14 Rapporteringsplikt ved mistenkelige transaksjoner
14.1 Gjeldende rett
Det er lovfestet en rekke tiltak for å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger i lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven). En av de sentrale pliktene etter loven er å undersøke og eventuelt rapportere mistenkelige transaksjoner. Hvitvaskingsloven gjelder bl.a. for finansinstitusjoner og verdipapirforetak, jf. hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 1 og nr. 4.
Ifølge hvitvaskingsloven § 7, skal en rapporteringspliktig ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b (om finansiering av terrorhandlinger mv.), foreta nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken, jf. hvitvaskingsloven § 7 første ledd. Dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken, skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger til ØKOKRIM om den aktuelle transaksjonen og om de forhold som har medført mistanke, jf. annet ledd.
Det er ikke fastsatt en særskilt plikt til å rapportere mistanke om innsidehandel eller markedsmanipulasjon i norsk rett.
14.2 EØS-rett
Etter direktivet art. 6 nr. 9 skal tilretteleggere, rådgivere og andre profesjonelle aktører uten opphold rapportere om innsidehandel eller markedsmanipulasjon til en kompetent myndighet, dersom de har rimelig grunn til mistanke («reasonably suspects») om at slike handlinger mv. har funnet sted:
«Member States shall require that any person professionally arranging transactions in financial instruments who reasonably suspects that a transaction might constitute insider dealing or market manipulation shall notify the competent authority without delay»
Det er gitt nærmere regler om rapporteringsplikten i tredje kommisjonsdirektiv art. 7-11, jf. direktivets art. 6 nr. 10 siste strekpunkt. Personer underlagt rapporteringsplikten skal i følge tredje kommisjonsdirektiv art. 7:
«decide on a case-by-case basis whether there are reasonable grounds for suspecting that a transaction involves insider dealing or market manipulation, taking into account the elements constituting insider dealing or market manipulation, referred to in Articles 1 to 5 of Directive 2003/6/EC...»
Ifølge tredje kommisjonsdirektiv art. 7 skal rapporteringsplikten gjelde personer som nevnt i art. 1 nr. 3. Etter denne bestemmelsen skal personer som ledd i deres yrkesutøvelse utfører transaksjoner i det minste forstås som «an investment firm or a credit institution». Med «investment firm» menes iht. tredje kommisjonsdirektiv art. 1 nr. 4 enhver person som definert i rådsdirektiv 93/22/EØF (ISD-direktivet) art. 1 nr. 2; enhver juridisk person som til vanlig utøver et yrke eller en virksomhet som består i å yte en investeringstjeneste overfor tredjemann på forretningsmessig basis. Med «credit institution» menes iht. tredje kommisjonsdirektiv art. 1 nr. 5 enhver person som definert i Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2000/12/EC art. 1 nr. 1; et foretak hvis virksomhet består i å motta fra allmennheten innskudd eller andre midler som skal tilbakebetales, og å yte kreditt for egen regning.
Kompetent myndighet skal forstås på samme måte som etter direktivet art. 1 nr. 7, jf. tredje kommisjonsdirektiv art. 1 nr. 6.
Tredje kommisjonsdirektiv art. 8-11 gir regler om rapporteringsfrist, rapportens innhold, rapporteringsmetoder, ansvar og taushetsplikt. Det vises til omtale i Kredittilsynets høringsnotat punkt 13.1.
14.3 Kredittilsynets forslag
Kredittilsynet omtaler rapporteringsplikten i høringsnotatet punkt 13. Kredittilsynet viser innledningsvis til at det ikke er fastsatt en tilsvarende rapporteringsplikt som i direktivet i norsk rett.
Kredittilsynet omtaler forholdet til hvitvaskingsloven (høringsnotatet punkt 13.1) og uttaler bl.a.:
«Art. 6 nr. 9 har en parallell til reglene i hvitvaskningsloven. Direktivets bestemmelser har likevel et snevrere anvendelsesområde ettersom plikten bare gjelder for visse personer i deres kapasitet som arrangør/tilrettelegger. Prinsipielt må det videre skilles mellom et «primærlovbrudd» (som innsidehandel og markedsmanipulasjon) og et «sekundærlovbrudd» (det vil si hvitvaskingen), jf hvitvaskningsloven §§ 5 og 7 «mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling». Undertiden vil likevel en og samme handling kunne rammes av begge regelsettene, for eksempel der det kjøpes finansielle instrumenter på innsideinformasjon og finansieringen er utbytte fra en annen straffbar handling.»
Kredittilsynet legger til grunn at dobbeltrapportering ikke kan utelukkes, men at dette er prinsipielt lite heldig. Kredittilsynet antar at ev. dobbeltrapportering praktisk sett ikke vil utgjøre noe stort problem.
Kredittilsynet finner det klart at tjenesteytingen det er snakk om («profesionally arranging transactions») omfatter mer enn konsesjonsbelagte investeringstjenester, jf. vphl. §§ 1-2, 7-1 og 8-1. Kredittilsynet mener at ikke-konsesjonsplikt rådgivning, herunder juridisk rådgivning, faller inn under direktivet.
Kredittilsynet legger til grunn at plikten til å meddele mistanker om innsidehandel mv. i utgangspunktet absolutt, jf. tredje kommisjonsdirektiv art. 11 nr. 3, jf. direktivets art. 6 nr. 9. Kredittilsynet finner at også lovfestet taushetsplikt skal vike, jf. uttrykket «any legislation». Kredittilsynet peker på at et særlig spørsmål er forholdet til kvalifisert lovbestemt taushetsplikt, jf. tvml § 205.
Kredittilsynet vurderer videre forholdet til unntaket for advokaters rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven § 12, og uttaler:
«Det er neppe særlig praktisk at en mistanke om innsidehandel eller markedsmanipulasjon vil ha «direkte tilknytning til en rettstvist». Advokater som gjennomfører eller tilrettelegger transaksjoner vil formodentlig sjelden få kjennskap til opplysninger som kan foranledige en relevant mistanke «før, under eller etter en rettssak».»
Kredittilsynet drøfter enkelte spørsmål knyttet til rapporteringspliktens forhold til selvinkrimineringsforbudet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) (høringsnotatet punkt 13.3):
«Spørsmålet vil typisk kunne komme på spissen for ansatte i verdpapirforetak som blir bedt om å utføre ordre (eller som har utført ordre) som fremstår som mistenkelige. Kredittilsynet finner det klart at det ikke foreligger noen rapporteringsplikt for egne overtredelser. Med dette menes at der for eksempel en megler forsettelig eller uaktsomt medvirker til innsidehandel, kan vedkommende straffes for overtredelsen, men forholdet behøver ikke rapporteres. Har derimot megleren eller verdipapirforetakets systemer vært brukt som et middel for gjennomføring av transaksjonen, må forholdet rapporteres. Ved normal utførelse av kundeordre der megleren mistenker innsidehandel, markedsmanipulasjon mv., skal derved melding inngis. Så lenge megleren ikke har utvist skyld i forbindelse med overtredelsen vil straffeansvar for medvirkning i utgangspunktet ikke komme på tale. Etter det Kredittilsynet forstår tilsvarer dette rettstilstanden etter hvitvaskningsloven. For ordens skyld bemerkes det at selvinkrimineringsbestemmelsen ikke kan påberopes av en ansatt som vern mot å gi opplysninger som kan medføre straffeansvar for et foretak hvor vedkommende er ansatt.»
Kredittilsynet foreslår at rapporteringsplikten i direktivet art. 6 nr. 9 gjennomføres i en ny § 2-11 i vphl. Kredittilsynet uttaler (høringsnotatet punkt 13.4):
«Bestemmelsen bør gjelde for enhver som på forretningsmessig basis gjennomfører eller tilrettelegger transaksjoner i finansielle instrumenter. Begrepet «forretningsmessig basis» er kjent fra vphl § 1-2 og antas ikke å by på store avgrensningsproblemer. Kredittilsynet antar videre at begrepet «tilrettelegger» er mer innarbeidet enn «arrangerer». Det er imidlertid klart at flere enn tilretteleggere i snever forstand (verdipapirforetak, banker mv.) vil omfattes av reglene. Aktuelle transaksjoner vil typisk være kjøp, salg og heftelse av finansielle instrumenter, samt emisjoner, oppkjøp og fusjoner.
Andre ledd i § 2-11 bør fastslå at rapporteringspliktige ikke skal informere den transaksjonen foretas på vegne av, dennes representanter og andre berørte parter, om at melding har eller vil bli inngitt, jf tredje kommisjonsdirektiv art. 11 nr. 1 som benytter «parties related». Det må vurderes konkret hvem som er «dennes representanter» eller «andre berørte parter». Det er åpenbart meget viktig at personen som mistenkes for innsidehandel eller markedsmanipulasjon, ikke gis foranledning til å anta at Kredittilsynet vil undersøke forholdet. Begrunnelsen for dette er faren for bevisforspillelse, samt at forholdet skal vurderes av en utenforstående. Det bør ikke være nødvendig å lovfeste at etterlevelse av denne taushetsplikten ikke vil medføre noe ansvar for den rapporteringspliktige.
Melding om mistanke om innsidehandel eller markedsmanipulasjon bør kunne inngis skriftlig, elektronisk eller muntlig, jf forslaget til tredje ledd. Det bør presiseres at meldinger avgitt i god tro ikke utgjør noe brudd på taushetsplikt, samt at slik melding fritar for erstatningsansvar og straff, jf fjerde ledd.»
De nærmere kravene til innholdet av en melding som følger av tredje kommisjonsdirektiv, bør etter Kredittilsynets oppfatning tas inn i forskift. Det foreslås således en forskriftshjemmel til slutt i § 2-11. Uaktsom eller forsettelig overtredelse av rapporteringsplikten bør være straffesanksjonert, jf. forslaget til nytt kapittel 14.
Kredittilsynet presiserer at det vil kunne bli enkelte endringer i ordlyden på grunn av at tredje kommisjonsdirektiv ikke er vedtatt av Kommisjonen på det tidspunkt høringsnotatet ble ferdigstilt.
14.4 Høringsinstansenes merknader
Norges Fondsmeglerforbund uttaler bl.a.
«For det første fremstår det som rimelig klart at direktivet omhandler kun gjennomførte handler, jfr bruken av begrepet «transactions». Ellers i direktivet benytter man ofte uttrykk som «orders to trade» kombinert med «transactions» dersom man vil ramme begge typetilfeller. Dette bør komme klart frem i lovteksten. Hvorvidt det er grunnlag for en så vidt vid tolkning av begrepet «transactions» som Kredittilsynet legger opp til, jfr pkt 13.2 annet ledd, er vi i tvil om.. Man skal huske på at det her er tale om mulig innsidehandel og manipulasjon og det er noe uklart hva Kredittilsynet i denne sammenheng mener med å inkludere «fusjon, omstruktureringer etc». Planlegging er heller ingen «transaksjon».»
Fondsmeglerforbundet anfører at rapportering til Kredittilsynet vil medføre etablering av dobbeltrapportering;
«... fordi denne type forhold, kanskje i flertallet av tilfellene, må antas også å falle inn under rapporteringsplikten etter hvitvaskingsregelverket. Tatt i betraktning det som er sagt ovenfor synes det mest hensiktsmessig at ØKOKRIM er mottager av slike rapporter. De har god kompetanse og godt innarbeidede rutiner knyttet til hvitvaskingsreglene og vi kan ikke se noen rimelig begrunnelse for at ikke ØKOKRIM også skal kunne spille en rolle som mottager av transaksjonsrapporter.»
FNH/Sparebankforeningen uttaler at anvendelsesområdet for rapporteringsplikten ikke er presist nok angitt, jf. lovutkastet § 2-11. Det vises til at overtredelse av rapporteringsplikten vil være straffbar i henhold til utkastet § 14-3 annet ledd. FNH/Sparebankforeningen uttaler at dersom flere enn tilretteleggere i snever forstand (verdipapirforetak, banker mv.) faller inn under direktivet, herunder juridiske rådgivere, bør dette således komme klarere til uttrykk i bestemmelsens ordlyd.
ØKOKRIM viser til parallellen mellom direktivets art. 6 nr. 9 og hvitvaskingsloven, og mener det bør søkes å oppnå en så langt som mulig sammenlignbar tolkning og praksis. ØKOKRIM mener det vil være hensiktsmessig å avpasse ordlyden i verdipapirhandellovens rapporteringsplikt til ordlyden i hvitvaskingsloven. ØKOKRIM foreslår derfor at man benytter formuleringen «mistanke» som grunnlag for rapportpliktens inntreden, og ikke «rimelig grunn til mistanke» som er benyttet i høringsnotatet.»
ØKOKRIM foreslår videre at det presiseres i lovteksten hvem som er ansvarlig for rapporteringen til Kredittilsynet, og uttaler:
«Naturlig forståelse av ordlyden tilsier at det er den enkelte aktør i markedet som er ansvarlig for rapportering til tilsynet, jf «den som», jf forslaget til ny § 2-11 første ledd første punktum. Interne retningslinjer i de foretakene som driver virksomhet i verdipapirmarkedet angir vanligvis at mistanke om uregelmessigheter meldes til compliance-ansvarlig i foretaket. Vi anser det hensiktsmessig av hver enkelt ansatt/oppdragstaker er forpliktet til å rapportere til compliance-ansvarlig (eller annen ansatt med tilsvarende ansvarsområde) og at foretaket anses som rapporteringspliktig til Kredittilsynet. Vi mener en slik løsning vil fungere bedre i praksis og også stemme bedre overens med de praktiske løsninger som finnes i banker mv, der én bestemt ansatt vanligvis er ansvarlig for hvitvaskingsmeldinger til ØKOKRIM.»
Når det gjelder forholdet til selvinkrimineringsforbudet, uttaler ØKOKRIM:
«Vi finner bestemmelsen noe problematisk i forhold til selvinkrimineringsvernet. I følge ordlyden og uttalelser i høringsnotatet skal aktørene ikke være forpliktet til å melde fra om egne overtredelser. Dette utgangspunktet er klart ut fra alminnelige strafferettslige prinsipper. Den nærmere avgrensning kan imidlertid være problematisk. Kredittilsynet skriver på s 72 at «så lenge megleren ikke har utvist skyld i forbindelse med overtredelsen vil straffansvar for medvirkning i utgangspunktet ikke komme på tale» - og han vil da ha rapporteringsplikt. Grensene for straffbart medvirkningsansvar kan imidlertid være vanskelig å trekke opp. Praktisering av rapporteringsplikten kan derfor være komplisert i forhold til selvinkrimineringsvernet. Dette vil være tilfelle også på andre rettsområder der aktørene er underlagt rapporteringsplikt, og er ikke til å unngå. ØKOKRIMs syn er at enkelte problemer kan avskjæres ved at foretaket/dets compliance-ansvarlige gjøres til rapporteringspliktige i stedet for den enkelte aktør som utfører de aktuelle transaksjoner mv, jf ovenfor.»
Norges Fondsmeglerforbund uttaler følgende til selvinkrimineringsforbudet:
«Kredittilsynet behandler problemstillinger knyttet til ansvar og mulig «selvinkriminering» ganske grundig. Utkastet til tredje kommisjonsdirektiv fastslår at «person notifying» skal være fri for «liability of any kind». Dette favner videre enn mulig erstatningsansvar og forholdet til taushetsplikten. Fritaket gjelder etter sin ordlyd både foretak og enkeltpersoner.
Som beskrevet av Kredittilsynet vil verdipapirforetak normalt alltid være «medvirker» (i objektiv forstand) ved de transaksjoner som eventuelt skal rapporteres. Avhengig av skyld (uaktsom medvirkning rammes) vil således enkeltmeglere eller verdipapirforetak kunne straffes. Alene dette faktum medfører vel at verken verdipapirforetakene eller enkeltpersoner kan rapportere mistanker, med mindre man følger opp med et generelt ansvarsfritak - også for straffeforfølgning - knyttet til rapporterte transaksjoner. Dette vil også være i tråd med utkastet til tredje direktiv, jfr ordlyden «liability of any kind». Hvorvidt den enkelte faktisk kan straffes er ikke avgjørende for om selvinkrimineringsforbudet kommer inn. Alene den mulighet for at man vil kunne bli utsatt for straff eller tap av borgerlig aktelse, er tilstrekkelig, jfr også vphl § 12-2 sjette ledd i.f.
Man kan vanskelig kreve at enkeltpersoner eller foretak da skal rapportere seg selv, jfr selvinkrimineringsforbudet og etter vår oppfatning må lovgiver da velge. Vil man ha rapportering må man også frita rapportøren for mulig straffeansvar. Hvorvidt dette kan avgrenses mot forsettlig medvirkning osv tar vi ikke stilling til.»
ØKOKRIMviser til høringsnotatet punkt 13.1 og 13.3 om forholdet mellom direktivets art. 6 nr. 9 og gjeldende hvitvaskingslov, og uttaler:
«Rapporteringsplikten i medhold av hvitvaskingsloven § 7 er ikke begrenset til hvitvaskingshandlingen. Meldeplikten gjelder ved «mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling», uavhengig av om den straffbare handling har funnet sted tidligere eller om den finner sted i og med den meldepliktige transaksjonen. «Utbytte» omfatter etter omstendighetene også f eks aksjer som erverves ved innsidehandel. Verdipapirforetakenes håndtering av kundeordre for en investor som begår innsidehandel vil dermed i praksis i seg selv medføre meldeplikt etter hvitvaskingsloven. Eksemplet i høringsnotatet med finansiering fra en annen straffbar handling er således misvisende og gir uttrykk for en gal rettsoppfatning.
Dette innebærer i praksis etter det vi kan se at antall tilfeller hvor det skal «dobbeltrapporteres» antas å bli større enn det det som antydes i høringsnotatet.
Det er etter vårt syn ønskelig, også mht forståelsen av meldeplikten etter hvitvaskingsloven, at det ovennevnte reflekteres i de videre forarbeidene.»
Datatilsynet uttaler følgende til forslaget om meldeplikt i lovutkastet § 2-11:
«Datatilsynet er av den oppfatning at sensitive personopplysninger, jf pol § 2 nr 8 ikke kan sendes per e-post, med mindre informasjonen krypteres eller lignende. Dette må det tas hensyn til dersom meldingen inneholder informasjon om at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, eller inneholder øvrige sensitive personopplysninger.
Vi vil også bemerke at det bør utarbeides klare retningslinjer hva gjelder overskuddsinformasjon som mottas i denne forbindelse.»
Brønnøysundregistrene påpeker at en rapporteringsplikt ved mistenkelige transaksjoner som foreslått kan representere en oppgaveplikt som omfattes av lov 6. juni 1997 nr. 35 om Oppgaveregisteret. Brønnøysundregistrene uttaler at oppgaveregisteret vil ta kontakt med Kredittilsynet for en nærmere vurdering i forhold til mulige oppgave plikter og eventuell utforming.
14.5 Departementets vurdering
I samsvar med våre EØS-forpliktelser vil departementet foreslå nye regler om rapportering av mistanke om innsidehandel og markedsmanipulasjon. Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet å regulere hovedtrekkene ved rapporteringsplikten i en egen lovbestemmelse, jf. lovforslaget § 2-11, og at det fastsettes nærmere regler i forskrift (jf. direktivet art. 6 nr. 9 og utfyllende regler i tredje kommisjonsdirektiv).
Flere høringsinstanser har reist spørsmål ved anvendelsesområdet for rapporteringsplikten. Departementet viser innledningsvis til at angivelsen av virkeområdet for rapporteringsplikten i tredje kommisjonsdirektiv er noe endret i forhold til det utkastet som forelå da Kredittilsynets høringsnotat ble sendt på høring. Kredittilsynet foreslår at rapporteringsplikten skal gjelde enhver som på forretningsmessig basis gjennomfører eller tilrettelegger transaksjoner i finansielle instrumenter. Etter Kredittilsynets oppfatning vil dette omfatte konsesjonsbelagte tjenester etter vphl. §§ 1-2, 7-1 og 8-1, samt rådgivning som ikke er konsesjonspliktig, herunder juridisk rådgivning. Departementet viser til at anvendelsesområdet for rapporteringsplikten etter direktivet art. 6 nr. 9 retter seg mot «any person professionally arranging transactions in financial instruments». Det er gitt utfyllende regler i tredje kommisjonsdirektiv art. 1 nr. 3, hvoretter det med «any person professionally arranging transactions» minst skal forstås investeringsforetak og kredittinstitusjoner. Direktivet fastsetter således minimumskrav til hvem som må pålegges meldepliktig. Dette kan reises spørsmål om det er hensiktsmessig å pålegge ytterligere personer/foretak rapporteringsplikt. For eksempel kan dette gjelde personer som ikke yter konsesjonspliktige investeringstjenester, men som for eksempel tilrettelegger transaksjoner i enkelte tilfeller, uten at dette er en del av deres forretningsmessige virksomhet. Dette kan for eksempel være aktuelt for forretningsadvokater.
Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet at rapporteringsplikten i utgangspunktet skal gjelde enhver som på forretningsmessig basis gjennomfører eller tilrettelegger transaksjoner i finansielle instrumenter. Etter departementets syn bør en vurdere nærmere om personer/foretak som ikke yter investeringstjenester skal pålegges rapporteringsplikt. Det vises til at en slik rapporteringsplikt representerer en nyskapning i Norge, og dette kan tilsi at en avventer utviklingen noe før en eventuelt gjør meldeplikten gjeldende for andre grupper vi ikke er forpliktet til å inkludere. Departementet foreslår på denne bakgrunn en hjemmelsbestemmelse, slik at departementet i forskrift kan bestemme at rapporteringsplikten bare skal gjelde for verdipapirforetak og kredittinstitusjoner. Det vises for øvrig til at listen over konsesjonspliktige investeringstjenester vil utvides som følge av vedtakelsen av direktiv 2004/39/EF, hvor også investeringsrådgivning defineres som en konsesjonspliktig tjeneste. Dette direktivet er EØS-relevant, og vil gjennomføres i norsk rett på et senere tidspunkt. Denne gjennomføringen vil kunne få betydning for hvilke foretak som omfattes av rapporteringsplikten i vphl. § 2-11
Flere høringsinstanser har reist spørsmål ved forslaget til tolkning av uttrykket «transactions». Det anføres bl.a. at kun gjennomførte transaksjoner vil omfattes. En normal forståelse av den engelske ordlyden i direktivet art. 6 nr. 9 «arranging transactions in financial instruments» tyder etter departementets vurdering i retning av at tilrettelegging og forberedende handlinger i tilknytning til en forestående transaksjon omfattes. I den danske versjonen benyttes «gennemfører transaktioner med finansielle instrumenter», og i den svenske versjonen «utför transaktioner med finansiella instrument». Departementet foreslår at rapporteringsplikten skal gjelde når rapporteringspliktige tilrettelegger eller gjennomfører transaksjoner i finansielle instrumenter. Dersom den rapporteringspliktige i forkant av en transaksjon fatter mistanke om for eksempel innsidehandel, vil den rapporteringspliktige etter omstendighetene måtte avstå fra å utføre transaksjonen, da forholdet ellers vil kunne anses som for eksempel medvirkning til innsidehandelen. Departementet finner i likhet med Kredittilsynet at rapporteringsplikten ikke gjelder ved egne overtredelser.
Departementet slutter seg videre til Kredittilsynets vurdering av at uttrykket «transactions» må forstås vidt. Bl.a. må tilrettelegging og gjennomføring av kjøp, salg, tegning og bytte av finansielle instrumenter anses som transaksjoner som kan være rapporteringspliktige hvis det foreligger tilstrekkelig mistanke (jf. nedenfor).
Kredittilsynet forslår at rapporteringsplikten utløses ved «rimelig grunn til mistanke» om innsidehandel eller markedsmanipulasjon. Kredittilsynet legger til grunn at vilkåret om rimelig grunn ikke skal forstås strengt og at det neppe kan oppstilles krav om sannsynlighetsovervekt. Økokrim anfører at en bør søke å oppnå en så langt som mulig sammenlignbar tolkning og praksis som etter hvitvaskingsloven, og foreslår at formuleringen «mistanke» benyttes som grunnlag for rapportpliktens inntreden. Departementet viser til direktivet art. 6 nr. 9, hvor det i den engelske versjonen heter «reasonably suspects», i den danske versjonen «med rimelighet kan andtage at», og i den svenske versjonen «skäl at misstänka». Etter departementets oppfatning er mistanke-kravet utformet noe ulikt i direktivene som ligger til grunn for utforming av hhv. hvitvaskingsregler og markedsmisbruksregler, og det er noe ulike hensyn som ligger til grunn for rapporteringsplikten etter de to regelverkene. Det vises bl.a. til at rapporteringsplikten etter markedsmisbruksreglene også har en funksjon knyttet til utførelse av tilsyn og kontroll med markedsadferd. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at rapporteringsplikten utløses ved «rimelig grunn til mistanke» om innsidehandel eller markedsmanipulasjon.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at rapporter skal sendes til Kredittilsynet. Ifølge direktivet art. 6 nr. 9 skal det kreves at rapporter skal sendes til den «kompetente myndighet». Departementet foreslår at Kredittilsynet utpekes som «kompetent myndighet» etter direktivet, jf. vurdering i punkt 17.2.1 og direktivet art. 1 nr. 7 og art. 11. Departementet slutter seg ikke til Fondsmeglerforbundets forslag om at rapporter skal sendes til ØKOKRIM. Det vises til fortalen til tredje kommisjonsdirektiv punkt 7, der det bl.a. fremgår at rapportering av slike mistenkelige transaksjoner også er en metode for å føre tilsyn med markedene og markedsadferden.
Departementet viser for øvrig til tredje kommisjonsdirektiv art. 7, der det fremgår at rapporteringspliktige skal følge regler i den stat hvor de har sitt registreringsmessige hjemsted eller hovedsete, eller dersom det er en filial, i den EØS-stat hvor filialen er etablert. Rapporter skal sendes til kompetent myndighet i den aktuelle medlemsstat. Det bemerkes at kompetent myndighet som mottar rapportene skal omgående videreformidle slike opplysninger til de kompetente myndigheter i de relevante regulerte markeder. Det vil vurderes om det er hensiktsmessig å fastsette nærmere regler om dette i forskrift.
Kompetent myndighet (Kredittilsynet) er gjennom direktivet pålagt en særskilt taushetsplikt om identiteten på den person som har rapportert, dersom en slik opplysning kan forventes å skade personen som har foretatt anmeldelsen, jf. tredje kommisjonsdirektiv art. 11 nr. 2. Kredittilsynet synes å legge til grunn at kravet er oppfylt gjennom taushetspliktreglene i kredittilsynsloven § 7. Etter departementets oppfatning er hensikten med direktivbestemmelsen å beskytte den som rapporterer mistenkelige transaksjoner. Departementet mener det i tråd med direktivet bør fastsettes en særlig regel om at Kredittilsynet har taushetsplikt om identiteten til den som har rapportert.
Departementet slutter seg til forslaget om at den rapporterer ikke skal informere den transaksjonen foretas på vegne av, dennes representanter eller andre berørte parter, om at melding har eller vil bli inngitt, jf. tredje kommisjonsdirektiv art. 11 nr.1.
Kredittilsynet foreslår at meldinger kan inngis skriftlig, elektronisk, pr telefon eller ved personlig oppmøte. Hvis melding avgis muntlig skal ifølge forslaget skriftlig dokumentasjon ettersendes til Kredittilsynet så raskt som mulig ved forespørsel. Datatilsynet har i sitt høringssvar pekt på at sensitive personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 8, ikke kan sendes per e-post, med mindre informasjonen krypteres eller lignende. Datatilsynet uttaler at dette må det tas hensyn til dersom meldingen inneholder informasjon om at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, eller inneholder øvrige sensitive personopplysninger. Departementet viser til Ot.prp. nr. 92 (1998-99) om lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) der det i kapittel 16 uttales bl.a. følgende til pol. § 2 nr. 8:
«Også andre typer opplysninger enn dem som nevnes i nr 8 kan etter omstendighetene oppfattes som følsomme. Dette kan bl a gjelde opplysninger om private økonomiske forhold og opplysninger som gir et så detaljert bilde av den registrerte at det av den grunn oppleves som ubehagelig.»
Etter departementets oppfatning bør forholdet til personopplysningsloven vurderes nærmere. En slik vurdering kan gjøres i forbindelse med utarbeidelsen av forskrifter. Departementet foreslår derfor en hjemmel til å fastsette slik forskrift, jf. lovforslaget § 2-11 fjerde ledd.
Departementet slutter seg til forslaget om at opplysninger som i god tro meddeles Kredittilsynet etter første ledd, ikke vil være brudd på taushetsplikt og ikke gi grunnlag for erstatning eller straff. Dette vil gjelde så vel lovfestet som kontraktsfestet taushetsplikt.
ØKOKRIM har i sin høringsuttalelse uttalt at de anser det hensiktsmessig at hver enkelt ansatt/oppdragstaker er forpliktet til å rapportere til compliance-ansvarlig (eller annen ansatt med tilsvarende ansvarsområde) og at foretaket anses som rapporteringspliktig til Kredittilsynet. Dette er på linje med systemet for rapportering etter hvitvaskingsloven, jf. hvitvaskingsloven § 13 tredje punktum og hvitvaskingsforskriften § 11 første ledd. Etter departementets syn bør dette vurderes nærmere, og regler om oversendelsen av opplysninger til Kredittilsynet bør eventuelt gis i forskrift. Departementet foreslår derfor hjemmel til å fastsette nærmere regler om dette, jf. lovforslaget § 2-11 fjerde ledd.
Departementet slutter seg til Økokrims merknad om at antall tilfeller hvor det skal «dobbeltrapporteres» antas å bli større enn det som Kredittilsynet antyder i høringsnotatet. Departementet kan imidlertid ikke se at dette forhold vil utgjøre en særlig stor byrde for de rapporteringspliktige, og finner det verken nødvendig eller hensiktsmessig å trekke opp en nærmere grense for hvilke tilfeller som faller inn under hhv. hvitvaskingsregler eller markedsmisbruksregler, eventuelt begge regelsett. Departementet bemerker for øvrig at uaktsom overtredelse av rapporteringsplikten etter markedsmisbruksreglene er straffbar, jf. lovforslaget § 14-3 annet ledd nr. 1. Etter hvitvaskingsreglene er imidlertid uaktsomt brudd på rapporteringsplikten ikke straffbar, jf. hvitvaskingsloven § 16.