjøres unntak fra politiets informasjonsplikt for de tilfeller hvor utleveringsplikten følger direkte av lov eller i medhold av lov.

I en vandelsvurdering anmerkes de samme opplysningene som ved en uttømmende attest, med mindre noe annet fremgår av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Her åpnes det for at også verserende saker kan anmerkes (utvidet politiattest), jf. § 41 nr. 2.

De vanlige saksbehandlingsreglene som gjelder ved utstedelse av politiattest kommer ikke til anvendelse. En nærmere regulering av gjennomføringen av vandelskontroll vil bli gitt i forskriften, jf. tredje ledd.

Til § 46 Straffattest

Til bruk i den enkelte straffesak kan det utstedes straffattest til politiet, påtalemyndigheten, domstolene og kriminalomsorgen. Straffattesten brukes blant annet i forbindelse med utmåling av straff og andre reaksjoner, og i forbindelse med fastsettelse av soningsforhold, permisjoner med videre. I slik attest anmerkes alle straffer, andre strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som følge av lovbrudd.

Til § 47 Taushetsplikt for mottaker av opplysninger om vandelskontroll

Den som mottar opplysninger fra politiet i forbindelse med vandelskontroll har taushetsplikt om disse og plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysningene. Bestemmelsen innebærer at mottakeren også pålegges å oppbevare og å makulere opplysninger på en slik måte at ikke uvedkommende får tilgang til dem. Nærmere regler om dette gis i forskrift til politiregisterloven, jf. § 69 første ledd nr. 12 bokstav d.

Overtredelse av denne taushetsplikten straffes etter straffeloven § 121, dersom mottakeren gjøres kjent med taushetsplikten og hvilke følger et eventuelt brudd kan få.

Taushetsplikten omfatter ikke straffattest, da denne blir dokument i rettsforhandling i straffesak, og det er således lite forenlig at attesten blir underlagt taushetsplikt.

Taushetsplikten går foran det som er fastsatt i forvaltningsloven og unntakene i forvaltnings­loven §§ 13 a og 13 b kommer ikke til anvendelse.

21.8 Til kapittel 8 om informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring og sletting

Til § 48. Plikt til å informere den registrerte

Personopplysningsloven §§ 19 og 20 fastsetter informasjonsplikt for den behandlingsansvarlige. Politiregisterloven legger opp til en atskillig mer begrenset informasjonsplikt. Begrunnelsen for dette er at det normalt vil være ødeleggende for kriminalitetsbekjempelsen om den registrerte ble informert om behandlingen. Kravet om detaljerte forskrifter og meldeplikt for politiet vil gi allmennheten god oversikt over de behandlinger som skjer, og mulighet til å vurdere om de selv er registrert. Dersom taushetspliktsreglene ikke er til hinder for det, kan politiet imidlertid informere om behandlingen dersom de selv ønsker.

I første ledd fremgår hovedregelen om at politiet i utgangspunktet har en informasjonsplikt når de utleverer opplysninger i mottakerorganets interesse. Informasjonsplikten gjelder uavhengig av om mottaker er et offentlig organ eller privat. For mer om hva som skal regnes å være i mottakerorganets interesse, se punkt 11.10. Det varsles kun om at opplysninger er utlevert, og informasjonsplikten utløser i seg selv ingen innsynsrett. Innsynsrett følger eventuelt av § 49.

I annet ledd foreslås det en rekke unntak fra informasjonsplikten. Dette gjelder i følge nr. 1 der politiet er underlagt en plikt til å utlevere opplysningene, jf. eksempelvis barnevernloven § 6-4. I så fall må det anses å være kjent for den registrerte at opplysningene utleveres. I henhold til nr. 2 gjøres det unntak der informasjonsplikten er skadelig for kriminalitetsbekjempelsen. Dette er tilfeller hvor for eksempel informasjon vil gi den kriminelle kunnskap som kan være til nytte i hans kriminelle atferd eller virksomhet. Det gjøres også unntak av hensyn til vernet av andre personer. Dersom en person for eksempel kan bli utsatt for represalier som følge av at en registrert får informasjon, kan informasjon unntas.

Et annet viktig og antageligvis omfattende unntak i nr. 2 er de tilfellene der mottakerorganets lovpålagte kontrolloppgaver tilsier at informasjonsplikt unntas. Med kontrollorganer forstås organer, både offentlige og private, som har fått kontrolloppgaver pålagt i lov. De aller fleste vil være offentlige organer, men det finnes også private, som Det Norske Veritas. Det er praktisk dersom opplysninger om en sak overleveres til for eksempel Kredittilsynet eller Helsetilsynet på et stadium hvor det fortsatt er aktuelt for tilsynene å iverksette undersøkelser før den registrerte vet at kontroll- eller tilsynssak er iverksatt. Hensikten er at det skal være mulig å utlevere opplysninger særlig til tilsynsorganer uten at politiet eller tilsynsorganets oppgaver blir umuliggjort.

I følge nr. 3 gjelder inormasjonspilkten videre bare dersom utlevering er av vesentlig betydning for den registrerte. Utleveringen vil regelmessig være av vesentlig betydning for den registrerte dersom utleveringen vil kunne påføre den registrerte skade eller ulempe av økonomisk eller annen art eller dersom utleveringen vil kunne være krenkende. Det nærmere innholdet i begrepet vil bli regulert i forskrift. Bestemmelsen gjelder for all politimessig virksomhet, også når opplysningene hentes fra straffesak. Utlevering i forebyggende øyemed etter § 27 utløser ikke informasjonsplikt. Politiattester utløser heller ingen informasjonsplikt, da det er den registrerte selv som iverksetter slik utlevering.

Forbeholdet i nr. 4 gir uttrykk for at allerede eksisterende regler om om politiets informasjonsplikt fortsatt gjelder, og at bestemmelsen heller ikke er til hinder for at det i lov eller forskrift gis regler om informasjonsplikt som gåt lenger enn hva § 48 gir anvisning på.

Til § 49. Innsyn

Første ledd slår fast at den registrertes rett til dokumentinnsyn i den enkelte straffesak reguleres av straffeprosesslovens regler. Dette innebærer at gjeldende rett på dette område skal videreføres. Politiregisterloven gir således verken flere eller færre rettigheter hva gjelder rett til dokumentinnsyn.

I annet ledd fastslås hovedregelen om at den registrerte har rett til å få opplyst hvilke opplysninger som er registrert om seg selv i den enkelte behandling. Hovedregelen om innsyn gjelder alle opplysninger som behandles, men bestemmelsen gjelder kun utenfor straffesak.

Tredje ledd regulerer de tilfellene der politiet utleverer opplysninger til andre. Her gis den registrerte rett til å få opplyst hvorvidt opplysninger om vedkommende er utlevert, hvem de er utlevert til og hvilke opplysninger som er utlevert. Bestemmelsen gjelder både i og utenfor den enkelte straffesak. Det er imidlertid viktig å presisere at bestemmelsen ikke innebærer at den registrerte også har en rett til å få innsyn i de opplysninger som er utlevert, og den innebærer således heller ikke noe unntak fra første ledd. Når bestemmelsen gir rett til å få opplyst «hvilke opplysninger» som er utlevert betyr dette ikke noe annet enn at den registrerte kan få opplyst i hvilken sammenheng opplysningene ble utlevert eller hvilken sak det gjelder. Dersom for eksempel et vitne har forklart seg i flere straffesaker, og politiet utleverer innholdet i en av disse forklaringene til utenlandsk politi, er det tilstrekkelig at politiet opplyser hvilken sak det gjaldt.

I fjerde ledd oppstilles viktige og omfattende unntak fra innsynretten i annet ledd og retten til å få opplysninger i tredje ledd. Unntak kan gjøres dersom det er nødvendig av hensyn til de forhold som er nevnt i nr. 1 til 5. Det er ikke tilstrekkelig at det er ønskelig å unnta innsynsrett, men det må være nødvendig for å ivareta de forhold som kan begrunne unntak fra innsyn.

Det forutsettes at det i utgangspunktet foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er imidlertid ikke noe i veien for at det for enkelte behandlinger (registre) i forskriften gis en generell bestemmelse om at den registrerte har en ubetinget innsynsrett, som for eksempel i reaksjonsregisteret.

Hvordan opplysninger skal utleveres vil bli nærmere fastsatt i forskriften.

Til § 50. Sletting og avlevering av opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet

Første ledd første punktum oppstiller hovedregelen om at opplysninger ikke skal oppbevares lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Slik bestemmelsen er utformet, vil utgangspunktet være at opplysningene skal slettes, men dette innebærer ikke automatisk at opplysningene skal tilintetgjøres. Slik ugjenkallelig sletting kan bare skje dersom det dreier seg om opplysninger som kan gjøres til gjenstand for arkivbegrensning i henhold til arkivforskriften, eller som er omfattet av særskilte kassasjonsregler med hjemmel i arkivloven, jf. punkt 14.5.1.2 og 14.5.1.3. Det er imidlertid en klar forutsetning at opplysninger i kriminaletterretningsregistre tilintetgjøres i henhold til kassasjonsreglene, noe som også er praksis i dag.

For alle andre opplysninger som ikke lenger kan lagres og være tilgjengelige i politiets operative arkiver og registre, gjelder det at de fortsatt må oppbevares for senere avlevering til Arkivverket, jf. annet punktum. I praksis vil dette trolig være hovedregelen. I hvilken grad opplysningene blir avlevert til Arkivverket eller tilintetgjort, vil imidlertid være avhengig av arkivlovgivningen, herunder arkivplanene og kassasjonsreglene for politiet.

Slik bestemmelsen i annet punktum er utformet, er sletting brukt som alternativ til fortsatt oppbevaring i henhold til arkivloven, dvs. at sletting da kan oppfattes ensbetydende med tilintetgjørelse. Men forbudet i første punktum mot å lagre opplysninger lenger enn nødvendig betyr i utgangspunktet ikke noe annet enn at opplysningene skal fjernes fra politiets registre og systemer, slik at de ikke lenger er tilgjengelige for bruk til sitt opprinnelige formål. Ofte vil det her være hensiktsmessig å bruke uttrykket sletting, uavhengig av om opplysningene skal bevares og avleveres eller tilintetgjøres, jf. bl.a. bruken av uttrykket slettefrist nedenfor.

Opplysninger som ikke lenger kan lagres etter § 50, har ingen andre mangler enn at de er «gått ut på dato». Opplysninger med andre mangler behandles etter § 51.

Begrepet «nødvendig» skal ikke tolkes så strengt at det er en absolutt forutsetning for saken at opplysningen lagres, men det kan heller ikke være tilstrekkelig at politiet finner det hensiktsmessig å oppbevare opplysningen. I utgangspunktet må det være et konkret og saklig behov for å behandle opplysningen. Dette er nærmere drøftet i punkt 9.3.

Ofte vil det være vanskelig konkret å fastsette når en opplysning ikke lenger er nødvendig for formålet, og for mange behandlinger må det lages regler i form av forskrifter med en absolutt slettefrist, hvor slettefristen er basert på når de fleste opplysninger ikke lenger antas å være nødvendige. Kan det påvises at opplysningene er nødvendige etter dette, bør det være adgang til å lagre dem. Likeledes må opplysningene slettes før tidsfristen dersom det kan fastslås at de ikke er nødvendige. Det er ingen plikt til kontinuerlig ajourføring av opplysningene, men de må kontrolleres før de brukes, se § 6. Opplysninger som oppbevares etter § 8 første ledd, skal slettes etter fire måneder dersom det ikke er en annen hjemmel til å behandle opplysningene. Dette gjelder selv om politiet ikke har hatt kapasitet til å arbeide med opplysningene, har forlagt dem eller av andre grunner ikke har gjort noe med opplysningene.

Av annet ledd fremgår at politiet og påtalemyndigheten selv kan oppbevare opplysningen til historiske, statistiske og vitenskapelige formål, dersom samfunnets interesser klart overstiger de ulempene behandlingen kan medføre for den enkelte. Er mengden ikke-verifiserte opplysninger stor, skal det svært mye til før samfunnsinteressene overstiger ulempene behandlingen kan medføre for den enkelte. Men det vil alltid være mulig å behandle opplysningene uidentifiserte. Av annet punktum fremgår at man skal sørge for at det ikke er mulig å identifisere den som er registrert i henhold til annet ledd lenger en nødvendig. Dette er et generelt prinsipp som også må antas å gjelde ellers.

I tredje ledd er det for ordens skyld presisert at anvisningen på å slette unødvendige opplysninger ikke gjelder for straffesaksdokumenter, og oppbevaringen av disse reguleres fortsatt av straffeprosesslovgivningen.

Til § 51. Retting, sperring og sletting av opplysninger med feil eller mangler

Bestemmelsen regulerer retting, sperring og sletting av opplysninger som har en form for feil eller mangel. Mens første ledd omhandler mangler som kan rettes opp, omhandler annet ledd feil som ikke lar seg reparere. Oppdelingen er basert på hvilken videre behandling opplysningene skal ha. For nærmere om skillet mellom de forskjellige feil og mangler, se punkt 14.5.3.

At opplysninger med feil og mangler ikke uten videre kan slettes, skyldes at de senere kan bli nødvendige som dokumentasjon i forbindelse med feil som er begått på bakgrunn av de uriktige opplysningene. På dette området gjelder uansett den generelle bestemmelsen i arkivloven § 9 bokstav d om at tidligere uriktige eller ufullstendige opplysninger ikke kan rettes på en slik måte at de tidligere opplysningene blir slettet, dersom disse har hatt betydning for saksforberedelse, vedtak eller annet som etter formålet med arkivloven bør kunne dokumenteres.

Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 6 om krav til opplysningenes kvalitet, herunder særlig at kravet til korrekthet kan være oppfylt dersom mottatte opplysninger er riktig gjengitt selv om de etter sitt innhold ikke er riktige.

Av første ledd første punktum fremgår at den behandlingsansvarlige skal rette mangelfulle opplysninger dersom det er mulig eller nødvendig. Rettingen skal skje av eget tiltak - det er ikke nødvendig at den registrerte ber om retting. Muntlig eller skriftlig begjæring fra den registrerte kan likevel ha betydning rent faktisk, fordi den behandlingsansvarlige på denne måten blir kjent med at opplysningene er mangelfulle. Det er ikke et vilkår for retting at feilen har noen betydning for den registrerte. På hvilken måte retting foretas, vil være avhengig av flere ulike faktorer. Det vil blant annet være avhengig av hva feilen består i, om feilen er registrert i eller utenfor den enkelte straffesak, eller i hvilke behandlinger (registre) den mangelfulle opplysningen er registrert. Det vil derfor være behov for at det i forskriften gis nærmere anvisning på hvordan mangelfulle opplysninger skal rettes i de ulike tilfellene. Dersom det for eksempel dreier seg om rene skrivefeil, kan feilen rettes opp ved at man erstatter uriktige bokstaver eller tall med korrekte opplysninger.

Dersom mangelfulle opplysninger suppleres eller oppdateres, eller de mangelfulle opplysningene kan ha betydning som dokumentasjon, skal rettingen skje ved at de opprinnelige opplysningene tydelig markeres og suppleres med korrekte eller oppdaterte opplysninger. Begrunnelsen for dette er at man i ettertid skal kunne dokumentere at det ble behandlet mangelfulle opplysninger, og hvordan disse ble rettet. Opplysningene vil ha betydning som dokumentasjon for eksempel i de tilfellene feilen har ført til eller kan føre til ulemper for den registrerte. Det at opplysningene har betydning som dokumentasjon, er ellers identisk med det vilkåret som etter arkivloven § 9 bokstav d må være oppfylt for at det skal være forbudt å slette uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Når opplysninger er mangelfulle fordi de er ufullstendige eller ikke oppdaterte, vil det normale altså være at de må suppleres eller oppdateres i den grad dette er mulig eller nødvendig. Både supplering og oppdatering vil normalt innebære at man tilføyer nye opplysninger. Oppdatering kan også skje ved å erstatte den opprinnelige opplysningen med nye opplysninger, men dette vil innebære sletting av den opprinnelige opplysningen og forutsetter dermed at denne ikke kan ha betydning som dokumentasjon.

Ellers vil fremgangsmåten også her være avhengig av hvilke typer opplysninger det dreier seg om, eller om opplysningen behandles i eller utenfor den enkelte straffesak. Formålet med denne form for retting vil regelmessig være at det gis et mest mulig riktig helhetsbilde av den situasjonen eller det forhold opplysningene skal beskrive.

I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å fastslå om en opplysning er beheftet med en feil eller ikke. Dette vil særlig være aktuelt i situasjoner der opplysningen er en vurdering eller en hypotese. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å tilføye andre oppfatninger eller vurderinger i den grad de kommer til uttrykk.

Mangelfulle opplysninger som åpenbart ikke kan ha betydning som dokumentasjon, kan slettes, jf. første ledd annet punktum. Forutsetningen for sletting er selvfølgelig at opplysningen heller ikke lenger er nødvendig for det formålet den ble behandlet for.

Av annet ledd følger at opplysninger som ikke lar seg reparere skal slettes eller sperres. Slike feil vil som regel foreligge når behandlingen av opplysningen helt fra starten av ikke var hjemlet i politiregisterloven. Som eksempel kan nevnes at en person blir registrert i forebyggende øyemed uten at det foreligger konkrete holdepunkter for at han kan begå kriminalitet, jf. § 5 nr. 2 bokstav a. En slik feil kan ikke rettes opp. Det er imidlertid viktig å understreke at vurderingen av spørsmålet om hvorvidt behandlingen er uhjemlet må baseres på forholdene på registreringstidspunktet. Dersom det i nevnte eksempel på registreringstidspunktet forelå konkrete holdepunkter og det først senere viser seg at disse var uriktige må opplysningene slettes eller sperres i henhold til § 50, idet de da ikke lenger vil være nødvendige for formålet.

Mangelfulle opplysninger som ikke kan repareres, kan også være opplysninger som av andre grunner enn reglene i politiregisterloven ikke kan behandles av politiet. Disse tilfellene spenner over en rekke situasjoner, hvor grunnlaget for om opplysningene kan behandles eller ikke, ligger utenfor politiregisterloven. Dette vil kunne være tilfelle dersom opplysninger er ervervet i strid med annen lovgivning. Som eksempel kan nevnes at opplysningen er ervervet i strid med taushetspliktsregler i annen lovgivning eller at opplysningene er innhentet gjennom ulovlig ervervede bevis som politiet er avskåret fra å benytte i en straffesak. Her må det imidlertid presiseres at det må være på det rene at det foreligger brudd på annen lovgivning, det vil si at for eksempel ansvarlig myndighet har konstatert at det foreligger et brudd på annen lovgivning. Det vil således ikke være adgang til å påberope sletting eller sperring i medhold av politiregisterloven for dermed å legge opp til en prejudisiell prøvelse av om det foreligger brudd på annen lovgivning, jf. også nærmere om dette i punkt 14.5.4.2.

Ved vurderingen av om opplysninger som nevnt i annet ledd første punktum skal slettes eller sperres er det av avgjørende betydning om sletting vil kunne ødelegge et mulig dokumentasjonsbehov, for eksempel påvirke den registrertes legitime interesser, jf. annet punktum. Dersom opplysningene vil kunne brukes som dokumentasjon vil det regelmessig resultere i at opplysningen skal sperres, og ikke slettes. Terskelen for at opplysningen skal sperres, og ikke slettes, er således lav og i tvilstilfeller må resultatet alltid være at opplysningen sperres.

Tredje ledd er en presisering av den generelle regelen i § 52 om bruk av opplysninger som er sperret. Bestemmelsen gir anvisning på at opplysninger som er sperret i medhold av denne bestemmelsen bare kan brukes for å dokumentere hva som ble behandlet av opplysninger. Det er således ikke adgang til å bruke opplysningene til det formål de ble innhentet for eller til andre formål enn dokumentasjon. Unntak fra denne regelen kan bare tenkes i de tilfellene der sperring er begrunnet i den registrertes interesse og den registrerte samtykker i at opplysningene brukes til et annet formål. Dette er en naturlig konsekvens av at samtykke anses som et selvstendig hjemmelsgrunnlag, jf. nærmere om dette i punkt 7.2.6.

I fjerde ledd er det for ordens skyld presisert at bestemmelsen ikke gjelder for straffesaksdokumenter, idet disse ikke er gjenstand for retting på samme måte som opplysninger som er lagret i et register.

Til § 52. Bruk av opplysninger som er sperret

Bestemmelsen gir anvisning på at opplysninger som er sperret bare kan brukes til det eller de formål som gjorde at opplysningen ikke ble slettet.

Ifølge definisjonen av begrepet sperring i § 2 nr. 10 innebærer sperring at opplysningene markeres i den hensikt å begrense den fremtidige bruken av opplysningene. Spørsmålet om fremtidig bruk av opplysningen vil derfor kunne variere og være avhengig av hva som var begrunnelsen for at opplysningen ble sperret og ikke slettet. Det er derfor nødvendig at det i forbindelse med sperring av opplysninger i den enkelte sak nedtegnes hva som var begrunnelsen for sperring.

Sperring i den enkelte sak vil normalt bare være aktuelt dersom det ble behandlet mangelfulle opplysninger, jf. § 51, og for disse tilfellene fremgår det direkte av loven at sperrede opplysningene bare kan brukes til dokumentasjonsformål.

Sperring av opplysninger kan imidlertid også være aktuelt når hensikten er å begrense den fremtidige bruken med hensyn til et nærmere bestemt formål, mens opplysningene fortsatt skal kunne brukes til andre formål. Som eksempel kan nevnes at opplysninger i reaksjonsregisteret sperres fordi de ikke lenger skal vises på politiattester, men der de fortsatt skal kunne brukes til andre formål som for eksempel andre former for vandelskontroll, sikkerhetsklarering eller politimessige formål. I slike tilfeller vil det være nærliggende at det i forskrift eller instruks gis anvisning for hvilke kategorier opplysninger som skal sperres og til hvilke formål de kan eller ikke kan brukes til.

Hvordan sperrede opplysninger skal oppbevares vil være avhengig av hva som er begrunnelsen for sperring og må nærmere reguleres i forskriften. I de tilfellene der sperrede opplysninger bare kan brukes for dokumentasjon må de oppbevares slik at de ikke lenger er tilgjengelige i politiets daglige arbeid, og det vil derfor ofte være naturlig at opplysningene overføres til arkivverket. I de tilfellene der sperring er begrunnet i at opplysningene ikke skal kunne brukes til et eller flere nærmere angitte formål må de fortsatt oppbevares hos politiet, men da slik at opplysningene ikke lenger er tilgjengelige i de registre eller behandlinger der opplysningene kan brukes til det eller de formål som gjorde at de ble sperret. For eksempel skal opplysninger som ikke lenger skal vises på politiattester fjernes fra reaksjonsregisteret, men kan flyttes til en annen behandling eller register der de fortsatt kan brukes til de formål som er tillatt. I hvilken grad tilgangen til slike opplysninger også skal begrenses må reguleres i forskrift eller instruks.

Til § 53. Politiets handleplikt ved feil eller mangler

Bestemmelsen korresponderer med personopplysningsloven § 27.

Bestemmelsen pålegger den behandlingsansvarlige en plikt til så langt som mulig å sørge for at feilen ikke får betydning for den registrerte. Hvilke tiltak som er nødvendige, må vurderes konkret i den enkelte sak, og politiet må ta opp til vurdering de ønsker den som er utsatt for feilen har. Det kan for eksempel være av stor betydning for ham å få en skriftlig bekreftelse på feilen, og i så fall bør dette om mulig imøtekommes. Andre ganger kan det være nødvendig å gå ut med informasjon i pressen.

Er opplysningene utlevert skal mottaker av opplysningene varsles uten unødig opphold, jf. annet punktum. Dette nødvendiggjør at politiet har oversikt over opplysninger som er utlevert. Begrepet utlevert må her tolkes noe videre enn ellers i loven. Plikten til å varsle mottakere gjelder ikke bare dersom opplysningene er utlevert til andre utenfor politiet og påtalemyndigheten, men den gjelder også dersom opplysningene ble gitt videre innad i politiet. Formålet med bestemmelsen er dels å hindre at den registrerte påføres ulemper og dels å forebygge at mottakeren baserer sin videre behandling på mangelfulle opplysninger. Begge disse hensyn gjør seg også gjeldende dersom mangelfulle opplysninger ble spredt innad i politiet. Bestemmelsen gir videre anvisning på at varsling skal skje uten unødig opphold. Dette innebærer normalt at mottaker skal varsles straks feilen blir oppdaget, noe som særlig gjelder i de tilfellene der utlevering av mangelfulle opplysninger kan medføre betydelige ulemper for den registrerte. Som eksempel kan nevnes at man har etterlyst feil person som dermed risikerer å bli pågrepet på feilaktig grunnlag. Dersom feilen er av mindre alvorlig art eller man trenger noe tid for å foreta ytterligere undersøkelser knyttet til den mangelfulle opplysningen må varsling ikke nødvendigvis skje straks, men heller ikke i disse tilfellene skal det ventes lenger enn hva saklige grunner tilsier.

Til § 54. Saksbehandlingsregler for innsyn, retting, sperring og sletting

Bestemmelsen gir anvisning på felles saksbehandlingsregler for innsyn, retting, sperring og sletting.

Av første ledd fremgår at begjæringen må rettes til politi eller påtalemyndighet og at den skal være skriftlig. Kravet om skriftlighet vil også være oppfylt dersom vedkommende møter opp hos politiet og det nedtegnes at det begjæres innsyn med videre. Det er den behandlingsansvarlige som skal ta stilling til begjæringen, da det må antas at vedkommende har best kunnskap om behandlingen. Det er imidlertid ikke krav om at den behandlingsansvarlige selv svarer. Noen ganger kan det være nødvendig at andre svarer, jf. tredje ledd. Henvendelsen må angi spesifikt hvilke behandlinger den gjelder. Dette innebærer at det må angis hvilket register eller sak begjæringen gjelder. Politiet må imidlertid behandle begjæringen selv om den omfatter en rekke registre eller saker. På samme måte som for politiattester må den som retter en begjæring identifisere seg på en tilstrekkelig måte, og i enkelte tilfeller kan personlig fremmøte være nødvendig.

I henhold til annet ledd skal opplysninger gis skriftlig, med mindre annet fremgår av forskrift. Muntlige opplysninger vil være særlig aktuelle når det gis opplysninger fra strafferegisteret for å unngå at en utskrift kan brukes som en form for politiattest.

Av tredje ledd fremgår at politiet skal gi en begrunnelse som ikke tilkjennegir at det foreligger en registrering, dersom en begjæring ikke tas til følge. Skal et unntak fra informasjonsrett og innsynsrett av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen og vernet av andre fungere effektivt, er politiet avhengig av å kunne behandle og besvare begjæringer på en slik måte at det ikke røper om den som begjærer innsyn er registrert hos politiet. Det samme gjelder begjæringer om retting, sperring og sletting. At politiet pålegges en plikt, er begrunnet i at unntak gjøres av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen eller vernet av andre, og i slike tilfeller må det også gis en alternativ begrunnelse. Av samme grunn er det ikke oppstilt detaljerte regler om hvor henvendelser må rettes til.

Bestemmelsen i tredje ledd gjelder også for klageinstansene og tilsynsorganene.

21.9 Til kapittel 9 om klage og ­erstatning

Til § 55. Klageadgang

Bestemmelsen om klageadgang i politiregister­loven kommer i tillegg til den alminnelige klageadgangen etter forvaltningsloven og straffeprosessloven, og bestemmelsen i § 55 er således ikke uttømmende.

Første ledd gir anvisning på at den registrerte eller den som antar å være registrert har klageadgang. Med sistnevnte siktes til personer eller juridiske personer som ikke vet om de er registrert eller ikke. Klagen rettes til overordnet organ. Dette vil som regel være Politidirektoratet eller overordnet påtalemyndighet avhengig av om det er politiet eller påtalemyndigheten som treffer vedtak i første instans. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet også for PST med Justisdepartementet som klageinstans. Nærmere regler om hvem som er klageinstans for de ulike avgjørelsene vil bli gitt i forskriften.

Etter nr. 1 kan avgjørelser om vandelskontroll påklages. Det kan for eksempel være dersom det er markert flere saker på en politiattest enn hva hjemmelsgrunnlaget for attesten gir grunnlag for, eller at det markeres saker som skulle ha vært sperret.

Etter nr. 2 kan den registrerte påklage brudd på taushetspliktsreglene. «Den registrerte» må her forstås slik at det er den personopplysningene gjelder som er klageberettiget. En klage på taushetsplikten har til hensikt å få fastslått hvorvidt det foreligger brudd på taushetspliktsregelen, som igjen kan få rettslige konsekvenser, se punkt 15.1. Klage på brudd på reglene om utlevering vil være en klage på brudd på taushetspliktsreglene.

Etter nr. 3 kan den registrerte påklage innsyn, retting, sperring og sletting, og det er da særlig avslag på en begjæring som er aktuelt. Bestemmelsen omfatter i praksis alle brudd på loven, hvor den registrertes krav er at hans personopplysninger må slettes. Siden det i § 49 er bestemt at innsyn i straffesaker reguleres av straffeprosesslovens regler, vil også klager på avslag om innsyn følge straffeprosesslovens regler. For PSTs vedkommende vil bestemmelsen sjeldent få realitet, idet det ikke gis innsyn i PSTs opplysninger, jf. § 66. I hvilke tilfeller det kan være aktuelt å påklage PSTs vedtak vil bli nærmere regulert i forskriften.

Av nr. 4 fremgår at den registrerte kan påklage avgjørelser om erstatning. Regelen må forstås slik at det er både den som har fått og som ikke har fått erstatning som er klageberettiget, og det må blant annet være mulig å klage både på et avslag og beløpets størrelse.

Av annet ledd følger at forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring gjelder så langt de passer. Hvilke bestemmelser som kan gis anvendelse vil bli nærmere fastsatt i forskriften. Videre er det i § 69 gitt hjemmel for at det kan gjøres unntak fra forvaltningslovens regler i forskrift. I tillegg er det uttrykkelig presisert at riksadvokatens avgjørelser ikke er gjenstand for klage.

Av tredje ledd følger at bestemmelsen om klageadgang ikke har noen betydning for den registrertes adgang til å be Datatilsynet eller EOS-utvalget om kontroll i henhold til §§ 59 annet ledd og 68 annet ledd. Dette er en følge av lovens tosporete system. Den registrerte har rett til å be om tilsynsorganenes kontroll med henblikk på om behandlingen av opplysninger om seg selv er i samsvar med politiregisterloven. Denne retten kan gjøres gjeldende til enhver tid, og uavhengig av eventuelle tidligere, verserende eller fremtidige klagesaker. Dersom den registrerte for eksempel har fått endelig avslag på en begjæring om innsyn eller retting, kan han like fullt henvende seg til Datatilsynet for å be kontrollert om regelverket er fulgt.

I fjerde ledd er det presisert at § 54 siste ledd gjelder tilsvarende, noe som innebærer at det heller ikke i klagevedtaket gis en begrunnelse som tilkjennegir at det foreligger en registrering.

Til 56. Erstatning

Etter første ledd er den behandlingsansvarlige objektivt ansvarlig for det økonomiske tapet som den skadelidte påføres som følge av at opplysninger er behandlet i strid med bestemmelser i eller i medhold av loven. I vurderingen av det økonomiske tapet må det ses hen til de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-1. Det er den skadelidte som må dokumentere årsakssammenheng etter de alminnelige reglene, og føre bevis for tapets størrelse. Beregningen av tapet skal skje i samsvar med prinsippene i § 3-1.

Av første ledd annet punktum følger at brudd på taushetsplikten følger de alminnelige erstatningsreglene, noe som innebærer at bestemmelsen om objektivt ansvar i første punktum ikke kommer til anvendelse for økonomisk tap som følge av brudd på taushetspliktreglene. Årsaken er at brudd på taushetspliktsreglene ligger dårlig til rette for objektivt ansvar, da reglene i betydelig grad åpner for skjønn.

Etter annet ledd kan skadelidte få erstattet ikke-økonomisk tap (oppreisning), med mindre politiet eller påtalemyndigheten kan bevise at det ikke skyldes feil eller forsømmelse på den behandlingsansvarliges side. Det er ikke enhver feil som skal lede til oppreisning, men det må være mer spesielle omstendigheter, se nærmere punkt 15.2.

I henhold til tredje ledd første punktum settes krav om erstatning frem for den behandlingsansvarlige. Den behandlingsansvarliges vedtak kan klages inn for overordnet organ, jf. § 55. Det er ikke satt noen særskilt frist for når kravet må fremsettes, slik at de vanlige reglene i foreldelsesloven gjelder.

Har skadelidte også vært siktet i en straffesak, kan han ha mulighet til å kreve erstatning etter både straffeprosessloven og politiregisterloven. Det forutsetter imidlertid at den skadevoldende handling er av en slik art at den omfattes av politiregisterlovens anvendelsesområde. Kan en tidligere siktet kreve erstatning etter politiregisterlovens regler, kommer straffeprosesslovens saksbehandlingsregler i kapittel 31 til anvendelse så langt de passer, jf. tredje ledd.

Forutsetningen er da at vedkommende ble siktet på grunn av en behandling som er i strid med politiregisterloven, som for eksempel en feilaktig registrering i etterlysningsregisteret. Hvilke saksbehandlingsregler i straffeprosessloven som kommer til anvendelse vil bli nærmere fastsatt i forskriften. Den bestemmelsen som i denne sammenheng er av størst betydning er straffeprosessloven § 450 første ledd om rett til fritt rettsråd.

Selv om det ikke fremgår direkte av lovteksten, kommer de alminnelige reglene om bortfall eller nedsettelse av erstatning på bakgrunn av siktedes eget forhold til anvendelse.

21.10 Til kapittel 10 om meldeplikt og tilsyn

Til § 57. Meldeplikt

Meldeplikten er nærmere omtalt i kapittel 16. Det er registre slik de er angitt i §§ 9 til 13 som skal meldes, samt behandling av opplysninger som innebærer en eller en rekke behandlinger som har samme eller andre politimessige formål, jf. første ledd. Hva dette innebærer er nærmere beskrevet i punkt 16.1.5. Personverndirektivet artikkel 18 nr. 1 knytter meldeplikten til «en behandling som helt eller delvis utføres elektronisk, eller en rekke slike behandlinger med samme innbyrdes relaterte formål». For å klargjøre hva som er en behandling som skal meldes har man knyttet dette til registerbegrepet som utgangspunkt, men likevel slik at også andre behandlinger med samme eller andre politimessige formål skal meldes. Det er da de mer overordnede politimessige formål som skal meldes, slik at dersom man har mange behandlinger som har samme eller et annet politimessig formål, vil dette kun regnes som en behandling som skal meldes. Angivelsen av formålet må være så presist at de ulike behandlingene, herunder tilgang, utlevering med videre kan relateres til dette. Dette vil sette krav til detaljnivået i meldingen slik at man kan få frem forskjeller i de ulike behandlingene og hvilke type opplysninger som behandles. Politiets sikkerhetstjenestes behandling av opplysninger er unntatt fra meldeplikten til Datatilsynet, idet EOS-utvalget fører tilsyn med tjenesten.

I henhold til annet ledd første punktum skal den behandlingsansvarlige melde alle behandlinger til Datatilsynet 30 dager før behandlingen starter. Det er mulig å sende melding elektronisk, dersom sikkerhetstiltakene er gode nok. Hensikten med meldeplikten er å utfylle de generelle reglene i forskrift med konkrete opplysninger om hvordan behandlingen gjennomføres, og at disse blir tilgjengelig for offentligheten.

Behandling som skjer i tilknytning til en enkelt straffesak er unntatt meldeplikt, jf. tredje ledd. Årsaken er at det i svært mange straffesaker opprettes egne behandlinger. Egne registre og oversikter som utarbeides i straffesak er således ikke meldepliktig. Behandlingen er imidlertid underlagt lovens andre regler, herunder informasjonssikkerhetsbestemmelsene.

For sentrale systemer skal det sendes både hovedmelding og tilslutningsmelding, jf. fjerde ledd. Tilslutningsmeldingen skal vise hvem som er tilknyttet det sentrale systemet og hvilke sikkerhetsrutiner som finnes.

I femte ledd gis det anvisning på visse saksbehandlingsregler for meldingen. Blant annet må det utarbeides skjema som meldingen skal sendes på. Meldeplikten skal ikke være for omfattende, og det er de mest sentrale forholdene som skal tas med, slik det fremgår av annet punktum. Hensikten med meldingen er blant annet å gjøre det mulig for den enkelte å utøve sine rettigheter, og for tilsynsorganet å gjøre sitt arbeid. Nærmere om meldingens innhold i punkt 16.15.2.

Datatilsynet skal føre en offentlig fortegnelse over alle behandlinger politi og påtalemyndighet har meldt, jf. sjette ledd, slik at allmennheten kan gjøre seg kjent med behandlingene. Fortegnelsen skal inneholde alle opplysninger i meldingen, med unntak av de deler av meldingen som det er nødvendig å gjøre unntak fra av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, jf. sjette ledd annet punktum. Vurderingen er en noe annen enn etter informasjons- og innsynsbestemmelsene, fordi det her er snakk om unntak av generell informasjon om behandlingen, og ikke om den enkelte person. Det skal således mer til for å gjøre unntak. Det kan for eksempel være nødvendig å gjøre unntak for metodebeskrivelser og opplysninger om sikkerhet. Unntak kan også gjøres dersom det kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar eller forholdet til fremmede makter dersom de ble kjent.

Skal den behandlingsansvarlige gjøre endringer i noe som fremgår av meldingen, må det først sendes melding, jf. syvende ledd første punktum. Ut over dette må det sendes ny melding 3 år etter forrige melding ble gitt, jf. syvende ledd andre punktum. Er det ingen endringer når tidspunktet for fornyet melding er kommet, sendes det kun beskjed om dette. Fristen løper fra forrige fullstendige melding ble sendt, og mindre endringer tas ikke i betraktning i forhold til tre års fristen.

Til § 58. Datatilsynets tilsynskompetanse

Bestemmelsen gir Datatilsynet full tilsynskompetanse overfor det alminnelige politi og påtalemyndighet. EOS-utvalget er i henhold til EOS-loven tilsynsorgan for PST, slik det også fremgår av § 62. For mer om dette, se punkt 16.2.

Det skilles ikke mellom Datatilsynets tilsynskompetanse i og utenfor straffesak. Dette innebærer at Datatilsynet gis full tilsynskompetanse i forhold til politiregisterloven, også i forhold til taushetspliktsreglene og vandelskontroll, dog med unntak av opplysninger som behandles av PST. Tilsynet vil kunne omfatte kontroll av at loven og forskrifter gitt i medhold av den blir fulgt, og at feil eller mangler blir rettet.

Til § 59. Datatilsynets kontroll etter begjæring fra den registrerte

Bestemmelen i første ledd gir anvisning på at Datatilsynet etter begjæring fra den registrerte skal kontrollere om opplysninger om vedkommende er behandlet i samsvar med loven og om reglene om innsyn er fulgt. Bestemmelsen er lik den tilsvarende bestemmelse i SIS-loven § 21. Adgangen til å begjære kontroll gjelder også for personer som ikke vet om de er registrert, jf. også § 55.

Datatilsynet har plikt til å behandle en begjæring fra den registrerte, som kan være både en fysisk og juridisk person. Det er likevel opp til Datatilsynet å bestemme hvordan kontrollen skal gjennomføres. Dette innebærer at Datatilsynet har plikt til å behandle også åpenbart grunnløse henvendelser, men at gjentatte begjæringer fra samme person ikke må behandles på ny. Når det gjelder forholdet til klageadgangen, jf. lovens § 55 er det ikke krav om at den registrerte påklager et vedtak om for eksempel nektelse av innsyn, før han henvender seg til Datatilsynet. Den registrertes rett til å be Datatilsynet om kontroll er uavhengig av klagereglene, jf. også § 55 siste ledd. Det betyr at den registrerte kan velge mellom å påklage et vedtak, å henvende seg til tilsynsorganet eller å gjøre begge deler. At klageadgangen er uttømt er heller ikke til hinder for å benytte seg av retten i henhold til denne bestemmelsen.

Det fremgår særskilt av lovteksten at en begjæring om kontroll også kan omfatte politiets håndtering av innsynsreglene. Dette har imidlertid ingen betydning i forhold til Datatilsynets påleggskompetanse i henhold til lovens § 60. Hensikten med presiseringen er kun å tydeliggjøre at også reglene for innsyn og praktiseringen av disse er en del av kontrollen som finner sted etter begjæring fra den registrerte. Dette betyr at Datatilsynet ikke kan gi pålegg om innsyn, selv om tilsynet for eksempel skulle være av den oppfatning at innsyn burde ha vært gitt i et tilfelle der den registrerte fikk avslag.

Som følge av at Datatilsynet ikke fører tilsyn med behandling av opplysninger i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), kan Datatilsynet heller ikke behandle begjæringer om kontroll av opplysninger i PST. Dersom Datatilsynet likevel skulle motta en slik begjæring, må den enten avvises eller videresendes til EOS-utvalget.

I annet ledd er det presisert at § 54 siste ledd gjelder tilsvarende, noe som innebærer at det heller ikke i forbindelse med Datatilsynets kontroll gis et svar som tilkjennegir at det foreligger en registrering. Dette gjelder selvsagt her som ellers bare i de tilfellene der den registrerte ikke vet om han er registrert.

Til § 60. Datatilsynets virkemidler

Datatilsynet er gitt både påleggs- og anmerkningskompetanse. Påleggskompetanse innebærer at Datatilsynet kan pålegge den behandlingsansvarlige at en behandling skal opphøre, endres med videre. Et slikt pålegg vil være bindende for den behandlingsansvarlige, med mindre personvernnemda endrer tilsynets pålegg etter klage. Anmerkningskompetanse innebærer at tilsynet kan anmerke forholdet overfor den behandlingsansvarlige. I praksis betyr dette at tilsynet gir uttrykk for at en nærmere bestemt behandling etter tilsynets oppfatning ikke er i samsvar med regelverket. I en slik sammenheng vil det også være naturlig at tilsynet gir uttrykk for hvordan feilen bør rettes. Ved anmerkning plikter den behandlingsansvarlige ikke å etterkomme Datatilsynets henstilling. Det forutsettes imidlertid at den behandlingsansvarlige vurderer tilsynets anmerkning og kontrollerer om det har forekommet uregelmessigheter i forbindelse med behandling av opplysninger. Videre forutsettes det at den behandlingsansvarlige gir tilbakemelding om hva som er resultatet av denne vurderingen/kontrollen. Nærmere bestemmelser om saksbehandlingen vil bli gitt i forskriften. Forskjellen mellom pålegg og anmerkning er med andre ord at det kun er pålegg som er bindende for den behandlingsansvarlige.

Hvilken kompetanse Datatilsynet er utstyrt med varierer og er nærmere regulert i henholdsvis første og annet ledd.

Første ledd gir anvisning på de områdene Datatilsynet har påleggskompetanse. I forhold til informasjonssikkerhet og internkontroll er Datatilsynet gitt påtalekompetanse både i og utenfor straffesaker, jf. første ledd første punktum. Datatilsynet gis her kompetanse til å pålegge den behandlingsansvarlige at en behandling av opplysninger i strid med §§ 15 og 16 i loven skal opphøre eller stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være i samsvar med loven. Informasjonssikkerheten knyttet til behandling av opplysningene, og den internkontroll som skal sikre etterlevelse av lovverket, er en sentral del av personvernet. Dette er sider ved behandlingen av opplysninger som ikke er gjenstand for egen regulering i straffeprosessloven, eller kontroll fra overordnet påtalemyndighet eller domstol. For å sikre at bestemmelsene om informasjonssikkerhet og internkontroll også følges for behandling av opplysninger i straffesaker er det nødvendig å gi Datatilsynet påleggskompetanse. Som det fremgår av annet ledd er informasjonssikkerhet og internkontroll de eneste områdene der Datatilsynet har påleggskompetanse i forhold til behandling av opplysninger i straffesaker, og dermed i forhold til påtalemyndigheten.

Utenfor straffesak vil behandlingen av opplysninger fullt ut reguleres av politiregisterloven i den forstand at de ikke suppleres av straffeprosesslovens bestemmelser. Datatilsynet er således gitt full påleggskompetanse her, jf. første ledd annet punktum, med unntak av nærmere bestemte områder. Datatilsynet kan således for eksempel pålegge retting, sperring eller sletting, dersom vilkårene for dette er oppfylt.

Unntakene fra påleggskompetansen for behandling av opplysninger utenfor straffesaker fremgår av første ledd tredje punktum.

For det første kan Datatilsynet ikke gi pålegg om innsyn i opplysninger som er unntatt innsynsrett etter § 49. Unntaket fra innsynsrett er basert på en politifaglig vurdering og således bør ikke Datatilsynet med bindende virkning kunne avgjøre om det skal gis innsyn. Det ble i denne sammenheng også lagt vekt på at eventuelle uriktige avgjørelser fra Datatilsynets side vil kunne medføre betydelige skadevirkninger, som for eksempel at en person utsettes for fare. I praksis innebærer dette at politiet selv har kontroll over innsyn i registrerte opplysninger.

For det annet kan Datatilsynet ikke gi pålegg om taushetsplikt. Dette er et område hvor Datatilsynet heller ikke har påleggskompetanse etter personopplysningsloven.

For det tredje kan Datatilsynet heller ikke gi pålegg om overholdelse av vandelskontrollreglene. Dette innebærer at Datatilsynet for eksempel ikke kan gi pålegg om at visse opplysninger ikke skal anmerkes på en politiattest.

For de tilfeller hvor Datatilsynet ikke kan gi pålegg i forhold til behandling av opplysninger utenfor straffesak, kan tilsynet gi påtale dersom det mener at det foreligger brudd på loven på disse områdene, jf. merknadene til annet ledd.

Annet ledd gir anvisning på de områdene der Datatilsynet har anmerkningskompetanse.

Datatilsynet har således anmerkningskompetanse i forhold til behandling av opplysninger i straffesaker, jf. annet ledd første punktum. I straffesaker er prosessen fra etterforskning til eventuell domfellelse inngående regulert i straffeprosessloven. I denne prosessen er det vanskelig rom for pålegg om eksempelvis retting eller sletting når det gjelder behandling av opplysninger i den enkelte straffesak. Det vises her også til straffeprosessloven § 56 annet ledd annet punktum hvoretter bare regjeringen kan utferdige alminnelige regler og gi bindende pålegg om utføringen av riksadvokatens verv. Man kan således ikke åpne for å gi et tilsynsorgan adgang til gripe direkte inn i behandling av opplysninger i den enkelte straffesak.

Likeledes er de områdene som er unntatt fra påleggskompetanse i forhold til behandling av opplysninger utenfor straffesaker, jf. første ledd siste punktum, gjenstand for anmerkningskompetanse. Dette innebærer at Datatilsynet kan gi anmerkning om forhold som gjelder innsyn, overholdelse av reglene om taushetsplikt eller vandelskontroll.

Etter tredje ledd kan Datatilsynets vedtak etter første ledd påklages til Personvernnemnda. Dette er i samsvar med regelen i SIS-loven § 23 annet ledd, og hovedregelen i personopplysningsloven § 42 fjerde ledd. Dette innebærer også at anmerkning i henhold til annet ledd ikke kan påklages til personvernnemda. Siden pålegg regelmessig vil rette seg mot den behandlingsansvarlige, vil det også være den behandlingsansvarlige som kan påklage Datatilsynets vedtak.

Til § 61. Tilgang

Etter første ledd kan både Datatilsynet og Personvernnemnda kreve opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre sine oppgaver. Bestemmelsen er i samsvar med personopplysningsloven § 44 og en absolutt forutsetning for en effektiv tilsynsordning.

I annet ledd er det presisert at tilsynsorganene også kan kreve tilgang til steder og hjelpemidler for å gjennomføre kontroll. Politiet og påtalemyndigheten må bistå i den grad det er nødvendig.

Til § 62. Taushetsplikt og politiattest

Personer hos Datatilsynet og Personvernnemnda som får tilgang til opplysninger er underlagt taushetsplikt etter kapittel 4. Brudd på taushetsplikten er straffbart i henhold til straffelovens bestemmelser. Det kan videre kreves uttømmende politiattest i henhold til § 41 for personer som gjennom tilsyn får tilgang til opplysninger.

Krav om politiattest er begrunnet i at personer hos tilsynsmyndighetene vil kunne få tilgang til svært sensitive opplysninger. Det er derfor også ønskelig at man begrenser antallet personer hos tilsynsmyndigheten som gis tilgang til disse opplysningene.

Til § 63. Personvernrådgiver

Bestemmelsen indikerer at det ved politiet skal opprettes en ordning med personrådgivere. Utformingen av bestemmelsen er noe foreløpig idet man ikke ønsker å foregripe utformingen av den tilsvarende bestemmelsen i personopplysningsloven som vil bli vedtatt i forbindelse med de endringer som foreslås som følge av etterkontrollen av personopplysningsloven, jf. nærmere om dette i punkt 16.3.4.

Personvernrådgiverens rolle skal være fleksibel, men den skal likevel være både rådgivende og kontrollerende i forhold til den behandlingsansvarlige og den enkelte som behandler opplysningene, og ansettelsesforholdet må innrettes slik at det er mulig å gjennomføre disse oppgavene. Det vises for øvrig til punkt 16 3.4.

Den nærmere reguleringen av ordningen herunder hvilke konsekvenser ordningen vil ha for den behandlingsansvarlige vil skje i forskrift.

21.11 Til kapittel 11 om politiets ­sikkerhetstjeneste

Til § 64. Nødvendighetskravet for Politiets ­sikkerhetstjeneste

Bestemmelsen gir særregler for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om når det er nødvendig å behandle opplysninger. Den erstatter således § 5 på PSTs område.

Tredje ledd gir den materielle særregel på samme måte som § 5 første ledd nr. 2 angir når nødvendighetskravet er oppfylt utenfor behandlingen av de enkelte straffesaker. Behovet for særregel på PSTs område er nærmere omtalt i punkt 17.2.

Tredje ledd nr. 1 bokstav a angir først at nødvendighetskravet er oppfylt når kriteriene for opprettelse av såkalt «forebyggende sak» er oppfylt, det vil si at det er grunn til å undersøke om noen forbereder et straffbart forhold som PST har til oppgave å forebygge. Det dreier seg underforstått om den straffrie forberedelse til straffbare forhold. Er det grunn til å undersøke om noen utfører en forberedelseshandling som er gjort straffbar, vil vilkårene etter straffeprosessloven § 224 for å innlede etterforsking være oppfylt. Bestemmelsen omfatter imidlertid også det som skjer forut for opprettelse av forebyggende sak, jf. henvisningen til at det er nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av betydning for arbeidsoppgavene i politiloven § 17 b, hvilket er PSTs hovedoppgaver. Ved vurderingen av når det foreligger grunn til å undersøke kan det hentes veiledning i straffeprosess­loven § 224 i den forstand at det er et krav om objektive holdepunkter, sannsynlighet og forholdsmessighet, samt et krav om at behandlingen er saklig begrunnet.

I tredje ledd nr. 1 bokstav b er omtalt utlendinger som det av sikkerhetsmessige grunner er nødvendig å behandle opplysninger om. Bestemmelsen innebærer ingen utvidet hjemmel for PST til å registrere utlendinger, sett i forhold til dagens regelverk og praksis. Det antas imidlertid at det vil være i godt samsvar med EMKs krav til forutberegnelighet at det inntas en egen regel om adgangen til å behandle opplysninger om utlendinger. Med begrepet «utlending» menes enhver som ikke er norsk statsborger. Med referansepersoner i Norge for utlendinger menes herboende personer som utlendingen oppgir i sin søknad om visum, oppholds- eller arbeidstillatelse mv. eller om politisk asyl.

Tredje ledd nr. 2 til 4 viser til PSTs oppgaver etter politiloven § 17 c. Det bemerkes at også oppgaven om samarbeid med utenlandske myndig­heter, jf. politiloven § 17c nr. 2, kan gi en viss selvstendig hjemmel for innhenting av opplysninger, eksempelvis i forhold til opplysninger om utleveringer i utlandet som tilflyter tjenesten. Videre er utveksling av opplysninger en form for behandling, og det synes under enhver omstendighet naturlig å ta med denne samarbeidsoppgaven. Videre er det i tredje ledd nr. 4 føyd til akkreditering til personkontroll, idet dette er en oppgave som utføres av PST selv om den ikke er særskilt hjemlet i politi­loven.

Tredje ledd nr. 5 er en videreføring av gjeldende praksis nedfelt i instruks om at opplysninger som ikke er av interesse for PST, men som antas å kunne ha interesse for det øvrige politi, skal registreres før de oversendes vedkommende.

PST kan i tilfeller som nevnt i tredje ledd behandle opplysninger om personer, grupper, organisasjoner og annen virksomhet som har saklig sammenheng med undersøkelsens formål.

Til § 65. Tidsbegrenset unntak fra kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans

Bestemmelsen tilsvarer den alminnelige 4-månedersregelen som foreslås innført i § 8. Om forståelsen av regelen på PSTs område, vises særlig til punkt 17.3.3.2 i proposisjonen.

Til § 66. Informasjonsplikt og innsyn

Bestemmelsen gjør unntak fra de alminnelige bestemmelser om informasjonsplikt og innsyn for så vidt gjelder PST. Dette innebærer at den registrerte utenfor den enkelte straffesak ikke har rett til å få innsyn i opplysninger om seg selv og at PST heller ikke har informasjonsplikt. Som følge av dette skal eventuelle begjæringer om innsyn heller ikke undergis noen vanlig saksbehandling, men kan avvises under henvisning til denne bestemmelsen. Det samme gjelder innsynsbegjæringer som fremmes i henhold til offentlighetsloven, jf. bestemmelsens annet ledd. Begrunnelsen for at det ikke åpnes for innsyn i PSTs opplysninger er det redegjort for i punkt 17.4.1 og 17.4.3.

Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen begrensning i kontrollutvalgets adgang til å kontrollere opplysninger i henhold til § 62, jf. også lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten, hvoretter kontrollutvalget har adgang til å gi uttalelse til enkeltpersoner og organisasjoner som klager over forhold vedrørende PST.

I bestemmelsens tredje ledd er det presisert at bestemmelsen ikke er ment å gjøre noen endringer i den innsynrett som er nedfelt i sikkerhetsl­oven i forbindelse med sikkerhetsklareringer.

Til § 67. Personkontroll

Utgangspunktet ved PSTs personkontroll er at man sjekker personen som skal klareres mot allerede innhentede opplysninger som befinner seg i PSTs registre. Bestemmelsen gjenspeiler at bruk av opplysninger til personkontroll i vesentlig grad innebærer en sekundærbruk av opplysninger som tidligere er innhentet til PSTs øvrige formål, som oftest etterforsking eller forebyggende virksomhet. Bare unntaksvis er det aktuelt å behandle opplysninger som har personkontroll som sitt primære formål. Bestemmelsen, som er en oppfølging av forslaget fra Danielsen-utvalget, jf. NOU 1998:4, er ment å regulere i hvilke situasjoner det kan tillates at personkontroll er primærformålet, og når det ikke kan tillates.

Av bestemmelsens annet ledd følger at PST kan gå utenfor sine egne registre og innhente nye opplysninger i forbindelse med en aktuell sak om personkontroll.

PST har imidlertid ikke anledning å forhåndsregistrere opplysninger til bruk for en mulig fremtidig personkontroll, når opplysningen ellers ikke er nødvendig for PSTs formål. Forhåndsregistrering av opplysninger i personkontrolløyemed har man i praksis heller ikke foretatt i PST siden slutten av 1970-tallet. Mottar PST opplysninger som synes å ha betydning i personkontrollsammenheng, uten at det av hensyn til andre formål ville vært nødvendig å behandle dem, eksempelvis om misbruk av alkohol eller andre rusmidler, jf. sikkerhetsloven § 21 første ledd bokstav e, må tjenesten imidlertid kunne sjekke om de gjelder en person som allerede er sikkerhetsklarert. I så fall må opplysningene kunne behandles på vanlig måte, jf. bestemmelsens første ledd annet punktum.

Unntatt fra slik sekundærbruk til personkontroll er opplysninger som stammer fra kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216i.

Til § 68. Tilsyn og den registrertes begjæring om ­kontroll

Siden PST fortsatt skal være undergitt EOS-utvalgets tilsyn og kontroll i henhold til lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7, er det nødvendig at det i politiregisterloven gjøres unntak fra den alminnelige tilsynsordningen i lovens kapittel 10.

I første ledd gis det således anvisning på at det er EOS-utvalget som fører tilsyn med behandlingen av opplysninger i PST, noe som innebærer at Datatilsynet ikke har noen funksjon i forhold til PST.

Bestemmelsen i annet ledd tilsvarer ordningen i § 59, hvoretter den registrerte kan anmode tilsynsorganet om å kontrollere om opplysningene om seg selv er behandlet i samsvar med politiregisterloven og tilhørende forskrift. Adgangen til å begjære kontroll gjelder også for personer som ikke vet om de er registrert, jf. også §§ 55 og 59. I motsetning til § 59 nevner bestemmelsen ikke særskilt om reglene om innsyn er fulgt, noe som er begrunnet i at det ikke gis innsyn i PSTs opplysninger, jf. § 66. Retten om å anmode om kontroll er uavhengig av klagereglene i § 55, jf. også merk­nadene til § 55.

I tredje ledd er det presisert at § 54 siste ledd gjelder tilsvarende, noe som innebærer at det heller ikke i forbindelse med EOS-utvalgets kontroll gis et svar som tilkjennegir at det foreligger en registrering.

21.12 Til kapittel 12 om forskrifter

Til § 69. Forskrifter

I første ledd gis det adgang til å gi forskrifter av både materiell og administrativ karakter. Opplistingen er ikke ment å være uttømmende. Når det gjelder behovet for forskriften og hva som kan være det nærmere innholdet i disse, vises det til de ulike kapitlene som omtaler angjeldende forhold. Forskjellen mellom obligatoriske forskrifter og fakultative forskriftene er omtalt i kapittel 18.

I annet ledd gis det en særskilt hjemmel til å kunne gi forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre forpliktelser Norge har pådratt seg gjennom ratifisering av konvensjoner mv. som nevnt i   § 22 siste ledd. Selv om de bestemmelsene som er nedfelt i slike konvensjoner, rammebeslutninger eller andre avtaler i utgangspunktet i seg selv forplikter Norge til å etterkomme dem, kan det være hensiktsmessig at slike regler også gis i forskrifts form. Dette vil også skape bedre oversikt og forutberegnelighet.