7 Departementets vurderinger av overvåkingstjenestens oppgaver

Utgangspunkt for departementets vurdering av hvilke oppgaver overvåkingstjenesten skal ha, er at dette må avgjøres ut fra en konstatering av hvilken politienhet som har de beste forutsetninger for å løse de aktuelle oppgaver. Det er også en målsetting at avgrensningen av oppgavene er så klar som mulig, slik at det ikke oppstår tvil om hvilken politienhet som til enhver tid har ansvaret.

Verken Fostervollutvalget eller Danielsenutvalget har foreslått omfattende endringer i de oppgaver overvåkingstjenesten er tillagt i dag. Det har heller ikke høringsinstansene. Etter departementets vurdering er oppgavefordelingen mellom overvåkingstjenesten, det ordinære politiet, etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten i hovedsak hensiktsmessig.

7.1 Nåværende oppgaver

7.1.1 Forbrytelser mot rikets sikkerhet

Departementet er enig med Danielsenutvalget i at det fremdeles bør være en kjerneoppgave for overvåkingstjenesten å forebygge og etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet, og at tjenesten i utgangspunktet bør ha enekompetanse når det gjelder å forebygge og etterforske slike forbrytelser. Departementet tiltrer utvalgets forslag om at dette stadfestes ved at det i lovteksten tas inn en direkte henvisning til straffelovens kapittel 8 og 9, om henholdsvis forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og Norges statsforfatning og statsoverhode, og lov om forsvarshemmeligheter.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 1.

Danielsenutvalget påpeker at det er naturlig at flykningespionasje hører inn under overvåkingstjenestens virksomhetsområde, men at den kommer i en særstilling i den forstand at denne virksomheten ikke nødvendigvis direkte skader rikets sikkerhet. Departementet vil peke på at i takt med at Norge gir et økende antall utlendinger asyl eller opphold på humanitært grunnlag, har overvåkingstjenesten erfart at enkelte stater viser en betydelig interesse overfor utflyttede landsmenn. Dette kan konkretiseres gjennom overgrep som press og grove trusler, og rammes av straffelovens § 91 a om flyktningespionasje. Statenes motiver er som regel å skaffe seg oversikt over opposisjonelle som har tilhold i Norge, og med ulovlige midler hindre at disse fortsetter sin motstand mot hjemlandets styresmakter.

Det er nødvendig at norsk politi følger med i utviklingen på dette området, og i likhet med Danielsenutvalget, er det departementets oppfatning at overvåkingstjenesten er best egnet og har den nødvendig kompetanse og kontaktnett til å inneha hovedansvaret for å forebygge og etterforske ulovlige handlinger på dette feltet.

7.1.2 Kontraetterretning

Etter departementets vurdering bør overvåkingstjenesten fortsatt ha eneansvaret for å forebygge og etterforske saker vedrørende ulovlig etterretningsvirksomhet. Overvåkingstjenesten er i dag ansvarlig for all operativ kontraetterretningsvirksomhet i fredstid, også ulovlig etterretningsvirksomhet som ikke rammes av straffebud i straffelovens kapittel 8 og 9 eller lov om forsvarshemmeligheter. Departementet ser, i likhet med Danielsenutvalget, ikke realistiske alternativer til at POT også i fremtiden skal ha hovedansvaret for all operativ kontraetterretningsvirksomhet, og departementet anser det heller ikke for hensiktsmessig å foreta en oppsplitting og ansvarsdeling innenfor dette sakskomplekset.

Departementet anser det som naturlig at overvåkingstjenesten søker å bekjempe statsstøttet ulovlig etterretning, uansett hvilke straffebestemmelser som overtres. På den annen side er det ikke naturlig å la POT som særorgan ha ansvar for å bekjempe kriminalitet som ikke berører landets sikkerhetsmessige interesser eller forholdet til fremmede makter. Overvåkingstjenesten bør primært ivareta grunnleggende sikkerhetsinteresser, og departementets lovforslag innebærer at for eksempel kommersiell industrispionasje ikke vil være en oppgave for POT. Denne type kriminalitet bør det ordinære politi, eventuelt Økokrim, ha ansvar for ettersom det ikke er en naturlig oppgave for en overvåkingstjeneste å beskytte bedrifters konkurranseevne. Økonomisk spionasje som fremmed stat står bak, vil derimot være en oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge og etterforske.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 2.

Danielsenutvalget uttaler på s 61, jf s 65 i utredningen, blant annet følgende:

«Bedømt etter bemanningen ved de diplomatiske stasjonene i Oslo roet etterretningsaktiviteten seg rundt 1991, men tok seg opp igjen fra midten av 1994. Bemanningen ved den russiske ambassaden er nå på omtrent samme nivå som under den kalde krigen. I mai 1994 holdt president Jeltsin en tale som oppfordret russiske tjenester til økt utenlandsspionasje.

Flere av våre samarbeidspartnere har redusert den tradisjonelle kontraetterretningen betydelig. Selv om Norge fortsatt er interessant for russisk etterretning, kan denne oppgaven nedjusteres noe også her til lands. Betydningen av den militære etterretningsvirksomheten er ikke lenger den samme. Hemmelighold av informasjon i forhold til fremmede makter er ikke like kritisk som før.

Trusselbildet må være retningsgivende for fordelingen av ressurser på de ulike oppgavene, og for fastsettelsen av en overvåkingstjenestes totale ressursbehov. Det er utvalgets oppfatning at den tradisjonelle kontraspionasje kan reduseres, og at arbeidet med å forebygge undergravingsvirksomhet fortsatt bør prioriteres lavt.»

Den tiltagende globalisering og nettverksbygging vi har vært vitne til i de senere år, er etter departementets vurdering et viktig utgangspunkt når det gjelder den fremtidige utnyttelsen av overvåkingstjenestens samlede ressurser. Denne globaliseringen og utvidelsen av aktøraspektet som de nye nettverkene fører med seg, åpner nye horisonter med nye muligheter, men også utvilsomt nye faremomenter. Faremomentene springer blant annet ut av de dramatisk store og stadig voksende ulikhetene, ny teknologi som ikke kjenner landegrenser eller som gjør det lettere å passere dem, det moderne samfunns sårbarhet, og større tilgang og kjennskap til voldsmidler. Innenfor overvåkingstjenestens arbeidsfelt knytter disse spørsmålsstillingene seg særlig til mulige terror- og sabotasjeaksjoner mot gjennomgripende samfunnsfunksjoner. Det kan tenkes norske aksjoner mot norske mål i Norge, norske aksjoner mot utenlandske mål i Norge, norske aksjoner mot norske mål i utlandet, og utenlandske aksjoner mot utenlandske mål i Norge. Verdenssamfunnet inneholder masse konfliktstoff som i globaliseringens tidsalder kan gi seg voldelige utslag på uventede steder. For aktører som har terror og sabotasje på sin dagsorden, er stadig mer innen geografisk rekkevidde. POT må derfor følge med på og kunne møte disse utfordringene ut fra en vurdering og prioritering av de samlede ressurser som tjenesten til enhver tid disponerer.

7.1.3 Kontrasabotasje

Departementet legger til grunn at sabotasjebegrepet forbeholdes ødeleggelser og liknende som utføres av eller på vegne av en fremmed makt, organisasjon eller gruppering. I tillegg forutsettes det at virksomheten har et visst internasjonalt og organisert perspektiv. Tradisjonelt vil denne type virksomhet være særlig aktuell i forbindelse med sikkerhetspolitiske kriser. Sabotasjebegrepet er ikke helt presist, og overlappinger i forhold til begrepet terrorisme vil forekomme, jf 7.1.4.

Departementet har likevel valgt å videreføre begrepet i det foreliggende lovforslag, da det i praksis har voldt liten tvil med hensyn til avgrensningen av overvåkingstjenestens oppgaver. Erfaring viser at spørsmålet om en nærmere avgrensning av oppgaven, og derigjennom kompetansefordelingen mellom overvåkingstjenesten og andre politienheter, sjelden kommer på spissen og at dette løses gjennom samarbeid og koordinering i hvert enkelt tilfelle.

Under henvisning til ovennevnte avgrensning av sabotasjebegrepet, vil det etter departementets vurdering generelt ikke være en oppgave for POT å forebygge og etterforske saker som omfatter hærverk eller annen skadeforvoldelse, og begrepet antas for eksempel ikke å omfatte skadegjørende handlinger som kun rammer private interesser.

Departementet gir sin tilslutning til Danielsenutvalgets konklusjon om at overvåkingstjenesten bør ha enekompetanse når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforsking i forbindelse med sabotasjehandlinger. Når det gjelder åpen etterforsking av allerede begåtte handlinger, foreslår departementet at dagens praksis videreføres. Dette innebærer at ansvaret for etterforskingen legges til politimesteren i det distrikt hvor handlingen er utført, dersom ikke annet besluttes av overordnet påtalemyndighet. Departementets forslag innebærer likevel at POT, etter anmodning fra det øvrige politi, også vil kunne bistå i forbindelse med åpen etterforsking i de tilfeller hvor dette synes hensiktsmessig.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 5, jf annet ledd.

7.1.4 Kontraterrorisme

Det finnes i dag ingen allmenn, presis eller offisiell definisjon av begrepet terrorisme, verken i Norge eller internasjonalt. Selv om begrepet «politisk motivert vold» i overvåkingsinstruksens § 1 kan synes definert med begrepet «terrorisme» i parantes, faller det likevel innenfor overvåkingstjenestens ansvarsområde å forebygge og etterforske politisk motivert vold som ikke har en slik intensitet, karakter eller omfang at en umiddelbart vil karakterisere virksomheten som «terrorisme». Danielsenutvalget gir i sin utredning en omfattende redegjørelse for hva som omfattes av begrepene «terrorisme» og «terrorhandlinger», jf 6.1.4. Departementet legger utvalgets forståelse til grunn, og tiltrer utvalgets vurderinger.

Departementet er enig med utvalget i at overvåkingstjenesten også i fremtiden bør ha som en av sine hovedoppgaver å forebygge og bekjempe terrorisme, og at tjenesten bør ha enekompetanse når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforsking på dette området. Når det gjelder åpen etterforsking av allerede begåtte handlinger, foreslår departementet at dagens praksis videreføres. Dette innebærer at ansvaret for etterforskingen legges til politimesteren i det distrikt hvor handlingen er utført, dersom ikke annet besluttes av overordnet påtalemyndighet. Departementets lovforslag innebærer likevel at POT, etter anmodning fra det øvrige politi, også vil kunne bistå i forbindelse med åpen etterforsking i de tilfeller hvor dette synes hensiktsmessig.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 5, jf annet ledd.

7.1.5 Kontraekstremisme

Overvåkingstjenesten har som redegjort for i 7.1.4 til oppgave å forebygge og etterforske politisk motivert vold. Dette betyr at POT følger aktiviteten til ekstremistiske grupper i Norge som kan mistenkes for å planlegge politisk motiverte voldshandlinger, selv om de potensielle handlingene ikke vil være alvorlige nok eller av en slik art at en vil karakterisere disse som «terrorisme».

I vurderingen av om overvåkingstjenesten også i fremtiden bør ha denne oppgaven, legger departementet avgjørende vekt på at overvåkingstjenesten er det politiorgan som er mest fortrolig med å håndtere nødvendig hemmelighold, og at tjenesten besitter den erfaring som er påkrevet. I tillegg har tjenesten et godt utbygget internasjonalt kontaktnett.

Det er vanskelig å sondre mellom terrorisme og ekstremisme, fordi begge former for virksomhet er politisk motivert. Departementet mener det er tilstrekkelig i en lovtekst å angi at POT skal ha til oppgave å forebygge og etterforske motivert vold eller tvang, da dette vil dekke både terrorisme og annen politisk motivert vold og tvang.

I praksis forestår overvåkingstjenesten i disse saker hovedsakelig kun skjult etterforsking, men har i den senere tid også stått for åpen etterforsking. Departementet mener at overvåkingstjenestens deltakelse i åpen etterforsking vil bidra til å synliggjøre og legitimere tjenestens virksomhet på en annen måte enn i dag. Departementet legger imidlertid til grunn at POT, som i dag, kun skal ha et eneansvar for forebyggende virksomhet og skjult etterforsking på dette området. Dersom etterforskingen går over i en åpen fase, bør saken etterforskes av det ordinære politi. En effektiv ressursutnyttelse tilsier imidlertid at POT bør ha en mer eller mindre fremtredende bistandsrolle alt ettersom hva tjenesten kan bidra med i den enkelte sak. Det legges for øvrig til grunn, slik også Danielsenutvalget understreker, at overordnet påtalemyndighet fremdeles i den enkelte sak vil kunne bestemme at overvåkingstjenesten skal ha ansvaret for den åpne delen av etterforskingen.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 5, jf annet ledd.

7.1.6 Spredning av masseødeleggelsesvåpen - proliferation

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er i de senere år blitt en stadig mer sentral oppgave innenfor det internasjonale sikkerhetssamarbeidet.

I likhet med Danielsenutvalget mener departementet at overvåkingstjenesten har særlige forutsetninger for å drive kontaktskapende virksomhet nasjonalt og internasjonalt på dette området, samt å forestå etterretningsvirksomhet med sikte på å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen m v. At det i all hovedsak er overvåkingstjenestens søsterorganisasjoner i andre land som har ansvaret for etterretningen på dette området, taler også for at arbeidsoppgaver knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen bør tilligge POT.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 3.

7.1.7 Ulovlig teknologioverføring

Det er et skille mellom den tradisjonelle industrispionasje som foregår mellom konkurrerende firmaer og bedrifter, og industrispionasje fra en annen stat ved hjelp av deres etterretningsorganisasjoner. Sistnevnte betegnes som ulovlig teknologioverføring. Det ordinære politi har ansvaret for etterforskingen i de tradisjonelle industrispionasjesaker, mens overvåkingstjenesten arbeider med ulovlig teknologioverføring.

I likhet med Danielsenutvalget, er det departementets oppfatning at overvåkingstjenesten fortsatt bør ha som oppgave å forebygge og etterforske ulovlig teknologioverføring. Det er imidlertid et behov for å angi oppgaven på en mer nyansert måte for å forhindre tvil om ansvarsforholdet opp mot andre politiorganer og private interesser. Departementet foreslår at begrepet «ulovlig teknologioverføring» i gjeldende overvåkingsinstruks erstattes med en uttrykkelig henvisning til eksportkontrolloven og lov 7. juni 1968 nr 4 til gjennomføring av bindende vedtak av de Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (FN-loven) og annen lovgivning om tilsvarende særlige tiltak. Det er først og fremst overtredelser av de nevnte lovene som overvåkingstjenesten bør forebygge og etterforske innenfor det feltet som i dag betegnes som ulovlig teknologioverføring, og overtredelse av bestemmelsene vil som regel klart berøre offentlige sikkerhetsinteresser. Dersom Stortinget vedtar forslag til lov om iverksetting av visse internasjonale tiltak i samband med vedtak av Den europeiske union innenfor Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, slik regjeringen har foreslått i Ot prp nr 10 (2000-2001), vil denne falle inn under begrepet «annen lovgivning om tilsvarende særlige tiltak».

Det samme gjelder særskilt lovgivning som eksempelvis lov 25. juni 1999 nr 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ).

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b første ledd nr 4. For øvrig vises det til merknad til bestemmelsen.

7.1.8 Bekjempelse av organisert kriminalitet

Organisert kriminalitet forbindes ofte med velorganiserte mafialiknende organisasjoner i utlandet hvor målet er profitt og innflytelse på sentrale (offentlige) beslutningsprosesser, og hvor bruk av korrupsjon, trusler og vold er vanlige midler. Det finnes også eksempler på at terrororganisasjoner involverer seg i grove kriminelle handlinger for å finansiere sin virksomhet. I de senere år har dette skjedd innenfor narkotikakriminalitet og ulovlig våpenhandel. Norge er heller ikke forskånet mot organisert kriminalitet, enten den er av utpreget nasjonal karakter eller har et internasjonalt element i seg.

Danielsenutvalget viser til at overvåkingstjenestens operative og analysemessige kompetanse vil kunne være et viktig bidrag i bekjempelsen av organisert kriminalitet, og tjenesten vil kunne trekke betydelige veksler på samarbeidet med utenlandske sikkerhets- og etterretningstjenester. Dette tilsier etter utvalgets vurdering at overvåkingstjenesten trekkes inn i arbeidet med å forebygge og etterforske organisert kriminalitet. Utvalget understreker likevel at det alminnelige politi fortsatt bør ha hovedansvaret for denne typen kriminalitet, og at POT utelukkende bør ha en ren bistandsfunksjon etter forutgående anmodning fra ansvarlig politienhet.

Departementet viser innledningsvis til overvåkingsinstruksens § 5 annet ledd hvor det blant annet fremgår følgende:

«Opplysninger som ikke er av interesse for Overvåkingstjenesten, men som antas å kunne ha interesse for det øvrige politi, registreres før de oversendes rette vedkommende.»

Overvåkingstjenesten er, som eneste politienhet i Norge, tilknyttet et internasjonalt kryptert nettverk for utveksling av informasjon om organisert kriminalitet, og dette innebærer at Overvåkingssentralen fungerer som adressat og kontaktpunkt overfor samarbeidende tjenester ved utveksling av informasjon om organisert kriminalitet. Denne informasjonen kan være meget relevant og av stor interesse for de politienheter som er tillagt et hovedansvar i bekjempelsen av organisert kriminalitet, for eksempel Økokrim.

Informasjonen fra dette nettverket innenfor feltet internasjonal organisert kriminalitet kan også være av interesse for POT som en forebyggende sikkerhetstjeneste. Det alt vesentlige av den informasjon som mottas i dag, gjelder områder som hvitvasking av penger, underslag, falskmyntneri, prostitusjon, utpressing og smugling, som er områder som ligger utenfor overvåkingstjenestens ansvarsområde.

Dilemmaet som Overvåkingssentralen står overfor som mottaker av informasjon om internasjonal organisert kriminalitet, knytter seg til det faktum at informasjonen i hovedsak er sikkerhetsgradert materiale. En følge av dette er at informasjonen er undergitt beskyttelse i henhold til sikkerhetsinstruksen. I tillegg er informasjonen normalt klausulbelagt fra avsender, noe som innebærer at overvåkingstjenesten er forhindret fra å gi informasjonen videre i ubearbeidet form. Dette medfører etter departementets vurdering at overvåkingstjenesten har et ansvar for å bearbeide denne typen informasjon, med sikte på avgradering av materialet og videreformidling til ansvarlig politienhet. I denne prosessen vil informasjonen blant annet måtte analyseres, kontrolleres og verifiseres, og overvåkingstjenesten vil være ansvarlig for at det etableres en tilstrekkelig kildebeskyttelse. Overvåkingssentralen vil også, etter anmodning fra ansvarlig norsk politimyndighet eller aktuell samarbeidende tjeneste, ha et ansvar for å innhente ytterligere informasjon og formidle spørsmål og svar i konkrete saker.

Basert på dagens situasjon, legger departementet til grunn at overvåkingstjenestens oppgaver innen dette området skal ha form av et bistandsansvar etter anmodning fra ansvarlig politienhet eller aktuell samarbeidende tjeneste, og for øvrig være i samsvar med de vurderinger departementet har lagt til grunn ovenfor.

Departementet understreker likevel behovet for at POT i forbindelse med forebygging og etterforsking av saker innenfor tjenestens kjerneområder må ha anledning til å innhente, analysere og bearbeide etterretningsinformasjon som også omfatter organisert kriminalitet, forutsatt at saken faller inn under overvåkingstjenestens ansvarsområde og etterretningsinformasjonen har tilknytning til den aktuelle sak. Terrorvirksomhet som finansieres gjennom omfattende organisert narkotikahandel, er et nærliggende eksempel i denne sammenheng. Etterforsking av denne type saker, som i hovedsak ligger innenfor overvåkingstjenestens ansvarsområde, bør også kunne utføres av POT etter nærmere bestemmelse av overordnet påtalemyndighet.

Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b tredje ledd. For øvrig vises det til merknad til bestemmelsen.

7.1.9 Bekjempelse av annen alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser

Etter særskilt bestemmelse av departementet kan overvåkingstjenesten i dag tillegges ansvaret for å forebygge, motvirke og etterforske «annen særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser», jf overvåkingsinstruksens § 1 annet punktum. Danielsenutvalget anfører at denne oppgaveangivelsen er for uspesifisert og generell, og at det vanskelig kan tenkes praktiske eksempler på kriminalitetsformer som omfattes av denne bestemmelsen, og som ikke allerede fremgår av tjenestens øvrige rammebetingelser. På denne bakgrunn foreslår utvalget at bestemmelsen utgår.

Departementet deler utvalgets vurderinger. På denne bakgrunn foreslås det ikke en bestemmelse med tilsvarende ordlyd i foreliggende lovutkast.

7.1.10 Utlendingskontroll

Overvåkingsinstruksen pålegger overvåkingstjenesten, i samarbeid med utlendingsmyndighetene, å foreta «nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger». Dette innebærer ikke at POT er tillagt utlendingskontrollmyndighet, men tjenesten konsulteres regelmessig i saker som har sikkerhetsmessige aspekter. Oppgaven er ikke en tilleggsoppgave for overvåkingstjenesten, men en presisering av tjenestens hovedoppgaver, og det forutsettes at begrepet «nødvendig kontroll» er begrenset ut fra hva som er nødvendig for å kunne ivareta oppgaven med å forebygge og etterforske lovbrudd innenfor tjenestens ansvarsområde.

Danielsenutvalget fremhever at overvåkingstjenestens virksomhet på dette området ikke skiller seg prinsipielt fra overvåkingsvirksomhet rettet mot norske miljøer, og finner derfor ikke grunn til å fremheve i et formelt regelverk at overvåkingstjenesten skal foreta nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger. I følge utvalget kan en slik bestemmelse oppfattes som et pålegg om å forestå slik kontroll, uten at kontrollen er begrunnet i tjenestens øvrige oppgaver. Utvalget anfører videre at overvåkingstjenesten uten en slik bestemmelse likevel vil ha tilstrekkelige hjemler til å treffe forebyggende tiltak overfor utenlandske statsborgere i Norge, dersom dette er nødvendig av hensyn til ivaretakelse av tjenestens oppgaver.

Flere politimestre omtaler i sine høringsuttalelser utvalgets vurderinger på dette området. Gjennomgående synes det å være en skepsis overfor utvalgets konklusjon om at overvåkingstjenestens deltakelse i utlendingskontrollen ikke trenger å fremheves i et formelt regelverk. I denne forbindelse vises det blant annet til at selv om det neppe vil medføre praktiske endringer om bestemmelsen utgår, er det viktig for overvåkingstjenesten i utadrettet virksomhet å kunne henvise til bestemmelsen, ved at denne bidrar til å legitimere overvåkingstjenestens virksomhet både overfor personer og institusjoner.

Departementet har forståelse for at det kan foreligge et behov for å synliggjøre tjenestens oppgaver på dette området. På den annen side skiller overvåkingstjenestens deltakelse i utlendingskontroll seg ikke fra overvåkingsvirksomhet rettet mot norske miljøer, og kontrollen av aktuelle miljøer vil til enhver tid måtte prioriteres i henhold til gjeldende trusselvurderinger, og ikke ut fra gruppers etniske bakgrunn. Overvåkingsfaglige vurderinger er det eneste som må styre virksomheten, og departementet er enig med en samlet justiskomite som i Innst S nr 246 (1992-93) advarte mot en generell overvåking av innvandrermiljøene. Dette kan medføre en fare for stigmatisering av innvandrergrupper i Norge.

På denne bakgrunn er departementet, etter en totalvurdering, enig i Danielsenutvalgets vurderinger hva angår behovet for å fremheve i en egen bestemmelse at overvåkingstjenesten skal foreta nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger, og legger til grunn at tjenesten også uten en slik bestemmelse har hjemmel til å treffe forebyggende tiltak overfor utenlandske statsborgere i Norge, dersom dette er nødvendig av hensyn til ivaretakelsen av tjenestens oppgaver.

Erfaring viser at det er nødvendig for overvåkingstjenesten å ha innsikt i og oversikt over aktuelle innvandrermiljøer. Departementet presiserer at selv om gjeldende oppgaveangivelse i overvåkingsinstruksen ikke vil bli videreført, medfører dette ingen innskrenkninger i tjenestens adgang til å føre kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger, forutsatt at dette inngår som et ledd i ivaretakelsen av tjenestens oppgaver.

7.1.11 Livvakttjeneste

I likhet med Fostervollutvalgets flertall, er det departementets oppfatning at overvåkingstjenesten ikke bør utføre livvakttjeneste. I denne vurderingen legger departementet blant annet vesentlig vekt på at overvåkingstjenesten bør konsentrere seg fullt ut om sine primæroppgaver som kontraetterretning, kontraterror, rådgivning og analyse m v, og at det ikke synes rasjonelt å ha to livvaktenheter organisert under ulike politienheter.

På denne bakgrunn besluttet departementet i brev av 8. mars 2000 at ansvaret for all livvakttjeneste, og organiseringen av denne, legges til Oslo politidistrikt fra og med 1. oktober 2000.

Stortinget ble orientert om ordningen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2000, jf Innst S nr 220 (1999-2000).

7.1.12 Beredskapsplanlegging og særskilte krisehåndteringsoppgaver

Overvåkingstjenesten er, i likhet med det øvrige politi, en del av totalforsvaret i Norge, og innenfor eget ansvarsområde skal POT utarbeide og vedlikeholde beredskapsplaner.

Danielsenutvalget anser ikke at overvåkingstjenestens beredskapsarbeid er av en slik art at det er naturlig å medta en uttrykkelig henvisning til dette i et overordnet fredstidsregelverk som angir overvåkingstjenestens hovedoppgaver. I denne forbindelse vises det til at beredskapsplanlegging er noe alle statsetater er pålagt å gjennomføre innenfor sine respektive fagområder, og at dette således ikke er noen spesialoppgave som behøver å regelfestes.

Departementet tiltrer utvalgets vurderinger, og vil i forbindelse med senere revisjon av overvåkingsinstruksen vurdere nærmere om det er nødvendig og hensiktsmessig å videreføre bestemmelsen i gjeldende instruks om avgivelse av opplysninger om forhold av betydning for landets totalforsvar.

7.1.13 Personkontrolltjenesten

Sikkerhetstjenesten i Forsvarets overkommando, under ledelse og styring av forsvarsministeren, har i dag ansvaret for personkontrolltjenesten i Norge. Av gjeldende overvåkingsinstruks fremgår det i § 3 første ledd e) at Overvåkingssentralen «skal gi personkontrollopplysninger ved sikkerhetsundersøkelser». Videre fremgår det av instruksens § 4 første ledd annet punktum at overvåkingstjenesten «kan innhente opplysninger som er relevante i forbindelse med personkontrolltjenesten.»

Det har hele tiden vært opp til klareringsmyndighetene selv å vurdere hvilken vekt opplysningene som innhentes fra POT skal ha, og ordningen har vært og er fremdeles, at overvåkingstjenesten ikke skal uttale seg om dette spørsmålet. For klareringsmyndighetene er opplysningene som innhentes fra overvåkingstjenesten bare en kilde av flere, om enn ofte den viktigste, som avgjørelsene om sikkerhetsklarering bygger på.

De opplysninger som er relevante i forbindelse med sikkerhetsklareringer vil overvåkingstjenesten ofte ha innhentet av andre årsaker. Etter departementets vurdering vil det fremstå som uhensiktsmessig å overføre overvåkingstjenestens oppgaver på dette området til andre instanser, da personellsikkerhetstjenesten uansett vil måtte foreta undersøkelser i overvåkingstjenestens registre.

I samsvar med Danielsenutvalgets vurdering, er det departementets oppfatning at den sikkerhetspolitiske, samfunnsmessige og teknologiske utvikling kan tilsi en revurdering av dagens ordning, og det kan reises spørsmål ved om Forsvaret er den rette overordnede instans til å ivareta ansvaret for personkontrolltjenesten.

Etter en totalvurdering, er det likevel departementets oppfatning at det ikke foreligger tungtveiende rettsikkerhetsgrunner som taler for å overføre det overordnede ansvar for sikkerhetsklareringer i offentlig og sivil sektor fra Forsvaret til politiet. Den praktiske erfaring med dagens ordning er god, og bør videreføres.

I dag innhenter sikkerhetstjenesten i Forsvarets overkommando, i egenskap av nasjonal sikkerhetsmyndighet, personopplysninger fra Overvåkingssentralen. Det presiseres at sikkerhetstjenesten ikke har direkte adgang til å hente opplysninger fra politiets registre, og det er etter departementets vurdering viktig at denne ordningen videreføres.

7.1.14 Bistand til andre etater/bedrifter om gjennomføring av sikkerhetstiltak

Overvåkingstjenesten er i henhold til gjeldende overvåkingsinstruks pålagt å «gi bistand og råd ved gjennomføring av sikkerhetstiltak i forsknings- og undervisningsinstitusjoner, statsadministrasjonen og offentlige og private industrier av betydning for viktige samfunnsinteresser.»

I følge Danielsenutvalget reiser tjenestens virksomhet på dette området avgrensningsproblemer i forhold til sikkerhetstjenestens oppgaver, ved at oppgavebeskrivelsen i instruksen er identisk med en av Sikkerhetsstabens hovedoppgaver. Utvalget konkluderer med at det verken vil være i samsvar med gjeldende ansvarsforhold eller praksis å opprettholde en bestemmelse som tillegger overvåkingstjenesten som en primæroppgave å forestå rådgivning og veiledning om defensive, forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte informasjon, personell og objekter mot sikkerhetstruende virksomhet. Derimot antar utvalget at POT bør kunne bistå sikkerhetstjenesten på disse områdene, og foreslår at bistandsoppgaven synliggjøres ved at dette inntas i et overordnet regelverk om overvåkingstjenestens oppgaver.

Flere politimestre omtaler i sine høringsuttalelser utvalgets vurderinger og forslag på dette området. Det understrekes blant annet at deltakelse i den forebyggende sikkerhetstjeneste er en viktig oppgave for overvåkingstjenesten, og at gjeldende bestemmelse i overvåkingsinstruksen gir den nødvendige legitimitet for dette arbeidet.

Etter departementets vurdering, kan det synes som om utvalget i sin omtale av denne oppgaven kun fokuserer på den fysiske sikkerhet. Sikkerhetsstabens hovedansvar for fysisk sikkerhet bestrides ikke, men departementet vil peke på at bestemmelsen i overvåkingsinstruksen favner vesentlig lenger, ved at begrepet forebyggende sikkerhet også omfatter forhold vedrørende menneskelige relasjoner. Erfaring viser at personer i forsknings- og undervisningsinstitusjoner, statsadministrasjonen og offentlige og private industrier av betydning for viktige samfunnsinteresser, er objekter for fremmed etterretningsvirksomhet. Oppsøkende virksomhet gjennom kontaktskapende arbeid, samtaler, råd og bistand utgjør derfor kjernen i overvåkingstjenestens kontraetterretningsarbeid og innenfor områdene ulovlig teknologioverføring og spredning av masseødeleggelsesvåpen. I stor grad er det gjennom denne kontakten at POT har anledning til å forebygge ulovlige handlinger, samtidig som tjenesten blir gjort kjent med forhold som er, eller som kan utvikle seg til, ulovlige handlinger.

På denne bakgrunn legger departementet til grunn at overvåkingstjenestens bistands- og rådgivningsfunksjon på dette området inngår som en del av tjenestens forebyggende virksomhet innenfor sentrale ansvarsområder til POT, og at tjenesten allerede har et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å kunne utøve sin virksomhet.

Departementet finner det derfor ikke nødvendig å særskilt lovfeste denne delen av overvåkingstjenestens virksomhet.

7.2 Andre oppgaver

7.2.1 Etterforsking av forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser

Departementet deler Danielsenutvalgets oppfatning om at en rekke hensyn taler for at overvåkingstjenesten tillegges et ansvar innenfor områdene forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser.

På denne bakgrunn foreslår departementet at POT skal kunne tillegges et etterforskingsansvar i forbindelse med denne typen alvorlige forbrytelser. Dette vil være en ny oppgave for overvåkingstjenesten, og departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17 b tredje ledd.

Basert på dagens situasjon, legger departementet til grunn at overvåkingstjenestens oppgaver innenfor disse områdene skal ha form av et bistandsansvar etter anmodning fra ansvarlig politienhet eller aktuell samarbeidende tjeneste, eller etter bestemmelse av overordnet påtalemyndighet eller militær påtalemyndighet.

Det vises for øvrig til merknad til bestemmelsen.

7.2.2 Bistand under planlegging og gjennomføring av militære øvelser

Overvåkingstjenesten medvirker i dag under planlegging og gjennomføring av militær øvingsvirksomhet i Norge. Fostervollutvalget foreslo at denne oppgaven burde nedprioriteres og vesentlig reduseres, men anførte at POT bør ha kjennskap til øvelsene og eventuelt på anmodning delta som rådgivere under forberedelse og gjennomføring av disse.

Danielsenutvalget slutter seg til Fostervollutvalgets vurderinger.

Departementet er i hovedsak enig i Fostervollutvalgets vurderinger, og legger til grunn at gjeldende retningslinjer for samarbeid mellom overvåkingstjenesten og militære myndigheter på dette området er tilstrekkelig fleksibelt utformet, og at tjenestens engasjement tilpasses slik at POT kun bidrar hvor dette synes naturlig og påkrevet.

Departementet viser for øvrig til at overvåkingstjenestens deltakelse ved militære øvelser gir anledning til verdifull egentrening, og at det synes å være grunnlag for å videreføre tjenestens engasjement på dagens nivå.