3 Særtrekk ved spesialfond (hedgefond mv.)

Lovforslaget tar sikte på å innføre særregler for «spesialfond» (fond som kan ta opp lån og nytte et videre spekter av investeringsteknikker enn vanlige verdipapirfond), dvs. fondskonstruksjoner som ikke skal være underlagt de alminnelige bestemmelsene i verdipapirfondloven. Det antas at en stor del av disse spesialfondene vil være det som ofte omtales som «hedgefond». Departementet finner derfor grunn til å beskrive enkelte særtrekk ved denne type fond.

Hedgefond er ikke et begrep med noen éntydig definisjon, men brukes vanligvis om en uensartet gruppe investeringsordninger. Det er imidlertid mulig å peke på enkelte fellestrekk for slike fond.

Hedgefond er normalt underlagt et annet regulatorisk regime enn alminnelige verdipapirfond. Dette skyldes at reglene for alminnelige fond ikke passer for hedgefonds virksomhet, jf. nærmere nedenfor. I noen land er hedgefond ikke underlagt offentligrettslig regulering. I så fall er det vanlig å begrense investeringsadgangen for alminnelige investorer. I andre land er hedgefond åpne for allmennheten, men underlagt et lempeligere reguleringsregime enn alminnelige verdipapirfond. Mange hedgefond er også underlagt ulike former for selvregulering (gjennom bransjeorganisasjoner mv.).

Det er flere grunnleggende forskjeller mellom investeringsstrategiene i tradisjonelle fond og i hedgefond. I hedgefond er det vanlig å lånefinansiere deler av investeringene. Dersom opplåningen kombineres med tradisjonelle kjøp av aksjer og obligasjoner, er det prinsipielt sett liten forskjell mellom de to fondstypene. Opplåningen innebærer en skalering av markedsrisikoen. En slik forvaltningsstrategi kan evalueres mot en referanseportefølje med samme belåningsgrad. En annen forskjell består i at hedgefond ofte selger verdipapirer de ikke eier. Fondet har da en «short-posisjon», som er det motsatte av posisjoneringen i tradisjonelle fond («long»). En «short-posisjon» gir gevinst i et fallende marked og tap i et stigende marked. En rekke hedgefond strategier består i å kombinere «lange» med «korte» posisjoner. Et eksempel er et fond som kjøper aksjer i ett selskap innenfor en sektor og finansierer dette kjøpet ved å låne aksjer i et annet selskap i samme sektor som selges umiddelbart. Fondet er da eksponert mot endringer i de relative prisene på de to selskapene. Fondet oppnår gevinst dersom det kjøpte selskapet stiger mer i verdi (faller mindre i verdi) enn det solgte selskapet. Fondet er imidlertid ikke eksponert for risikoen for generelle bevegelser i aksjemarkedet. I gjennomsnitt taper ikke fondet selv om markedet utvikler seg dårlig, men tjener heller ikke penger om markedsutviklingen er positiv. En annen variant er å finansiere kjøp av en type obligasjoner med et gitt sett av karakteristika ved å selge (gå short) en annen type obligasjoner med et annet sett av karakteristika. Også i dette tilfellet kan en si at fondet vedder på endringer i relative priser, men ikke er eksponert for endringer i det generelle rentenivået.

Risikoen knyttet til long/short-strategier, som beskrevet over, er normalt vesentlig lavere enn risikoen knyttet til de tradisjonelle long-strategier som følges av verdipapirfondene. Det kommer av at volatiliteten knyttet til en «rentespread» eller en prisforskjell mellom to aksjer er betydelig mindre enn volatiliteten knyttet til rentenivået eller aksjemarkedet generelt. Fordi risikoen og dermed avkastningsmulighetene i utgangspunktet er mindre er det vanlig at hedgefond tar store bruttoposisjoner (summen av «longposisjonene» alene). Nettoposisjonen, som er forskjellen mellom lange og korte posisjoner, vil fortsatt være begrenset. Den nærmere utformingen av investeringsstrategien varierer sterkt fra fond til fond. Eksempler på forskjellige typer av hedgefondstrategier er arbitrasje (forvalter forsøker å finne samme type aktiva til ulik pris i forskjellige markeder og tjene penger når prisene utligner seg), long/short (forvalter kjøper instrumenter han tror vil øke i verdi, samtidig som han selger instrumenter som forventes å falle i verdi) og global makro (investeringsstrategiene er basert på vurderinger av utviklingen i for eksempel valutakurser, rentedifferanser mellom land og regionale/nasjonale aksjemarkeder).

Hedgefond skiller seg også fra tradisjonelle fond i instrumentbruken. Det er vanlig at hedgefond inngår komplekse derivatkontrakter. En finner også hedgefond som spesialiserer seg på å investere i obligasjoner utstedt av selskaper som er under restrukturering eller i obligasjoner/lån utstedt av utviklingsland som har betalingsproblemer. For slike fond er det en stor utfordring å både måle og styre risiko og verdsette porteføljen.

Investorer i hedgefond er ofte velstående privatpersoner eller institusjonelle investorer. I enkelte land er det et lovmessig krav at investorene må ha en formue av en viss størrelse (USA og Irland), men fondene setter ofte selv høye minstekrav til andelene for potensielle investorer. Dette kan bl.a. skyldes at fondet ikke ønsker å være for stort (administrasjonskostnader blir store med mange små andeler og gevinstmulighetene blir færre hvis fondet blir for stort mv.).

Det finnes også hedgefond som administreres av personer som selv eier andeler i fondet, og deres godtgjørelse er ofte avhengig av fondets avkastning. Hvis fondet gjør det bra, tjener således forvalter både som eier av fondet og som tjenesteyter overfor fondet.

Disse særtrekkene gjør at risikoen ved å investere i hedgefond er annerledes enn ved investeringer i alminnelige verdipapirfond. Enkelte hedgefond har en investeringsstrategi med høy risiko, mens andre har lav risiko (også i forhold til verdipapirfond). Hedgefond representerer imidlertid en risiko av en annen art enn de alminnelige verdipapirfond. Den vesentlige risikoen i alminnelige fond er knyttet til utviklingen i de finansielle instrumenter fondet har investert i (dvs. generell markedsrisiko). Slik risiko håndteres gjennom krav til risikospredning og detaljerte plasseringsbegrensninger. Hedgefond søker absolutt avkastning, og er ikke nødvendigvis eksponert mot den alminnelige markedsutvikling på samme måte som verdipapirfond. Hedgefond tjener penger dersom forvalterne klarer å «slå markedet» innen et spesielt område, og er derfor i større grad enn alminnelige fond utsatt for risiko for at kvaliteten på forvaltningen ikke holder mål. Slik risiko er det vanskeligere å regulere gjennom lovbestemte krav til risikospredning mv.

En annen særlig risiko ved hedgefond er at det kan være vanskelig å forstå hvordan fondet opererer og hvilken risiko det aktuelle fondet står overfor. Ofte benyttes kompliserte strategier, og forklaringen av risiko mv. blir derfor særlig utfordrende. Dette innebærer at selgere av hedgefond må sørge for at investor forstår hvordan fondet fungerer før investeringen foretas. Hedgefond er imidlertid en kunnskapsintensiv virksomhet og investeringsstrategien blir i enkelte fond betraktet som en forretningshemmelighet. Det vil således være grenser for hvor langt hedgefond vil gå i å forklare sin strategi i frykt for at strategien skal «lekke ut» til konkurrenter.

Avgiftsstrukturen som hedgefond benytter kan også reise en særlig form for risiko. Det er vanlig at hedgefondforvaltere tar en avgift knyttet til verdiutviklingen i fondet (i tillegg til en fast avgift). Dette gir forvalteren incentiv til å oppnå gode resultater. Ulempen med slike avgifter er at forvalter kan gis insentiv til å ta urimelig høy risiko. Forvalter (og andelseierne) vil få en gevinst om det går bra, mens det bare er andelseierne som taper penger dersom strategien ikke lykkes.

Mange velger å opprette såkalte hedgefond-i-fond. Som investor kan man da kjøpe andeler i et fond som sprer sine aktiva på et større eller mindre antall underfond.