4 Gjeldende rett

4.1 Oversikt over norsk rett

Verdipapirfond er en spareform som gjør det enkelt å plassere sine midler i finansmarkedene. «Fellesforvaltning» gjennom fondsmodellen forutsetter at investorene kan stole på at de personer som forvalter midlene (forvalter) har den nødvendige innsikt til å fatte gode investeringsbeslutninger, og at forvalter ikke pådrar fondet unødig risiko. For å bidra til dette er denne spareformen undergitt særlig lovregulering.

I Norge finnes slik regulering i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond (verdipapirfondloven). De sentrale materielle begrensningene for verdipapirfond gjelder krav til hvilke finansielle instrumenter et fond kan plassere sine midler i, krav til likvid plassering og krav til risikospredning. Verdipapirfond har også begrenset adgang til å benytte derivater, og de kan ikke lånefinansiere sine investeringer. I tillegg gjelder viktige strukturelle krav til måten fondsvirksomheten er organisert på. Et sentralt element her er ordningen med depotmottaker. Depotmottakeren skal etter verdipapirfondloven oppbevare fondets aktiva og beregne fondets verdi, noe som gir investor en særlig trygghet for at forvaltningsselskapet ikke misbruker sin stilling.

De materielle begrensningene i verdipapirfondloven er innrettet mot fond med et relativt avkastningsmål, dvs. fond med en portefølje som kan måles mot en referanseindeks (typisk eierposisjoner i aksjer og obligasjoner). Disse begrensningene passer ikke for fond som søker avkastning uavhengig av hvilken retning markedet for øvrig beveger seg, slik som hedgefond. Spesialfond kan bare gjennomføre en slik investeringsstrategi dersom de tillates å benytte derivater, lånefinansiere sine investeringer, selge og gjøre opp med lånte aksjer (short salg), jf. nærmere omtale ovenfor i kapittel 3 om særtrekk ved hedgefond mv.

Reglene i verdipapirfondloven gjelder bare fondskonstruksjoner, noe som bl.a. innebærer at aksjeselskaper som driver sammenlignbar virksomhet som et fond i utgangspunktet ikke omfattes av loven. Fondsmodellen er imidlertid særlig godt egnet for fondsprodukter som selges til allmennheten. For eksempel kan investorer som ønsker andeler i et verdipapirfond kjøpe nye andeler direkte av fondet, mens en aksje enten må kjøpes i markedet eller av selskapet etter en formell beslutning om oppskriving av kapitalen. Fondsmodellen gir derfor investor en bedre mulighet til å selge seg ut av investeringen på en enkel og trygg måte til korrekt pris, sammenlignet med aksjeselskapsmodellen. I tillegg til slike tekniske fordeler, gir fondslovgivningen en rekke skreddersydde løsninger på forholdet mellom forvaltningsselskap og kunde som passer godt for fondslignende produkter.

Utenlandske spesialfond (som ikke oppfyller verdipapirfondlovens materielle og strukturelle krav) kan ikke markedsføres i Norge, siden slike fond ikke vil gi en beskyttelse som er «minst på linje med» den verdipapirfondloven gir, jf. vpfl. § 6–13 første ledd nr. 4. Norske investorer vil imidlertid kunne plassere midler i utenlandske hedgefond. Dette kan enten skje over internett, gjennom finansielle rådgivere eller gjennom avtaler om aktiv forvaltning. Det er kun markedsføring overfor norske investorer utenlandske hedgefond er avskåret fra å drive.

Det vises for øvrig til nærmere omtale av gjeldende rett under de enkelte kapitler i proposisjonen.

4.2 EØS-rett

Det finnes ingen EØS-regler om spesialfond eller hedgefond. Det sentrale direktivet på verdipapirfondområdet (direktiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) med senere endringer), omfatter ikke denne type fond. Siktemålet med UCITS-direktivet er å legge til rette for salg og markedsføring av tradisjonelle verdipapirfond over landegrensene i EØS-området. UCITS-direktivet er gjennomført i norsk rett i verdipapirfondloven.

Fraværet av fellesskapsrettslig regulering av spesialfond, betyr imidlertid ikke at EØS-stater fritt kan pålegge restriksjoner for denne type virksomhet. Eventuelle restriksjoner i forhold til etableringsretten og fri bevegelighet for kapital og tjenester må være ikke-diskriminerende, grunngis i allmenne hensyn, og være forholdsmessige og egnet for å nå de allmenne hensyn de skal ivareta.

EU har vurdert behovet for mer detaljert fellesskapsregulering av spesialfond mv. EU-kommisjonen publiserte en grønnbok om forbedring av de fellesskapsrettslige rammene for investeringsfond (KOM(2005) 314 endelig) 12. juli 2005. Denne dannet grunnlag for en offentlig høring. Kommisjonen nedsatte samtidig to ekspertgrupper, hvorav den ene skulle vurdere behovet for å regulere alternative investeringer. EU-kommisjonen publiserte 4. juli 2006 rapporten fra denne ekspertgruppen med tittelen «Managing, Servicing and Marketing Hedge Funds in Europe».

På bakgrunn av ekspertgruppens rapport og innspill fra medlemsstater og interesseorganisasjoner, publiserte Kommisjonen 15. november 2006 en hvitbok (KOM(2006) 686 endelig). Hvitboken stiller opp to alternativer for regulering av ikke-UCITS-fond, jf. pkt. 3. Med ikke-UCITS fond menes hedgefond og private equity-virksomhet.

Det første alternativet går ut på en utvidelse av gjeldende UCITS-regelverk. Kommisjonen konkluderer imidlertid med at dette ikke er hensiktsmessig, og skriver følgende i denne sammenheng, jf. hvitboken side 12:

«En mulig lovgivningsvej er at udvide de nuværende UCITS-rammers anvendelsesområde yderligere. Imidlertid bliver det måske nødvendigt at omforme UCITS-bestemmelserne om fondens strukturering og investeringspolitik kraftigt og gøre dem mere principbaserede, så de kan omfatte yderligere kategorier af ikke-harmoniserede fonde. Sådanne ændringer kan ikke foretages uden nøje vurdering af risikoen for udvanding af den grundlæggende investorbeskyttelse og den mulige virkning for UCITSmarkedet i bredere forstand».

Det andre alternativet er å innføre regulering som retter seg mot særlige fondsprodukter ved siden av UCITS. Kommisjonen anser at også dette er uhensiktsmessig, og skriver følgende på side 12–13:

«Der er risiko for at skabe et lovgivningslandskab, der er fragmenteret produkt for produkt, og dermed også konkurrenceforvridning og lovgivningsmæssig vilkårlighed. Der er også risiko for, at der skal ske evindelige tilpasninger til de retlige rammer, efterhånden som nye investeringspolitikker ser dagens lys.»

Kommisjonen drøfter også spørsmålet om begrensning av markedsføring og salg av andeler i spesialfond, og skriver følgende i denne sammenheng, jf. side 13:

«Der findes ikke nogen fælleseuropæisk tilgang til at skelne produkter, der egner sig til detailsegmentet, fra produkter, som fortsat bør være forbeholdt de avancerede investorer. National erfaring har vist, at der ikke er et fuldt tilfredsstillende grundlag at fastlægge en klippefast sondring på. Synet på, hvad der er et sikkert produkt til detailinvestering, ændrer sig med tiden, efterhånden som nye aktivkategorier modnes, og risikomomenter bliver kendte.

Direktivet om markeder for finansielle instrumenter [MiFID] erstatter de unuancerede begrænsninger på salget af visse instrumenter til bestemte investorkategorier med et system, hvor ansvaret for at sikre, at en given investering passer til den enkelte kunde, påhviler investeringsfirmaet. For mange medlemsstater vil dette være en ny tilgang til investorbeskyttelse. Håndhævelsesmyndigherne skal investere massivt for at sikre, at investeringsfirmaene forstår hvad der forventes af dem. Gennemførelsen af denne metode vil blive nøje overvåget for at sikre, at investeringsfirmaer i hele Europa strengt gennemfører disse kontroller. Kommissionens tjenestegrene, der arbejder tæt sammen med de nationale myndigheder, vil undersøge de typer markedsførings- og salgsbegrænsninger, der bør fjernes i forbindelse med skiftet til reglerne om «god forretningsskik» på investeringsfirmaplan. I denne proces skal der rettes særlig opmærksomhed mod markedsføring og salg af ikke-harmoniserede fonde, som medfører forholdsvis høj sandsynlighed for meget negative investeringsresultater.»

For øvrig nevnes at EU-kommisjonen har varslet en Kommunikasjon om ikke-harmoniserte investeringsfond i løpet av høsten 2008.

4.3 Utenlandsk rett

Sverige

Lag om investeringsfonder (i kraft 1. april 2004) skiller mellom to hovedtyper investeringsfond: värdepapperfonder og specialfonder. Värdepappersfonder er fond som er etablert og regulert etter reglene i UCITS-direktivet. Specialfonder er fond som kan avvike fra UCITS-direktivet. Reguleringen av specialfonder og värdepappersfonder har en felles grunnstruktur som bygger på UCITS-direktivet.

Når det gjelder specialfonder er det krav til at Finansinspektionen skal godkjenne fondets vedtekter. Finansinspektionen kan gi unntak fra lovens alminnelige plasseringsregler så fremt fondet har en tilfredsstillende fordeling av plasseringer med hensyn til de krav som bør oppstilles vedrørende risikospredning. Finansinspektionen kan altså gi unntak på alle områder såfremt prinsippene om risikospredning er ivaretatt, fondets investeringsmandat er beskrevet uttømmende og unntakene ikke strider mot lovens allmenne bestemmelser. Loven angir ikke nærmere hvilke unntak Finansinspektionen kan gi tillatelse til. I Prop. 2002/03:150 En ny lag om investeringsfonder side 323 uttales det:

«Möjligheten att få undantag från samtliga bestämmelser i 5 kap. ger utrymme för många olika fondtyper och en dynamisk fondmarknad. Exakt vilka undantag som kan komma i fråga bör inte låsas fast i lagen. Utgångspunkten är att undantag från samtliga bestämmelser i 5 kap. kan komma i fråga. Specialfonder måste dock alltid tillämpa principen om riskspridning. Finansinspektionen får i sin tillståndsgivning inte medge undantag som skulle strida mot de allmänna bestämmelserna i lagen. Andelsägarnas gemensamma interesse fordrar t.ex. att placeringsinriktningen kan beskrivas på ett fullgott sätt och göras tydlig för de som investerar i fonden. Vill ett fondbolag exempelvis bilda och förvalta en fondandelsfond där fondmedlen placeras i andelar i andra fonder än de som godkänns i 5 kap., är förutsättningen att en godtagbar och synbar avgränsning kan göras i fondbestämmelserna. Allmänt hållna undantag bör med andra ord inte få förekomma.»

Markedsføring og salg av andeler i spesialfond er ikke begrenset til visse investorkategorier. Det skal fremgå av fondets vedtekter om fondet retter seg til allmennheten eller en begrenset krets av investorer. Vedtektene skal også inneholde opplysninger om hvordan fondet avviker fra det som gjelder for värdepappersfonder, hvilket risikonivå som etterstreves og hvordan risiko skal måles. Forvaltningsselskapet skal for hvert spesialfond det forvalter beregne og redegjøre for fondets risikonivå overfor Finansinspektionen.

Fondets prospekt skal blant annet opplyse om at fondet er et spesialfond, om fondets investeringsområde og om verdien kan variere kraftig. Det skal framgå om midlene kan plasseres i derivater, med hvilket formål og hvordan det påvirker risikoprofilen. I Finansinspektionens författningssamling 2004:2 er det gitt nærmere regler på en rekke områder. I 11 kap. § 6 fjerde ledd står det om informasjon fra spesialfond:

«Fondbestämmelserna för en specialfond ska ange i vilka avseenden fonden avviker från vad som gäller för värdepappersfonder samt vilka begränsningar som gäller för fonden. Det ska även finnas uppgifter om vilken risknivå som eftersträvas samt vilket riskmått som används. Riskmåttet ska vara relevant för den förvaltningsverksamhet som bedrivs.»

Det kan gjøres begrensninger i retten til å tegne og innløse andeler i spesialfond. Begrensningene må framgå av fondets vedtekter og Finansinspektionen må godkjenne slike begrensninger. Spesialfond må være åpne for innløsning minst én gang i året.

Spesialfond kan forvaltes av forvaltningsselskaper, kredittinstitusjoner og av verdipapirforetak med konsesjon til å drive aktiv forvaltning, jf. kapittel 1, § 5.

Det er ikke stilt ytterligere krav til depotmottakers rolle og funksjon i forhold til spesialfond.

Det skal utarbeides årsberetning og halvårsberetning. På forespørsel skal andelseier eller mulige tegnere få komplett informasjon om fondets risikohåndtering. Reglene om årsregnskap og rapportering er like for tradisjonelle verdipapirfond og spesialfond. Fondenes plasseringer skal framgå av års- og halvårsregnskap. Hvert kvartal skal plasseringene rapporteres til Finansinspektionen. Finansinspektionen kan gi unntak fra reglene om rapportering.

Danmark

I Danmark deles kollektive investeringer i fire hovedkategorier: Investeringsforeninger, specialforeninger, hedgeforeninger og andre kollektive investeringsordninger, jf. lov om investeringsforeninger og specialforeninger samt andre kollektive investeringsordninger m.v. § 1. Som en femte kategori kommer utenlandske investeringsinstitutter.

Investeringsordninger skal organiseres i foreningsform. Hver andelseier er medlem og eier en del av foreningen tilsvarende verdien av sin andel. Investeringsforeningen kan ansette en direktør og personale til å utføre de administrative oppgavene og investere på vegne av foreningen/fondet. En investeringsforening kan også velge å overlate oppgavene til et investeringsforvaltningsselskap. Et investeringsforvaltningsselskap kan eies av investeringsforeningen alene, eller sammen med andre investeringsforeninger, specialforeninger, godkjente fåmandsforeninger og hedgeforeninger. Det kan kun utføre investeringsforvaltningsvirksomhet og administrative oppgaver for sine eiere.

En forening er en juridisk person. Foreningen kan deles opp i avdelinger, men avdelingene har ikke selvstendig juridisk identitet – de er kun økonomisk selvstendige enheter. Når foreningen er oppdelt i avdelinger, blir det utstedt andeler i de enkelte avdelinger, og andelens verdi fastsettes på grunnlag av avdelingens indre verdi. Foreningens tilganger skal oppbevares hos et depotselskab, som også skal kontrollere investeringsforeningen og verdiberegningen.

Foreninger som er åpne for en ubestemt krets av personer er konsesjonspliktige. Slik konsesjon gjelder bare for markedsføring i Danmark. Finanstilsynet har ikke funnet det hensiktsmessig å definere hedgefond i loven. Hedgeforeninger er isteden negativt definert som foreninger som ikke faller inn under en av de øvrige fire kategoriene. I reguleringsnivå vil de ligge mellom specialfond og andre kollektive investeringsordninger. Hedgeforeninger som er åpne for ett eller for få medlemmer, er i likhet med fåmandsforeninger ikke underlagt konsesjonsplikt.

Hedgeforeninger må ha en formue på minst DKK 25 millioner. Investeringsforeninger og specialforeninger må ha minst DKK 10 millioner. Finanstilsynet mener konkursrisikoen er reell for foreninger som kan låne og selge finansielle instrumenter de ikke eier, og tillater ikke oppdeling i avdelinger, jf. ovenfor.

Fondet må være åpent for tegning og innløsning minst én gang i måneden.

Hedgeforeninger er ikke underlagt regler som begrenser investeringsfriheten, verken for markeder, instrumenter, risikospredning eller risikoøkende derivatstrategier. En hedgeforening kan investere i råvareinstrumenter, oppta lån og selge finansielle instrumenter det ikke eier. Tanken er at overordnet fastsettelse og styring av risiko i porteføljen erstatter enkeltregler.

Hedgeforeningens overordnede investeringspolitikk og regler for plassering, herunder risikoøkende derivatstrategier og hvilken risiko foreningen vil påta seg, skal framgå av vedtektene. Vedtektene skal godkjennes av Finanstilsynet. For å bli godkjent som hedgeforening må investeringsstrategien ligge innenfor det som generelt er anerkjent som «hedgefond»-strategier. Foreningen må ha et absolutt avkastningsmål. Investeringsforeninger og specialforeninger kan ikke godkjennes som hedgeforening. Detaljerte plasserings- og spredningsregler innenfor vedtektenes ramme skal framgå av prospektet. Hedgeforeningens ledelse skal innenfor vedtektenes ramme fastsette risikorammer og disse skal framgå av fullstendig og forenklet prospekt og sendes Finanstilsynet.

Fondets risikorammer kan endres. Det gjelder imidlertid krav om at alle «navnenoterede» medlemmer underrettes om endringene. Endringene kan tidligst tre i kraft etter at medlemmene har hatt anledning til å innløse sine andeler. Foreningene skal ha systemer for måling og styring av risiko.

Brudd på vedtekter eller risikorammer skal meddeles medlemmene og meldes til Finanstilsynet. Dette er antatt å ha en preventiv virkning fordi slik offentliggjøring kan svekke hedgeforeningens renommé.

Finanstilsynet kan fastsette nærmere regler om hvordan risiko skal beregnes og rapporteres. Forslaget utvider ikke hedgeforeningers informasjonsplikt i forhold til andre foreninger utover at brudd på vedtekter og risikorammer skal meddeles Finanstilsynet og medlemmene. Det enkelte medlem skal kunne bedømme risikoen ut fra de opplysninger som gis i vedtekter og prospekter og ved eventuelle endringer i risikorammene. Orienteringsplikten til medlemmene ved overskridelser og ved endringer av risikorammer skal gi medlemmene muligheten til å kunne innløse andeler dersom de mener det er en adekvat reaksjon på bruddet.

Foreningens verdi skal offentliggjøres minst hver fjortende dag. Plasseringene pr. 30. juni og 31. desember skal offentliggjøres i års- og halvårsrapporter. Det stilles ikke krav om å gi spesielle opplysninger ved tegning, men salgsleddet har ansvar for at investeringsrådene er tilpasset tegnerens økonomi og investeringserfaring som ved annet salg av finansielle instrumenter.

Depotselskabet har ansvar for å kontrollere verdiberegning av foreningens portefølje. Det stilles krav til at depotmottaker har nødvendige kunnskap, erfaring og systemer. For å kontrollere at depotmottaker oppfyller sine plikter, er depotmottaker også underlagt tilsyn av Finanstilsynet. Depotmottakers ansvarsområde utvides spesielt for hedgeforeninger. Den skal fungere som en ekstern kontrollør av at risikoeksponeringen holdes innenfor fastsatte rammer og at brudd blir meddelt medlemmene og Finanstilsynet.

I og med at det i Danmark er vanlig at investeringsforvaltningsselskapene er eid av investeringsforeningene, det vil si av medlemmene, er ikke spørsmålet om depotmottaker kan være i samme konsern som forvaltningsselskapet relevant.

Det er ikke gitt egne regler om godtgjørelse for forvaltning av hedgeforeninger.

Irland

Den irske reguleringen av spesialfond bygger på et skille mellom tre ulike investorkategorier. Graden av investorvern avhenger av hvilken gruppe investoren faller under.

For fond som er rettet mot allmennheten gjelder reglene som følger av UCITS-direktivet.

I en mellomstilling står fond som stiller krav om minstetegning på 125.000 euro. Slike fond er underlagt mer lempelig regulering enn UCITS-fond, men er underlagt krav om diversifisering og restriksjoner på opplåning. Som utgangspunkt dobles maksimumsgrensene som gjelder for UCITS-fond. For eksempel kan fondet maksimalt ha 20 prosent av eiendelene mot samme utsteder ved derivathandel eller i unoterte finansielle instrumenter. Eksponering mot utsteder og motpart blir sett i sammenheng med marginsikkerhet. Dette er situasjonen dersom fondets midler er plassert i aksjer og obligasjoner i samme bank som er motpart i en derivatkontrakt og kontanter er stilt som pantesikkerhet i den samme banken. Alternativt kan sikkerheten være stilt som overdragelse av eiendomsrett (right and title) til den samme utstederen og/eller motparten. Overføring av eiendomsrett er den vanligste formen for sikkerhetsstillelse i Irland. Maksimalgrensen på 20 prosent for innskudd hos samme bank gjelder også for depotmottaker, og sammenlagt for plasseringer og likvide midler.

Det er tillatt å ta opp lån på inntil 100 prosent av netto formue. I dette inngår eventuelle lån ved shortsalg. Det er ingen konkrete restriksjoner for derivathandel, belåning med derivater («leverage»), shortsalg og lignende, men fondet må fastsette egne rammer for dette som skal framgå av prospektet. Det er krav til risikospredning (exposure limit).

Det er få begrensninger på forvaltningsgodtgjørelsen, men beregningsmåten skal gå klart fram av prospektet. Godtgjørelser over 20 til 25 prosent av avkastningen over et gitt relativt eller absolutt nivå må begrunnes. Søknader med godtgjørelser over 50 prosent av avkastningen over referansen har blitt avslått. Egne aksjeklasser for forvaltere og/eller forvaltningsselskap er tillatt, og benyttes som metode for å differensiere godtgjørelsen.

Den tredje investorkategorien er definert ved et krav til minstetegning på 250.000 euro, krav til netto finansiell formue og, for institusjonelle investorer, krav til investeringsporteføljens størrelse.

Det er i utgangspunktet ingen investeringsbegrensninger for fond som tilbys kvalifiserte investorer, verken når det gjelder opplåning, udekkede shortposisjoner eller risikoøkende derivatstrategier. Det gjelder imidlertid krav om at rammene for investeringsmandatet kommer klart fram i prospektet, herunder også krav til risikostyring. Det er ikke krav til risikospredning og diversifisering. Fondet må likevel erklære at det har et risikospredningsmål i henhold til Company Act, 1990 Part XIII. Fondene står fritt til å fastsette egne risikorammer og velge metoder for måling og styring av risiko. Ved godkjenning av vedtekter og prospekter kontrollerer tilsynsmyndigheten at informasjonen er tydelig og ikke kan misforstås. I godkjenningsprosessen kreves det at fondet skal indikere hva som ville være den normale grensen for belåning.

Informasjonsreglene er hentet fra UCITS-direktivet. Det er i utgangspunktet like regler for alle typer fond, men det er krav til tilleggsinformasjon for fond som ikke tilbys allmennheten. Den irske tilsynsmyndigheten, IFSRA, skal godkjenne prospekter. Eiendeler og andelsverdier må minst verdiberegnes hver 14. dag for UCITS-fond, hver måned for non-UCITS-fond som tilbys for allmennheten og hvert kvartal for fond for profesjonelle eller kvalifiserte investorer. Forvaltningsselskapet har ansvaret for verdiberegningen, systemer, prosedyrer og dokumentasjon. Halvårs- og årsrapporten inngår i denne rapporteringen. Fondene er underlagt revisjonsplikt.

Forvaltning av fondets midler kan utføres av et forvaltningsselskap (management company/fund administrator) eller av en eller flere eksterne forvaltere (manager). Dersom kjernevirksomhet som forvaltning og administrasjon blir satt ut til en tredjepart må denne være under tilsyn. I EØS-området vil slik virksomhet være regulert av reglene i verdipapirmarkedsdirektivet (MiFID).

Forvaltningsselskapet kan utføre administrative oppgaver som verdiberegning, rapportering, føring av andelseierregister og regnskap. Administrative oppgaver skal utføres i Irland og av en enhet som er under tilsyn av IFSRA.

Depotmottakers oppgave omfatter oppbevaring og kontroll. Depotmottaker skal være under tilsyn og hjemmehørende i Irland eller være irsk filial av et foretak hjemhørende i en EØS-stat og som er under tilsyn. Depotmottaker kan være i samme konsern som forvaltningsselskapet, men ikke i samme selskap. Depotmottaker skal rapportere til IFSRA om forvaltningsselskapet har utført sine oppgaver i samsvar med regelverk og prospektet. Depotmottaker skal foreta kontroller og påse at eventuelle feil blir rettet opp.

Det kan gis samtykke til etablering av lukkede fond. Det er ikke faste regler for hvor lenge fondene kan være lukket, men det må klart gå fram av prospektet hva som er fondets utløpsdato og at det ikke er innløsningsmuligheter fram til denne dato.

USA

Etter amerikansk rett har nettopp fraværet av regulering vært et sentralt kjennetegn som skiller hedgefond fra alminnelige aksjefond. De sentrale verdipapirlovene har bestemmelser som etter omstendighetene kan få betydning for hedgefond og deres virksomhet, men disse lovene inneholder unntaksbestemmelser som hedgefond har tilpasset sin virksomhet etter. Reguleringen av hedgefond har således skjedd indirekte ved utformingen av unntaksbestemmelser i den føderale verdipapirlovgivningen. De sentrale lovene i den sammenheng har vært Securities Act av 1933, Securities Exchange Act av 1934, Investment Company Act av 1940 og Investment Adviser Act av 1940.

Et sentralt unntak som hedgefond har innrettet seg etter, er en regel som innebærer at salg av verdipapirer (herunder andeler i hedgefond) til såkalte «akkrediterte investorer» ikke omfattes av Securities Act av 1933. En akkreditert investor (hvis vedkommende er en fysisk person) må enten ha en formue over 1 million dollar eller ha hatt en årlig inntekt over 200.000 dollar de siste to år. Det amerikanske kredittilsynet (SEC) foreslo 27. desember 2006 å innføre et ekstra vilkår for at fysiske personer skal kunne regnes som akkreditert investor, som innebærer at vedkommende i tillegg må eie «investeringer» med en verdi som overstiger 2,5 millioner dollar. Til forskjell fra formueskravet, inkluderer ikke kravet til «investeringer» investors boligformue. SECs forslag har vært ute på alminnelig høring, og er for tiden til behandling.

I tillegg nevnes at «presidentens arbeidsgruppe for finansielle markeder» (President’s Working Group on Financial markets) – et rådgivende organ for utforming av finansmarkedspolitikk – i september 2007 satte ned to arbeidsgrupper bestående av hhv. investorer og formuesforvaltere. Gruppene har fått i mandat å utforme retningslinjer for hva som skal anses som «beste praksis» for amerikanske hedgefond, særlig i forhold til risikostyring, informasjon til investorer og verdsetting.

Andre internasjonale initiativer

Det har den senere tid vært en økende fokus på hedgefond i ulike internasjonale fora.

Financial Stability Forum (FSF) (et organ opprettet av G-7 landene med særlig fokus på global finansiell stabilitet) har i en rapport fra mai 2007 utarbeidet enkelte generelle anbefalinger for hedgefondforvaltere. Fokus i dette arbeidet har vært hensynet til den globale finansielle stabilitet. Hensynet til investorbeskyttelse mv. er det eksplisitt avgrenset mot. I rapporten anbefales det ikke direkte regulering av hedgefond for å ivareta global finansiell stabilitet. I stedet anbefales det at tilsynsmyndighetene samordner sin regulering av de sentrale motpartene til hedgefond (typisk banker og verdipapirforetak), slik at disse motpartene er i stand til å kontrollere sin motpartsrisiko og tåle eventuelle tap i tilfelle markedsuro. I tillegg anbefales at tilsynsmyndighetene vurderer om det i større grad kan samles informasjon om hedgefonds plasseringer gjennom slike sentrale motparter (dvs. ikke fra fondene selv). Videre anbefales at investorer og motparter til hedgefond styrker markedsdisiplinen for hedgefond, bl.a. ved å kreve korrekte og oppdaterte verdivurderinger og risikoinformasjon. Endelig oppfordres hedgefondindustrien til å etablere felles retningslinjer for «beste praksis» for hedgefondforvaltere.

Under sitt toppmøte i juni 2007 (under det tyske formannskapet), sluttet G-8 landene seg til anbefalingene fra FSF. G-8 landene omfatter Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Japan, Canada, USA og Russland.

I en rapport om den praktiske gjennomføringen av FSFs anbefalinger fra oktober 2007, drøftes særskilt hedgefonds rolle i den uro som preget finansmarkedene sommeren/høsten 2007. FSF la til grunn at hedgefond ikke hadde spilt en sentral rolle i de begivenheter som utløste uroen («…hedge fund activities have not been the major source of market instability during the recent market turmoil»), se for øvrig nærmere omtale av utviklingen i finansmarkedene og finansiell stabilitet i St. meld. nr. 1 (2007–2008) punkt 2.6. FSF finner for øvrig at erfaringen fra «markedsuroen» bekrefter betydningen av at det arbeides videre med å gjennomføre FSFs anbefalinger fra mai 2007. Når det gjelder anbefalingen om at hedgefondindustrien selv tar initiativ for å etablere «beste markedspraksis» vises særlig til et konsultasjonsdokument av 10. oktober 2007 fra en arbeidsgruppe bestående av 14 ledende britiske hedgefond. I konsultasjonsdokumentet angis forslag til en rekke slike standarder, knyttet til bl.a. fondsorganisering, verdsettelse, risikostyring og løpende informasjonskrav. Det er ikke foreslått at disse retningslinjene skal være rettslig bindende, men det anbefales at fond som ikke følger dem opp må gi en uttrykkelig begrunnelse for dette («comply or explain»). På bakgrunn av høringen publiserte arbeidsgruppen 22. januar en standard for «beste markedspraksis». Standarden skal blant annet bidra til større åpenhet i bransjen.