8 Kontroll av overvåkingsvirksomheten

8.1 Politisk behandling av overvåkingstjenestens trusselvurdering og oppgaveprioritering

En sentral utfordring for overvåkingstjenesten i tiden fremover vil være å innrette virksomheten i tråd med jevnlig oppdaterte trusselvurderinger, og dette innebærer at trusselvurderingene må omfatte samtlige av tjenestens fagområder. Overvåkingssentralen har siden 1992-93 utarbeidet et såkalt prioriteringsskriv, samt virksomhetsplaner. Begge deler er en oppfølging av de styringsprinsipper som ble nedfelt i St meld nr 39 (1992-93). Det har likevel i betydelig grad vært opp til overvåkingssjefen å prioritere oppgavene innenfor gjeldende instruks og budsjettrammer. Departementet har imidlertid i noen grad medvirket i prioriteringsprosessen. Om dette siteres fra St meld nr 39 s 23:

«Justisdepartementet vil (...) peke på at departementet ikke finner det riktig å fastlegge en fast prioriteringsrekkefølge mellom overvåkingstjenestens oppgaver. Med de ressurser som er til disposisjon, innenfor de rammer som er gitt i lover og instrukser og de overordnede målsettinger som er fastsatt, bør det i første rekke være overvåkingssjefens ansvar å prioritere oppgavene i samsvar med samfunnsutviklingen og det internasjonale trusselbildet. Overvåkingssjefen må utarbeide virksomhetsplaner, der prioriteringer, mål og virkemidler fremgår. Virksomhetsplanen må forelegges for departementet. Justisdepartementet vil da ha mulighet til å føre kontroll med og gi viktige signaler om hvilke områder som bør prioriteres.»

Etter Danielsenutvalgets vurdering er det ikke tilstrekkelig at departementet gir «signaler», jf ovennevnte sitat, på dette viktige feltet. Trusselvurderingene vil være styrende for organiseringen av tjenesten, hvilke fullmakter og oppgaver den skal ha, prioriteringen oppgavene imellom osv. Det vil også gi legitimitet til overvåkingstjenestens generelle disposisjoner og innretningen av overvåkingsvirksomheten, om det på politisk nivå tas et større ansvar for å gi oppdrag til tjenesten gjennom å fastsette overordnede rammebetingelser og prioriteringer. Utvalget antar at trusselvurderingene og den overordnede prioritering av tjenestens innsatsområder bør behandles med jevne mellomrom, for eksempel årlig, på høyt politisk nivå og fortrinnsvis av regjeringens sikkerhetsutvalg. Utvalget understreker viktigheten av at overvåkingssjefen, på bakgrunn av de oppdrag og prioriteringer som gis tjenesten etter at disse har vært behandlet på regjeringsnivå, forestår resultatrapportering tilbake til justisministeren om årets aktiviteter og oppfølgingen av de overordnede styringsdokumenter. Etter utvalgets mening er det også viktig å gi trusselvurderingene en formell og institusjonell form, og behovet for en viss samfunnsmessig bredde i vurderingene understrekes. Justisdepartementet vil, som koordinerende organ forut for regjeringsbehandling, måtte sørge for god samordning overfor blant annet Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet for å ivareta felles kunnskap, og trusselvurderingene bør også kunne kvalitetssikres gjennom bidrag fra eksterne fagmiljøer. Videre foreslår utvalget at et utvidet Koordinerings- og rådgivningsutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste tillegges bestemte funksjoner i forberedelsesprosessen.

Departementet er i det alt vesentlige enig i utvalgets vurderinger på dette området, og har iverksatt følgende styringsmodell:

Hvert år utarbeides det en samlet nasjonal trusselvurdering. I arbeidet med trusselvurderingen samarbeider Overvåkingssentralen med andre fagmiljøer som for eksempel sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando, Forsvarets forskningsinstitutt, Norsk utenrikspolitisk institutt og Utenriksdepartementet. Avhengig av den aktuelle trusselsituasjonen, innhentes det også eventuelle bidrag og kommentarer fra andre forskningsmiljøer og aktuelle departementer m v.

Overvåkingstjenestens utkast til trusselvurdering behandles deretter i Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings,- overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Utvalget består av embetsmenn fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, samt sjefen for Politiets overvåkingstjeneste og sjefene for etterretningsstaben og sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando. I tillegg deltar direktøren for Direktoratet for sivilt beredskap og administrerende direktør for Forsvarets forskningsinstitutt i utvalget ved behandlingen av trusselvurderingen.

Etter behandlingen i Koordinerings- og rådgivningsutvalget behandles overvåkingstjenestens trusselvurdering i Justisdepartementet, og det utarbeides et notat fra justisministeren til regjeringens sikkerhetsutvalg inneholdende trusselvurderingens hovedpunkter, konklusjoner og tilråding. Dette forelegges deretter regjeringens sikkerhetsutvalg, som fastlegger overvåkingstjenestens overordnede rammebetingelser og prioriteringer for kommende år.

Departementet er av den oppfatning at overvåkingstjenestens utarbeidelse av trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter er av slik viktighet at denne oppgaven bør lovfestes, og fremmer forslag om dette i ny § 17 c nr 1.

8.2 Overvåkingstjenestens interne styrings- og kontrollrutiner

Overvåkingstjenestens interne styrings- og kontrollrutiner er de senere år vesentlig styrket, blant annet gjennom opprettelsen av en egen retts- og påtaleenhet og en analyseenhet ved Overvåkingssentralen. I tillegg utferdiges det formaliserte etterforskingsordrer i forbindelse med alle etterforskingssaker i POT.

Det er også opprettet et Operasjonssikkerhetsutvalg ved Overvåkingssentralen. Dette utvalget skal blant annet vurdere om arbeidsmetoder, etterforskingsskritt og andre tiltak ligger innenfor gjeldende lover og instrukser m v, samt vurdere behovet for de ulike operasjoner. Før viktige operasjoner settes i verk skal utvalget foruten lovligheten, også vurdere behovet for den aktuelle operasjon i forhold til de oppgaver som skal løses, og eventuelt de politiske sidene ved operasjonen. Utvalget skal vurdere om det er nødvendig å orientere departementet og eventuelle andre sentrale organer. Operasjonssikkerhetsutvalget skal også vurdere de ulike spørsmål som knytter seg til samarbeid med annen politimyndighet, herunder internasjonalt samarbeid og utveksling av informasjon med samarbeidende tjenester.

Etter departementets oppfatning har man gjennom operasjonssikkerhetsutvalget etablert et godt utgangspunkt for at overvåkingssjefen får gjennomarbeidede vurderinger som grunnlag for sine avgjørelser. Det er departementets oppfatning at utvalgets eksistens og mandat vil føre til en økt oppmerksomhet omkring nødvendigheten av å foreta slike vurderinger i samtlige ledd i overvåkingstjenesten. Departementet anser det som en fordel om utvalgets prinsipielle vurderinger blir gjort kjent internt, i den grad hensynet til konfidensialitet og sikkerhet gjør dette forsvarlig.

For øvrig forutsetter departementet at overvåkingssjefen, uavhengig av de ulike rådgivende utvalg og kontrollordninger, informerer og rådfører seg med departementet i saker av prinsipiell betydning for tjenestens virksomhet og i saker som antas å få innflytelse på forholdet til andre land, slik Mellbyeutvalget la til grunn i sin innstilling allerede i 1967, jf Innst S nr 246 (1992-93).

Internt i tjenesten vil det etter departementets oppfatning være nødvendig å fastsette klare stillingsinstrukser som utvetydig slår fast hvem som kan fatte viktige beslutninger i ulike typer av saker.

Lundkommisjonen anfører i denne forbindelse, jf s 69:

«Hensett til oppgavens karakter er det av betydning at virksomheten - innenfor rammen av instruksene - skjer etter retningslinjer og i henhold til beslutninger som er undergitt en betryggende intern saksbehandling. Det gjelder blant annet hva slags virksomhet det til enhver tid er aktuelt å følge med eller være oppmerksom på og ikke minst på hvilket nivå innenfor tjenesten slike beslutninger skal treffes.»

Departementet viser i tillegg til at tjenesten bør vektlegge å videreutvikle alminnelig aksepterte internkontrollprinsipper, og at dette blant annet sikrer at ledelsen til enhver tid er informert om hva som skjer i organisasjonen. «Need to know» prinsippet gjør det viktig at generell informasjon formidles til samtlige tjenestemenn.

«Need to know» prinsippet gjelder horisontalt i overvåkingstjenesten. Lundkommisjonens rapport tyder på at prinsippet i noen grad har vært praktisert vertikalt. Dette er uheldig. Departementet understreker viktigheten av at ledelsen til enhver tid er informert om de saker som er til behandling, og legger til grunn at ledelsen har et tjenestlig behov for aktuelle opplysninger.

8.3 Overvåkingstjenestens informasjonsplikt overfor Justisdepartementet

I overvåkingsinstruksens § 3 a) er det bestemt at overvåkingstjenesten i saker som gjelder terror- og sabotasjehandlinger skal rapportere til departementet i samsvar med gjeldende planverk og direktiver, og for øvrig holde departementet «underrettet om alle viktige saker». I praksis legges det til grunn at informasjonen til departementet skal kanaliseres gjennom Overvåkingssentralen, og departementets politiavdeling er utpekt som kontaktpunkt. Informasjonsplikten overfor departementet omfatter også etterforskingssaker/straffesaker, altså også «viktige saker» som hører under påtalemyndigheten.

Det kan reises spørsmål om overvåkingsinstruksen forutsetter at orienteringene skal skje før iverksettelse av bestemte tiltak, eller om orienteringene kun skal være etterfølgende. Dette vil i noen grad bero på sakens viktighet, spørsmålets sensitivitet og omstendighetene for øvrig, men departementet legger til grunn at overvåkingstjenesten normalt skal orientere departementet om viktige saker så snart dette er praktisk mulig.

Det kan også reises spørsmål om POT bare plikter å orientere og informere departementet, eller om tjenesten i visse tilfeller også plikter å innhente uttrykkelig forhåndssamtykke fra departementet. I St meld nr 89 (1969-70) s 15 forutsatte departementet at overvåkingssjefen ikke bare orienterer, men også rådfører seg med «vedkommende ansvarlige politiske myndighet, i første rekke justisministeren» i saker av prinsipiell betydning for tjenestens virksomhet og i saker som kan antas å få innflytelse på forholdet til andre land. Uttalelsen er gjentatt i St meld nr 39 (1992-93) s 38, og indikerer at POT i viktige saker av prinsipiell betydning har en mer kvalifisert informasjonsplikt, som også forutsetter en plikt fra departementets side til å ta stilling til de saker det orienteres om. Forutsetningen er naturligvis at det dreier seg om forhold som ligger under departementets ansvarsområde, og det understrekes at orienteringer om saker som hører under påtalemyndigheten som den klare hovedregel ikke vil utløse noen handleplikt.

Etter departementets vurdering foreligger det gode grunner som taler for å opprettholde overvåkingstjenestens informasjonsplikt overfor departementet, selv om informasjonsplikten ikke ledsages av et tilsvarende ansvar for å gripe inn i eller på annen måte influere på en bestemt sak. Det er i seg selv av verdi at politiske myndigheter har oversikt over viktige straffesaker på områder som berører nasjonale sikkerhetsinteresser, og det er også viktig at departementet får tilgang til et helhetsbilde av tjenestens virksomhet. I tillegg kan slike saker fordre at spesielle tiltak, som ikke innebærer inngripen i påtalemyndighetens ansvarsområde, settes i verk. Et nærliggende eksempel er i terrorsaker hvor departementet i dag har det overordnede ansvar for å iverksette generelle eller målrettede terrorberedskapstiltak i henhold til særskilte planer. Foranledningen til iverksettelse av slike tiltak kan blant annet være informasjon fra POT om iverksatte etterforskingstiltak. Særlige hensyn kan også gjøre seg gjeldende i forhold til utenlandske statsborgere, noe som gjør det nødvendig at Justisdepartementet (og Utenriksdepartementet) er informert. Spesielt gjelder dette dersom det iverksettes etterforsking av fremmed diplomatpersonell, i og med at eventuelle sanksjonsmidler overfor personell med immunitet ikke hører under påtalemyndigheten. Typisk i denne sammenheng er erklæringer om «persona non grata».

Det er departementets oppfatning at det ikke bør gjøres vesentlige endringer i overvåkingstjenestens informasjonsplikt overfor departementet. Etter departementets vurdering, og i samsvar med Danielsenutvalgets utredning, taler de beste grunner for at POT også i fremtiden skal informere om alle viktige saker innenfor sitt arbeidsfelt.

8.4 Justisdepartementets kontroll og inspeksjonsvirksomhet

Overvåkingsvirksomhet er av inngripende art overfor de berørte borgere. Blant annet av denne grunn er det nødvendig å sikre at virksomheten er underlagt politisk styring. Men at forholdet til overvåkingstjenesten organiseres slik at regjering og departement har gode muligheter til samfunnsmessig, politisk styring, fortrenger ikke behovet for at POT som statlig fagmyndighet evner å ivareta verdier som er uavhengig av politiske skifter, jf for eksempel prinsippet om rettssikkerhet. Overvåkingstjenesten må naturligvis også ha en faglig selvstendighet, og kunne gi fagbaserte råd under skiftende politiske forhold.

Lundkommisjonen fremhevet at det i store deler av etterkrigstiden har eksistert uklare rapporteringsrutiner mellom overvåkingssjefen og Justisdepartementet. I tillegg har det vært uklare interne rutiner både i departementet og POT. Saker vedrørende tjenesten har tidligere i liten utstrekning blitt undergitt reell saksbehandling og overprøving i departementet, og innkomne brev er ofte gått direkte til ledernivå og deretter sendt i arkiv uten nærmere beføyelser og tiltak. Dette er ikke akseptabelt, og departementet har truffet tiltak for å hindre liknende uklarheter i fremtiden. Den overordnede styring og ledelse av POT utøves i dag av departementets politiavdeling.

Overvåkingstjenestens årlige virksomhetsplan forelegges departementet for gjennomgåelse innen 1. september, og tjenesten styres for øvrig gjennom fremleggelsen av nasjonal trusselvurdering, jf 8.1, og en rekke budsjettmessige styringsdokumenter. Styringsdialogen gjennomføres i oktober /november hvert år, og fra årskiftet 1996-97 er det etablert en fast møtestruktur mellom overvåkingssjefen og departementet. For øvrig avholdes møter ved behov. Blant annet gjennom denne organiserte møtevirksomheten mener departementet å ha tatt konsekvensen av den kritikk som Lundkommisjonen fremfører, jf rapportens s 291 hvor det heter:

«Med unntak for arbeidet i forbindelse med stortingsmeldinger og instruksendringer, gikk kommunikasjonen om tjenestens faglige innhold frem til ca 1990 stort sett direkte mellom overvåkingssjefen og justisministeren - etter hvert også departementsråden - uten at fagavdelingen i Justisdepartementet ble koblet inn. Overvåkingstjenesten utarbeidet halvårsrapporter, senere årsrapporter, som ble distribuert til justisministeren. Rapportene ga en omfattende generell beskrivelse av tjenestens virksomhet, men inneholdt ikke opplysninger av særlig sensitiv karakter. Informasjonsutvekslingen var ellers i stor grad muntlig, og det er derfor i deler av granskingsperioden uklart hvilke informasjoner som er blitt utvekslet, og følgelig også hvilke direktiver som kan være gitt og hvilken virksomhet som er godkjent.»

Danielsenutvalget uttaler blant annet på s 111:

«Furre saken kan kanskje tjene som eksempel på det uheldige i manglende skriftlighet, selv om det avgjørende i saken etter riksadvokatens gjennomgåelse ikke berodde på hvilken informasjon som til enhver tid var formidlet til Justisdepartementets ulike ledd.»

Departementet vil understreke at kravet til ryddighet må innebære en høy grad av skriftlighet i kommunikasjonen mellom overvåkingstjenesten og departementet, og viktige saker, policyspørsmål, påbud og forbud må kunne dokumenteres i ettertid.

Departementet viser til at Lundkommisjonen og Danielsenutvalget legger stor vekt på at det skjer en videreutvikling av departementets kontroll med overvåkingstjenesten. Danielsenutvalget sier blant annet om dette forholdet:

«Det er etter utvalgets syn viktig at Justisdepartementet ikke nedprioriterer utvikling og praktisering av egne kontrollrutiner. Utvalget vil derfor understreke nødvendigheten av at Justisdepartementet vedlikeholder gode kontrollrutiner uavhengig av EOS-utvalgets kontroll, og registrerer at Justisdepartementet i de senere par år har truffet flere tiltak i denne retning.»

Departementet er innstilt på å følge opp og videreutvikle møte-, inspeksjons- og kontrollrutinene, samt den konstruktive dialog som er utviklet mellom tjenesten og departementet. I likhet med Danielsenutvalget er departementet enig i at disse rutinene må utvikles uavhengig av den kontroll som EOS-utvalget foretar. Statsrådens konstitusjonelle ansvar for overvåkingstjenesten, og de politiske signaler som er kommet når det gjelder forventninger til oppfølging på dette området, tilsier en fortsatt prioritert oppfølging.

8.5 Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste - EOS-utvalget

Under behandlingen av St meld nr 39 (1992-93) traff Stortinget 18. juni 1993 en prinsippbeslutning om å styrke den parlamentariske kontrollen med de hemmelige tjenester, gjennom opprettelse av et eget organ til å føre kontroll og tilsyn med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene. En egen kommisjon, den såkalte Skaugekommisjonen, med representanter både fra regjering og Storting ble oppnevnt ved kgl res 24. september 1993 for å utrede og klargjøre de spørsmål som etableringen av et slikt organ ville reise. Kommisjonens mandat var å legge frem forslag for regjeringen om en kontrollordning for de hemmelige tjenester. Skaugekommisjonen avga sin utredning 7. februar 1994, jf NOU 1994:4, og utredningen munnet ut i et forslag til en midlertidig lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.

Regjeringen fremmet i Ot prp nr 83 (1993-94) forslag til lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, som ble vedtatt uten endringer, jf lov 3. februar 1995 nr 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-kontrolloven). Loven innebar at det ble opprettet et kontrollutvalg (EOS-utvalget), og en egen instruks for utvalget ble fastsatt av Stortinget. EOS-utvalget er parlamentarisk forankret gjennom at utvalgets medlemmer oppnevnes av Stortinget, og at utvalget rapporterer til Stortinget. Utvalget hadde konstituerende møte 9. april 1996, og la frem sin første årsmelding 20. mars 1997.

Som følge av opprettelsen av EOS-utvalget, ble det regjeringsoppnevnte kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten nedlagt med virkning fra 1. januar 1996. Justisdepartementet fremhevet imidlertid i Ot prp nr 83 (1993-94) at det foreligger et særlig behov for at forvaltningen utøver en selvstendig kontroll med EOS-tjenestene, uavhengig av opprettelsen av EOS-utvalget. Departementet har derfor på vegne at regjeringen styrket sin kontroll av overvåkingstjenesten, jf 8.4.

EOS-utvalgets kontroll omfatter ikke den overordnede påtalemyndighet, jf EOS-kontrollovens § 1 annet ledd. Avgrensningen begrunnes slik av Skaugekommisjonen, jf s 40:

«Selv om også påtalemyndigheten kan kontrolleres av sivilombudsmannen, ville det være et markant brudd med norske tradisjoner om et politisk oppnevnt kontrollorgan ble gitt myndighet til å føre kontroll med den overordnede påtalemyndighet. En kontroll med den underordnede påtalemyndighet kan lettere aksepteres, men er også betenkelig fordi den griper inn i den overordnede påtalemyndighets kontrollansvar og styringsmyndighet. Likevel føres det kontroll med telefonavlytting i narkotikasaker, jf. strpl. § 216 h.»

Danielsenutvalget fant det påkrevd å vurdere det særlige spørsmålet om EOS-utvalgets kontroll bør utvides til også å omfatte overordnet påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker. Utvalgets flertall viser til at de begrensninger som gjør seg gjeldende i forhold til prinsippet om påtalemyndighetens uavhengighet, utelukkende innebærer at Stortinget ikke kan ansvarliggjøre statsråden for forhold som hører under påtalemyndighetens ansvar. Stortinget vil derimot ha myndighet til å benytte eventuell kritikk rettet mot overordnet påtalemyndighet fra EOS-utvalget som grunnlag for å uttale seg om de generelle lovregler og andre alminnelige eller spesielle prinsipper som bør gjelde på dette området, og kan eventuelt be regjeringen fremme forslag til regelendringer m v.

Prinsipielt er dette ikke annerledes i forhold til dagens situasjon, hvor EOS-utvalget kontrollerer overvåkingstjenesten også når det gjelder tjenestens påtalefunksjoner og øvrige disposisjoner og opptreden i straffesaker.

I tillegg viser utvalgets flertall blant annet til at overordnet påtalemyndighet i realiteten allerede kontrolleres i dag, men mer indirekte. Kontrollen retter seg mot overvåkingstjenestens tjenestehandlinger, men EOS-utvalget står fritt til å kritisere disse uavhengig av hvorvidt handlingene er initiert av tjenesten selv eller etter pålegg fra eller samtykke av overordnet påtalemyndighet.

At telefonkontrollutvalget i dag også kontrollerer overordnet påtalemyndighets befatning med telefonkontroll i narkotikasaker, taler for at en utvidelse av EOS-utvalgets kompetanse ikke vil bryte med noen statsrettslige prinsipper. Det bør tillegges vekt at EOS-utvalget ikke er et rent parlamentarisk kontrollutvalg, men et parlamentarisk oppnevnt kontrollutvalg.

EOS-utvalget vil ha behov for å skaffe seg et helhetlig bilde av de enkelte saker. Dette vil kunne vanskeliggjøres om sentrale aktører i saken ikke omfattes av kontrollen. At utvalget i større grad får oversikt over alle aspekter ved en sak, kan forhindre kritikk og uttalelser som bygger på et ufullstendig opplysningsgrunnlag.

En situasjon som må unngås, er at det reises spørsmål om overordnet påtalemyndighets engasjement under etterforsking i en bestemt sak har skjedd for å hindre kontroll fra EOS-utvalget. Det samme gjelder i forhold til spørsmålet om en sak er blitt karakterisert som etterforsking for å hindre kontroll gjennom overordnet påtalemyndighets inngripen, og utvalgets flertall viser i denne sammenheng til sitt forslag om at overordnet påtalemyndighet i større grad bør engasjere seg i etterforskingssaker i POT. Også av denne grunn bør EOS-utvalgets kontrollområde utvides, i motsatt fall vil kontrollmulighetene svekkes proposjonalt med et økende engasjement fra overordnet påtalemyndighets side.

Utvalgets mindretall viser blant annet til at ordningen flertallet foreslår kan øke tilliten til den samlede overvåkingstjeneste, men at en slik kontroll av overordnet påtalemyndighet vil innebære et markant brudd med prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet, og kan vanskelig forenes med straffeprosesslovens bestemmelse om at «bare Kongen i statsråd kan utferdige alminnelige regler og gi bindende pålegg om utføringen av hans verv». Hensynet til en uavhengig påtalemyndighet må etter mindretallets syn tillegges langt større vekt enn det utvalgets flertall gjør.

Kritikken som har vært rettet mot overordnet påtalemyndighet går først og fremst ut på at den har involvert seg for lite i de aktuelle sakene, ikke i måten sakene er behandlet på.

Det er i utgangspunktet prinsipielt uheldig at EOS-utvalget i dag har hjemmel for å kontrollere underordnet påtalemyndighet i POT, men man finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå at utvalgets eksisterende kompetanse på dette felt innskrenkes. Utvalgets mindretall antar at EOS-utvalget i praksis vil vise en viss tilbakeholdenhet med å kontrollere etterforskingsvirksomhet, i og med at overordnet påtalemyndighet ligger utenfor utvalgets kontrollområde.

Riksadvokaten advarer i sin høringsuttalelse sterkt mot at EOS-utvalgets kontrollområde utvides til å omfatte overordnet påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker. I denne sammenheng vises det til straffeprosesslovens motiver, hvor det fremgår at man bestemt ønsket å gjøre påtalemyndigheten uavhengig av politikerne. Det vil medføre et markant brudd med mer enn hundreårige norske tradisjoner dersom et politisk oppnevnt kontrollorgan som rapporterer til Stortinget gis myndighet til å føre kontroll med overordnet påtalemyndighet, og det advares sterkt mot at det foretas en uthuling av dette grunnleggende prinsipp. Særlig sterkt gjør dette seg gjeldende i forhold til Riksadvokaten. Riksadvokaten er uenig med utvalgets flertall i at en utvidet kontrollordning ikke vil være prinsipielt forskjellig fra dagens situasjon. At EOS-utvalget står fritt til å kritisere overvåkingstjenestens tjenestehandlinger uavhengig av om disse er initiert av tjenesten selv eller overordnet påtalemyndighet, kan ikke likestilles med at det lovfestes at kontrollen skal omfatte overordnet påtalemyndighet. At det i dag ligger innenfor utvalgets mandat å kontrollere påtalemyndigheten i overvåkingspolitiet, er ikke et argument for ytterligere utvanning av prinsippet om påtalemyndighetens uavhengighet.

Riksadvokaten er enig med utvalget i at det må unngås at det reises spørsmål ved om overordnet påtalemyndighets engasjement i en sak har skjedd for å hindre kontroll av EOS-utvalget. At dette krever at kontrollen også skal innbefatte overordnet påtalemyndighet, kan man imidlertid ikke se.

At det foreligger et kontrollutvalg for telefonkontroll i narkotikasaker som i prinsippet kan kontrollere overordnet påtalemyndighet, bør i følge Riksadvokaten ikke vektlegges. Dette kontrollutvalgets oppgave er i første rekke å etterprøve om politiets bruk av telefonkontroll i narkotikasaker foregår på en betryggende måte. Kontrollen er rettet mot politiet, og bare helt unntaksvis blir statsadvokaten involvert. Riksadvokaten verken begjærer eller beslutter telefonkontroll, men fører løpende kontroll med disse sakene gjennom innberetninger fra politimestrene. For øvrig vises det til at narkotika-kontrollutvalget ikke er politisk oppnevnt, og rapporterer til Justisdepartementet.

Riksadvokaten konkluderer med at EOS-utvalgets kontrollområde ikke bør utvides. Derimot bør det vurderes nærmere om det er hensiktsmessig at underordnet påtalemyndighet i overvåkingstjenesten skal omfattes av kontrollen. Kontrollområdet bør ikke utvides uten at det er foretatt en grunnleggende evaluering av eksisterende ordning, og subsidiært understrekes det at det i alle fall ikke må innføres en ordning som innebærer at et politisk oppnevnt kontrollutvalg gis i oppgave å kontrollere Riksadvokaten.

Overvåkingssjefen tiltrer i sin høringsuttalelse synspunktene til utvalgets mindretall, og viser blant annet til hensynet til en fri og uavhengig påtalemyndighet. På denne bakgrunn foreslås EOS-lovens § 1 annet ledd videreført.

Departementet er enig med Danielsenutvalgets mindretall i at hensynet til en uavhengig påtalemyndighet må vektlegges mer enn det utvalgets flertall gjør. Flere av de argumenter som flertallet anfører som grunnlag for sin konklusjon, synes å være relevante og godt underbygget. I en helhetsvurdering legges det likevel avgjørende vekt på at Riksadvokaten i sin høringsuttalelse, under henvisning til påtalemyndighetens uavhengighet, sterkt advarer mot at EOS-utvalgets kontrollområde utvides.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det ikke iverksettes et arbeid med sikte på å utvide EOS-utvalgets kontrollområde til å omfatte påtalemyndigheten i sin helhet. På den annen side foreslår det ikke at utvalgets eksisterende kompetanse på dette felt innskrenkes.

Stortinget har varslet en evaluering av kontrollordningen. Også på denne bakgrunn finner departementet det naturlig å ikke foreslå endringer i dagens ordning.

8.6 Øvrige kontrollordninger

I tillegg til Riksadvokatens overordnede kontroll med overvåkingstjenestens etterforskingsvirksomhet, er POT underlagt enkelte generelle kontrollmekanismer, blant annet fra Riksrevisjonens side og fra Ombudsmannen for Stortinget (Sivilombudsmannen).