2 Bakgrunnen for forslagene

2.1 Tidligere vurderinger av behovet for tiltak

I den senere tiden er det fra flere hold reist spørsmål om det bør åpnes for bruk av anonyme vitner og andre tiltak for å beskytte politiet og andre vitner i straffesaker mot trusler og represalier:

Spørsmålet ble så vidt berørt av Metodeutvalget i NOU 1997: 15 side 118-19. Metodeutvalget tok ikke stilling til om det bør være tillatt å bruke anonyme vitner, men anbefalte at spørsmålet ble utredet. Utvalget konstaterte at politiet har plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sikkerheten til vitner, og fant ikke grunn til å anbefale at det utarbeides særskilte rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse. Utvalget forutsatte derimot at politisjefene nøye vurderer tiltak i konkrete saker dersom behov for beskyttelse oppstår.

I brev 20. april 1998 til Justisdepartementet foreslo politimesteren i Oslo flere tiltak for å beskytte polititjenestemenn og vitner mot trusler og represalier. Det ble foreslått regler som gjør det mulig for et vitne å opptre under pseudonym på alle stadier i saken og en presisering i straffeprosessloven § 130 for å beskytte politivitner mot å måtte oppgi sin privatadresse i retten. Dessuten gikk politimesteren inn for å endre straffeprosessloven § 284, som gir adgang til å pålegge den tiltalte å forlate rettssalen dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Politimesteren mente videre at det bør foretas en endring i reglene om sperring av adresse i folkeregisteret for så vidt gjelder polititjenestemenn.

I januar 1999 ga Justisdepartementet lagdommer Mary-Ann Hedlund i oppdrag å utrede spørsmålet om bruk av anonyme vitner. Utredningen ble overlevert departementet i april 1999. (Utredningen er tatt inn som vedlegg til proposisjonen her. Den vil i det følgende bli kalt Hedlunds utredning.) I utredningen går Hedlund inn for at det på etterforskningsstadiet bør være en generell adgang til å holde et vitnes identitet skjult for den siktede. Men Hedlund frarår på det nåværende tidspunkt å åpne for at vitner skal kunne forklare seg for retten under full anonymitet. Derimot stiller Hedlund seg mer positiv til forskjellige former for delvis anonymitet, slik at enkelte personopplysninger, men ikke nødvendigvis navnet, holdes skjult.

I brev 11. juni 1999 til departementet har riksadvokaten foreslått en ny bestemmelse i straffeloven som retter seg mot den som forulemper vitner og andre aktører i rettspleien. Formålet med lovforslaget er å få økt den konkrete straffutmålingen hvor tiltalte eller andre øver vold eller fremsetter trusler mot aktørene i rettspleien. Gjeldende straffutmålingspraksis ivaretar etter riksadvokatens syn ikke de sterke allmennpreventive hensyn som her gjør seg gjeldende.

Ved brev 25. juni 1999 har Politiets overvåkingstjeneste henvendt seg til Justisdepartementet med forslag om endring i straffeloven § 99 for å styrke det strafferettslige vernet for regjeringsmedlemmer i utøvelsen av deres arbeid.

Justiskomiteen har i flere sammenhenger vært opptatt av spørsmålet om bruk av anonyme vitner mv.: I forbindelse med behandlingen av Justisdepartementets budsjettproposisjon for 1999, St. prp. nr. 1 (1998-99), ba Stortinget regjeringen om å «vurdere tiltak som ytterligere kan styrke politiets arbeidssituasjon og gi et bedre strafferettslig vern for den enkelte polititjenestemann». Komiteen føyde til: «Det skal i den forbindelse vurderes om polititjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet. Når det gjelder ytterligere rettslig vern vurderes å innføre høyere strafferammer, eventuelt også minstestraffer», se Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99) side 13.

Innføring av lovregler som vil gjøre det tillatt å føre anonyme politivitner for domstolen var ett av flere forslag i Dok. nr. 8: 8 (1998-99) Forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Terje Knudsen om en handlingsplan for å øke sikkerheten for polititjenestemenn. Det ble der også foreslått at polititjenestemenn som ikke opptrer anonymt, skal få en lovbestemt rett til ikke å oppgi personalia utover tjenestenummer. Stortingsrepresentantene gikk dessuten inn for å endre strafferammene i enkelte straffebestemmelser som har betydning for politiets arbeidssituasjon. Under behandlingen av forslaget fant flertallet i justiskomiteen ikke grunn til å treffe nye vedtak om anonyme vitner og endrede strafferammer så kort tid etter at vedtak ble gjort i forbindelse med St. prp. nr. 1 (1998-99), jf. Innst. S. nr. 154 (1998-99) side 2 og 4.

I Innst. O. nr. 3 (1999-2000) om etterforskningsmetoder mv. (jf. Ot. prp. nr. 64 (1998-99)) uttalte komiteen om anonym vitneførsel mv. (side 20):

« Komiteen er tilfreds med at departementet (...) nå arbeider med å fremlegge egen sak om dette, jf. høringsutkast av 1. oktober 1999 med frist til uttalelse 1. desember 1999.

Komiteen forutsetter at det her drøftes vitners muligheter til anonymitet eller en viss form for anonymitet, særlig der trusler og reprimander vil forhindre at vitnemål ellers kommer frem. Komiteen viser til erfaringene med barneransakene som ble ført for domstolen høsten 1998. Her ble i ett konkret tilfelle et barn som var offer (han var yngst av samtlige ofre), tillatt å forklare seg uten tiltalte og tilhørere tilstede. Tiltaltes forsvarere var selvsagt på plass. Dette er i tråd med tidligere signaler fra lovbehandling i Stortinget. Erfaringene fra barneransakene var imidlertid at ingen andre barn fikk anledning til å forklare seg på tilsvarende måte. Dette skjedde fordi dommeren oppgav at lovverket neppe gav åpning for det. I barneransakene trakk svært mange av ofrene anmeldelsen tilbake. Komiteen peker på at lovverket har et særlig ansvar for å beskytte barn, og det er nødvendig at lovverket åpner for at rettssapparatet kan sikre tryggheten til barn som ofre/vitner i en rettssal. Komiteen vil i den forbindelse vise til at det ved en lovendring i 1994 ble åpnet for å pålegge tiltalte å forlate salen dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det, jf. Innst. O nr. 39 (1993-1994). Komiteen forutsetter at denne problemstillingen drøftes videre i den varslede saken fra Regjeringen, med sikte på å styrke barns rettsvern. Komiteen viser for øvrig til behandlingen av lov om kildevern, jf. Innst. O. nr. 28 (1998-1999) der komiteen åpner for adgang til å stenge rettssaler for presse og publikum av hensyn til ofre og vitner.

Komiteen understreker at i alle saker om såkalte anonyme vitner er det en selvfølge at tiltaltes forsvarer er tilstede slik at grunnleggende rettssikkerhetshensyn ivaretas, og adgang til ulike former for anonymisert vitneførsel kan bare åpnes i helt spesielle og avgrensede tilfeller.

Komiteen ber også departementet vurdere rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse i forbindelse med saken om anonyme vitner.»

I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) heter det (side 13):

«Komiteen imøteser fremleggelse av egen sak om anonyme vitner og økt beskyttelse av polititjenestemenn, etter at høringsrunden er avsluttet 1. desember 1999. Komiteen viser til utviklingen innen organisert kriminalitet i Norge, og bruken av trusler mot ulike tjenestemenn både på lavere og høyere nivå er en uakseptabel utvikling som krever høy beredskap og kontant reaksjon både fra ledelsen i politiet, og fra politiske myndigheter. Det er viktig at Norge lærer av erfaringer i andre land, og er villig til å ta i bruk de lovvirkemidler som utviklingen gjør nødvendig.»

2.2 Høringsbrev 1. oktober 1999

Justisdepartementet ønsket å få en bred diskusjon om hvorvidt det er behov for anonym vitneførsel og andre tiltak for å beskytte vitner og andre aktører i straffesaker mot trusler og represalier, og i så fall hvordan dette behovet best kan dekkes. Derfor sendte departementet 1. oktober 1999 på høring flere forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. I høringsbrevet foreslo departementet blant annet at det åpnes for bruk av anonyme vitner som et eksepsjonelt virkemiddel på alle stadier av en straffesak. Departementet gikk videre inn for å sikre at identiteten til politiets informanter skal kunne holdes hemmelig. Dessuten foreslo departementet å endre straffeprosessloven § 130, som regulerer hvilke personlige opplysninger som et vitne skal oppgi i retten, og enkelte andre tiltak for å behandle vitner på en skånsom måte. Departementet foreslo også en ny straffebestemmelse (straffeloven § 132 a) for å styrke det strafferettslige vernet for alle aktørene i rettssaker.

2.3 Høringen

Høringsbrevet ble sendt til følgende institusjoner og organisasjoner:

• Departementene

• Høyesterett

• Lagmannsrettene

• Bergen byrett

• Kristiansand byrett

• Oslo byrett

• Salten sorenskriverembete

• Stavanger byrett

• Trondheim byrett

• Riksadvokaten

• Statsadvokatene

• ØKOKRIM

• Bergen politidistrikt

• Bodø politidistrikt

• Kristiansand politidistrikt

• Oslo politidistrikt

• Stavanger politidistrikt

• Trondheim politidistrikt

• Datatilsynet

• Regjeringsadvokaten

• Straffelovkommisjonen

• Bergen forsvarerforening

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Bankforening

• Den norske Dommerforening

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

• Den juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo

• Forsvarergruppen av 1977

• Institutt for menneskerettigheter

• Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø

• Juridisk rådgivning for kvinner, JURK

• Juss Hjelpa i Nord-Norge

• Jussbuss

• Jussformidlingen i Bergen

• Kontoret for fri rettshjelp

• Landsorganisasjonen i Norge

• Lensmannsetatens landslag

• Norges Juristforbund

• Norges Lensmannslag

• Norsk forening for voldsofre

• Norsk forening for kriminalreform, KROM

• Norsk Forskningsråd

• Norsk Politiforbund

• Norsk Presseforbund

• Norske Avisers Landsforening

• Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund

• Norsk Journalistlag

• Norsk Redaktørforening

• Norsk Telegrambyrå

• Norsk Rikskringkasting

• TV 2

• TV Norge

• Norske kvinnelige juristers forening

• Næringslivets hovedorganisasjon

• Politiembetsmennenes Landsforening

• Rettspolitisk forening

• Stiftelsen Fritt Ord

• Straffedes organisasjon i Norge, SON

Høringsfristen var 1. desember 1999. Følgende instanser har kommet med merknader til høringsbrevet:

• Barne- og familiedepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Høyesterett

• Agder lagmannsrett

• Borgarting lagmannsrett

• Bergen byrett

• Oslo byrett

• Trondheim byrett

• Riksadvokaten

• Agder statsadvokatembeter

• Kriminalpolitisentralen

• ØKOKRIM

• Bergen politidistrikt

• Bodø politidistrikt

• Kristiansand politidistrikt

• Oslo politidistrikt

• Trondheim politidistrikt

• Regjeringsadvokaten

• Straffelovkommisjonen

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Bankforening

• Forsvarergruppen av 1977

• Norsk forening for kriminalreform, KROM

• Norske Rikskringkasting

• Politiembetsmennenes Landsforening

I tillegg har enkelte dommere ved Oslo byrett avgitt uttalelse. Departementet har også mottatt uttalelser fra Horten sorenskriverembete og Politiets fellesforbund.

Følgende instanser har gitt melding om at de ikke vil avgi uttalelse i saken, eller at de ikke har merknader til høringsbrevet:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Finansdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Sosial- og helsedepartementet

• Datatilsynet

• Landsorganisasjonen i Norge

• Likestillingsombudet

• Norges Juristforbund v/ Dommerforeningens utvalg for strafferett

• Næringslivets hovedorganisasjon

Innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet senere i proposisjonen i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget som uttalelsene tar opp. Som en kort beskrivelse kan det sies at høringsinstansene stort sett støtter forslagene i høringsbrevet, selv om enkelte instanser har bemerkninger til den nærmere utformingen av forslagene. Forslaget om å tillate anonym vitneførsel har vært det mest kontroversielle. Det er dette forslaget høringsinstansene jevnt over har kommentert i størst utstrekning, og det er her oppfatningene varierer mest. Likevel ser et flertall av høringsinstansene behovet for å åpne for anonym vitneførsel under hovedforhandlingen. De høringsinstansene som stiller seg negative til å innføre en ordning med anonym vitneførsel under hovedforhandling, begrunner dette særlig med at det ikke er påvist et stort nok behov for en slik ordning i forhold til de rettssikkerhetsmessige problemene ordningen skaper.