3 Politiets og påtalemyndighetens registre og andre systemer
3.1 Innledning
Politiet og påtalemyndigheten disponerer over en rekke registre med ulike funksjoner. Disse kan deles inn i tre hovedkategorier: administrative registre, forvaltningsregistre og registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen. Den sistnevnte kategorien omfatter også registre som brukes til politiets bistand og hjelpetjeneste. De fleste registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen kan igjen deles inn i tre kategorier: reaksjonsregistre, saksbehandlingsregistre og operative registre. De resterende registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen, som ikke faller inn under de nevnte kategoriene, kalles gjerne for politiets «arbeidsregistre». Begrepet er en samlebetegnelse på de registre som brukes til å forebygge, avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold. I noen sammenhenger likestilles «arbeidsregistre» med «kriminaletterretningsregistre». Siden politiregisterloven ikke vil regulere politiets administrative registre og forvaltningsregistre, gir departementet i det følgende kun en kort oversikt over de mest sentrale registre og systemer som brukes i kriminalitetsbekjempelsen, og hva som er deres rettslige grunnlag. For en nærmere beskrivelse av samtlige av politiets registre vises det til pkt. 4 i utredningen.
3.2 Rettslig grunnlag for politiets og påtalemyndighetens registre
Politiets og påtalemyndighetens registerføring og annen behandling av opplysninger har hjemmel i forskjellige lover, forskrifter og andre bestemmelser. Strafferegistreringsloven er den mest sentrale hjemmelen for politiets registre, men også straffeprosessloven har flere bestemmelser om ulike registre.
Strafferegistreringsloven 11. juni 1971 nr. 52 er den alminnelige loven for politiets registre, og hjemler mange av politiets arbeidsregistre. Loven trådte i kraft 1. januar 1975.
Da proposisjonen ble avgitt var de viktigste registrene ett sentralt strafferegister, lokale bøteregistre og spesialregistre til bruk under politiets arbeid med oppklaring av straffesaker. Disse forholdene hadde tidligere ikke vært lovregulert, og bruken av registrene var basert på administrative bestemmelser og praksis hos de registerførende myndigheter.
Loven ble utformet som en fullmaktslov, og skulle dekke de eksisterende registrene. Det ble imidlertid uttalt at:
«(...) loven er så elastisk formulert at den ikke vil hindre at man går over til en sentralisert føring av alle registre etter moderne databehandlingsmetoder (fortrinnsvis EDB), dersom dette skulle vise seg hensiktsmessig i fremtiden»,
jf. Ot.prp nr. 21 (1970-71) s. 3.
Forskrift om strafferegistrering av 20. desember 1974 nr. 4 trådte i kraft 1. januar 1975. Med strafferegistreringsloven som fullmaktslov er forskriftene både sentrale og omfattende. Mer detaljerte regler for bruk av opplysninger følger av rundskriv og instrukser.
Strafferegistreringsloven vil, i kraft av å være en spesiallov, gå foran personopplysningsloven hva gjelder regulering av politiets registre eller behandling av personopplysninger. Den er imidlertid ikke uttømmende, og må derfor suppleres av personopplysningslovens regler på områder som ikke uttrykkelig er regulert, som for eksempel innsyn eller tilsyn.
3.3 Reaksjonsregistre
3.3.1 Det Sentrale Straffe- og Politiopplysningsregister (SSP)
Det fremgår av strafferegistreringsloven § 1 at det for riket skal føres et sentralt strafferegister. I dag er Det Sentrale Straffe- og Politiopplysningsregister (SSP) det nasjonale registeret for registrering av straffedømte personer. Registeret har en strafferegistreringsdel og en politiopplysningsdel. Strafferegistreringsdelen inneholder ilagte straffereaksjoner, og har rettslig grunnlag i strafferegistreringsloven § 1. Politiopplysningsdelen inneholder personopplysninger som kan være av betydning for politiets arbeid med etterforsking og oppklaring av lovbrudd, og har hjemmel i strafferegistreringsloven § 4 første ledd.
Registeret brukes av politiet til etterforsking og forebyggende virksomhet, og er tilgjengelig i alle politidistrikt. Til bruk for strafferettspleien kan politi, påtalemyndighet og domstoler framsette begjæring om utskrift av strafferegisteret, jf. strafferegistreringsloven § 2 jf. strafferegistreringsforskriften § 6 første ledd. Justisdepartementet, POD og kriminalomsorgen kan også be om slike opplysninger, jf. strafferegistreringsforskriften § 6 andre ledd.
Når det gjelder utlevering av opplysninger til bruk utenfor strafferettspleien, er dette regulert gjennom reglene om politiattest i strafferegistreringsloven §§ 5–9.
Ut over dette brukes registeret som grunnlag for Reaksjonsstatistikken, som utgis av Statistisk Sentralbyrå, og til forskning, jf. strafferegistreringsloven § 2 fjerde ledd og strafferegistreringsforskriften § 6 fjerde ledd.
3.3.2 BOT
Det fremgår av strafferegistreringsloven § 3 jf. strafferegistreringsforskriften § 7 at det kan føres et sentralt bøteregister med opplysninger om personer og foretak som ved dom eller annen avgjørelse er ilagt straff av i form av bot.
Tidligere ble alle bøter registrert lokalt ved det enkelte politidistrikt. Fra og med 1. januar 1990 ble Statens Innkrevingssentral (SI) opprettet som et sentralt innkrevingskontor (i Mo i Rana) for statlige krav, herunder bøter, jf. straffeprosessloven § 456 jf. påtaleinstruksen kapittel 30.
Registeret har flere formål og flere brukere. For det første brukes BOT i strafferettspleien. Politiet, påtalemyndigheten og domstolene kan, på samme måte som ved SSP, fremsette begjæring til politidistriktene om opplysninger fra bøteregistrene om navngitte personer, jf. strafferegistreringsloven § 3 tredje ledd jf. strafferegistreringsforskriften § 9 første ledd. Justisdepartementet og Politidirektoratet har også adgang til å fremsette begjæring, og militære myndigheter kan fremme begjæring om uttømmende opplysninger fra bøteregisteret for fritakssaker etter militærnekterloven. BOT kan produsere bøteattest (5 år), uttømmende bøteattest (alle år) og bøtedelen av en politiattest (2-års periode). I tillegg kan det lages en oversikt over reaksjoner mot en person, det vil si alle bøter, inndragninger, sakskostnader og erstatninger.
På samme måte som SSP, brukes BOT som grunnlag for offentlig statistikk og forskning, jf. strafferegistreringsforskriften § 9 tredje og fjerde ledd.
BOT er tilgjengelig ved alle tjenestesteder via politiets eget lukkede nettverk. Søketilgang kan gis til alle i politiet som har politimyndighet, samt andre tilsatte i politiet som har tjenestlig behov.
I BOT registreres forelegg, bøter gitt ved dom, samt sakskostnader, erstatninger og inndragninger knyttet til dom, jf. strafferegistreringsloven § 3 første ledd første punktum og andre ledd. I tilknytning til hver bot blir det registrert person eller juridisk person, gjerningsbeskrivelse, lovovertredelse, saksgang og eventuell soning av bøter.
3.4 Saksbehandlingsregistre
3.4.1 STRASAK
STRASAK er den elektroniske versjonen av den tidligere manuelle justisprotokollen. Alle landets politidistrikter ble tilknyttet STRASAK i 1992.
STRASAK har hjemmel i straffeprosessloven § 62 jf. påtaleinstruksen § 2-1. Siden systemet etter hvert har utviklet seg til å bli et «etterforskingsredskap», må det antas at registeret også har hjemmel i strafferegistreringsloven § 4.
STRASAK er et register for behandling av straffesaker, og fungerer som en straffesaksjournal i form av registrering og oppfølging av anmeldelser og undersøkelsessaker, som savnede personer og mistenkelige dødsfall. STRASAK gir en oversikt over straffesakene ved at registeret inneholder opplysninger om både saksbevegelser og hvor saken befinner seg frem til saken er endelig/rettskraftig. Registeret skal gi en oversikt over og kontroll av saksgangen og saksavviklingen for alle straffesaker. Registeret har blant annet en funksjon i forbindelse med samordning av straffesaker mot en person for felles pådømmelse. STRASAK er saksorientert, i motsetning til for eksempel SSP, som er personorientert.
STRASAK er også grunnlaget for en rekke interne rapporter og statistikker i politiet. Politiets uoffisielle statistikk for saksbehandlingstid og oppklaringsprosent for straffesaker er eksempler på dette. Videre er offisiell kriminalitetsstatistikk utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå basert på opplysninger fra STRASAK.
3.4.2 BL (Basisløsninger)
BL er et saksbehandlingssystem, med rutinestøtte både for etterforskere og påtalemyndigheten. I BL kan det blant annet produseres avhørsrapporter, forelegg og tiltalebeslutninger. Systemet gjør det mulig å arbeide parallelt med en sak flere steder i et politidistrikt, slik at ansatte samtidig kan lese og produsere dokumenter. Systemet skal også bidra til å kvalitetssikre det arbeidet som gjøres i forbindelse med den enkelte straffesak.
BL skal dernest bedre utnyttelsen av tilgjengelige ressurser i politiet og effektivisere straffesaksbehandlingen. BL skal også bidra til å bedre utnyttelse og gjenbruk av den informasjon politiet registrerer ved alle typer politiarbeid, slik at informasjonen kan benyttes i kriminaletterretning/spaning og i forbindelse med etterforsking av andre saker enn den opprinnelige.
I BL registreres de opplysningene som er nødvendige ved behandlingen av en straffesak, helt fra en sak er anmeldt til den er avsluttet. Alle opplysninger med tilknytning til sakene skal registres i BL. Det gjelder for eksempel rapporter om avhør eller kroppslig undersøkelse. Personopplysninger som ligger i systemet er søkbare, slik at en bruker får tilbakemelding på om det finnes flere saker registrert på samme person.
Registeret har oversikt over status i saken, saksbehandlere, saksbehandlingsskritt og frister. I utgangspunktet har alle tjenestemenn med tjenestemessig behov tilgang til BL.
3.5 Operative registre
3.5.1 Rettslig grunnlag for vakt- og arrestjournaler
Politiet har i henhold til politiinstruksen § 7-1 jf. politiloven § 29 plikt til å føre vaktjournal. Dersom systemets funksjoner strekker seg ut over det politiloven og politiinstruksen hjemler, har systemet hjemmel i strafferegistreringsloven § 3. Journalen skal føres etter de retningslinjene Politidirektoratet til enhver tid gir. Vaktjournalen gir en fortløpende og døgnkontinuerlig oversikt over alle vesentlige forhold og opplysninger vedrørende ordningen og utførelsen av polititjenesten på vedkommende sted, jf. alminnelig tjenesteinstruks for politiet 22. juni 1990 nr. 3963 (politiinstruksen) § 7-1 annet ledd.
Politiet er også pålagt å føre en arrestjournal. Arrestjournalen gir en oversikt over alle personer som er innsatt eller anbrakt i politiarrest, jf. forskrift om bruk av politiarrest § 2-2. Arrestjournalen føres i PO, jf. punkt 3.5.2, i alle politidistriktene, med unntak av Oslo som benytter et eget datasystem. I journalen føres tidspunktet for innsetting i arrest, tidspunktene for arrestinspeksjon, legetilsyn og matservering og tidspunktet for dimittering. Arrestjournalens funksjon er hovedsakelig begrenset til å holde oversikt over hvem som er i arrest, men journalen brukes også til å kontrollere hvorvidt arrestanten har fått det tilsyn han skal ha i henhold til lov, forskrift og instruks.
3.5.2 Nærmere om PO
PO står for PolitiOperativt system. Systemet ble utviklet av Politiets Datatjeneste og fyller vaktjournalens funksjon. Systemet er operativt ved alle politidistrikt, og gir en fortløpende og døgnkontinuerlig oversikt over alle vesentlige forhold og opplysninger vedrørende ordningen og utførelsen av polititjenesten på vedkommende sted.
Alle hendelser, henvendelser, meldinger med videre loggføres, og de hendelsene politiet ønsker å følge opp blir gjort til oppdrag, som deretter tilordnes ressurser. Også planlagte oppdrag, som kjøring av fanger, og hendelser som politiet kjenner til, som veisperringer eller demonstrasjoner, legges inn i systemet. PO gir politiets operasjonsledelse en felles og kontinuerlig oversikt over situasjonsbildet innenfor et politidistrikt, med oversikt over alle eksisterende oppdrag, hvilken prioritet oppdraget har og om de er tilordnet ressurser og i så fall hvilke ressurser. I tillegg har hvert enkelt oppdrag en egen logg, hvor hendelsesforløpet og aktuelle opplysninger fra patruljen registreres fortløpende. Dette bidrar til en mer effektiv oppdragsavvikling og bedre utnyttelse av tilgjengelige politiressurser.
PO brukes også i etterforskning, kriminaletterretning og forebyggende arbeid, ved at det er mulig å hente ut strukturert informasjon om personer, kjøretøy, hendelser, oppdrag og ressurser.
PO har dernest en viktig funksjon i forhold til politiets operative arbeid og polititjenestemennenes sikkerhet. PO skal bidra til at beslutningsgrunnlaget for politiet skal være best mulig på ethvert oppdrag, og ivareta politiets sikkerhet. I PO registreres blant annet om en person er bevæpnet, farlig med videre.
Det karakteristiske ved opplysninger i vaktjournaler er at de spenner over et bredt spekter i og med at «alt» skal registreres. Dernest blir opplysninger i PO ikke slettet, noe som hovedsakelig er begrunnet i notoritetshensyn. Dette innebærer blant annet at også uriktige opplysninger, som for eksempel et feilaktig tips, blir stående i vaktjournalen.
3.6 Kriminaletterretningsregistre
3.6.1 Rettslig grunnlag
Politiet har nå bare ett kriminaletterretningsregister – Indicia. Politidirektoratet og Kripos har brukeransvaret for dette registeret. Indicia har hjemmel i strafferegistreringsloven § 4 første ledd, og registeret er ytterligere regulert i strafferegistreringsforskriften § 11 jf. § 10 og intruks. Indicia kan i henhold til strafferegistreringsloven § 4 bare brukes til «etterforskning og lovbrudd». Det er imidlertid antatt at registeret også kan brukes til forebygging av straffbare handlinger.
3.6.2 Nærmere om Indicia
Kriminaletterretning er ofte beskrevet som den prosess der politiet innhenter, systematiserer og analyserer informasjon om kriminelle og kriminalitet, i den hensikt å bedømme og trekke slutninger om kriminalitetsbildet, påpeke potensielle problemer og kriminell aktivitet med intensjon om å straffeforfølge eller å kartlegge kriminelle trender. Kriminaletterretning deles gjerne inn i strategisk og taktisk (operativ) virksomhet. Taktisk kriminaletterretning er saksrettet, og tar sikte på å avdekke kriminelle forhold for å straffeforfølge dem. Strategisk kriminaletterretning brukes for å danne seg et bilde av kriminaliteten i samfunnet, slik at politiet kan forutsi kriminalitetsutviklingen. Det er ikke et skarpt skille mellom de to typene kriminaletterretning, og begge formene har som hovedformål å avdekke kriminalitet.
Hvilke opplysninger som kan registreres i Indicia er regulert i rundskriv fra Politidirektoratet (rundskriv 2006/002 og 2006/010), midlertidig instruks fra Kripos datert 18.1.2007 og instruks fra politimesteren i det enkelte politidistrikt. Disse rettsgrunnlagene gir politiet en vid adgang til å registrere personopplysninger i Indicia. Personer mistenkt for å ha begått eller for å begå en straffbar handling kan registreres med navn, adresse, signalement, økonomiske forhold, kjøretøy, modus med videre, jf. POD rundskriv 2006/010 «Instruks for Indicia. Nasjonale behandlingsrutiner». I tillegg til personopplysninger kan det registreres opplysninger som kan knyttes til straffbare forhold.
Videre er det adgang til å registrere opplysninger om den mistenktes familie og/eller omgangskrets, arbeidskollegaer og lignende dersom slik registrering er en nødvendig forutsetning for politiet i den videre etterforsking eller spaning/kriminaletterretning mot den mistenkte. Dersom det registreres opplysninger om en person som det ikke er holdepunkter for at kan knyttes til kriminell virksomhet, skal dette fremgå av registreringen jf. POD rundskriv 2006/010 pkt 2.
Det er ikke adgang til å registrere opplysninger om en person kun på bakgrunn av hva som er kjent om personens rasemessige eller etniske bakgrunn, politiske, religiøse eller filosofiske overbevisning, helsemessige eller seksuelle forhold, fagforeningstilhørighet eller deltakelse/medlemskap i lovlige interesseorganisasjoner.
Alle politidistrikt og særorganer i politiet har tilgang til Indicia. I det enkelte distrikt er tilgangen begrenset gjennom den enkelte polititjenestemanns autorisasjon, jf. POD rundskriv 2006/002. Det er i hovedsak tre sikkerhetsgrupper:
Alle i politiet - Alle polititilsatte og andre tilsatte med tjenestelig behov.
Alle innen kriminaletterretning – polititilsatte som primært arbeider med kriminaletterretning.
Lokal kriminaletterretning – spesielt utvalgte polititilsatte som har lokalt ansvar for kriminaletterretning.
Opplysninger som blir bekreftet uriktige eller ufullstendige skal korrigeres. Når personopplysninger ikke lenger anses å ha tjenestelig interesse, eller de ikke lenger antas å ha betydning for formålet, skal de slettes. Personopplysninger skal slettes når det har gått mer enn fem år fra registreringstidspunktet med mindre det i dette tidsrommet er registrert nye opplysninger om den registrerte, jf POD rundskriv 2006/010 pkt 4.
3.7 Biologiske identifikasjonsegenskaper
3.7.1 Fingeravtrykkregisteret
Med hjemmel i straffeprosessloven § 160 føres det et sentralt fingeravtrykkregister, der avtrykkene kan registreres dersom lovens vilkår er oppfylt. I tillegg kan utlendingers fingeravtrykk i visse tilfeller registreres i henhold til utlendingsloven. I påtaleinstruksen kapittel 11 er det gitt nærmere bestemmelser om i hvilke tilfeller det er adgang til å ta fingeravtrykk, men disse gjelder ikke for fingeravtrykk opptatt i utlendingssaker. For eksempel er det adgang til å ta fingeravtrykk når det er nødvendig for å oppklare en sak som kan medføre frihetsstraff, jf. påtaleinstruksens § 11-1.
I utgangspunktet har tjenestemenn med tjenestemessig behov tilgang til fingeravtrykkene. Det foreligger ingen spesielle begrensninger på utlevering av fingeravtrykk til bruk for politiets etterforsking, og de alminnelige taushetspliktsbestemmelsene kommer til anvendelse. Det er imidlertid bare ansatte ved Fingeravtrykkseksjonen i Kripos som kan legge inn fingeravtrykk og søke i fingeravtrykkregisteret.
Verken straffeprosessloven eller påtaleinstruksen sier noe konkret om innsyn i fingeravtrykksregisteret. Under straffesaken må det legges til grunn at innsyn følger de alminnelige bestemmelsene for innsyn i straffesaker. Etter at saken er avsluttet, må det legges til grunn at den registrerte kan få innsyn i registeret om seg selv, på samme måte som i DNA-registeret, jf. punkt 3.7.3.
Registrerte fingeravtrykk skal tilintetgjøres når personen det gjelder får sin sak endelig avgjort på en måte som ikke tilkjennegir at han er skyldig, jf. påtaleinstruksen § 11-2 tredje ledd. Dette innebærer at fingeravtrykkene til alle siktede som ikke får sin sak avgjort ved enten påtaleunnlatelse, forelegg eller dom, skal tilintetgjøres. Når en person som er registrert med fingeravtrykk dør, skal fingeravtrykkene fjernes fra registeret, jf. påtaleinstruksen § 11-5 i.f.
3.7.2 Fotoregister
Med hjemmel i straffeprosessloven § 160 føres det et sentralt fotoregister. Både hjemmelen og vilkårene for å ta fotografi i registreringsøyemed er de samme som for fingeravtrykk, jf. påtaleinstruksens kapittel 11.
3.7.3 DNA-registeret
I januar 1998 ble det opprettet et manuelt DNA-register. Registeret er i dag elektronisk. Ved lov 18. januar 2008 nr. 3 om endringer i straffeprosessloven (utvidelse av DNA-registeret) og lov 27. juni 2008 nr. 67 om endringer i straffeprosessloven (DNA-etterforskningsregister) ble det vedtatt lovendringer som forutsetter en utvidelse av DNA-registeret til bruk for etterforskning og pådømmelse av straffesaker. Endringene trådte i kraft 1. september 2008.
Kripos fører i dag et elektronisk DNA-register som består av et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister. DNA-registeret har hjemmel i straffeprosessloven § 160a, og er ytterligere regulert i påtaleinstruksen kapittel 11a og retningslinjer fra Riksadvokaten.
Sjefen for Kripos er behandlingsansvarlig for DNA-registeret, jf. påtaleinstruksen § 11a-10. Ingen databehandler, herunder den enkelte analyseinstitusjon, kan behandle opplysninger på annen måte enn det som følger av skriftlig avtale eller instruks med behandlingsansvarlig. Opplysningene kan heller ikke uten slik avtale overlates til andre for lagring eller behandling.
Det er presisert i påtaleinstruksen § 11a-10 tredje ledd at analyseinstitusjonen skal gjennomføre analyse av det materiale som innsendes fra politiet og at det således er politiet som er eneansvarlig for at vilkårene for innhenting og analyse av materialet er oppfylt.
Opplysningene i registeret skal bare brukes i strafferettspleien. Kongen kan i forskrift likevel bestemme at opplysningene også kan brukes i forskningsøyemed, og gi nærmere regler om slik bruk, jf. straffeprosessloven § 160a sjette ledd. Beslutning om utlevering av opplysningene til forskning treffes av Riksadvokaten, jf. påtaleinstruksen § 11a-7 annet ledd.
I identitetsregisteret registreres DNA-profiler fra personer med kjent identitet. Etter påtaleinstruksen § 11a-1 fjerde ledd kan følgende personer registreres i identitetsregisteret:
den som er ilagt en straff for en handling som etter loven kan medføre frihetsstaff. Registrering kan først skje når avgjørelsen er rettskraftig eller saken er endelig avgjort. Handling som det er utferdiget forenklet forelegg for, gir ikke grunnlag for registrering
den som ikke kan dømmes til straff for en handling som kvalifiserer for registrering på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 eller 46. Det samme gjelder når tilstanden har medført at vedkommende ikke har utvist skyld
den som arbeider eller oppholder seg i Norge og som har begått en handling som kunne ha medført frihetsstraff om den hadde vært begått i Norge, og som i utlandet er ilagt en straff som svarer til dem som er nevnt i straffeloven § 15
den som begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende.
Ikke alle personer som dømmes for slike handlinger som nevnt i bokstav a skal registreres. Riksadvokaten har gitt nærmere retningslinjer for registrering i identitetsregisteret. Disse fastslår blant annet at alle som fra og med 1. september 2008 er rettskraftig idømt ubetinget fengsel i mer enn 60 dager, herunder forvaring, av norsk domstol skal registreres i identitetsregisteret med mindre det foreligger helt særlige omstendigheter. Registrering skal skje uavhengig av hvilket lovbrudd dommen gjelder.
I etterforskingsregisteret registreres alle DNA-profiler som er fremstilt på grunnlag av biologisk materiale innhentet i medhold av straffeprosessloven § 158 første ledd, dvs. fra personer som med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, jf. straffeprosessloven § 160a første ledd og påtaleinstruksen § 11a-1 fjerde ledd. Etterforskningsregisteret er et midlertidig internt arbeidsregister for politiet.
Etterforskningsregisteret skal ikke inneholde profilen til personer som er rettskraftig dømt for handlingen som utgjør grunnlaget for registreringen. Så snart politiet har truffet vedtak om registrering i identitetsregisteret, skal vedkommendes DNA-profil overføres fra etterforskingsregisteret til identitetsregisteret, jf. påtaleinstruksen § 11a-1 fjerde ledd annet punktum. Opplysningene i etterforskningsregisteret skal slettes hvis den registrerte rettskraftig frifinnes eller saken avsluttes på annen måte uten at vilkårene for registrering i identitetsregisteret er oppfylt.
I sporregisteret kan det registreres opplysninger om personer med ukjent identitet når opplysningene antas å ha tilknytning til uoppklart straffesak, jf. påtaleinstruksen § 11a-1 femte ledd. Her registreres typisk spor fra åsteder i saker med ukjent gjerningsmann.
Profiler i identitetsregisteret, etterforskningsregisteret og sporregisteret er gjensidig søkbare uten begrensninger, jf. påtaleinstruksen § 11a-3. Det er adgang til å foreta flere søk så lenge vedkommende har status som mistenkt, og slike søk bør foretas regelmessig.
Den som blir registrert i identitetsregisteret skal gis melding om dette uten ugrunnet opphold. Det er påtalemyndigheten i politiet som fatter vedtak om registrering i identitetsregisteret, jf. straffeprosessloven § 160a femte ledd.
Påtalemyndighetens avgjørelse om behandling av opplysninger, innsyn og sletting i DNA-registeret kan påklages til nærmeste overordnet påtalemyndighet, jf. påtaleinstruksen § 11a-9. For identitetsregisterets vedkommende vil det primært være selve innleggingen i registeret som er avgjørelsen som er gjenstand for klage.
Innlegging av profiler i etterforskningsregisteret krever ikke en særskilt avgjørelse og er dermed heller ikke gjenstand for klage. Etterforskningsregisteret er et midlertidig internt arbeidsregister for politiet og slikt sett skiller ikke dette registeret seg fra andre opplysninger som behandles under etterforskningen. Behandlingsansvarlig trenger ikke treffe vedtak for å behandle disse opplysningene, siden disse behandles som en direkte følge av at det faktisk ble tatt en prøve som er analysert.
Klageadgangen er imidlertid ikke bare knyttet til registrering, men generelt til behandling av opplysninger. Behandlingen av opplysninger finner sted helt frem til disse er slettet, og i praksis vil ventelig de fleste klagene komme etter selve registreringen, for eksempel i forbindelse med at behandlingsansvarlig ikke etterkommer anmodninger om sletting osv.
Den registrerte har rett til å få opplyst hvilke opplysninger som er registrert om ham selv i identitetsregisteret eller etterforskningsregisteret. Andre kan ikke gis opplysninger om registerets innhold, jf. påtaleinstruksen § 11a-6.
Identitetsprofil skal slettes hvis den registrerte rettskraftig frifinnes etter gjenopptakelse, jf. påtaleinstruksen § 11a-8 første ledd. For øvrig skal identitetsprofil slettes senest 5 år etter at politiet får melding om dødsfallet fra folkeregisteret.
Påtaleinstruksen §§ 11a-2, 11a-4 og 11a-5 inneholder detaljerte regler om innhenting og bruk av såkalte referanse- og eliminasjonsprøver. Dette er prøver som innhentes av personer som har en lovlig tilknytning til gjenstanden eller åstedet i saken. Formålet med innhentingen av slike prøver er å unngå at profilen til personer som ikke har tilknytning til den straffbare handling, blir registrert i sporregisteret. Innhenting av prøve fra slike referansepersoner forutsetter at den enkelte skriftlig samtykker, jf. straffeprosessloven § 158 annet ledd.