7 Medlemskap i samvirkeforetak

7.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

7.1.1 Innmelding i samvirkeforetak

Samvirkelovutvalet drøftar i kapittel 25 i utgreiinga (s. 256 flg.) sentrale spørsmål knytt til medlemskap i samvirkeforetak. Utvalet drøftar først spørsmålet om kva slags reglar som skal gjelde ved innmelding, og då særleg i kva grad eit samvirkeforetak skal kunne avslå søknader om medlemskap:

«25.2.1 Retten til medlemskap

Ifølge samvirkeprinsippet om frivillig og åpent medlemskap er samvirker «frivillige organisasjoner, åpne for alle som kan benytte deres tjenester og som er villige til å akseptere ansvaret som følger av medlemskap, uten hensyn til kjønn, sosial status, rase og politisk eller religiøs overbevisning». Utvalget anser dette som et grunnleggende prinsipp som bør komme klart til uttrykk i en lov om samvirkeforetak, se lovutkastet § 15 første ledd første punktum. 1 Prinsippet om åpent medlemskap følger naturlig av samvirkets idé, som er å dekke medlemmenes behov for forsyning eller avsetning, ikke å skaffe et begrenset antall medlemmer fortjeneste på kapitalinnskudd. Prinsippet må også ses i sammenheng med at medlemskap i samvirkeforetak som utgangspunkt ikke kan overdras. Mens aksjonærkretsen i et aksjeselskap typisk veksler ved at aksjene skifter eier, endres medlemskretsen i et samvirkeforetak typisk ved at noen melder seg inn og andre melder seg ut.

Prinsippet om åpent medlemskap innebærer at vedtektene i et samvirkeforetak ikke kan eller skal angi en bestemt andelskapital eller et bestemt antall medlemmer. Opptak av nye medlemmer kan ikke gjøres avhengig av at vedtektene må endres. I dette ligger at medlemskap som den store hovedregel ikke kan nektes under henvisning til at foretaket har en bestemt kapital eller et bestemt antall medlemmer.

Utvalget går ikke inn for at enhver skal ha en ubetinget rett til å bli medlem i et samvirkeforetak. Det vil i mange tilfeller være behov for å operere med vilkår for medlemskap. Dette gjelder særlig innenfor produsent- og salgssamvirke og arbeidssamvirke, hvor det er helt nødvendig at medlemmene er i stand til å bidra med ytelser som tilfredsstiller visse kvalitetskrav. I et meierisamvirke bør man f.eks. kunne begrense medlemskretsen til melkeprodusenter, og stille krav om at levert melk har en viss kvalitet.

Det sentrale spørsmålet er i hvilken utstrekning et samvirkeforetak bør kunne nekte å tildele en søker medlemskap. Utvalget foreslår for det første at retten til medlemskap bare skal gjelde for søkere som kan få sine økonomiske interesser varetatt av samvirkeforetaket, jf. utkastet § 15 første ledd første punktum. Dersom andre enn melkeprodusenter søker medlemskap i et meierisamvirke, kan de nektes medlemskap allerede på dette grunnlaget. For det andre går utvalget inn for at medlemskap skal kunne nektes dersom det er saklig grunn for det, jf. § 15 første ledd annet og tredje punktum. Et slikt saklighetskrav antas å følge av gjeldende rett (se avsnitt 15.3). Utvalget mener dette er et hensiktsmessig kriterium, og har derfor basert seg på det. Et krav om saklighet er også oppstilt i aksjeloven § 4-16 annet ledd første punktum, som en begrensning i adgangen til å overdra aksjer. Ved å benytte samme kriterium i samvirkeloven, kan man i noen grad trekke veksler på rettskilder som knytter seg til aksjelovens bestemmelse. Man må imidlertid være klar over at en nektelsesgrunn kan bli bedømt forskjellig etter samvirkeloven og aksjeloven. Aksjonærkretsen i et aksjeselskap kan vanligvis begrenses i større grad enn medlemskretsen i et samvirkeforetak. Dette henger sammen med at man i aksjeselskapsretten ikke har noen direkte parallell til samvirkeprinsippet om åpent medlemskap.

Foretakets avgjørelse av en søknad om medlemskap, kan bringes inn for domstolene. Dette gjelder både dersom søknaden innvilges, og dersom den avslås. Adgangen til domstolsbehandling antas å ha størst betydning i tilfeller hvor medlemskap nektes. Problemstillingen vil da være om den aktuelle nektelsesgrunnen er saklig. I relasjon til et tilsvarende saklighetskriterium i aksjeloven 1976 § 3-4 har Høyesterett uttalt (Rt. 1999 s. 1682 på s. 1692): «Det står for meg som klart at domstolene må utvise tilbakeholdenhet ved utøvelse av domstolskontrollen med selskapsrettslige vurderinger i spørsmål om hvem som skal eie aksjer i selskapet. Det skal etter min mening forholdsvis tungtveiende grunner til for å kunne legitimere en tilsidesettelse etter § 3-4 tredje ledd tredje punktum i slike tilfelle». Utvalget mener at heller ikke et samvirkeforetaks avgjørelse av en søknad om medlemskap, normalt bør kunne overprøves fullt ut av domstolene. Samtidig mener utvalget at domstolskontrollen bør være noe mer inngripende i relasjon til samvirkelovens regel enn det som er tilfelle etter bestemmelsen i aksjeloven. Det skyldes den sentrale betydningen av prinsippet om åpent medlemskap, og at medlemskap i et samvirkeforetak i en del tilfeller kan være avgjørende for om en person får dekket sitt behov for forsyning eller avsetning. Det bør etter utvalgets syn være full overprøvingsadgang dersom et foretak har en monopolstilling i medhold av lov, slik som fiskesalgslagene har etter råfiskloven. Det samme bør gjelde dersom et foretak faktisk har en svært dominerende innflytelse på produksjons-, avsetnings- eller forsyningssiden, enten lokalt, regionalt eller på landsbasis. Domstolene bør også i andre tilfeller enn de her nevnte, avpasse prøvingsintensiteten etter hvor stor betydning et medlemskap har for søkeren.

Når det skal tas stilling til om det foreligger saklig grunn for å nekte medlemskap, må det legges vekt på samvirkeforetakets formål, drift og egenart for øvrig. For å anse en nektelse som saklig begrunnet, kreves for det første at den tar sikte på å fremme foretakets interesser. Saklighetskravet vil ikke være oppfylt dersom nektelsen er motivert av et ønske om å fremme ledelsens eller andres særinteresser. For det annet kreves at nektelsen er tilstrekkelig tungtveiende i lys av prinsippet om åpent medlemskap. Det må her foretas en avveining mellom foretakets behov for å nekte medlemskap og søkerens interesse i å bli medlem. Dess sterkere interesse en søker har i å bli medlem, dess større krav stilles det til foretakets begrunnelse for å nekte medlemskap. For det tredje må nektelsen være saklig i forhold til den praksis foretaket ellers følger i slike saker. Like tilfeller skal behandles likt, med mindre foretaket kan påvise at en endret situasjon har gjort det nødvendig å legge om tidligere praksis. For det fjerde må nektelsesgrunnen ikke være i strid med ufravikelige lovregler. Et eksempel kan være diskrimineringsforbudet i EØS-avtalen artikkel 4, jf. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. § 1. Så langt EØS-avtalen rekker, må det ved opptakelsen av medlemmer i samvirkeforetak ikke gjøres forskjell i forhold til søkere fra andre medlemsstater.

En nektelse av medlemskap kan begrunnes ut fra både generelle kriterier og konkrete omstendigheter. Eksempler på det første er at medlemmene må tilhøre en bestemt yrkesgruppe, at de må være tilknyttet et bestemt distrikt, eller at de ikke samtidig kan være tilsluttet foretak som utøver konkurrerende virksomhet. 2 Et eksempel på det andre kan være at et ekskludert medlem på nytt søker medlemskap i foretaket. Et annet eksempel er at et medlem melder seg ut av foretaket for å få tilgang på innestående på medlemskapitalkonto, og kort tid etter søker medlemskap på ny. Et tredje eksempel er at søkeren har så dårlig økonomi at han åpenbart ikke vil være i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor foretaket.

Etter utvalgets syn bør medlemskap kunne nektes selv om den aktuelle nektelsesgrunnen ikke fremgår av foretakets vedtekter. Bakgrunnen er at det ved stiftelsen kan være vanskelig å forutse hvilke situasjoner som kan oppstå, og dermed også hvilke nektelsesgrunner som kan bli aktuelle. Utvalgets løsning innebærer at det enkelte foretak selv kan bestemme i hvilken utstrekning vedtektene skal inneholde vilkår for medlemskap. Dersom vedtektene inneholder slike vilkår, vil disse være bindende for foretakets organer ved opptak av medlemmer. Sier vedtektene at det bare er personer fra Oppland som kan bli medlemmer av foretaket, kan det ikke opptas medlemmer fra Hedmark. I så fall må vedtektene endres først.

Det kan reises spørsmål om en vedtektsregulering av medlemsvilkårene bør få innvirkning på anvendelsen av lovutkastets saklighetsstandard. Bør det være større adgang til å nekte medlemskap dersom nektelsesgrunnen fremgår av foretakets vedtekter enn dersom den ikke gjør det? Etter utvalgets syn må spørsmålet som utgangspunkt besvares benektende: Man bør ikke kunne gjøre en usaklig nektelsesgrunn legitim ved å innta den i foretakets vedtekter. En vedtektsregulering av medlemsvilkårene bør likevel kunne få en viss betydning ved anvendelsen av saklighetsstandarden. Grunnen til det er at man ved saklighetsvurderingen må ta hensyn til foretakets formål og egenart. Vedtektene er en sentral kilde i så henseende. Bestemmelser om vilkår for medlemskap er, sammen med andre vedtektsbestemmelser, med på å gi foretaket et bestemt preg. En vedtektsregulering av spesifikke medlemsvilkår kan også anses som et uttrykk for at medlemmene betrakter disse som særlig viktige for foretakets virksomhet. Siden en vedtektsregulering av medlemsvilkår kan få innvirkning på anvendelsen av saklighetsstandarden, kan det ikke utelukkes at utfallet i et konkret tilfelle bør bli et annet dersom vedtektene ikke inneholder et tilsvarende vilkår. Etter utvalgets oppfatning bør imidlertid nektelsesadgangen være tilnærmingsvis den samme uten vedtektsregulering.

I tillegg til vilkår for å bli medlem, har utvalget foreslått at det i vedtektene kan fastsettes vilkår for å være medlem. Det er ikke noe klart skille mellom disse to vilkårstypene. Det kan tenkes at en forutsetning for å bli medlem er at man aksepterer foretakets bestemmelser om omsetningsplikt. Manglende oppfyllelse av omsetningsplikten kan lede til utelukkelse fra foretaket, og således ha betydning for retten til å være medlem. Siden de to vilkårstypene har nær sammenheng med hverandre, mener utvalget at loven bør fastsette et felles kriterium, nemlig et saklighetskrav. Anvendelsen av saklighetskravet vil ha klare fellestrekk i de to tilfellene, og vurderingsmønsteret vil være det samme. Et vilkår som ikke lovlig kan stilles som betingelse for å bli medlem, kan heller ikke stilles som betingelse for å være medlem - eksklusjonsbestemmelsene kan ikke være strengere enn opptaksbestemmelsene. Dersom det ved innmeldingen ikke er adgang til å stille krav om at en søker påtar seg en omfattende leveringsplikt, kan medlemmet ikke ekskluderes alene fordi leveransene ikke fullt ut tilfredsstiller vedtektenes krav.

25.2.2 Innmeldingsprosedyren

Utvalget mener det er viktig at lovutkastet fastsetter regler som klart angir hvordan opptak av medlemmer skal skje. Etter gjeldende rett kan det i noen tilfeller være uklart om en person har trådt inn som medlem i et samvirkeforetak (se avsnitt 15.3.2 ). Tvilstilfeller kan særlig oppstå dersom en person eller et selskap ikke formelt har meldt seg inn i foretaket, men over en periode har levert til foretaket eller avtatt dets varer eller tjenester. I Danmark foreligger det en rikholdig rettspraksis om disse spørsmålene 3 . Gjennom lovregulering er det mulig å fastsette innmeldingsprosedyrer som gjør at det sjeldnere vil være tvil om en person kan anses opptatt som medlem av foretaket.

Utvalget foreslår at innmelding som hovedregel skal skje ved søknad til foretakets styre, jf. § 15 annet ledd annet punktum. I lovutkastet er det ikke stilt nærmere krav til søknadens innhold eller form, men foretaket kan stille slike vilkår innenfor rammen av saklighetskravet i første ledd. For at det skal foreligge en søknad, må en person overfor foretaket ha gitt uttrykk for at vedkommende ønsker å bli medlem. Faktisk samhandel med foretaket kan ikke i seg selv anses som en søknad, selv om vedtektene sier at foretaket bare kan samhandle med sine medlemmer. Utvalget kan ikke utelukke at en person i særlige tilfeller kan bli medlem av et samvirkeforetak gjennom konkludent adferd, men vil understreke at det i så fall skal svært mye til (f.eks. at personen ved flere anledninger har utøvd rettigheter som er forbeholdt medlemmene uten at foretaket har grepet inn).

Før et samvirkeforetak er registrert Foretaksregisteret, mener utvalget at innmelding bare bør kunne skje ved undertegning av stiftelsesdokumentet, se utkastet § 15 annet ledd første punktum. Dette er en konsekvens av at foretaket som sådant ikke kan erverve rettigheter og forpliktelser overfor tredjepersoner før det er registrert, jf. §14 første ledd. Utvalgets forslag er ikke til hinder for at personer som søker medlemskap etter stiftelsen, men før registreringen, føres opp på en «venteliste». Selve tildelingen av medlemskap kan i så fall ikke skje før foretaket er registrert. - Ved å knytte innmeldingen til undertegning av stiftelsesdokumentet, unngår man tvil med hensyn til om en person kan anses opptatt som medlem av foretaket før det er registrert.»

7.1.2 Utmelding av samvirkeforetak

Karakteristisk for ei utmelding er at ein medlem av eigen vilje forlet samanslutninga utan at ein ny medlem trer inn i staden. Ved utforminga av reglar om utmelding reiser det seg to hovudspørsmål: 1) I kva grad bør eit samvirkeforetak kunne avgrense den retten medlemmane har til å melde seg ut av foretaket? 2) Korleis bør det økonomiske oppgjøret vere når ein medlem melder seg ut? Om desse spørsmåla uttaler utvalet (s. 259 flg.):

«25.3.2 Begrensninger i utmeldingsadgangen

En rekke samvirkeforetak har vedtektsbestemmelser som begrenser medlemmenes adgang til å tre ut av foretaket. Dette gjelder særlig samvirkeforetak hvor medlemmene har omsetningsplikt. 4 Begrensninger i utmeldingsadgangen forekommer i flere varianter. Det vanligste er utmeldingsfrister og bestemmelser om at medlemmene plikter å være tilknyttet laget i en viss tid fra innmeldingen (bindingstider). I enkelte foretak kan utmelding bare skje dersom styret eller et annet organ samtykker. Det finnes også eksempler på ulike former for utmeldingsavgifter. Andre typer begrensninger forekommer også. Spørsmålet er i hvilken grad en samvirkelov bør åpne for at samvirkeforetakene legger begrensninger på utmeldingsadgangen.

Etter utvalgets syn er det naturlig å ta utgangspunkt i samvirkeprinsippet om frivillig medlemskap. Hovedinnholdet i dette er at den enkelte selv skal kunne bestemme om en ønsker å tre inn eller ut av et samvirkeforetak. Medlemskap i et samvirkeforetak skal ikke være basert på tvang. Dersom et medlem ser seg bedre tjent med å operere på egen hånd eller gjennom et annet foretak, bør utgangspunktet være at medlemmet har en reell mulighet til å forlate samvirkeforetaket på det tidspunktet medlemmet ønsker og uten at det påløper ekstra kostnader. I motsatt fall kan det oppstå innlåsningseffekter - samvirkeforetaket beholder medlemmer selv om det ikke lenger er konkurransedyktig. Samfunnsøkonomisk er det uheldig. 5

Utvalget har utfra dette kommet til at lovens utgangspunkt bør være at medlemmene til enhver tid har rett til å melde seg ut av foretaket, jf. § 23 første ledd første punktum. Samtidig er det på det rene at en slik regel ikke kan gjelde absolutt. Enkelte samvirkeforetak kan ha gode grunner for å fastsette visse begrensninger i adgangen til å tre ut. Behovet for slike begrensninger vil først og fremst foreligge dersom det er fastsatt omsetningsplikt eller andre forpliktelser av varig art (medlemmene har f.eks. en vedtektsbestemt plikt til å delta i finansieringen av foretaket). En fri adgang til utmelding kan medføre en sterk og uventet omsetningssvikt for vedkommende foretak, og foretakets økonomiske fundament kan bli svekket i en slik grad at det truer virksomhetens fremtid. En mulighet til å begrense utmeldingsadgangen kan gjøre virksomhetene mindre sårbare for slike endringer. Denne type bestemmelser kan således skape trygghet og forutberegnelighet. Dersom man overhodet ikke tillot slike vilkår, ville samvirkeorganisering fremstå som mindre attraktivt på enkelte områder. Slik sett kan det hevdes at man styrker samvirkeformen ved å gjøre visse modifikasjoner i prinsippet om frivillig medlemskap.

Spørsmålet er hvilke begrensninger i utmeldingsadgangen som bør tillates. Utvalget anser det klart at foretakene må ha en viss adgang til å fastsette utmeldingsfrister i sine vedtekter. Foruten de hensynene som er trukket frem i avsnittet ovenfor, kan en slik adgang begrunnes med at foretaket kan trenge en viss tid til å avvikle medlemsforholdet (det økonomiske mellomværende skal gjøres opp mv.). I en del tilfeller vil også hensynet til effektiv ressursutnyttelse tale for at man kan fastsette frister for utmelding. Dersom medlemskap i foretaket gjør at man får tilgang på en begrenset ressurs (f.eks. barnehageplass eller lagringsplass), kan bruk av utmeldingsfrister gjøre at man til enhver tid får utnyttet kapasiteten fullt ut.

Utvalget foreslår at primærsamvirker skal kunne operere med utmeldingsfrister på 3 måneder, mens lengste tillatte frist for sekundærsamvirker skal være 12 måneder, jf. § 23 annet ledd første og annet punktum. Utvalget er kjent med at enkelte samvirkeforetak per i dag har lengre utmeldingsfrister enn dette. Ut fra de hensyn som ligger bak prinsippet om frivillig medlemskap (jf. ovenfor), mener imidlertid utvalget at det ikke bør være adgang til å fastsette lengre frister. Det må her tas hensyn til at enkelte foretak vil ha adgang til å operere med bindingstider (jf. nedenfor), noe som vil avdempe behovet for lange utmeldingsfrister. Utvalget har funnet det mest hensiktsmessig å gi alle samvirkeforetak adgang til å fastsette utmeldingsfrister, dvs. uten at det enkelte foretak må påvise noe konkret behov for slike bestemmelser. Bakgrunnen er i første rekke et ønske om en klar regel som er lett å praktisere. Konsekvensen av at det gis en slik allmenn bestemmelse, er at fristene må være noe kortere enn dersom bestemmelsen var begrenset til foretak som kan vise til et særlig stort behov for å benytte lange frister. Til gjengjeld vil de sistnevnte ofte kunne fastsette bindingstider, og på den måten oppnå nødvendig stabilitet og forutberegnelighet omkring virksomheten. Utvalget har også merket seg at Konkurransetilsynet har gitt uttrykk for at det bør være lave terskler for inn- og utmelding av samvirkeforetak. 6 Lange frister kan tenkes å komme i konflikt med konkurranselovgivningen. En lov om samvirkeforetak bør i minst mulig grad åpne for løsninger som kan skape problemer i forhold til annen lovgivning.

Bakgrunnen for forslaget om at sekundærsamvirker skal kunne ha lengre utmeldingfrister enn primærsamvirker, er at en utmelding i disse tilfellene gjennomgående vil ha større konsekvenser for den samlede virksomhet enn det en utmelding av et primærsamvirke har. Vedtektspraksis viser at utmeldingsfristene stort sett er lengre på sekundærnivå enn på primærnivå, 7 noe som indikerer et behov for lengre frister på sekundærnivå.

Utover dette mener utvalget at det må foreligge tungtveiende, saklige grunner for at et foretak skal kunne begrense medlemmenes adgang til å tre ut, jf. § 23 annet ledd fjerde punktum. Utvalget mener at foretakene som utgangspunkt ikke bør kunne fastsette andre begrensinger i utmeldingsadgangen enn frister for utmelding. Begrunnelsen er i første rekke å fohindre innlåsningseffekter som nevnt ovenfor. Saklighetsvurderingen vil følge samme mønster som etter utkastets innmeldingsbestemmelse (§ 15), men det sentrale vurderingstemaet vil her være et annet: Det må foretas en avveining mellom foretakets behov for å begrense utmeldingsadgangen på den ene side, og det enkelte medlems interesse i å tre ut på den annen. Dess større en begrensning er, dess større krav stilles det til foretakets begrunnelse for å ha en slik ordning. Kravet om tungtveiende grunner innebærer at foretaket må påvise at det foreligger et sterkt behov for å fravike utgangspunktet om fri uttredelsesrett. Hvorvidt det foreligger et slikt behov, må vurderes konkret i relasjon til det enkelte foretak. Dersom medlemmene ikke har omsetningsplikt eller andre varige, økonomiske forpliktelser overfor foretaket (utover plikten til å betale ordinær kontingent), bør det generelt være lite rom for å fastsette utmeldingsbegrensninger. For øvrig må den enkelte utmeldingsbegrensning vurderes konkret, både utfra hvilken type begrensning det er tale om, og hvor tyngende den er for medlemmene. I det følgende vil utvalget gjøre rede for hvordan det stiller seg til noen typer utmeldingsbegrensninger som forekommer i vedtektspraksis, og på den måten søke å illustrere hva som menes med kravet om saklige og tungtveiende grunner.

Det er i dag mange samvirkeforetak som opererer med bindingstider, dvs. at medlemmene plikter å stå i foretaket en viss tid etter innmeldingen. Denne type utmeldingsbegrensninger er vanlige innenfor næringssamvirke, men kan også tenkes innenfor forsyningssamvirker (kraftlag, vannverk mv.) hvor det forutsettes at medlemmene deltar aktivt i finansieringen, kanskje særlig i oppstartsfasen. Etter utvalgets syn kan det i slike tilfeller foreligge et reelt og velbegrunnet behov for bindingstider. Slike klausuler bør derfor aksepteres i en viss utstrekning, igjen ut fra en saklighetsvurdering.

Ved den konkrete vurderingen av om det foreligger saklige og tungtveiende grunner, må det særlig tas hensyn til hvor sårbart foretaket ville bli uten en klausul om bindingstid eller med en kortere bindingstid. I næringssamvirker vil vurderingen gjerne knytte seg til i hvilken grad slike utmeldinger kan føre til en reduksjon i forventede inntekter. I forsyningssamvirker blir det mer et spørsmål om hvilken betydning slike utmeldinger vil få for de resterende medlemmenes økonomiske forpliktelser overfor foretaket. Det siste vil bero på om det uttredende medlemmet blir frigjort for sine forpliktelser ved uttreden, eller om medlemmet fremdeles vil ha et visst økonomisk ansvar overfor foretaket eller noen av dets kreditorer. Ved vurderingen må det også tas hensyn til om foretaket har utmeldingsfrister i tillegg til bindingstidene. Videre kan det ha betydning hvor mange medlemmer foretaket har. Samvirkeforetak med få medlemmer vil ofte være mer sårbare for enkeltmedlemmers uttreden enn foretak med mange medlemmer. Utvalget antar at det på primærnivå normalt ikke vil være grunnlag for bindingstider på over to år. På sekundærnivå kan det være behov for noe lengre bindingstider, men neppe over 5 år. - Dersom et samvirkeforetak er stiftet for en tidsbegrenset periode (såkalt periodedrift), kan uttreden ikke skje før utløpet av driftsperioden. I slike tilfeller kan det være grunn til å praktisere reglene om bindingstid noe mer liberalt enn ellers, fordi det er bindingstiden/det tidsbegrensede medlemskapet som er det bærende element for denne typen virksomhet.

I vedtektspraksis forekommer ofte klausuler om at uttreden bare kan skje ved regnskapsårets slutt. Det er først da foretakets årsresultat vil være fastlagt. Praktiske hensyn tilsier at denne type utmeldingsbegrensninger bør aksepteres.

Utvalget er generelt skeptisk til vedtektsbestemmelser som gjør uttreden avhengig av samtykke fra styret eller et annet foretaksorgan. Skal en slik ordning stå seg i forhold til loven, må forutsetningen være at det påvises et særskilt behov for at foretaket i visse tilfeller skal kunne nekte medlemmer å tre ut. Bruk av utmeldingsfrister og evt. også bindingstider, gjør at det nok sjelden vil være tilstrekkelig grunn til å begrense utmeldingsadgangen gjennom samtykkeklausuler. I den grad slike klausuler aksepteres, må det foreligge tungtveiende, saklige grunner for at foretaket skal kunne nekte samtykke i det enkelte tilfelle.

Utvalget har vanskelig for å se at det kan foreligge saklige og tungtveiende grunner som kan forsvare bruk av utmeldingsavgifter, unntatt i spesielle tilfeller og med begrensede beløp. Utmelding av et samvirkeforetak bør ikke være betinget av at det uttredende medlemmet må foreta innbetalinger utover det som evt. følger av det økonomiske oppgjøret med foretaket. Dersom slike klausuler overhode skal godtas, må forutsetningen være at det er tale om et beskjedent beløp. Det kan under enhver omstendighet ikke kreves mer enn de kostnadene foretaket har i forbindelse med avviklingen av medlemskapet.

Det kan også stilles spørsmål om det i vedtektene bør være adgang til å fastsette at det uttredende medlemmet ikke har krav på å få tilbakebetalt andelsinnskuddet. Vedtektspraksis er sprikende på dette punktet: I noen foretak har medlemmene krav på å få tilbakebetalt andelsinnskuddet, i andre ikke. 8 Konkurransetilsynet har gitt uttrykk for at det ikke bør være adgang til å vedtektsbestemme at medlemmene ikke skal ha krav på å få tilbakebetalt sine innskudd ved utmelding, jf. kapittel 6 i den vedlagte redegjørelsen fra Konkurransetilsynet. Utvalget har forståelse for Konkurransetilsynets synspunkt, men har likevel kommet til at det bør være adgang til å vedtektsfastsette at medlemmene ikke skal ha krav på å få tilbakebetalt andelsinnskuddet. Utvalgets standpunkt henger sammen med at andelsinnskuddene ofte utgjør svært lave beløp, og dermed ikke representerer noen utmeldingsbegrensning av betydning. Dessuten kan den type klausuler som det her er tale om, i noen grad bidra til å bevare egenkapitalen i foretaket. Utvalget ønsker ikke å gripe inn i etablert praksis på dette punktet. Etter utvalgets syn bør kravet om tungtveiende, saklige grunner ikke gjelde i disse tilfellene, bl.a. for at man skal slippe å foreta denne skjønnsmessige vurderingen i relasjon til hvert enkelt foretak. Det er derfor gitt en egen vedtektshjemmel i § 23 tredje ledd første punktum.

25.3.3 Det økonomiske oppgjøret ved utmelding

Et prinsipielt viktig spørsmål er om uttredende medlemmer bør ha krav på en andel i foretakets nettoformue. Etter gjeldende rett er hovedregelen at medlemmene ikke har en slik rett, men at noe annet kan fastsettes i vedtektene (se avsnitt 15.7.4 ).

Utvalget mener at hovedregelen også for fremtiden bør være at medlemmene ikke bør ha krav på en andel i foretakets nettoformue. En slik regel har støtte i flere hensyn: For det første bidrar regelen til å bevare foretakets egenkapital, slik at foretaket blir mindre sårbart for utmeldinger. For det andre kan et krav på andel i foretakets formue innebære at uttredende medlemmer oppnår en kapitalavkastning som vanskelig lar seg forene med kooperative prinsipper. For det tredje kan et krav på en formuesandel lede til at enkelte personer som ellers ville ha blitt værende i foretaket, forlater foretaket utfra kortsiktige økonomiske hensyn. For det fjerde kan det i praksis by på problemer å fastsette verdien på den enkeltes andel. Det økonomiske oppgjøret ved utmelding kan bli mer komplisert, og det kan bli flere rettstvister.

Spørsmålet er om loven bør åpne for vedtektsbestemmelser som sier at medlemmene har krav på en andel av foretakets nettoformue ved utmelding. De hensynene som er trekt frem ovenfor, kan tilsi at det ikke bør være en slik vedtektsadgang. Hensynet til å bevare samvirkeformens egenart trekker i samme retning. Mot dette kan det anføres at samvirkeformen kan bli mindre attraktiv dersom det ikke åpnes for at uttredende medlemmer skal ha krav på andel i foretakets formue. For enkelte kan det være en ekstra motivasjonsfaktor dersom man vet at man får en andel av foretakets formue i tilfelle uttreden. Således kan utsikter til en slik formuesandel bidra til aktiv økonomisk deltakelse fra medlemmenes side. - Utvalget finner ikke grunn til å foreslå en generell adgang til å fastsette vedtekter som gir uttredende medlemmer krav på andel av foretaksformuen.

Etter utvalgets syn bør bare arbeidssamvirker ha adgang til å fastsette at medlemmene ved uttreden skal ha krav på en andel av foretakets nettoformue, jf. utkastet § 23 fjerde ledd. Dersom arbeidssamvirkene ikke gis en slik mulighet, må det antas at det i mange tilfeller vil være uaktuelt å etablere arbeidssamvirker, eller medlemmene vil oppleve et stort press for å tømme selskapet for alle tilgjengelige midler hvert år. Det er grunn til å tro at arkitekter, ingeniører, leger mv. vil vegre seg for å etablere et arbeidssamvirke dersom de ikke vil ha krav på en formuesandel ved en eventuell uttreden. Dette er dessuten en form for samvirke som forutsetter et særlig nært samarbeid mellom medlemmene. Dersom det oppstår et motsetningsforhold mellom to medlemmer, er det uheldig dersom begge føler seg tvunget til fortsatt å være tilknyttet foretaket, fordi de vil komme dårlig ut økonomisk ved å forlate foretaket.

Når det gjelder andre former for utbetalinger i forbindelse med utmelding, ønsker utvalget å åpne for stor grad av fleksibilitet. Hovedregelen etter utkastet er at et medlem ved utmelding har krav på å få utbetalt eventuelt andelsinnskudd, etterbetaling, og innestående på medlemskapitalkonto, jf. § 23 tredje ledd og § 31 annet ledd annet punktum. Noe annet kan fastsettes i vedtektene. Bakgrunnen for utvalgets løsning er for det første at denne type utbetalinger normalt ikke rammer foretakets økonomi like hardt som utbetalinger av andeler i nettoformuen. For det andre er det tale om utbetalinger som ikke kommer i konflikt med samvirkeprinsippene - etterbetaling skjer i forhold til medlemmenes omsetning, og det kan bare gis begrenset rente på andelsinnkudd og medlemskapitalkonti.»

7.1.3 Overgang av medlemskap

Overgang av medlemskap i samvirkeforetak inneber at ervervaren trer inn i avhendaren sine samla samanslutningsrettslege rettar og plikter overfor foretaket. Utvalet har i utgreiinga kapittel 25.4 (s. 262 flg.) drøfta om ein medlemskap i eit samvirkeforetak bør kunne gå over til ein ny medlem. Utvalet har primært hatt frivillige overdragingar for auge, men har gjort framlegg om reglar som i utgangspunktet skal gjelde for alle ervervsformer (kjøp, arv, tvangssal, fusjon osv.). Det er likevel foreslått nokre særreglar om arv, jf. lovforslaget § 20 femte ledd.

I relasjon til spørsmålet om overgang av medlemskap skil utvalet mellom to typar medlemskap: Personleg medlemskap og realmedlemskap. Karakteristisk for eit personleg medlemskap er at det er knytt til ein bestemt, namngiven person. Eit realmedlemskap er derimot knytt til den som til ei kvar tid eig eller forvaltar ein fast eigedom, eller som har ein annan, nærmare fastsett posisjon. Utvalet har følgjande merknader til spørsmålet om overgang av høvesvis realmedlemskap og personleg medlemskap:

«25.4.2 Overgang av realmedlemskap

Etter gjeldende rett er utgangspunktet at et realmedlemskap følger med ved overdragelse av den faste eiendommen (eller evt. total bruksrett til eiendommen), dvs. at medlemskapet går over til den nye innehaveren av eiendommen, jf. avhl. § 3-4 annet ledd bokstav d. Noe annet kan fastsettes i foretakets vedtekter, f.eks. at det ikke skal være noen overføringsadgang, eller at den nye eieren må godkjennes av foretaket. Avtalepartene kan dessuten bli enige om at medlemskapet ikke skal følge med eiendomsoverdragelsen. Avhenderen av den faste eiendommen må i så fall melde seg ut av samvirkeforetaket, ettersom vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene for å være medlem (med mindre vedkommende etter salget sitter igjen med andre eiendommer som det er knyttet medlemskap til). Etter utvalgets syn bør de gjeldende reglene om overgang av realmedlemskap videreføres i en lov om samvirkeforetak. Utvalget foreslår derfor at medlemskap som er knyttet til fast eiendom, kan gå over til nytt medlem sammen med eiendommen, dersom ikke vedtektene sier noe annet, jf. utkastet § 21 første ledd annet punktum.

25.4.3 Overgang av personlig medlemskap

Problemstillingen blir etter dette om det bør være adgang til å overføre et personlig medlemskap. I en del tilfeller vil det være lite behov for en slik overføringsadgang. Det gjelder dersom medlemmene ikke har gjort innskudd i foretaket, og dersom en fritt kan melde seg inn og ut av foretaket. Situasjonen stiller seg annerledes dersom det er gjort innskudd i foretaket og disse representerer en formuesverdi. I den sammenheng har det betydning om medlemskapet gir tilgang på et begrenset gode.

Etter utvalgets syn bør det ikke være adgang til å gjøre medlemskap i samvirkeforetak fritt omsettelige, dvs. at omsetning kan skje uten noen form for samtykke eller medvirkning fra foretakets side. Det bør heller ikke være adgang til å utstede fritt omsettelige andeler. En fri overdragelsesadgang kan riktignok tenkes å ha positive virkninger for egenkapitalsituasjonen i samvirkeforetakene ved at det blir mer attraktivt å investere i samvirkeforetak. Utvalget mener imidlertid at en fri omsettelighet av medlemskap eller andeler er vanskelig å forene med samvirkets idé: Formålet med samvirke er å dekke medlemmenes behov for avsetning og forsyning gjennom medlemmenes aktive økonomiske deltakelse. Formålet er ikke å skaffe medlemmene avkastning på investert kapital. Dersom det er kapitalavkastning som er formålet, bør virksomheten heller organiseres som kapitalselskap. Fri omsettelighet innebærer at foretaket ikke kan føre kontroll med hvem som er medlemmer til enhver tid. Dermed risikerer man at medlemsmassen blir splittet mellom de som har interesse i gunstigst mulige samhandlingsbetingelser, og de som ønsker størst mulig avkastning på sine investeringer. En slik interessekonflikt kan virke hemmende på virksomheten. Dersom andelen medlemmer med passive kapitalinteresser blir for stor, vil dessuten virksomhetens økonomiske fundament svikte - det er gjennom medlemmenes samhandling det skapes verdier i et samvirkeforetak.

Ved vurderingen av om man bør tillate fritt omsettelige medlemskap, må det ses hen til lovutkastets øvrige regler. I den forbindelse står utmeldingsreglene særlig sentralt. Som nevnt under avsnitt 25.3 foreslår utvalget at det må foreligge tungtveiende, saklige grunner for at et foretak skal ha rett til å begrense medlemmenes adgang til å tre ut. At lovutkastet stiller strenge krav på dette punktet, demper behovet for en bestemmelse om fri omsettelighet. Dersom et medlem ønsker å avslutte medlemsforholdet, kan det skje gjennom utmelding.

Utvalget vil også peke på at en ordning med fri omsettelighet kan være problematisk i foretak hvor det er omsetningsplikt. Det kan ikke stå et medlem fritt å bestemme hvem det vil sette i sitt sted overfor foretaket. En overdragelse av medlemskap vil i disse tilfellene innebære et skyldnerskifte. Etter alminnelige regler krever et skyldnerskifte samtykke fra kreditor, som i disse tilfellene vil være foretakene. Utvalget kan ikke se at det foreligger hensyn som tilsier en annen løsning ved overdragelse av medlemskap i samvirkeforetak.

Utvalget har på denne bakgrunn kommet til at det ikke bør være adgang til å gjøre medlemskap i samvirkeforetak fritt omsettelige.

Spørsmålet blir videre om man bør tillate vedtekter som sier at overdragelse kan skje med foretakets samtykke. Ved realmedlemskap må slike klausuler klart nok aksepteres, men da som en modifikasjon fra utgangspunktet om at medlemskapet automatisk går over til den nye eieren. Spørsmålet er om slike klausuler også bør aksepteres ved personlig medlemskap, dvs. om man bør åpne for en begrenset adgang til å overdra personlig medlemskap.

Vedtektsbestemmelser som gjør overdragelse av et medlemskap avhengig av foretakets samtykke, er forholdsvis vanlige i praksis. 9 Dette er et tegn på at de anses som hensiktsmessige. Etter utvalgets syn kan en slik betinget overdragelsesadgang ha gode grunner for seg, særlig i forbindelse med virksomhetsoverdragelser (f.eks. generasjonsskifter innen landbruket). Det ville være upraktisk dersom den som overdrar virksomheten skulle være nødt til å foreta en formell utmelding av foretaket, samtidig som erververen måtte melde seg inn på vanlig måte. Det er langt enklere dersom medlemskapet kan overføres til den som tar over virksomheten med den virkning at erververen trer inn i overdragerens posisjoner. På denne måten kan man sikre kontinuitet i medlemsforholdet.

Utvalget ønsker å lette gjennomføringen av denne type virksomhetsoverdragelser og har derfor foreslått at både sammenslutningsrettslige og kontraktsrettslige posisjoner skal gå over på erververen, jf. § 22 fjerde ledd første punktum. Dette gjelder både ved overføring av personlig medlemskap og realmedlemskap. At også kontraktsrettslige posisjoner går over på erververen, er en endring i forhold til gjeldende rett, jf. avsnitt 15.8.1 ovenfor. Det tidligere medlemmet vil imidlertid vedbli å hefte for sine økonomiske forpliktelser overfor foretaket, med mindre noe annet følger av vedtektene eller av særskilt avtale med foretaket. Under disse betingelsene finner utvalget det ikke betenkelig at også kontraksrettslige posisjoner går over på erververen.

Utvalget har ikke foreslått noe krav om saklig grunn for å nekte samtykke til en overdragelse. Dette henger sammen med at medlemskap som utgangspunkt ikke er overførbare. Det er ingenting i veien for at et foretak følger en konsekvent, rigid praksis, og bare gir samtykke rent unntaksvis. Likhetsprinsippet i utkastet § 18 krever imidlertid at alle medlemmer behandles likt, med mindre det foreligger saklige grunner for forskjellsbehandling. Likhetsprinsippet vil således stille krav til hvordan foretaket utøver sin myndighet på dette punkt. Det samme gjør de alminnelige misbruksreglene, se utkastet §§ 57 og 91. Et visst saklighetskrav vil dermed gjelde.

25.4.4 Fremgangsmåten ved overgang av medlemskap

Når det gjelder selve fremgangsmåten ved overgang av medlemskap, har utvalget valgt å ta utgangspunkt i de reglene som gjelder for innmelding, jf. utkastet § 21 annet og tredje ledd, sml. § 15. Så langt det er mulig, bør det være felles regler for innmelding og overtakelse av et eksisterende medlemskap. Det er i begge tilfellene tale om opptak av et nytt medlem.»

7.1.4 Mishald frå medlemmen si side

Dersom ein medlem misheld medlemsforholdet, oppstår spørsmålet om kva slags sanksjonar foretaket skal kunne gjere gjeldande. Eit mishald ligg føre dersom ein medlem har brote sine rettslege skyldnader overfor foretaket, anten desse har sitt grunnlag i lov, vedtekter, avtale eller allmenne rettsgrunnsetningar.

I samvirkeforhold kan det bli tale om to typar mishaldssanksjonar: kontraktsrettslege og samvirkerettslege. Kontraktsrettslege mishaldssanksjonar kan til dømes vere prisavslag, retting, omlevering, skadebot og heving. Utvalet har i utgreiinga konsentrert seg om samvirkerettslege mishaldssanksjonar.

Utvalet drøftar i punkt 25.5.2 (s. 264 og 265) kva høve eit samvirkeforetak skal ha til å stengje ute ein medlem, og kva slags rettsverknader ei utestenging skal ha:

«Etter gjeldende rett kan et medlem utelukkes dersom det krenker samvirkeforetaket ved vesentlig mislighold (se avsnitt 15.8.3 ). Utvalget mener at rettstilstanden bør videreføres på dette punktet. Utelukking er generelt en alvorlig reaksjon, især dersom medlemskap i foretaket er påkrevd for å kunne utøve en næring. Dette tilsier at utelukking bare bør kunne skje i ekstraordinære tilfeller. Lovutkastet inneholder derfor et krav om vesentlig mislighold.

Om det foreligger et vesentlig mislighold, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det må bl.a. ses hen til hvor grov krenkelsen er, om den har påført foretaket eller medlemmene tap, om krenkelsen er tilsiktet fra medlemmets side, hvilken betydning en utelukking antas å få for henholdsvis medlem og foretak, og hvorvidt det kan gjøres gjeldende andre misligholdssanksjoner (kontraktsrettslige sanksjoner, dagbøter osv.). At et medlem ved noen enkeltstående tilfeller ikke har oppfylt sine økonomiske forpliktelser i tide, kvalifiserer ikke for utelukking. Dersom forpliktelsene blir misligholdt mer konsekvent, over en viss tid, kan det derimot være grunnlag for utelukking. Deltakelse i konkurrerende virksomhet kan etter omstendighetene representere et vesentlig mislighold, avhengig bl.a. av hvor sterkt medlemmet er engasjert i de respektive virksomhetene, og om vedkommende for øvrig opptrer lojalt i forhold til det foretaket som vurderer utelukking. Et vesentlighetskriterium er benyttet også i aksjeloven § 4-25 og selskapsloven § 2-36, og kilder i tilknytning til disse bestemmelsene kan gi veiledning også ved tolkningen av samvirkelovens bestemmelse.

Det kan stilles spørsmål om et medlem i visse tilfeller bør kunne utelukkes, selv om vedkommende ikke har misligholdt sine forpliktelser overfor foretaket. Et samvirkeforetak er en form for organisert samarbeid mellom flere personer. Enkeltmedlemmers opptreden kan vanskeliggjøre og hemme samarbeidet uten at det foreligger et mislighold. Det kan f.eks. tenkes at det oppstår et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom et medlem og de andre medlemmene. Hensynet til flertallet kan i slike tilfeller tilsi at det bør være adgang til å utelukke det gjenstridige medlemmet. Utvalget har derfor foreslått at et medlem også skal kunne utelukkes dersom det foreligger «tungtveiende grunner». Kriteriet er brukt også i aksjeloven § 4-25 og selskapsloven § 2-36, og kilder i tilknytning til disse bestemmelsene kan gi veiledning også ved tolkingen av samvirkelovens bestemmelse. Utvalget vil understreke at bestemmelsen må benyttes med varsomhet. Medlemmene må f.eks. i vid utstrekning kunne komme med synspunkter om driften av foretaket uten å måtte risikere utelukking.

Etter utvalgets syn bør utelukking kunne skje selv om foretakets vedtekter ikke inneholder bestemmelser om dette, se § 24 første ledd første punktum. Manglende vedtektsregulering kunne ellers ha ført til at utelukking ikke kunne skjedd i tilfeller hvor det reelt sett hadde vært den beste løsningen.

Såkalte «passive medlemmer» kan i enkelte foretak representere et problem. Dette er medlemmer som ikke (lenger) samhandler med foretaket, men som kan utøve medlemsrettigheter på linje med andre medlemmer, f.eks. stemme på årsmøtet. Samvirke er en organisasjonsform som er basert på medlemmenes aktive deltakelse. Det kan skape problemer dersom deler av medlemsmassen ikke omsetter med foretaket. Dersom vedtektene inneholder bestemmelser om omsetningsplikt, kan brudd på disse etter omstendighetene utgjøre et vesentlig kontraktsbrudd som kan gi grunnlag for utelukking. Det kan imidlertid være behov for mer presise bestemmelser om virkningen av at et medlem ikke omsetter med foretaket. Utvalget har derfor foreslått at det i vedtektene kan fastsettes at utelukking skal kunne skje dersom et medlem ikke samhandler med foretaket i en periode på minst ett år, jf. § 24 første ledd annet punktum. Betydningen av bestemmelsen er at det i disse tilfellene ikke er nødvendig å påvise at medlemmet har krenket foretaket ved vesentlig mislighold, eller at tungtveiende grunner tilsier utelukking. Bestemmelsen er ikke til hinder for at utelukking kan skje selv om det er utvist passivitet i mindre enn ett år, men i så fall må vilkårene i første ledd første punktum være oppfylt.

Den inngripende karakteren av en utelukking medfører at det må stilles krav om forsvarlig saksbehandling. Etter utkastet § 85 første ledd annet punktum skal en sak forberedes og fremlegges slik at styret har et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag. I relasjon til saker om utelukking innebærer dette at det aktuelle medlemmet må varsles og gis anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes. Etter utvalgets oppfatning bør den som er utelukket, kunne bringe saken inn for årsmøtet. Nærmere regler om dette er gitt i utkastet § 24 annet ledd annet til fjerde punktum.

Et sentralt spørsmål er hvordan det økonomiske oppgjøret bør være ved utelukking. Utvalget har valgt å gi foretakene vedtektsfrihet på dette punktet, jf. § 24 tredje ledd. Dersom vedtektene ikke regulerer spørsmålet, blir oppgjøret det samme som ved utmelding, jf. § 23 tredje og fjerde ledd, samt § 31 annet ledd annet punktum. Med mindre noe annet er bestemt, har dermed et utelukket medlem krav på å få utbetalt andelsinnkuddet og innestående på medlemskapitalkontoen (eventuelt tillagt renter), samt etterbetaling som blir besluttet innen ett år etter utløpet av det kalenderår utelukkingen fant sted. Utvalgets løsning bærer preg av et ønske om å forhindre at beslutninger om utelukking blir motivert av økonomiske hensyn. Det kan imidlertid også anføres gode grunner for at et ekskludert medlem ikke bør ha krav på noen form for utbetalinger fra foretakets side (bortsett fra oppgjør av kontraktsrettslige krav). Det enkelte foretak må selv foreta en vurdering mht. hvilken løsning som anses mest hensiktsmessig på dette punktet.

Utvalet har ikkje foreslått føresegner om andre reaksjonar enn utelukking. I punkt 25.5.3 i utgreiinga (s. 255) blir dette grunngitt slik:

«Dette henger sammen med at utelukking er en reaksjon som i prinsippet kan være aktuell i alle samvirkeforetak, mens det for øvrig kan være store variasjoner fra foretak til foretak mht. hvilke øvrige reaksjoner som anses hensiktsmessige. Utvalget har derfor nøyd seg med å foreslå en bestemmelse som gir hjemmel til å vedtektsfastsette andre sanksjoner, se utkastet § 24 fjerde ledd annet punktum. Som eksempel på slike andre sanksjoner kan nevnes suspensjon, ulike former for dagbøter og tap av ansiennitetsbetingende særrettigheter. Foretakene vil imidlertid ikke stå fritt til å fastsette slike sanksjoner. Sanksjonene må ikke fremstå som urimelige i forhold til den krenkelsen medlemmet har gjort seg skyldig i. Dette følger av alminnelige formue- og sammenslutningsrettslige regler.»

7.1.5 Mishald frå samvirkeforetaket si side

Eit samvirkeforetak som gjer seg skyldig i eit mishald, kan bli møtt med både kontraktsrettslege og samvirkerettslege mishaldssanksjonar, avhengig av omstenda i saka. Samvirkelovutvalet har drøfta kva slags samvirkerettslege sanksjonar ein medlem skal kunne gjere gjeldande ved mishald frå foretaket si side. I punkt 25.6.2 (s. 266) drøftar utvalet kva slags rett ein medlem skal ha til å melde seg ut av foretaket med umiddelbar verknad:

«Retten til å tre ut av et samvirkeforetak, er en grunnleggende medlemsrettighet. Som det fremgår av avsnitt 25.3.2 , mener utvalget at det i en viss utstrekning bør være mulig å begrense utmeldingsadgangen i vedtektene. Dersom et medlem blir utsatt for mislighold fra foretakets side, kan det reises spørsmål om medlemmet bør ha adgang til å tre ut uhindret av eventuelle begrensninger i utmeldingsadgangen.

Vedtektsbestemmelser som begrenser adgangen til å tre ut, kan i en del tilfeller ha gode grunner for seg. Ethvert mislighold fra foretakets side bør derfor ikke innebære at uttreden kan skje uhindret av vedtektenes bestemmelser. Utvalget har foreslått å begrense retten til umiddelbar uttreden tilfeller av vesentlig mislighold, jf. utkastet § 25 første ledd første punktum. At det her stilles et vesentlighetskrav, må også ses i sammenheng med de virkningene utvalget foreslår at en umiddelbar uttreden skal ha, jf. like nedenfor. Om det foreligger et vesentlig mislighold, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det må bl.a. ses hen til hvor grov krenkelsen er, om den har påført medlemmet tap, om krenkelsen er tilsiktet fra foretakets side, hvor sterk interesse medlemmet har i en umiddelbar uttreden, og hvorvidt medlemmet kan gjøres gjeldende andre misligholdssanksjoner (kontraktsrettslige sanksjoner mv.).

En rett til umiddelbar uttreden innebærer at medlemmet ikke vil være bundet av eventuelle utmeldingsfrister og bindingstider. For at retten til umiddelbar uttreden skal være tilstrekkelig effektiv, mener utvalget at et medlem som er utsatt for vesentlig mislighold, også bør kunne tre ut uhindret av eventuelle andre utmeldingsbegrensinger, se utkastet § 25 første ledd annet punktum. Dette innebærer f.eks. at et vedtektsbestemt krav om at foretaket må samtykke i uttredenen, ikke kan gjøres gjeldende i disse tilfellene. Hvorvidt det dreier seg om et vesentlig mislighold som gir rett til umiddelbar uttreden, vil imidlertid måtte avgjøres også under hensyn til de virkninger uttredenen vil ha for foretaket.

Videre mener utvalget at et medlem som trer ut som følge av vesentlig mislighold, bør ha et absolutt krav på å få utbetalt et eventuelt andelsinnskudd og innestående på medlemskapitalkonto, se § 25 første ledd tredje punktum. En slik regel kan begrunnes i rimelighetshensyn og prevensjonshensyn: Den gir foretaket en oppfordring til å opptre rettmessig overfor medlemmene. Disse hensynene tilsier også at den uttredende bør ha krav på etterbetaling som besluttes innen ett år etter utløpet av det kalenderår utmeldingen fant sted, jf. utkastet § 25 første ledd fjerde punktum. Utvalget mener på den annen side at et vesentlig mislighold, ikke bør være tilstrekkelig til at det uttredende medlemmet får krav på en andel av foretakets nettoformue. Hvorvidt et medlem i ekstraordinære tilfeller bør ha krav på en slik formuesandel, drøftes i neste avsnitt.»

Utvalet drøftar også spørsmålet om ein medlem i særlege tilfelle bør kunne krevje å bli utløyst. I punkt 25.6.3 (s. 266 til 267 i utgreiinga) heiter det:

«Et viktig spørsmål er om et medlem i særlige tilfeller bør kunne kreve å bli utløst. Bør et medlem som trer ut av et samvirkeforetak, i visse tilfeller ha krav på en andel av foretakets nettoformue?

Etter gjeldende rett kan det bare rent unntaksvis bli tale om utløsning (se avsnitt 15.8.2 ). Også etter aksjeloven § 4-25 er det en høy terskel for utløsning. Tilsvarende gjelder for utløsning med umiddelbar virkning etter selskapsloven § 2-32 annet ledd. Etter utvalgets syn bør det være minst like strenge vilkår for å kreve utløsning i samvirkeforhold. Dette henger bl.a. sammen med at et samvirkeforetak er et såkalt personforetak hvor medlemmene ikke har den samme tilgangen på foretakskapitalen som det deltakerne i kapitalselskapene har.

Utvalget mener at det bør være en viss adgang til å kreve utløsning også etter en samvirkelov, først og fremst i foretak hvor medlemmene har krav på andeler av nettoformuen ved oppløsning. I arbeidssamvirker mener utvalget at det bør være en generell adgang til å vedtektsfeste en utløsningrett, se avsnitt 25.3.3 ovenfor. Utover dette bør utløsning være forbeholdt tilfeller hvor det anses som uheldig om medlemmet fortsatt skal være tilknyttet foretaket, samtidig som det ville virke urimelig om den som trer ut ikke får en andel i nettoformuen. Bakgrunnen for en utløsningssak kan være at medlemmet har vært utsatt for myndighetsmisbruk eller annet mislighold fra foretakets side. Men muligheten for utløsning bør ikke være begrenset tilfeller hvor foretaket har opptrådt rettsstridig. Etter omstendighetene bør utløsning også kunne skje dersom det har oppstått indre motsetninger i foretaket, som tilsier at ett eller flere medlemmer trer ut.

Utvalget har valgt å stille opp to grunnvilkår for at utløsning skal kunne skje: 1) Tungtveiende grunner må tale for utløsning, og 2) utløsning må ikke virke urimelig mot foretaket, se utkastet hhv. § 25 annet ledd første punktum og tredje ledd første punktum. Begge vilkårene signaliserer at terskelen for utløsning er høy. Kravet om tungtveiende grunner knytter seg primært til medlemmets stilling. Det sentrale vil her være om det har oppstått en situasjon som gjør videre deltakelse vanskelig eller umulig, samtidig som det ikke er rimelig å henvise medlemmet til ordinær utmelding eller utmelding etter særregelen i utkastet § 25 første ledd. Kravet om at utløsning ikke må virke urimelig mot foretaket, innebærer at det må foretas en vurdering av hvilken betydning en utløsning må antas å få for foretaket. Det må både tas hensyn til hvilke økonomiske konsekvenser en utløsning vil ha, og hvilken betydning en utløsning vil ha for samarbeidsklimaet i foretaket og den videre drift. Det må foretas en konkret vurdering av det enkelte foretak. I foretak hvor medlemmene ikke har krav på nettoformuen ved oppløsning, skal det generelt svært mye til før utløsning kan bli aktuelt. I foretak med få medlemmer, hvor det er særlig viktig med et godt samarbeidsklima, kan det lettere bli spørsmål om utløsning enn i foretak med mange medlemmer.

Utvalget har videre foreslått å begrense utløsningsadgangen til tre situasjoner. Den første er at foretaket har krenket rettighetene til et medlem ved vesentlig mislighold. Dette kriteriet er også brukt i utkastet § 25 første ledd første punktum som vilkår for umiddelbar uttreden. Terskelen for utløsning er likevel høyere enn for umiddelbar uttreden, pga. kravet om tungtveiende grunner og kravet om at utløsning ikke må virke urimelig for foretaket. Den andre situasjonen er at styret, årsmøtet eller andre som representerer foretaket, har misbrukt sin myndighet. I bestemmelsen er det vist til misbruksbestemmelsene i §§ 57 og 91. For at det skal bli tale om utløsning etter dette alternativet, må forutsetningen være at myndighetsmisbruket konkret har rammet vedkommende medlem. Dette kan forankres i kravet om tungtveiende grunner. Dersom myndighetsmisbruket rammer en større del av medlemsmassen, vil det sjelden være aktuelt å akseptere utløsning, pga. de følgene det vil få for virksomheten, jf. kravet om at utløsningen ikke må virke urimelig mot foretaket. Den tredje situasjonen hvor utvalget ønsker å åpne for utløsning, er hvor det har oppstått et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom et medlem og andre medlemmer vedrørende driften av foretaket. Utvalget åpner med dette for at et medlem kan kreve utløsning selv om foretaket ikke har krenket dets rettigheter på noen måte. Bestemmelsen er særlig myntet på foretak med få medlemmer, som er særlig avhengige av et nært samarbeid mellom medlemmene. Igjen må kravet om at utløsningen ikke skal virke urimelig overfor foretaket, være tilfredsstilt.»

Utvalet har ikkje funne grunn til å foreslå fleire føresegner som direkte regulerer mishaldssituasjonen. Det blir vist til at lovforslaget gir medlemmane ei rekke organisatoriske rettar, som kan vere aktuelle å bruke dersom ein medlem blir utsett for ei krenking. Medlemmen kan til dømes krevje å få tatt saka opp på årsmøtet (§ 47 i utvalsforslaget) eller krevje gransking (§ 61 i utvalsforslaget). Utvalet peiker også på at ein medlem kan reise søksmål ved domstolane for å få kjent eit vedtak av årsmøtet ugyldig. Vidare blir det peikt på høvet til å reise erstatningskrav etter allmenne erstatningsrettslege reglar.

Utvalet har vurdert om ein medlem etter omstenda skal kunne krevje at eit samvirkeforetak blir oppløyst. I punkt 2.6.4 i utgreiinga (s. 267 og 268) uttaler utvalet om dette:

«En rett til å kreve oppløsning er fastsatt både i aksjelovene § 16-19 og selskapsloven § 2-37. Utvalget antar at det vil være lite behov for å kreve oppløsning av et samvirkeforetak. Det henger sammen med at utkastet oppstiller adgang til umiddelbar utreden og innløsning, jf. § 25. Dette demper behovet for å kunne kreve foretaket oppløst. Utvalget er dessuten ikke kjent med at det har oppstått situasjoner i praksis, hvor det ville vært nærliggende at et medlem kunne krevd foretaket oppløst. Utvalget har ut fra dette kommet til at lovutkastet ikke bør inneholde en bestemmelse om oppløsning ved dom. Det kan imidlertid ikke utelukkes at et medlem under helt særegne omstendigheter kan kreve et foretak oppløst etter alminnelige rettsgrunnsetninger (se Rt. 2000 s. 931 om oppløsning av aksjeselskap i medhold av alminnelige rettsgrunnsetninger).»

7.1.6 Medlemsregister

Utvalet har gjort framlegg om at alle samvirkeforetak skal ha eit register over medlemmane i foretaket (medlemsregister), jf. utvalsforslaget § 19. Registeret skal førast på forsvarleg vis og vere ajour til ei kvar tid. I registeret skal medlemmane innførast i alfabetisk orden med opplysing om namn eller foretaksnamn, fødselsdato eller organisasjonsnummer og adresse. Registeret skal også opplyse om storleiken på eventuelle andelsinnskot og fastsetje datoen for innføringa av kvar einskild medlem.

Utvalet har foreslått at registeret i utgangspunktet skal vere tilgjengeleg for alle. Om dette uttaler utvalet (s. 347 andre spalte):

« Fjerde ledd har som bakgrunn et ønske om gjennomsiktighet mht. hvem som står bak sammenslutningen, jf. også asl. § 4-6/asal. § 4-5. Unntak fra første punktum om at medlemsregisteret er tilgjengelig for enhver, kan fastsettes i forskrift etter annet punktum. De «særlige tilfeller» utvalget først og fremst sikter til, er å gi anledning til å unnta registeret fra offentlighet hvis dette er påkrevd for å hindre at konkurrerende virksomheter får tilgang på medlems- og kundelister, for derved å få et konkurransefortrinn i form av muligheter til å drive mer målrettet markedsføring.»

7.2 Høyringsfråsegnene

7.2.1 Innmelding i samvirkeforetak m.m.

Det har under høyringa kome få innvendingar mot forslaget til reglar om innmelding i samvirkeforetak. Dei fleste instansane som har uttalt seg, har støtta hovudinnhaldet i forslaget, men samtidig tatt til orde for enkelte endringar og presiseringar.

Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp understrekar at prinsippet om ope medlemskap står sentralt innanfor samvirket, men at det i visse tilfelle er behov for å nekte medlemskap. I høyringsfråsegna frå Norsk Landbrukssamvirke heiter det m.a.:

«Prinsippet om åpent medlemskap er vesentlig innenfor samvirket. Praktiske forhold, slik som markedsmessige og kapasitetsmessige begrensninger kan derimot tilsi at medlemskap ikke er mulig. Norsk Landbrukssamvirket vil også påpeke betydningen av at loven på en klar og entydig måte får frem at forutsetningen for medlemskap med samvirkeforetaket er at man bruker foretaket aktivt.»

Norsk Kjøttsamvirke meiner at det er behov for å presisere omgrepet «sakleg grunn» som vilkår for å nekte medlemskap:

«I fremtidens Kjøttsamvirke – og i andre samvirkeforetak – kan det tenkes å oppstå grunner for å begrense retten til medlemskap. Begrepet “saklig grunn» vil kunne gi grunnlag for unødvendig tolkinger, og bør derfor defineres – i det minste i forarbeidene til – en endelig lovtekst.»

Næringslivets Hovedorganisasjon meiner at lovforslaget på dette punktet sikrar ein god balanse mellom prinsippet om ope medlemskap og høvet til å stille vilkår:

«Prinsippet om åpent medlemskap er nedfelt i § 15. Dette regnes som et sentralt samvirkeprinsipp, men det må samtidig i praksis være muligheter for å avgrense medlemskretsen gjennom vedtektsbestemte saklige kriterier basert på foretakets formål. NHO mener at utvalgets forslag sikrer en god balanse mellom prinsippet om åpent medlemskap og muligheten for å stille vilkår, jfr. § 15 (1).»

Norske Blomsterprodusenter BA meiner at retten til medlemskap etter lovforslaget går for langt og uttaler m.a.:

«Et samvirke som har til formål å drive forretning må under denne selskapsformen kunne utvikle sin egenart og sine forretningsideer, uten å være bundet av en fri medlemstilgang à là ideell organisasjon. Et produksjonssamvirke må derfor ikke være lovmessig bundet av en slik grunnsetning. Opptak av medlemmer i selskaper som omsetter varer for medlemmene, krever at samvirkelaget både har markedstilgang for det nye medlemmets varer, samt at selskapet har kapasitet til å håndtere de økte varemengdene. Riktignok sier lovforslaget noe om tungtveiende grunner, søknadsprosess, forbehold i vedtekter osv, men her kan det ligge an til mye «juristmat», dersom lovteksten ikke gjøres mindre rigid.

Også for andre typer organisasjoner går rettighetene for å bli medlem noe langt. Lovteksten kunne med fordel få en utforming som i innhold dekker dette forslaget: «Alle som kan få sine interesser varetatt av samvirket, og som samtykker i selskapets formål og vedtekter, kan søke om medlemskap». Retten til medlemskap i et samvirkeselskap bør etter vår mening ikke være sterkere enn retten til å bli medeier i et aksjeselskap.»

Kommunal- og regionaldepartementet har bede om at ein vurderer om samvirkelova bør innehalde eit uttrykkeleg forbod mot visse former for diskriminering:

«I odelstingsproposisjonen om nye borettslover vil departementet legge fram et forslag om forbud mot diskriminering av andelseiere i boligbyggelag og borettslag. I forlengelsen av dette foreslås det også et forbud mot visse former for diskriminering i eierseksjonssameier og husleieforhold. Kommunal- og regionaldepartementet mener at siden boligbyggelag/borettslag og samvirkeforetak generelt er like i sin organisering, kan det være et behov for å vurdere om en liknende bestemmelse om forbud mot diskriminering bør tas inn i en eventuell lov om samvirkeforetak.»

Næringslivets Hovedorganisasjon er noko kritisk til forslaget om at ein søknad skal reknast for godkjend, dersom ikkje søkjaren har fått melding om utfallet av søknaden innan to månader:

«Vi ser at det er behov for en regel som pålegger samvirkeforetaket å ta stilling til søknaden om medlemskap; hvis ikke ville det bli enkelt å undergrave prinsippet om åpent medlemskap. Vi mener imidlertid at regelen bør gjøres deklaratorisk, og at foretakene bør gis mulighet til å fastsette annen lengre frist i sine vedtekter. Det vil i noen foretak være behov for en lengre frist til å avgjøre medlemskapet. Som eksempel kan nevnes samvirkeforetak der det er vedtektsfestet et saklig vilkår som begrenser antall medlemmer. Foretaket kan først ta stilling til søknaden når det oppstår «ledig plass», og en regel som pålegger endelig underretning om utfallet av søknaden etter to måneder vil da kun føre til unødvendige vedtak om å avslå søknaden. Dette vil for eksempel være tilfellet dersom en barnehage drives som et samvirkeforetak.»

Brønnøysundregistra meiner at det må kome klart fram at foretaket ikkje kan ta opp nye medlemmar i perioden mellom stiftinga og registreringa i Foretaksregisteret:

«I perioden mellom foretaket er stiftet, jf § 12, og registrering i Foretaksregisteret, jf § 13, kan det ikke opptas nye medlemmer. Dette kommer ikke klart nok frem slik § 15 annet ledd første punktum er formulert. Bestemmelsen gir med sin nåværende formulering inntrykk av at nye medlemmer kan opptas etter at foretaket er stiftet, jf § 12, gjennom undertegning på stiftelsesdokumentet.»

Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp har følgjande merknader til føresegnene om medlemmane sine rettar og plikter i utvalsforslaget §§ 16 og 17:

«Samvirkelovutvalget har sett et behov for å lovregulere medlemmenes rettigheter og plikter. Lovutvalgets forslag til bestemmelser er etter Norsk Landbrukssamvirke sin oppfatning godt i tråd med de rådende samvirkeprinsipper.»

Norske Blomsterprodusenter BA meiner at det skal vere mogleg å ta frå visse medlemmar retten til å stemme på årsmøtet (sml. utvalsforslaget § 16 første ledd nr. 3, jf. § 40):

«Lovforslaget foreslår at en kan gi et medlem flere stemmer basert på omsetning, men av praktiske grunner bør også medlemmer som kun har marginalt utbytte av medlemskapet sitt kunne fratas stemmeretten, uten å miste retten til medlemskap.»

Konkurransetilsynet har i tilknyting til § 17 uttalt at tilsynet stiller seg kritisk til vedtektsføresegner som stiller krav om full deltaking frå medlemmane si side. Tilsynet meiner at det berre bør vere mogleg å vedtektsfeste krav om full deltaking dersom sterke grunnar talar for det . Synnøve Finden ASA meiner på si side at det bør vere totalforbod mot vedtektsføresegner som fastset samhandlingsplikt. Problemstillinga er nærmare omtalt i punkt 6.2 og 6.3 ovanfor.

Samvirkelovutvalet har i lovforslaget § 20 foreslått at to eller fleire medlemmar kan ha ein medlemskap saman, dersom vedtektene ikkje seier noko anna. Norsk Landbrukssamvirke har vist til at det i tilfelle der medlemskapet er knytt til eit gardsbruk, er vanleg at både kona og mannen på garden har kvar si stemme på årsmøtet. Norsk Landbrukssamvirke har i si høyringsfråsegn uttrykt ønske om at denne praksisen kan vidareførast for eksisterande foretak.

7.2.2 Utmelding av samvirkeforetak

Høyringsinstansane er delte i synet på kva slags reglar som bør gjelde ved utmelding av samvirkeforetak. Høyringsinstansane fell grovt sett i tre grupper. Seks høyringsinstansar meiner at Samvirkelovutvalet har foreslått ei for kraftig innsnevring i høvet til å vedtektsfeste skrankar for utmelding. To instansar ønskjer derimot ei enda sterkare innsnevring av vedteksfridomen på dette punktet. Desse instansane og ein til er også imot sentrale punkt i forslaget til reglar om det økonomiske oppgjeret ved utmelding. Dei siste fire instansane som har uttalt seg om spørsmålet, støttar i hovudsak forslaget til reglar om utmelding. I tillegg til desse kjem ei rekke instansar som har gitt ei meir generell tilslutning til forslaget frå Samvirkelovutvalet, utan å kommentere spørsmålet om utmelding særskilt.

Nedanfor følgjer først ein presentasjon av det høyringsinstansane har uttalt om retten til utmelding. Deretter følgjer ein presentasjon av det instansane har uttalt om det økonomiske oppgjeret ved utmelding.

Nærings- og handelsdepartementet, Konkurransetilsynet, Næringslivets Hovedorganisasjon og TINE BA støttar i hovudsak forslaget til utmeldingsreglar. Av desse har dei tre sistnemnde kome med nærmare merknader til spørsmålet om retten til å tre ut av samvirkeforetak. Konkurransetilsynet meiner at det er positivt at hovudregelen om frivillig medlemskap blir lovfesta, men understrekar samtidig at det ikkje bør vere kurant å vedtektsfeste skrankar for utmeldingsadgangen utover dei utmeldingsfristane som følgjer av forslaget:

«Som Konkurransetilsynet tidligere har påpekt bør en samvirkelov fra et konkurransemessig ståsted i størst mulig grad åpne for fleksibilitet og mobilitet i forbindelse med inn- og utmelding av foretaket. Dette kan motvirke at medlemmene låses til samvirket. Tilsynet stiller seg derfor positive til en lovfesting av hovedregelen om frivillig medlemskap hvor det skal være enkelt å forlate samvirkeforetaket dersom et medlem ser seg best tjent med å operere på egenhånd eller gjennom andre foretak. Tilsynet ser at det av andre hensyn kan være behov for begrensinger i utmeldingsadgangen. Fra et konkurransemessig perspektiv er det imidlertid viktig at adgangen til å vedtektsfeste slike begrensinger gjøres så snever som mulig. Etter tilsynets oppfatning synes utvalget å gå noe langt i forslagets punkt 25.3.2 når det drøftes hvilke type begrensinger som kan tillates og på hvilket grunnlag disse kan innføres. Utvalget foreslår for eksempel at samvirket ut fra praktiske hensyn kan vedtektsfeste at uttreden bare kan skje ved regnskapsårets slutt. Dette vil i praksis bety at dersom et medlem melder seg ut dagen etter regnskapsårets slutt, må vedkommende vente i 12 måneder før uttreden kan skje. Erfaring tilsier at utmeldingstid på et år eller mer kan fungere som en etableringsbarriere for nye aktører. En slik utmeldingstid kan også gjøre det vanskelig for allerede etablerte aktører å vokse i markedet.

Det at denne type begrensing kan tillates kun med praktiske hensyn som begrunnelse vil, etter tilsynets oppfatning, medføre en altfor begrenset utmeldingsadgang for medlemmene. Etter tilsynets oppfatning bør en slik begrensing kun være mulig i ytterst få tilfeller. Dette synes også å være i tråd med selve ord­lyden i lovforslaget. Den foreslåtte bestemmelse bør derfor tolkes snevert. Etter tilsynets oppfatning bør det ikke være en kurant sak å vedtektsfeste ytterligere begrensinger utover de foreslåtte tidsfrister. Konkurransetilsynet mener dette bør kommer klarere frem i forslaget.»

Næringslivets Hovedorganisasjon synest å vere på linje med Konkurransetilsynet, men gir i tillegg uttrykk for at fristen for utmelding av sekundærsamvirke synest å vere lang:

«NHO støtter i all hovedsak forslagene til regler om utmelding, jfr. § 23. Reglene må imidlertid som nevnt ses i sammenheng med reglene om avhending av medlemskap, jfr. kommentarene i pkt. 3.3 foran.

(...)

NHO er skeptisk til at det settes lange frister for utmelding; slike frister begrenser medlemmenes mulighet til å melde seg ut og plassere sin kapital der den til enhver tid gir best avkastning. En lang utmeldingsfrist vil i prinsippet kunne virke som et etableringshinder for nye aktører, alternativt en begrensning for etablerte konkurrenter. Av § 23 (2) fremgår det at utmeldingsfrist i primærsamvirker kan settes til 3 måneder, og at fristen kan settes til hele 12 måneder i sekundærsamvirker. I tillegg fremgår det av bestemmelsen at fristene kan settes lenger dersom det foreligger tungtveiende saklige grunner. NHO mener at særlig fristen for utmelding av sekundærsamvirker synes lang. Det bør videre bare i svært avgrensede unntakstilfeller åpnes for at utmeldingsfristene settes lengre; forarbeidene bør inneholde retningslinjer som fører til en sterkere begrensning enn det det legges opp til i særmerknadene til bestemmelsen.»

TINE BA s tøttar lovforslaget, trass i at det medfører ei innskrenking i vedtektsfridomen etter gjeldande rett:

«Utvalget foreslår at primærsamvirket skal kunne operere med utmeldingsfrister på 3 måneder. TINE vil i den sammenheng påpeke at vi i dag har 3 måneder med virkning fra årsskiftet, dvs i praksis utmeldingsfrister fra 3 til 15 måneder. Denne utmeldingsfristen ble satt ut fra praktiske hensyn og vurdering av situasjonen i meierisamvirket i Europa. TINE har imidlertid forståelse for at det ut fra prinsippet om frivillig medlemskap ikke bør være lengre tidsfrist enn 3 måneder.»

Norges Bondelag, Det Kgl. Selskap for Norges Vel, Norges Skogeierforbund, Norske Blomsterprodusenter BA og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning meiner at lovforslaget går for langt i retning av å innskrenke høvet til å vedtektsfeste innskrenkingar i utmeldingsadgangen. Næringsmiddelbedriftenes Landsforening synest å meine det same for så vidt gjeld høvet til å fastsetje utmeldingsfristar. Foreininga gir uttrykk for at ein medlem i utgangspunktet bør kunne tre ut av eit samvirkeforetak når han vil, men at det bør vere tillate med utmeldingsfristar på opptil eitt år.

Det Kgl. Selskap for Norges Vel meiner at utmeldingstida i primærsamvirke bør vere inntil eitt år. Dei meiner også at det bør vere ein generell adgang til å fastsetje ei viss bindingstid ved etablering av nye foretak.

Norges Bondelag fryktar at føresegner i lovforslaget som innskrenkar vedtektsfridomen i forhold til gjeldande rett, kan gi uheldige konsekvensar for dei såkalla «nabosamvirka». Dette er samvirkeforetak som har ein vesentleg større variasjon i medlemstal, formål, innskotsformer m.m. enn dei meir tradisjonelle samvirkebedriftene. Norges Bondelag er særskilt opptatt av at forslaget til utmeldingsreglar ikkje bør innsnevre vedtektsfridomen i for stor grad:

«Normalt vil disse reglene på en rimelig måte balansere hensynet mellom foretaket og medlemmer som ønsker å melde seg ut. Norges Bondelag er imidlertid redd denne bestemmelsen i for stor grad begrenser friheten til å bestemme andre regler i vedtektene. En kan tenke seg samvirkeforetak der det er få medlemmer, og foretaket er avhengig av at alle medlemmene benytter seg av foretaket i en lengre periode for å overleve (eventuelt også på grunn av store investeringer i foretaket). Det kan for eksempel gjelde et fellesbeite. I en slik situasjon kan det være svært uheldig for foretaket dersom medlemmene kan melde seg ut med tre måneders varsel. Riktignok sier siste setning at andre regler kan vedtektsfestes, men tungtveiende, saklige grunner er svært strenge vilkår.

Norges Bondelag vil understreke betydningen av at mangfoldet blant foretak organisert som samvirkebedrifter blir godt nok ivaretatt ved utformingen av ny samvirkelov. Vi vil særlig peke på at såkalte «nabosamvirker» kan ha spesielle behov når det gjelder å begrense rett til utmelding og tilbakebetaling av andelsinnskudd. Norges Bondelag ber derfor departementet særskilt vurdere disse foretakenes stilling i forhold til lovutkastet. Som eksempel nevnes § 23, 2. ledd i lovutkastet, der det bør vurderes om avtalefriheten bør utvides, for eksempel ved at ordet «tungtveiende» i siste setning strykes, eller ved at lag med få medlemmer gis en videre avtalefrihet i vedtektene.»

Norske Blomsterprodusenter BA meiner at eit primærsavirke må kunne stille opp utmeldingsfristar på eitt år eller meir dersom vektige grunnar talar for det. Det blir vist til at ein utmeldingsfrist på tre månader i mange tilfelle kan verke øydeleggjande for eit samvirkeforetak:

«Et samvirkeforetak må som alle andre foretak ha langsiktige planer. Et produksjonssamvirke som opererer i markedet, må ha en viss sikkerhet for at den produksjon som planlegges, kommer til anvendelse i det markedet det er gjort avtale med. En utmeldingstid etter § 23, satt til maksimum tre måneder, vil i mange tilfeller kunne virke ødeleggende for et samvirkeselskap. En overgang til konkurrerende avtager av medlemmets varer, må kunne ha en lenger «karenstid». I den bransje NBP opererer i, har enhver produsent minst 6 måneders horisont for sin produksjon. Omsetningsleddet, her samvirket, har en horisont på minst 9 måneder for sine markedsplaner. Ved bortfall av vesentlige produsenter fra et produsentsamvirke, kan det bli nødvendig med nedskalering av virksomheten, og bindingstiden bør også avveies i forhold til hvor fort de ulike bransjene kan nedskalere. Det bør derfor kunne settes en utmeldingstid på inntil ett år (eller mer), dersom viktige grunner taler for dette.»

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning meiner at det ikkje bør vere krav om «tungtvegande saklege grunnar» for å kunne operere med lengre utmeldingsfristar enn tre månader:

«I § 23 er det satt opp en utmeldingsfrist på 3 måneder for et primærsamvirke. Etter vår mening er det for mange foretak en fordel om alle utmeldinger først kan gjøres gjeldene fra et årsskifte, enten beskjed om utmelding kom inn til styret 10 eller 3 måneder før dette tidspunkt. Dette av hensyn til planleggingen av virksomheten i foretaket som normalt går på basis av vekstsesongen eller på årsbasis. I siste setning i pkt. 2 i denne paragraf er det tatt inn en mulighet for unntak fra 3 månedersregelen hvis det foreligger «tungtveiende saklige grunner». For å unngå en diskusjon om hva som er tungtveiende saklige grunner, bør det være nok at det i vedtektene er tatt inn andre frister.»

Norges Skogeierforbund tek til orde for at fristen for utmelding av eit sekundærsamvirke skal kunne vere opp til to år:

«I et flerleddet samvirke er det økonomiske mellomværende mellom primær og sekundærsamvirke ofte omfattende med betydelige investeringer. Skogeierforbundet anser derfor at det er viktig at det ved utmeldinger i sekundærsamvirket kan gis tilstrekkelig tid til omdisponeringer ikke minst av hensyn til de som har ansvar for videre drift. Vi vil foreslå at fristen for utmelding av sekundærsamvirket settes til maksimalt to år.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Synnøve Finden ASA meiner at høvet til å avgrense utmeldingsadgangen i vedtektene bør vere enda snevrare enn det utvalet har foreslått. Dei peiker på at kapitalmobilitet er avgjerande for å oppnå ei samfunnsøkonomisk effektiv ressursallokering. Dei meiner at forslaget frå Samvirkelovutvalget inneber ein svekka utmeldingsadgang, og at forslaget kan føre til ei uheldig innlåsing av medlemmar og kapital som motverkar effektiv konkurranse. I høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA heiter det m.a.:

«Retten til utmelding er i § 23 (2) regulert slik at samvirkeforetaket i vedtektene kan fastsette visse begrensinger i adgangen til å tre ut. Det foreslås derved at det i primærsamvirker kan fastsettes en utmeldingsfrist på opptil 3 måneder, mens lengste tillatte frist i sekundærsamvirker er 12 måneder. Kun «tungtveiende, saklige grunner» kan endre dette, jfr. § 32 (2) i.f. Synnøve Finden mener at dette kan medføre en uheldig innelåsing av medlemmer og kapital som motvirker effektiv konkurranse. Vi mener derfor at hovedregelen må være at det skal være lett å forlate samvirkeforetaket, slik at innsatsfaktorer enkelt kan flyttes dit hvor innehaveren til enhver tid ser at den kan utnyttes mest effektivt. Dersom utmeldingstiden er for lang vil det bli vanskelig for nye aktører å kunne vokse i markedet, da muligheten for å få nye medlemmer blir et svært langsiktig prosjekt. En svekket utmeldingsadgang forsterkes ytterligere dersom det enkelte medlem i tillegg ikke gis anledning til å ta med seg en forholdsmessig andel av kapitalen i foretaket. Hver for seg og særlig samlet vil for sterke begrensinger i kapitalens og medlemmets mobilitet, medføre at det blir vanskelig å starte ny konkurrerende virksomhet samt at etablerte utfordrere får problemer med å vokse til en hensiktsmessig størrelse i markedet.»

Synnøve Finden ASA meiner vidare at § 23 andre ledd i forslaget frå utvalet kan føre til konflikt med konkurransereglane, fordi tungtvegande saklege omsyn kan grunngi lengre utmeldingsfristar enn 3 månader (primærsamvirke) og 12 månader (sekundærsamvirke).

I sine merknader til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA uttaler Konkurransetilsynet m.a.:

«Konkurransetilsynet viser til vår tidligere høringsuttalelse til NOU 2002: 6 der vi fremhevet at en samvirkelov fra et konkurransemessig ståsted i størst mulig grad bør åpne for fleksibilitet og mobilitet i forbindelse med inn- og utmelding. Dette for å motvirke at medlemmene låses til samvirket. Vi påpekte også at adgangen til å vedtektsfeste begrensninger i muligheten til å melde seg ut bør gjøres så snever som mulig.

Vi ser positivt på at det i utkast til samvirkelov foreslås at utmeldingsfristen i primærsamvirker ikke skal være lenger enn tre måneder. Dette vil innebære en kortere utmeldingsfrist enn hva som gjelder for flere av de store dominerende landbrukssamvirkene.

Tilsynet ser at det av andre hensyn kan være behov for begrensninger i utmeldingsadgangen utover dette, og har forståelse for at det derfor i loven åpnes opp for at andre begrensninger kan vedtektsfestes dersom der foreligger tungtveiende, saklige grunner, jf § 23 (2). Konkurransetilsynet ønsker imidlertid igjen å nevne at utvalget i punkt 25.3.2 i NOU 2002: 6 går noe langt når det drøftes hvilke type begrensninger som kan tillates og på hvilket grunnlag disse kan innføres. Vi viser til vårt brev av 22. oktober 2002, s. 4. Forslaget bør etter Konkurransetilsynets mening gjøres klarere på dette punktet.»

Det har under høyringa kome få innvendingar mot forslaget til reglar om det økonomiske oppgjeret ved utmelding. Dei einaste som er grunnleggjande usamde i forslaget, er tre instansar som representerer foretak som opptrer i konkurranse med samvirkeforetak, jf. nedanfor.

Norges Skogeierforbund støttar forslaget og understrekar særleg at det må vere høve til å vedtektsfeste at ein medlem ikkje skal ha krav på å få utbetalt andelsinnskotet ved utmelding:

«Skogeierforbundet er fornøyd med første setning i tredje avsnitt i relasjon til de utfordringer som gjelder organisasjonsformer med andelsinnskudd som tingsinnskudd jfr ovenfor i merknadene til § 11. For skogsbilveilag vil det i praksis sjelden være mulig at et medlem som trer ut, kan få med seg sitt andelsinnskudd ved utmelding enten det gjelder tingsinnskuddet eller kapitalinnskuddet. For grunneierlag må formen være at et medlem får de jakt- eller fiskerettigheter som er tilknyttet medlemmets areal tilbake ved utmelding. Vi konstaterer at ordlyden i lovforslaget gjør begge alternativ mulig, men at det i Skogeierforbundets veiledning om vedtekter bør presiseres at dette må inn i vedtektene.»

Nærings- og handelsdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon og TINE BA støttar hovudregelen om at medlemmane ved utmelding ikkje skal ha krav på ein andel av nettoformuen i foretaket. TINE BA viser m.a. til at ein slik regel ville vere i strid med «samvirkets egenart»:

«Utvalget sier innledningsvis at hovedregelen også for fremtiden bør være at medlemmene ikke bør ha krav på andel i foretakets nettoformue. Dette har vært et bærende prinsipp i vedtektene til TINE. Det vil være på kollisjonskurs med samvirkets egenart å akseptere at uttredende medlemmer kan få med seg en del av nettoformuen. Dette vil som utvalget selv påpeker kunne føre til at personer forlater foretaket av kortsiktige økonomiske hensyn.»

Nærings- og handelsdepartementet og Næringslivets Hovedorganisasjon meiner – i motsetning til utvalet – at heller ikkje arbeidssamvirke bør kunne fastsetje at medlemmane ved utmelding skal ha krav på ein andel av nettoformuen. I høyringsfråsegna frå Nærings- og handelsdepartementet heiter det:

«Vi støtter at hovedregelen i samvirkeforetak må være at et medlem ved utmelding ikke får ut sin andel av nettoformuen.Vi har registrert at det har vært drøftet å åpne for vedtektsbestemmelser som sier at medlemmene har krav på en andel av foretakets nettoformue ved utmelding. Utvalget konkluderer med at det ikke bør åpnes for en slik mulighet. Begrunnelsen er blant annet at det vil bidra til å utvanne samvirkeformens egenart.

Utvalget foreslår likevel at det for arbeidssamvirker skal være mulig å vedtektsfeste rett til andel av nettoformuen ved utmelding. Vi stusser på at det foreslått å forskjells­behandle tjenesteytende næringsdrivende fremfor alle andre næringsdrivende på denne måten. NHD kan ikke se at det er lagt frem andre hensyn for unntaket enn at man ønsker gjøre samvirkeformen interessant for en yrkesgruppe som ellers ikke ville ha valgt samvirkeformen. Etter vår oppfatning er det tvilsomt om dette hensynet er sterkt nok til at det forsvarer en unntaksbestemmelse og på den måte utvanne samvirke­formens egenart.

Vi ber om at § 23 (4) blir vurdert nøye.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler seg i same retning og framhevar særleg at ein regel om rett til andel av foretaksformuen kan føre til eit kappløp om å melde seg ut først:

«NHO er enig i at muligheten for å få utbetalt andel nettoformue vil være viktig for at samvirkeformen skal kunne brukes for liberale yrker. På den annen side vil muligheten for slik utbetaling øke kreditorenes risiko – selv om man forutsetter at forsvarlighetskriteriet skal ivaretas.

Muligheten for å kunne kreve andel nettoformue, kombinert med begrensningene som følger av § 27, kan føre til at medlemmene som melder seg ut først mottar full utbetaling, mens det må skje avkortning ved senere utmeldinger. Det er viktig at reglene ikke fører til et kappløp om å melde seg ut først, og det bør således vurderes om det er grunnlag for å utforme en regel som sikrer likebehandling der utmeldingene skjer i løpet av et avgrenset tidspunkt.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening og Synnøve Finden ASA har gitt uttrykk for ei sams haldning til spørsmålet om det økonomiske oppgjeret ved utmelding. Dei meiner at ein medlem som trer ut, bør kunne ha krav på ein andel av nettoformuen i foretaket. Vidare meiner dei at lova ikkje bør opne for vedtekter som inneber at medlemmane ikkje har krav på å få utbetalt andelsinnskotet ved utmelding. Spørsmåla er drøfta mest utførleg i høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA, medan høyringsfråsegnene frå Handels- og Servicenæringens Hovedorganisa s jon og Næringsmiddelbedriftenes Landsforening inneheld ei meir kortfatta framstilling av hovudpunkta i høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA.

Synnøve Finden ASA gir uttrykk for at det overordna omsynet er å legge til rette for synleggjering av alternativverdien til kapitalen gjennom å fremje «medlemmets og kapitalens mobilitet». Når det gjeld retten til å få utbetalt andelsinnskotet ved utmelding, uttaler Synnøve Finden ASA m.a.:

«I § 23 punkt (3) i forslaget er det gitt adgang til å få tilbakebetalt andelsinnskuddet, «med mindre vedtektene sier noe annet». Det fremgår av NOU 2002: 6, Vedlegg 1 side 431 punkt 6, at Konkurransetilsynet går inn for at det ikke skal være adgang til å vedtektsfeste at medlemmene ikke skal ha krav på tilbakebetaling av innskudd ved utmelding. Vi støtter Konkurransetilsynets syn på at det ikke bør være anledning til å fastsette slike begrensinger i vedtektene. En slik regulering vil etter vårt syn være meget uheldig og bidrar til en innelåsing av ressurser. Konkurransetilsynets vedtak i TINE-fusjonen gir også uttrykk for dette ved at det her kommenteres at et TINE-medlem gir avkall på avkastning på felleskapitalen gjennom melkeprisen dersom han trer ut, og ved at medlemmet mister mulighet til en senere fordeling av felleskapitalen. Konsekvensen blir etableringshindringer som kan føre til samfunnsmessige effektivitetstap.»

Synnøve Finden ASA peiker også på at dersom medlemskap i samvirkeforetak ikkje skal vere fritt omsettelege, så er det ekstra viktig at medlemmane kan krevje andelsinnskota tilbakebetalt ved utmelding. Det blir vist til at det elles kan oppstå uheldige innlåsingseffektar. Synnøve Finden ASA viser også til at det kan tenkjast situasjonar der vedtektsføresegner om at andelsinnskotet ikkje skal betalast tilbake ved utmelding, vil kunne bli sett til side med heimel i konkurranselovgivinga. Det blir i den samanhengen gitt uttrykk for at samvirkelova ikkje bør leggje opp til valfridom der det eine valet vil kunne vere i strid med konkurransereglane. Synnøve Finden ASA er vidare kritisk til vedtektsføresegner som inneber at ein medlem ikkje får utbetalt heile andelsinnskotet i samband med sjølve utmeldinga.

I sine merknader til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA viser Konkurransetilsynet til det tilsynet tidlegare har uttalt om at det ikkje bør vere høve til å vedtektsfeste at medlemmane ikkje skal få tilbakebetalt sine innskot ved utmelding.

Synnøve Finden ASA har følgjande merknad til spørsmålet om ein medlem som trer ut, skal ha krav på å få utbetalt ein andel av nettoformuen:

«I § 23 (4) gis det en mulighet for at vedtektene i samvirkeforetak hvor medlemmene er ansatte i foretaket, kan gi medlemmene en rett til å få med seg sin andel av «foretakets nettoformue». Etter vårt syn er det ikke kun ansatte medlemmer i samvirkeforetaket som bør gis en slik rett. Vi påpeker imidlertid vår kommentar innledningsvis til § 23, hvor vi ber om at det utredes nærmere hvilke deler av formuen som faktisk bør kunne følge med ved en utmelding. Utkastet bør derfor åpne for at det i vedtektene kan innføres en regel om at utmelding med en viss andel av formuen kan finne sted, dog innenfor rammen av selskapets soliditet, se forsvarlighetskravet i §§ 27 jfr 33. Det bør videre gis anledning til fleksibilitet i forhold til på den ene side håndtering av grunnfinansieringen av den virksomhet selskapet primært er stiftet for, og på den annen side forvaltning av nettoformue utover dette, som f.eks er knyttet til sidevirksomheter, finansaktiva eller på annen måte er «overskuddskapital» utover samvirkets primære driftsformål. Videre må også bindingstid for kapital som kan kreves utbetalt ved utmelding, drøftes nærmere.»

Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA er sterkt usamde i forslaget frå Synnøve Finden ASA om at ein medlem som melder seg ut, skal ha krav på ein forholdsmessig del av fellesformuen i foretaket:

«Synnøve Finden argumenterer for at det skal kunne fastsettes vedtekter som bestemmer at et medlem som melder seg ut skal kunne få med seg en forholdsmessig andel av fellesformuen. Begrunnelsen for dette er i hovedsak kapitalmobilitet. Som anført tidligere er det mye som taler for ny kapitaloppbygging framover i større grad vil skje gjennom økt andelskapital eller annen form for individualisert egenkapital/lån fra medlemmene. Dette vil i så fall bidra til at medlemmer som melder seg ut i noe større grad får med seg kapital ved utmelding. Felleskapitalen er bygd opp over lang tid med skiftende medlemskap. At en på et gitt tidspunkt skal endre praksis slik at medlemmer som har trådt inn i medlemskapet uten kostnad skal kunne hente ut deler av formuen er svært ulogisk. At én generasjon skal kunne hente ut verdier som andre har bygd opp over lang tid er ikke i samsvar med en tenking om langsiktighet og stabilitet. Vi er derfor sterkt uenig i Synnøve Findens forslag.»

Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA peiker på at kapitalspørsmålet ved utmelding må sjåast i samanheng med forholda ved innmelding:

«Det er et særpreg ved samvirke at det i prinsippet har vekslende medlemstall og andelskapital. Medlemmer som ikke lenger kan eller ønsker å benytte foretakets tjenester går ut, mens nye kommer inn. Dersom medlemmer som går ut kunne ta med seg en stor del av kapitalen, ville dette i ytterliggående tilfelle kunne skape et egenkapitalproblem for selskapet.

Det er også viktig å se kapitalspørsmålet ved utmelding i sammenheng med forholdene ved innmelding. Det mest vanlige i dag er innbetaling av et svært begrenset andelsinnskudd, tilsvarende andelsinnskuddet fra eksisterende medlemmer. Dersom medlemmer som går ut skulle ha fått med seg større eller mindre del av felleskapitalen, måtte også nye medlemmer ha måttet innbetale tilsvarende.»

7.2.3 Overgang av medlemskap

Høyringsinstansane har i hovudsak slutta opp om forslaget til reglar om overgang av medlemskap. Av dei instansane som ønskjer endringar i forslaget, går tre instansar inn for at høvet til å avhende og pantsetje medlemskap skal vere snevrare enn det utvalet har foreslått. Fire instansar ønskjer ei utviding på dette punktet.

Norges Skogeierforbund meiner at medlemskap i samvirkeforetak som utgangspunkt ikkje bør kunne omsetjast, og at det ikkje skal vere høve til å pantsetje slikt medlemskap:

«Skogeierforbundet mener at medlemskap i samvirke normalt ikke bør kunne omsettes og heller ikke automatisk kunne gå over til ny eier ved eierskifte i landbruket. Vår erfaring tilsier at de forpliktelser som følger med medlemskapet ikke uten videre vil aksepteres som riktig av alle nye eiere, og at dette ikke bør være tinglyste rettigheter og forpliktelser. Dersom et medlemskap gir eksklusive rettigheter for eksempel leveringsmuligheter i markeder med avsetningsproblemer, kan en omsetningsadgang også føre til uheldig prissetting på et medlemskap. Vi mener derfor at alle nye eiere skal søke eller bekrefte sitt medlemskap ved eierskifte.

Med bakgrunn i ovennevnte kan vi heller ikke se at det er behov for noen paragraf med adgang til pant i medlemskap, og vi foreslår at § 22 strykes.»

Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp meiner at medlemskap i samvirkeforetak ikkje skal kunne pantsetjast. I høyringsfråsegna frå Norsk Landbrukssamvirke heiter det:

«Lovforslagets § 22 åpner for at det kan tas pant i medlemskap. Pantsetting kan da skje dersom medlemskapet kan avhendes. I den sammenheng er det vist til lovforslagets § 21, annet ledd. I landbrukssamvirket er medlemskapet i stor utstrekning knyttet til fast eiendom. Det varierer her i hvilke grad medlemskapet er knyttet til brukeren eller eiendommen. I forbindelse med bl.a. generasjonsskifte innen landbruket, går i mange av samvirkeforetakene medlemskapet direkte over til den nye eier, såfremt ikke annet særskilt er bestemt i vedtektene. Ut over dette er andel/medlemskap ikke gjenstand for omsetning. En bestemmelse om pant i medlemskapet vil kunne bidra til å skape et feilaktig inntrykk av at medlemskap som hovedregel er omsettbart, og at det er knyttet reelle panteverdier til medlemskapet. Norsk Landbrukssamvirke vil derfor anbefale at det legges til grunn at medlemskap i samvirkeforetak ikke skal kunne pantsettes.»

HOFF Norske Potetindustrier støttar prinsipielt forslaget frå utvalet, men meiner at det bør fastsetjast ei varig unntaksordning for foretak som i dag har omsetjelege andelar:

«HOFF er så langt vi kjenner til, av de få samvirkeorganisasjoner som etter vedtektene har omsettbare andeler. Dette har historiske årsaker, ved at det tidligere var knyttet leveringsrett og -plikt til andelene, korresponderende med antall andeler. Omfanget av leveringsretten/-plikten varierte fra år til annet, avhengig av avsetningssituasjonen for potetstivelse og sprit. Systemet representerte dermed markedsreguleringen på denne sektoren. Omsetning av andeler og dermed leveringsrett/-plikt representerte en hensiktsmessig dynamikk i denne sammenheng. Det er ikke lenger leveringsrett eller plikt knyttet til andelene, men det er kun andelseiere som kan inngå leveringskontrakt for poteter. Det er i dag en begrenset omsetning av andeler, noe som foregår etter klare og stramme kriterier. Hovedregelen er at det kun er aktive produsenter som godkjennes som nye andelseiere. Dette gjelder selv ved overføring gjennom arv og skifte.

Vi oppfatter at et system med omsettbare andeler kan være vanskelig å forene med ånd og bokstav i det foreliggende lovforslag. Vi finner det likevel ikke riktig å foreslå endringer i lovforslaget som kan dekke et slikt system. Vi vil imidlertid be om at det legges til rette for varig unntak fra en eventuell lov for en slik bestemmelse. Vår hovedbegrunnelse for en anmodning om varig unntak vil være det historisk betingede særpreg for vår organisasjon, i tillegg til at det vil medføre mye unødvendig støy i vår organisasjon dersom vedtektene må legges om på dette punktet. Siden det allerede er tatt høyde for varige unntak fra lovens bestemmelse for andre forhold, håper vi dette vil være en kurant sak også for det påpekte forhold, noe vi anser som viktig for oss.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening og Synnøve Finden ASA meiner at hovudregelen bør vere at medlemskap skal kunne avhendast og pantsetjast, også i tilfelle der medlemskap ikkje er knytt til fast eigedom. Næringsmiddelbedriftenes Landsforening meiner vidare at hovudregelen bør vere at medlemskap i samvirkeforetak går i arv. Spørsmålet om avhending og pantsetjing av medlemskap er mest utførleg omtalt i høyringsfråsegnene frå Næringslivets Hovedorganisasjon og Synnøve Finden ASA. Næringslivets Hovedorganisasjon er særleg opptatt av at det blir foreslått reglar som hindrar innlåsing av kapital:

«Begrensninger i avhendingsadgangen må ses i sammenheng med reglene som gjelder ved utmelding. Utvalget har foreslått at medlem som melder seg ut som hovedregel skal få tilbake andelsinnskudd (eventuelt tillagt rente), samt etterbetaling som vedtas innen ett år etter det kalenderår utmeldingen fant sted, jfr. § 23 (3). Utvalget åpner imidlertid for at det i vedtektene kan fastsettes at utmeldt medlem ikke har slike rettigheter. Dersom et samvirkeforetak vedtektsfester at medlemmer som melder seg ut ikke skal få tilbakebetalt andelsinnskudd og motta etterbetaling, vil svært få se seg tjent med å melde seg ut. Dette, kombinert med en regel om at medlemskap ikke kan avhendes, fører til en uheldig «innlåsing» av kapital. Vi mener det må vedtas regler som forhindrer slik innlåsing, og som sikrer at medlemmer har en reell frihet til å tre ut av samvirkeforetaket, og eventuelt plassere sin kapital i et annet foretak. Dette kan sikres ved at det vedtas en regel om at medlemskap skal kunne avhendes.»

Synnøve Finden ASA har følgjande merknader til spørsmålet om avhending og pantsetjing av medlemskap i samvirkeforetak:

«Utvalgets begrunnelse for at medlemskap som hovedregel ikke skal kunne overdras, ser ut til å være at det i forhold til samvirkeprinsippene er betenkelig at medlemskap kan bli omsatt med sikte på å oppnå kapitalavkastning. Etter vårt skjønn er det imidlertid ønskelig, sett ut i fra alminnelige markedsprinsipper, at medlemskap kan omsettes til en uregulert markedspris. Dette vil føre til at det enkelte medlem vil bidra til at samvirket drives så effektivt som mulig slik at verdien på medlemskapet blir høyt. Dette er samfunnsøkonomisk ønskelig. Omsettelighet er også viktig for å unngå uheldig innlåsing av kapital. Kapitalmobilitet er en viktig forutsetning for effektiv ressursallokering. Hovedregelen bør således være at medlemskap skal kunne avhendes.

Medlemskap i et samvirke kan være lukket og/eller naturlig måtte begrenses ut fra ulike hensyn, for eksempel naturgitte omstendigheter og markedsmessige begrensninger. Dersom normalt fri omsettelighet av medlemskap (andel) således ikke er mulig, vil det oppstå en uheldig innlåsing av kapital som vil måtte motvirkes av regler for medlemmets tilgang til en forholdsmessig andel av kapitalen ved uttreden.

(...)

Muligheten til å avhende et medlemskap henger også sammen med spørsmålet om et medlemskap skal kunne pantsettes. Etter vårt syn bør det legges opp til et regelverk der medlemmene i utgangspunktet både må kunne avhende og også pantsette sitt medlemskap. Medlemskap i et samvirkeforetak kan i enkelte tilfeller ha en stor økonomisk verdi, og medlemmene bør gis mulighet til å benytte dette formuesgodet til pantsettelse.

Disse muligheter er også viktige sett i lys av at samvirkeforetak ofte kan ha problemer med å skaffe tilstrekkelig kapital. Det må legges til grunn at medlemmene vil være mer villige til å skyte inn mye andelskapital dersom det er mulighet for å pantsette medlemskapet. Medlemskap må derfor kunne avhendes og pantsettes.»

Konkurransetilsynet meiner at forslaget til reglar om overgang av medlemskap i samvirkeforetak ikkje reiser vesentlege konkurransemessige problemstillingar. I sine merknader til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA uttaler tilsynet:

«Lovutkastet § 21 fastsetter som hovedregel at medlemskap ikke skal kunne overdras. Bestemmelsen kan imidlertid fravikes i vedtektene. Synnøve Finden mener hovedregelen bør være at medlemskap skal kunne avhendes. Det er noe uklart for tilsynet om Synnøve Finden mener at medlemskap skal kunne omsettes fritt, også til juridiske personer som ikke driver samhandling med samvirkeforetaket, f.eks finansielle investorer.

I Konkurransetilsynets redegjørelse i vedlegg 1 til NOU 2002: 6 kommenterer tilsynet at alminnelige markedsprinsipper tilsier at medlemskap alltid bør være omsettelig til en uregulert markedspris. Imidlertid er tilsynet av den oppfatning at spørsmålet om omsettelige medlemskap og prisdannelse på disse er mest interessant dersom medlemskap i samvirket er lukket, se side 432 i NOU 2002: 6. I et samvirkeforetak hvor åpent medlemskap er vedtektsfestet, er medlemskap ikke et knapt gode. Vi registrerer at det i lovutkastet § 15 legges opp til åpent medlemskap; medlemskap kan bare nektes dersom det er saklig grunn for det, og vedtektene kan bare inneholde vilkår for medlemskap så langt saklige grunner tilsier det. Konkurransetilsynet kan derfor ikke se at bestemmelsene i ny samvirkelov om overgang av medlemskap reiser vesentlige konkurransemessige problemstillinger, så lenge samvirkeforetaket er basert på åpent medlemskap.

Dersom Synnøve Finden mener at medlemskap bør kunne omsettes fritt også til personer som ikke driver samhandling med foretaket, beveger man seg bort fra samvirkeprinsippene, og spørsmålet er da om det er behov for en samvirkelov. For å bedre konkurransen og effektiviteten i meierisektoren, som Synnøve Finden naturligvis er mest opptatt av, er det viktigere at melkekvotene gjøres fritt omsettelige. Dette ligger utenfor hva samvirkeloven skal regulere.»

Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA er imot forslaget frå Synnøve Finden og viser til at det harmonerer dårleg med særtrekka ved samvirkeforma:

«Lovutvalget foreslår som hovedregel at medlemskap ikke kan overdras, men åpner likevel for det i gitte tilfelle. Synnøve Finden mener medlemskap som hovedregel skal kunne overdras og omsettes til markedspris for blant annet å bidra til en effektiv drift i samvirkeforetaket.

Etter vår oppfatning er dette ikke en fornuftig løsning. Det er et av særtrekkene ved samvirke at foretaket skal måles på andre forhold enn kapital. Vi mener lovutvalgets forslag bør opprettholdes.»

7.2.4 Mishald frå medlemmen si side

Høyringsinstansane har i lita grad kommentert spørsmålet om kva slags reglar som skal gjelde dersom ein medlem har gjort seg skyldig i mishald overfor foretaket.

Norske Blomsterprodusenter BA gir uttrykk for at ein medlem som har gjort seg skyldig i ei alvorleg krenking av foretaket, må kunne fråtakast sine medlemsrettar med umiddelbar verknad, dvs. uavhengig av eventuelle bindingstider og utmeldingsfristar.

Nærings- og handelsdepartementet meiner at ein medlem som er stengt ute, må kunne bringe saka inn for domstolane:

«En beslutning om utelukking av et medlem er et inngripende vedtak som kan få alvorlige konsekvenser for den det gjelder. Det er et behov for regler som sikrer betryggende og upartisk saksbehandling i utelukkingssaker. Uten noen form for ekstern kontroll kan det ikke utelukkes at denne bestemmelsen kan misbrukes i interne maktkamper i foretak. Hensynet til minoritetsvern tilsier derfor en mulighet til en nøytral vurdering av spørsmålet om utelukking. Etter vår vurdering sikrer ikke behandling av utelukkelsesspørsmålet i styret og årsmøtet kravet til nøytralitet. Vi foreslår derfor at et medlem i et samvirkeforetak skal ha anledning til å bringe spørsmålet om utelukking inn for domstolene. Det vil sikre muligheten for nøytral vurdering av et utelukkingsvedtak. Av praktiske hensyn bør adgangen inntre etter at årsmøtet har truffet sitt vedtak. En slik regel vil også bringe regelverket i tråd med tilsvarende bestemmelser i aksjeloven.

Vi foreslår nytt siste punktum i § 24 (2):

«Et medlem som er besluttet utelukket i vedtak fra årsmøtet, kan bringe saken inn for domstolene.»»

Næringsmiddelbedriftenes Landsforening uttaler at reglane om utestenging av medlemmar «må justeres». I lys av samanhengen er det nærliggjande å forstå dette slik at foreininga meiner at ekskluderte medlemmar m.a. skal ha krav på ein andel av foretaksformuen.

TINE BA støttar forslaget om at det i vedtektene kan fastsetjast at foretaket kan stenge ute medlemmar som ikkje har samhandla med foretaket i løpet av eitt år. TINE BA understrekar at «passive medlemmar» også må kunne møtast med andre sanksjonar:

«I punktet 25.5.2 drøftes temaet om utelukking av medlemmer. Her drøftes forhold knyttet til såkalte «passive medlemmer». De forliggende vedtekter for TINE BA opererer med begrepet aktive medlemmer som er medlemmer som har levert melk foregående eller inneværende år. De medlemmer som ikke har hatt denne samhandlingen med laget, beskrives som passive medlemmer og har begrensede medlemsrettigheter -og plikter. De passive medlemmer har ikke stemmerett, og er ikke valgbare. I tillegg vil andeler tilknyttet bruk som ikke har levert melk de siste 10 årene bli innløst og de får tilbakebetalt andelstilskuddet, men får ingen andel av nettoformuen. TINE er opptatt av at disse prinsipper kan videreføres. Vi slutter oss til utvalgets forslag om at det kan fastsettes at en kan utelukke et medlem som ikke samhandler med foretaket i en periode på minst 1 år.»

Norges Skogeierforbund har følgjande merknader til føresegna om utestenging av «passive medlemmar»:

«I forslaget til lovtekst heter det: «Det kan i vedtektene fastsettes at utelukking også skal kunne skje dersom et medlem ikke samhandler med foretaket i en periode på minst ett år.» Ved ESA’s behandling av skogeiersamvirkets notifikasjonssøknad av 15. juli 1994 etter EØS-avtalens artikkel 53 og 54 fikk skogeiersamvirket med ESA’s vedtak av 24. april 1997 aksept for fortsatt samvirkeorganisert omsetning, men pålegg om å fjerne leveringsplikten fra vedtektene.

I behandlingen av Samvirkelovutvalgets forslag i skogeierorganisasjonen er forholdet mellom forslaget til lov og ESA’s vedtak tatt opp av flere. Det er også reist spørsmål om hvordan utvalgets forslag om at samvirkeforetak skal kunne ilegge bot stiller seg i forhold til andre lover og bestemmelser.»

7.2.5 Mishald frå samvirkeforetaket si side

Berre to høyringsinstansar har kome med merknader til spørsmålet om kva slags reglar som skal gjelde ved mishald frå samvirkeforetaket si side. Norske Blomsterprodusenter BA uttaler:

«Når det gjelder reglene i § 25, om et medlems rett til å tre ut, og de eventuelle kompensasjoner dette skulle kunne utløse, bør det kanskje presiseres bedre med hensyn til forbehold, hensynet til nødvendige driftsforhold osv. Slik vi leser denne paragraf, kan reglene her være med på å sette rettsikkerheten til gjenblivende medlemmer i fare, hensyntatt styreansvar eller ikke. Dette på grunn av forhold til driftskapital osv.»

Næringsmiddelbedriftenes Landsforening meiner at reglane om mishald frå samvirkeforetaket si side «må justeres». Utfrå samanhengen verkar det som foreininga meiner at ein medlem som trer ut pga. vesentleg mishald frå foretaket si side, skal ha krav på ein andel av foretaksformuen.

7.2.6 Medlemsregister

Høyringsinstansane har under dette punktet kommentert to spørsmål: Det eine er korleis registeret skal førast. Det andre er i kva grad ålmenta skal ha krav på innsyn i registeret.

Norges Skogeierforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon meiner at foretaka bør ha større fridom med omsyn til korleis registeret skal førast. Den sistnemnde uttaler:

«I § 19 (1) bestemmes det at styret er ansvarlig for at det opprettes et medlemsregister som skal føres på en «betryggende måte». I § 19 (2) suppleres bestemmelsen med detaljerte regler om registerets form og innhold.

NHO mener at § 19 (2) første punktum bør slettes. Det er ikke noen grunn til at loven skal oppstille en preseptorisk regel om at alle samvirkeforetak skal føre et medlemsregister «i alfabetisk orden» med opplysninger om medlemmenes fødselsdato m.v. I større samvirkeforetak vil dette antakelig følge av første ledd og kravet om at registeret føres på betryggende måte. I mindre foretak kan det være aktuelt å føre registeret på annen måte, for eksempel etter innmeldingstidspunkt, og med andre opplysninger, uten at dette vil være ubetryggende. Det som må være avgjørende er at registeret føres på en måte som er betryggende ut fra foretakets størrelse, antall medlemmer, virksomhet m.v.

Det er naturlig at medlemsregisteret inneholder opplysninger om medlemmenes innskudd, jfr. § 19 (2) annet punktum. Bestemmelsen kan imidlertid flyttes til (1) eller (3), slik at § 19 kan få ett ledd mindre enn foreslått.»

Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp er opptatt av at retten til innsyn i registeret skal vere avgrensa til dei opplysingane lova føreskriv at registeret skal innehalde. I høyringsfråsegna frå Norsk Landbrukssamvirke heiter det:

«Av lovforslagets § 19 fremgår av siste ledd at medlemsregisteret skal være tilgjengelig for enhver. Norsk Landbrukssamvirke støtter dette, men vi vil understreke at vi forstår lovteksten slik at denne tilgjengeligheten er begrenset til å gjelde bare de opplysninger som fremgår av § 19, annet ledd. Norsk Landbrukssamvirke vil anmode om at dette presiseres i lovteksten, slik at man ikke får en situasjon der det kan såes tvil omkring hvorvidt det skal være adgang til å kreve aIlment innsyn i andre konkurranseømfintlige elementer knyttet opp mot medlemsregistrene enn de som er definert i annet ledd. Det enkelte medlems alminnelige personvern er også et vesentlig argument for en presisering av at siste ledd gjelder kun opplysninger definert i annet ledd.»

Norges Skogeierforbund meiner at utanforståande berre skal ha krav på å få opplyst namna og adressene til medlemmane:

«For et samvirkeforetak vil medlemsregisteret ofte være det sentrale kunde- /leverandørregisteret. I en konkurransesituasjon vil det for foretaket være skadelig om alle deler av dette skal være tilgjengelig for alle. Skogeierforbundet mener at det kun kan være medlemmenes navn og adresse som skal være tilgjengelig for enhver. For andre medlemmer må selvfølgelig også størrelsen på eventuelle andelsinnskudd være tilgjengelig.»

7.3 Departementets vurderingar

7.3.1 Innmelding i samvirkeforetak m.m.

Justisdepartementet meiner at samvirkeprinsippet om ope medlemskap bør kome klart til uttrykk i lova, jf. § 14 første ledd første punktum i lovforslaget. Prinsippet er berar av grunnleggjande verdiar som likeverd og ikkje-diskriminering og gir samvirkeforma eit inkluderande preg. Departementet ser det som viktig at alle som kan få sine interesser varetatt av eit samvirkeforetak, i utgangspunktet skal ha rett til medlemskap. Dette tilseier at terskelen for å få medlemskap i samvirkeforetak bør vere låg.

Departementet er samtidig klar over at det kan vere behov for å avgrense krinsen av dei som kan takast opp som medlemmar i eit samvirkeforetak. Dette gjeld særleg i tilfelle der medlemmane skal yte varer eller tenester til foretaket. Foretaka må i slike tilfelle kunne stille visse minstekrav til kvalitet og eventuelt også til kvantitet. Det kan også vere behov for å operere med visse kriterium for medlemskap i tilfelle der medlemmane skal betale for varer eller tenester som foretaket yter. I eit bilkollektiv kan det til dømes vere behov for å stille krav om at søkjaren har førararkort og ikkje tidlegare er nekta bilforsikring. Eit interkommunalt samvirkeforetak (til dømes eit renovasjonsforetak) må kunne avslå søknader om medlemskap frå andre enn kommunar. Likeins må eit sekundærsamvirke kunne stille krav om at dei som søkjer medlemskap, er organisert som samvirkeforetak med eit bestemt formål.

Departementet er samd med utvalet i at medlemskap berre skal kunne nektast dersom det er sakleg grunn for det, sjå lovforslaget § 14 første ledd andre punktum. Kriteriet gir tilstrekkeleg rom for å vurdere dei kryssande omsyna som normalt gjer seg gjeldande i saker om nekting av medlemskap. Samtidig har omgrepet «sakleg grunn» ein fast kjerne, som gjer at enkelte avslagsgrunnar utan vidare vil vere ulovlege (til dømes vilkår om truvedkjenning, hudfarge og nasjonalt og etnisk opphav). Departementet legg også vekt på at det etter gjeldande rett er krav om sakleg grunn for å nekte medlemskap i samvirkeforetak, og at dette er eit vilkår som er velkjent elles i lovgivinga, til dømes i aksjelova § 4-16 andre ledd første punktum.

Samvirkelovutvalet har i punkt 25.2.1 (s. 256–258) i utgreiinga gjort utførleg greie for det nærmare innhaldet i kravet til sakleg grunn. Departementet sluttar seg til dei presiseringane utvalet har gjort.

Departementet har vurdert om samvirkelova bør innehalde eit uttrykkeleg diskrimineringsforbod tilsvarande det ein har i m.a. lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag § 1-4 og lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag § 1-5. Etter desse lovene kan vedtektene ikkje innehalde vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til truvedkjenning, hudfarge, språkkunnskapar, nasjonalt eller etnisk opphav eller homofil legning, leveform eller orientering. Slike omstende kan heller ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett.

Departementet har kome til at det ikkje er formålstenleg å foreslå eit særskilt diskrimineringsforbod i forslaget til samvirkelov. Dette heng saman med at lovforslaget klart slår fast prinsippet om ope medlemskap, samtidig som det stiller opp eit generelt krav om sakleg grunn for å nekte medlemskap. Eit sentralt formål med desse reglane er nettopp å hindre diskriminering og fremje likeverd. Dei formene for diskriminering som er nemnde i burettslovene, vil etter lovforslaget vere usaklege avslagsgrunnar, sjå utgreiinga s. 345 andre spalte. Dette reduserer behovet for at samvirkelova skal innehalde eit uttrykkeleg forbod mot visse former for diskriminering. Departementet meiner at ønsket om å unngå diskriminering best kan varetakast gjennom eit generelt krav om sakleg grunn, som også omfattar andre former for diskriminering enn dei som følgjer av dei uttrykkelege diskrimineringsforboda i burettslovgivinga (til dømes diskriminering pga. kjønn).

Etter departementet sitt syn er det behov for ein regel som seier at ein søknad om medlemskap skal reknast for godkjent, dersom søkjaren ikkje har fått melding om utfallet av søknaden innan ein nærmare fastsett frist. Dette er naudsynt for at prinsippet om ope medlemskap ikkje skal kunne undergravast. Utvalet har foreslått ein frist på to månader, jf. utvalsforslaget § 15 tredje ledd andre punktum. Dette er fristen også etter § 4-16 fjerde ledd i aksjelova og allmennaksjelova. Departementet meiner at ein frist på to månader varetek interessene til søkjaren og til foretaket på ein rimeleg måte. Det må i vedtektene kunne fastsetjast ein kortare frist. Derimot tilseier omsynet til søkjaren at foretaka ikkje kan stå fritt til å fastsetje lengre fristar. Departementet viser til lovforslaget § 14 tredje ledd.

I visse tilfelle kan kapasitetsomsyn føre til at eit samvirkeforetak ikkje kan ta opp fleire medlemmar som kan dra nytte av samvirket. Det er til dømes ikkje fleire ledige plassar i ein barnehage eller i eit garasjelag. Manglande kapasistet vil i slike tilfelle vere ein sakleg grunn for å nekte medlemskap. Ein av høyringsinstansane har peikt på at tomånaders-fristen vil kunne gi seg uheldige utslag i tilfelle som dette.

Etter departementet sitt syn opnar lovforslaget for tilstrekkeleg fleksibilitet på dette punktet. Ei praktisk ordning kan til dømes vere at foretaket innan tomånadsfristen gir søkjaren melding om at søknaden i første omgong ikkje er godkjend, men at søkjaren er ført opp på ei liste, og at søknaden vil bli vurdert på nytt når det er ledig kapasitet. Fordelen med ei slik løysing er dels at ein får etablert ei køordning, dels at søkjaren kan rekne med å få eit svar innan to månader, og dels at søkjaren slepp å setje fram ein ny søknad når det blir ledig kapasitet. På denne måten kan ein oppnå god ressursutnytting. Alternativt kan eit foretak tildele medlemskap, trass i manglande kapasitet, men samtidig gjere medlemmen merksam på at vedkomande ikkje kan nyttegjere seg av samvirket før det er ledig kapasitet. Medlemmen vil i så fall kunne gjere gjeldande medlemsrettar i foretaket også i perioden før medlemmen har omsetning med foretaket. Det enkelte foretaket må avgjere kva slags ordning som er ønskjeleg på dette punktet.

Departementet er samd med Brønnøysundregistra i at det må kome klart fram av lovteksten at foretaket ikkje kan ta opp medlemmar i perioden mellom stiftinga av foretaket og registreringa av foretaket i Foretaksregisteret. Lovforslaget frå Samvirkelovutvalet kunne gi inntrykk av at det i denne perioden skulle vere mogleg å teikne medlemskap ved å underteikne stiftingsdokumentet, jf. § 15 andre ledd første punktum samanhalde med § 8 andre ledd og § 12. Ei slik ordning ville vere uryddig og synest ikkje å vere tilsikta frå utvalet si side. Departementet har derfor presisert i lovteksten at foretaket ikkje kan ta opp medlemmar i den aktuelle perioden, jf. lovforslaget § 14 andre ledd tredje punktum. Forslaget er ikkje til hinder for at dei som søkjer medlemskap i perioden mellom stiftinga og registreringa, blir ført opp på ei «venteliste». Tildeling av medlemskap kan likevel ikkje skje før foretaket er registrert i Foretaksregisteret.

Samvirkelovutvalet har i §§ 16 og 17 gitt ei oversikt over medlemsrettar og medlemsplikter i samvirkeforetak. Utvalet har samtidig presisert når rettane og pliktene oppstår og fell bort. Oversikta over rettar og plikter er meint å ha eit pedagogisk formål. Departementet støttar forslaget frå utvalet, men har valt å gjere ei mindre endring. Eventuell plikt til samhandel og til å betale medlemskontingent er tatt ut som døme på plikter som kan følgje av vedtektene. Det er på det reine at vedtektene som utgangspunkt kan fastsetje slike plikter, men departementet har ikkje funne grunn til å nemne desse pliktene særskilt i lovteksten. Når det gjeld spørsmålet om samhandlingsplikt, viser departementet til punkt 6.2. og 6.3 ovanfor.

Ein av høyringsinstansane har gitt uttrykk for at medlemmar som berre har marginalt utbytte av medlemskapen sin, bør kunne takast frå stemmeretten utan å misse retten til medlemskap. Departementet ser på retten til å stemme som ein heilt grunnleggjande medlemsrett og ønskjer ikkje å foreslå nokon innskrenkingar i stemmeretten basert på kor stort utbytte av medlemskapen den einskilde medlemmen har. Når det særskilt gjeld såkalla passive medlemmar, viser departementet til den særlege utestengingsføresegna i lovforslaget § 23 første ledd andre punktum. Departementet viser også til punkt 7.3.4 nedanfor.

Departementet ønskjer å opne for at to eller fleire medlemmar skal kunne ha ein medlemskap saman, jf. lovforslaget § 19. Sjølv om det er fleire som eig medlemskapen i fellesskap, kan dei likevel berre gi ei stemme på årsmøtet. På same måte bør det vere dersom ein medlemskap til dømes er knytt til eit gardsbruk. Ein medlemskap bør berre gi grunnlag for ei stemme på årsmøtet, uavhengig av kor mange som driv garden. Noko anna ville reelt innebere at einslege hadde fått mindre innverknad på årsmøtet enn ektepar og sambuarar.

7.3.2 Utmelding av samvirkeforetak

Reglane om utmelding er tatt inn i § 22 i Justisdepartementets lovforslag.

Etter gjeldande rett kan samvirkeforetaka gå forholdsvis langt i retning av å avgrense høvet til utmelding. For enkelte typar foretak er det ikkje uvanleg med bindingstider på tre og fem år. Ei rekke foretak har utmeldingsfristar på eitt år, og fleire sekundærsamvirke har fristar på to år.

Justisdepartementet meiner at det er behov for å styrke prinsippet om frivillig medlemskap ved å innskrenke vedtektsfridomen på dette punktet. Det er særleg to grunnar til det: Den eine er omsynet til den medlemmen som ønskjer å tre ut. Ein medlem som ikkje lenger ser seg tent med å delta i samvirket, bør som utgangspunkt kunne tre ut når vedkomande måtte ønskje det. Den andre er konkurransemessige omsyn, og då særleg omsynet til effektiv ressursutnytting. I eit samfunnsøkonomisk perspektiv er det uheldig med vedtektsføresegner som legg for sterke band på utmeldingsadgangen. Som utgangspunkt bør det vere kurant å tre ut av eit samvirkeforetak, anten det er for å operere på eiga hand, for å slutte seg til eit anna foretak, eller fordi ein skal leggje ned aktiviteten. Eit samvirkeforetak må gjerne halde på medlemmane sine, men det må skje ved å vere konkurransedyktig, og ikkje gjennom lange bindingstider eller lange utmeldingsfristar.

Det er samtidig på det reine at ein rett til å melde seg ut når medlemen sjølv ønskjer det, ikkje kan vere absolutt. I visse tilfelle vil ein vilkårslaus rett til å tre ut kunne ramme foretaket og dei gjenverande medlemmane urimeleg hardt. Dette kan typisk vere tilfelle i sals- og produsentsamvirke; samvirkeforetak som vanlegvis vil vere avhengige av stabile leveransar og ein viss kontinuitet på medlemssida. Men også enkelte forsyningssamvirke kan vere sårbare for utmeldingar som skjer med umiddelbar verknad. Det kan til dømes vere tilfelle for maskinlag, vatningslag, veglag, fellesbeite og andre typar lag med forholdsvis få medlemmar. Dess færre medlemmar eit lag har, dess meir avhengig vil det vanlegvis vere av at kvar einskild medlem sluttar aktivt opp om laget, og dess meir sårbart vil det vere for utmeldingar. Vidare vil nystifta foretak gjennomgåande vere avhengige av at ein viss medlemsskare tek aktivt del i foretaket i oppstartsfasen. Dette er nødvendig for at foretaket skal kunne fylle sin funksjon og innarbeide ein posisjon på marknaden. Det kan i slike tilfelle vere behov for å operere med visse bindingstider.

Utmeldingsspørsmålet kan stille seg svært forskjellig frå foretak til foretak. Behovet for å avgrense utmeldingsadgangen vil vanlegvis vere stor i foretak der medlemmane har omsetningsplikt. Dette gjeld ikkje minst dersom foretaket har stor gjeld. Slike foretak kan normalt ikkje leve med at medlemmane skal kunne tre ut fritt. Som utvalet peiker på, kan ein fri utmeldingsrett medføre ein sterk og uventa omsetningssvikt for vedkomande foretak og i verste fall truge framtida til verksemda. Annleis stiller det seg for veletablerte foretak der medlemmane ikkje har omsetningsplikt, der talet på medlemmar er stort, og der foretaket har lita eller inga gjeld. I slike foretak bør medlemmane kunne tre ut mest mogleg fritt. Ei allmenn samvirkelov må ta høgde for dei variasjonane mellom foretaka som her er trekte fram.

Departementet vil understreke at omsynet til effektiv ressursutnytting ikkje peiker eintydig i ei retning. Omsynet kan ikkje berre grunngi at utmeldingsadgangen i utgangspunktet bør vere vid, men også at det bør vere mogleg å fastsetje visse skrankar. Ein rett til å melde seg ut med umiddelbar verknad vil i mange tilfelle kunne føre til dårleg ressursutnytting. Grunnen til det er at foretaket ikkje får utnytta kapasiteten fullt ut før ein ny medlem er på plass, eventuelt før dei gjenverande medlemmane får auka si omsetning med foretaket. Ein barnehageplass blir til dømes ståande ubrukt ein periode, trass i at etterspurnaden er stor. Tilsvarande kan eit produksjonssamvirke oppleve ei mangelfull utnytting av produksjonskapasiteten, fordi det ikkje får nok tid til å områ seg, til dømes ved å knyte til seg nye leverandørar eller ved å oppmode eksisterande medlemmar om å levere meir. I tilfelle som dette tilseier omsynet til effektiv ressursutnytting at foretaka må kunne operere med visse utmeldingsfristar, for på den måten å sikre kontinuitet i drifta og maksimal utnytting av kapasiteten til ei kvar tid.

Dersom medlemskapen representerer eit knapt gode, tilseier også omsynet til den som søkjer medlemskap, at det gjeld visse fristar for utmelding. Fordelen ved dette er at den nye medlemmen kan tre inn i foretaket straks den gamle har trådd ut. Vedkomande slepp å vente på at den gamle medlemskapen skal bli avvikla, og at den nye skal bli oppretta, då dette er noko som kan ordnast i utmeldingsperioden.

Utforminga av utmeldingsreglane må byggje på ei balansering av dei omsyna som er presentert ovanfor. Etter Justisdepartementets syn har utvalet balansert desse omsyna på ein god måte. Det kan likevel reisast spørsmål om utvalet har gått for langt i å innskrenke vedtektsfridomen på dette punktet. Som fleire av høyringsinstansane har peikt på, inneber forslaget ei forholdsvis kraftig innskrenking i høvet til å vedtektsfeste skrankar for utmeldingsadgangen.

Departementet har forståing for at nokre av høyringsinstansane meiner at utvalet har lagt for stor vekt på konkurransemessige omsyn og på omsynet til medlemmar som ønskjer å tre ut. Forslaget inneber ikkje berre ei markert innstramming i vedtektsfridomen etter gjeldande rett. Forslaget går også lenger enn det som er vanleg i utanlandsk samvirkelovgiving og i øvrig norsk selskapslovgiving. Etter forslaget kan ein eventuell umeldingsfrist ikkje vere lengre enn tre månader i eit primærsamvirke. Til samanlikning er den tilsvarande fristen tre år i den finske samvirkelova og fem år i den tyske og spanske lova. I dansk rett er det vedtektsfridom på dette punktet. I den norske selskapslova er varselsfristen seks månader, men det kan fastsetjast ein lenger frist i selskapsavtalen, jf. selskapslova § 2-32 første og femte ledd. Lovforslaget frå utvalet stiller vidare krav om at det må liggje føre «tungtveiende, saklige grunner» for at foretaket skal kunne fastsetje ytterlegare skrankar for utmeldingsadgangen (til dømes bindingstider). Til samanlikning er det også på dette punktet vedtektsfridom i dansk rett. I svensk rett er det høve til å fastsetje bindingstider på opptil to år. Perioden kan utvidast til høgst fem år dersom «registreringsmyndigheten» samtykkar.

Trass dei innvendingane som har kome, meiner departementet at lovforslaget i tilstrekkeleg grad varetek omsynet til foretaka og til dei gjenverande medlemmane. Dei foretaka som er mest sårbare for utmeldingar, vil ved å kombinere bindingstider og utmeldingsfristar kunne sikre forholdsvis god stabilitet omkring verksemda. Samla sett synest såleis omsynet til desse foretaka å vere forsvarleg varetatt i forslaget. Departementet vil i den samanhengen understreke at spørsmålet om rett til å tre ut av eit foretak må sjåast i samanheng med spørsmålet om kva slags reglar som skal gjelde for det økonomiske oppgjeret ved utmelding, jf. drøftinga nedanfor. Eit sentralt omsyn ved utforminga av reglane om det økonomiske oppgjeret er nettopp at eit foretak ikkje skal bli ramma urimeleg hardt av at medlemmar melder seg ut.

Omsynet til foretaket og dei gjenverande medlemmane må vegast mot omsynet til dei som ønskjer å tre ut, og omsynet til ei effektiv ressursutnytting. Som nemnt ovanfor, meiner departementet at det er grunn til å vektleggje dei to sistnemnde omsyna sterkare enn etter gjeldande rett. Fleirtalet av høyringsinstansane støttar ei slik linje. Departementet legg særleg vekt på at Konkurransetilsynet har gitt si tilslutning til forslaget på dette punktet.

Departementet kan elles slutte seg til utvalet si drøfting av spørsmålet om rett til å melde seg ut av samvirkeforetak. Det er likevel behov for å kome med ei nyansering og presisering på eitt punkt. Utvalet har uttalt at praktiske omsyn tilseier at ein i visse tilfelle bør akseptere vedtektsføresegner om at utmelding berre kan skje ved utløpet av eit rekneskapsår, jf. s. 261 (punkt 25.3.2) i utgreiinga. Det er m.a. vist til at det først er då årsresultatet vil vere fastlagt. I svensk rett er hovudregelen at utmelding berre kan skje ved utløpet av eit rekneskapsår, og det er utgangspunktet også i dansk rett i tilfelle der det skal skje eit økonomisk oppgjer i samband med utmeldinga.

Departementet vil presisere at utgangspunktet etter lovforslaget er at vedtektene ikkje kan innehalde føresegner om at utmelding berre kan skje ein gong i året, typisk ved utløpet av rekneskapsåret. Slike vedtektsføresegner føreset at det ligg føre «tungtvegande, saklege grunnar». Det inneber at det berre er foretak som har eit reelt behov for det, som kan ha slike føresegner. Av omsyn til planlegging av verksemda kan det i enkelte foretak vere nødvendig med vedtekter som seier at utmelding berre kan skje ein gong i året. Departementet viser for så vidt til høyringsfråsegnene frå Norske Blomsterprodusenter BA og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Lovforslaget opnar for at det kan vedtektsfestast at utmelding berre kan skje ein gong i året, dersom dette er nødvendig utfrå planleggingsomsyn.

Reint praktiske og administrative omsyn kan derimot ikkje vere tilstrekkeleg til å grunngi slike vedtektsføresegner. Departementet kan ikkje sjå at omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av det økonomiske oppgjeret ved utmelding tilseier at utmelding berre skal kunne skje ved utløpet av eit rekneskapsår. Eventuelle andelsinnskot må kunne betalast tilbake i samband med at medlemmen trer ut, sjølv om dette ikkje skjer ved utgangen av eit rekneskapsår. Det same gjeld for det som står inne på ein eventuell medlemskapitalkonto. Derimot vil ikkje medlemmen ha krav på etterbetaling før årsmøtet eventuelt gjer vedtak om etterbetaling for det aktuelle rekneskapsåret. Departementet kan ikkje sjå at dei reglane som er foreslått for det økonomiske oppgjeret ved utmelding, føreset at utmelding berre kan skje ved utløpet av rekneskapsåret. Departementet er klar over at det for enkelte foretak vil vere praktisk om utmelding berre kan skje ein gong i året, men meiner at omsynet til den som ønskjer å tre ut, og konkurransemessige omsyn her veg tyngre.

To høyringsinstansar som representerer foretak som opptrer i konkurranse med samvirkeforetak, meiner at lovforslaget medfører ein svekka utmeldingsadgang. Dette synest å byggje på ei misforståing. Det er på det reine at forslaget inneber ei klar styrking av utmeldingsadgangen etter gjeldande rett.

Vidare har ein av dei same instansane gitt uttrykk for at forslaget frå utvalet kan føre til konflikt med konkurransereglane, fordi tungtvegande, saklege grunnar kan grunngi lengre utmeldingsfristar enn høvesvis tre og tolv månader. Også denne utsegna synest å byggje på ei misforståing. Innføringa av eit krav om tungtvegande, saklege grunnar kan vere eigna til å motverke brot på konkurransereglane. Ei slik innskrenking i vedtektsfridomen kan sjølvsagt ikkje føre til konflikt med konkurransereglane.

Det neste spørsmålet er kva slags reglar som skal gjelde for det økonomiske oppgjeret ved utmelding. Det er her to hovudspørsmål. For det første er det spørsmål om medlemmane skal ha eit absolutt krav på å få tilbakebetalt andelsinnskotet ved utmelding, eller om ein i vedtektene skal kunne fastsetje at medlemmane ikkje skal ha ein slik rett. For det andre er det spørsmål om ein i vedtektene skal kunne fastsetje at medlemmar som trer ut, skal ha krav på ein andel av nettoformuen til foretaket.

Departementet meiner at utgangspunktet i lova bør vere at ein medlem skal ha krav på å få tilbakebetalt eit eventuelt andelsinnskot ved utmelding, jf. § 22 tredje ledd første punktum. Etter ei nærmare vurdering har departementet kome til at det også for framtida bør vere mogleg å vedtektsfeste at medlemmane ikkje skal ha ein slik rett. Eit absolutt krav om tilbakebetaling vil i enkelte tilfelle vere yttarst problematisk. Særleg gjeld dette i tilfelle der andelsinnskota i det alt vesentlege har karakter av tingsinnskot, til dømes i eit veglag. Tilbakebetalingskrav kan i slike tilfelle undergrave heile verksemda. Departementet legg også vekt på at det i vedtektspraksis er vanleg at medlemmar som trer ut, ikkje har krav på å få tilbakebetalt andelsinnskotet. Dette kan tyde på at det er eit praktisk behov for slike vedtektsføresegner. Det er i denne samanhengen eit poeng at ingen av instansane innanfor samvirket har gitt uttrykk for eit ønske om å endre rettstilstanden på dette punktet. Ei endring av rettstilstanden kan dessutan få uoverskodelege følgjer, og m.a. av den grunn bør ein vere varsam med å gjennomføre denne typen endringar utan høyring. I svensk og dansk rett er det vedtektsfridom på dette punktet. Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre særlege omsyn i Noreg som tilseier at løysinga bør vere ei anna i norsk rett.

Enkelte høyringsinstansar har peikt på at det utfrå konkurransemessige omsyn kan vere uheldig med vedtekter som inneber at medlemmane ikkje har krav på andelsinnskotet ved utmelding. Departementet er samd i at slike vedtektsføresegner under bestemte marknadsforhold kan ha ein uheldig effekt. Det er likevel ikkje formålstenleg med eit generelt forbod mot slike vedtekter i ei allmenn samvirkelov. Eit slikt forbod vil rekke altfor vidt. Det vil ikkje berre ramme dei få store samvirkeforetaka som har ei dominerande stilling på sitt område, men også dei mange små foretaka som ikkje representerer nokon trugsel for konkurransen. Dei aller fleste samvirkeforetak fell som kjent i den sistnemnde kategorien. Konkurranselova er monaleg meir treffsikker på dette punktet, idet den berre rammar vedtektsføresegner som konkret har ein konkurranseskadeleg effekt. Departementet viser for så vidt til den overordna drøftinga av konkurransepolitiske spørsmål i punkt 16.4 nedanfor.

Det er grunn til å understreke at konkurransemessige omsyn også kan takast til inntekt for at det bør vere rom for å fastsetje at andelsinnskotet ikkje skal tilbakebetalast. For samvirkeforetaka kan det vere ei konkurransemessig ulempe om foretaka skal få redusert andelskapitalen kvar gong ein medlem trer ut. Samvirkeforetak er på dette punktet meir sårbare enn til dømes aksjeselskap og allmennaksjeselskap, der endringar på eigarsida typisk skjer gjennom kjøp og sal som ikkje innverkar på aksjekapitalen. Særleg på område der andre foretaksformer dominerer, kan ei absolutt plikt til å tilbakebetale andelsinnskotet føre til ei svekking av konkurranseevna til samvirkeforetaka og dermed også til ei svekking av konkurransen på det aktuelle området.

Spørsmålet blir vidare om ein i vedtektene skal kunne fastsetje at medlemmar som melder seg ut, skal ha krav på ein andel i nettoformuen til foretaket.

Departementet er samd med utvalet i at hovudregelen etter forslaget bør vere at medlemmane ikkje har krav på ein andel av nettoformuen ved utmelding, jf. drøftinga på s. 261 og 262 i utgreiinga (punkt 25.3.3).

Departementet ser at det er omsyn som kan tale for at lova bør opne for vedtektsføresegner som seier at medlemmane har krav på ein andel av nettoformuen til foretaket. For enkelte medlemmar kan utsikter til ein formuesandel vere eit ekstra incitament til å medverke til verdiskapinga i foretaket. Eit krav på formuesandel kan også føre til auka kapitalmobilitet, noko som etter omstenda kan vere gunstig i eit konkurransemessig perspektiv.

På den andre sida vil ein generell adgang til å operere med slike føresegner harmonere dårleg med dei meir overordna målsetjingane med ei samvirkelov, særleg ønsket om å sikre eigenarten til samvirkeforma. Eit krav på ein andel av nettoformuen kan lett føre til at medlemmar som melder seg ut, oppnår kapitalavkastning i strid med samvirkeprinsippa. Dette vil også bryte med dei andre utdelingsreglane i lovforslaget og kunne føre til at desse blir uthola. Vidare vil eit krav om formuesandel kunne gi seg sterkt urimelege utslag. Personar med kortsiktige økonomiske interesser vil kunne melde seg inn i eit foretak, for deretter å melde seg ut etter forholdsvis kort tid og krevje ein andel av nettoformuen. Dette vil i all hovudsak vere verdiar som andre medlemmar har skapt, kanskje gjennom fleire generasjonar. Ei ordning med rett til å krevje ein formuesandel vil også medføre eit svekka kapitalvern til ugunst for både kreditorane og dei gjenverande medlemmane. Behovet for ei slik ordning blir dessutan redusert ved at det blir foreslått reglar om såkalla medlemskapitalkonti, som er ei form for individualisert eigenkapital som medlemmane i utgangspunktet har krav på å få utbetalt ved utmelding, jf. lovforslaget § 29.

Argumenta mot å opne for vedtektsføresegner som gir rett til å krevje ein formuesandel ved utmelding, er både fleire og meir tungvegande enn argumenta for. Departementet har også merka seg at det berre er tre høyringsinstansar som har uttrykt ønske om ein regel om rett til å krevje ein andel av formuen og at alle desse representerer foretak som opptrer i konkurranse med samvirkeforetak. Departementet har etter dette kome til at det ikkje bør vere nokon generell adgang til å fastsetje vedtektsføresegner som seier at medlemmane har krav på ein andel av nettoformuen til foretaket.

Spørsmålet blir vidare om denne typen vedtektsføresegner likevel bør aksepterast i arbeidssamvirke, slik utvalet har foreslått.

Etter departementet sitt syn er det særleg tre omsyn som kan tale for at arbeidssamvirke skal kunne vedtektsfeste at medlemmane ved utmelding skal ha krav på ein andel av nettoformuen i foretaket. For det første kan ein slik regel vere eigna til å fremje entreprenørskap og sysselsetjing. Det er grunn til å tru at det i mange tilfelle vil vere lite aktuelt å etablere arbeidssamvirke dersom det ikkje er høve til å fastsetje at medlemmane skal ha krav på ein formuesandel ved oppløysing. Legar, advokatar, arkitektar, kunstnarar, handverkarar og andre kan kvi seg for å etablere arbeidssamvirke dersom dei ikkje har høve til å fastsetje vedtekter som gir dei krav på ein formuesandel ved utmelding. Arbeidssamvirket har tradisjonelt spelt ei lita rolle i Noreg samanlikna med situasjonen i andre land. Ein regel som opnar for at det kan betalast ut ein formuesandel ved utmelding, kan medverke til at denne forma for samvirke blir meir utbreidd også i Noreg.

For det andre skil mange arbeidssamvirke seg frå andre samvirke ved at dei er meir lukka og har ein meir privat karakter. Dei som blir tatt opp som medlemmar, vil ofte vere personar som dei eksisterande medlemmane eller foretaket kjenner godt på førehand. Dermed er det mindre sjanse for at personar med kortsiktige økonomiske motiv får medlemskap. Arbeidssamvirke føreset eit særleg godt samarbeidsklima. Det kan hevdast at det derfor er viktig at det ikkje finst mekanismar som gjer at medlemmane kjenner seg tvungne til å stå i foretaket sjølv om det skulle oppstå alvorlege, indre motsetningar. Dersom ein medlem har krav på ein formuesandel ved utmelding, kan utmeldingsretten bli meir reell i slike situasjonar. Dette har også ei side til prinsippet om frivillig medlemskap.

For det tredje er arbeidssamvirka kjenneteikna ved at andelsinnskota gjerne er større enn i andre typar samvirkeforetak. Foretaka har ofte få medlemmar, noko som gjer at kvar einskild medlem gjerne må skyte inn eit forholdsvis høgt beløp, typisk i samband med stiftinga. Dersom medlemmane risikerer å ikkje få med seg ein formuesandel ved utmelding, kan det føre til at medlemmane ikkje vil vere villige til å gjere nødvendige investeringar i foretaket. I dei fleste andre samvirkeforetak er andelsinnskota oftast låge, noko som gjer at innskota ikkje har like mykje å seie for finansieringa av foretaket.

Som det går fram av drøftinga ovanfor, er Justisdepartementet i utgangspunktet skeptisk til vedtekter som gir medlemmane krav på ein andel av nettoformuen ved utmelding. Dei motomsyna som er trekt fram i den generelle drøftinga ovanfor, gjer seg også gjeldande i forhold til arbeidssamvirke. Enkelte av motomsyna har likevel ikkje den same tyngda når det er tale om eit unntak på eit avgrensa område i motsetning til ein generell og absolutt regel. Ein unntaksregel for arbeidssamvirke på eitt særskilt punkt vil til dømes i berre avgrensa grad kome i konflikt med ønsket om at lova skal vere med på å sikre eigenarten til samvirkeforma. Departementet legg vidare vekt på at ein unntaksregel for arbeidssamvirke vil vere godt i samsvar med ei av dei andre målsetjingane med ei samvirkelov, nemleg å leggje betre til rette for samvirkeorganisering, jf. punkt 3.3.2 ovanfor. Ved å opne for vedtekter som gir medlemmane i arbeidssamvirke krav på ein formuesandel ved utmelding, kan ein stimulere til ein type samvirkeorganisering som ikkje er så utbreidd i Noreg i dag. I tillegg til dette kjem at arbeidssamvirke har særpreg som kan tilseie ein særregel for desse, jf. drøftinga like ovanfor.

Departementet ønskjer på denne bakgrunn å følgje opp forslaget frå utvalet om ein særregel for arbeidssamvirke, jf. lovforslaget § 22 fjerde ledd.

7.3.3 Overgang av medlemskap

Justisdepartementet kan slutte seg til Samvirkelovutvalets forslag til reglar om overgang av medlemskap og til dei prinsipielle vurderingane som ligg til grunn for forslaget, sjå § 20 i departementet sitt lovforslag. Til liks med utvalet og dei fleste høyringsinstansane meiner departementet at hovudlinjene i gjeldande rett bør førast vidare. Reglane synest å fungere tilfredsstillande, og departementet kan ikkje sjå at det er behov for å gjere større endringar i rettstilstanden. Departementet ønskjer likevel å leggje til rette for at overgang av medlemskap skal kunne skje noko smidigare enn etter gjeldande rett. Det blir derfor foreslått at ein overgang av ein medlemskap ikkje berre skal innebere ei overføring av samanslutningsrettslege posisjonar, men også av kontraktsrettslege posisjonar som har oppstått i tilknyting til medlemsforholdet, jf. lovforslaget § 20 fjerde ledd. Ein slik regel gjer det lettare å gjennomføre overgang av medlemskap og kan dermed medverke til auka mobilitet.

Etter gjeldande rett er hovudregelen at personlege medlemskap i samvirkeforetak ikkje kan avhendast. For eigardelar i aksjeselskap, allmennaksjeselskap og ansvarlege selskap er hovudregelen den motsette (sjå likevel § 4-15 andre ledd i aksjelova). På dette punktet er det såleis ein viktig skilnad mellom samvirkeforetak og andre personforetak på den eine sida, og kapitalselskap på den andre. Personforetak er foretak der aktiv medlemsdeltaking er grunnlaget for verksemda, medan kapitalforetak er foretak der kapitalinnskot er grunnlaget for verksemda. Personforetaka er på ein heilt annan måte enn kapitalforetaka avhengige av at deltakarane tek aktivt del i den økonomiske verksemda. Dette skaper i mange tilfelle ein nær relasjon og eit avhengigforhold mellom foretaket og medlemmane som gjer at ein medlem ikkje utan vidare kan overføre medlemskapen sin til ein annan. Dette stiller seg annleis i kapitalselskapa, der den økonomiske deltakinga oftast vil ha karakter av passiv kapitalplassering, og der kontrahering med eigarane ikkje inngår som ein sentral del av verksemda. Departementet meiner at desse grunnleggjande skilnadene mellom samvirkeforetaka og kapitalforetaka bør reflekterast i forslaget til reglar om overgang av medlemskap.

I samsvar med dette ønskjer departementet å vidareføre regelen om at personlege medlemskap i samvirkeforetak som utgangspunkt ikkje kan omsetjast. Ein slik regel kan medverke til å sikre eigenarten til samvirkeforma, jf. punkt 3.3.3 ovanfor. Regelen harmonerer også godt med dagens vedtektspraksis. Det er i dag svært få samvirkeforetak som har omsetjelege medlemskap/andelar, dersom ein ser bort frå foretak der medlemskapen er knytt til fast eigedom e.l. (realmedlemskap). Vidare er det ingen av instansane innanfor samvirke som har gitt uttrykk for ønske om endring på dette punktet.

Departementet meiner samtidig at det – som i dag – bør vere ein viss vedtektsfridom på området. Det er eit stort mangfald av samvirkeforetak, og kvart einskild foretak bør ha ein viss fridom til sjølv å fastsetje den ordninga som høver best for den verksemda foretaket driv. Vedtektsfridomen bør likevel ikkje vere absolutt. Slik departementet ser det, bør det ikkje vere mogleg å gjere medlemskap i samvirkeforetak fritt omsetjelege. Ei ordning med fritt omsetjelege medlemskap vil lett kunne føre til at medlemmane oppnår kapitalavkasting i strid med samvirkeprinsippa, særleg i tilfelle der medlemskapen gir tilgang på eit knapt gode. I eit samvirkeforetak er det dessutan viktig at foretaket til ei kvar tid kan føre kontroll med kven som er medlemmar. På denne måten kan ein unngå interessekonflikter mellom aktive medlemmar som ønskjer best moglege omsetningsvilkår, og passive medlemmar som ønskjer størst mogleg avkasting på investert kapital. Ei nokolunde homogen medlemsmasse vil i mange tilfelle vere ein føresetnad for eit velfungerande samvirke. Ein eventuell overgang av ein medlemskap må derfor gjerast avhengig av at styret samtykkar, jf. lovforslaget § 20 andre ledd. Departementet viser elles til drøftinga i utgreiinga s. 262 og 263 (punkt 25.4.3), som departementet kan slutte seg til.

Lovforslaget talar om overgang av medlemskap, og ikkje om overgang av andelar. Departementet har her valt å nytte same terminologi som utvalet. Det er grunn til å understreke at forbodet mot å gjere medlemskap fritt omsetjelege ikkje bør kunne omgåast ved å utferde fritt omsetjelege andelar. Ein må her forstå lovforslaget slik at eventuelle andelar er uløyseleg knytte til medlemskapane, slik at ein medlem ikkje kan avhende andelen utan også å avhende medlemskapen. Departementet er kjent med at det per i dag eksisterer minst eitt foretak der andelane ikkje er knytt til medlemskapane på denne måten. Det inneber at ein medlem kan selje nokre av andelane sine til ein annan medlem utan å misse statusen som medlem. På bakgrunn av høyringa har departementet valt å utforme ein overgangsregel på dette punktet for foretak som i dag har omsetjelege andelar, jf. lovforslaget § 163 nr. 3.

Nokre instansar innanfor landbrukssamvirket har gitt uttrykk for at personlege medlemskap i samvirkeforetak ikkje skal kunne pantsetjast. Justisdepartementet kan ikkje sjå at det er grunn til at høvet til å pantsetje ein medlemskap skal vere trongare enn høvet til å avhende ein medlemskap. Det er mykje dei same omsyna som gjer seg gjeldande, noko som tilseier ei felles regulering. Det vil også vere den beste løysinga i eit brukarperspektiv.

Departementet vil understreke at utgangspunktet etter lovforslaget er at personlege medlemskap ikkje skal kunne pantsetjast, jf. lovforslaget § 21 første ledd første punktum. Pantsetjing kan berre skje i foretak som har gjort medlemskapane omsetjelege, og skrankane for avhendingsadgangen vil gjelde også for pantsetjingsadgangen, jf. § 21 første ledd andre punktum. Dette inneber eit krav om at styret i foretaket må gi samtykke både i samband med pantsetjinga og i samband med ein eventuell tvangsrealisasjon. Vedtektene kan innehalde ytterlegare innskrenkingar i høvet til å pantsetje, til dømes at pantsetjing ikkje skal kunne skje trass i at medlemskapane kan avhendast. Etter departementet sitt syn opnar forslaget til pantsetjingsreglar for tilstrekkeleg fleksibilitet, samtidig som det varetek eigenarten til samvirkeforma.

Enkelte høyringsinstansar utanfor samvirket har peikt på at det utfrå konkurransemessige omsyn vil vere ønskjeleg at medlemskap i samvirkeforetak skal kunne seljast og pantsetjast. Det går ikkje klart fram av fråsegnene om dei meiner at sals- og pantsetjingsadgangen skal vere fri, eller om den skal vere avhengig av samtykke frå foretaket.

Som nemnt ovanfor, meiner Justisdepartementet at det ikkje er aktuelt å innføre ein regel som opnar for fri omsetjing av medlemskap i samvirkeforetak. Konkurransemessige omsyn kan ikkje endre dette. Ved utforminga av ei samvirkelov kan ein ikkje leggje avgjerande vekt på konkurransemessige omsyn når slike omsyn kjem i direkte konflikt med samvirkeprinsippa og tungtvegande reelle omsyn, jf. punkt 16.4 nedanfor. Departementet har også merka seg at Konkurransetilsynet ikkje kan sjå at forslaget til reglar om overgang av medlemskap reiser vesentlege konkurransemessige problemstillingar, så lenge samvirkeforetaket byggjer på prinsippet om ope medlemskap. Dette prinsippet er knesett i lovforslaget § 14 første ledd. I tillegg er det grunn til å nemne at lovforslaget inneber ei klar styrking av prinsippet om frivillig medlemskap, m.a. for å unngå innlåsingseffektar, jf. lovforslaget § 22. Etter forslaget er det lettare å kome ut av eit samvirkeforetak enn etter gjeldande rett, noko som reduserer behovet for ein regel om fritt omsetjelege medlemskap. Når det gjeld spørsmålet om kapitalmobilitet, viser departementet til drøftinga i punkt 7.3.2 ovanfor.

Dersom dei nemnde instansane meiner at avhending og pantsetjing av medlemskap skal vere avhengig av samtykke frå foretaket, blir det meir eit spørsmål om rett til avhending og pantsetjing skal vere hovudregelen eller unntaket i lova. På bakgrunn av vedtektspraksis og samvirkeprinsippa meiner departementet at utgangspunktet bør vere at ein avhendings- og pantsetjingsadgang må fastsetjast i vedtektene. Det vil vere tungvint og upraktisk om alle foretaka som ikkje ønskjer ein slik adgang, må fastsetje dette i vedtektene.

7.3.4 Mishald frå medlemmen si side

Justisdepartementet støttar Samvirkelovutvalets forslag til regulering av situasjonen der ein medlem gjer seg skyldig i mishald overfor foretaket, sjå lovforslaget § 23. Departementet er samd i at lova bør innehalde reglar om utestenging, då dette er ein sanksjon som i prinsippet kan vere aktuell i alle samvirkeforetak. Departementet meiner samtidig at foretaka bør ha ein viss fridom til å vedtektsfeste andre sanksjonar utfrå kva som er tenleg i kvart einskild foretak.

Utestenging er ein vidtgåande reaksjon som kan få alvorlege følgjer for den det gjeld. Dette tilseier at vilkåra for utestenging bør vere strenge. I samsvar med det utvalet har foreslått, bør det vere krav om vesentleg mishald eller at andre tungtvegande grunnar tilseier utestenging. Innhaldet i desse vilkåra er presisert i utgreiinga punkt 25.5.2 (s. 264 og 265), jf. også særmerknaden til § 23 nedanfor.

Medlemmar som ikkje har omsetning med foretaket (passive medlemmar), kan representere eit særleg problem. Dette heng saman med at samvirke er ei organisasjonsform som byggjer på eit prinsipp om aktiv medlemsdeltaking; det er den aktive medlemsdeltaking som er sjølve fundamentet for verksemda. Det vil i mange tilfelle verke urimeleg om dei passive medlemmane skal kunne gjere gjeldande medlemsrettar på lik linje med dei aktive medlemmane. Slik departementet ser det, er det behov for presise føresegner om verknaden av at ein medlem ikkje omset med foretaket. Departementet foreslår derfor at vedtektene kan fastsetje at utestenging skal kunne skje dersom ein medlem ikkje omset med foretaket i ein periode på minst eitt år, jf. § 23 første ledd andre punktum. Fordelen med slik vedtektsregulering er at ein slepp å gjere konkrete vurderingar av om passiviteten i kvart einskild tilfelle representerer eit vesentleg mishald eller ein tungtvegande grunn for utestenging.

Departementet støttar hovudtrekka i utvalet sitt forslag til reglar om saksbehandling i utestengingssaker. Ein medlem som er stengt ute, kan bringe saka inn for årsmøtet, jf. lovforslaget § 23 andre ledd andre punktum. Medlemmen kan også bringe saka inn for domstolane etter dei allmenne reglane i tvistelova. Det er ikkje naudsynt å bringe saka inn for årsmøtet først. Dersom årsmøtet har gjort vedtak i ei sak om utestenging, kan ein medlem etter lovforslaget § 56 flg. reise søksmål med påstand om at vedtaket er ugyldig.

Departementet foreslår at det økonomiske oppgjeret ved utestenging som utgangspunkt skal vere det same som ved utmelding, jf. lovforslaget § 23 tredje ledd første punktum. Det bør likevel kunne vedtektsfastsetjast at ein utestengd medlem skal ha meir avgrensa økonomiske rettar enn ein utmeld medlem, jf. § 23 fjerde ledd andre punktum. Ei innskrenking av dei økonomiske rettane kan etter omstenda vere ein tenleg sanksjon overfor medlemmar som har gjort seg skyldige i ei kvalifisert krenking av medlemsforholdet. Kvart einskild foretak må sjølv vurdere kva slags løysing som høver best på dette punktet. I mangel av særskilt vedtektsregulering, blir oppgjeret ved utestenging det same som ved utmelding.

Etter lovforslaget § 23 fjerde ledd kan det i vedtektene fastsetjast at krenking av foretaket kan medføre andre reaksjonar enn utestenging (til dømes suspensjon og dagbøter). Departementet vil presisere at vedtektsfridomen her som elles er avgrensa av allmenne reglar om maktmisbruk, sjå særleg lovforslaget §§ 17 og 55.

7.3.5 Mishald frå samvirkeforetaket si side

Etter § 25 i forslaget frå Samvirkelovutvalet kan vesentleg mishald frå foretaket si side gi ein medlem rett til å tre ut av foretaket med umiddelbar verknad og gi medlemmen visse økonomiske rettar overfor foretaket (m.a. krav på tilbakebetaling av andelsinnskotet). Paragrafen gir også medlemmen eit visst høve til å krevje utløysing ved dom.

Justisdepartementet støttar forslaget frå utvalet på dette punktet og forslår ei tilsvarande føresegn i § 24 i lovforslaget. Etter departementet sitt syn inneber forslaget ei rimeleg balansering av omsynet til den krenka medlemmen på den eine sida og omsynet til foretaket og dei gjenverande medlemmane på den andre sida. På bakgrunn av høyringa vil departementet understreke at eventuelle utbetalingar til ein medlem i samband med at vedkomande trer ut, også i desse tilfella må skje innanfor ramma av kravet til forsvarleg eigenkapital i lovforslaget § 25.

Til liks med utvalet meiner departementet at lova ikkje bør innehalde ein regel som gir ein krenka medlem rett til å krevje foretaket oppløyst ved dom. Departementet viser i den samanhengen til at dei foreslåtte reglane om utløysing og rett til å tre ut med umiddelbar verknad reduserer behovet for å kunne krevje foretaket oppløyst. Fråveret av ein lovregel om oppløysing utelukkar likevel ikkje at ein medlem i heilt ekstraordinære situasjonar kan krevje foretaket oppløyst i medhald av allmenne rettsgrunnsetningar, jf. dommen i Rt. 2000 s. 931 om oppløysing av aksjeselskap.

Departementet viser elles til drøftinga i utgreiinga punkt 25.6 (s. 266 til 268) og til særmerknaden til § 24 nedanfor.

7.3.6 Medlemsregister

Justisdepartementet støttar forslaget frå utvalet om at alle samvirkeforetak skal ha eit offentleg tilgjengeleg medlemsregister. Sjå § 18 i lovforslaget.

Når det gjeld spørsmålet om korleis registeret skal førast, har to av høyringsinstansane gått imot forslaget om at medlemmane skal førast inn i alfabetisk orden. Det blir vist til at det bør vere tilstrekkeleg å stille krav om at registeret blir ført på forsvarlig vis.

Departementet meiner at lova ikkje bør innehalde eit absolutt krav om at medlemmane skal førast inn i registeret i alfabetisk orden. Særleg i samvirkeforetak med få medlemmar kan det vere andre måtar å organisere registeret på som kan vere vel så godt eigna. I mindre utmarkslag, veglag og elveeigarlag kan det til dømes vere eit alternativ å føre opp medlemmane etter kvar grunneigedomane ligg. Foretaka bør på dette punktet ha ein viss fridom til å føre registeret på den måten dei finn mest tenleg.

Departementet meiner samtidig at det ikkje er tilstrekkeleg å stille krav om at registeret blir ført på forsvarleg vis. I foretak med mange medlemmar er det svært viktig at registeret er oversiktleg, slik at det – også for utanforståande – er lett å finne den informasjonen ein er ute etter. Departementet meiner derfor at det er behov for å presisere i lovteksten at medlemmane skal førast inn i alfabetisk orden eller på annan oversiktleg måte, jf. lovforslaget § 18 andre ledd andre punktum. På denne måten får ein markert at innføring i alfabetisk orden er eit slags utgangspunkt etter lova, samtidig som det kjem klart fram at innføring også kan skje på andre oversiktlege måtar. I foretak med fleire hundre eller fleire tusen medlemmar vil kravet om oversiktleg registrering vanskeleg kunne oppfyllast på annan måte enn gjennom registrering i alfabetisk orden.

Når det gjeld spørsmålet om retten til innsyn i medlemsregisteret, er Justisdepartementets prinsipielle haldning at det bør vere full openheit om eigarforholda i norsk næringsliv. I samsvar med dette går departementet inn for at medlemsregisteret skal vere tilgjengeleg for alle. Tilsette, kredittytarar, kundar, styresmakter, media og andre kan ha god grunn for å krevje innsyn i medlemsregisteret. Foretaka eller medlemmane vil normalt ikkje ha nokon sakleg grunn til å motsetje seg dette. Departementet viser også til at prinsippet om openheit omkring eigarforholda gjeld for andre selskapsformer, jf. aksjelova § 4-6, allmennaksjelova § 4-5 og foretaksregisterlova § 3-4 første ledd nr. 1.

Eit av særtrekka ved samvirkeforma er at medlemmane også er kundar eller leverandørar i foretaket. Samvirkelovutvalet foreslo at det i forskrift skulle kunne fastsetjast unntak frå retten til innsyn. Bakgrunnen var eit ønske om å hindre at konkurrentane får tilgang til medlems- og kundelistene og på den måten får høve til å drive målretta marknadsføring mot medlemmane i samvirkeforetaket. Justisdepartementet er samd i at konkurrentane ikkje bør ha høve til å dra nytte av medlemslistene på denne måten, men meiner at det ikkje er behov for å innskrenke innsynsretten av den grunn. Departementet meiner at problemet best kan løysast gjennom reglar om korleis opplysingane skal gjerast tilgjengelege for dei som ber om innsyn. Etter mønster frå den svenske lova om økonomiske foreiningar kapittel 3 § 6 blir det foreslått at medlemsregisteret skal vere tilgjengeleg hos foretaket. Den som ønskjer det, kan dermed få innsyn ved å møte opp hos foretaket. Foretaket må som eigar av registeret kunne motsetje seg at det blir tatt bilete av registeret, eller at det blir skanna. Retten til innsyn inneber ikkje utan vidare ein rett til å kopiere dei opplysingane som er i registeret. Vidare inneber retten til innsyn berre ein rett til å gjere seg kjent med dei opplysingane som registeret etter lova skal innehalde. I den mon eit register inneheld ytterlegare opplysingar, vil utanforståande ikkje ha rett til innsyn i desse. Dette følgjer av ei naturleg tolking av § 18 og treng ikkje å bli presisert i lovteksten.

Departementet meiner at ein medlem skal ha krav på utskrift frå registeret med oversikt over dei opplysingane som er registrert om vedkomande, jf. lovforslaget § 18 fjerde ledd andre punktum. Dette er i samsvar med lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 18 andre ledd bokstav a. Departementet meiner det er ein fordel at retten til utskrift følgjer uttrykkeleg av samvirkelova. Det er elles grunn til å nemne at foretaket ikkje kan krevje vederlag for å informere om registrerte opplysingar, jf. personopplysingslova § 17.