6 Danielsenutvalgets vurderinger av overvåkingstjenestens oppgaver

6.1 Nåværende oppgaver

6.1.1 Forbrytelser mot rikets sikkerhet

Begrepet «rikets sikkerhet» er verken klart eller entydig, og det hersker både faktisk og juridisk tvil om hvilke handlinger som kan sies å representere en trussel mot eller fare for rikets sikkerhet. Hver enkelt bestemmelse hvor begrepet rikets sikkerhet er benyttet, må i utgangspunktet tolkes på selvstendig grunnlag. Begrepet vil således kunne ha forskjellig meningsinnhold i ulike straffebud, straffeprosessuelle bestemmelser og andre bestemmelser. I overvåkingsinstruksen av 1977 ble begrepet antatt å favne videre enn for eksempel i straffelovens §§ 90 og 91. Begrepet ble antatt å dekke de fleste forhold av ulovlig art som tar sikte på å påvirke/forskyve eller, direkte eller indirekte, skade viktige samfunnsmekanismer og offentlige styringsprosesser. Sikkerhetsutvalget, jf NOU 1993:3 om strafferettslige regler i terroristbekjempelsen, uttaler på s 45 i sin utredning at begrepet i lovbestemmelser «må forstås slik at de ikke utelukkende omhandler militære forhold, men at begrepet «rikets sikkerhet» foruten vår forsvarsevne også omfatter forhold av betydning for nasjonens selvstendighet og indre stabilitet.» Fostervollutvalget, som avga sin utredning 4. desember 1990, la til grunn at begrepet rikets sikkerhet i 1977-instruksen favnet «vesentlig videre» enn begrepet «statens selvstendighet og sikkerhet», som også var nevnt i 1977-instruksen og er benyttet i straffelovens kapittel 8. Gjeldende overvåkingsinstruks har fjernet henvisningen til rikets sikkerhet, men opprettholdt oppgaven med å forebygge, motvirke og etterforske «lovbrudd mot statens sikkerhet og selvstendighet». En forståelse av ordbruken i gjeldende instruks kan være at overvåkingstjenestens oppgaver er begrenset kun til overtredelser av straffelovens kapittel 8 om «Forbrydelser mod Statens Selvstændighed og Sikkerhed». I tilfelle vil POT ikke ha kompetanse til å forebygge og etterforske forbrytelser mot «Norges Statsforfatning og Statsoverhoved» (straffelovens kapittel 9), med mindre forholdet dekkes av den videre oppregning av oppgaver i instruksen. Slik har bestemmelsen imidlertid ikke blitt oppfattet i praksis, og det har heller neppe vært meningen å begrense overvåkingstjenestens oppgaver på denne måten.

Danielsenutvalget konkluderer med at det fremdeles bør være en kjerneoppgave for POT å forebygge og etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet, og at tjenesten i utgangspunktet bør ha enekompetanse på dette området. For å fjerne uklarhetene knyttet til bruken av formuleringen «lovbrudd mot statens sikkerhet og selvstendighet», foreslår utvalget at det i en angivelse av overvåkingstjenestens oppgaver i stedet inntas en direkte henvisning til straffelovens kapittel 8 og 9 og lov om forsvarshemmeligheter, som vil dekke de viktigste forbrytelser som tjenesten bør ha til oppgave å forebygge og etterforske.

Såkalt flyktningespionasje (straffelovens § 91 a) kommer i en særstilling fordi virksomheten ikke nødvendigvis direkte skader rikets sikkerhet. Om flyktningespionasje og andre sikkerhetsmessige forhold knyttet til utlendingers opphold i Norge, som rammes av straffelovens § 91 a, uttaler Metodeutvalget, jf NOU 1997:15 s 47, følgende:

«(---). Utlendingers opphold i Norge på humanitært grunnlag har reist et viktig dobbeltsidig sikkerhetsproblem. På den ene siden skal utlendinger gis den beskyttelse de behøver og de samme demokratiske rettigheter som norske borgere. Dette innebærer at til tross for en annen stats subjektive behov for oppsyn med dissidenter i eksil, så må norske myndigheter slå ned på enhver form for overgrep som har karakter av flyktningespionasje, og som rammes av straffelovens § 91 a. Dette gjelder enten overgrepene består i å legge press på individer i ulike sammenhenger, eller det er likvidasjoner, slik man har sett eksempel på i andre land. På den annen side er det en grense for hvor langt utlendinger kan tillates å gå i å utføre handlinger mot hjemlandet. Ren meningsytring eller politisk agitasjon er selvsagt tillatt i henhold til anerkjente prinsipper om ytringsfrihet og andre demokratisk rettigheter, mens direkte ulovlige handlinger, eksempelvis voldelige anslag mot representanter for hjemlandet eller ambassadeinntrenginger må forhindres. Det er derfor blitt av økende betydning for norsk politi å ha et våkent øye til de sikkerhetsmessige konsekvenser utlendingers opphold i Norge kan få, både for dem selv og for forholdet mellom Norge og hjemlandet. Det blir med andre ord av sikkerhetsmessig betydning å effektivt kunne etterforske ulovligheter på dette feltet, begått både av utlendinger og av medhjelpere til hjemlandets myndigheter.»

Danielsenutvalget slutter seg til Metodeutvalgets vurderinger, og fremhever at overvåkingstjenesten fremstår som den instans som også i fremtiden vil være best egnet og ha den nødvendige kompetanse og kontaktnett til å inneha hovedansvaret for å forebygge og etterforske ulovlige handlinger på dette området.

6.1.2 Kontraetterretning

Begrepet kontraetterretning omfatter alle tiltak for å innhente opplysninger om fremmed etterretningsvirksomhet rettet mot Norge eller norske sikkerhetsinteresser, samt aktive tiltak for å motvirke eller hindre slik virksomhet.

Spionasje er ikke brukt som begrep i gjeldende instruksverk. Begrepet er heller ikke i særlig grad benyttet i lovverket, med unntak for lov om forsvarshemmeligheter § 4. Med spionasje menes normalt innsamling av informasjon ved hjelp av hemmelige midler i etterretningsmessig hensikt. Åpen etterretningsvirksomhet faller altså utenfor spionasjebegrepet, og det samme må i utgangspunktet legges til grunn i forhold til begrepet «ulovlig etterretningsvirksomhet». Åpen etterretningsvirksomhet er normalt ikke straffbart, selv om en har eksempler fra rettspraksis på at en utstrakt systematisk kartlegging og sammenstilling av opplysninger gjennom åpne kilder etter omstendighetene likevel kan medføre at virksomheten må anses ulovlig.

En av overvåkingstjenestens hovedoppgaver i dag er å «forebygge, motvirke og etterforske ulovlig etterretningsvirksomhet», jf overvåkingsinstruksens § 1. Som nevnt vil ulovlig etterretningsvirksomhet også normalt kunne rammes av straffebud som faller inn under samlekategorien «lovbrudd mot statens sikkerhet og selvstendighet», og etter omstendighetene som «ulovlig teknologioverføring», men begrepene er ikke helt overlappende. Eksempler på ulovlig etterretningsvirksomhet som ikke omfattes av de to begrepene, er former for økonomisk spionasje, og ulovlig etterretningsvirksomhet rettet mot gradert informasjon som ikke rammes av straffelovens §§ 90 eller 91 eller lov om forsvarshemmeligheter, men som etter omstendighetene rammes av straffelovens § 121 eller militær straffelovs § 69. Spørsmålet er om POT også bør ha til oppgave å bekjempe slike former for ulovlig etterretningsvirksomhet.

Trusselbildet på etterretningssiden har ikke endret seg i takt med endringene i det sikkerhetspolitiske trusselbildet, og i lys av dette er fremdeles kontraetterretningsvirksomheten nødvendig. Overvåkingstjenesten er i dag eneansvarlig for all operativ kontraetterretningsvirksomhet i fredstid, også slik ulovlig etterretningsvirksomhet som ikke rammes av straffebud i straffelovens kapittel 8 eller 9 eller lov om forsvarshemmeligheter. Dette bør etter Danielsenutvalgets syn videreføres, og utvalget ser ikke realistiske alternativer til at POT også i fremtiden skal ha hovedansvaret for all operativ kontraetterretningsvirksomhet. De relativt mange spionasjesaker de seneste 50 årene, sammenholdt med utvisninger av diplomatisk personell og kompleksiteten i de operative motvirkende tiltak, tilsier at dette sakskomplekset også i fremtiden bør være undergitt en samlet behandling, og at oppsplitting og ansvarsdeling bør unngås.

POT bør derfor etter utvalgets syn fortsatt ha eneansvar for å forebygge og etterforske saker om ulovlig etterretningsvirksomhet. I motsetning til dagens formulering, bør det imidlertid i denne oppgaveangivelsen, som kommer i tillegg til overtredelser av straffelovens kapitler 8 og 9 og lov om forsvarshemmeligheter, slås uttrykkelig fast at overvåkingstjenestens oppgave skal begrenses til å gjelde ulovlig etterretningsvirksomhet som en fremmed stat står bak. Ulovlig virksomhet som kan føres tilbake til statlige organer, kan få politiske konsekvenser. Det er en naturlig oppgave for en overvåkingstjeneste å motvirke statsstøttet ulovlig etterretning, uansett hvilke straffebestemmelser som overtres.

Forslaget vil gjøre det klarere at for eksempel industrispionasje ikke vil være en oppgave for POT. Slike former for kriminalitet bør det vanlige politi, eventuelt Økokrim, ha ansvar for. Når kriminaliteten ikke berører landets sikkerhetsmessige interesser eller forholdet til fremmede makter, er det ikke naturlig å la POT som særorgan ha som oppgave å bekjempe virksomheten. Overvåkingstjenesten bør bare ivareta grunnleggende sikkerhetsinteresser, og det er ingen naturlig oppgave for en overvåkingstjeneste å beskytte bedrifters konkurranseevne. Overvåkingstjenesten har i dag heller ikke tilstrekkelig kapasitet på dette området.

Økonomisk spionasje som fremmed stat står bak, bør det derimot være en oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge og etterforske. Med økonomisk spionasje menes her ulovlig etterretningsvirksomhet med formål å tilegne seg beskyttet informasjon av økonomisk art eller verdi. Økonomisk sikkerhet er generelt blitt viktigere for statene, og det er grunn til å regne med økende etterretningsaktivitet på dette området. Det er vanskelig å måle hvilken trussel økonomisk spionasje utgjør.

Utvalget anser det derfor ikke hensiktsmessig å innføre begrepet økonomisk spionasje i noe formelt regelverk, og bemerker at etterretningsvirksomhet rettet mot sensitive økonomiske opplysninger vil være en undergruppe innenfor samlebetegnelsen «ulovlig etterretningsvirksomhet som fremmed stat står bak».

Det er en oppgave for overvåkingstjenesten å følge nøye med på den nasjonale og internasjonale utviklingen på dette området. Det er foreløpig uklart om det er grunn til å bruke vesentlige ressurser på å forebygge og etterforske saker om fremmede staters økonomiske spionasje mot norske interesser.

6.1.3 Kontrasabotasje

Sabotasjebegrepet bør etter Danielsenutvalgets syn i utgangspunktet forbeholdes ødeleggelser og lignende som utføres av eller på vegne av en fremmed makt, organisasjon eller gruppering. Sabotasje forutsettes å ha et visst internasjonalt og organisert perspektiv, og vil som regel forekomme under sikkerhetspolitiske kriser. Overlappinger i forhold til terrorisme vil imidlertid kunne forekomme. Selv om sabotasjebegrepet ikke er helt presist, har utvalget lagt vekt på at det forekommer i gjeldende overvåkingsinstruks, og at det i praksis har voldt liten tvil med hensyn til avgrensningen av overvåkingstjenestens oppgaver.

Sabotasjebegrepet indikerer etter ordlyden at det ikke vil være tjenestens oppgave generelt å forebygge og etterforske saker som dreier seg om hærverk eller annen skadeforvoldelse. Det forutsettes således at begrepet i denne sammenheng ikke dekker skadegjørende handlinger som kun rammer private interesser.

Utvalget antar at spørsmålet om en nærmere avgrensning av oppgaven, og derigjennom kompetansefordelingen mellom POT og andre politienheter, sjelden vil komme på spissen og at dette vil kunne løses gjennom samarbeid og koordinering i hvert enkelt tilfelle.

Utvalget konkluderer med at POT bør ha enekompetanse når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforsking i forbindelse med sabotasjehandlinger. Når det gjelder åpen etterforsking av allerede begåtte handlinger, er det imidlertid utvalgets vurdering at dagens praksis normalt bør videreføres. Ansvaret for etterforskingen bør legges til politimesteren i det distrikt hvor handlingen er utført, hvis ikke annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet. Men overvåkingstjenesten bør kunne bistå i etterforskingen så langt det finnes nødvendig.

6.1.4 Kontraterrorisme

Det finnes ikke noen allmenn, presis eller offisiell definisjon av begrepet terrorisme, verken i Norge eller internasjonalt. Selv om «politisk motivert vold» i overvåkingsinstruksens § 1 kan synes definert med begrepet «terrorisme» i parantes, faller det likevel innenfor overvåkingstjenestens ansvarsområde å forebygge og etterforske politisk motivert vold som ikke har en slik intensitet, karakter eller omfang at en vil karakterisere det som terrorisme. Arbeidsområdet går gjerne under betegnelsen kontraekstremisme, jf 6.1.5. Under dette begrepet faller for eksempel voldelig nynazistisk virksomhet. Sikkerhetsutvalget fant at det mest hensiktsmessige antagelig vil være å definere terrorisme

«ut fra karakteristiske trekk ved selve voldshandlingene. I en slik sammenheng kan terrorisme defineres som systematisk bruk av vold eller ødeleggelse, eller trusler om dette, for å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet ved en sak, presse noen til å gi etter for bestemte krav, og å oppnå en effekt også på andre enn det direkte offeret eller målet for voldshandlingen».

Som regel anvendes begrepet om en gruppe meget alvorlige straffbare handlinger som, normalt med politisk-ideologisk eller religiøst motiv, gjennomføres for å påvirke eller gjennomtvinge krav til stater, offentlige myndigheter eller lignende.

Terrorhandlinger skiller seg fra vanlig kriminalitet først og fremst gjennom formålet med handlingen. Selve handlingen kan for eksempel være bombesprengninger eller gisseltakinger. De bakenforliggende motiver kan være ulike, terrorhandlinger kan blant annet gjennomføres for å oppnå spredning av et politisk budskap, søke å destabilisere eller diskreditere bestemte makthavere, eller ha utpressings-, hevn eller gjengjeldelseshensikt. Begrepet «terrorhandlinger» er definert i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). I lovens § 3 nr 5 defineres terrorhandlinger som

«ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet for øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.»

For øvrig sondres det gjerne mellom nasjonal og internasjonal terrorisme. Nasjonal terrorisme foreligger når en stats egne borgere retter angrep mot landets myndigheter, institusjoner eller borgere, og øvrige vilkår foreligger. Internasjonal terrorisme foreligger når mer enn en stats interesser er involvert. Begrepet statsterrorisme er et annet begrep som tidvis blir benyttet. Statsterrorisme foreligger når en stat anvender terror eller gir støtte til terroristorganisasjoner for å fremme egne innenriks- eller utenrikspolitiske mål.

Norge har ikke erfart former for nasjonal terrorisme. Derimot kan det finnes personer i Norge som sympatiserer med internasjonale terrororganisasjoner, og som planlegger terrorhandlinger i utlandet eller som yter annen bistand til terrororganisasjoner. Etter Danielsenutvalgets vurdering er det nødvendig at POT følger med på miljøer i Norge med forbindelseslinjer til internasjonal terrorisme, selv om miljøet ikke er involvert i ulovlige handlinger her til lands. Samtidig understreker utvalget utlendingers frie adgang til politisk agitasjon. Det er også en viktig oppgave for norsk politi, og et ledd i norsk suverenitetshevdelse, å forhindre at utlendinger i eksil bringer med seg hjemlandets konflikter til Norge, ved å benytte norsk territorium til utførelse, planlegging eller annen støtte til terrorrelatert virksomhet. Selv om norske interesser ikke er utsatt, vil det påhvile politiet et særlig ansvar for å forebygge trusler mot utenlandske interesser i Norge. Det kan ikke aksepteres at norsk territorium utnyttes for planlegging av eller forberedelser til attentater eller annen ulovlig virksomhet som retter seg mot utenlandske interesser. Dette gjelder uansett om selve den straffbare handlingen vil bli utført i utlandet. Av hensyn til det internasjonale samarbeidet er det også viktig at Norge har en operativ beredskap som på kort varsel kan bistå andre land med å sjekke ut ledetråder, eliminere mulige forbindelseslinjer mellom utenlandske terrororganisasjoner og miljøer i Norge osv. Utvalget understreker videre at det må følges med i utviklingen innen internasjonal terrorisme, for å kunne vurdere sikkerheten til nordmenn og norske installasjoner m v i utlandet.

Utvalget konkluderer med at overvåkingstjenesten også i fremtiden bør ha som oppgave å utføre dette arbeidet, og foreslår at oppgaven angis som å forebygge og etterforske «politisk motivert vold eller tvang». Ordlyden i gjeldende overvåkingsinstruks § 1 vurderes ikke å være dekkende for hva som i praksis oppfattes som terrorisme. Blant annet dekker begrepet kun «vold», ikke «tvang» som ikke har et voldelig element i seg. Overvåkingstjenesten bør etter utvalgets syn ha enekompetanse når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforsking i forbindelse med terrorisme. Når det gjelder åpen etterforsking av allerede begåtte terrorhandlinger, er det imidlertid utvalgets vurdering at dagens praksis normalt bør videreføres. Ansvaret for etterforskingen bør legges til politimesteren i det distrikt hvor handlingen er utført, hvis ikke annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet. Men POT bør kunne bistå i etterforskingen så langt det finnes nødvendig.

6.1.5 Kontraekstremisme

Siden overvåkingstjenesten har som oppgave å forebygge og etterforske politisk motivert vold, følger tjenesten virksomheten til ekstremistiske grupper i Norge som kan mistenkes for å planlegge politisk motiverte voldshandlinger, selv om de potensielle handlingene ikke vil være alvorlige nok eller av en slik art at en vil karakterisere disse som «terrorisme».

Et sentralt spørsmål er om overvåkingstjenesten er den mest hensiktsmessige instans til å forebygge og etterforske handlinger foretatt av slike ekstremistiske grupperinger eller bevegelser. For vedkommende grupperinger vil det forhold at POT er tillagt oppgaven med å følge med i virksomheten deres, kunne gi dem en følelse av å være «politisk forfulgt». Dette kan lede til at deres status styrkes og at rekrutteringen øker, mens vanlig politioppmerksomhet kanskje i mindre utstrekning vil ha en slik effekt. Et annet argument mot å la dette området ligge under POT, kan begrunnes i overvåkingstjenestens instruksstridige registreringspraksis overfor norsk venstreside i deler av etterkrigstiden.

Danielsenutvalget er likevel kommet til at denne oppgaven ikke bør overføres til det ordinære politi. Utvalget anser POT som den i utgangspunktet best egnede instans til å bekjempe disse former for kriminalitet. Dette skyldes blant annet at tjenesten er vant til å håndtere forholdsregler knyttet til det hemmelighold som er nødvendig i slike saker, samt besitter den erfaring og det internasjonale kontaktnett som ofte er påkrevet. De aktuelle grupperinger er oftest selv godt organisert, og har tett kontakt med likesinnede i andre land. Det er videre vanskelig å sondre klart mellom terrorisme og ekstremisme, fordi begge former for virksomhet er politisk motivert. Dersom kontraterrorisme legges til overvåkingstjenesten, bør tjenesten også tillegges ansvaret for kontraekstremisme.

Etter utvalgets syn bør det i et overordnet regelverk være tilstrekkelig å angi at overvåkingstjenesten har til oppgave å forebygge og etterforske politisk motivert vold eller tvang, som vil dekke både terrorisme og annen politisk motivert vold og tvang. I praksis forestår POT i disse saker hovedsakelig kun skjult etterforsking, men i en viss utstrekning har overvåkingstjenesten i den senere tid også stått for åpen etterforsking i slike saker. Utvalget legger til grunn at en positiv tilleggseffekt vil kunne være at overvåkingstjenestens åpne etterforsking i slike saker vil medvirke til å synliggjøre og legitimere tjenestens virksomhet på en annen måte enn i dag.

Som i sabotasje- og terrorsakene bør overvåkingstjenesten likevel kun ha eneansvar for forebyggende virksomhet og skjult etterforsking på dette området, ikke åpen etterforsking. Begrunnelsen for dette er den samme som i forbindelse med sabotasje- og terrorsakene. Dersom etterforskingen går over i en åpen fase, bør derfor saken vanligvis etterforskes av det ordinære politi, men POT bør kunne ha en mer eller mindre fremtredende bistandsrolle. Utvalget understreker for øvrig at overordnet påtalemyndighet vil kunne bestemme at POT i den enkelte sak også skal ha ansvaret for den åpne delen av etterforskingen.

6.1.6 Spredning av masseødeleggelsesvåpen - proliferation

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er i løpet av 1990-tallet blitt en stadig mer sentral oppgave innenfor det internasjonale sikkerhetssamarbeidet. Overvåkingstjenesten har særlige forutsetninger for å drive kontaktskapende virksomhet nasjonalt og internasjonalt, samt forestå etterretningsvirksomhet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Danielsenutvalget bemerker også at man på dette felt er helt avhengig av utveksling av opplysninger over landegrensene. Tatt i betraktning at det også er overvåkingstjenestens samarbeidspartnere som i hovedsak har ansvaret for etterretning innen dette området, taler de beste grunner for at arbeidsoppgaven knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen fortsatt bør tilligge POT. Etter utvalgets syn bør derfor POT fortsatt ha som oppgave å forebygge og etterforske saker som angår spredning av masseødeleggelsesvåpen. Utvalget foreslår at oppgaven lovfestes.

Etter utvalgets vurdering bør det totalt sett brukes større ressurser enn i dag for å forebygge spredning av masseødeleggelsesvåpen. Flere instanser er involvert i dette arbeidet, som ledes av Utenriksdepartementet, og POT bør på dette området styrkes slik at tjenesten blir bedre i stand til å delta i arbeidet.

6.1.7 Ulovlig teknologioverføring

I Stortingsmelding nr 39 (1992-93) uttales blant annet følgende på s 22:

«Det er et skille mellom den tradisjonelle industrispionasje som foregår mellom konkurrerende firmaer og bedrifter, og industrispionasje fra en annen stat ved hjelp av deres etterretningsorganisasjoner. Det siste benevnes som ulovlig teknologioverføring. Det ordinære politi har ansvaret for etterforskingen i de tradisjonelle industrispionasjesaker, mens overvåkingspolitiet arbeider med ulovlig teknologioverføring.»

Det er følgelig ikke overvåkingstjenestens oppgave i dag å beskytte forretningshemmeligheter eller på annen måte forebygge industrispionasje, med mindre det er andre stater som står bak etterretningsaktiviteten. Til tross for denne sondringen er det noe uklart hvor langt tjenestens ansvar strekker seg. Dette beror blant annet på at det i en tidlig fase av de konkrete sakene vil være uklart hvem som står bak anslaget mot en privat virksomhet, og hva de ulovlige tilegnede opplysninger m v er tenkt brukt til. I dette ligger et potensiale for uklare ansvarsforhold. Tilsvarende kan det i den enkelte sak være uklart om en står overfor ulovlig tilegnelse av alminnelige bedriftshemmeligheter, eller om opplysningene er beskyttelsesverdige også i et videre samfunnsmessig perspektiv. Det kan skisseres kriterier for avgrensing. Dette kan blant annet omhandle hvilken samfunnsfunksjon som rammes, hvilken type virksomhet som rammes, typer av bedrifter/selskaper, type av informasjon som skal beskyttes, eller hvem som står bak. Uavhengig av hvilke avgrensningskriterier som legges til grunn, vil det være nødvendig med koordinering og tett samarbeid med andre politienheter. Saker om ulovlig teknologioverføring vil ofte kunne ha straffbare aspekter som det hører inn under andre politienheter å etterforske, jf for eksempel Økokrims kompetanse i korrupsjonssaker og i saker som anses som tradisjonell industrispionasje.

Overvåkingstjenesten bør etter Danielsenutvalgets syn fortsatt ha som oppgave å forebygge og etterforske ulovlig teknologioverføring, men oppgaven bør angis på en annen måte enn i dag. Utvalget foreslår at det i regelverket inntas klare begrensninger, som synliggjør at POT ikke bør ha funksjoner rettet mot virksomhet som utelukkende kan klassifiseres som tradisjonell, kommersiell industrispionasje. Utvalget foreslår at begrepet «ulovlig teknologioverføring» erstattes med en uttrykkelig henvisning til eksportkontrolloven og lov 7. juni 1968 nr 4 til gjennomføring av bindende vedtak av de Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (FN-loven). Det er først og fremst overtredelser av disse lovene som overvåkingstjenesten bør forebygge og etterforske innenfor det feltet som i dag betegnes som ulovlig teknologioverføring, og overtredelser av bestemmelsene vil som regel klart berøre offentlige sikkerhetsinteresser. For øvrig vil tjenestens oppgaver på dette felt kunne falle inn under begrepet «ulovlig etterretningsvirksomhet utført av eller for en fremmed stat». Utvalget legger til grunn at dersom det er fremmede stater som står bak den ulovlige teknologioverføringen, vil dette alltid berøre statens sikkerhetsinteresser. I praksis kan det likevel oppstå tilfeller hvor det kan være vanskelig å trekke en skarp grense mellom ulike former for ulovlig teknologioverføring, og i tvilstilfeller bør samarbeid og informasjonsutveksling mellom POT og andre politienheter avklare hvem som bør behandle saken.

6.1.8 Bekjempelse av organisert kriminalitet

Etter særskilt bestemmelse av Justisdepartementet kan overvåkingstjenesten tillegges ansvaret for å forebygge, motvirke og etterforske internasjonal organisert kriminalitet, jf overvåkingsinstruksens § 1 annet punktum. Departementet har så langt ikke benyttet denne muligheten. Spørsmålet i det følgende er om POT i fremtiden bør få oppgaver også på dette området.

Danielsenutvalget peker på at flere av overvåkingstjenestens utenlandske søstertjenester er tillagt oppgaver i tilknytning til bekjempelse av (internasjonal) organisert kriminalitet. Tjenesten mottar derfor en del informasjon som berører organisert kriminalitet, og formidler til rette instanser den informasjon som det er mulig å videreformidle. POT iverksetter ikke selv aktive tiltak for å bearbeide den informasjon som mottas. Andre lands overvåkingstjenester er ofte svært tilbakeholdne med å utlevere sensitive opplysninger til andre politienheter, blant annet som følge av større lekkasjefare. Det er i dag et problem at overvåkingstjenesten i utstrakt grad må «vaske» informasjonen før den eventuelt bringes videre, for å skjule sensitiv informasjon om kilder m v.

Organisert kriminalitet kan ha åpenbare forbindelser med ulovlige handlinger som ligge i «kjerneområdet» for overvåkingstjenestens nedslagsfelt. I noen grad kan det allerede tilligge POT å forebygge og etterforske en bestemt type organisert kriminalitet, nemlig slik kriminalitet som søker å presse politikere og offentlige myndigheter til å foreta handlinger som tjener vedkommende kriminelle organisasjon. Slik virksomhet vil i stor utstrekning rammes av straffelovens kapittel 12 om forbrytelser mot offentlig virksomhet, og må antakelig anses å ligge innenfor overvåkingstjenestens arbeidsområde i dag.

Mafiavirksomhet og andre typer internasjonal organisert kriminalitet kan være direkte involvert i staters virksomhet. I den grad mafiaen delvis opererer i samspill med en fremmed stat, kan det hevdes at POT har et fortrinn fremfor Kripos og andre politienheter i kriminalitetsbekjempelsen. Det samme kan gjelde internasjonal kriminalitet som involverer våpenbruk og/eller våpentransaksjoner.

Overvåkingstjenestens operative og analysemessige kompetanse vil, etter utvalgets vurdering, kunne være et viktig bidrag i bekjempelse av internasjonal organisert kriminaltet. Ikke minst vil tjenesten i større grad kunne trekke veksler på samarbeidet med utenlandske sikkerhets- og etterretningstjenesters engasjement på dette felt. For utenlandske tjenester vil det være en fordel å kunne kanalisere mest mulig av kontakten gjennom ett ledd.

Disse momentene tilsier etter utvalgets vurdering at overvåkingstjenesten trekkes inn i arbeidet med å forebygge og etterforske internasjonal organisert kriminalitet. Utvalget anfører imidlertid at det alminnelige politi fortsatt bør ha hovedansvaret for denne typen kriminalitet. POT bør derfor utelukkende ha en ren bistandsfunksjon på dette feltet, og det bør etableres en ordning som bygger på de samme prinsipper som gjelder i Storbritannia, hvor overvåkingstjenesten i hvert enkelt tilfelle må anmodes om bistand av den politienhet som har saken, og slik at tjenesten utelukkende bistår under den ansvarlige politienhets ledelse.

6.1.9 Bekjempelse av annen alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser

Etter særskilt bestemmelse av Justisdepartementet kan overvåkingstjenesten i dag tillegges ansvaret for å forebygge, motvirke og etterforske «annen særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser», jf overvåkingsinstruksens § 1 annet punktum. Justisdepartementet har så langt ikke benyttet denne muligheten.

Etter Danielsenutvalgets syn er det ikke behov for fortsatt å opprettholde en slik mulighet. Det er vanskelig å tenke seg praktiske eksempler på hvilke kriminalitetsformer dette skulle være aktuelt for, som ikke allerede fremgår av overvåkingstjenestens øvrige oppgaveangivelser. Den mulige oppgaveangivelsen er dessuten for uspesifisert og generell, og om nødvendig kan Justisdepartementet i stedet benytte hjemmelen i politilovens § 16 tredje ledd dersom det for en bestemt anledning finnes nødvendig å legge en oppgave til POT som ikke fremgår av tjenestens generelle ansvarsområde. Gjelder det etterforsking, kan overordnet påtalemyndighet treffe en tilsvarende beslutning. Det synes derfor unødvendig å opprettholde en potensiell mulighet til på generelt grunnlag å legge så vidt omfattende oppgaver til POT, og utvalget foreslår at bestemmelsen utgår.

6.1.10 Utlendingskontroll

Overvåkingsinstruksens § 4 første ledd tredje punktum pålegger overvåkingstjenesten, i samarbeid med utlendingsmyndighetene, å foreta «nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger». Dette innebærer ikke at POT er tillagt utlendingskontrollmyndighet, men tjenesten konsulteres regelmessig i saker som har sikkerhetsmessige aspekter. Oppgaven er altså ikke ment å være en tilleggsoppgave i forhold til overvåkingsinstruksens §§ 1 og 3, men en presisering av enkelte av disse hovedoppgavene, og det må forutsettes at «nødvendig kontroll» er begrenset ut fra hva som er nødvendig for å kunne ivareta oppgaven med å forebygge, motvirke og etterforske lovbrudd. Utlendingskontroll retter seg imidlertid ikke bare mot kontroll før avgjørelse om oppholdstillatelse er fattet. For å forebygge forbrytelser som faller inn under tjenestens ansvarsområde, er det også et visst behov for kontroll i innvandrermiljøene. Danielsenutvalget viser i denne forbindelse til Fostervollutvalgets vurderinger på s 68:

«Erfaringene har vist at det kan være nødvendig for Overvåkingstjenesten å ha en viss innsikt og oversikt i innvandrermiljøene. Oppsøkende virksomhet kan ha en preventiv virkning. Dessuten kan den som ønsker å kontakte Overvåkingstjenesten på denne måten få vite hvem de skal henvende seg til. Jo flere kontakter man kan skaffe seg i disse miljøene, desto større muligheter har tjenesten til å vurdere de forskjellige opplysninger som gis. Erfaringene har nemlig vist at det kan være behov for en viss nøkternhet i vurderingen av de opplysninger som kommer fra innvandrermiljøene. Når det gjelder mulighetene for å oppnå kontakt og tillit, har erfaringene her i landet vist at det i enkelte miljøer kan være vanskelig å få innpass på grunn av kulturelle og religiøse barrierer. På bakgrunn av erfaringer fra sine hjemland vil innvandrerne ofte ha en skeptisk holdning til politiet. For å overvinne denne skepsis, er det nødvendig å skape tillit og tiltro. I en viss utstrekning kan man oppnå dette ved å skaffe seg kunnskap om kultur, religion og miljømessig bakgrunn».

Danielsenutvalget fremhever at overvåkingstjenestens virksomhet på dette området ikke skiller seg prinsipielt fra overvåkingsvirksomhet rettet mot norske miljøer, og understreker at innsatsen må prioriteres i henhold til de til enhver tid gjeldene trusselvurderinger, og ikke ut fra gruppers etniske bakgrunn. Overvåkingsfaglige vurderinger er det eneste som må styre virksomheten, og utvalget er enig med en samlet justiskomite som i Innst S nr 246 (1992-1993) advarte mot en generell overvåking av innvandrermiljøene som kan gi ytterligere fare for stigmatisering av innvandrergrupper i Norge.

På denne bakgrunn finner utvalget ikke grunn til å fremheve i et formelt regelverk at overvåkingstjenesten skal foreta nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger, og foreslår at denne oppdragsanvisningen utgår. En slik bestemmelse kan oppfattes som et pålegg om å forestå slik kontroll uten at kontrollen er begrunnet i tjenestens øvrige oppgaver. Utvalget viser i tillegg til at POT uten en slik bestemmelse likevel vil ha tilstrekkelige hjemler til å treffe forebyggende tiltak også overfor utenlandske statsborgere i Norge, dersom dette skulle være nødvendig av hensyn til ivaretakelse av tjenestens oppgaver. Utvalget bemerker for øvrig at POT ikke bør tillegges noe ansvar i forbindelse med forebyggelse eller etterforsking av menneskesmugling, og at bekjempelse av menneskesmugling også i fremtiden bør være en oppgave for det ordinære politi.

6.1.11 Livvakttjeneste

Danielsenutvalget viser til at man i lang tid, også lenge før terrorisme ble et aktuelt tema, har sett behovet for å treffe spesielle beskyttelsestiltak under statsbesøk og lignende, blant annet gjennom livvakttjeneste. Overvåkingsinstruksens § 3 første ledd bokstav g) fastsetter at Overvåkingssentralen skal yte nødvendig livvakttjeneste etter departementets nærmere retningslinjer, samt avgi livvaktressurser til det stedlige politi. Departementet har gitt slike retningslinjer, som er inntatt i politiets direktiver i taktikk. Nærsikring ved statsbesøk og lignende utføres i dag av Overvåkingssentralen etter anmodning fra vedkommende politimester, og under politimesterens ledelse og ansvar. Tilsvarende gjelder ved behov for livvakttjeneste overfor utsatte norske eller utenlandske personer bosatt i Norge. For kongefamilien er det etablert en egen livvaktenhet kalt den kongelige eskorte, som er underlagt politimesteren i Oslo.

Utvalget stiller spørsmål ved om det er rasjonelt å ha to livvaktenheter organisert under ulike politienheter. Fostervollutvalgets flertall foreslo å flytte livvakttjenesten fra overvåkingstjenesten til det øvrige politi, dog slik at ansvaret for innhenting av informasjon, analyse, trusselvurdering og rådgiving fremdeles burde tilligge POT.

Danielsenutvalget har vurdert om all livvaktjeneste bør utføres av det ordinære politi. Livvakttjenesten er tid- og ressurskrevende, og det kan også være et problem at de tjenestemenn som utfører denne oppgaven lett blir eksponert ved at oppgaveutførelsen er synlig. Dette medfører at tjenestemennene vanskelig kan brukes til en del andre typer tjeneste, for eksempel spaningstjeneste.

Fostervollutvalget anførte at livvaktoppgavene like godt eller bedre kan utføres av annet personell, og at tjenesten i så fall lettere kan samordnes med den kongelige eskorte, beredskapstroppen og politiets utrykningsenheter. Danielsenutvalgets flertall fant på sin side ikke å kunne anbefale at livvakttjenesten flyttes fra Overvåkingssentralen, men uttaler samtidig i premissene at man ikke finner grunn til å ta stilling til hvilke effektivitetshensyn som eventuelt taler for den ene eller annen løsning.

6.1.12 Beredskapsplanlegging og særskilte krisehåndteringsoppgaver

Overvåkingstjenesten er i likhet med det øvrige politi en del av totalforsvaret i Norge, og innenfor eget ansvarsområde skal POT utarbeide og vedlikeholde beredskapsplaner. Arbeidet koordineres av Overvåkingssentralen, og skjer innenfor rammen av beredskapslovgivningen og overordnet planverk. Beredskapsoppgavene fremgår ikke direkte av overvåkingsinstruksen. I instruksens § 3 første ledd bokstav c) er det imidlertid fastsatt at Overvåkingssentralen skal gi norske forsvarsmyndigheter opplysninger om forhold av betydning for landets totalforsvar.

Danielsenutvalget anfører at POT, som deltaker i totalforsvaret, også i fremtiden må bruke ressurser på beredskapsplanlegging. Utvalget anser likevel ikke at oppgaven er av en slik art at det er naturlig å medta en uttrykkelig henvisning til denne oppgaven i et overordnet fredstidsregelverk som angir tjenestens hovedoppgaver, og viser til at beredskapsplanlegging er noe som alle statsetater er pålagt å gjennomføre innenfor sine respektive fagområder, og således ikke er noen spesialoppgave som behøver regelfestes.

6.1.13 Personkontrolltjenesten

Sikkerhetstjenesten, under ledelse og styring av forsvarsministeren, har i dag det overordnede ansvar for personkontrolltjenesten i Norge. I gjeldende overvåkingsinstruks fremgår det at Overvåkingssentralen skal gi personkontrollopplysninger ved sikkerhetsundersøkelser, og at overvåkingstjenesten kan innhente opplysninger som er relevante i forbindelse med personkontrolltjenesten.

Lundkommisjonen dokumenterer at overvåkingstjenesten har spilt en utpreget selvstendig rolle i avgjørelsen av hvilke opplysninger som bør registreres i personkontrolløyemed. Det har likevel hele tiden ligget til klareringsmyndighetene selv å vurdere hvilken vekt opplysningene som er innhentet fra overvåkingstjenesten skal ha, og ordningen har vært og er fremdeles, at tjenesten ikke skal uttale seg om dette spørsmålet. For klareringsmyndighetene er opplysningene som innhentes fra POT bare en kilde av flere, om enn ofte den viktigste, som avgjørelsene om sikkerhetsklarering bygger på.

Bistandsoppgaven som POT er tillagt i den forebyggende personellsikkerhetstjeneste er tidkrevende. Oppgaven er imidlertid etter Danielsenutvalgets vurdering viktig, og bør videreføres. De opplysninger som er relevante i forbindelse med sikkerhetsklareringer, vil overvåkingstjenesten ofte ha innhentet av andre årsaker. Det vil derfor være meget uhensiktsmessig å overføre tjenestens oppgaver på dette felt til andre instanser, da personellsikkerhetstjenesten uansett vil måtte foreta undersøkelser i overvåkingstjenestens registre med tanke på eventuelle relevante opplysninger om den person som skal sikkerhetsklareres.

En grundig vurdering av de prinsipielle aspekter ved dagens ordning har ikke skjedd siden 1965. Både den sikkerhetspolitiske, samfunnsmessige og teknologiske utvikling som har skjedd siden den gang, tilsier etter utvalgets oppfatning en revurdering av beslutningen om å legge myndigheten til å treffe slike inngripende tiltak overfor sivile enkeltpersoner til militære myndigheter.

Personkontroll er en nasjonal oppgave, og reiser vesentlige rettssikkerhetsmessige spørsmål. Det er ikke gitt at Forsvaret er den rette overordnede instans i personkontrollspørsmål og kontroll- og klareringsinstans på alle samfunnets sektorer. I andre sammenlignbare land, blant annet Danmark, er denne rollen tillagt overvåkingstjenestens søstertjenester. Utvalget peker også på at personkontrolloppgaven mer har sammenheng med for eksempel overvåkingstjenestens oppgaver, enn de oppgaver militære myndigheter i et demokratisk samfunn normalt utøver. Det er i all hovedsak politiet, og spesielt POT, som besitter eller fremskaffer de personopplysninger som klareringsinstansene etterspør. Utvalget anfører også at det vil være i bedre samsvar med vår statsordning om personkontrollen blir lagt til sivile myndigheter.

Selv om de største mengder sikkerhetsgradert informasjon finnes i Forsvaret, finner utvalget det lite naturlig at militære myndigheter i fremtiden skal ha ansvaret for personkontroll av samtlige borgere, og ser ikke prinsipielle betenkeligheter ved at funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet i personkontrollsaker overføres fra Forsvaret til politiet, slik at den myndighet som primært fremskaffer informasjonen også kan ha en formening om informasjonens relevans og vekt i de enkelte klareringssaker. Utvalget bemerker i tillegg at politiet har lang erfaring i å vurdere personers skikkethet.

Selv om Overvåkingssentralen i dag ikke skal influere på de enkelte klareringsavgjørelser, ligger det en betydelig påvirkningsmulighet i at sentralen rent faktisk velger ut hvilke opplysninger som skal bringes videre til klareringsmyndighetene. Gjennom utvelgelsen foretas det en vurdering av om opplysningene i det hele tatt er av relevans for klareringsavgjørelsene. Overvåkingssentralen vil derfor også i realiteten ha en viss styring over avgjørelsene i personkontrollsaker.

Utvalget antar på denne bakgrunn at en ansvarsoverføring vil innebære en betydelig effektivisering av personkontrolltjenesten i Norge, og lette kontrollen med personellsikkerhetstjenesten. På lengre sikt er det etter utvalgets mening naturlig å anta at effektivitetshensyn vil kunne tvinge frem en utvikling der det organ som utpekes som nasjonal sikkerhetsmyndighet vil kreve direkte tilgang til de mest relevante registre, særlig strafferegistrene. Det vil ikke være ubetenkelig å la Forsvaret få en slik direkte tilgang til politiets registre, hvilket ytterligere taler for at oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet legges til et sivilt organ, og fortrinnsvis et politiorgan. En fordel med å legge oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet til overvåkingstjenesten, vil være at retningslinjer i klareringssaker bedre kan sees i sammenheng med trusselvurderingene knyttet til rikets indre sikkerhet, hvor militære myndigheter ikke har noen større kompetanse enn POT. En sikkerhetstjeneste innkapslet i det militære hierarki vil på dette område antakelig være mindre egnet til å produsere de relevante trusselanalyser.

Utvalget mener således at det overordnete ansvaret for sikkerhetsklareringer i offentlig og sivil sektor på lengre sikt bør overføres fra Forsvaret til politiet, med en klageadgang til Justisdepartementet eller et særskilt opprettet klageorgan.

Etter utvalgets syn bør det treffes en politisk prinsippbeslutning om overføring av dette ansvaret. Utvalget viser til at det vil ta lang tid før det eventuelt vil være mulig å foreta en overføring av ansvaret, og at dette må utredes nærmere. Saksfeltet berører dessuten sentrale spørsmål som blant annet forsvarsministerens sektoroverskridende ansvar for sikkerheten i hele statsforvaltningen. På denne bakgrunn foreslår utvalget at gjeldende bestemmelser i overvåkingsinstruksen opprettholdes inntil videre.

6.1.14 Bistand til andre etater/bedrifter om gjennomføring av sikkerhetstiltak

Overvåkingsinstruksens § 3 første ledd bokstav d), jf siste ledd, pålegger POT å «gi bistand og råd ved gjennomføring av sikkerhetstiltak i forsknings- og undervisningsinstitusjoner, statsadministrasjonen og offentlige og private industrier av betydning for viktige samfunnsinteresser». I følge Danielsenutvalget reiser overvåkingstjenestens forebyggende virksomhet på dette feltet avgrensningsproblemer i forhold til sikkerhetstjenestens oppgaver. De defensive deler av den oppgavebeskrivelse som er angitt i instruksen er identisk med en av Sikkerhetsstabens hovedoppgaver i dag, og det er lite tilfredsstillende at to ulike tjenester har denne rådgivende og veiledende rolle uten at en nærmere avgrensning av ansvaret er foretatt. Både formelt og i praksis er det den forebyggende sikkerhetstjeneste som har primæransvaret for disse oppgavene. Også når det gjelder gjennomføring av tekniske sikkerhetsundersøkelser er POT i liten grad engasjert på områder utenfor egen organisasjon, men tjenesten skal normalt ha forhåndsvarsel om slike kontroller, og deltar selv etter behov. Tekniske sikkerhetsundersøkelser er likevel først og fremst sikkerhetstjenestens oppgave, og det er nasjonal sikkerhetsmyndighet som besitter spisskompetansen på dette området.

Utvalget konkluderer med at det verken vil være i samsvar med dagens ansvarsforhold eller praksis å opprettholde en bestemmelse som tillegger overvåkingstjenesten som en primæroppgave å forestå rådgivning og veiledning om defensive, forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte informasjon, personell og objekter mot sikkerhetstruende virksomhet. Derimot bør POT, i den utstrekning ressursene tillater det, kunne bistå sikkerhetstjenesten på disse felter, og en slik bistandsoppgave bør synliggjøres ved at den nevnes i et overordnet regelverk om tjenestens oppgaver. Utvalget forutsetter at POT fortsatt får kopi av kontrollrapporter og ellers underrettes om alvorlige sikkerhetsbrudd som avdekkes under sikkerhetsmessige kontroller og inspeksjoner, og viser i tillegg til at det er viktig at tjenesten opprettholder kompetanse når det gjelder tekniske sikkerhetsundersøkelser, da dette er av betydning for kontraetterretningsarbeidet.

6.2 Andre oppgaver

6.2.1 Etterforsking av forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser

I den senere tid har verdenssamfunnets fokus i større grad blitt rettet mot å straffeforfølge alvorlige krigsforbrytelser. Det er etablert en internasjonal ad hoc-domstol for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, og det arbeides internasjonalt med å etablere en permanent internasjonal straffedomstol. De enkelte land vil ofte ha en folkerettslig plikt til å bistå i straffeforfølgingen, enten gjennom eget lands domstoler eller ved utlevering og annen bistand.

I følge Danielsenutvalget taler flere hensyn for at overvåkingstjenesten tillegges en nasjonal bistandsrolle på dette området. Det dreier seg om meget alvorlige forbrytelser hvor ofte høytstående personer i statsapparatet i et land og organiserte grupper vil være gjenstand for etterforskingen, og forbrytelsene vil ikke sjelden, i likhet med terrorhandlinger, være politisk motivert eller begrunnet. Forbrytelsenes internasjonale aspekt, og behovet for internasjonalt samarbeid, trekker i samme retning. I fredstid antas etterforsking i slike saker stort sett å dreie seg om utenlandske borgere som av en eller annen grunn oppholder seg i Norge, og i disse tilfeller vil norske politimyndigheter som regel ha kompetanse, og i visse tilfeller også folkerettslig plikt, til å iverksette forfølgning med sikte på pådømmelse av forholdet eller utlevering. Utenlandske statsborgere mistenkt for krigsforbrytelser vil antakelig søke å operere så skjult som mulig her i landet, og også dette forholdet taler for at POT tillegges en bistandsfunksjon i etterforskingen.

Det kan også tenkes at norske borgere kan bli gjenstand for etterforsking, for eksempel nordmenn som deltar som leiesoldater i væpnede konflikter. Leiesoldatmiljøet i Norge er ikke stort, men det eksisterer, og miljøet er meget lukket. Norske soldater som deltar i internasjonale militære operasjoner som en del av en norsk styrke, kan også tenkes å begå alvorlige krigsforbrytelser, selv om dette er mindre sannsynlig. I slike og andre liknende tilfeller har riksadvokaten allerede sett behovet for å utpeke en bestemt politienhet som skal ha ansvaret for etterforskingen, og ansvaret er lagt til politimesteren i Romerike.

I den utstrekning ansvarlig politienhet eller overordnet påtalemyndighet, herunder den militære påtalemyndighet, finner det hensiktsmessig, bør overvåkingstjenesten etter utvalgets vurdering også kunne bistå i etterforskingen av norske borgere som er mistenkt for slike alvorlige forbrytelser. POT bør derfor i fremtiden ha som ny oppgave å bistå i etterforsking av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser, i de tilfeller hvor andre politiorganer anmoder om bistand til dette. Ved den nærmere fastsettelse av hvilke forbrytelser dette bør gjelde, viser utvalget til at det kan legges til grunn en tilsvarende avgrensning som angitt i statuttene til den internasjonale ad hoc - domstolen for det tidligere Jugoslavia og Rwanda.

6.2.2 Bistand under planlegging og gjennomføring av militære øvelser

Overvåkingstjenesten medvirker i dag under planlegging og gjennomføring av militær øvingsvirksomhet i Norge. Fostervollutvalget foreslo at denne oppgaven burde nedprioriteres, og uttalte blant annet følgende:

«Utvalget antar at denne bistanden kan reduseres vesentlig. Overvåkingstjenesten bør ha kjennskap til øvelsene og også på anmodning delta som rådgivere for ledelsen under forberedelser og gjennomføring. Observasjoner i felten bør kunne overlates til Forsvarets sikkerhetspersonell på de forskjellige plan. Utvalget antar at overvåking av øvelsene blir mindre aktuelt etter hvert som nye inspeksjons- og verifikasjonsordninger blir etablert mellom nasjonene».

Danielsenutvalget slutter seg til Fostervollutvalgets vurderinger av overvåkingstjenestens fremtidige rolle på dette området. For øvrig viser utvalget til at gjeldende retningslinjer for samarbeidet mellom tjenesten og militære myndigheter antas å være tilstrekkelig fleksibelt utformet, slik at POT kun behøver å bidra der hvor dette anses særlig påkrevet.

6.2.3 Oppsummering av Danielsenutvalgets vurderinger og konklusjoner vedrørende overvåkingstjenestens oppgaver

Som et generelt synspunkt er det utvalgets vurdering at det bør gis så klare avgrensinger av oppgavene som mulig, slik at det ikke oppstår tvil om hvilken politienhet som har ansvaret på de ulike områder. Det er også utvalgets generelle syn at det ikke er hensiktsmessig å gi overvåkingstjenesten eneansvar for etterforsking innenfor nye saksfelt.

Etter utvalgets mening bør overvåkingstjenesten ha følgende oppgaver:

• Det bør fremdeles være en kjerneoppgave for POT å forebygge og etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet. Tjenesten bør i utgangspunktet ha enekompetanse på dette feltet. For å fjerne uklarheter knyttet til gjeldende instruks´ bruk av formuleringen «lovbrudd mot statens sikkerhet og selvstendighet», foreslår utvalget at det i angivelse av overvåkingstjenestens oppgaver i stedet inntas en direkte henvisning til straffelovens kapittel 8 og 9 og lov om forsvarshemmeligheter.

• POT bør ha til oppgave å forebygge og etterforske saker om ulovlig etterretningsvirksomhet. For å unngå tolkningstvil, foreslås denne oppgaven presisert slik at det må dreie seg om ulovlig etterretningsvirksomhet «utført av eller for en fremmed stat». Dette vil blant annet klargjøre og synliggjøre at overvåkingstjenesten ikke bør ha noen oppgaver rettet mot virksomhet som kan klassifiseres som tradisjonell, kommersiell industrispionasje.

• Å forebygge og etterforske sabotasjehandlinger bør fortsatt være overvåkingstjenestens oppgave.

• Overvåkingstjenesten bør ha ansvar for kontraterrorismevirksomheten i Norge. POT bør etter utvalgets syn ha enekompetanse når det gjelder analyse, forebyggende virksomhet og skjult etterforsking i forbindelse med terrorisme. Når det gjelder åpen etterforsking, for eksempel i saker om allerede begåtte terrorhandlinger, er det imidlertid utvalgets vurdering at dagens alminnelige praksis bør videreføres, slik at ansvaret for etterforskingen normalt legges til politimesteren i det distrikt hvor handlingen er utført, men at POT kan bistå i etterforskingen så langt det finnes nødvendig.

• Utvalget anser overvåkingstjenesten som den i utgangspunktet best egnede instans til å bekjempe voldelige ekstremistiske grupperinger. Som i terrorsakene, bør dagens praksis videreføres, slik at POT normalt vil forestå forebyggende virksomhet og skjult etterforsking, for deretter å overlate den åpne etterforskingen til det ordinære politi.

• Overvåkingstjenesten bør også i fremtiden ha som oppgave å forebygge og etterforske saker som angår spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det samme gjelder ulovlig teknologioverføring. Sistnevnte begrep er imidlertid uklart, og utvalget foreslår at begrepet erstattes med en direkte henvisning til overtredelser av eksportkontrolloven og FN-loven. Det er utvalgets vurdering at det totalt sett bør brukes betydelig større ressurser innenfor arbeidet med å forebygge og motvirke spredning av masseødeleggelsesvåpen m v.

• Overvåkingstjenesten bør tillegges som oppgave å forebygge og etterforske internasjonal organisert kriminalitet. I motsetning til gjeldende bestemmelse, vil det imidlertid være en forutsetning at POT utelukkende skal ha en ren bistandsfunksjon på dette feltet, og at tjenesten derfor må anmodes i hvert enkelt tilfelle om bistand av det lokale politidistrikt. Det forutsettes at dette kun skjer i de tilfeller hvor POT har særlige forutsetninger for å yte slik bistand.

• Overvåkingstjenesten bør bistå i etterforsking av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser, etter anmodning fra det øvrige politi.

• I dag kan overvåkingstjenesten etter Justisdepartementets bestemmelse tillegges oppgaver i forbindelse med å bekjempe «annen alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser». Utvalget anser det som unødvendig å opprettholde en potensiell mulighet til på generelt grunnlag å legge så vidt omfattende oppgaver til POT, og foreslår at bestemmelsen utgår.

• Utvalget finner ikke grunn til å fremheve i et formelt regelverk at overvåkingstjenesten skal foreta nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger, og foreslår at denne oppdragsanvisningen utgår.

• Etter utvalgsflertallets syn bør livvakttjenesten ved Overvåkingssentralen opprettholdes.

• Som deltaker i totalforsvaret, og som en politiinstans med særlige beredskapsoppgaver, vil overvåkingstjenesten også i fremtiden måtte bruke ressurser på beredskapsplanlegging. Derimot anser ikke utvalget at oppgaven er av en slik art at det er naturlig å medta en uttrykkelig henvisning til denne i et overordnet regelverk som angir tjenestens hovedoppgaver.

• Bistandsoppgaven som overvåkingstjenesten er tillagt i den forebyggende personellsikkerhetstjeneste, er etter utvalgets vurdering viktig, og bør derfor videreføres. Utvalget er imidlertid av den prinsipielle oppfatning at det overordnete ansvaret for sikkerhetsklareringer i offentlig og sivil sektor på lengre sikt bør overføres fra Forsvaret til politiet. Utvalget foreslår at dette utredes nærmere. Da det uansett må antas å ville ta lang tid før eventuelle prinsipielle endringer i ansvarsforholdene kan gjennomføres, foreslår utvalget at gjeldende bestemmelser om overvåkingstjenestens bistand på personellsikkerhetsområdet inntil videre legges til grunn.

• Etter utvalgets vurdering vil det verken være i samsvar med dagens regler, ansvarsforhold eller praksis å opprettholde en bestemmelse som tillegger overvåkingstjenesten som primæroppgave å forestå rådgiving og veiledning om defensive, forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte informasjon, personell og objekter mot sikkerhetstruende virksomhet. Derimot bør POT, i den utstrekning ressursene tillater det, kunne bistå sikkerhetstjenesten på disse felter, og en slik bistandsoppgave bør synliggjøres ved at den nevnes i et overordnet regelverk om overvåkingstjenestens oppgaver.

• Overvåkingstjenestens bistandsoppgaver overfor militære myndigheter i forbindelse med planlegging og gjennomføring av militærøvelser bør trappes ytterligere ned.

• Overvåkingstjenesten har i kraft av sine oppgaver behov for et omfattende nasjonalt og internasjonalt samarbeid med andre instanser enn politiorganer. Dette samarbeidet bør vedlikeholdes og eventuelt ytterligere styrkes.

• Samarbeidet med tilsvarende tjenester i andre land er så viktig at dette bør synliggjøres i et fremtidig overordnet regelverk.