5 Verkeområdet til lova – samvirkeomgrepet

5.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

5.1.1 Samvirkeomgrepet – generelt

Samvirkelovutvalet viser i kapittel 23 i utgreiinga (s. 237 flg.) til at legaldefinisjonen av samvirkeforetak har ein todelt funksjon: For det første skal definisjonen fastsetje verkeområdet til lova. For det andre skal den tene som ei fellesnemning på samanslutningar som fell inn under lova.

Utvalet reiser spørsmål om definisjonen av samvirkelag i aksjelova § 1-1 tredje ledd nr. 3 kan vere tenleg også i ei allmenn samvirkelov, men utvalet går ikkje inn for ei slik løysing. Det blir særleg lagt vekt på at definisjonen i aksjelova i lita grad peiker på særtrekka ved samvirkeforma, og at definisjonen er uklar.

Samvirkelovutvalet har drøfta kva slags element legaldefinisjonen av samvirkeforetak bør innehalde. Utvalet uttaler om dette (s. 240–245):

«23.4.1 Innledning

Utvalget ønsker å videreføre hovedtrekkene i samvirkebegrepet etter gjeldende rett slik dette er presisert og utviklet gjennom praksis og teori i tilknytning til aksjelovens definisjon. Det er imidlertid ønskelig at legaldefinisjonen selv oppstiller spesifikke vilkår som må være oppfylt for at et samvirkeforetak skal foreligge, i stedet for at man i ethvert tilfelle må foreta en konkret helhetsvurdering med sikte på å få fastslått om samvirkeprinsippene er oppfylt i tilstrekkelig grad.

Utformingen av en ny og mer utførlig definisjon kan nok medføre at enkelte sammenslutninger som i dag anses som samvirkelag, vil falle utenfor samvirkeloven. Utvalget har imidlertid forsøkt å utforme en definisjon som er så vid at bare et fåtall av de eksisterende samvirkelagene kan tenkes å falle utenfor. Dessuten vil en ny definisjon på enkelte punkter kunne representere en utvidelse av den eksisterende. Den følgende fremstilling vil vise at utvalget vil foreslå en definisjon som samlet sett favner videre enn dagens definisjon.

Etter utvalgets syn bør en legaldefinisjon av samvirke inneholde minst fem elementer. Disse gjennomgås i det følgende. Avslutningsvis drøftes noen ytterligere kriterier, som utvalget har valgt å ikke innta i definisjonen.

23.4.2 Et krav om at det må foreligge en sammenslutning

For det første bør definisjonen inneholde en avgrensning mot rene samarbeidsavtaler som ikke innebærer etablering av noen sammenslutning. 1 Det rettslige samvirkebegrepet omfatter ikke tilfeller hvor et samarbeid skjer på grunnlag av avtale mellom selvstendige rettssubjekt, uten at det er stiftet noe selskap eller en annen rettslig enhet til å utføre samarbeidet (såkalt kontraktsregulert samarbeid eller «contractual joint venture»). 2 Om to næringsdrivende går til innkjøp av maskiner eller utstyr som de skal eie i fellesskap, foreligger det som utgangspunkt ikke noe samvirkeforetak, men et tingsrettslig sameie. I lovteksten er ordet «sammenslutning» brukt for å avgrense mot slike rent avtalebaserte samarbeidsformer. Det sentrale i sammenslutningsbegrepet er at flere personer (deltakerne) utøver en virksomhet rettet mot et felles mål, og at virksomheten har et visst omfang og varighet. 3 Realiseringen av formålet må skje gjennom en form for fellesaktivitet, og ikke ved at deltakerne utveksler sine ytelser seg imellom.

23.4.3 Et krav om økonomisk hovedformål

For det andre bør en legaldefinisjon inneholde en formålsangivelse. Dette er et sentralt element i aksjelovens samvirkedefinisjon: Som samvirkelag regnes «selskaper som har til formål å fremme medlemmenes forbruksmessige eller yrkesmessige interesser eller å skaffe arbeidsplasser». Utvalget mener at en definisjon av samvirke må si noe om samvirkeforetakenes formål, men mener at definisjonen bør nedtone selve formålet og heller legge hovedvekten på hvordan formålet blir realisert. Det er først og fremst det sistnevnte som markerer samvirkeforetakenes særpreg i forhold til andre sammenslutningsformer. 4

Som nevnt under kapittel 9 bør samvirkeformen som utgangspunkt stå åpen for enhver form for økonomisk virksomhet. Formålsangivelsen bør derfor ikke være knyttet til bestemte typer økonomisk aktivitet (f.eks. virksomhet som har til formål å fremme medlemmenes forbruksmessige eller yrkesmessige interesser eller å skaffe arbeidsplasser). Definisjonene i selskapslovgivningen for øvrig inneholder ikke noen begrensninger i så henseende, og det bør heller ikke en samvirkedefinisjon gjøre. For utvalget står det sentralt at samvirke skal være en alminnelig og bredt anvendelig organisasjonsform på linje med de lovregulerte selskapsformene. Å bare tillate tre former for samvirke - forbrukersamvirke, næringssamvirke og arbeidssamvirke - vil kunne motvirke en slik målsetning og være en hindring for etablering av samvirke på nye områder, f.eks. innenfor sektorer som skole, helse og omsorg. En mer åpen formålsangivelse vil i større grad bane veien for utvikling av samvirketiltak på nye områder og for ekspansjon innenfor det etablerte samvirke.

Utvalget har kommet til at definisjonen bør stille krav om at et samvirkeforetak skal ha til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser. Begrepet økonomisk skal her forstås i vid forstand. Formålet med begrepet er å avgrense i forhold til de ideelle foreningene, og det skal ikke legges mer i begrepet enn det dette formålet tilsier. Enkelte samvirkeforetak kan sies å ha flere formål uten at det er mulig å peke på ett hovedformål. Når noen foreldre går sammen om å danne en barnehage, vil formålet normalt være å få dekket behovet for barnehageplasser til en lavest mulig pris. Dette kan kanskje betraktes som et todelt formål: Det ene er selve det å få dekket et viktig behov, mens det andre er å få dekket behovet billigst mulig. Dersom man anser dette som to formål, kan det hevdes at behovsdekningen ofte vil være viktigere enn det økonomiske aspektet, og at sammenslutningen derfor ikke har til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser. Tilsvarende vil situasjonen kunne være dersom noen eldre eller funksjonshemmede går sammen om å etablere brukerstyrte pleie- og omsorgstjenester, eller dersom noen naboer eller næringsdrivende etablerer et felles garasjeanlegg.

Utvalget mener imidlertid at det ville stride med tradisjonell samvirketankegang å skille mellom behovsdekning på den ene siden og det økonomiske aspektet på den annen. Dette er noe som henger sammen. At et samvirkeforetak skal ha til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser, kan ikke ha som konsekvens at samvirkeformen bare skal være anvendelig i tilfeller hvor samvirkeorganisering vil være økonomisk sett gunstigere enn andre alternativer. Det sentrale i denne sammenhengen er at samvirkeformen i mange tilfeller velges ut fra andre hensyn enn de rent økonomiske, typisk for at man skal få dekket et behov som man ikke får dekket tilfredsstillende på annen måte, og for at man selv skal kunne delta i styringen av virksomheten. Samvirkeformen kan også bli valgt fordi inn- og uttreden kan skje på en enkel og grei måte - uten at det er nødvendig å gjøre endringer i vedtektene eller i evt. selskapsavtale. Et annet motiv kan være at man vil unngå faren for å bli kjøpt opp. Alt dette reflekterer sider ved samvirkeformen som det er viktig å bevare for fremtiden. At et samvirkeforetak skal ha til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser, kan derfor ikke forstås slik at økonomiske hensyn må være hovedbegrunnelsen for etableringen og driften av et samvirkeforetak.

Når lovutkastet taler om å fremme medlemmenes økonomiske interesser, henspeiler det på at samvirkeforetaket skal ivareta medlemmenes interesser som tilbydere eller etterspørrere av varer eller tjenester. Det er dette som er samvirkeformålet.

23.4.4 Et krav om samhandling mellom foretak og medlem

For å oppnå en tilstrekkelig klar avgrensning i forhold til ideelle foreninger, er det ikke tilstrekkelig å fokusere på formålet med virksomheten. Også enkelte ideelle foreninger har til formål å fremme medlemmenes økonomiske interesser, f.eks. fagorganisasjonene i arbeidslivet. En samvirkedefinisjon må derfor også si noe om hvordan medlemmenes økonomiske interesser fremmes.

Det tredje elementet i samvirkedefinisjonen blir dermed at medlemmene må delta i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte. Dette kan kalles samhandlingskriteriet. Kriteriet stiller krav om at det mellom medlemmene og foretaket må omsettes varer eller tjenester i en eller annen form. Det kan være samvirkeforetaket som forsyner medlemmene med varer eller tjenester (forsyningssamvirke), eller medlemmene som får avsatt sine produkter eller tjenester gjennom foretaket (produsent- og salgssamvirke). En annen variant er at medlemmene er arbeidstakere i foretaket og at de skaper en vare eller tjeneste gjennom sitt arbeid for foretaket (arbeidssamvirke). Utvalget har valgt å formulere definisjonen vidt på dette punktet, slik at den i prinsippet skal kunne omfatte enhver form for omsetning som finner sted i forholdet mellom foretak og medlem. En slik definisjon åpner for etablering av samvirke på nye områder.

Samhandlingskriteriet er særegent for samvirkeforetakene og bør av den grunn være med i en samvirkedefinisjon. Også andre typer sammenslutninger kan riktignok utveksle varer og tjenester med sine deltakere, men det er bare samvirkeforetakene som har slikt økonomisk samkvem som begrepskjennetegn. Ved å innta samhandlingskriteriet i definisjonen får man tydeliggjort at medlemmene i et samvirkeforetak også er foretakets medkontrahenter (kunder/brukere). Dette blir gjerne omtalt som identitetsprinsippet. 5 Samhandlingskriteriet og identitetsprinsippet markerer en viktig forskjell mellom samvirkeforetakene og aksjeselskapene. I et samvirkeforetak er hele poenget at medlemmene skal kunne inngå gunstige avtaler med foretaket og på den måten få varetatt sine økonomiske interesser. I aksjeselskaper regnes slike avtaler som skjult utbytte, og det er utformet særlige regler om transaksjoner mellom selskap og aksjeeiere bl.a. for å beskytte kreditorinteresser (se asl./asal. §§ 3-8 og 3-9).

Formålsangivelsen og samhandlingskriteriet innebærer at et samvirkeforetak selv må utøve økonomisk virksomhet - at medlemmenes økonomiske interesser skal fremmes gjennom deres omsetning med samvirkeforetaket, kan ikke skje uten at foretaket selv utøver økonomisk virksomhet. Dersom en sammenslutning selv utøver økonomisk virksomhet til fremme av medlemmenes økonomiske interesser, kan den per definisjon ikke være en ideell forening. Gjennom formålsangivelsen og samhandlingskriteriet får man dermed trukket grensen mellom samvirkeforetak og ideelle foreninger.

23.4.5 Et krav om fordeling av avkastning etter samhandling/bruk

En samvirkedefinisjon bør for det fjerde stille krav om at virksomhetens avkastning fordeles i samsvar med kooperative prinsipper. Av samvirkeprinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse følger at virksomhetens overskudd kan anvendes til å «tilgodese medlemmene i forhold til deres bruk av samvirket». Dette er et grunnleggende samvirkeprinsipp som bør nedfelles i lovens definisjon. Det gir uttrykk for en helt annen fordelingsnorm enn den som gjelder for kapitalselskapene (hvor fordelingen skjer i henhold til kapitalinnskudd). Sammen med samhandlingskriteriet understreker dette vilkåret at samvirke er en organisasjonsform som er basert på medlemmenes aktive økonomiske deltakelse, og at den ikke er utviklet med sikte på passiv kapitalplassering. At det bare kan gis begrenset rente på innskutt kapital, fremgår uttrykkelig av definisjonen. Prinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse er ikke bare inntatt i definisjonen, men følger også av de enkelte utdelingsreglene i lovutkastet.

23.4.6 En begrensning av deltakeransvaret

For det femte mener utvalget at definisjonen må presisere hvorvidt medlemmene skal ha personlig ansvar for samvirkeforetakets forpliktelser. Det alt overveiende antall foretak som driver kooperativ virksomhet, er registrert som foretak med begrenset deltakeransvar. Dersom deltakeransvaret er ubegrenset eller blandet, vil reglene i selskapsloven gjelde. Ut fra dette mener utvalget at det ikke er behov for en samvirkelov som også omfatter foretak med ubegrenset eller blandet deltakeransvar som driver kooperativ virksomhet. En alminnelig samvirkelov ville dessuten bli større og mer komplisert om den også skulle gjelde for foretak som ikke har begrenset deltakeransvar.

Når det gjelder selve utformingen av bestemmelsen om ansvarsbegrensning, har utvalget funnet det hensiktsmessig å bruke samme formulering som i aksjelovene. Dette innebærer at en sammenslutning vil falle utenfor samvirkeloven dersom minst ett av medlemmene har personlig ansvar for samvirkeforetakets forpliktelser.

23.4.7 Bør definisjonen også peke på andre karakteristikske trekk ved samvirkeformen?

Utvalget har ovenfor gjort rede for hvilke elementer en samvirkedefinisjon minst bør inneholde. Det kan reises spørsmål om legaldefinisjon også bør fremheve andre karakteristiske trekk ved samvirkeformen.

Et første spørsmål er om definisjonen bør stille krav om at et samvirkeforetak må ha vekslende medlemstall og vekslende kapital.

Denne formuleringen brukes ofte for å karakterisere samvirkeforetakene. «Vekslende medlemstall» peker på at det normalt er åpent medlemskap, og at inn- og utmelding kan skje uten at det må gjøres endringer i vedtektene eller annet som regulerer deltakerforholdet. Kravet om «vekslende kapital» peker på at innmelding vil øke kapitalen (forutsatt at der er innskuddsplikt), og at utmelding vil redusere denne (forutsatt at innskuddet kan tilbakebetales).

Uttrykket «vekslende medlemstall og vekslende kapital» kan sies å gi uttrykk for samvirkeprinsippet om åpent medlemskap. Utvalget anser dette som et av de viktigste samvirkeprinsippene. Det er ikke dermed gitt at det bør inntas i en legaldefinisjon av samvirkeforetak.

Som påpekt av Augdahl betegner ikke «selskap med vekslende kapital» noen bestemt selskapstype. 6 Det uttrykker bare en motsetning til selskaper med «bestemt kapital», dvs. aksjeselskapene. Men at et samvirkeforetak ikke er et aksjeselskap, er så opplagt at det ikke bør sies i en legaldefinisjon. Lovutkastets § 1 fjerde ledd inneholder en uttrykkelig avgrensning mot aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Det er derfor ikke grunn til å si det samme i selve samvirkedefinisjonen. Skal uttrykket «vekslende kapital» få noen selvstendig betydning, må det gis et annet innhold enn det som er vanlig i alminnelig språkbruk. Man kan f.eks. si at kapitalen er å anse som vekslende dersom det ikke utfra det som passerte ved stiftelsen, er særlig grunn til å formode at selskapet akter såvidt mulig å holde en kapital av en bestemt størrelse vedlike. 7 Dette er et vurderingstema som ikke utmerker seg ved sin klarhet, og det vil i praksis kunne være vanskelig å foreta en slik vurdering.

Også begrepet «vekslende medlemstall» er egnet til å skape uklarheter. Samvirkeforetakene er i praksis mer eller mindre åpne for nye medlemmer: Man har hele skalaen, fra de som er helt åpne til de som praktisk talt er lukket. Hvordan skal man her trekke grensen? Spørsmålet kommer på spissen hvor et samvirkeforetak ikke har fysisk kapasitet til å ta opp nye medlemmer. Det kan f.eks. dreie seg om samvirkeforetak som har til formål å skaffe medlemmene garasjeplass eller lagerplass. Når kapasiteten er utnyttet fullt ut, kan man ikke godt stille krav om at det bygges flere garasjer eller lageranlegg. Det kan derfor hevdes at medlemstallet og kapitalen ikke er vekslende, men konstant. I praksis har man likevel godtatt «lukking» i slike tilfeller uten at sammenslutningen har mistet sin status som samvirkelag. Skal en legaldefinisjon inneholde begrepet «vekslende medlemstall», vil det derfor kunne innebære en innsnevring av dagens samvirkebegrep.

Aksjeloven fra 1957 inneholdt kriteriet vekslende medlemstall og vekslende kapital. Dette er utelatt i senere aksjelover pga. de tolkningsvanskene som oppsto. Jan Skåre uttaler om dette bl.a.: 8

«Når forutsetningen om at selskapet skal ha vekslende kapital og vekslende medlemstall er utelatt i den nye aksjelov, er bakgrunnen den erfaring man har hatt med den gjeldende lov, og som jeg har referert foran. Det har vært meget vanskelig å gi et fornuftig innhold til uttrykket. Det synes dessuten klart at man for enkelte foretak heller ikke bør legge vekt på om medlemstallet kan veksle: Selskapet kan ha samvirkekarakter selv om dette vilkår ikke er oppfylt.»

Utvalget kan slutte seg til Skåres betraktninger. Ved siden av at formuleringen bidrar til uklarhet og ikke vil ha noen selvstendig betydning, vil utvalget særlig peke på at uttrykket kan innebære en snevrere definisjon enn ønskelig. En rekke sammenslutninger som i dag regnes som samvirkelag, kan tenkes å falle utenfor, avhengig av hvor strengt et slikt vilkår ville blitt praktisert. I denne sammenhengen er det sentralt at formålet med lovarbeidet er å utforme en generell samvirkelov. Dersom det bare skulle utformes en lov om forbrukersamvirket, ville det neppe være problematisk å operere med et vilkår om vekslende medlemstall og vekslende kapital. I en generell lov lar det seg derimot vanskelig gjøre, fordi man da risikerer å stenge ute en rekke lag som for øvrig opptrer i overensstemmelse med samvirkeprinsippene. Økonomiske foreninger, som ikke opererer med noen andelskapital, vil f.eks. falle utenfor. Det er her et poeng at vekslende medlemstall og vekslende kapital er et vilkår for at det skal foreligge et boligbyggelag, mens det ikke er et vilkår for borettslag. Dette illustrerer at det kan være mulig å stille et slikt krav i forhold til noen, men ikke alle, samvirkeforetak. I en alminnelig samvirkelov synes det derimot ikke hensiktsmessig å stille opp et slikt vilkår.

Det kan spørres om det av definisjonen bør fremgå at samvirkeforetakene kan ha vekslende medlemstall og vekslende kapital.

En slik passus vil gjøre definisjonen mer uklar. I praksis har som nevnt uttrykket «vekslende kapital og vekslende medlemstall» vært vanskelig å håndtere. Ordet «kan» ville i tilfelle bidra til ytterligere tolkningstvil. De som ønsker å etablere f.eks. et garasjelag kan komme til å tenke som så: Vi kan ikke ha vekslende medlemstall, ergo vil laget falle utenfor loven. Det gir ikke særlig mening å tale om at en sammenslutning kan ha vekslende kapital. En sammenslutning har enten fast eller vekslende kapital. Hva man kan oppnå gjennom vedtektsendringer, er en annen sak.

Formuleringen kan dessuten virke mot sin hensikt: Den kan skape et inntrykk av at samvirkeforetak som utgangspunkt har bestemt kapital og fast deltakerantall, men at samvirkeforetak også kan ha vekslende medlemstall og vekslende kapital.

«Kan-regler» er generelt ikke egnet i legaldefinisjoner. En legaldefinisjon av samvirkeforetak må peke på hvilke egenskaper en sammenslutning må og skal ha for å kunne regnes som et samvirkeforetak. I en slik definisjon er det ikke fruktbart å ta med egenskaper som en sammenslutning kan ha. Hvordan et samvirkeforetak kan organiseres og drives, er noe som heller bør fremgå av de enkelte bestemmelsene i loven eller som man unnlater å lovregulere. Utgangspunktet om vekslende medlemstall og vekslende kapital fremgår av lovens bestemmelser, og bør ikke i tillegg inntas i en legaldefinisjon. Definisjonen bør kun inneholde trekk ved samvirkeformen som gjelder absolutt - ellers blir definisjonen snevrere enn det som er ønskelig.

De hensynene som ligger bak prinsippet om åpent medlemskap, kan etter utvalgets oppfatning best ivaretas gjennom en egen lovbestemmelse som stiller krav om saklig grunn for å nekte medlemskap i samvirkeforetak (se lovutkastet §15 første ledd). Selv om prinsippet dermed ikke kommer til uttrykk i selve definisjonen, vil utvalget understreke at prinsippet kan ha betydning i tilfeller hvor det er tvilsomt om det foreligger er samvirkeforetak. At sammenslutningen praktiserer prinsippet om åpent medlemskap, vil i tvilstilfeller tale for at det foreligger et samvirkeforetak. Er sammenslutningen praktisk talt lukket, kan det trekke i retning av at det ikke foreligger et samvirkeforetak.

Utvalget har etter dette kommet til at samvirkedefinisjonen ikke bør stille krav om at sammenslutningen skal eller kan ha vekslende medlemstall og vekslende kapital.

Ifølge prinsippet om demokratisk medlemskontroll skal hvert medlem ha lik stemmerett på primærnivå (ett medlem - én stemme). Spørsmålet er om dette er et prinsipp som bør nedfelles i en legaldefinisjon av samvirke.

Utvalget anser dette som et sentralt samvirkeprinsipp som markerer en viktig forskjell i forhold til aksjeselskapene. I et aksjeselskap fordeles stemmene i henhold til aksjeeiernes kapitalinnskudd. En slik norm for stemmefordeling er vanskelig å forene med kooperative prinsipper, og bør som utgangspunkt ikke tillates i en samvirkelov. Unntak kan tenkes dersom kapitalinnskuddene gjenspeiler det enkelte medlems samhandling med foretaket.

I gjeldende norsk rett har man akseptert visse avvik fra prinsippet om at hvert medlem kan ha bare én stemme. Stemmegivning i henhold til økonomisk samkvem med laget kan det f.eks. være grunn til å akseptere. 9 Justisdepartementets lovavdeling har imidlertid også i slike tilfeller satt som vilkår for å godta laget som samvirkelag, at det i vedtektene fastsettes en grense for hvor mange stemmer det enkelte medlem kan avgi på årsmøtet. Dessuten må det være klart at stemmegivning i henhold til kapitalinnskudd ikke kan aksepteres (med mindre kapitalinnskuddene avspeiler samhandelen mellom laget og de enkelte medlemmene).

Utvalget mener at det ikke er grunn til å innsnevre samvirkebegrepet på dette punktet, og at definisjonen derfor ikke bør inneholde noe krav om at alle medlemmene skal ha det samme stemmeantall. Hvilke ordninger som skal aksepteres mht. stemmefordeling, bør heller reguleres i en egen paragraf (se lovutkastet § 40). Selv om prinsippet om demokratisk medlemskontroll ikke formuleres i samvirkedefinisjonen, kan det imidlertid få betydning i tilfeller hvor det er tvilsomt om det foreligger et samvirkeforetak. I slike tilfeller kan det legges vekt på om stemmene blir fordelt på medlemmene i henhold til kooperative prinsipper. Blir stemmene fordelt på medlemmene i henhold til kapitalinnskudd, taler det med styrke for at det ikke foreligger et samvirkeforetak.

Arbeidsgruppen som la frem NOU 1988: 30 betraktet samvirke som «et frivillig avtalt samarbeid mellom personer og ikke mellom økonomiske enheter. Denne forutsetningen gjelder på primærnivå». 10 Ut fra dette kan det spørres om definisjonen bør stille særskilte krav mht. til hvem som skal kunne være medlemmer i samvirkeforetak.

Utvalget mener at samvirkeformen, i likhet med andre organisasjonsformer, bør være åpen for både fysiske og juridiske personer. Det er ikke grunn til å stille krav om at medlemmene på primærnivå må være fysiske personer, noe som for øvrig ville bryte med gjeldende rett. Som det er gjort rede for i kapittel 9 mener utvalget at samvirkeformen har et potensiale for så vidt gjelder samvirke mellom næringsdrivende og samvirke mellom offentlige rettssubjekter. Det ville derfor være svært uheldig om definisjonen ble utformet på en måte som stengte for disse formene for samvirke. Etter gjeldende rett er det noe uklart i hvilken grad offentlige rettssubjekter kan etablere samvirkeforetak (formålsangivelsen i asl./asal. § 1-1 tredje ledd nr. 3 passer dårlig i disse tilfellene). Under enhver omstendighet mener utvalget at det for fremtiden ikke er grunn til å avskjære det offentlige fra å bruke samvirkeformen. Det offentlige kan velge å organisere deler av sin virksomhet som selskaper og stiftelser, og bør etter utvalgets syn også ha muligheten til å benytte samvirkeformen.

Etter det utvalget kjenner til er det heller ikke i utenlandsk rett vanlig å utelukke visse typer rettssubjekter fra samvirkeorganisering.

Det blir på denne bakgrunn ikke foreslått noen begrensninger mht. hvem som skal kunne være medlemmer.

Utvalget har etter dette blitt stående ved at samvirkedefinisjonen ikke bør inneholde flere elementer enn disse fem:

1. Et krav om at det må være en sammenslutning,

2. Et krav om økonomisk hovedformål,

3. Et krav om samhandling mellom foretak og medlem,

4. Et krav om fordeling av avkastning etter samhandling/bruk,

5. En begrensning av deltakeransvaret.

Utvalget mener at en definisjon som oppstiller disse kriteriene, vil være klarere enn dagens samvirkedefinisjon, samtidig som den i større grad peker på særegenheter ved samvirke som organisasjonsform. Dessuten åpner definisjonen for samvirke på nye områder. I tilfeller hvor det er tvilsomt om man står overfor et samvirkeforetak, må man som i dag se hen til i hvilken grad samvirkeprinsippene er oppfylt. Dersom det derimot fremstår som rimelig klart at lovens vilkår ikke er oppfylt, hjelper det på sin side ikke at sammenslutningen langt på vei følger samvirkeprinsippene. Det er kun i tvilstilfeller samvirkeprinsippene kan ha betydning for hvorvidt en sammenslutning skal anerkjennes som samvirkeforetak (det ses da bort fra prinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse, som er innbakt i definisjonen).

Når det gjelder enkelthetene ved definisjonen, vises det til særmerknadene.»

5.1.2 Spørsmålet om ei samvirkelov skal gjelde for økonomiske foreiningar

Samvirkedefinisjonen i aksjelova § 1-1 første ledd nr. 3 omfattar berre «selskaper». Samvirkelovutvalet drøftar om ei lov om samvirkeforetak også bør gjelde for økonomiske foreiningar som utøver kooperativ verksemd (punkt 23.5 s. 245–246):

«Samvirke er en organisasjonsform som har fellestrekk både med selskapene og foreningene. Noen samvirker er rettslig sett selskaper, mens andre må klassifiseres som foreninger. I juridisk teori blir samvirkelagene gjerne definert som en undergruppe av de økonomiske foreningene. 11 Begrepet økonomisk forening blir altså i enkelte relasjoner også brukt om samvirkeselskapene. I praksis blir enkelte samvirkelag omtalt som økonomiske foreninger og vice versa. I fremstillingen her blir begrepet økonomisk forening brukt i snever forstand, slik at det ikke omfatter selskaper.

Dersom en samvirkelov bare skulle gjelde for samvirkeselskapene, måtte man i hvert enkelt tilfelle ta stilling til om vedkommende sammenslutning er et selskap eller en forening. Dette er en grensedragning som etter omstendighetene kan være svært vanskelig å foreta. Etter gjeldende rett trekkes grensen ved bruk av selskapsbegrepet/eierbegrepet: 12 Et samvirkelag (selskap) har eiere, mens en forening er selveiende. Men hvordan skal man avgrense eierbegrepet? Dersom medlemmene er kompetente til å disponere over nettoformuen ved likvidasjon, utmelding, eksklusjon mv. er saken grei. Da foreligger et selskap. Men hva om medlemmene bare innehar noen eierfunksjoner? Medlemmene har f.eks. en rett til andelsinnskuddet ved utmelding uten å ha rett til noen form utbetaling ved likvidasjon eller annet opphør av samvirkeforholdet. Eller medlemmene har rett til etterbetaling/bonus på grunnlag av omsetning med laget, men for øvrig ingen økonomiske rettigheter. Hvilke og hvor mange eierfunksjoner må et medlem i tilfelle ha for at man skal stå overfor et selskap?

Etter utvalgets syn er selskapsbegrepet/eierbegrepet ikke klart nok som avgrensningskriterium, og det må antas at et slikt kriterium ville ført til betydelige avgrensningsproblemer i praksis. Denne uklarheten er et tungtveiende argument i seg selv i retning av at økonomiske foreninger bør omfattes av loven. Utvalget kan heller ikke se at det finnes andre kriterier som kan være egnet til å trekke en klar og hensiktsmessig grense mellom samvirkelag og økonomiske foreninger. Det vil ikke være fruktbart å legge avgjørende vekt på om medlemmene har ytet andelsinnskudd eller ikke, når det ikke stilles krav om at foretaket ved stiftelsen må ha en minimumskapital av en viss størrelse. Tvert imot vil det være en invitasjon til omgåelser og en svekkelse av samvirkelovens effektivitet om man kunne komme utenfor loven ved ikke å operere med andelsinnskudd (og evt. heller basere seg på medlemskontingent eller andre former for innbetalinger fra medlemmenes side).

Etter gjeldende rett har det ikke så dramatiske konsekvenser om man klassifiserer en sammenslutning som samvirkelag eller økonomisk forening. Både samvirkeretten og foreningsretten er ulovfestet, og reglene er på flere punkter like. Dersom det vedtas en samvirkelov som ikke skal gjelde for økonomiske foreninger, vil grensedragningen få langt større betydning, idet den vil være avgjørende for hvilket regelsett som skal gjelde. Utvalget synes ikke det ville være tilfredsstillende om et så viktig spørsmål skulle avgjøres ut fra en totalvurdering av om medlemmene har tilstrekkelig mange eierfunksjoner. En definisjon som forutsetter en slik vurdering, vil ikke tilfredsstille de klarhetskrav som rimeligvis må kunne stilles til en definisjon som angir virkeområdet for en lov.

Ved vurderingen av om loven skal gjelde for økonomiske foreninger, må det også legges vekt på om loven vil passe for disse. Etter utvalgets syn er det mulig å utforme en lov som gir en hensiktsmessig regulering av både samvirkeselskapene og de økonomiske foreningene. Utvalgets lovutkast stiller ikke noe krav om at det skal betales andelsinnskudd, og den krever heller ikke at medlemmene skal ha krav på noen form for utbetalinger fra foretaket i forbindelse med uttreden, opphør mv. Bestemmelsene i lovutkastet er således godt tilpasset de økonomiske foreningene på disse punktene. Utvalget kan heller ikke se at det er noen av lovens øvrige regler som ikke passer for de økonomiske foreningene.

Utvalget vil også fremheve at mange av de økonomiske foreningene på sett og vis etterlever samvirkeprinsippene i vel så stor grad som samvirkelagene, ettersom det ikke er tale om noen forrentning av medlemsinnskudd eller andre former for økonomiske overføringer fra foreningen til medlemmene. Den økonomiske fordelen ligger utelukkende i gunstige samhandlingsbetingelser. Avstanden til kapitalselskapene kan m.a.o. være større enn det som er tilfellet for mange samvirkelag.

Utvalget har etter dette kommet til at loven også bør gjelde for økonomiske foreninger. Som fellesbetegnelse på de sammenslutninger som faller inn under loven, benyttes begrepet «samvirkeforetak». Foreninger som ikke faller inn under legaldefinisjonen av samvirkeforetak, vil som tidligere være regulert av ulovfestet foreningsrett. Foreninger som faller inn under definisjonen, vil på sin side være pliktige til å underlegge seg lovens regler.

Utvalget synes det er et poeng å fremheve at en vedtakelse av en samvirkelov vil gjøre at det ikke lenger vil ha noe for seg å omtale samvirker som enten selskap eller foreninger: De vil verken være selskaper eller foreninger - de vil være samvirkeforetak. Samvirkeforetak vil altså være en selvstendig organisasjonsform, og ikke en variant av selskap eller forening.»

5.1.3 Omsetning med ikkje-medlemmar

Utvalet har drøfta i kva grad eit samvirkeforetak skal kunne omsette med andre enn medlemmane. Ifølgje framlegget frå utvalet er dette eit spørsmål som må løysast på grunnlag av legaldefinisjonen av samvirkeforetak (punkt 23.6 s. 246 og 247):

«Som fremstillingen av gjeldende rett har vist (avsnitt 12.4.3), må en vesentlig del av samvirkeforetakets omsetning skje til medlemmene. Dette henger sammen med at medlemmene i et samvirkeforetak som utgangspunkt ikke bør kunne høste fordelene av andres økonomiske innsats.

Utvalget mener at det vil være problematisk å utforme en egen lovbestemmelse som direkte regulerer et samvirkeforetaks adgang til å omsette med andre enn medlemmene. En slik bestemmelse ville nok enten blitt for rigid og lite fleksibel, eller den kunne blitt temmelig intetsigende. Utvalget mener derfor at dette heller er et spørsmål som må drøftes med utgangspunkt i definisjonens krav om at et samvirkeforetak skal ha som hovedformål «å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte».

For utvalget har spørsmålet vært om det er ønskelig å videreføre gjeldende rett på dette punktet, eller om det er grunn til en innskjerping eller liberalisering.

Det må være klart at man er utenfor samvirkebegrepet dersom medlemmenes økonomiske interesser primært blir fremmet gjennom utenforståendes omsetning med foretaket. Hvor grensen skal trekkes, må etter utvalgets mening bero på en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfelle. Å oppstille et vesentlighetskriterium kan etter utvalgets syn være noe uheldig, fordi et slikt kriterium lett kan innby til rent kvantitative vurderinger (hvor stor andel av omsetningen skjer med medlemmene?). Etter utvalgets syn bør spørsmålet avgjøres etter en bredere vurdering. Utvalget mener derfor at det vil være mer hensiktsmessig å stille krav om at en rimelig andel av samvirkeforetakets omsetning må skje med foretakets egne medlemmer. Et slikt vurderingstema signaliserer klarere at det ikke utelukkende dreier seg om tall og prosenter, men om en helhetsvurdering hvor også andre momenter spiller inn. Praksis fra Justisdepartementets lovavdeling har da også vist at man ved vurderingen trekker inn andre momenter enn medlemmenes andel av omsetningen. 13

I tråd med det som er anført så langt, vil det ikke være ønskelig å operere med bestemte prosentsatser. I skatteloven § 10-50 annet ledd bokstav a blir det stilt et slikt krav som vilkår for fradragsrett for bonusutbetalinger og avsetninger til felleseid andelskapital: «Forbruksforeninger med fast utsalgssted» kan bare kreve skattefradrag «når mer enn halvparten av den regulære omsetning skjer til foreningens medlemmer». Samvirkerettslig er det ikke grunn til å operere med noen tilsvarende 50-prosentsgrense. Selv om et av forbrukersamvirkets samvirkeforetak skulle komme til å ha mindre enn 50 prosent av sin omsetning med sine medlemmer, trenger ikke det å bety at foretaket mister sin status som samvirkeforetak.

Generelt må det legges stor vekt på hvilke vilkår som gjelder for innmelding. Dersom det gjelder strenge vilkår for innmelding eller det i praksis er vanskelig å bli opptatt som nytt medlem, er det noe som taler for at den alt overveiende delen av omsetningen må skje med medlemmene. Det skal ikke være mulig å lukke et foretak (og dermed hindre at andre får økonomiske rettigheter i foretaket) og høste gevinstene av andres samhandling, dersom de utenforstående ønsker å bli medlemmer og det ikke foreligger noen saklig grunn for å nekte dem medlemskap. Det er særlig grunn til å være restriktiv i tilfeller hvor foretaket er i en slags monopolsituasjon eller der de utenforstående av andre grunner ikke har mulighet til å velge andre medkontrahenter.

Er det på den annen side tale om et foretak som utenforstående har rett til å bli medlemmer av på rimelige vilkår, taler det for å godta at en stor del av omsetningen skjer med ikke-medlemmer. Men medlemmenes omsetning med foretaket må under enhver omstendighet ikke komme helt i bakgrunnen.

Det bør også legges en viss vekt på hvilke type behov samvirkeforetaket skal dekke. Er det tale om et samvirkeforetak med et delvis allmennyttig formål, f.eks. å forsyne befolkningen med elektrisk kraft, kan det tale for at man går lenger i å akseptere omsetning med ikke-medlemmer enn dersom det er tale om et samvirkeforetak som primært fremmer næringsmessige interesser.

Videre bør det tas hensyn til hva som er årsaken til at det blir omsatt med ikke-medlemmer. Årsaken kan være at foretaket i en periode har ledig kapasitet, slik at det f.eks. er plass til flere varer på et lager eller i et fryseri. Loven bør da ikke være til hinder for en effektiv ressursutnyttelse som vil være i alles interesse. Eller årsaken kan være at det er flere utenforstående som søker medlemskap, men at de på forhånd må dokumentere evne og vilje til å samhandle for at de skal kunne bli tatt opp som medlemmer. Dersom motivet for en utstrakt handel med ikke-medlemmer derimot er at en begrenset krets ønsker å få høynet sine bonusutbetalinger, er det grunn til å være langt mer restriktiv.

I hvilken grad man skal akseptere handel med ikke-medlemmer, vil også kunne variere med hvilken type samvirkeforetak det er tale om. Generelt er det nok grunn til å være noe mer liberal i forhold til forsyningssamvirke (herunder forbrukersamvirket og kraftsamvirket) enn i forhold til produksjons- og salgssamvirke. Dette henger sammen med det som er trukket frem ovenfor om «åpne» og «lukkede» foretak, og kan også støttes på konkurranserettslige betraktninger. - I forhold til arbeidssamvirke er det viktig med en presisering: Vurderingstemaet vil her ikke være i hvilken grad foretakets produkter eller tjenester blir omsatt til utenforstående. Det kan åpenbart ikke stilles krav om at advokater, arkitekter og ingeniører mv. skal yte sine tjenester overfor seg selv. I disse tilfellene vil vurderingstemaet i stedet være om en rimelig andel av det arbeidet som blir utført, skriver seg fra de som er medlemmer av foretaket.

Endelig er det grunn til å legge en viss vekt på tradisjon og etablert praksis. Det vurderingstemaet utvalget legger opp til, er ikke ment å skulle innebære noen innskjerping i forhold til gjeldende rett. Utvalget ønsker å videreføre hovedlinjene i dagens rettstilstand.

På enkelte punkter må det «nye» vurderingstemaet kunne sies å innebære en liberalisering i den forstand at omsetning med ikke-medlemmer aksepteres i større grad. For utvalget har det stått sentralt at samvirke skal være en sammenslutningsform som skal være anvendelig innenfor store deler av nærings- og samfunnslivet, noe som kan tilsi at man er forsiktig med å legge for sterke begrensninger på adgangen til å omsette med utenforstående. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor et samvirkeforetak selger sine varer eller tjenester i konkurranse med foretak som er organisert på annen måte. Det kan nevnes at utvalget har vært i kontakt med utenlandsk samvirkeekspertise, som har frarådet å legge for sterke begrensninger på adgangen til å samhandle med ikke-medlemmer.»

5.1.4 Økonomisk verksemd i dotterselskap eller felleseigde foretak

Omsetningskriteriet krev at ein rimeleg del av omsetninga til foretaket må skje med medlemmane. I utgangspunktet skulle dette tilseie at eit samvirkeforetak ikkje kan utøve heile eller store delar av si verksemd i eit dotterselskap eller i eit sekundærsamvirke. Samvirkelovutvalet har drøfta om det er grunn til å lempe på omsetningskriteriet i enkelte relasjonar, særleg i forhold til samvirkeforetak som utgjer ein del av eit konsern eller eit føderativt samvirke (punkt 23.7 s. 247–250):

«Det har i praksis vist seg å være et behov for å skille den økonomiske virksomheten fra «medlemsvirksomheten». Det kan være ulike årsaker til det. Å legge den økonomiske virksomheten til heleide datterselskap vil kunne gi et styrket vern i forhold til kreditorene, ved at kreditorene i virksomheten (som utøves av datterselskapet) ikke skal kunne beslaglegge samvirkeforetakets formue. For samvirkeforetak som tilbyr et sammensatt spekter av varer og tjenester, vil det dessuten kunne være en fordel om man får skilt ut de ulike delene av virksomhetene i egne selskaper, slik at disse kan drive mer spesialisert. I forhold til foretak som inngår i et føderativt samvirke kan bakgrunnen være et ønske om raskere og mer rasjonell omsetning uten unødige mellomledd.

Etter gjeldende rett må man i slike tilfeller trolig gå langt i retning av å akseptere at medlemmene ikke omsetter varer og tjenester med samvirkeforetaket selv (se avsnitt 12.4.3 ).

I svensk rett har man i de senere år utvidet definisjonen av «ekonomiska föreningar». 14 Det fremgår nå uttrykkelig av definisjonen at «en ekonomisk förenings verksamhet får bedrivas i ett av föreningen helägt dotterföretag». På visse vilkår blir det også akseptert at den økonomiske virksomheten blir lagt til en sekundærforening som foreningen er medlem i. Om bakgrunnen for disse endringene heter det bl.a.: 15

«På senare år har det vuxit fram ett behov av att organisera kooperativ verksamhet i nya strukturer där bl.a. ägendet och verksamheten skiljs åt i olika juridiska personer. Omstrukturering har skett og pågår i flera av de kooperative branscherna, f.n. med tyngdepunkten i konsumentkooperationen. Det finns många skilda och delvis samverkande orsaker til denna process. Särskilt har nämts (jf prop. 1996/97:163, s. 22) olika statliga avregleringar, ökat konkurrenstryck samt Sveriges medlemskap i EU. Av speciell betydelse har varit det behov som konsumentkooperationen har upplevt av att skapa en mer effektiv verksamhet, dvs. att uppnå storskalighets- och synergieffekter för at öka sin konkurrenskraft gentenmot andra aktörer på marknaden, samtidig som den lokala förankringen bevaras.»

Også innenfor norsk samvirke har det vist seg å være et stort behov for strukturendringer og nye omstillinger. Norsk Kjøtt, Prior og TINE har i den sammenhengen valgt en konsernmodell, mens COOP har valgt å videreutvikle den føderative modellen, senest gjennom etableringen av COOP Norden AB, som vel best kan karakteriseres som en kombinasjon av føderativt samvirke og konsern. Et viktig element i den førstnevnte konsernmodellen er nettopp at medlemmenes samhandling skal skje med datterselskapene, og ikke med det morforetaket som de er medlemmer av. Ut fra den modellen som er valgt for COOP Norden AB, vil det fortsatt være omsetning i forholdet mellom Coop NKL BA og de lokale samvirkelagene - det er Coop NKL BA som er samvirkelagenes kontraktspart, selv om vareleveransene kommer direkte fra COOP Norge AS (datterselskapet til konsernspissen COOP AB). Ut fra dagens situasjon skaper altså ikke samhandlingskriteriet noen problemer. Dersom en i fremtiden skulle komme til at Coop NKL BA ikke lenger skal ha noen samhandlingsfunksjoner, kan det også her oppstå spørsmål om i hvilken grad den økonomiske virksomheten kan legges til andre foretak uten at statusen som samvirkeforetak går tapt.

Utvalget mener at det foreligger et klart behov for å tilpasse samhandlingskriteriet i relasjon til samvirkeforetak som inngår i konserner eller føderative samvirker. Det er viktig at samvirkeforetakene får en viss handlefrihet mht. hvordan de ønsker å organisere sin virksomhet, og at loven ikke inneholder unødige begrensninger i så henseende. Samtidig kan de ikke stå helt fritt - samvirkebegrepet bør ikke favne om sammenslutninger som helt mangler kooperative trekk. Spørsmålet blir hvordan man skal trekke grensen, dvs. hvor store avvik fra samhandlinskriteriet det er grunn til å akseptere.

Som i svensk rett bør det også i norsk rett være mulig å utøve hele den økonomiske virksomheten i et heleid datterselskap av samvirkeforetaket. En slik adgang foreligger etter gjeldende rett, og det er ikke grunn til at en samvirkelov skal innebære noen innskrenkninger på dette punktet. Det bør også tillates at den økonomiske virksomheten fordeles på flere heleide datterselskaper.

Spørsmålet blir så om man bør gå videre og akseptere at den økonomiske virksomheten utøves i et selskap som samvirkeforetaket er medeier i, typisk i aksjeselskaper eller ansvarlige selskaper. Etter utvalgets syn må en forutsetning for å godta en slik ordning, være at det bare er samvirkeforetak på eiersiden. I motsatt fall vil det lett kunne oppstå en konflikt mellom samvirkeforetakene, som ønsker å tilby sine medlemmer best mulige samhandlingsbetingelser, og eksterne investorer som ønsker størst mulig avkastning på sin investering. Utvalget legger vekt på at et eventuelt overskudd i den felleseide virksomheten skal komme samvirkeforetakene og deres medlemmer til gode, og at ikke utenforstående kapitalinteresser skal kunne ta ut verdier som skriver seg fra medlemmenes økonomiske innsats.

Etableringen av et felleseid selskap kan kreve betydelig kapitalinnsats fra de deltakende samvirkeforetakene. Mulighetene for å få etablert et slikt selskap, vil kunne bero på om de deltakende samvirkeforetakene skal kunne betinge seg utbytte og innflytelse i henhold til kapitalinnsatsen. Et problem med dette kan være at etterbetalingen fra de deltakende samvirkeforetakene til sine medlemmer ikke fullt ut vil korrespondere med de respektive medlemmenes andel i omsetningen med det felleseide selskapet. Det vil i de fleste tilfeller innebære at medlemmene i ett av de deltakende samvirkeforetakene får mindre enn det deres samhandling skulle tilsi, mens medlemmene i et annet får mer. Etter utvalgets syn kan dette være noe uheldig. Utvalget har likevel kommet til at dette ikke kan være noen avgjørende innvending mot å godta en samarbeidsform som samvirkeforetakene selv finner hensiktsmessig. Det presiseres at etterbetalingene til medlemmene av samvirkeforetakene selvsagt må skje på grunnlag av omsetning - det er bare utdelingene fra det felleseide foretaket som kan foretas på grunnlag av kapitalinnskudd.

Etter gjeldende rett kan et primærsamvirke legge hele sin økonomiske virksomhet til et sekundærsamvirke, uten at verken primærsamvirket eller sekundærsamvirket mister sin status som samvirkeforetak. Utvalget mener at dette er en form for samarbeid mellom samvirker som bør tillates også for fremtiden. Det vises i denne sammenhengen til samvirkeprinsippet om samarbeid mellom samvirkeforetak.

Det oppstår her et særlig spørsmål om hvordan man i relasjon til sekundærsamvirket skal praktisere lovutkastets norm for overskuddsfordeling. Etter lovutkastet skal overskuddet fordeles på medlemmene i henhold til deres bruk av foretaket. I de tilfellene som det her er tale om, vil ikke medlemmene (primærsamvirkene) ha noen form for omsetning med foretaket (sekundærsamvirket). Lovutkastet må her forstås slik at det avgjørende vil være hvor stor andel av sekundærsamvirkets totale omsetning som knytter seg til omsetning med medlemmer som tilhører de enkelte primærsamvirkene. I denne relasjonen blir altså primærsamvirket identifisert med sine medlemmer, slik at overskuddsfordelingen blir som primærsamvirket selv hadde omsatt med sekundærsamvirket. Dersom det også er samhandling i forholdet mellom primærsamvirket og sekundærsamvirket, innebærer identifikasjonssynspunktet at medlemmenes og primærsamvirkets omsetning med sekundærsamvirket må vurderes samlet. Dette skaper ikke større problem enn at konstruksjonen bør godtas.

Ovenfor har utvalget gitt uttrykk for at et samvirkeforetak bør kunne utøve sin økonomiske virksomhet gjennom et selskap som samvirkeforetaket eier alene eller sammen med andre samvirkeforetak. Utvalget går som nevnt også inn for at den økonomiske virksomheten skal kunne utøves gjennom et sekundærsamvirke. Men bør det også være mulig å utøve den økonomiske virksomheten gjennom et datterselskap av sekundærsamvirket eller gjennom et selskap som sekundærsamvirket eier sammen med andre foretak?

I svensk rett aksepterer man at primærsamvirkets medlemmer omsetter med sekundærsamvirkets heleide datterselskap, forutsatt at den samlede virksomheten i hovedsak er kooperativ. 16 Utvalget mener at dette er en organisasjonsstruktur som man bør åpne for også i norsk rett. De hensynene som tilsier at primærsamvirkets medlemmer skal kunne samhandle direkte med sekundærsamvirket (bl.a. rasjonaliserings- og effektivitetshensyn), tilsier også at samhandelen bør kunne skje med et datterselskap som sekundærsamvirket eier.

Noe mer tvilsomt er det om man også bør åpne for at primærsamvirkets medlemmer omsetter direkte med et tertiærsamvirke eller et selskap som flere sekundærsamvirker eier i fellesskap.

Dersom man ikke stiller krav om at enten primærsamvirket eller sekundærsamvirket har samhandlingsfunksjoner (evt. utøvd gjennom datterselskaper), fjerner man seg etter utvalgets mening for langt fra grunnidéen om at samvirkeforetakets medlemmer også er dets medkontrahenter. Utvalget har valgt å fremheve samhandlingskriteriet som et viktig element i samvirkedefinisjonen, og det bør da ikke gjøres for vidtgående unntak fra dette. Dette henger også sammen med at lovens bestemmelser er utformet med sikte på samvirkeforetak som selv utøver økonomisk aktivitet gjennom sin samhandling med medlemmene. En sammenslutning som ikke selv har noen økonomisk samhandling med sine medlemmer, vil ofte ha mer preg av forening. Det kan også nevnes at man heller ikke i svensk rett aksepterer «seriebildning av endast medlemsfrämjande föreningar». 17

Utvalget mener etter dette at det som utgangspunkt ikke bør åpnes for at primærsamvirkets medlemmer omsetter direkte med et tertiærsamvirke eller et selskap som flere sekundærsamvirker eier i fellesskap. Samtidig innser utvalget at det i særlige tilfeller kan være behov for å benytte denne eller lignende konstruksjoner. Et slikt behov kan nok først og fremst tenkes å oppstå i større føderative samvirker. En utfordring i slike strukturer er å ivareta medlemsdemokratiet på best mulig måte, noe som gjerne fordrer en forholdsvis komplisert organisastorisk oppbygning. Samtidig er det viktig å drive økonomisk rasjonelt, noe som tilsier at innkjøpene blir gjort av sentralenheten (pga. forhandlingsstyrken) og at varene distribueres direkte til de lokale samvirkeforetakene. Det er særlig innenfor forbrukersamvirket at en slik modell er aktuell, ikke minst i forbindelse med etableringen av COOP Norden AB.

Utvalget stiller seg ikke avvisende til denne typen organisering, men mener at det i en lovtekst ikke er hensiktsmessig eller mulig å angi uttømmende hvilke konstruksjoner som bør godtas. Det blir derfor foreslått at Kongen i særlige tilfeller skal kunne gjøre mer vidtgående unntak fra samhandlingskriteriet enn det som følger av § 1 tredje ledd første og annet punktum. Utvalget vil fremheve at det ikke har noen motforestillinger mot konstruksjoner av typen COOP Norden AB. Forutsetningen for at slike tilfeller skal bli godtatt, må imidlertid være at de samvirkeforetakene som inngår i strukturen fordeler evt. overskudd i henhold til bruk. Det må også legges vesentlig vekt på om foretaksgruppen samlet sett bygger på kooperative prinsipper. Kongens myndighet knytter seg utelukkende til samhandlingsvilkåret. De kravene definisjonen for øvrig stiller, må være oppfylt også i disse tilfellene.»

5.1.5 Særskilte unntak frå lova for visse foretak

Samvirkelovutvalet har drøfta om enkelte typar foretak bør uttrykkeleg unntakast frå samvirkelova (punkt 23.8 s. 250–253):

«23.8.1 Innledning

Utvalgets samvirkedefinisjon vil i seg selv innebære en avgrensning i forhold til en del andre organisasjonsformer. Kravet om at et samvirkeforetak skal ha til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom egen økonomisk aktivitet, innebærer en avgrensning i forhold til ideelle foreninger. Kravet om at et samvirkeforetak skal ha medlemmer, innebærer en avgrensning i forhold til stiftelser og sparebanker. I ansvarsbegrensningen ligger det dels en avgrensning i forhold til ansvarlige selskaper og kommandittselskaper, og dels en avgrensing i forhold til selskaper som faller inn under lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper (ifølge lovens § 1 tredje punktum gjelder den ikke for «selskap hvor samtlige deltakere har et begrenset ansvar for selskapsforpliktelsene»).

I forhold til enkelte sammenslutninger med begrenset deltakeransvar vil imidlertid ikke definisjonen i seg selv gi en tilstrekkelig avgrensning. Det er derfor behov for å oppstille noen uttrykkelige unntak fra lovens alminnelige virkeområde. Dette gjelder i forhold til aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper (23.8.2). Dessuten kan det stilles spørsmål om det er enkelte typer samvirkeforetak eller sammenslutninger med samvirkekarakter som ikke bør være omfattet av loven (23.8.3 til 23.8.5).

23.8.2 Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper

Som det er pekt på tidligere i utredningen, er det i prinsippet mulig å utøve kooperativ virksomhet gjennom aksjeselskapsformen. Det kan derfor tenkes at det er (allmenn-)aksjeselskaper som vil falle inn under lovforslagets samvirkedefinisjon. For at det her ikke skal oppstå noen tvil mht. hvilket regelsett som skal gjelde, er det i lovforslaget oppstilt et uttrykkelig unntak for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Dette betyr at en sammenslutning som oppfyller aksjelovgivningens vilkår for å være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, ikke samtidig kan være et samvirkeforetak i henhold til lov om samvirkeforetak. Dersom et selskap verken faller inn under definisjonen i aksjelovene eller i samvirkeloven, kan det ikke operere med begrenset deltakeransvar med mindre noe annet er hjemlet i spesiallovgivningen.

23.8.3 Boligbyggelag og borettslag

Boligbyggelagene og borettslagene er de eneste samvirkeforetakene som er underlagt en helhetlig selskapsrettslig regulering, jf. lov 4. februar 1960 nr. 1 om boligbyggelag (boligbyggelagsloven) og lov 4. februar1960 nr. 2 om borettslag (borettslagsloven). Det regjeringsoppnevnte Burettslovutvalet har fremlagt forslag til revisjon av lovgivningen for boligbyggelag og borettslag (jf. NOU 2000: 17 Burettslovene).

Etter utvalgets oppfatning bør en alminnelig samvirkelov i liten grad bør gripe inn i borettslovgivningen. Vi står her overfor spesiallovgivning som er skreddersydd for borettslagene og boligbyggelagene, og det ville være uheldig om man skulle erstatte denne reguleringen med en lov som ikke på samme måte tar hensyn til særegenhetene ved disse lagene. En mulighet kunne riktignok være å innta særregler om borettslag og boligbyggelag i samvirkeloven, enten i egne kapitler eller integrert i loven for øvrig. En slik særregulering måtte imidlertid ha blitt omfattende, og kunne gjort samvirkeloven mindre oversiktlig. Det ville dessuten stride mot tanken om at samvirkeloven skal være en allmenn lov som gjelder for alle samvirkeforetak med mindre det foreligger særlige unntak. Til dette kommer at man i Norge har lang tradisjon for og gode erfaringer med en egen borettslovgivning, og at det sett fra boligsamvirkets side er en fordel med et samlet regelverk som er utformet særskilt med tanke på borettslagene og boligbyggelagene.

Utvalget mener på denne bakgrunn at borettslagene og boligbyggelagene bør holdes uttrykkelig utenfor en alminnelig samvirkelov. Det vil likevel være behov for å gjøre noen mindre terminologiske og innholdsmessige endringer. Når det gjelder spørsmål som ikke er regulert i borettslovene, kan det etter omstendighetene være naturlig å anvende samvirkeloven analogisk. Dette må vurderes konkret.

23.8.4 Gjensidige forsikringsselskaper

De gjensidige selskapene kan sies å representere en særlig form for samvirke. Karakteristisk for de gjensidige selskapene er at medlemmenes rettigheter og plikter overfor selskapet i stor grad beror på de andre medlemmenes forhold. I de gjensidige forsikringsselskapene viser dette seg ved at medlemmene har en gjensidig interesse i at færrest mulig blir rammet av et forsikringstilfelle. Dess flere medlemmer som blir utsatt for et forsikringstilfelle, dess høyere blir den premien medlemmene må betale (og det kan også bli aktuelt med såkalt etterutlikning, dvs. at medlemmene blir pålagt å foreta innbetalinger utover den innkrevde premien). Den gjensidige avhengigheten blant medlemmene er et trekk ved denne formen som innebærer at medlemsmassen normalt er svært homogen. Et tydelig uttrykk for dette er at selskap som tilbyr ansvarsforsikring av skip opererer med en rekke presist formulerte vilkår for medlemskap. På denne måten kan useriøse aktører holdes utenfor, og man forhindrer at slike bidrar til økte forsikringsutbetalinger og tilsvarende høyere premier.

I alle samvirkeforetak er det i større eller mindre grad et element av gjensidighet i den forstand at det enkelte medlems stilling er avhengig av de andre medlemmenes forhold. Når de gjensidige selskapene blir skilt ut som en egen gruppe, er nok det fordi det gjensidige preget er særlig fremtredende hos disse.

Lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) har i kapittel 4 særlige regler om gjensidige forsikringsselskaper. Reguleringen av de gjensidige forsikringsselskapene er forskjellig fra samvirkelovutkastet på bl.a. følgende punkter:

• Kan stiftes av én person ( § 4-1)

• Er avhengig av konsesjon (kapittel 2, jf. også §4-5)

• Plikter å ha garantifond ( § 4-2 og kapittel 9)

• Vedtektene og endringer i disse må godkjennes av Kongen ( § 3-2)

• Kan utstede grunnfondsbevis ( § 4-2)

• Opererer ikke med andeler, men med tegning av forsikringer ( § 4-3 nr. 3)

• Kontrollkomité er obligatorisk ( § 5-5)

• Kan som utgangspunkt utligne overskudd og underskudd på medlemmene ( § 4-8)

• Vedtak om avvikling eller oppløsning må godkjennes av Kongen ( § 10-1)

Problemstillingen er om samvirkeloven bør gjelde for de gjensidige forsikringsselskapene. I så fall vil flere av bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 4 kunne oppheves.

Utvalget mener at de gjensidige forsikringsselskapene bør falle utenfor samvirkeloven. Dette er en type foretak med særegenheter som gjør at det neppe vil være heldig om de skulle omfattes av en alminnelig samvirkelov. Det er her tilstrekkelig å vise til opplistingen ovenfor. Man kunne riktignok tenke seg at samvirkeloven i prinsippet skulle gjelde også for gjensidige forsikringsselskaper, men med de særreglene som følger av forsikringsvirksomhetsloven. Utvalget mener imidlertid at det da vil være en bedre løsning at forsikringsvirksomhetsloven henviser til samvirkeloven på punkter hvor det er ønskelig med en felles regulering. En slik løsning har den fordel at man slipper den faren for utilsiktede konsekvenser som kan oppstå dersom samvirkeloven som utgangspunkt skulle gjelde fullt ut.

Det kan også nevnes at utvalget har mottatt signaler fra bransjen om at de ikke ønsker å bli omfattet av noen alminnelig samvirkelov.

Utvalget mener på denne bakgrunn at samvirkeloven ikke bør gjelde for gjensidige forsikringsselskaper. Siden de gjensidige forsikringsselskapene har klare kooperative trekk, er det imidlertid mer naturlig at forsikringsvirksomhetsloven henviser til en lov om samvirkeforetak enn til aksjeloven. Utvalget foreslår derfor at henvisningene til aksjeloven erstattes med henvisninger til samvirkeloven, se lovutkastet § 159 nr. 28.

23.8.5 Enkelte særlige typer lag og foreninger

I lovgivningen finnes bestemmelser om enkelte særlige typer lag og foreninger. Det kan reises spørsmål om hvorvidt noen av disse vil falle inn under lovutkastets samvirkedefinisjon, og om det i så fall er grunn til likevel å holde dem utenfor loven.

En kredittforening er et kredittforetak som er organisert som en brukereid forening, hvor låntakerne er medlemmer og andre ikke kan være medlemmer. Foreningene skaffer seg utlånsmidler gjennom obligasjonsmarkedet. Dette er en type brukerstyrte foreninger som har et klart samvirkepreg. Per i dag er det bare en slik forening i Norge: Landkreditt. Ifølge lov 10. juni 1998 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) kan finansieringsforetak ikke organiseres på annen måte enn som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, selveiende institusjon (stiftelse) eller forening av låntakere (kredittforening, hypotekforening), jf. § 3-2 første ledd. Banklovkommisjonen har i NOU 1998: 14 foreslått at det ikke lenger skal være adgang til å etablere kredittforeninger. 18 Etter Samvirkelovutvalgets syn foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å stenge for samvirkeorganisering innenfor bank- og finanssektoren, jf. drøftelse under punkt 9.3 .

Slik utvalget ser det, vil kredittforeninger falle inn under samvirkedefinisjonen så sant deltakeransvaret er begrenset. I Landkreditt ble solidaransvaret utover eget lån tatt bort ved vedtektsendring i 1996. Utvalget antar at lovforslagets regler i det alt vesentlige vil passe også for kredittforeningene. Skulle det vise seg at noen av reglene er mindre egnet, får man heller vurdere å gjøre unntak eller å gi reglene en annen utforming. Lovutkastet er imidlertid søkt utformet slik at det skal gi en tilfredsstillende regulering også av de økonomiske foreningene. Utvalget kjenner ikke til trekk ved kredittforeningene som kan skape problemer i forhold til det foreliggende utkastet til en samvirkelov.

På denne bakgrunn vil utvalget ikke unnta kredittforeningene fra lovens virkeområde.

En brukseierforening er en interesseorganisasjon for alle vannkraftprodusenter i et vassdrag. I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsregulering er en brukseierforening definert som «en forening til utbedring og utnyttelse av vassdraget i industrielt øiemed», jf. § 9. Den viktigste oppgaven til en slik brukseierforening er å samordne bruken av vannressursene i vassdraget, til felles nytte for alle kraftverkene. Dette oppnås ved at ansvaret for alle viktige reguleringsmagasiner i vassdraget legges til brukseierforeningen, som da også får ansvar for at konsesjonsbestemmelser og manøvreringsreglementer overholdes. Brukseierforeningen utgjør derved et bindeledd mellom kraftselskapene og myndighetene/allmennheten.

Brukseierforeningene er i dag ikke registrert som selskaper med begrenset ansvar, og de blir tradisjonelt ikke regnet som samvirker. Ut fra foreningenes formål og funksjon mener utvalget at de vil falle utenfor lovutkastets definisjon av samvirkeforetak. Loven trenger derfor ikke å inneholde noe særskilt unntak for disse.

Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) har i kapittel 4 egne regler om såkalte fellestiltak . Av § 30 første ledd følger at tiltak for vannforsyning og tørrlegging i rimelig utstrekning skal utføres slik at de kan komme til nytte for andre grunneiere. I slike tilfeller taler man om fellestiltak. I § 31 gis det så regler om refusjon for utgifter til fellestiltak. Det sentrale i denne sammenhengen er at «fellestiltak» ikke kan regnes som noen egen organisasjonsform. Et fellestiltak kan f.eks. være et sameie, et selskap eller et samvirkeforetak, eller tiltakshaveren kan alene ha rettighetene til et tiltak som også andre grunneiere nyter godt av. Siden et fellestiltak ikke er noen egen organisasjonsform, oppstår det heller ikke noen avgrensningsproblemer i forhold til en lov om samvirkeforetak. Reglene i vannressursloven vil på sin side gjelde uavhengig av hvordan fellestiltaket er organisert (riktignok slik at reglene om utgiftsfordeling viker for avtale mellom deltakerne eller særskilte regler).

Lov 9. juni 1939 nr. 17 om husbrukskog har egne regler om sammenslutninger til drift av husbrukskog , dvs. «skog som eies av en sammenslutning av eiere av jordbruk og som er innkjøpt for å sikre brukerne det nødvendige trevirke til husbruk», jf. § 1 første ledd. Dette er en helt særegen sammenslutningsform som skiller seg fra samvirkeforetakene bl.a. ved at de er undergitt en streng offentlig kontroll fra Landbruksdepartementets side (f.eks. kan ikke innvunnet overskudd utdeles som kontantutbytte til loddeierne uten departementets samtykke). Landbruksdepartementet har overfor utvalget opplyst at det er tale om en utdøende form, og at loven er under revisjon. På denne bakgrunn mener utvalget at det verken vil være nødvendig eller hensiktsmessig å oppstille et uttrykkelig unntak i samvirkeloven.»

5.2 Høyringsfråsegnene

5.2.1 Samvirkeomgrepet – generelt

Høyringsinstansane har i hovudsak støtta Samvirkelovutvalets forslag til samvirkedefinisjon, men enkelte instansar har uttrykt ønske om nokre mindre endringar.

Coop NKL BA og Næringslivets Hovedorganisasjon gir uttrykkeleg støtte til Samvirkelovutvalets forslag til samvirkedefinisjon. I høyringsfråsegna frå Coop NKL BA heiter det:

«Utvalget har etter vår oppfatning på en meget god måte mestret den vanskelige oppgave det er å lage en dekkende og hensiktsmessig legaldefinisjon av begrepet samvirkeforetak , jf. §1 m.v. I det hele synes vi at utvalget har vist klokskap når det gjelder å finne lovtekniske løsninger som både understreker og fastholder det særegne ved samvirkeformen samtidig som man har voktet seg for å formulere hovedprinsippene så bastant at de stenger for en naturlig videre forretningsmessig og organisasjonsmessig utvikling på samvirkegrunn.»

Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp framhevar at forslaget frå Samvirkelovutvalet inneber ei klargjering av samvirkedefinisjonen. I høyringsfråsegna frå Norske Felleskjøp heiter det:

«Utvalgets arbeid har på en god måte bidratt til å klargjøre definisjonen av et samvirkeforetak. Spesielt viktig er avklaringen av forskjellen mellom et andelslag og en forening, og at begge former kommer inn under begrepet samvirkeforetak. Vi støtter også utvalgets klargjøring av at økonomisk virksomhet skal kunne utøves gjennom samvirkeforetak på alle sektorer når kriteriene for øvrig er oppfylt.»

Norges Skogeierforbund, Norsk Landbrukssamvirke og Norske Felleskjøp meiner at det bør følgje uttrykkeleg av legaldefinisjonen at samvirkeforetak har vekslande medlemstal og vekslande kapital. Norges Skogeierforbund uttaler:

«Lovutvalget har i utredningen flere steder påpekt nødvendigheten av at en samvirkelov baseres på de internasjonalt fastsatte kooperative prinsipper med fordeling av overskudd basert på samhandling og ikke basert på kapitalinnskudd. Vi finner det dermed underlig at det sentrale prinsipp med åpent medlemskap, med lett inn- og utmelding ikke forankres i definisjonen på samvirke. Vi tror at det er nødvendig at de som planlegger å organisere virksomheten i form av et samvirke, må være bevisst denne utfordring og dette kriterium, og at egenkapitalen dermed må kunne variere med antall medlemmer i motsetning til om man velger å organisere seg som et kapitalforetak (aksjeselskap). Historisk har man for eksempel kalt en rekke prosjekter der det har vært samlet inn kapital for bygging av ungdomshus etc for ’AL’. I praksis har i mange tilfelle kapitalen her vært ’låst’ og muligheten for utmelding umulig.

Utvalgets drøfting av grensedragningen mellom samvirkelag og aksjeselskap i kap 12.4 viser etter vår oppfatning at dette er sentralt. Særskilt viktig vil dette være i relasjon til lovutvalgets forslag om økt ansvar for foreningens styre til å sikre forsvarlig kapital til enhver tid. Vi vil derfor foreslå at lovens § 1 annet avsnitt gis følgende formulering innledningsvis:

(2) Med samvirkeforetak forstås sammenslutning med vekslende kapital og medlemstall og der foretaket har til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten. Deltakelsen kan skje som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte, og hvor...»

Norsk senter for bygdeforskning understrekar at det ikkje bør stillast for strenge krav til samhandling mellom foretaket og medlemmane:

«Utvalget har lagt til grunn en bred forståelse av hva som er medlemmenes økonomiske interesser (s. 332 og § 1 i lovforslaget). Vi støtter en slik bred forståelse og oppfordrer til at denne forståelsen holdes tydelig videre i lovens forarbeider.

Vi vil spesielt peke på at det bør være åpent for at det kan være en svært begrenset direkte økonomisk transaksjon mellom samvirkeforetak og dets medlemmer. Medlemmenes interesse kan bli indirekte ivaretatt av samvirkeforetakets virksomhet. Det innebærer også en bred forståelse av «... gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte, ...» i § 1.»

5.2.2 Spørsmålet om ei samvirkelov skal gjelde for økonomiske foreiningar

Ingen av høyringsinstansane har gått imot forslaget om at lova ikkje berre skal gjelde for samvirkeselskap, men også for økonomiske foreiningar som utøver kooperativ verksemd. Norges Skogeierforbund, Samvirkeutvalget og Statistisk sentralbyrå gir uttrykkeleg støtte til ei slik løysing. Norges Skog­eierforbund uttaler til dømes:

«Samvirkelovutvalget har en omfattende drøfting av lovens definisjon av hvilke foretak som skal omfattes av loven. Skogeierforbundet støtter utvalgets forslag om at loven også skal omfatte økonomiske foreninger inklusive skogeiersamvirket. Det alt vesentlige av egenkapitalen i de fleste av de samvirkeforetak som overlever i landbruket, har vist seg å være opptjent. Som utvalget påpeker er da grensen mellom andelslag med små andelsinnskudd og økonomiske foreninger der hele egenkapitalen er opptjent, svært liten og i mange tilfelle vanskelig å trekke.»

Samvirkeutvalget uttaler:

«Samvirkeutvalget finner det positivt at definisjonen av samvirkeforetak i lovforslaget bygger bro over det tradisjonelle skillet mellom selskap og forening, dvs hvorvidt det opereres med andelsinnskudd eller ei, og følgelig om medlemmene har disposisjonsrett over kapitalen eller ikke, f eks ved oppløsning.

På bakgrunn av de mange grensetilfelle som kan forekomme ad definisjon av «eierskap» i samvirke-foretak, mener vi at det må være de typiske særpreg ved samvirke kontra andre foretaksformer, f eks prinsipper for stemmerett og fordeling av overskudd, som må være det avgjørende for om man skal omfattes av loven eller ei, ikke om foretaket ut fra vedtektenes bestemmelser om andelsinnskudd/ egenkapital faller inn under én av de generelle kategoriene selskap eller forening.

Det at lovforslaget heller ikke stiller opp noe absolutt minimumsbeløp for egenkapital, men at denne «...er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i foretaket…...» (§ 27), gjør det også lite hensiktsmessig å kreve innbetaling av andelsinnskudd, dvs avgrensning av samvirkeforetak til kun å omfatte selskap.»

5.2.3 Omsetning med ikkje-medlemmar

Høyringsinstansane har i lita grad gått inn på spørsmålet om i kva grad eit samvirkeforetak skal kunne omsetje med andre enn medlemmane. Landkreditt er likevel inne på dette:

«For samvirkeføretak gjeld det eit krav til medlemmane om samhandling. Dette reiser spørsmålet om co-operativ bankverksemd kan avgrensast til ei brukargruppe som er definert å kunna verta medlemmer eller om banken også må eller kan vera open for allmenta. I det siste tilfelle vert det då spørsmål om banken som samvirkeføretak kan ha ein større eller mindre del av verksemda si i samhandling med kundar som ikkje er eller kan verta medlemmer i banken.

Landkreditt Bank AS er etablert primært for å gje medlemmane i Landkreditt tilgang til eit større produktspekter på gode vilkår. Som forretningsbank er banken også open for andre brukargrupper og har tatt høgde for det i sin forretningsstrategi. Til liks med andre forretningsbankar som vert eigd av morselskap, er det styret i morselskapet som representerar aksjane og utgjer generalforsamlinga.

Organiseringa av finanskonsernet Landkreditt er heilt i samsvar med framlegget til reglar i samvirkelova om dotterselskap i konsern der konsernspissen er eit samvirkeføretak og vi støttar framlegget.»

Konkurransetilsynet viser til at utvalet har foreslått å vidareføre hovudlinjene i dagens rettstilstand, men at det skal vere ein noko vidare adgang til å handle med ikkje-medlemmar enn etter gjeldande rett. Tilsynet støttar dette:

«På enkelte punkter åpner imidlertid utvalget for at handel med ikke-medlemmer aksepteres i større grad enn etter gjeldende rett. Konkurransetilsynet stiller seg positivt til en slik rettsutvikling da en større fleksibilitet i forbindelse med samvirkets samhandel med ikke-medlemmer kan bidra til å styrke konkurransen i de enkelte markeder. Det gjelder særskilt i markeder hvor samvirkeforetakene har en dominerende stilling, og hvor samvirkeuavhengig aktører er avhengig av samvirkets produkter eller tjenester for å få innpass i markedet.»

5.2.4 Økonomisk verksemd i dotterselskap eller felleseigde foretak

Ingen av høyringsinstansane har kome med innhaldsmessige innvendingar mot forslaget om at samvirkeforetak skal kunne utøve si økonomiske verksemd i dotterselskap eller felleseigde foretak. TINE BA gir uttrykkeleg støtte til lovforslaget:

«I kapittel 23.7 drøfter utvalget i hvilken utstrekning et samvirkeforetak bør kunne utøve sin økonomiske virksomhet gjennom datterselskaper eller felleseide foretak .

TINE er i dag organisert som et konsern med heleide døtre. Vi slutter oss til utvalgets vurderinger og vil understreke, som utvalget gjør, at det er viktig at samvirkeforetakene får en viss handlefrihet for hvordan de ønsker å organisere sin virksomhet og at loven ikke inneholder unødvendige begrensninger i så henseende.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon støttar realiteten i lovforslaget, men meiner at det er behov for å endre ordlyden i utkastet § 1 tredje ledd:

«I § 1 (3) første punktum er det angitt at det også foreligger et samvirkeforetak der medlemmenes interesser ikke ivaretas av foretaket, men av et selskap som samvirkeforetaket eier alene eller sammen med andre samvirkeforetak. I § 1 (3) annet punktum er det angitt at det også foreligger et samvirkeforetak der medlemmenes interesse fremmes gjennom et sekundærsamvirke som samvirkeforetaket er medlem i, eller i et selskap som sekundærsamvirket eier alene. Vi er enig i at foretakene i disse tilfellene må regnes som samvirkeforetak, men mener at lovteksten i § 1 (3) er uklar. Det er i første rekke formuleringene om at medlemmenes interesse fremmes «gjennom deres deltakelse i et selskap[/sekundærsamvirke]», som bidrar til unødig uklarhet. «Deltakelse i selskap» er et begrep som innen selskapsretten indikerer eierskap, og det har neppe vært utvalgets mening. Den «deltakelse» man her har ment er de aktiviteter som fremkommer i annet ledd, og det bør fremkomme tydeligere i lovteksten.»

5.2.5 Særskilte unntak frå lova for visse foretak

Samvirkelovutvalet har foreslått ei uttrykkeleg føresegn om at lova ikkje skal gjelde for aksjeselskap, allmennaksjeselskap, bustadbyggjelag, burettslag og gjensidige forsikringsselskap, jf. lovforslaget § 1 fjerde ledd. Ingen høyringsinstansar har gått imot ei slik presisering. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon gir uttrykkeleg tilslutning til den løysinga utvalet har valt.

Kommunal- og regionaldepartementet støttar forslaget om å gjere unntak for burettslag og bustadbyggjelag:

«Siden Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for boligbyggelagsloven av 4. februar 1960 nr. 1 og borettslagsloven av 4. februar 1960 nr. 2, ønsker vi å komme med noen merknader til utredningen. Departementet vil i desember i år legge frem en odelstingsproposisjon om nye borettslover.

Det framgår av høringsbrevet datert 24. april 2002 at en lov om samvirkeforetak vil omfatte sammenslutninger som i dag omtales som «samvirkelag», «andelslag», «partlag», «økonomisk forening» mv. Boligbyggelag og borettslag er ikke omfattet av Samvirkelovutvalget sitt lovforslag. Disse lovene er i dag regulert som ovenfor nevnt.

Kommunal- og regionaldepartementet støtter forslaget om at boligbyggelag/borettslag og samvirkeforetak generelt lovreguleres hver for seg. Som det påpekes av Samvirkelovutvalget står vi, når det gjelder borettslagene og boligbyggelagene, overfor en spesiallovgivning som er skreddersydd for disse. Vi er enige i at det vil være uheldig om man skulle erstatte denne reguleringen med en lov som ikke på samme måte tar hensyn til særegenhetene ved disse lovene.

Kommunal- og regionaldepartementet vil i tillegg bemerke at Samvirkelovutvalgets legaldefinisjon av begrepet «samvirkeforetak» allerede er innarbeidet og harmonisert i odelstingsproposisjonen om nye borettslover.»

Finansdepartementet, Kredittilsynet og Gjensidige Nor støttar forslaget om å gjere unntak for gjensidige forsikringsselskap, men går imot forslaget om å erstatte tilvisingane frå forsikringsverksemdlova til aksjelova med tilvisingar til samvirkelova. Finansdepartementet sluttar seg til Kredittil­synet , som uttaler:

«Kredittilsynet er enig med utvalget i at de gjensidige forsikringsselskapene bør falle utenfor en alminnelig samvirkelov. Etter Kredittilsynets oppfatning er reguleringen av gjensidige forsikringsselskap på enkelte områder svært forskjellig fra reguleringen av samvirkeforetak. Det vises til ovennevnte liste hvor det blant annet fremgår at gjensidige forsikringsselskap plikter å ha garantifond, er underlagt kapitaldekningskrav og kan utstede grunnfondsbevis og ta opp ansvarlig lån, samt at selskapene ikke opererer med andeler, men med tegning av forsikringer. Dersom loven ble gitt anvendelse fullt ut for gjensidige forsikringsselskaper, ville dette også medføre at disse foretakene ble underlagt et annet sett av regler enn forsikringsselskaper som er organisert som aksjeselskap. Disse forskjellene i regelverket ville i ytterste konsekvens kunne medføre at forsikringsselskapene får ulike rammebetingelser og konkurransevilkår.

Det kan være en løsning at forsikringsvirksomhetsloven, der loven i dag viser til aksje­loven, viser til samvirkelovens regler. Etter Kredittilsynets vurdering taler imidlertid de beste grunner for å la aksjeloven gjelde slik som i dag og at Finansdepartementet tar stilling til spørsmålet når departementet skal skrive proposi­sjonen til Banklovkommisjonens fjerde utredning om finansforetak, NOU 1998: 14, Finans­foretak m.v.

I utkast til samvirkelov er det foreslått nærmere regler om oppgaver og ansvar til styret og daglig leder, regler om årsmøte eller generalforsamling, og regler om avvikling eller oppløsning av selskaper mv. Kredittilsynet viser til at også Banklovkommisjonen i utredning nr. 4 (NOU 1998: 14) har foreslått felles regler for finansforetak herunder gjensidige forsikringsselskap om forhold som styrets oppgaver og tilsynsansvar, daglig leders oppgaver og plikter overfor styret, direksjon, samt regler om generalforsamlingen mv. Det vises til kapittel 4 og 5 i utredningen.

Kredittilsynet vil derfor foreslå at Finansdepartementet behandler forslagene til regler for gjensidige forsikringsselskap i NOU 2002: 6 i sammenheng med den proposisjon som skal følge opp Banklovkommisjonens forslag til ny lovgivning om finansforetak.»

Kredittilsynet har også gjort ei nærmare analyse av Samvirkelovutvalets forslag til regulering av dei gjensidige forsikringsselskapa samanlikna med gjeldande rett. Analysa viser at dei gjensidige forsikringsselskapa på fleire punkt vil bli underlagt andre reglar enn forsikringsselskap som er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.

Gjensidige Nor viser til at dei gjensidige forsikringsselskapa allereie er omfatta av selskapsrettsleg regulering og dermed skil seg frå samvirkeforetak som er underlagt den ulovfesta samvirkeretten:

«For gjensidige forsikringsselskaper er det i forsikringsvirksomhetsloven, særlig kapitlene 4 og 5 gitt en rekke særregler. Disse særreg­lene avklarer en del spørsmål, og reduserer den usikkerhet og uklarhet som ellers knytter seg til reglene for samvirkeforetak. I tillegg kommer at det i gjensidige forsikringsselskaper er samlet opp en betydelig erfaring og kompetanse knyttet til hvordan aktuelle spørsmål skal løses. I tillegg kommer at flere spørsmål som er aktuelle for gjensidige forsikringsselskaper er avklart ved at det er etablert hensiktsmessig og klar praksis. Gjensidige forsikringsselskaper har dessuten betydelige ressurser som setter disse selskapene i stand til selv å løse aktuelle problemer knyttet til uklare, usikre og ufullstendige regler. Disse forholdene innebærer at de negative sidene ved gjeldende rett ikke gjør seg gjeldende for gjensidige forsikringsselskaper.

Vi er derfor tilfreds med at lovutvalget i forslagets § 1 4. ledd pkt 5 unntar gjensidige forsikringsselskaper fra lovens virkefelt.

Utvalget har foreslått at forsikringsvirksomhetsloven endres slik at henvisninger til aksjelovene erstattes med henvisninger til loven om samvirkeforetak.

(...)

Vi har foretatt en gjennomgang av henvisningene til de aktuelle bestemmelsene i forslaget til ny samvirkelov, og kan ikke se at det er vesentlige forskjeller fra dagens henvisninger tilsvarende bestemmelser i aksjeloven. I utgangspunktet hører gjensidige forsikringsselskaper mer naturlig hjemme i samvirkelovgivningen fremfor aksjelovgivning, og vi har derfor sympati og forståelse for forslaget om å knytte bl.a. organisatoriske bestemmelser i en eventuell ny samvirkelov til gjensidige forsikringsselskaper. På den annen side, i et dynamisk perspektiv, er gjensidige forsikringsselskaper så vidt sterkt knyttet til spesiallovgivningen for finansinstitusjoner som stort sett organiseres som aksjeselskaper at man kan få uforutsette konsekvenser. Gjensidige forsikringsselskaper kan få et mer liberalt lovregime rundt seg og motsatt kan man risikere alltid å få det strengeste i 2 regelsett mot seg.

Som det fremgår ovenfor er det ikke, i motsetning til enkelte andre samvirkeforetak, noe påtrengende behov for ny lovregulering rundt gjensidige forsikringsselskaper. Lovforslaget har dessuten, slik vi oppfatter det, konsentrert seg om andre typer foretak enn gjensidige forsikringsselskaper. Grunnlaget for å gjøre endringer som direkte berører gjensidige forsikringsselskaper blir derfor svakt. Vi ønsker derfor i foreliggende situasjon ingen endringer i det generell lovgrunnlaget for gjensidige forsikringsselskaper.»

Pelsdyrtrygdelaget er den einaste høyringsinstansen som uttrykkeleg har støtta Samvirkelovutvalets forslag til regulering av dei gjensidige forsikringsselskapa:

«Pelsdyrtrygdelaget slutter seg til Samvirkelovutvalgets forslag om at en ny lov om samvirkeforetak ikke skal direkte omfatte gjensidige Forsikringsselskap, men at det i forsikringsvirksomhetsloven blir henvist til samvirkeloven.»

Felles for dei unntaka som Samvirkelovutvalet har foreslått, er at det er tale om foretak som er omfatta av selskapsrettsleg regulering i andre lover. Det har i samband med høyringa blitt reist spørsmål om det bør gjerast ytterlegare unntak, og då særleg om lova bør gjelde for finanssamvirket og fiskesalslaga.

Norske Felleskjøp og Samvirkeutvalget er opptatt av at ei allmenn samvirkelov skal ha eit vidt verkeområde, slik at lova i utgangspunktet omfattar alle samvirkeforetak. I høyringsfråsegna frå Samvirkeutvalget heiter det:

«En «universell» lov om samvirke forutsettes å omfatte alle samvirkeforetak, med unntak av de samvirkesektorer som allerede er spesifikt regulert ved egen lovgivning, f eks boligsektoren.

En enhetlig og veiledende lov vil bidra til å skape større innsikt i og forståelse for samvirke som foretaksform, inkludert forståelse for hvorfor samvirkemodellen ønskes tatt i bruk av eierne/medlemmene i det enkelte tilfelle.

Vi mener at så sant samvirkeforetak handler i tråd med gjeldende lov og praksis som gjelder den virksomhet foretaket driver, må det være opp til eierne/medlemmene å velge den foretaksform som anses best, samvirke inkludert, ut fra foretakets formål med virksomheten. Med dette som utgangspunkt har Samvirkeutvalget bl a protestert mot Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. om et forbud mot nye kredittforeninger, som begrunnes med at de behov som kreditt-foreninger anses å dekke bør være ivaretatt gjennom muligheten for å etablere gjensidige (selveiende) institusjoner.

Med utgangspunkt i kravet om at det ikke kan diskrimineres mot foretaksform som sådan, forutsatt at lovgivning for det enkelte virksomhetsområde overholdes, viser vi også til den nylig vedtatte ILO rekommendasjon nr 193 Promotion of Cooperatives, Genève 2002, som slår fast at «Cooperatives should be treated in accordance with national law and practice, and on terms no less favourable than those accorded to other forms of enterprise and social organization».»

Landkreditt legg stor vekt på at ei allmenn samvirkelov skal gjelde innanfor alle bransjar, også finansbransjen. Dei støttar Samvirkelovutvalets forslag til definisjon og avgrensingar:

«Det er viktig for oss at ein gjennom ei lov om samvirkeføretak får slått fast at dette er ei lovleg og fullgod organisering av økonomisk verksemd innan alle bransjar, - også innan finanssektoren. Det kan ikkje vera høve til gjennom særlov å vika frå dette hovudprinsippet. Samvirkelovutvalet har drøfta desse tilhøve mellom anna i kapittel 9.3 og kapittel 23.8.5. Vi sluttar oss fullt ut til dei vurderingane utvalet der gjev uttrykk for.

Landkreditt meiner at det er trong for ei lov om samvirkeføretak. Lova må omfatta alle dei typar verksemd som Samvirkelovutvalet har lagt til grunn for sine definisjonar og framlegg til lovtekst. Landkreditt sluttar seg til framlegget til samvirkelov og rår til at saka kan fremjast for Stortinget så snart rå er.»

Det er under høyringa reist spørsmål om fiskesalslaga bør vere omfatta av ei allmenn lov om samvirkeforetak. Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd og Norges Fiskarlag har kome med likelydande høyringsfråsegner, der dei gir uttrykk for at dei ikkje kan sjå at det er behov for at fiskesalslaga skal bli omfatta:

«Salgslagene kan ikke se at det er behov for at deres virksomhet skal omfattes av en slik generell lov om samvirke. Salgslagene er gjennom Råfiskloven gitt en helt spesiell rolle som går utover det å ivareta medlemmenes interesser, jfr. det at de også er satt til å ivareta samfunnsinteresser, se saltvannsfiskeloven § 45 a og råfiskloven § 7. Salgslagenes virksomhet omfatter både privat- og forvaltningsrettslig aktivitet, og er regulert gjennom vedtekter som skal godkjennes av Fiskeridepartementet. Råfiskloven § 3 skisserer hva salgslagenes vedtekter må inneholde og hvordan virksomheten skal organiseres og finansieres. For salgslagenes virksomhet er det derfor ikke behov for noen ny regulerende lov. Selv om det fremgår av alminnelige lovtolkningsprinsipper at særlov går foran lov ved motstrid, ønsker salgslagene å være i samme posisjon som boligsamvirket og de gjensidige forsikringsselskapene. Salgslag organisert med hjemmel i Råfiskloven, må således unntas fra Samvirkeloven.»

Fiskeridepartementet har i si høyringsfråsegn av 2. desember 2002 uttalt seg i same retning. Fiskeri- og kystdepartementet har i brev 7. april 2006 til Justisdepartementet uttalt at det avgjerande er at «hensynet til fiskerisamvirkets egenart og særlige behov ivaretas». Det blir i den samanhengen understreka at ei eventuell samvirkelov må ta omsyn til særlege forhold ved omsetningsmonopolsystemet som er etablert gjennom råfisklova. Departementet utdjupar dette slik:

«Alle som vil omsette, tilvirke eller utføre råfisk i første hånd, må gjøre dette gjennom eller med godkjenning av et salgslag hvis vedtekter er godkjent av Fiskeri- og kystdepartementet. Det er ikke gjennom råfiskloven etablert obligatorisk medlemskap i salgslagene for de som selger fisk i første hånd og det er heller ikke ønskelig. Dette innebærer at også de fiskere som velger å ikke være medlem i salgslaget, er pliktig å ha en relasjon til salgslaget. Alle som omsetter fisk i første hånd må betale en lagsavgift til salgslaget, jf råfiskloven § 3 tredje ledd. Denne avgiften finansierer driften av salgslagene. Således er heller ikke finansieringen av salgslagene utelukkende en sak for medlemmene.

Dette innebærer at systemet i samvirkeloven som retter seg mot medlemmene, i forhold til fiske­salgslagene gir medlemmene utilsiktede fordeler fremfor fiskere som ikke er medlem i salgslaget. Det kan blant annet vises til bestemmelsene om utdeling av overskudd i samvirke­loven. Slikt overskudd kan etter foreliggende forslag til lov kun utdeles til medlemmer. Dette innebærer at et salgslag ikke kan dele ut deler av overskudd til alle som har omsatt gjennom laget (tilbakebetaling av innbetalt lagsavgift), men kun dele ut dette til medlemmer. Dette er en konsekvens Fiskeri- og kystdepartementet mener ikke er akseptabel i forhold til fiskesalgslagene.

Omsetningsmonopolet har videre den konsekvens at et fiskesalgslag ikke kan nekte å omsette fisk dersom en fisker ikke er medlem av salgslaget. Dette antas også å gjelde dersom en fisker er ekskludert fra salgslaget. I andre samvirker kan man nekte å kjøpe produkter fra en produsent som ikke er medlem.»

Fiskeri- og kystdepartementet tek vidare til orde for at ordninga med indirekte medlemskap gjennom faglag o.a. må kunne oppretthaldast:

«Rammene som er oppstilt fra myndighetenes side, fremgår av råfiskloven § 3. Salgslaget kan etter råfiskloven bestå av fiskere eller eiere av båt og redskaper og skal ha vekslende medlemstall og begrenset ansvar. Medlemskapet kan etter § 3 første ledd være direkte eller indirekte gjennom faglag mv. Vilkårene for å bli medlem fremgår av de forskjellige salgslagenes vedtekter, og varierer derfor naturlig nok mellom salgslagene.

Bakgrunnen for at det ikke ble oppstilt mer standardiserte krav da råfiskloven ble vedtatt, var at fiskerne da lagene ble opprettet, selv fikk finne frem til den oppbygging av salgslagene de fant mest praktisk. Dermed har det oppstått forskjeller begrunnet i geografiske forhold, strukturen i fiskeflåten i de aktuelle lag, de forskjellige fiskerier mv.

Således opererer salgslagene i dag både med indirekte medlemskap ved at faglagene mv. i distriktet er medlem, og direkte medlemskap der den enkelte fisker kan melde seg inn. Enkelte salgslag har kun en form for medlemskap, mens andre har åpnet for både direkte og indirekte medlemskap. Dette innebærer at man i enkelte salgslag ikke kan være direkte medlem, men utelukkende er medlem gjennom faglag.

Disse forskjelligartede medlemskapsvilkårene har fungert tilfredsstillende og Fiskeri- og kystdepartementet kan ikke se at det er grunnlag for å endre på dette. En endring av vedtektene på dette punktet vil måtte bety omfattende inngripen i salgslagenes struktur, ettersom reglene om valg av utsendinger til representantskap (årsmøte) i mange tilfeller er basert på et indirekte medlemskap.»

Norges Kystfiskarlag meiner at fiskesalslaga bør vere omfatta av lova, og uttaler m.a.:

«Vår påstand er at en alminnelig lov om samvirkeforetak klart bør omfatte fiskerisamvirket.

For det første må de fiskere, som gjennom Råfiskloven er tvunget til å levere sin fangst og betale avgift til salgslaget, klart ha like rettigheter og fordeler uansett hvor i landet de leverer.

De forskjelligartede medlemskapsvilkårene, spesielt i de tilfeller der man kun praktiserer indirekte medlemskap, er ikke holdbare etter vår oppfatning. Indirekte medlemskap betyr at man må melde seg inn i en yrkesorganisasjon for derigjennom å utøve sine organisatoriske rettigheter i salgslaget. Dette strider klart mot prinsippet om negativ organisasjonsrett. Siden medlemskapet er tvunget må medlemmenes rettigheter ansees styrt av ICA`s prinsipper om demokrati og likeverd. Dette referer seg til medlemmets rett til å delta, bli informert, bli hørt og retten til å bli involvert i beslutninger som har betydning for dem selv.

(...)

For det andre vises det til hovedformålet bak fiskerisamvirket. Salgslagene skal fremme fiskernes felles økonomiske interesser. Det er nettopp det å fremme medlemmenes økonomiske interesser som betegner et samvirkeforetak. I så måte må det være uproblematisk for fiskerisamvirket å være underlag en alminnelig lov på området.

Et overskudd trenger ikke gis i form av utdeling til medlemmene. Eventuelt kan det gis i form av priskorreksjoner, slik vi forstår praksis er innen landbrukssamvirket.

For det tredje vil det å være omfattet av alminnelige regler om samvirkeforetak gi fiskerisamvirket større legitimitet for sitt daglige virke. Det vil kunne oppleves som enklere, tryggere og mer tillitsvekkende for både medlemmer, omverden for øvrig, men ikke minst internt for styrende organer, dersom salgslaget drives etter klare og tilgjengelige regler.

(...)

Avslutningsvis og på bakgrunn av det ovenstående mener vi i Norges Kystfiskarlag at det vil styrke fiskesalgslagenes og monopolets eksistens, berettigelse og legitimitet dersom driften omfattes en alminnelig lov om samvirkeforetak. Fiskerimonopolet er viktig både for fiskerne og befolkningen for øvrig langs kysten.»

5.3 Departementets vurderingar

5.3.1 Samvirkeomgrepet – generelt

Justisdepartementet har merka seg at det under høyringa har vore brei oppslutning omkring hovudtrekka i legaldefinisjonen frå Samvirkelovutvalet. Departementet er samd med utvalet i at samvirkedefinisjonen i aksjelova § 1-1 ikkje er heilt tilfredsstillande og derfor ikkje bør førast vidare i ei allmenn samvirkelov. Det er behov for ein klarare og meir utførleg definisjon, som i større grad peiker på det karakteristiske ved samvirkeforma.

Departementet meiner at legaldefinisjonen av samvirkeforetak bør innehalde fem hovudelement:

• eit krav om at det må vere ei samanslutning

• eit krav om økonomisk hovudformål

• eit krav om omsetning mellom medlem og foretak

• eit krav om fordeling av avkasting etter omsetning/bruk

• ei avgrensing av deltakaransvaret.

Ein definisjon som inneheld desse elementa, gir ei forholdsvis klar avgrensing i forhold til andre typar samanslutningar og andre samarbeidsformer. Samtidig peiker definisjonen på heilt sentrale trekk ved samvirke som organisasjonsform. Departementet viser til § 1 i lovforslaget.

Enkelte høyringsinstansar har tatt til orde for at samvirkedefinisjonen bør stille krav om at samanslutninga må ha «vekslande medlemstal og vekslande kapital». Denne formuleringa er eit uttrykk for samvirkeprinsippet om ope medlemskap. Justisdepartementet reknar dette for eit sentralt samvirkeprinsipp, men meiner likevel at det vil vere uheldig å knesetje det i legaldefinisjonen av samvirkeforetak.

For det første vil uttrykket «vekslande medlemstal og vekslande kapital» gi ein meir uklar samvirkedefinisjon. Aksjelova av 1957 inneheldt dette uttrykket, men det har ikkje blitt vidareført i seinare aksjelover pga. dei store tolkingsvanskane som oppstod. Det viste seg vanskeleg å gi uttrykket eit fornuftig innhald, og ein måtte gå langt i retning av å bortfortolke uttrykket for å gi samvirkeomgrepet ei naturleg ramme.

For det andre inneber formuleringa ei innsnevring av dagens samvirkedefinisjon. Fleire foretak som i dag blir rekna som samvirkeforetak, risikerer å falle utanfor lova dersom ein ikkje bortfortolkar vilkåret. Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre nokon reell grunn til å stenge for samvirkeorganisering på område der samvirkeforma allereie har vunne innpass. I tillegg vil departementet vise til at eit krav om vekslande medlemstal og vekslande kapital vil føre til at dei økonomiske foreiningane vil falle utanfor lova. Dette synest ikkje å vere intensjonen til dei høyringsinstansane som har tatt til orde for eit slikt krav.

For det tredje kan ikkje departementet sjå at det er eit reelt behov for å innføre eit slikt kriterium. Definisjonen i § 1 andre ledd supplert med presiseringane i fjerde ledd gir allereie ei tilstrekkeleg klar avgrensing i forhold til andre foretaksformer. Eventuelle pedagogiske fordelar ved å operere med eit slikt kriterium står ikkje i forhold til dei ulempene som det er peikt på ovanfor.

Departementet meiner på denne bakgrunn at det er meir tenleg å vareta prinsippet om ope medlemskap gjennom enkeltføresegner i lova enn gjennom legaldefinisjonen av samvirkeforetak.

Norsk senter for bygdeforskning meiner som nemnt at uttrykket «økonomiske interesser» bør tolkast vidt, slik Samvirkelovutvalet har tatt til orde for, og at ein bør stille eit «svært begrenset» krav til samhandling mellom foretaket og medlemmane. Justisdepartementet er samd i at uttrykket «økonomiske interesser» skal tolkast vidt, og at det først og fremst står som ei motsetning til ideelle interesser. Derimot kan ikkje departementet utan vidare slutte seg til at ein skal stille eit «svært begrenset» krav til samhandling mellom foretaket og medlemmane. Spørsmålet er drøfta på s. 333 i utgreiinga frå Samvirkelovutvalet (særmerknaden til § 1). Justisdepartementet er samd i dei vurderingane og presiseringane som er gjort der. Som utvalet peiker på, må dei krava som blir stilt til medlemmane si økonomiske deltaking, i nokon grad avhenge av kva slags type samvirkeforetak det er tale om.

Departementet kan i det alt vesentlege slutte seg til Samvirkelovutvalets forslag til samvirkedefinisjon, jf. § 1 i lovforslaget. Departementet meiner likevel at det kan vere grunn til å gjere ei mindre endring i andre ledd nr. 1. Den utvekslinga av varer og tenester som skjer mellom foretaket og med­lemmane, er der omtalt som «produksjon, omsetning eller annen samhandling». Departementet meiner at omgrepa «produksjon» og «samhandling» ikkje er heilt treffande i denne samanhengen. Dessutan femner omgrepet «omsetning» så vidt at det ikkje er noko reelt behov for å operere med «produksjon» og «samhandling» i tillegg. Ordet «omsetning» dekker både tilfelle der medlemmane kjøper varer eller teneste frå foretaket, og tilfelle der medlemmane sel varer eller teneste til foretaket. Det kan også visast til at den danske samvirkedefinisjonen nyttar omsetningsomgrepet utan nokon tillegg, jf. lov 18. februar 1994 nr. 123 om erhvervsdrivende virksomheder § 4. Departementet gjer merksam på at endringa av ordlyden er reint terminologisk. Det er ikkje tale om ei realitets­endring i forhold til forslaget frå Samvirkelovutvalet.

5.3.2 Spørsmålet om ei samvirkelov skal gjelde for økonomiske foreiningar

Justisdepartementet støttar forslaget frå Samvirkelovutvalet om at lova ikkje berre skal gjelde for samvirkeselskap, men også for økonomiske foreiningar som utøver kooperativ verksemd. Departementet viser særleg til at dette gir ein klarare og romslegare definisjon enn om ein nyttar selskapsomgrepet som avgrensingskriterium.

Dei fleste samvirkeforetaka ligg i grenseland mellom selskap og foreining – dei har både selskaps- og foreiningstrekk. Det kan i mange tilfelle vere uklart om ein rettsleg sett står overfor eit selskap eller ei foreining. Ved å la samvirkedefinisjonen omfatte også økonomiske foreiningar, treng ein ikkje ta stilling til om samanslutninga er eit selskap eller ei foreining. Dette er rettsteknisk ein fordel. Denne løysinga inneber også at lova får eit vidare verkeområde enn om den berre omfatta samvirkeselskap. I denne samanhengen er det grunn til å merke seg at dei høyringsinstansane som sjølve representerer økonomiske foreiningar, har gitt uttrykk for at dei ønskjer å bli omfatta av ei samvirkelov. Departementet legg også vekt på at ingen høyringsinstansar har gått imot forslaget om at lova også skal gjelde for økonomiske foreiningar som utøver kooperativ verksemd.

I kva grad økonomiske foreiningar er omfatta av lova, avheng av ei tolking av definisjonen i § 1. Økonomiske foreiningar som fell utanfor definisjonen, vil som før vere underlagt ulovfesta foreiningsrett.

5.3.3 Omsetning med ikkje-medlemmar

Justisdepartementet er samd med Samvirkelovutvalet i at spørsmålet om i kva grad eit samvirkeforetak skal kunne omsetje med andre enn medlemmane, bør vurderast på grunnlag av legaldefinisjonen av samvirkeforetak. I lovforslaget § 1 andre ledd er det krav om at eit samvirkeforetak skal ha til «hovudformål å fremje dei økonomiske interessene til medlemmane gjennom deira deltaking i verksemda som avtakarar, leverandørar eller på annan liknande måte». Dersom hovudformålet er å fremje dei økonomiske interessene til deltakarane gjennom omsetning med utanforståande, er ein utanfor ramma for samvirkeomgrepet. Dette heng for det første saman med at samvirke er ei organisasasjonsform som byggjer på aktiv brukardeltaking; omsetninga mellom medlemmane og foretaket er sjølve fundamentet for verksemda. For det andre heng det saman med at medlemmane ikkje skal kunne «lukke» foretaket for på den måten å kunne hauste gevinstane av andres økonomiske innsats.

Departementet meiner at hovudlinjene etter gjeldande rett bør vidareførast, likevel slik at ein bør opne for omsetning med ikkje-medlemmar i noko større grad enn i dag. Departementet legg særleg vekt på at samvirke skal vere ei samanslutningsform som i prinsippet skal kunne nyttast innanfor store delar av nærings- og samfunnslivet, noko som tilseier at ein ikkje legg for sterke band på høvet til å omsetje med ikkje-medlemmar. Fiskesalslaga bør til dømes kunne ha forholdsvis stor førstehandsomsetning av fisk med ikkje-medlemmar utan at deira status som samvirkeforetak blir truga. Vidare legg departementet vekt på omsynet til effektiv ressursutnytting og konkurransemessige omsyn.

Etter gjeldande rett blir det stilt krav om at ein vesentleg del av omsetninga til samvirkeforetaket må skje med medlemmane. I praksis har det vist seg at ein ved vurderinga også trekk inn andre moment enn medlemmane sin del av omsetninga. For å signalisere at det ikkje er tale om ei reint kvantitativ vurdering, meiner Justisdepartementet at det avgjerande bør vere om ein rimeleg del av omsetninga skjer med medlemmane. Dette er i samsvar med det Samvirkelovutvalet har tatt til orde for.

Ved den nærmare vurderinga vil særleg følgjande moment stå sentralt:

• kor stor del av omsetninga som skjer med medlemmane

• kva slags vilkår som gjeld for innmelding / grada av «lukking»

• kva slags type samvirkeforetak det er tale om, og kva slags behov foretaket skal dekke

• årsaka til at det blir omsett med ikkje-medlemmar

• tradisjon og praksis

• konkurransemessige omsyn.

Departementet viser elles til drøftinga og presiseringane i utgreiinga punkt 23.6 (s. 246 og 247), som departementet kan slutte seg til.

5.3.4 Økonomisk verksemd i dotterselskap eller felleseigde foretak

Etter omsetningskriteriet må det i utgangspunktet vere omsetning i forholdet mellom medlemmane og foretaket. Samvirkelovutvalet har foreslått unntak frå omsetningskriteriet, som inneber at eit samvirkeforetak kan utøve den økonomiske verksemda i dotterselskap, i sekundærsamvirke eller i enkelte andre foretak som inngår i same foretaksgruppe.

Det har i praksis vist seg å vere behov for å organisere kooperativ verksemd innanfor nye strukturar, til dømes ved å skilje den økonomiske verksemda frå medlemsverksemda. Justisdepartementet meiner at lova bør gi foretaka ein viss handlefridom på dette punktet. På den måten kan ein leggje til rette for effektiv og rasjonell drift innanfor ramma av ein demokratisk oppbygd organisasjon. Lova bør derfor innehalde visse unntak frå omsetningskriteriet for samvirkeforetak som inngår i konsern eller føderative samvirke. Departementet er samtidig opptatt av at den samla verksemda har eit kooperativt preg. Det er grenser for kor langt ein kan fjerne seg frå omsetningskriteriet utan at samanslutninga misser sin status som samvirkeforetak. Spørsmålet blir dermed kva slags unntak frå omsetningskriteriet som bør aksepterast.

Departementet er samd med Samvirkelovutvalet i at eit samvirkeforetak skal kunne leggje den økonomiske verksemda til eit selskap som foretaket eig åleine eller saman med andre samvirkeforetak. Departementet er også samd i at den økonomiske verksemda bør kunne leggjast til eit sekundærsamvirke eller til eit dotterselskap av sekundærsamvirket.

Til liks med utvalet er departementet skeptisk til å gjere ytterlegare unntak frå omsetningskriteriet. I utgangspunktet bør ein til dømes ikkje opne for at medlemmane av eit primærsamvirke berre kontraherer med eit tertiærsamvirke eller eit selskap som fleire sekundærsamvirke eig i fellesskap. Departementet ser likevel ikkje bort frå at det i framtida kan oppstå eit reelt behov for denne typen konstruksjonar. Av den grunn har departementet valt å følgje opp forslaget frå Samvirkelovutvalet om at Kongen i særlege tilfelle kan gjere meir vidtgåande unntak frå omsetningskriteriet enn dei som følgjer uttrykkeleg av lova, sjå § 1 tredje ledd tredje punktum i lovforslaget. Føresetnaden for å treffe slikt vedtak må vere at foretaksgruppa samla sett byggjer på samvirkeprinsippa, noko som m.a. inneber at dei samvirkeforetaka som inngår i strukturen, fordelar overskot etter omsetning/bruk.

5.3.5 Særskilte unntak frå lova for visse foretak

Legaldefinisjonen av samvirkeforetak inneber ei avgrensing mot ein del andre organisasjonsformer som til dømes ansvarlege selskap, kommandittselskap, foreiningar, stiftingar og sparebankar. I forhold til andre organisasjonsformer gir ikkje samvirkedefinisjonen i seg sjølv ei tilstrekkeleg klar avgrensing. Departementet meiner derfor at lova bør innehalde enkelte uttrykkelege unntak for visse foretak, sjå § 1 fjerde ledd i lovforslaget.

Departementet er samd med utvalet i at lova bør innehalde unntak for aksjeselskap, allmennaksjeselskap, bustadbyggjelag, burettslag og gjensidige forsikringsselskap. Det er her tale om samanslutningar som allereie er underlagt selskapsrettsleg lovregulering som har vist seg å fungere tilfredsstillande i praksis.

Når det gjeld bustadbyggjelag og burettslag, viser departementet til at Stortinget i 2003 vedtok nye burettslover: Lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova) og lov 6. juni 2003 nr. 39 (burettslagslova). Lovene gir ei inngåande regulering som er nøye tilpassa forholda innanfor bustadsamvirket. Eventuelle fordelar ved å la bustadbyggjelaga og burettslaga bli omfatta av den allmenne samvirkelova står ikkje i forhold til ulempene ved ei slik løysing. Departementet har derfor valt å halde bustadsamvirke utanfor samvirkelova.

Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. har i kapittel 4 selskapsrettslege reglar om gjensidige forsikringsselskap. I tillegg finst slike reglar i enkelte av dei andre kapitla i lova. Samvirkelovutvalet har konkludert med at dei gjensidige forsikringsselskapa har særtrekk som gjer at det neppe ville vere tenleg å la dei bli omfatta av ei allmenn samvirkelov. Dette er Justisdepartementet samd i. Utvalet har vidare foreslått å erstatte tilvisingane frå kapittel 4 i forsikringsverksemdlova til aksjelova med tilvisingar til samvirkelova. Bakgrunnen for dette er at dei gjensidige selskapa har kooperative trekk, og på mange måtar liknar meir på samvirkeforetaka enn på aksjeselskapa. På bakgrunn av høyringa har Justisdepartementet valt å ikkje følgje opp forslaget på dette punktet. Departementet legg særleg vekt på at dagens ordning med tilvising til aksjelova har vist seg å fungere tilfredsstillande, og at det ikkje er påvist noko praktisk behov for å velje ei anna systematisk tilnærming. Dessutan kan det vere ein fordel at dei gjensidige forsikringsselskapa, så langt det let seg gjere, er underlagt dei same reglane som andre forsikringsselskap.

Etter forslaget frå Samvirkelovutvalet skal lova gjelde for alle samvirkeforetak som ikkje frå før er omfatta av samvirkerettsleg lovregulering. Høyringsinstansane har i hovudsak støtta denne tilnærminga.

Nokre av høyringsinstansane har særleg framheva at kredittforeiningane bør vere omfatta av lova. Departementet har i punkt 5.3.2 ovanfor konkludert med at lova også skal gjelde for økonomiske foreiningar. Dette omfattar også kredittforeiningar så sant deltakaransvaret er avgrensa. Til liks med Samvirkelovutvalet kan departementet ikkje sjå at det er trekk ved kredittforeiningane som kan skape problem i forhold til lovforslaget. I denne samanhengen kan det nemnast at den einaste kredittforeininga i landet, Landkreditt, har tatt klart til orde for at lova skal gjelde for kredittforeiningar. Departementet vil også understreke at ei samvirkelov som også omfattar kredittsamvirke, kan vere med på å gi samvirkeforma auka legitimitet på finanssektoren. Mangelen på ei samvirkelov kan nok vere ei av årsakene til at finanssamvirket spelar ei langt mindre rolle i Noreg enn i dei fleste andre vestlege land.

Det er under høyringa reist spørsmål om lova bør gjelde for fiskesalslaga. Desse er i dag ikkje underlagde samvirkerettsleg lovregulering, bortsett frå visse krav til vedtektene i lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk § 3 andre ledd.

Justisdepartementet har etter ei nærmare vurdering kome til at ei allmenn samvirkelov bør omfatte fiskesalslaga, men at det er behov for nokre særlege tilpassingar av omsyn til eigenarten og verksemda til desse laga. Departementet vil understreke at samvirkelova ikkje på nokon måte vil rokke ved råfisklova som fiskeripolitisk instrument. Samvirkelova vil heller ikkje gripe inn i dei offentlegrettslege forvaltingsfunksjonane som salslaga har etter råfisklova. Systemet med omsetningsmonopol etter råfisklova vil halde fram på same måte som før. Departementet har i den samanhengen gjort framlegg om ei føresegn som opnar for at fiskesalslaga skal kunne foreta etterbetaling til alle som har hatt omsetning med laget, også dei som ikkje er medlemmar, jf. lovforslaget § 27 andre ledd andre punktum. Vidare er det lagt til rette for at ordninga med indirekte medlemskap skal kunne oppretthaldast, jf. § 27 andre ledd tredje punktum, § 37 andre ledd tredje punktum og særmerknaden til § 14.

Det er fleire omsyn som talar for at fiskesalslaga bør vere omfatta av samvirkelova. For det første vil dette styrke den karakteren lova har av å vere ei allmenn samvirkelov. Etter Justisdepartementets syn ville det vere uheldig om ein av dei største samvirkesektorane skulle falle utanfor lova utan å vere omfatta av anna samvirkerettsleg lovregulering. For det andre vil dei omsyna som generelt talar for at det blir vedtatt ei samvirkelov, i stor grad også tale for at fiskerisamvirket blir omfatta av ei slik lov, jf. kapittel 3 ovanfor. Departementet vil særleg peike på behovet for eit klart og lett tilgjengeleg regelverk som er nøye tilpassa samvirkeforma.

Vidare må det leggjast vekt på at lovforslaget gir samvirkeforetaka ein stor grad av vedtektsfridom. Justisdepartementet er overtydd om at lovforslaget gir fiskesalslaga den fleksibiliteten som trengs for å organisere verksemda på ein tenleg måte. Endeleg vil departementet framheve at det er foreslått ein overgangsperiode på fem år, slik at laga har forholdsvis lang tid på å gjere nødvendige tilpassingar til lova.

Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd og Norges Fiskarlag har i sine høyringsfråsegner vist til at det ikkje er behov for at samvirkelova også omfattar fiskesalslaga. Etter Justisdepartementets syn er dette å snu problemstillinga på hovudet. Det generelle utgangspunktet er at den allmenne selskapslovgivinga gjeld innanfor alle delar av nærings- og samfunnslivet. Det er unntaka som krev særskilt grunngiving. Den eksisterande selskapslovgivinga omfattar også fiskerisektoren. Det bør også ei allmenn samvirkelov gjere, så sant det ikkje ligg føre særlege omsyn som tilseier ei anna løysing.

I denne samanhengen legg dei to instansane mellom anna vekt på at verksemda til fiskesalslaga er regulert i råfisklova. Men dette er ei offentleg­rettsleg reguleringslov, ikkje ei privatrettsleg selskapslov. Også samvirkeforetak på andre område er omfatta av offentlegrettsleg regulering utan at det har innverknad på behovet for ei klar og lett tilgjengeleg samvirkerettsleg regulering. Det sentrale er at råfisklova har eit anna formål og eit anna innhald enn det ei samvirkelov vil ha. Råfisklova § 3 andre ledd inneheld rett nok nokre krav til kva vedtektene skal innehalde, og det er krav om at vedtektene blir godkjende av Fiskeri- og kystdepartementet. Reint samvirkerettsleg er reguleringa i råfisklova likevel klart mangelfull. Lova har t.d. ikkje nærmare føresegner om sentrale forhold som stifting, medlemskap, økonomiforhold, organisering, oppløysing, fusjon og fisjon. Departementet meiner etter dette at reguleringa i råfisklova ikkje kan forsvare at fiskesalslaga blir unntatt frå samvirkelova.

Dei to instansane peiker også på at fiskesalslaga har forvaltingsoppgåver etter råfisklova, og at denne særskilte rolla talar for at laga ikkje bør vere omfatta av ei samvirkelov. Justisdepartementet kan ikkje sjå at det er noko motsetning mellom det å ha forvaltingsoppgåver etter ei offentlegrettsleg reguleringslov og det å vere omfatta av ei privatrettsleg selskapslov. Det er nok snarare ein fordel at foretak som skal utøve offentleg mynde, er omfatta av ei klar og heilskapleg selskapsrettsleg regulering. Departementet viser elles til at TINE, Norsk Kjøtt og Norske Felleskjøp ønskjer å bli omfatta av ei samvirkelov, sjølv om foretaka har marknadsreguleringsansvar etter omsetningslova. Endeleg har dei to instansane vist til at det følgjer av allmenne lovtolkingsprinsipp at ei særlov ved motstrid går føre ei allmenn lov. Justisdepartementet kan ikkje sjå at det på noko punkt er motstrid mellom føresegnene i råfisklova og forslaget til samvirkelov. Dei to lovene regulerer i det alt vesentlege forskjellige forhold. Begge lovene stiller rett nok krav til innhaldet i vedtektene, men utan at det oppstår nokon motstridssituasjon. Ein må forstå lovene slik at krava til vedtektene etter samvirkelova blir supplert av krava til vedtektene etter råfisklova. At råfisklova på enkelte punkt inneber tilleggskrav utover det som vil følgje av ei samvirkelov, inneber ikkje at det er konflikt mellom dei to lovene.

Samvirkelovutvalet har drøfta om lova bør innehalde uttrykkelege unntak for brukseigarforeiningar etter vassdragsreguleringslova, fellestiltak etter vassressurslova og samanslutningar til drift av husbruksskog etter lov om husbrukskog. Departementet viser til dei drøftingane utvalet har gjort, og kan i det vesentlege slutte seg til desse.

Etter lov 12. desember 2003 nr. 109 om heleide dattersamvirkeforetak må eit samvirkeforetak ha minst to medlemmar, jf. § 1 første punktum. Departementet kan godkjenne at eit samvirkeforetak skal vere heileigd av ei anna samanslutning, jf. andre punktum. Lova bygger på innstillingar frå Stortingets finanskomité om skatte- og avgiftsopplegget for 2004, jf. B.innst. S. nr. I (2003-2004) punkt 2.8.3, B.innst. S. nr. 1 (2003-2004) punkt 3.20 og Innst. O. nr. 20 (2003-2004) punkt 24.1. Lova opnar for at samanslutningar kan etablere heileigde dotterforetak med avgrensa deltakaransvar utan å måtte skyte inn aksjekapital. Spørsmålet er om dei heileigde dottersamvirkeforetaka skal vere omfatta av samvirkelova.

Bakgrunnen for lova var at bortfallet av den differensierte arbeidsgivaravgifta og innføringa av ei ordning med såkalla «bagatellmessig støtte» rammar COOPs samvirkelag hardare enn dei andre aktørane i daglegvarebransjen. Grunnen til det er at kvart foretak berre kan motta eitt støttebeløp på 270 000 kroner, uavhengig av kor mange butikkar foretaket har. Innanfor COOP-systemet er det vanleg at eit samvirkelag kan ha eit titals butikkar. Hos konkurrentane er den vanlegaste konstruksjonen at kvar butikk er organisert som eitt aksjeselskap. For å motverke denne konkurranseulempa foreslo finanskomiteen i Stortinget at lovverket skulle opne for heileigde dottersamvirkeforetak, slik at samvirkelaga kan organisere kvar butikk som eitt samvirkelag utan å måtte skyte inn aksjekapital. I B.innst. S. nr. I (2003-2004) punkt 2.8.3 uttalte finanskomiteen:

«Komiteen ber Regjeringen utforme regelverket for bagatellmessig støtte på en slik måte at det i minst mulig grad virker konkurransevridende mellom likeartet virksomhet. Komiteen har merket seg at samvirkebedrifter bl.a i varehandelen, kan bli behandlet mindre gunstig enn bedrifter som er tilknyttet kjeder, ved at medlemsorganisasjoner ikke har organisert sine datterbedrifter i selvstendige aksjeselskap på samme måte som de andre varehandelskjedene. Dersom samvirkeorganisasjoner ikke kan behandles særskilt ut fra sine særskilte forutsetninger som medlemsorganisasjoner, mener flertallet at det må gis lovhjemmel for at samvirkeforetak kan ha heleide datterselskap som er selvstendig samvirkeforetak. Komiteen legger til grunn at lovverket og praktiseringen av det skal være foretaksnøytralt.

Komiteen fremmer i Innst. O. nr. 20 (2003-2004) kapittel 24 forslag til lov om heleide dattersamvirkeforetak.

Komiteen legger til grunn at departementet normalt bør godkjenne at samvirkeforetak som har samlet medlemmer fra større geografiske områder i samme medlemsorganisasjon, kan være eneeier av samvirkeforetak som driver virksomhet til fordel for lagets medlemmer. I slike tilfeller vil det dreie seg om en praktisk organisasjonsmessig tilpasning hvor også det heleide datterforetaket inngår i en selskapsstruktur som skal søke å realisere samvirkeformålet. Komiteen forutsetter at loven trer i kraft raskt.»

Lova er såleis grunngitt i konkurransemessige omsyn knytt til ordninga med bagatellmessig støtte. Lova er ikkje grunngitt i samvirkerettslege omsyn. Samvirkelovutvalet drøfta om samvirkelova burde opne for heileigde dottersamvirkeforetak, men konkluderte med at den ikkje burde gjere det. I utgreiinga heiter det (punkt 29.3.3.3 s. 302–303):

«Problemstillingen blir så om loven bør åpne for samvirkeforetak hvor et annet samvirkeforetak er eneste medlem. Det generelle utgangspunktet er at et samvirkeforetak må ha minst to medlemmer. Dette gjelder selv om et annet samvirkeforetak er eneste medlem, jf. Justisdepartementets lovavdeling i sak 207/67 (hvor det likevel «under atskillig tvil» ble akseptert bare ett medlem pga. «spesielle organisasjonsmessige forhold» – sentrale medlemsbeføyelser i sekundærsamvirket var lagt til medlemmene av primærsamvirket). Å åpne for samvirkeforetak med bare ett medlem ville være i strid med samvirketankens grunnidé: At flere personer slutter seg sammen for å dekke felles behov. Det ville også bryte sterkt med samvirkeprinsippene, i første rekke prinsippet om åpent medlemskap. I praksis vil de foretakene det her er tale om, være helt lukkede – det er ikke meningen at andre skal kunne bli medlemmer. Skulle utvalget gå inn for at samvirkeforetak i visse tilfeller kan ha bare ett medlem, ville det i realiteten bety at utvalget måtte fremme forslag om innføring av en ny sammenslutningsform forskjellig fra samvirkeforetak og andre eksisterende sammenslutningsformer. Det måtte utformes egne regler for denne nye sammenslutningsformen, ettersom flere av utkastets øvrige regler ikke ville passe. Et forslag i denne retningen ville kanskje falle utenfor utvalgets mandat, jf. punkt 7 i mandatet som bl.a. sier at «det må tas hensyn til samvirkelagenes egenart i forhold til andre sammenslutningsformer» og at «reglene skal baseres på kooperative prinsipper slik disse er utviklet internasjonalt».»

Justisdepartementet kan slutte seg til dei vurderingane utvalet har gjort. Departementet vil særleg framheve at lova om heileigde dattersamvirkeforetak reelt inneber innføring av ei ny samanslutningsform som er forskjellig frå samvirkeforetak og andre eksisterande samanslutningsformer. Dei heileigde dottersamvirkeforetaka er i strid med samvirkeprinsippa og tilfredsstiller ikkje legaldefinisjonen i lovforslaget § 1 første ledd. Ei rekke av føresegnene i lovforslaget passar ikkje for denne foretakstypen, idet dei føreset at foretaket har minst to medlemmar og er ope for fleire medlemmar.

Departementet har på denne bakgrunn kome til at dei heileigde dottersamvirkeforetaka ikkje bør vere omfatta av samvirkelova. Det fell utanfor ramma for dette lovarbeidet å foreslå nærmare reglar for denne foretakstypen. Departementet foreslår likevel at regelen i lovforslaget § 25 om krav til forsvarleg eigenkapital også skal gjelde for dei heileigde dottersamvirkeforetaka, jf. forslag til ny § 2 i lov om heilegde dottersamvirkeforetak, sjå lovforslaget § 164 nr. 36.