15 Ymse emne

15.1 Erstatning, straff og rettargangs­reglar

Utvalsforslaget § 155 inneheld reglar om erstatningsansvar for medlemmar og tillitsvalde i foretaket. Reguleringa er svært avgrensa samanlikna med den tilsvarande reguleringa i aksjelova og allmennaksjelova kapittel 18 og bustadbyggjelagslova kapittel 11. Utvalsforslaget har berre ei føresegn om ansvarsgrunnlag og ei føresegn om lemping. Forslaget har m.a. ikkje reglar om framgangsmåten for fremjing av krav når foretaket er påført tap, reglar om ansvarsfritak og reglar om forholdet mellom foretaket sitt krav og konkurrerande krav frå medlemmar, kreditorar eller andre. Dette inneber til dømes at utvalsforslaget ikkje gir ein minoritet høve til å fremje krav på vegner av foretaket, sml. aksjelova og allmennaksjelova § 17-4 og bustadbyggjelagslova § 11-4.

Justisdepartementet meiner at det er behov for ei meir utførleg regulering av erstatningsspørsmålet, dels for å oppnå innhaldsmessig gode løysingar, dels for å fjerne den rettsuvissa som elles kan oppstå. Departementet har derfor foreslått reglar om erstatning m.m. som er utforma etter mønster av dei tilsvarande reglane i bustadbyggjelagslova kapittel 11 og aksjelova og allmennaksjelova kapittel 18, sjå lovforslaget §§ 153 til 159.

Samvirkelovutvalet har foreslått at brot på samvirkelova ikkje skal vere straffesanksjonert , med unntak av føresegnene om tilsetterepresentasjon i styra. Av høyringsinstansane er det berre Nærings- og handelsdepartementet som har gått imot forslaget.

Justisdepartementete r samd med utvalet i at det ikkje er reelt behov for å kriminalisere brot på føresegnene i samvirkelova. Slik departementet ser det, er reglane i straffelova og spesiallovgivinga tilstrekkelege. Det er eit prinsipielt spørsmål om brot på denne typen spesiallovgiving bør kriminaliserast og handhevast ved hjelp av strafferettsapparatet. Departementet viser her til drøftinga av spørsmålet om kriminalisering i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) kapittel 7 (side 82–93), jf. Innst. O. nr. 72 (2004–2005) side 16 og 17. I tillegg til dei allmenne omsyna som det er vist til der, vil departementet særleg framheve synspunktet i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.3.2 på side 92–93 om at straff berre bør nyttast som ein siste utveg. Burettslovene frå 2003 byggjer på same tankegang, jf. Ot.prp. nr. 30 (2002–2003) Om lov om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova) og lov om burettslag (burettslagslova) s. 246 første spalte og s. 308 første spalte.

I motsetning til utvalet gjer departementet ikkje framlegg om ei særskilt føresegn om straff for brot på reglane om tilsetterepresentasjon i lovforslaget § 67 og 68. Departementet viser til dei prinsipielle synspunkta om straff ovanfor, og til at trugselen om tvangsoppløysing etter § 141 første ledd nr. 2 vil vere tilstrekkeleg til å sikre at lova blir følgt.

Både aksjelova og allmennaksjelova kapittel 18 og bustadbyggjelagslova kapittel 12 inneheld nokre rettargangsreglar . Justisdepartementet meiner det er behov for tilsvarande reglar for samvirkeforetak og har derfor gjort framlegg om dette, sjå lovforslaget § 160 om rettssak mellom foretaket og styret og § 161 om saksbehandlinga i tingretten o.a.

15.2 Iverksetjings- og overgangsreglar

Samvirkelovutvalet har foreslått at lova skal gjelde frå den tid Kongen fastset, jf. utvalsforslaget § 157. For samvirkelag og økonomiske foreiningar som er stifta før lova blir sett i verk, har utvalet gjort framlegg om følgjande føresegn i § 158 nr. 1:

«Samvirkelag eller økonomiske foreninger som er stiftet før loven trer i kraft, er ikke underlagt loven før det har gått fem år fra ikrafttredelsen. Årsmøtet kan med flertall som for vedtektsendring vedta at sammenslutningen skal registreres som samvirkeforetak (SA) i Foretaksregisteret på et tidligere tidspunkt. Sammenslutningen skal i så fall meldes til Foretaksregisteret innen tre måneder etter at beslutningen er truffet. Foretaket er underlagt loven fra registreringstidspunktet.»

Dei høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, har i hovudsak støtta forslaget til overgangsføresegn. Norsk Landbrukssamvirke, Norges Skogeierforbund, Norske Felleskjøp og Samvirkeutvalget har gitt uttrykkeleg støtte til forslaget. Sistnemnde uttaler:

«Samvirkeutvalget slutter seg til det framlagte forslag om en overgangstid på 5 år for eksisterende samvirkeforetak når det gjelder å tilpasse seg loven. 5 års overgangstid synes tilstrekkelig, men også nødvendig, om man skal kunne ha en forsvarlig organisasjonsmessig behandling av f eks nødvendige vedtektsendringer også i føderative strukturer.»

Brønnøysundregistra er den einaste høyringsinstansen som har gått imot forslaget om fem års overgangsperiode. I høyringsfråsegna frå Brønnøysundregistra heiter det:

«Det foreslås en overgangsperiode på 5 år. Fristen er den samme som aksjeselskapene fikk til å bringe aksjekapital og vedtekter i samsvar med de nye minimumskrav i aksjelovene. Etter vår oppfatning burde det for samvirkeforetak være tilstrekkelig med en overgangsperiode på 3 år. I overgangsperioden må Enhetsregisteret og Foretaksregisteret forholde seg til både de ulovfestede reglene og samvirkeloven. Vi kan heller ikke se at lovforslaget inneholder noe som tilsier at foretakene trenger en så lang overgangsperiode som foreslått.»

Justisdepartementet støttar Samvirkelovutvalets forslag til overgangsføresegn, jf. lovforslaget § 163 nr. 1, jf. også nr. 2. Samvirkeforetaka har vore underlagd ulovfesta samvirkerett i over 150 år. Det er då naturleg at dei eksisterande foretaka får god tid på seg til å tilpasse seg eit nytt regelregime. Sjølv om lovforslaget byggjer på dei same prinsippa som den ulovfesta samvirkeretten, vil foretaka ha behov for å gjere vedtektsendringar i større eller mindre grad. Departementet ser det som viktig at foretaka får nok tid til å tilpasse seg den nye lova. Samtidig meiner departementet at foretak som ønskjer å bli omfatta av lova før femårsperioden er ute, må ha høve til det. Til liks med utvalet gjer derfor departementet framlegg om at foretaka skal kunne bli omfatta av lova på eit tidlegare tidspunkt.

Når det gjeld spørsmålet om overgangsføresegn for § 69 om kjønnsrepresentasjon i styra, viser departementet til punkt 10.8 ovanfor. For samvirkeforetak som blir omfatta av samvirkelova, foreslår departementet ingen særskilte overgangsreglar for reglane om kjønnsrepresentasjon.

HOFF Norske Potetindustrier har tatt til orde for at samvirkeforetak som ved iverksetjinga har ei ordning med omsetjelege andelar, skal kunne halde fram med det:

«HOFF er så langt vi kjenner til, av de få samvirkeorganisasjoner som etter vedtektene har omsettbare andeler. Dette har historiske årsaker, ved at det tidligere var knyttet leveringsrett og -plikt til andelene, korresponderende med antall andeler. Omfanget av leveringsretten/-plikten varierte fra år til annet, avhengig av avsetningssituasjonen for potetstivelse og sprit. Systemet representerte dermed markedsreguleringen på denne sektoren. Omsetning av andeler og dermed leveringsrett/-plikt representerte en hensiktsmessig dynamikk i denne sammenheng. Det er ikke lenger leveringsrett eller plikt knyttet til andelene, men det er kun andelseiere som kan inngå leveringskontrakt for poteter. Det er i dag en begrenset omsetning av andeler, noe som foregår etter klare og stramme kriterier. Hovedregelen er at det kun er aktive produsenter som godkjennes som nye andelseiere. Dette gjelder selv ved overføring gjennom arv og skifte.

Vi oppfatter at et system med omsettbare andeler kan være vanskelig å forene med ånd og bokstav i det foreliggende lovforslag. Vi finner det likevel ikke riktig å foreslå endringer i lovforslaget som kan dekke et slikt system. Vi vil imidlertid be om at det legges til rette for varig unntak fra en eventuell lov for en slik bestemmelse. Vår hovedbegrunnelse for en anmodning om varig unntak vil være det historisk betingede særpreg for vår organisasjon, i tillegg til at det vil medføre mye unødvendig støy i vår organisasjon dersom vedtektene må legges om på dette punktet. Siden det allerede er tatt høyde for varige unntak fra lovens bestemmelse for andre forhold, håper vi dette vil være en kurant sak også for det påpekte forhold, noe vi anser som viktig for oss.»

Justisdepartementet viser til drøftinga om overgang av medlemskap i punkt 7.3.3 ovanfor. Som det går fram av drøftinga, ønskjer departementet ikkje å opne for fritt omsetjelege medlemskap. Forbodet mot å gjere medlemskapane fritt omsetjelege bør ikkje kunne omgåast ved å utferde fritt omsetjelege andelar. Ein må her forstå lovforslaget slik at ein eventuell andel er uløyseleg knytt til medlemskapen. På bakgrunn av høyringa har departementet likevel valt å utforme ein overgangsregel på dette punktet for foretak som har omsetjelege andelar når lova blir sett i verk, jf. lovforslaget § 163 nr. 3. Departementet legg særleg vekt på at situasjonen kan bli vanskeleg og konfliktfylt dersom eit foretak som har omsetjelege andelar, skal gå over til eit system utan andelar eller til eit system der eventuelle andelar er uløyseleg knytte til dei einskilde medlemskapane.

15.3 Spareordningar i samvirkeforetak

15.3.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

Utvalet gjer i punkt 27.3 (s. 276–279) greie for spareordningar i samvirkeforetak. Det blir først gitt ein presentasjon av eksisterande spareordningar og av rettstilstanden på området (s. 276–278). Deretter følgjer dei prinsipielle merknadene frå utvalet (s. 278 og 279):

«27.3.4 Spareordninger i samvirkeforetak for fremtiden

Det kan reises spørsmål om samvirkeforetak bør ha adgang til å motta innskudd fra medlemmer, og om det i så fall bør innføres nærmere regler for samvirkeforetak som mottar innskudd fra medlemmer.

Hovedargumentet for at et samvirkeforetak bør ha rett til å motta innskudd fra medlemmer, er at dette representerer en viktig finansieringskilde for mange av foretakene. Som nevnt vil behovet for innskudd som kapitalkilde kunne variere for de enkelte foretak. Det kan tenkes at et uavhengig og nyetablert foretak kan ha større behov for slike innskudd enn et eldre foretak som er tilknyttet en fellessammenslutning. Behovet kan også variere over tid. Ønskeligheten av innskudd henger sammen med hvilke alternative finansieringskilder som finnes. 1

Som bakgrunn for fraværet av regulering av samvirkeforetakenes spareordninger, mente Banklovkommisjonen 2 at innskuddsvirksomhet utenfor bank har vært sett på som en gunstig finansieringskilde hvor fordelene er større enn risikoen for at innskudd skal gå tapt. Dette har bl.a. sammenheng med at virksomheten ofte er av begrenset omfang, og at det ikke har vært sett på som noen stor fare at eventuelle tap skulle gi vesentlige ringvirkninger til andre deler av økonomien. På denne bakgrunn har man tidligere ikke sett behov for å regulere slik virksomhet.

Kommisjonen antok imidlertid at ovennevnte momenter ikke hadde samme vekt som tidligere. Det anføres i den forbindelse at samvirkeforetak i dag har samme mulighet som andre foretak til å oppta lån i det alminnelige lånemarkedet, videre at samvirkeforetak har mulighet til å låne penger fra medlemmene ved å utstede obligasjoner, slik som i skogsamvirket. Samvirkeforetakene kan også opprette egne bankavdelinger i virksomheten som følger banklovgivningens regler. Innskuddene kan også kanaliseres gjennom eksterne selvstendige banker, slik det tidligere delvis ble gjort gjennom Samvirkebanken. 3

Kommisjonen foreslår å videreføre utgangspunktet i gjeldende lovgivning om at banker skal ha enerett til å drive innskuddsvirksomhet. Kommisjonens flertall foreslår likevel å videreføre muligheten for samvirkeforetak (og boligbyggelag) til å motta innskudd fra sine medlemmer uten å ha konsesjon som bank eller kredittforetak. 4 Flertallet ser på den ene siden hensynet til å sikre innskyternes midler, uansett om de plasseres i bank eller andre steder. Det anføres imidlertid mot dette at det normalt ikke vil dreie seg om store beløp for den enkelte innskyter, samt at samvirkeforetakenes innskuddsvirksomhet vil være svært begrenset sett i forhold til bankenes samlede innskuddsvirksomhet. Videre anføres det at dagens ordning ikke har påført innskyterne tap eller at midlene har blitt misbrukt. I den grad det har oppstått problemer, har problemene dessuten blitt løst innen det enkelte system. Innskyterne må dessuten sies å ha akseptert en større risiko ved å plassere pengene i samvirkeforetakene i stedet for i banker. I tillegg kommer at de ofte har en nærmere tilknytning til foretakene enn vanlige innskytere har til egen bank. At samvirkeforetakene ikke kan drive utlånsvirksomhet med medlemmenes midler, mener flertallet også støtter en videreføring av ordningen.

Kommisjonens flertall har oppstilt en kombinasjon av tre (nye) reguleringsformer for innskuddsvirksomhet drevet av samvirkeforetak (og boligbyggelag). For det første skal det være etablert en betryggende sikkerhet for innskuddene. Det foreslås at Kongen skal gi nærmere regler om hva som skal anses som betryggende sikkerhet. Det vises til de sikringsordninger som i dag finnes (Samvirkelagenes Garantifond), og at det må vurderes nærmere om disse fungerer tilfredsstillende. For det andre skal lagene gi Kredittilsynet melding med opplysninger om ordningens omfang, sikring av innskudd og hvordan midlene disponeres. For det tredje kan det enkelte lag undergis tilsyn av Kredittilsynet etter nærmere regler fastsatt av Kongen.

Kommisjonens mindretall foreslår at samvirkeforetak (og boligbyggelag) må ha konsesjon som bank eller kredittforetak for å drive innskuddsvirksomhet fra medlemmene. 5 Forslaget er i hovedsak begrunnet med at innskudd fra medlemmene ikke lenger er et så viktig finansieringsinstrument, samt at dersom ordningen videreføres, vil dette føre til en fortsatt favorisering av kooperasjonen på bekostning av andre aktører som ikke gis samme mulighet.

27.3.5 Oppsummering

Utvalget mener at adgangen til å motta innskudd fra medlemmene kan være et viktig kapitalinstrument for samvirkeforetak. Som det fremgår av det ovennevnte, er det etter dagens lovgivning lite som hindrer samvirkeforetak i å motta slike innskudd fra sine medlemmer. Heller ikke dersom Banklovkommisjonens forslag følges opp, vil det legges særlige begrensninger på samvirkeforetakenes mulighet til å benytte innskuddsordninger som et alternativt finansieringsinstrument.

Utvalget har vurdert om adgangen for samvirkeforetak til å motta innskudd fra sine medlemmer, bør reguleres i loven om samvirkeforetak. Forutsetningen for unntaket fra banklovgivningen var opprinnelig nettopp at spørsmålet skulle vurderes i tilknytning til arbeidet med en samvirkelovgivning. Spørsmålet ble imidlertid ikke drøftet i innstillingen fra 1925 da arbeidet hastet, og fordi utvalget ikke fikk den nødvendige bistand. I innstillingen til en lov om samvirkelag fra 1937 synes det å bero på en misforståelse at spørsmålet ikke ble vurdert. Deretter har det trolig blitt glemt at unntaket for samvirkeforetak bare skulle være midlertidig. Det skyldes antakelig først og fremst at det aldri har blitt vedtatt noen egen lov om samvirkeforetak. 6 Dette momentet kunne kanskje tale for en egen regulering i forbindelse med en ny samvirkelov.

På den annen side vil en inngående vurdering av spørsmålet være kompleks og kreve tid og ressurser. Det vil antakelig ikke være nok å bare oppstille en hjemmel for en slik spareordning. Spørsmålet er behørig vurdert i Banklovkommisjonens utredning. (Det nevnte utgangspunkt for unntaket ble riktignok ikke berørt) Dersom kommisjonenes forslag følges opp, vil samvirkeforetak fortsatt ha en vid adgang til å opprette ordninger som gjør det mulig å motta spareinnskudd fra sine medlemmer. Samtidig vil samfunnsmessige hensyn, samt hensynet til innskyteren i større grad ivaretas ved nye regler om sikkerhet mv., jf. ovenfor. Utvalget har derfor kommet frem til at det verken vil foreslå en egen hjemmel om dette i lovutkastet, eller andre regler utover Banklovkommisjonens forslag vedrørende spareordninger i samvirkeforetak.»

15.3.2 Høyringsfråsegnene

Finansdepartementet uttaler at samvirkeforetak som tek imot innskot frå ålmenta må vere omfatta av lov- eller forskriftsføresegner som tilfredsstiller krava i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/12/EF artikkel 3. Departementet viser i den samanhengen til Kredittilsynets vurdering av spørsmålet, jf. nedanfor. For å presisere at direktivskyldnaden blir oppfylt, foreslår Finansdepartementet at forretningsbanklova § 1 tredje ledd får følgjande ordlyd:

«Samvirkelag som tar imot innskudd fra medlemmene skal gi melding til Kredittilsynet med opplysninger om ordningens omfang og hvordan midlene kan disponeres. Kredittilsynet skal gi pålegg om etablering av betryggende sikkerhet for innskuddene dersom det mottas innskudd fra en ubestemt krets, herunder fastsette regler om hva som skal anses som betryggende sikkerhet. Samvirkelag som tar i mot innskudd fra medlemmene og sikringsordninger for sikring av slike innskudd kan undergis tilsyn av Kredittilsynet etter nærmere regler fastsatt av Kongen.»

Kredittilsynet gir uttrykk for at samvirkeforetak framleis bør ha høve til å ta imot innskot frå medlemmane, slik Banklovkommisjonen foreslo i NOU 1998: 14 Finansforetak, sjå lovforslaget § 2-10. Føresetnaden er at innskotsmidlane blir tilfredsstillande sikra. Når det gjeld skyldnadene etter Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/12/EF artikkel 3, uttaler Kredittilsynet m.a.:

«Det følger av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/12/EF Art. 3 at medlemsstatene skal forby andre enn kredittinstitusjoner å ta imot innskudd fra allmennheten. Det gjøres unntak fra forbudet ‘... to cases expressly covered by national or Community legislation provided that those activities are subject to regulations and controls intended to protect depositors and investors and applicable to those cases’. Det er således ikke i strid med direktivet at samvirkelag tar i mot innskudd fra allmennheten «forutsatt at denne virksomheten er underlagt forskrifter og kontroller som er ment å beskytte innskytere» (norsk oversettelse av Art. 3 siste pkt.).

Både fordi medlemskapet er åpent for alle fysiske personer, og fordi det kun koster noen hundre kroner å bli medlem, så må både innskudd fra medlemmer i COOP og OBOS regnes som innskudd fra allmennheten. Det følger da av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/12/EF Art. 3 at Norge er forpliktet til å ha lov- eller forskriftsbestemmelser for, og tilsyn med, virksomheten som er ment å beskytte innskyterne. For boligbyggelag er det med hjemmel i boligbyggelagsforskriften (28. august 1961 nr. 1) etablert et eget sikringsfond (Boligbyggelagenes sikringsfond) som skal sikre medlemsinnskuddene. OBOS er fra 1. januar 2002 medlem av Sparebankenes sikringsfond. For boligbyggelag er kravene i direktivets Art. 3 oppfylt. Det er i lov eller forskrift ikke gitt regler som skal sikre innskuddene i andre samvirkelag enn boligbyggelag. Innskuddsvirksomheten er heller ikke underlagt Kredittilsynets, eller andre offentlige myndigheters, tilsyn. Selv om andre samvirkelag enn boligbyggelag etter lov eller forskrift ikke er forpliktet til å ha en sikringsordning for medlemsinnskuddene har disse samvirkelagene allikevel på eget initiativ etablert et eget sikringsfond for medlemsinnskudd i samvirkelag tilknyttet COOP. I 1960 opprettet COOP Samvirkelagenes garantifond A/L. COOP (60 %) og distriktslagene (40 %) er andelseiere. Formålet med garantiordningen er å garantere for de innskudd som gjøres i samvirkelagene. Denne ordningen oppfyller imidlertid ikke kravene i direktivets Art. 3 om lovregulering og tilsyn.

Boligbyggelag som tar i mot innskudd fra medlemmene skal gi Finansdepartementet melding om dette og de er underlagt Kredittilsynets tilsyn, jf boligbyggelagsforskriften §§ 1 og 12. Andre samvirkelag som tar i mot innskudd har ingen tilsvarende meldeplikt og er ikke underlagt Kredittilsynets tilsyn. Selv om samvirkelagene tilknyttet COOP forvalter betydelige innskudd for sine medlemmer (vi har ikke tallet for 2002, men pr. 31.12.98 var innskuddene på 4.401 mill kroner) så har verken Finansdepartementet eller Kredittilsynet tilsyn med de enkelte samvirkelag i forbrukersamvirket, eller Samvirkelagenes garantifond A/L. Det er heller ikke gitt hjemmel til å underlegge dem tilsyn. Videre er det ikke gitt regler i lov eller forskrift som pålegger samvirkelag som tar i mot innskudd medlemskap i Samvirkelagenes garantifond A/L. Det er heller ikke gitt regler i lov eller forskrift som regulerer hvor store innskudd som dekkes av garantien, eller når garantien utløses. For samvirkelagene tilknyttet COOP er disse forhold i dag regulert i Samvirkelagets garantifonds vedtekter. Endringer i vedtektene skal ikke godkjennes av Finansdepartementet eller Kredittilsynet.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon, Spare­bank­foreningen og Statistisk sentralbyrå meiner at samvirkeforetak berre skal kunne drive innskotsverksemd dersom det har konsesjon som finansforetak. I høyringsfråsegna frå Finansnæringens Hovedorganisasjon heiter det:

«Utvalget mener at det skal være adgang til å motta innskudd fra medlemmene som et viktig kapitalinstrument for samvirkeforetak. Når det gjelder reguleringen av slike innskudd, viser utvalget (s. 279) til Banklovkommisjonens forslag på dette punkt. (NOU 1998:14 Finansforetak). Banklovkommisjonens flertall foreslo en egen hjemmel i sitt lovutkast

§ 2-10 om kooperative innskuddsordninger, som en av flere typer «særlige innskuddsordninger». I oppfølgningen av dette foreslo kommisjonsflertallet regler i § 2-10 om betryggende sikkerhet for innskuddene, om sikringsordninger, samt om meldeplikt til Kredittilsynet og eventuelt tilsyn av Kredittilsynet (NOU 1998:14 side 81 flg.). Samvirkelovutvalget støtter dette, men foreslår ikke slike bestemmelser i samvirkeforetaksloven, idet man forutsetter at Banklovkommisjonenes forslag til lovregulering vil bli fulgt opp ad annen vei.

FNH vil på sin side vise til Banklovkommisjonens mindretall på dette punkt (NOU 1998:14 side 83 flg.). Vi mener at det bør holdes fast ved dagens lovordning, som i utgangspunktet krever konsesjon som bank for å kunne utøve innskuddsvirksomhet. En avgrensning basert på innskudd mot «bestemt» eller «ubestemt» krets, er på ingen måte uproblematisk. Etter vårt syn henvender foreninger, lag, etc. som er åpne for alle, i realiteten seg til en ubestemt krets. Lovens hovedregel og de hensyn som ligger til grunn for denne kan lett bli uthulet dersom slike innskuddsordninger beholdes og unntakenes utvides. Dette gjelder ikke minst ved en slik vid definisjon av samvirkeforetak som er foreslått av utvalget.

Hvis ordningen med innskudd fra medlemmene videreføres, vil dette føre til en fortsatt favorisering av kooperasjonen på bekostning av andre aktører som ikke gis samme mulighet. Dette kan medføre en reell forskjellsbehandling av konkurrerende enheter i ett og samme marked.

Bankforeningen ga i sin høringsuttalelse 22.12.98 til NOU 1998:14, full støtte til kommisjonsmindretallets merknader og dissenser på dette punkt. Bankforeningen uttalte at dersom andre enn banker skal drive innskudds-, utlåns- og betalingsformidling, må de ha konsesjon som finansforetak – med de rammebetingelser som gjelder for disse. I høringsuttalelsen heter det i tilknytning til innskuddsvirksomhet drevet av andre enn banker, at en må anta at:

’... de innskudd som mottas vil gå inn i finansieringen av foretaket i større eller mindre grad. Dette vil innebære en sterk konsentrasjon av risiko. Får bedriften vanskeligheter, vil innskuddene lett gå tapt. Er det tale om en bedriftsspareordning/ «internbank» risikerer de ansatte både jobben og innskuddene. I de ordinære regulerte og tilsynsunderlagte finansinstitusjonene er det, bl.a. av hensyn til innskyterne, strenge regler for hvor meget som kan lånes ut til en enkelt kunde og hvor stor den samlede eksponeringen mot store kunder kan være. Både konkurransemessige hensyn og hensynet til forbrukerne/ansatte tilsier at slike ordninger som et minimum bør være underlagt adekvate sikringskrav og kapitaldekningskrav, regler for forsvarlig formuesforvaltning og internkontroll, rapporteringsrutiner etc. etter de linjer som gjelder for ordinære banker. Kommisjonen foreslår riktignok en viss innstramming i dagens regler/praksis, men åpner samtidig for at flere uregulerte tilbydere kan slippe til på markedet. Det kan delvis sees på som et steg i riktig retning, men er etter Bankforeningens syn samlet sett uheldig...

Bankforeningen uttalte videre at for «det tilfellet at departementet ikke finner å burde stille krav om konsesjon som bank eller kredittforetak, mener vi det iallfall bør overveies tatt inn i § 2-10 et nytt ledd tilsvarende § 2-12 (2), som gjelder innskuddsordninger i varehandelen, og der det heter: «Kongen kan fastsette en øvrige grense for innskudd som kan mottas fra den enkelte kunde.

Dette er fortsatt FNHs holdning.»

Samvirkeutvalget peiker på at innskotsordningar er ei viktig finansieringskjelde for samvirkeforetak, og at det derfor er viktig at ordninga blir oppretthalden:

«Samvirkeutvalget vil understreke at nåværende innskuddsordninger i samvirkeforetak klart retter seg mot en «bestemt» krets, i og med at det kreves medlemskap i foretaket for å nyte godt av innskuddsordningen. Det kreves således et aktivt engasjement i form av innmelding og deltakelse, og informasjon om innhold og utvikling av innskuddstilbud sendes kun til medlemmer.

Innskuddsordninger er et viktig bidrag i finansieringen av samvirkeforetak, og det er derfor viktig at ordningen kan opprettholdes. At medlemmenes innskudd normalt er sikret i fonds skulle heller ikke tale mot at innskuddsordningen kan videreføres.«

15.3.3 Departementets vurderingar

Etter Justisdepartementets syn er det grunn til å skilje mellom tre spørsmål: 1) Bør samvirkeforetak ha høve til å ta imot spareinnskot frå medlemmane? 2) På kva slags vilkår skal foretaka i tilfelle kunne utøve innskotsverksemd? 3) Bør eventuelle reglar plasserast i samvirkelova eller i banklovgivinga?

Departementet gjer innleiingsvis merksam på at Banklovkommisjonen har fått i oppgåve å utarbeide eit nytt forslag til lov om finansforetak. Det er noko uvisst når kommisjonen vil leggje fram si utgreiing. Drøftinga nedanfor knyter seg derfor til lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker (forretningsbankloven).

Når det gjeld det første spørsmålet, kan departementet i det vesentlege slutte seg til dei vurderingane utvalet har gjort. Departementet har også merka seg at ingen av høyringsinstansane har gått inn for at samvirkeforetaka skal vere heilt avskorne frå å ta imot spareinnskot frå medlemmane. Departementet legg stor vekt på at ordninga med spareinnskot er ei viktig finansieringskjelde for mange samvirkeforetak. Som nemnt i punkt 8.3.1.2 ovanfor, meiner departementet at sjølvfinansiering i kombinasjon med ekstern lånekapital bør vere dei primære finansieringskjeldene i samvirkeforetak. Innskotsordningar inngår som ein sentral del av sjølvfinansieringa i fleire foretak. Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre omsyn som tilseier at ein bør svekke kapitaltilgangen til samvirkeforetaka, snarare tvert imot. Samvirkeforetak bør etter dette ha høve til å ta imot innskot frå medlemmane også i framtida.

Høyringsinstansane har vore noko delte i synet på dei nærmare vilkåra for at samvirkeforetak skal kunne ta imot spareinnskot frå medlemmane. Justisdepartementet kan i hovudsak stille seg bak dei vurderingane Finansdepartementet og Kredittilsynet har gjort. I den mon eit samvirkeforetak skal ta imot innskot frå ein ubestemt krins, stiller Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/12/EF artikkel 3 krav om at innskotsverksemda er underlagt forskrifter og kontrollar som er meint å verne innskytarane. Finansdepartementets forslag til ny føresegn i forretningsbanklova § 1 tredje ledd synest å tilfredsstille dei krava EØS-retten stiller på dette punktet. Uavhengig av skyldnadene etter EØS-avtalen ser Justisdepartementet det som ein fordel at innskotsordningane til samvirkeforetaka blir nærmare regulert, ikkje minst av omsyn til innskytarane/medlemmane.

Tre av høyringsinstansane har tatt til orde for at samvirkeforetak berre skal kunne drive innskotsverksemd dersom dei har konsesjon som bank. Det er m.a. vist til at samvirkeforetaka utfrå konkurransemessige omsyn bør vere underlagt same vilkår som bankar. Etter Justisdepartementets syn må det i denne samanhengen takast omsyn til at bankar som er organiserte som aksjeselskap, allmennaksjeselskap eller sparebank, har eit høve til å hente kapital frå marknaden som samvirkeforetak ikkje har. Sjølv om samvirkeforetak skal kunne ta imot spareinnskot frå medlemmane utan å ha bankkonsesjon, er dei samla rammevilkåra for samvirkeforetaka neppe særleg betre enn for andre aktørar som tilbyr innskotstenester. Det må i denne samnhengen også leggjast vekt på at lovforslaget her inneber at det blir stilt nærmare krav til innskotsverksemda til samvirkeforetaka, m.a. gjennom krav til sikring av innskotsmidlane og krav om at foretaka blir underlagde tilsyn frå Kredittilsynet. Departementet kan etter dette ikkje sjå at lovforslaget reelt favoriserer samvirkeforetaka. Det kan tvert imot hevdast at det er konkurransemessig gunstig at andre enn bankar kan tilby innskotsprodukt.

Det siste spørsmålet er om reglane bør plasserast i samvirkelova eller i banklovgivinga. Departementet støttar forslaget frå utvalet om å plassere reglane i banklovgivinga, og viser i den samanhengen til drøftinga i utgreiinga s. 279 andre spalte (punkt 27.3.5). Sjølv om spareinnskot er ei viktig finansieringskjelde for mange samvirkeforetak, er det tale om ei type verksemd som elles er regulert i banklovgivinga. Departementet finn det derfor mest naturleg at rammene for å utøve slik verksemd blir fastsett i banklovgivinga, jf. forslaget til ny føresegn i forretningsbanklova § 1 tredje ledd.

15.4 Kooperativ organisering innan bank- og finanssektoren

Samvirkelovutvalet drøftar i utgreiinga kapittel 9 (s.131 til 136) om verkeområdet for samvirkeforma bør utvidast eller innskrenkast. Under drøftinga av om verkeområdet bør innskrenkast (punkt 9.3 s. 135 og 136) gir utvalet uttrykk for at det må liggje føre tungtvegande grunnar dersom samvirkeforma skal utelukkast frå visse delar av nærings- og samfunnslivet.

Utvalet drøftar særskilt om det for framtida skal vere høve til å skipe nye kredittforeiningar. Bakgrunnen er Banklovkommisjonens forslag om at det ikkje lenger skal vere høve til å skipe slike foreiningar, jf. NOU 1998: 14 Finansforetak mv. s. 161. Banklovkommisjonen uttaler likevel i NOU 2002:14 Finansforetakenes virksomhet II følgjande om forslaget om forby skipinga av nye kredittforeiningar (punkt 3.1 s. 24):

«Banklovkommisjonen vil i en senere utredning, som en del av den generelle revisjon av lovforslaget fremmet i NOU 1998:14 Finansforetak m.v (Utredning nr. 4 fra Banklovkommisjonen), på nytt vurdere om kredittforetak også i fremtiden bør kunne etableres som kredittforeninger.»

Samvirkelovutvalet går imot forslaget frå Banklovkommisjonen i NOU 1998: 14 om at det ikkje skal vere høve til å skipe nye kredittforeiningar og viser m.a. til at det ikkje er organisasjonsfridomen som må grunngivast, men innskrenkingar i denne. Utvalet viser også til at det ikkje kan sjå at samvirkeorganisering innan finanssektoren har negative verknader som kan forsvare eit forbod. Det blir også peikt på at ein ved å opne for varierte eigarformer kan medverke til auka konkurranse til beste for kundane. Endeleg viser utvalet til at samvirkeorganisering innan finanssektoren spelar ei viktig rolle i mange land. Utvalet meiner at styresmaktene – i tillegg til å opne for nye kredittforeiningar – bør vurdere å oppheve forbodet mot å organisere bankar som samvirkeforetak.

Under høyringa har Finansnæringens Hovedorganisasjon , Landkreditt og Samvirkeutvalget gått imot forslaget om å forby skiping av nye kredittforeiningar. I høyringsfråsegna frå Landkreditt heiter det m.a.:

«Det er viktig for oss at ein gjennom ei lov om samvirkeføretak får slått fast at dette er ei lovleg og fullgod organisering av økonomisk verksemd innan alle bransjar, - også innan finanssektoren. Det kan ikkje vera høve til gjennom særlov å vika frå dette hovudprinsippet. Samvirkelovutvalet har drøfta desse tilhøve mellom anna i kapittel 9.3 og kapittel 23.8.5. Vi sluttar oss fullt ut til dei vurderingane utvalet der gjev uttrykk for.»

Finansdepartementet gir uttrykk for at spørsmålet bør drøftast som ledd i oppfølginga av utgreiingane frå Banklovkommisjonen:

«Finansdepartementet mener at utvalgets forslag til endring i finansieringsvirksomhetsloven bør behandles av Finansdepartementet i forbindelse med oppfølgingen av NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. (jf. NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II). Det vises til at disse reglene hører inn under Finansdepartementets ansvarsområde. Etter Finansdepartementets syn bør det foretas en bred vurdering av forslagets konsekvenser som kan inngå i departementets oppfølging av Banklovkommisjonens utredninger.»

Statistisk sentralbyrå uttaler at dersom foretak innan bank- og finanssektoren skal kunne organiserast som samvirkeforetak, så må desse foretaka vere underlagde same regulering som dagens bankar m.a. når det gjeld konsesjon og tilsyn.

Justisdepartementet kan i det vesentlege slutte seg til det prinsipielle grunnlaget for dei vurderingane utvalet har gjort av spørsmålet om det skal vere høve til å skipe nye kredittforeiningar. Dette er likevel eit spørsmål der soliditetsmessige, tilsynsmessige og konkurransemessige omsyn må vurderast nærmare. Denne vurderinga vil bli gjort som ledd i Finansdepartementets oppfølging av utgreiingane frå Banklovkommisjonen. Det same gjeld spørsmålet om ein bør opne for organisering av bankar som samvirkeforetak.

Sparebankane har ei organisasjonsform med visse samvirkeelement. Denne forma har lang tradisjon i Noreg. Det må vurderast særskilt om det i tillegg bør opnast for organisering av bankar som samvirkeforetak. Banklovkommisjonen har greidd ut former for konserntilknyting mellom kredittforetak og andre finansforetak, medrekna bank, i NOU 2006: 17 Kredittforeninger som konsernspiss. Banklovkommisjonen foreslår her at ei eigarforeining, som ikkje driv anna verksemd enn å forvalte sine eigarinteresser i dotterselskapa, kan eige ein forretningsbank. Det vil gi ei vidare opning for samvirkeorganisering av bankverksemda enn etter gjeldande reglar. Utgreiinga blir følgt opp i Finansdepartementet. Spørsmålet er også omtalt i punkt 12.3 om føderative samvirke.

15.5 Tvisteløysing i samvirkeforhold

Utvalet drøftar i kapittel 32 (s. 316 til 318) om det er behov for eit eige rådgivande tvisteløysingsorgan som kan treffe vedtak i rettstvistar mellom samvirkeforetak og medlemmar. Innleiingsvis uttaler utvalet (punkt 32.1 s. 316):

«Samvirkeforetak er en sammenslutningsform som skal lette deltakelse for flere vanlige mennesker og mindre virksomhetsutøvere i samhandlende og medbestemmende økonomisk virksomhet. For denne sammenslutningsformen kan det foreligge et særlig behov for å avklare tvistespørsmål på en rask måte uten nødvendigvis å gå veien om domstolene.

Utvalget mener ikke at det bør etableres en nemnd utenom eller til erstatning for domstolsapparatet. Det er ikke tale om et organ som skal avgi bindende uttalelser eller treffe bindende avgjørelser. Tanken er at det bør være mulig å få en rådgivende uttalelse fra et autoritativt organ i samvirkespørsmål. I praksis vil partene antakelig ofte ta en slik uttalelse til etterretning. Mener en eller begge parter seg ikke tilfreds, kan saken bringes inn for domstolene på vanlig måte.

Bøyer partene seg for den rådgivende uttalelsen, vil dette kunne føre til en ressursbesparende og rimelig bileggelse av tvister. Muligheten for denne type bileggelse av tvister kan stimulere flere vanlige mennesker og mindre foretak til å benytte samvirkeformen.

Slik utvalget tenker seg det rådgivende tvisteløsningsorgan, skal dette ikke pådra det offentlige utgifter.»

Mot slutten av drøftinga (punkt 32.6 s. 318) gir utvalet uttrykk for at det ikkje vil foreslå lovreglar om eit tvisteløysingsorgan, men at det rår til at samvirkeorganisasjonane opprettar eit slikt organ på frivillig basis:

«Utvalget har bedt Justisdepartementet om synspunkter på oppretting av en egen tvisteløsningsnemnd i samvirkeforhold. Departementet synes ikke å ha noen motforestillinger mot en nemnd som opprettes og finansieres av private, forutsatt at det i lovgivningen ikke er knyttet rettsvirkninger til behandlingen i nemnda eller til nemndas avgjørelser.

Utvalget har etter en nærmere vurdering kommet til at det ikke vil foreslå egne lovregler om en nemnd som skal løse tvister i samvirkeforhold. En slik nemnd kan imidlertid opprettes uten lovgrunnlag. Utvalget mener samvirkeorganisasjonene bør opprette en slik nemnd med medlemmer som oppnevnes av en uavhengig instans.»

To høyringsinstansar har kome med merknader til tilrådinga om å opprette eit tvisteløysingsorgan. Det Kgl. Selskap for Norges Vel synest det er ein god idé:

«I forbindelse med tvisteløsning i samvirkeforhold foreslår utvalget en «Samvirkenemnd» (pkt. 32.4, side 317). Vi mener det er et godt forslag som kan bidra til å løse konflikter mellom enkeltmedlemmer og foretak uten å belaste rettsapparatet. Vi ser ingen avgjørende problemer ved at Norges Vel administrerer en slik nemnd sammensatt av uavhengige personer som besitter en særlig kompetanse innen samvirkerett.»

Næringsmiddelbedriftenes Landsforening er skeptisk:

«Spørsmålet om oppnevnelse av et rådgivende tvisteløsningsorgan, en «samvirkenemnd» tas opp av utvalget. NBL stiller seg tvilende til hensiktsmessigheten av et slikt organ, i hvert fall slik utvalget beskriver sammensetning og sekretariat. Det er nødvendig at et slikt organ er balansert sammensatt, slik at de tvister som oppstår fordi flertallet i samvirket mener at enkeltmedlemmer opptrer i strid med ett eller flere «samvirkeprinsipper», ikke automatisk blir løst i favør av samvirket. Av denne grunn bør heller ikke sekretariat legges til Norges Vel. Bare den begrunnelse som er gitt: at sekretariatet bør ligge her slik at det bidrar til å virkeliggjøre Norges Vels formål om å styrke samvirket, tilsier at sekretariatet bør legges annet sted, og da på «nøytral grunn». Desto viktigere blir dette dersom man ikke skal kunne henvende seg til organet ved advokat. Ved små samvirker kan dette ha noe for seg som en kostnadsdempende faktor. De store samvirkene derimot, vil jevnlig ha juridisk ekspertise «i huset». Et samvirkemedlem må selvsagt kunne møte denne juridiske ekspertisen uten å måtte stole på at organets sekretariatet «tar seg av det rent juridiske».»

Justisdepartementet er samd med utvalet i at det ikkje er behov for lovreglar om eit særleg tvisteløysingsorgan i samvirkeforhold. Opprettinga av eit slikt organ bør i tilfelle skje på initiativ frå samvirkeorganisasjonane ut frå ei vurdering av det praktiske behovet for eit tvisteløysingsorgan.