12 Merknader til lovutkastet

12.1 Til lovforslaget del I - endringer i straffeloven

Til § 99:

Gjeldende § 99 beskytter Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget og dets avdelinger, Høyesterett og Riksretten mot at organene ved vold, trusler eller andre ulovlige midler hindres i den fri utøvelsen av sin myndighet. Generelt om forslagene til endring vises til 9 foran.

Departementet foreslår at bestemmelsens første ledd første punktum utvides fra å verne de nevnte statsorganers «fri utøvelse av sin myndighet» til å verne deres «virksomhet» generelt. En slik utvidelse innebærer blant annet at organenes forretningsvirksomhet faller innenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Politisk virksomhet omfattes også.

Departementet går inn for at forsøk skal likestilles med fullbyrdet handling, jf. «søker å». Dermed er handlingen fullbyrdet for eksempel hvis noen har rettet en trussel mot Statsrådet for å påvirke dets myndighetsutøvelse uavhengig av hvilken virkning trusselen har hatt. Ved slik fremrykket fullbyrdelse gjelder verken straffutmålingsreglene i § 51 første ledd eller § 50 om tilbaketreden fra forsøk. - Endringer på dette punktet har gjort det nødvendig med visse språklige endringer også i andre deler av første punktum.

Etter gjeldende første punktum er straffen «hefte eller fengsel i minst 5 år». Hefte er gått ut av bruk for flere tiår siden. Departementet foreslår derfor at hefte fjernes som reaksjonsform. Videre går departementet inn for å oppheve minstestraffen på 5 år. Begrunnelsen for opphevelsen er blant annet at den foreslåtte utvidelsen av straffebudet vil medføre at handlinger av mindre alvorlig karakter enn dem som rammes i dag, vil omfattes av bestemmelsen.

Gjeldende § 99 gir bare strafferettslig vern for de nevnte statsorganene som korporasjoner. Med det nye første ledd annet punktum vil paragrafen også ramme handlinger rettet mot de enkelte medlemmer av Statsrådet, Stortinget eller Høyesterett. Det er bare trusler mot statsråden, stortingsrepresentanten eller høyesterettsdommeren som sådan som vil bli rammet av annet punktum. Men bestemmelsen vil gi vern for den politiske virksomhet som stortingsrepresentanter og statsråder driver utenfor Stortinget og regjeringen, og som henger naturlig sammen med deres funksjon der. Den som derimot blir truet på et åpent partimøte i en kommunevalgkamp, vil ikke være beskyttet av § 99, men av de alminnelige bestemmelsene om tvang og trusler i § 222 og § 227, på linje med andre politikere.

Det er etter gjeldende rett noe usikkert om § 99 for så vidt den gjelder statsrådet, også tar sikte på regjeringens funksjon utenom statsråd hos Kongen (forberedende statsråd, regjeringskonferanse). Slik utkastet er formulert, skal all regjeringens virksomhet beskyttes, ikke bare den som skjer i statsråd.

Som en følge av at første punktum er skrevet om, foreslår departementet at medvirkningsalternativet tas inn i et nytt tredje punktum. Omrokkeringen har ingen betydning for realiteten.

Til § 121 annet ledd nytt annet punktum:

Straffeloven § 121 setter straff for brudd på taushetsplikt som følger av tjeneste eller arbeid for staten eller kommunen. Den alminnelige strafferammen er etter første ledd bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Etter annet ledd kan fengsel inntil 3 år idømmes dersom taushetsbruddet er begått i vinnings hensikt.

Etter annet ledd nytt annet punktum kan fengsel i 3 år idømmes også når det foreligger andre særdeles skjerpende omstendigheter. Formålet er særlig at brudd på taushetsplikt om et anonymt vitnes identitet, jf. utkastet til straffeprosessloven ny § 130 a fjerde ledd, jf. § 234 a tredje ledd, skal kunne straffes med fengsel inntil 3 år selv om taushetsbruddet ikke har skjedd i vinnings hensikt. Et slikt brudd på taushetsplikt er etter departementets syn generelt sett like alvorlig som brudd på taushetsplikt i vinnings hensikt.

Annet punktum vil ikke bare gjelde for brudd på taushetsplikt i forbindelse med anonym vitneførsel. Også andre tilfeller av brudd på taushetsplikt som ikke skjer i vinnings hensikt, vil kunne omfattes. Ved vurderingen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter vil det blant annet ha betydning hva slags opplysninger det gjelder og hvilke konsekvenser det kan få eller har fått at opplysningene er gitt til uvedkommende. For eksempel vil brudd på taushetsplikt fra en forsvarer som er oppnevnt etter straffeprosessloven § 100 a for å ivareta den mistenktes interesse ved behandlingen av en begjæring om bruk av et hemmelig tvangsmiddel, lett omfattes av den skjerpende strafferammen selv om taushetsbruddet ikke har skjedd i vinnings hensikt.

Til ny § 132 a:

Paragrafen inneholder et nytt straffebud om motarbeiding av rettsvesenet. Se om bakgrunnen for bestemmelsen i punkt 7.2.

Straffebudet retter seg for det første mot den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste, opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. For det andre retter straffebudet seg mot den som ved en rettsstridig handling gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Straffebudet definerer selv hva som skal regnes som aktør i rettsvesenet, se annet ledd.

Første leddi angir det objektive gjerningsinnholdet i bestemmelsen, jf. bokstav a og b med felles innledning.

Av den felles innledningen går det frem at en hvilken som helst atferd i utgangspunktet rammes, såfremt den er rettsstridig. Men sett i sammenheng med de øvrige vilkårene må det dreie seg om atferd som er egnet til å påvirke en aktør i rettsvesenet i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak, eller om en gjengjeldelseshandling.

Handlingen vil være rettsstridig hvis den er straffbar. Vold, trusler og skadeverk er nevnt eksplisitt i lovteksten fordi dette er praktisk sett viktige handlemåter i denne sammenheng. Oppregningen er ikke uttømmende.

Selv om handlingen ikke er straffbar, vil den omfattes hvis den likevel er rettsstridig. Begrepet rettsstridig er her brukt i en annen betydning enn som rettsstridsreservasjon. Rettsstridsreservasjoner innskrenker området for det straffbare. I lovforslaget tjener begrepet rettsstridig til å utvide anvendelsesområdet. Også atferd som i seg selv ikke er straffbar etter andre straffebestemmelser, kan være straffbar etter § 132 a. Bestemmelsen vil dermed fange opp atferd som i den aktuelle sammenheng er straffverdig, selv om atferden isolert sett ikke er straffbar. Det avgjørende er om atferden i lys av straffebestemmelsens formål fremtrer som uberettiget, slik at det er grunn til å ramme den med straff. I den samlede vurdering av om atferden er rettsstridig må man også se hen til konsekvensene av at handlingen eventuelt anses rettmessig. Straffeloven § 222 om rettsstridig tvang har en tilsvarende bruk av rettsstridsbegrepet, og praksis om denne bestemmelsen kan gi veiledning i spørsmålet om hvordan begrepet skal forstås i § 132 a.

Eksempel på atferd som etter bestemmelsen kan være rettsstridig, er at en debitor gir uttrykk for at han vil nekte å betale gjeld dersom kreditor vitner mot ham i en straffesak eller i en sivil sak. Nektelse av å betale gjeld er i seg selv ikke straffbart med mindre man går så langt at handlingen rammes av et annet straffebud, for eksempel § 266 om utpresning. Et annet eksempel kan være at en lovbryter truer den fornærmede med at han vil fortelle fornærmedes ektefelle at han har vært utro hvis fornærmede anmelder lovbruddet. Begge disse eksemplene kan etter gjeldende rett rammes av straffeloven § 222, men vil heretter omfattes av den nye § 132 a. Om en tiltalt i en straffesak eller en person i hans miljø sitter i en bil utenfor barnehagen til et vitnes barn flere dager på rad uten noen aktverdig grunn, eller en person fra samme krets sender begravelsesblomster til for eksempel et vitne eller aktor i en straffesak, eller gjør skjærebevegelser over halsen på en flaske i påsyn av et vitne eller en annen aktør i rettsvesenet, vil også dette etter forholdene omfattes av «rettsstridig atferd» i det nye straffebudet.

På den andre side vil ulike former for sosiale reaksjoner normalt ikke være rettsstridig atferd i relasjon til § 132 a. A bryter for eksempel all kontakt med sin bror B, som har saksøkt ham i forbindelse med et arveoppgjør.

Etter første ledd må atferden være rettet mot en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste. Hva som menes med aktør i rettsvesenet, går frem av annet ledd, jf. nedenfor. Straffeloven § 5 regulerer hvem som skal regnes som noens nærmeste.

Det er ikke tilstrekkelig å opptre rettsstridig overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste, for å falle inn under straffebestemmelsen. I tillegg må vilkårene i første ledd bokstav a eller b være oppfylt.

Etter første ledd bokstav aer vilkåret at gjerningspersonen ved sin rettsstridige handling har opptrådt slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak.

I vilkåret « egnet til» ligger at det ikke stilles krav om at atferden faktisk har medført visse virkninger. Atferden trenger for eksempel ikke å ha medført frykt, skade, lidelse eller velferdstap for den handlingen retter seg mot, selv om dette nok vil skje i de fleste tilfeller. Det er tilstrekkelig at atferden objektivt sett er av en slik karakter at en gjennomsnittsperson som er i en slik posisjon som straffebudet tar sikte på å verne, ofte vil la seg påvirke til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak.

Det atferden må være egnet til, er å påvirke aktøren til å gjøre eller unnlate «en handling, et arbeid eller en tjenestei forbindelse med en straffesak eller sivil sak». Dette omfatter alle mulige oppgaver en aktør kan ha i rettssystemet. Alternativet «tjeneste» er tatt med for å vise at også den tjeneste et jurymedlem gjør, er omfattet. Eksempel på aktive handlinger kan være å endre forklaring eller trekke tilbake en anmeldelse. Eksempel på unnlatelser kan være ikke å melde seg som vitne eller å unnlate å ta på seg et forsvareroppdrag.

Uttrykket «i forbindelse med straffesak eller sivil sak» omfatter også tiden før det formelt sett foreligger en sak, så lenge handlingen kan påvirke en eventuell fremtidig sak. A påvirker for eksempel B til å unnlate å anmelde eller saksøke seg. Eller en kriminell organisasjon opptrer truende overfor politiet for å «berede grunnen», slik at politiet ikke skal etterforske forbrytelser som organisasjonen vil begå i fremtiden.

Etter første ledd bokstav ber vilkåret at gjerningspersonen ved sin rettsstridige handling gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Formålet er med andre ord å ramme represaliehandlinger som aktøren blir utsatt for som følge av at han har hatt befatning med en straffesak eller en sivil sak.

Vilkåret «en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak» skal forstås på samme måte som i bokstav a, jf. ovenfor.

Når det gjelder vilkåret «gjengjelder», stilles det et krav til årsakssammenheng. Den rettsstridige atferden overfor aktøren eller noen av hans nærmeste må skje på grunn av den befatning aktøren har hatt med en straffesak eller sivil sak. Ofte vil retten kunne legge til grunn at det dreier seg om gjengjeldelse hvis den siktede ikke kan oppgi noen annen aktverdig grunn til at han handlet som han gjorde.

Typiske gjengjeldelseshandlinger vil være fysiske integritetskrenkelser mot aktøren eller noen av hans nærmeste, skadeverk mot deres eiendom eller trusler om slike handlinger.

Annet ledddefinerer begrepet «aktør i rettsvesenet». I bokstav a til d blir en rekke handlinger eller funksjoner i tilknytning til rettsvesenet nevnt. I bokstav e blir det sagt at man skal regnes som aktør også dersom man «vurderer å foreta en slik handling eller å påta seg et slikt arbeid eller tjeneste» som er nevnt i bokstav a til d. Dette medfører at det i praksis ikke er nødvendig å fastslå at vedkommende faktisk har foretatt en slik handling eller påtatt seg et slikt arbeid eller en slik tjeneste som nevnt i bokstav a til d. Det er nok at vedkommende har vurdert dette.

Etter bokstav a skal den som har anmeldt et straffbart forhold eller har anlagt søksmål i en sivil sak, anses som aktør. Det avgjørende for om noe skal anses som et straffbart forhold, er i utgangspunktet om anmelderen mener seg utsatt for et straffbart forhold. Om saken senere blir henlagt eller den tiltalte blir frifunnet, kan normalt ikke være avgjørende.

Dreier det seg om en falsk anmeldelse, jf. straffeloven § 168, gjelder det derimot ikke noe straffbart forhold i utkastets forstand. Slike handlinger er straffbare i seg selv, og fortjener ikke beskyttelse etter bestemmelsen. Handlinger som blir foretatt mot en person som inngir falsk anmeldelse, vil derimot kunne være straffbare etter andre bestemmelser.

Den som har fremmet et borgerlig rettskrav, er beskyttet av bokstav a, siden slike krav blir behandlet som sivile søksmål.

Etter bokstav b er den aktør som har avgitt forklaring for politiet eller for retten. Det siktes særlig til vitner, herunder fornærmede.

Bokstav c omfatter den som arbeider eller utfører tjeneste for politiet, påtalemyndigheten, domstolen eller kriminalomsorgen. Alle som arbeider for de nevnte etater er i prinsippet omfattet, også kontorpersonale. Men vilkåret om at handlingen må være egnet til å påvirke arbeidet i forbindelse med en konkret sak eller må gjengjelde slikt arbeid vil sjelden være oppfylt overfor kontorpersonale. Alternativet «utfører tjeneste» medfører at også personer som ikke arbeider fast for en av etatene, men som utfører en tjeneste i en konkret sak, omfattes, for eksempel sakkyndige, meddommere og lagrettemedlemmer.

Etter bokstav dregnes forsvarer, bistandsadvokat og prosessfullmektig som aktører.

Som nevnt ovenfor går det frem av bokstav eat også de som vurderer å foreta en slik handling eller å påta seg et slikt arbeid eller tjeneste som nevnt i bokstav a til d, skal regnes som aktører i rettsvesenet. Det vil her kunne oppstå en viss tvil om når man kan si at en person «vurderer» for eksempel å anmelde et forhold eller å anlegge sivil sak. Det må i hvert fall foreligge slike ytre omstendigheter at vedkommende har en foranledning til å anmelde noen eller å gå til sivil sak.

I tredje leddgår det frem at medvirkning er straffbar. Det har vist seg at trusler og vold mot vitner og andre aktører i rettsvesenet i praksis ofte forekommer i organiserte kriminelle miljøer. Det vil derfor trolig være praktisk at den som utfører handlingen, handler under instruksjon fra andre i miljøet. Der flere deltar i handlingen, kan det være vanskelig å utpeke hvem som er gjerningsperson og hvem som medhjelper.

Skyldkravetetter bestemmelsen er forsett og grov uaktsomhet. At den forsettlige handling er straffbar følger av den alminnelige regel i § 40, mens det går frem av bestemmelsens femte ledd at også den grovt uaktsomme overtredelse er straffbar. Hensikten med å gjøre grov uaktsomhet til skyldkrav er først og fremst å fange opp tilfeller av såkalt skjult forsett, dvs. tilfeller der man ikke kan bevise forsett, men der det er grunn til å tro at gjerningspersonen har handlet forsettlig. Men skyldkravet er ikke begrenset til å gjelde slike situasjoner.

Fjerde ledd første punktum fastslår at den normale strafferammen for forsettlig overtredelse er fengsel inntil 5 år.

Fjerde ledd annet punktumutvider strafferammen til fengsel inntil 10 år dersom den skyldige tidligere har vært straffet for motarbeiding av rettsvesenet etter § 132 a, eller dersom handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Denne utvidede strafferammen gjelder bare når handlingen er forsettlig, ikke når den er grovt uaktsom. Hva man skal ta i betraktning når man skal vurdere om handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter, går frem av fjerde ledd tredje punktum, jf. nedenfor.

Alternativet «tidligere vært straffet etter denne paragrafen» gjelder bare når den handling som pådømmes, er forsettlig. Derimot spiller det ingen rolle om den tidligere overtredelsen var forsettlig eller grovt uaktsom. Dersom lovbryteren tidligere er dømt for grovt uaktsom overtredelse av bestemmelsen, og så blir dømt for en forsettlig overtredelse, er man altså innenfor området for den utvidede strafferamme. Den skjerpede strafferammen gjelder derimot ikke når tiltalte dømmes for grovt uaktsom overtredelse, uansett om den tidligere dom gjaldt forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av § 132 a. For at straffen skal skjerpes pga. gjentagelse må også de generelle vilkårene i § 61 være oppfylt.

Tredje punktum nevner momenter som det særlig skal legges vekt på ved vurderingen av om handlingen er utført under «særdeles skjerpende omstendigheter»:om overtredelsen har voldt fare for noens liv eller helbred, om den er begått ved flere anledninger eller av flere i fellesskap, og om den har et systematisk eller organisert preg. Oppregningen er ikke uttømmende. Det kan også legges vekt på andre momenter, for eksempel at handlingen har fått andre alvorlige følger enn dem som er nevnt i tredje punktum. Dessuten kan det tenkes situasjoner hvor et moment som er nevnt i tredje punktum, foreligger uten at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Handlingen er for eksempel begått av flere i fellesskap, men den aktuelle lovbryteren har hatt en perifer rolle.

Som ellers når strafferammen bli forhøyd på grunn av særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet, medfører dette en generell heving av maksimumsstraffen i forhold til både prosessuelle bestemmelser og i forhold til foreldelsesregler. Dette gjør blant annet at det vil være mulig å bruke særskilte etterforskingsmetoder som krever at det gjelder en forbrytelse med strafferamme på minst 10 års fengsel, dersom de øvrige vilkår er oppfylt.

Bestemmelsens femte leddgjør motarbeiding av rettsvesenet straffbar også når overtredelsen skjer grovt uaktsomt. Det er tale om en vanlig uaktsomhetsvurdering med den terskel at uaktsomheten må være grov. Vurderingstemaet blir hvorvidt gjerningspersonen har opptrådt på en «kvalifisert klandreverdig» måte som «foranlediger sterk bebreidelse for mangel på aktsomhet», jf. Rt. 1970 s. 1235.

Grov uaktsomhet er trolig mest praktisk i tilfeller som omfattes av første ledd bokstav a. Rammes handlingen av bokstav b, vil grovt uaktsomme handlinger være mindre praktisk siden det er et krav om gjengjeldelse. Men grovt uaktsomme overtredelser kan forekomme også her, for eksempel når gjerningspersonen er gitt i oppdrag fra andre å foreta en bestemt handling overfor noen. Gjerningspersonen påberoper seg for eksempel at han ikke visste at handlingen retter seg mot en aktør i rettsvesenet eller at den gjengjeldte hans opptreden i en rettssak. Spørsmålet blir da om situasjonen lå slik an at gjerningspersonen grovt kan klandres for at han ikke forsto dette.

Strafferammen for grov uaktsom motarbeiding av rettsvesenet er fengsel inntil 5 år. Det gjelder også ved gjentagelse og når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Men slike forhold vil ha betydning i skjerpende retning innenfor rammen på 5 år.

Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77.

Den nye § 132 a vil etter omstendighetene kunne anvendes sammen med andre straffebud. Straffebudet verner det offentliges interesse i at aktørene i straffesaker ikke blir utsatt for trusler og represalier. I tillegg vil straffebud som verner aktøren som privatperson kunne anvendes, for eksempel bestemmelsen om legemskrenkelser. Men hvis skjerpet straff etter 10-årsregelen idømmes fordi fornærmede er blitt skadet, kan lovbryteren ikke samtidig dømmes for skaden.

Nåværende § 132 a blir ny § 132 b.

12.2 Til lovforslaget del II - endringer i domstolloven

Til § 125 første ledd ny bokstav e:

Det kan være behov for å foreta avhør av et anonymt vitne for lukkede dører, men dette vil ikke alltid være tilfelle. Etter første ledd ny bokstav e (slik den lyder etter lovendringen 4. juni 1999 nr. 37) vil retten ha adgang, men ikke plikt til å beslutte lukkede dører mens avhøret pågår.

Ved avgjørelsen av om det skal besluttes lukkede dører vil det særlig være av betydning om det er mulig å gjennomføre avhøret uten at identiteten til vitnet blir kjent. Er det noen risiko for at uvedkommende kan slutte seg frem til hvem vitnet er selv om navnet ikke blir oppgitt, bør retten beslutte at rettsmøtet skal holdes for lukkede dører.

Nåværende bokstav e blir ny bokstav f.

Departementet foreslår også en endring i § 126 som skal gjelde inntil endringen i § 125 (og § 126) ved lov 4. juni 1999 nr. 37 trer i kraft. Endringen omfatter både forslaget til endring i § 125 og i § 126, slik de lyder etter endringen 4. juni 1999 nr. 37.

Til § 126 nytt første ledd:

En begjæring om anonym vitneførsel må behandles på en slik måte at vitnets identitet ikke blir røpet for uvedkommende. Som regel vil det være vanskelig å behandle begjæringen uten at de som er til stede, får vite identiteten. Derfor foreslår departementet at det tas inn et nytt første ledd i § 126, slik den lyder etter endringen 4. juni 1999 nr. 37, om at rettsmøter til behandling av en begjæring om anonym vitneførsel skal holdes for lukkede dører.

Bestemmelsen gjelder enten spørsmålet avgjøres under saksforberedelsen eller hovedforhandlingen. Og den gjelder enten det dreier seg om et avhør for retten (§ 130 a) eller for politiet (§ 234 a). I motsetning til i de situasjoner som er nevnt i § 125, har retten ikke noen skjønnsmessig adgang til å beslutte at forhandlingene likevel skal foregå for åpne dører.

Nåværende første ledd blir nytt annet ledd.

12.3 Til lovforslaget del III - endringer i tvistemålsloven

Til § 125 annet ledd annet punktum:

Se merknaden til utkastet til straffeprosessloven § 18 annet ledd nytt annet punktum (punkt 12.4).

Til § 215:

Departementet foreslår å endre straffeprosessloven § 130 om vitners plikt til å oppgi personalia mv. Tvistemålsloven § 215 har etter lovendringen ved Stortingets vedtak 24. februar 2000 (foreløpig ikke sanksjonert) den samme ordlyden som straffeprosessloven § 130. Av konsekvenshensyn foreslår departementet også nå den samme endringen i § 215 som i § 130. Se nærmere om endringen i merknaden til straffeprosessloven § 130.

12.4 Til lovforslaget del IV - endringer i straffeprosessloven

Til § 18 annet ledd nytt annet punktum:

For å beskytte vitner mot represalier åpner § 130 for at et vitne på nærmere vilkår bare skal opplyse om bopel eller arbeidssted skriftlig til retten, ikke i åpen rett. Formålet med bestemmelsen ville blitt forspilt hvis opplysningen ble ført inn i rettsboken, siden den siktede har krav på å få se rettsboken, jf. § 26. Retten har ikke plikt til å føre opplysningene i rettsboken. For å være på den sikre siden foreslår departementet at det sies uttrykkelig i § 18 at opplysningen ikke skal nedtegnes i rettsboken.

Til ny § 21 a:

Opplysning om et vitnets navn skal nedtegnes i rettsboken, jf. straffeprosessloven § 18. Paragrafene 19 til 21 har bestemmelser om at også andre forhold skal eller kan protokolleres. Disse reglene skal også følges når retten behandler en begjæring om anonym vitneførsel. Men vitnets navn skal nedtegnes i et særskilt dokument, jf. utkastet til ny § 21 a første ledd første punktum. Det samme gjelder for andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Med opplysninger om et vitnes identitet menes alle opplysninger som kan si noe om hvem vitnet er - hvilken person det dreier seg om - for eksempel vitnets adresse eller opplysninger om vitnets tilknytning til saken.

Den aktuelle delen av rettsboken skal holdes adskilt fra rettsboken for øvrig og oppbevares på en strengt betryggende måte, se annet punktum. Det samme gjelder for andre dokumenter i saken som kan røpe vitnets identitet, for eksempel prosesskrifter som er sendt i forbindelse med behandlingen av begjæringen. Domstolen må sørge for full sikkerhet for at uvedkommende ikke kan skaffe seg tilgang til dokumentene. Kongen kan gi forskrift om oppbevaringsmåten.

Avslår retten begjæringen om anonym vitneførsel, skal særreglene om protokollasjon og oppbevaring fortsatt gjelde for de aktuelle opplysningene. Men er det på det rene at påtalemyndigheten vil føre vitnet under full identitet, slik at det opplyses om navnet på vitnet mv., gjelder de alminnelige regler om protokollasjon og oppbevaring også for opplysninger om vitnets identitet som har kommet frem under behandlingen av begjæringen om anonym vitneførsel, jf. tredje punktum. Dette medfører at saksdokumenter med opplysninger om identiteten skal samles med sakens øvrige dokumenter, men det blir naturligvis ikke tale om å gjennomføre protokollasjonen på ny i etterhånd.

Særreglene om protokollasjon og oppbevaring i første ledd gjelder også når retten avhører et vitne anonymt, jf. annet ledd. Er avhøret foretatt under saksforberedelsen og det er på tale å lese det opp under hovedforhandlingen, kan det være at retten finner at vilkårene for anonym vitneførsel ikke lenger er oppfylt. Det kan enten være at det ikke lenger er noen fare for vitnet, eller at retten finner at det vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret å tillate anonym vitneførsel. Siden avgjørelser som er truffet under saksforberedelsen normalt ikke er bindende under hovedforhandlingen, jf. § 272, må retten i tilfelle gjøre om beslutningen. Dersom aktor vil føre vitnet under fullt navn, vil ikke lenger særreglene i § 21 a gjelde.

Særreglene i § 21 a skal bare følges for de delene av avhøret som har opplysninger om vitnets navn eller om andre omstendigheter som kan røpe identiteten. Dommeren bør tilstrebe at protokollasjonen skjer på en slik måte at så mye som mulig av avhøret blir tilgjengelig for den siktede. Trolig skjer det i de fleste saker best ved at protokollasjonen av de sensitive opplysningene så langt det er mulig skjer samlet.

I forslaget til endringer i §§ 40 og 52 er det gitt tilsvarende regler som i § 21 a for oppbevaring av de deler av en dom eller en kjennelse som kan røpe vitnets identitet.

Til § 26 første ledd nytt annet punktum:

Ved behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel og ved selve det anonyme avhøret skal de alminnelige reglene om protokollasjon følges. Men opplysninger om vitnets navn og andre opplysninger som kan røpe vitnets identitet, skal etter forslaget nedtegnes særskilt og oppbevares på en strengt betryggende måte, jf. utkastet til ny § 21 a. Dersom noen av partene ber om det, skal rettsboken vanligvis leses opp i rettsmøtet eller forelegges for partene, jf. § 26 første ledd. Skal reglene om anonyme vitner ha noen realitet, kan dette ikke gjelde for de opplysninger som skal nedtegnes særskilt etter utkastet § 21 a . Derfor er det tatt inn en unntaksbestemmelse om dette i utkastet § 26 første ledd nytt annet punktum.

Til § 28 femte ledd:

Paragraf 28 regulerer adgangen til dokumentinnsyn for fornærmede og andre etter at saken er avsluttet. Departementet foreslår at bestemmelsen slik den lyder etter lovendringen 4. juni 1999 nr. 37, får et nytt femte ledd om at det ikke kan kreves utskrift av den delen av rettsboken som er nevnt i §§ 21 a, 40 sjette ledd eller 52 tredje ledd. Reglene i påtaleinstruksen kapittel 4 om utskrift og utlån av dokumenter i en straffesak bør justeres i samsvar med dette.

Inntil lovendringen 4. juni 1999 nr. 37 trer i kraft, skal det nye leddet være fjerde ledd, ikke femte ledd.

Til § 40 nytt sjette ledd:

Paragraf 40 har regler om domsgrunner. Hvis reglene om anonym vitneførsel skal ha noen realitet, må dommen ikke inneholde opplysninger som kan føre til at identiteten til et anonymt vitne blir kjent. Departementet foreslås at det tas inn en bestemmelse om dette i første punktum i et nytt sjette ledd i § 40. Med opplysninger om et vitnes identitet siktes det til opplysninger om hvem vitnet er, altså hvilken person det dreier seg om. Dersom reglene om domsgrunner i § 40 gjør det nødvendig å komme med opplysninger om vitnets identitet, skal disse opplysningene nedtegnes i et særskilt dokument, se annet punktum. Et eksempel kan være at opplysning om vitnets identitet er av betydning for rettens vurdering av hvilken bevisvekt vitneprovet skal ha. Sjette ledd gjør altså ikke unntak fra reglene om domsgrunner, bare fra reglene om oppbevaring mv.

Den særskilte nedtegnelsen skal oppbevares på en strengt betryggende måte i samsvar med forskrift som Kongen gir, jf. tredje punktum.

Til § 52 nytt tredje ledd:

En kjennelse om anonym vitneførsel vil regelmessig inneholde opplysninger som kan røpe vitnets identitet. Den siktede skal derfor ikke bli meddelt kjennelsen, slik § 52 annet ledd foreskriver for normaltilfellene. Han skal derimot opplyses om at det er besluttet anonym vitneførsel, se utkastet til nytt tredje ledd første og annet punktum.

I stedet skal kjennelsen meddeles forsvareren, se tredje punktum. Unntak gjelder hvis forsvareren har frasagt seg retten til å få opplysninger om vitnets identitet etter § 130 a tredje ledd tredje punktum. Forsvareren skal kunne påkjære kjennelsen på den siktedes vegne, jf. fjerde punktum.Denne retten har ført og fremst betydning når forsvareren er blitt meddelt kjennelsen. Kjenner han ikke det nærmere innholdet i kjennelsen, er det vanskelig å angripe den. Kjæremålsadgangen er imidlertid ikke avskåret i disse tilfellene. Kjæremålsinstansen må godta at kjæremålet er mindre konkret enn det som er vanlig.

Kjennelsen skal oppbevares på strengt betryggende måte etter nærmere regler som Kongen gir, jf. femte punktum.

Til § 97 nytt annet ledd:

Bestemmelsen foreskriver at det skal oppnevnes offentlig forsvarer for den siktede når retten vurderer om den skal ta til følge en begjæring om at et vitne skal forklare seg anonymt. Bestemmelsen gjelder både når retten skal ta stilling til om den skal tillate anonymt rettslige avhør, anonymt politiavhør og bruk av anonyme politiinformanter. Det skal også oppnevnes forsvarer for selve det anonyme rettslige avhøret. Tilsvarende gjelder derimot ikke når politiet gjennomfører et anonymt avhør eller mottar tips fra en informant.

Bestemmelsen har først og fremst betydning når det under etterforskningen skal foretas rettslig avhør eller politiavhør. Skal retten under saksforberedelsen ta stilling til om et vitne skal avhøres anonymt under hovedforhandlingen, jf. § 272, vil saken ha kommet så langt at det er tatt ut tiltale. I de saker hvor anonyme avhør etter forslaget skal kunne foretas, vil den tiltalte alltid ha krav på forsvarer under hovedforhandlingen, og forsvareren vil normalt være oppnevnt på det aktuelle tidspunktet. Men skulle det av en eller annen grunn ikke være oppnevnt forsvarer, må forsvarer oppnevnes før begjæringen om anonym vitneførsel kan behandles.

Kravet på forsvarer gjelder bare den siktede. Er etterforskningen rettet mot en bestemt person, vil en begjæring overfor retten om anonymt politiavhør eller rettslig avhør innebære at vedkommende blir siktet, jf. § 82. I saker hvor mistanken ikke er rettet mot noen konkret person, vil derimot ingen få status som siktet selv om strafforfølgningen på denne måten innledes for retten.

Departementet har vurdert om det bør innføres en ordning hvor det skal oppnevnes offentlig forsvarer selv om ingen er siktet etter mønster av § 100 a (innført ved lov 3. desember 1999 nr. 82). Departementet fremmer ikke noe slikt forslag. Ordningen vil gjøre saksbehandlingen mer omstendelig. Samtidig er det forsvarlig at spørsmålet avgjøres uten forsvarer til stede. Departementet legger særlig vekt på at avhøret bare vil kunne brukes som bevis for retten hvis vilkårene for anonymt avhør (fortsatt) er oppfylt. Eventuelle feil som blir begått eller omstendigheter som blir oversett ved den første vurderingen av om vilkårene er oppfylt, vil dermed kunne komme i betraktning på det senere stadium av saken.

Til § 130:

Straffeprosessloven § 130 regulerer hvilke personopplysninger et vitne skal oppgi i retten.

Etter første ledd første punktum skal rettens formann før et vitne avhøres, spørre vitnet om navn, fødselsdato, stilling, bopel og forhold til siktede og fornærmede. Gjeldende rett bruker uttrykket fødselsår og -dag. Departementet foreslår av språklige grunner å bytte ut dette begrepet med fødselsdato. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring.

Ved en lovendring 7. april 1995 nr. 15 ble det åpnet for at et vitne kan oppgi arbeidssted i stedet for bopel, jf. gjeldende § 130 annet punktum. Departementet foreslår at første ledd annet punktum gjøres til annet ledd første punktum. Begrunnelsen for en slik omdisponering er at departementet foreslår nok en unntaksbestemmelse om plikten til å oppgi bopel eller arbeidssted til retten. Det vil gjøre paragrafen lettere å forstå om alle slike unntaksbestemmelser samles i ett ledd.

Forslagets annet ledd annet punktum svarer med enkelte endringer til gjeldende § 130 tredje punktum som sier at «[d]ersom det er nødvendig, kan rettens formann pålegge vitnet å oppgi sin bopel til retten». Opplysninger om bopel skal bidra til å identifisere vitnet slik at retten kan være sikker på at det er rette vedkommende som avgir forklaring. Opplysningene skal dessuten sikre at man i ettertid enkelt kan få tak i vitnet, for eksempel i forbindelse med anke, gjenopptagelse eller utbetaling av vitnegodtgjørelse. Dersom vitnet ikke har fast arbeid, kan det være behov for å kjenne bostedsadressen for å kunne spore opp vedkommende senere. På denne bakgrunn mener departementet at rettens formann bør kunne få opplyst bostedsadressen hvis det er «behov for» det, selv om det ikke er «nødvendig», og lovutkastet er endret i samsvar med det.

I tillegg presiseres det at bopelsadressen skal oppgis skriftlig til retten i tilfeller hvor rettens formann gir pålegg i medhold av annet ledd annet punktum. Dette er i dag forutsatt i bestemmelsens forarbeider, se Ot. prp. nr. 4 (1994-95) s. 36, og blir, så vidt departementet kjenner til, også fulgt opp i praksis.

Opplysningene skal ikke føres inn i rettsboken, se utkastet til § 18 annet ledd nytt annet punktum.

Departementet foreslår også enkelte språklige endringer i annet punktum som ikke skal ha realitetsbetydning.

Etter første punktum må vitnet oppgi enten bopelen eller arbeidsstedet til retten. Den som ikke har arbeid, må dermed opplyse om bopelsadressen. Utkastet annet ledd tredje punktum åpner for at verken bopelen eller arbeidsstedet opplyses i åpen rett: Opplysningene skal i stedet gis skriftlig til retten.

Vilkåret er at det er fare for at vitnet eller noen av dets nærstående (jf. straffeprosessloven § 122) kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art. Fare for krenkelser av liv, helse eller frihet vil utgjøre de mest typiske situasjoner hvor det vil være aktuelt å gjøre unntak for plikten til å oppgi bopel eller arbeidssted. Pedagogiske grunner taler derfor for å nevne dem uttrykkelig selv om det i slike situasjoner også vanligvis vil være fare for vesentlig velferdstap. Vesentlig velferdstap skal for øvrig forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 123.

Bestemmelsen i annet ledd må ses i sammenheng. Vitnet må i utgangspunktet kunne velge om vedkommende skal oppgi boligadressen eller arbeidsadressen skriftlig til retten, jf. første punktum. Men hvis rettens formann mener at det er behov for det, kan han pålegge vitnet å oppgi bopelen, jf. annet punktum. Det er overlatt til rettsformannens skjønn å avgjøre om det er tilstrekkelig grunn til å frita for opplysningsplikt i åpen rett.

Heller ikke opplysninger om bopel eller arbeidssted som gis skriftlig til retten i medhold av § 130 annet ledd siste punktum, skal nedtegnes i rettsboken, jf. utkastet til endring i § 18.

Til § 130 a:

Bestemmelsen åpner adgang for at et vitne skal kunne forklare seg anonymt for retten. Bestemmelsen gjelder både for rettslige avhør under etterforskningen og vitneavhør under hovedforhandlingen. Det er foreslått en lignende bestemmelse for bruk av anonyme politiinformanter og for anonyme politiavhør i § 234 a. Ordningen med anonym vitneførsel er ny. Etter gjeldende rett er det ikke tillatt å bruke anonyme vitner. Se nærmere om bakgrunnen for lovendringen i punkt 5.5.1 til 5.5.4.

Beslutning om anonym vitneførsel treffes av retten etter begjæring fra statsadvokaten, jf. første ledd. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelsen kan påkjæres etter de alminnelige reglene i §§ 377 og 378. - Det kan under saksforberedelsen treffes forhåndsavgjørelse om bruk av anonyme vitner under hovedforhandlingen, se utkastet § 272 og merknaden til denne bestemmelsen.

Vilkårene for anonym vitneførsel er strenge. De er tatt inn i første og annet ledd. Anonym vitneførsel skal bare være tillatt i de saker som innledningen til første ledd nevner. Dette er saker om overtredelse av straffeloven §§ 132 a, 151 a, 162 annet eller tredje ledd, 192, 229 tredje straffalternativ, 231, 233, 266, 268 jf. § 267, § 317 jf. 162 annet eller tredje ledd eller § 317 jf. 268, jf. § 267 eller forsøk på slik forbrytelse.

Det kan hende at saken gjelder flere straffbare forhold og at bare ett eller noen av dem faller innenfor oppregningen. Har vitnet noe å forklare både om forhold som kan gi grunnlag for anonym vitneførsel og om andre forhold, er det et spørsmål hvilken betydning dette skal ha for spørsmålet om anonymitet. Ved vurderingen av om vilkårene for anonym vitneførsel er oppfylt, må retten etter departementets mening bare ta i betraktning det forholdet som kan gi grunnlag for anonym vitneførsel. Men er vilkårene oppfylt, må retten ved den skjønnsmessige vurderingen av om anonym vitneførsel skal tillates etter omstendighetene kunne ta i betraktning at vitnet også skal forklare seg om andre forhold enn dem som kan gi grunnlag for anonym vitneførsel.

Åpner retten for anonym vitneførsel, må den derimot kunne godta at vitnet også forklarer seg anonymt om poster i siktelsen som ikke i seg selv gir grunnlag for anonymitet. Vitnet vil ofte i en slik situasjon være utsatt for fare selv om vedkommende bare forklarer seg om den andre posten under full identitet.

Det kan være at det er flere siktede i saken og at vitnet har noe å forklare om dem begge. Også i et slikt tilfelle må vilkårene for anonym vitneførsel være oppfylt overfor hver av de siktede, men forholdet kan være et moment ved den skjønnsmessige vurderingen av om anonym vitneførsel skal tillates. I saker med flere siktede kan det etter departementets syn ikke godtas at vitnet får forklare seg anonymt i forhold til begge siktede fordi retten beslutter anonym vitneførsel overfor en av dem.

Retten kan heller ikke tillate at et vitne som skal forklare seg om et forhold som ikke går inn under oppregningen i § 130 a første ledd, får forklare seg anonymt fordi retten beslutter at et annet vitne skal kunne forklare seg anonymt.

Det er et spørsmål hvor sterk mistanken om overtredelse av de aktuelle straffebudene må være. En ren pretensjon fra påtalemyndigheten er ikke nok. På den annen side stilles det ikke krav om skjellig grunn til mistanke. Det er tilstrekkelig at det er rimelig grunn til å etterforske saken i forhold til en av de nevnte bestemmelsene, jf. straffeprosessloven § 224.

Anonym vitneførsel kan besluttes både i straffesaker og i rene sikringssaker/saker om særreaksjoner overfor en utilregnelig person.

For at anonym vitneførsel skal kunne skje, må det foreligge en fare som nevnt i første ledd bokstav a eller bokstav b. Etter bokstav a må det være fare for at det kan skje en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller til noen som vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122 dersom vitnets identitet blir kjent. Med opplysninger om vitnets identitet menes det opplysninger om hvem vitnet er, altså hvilken person det dreier seg om.

Begrepet «alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten» er det samme som i reglene om særreaksjoner i straffeloven § 39, slik de lyder etter lovendringen 17. januar 1997 nr. 11. Det siktes særlig til en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse, men også andre forbrytelser kan omfattes av begrepet. Motivene til endringen i § 39 kan i det vesentlige gi veiledning også i forhold til den nye § 130 a.

Drap, grov legemsbeskadigelse og legemsbeskadigelse med død eller betydelig skade til følge er eksempler på alvorlige voldsforbrytelser. Etter omstendighetene kan også en overtredelse av § 229 annet straffalterativ omfattes. Voldtekt er det mest aktuelle eksemplet på alvorlig seksualforbrytelse. Til kategorien alvorlig frihetsberøvelse hører først og fremst overtredelse av § 223 annet ledd. Alvorlig ildspåsettelse vil særlig være brudd på § 148, men også grovt skadeverk kan omfattes.

Faren kan rette seg mot vitnet eller en person som vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122, for eksempel ektefellen eller barnet til vitnet. Både politivitner og andre vitner omfattes av utkastet.

Ofte vil det være den siktede som utgjør en eventuell fare. Men anonym vitneførsel kan også besluttes hvis det er fare for at personer i den siktedes miljø skal begå en av de nevnte forbrytelsene mot vitnet eller en av vitnets nærmeste. Det gjelder særlig dersom vedkommende handler etter anmodning fra den siktede. Men etter omstendighetene kan anonym viteførsel også besluttes i andre tilfeller. Særlig i organiserte kriminelle miljøer eller grupper med en sterk indre justis vil det lett kunne tenkes at noen i gruppen opptrer truende overfor et vitne i en sak de ikke selv er mistenkt i - uten at noen har bedt dem om det. Den siktedes delaktighet vil imidlertid være et moment når retten foretar den skjønnsmessige avveiningen av om anonym vitneførsel skal tillates.

For at man skal konstatere at det er fare for en alvorlig forbrytelse som nevnt, må det foreligge objektive holdepunkter for at en slik forbrytelse kan skje. Det er ikke tilstrekkelig med en rent subjektiv frykt fra vitnets side.

Det må foretas en totalvurdering. Det har betydning om den siktede eller andre har opptrådt truende overfor vitnet. Både direkte truende adferd og mer skjulte trusler er av betydning. Se eksempler på slike skjulte trusler i merknaden til utkastet til straffeloven § 132 a.

Som departementet kommer tilbake til nedenfor, vil bruk av anonyme vitner etter bokstav a være mest praktisk når vitnet er et såkalt tilfeldighetsvitne som den siktede ikke vet hvem er. Da er poenget nettopp å hindre at vitnet blir utsatt for en farlig situasjon, og det kan ikke kreves at en slik situasjon faktisk har inntrådt.

Retten må i stedet vurdere faren for at vitnet vil bli utsatt for en av de aktuelle forbrytelsene hvis identiteten blir kjent. Ved denne vurderingen er det av betydning om den siktede eller andre i hans miljø har opptrådt truende overfor andre av aktørene i straffesaken, om de har utsatt aktører i andre straffesaker for trusler eller represalier eller om de ellers tyr til vold i konfliktsituasjoner. Er forbrytelsen for eksempel begått av en person i et organisert kriminelt miljø som har som en del av sin væremåte å bruke vold og spre frykt? Spesielt må det legges vekt på om det kriminelle miljøet ofte bærer våpen.

Arten av den forbrytelsen som siktelsen gjelder har også betydning. Desto mer voldelig den er, desto større kan risikoen være for at vold også blir brukt som middel til å «uskadeliggjøre» vitnet.

Vitnets betydning i straffesaken må også tillegges vekt. Jo mer sentralt vitnet er, desto større kan faren være for at det blir utsatt for trusler eller represalier. Et annet moment er hvor mye som står på spill for den siktede, det vil si hvor lang straff han risikerer og eventuell om han i tillegg risikerer inndragning av store verdier.

Det er et spørsmål hvor stor risikoen må være for at vitnet blir utsatt for en alvorlig forbrytelse. Svaret vil bero på de nærmere omstendigheter i saken. Jo mer alvorlig forbrytelse det er fare for, desto mindre krav må det stilles til sannsynligheten for at vitnet vil bli utsatt for forbrytelsen. Men en rent teoretisk mulighet er ikke nok.

Etter bokstav b kan anonym vitneførsel besluttes hvis det er fare for at muligheten for et vitne til å delta skjult i etterforskningen av andre saker blir vesentlig vanskeliggjort.

Det er først og fremst «gjenbruksverdien» av politifolk som arbeider «under cover» som beskyttes etter denne bestemmelsen. Politifolk som brukes skjult i etterforskningen av alvorlige straffesaker, har ofte lang erfaring. Blir det kjent hva de heter, eventuelt hvordan de ser ut, vil de ofte ikke lenger kunne brukes til slike oppdrag. Viktig erfaring, som et lite land som Norge ikke har for mye av, vil da kunne gå tapt.

Bokstav b er etter sin ordlyd ikke begrenset til å gjelde for politifolk. Men de øvrige vilkårene i bestemmelsen vil sjelden være oppfylt når andre enn politiet har deltatt skjult i etterforskningen. Gjenbrukshensynet vil da vanligvis ikke gjøre seg gjeldende med noen særlig styrke.

Med skjult etterforskning siktes det særlig til infiltrasjon og spaning, men også andre former for skjult etterforskning omfattes. Det avgjørende er ikke hvorvidt den siktede tidligere kan ha sett polititjenestemannen, men om han har hatt foranledning til å vite at det dreide seg om en polititjenestemann. Ved spaning vil den siktede normalt ikke ha sett polititjenestemannen. Ved infiltrasjon kan det derimot være at han både har sett polititjenestemannen, og hatt med ham å gjøre. Det vil likevel være tale om skjult etterforskning hvis polititjenestemannen har foregitt at han er en annen enn den han er.

Bestemmelsen beskytter ikke den generelle gjenbruken av polititjenestemannen i skjult etterforskning. Det må dreie seg om etterforskningen av saker av den art som er nevnt i innledning i utkastet § 130 a, altså den type forbrytelser som åpner adgang for bruk av anonyme vitner.

Bokstav b omfatter både etterforskningen i en straffesak som polititjenestemannen for tiden deltar i og etterforskningen i fremtidige saker.

Det kreves at det er fare for at mulighetene for polititjenestemannen til å delta skjult i etterforskningen blir vesentlig vanskeliggjort. Ved denne vurderingen vil det blant annet ha betydning hvor lang tid man regner med det vil gå før polititjenestemannen kan ta «under cover»-oppdrag igjen, om han allerede nå vil kunne ta slike oppdrag i andre miljøer eller i andre deler av landet, og om det kan tas forholdsregler som gjør at polititjenestemannen likevel ikke vil bli gjenkjent siden, for eksempel forkledning.

Ved den skjønnsmessige vurderingen av om anonym vitneførsel skal tillates, vil det også være av stor betydning hvor viktig det er for politiet fortsatt å kunne bruke den aktuelle polititjenestemannen til skjult etterforskning. Det beror blant annet på hvor lang erfaring polititjenestemannen har, om han har kompetanse på området som få eller ingen andre har, og hvor dyktig han er.

Er det fare for at polititjenestemannen, vil bli utsatt for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten hvis identiteten blir kjent, vil anonym vitneførsel kunne besluttes i medhold av bokstav a.

Annet ledd stiller opp ytterligere vilkår. Vilkårene gjelder for situasjonene både i bokstav a og i bokstav b: Anonym vitneførsel kan besluttes bare dersom det er strengt nødvendig. Dette er det samme vilkåret som for bruken av blant annet hemmelig ransaking, jf. § 200 a annet ledd. Vilkåret innebærer at anonym vitneførsel ikke kan besluttes hvis vitnet kan gis tilstrekkelig beskyttelse på annen måte, for eksempel ved praktiske beskyttelsestiltak, som politibeskyttelse (se nærmere om slike tiltak i punkt 6.3 foran). Og anonym vitneførsel kan ikke besluttes i medhold av bokstav b dersom polititjenestemannen ved å forkle seg el. kan holde sin identitet skjult.

Selv om anonym vitneførsel er strengt nødvendig for å beskytte et vitne eller gjenbruken av en polititjenestemann, kan bruk av anonyme vitner ikke besluttes hvis det medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. Det avgjørende vil være i hvor stor utstrekning den siktedes adgang til kontradiksjon begrenses, altså hans adgang til å imøtegå det vitnet sier. Det sentrale ved denne vurderingen er hvor viktig det er for den siktede å kjenne vitnets identitet for å kunne forsvare seg. Etter departementets mening er det særlig to typer av situasjoner hvor det kan ha små betenkeligheter å tillate anonyme vitneavhør:

Dette gjelder for det første når en person som ikke har noen tilknytning til lovbryteren, helt tilfeldig har vært vitne til en forbrytelse. Vedkommende har for eksempel vært passasjer i et kapret fly eller har vært vitne til at en person fra en voldelig kriminell organisasjon er skutt ned og drept på åpen gate. I slike saker vil det ofte være helt uten betydning for den siktede å kjenne vitnets identitet. Riktignok kan det være grunn til å stille spørsmål ved vitnets generelle troverdighet. Men dette vil forsvareren vanligvis kunne gjøre uavhengig av om den siktede kjenner identiteten eller ikke. Departementet foreslår nemlig at forsvareren skal ha rett til å vite vitnets identitet. Retten må imidlertid være oppmerksom på risikoen for at en person som vil hevne seg på den siktede, utgir seg for å være et tilfeldighetsvitne som ikke har hatt noen forbindelse med den siktede tidligere. Derfor er det blant annet et viktig spørsmål om etterforskningen for øvrig kan bekrefte at det virkelig dreier seg om et tilfeldighetsvitne som ikke kjenner den siktede fra før.

Den siktede vil vanligvis heller ikke ha behov for å kjenne identiteten til et politivitne som har deltatt skjult i etterforskningen. Også i en slik sammenheng vil forsvareren som regel kunne stille de spørsmål som måtte være nødvendig for å klarlegge vitnets troverdighet selv om ikke klienten kjenner vitnets identitet. Men igjen må retten være bevisst at det kan være et motsetningsforhold mellom polititjenestemannen og den siktede - enten fra tidligere saker eller i forbindelse med at polititjenestemannen har infiltrert den siktedes kriminelle miljø.

Etter departementets syn vil det vanligvis være betenkelig å tillate anonym vitneførsel hvis den siktede og vitnet kjenner hverandre. Vitnet kan da ha spesielle motiver eller interesser som kan prege vitneprovet, men som det kan være vanskelig for utenforstående å avdekke. Det gjelder ikke minst hvis de to tilhører det samme kriminelle miljøet eller den samme kriminelle gjengen. Men unntak kan tenkes, særlig hvis det dreier seg om en kriminell organisasjon med mange medlemmer.

I utkastet er det foreslått at forsvareren skal ha en rett, men ikke en plikt til å kjenne vitnets identitet. Som det går frem foran, vil betenkelighetene ved anonym vitneførsel reduseres hvis forsvareren kjenner identiteten. Ved vurderingen av hvilke betenkeligheter anonym vitneførsel vil ha for den siktedes forsvar bør det legges vekt på at forsvareren har adgang til å få opplyst vitnets identitet. Har han valgt ikke å vite mer enn klienten, kan ikke dette uten videre føre til at anonym vitneførsel kan nektes.

Ofte vil anonym vitneførsel medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar hvis vitneprovet er av avgjørende betydning for sakens utfall. Den europeiske menneskerettsdomstol har lagt stor vekt på dette momentet. Men det vil trolig ikke alltid være slik at det medfører vesentlige betenkeligheter at et så sentralt vitne forklarer seg anonymt. Unntak kan tenkes hvis det er stor grad av sikkerhet for at vitnet ikke kjenner den tiltalte eller på annen måte har motiver for å forklare seg uriktig.

Retten har adgang, men ingen plikt til å beslutte anonym vitneførsel hvis vilkårene foran er oppfylt, jf. «kan» i innledningen i første ledd. Ved denne skjønnsmessige vurderingen vil det blant annet ha betydning hvor mye det er å oppnå ved at vitnet forklarer seg anonymt. Ofte vil den siktede uansett ut fra sammenhengen kunne slutte seg til hvem vitnet er. Det gjelder særlig når det er den fornærmede som forklarer seg, men vil også være tilfelle i en rekke andre sammenhenger. Vitnet er for eksempel en av den fornærmedes nærmeste eller et medlem av det samme kriminelle miljøet som den siktede. Departementet antar at det særlig vil ha betydning at vitnet forklarer seg anonymt hvis vitnet er et tilfeldighetsvitne eller en polititjenestemann som har deltatt skjult i etterforskningen.

Etter tredje ledd kan anonym vitneførsel gå ut på ett eller flere av følgende tiltak:

Bokstav a: Vitnets navn holdes hemmelig. Dette kan gjennomføres ved at navnet bare opplyses til dem som skal kjenne identiteten. Den mest praktiske løsningen vil vanligvis være at vitnet skriftlig oppgir sitt navnet til retten, og at retten viser dette til de andre som skal kjenne identiteten.

Bokstav b: Andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet vil bli kjent, holdes hemmelig. Det kan dreie seg om andre personopplysninger, som adresse, arbeidssted eller fødselsdato under forutsetning av at opplysningene røper identiteten. Det vil ikke alltid være tilfelle. For eksempel vil arbeidsstedet vanligvis ikke røpe identiteten hvis vitnet arbeider i en bedrift med flere tusen ansatte. Bokstav b har bare praktisk betydning for opplysninger av betydning for saken. Andre opplysninger plikter vitnet uansett ikke å svare på, jf. blant annet straffeprosessloven § 292.

Inn under bokstav b går også andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, for eksempel vitnets tilknytning til den siktede.

Ofte vil det være behov for å holde både navnet og andre opplysninger skjult, men det vil ikke alltid være tilfelle. Det kan for eksempel være at vitnet har et så alminnelig navn at vedkommende ikke vil bli oppsport bare på grunn av navnet.

Bokstav c: Det kan settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig. Det sentrale her er å hindre at den siktede gjenkjenner et vitne han kjenner fra før eller at han blir i stand til å oppspore vitnet senere fordi han nå vet hvordan vitnet ser ut. Fysiske tiltak kan gå ut på bruk av skjerm eller forkledning. Tekniske tiltak kan være fjernavhør eller bruk av stemmefordreining. Flere av tiltakene kan settes i verk samtidig.

I den grad det er mulig, bør de aktørene i saken som identiteten ikke skal holdes skjult for, plasseres slik at de ser vitnet. Disse aktørene er for eksempel på den samme siden av en skjerm som vitnet.

I noen saker kan det være vanskelig å skjule identiteten ved de aktuelle tiltakene. Da er det en mulighet å pålegge den siktede og andre å forlate rettssalen etter § 245 eller § 284.

Settes det i verk tiltak etter bokstav c, må man også sørge for at vitnet ikke blir observert til eller fra rettsstedet eller inne i rettsbygningen, se nærmere punkt 6.3.

Tiltak etter bokstav c kan kombineres med tiltak etter bokstav a og/eller bokstav b. Det vil ofte være nødvendig. Men det kan tenkes at det sentrale vil være å holde navnet på vitnet og andre personopplysninger skjult, ikke å skjule hvordan vitnet ser ut. En polititjenestemann har for eksempel infiltrert et kriminelt miljø, og det er i ettertid klart for den siktede hvem i miljøet som var infiltratøren.

Dommerne, lagrettemedlemmene og aktor skal alltid opplyses om vitnets navn og ellers gjøres kjent med andre forhold som er av betydning for saken, jf. tredje ledd annet punktum. Forsvareren skal ha rett, men ikke plikt til å kjenne identiteten, jf. tredje punktum.

Med «andre forhold» som er av betydning for saken, siktes det særlig til slike opplysninger som første punktum bokstav b nevner. Opplysningene vil først og fremst være av betydning for saken hvis de sier noe om bevisverdien av vitneprovet. Det kan for eksempel tenkes at vitneobservasjonen er foretatt fra vitnets bopel. Da vil adressen ofte ha betydning for opplysningen av saken. Boligens plassering i forhold til gjerningsstedet kan være av betydning for å vurdere hvor lang avstand det var til gjerningsstedet, hvor god sikten var osv.

Annet punktum gjelder også når retten skal ta stilling til en begjæring om anonym vitneførsel. Retten må få alle opplysninger om vitnets identitet som er av betydning for å behandle begjæringen.

Er det av betydning for opplysningen av saken at retten kan iaktta vitnet mens det forklarer seg, følger det også av annet ledd at avhøret må skje slik at retten kan se vitnet, enten direkte eller via en dataskjerm el.

Forsvareren har rett, men ikke plikt til å få de aktuelle opplysningene, jf. tredje punktum. Mange forsvarere ønsker ikke å få andre opplysninger enn dem som kan bringes videre til klienten. Systemet i utkastet er at forsvareren skal få opplysningene med mindre vedkommende frasier seg retten til det. Etter å ha blitt kjent med begjæringen om anonym vitneførsel, bør derfor forsvareren så snart som mulig gi beskjed til retten og aktor hvis han ikke ønsker å kjenne identiteten til vitnet. For sikkerhets skyld bør dessuten retten/aktor undersøke om forsvareren ønsker de aktuelle opplysningene før slike opplysninger gis. Forsvarere som får opplysninger om vitnets identitet, har taushetsplikt om dette etter fjerde ledd.

En forsvarer som har motsatt seg å få opplysninger om vitnets identitet, kan når som helst ombestemme seg og be om å få de aktuelle opplysningene. Har avhøret skjedd, vil opplysningene måtte gis ved at forsvareren får innsyn i de dokumenter i saken som inneholder de relevante opplysningene.

De som får opplysninger etter tredje ledd, plikter å bevare taushet om alle opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, jf. fjerde ledd første punktum. Taushetsplikten gjelder overfor alle andre enn dem som har krav på opplysningene etter tredje ledd. Det siktes både til opplysninger om hvem vitnet er, jf. tredje ledd bokstav a og bokstav b, og hvordan vitnet ser ut, jf. bokstav c. Taushetsplikten gjelder imidlertid bare i den utstrekning det har vært besluttet anonymitet. Har vitnet et så alminnelig navn at det ikke er holdt hemmelig i saken, gjelder taushetsplikten selvsagt ikke for denne opplysningen. Brudd på taushetsplikt straffes etter straffeloven § 121.

Hvis en forsvarer som har fått opplysninger om identiteten til et anonymt vitne, signaliserer at han ikke vil respektere taushetsplikten, må retten oppnevne en annen forsvarer, jf. straffeprosessloven § 105 annet punktum.

Taushetsplikten gjelder fra begjæringen om anonym vitneførsel kommer til retten. Den faller bare bort hvis retten har avslått begjæringen og det er klart at påtalemyndigheten vil føre vitnet under full identitet, jf. annet punktum.

Politifolk som kjenner vitnets identitet gjennom sitt arbeid i politiet, har taushetsplikt selv om de ikke har fått opplysningen i forbindelse med at saken behandles for retten, jf. tredje punktum.

Femte og sjette ledd har nærmere regler om behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel. Behandles begjæringen under hovedforhandlingen eller ankeforhandlingen, gjelder de vanlige regler om hvem som deltar i behandlingen. Femte leddhar særregler når avgjørelsen treffes under saksforberedelsen. Alle fagdommerne i saken skal delta, men ingen av lekdommerne. I første instans deltar vanligvis bare én fagdommer. Skulle retten være satt med forsterket rett, jf. § 276, skal administrator alene treffe avgjørelsen. I lagmannsretten deltar de tre fagdommere. Straffeprosessloven § 54 om at avgjørelser under saksforberedelsen kan treffes av formannen eller en saksforberedende dommer kommer altså ikke til anvendelse.

Siden det ikke skjer umiddelbar bevisføring for Høyesterett, er det ikke aktuelt å foreta avgjørelser om anonym vitneførsel under saksforberedelsen for domstolen. Det deltar heller ikke lekdommere. Derfor er det ikke behov for særregler om hvem som treffer beslutningen; de vanlige regler vil gjelde.

I sjette ledd er det tatt inn skjerpede krav til grunnene i kjennelser som tillater anonym vitneførsel. For kjennelser som nekter bruk av et anonymt vitne, gjelder derimot de vanlige reglene i § 52.

Formålet med begrunnelsesplikten er å sikre at spørsmålet om anonym vitneførsel blir grundig vurdert i førsteinstansen, at grunnlaget for å vurdere avgjørelsen i forbindelse med kjæremål eller anke blir godt og at Den europeiske menneskerettsdomstol i en eventuell klagesak får et bredt grunnlag for å vurdere om forpliktelsene i EMK er overtrådt.

Retten skal angi det saksforholdet den har funnet bevist som grunnlag for avgjørelsen, jf. første punktum. Det er særlig viktig at den beskriver den faren den mener foreligger enten for at vitnet eller noen av vitnets nærmeste blir utsatt for en alvorlig forbrytelse eller for at mulighetene for en polititjenestemann til å delta skjult i etterforskningen i andre saker vil bli vesentlig redusert.

Retten skal også opplyse om de grunner den har lagt vekt på ved avgjørelsen av om vilkårene for anonym vitneførsel er oppfylt, se annet punktum. Her er det sentralt å få frem hvorfor retten mener at det er strengt nødvendig med anonym vitneførsel og hvorfor dette ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar.

Departementet foreslår i proposisjonen her også en rekke andre særregler om behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel og om selv det anonyme avhøret, se utkastet til endringer i straffeprosessloven ny § 21 a, 26, 28, 40, 52, 97, 242, 245, 264, 272, 284, 292 og 314 og domstolloven §§ 125 og 126 med tilhørende merknader.

Til § 234 a

Bestemmelsen åpner adgang for anonyme politiavhør. Paragraf 130 a har en tilsvarende bestemmelsen om anonyme dommeravhør. Se om bakgrunnen for bestemmelsen i punkt 5.6.

Vilkårene for anonyme politiavhør er de samme som ved anonyme dommeravhør, jf. henvisningen til § 130 a første og annet ledd i § 234 a første ledd første punktum. Vilkårene vil lettere være oppfylt ved politiavhør enn ved rettslige avhør. Det skyldes at betenkelighetene ved å bruke anonyme vitner ofte er større ved rettslige avhør enn ved politiavhør.

Avgjørelsen om anonymt politiavhør treffes av retten etter begjæring fra politimesteren eller en person som nevnt i § 216 d annet ledd, se første, jf. annet punktum. Retten vil si forhørsretten, jf. § 5 annet ledd. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelsen kan påkjæres etter de vanlige reglene i §§ 377 og 378.

Annet ledd angir hva anonymt politiavhør kan gå ut på. Bokstav a åpner for at navnet på en av politiets informanter holdes hemmelig. Det samme gjelder for andre opplysninger som kan føre til at det blir kjent hvem informanten er. I bokstav b er det gitt en tilsvarende regel om beskyttelse av vitner som avhøres av politiet.

Forskjellen på en informant og et vitne er ikke skarp. Informanten vil ofte komme med tips som setter politiet på spor etter andre bevis. Han forteller for eksempel at A er involvert i saken eller hvor et parti med narkotika er gjemt. Et vitne vil vanligvis ha sett eller hørt noe som er av betydning for saken. Det har ikke rettslig betydning i forhold til reglene i utkastet her om det dreier seg om en informant eller et vitne.

Tredje og fjerde ledd gir flere av reglene i § 130 a tilsvarende anvendelse ved anonyme politiavhør.

Et anonymt politiavhør vil i første rekke bare ha betydning for etterforskningen. Men det kan tenkes at påtalemyndigheten ønsker å bruke avhøret som bevis i forbindelse med en begjæring om fengsling eller bruk av et annet tvangsmiddel. Det kan også være at aktor ønsker å lese opp forklaringen under hovedforhandlingen i medhold av § 297. Dette vil det være adgang til bare hvis vilkårene for anonym vitneførsel fortsatt er oppfylt, jf. fjerde ledd første punktum.

Departementet foreslår også i andre bestemmelser en rekke regler om behandlingen av en begjæring om anonymt politiavhør, om unntak fra reglene om dokumentinnsyn og om bevisforbud, se henvisningen i merknaden til § 130 a.

I femte ledd er det tatt inn en hjemmel for Kongen til å gi utfyllende forskrifter om bruk av anonyme informanter og anonyme politivitner.

Departementet foreslår å endre en rekke bestemmelser for å tilpasse dem til den nye § 234 a, se punktene 5.6.2.2 og 5.6.2.3.

Til § 242 nytt annet ledd:

Endringen er i det vesentlige den samme som i utkastet til § 264 nytt fjerde ledd, bortsett fra at også den fornærmedes rett til dokumentinnsyn begrenses. Departementet viser til merknaden til § 264 fjerde ledd.

Nåværende annet til fjerde ledd blir nye tredje til femte ledd.

Til § 245:

Paragraf 245 første ledd åpner adgang til å pålegge den siktede eller andre å forlate rettssalen under avhør av vitner under saksforberedelsen. Vilkåret er at det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden vitneforklaring ellers ikke vil bli gitt. Siktede kan også utelukkes av hensyn til etterforskningens øyemed, se tredje ledd. Disse vilkårene vil ofte være oppfylt når en begjæring om anonym vitneførsel skal behandles eller et vitne skal forklare seg anonymt under saksforberedelsen. Departementet foreslår likevel at § 245 første ledd får en uttrykkelig regel i nye annet og tredje punktum om at retten kan beslutte at en siktet person eller andre skal forlate rettssalen under behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel og når et anonymt vitne skal avhøres.

Ved vurderingen av om noen skal pålegges å forlate rettssalen mens et anonymt vitne forklarer seg, må det særlig legges vekt på om det er behov for å stille vitnet spørsmål som gjør at vedkommende må røpe personopplysninger, og på risikoen for at vedkommende ut fra sammenhengen skal kunne slutte seg til hvem vitnet er selv om navnet på vitnet og andre personopplysninger holdes hemmelig.

Er det besluttet anonym vitneførsel, åpner § 130 a for at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig. Er det satt i verk slike tiltak, vil det i en del saker ikke være behov for å pålegge den siktede eller andre å forlate rettssalen. Forutsetningen er at det bare er vitnets utseende og navn som må holdes skjult, og at det ikke er fare for at noen vil slutte seg til hvem vitnet er ut fra forklaringen.

Selv om et vitne ikke skal forklare seg anonymt, kan det være at vitnet vil vegre seg mot å gi en uforbeholden forklaring hvis siktede eller andre kan iaktta vedkommende under avhøret. Da har retten allerede etter gjeldende rett adgang til å pålegge den siktede eller andre å forlate rettssalen under forklaringen. I en del saker vil hensynet til å beskytte vitnet bli tilstrekkelig ivaretatt selv om den siktede er til stede dersom avhøret skjer slik at vedkommende ikke kan iaktta vitnet. Det plasseres for eksempel en skjerm mellom dem. Samtidig har en slik ordning den rettssikkerhetsmessige fordelen at den siktede bedre kan imøtegå det vitnet sier når han er til stede under avhøret. Departementet foreslår derfor et nytt femte punktum i § 245 første ledd hvor det heter at retten i stedet for å pålegge siktede eller andre å forlate rettssalen, kan beslutte at det settes i verk tiltak slik at vedkommende ikke kan iaktta vitnet.

Det nye sjette punktum har først og fremst betydning for adgangen til å sette i verk fysiske tiltak, som bruk av skjerm. Et alternativ er å sette i verk tekniske tiltak, som fjernavhør. Fjernavhør er det hjemmel til allerede etter gjeldende rett, se § 109 a med forskrift 8. november 1991 nr. 727. Denne adgangen blir ikke berørt av endringsforslaget. - Bruk av forkledning eller stemmefordreining er ikke aktuelt etter sjette ledd. Formålet er ikke å skjule identiteten, men å hindre ubehag for vitnet i avhørssituasjonen. Et slikt ubehag avhjelpes neppe med de nevnte tiltakene.

Departementet foreslår også enkelte språklige endringer uten realitetsbetydning.

Har den siktede vært utvist, skal han gjøres kjent med det som er forhandlet i hans fravær, jf. § 245 annet ledd. Ved anonym vitneførsel må det gjøres unntak for opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Departementet forslår derfor at annet ledd får et nytt annet punktum som fastslår at den siktede i saker om anonym vitneførsel likevel ikke gjøres kjent med opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Det siktes her både til personopplysninger og til andre opplysninger som indirekte kan røpe identiteten.

Til § 264:

Vanligvis skal det gå frem av bevisoppgaven hvilke vitner som skal føres, jf. § 264 første ledd. Ønsker påtalemyndigheten at et vitne skal forklare seg anonymt, kan det ikke gis opplysninger som røper vitnets identitet. Da skal det bare opplyses om at påtalemyndigheten begjærer at et vitne skal forklare seg anonymt, jf. første ledd nytt annet punktum. Vitnets navn eller andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal ikke nevnes, for eksempel vitnets adresse eller vitnets tilknytning til saken, se tredje punktum.

Avslår retten begjæringen om anonym vitneførsel, skal det likevel ikke gis opplysning om vitnets navn, med mindre det er på det rene at påtalemyndigheten likevel vil føre vitnet under full identitet, jf. fjerde punktum.

Anonym vitneførsel kan bare besluttes hvis det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar, jf. utkastet til straffeprosessloven § 130 a annet ledd. Derfor kan det tenkes at retten nekter å ta en begjæring om anonym vitneførsel til følge selv om det er fare for at vitnet eller noen av vitnets nærmeste blir utsatt for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten hvis han avgir forklaring under fullt navn. Situasjonen vil da som regel være slik at aktor ikke vil føre vitnet. I så fall skal navnet til vitnet ikke gjøres kjent.

Fjerde punktum er ikke til hinder for at den tiltalte ber om at vitnet blir ført hvis han på selvstendig grunnlag har opplysning om hvem vitnet er. Forsvareren kan derimot ikke benytte taushetsbelagt informasjon som han har fått i forbindelse med behandlingen av begjæringen, til å kreve vitnet ført.

Er det tatt ut tiltale, har den tiltalte og forsvareren som hovedregel krav på innsyn i alle dokumentene i saken. Unntak gjelder bare for opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, se § 264 første, jf tredje ledd. Er det besluttet anonym vitneførsel, kan det selvfølgelig ikke gis innsyn i dokumenter med opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Departementet foreslår derfor at § 264 får et nytt fjerde ledd om dette. Unntaket fra innsynsretten gjelder både for opplysninger som kommer frem i forbindelse med behandlingen av en begjæring om anonymt vitneavhør og opplysninger fra selv avhøret. Unntaket gjelder imidlertid bare for de deler av dokumentene som har slike opplysninger. Andre deler av dokumentet må det gis innsyn i.

Forsvareren har rett, men ikke plikt til å få opplysning om vitnets identitet. Forsvareren må derfor gis innsyn i opplysninger som den tiltalte nektes innsyn i etter fjerde ledd. Men har forsvareren motsatt seg å få opplysninger om identiteten i forbindelse med behandlingen av begjæringen om anonym vitneførsel og selv det anonyme avhøret, jf. § 130 a tredje ledd tredje punktum, vil han vanligvis heller ikke ønske innsyn i de aktuelle dokumentene.

Det er vanskelig for den tiltalte å påkjære en avgjørelse hvor han nektes dokumentinnsyn når han ikke kjenner innholdet av de aktuelle opplysningene. Det er derfor tatt inn en bestemmelse i tredje punktum om at forsvareren kan påkjære avgjørelsen på den tiltaltes vegne. Bestemmelsen har størst praktisk betydning når forsvareren ikke har motsatt seg å kjenne vitnets identitet fordi det i motsatt fall kan være vanskelig også for forsvareren å formulere et kjæremål. Men kjæremålsadgangen er ikke avskåret i disse tilfellene. Ønsker forsvareren ikke å kjenne identiteten til vitnet, bør retten godta at kjæremålet er mindre konkret utformet enn det ellers ville ha vært.

Nåværende fjerde ledd blir femte ledd.

Til § 267 første ledd tredje punktum:

Se merknaden til § 264.

Til § 272:

Straffeprosessloven §§ 272 til 274 har regler om adgangen til å avholde rettsmøter under saksforberedelsen. Paragraf 272 nevner uttrykkelig enkelte situasjoner hvor dette kan skje. Departementet foreslår at også spørsmål om et vitne skal forklare seg anonymt (§ 130 a eller § 234 a), om å utelukke siktede eller andre personer fra rettssalen mens et vitne eller en medsiktet blir avhørt (§§ 245 og 284) eller om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører (domstolloven kapittel 7) skal nevnes i oppregningen. Den generelle bestemmelsen i § 274 åpner for at slike spørsmål avgjøres under saksforberedelsen allerede i dag. Men ved at adgangen nevnes uttrykkelig i loven, er det grunn til å tro at den blir mer brukt. Departementet finner at det gir best oversikt om gjeldende første og annet ledd slås sammen og de ulike situasjonene oppregnes særskilt i bokstav a til g, se lovforslaget.

Flere grunner kan tilsi at spørsmålene avgjøres allerede under saksforberedelsen. Blant annet kan det være nødvendig å foreta visse forberedelser før et anonymt vitne kan forklare seg. Det skal for eksempel brukes fysiske eller tekniske hjelpemidler. Ved at slike tiltak kan forberedes på forhånd kan man hindre at hovedforhandlingen må utsettes. Det er også mest skånsomt overfor vitnet om vedkommende så tidlig som mulig får avklart om avhøret skal skje anonymt eller ikke. Og blir spørsmålet om anonym vitneførsel endelig avgjort før hovedforhandlingen, kan man unngå at hovedforhandlingen forsinkes fordi det er tvist om spørsmålet.

Selv om vitnet ikke skal forklare seg anonymt, kan det være grunn til å treffe forhåndbeslutninger om at siktede eller andre skal forlate rettssalen under avhøret eller at saken helt eller delvis skal gå for lukkede dører og med referatforbud. Økt forutbergnelighet om dette kan bidra til å gjøre det mindre belastende å vitne.

Det er ofte først under hovedforhandlingen at retten får den fulle oversikten over saken. Retten kan derfor beslutte å utsette avgjørelsen til hovedforhandlingen, se utkastet annet ledd, som tilsvarer gjeldende tredje ledd. Avgjørelsen etter annet ledd er dessuten som hovedregel ikke bindende ved hovedforhandlingen, jf. utkastet tredje ledd (gjeldende fjerde ledd). Hvis retten for eksempel under hovedforhandlingen finner at det vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar at et vitne forklarer seg anonymt, må den gjøre om en tidligere beslutning om anonym vitneførsel. Med mindre aktor frafaller å føre vitnet, må vitnet i tilfelle forklare seg under fullt navn.

Til § 284 første ledd:

Departementet foreslår den samme endringen i § 284 første ledd som i § 245 første ledd. Se merknaden til § 245 første ledd.

Paragraf 284 tredje ledd viser til § 245 annet ledd. Det er derfor ikke nødvendig å foreta en tilsvarende endring i § 284 som i § 245 annet ledd.

Til § 292 annet ledd nye tredje og fjerde punktum:

Departementet foreslår at det tas inn et bevisforbud i § 292 annet ledd. Er det begjært anonym vitneførsel etter § 130 a eller § 234 a til følge, kan det ikke føres bevis om vitnets navn eller andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Selv om retten avslår begjæringen, er hovedregelen at beviset ikke kan føres. Beviset kan føres bare hvis påtalemyndigheten likevel fører vitnet under full identitet.

Bevisforbudet er ikke til hinder for at siktede fører vitnet hvis han på selvstendig grunnlag har kunnskap om hvem vitnet er. Poenget er at han ikke skal få opplysninger om vitnets identitet gjennom rettens behandling av begjæringen om anonym vitneførsel.

Til § 314 annet ledd nytt annet punktum:

Ankeerklæringen skal nevne nye bevis som måtte bli påberopt, jf. annet ledd. Ønsker påtalemyndigheten at et vitne skal forklare seg anonymt, kan det ikke gis opplysninger i ankeerklæringen som røper vitnets identitet. Departementet går inn for at de foreslåtte bestemmelsene om dette i utkastet til § 264 første ledd om bevisoppgaven, gis tilsvarende anvendelse for ankeerklæringer, se nærmere kommentaren til denne bestemmelsen.

12.5 Til lovforslaget del V - ikraftsetting

De strafferettslige endringene og de prosessuelle endringene som ikke gjelder anonym vitneførsel, trer etter forslaget i kraft straks. For at reglene om anonym vitneførsel skal kunne tre i kraft må det gis forskrifter, blant annet om oppbevaring av dokumenter og om bruk av anonyme politiavhør og politiinformanter. Departementet foreslår derfor at disse endringene trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer.

Departementet foreslår ingen egne overgangsregler. Endringene får virkning straks med mindre Grunnloven § 97 eller straffeloven § 3 er til hinder for det. Disse bestemmelsene gjør at endringene i straffeloven bare får betydning for handlinger som er begått etter at lovendringen trer i kraft. De straffeprosessuelle endringene får derimot virkning også for saker om forbrytelser som er begått før lovendringen trer i kraft.