10 Lovendringer - merknader til de enkelte paragrafene

Til § 17 a Politiets sikkerhetstjeneste

Bestemmelsen medfører ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Bakgrunnen for bestemmelsen er det redegjort for i 2.1, 5 og 9.1. Utformingen av paragrafen bygger på overvåkingsinstruksens § 2. Departementet har ikke funnet det nødvendig å si uttrykkelig at tjenesten ledes av en åremålstilsatt overvåkingssjef, da dette fremgår av politilovens § 19 annet ledd.

Uttrykket «eget politiorgan» er valgt fordi det benyttes i politilovens § 16 annet ledd nr 1. At tjenesten ledes av en «sentral enhet», innebærer at enheten er direkte underlagt Justisdepartementet (i saker som hører under justisministerens ansvar).

I paragrafen er det henvist til de gjøremål som er nevnt i § 17 b. Dette skal ikke forstås dithen at den sentrale enheten ikke er en del av Politiets sikkerhetstjeneste. § 17 b gjelder de generelle hovedoppgaver som alle deler av tjenesten har, mens § 17 c nevner de viktigste oppgaver som bare utføres av den sentrale enheten. Den sentrale enheten, som en del av Politiets sikkerhetstjeneste, utfører i tillegg alle hovedoppgaver som er nevnt i § 17 b. Departementet har funnet det unødvendig å fastsette dette uttrykkelig i lovteksten.

Til § 17 b Oppgavene til Politiets sikkerhetstjeneste

Avgrensningen av tjenestens oppgaver er begrunnet og nærmere forklart i 7. Forslaget viderefører i stor grad bestemmelser i overvåkingsinstruksens § 1.

Innledningsvis i paragrafens første ledd er det angitt at Politiets sikkerhetstjeneste skal «forebygge og etterforske» oppregnede straffbare handlinger. I overvåkingsinstruksens § 1 står det at tjenesten skal «forebygge, motvirke og etterforske». Departementet har ikke ment noen realitetsforandring ved å fjerne begrepet «motvirke», men finner at det er unødvendig å ta med dette begrepet i lovteksten. Å «motvirke» en straffbar handling vil være en kvalifisert form for forebyggelse. Å opprettholde begrepet som en «tredje kategori» handlinger ved siden av forebyggelse og etterforsking, er etter departementet syn egnet til å skape forvirring.

Etter første ledd nr 1 skal Politiets sikkerhetstjeneste etterforske og forebygge overtredelser av straffelovens kapitler 8 og 9 og lov om forsvarshemmeligheter. Bestemmelsen erstatter gjeldende formulering i overvåkingsinstruksens § 1 om «lovbrudd mot statens sikkerhet og selvstendighet», se nærmere 7.1.1. Formuleringen er muligens noe snevrere i utkastet enn i overvåkingsinstruksen. Men departementet viser her til det som er omtalt nedenfor om overordnet påtalemyndighets generelle adgang til å legge etterforskingen av spesielle saker til Politiets sikkerhetstjeneste i de sjeldne tilfeller hvor saken berører forhold knyttet til rikets sikkerhet eller av andre årsaker naturlig bør legges til Politiets sikkerhetstjeneste, men hvor det antatt overtrådte straffebud ikke direkte kan henføres under noen av tjenestens oppregnede primæroppgaver.

Første ledd nr 2 gjelder ulovlig etterretningsvirksomhet. Med det menes det samme som i overvåkingsinstruksen.

Begrepet «etterretningsvirksomhet» omfatter for eksempel ikke kommersiell industrispionasje mellom bedrifter, men omhandler forhold som berører landets sikkerhetsmessige interesser eller forholdet til fremmede makter, se nærmere 7.1.2.

Det kan reises spørsmål ved om det er nødvendig å opprettholde oppgaveangivelsen i første ledd nr 2 ved siden av oppregningen i første ledd nr 1. I stor grad vil ulovlig etterretningsvirksomhet være straffbart etter første ledd nr 1. På den annen side vil det også forekomme ulovlig etterretningsvirksomhet som ikke dekkes, men som det likevel bør tilligge Politiets sikkerhetstjeneste å forebygge og etterforske. Det vil først og fremst gjelde ulovlig etterretningsvirksomhet rettet mot gradert informasjon som ikke rammes av straffelovens §§ 90 eller 91 eller lov om forsvarshemmeligheter, men som etter omstendighetene rammes av straffelovens § 121 eller militær straffelovs § 69. Videre vil ulovlig etterretningsvirksomhet som retter seg mot bedriftshemmeligheter m v dekkes, se blant annet straffelovens §§ 294 og 405 a, når det står en fremmed stat bak etterretningsvirksomheten. Første ledd nr 2 har således selvstendig betydning ved siden av nr 1. Og så lenge kontraetterretning fremdeles bør være en av tjenestens primæroppgaver, anser departementet at denne oppgaven bør fremheves særskilt gjennom første ledd nr 2. At nr 1 og 2 delvis dekker det samme forhold, har etter departementets syn mindre betydning.

Politiets sikkerhetstjeneste skal etter første ledd nr 3 forebygge og etterforske spredning av masseødeleggelsesvåpen og av utstyr, materiale og teknologi for produksjon eller bruk av slike våpen. Med masseødeleggelsesvåpen menes her både atomvåpen, kjemiske og biologiske-bakteriologiske våpen (såkalte ABC-våpen). «Bruk» vil også omfatte utstyr m v for transport av masseødeleggelsesvåpen, slik at bestemmelsen for eksempel også vil dekke spredning av missilteknologi som er egnet til slik transport. Dette vil ikke innebære noen realitetsendringer i forhold til hvordan denne oppgaveangivelsen i overvåkingsinstruksens § 1 er forstått.

Etter første ledd nr 4 skal Politiets sikkerhetstjeneste forebygge og etterforske overtredelser av eksportkontrolloven og lov om gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd. Bestemmelsen erstatter gjeldende formulering i overvåkingsinstruksens § 1 om «ulovlig teknologioverføring», jf 7.1.7.

Etter første ledd nr 5 første punktum har Politiets sikkerhetstjeneste primærkompetanse til å forebygge og etterforske sabotasje og politisk motivert vold eller tvang. Dette er en videreføring av gjeldende bestemmelse i overvåkingsinstruksen. At «terrorisme» ikke lenger er uttrykkelig nevnt, medfører ingen realitetsendringer. Tilføyelsen av «tvang» er etter ordlyden en utvidelse av tjenestens oppgaver, men i praksis har dette likevel vært ansett som en oppgave for tjenesten.

I tillegg foreslås en uttrykkelig bestemmelse i første ledd nr 5 annet punktum om at åpen etterforsking i saker som gjelder sabotasje og politisk motivert vold eller tvang likevel skal foretas av det ordinære politi, med mindre annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet. Bestemmelse av overordnet påtalemyndighet kan gis for den enkelte sak eller generelt. Bestemmelsen vil ikke gjøre noen forandringer i forhold til den praksis som normalt følges på området, sakene overlates allerede i dag normalt til det enkelte politidistrikt når det dreier seg om «åpen» etterforsking. For å unngå ansvarsuklarhet bør dette etter departementets vurdering synliggjøres i selve lovteksten i stedet for å videreføre dagens underforståtte og uregulerte ansvarsfordeling. Om nødvendig kan riksadvokaten gi nærmere utfyllende bestemmelser, dersom det i fremtiden anses å være behov for en enda mer presis regulering av i hvilke tilfeller Politiets sikkerhetstjeneste skal forestå etterforsking og i hvilke tilfeller det øvrige politi skal etterforske sabotasjesaker og saker angående politisk motivert vold eller tvang.

Begrepet åpen etterforsking er ikke tidligere definert i lov eller forskrift. Etterforsking vil i denne paragrafens forstand være å anse som «åpen» enten når politiet går ut med informasjon om det verserende etterforskingsarbeidet, når det av andre grunner er alminnelig kjent at en straffbar handling har funnet sted, eller når en person blir gjort kjent med at han er å betrakte som mistenkt i saken. Som «åpen etterforsking» vil i tillegg regnes de tilfeller hvor det faktisk har skjedd en sabotasje- eller terrorhandling som det er grunn til å regne med snart blir kjent utad (en bombe er sprengt, en person er drept, et fly er kapret, osv.), selv om handlingen ennå ikke er kommet til allmennhetens eller medias kunnskap.

Etter annet ledd kan Politiets sikkerhetstjeneste i forbindelse med åpen etterforsking, etter anmodning bistå det øvrige politi i saker som nevnt i første ledd nr 5 annet punktum, altså sabotasje- og terrorsaker.

Begrepet «anmodning» forutsetter at slik anmodning må foreligge i hver enkelt sak. På den annen side vil det ikke være påkrevet å anmode om bistand til for eksempel hvert enkelt etterforskingsskritt i en og samme sak. Det vil likevel ikke være noe til hinder for at anmodende politienhet kan spesifisere bistandsbehovet nærmere, og sette vilkår for bistanden. Dersom det er tale om å gå videre enn en slik spesifisert bistandsanmodning, vil det være naturlig at Politiets sikkerhetstjeneste innhenter samtykke til dette fra anmodende politienhet. Tjenesten har i utgangspunktet ikke plikt til å bistå, jf «kan», og må kunne avslå en begjæring hvis tjenesten for tiden ikke kan avsette ressurser.

Tjenestens oppgaver etter paragrafens tredje ledd gjelder blant annet «organisert kriminalitet». Det ligger i dette begrepet at Politiets sikkerhetstjeneste vil kunne tillegges et ansvar for internasjonal organisert kriminalitet, samt organisert kriminalitet som utføres innenfor riket og hvor det ikke foreligger internasjonale forgreninger eller forbindelser. Departementet ser derfor ikke behov for å definere presist hvorledes grensen mellom «nasjonal» og «internasjonal» organisert kriminalitet skal trekkes.

I tillegg foreslår departementet i tredje ledd at Politiets sikkerhetstjeneste skal kunne tillegges et ansvar i saker som gjelder forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser. Disse begrepene forstås på samme måte som i folkeretten: «Forbrytelser mot menneskeheten» er definert i vedtektene til Den internasjonale straffedomstol artikkel 7 som følgende handlinger når de er begått som ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot enhver sivilbefolkning og med kunnskap om angrepet: drap, utryddelse, gjøre noen til slave, deportasjon eller tvangsoverføring, fengsling eller annen alvorlig fysisk frihetsberøvelse, tortur, voldtekt og andre former for seksuell vold av grov art, forfølgelse på grunnlag av blant annet politikk, rase, nasjonal tilhørighet, etnisk tilhørighet, kultur, religion eller kjønn, tvungen forsvinning, apartheidforbrytelse og andre umenneskelige handlinger.

«Folkemord» er blant annet definert i straffedomstolens vedtekter. Folkemord omfatter etter vedtektenes artikkel 6 følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan: å drepe medlemmer av gruppen, å forårsake alvorlig legemlig eller fysisk skade på medlemmer av gruppen, bevisst la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke gruppens fysiske ødeleggelse helt eller delvis, å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen, med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Hva som menes med «grove krigsforbrytelser», fremgår blant annet av den delen av folkeretten som normalt benevnes internasjonal humanitær rett. Særlig viktig er her Geneve-konvensjonene av 12. august 1949. Artikkel 8 i vedtektene til Den internasjonale straffedomstol definerer krigsforbrytelser som: alvorlige brudd på Geneve-konvensjonen av 12. august 1949, andre alvorlige krenkelser av lover og sedvaner som er anvendelige i internasjonale væpnede konflikter innenfor folkerettens etablerte ramme, i tilfelle væpnet konflikt uten internasjonal karakter alvorlige brudd på fellesartikkel 3 i nevnte Geneve-konvensjoner og andre alvorlige krenkelser på lover og sedvaner som er anvendelige i væpnede konflikter uten internasjonal karakter innen folkerettens etablerte ramme. Bestemmelsen regner opp en rekke handlinger som vil kunne være krigsforbrytelser. I folkeretten generelt kan grove krigsforbrytelser for eksempel være bruk av våpen som forårsaker unødig lidelse, hensynsløs ødeleggelse som ikke kan rettferdiggjøres av militær nødvendighet eller ødeleggelse av eller forsettlig skade påført institusjoner som er viet religiøse eller veldedige formål, utdanning, kunst og vitenskap, historiske monumenter, kunstverk og vitenskapelige verk.

Paragraf 17 b angir tjenestens hovedoppgaver. Departementet vil understreke, at avgrensningene ikke medfører at overordnet påtalemyndighet er forhindret fra å legge etterforskingen av spesielle saker til Politiets sikkerhetstjeneste i de sjeldne tilfeller hvor saken berører forhold knyttet til rikets sikkerhet eller av andre årsaker naturlig bør legges til Politiets sikkerhetstjeneste, men hvor det antatt overtrådte straffebud ikke direkte kan henføres under noen av tjenestens oppregnede primæroppgaver. Departementet anser det ikke nødvendig å lovregulere denne adgangen for overordnet påtalemyndighet til å peke ut den mest hensiktsmessige etterforskingsinstans etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Til § 17 c Særlige oppgaver for den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste

Paragrafen regner opp de viktigste særlige oppgaver som utføres av den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste. Oppgavene er nærmere behandlet i henholdsvis 8.1, 5, og 7.1.13.

Den sentrale enhet skal etter nr 1 utarbeide trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter. «Politiske» myndigheter vil her være regjeringen og justisministeren. Bestemmelsen skal ikke forstås som en rett for andre politiske myndigheter til å innhente trusselvurderinger direkte fra den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste eller for enheten til å gi slike vurderinger direkte til andre uten at dette er klarert av justisministeren generelt eller for det enkelte tilfelle, eller at dette på annen måte fremgår av institusjonaliserte ordninger, instrukser m v.

I overvåkingsinstruksens § 3 første ledd bokstav h) heter det at Overvåkingssentralen skal opprette og holde kontakt med andre lands «politimyndigheter, overvåkings- og sikkerhetstjeneste». Departementet foreslår at dette lovfestes i paragrafens nr 2, men at det i stedet brukes uttrykket «politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester», fordi dette gir et mer dekkende uttrykk for hvilke myndigheter og tjenester det i dag faktisk samarbeides med. Blant annet samarbeides det med tjenester som benevner seg som etterretningstjenester. Et formelt regelverk bør reflektere dette.

Bestemmelsen medfører ingen innskrenkninger i tjenestens underordnede ledds adgang til å samarbeide med andre lands politimyndigheter, overvåkings- og sikkerhetstjenester, i de tilfeller dette er hensiktsmessig og vurdert i samråd med tjenestens sentrale enhet.

Etter paragrafens nr 3 skal tjenestens sentrale enhet foreta personkontroll til bruk ved sikkerhetsundersøkelser. Dette er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i overvåkingsinstruksen.