7 Strafferettslig vern for aktørene i rettsvesenet

7.1 Oversikt

7.1.1 Gjeldende rett

En person som øver vold eller fremsetter trusler mot en offentlig tjenestemann som deltar i en rettssak, kan straffes etter straffeloven §§ 127 eller 128 dersom handlingen er foretatt for å søke å påvirke tjenestemannen i sin tjenestehandling. Slik påvirkning kan lettest forekomme i forbindelse med straffesaker, men kan også skje i sivile saker.

Straffebudene verner bare offentlige tjenestemenn. I rettssaker vil dette særlig være polititjenestemenn, aktor, dommere, rettsbetjenter, rettens og påtalemyndighetens kontorpersonale og vitner som opptrer i kraft av sin stilling som offentlig tjenestemann. «Sivile» vitner faller utenfor.

Formålet med §§ 127 og 128 er å verne den offentlige myndighetsutøvelse. Den enkelte tjenestemanns fysiske integritet beskyttes gjennom de alminnelige bestemmelsene om frihetskrenkelser og legemskrenkelser i straffeloven kapittel 21 og 22, som kan anvendes sammen med §§ 127 og 128. Etter gjeldende rett finnes det ikke straffebud som spesielt verner aktørene straffesaker eller i sivile saker mot frihets- og legemskrenkelser.

Trusler mot aktørene i en rettssak kan etter forholdene straffes etter straffeloven § 227. Trusselen må gjelde en handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Den må være skikket til å fremme alvorlig frykt.

Har trusselen medført at et vitne har forklart seg uriktig, kan det også bli tale om straff for medvirkning til falsk forklaring, jf. straffeloven kapittel 15. Hvis vitnet ikke lar seg påvirke, kan det bli tale om forsøk på medvirkning til falsk forklaring. Derimot kan man ikke straffe for falsk forklaring eller medvirkning til falsk forklaring hvis et vitne trues til taushet, jf. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer (bind 2), 1992 side 338.

Plagsom eller annen hensynsløs adferd som ikke uttrykkes gjennom trusler, vil etter omstendighetene kunne straffes etter § 390 a om fredskrenkelse.

7.1.2 Kort om nordisk rett

Alle de andre nordiske land har enten straffebud som verner aktører i rettsvesenet, eller har fremmet forslag om et slikt straffebud.

Den svenske brottsbalken 17. kap. 10 § lyder slik:

«Den som ved våld eller hot om våld angriper någon för att denne gjort anmälan, fört talan, avlagt vittnesmål eller annars vid förhör avgett utsaga hos en domstol eller annan myndighet eller för att hindra någon från en sådan åtgärd, döms för övergrepp i rättssak till böter eller fängelse i högst två år. Det samma skal gälle, om man med någon annan gärning, som medför lidande, skada eller olägenhet, eller med hot om en sådan gärning angriper någon för att denne avlagt vittnesmål eller annars avgett utsaga vid förhör hos en myndighet eller för att hindra honom från att avge en sådan utsaga.

Är brottet grovt, döms til fängelse, lägst ett och högst sex år.»

Den danske straffelov § 123 lyder:

«Den, som med trussel om vold forulemper, eller som med vold, ulovlig tvang efter § 260, trusler efter § 266 eller på anden måde begår en strafbar handling mod en person, dennes nærmeste eller andre med tilknytning til denne i anledning af personens forventede eller allerede afgivne forklaring til politiet eller i retten, straffes med hæfte eller fængsel indtil 6 år, under formildende omstændigheter med bøde.»

15 kapittel 9 § i den finske straffeloven lyder:

«Övergrep i rättssak

Den som orättmätigt

1) med våld eller hot hindrar eller försöker hindra någon att yttra sig som vittne eller sakkunnig eller annars som en person som skall höras eller är part vid en rättegång, förundersökning, polisundersökning eller vid något annat därmed jämförbart myndighetsförfarande, eller som med våld eller hot påverkar eller försöker påverka yttrandets innehåll, eller

2) begår eller hotar begå våld mot någon annan eller en person som står i ett sådant förhållande till honom som avses i 10 § 2 mom. på grund av vad denne yttrat vid ett sådant förhör som avses ovan, skall, om strängare straff för gärningen inte bestäms på något annat ställe i lag, för övergrepp i rettssakdömas till böter eller fängelse i högst tre år.»

I Island er det nylig fremmet forslag om at § 108 i straffeloven skal lyde slik:

«Den, som udøver mod en anden person eller dennes nærmeste eller de til ham tilknyttede personer legemlig vold, tvang ifølge § 225 eller trussel ifølge § 233, i anledning af vedkommendes udtalelse hos politiet eller for retten, straffes med fængsel indtil 6 år. Er overtrædelsen af ringe betydning eller formildende omstændigheder er til stede kan straffen nedsættes til bøde.»

7.2 Bør det innføres et nytt straffebud som verner aktørene i rettsvesenet?

7.2.1 Henvendelse fra riksadvokaten

Riksadvokaten har i brev 11. juni 1999 henvendt seg til Justisdepartementet med forslag om et nytt straffebud som skal gi et sterkere vern for aktørene i straffesaker. Bakgrunnen var en henvendelse fra Oslo statsadvokatembeter der det ble vist til eksempler fra praksis hvor vitner er blitt truet til ikke å forklare seg eller til å trekke en avgitt forklaring tilbake. Oslo statsadvokatembeter foreslo å innføre en ny § 132 a i straffeloven som setter straff for å true et vitne eller personer med tilknytning til vitnet, eller true personer som arbeider i politiet, påtalemyndigheten mv. Forslaget ble av riksadvokaten sendt på høring til de øvrige statsadvokatembeter, som til dels også innhentet uttalelser fra politimestrene i sitt distrikt.

Som bakgrunn for lovforslaget viser riksadvokaten til at bruk av trusler og vold mot vitner og andre aktører i straffesaker er et økende problem. Det gjelder særlig i alvorlige narkotikasaker og i saker om MC-kriminalitet. Mørketallet er trolig høyt. Riksadvokaten fortsetter:

«Mange tør ikke stå frem å fortelle at de er blitt truet til ikke å forklare seg eller til å endre forklaring. Det er derfor vanskelig å forfølge slike saker selv om det er sterk mistanke om at et vitne er blitt truet. Straffbare handlinger mot vitner har ikke bare forekommet før de gir forklaring til politiet eller retten. Det finnes også eksempler på at vitner har blitt utsatt for represalier fordi deres vitneforklaring har vært ufordelaktig for siktede eller tiltalte.

Vitner (og medsiktede) i en straffesak er åpenbart mest utsatt for trusler eller andre straffbare handlinger, men det finnes også eksempler på at profesjonelle aktører i strafferettspleien har blitt rammet. I høringsuttalelsen fra Oslo politidistrikt gis det flere eksempler på at etterforskere, politijurister og deres familier har blitt utsatt for alvorlige trusler fra personer vedkommende har behandlet straffesaker mot. I ett tilfelle medførte truslene at tjenestemannen fant det tryggest å selge huset og bytte tjenestested. I uttalelsen fra Drammen politidistrikt opplyses at Drammen byrett merker en økende tendens til at også dommere blir utsatt for trusler og sjikane. Endelig finnes det eksempler på at ansatte i fengselsvesenet er blitt truet av varetektsinnsatte eller soningsfanger. Noen av de mest alvorlige tilfellene i så måte er hvor truslene har bidratt til at den innsatte rømmer ved at fengselsbetjenten har blitt pasifisert. Denne type trusler mot de som har sitt arbeid innenfor strafferettspleien har utvilsomt økt i omfang og intensitet de senere år, selv om det ikke kan belegges med statistikk. Det er ingen grunn til å tro at denne negative utvikling vil stanse.»

Redegjørelsen fra riksadvokaten støttes av andre opplysninger som departementet har mottatt fra politiet og påtalemyndigheten.

Bruk av vold og trusler mot aktørene i straffesaker er straffbart allerede etter gjeldende rett og kan straffes relativt strengt. Hovedbegrunnelsen for forslaget er at den konkrete straffutmålingen er for lav. Riksadvokaten viser til at straffen for alvorlig vold gjennom domstolspraksis har blitt skjerpet i de senere år, men at straffen for trusler fortsatt er lav. Straffenivået ved de alvorligste brudd på straffeloven § 227 ligger på 15 til 30 dagers ubetinget fengsel. Det finnes ingen høyesterettspraksis om trusler mot vitner. I de lavere instansene er reaksjonen i de mindre alvorlige trusselsakene oftest betinget fengselsstraff. Straffutmålingspraksis ved overtredelse av §§ 127 og 128 er som hovedregel ubetinget fengselsstraff av kortere varighet. Riksadvokaten skriver:

«Det etablerte straffenivå skriver seg fra en tid hvor trusler og vold mot vitner eller andre aktører i straffesaker var et sjeldent fenomen og hvor de midler som ble brukt på langt nær var så alvorlige som i dag. Med det økte omfang av dette problem ivaretar ikke gjeldende straffutmålingspraksis de sterke allmennpreventive hensyn som her gjør seg gjeldende. Det kan være ødeleggende for irretteføringen av en straffesak at sentrale vitner ikke tør stå frem eller at etterforskere blir hindret i sitt arbeid. På lengre sikt kan dette i betydelig grad svekke strafferettspleien som sådan. Dersom den indre selvjustis i en kriminell organisasjon er sterk nok, slik at f.eks. sentrale vitner ikke våger å gi forklaring, vil dette i verste fall kunne medføre at «forbrytelser lønner seg». Lovlydige borgere og rettssystemet vil bli den tapende part.»

Riksadvokaten peker på at straffen kan skjerpes ved at domstolene i henhold til gjeldende lovgivning idømmer strengere straff enn tidligere. Riksadvokaten uttaler imidlertid:

«Domstolene er som kjent tilbakeholdne med å endre straffenivået i for stor sprang (...) Ved lovendring kan derimot endringen skje med umiddelbar virkning. Det antas også å være et viktig signal at det gis en bestemmelse som understreker at handlingene er rettet mot den offentlige interesse i at straffbare handlinger oppklares og iretteføres for domstolene med korrekt resultat. De interesser som beskyttes taler også for at reglene bør plasseres i en egen bestemmelse. Etter dagens lovgivning har man ingen straffebestemmelser som beskytter vitnebeviset (med mindre vitnet er offentlig tjenestemann). Derimot rammer straffeloven § 132 (...) den som forspiller dokumentbevis eller reelle bevismidler. Riksadvokaten har vanskelig for å forstå at vitnebeviset - som i de fleste saker er det viktigste beviset - skal ha dårligere beskyttelse enn andre typer bevis.»

7.2.2 Høringsbrevet

Departementet sa seg i høringsbrevet enig i de argumentene som riksadvokaten har anført. En straffebestemmelse som retter seg mot trusler mot aktørene i straffesaker, vil kunne ha en viktig signaleffekt i kampen mot organisert kriminalitet, som erfaringsmessig er hovedkilden til slike trusler. Departementet anså det også ønskelig å få hevet det generelle straffenivået i saker om vold og trusler mot politiet og andre aktører i straffesaker. Den foreslåtte straffebestemmelsen kan sammen med prosessuelle tiltak styrke vernet for aktørene i straffesaker.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser anfører at de er positive til at det innføres en ny straffebestemmelse som verner aktørende i rettssaker: Borgarting lagmannsrett, Bergen byrett, Horten sorenskriverembete, Oslo byrett, Trondheim byrett, byrettsdommerne John I. Henriksen, Morten Bjone og Arild Nesdal (Oslo byrett), riksadvokaten, ØKOKRIM, Bergen, Bodø, Kristiansand, Oslo og Trondheim politidistrikter, Kriminalpolitisentralen, Straffelovkommisjonen, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, Politiembetsmennenes Landsforeningog Politiets fellesforbund.

Kriminalpolitisentralenuttaler:

«Det må ikke råde noen tvil om at straffbare handlinger rettet mot aktørene i rettssaker, enten de opptrer i egenskap av profesjonelle aktører slik som dommere, advokater, politi og påtalemyndighet eller som vitner, vil bli møtt med harde sanksjoner fra samfunnets side.

Dagens straffenivå for trusler ligger i så måte vesentlig for lavt til å representere verken noen effektiv avskrekking eller til å ivareta den alminnelige rettsfølelse. Det sier seg nesten selv at hvis en kriminell risikerer flere års fengsel for alvorlige volds- eller narkotikaforbrytelser er risikoen for kanskje 30 dagers ubetinget fengsel for å ha truet et vitne til taushet helt uten betydning.»

Flere instanser har imidlertid enkelte innvendinger mot den nærmere utforming av straffebudet. Dette kommer departementet tilbake til under vurderingen av innholdet i den nye bestemmelsen.

Bare Agder lagmannsretter direkte negativ til å innføre et nytt straffebud:

«De eksisterende straffebud gir etter vår mening tilstrekkelig dekning både mht. anvendelsesområde og strafferammer. Departementets hovedbegrunnelse i tilslutning til Riksadvokatens synspunkter (notat side 55) er at domstolenes konkrete straffutmåling er for lav. Det er nevnt at straffenivået ved de alvorligste overtredelsene av straffeloven § 227 ligger på 15 til 30 dagers ubetinget fengsel. Rettspraksis gir imidlertid et mer nyansert bilde, se til illustrasjon avgjørelser i Rt 1993 s. 714, Rt 1994 s. 469, Rt 1994 s. 974, Rt 1996 s. 226 og Rt 1997 s. 815, hvor det er idømt atskillig strengere straffer for alvorlige trusler, riktignok til dels i konkurrens med andre straffbare forhold.

Ifølge departementet finnes det ikke høyesterettspraksis om trusler mot vitner. Det tyder ikke på at påtalemyndigheten har oppfattet straffutmålingspraksis som spesielt problematisk. De konkrete påstander som nedlegges bærer etter vår erfaring ikke bud om at påtalemyndigheten ønsker en alminnelig hevning av reaksjonsnivået i saker om § 227, og interessen for å bruke annet straffalternativ om særdeles skjerpende omstendigheter synes å være liten selv i saker hvor dette kunne være nærliggende.

På denne bakgrunn er det ikke argumentert overbevisende for at det er nødvendig å innføre et nytt straffebud for å etablere et adekvat reaksjonsnivå i saker som gjelder trusler eller andre overgrep mot vitner. I mangel av høyesterettspraksis kan det ikke anses etablert noe alminnelig reaksjonsnivå for slike forbrytelser. Riksadvokatens argument om at domstolene er tilbakeholdne med å endre straffenivået i store sprang, har derfor ikke så stor vekt. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å tvile på at de sterke almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved alvorlige trusler og andre overgrep mot vitner eller rettsvesenets personale vil bli møtt med adekvate straffereaksjoner ved anvendelse av gjeldende straffebestemmelser. Til illustrasjon vises til Høyesteretts dom i Rt 1998 s. 1676 hvor Høyesterett i en sak om ildspåsettelse av bolighuset til en polititjenestemann som tidligere hadde etterforsket flere saker mot siktede, idømte strengere straff enn påstått av påtalemyndigheten.

Det kan ytterligere rettes den innvending mot forslaget at § 132a får et lite presist anvendelsesområde med et visst preg av generalklausul, og at grenseflaten mot andre bestemmelser som § 127 og § 128 virker uklar.»

7.2.4 Departementets syn nå

Alle så nær som én av de høringsinstansene som har uttalt seg, mener at det er behov for et eget straffebud som verner aktørene i straffesaker. Høringsrunden har styrket departementet i synet på at det er behov for lovendring.

Selv om det, som Agder lagmannsrett peker på, i enkelte saker er idømt strengere straffer enn det som er sagt i høringsbrevet, er straffenivået generelt sett for lavt i de aktuelle sakene. Grunnen til at påtalemyndigheten ikke legger ned påstand om vesentlig strengere straff kan være at det erfaringsmessig er vanskelig å få domstolene til å høyne straffenivået i store sprang.

Det er også andre grunner til å innføre en egen straffebestemmelse som verner aktørene i rettssaker mot trusler og represalier. Bestemmelsen kan spesialtilpasses til de situasjoner man særlig ønsker å ramme. Det kan være aktuelt å utvide området for det straffbare, ikke minst ved at grovt uaktsomme trusler og represalier rammes. Slike handlinger er i det vesentlige straffrie i dag.

Departementet legger også vekt på den signaleffekten det har at man i loven i klartekst markerer avstand fra bruk av trusler og represalier mot aktører i straffesaker. Særlig kan det ha en positiv signaleffekt å innføre en straffebestemmelse som eksplisitt verner vitnebeviset. Bortsett fra reglene om medvirkning til falsk forklaring har vi i gjeldende rett ikke noe straffebud som direkte verner vitnebeviset. Et slikt vern har vi derimot for andre bevis (§ 132) og for utøvelse av offentlig myndighet (§§ 127 og 128).

Departementet er ikke enig i innvendingen om at forslaget til ny § 132 a får et lite presist anvendelsesområde med et visst preg av generalklausul. Man bør under arbeidet med å utforme bestemmelsen tilstrebe at gjerningsbeskrivelsen blir så presis som mulig. Det er lang tradisjon for at straffebud utformes generelt og at det brukes mer eller mindre skjønnsmessige ord og uttrykk. Den foreslåtte bestemmelsen er etter departementets mening ikke så generell eller skjønnsmessig at det kan være noen vesentlig innvending mot bestemmelsen.

Selv om det i visse saker kan bli vanskelig å trekke grensen mot bestemmelser som straffeloven §§ 127 og 128, er heller ikke dette tungtveiende nok til ikke å innføre et nytt straffebud. Departementet fremmer på denne bakgrunn forslag om en ny straffebestemmelse som skal verne aktørene mot trusler og represalier.

7.3 Vilkårene i en bestemmelse om vern for aktørene i rettsvesenet

7.3.1 Utkast til lovtekst i høringsbrevet

Riksadvokatenforeslo i brevet 11. juni 1999 følgende lovtekst:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt forulemper et vitne eller noen med tilknytning til vitnet i anledning vitnets forventede eller avgitte forklaring til politiet eller retten på en måte som er egnet til å fremkalle frykt, straffes med fengsel i inntil 3 år. På samme måte straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt forulemper noen i anledning deres arbeid for politiet, påtalemyndigheten, domstolene, kriminalomsorgen eller som offentlig forsvarer, eller noen med tilknytning til disse på en måte som er egnet til å fremkalle frykt.

Medvirkning straffes på samme måte.

Er den skyldige tidligere straffet for overtredelse av denne paragraf, eller foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel i inntil 6 år anvendes. Ved avgjørelsen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått av flere i fellesskap, om den har et systematisk eller organisert preg, om den har rammet den krenkedes familie og om den er begått ved flere anledninger.»

Departementet foreslo en annen formulering i høringsbrevet:

«For sabotasje mot rettsvesenet straffes den som øver vold mot noen eller på annen måte rettsstridig påfører noen lidelse, skade eller velferdstap

1. fordi han eller noen av hans nærmeste har anmeldt et straffbart forhold, har anlagt søksmål i en sivil sak, eller har avgitt forklaring for politiet eller retten,

2. fordi han eller noen av hans nærmeste har arbeidet for politiet, påtalemyndigheten, domstolen, kriminalomsorgen eller har vært forsvarer eller prosessfullmektig,

3. for å påvirke en handling eller arbeid som er nevnt i bokstav a eller bokstav b.

Medvirkning er straffbar.

Forsettlig eller grovt uaktsom sabotasje mot rettsvesenet straffes med fengsel inntil fem år. Har den skyldige tidligere vært straffet etter denne paragraf, eller er handlingen utført under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 10 år anvendes. Ved avgjørelsen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har voldt fare for noens liv eller helbred, er begått ved flere anledninger eller av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg.»

Flere instanser har kommet med merknader til lovutkastet. Departementet tar opp merknadene i tilknytning til de enkelte deler av lovutkastet, der merknadene naturlig hører hjemme.

7.3.2 Generelt - valg av struktur mv.

De fleste høringsinstanser gir uttrykk for at de generelt sett foretrekker det lovutkastet departementet foreslo i høringsbrevet fremfor riksadvokatens forslag. Også riksadvokaten har i sine merknader sagt at han «uten videre er enig i at lovteksten som er foreslått av departementet er vesentlig bedre». Enkelte høringsinstanser har imidlertid innvendinger mot detaljer i lovutkastet.

Noen få høringsinstanser foretrekker riksadvokatens forslag. Dommerne Morten Bjone og John I. Henriksen (Oslo byrett):

«Vi mener at det er uheldig at skyldkravet i bestemmelsen - forsett eller grov uaktsomhet - først kommer til uttrykk i bestemmelsens tredje ledd. Det bør fremgå innledningsvis i en lovbestemmelse hva som er skyldkravet.

På denne bakgrunn er det min oppfatning at riksadvokatens forslag til lovtekst har fått en mer hensiktsmessig utforming. John I. Henriksen har ikke så sterke innvendinger mot departementets utforming av bestemmelsen.»

Dommer Arild Nesdal (Oslo byrett) mener at den foreslåtte § 132 a er for vanskelig å praktisere og for vagt utformet. Særlig har han innvendinger mot det foreslåtte vilkåret om årsakssammenheng mellom handlingen og fornærmedes posisjon i saken, jf. bruken av «fordi». At formuleringen «på annen måte rettsstridig påfører noen lidelse, skade eller velferdstap» er ment å dekke trusler, er også etter hans syn lite heldig. Nesdal fortsetter:

«Straffebudet bør etter mitt syn utformes med utgangspunkt i Riksadvokatens forslag. Men bortsett fra siste ledd, bør ordlyden gjøres noe enklere og klarere.

(...)

Det bør videre være unødvendig å ha med «noen med tilknytning til vitnet».

(...)

Riksadvokatens forslag til første og annet ledd bør derfor etter mitt syn i stedet ha slik ordlyd:

Den som i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til å fremkalle frykt hos et vitne eller part, og det er overveiende sannsynlig at dette er gjort for å påvirke vedkommendes forklaring til politiet eller i retten, straffes med fengsel i inntil 3 år.

Det samme gjelder den som ved slik atferd opptrer på en måte som er egnet til å framkalle frykt for noen i deres arbeid for politiet, påtalemyndigheten, domstolene, kriminalomsorgen eller som forsvarer, prosessfullmektig eller bistandsadvokat.

Medvirkning straffes på samme måte.»

Riksadvokatens forslag til tredje ledd blir nytt fjerde ledd.»

Departementet fastholder i det vesentlige strukturen i sitt forslag fra høringsbrevet.

Innvendingene fra instansene som mener at man bør ta utgangspunkt i riksadvokatens forslag, er for det meste av en slik karakter at departementet finner det best å drøfte dem nærmere ved gjennomgåelsen av detaljene i forslaget til ny lovbestemmelse.

Enkelte høringsinstanser har kommentert bruken av betegnelsen «sabotasje mot rettsvesenet».

Dommerne Morten Bjoneog John I. Henriksenuttaler:

«Når det gjelder utformingenav den foreslåtte bestemmelse, har Justisdepartementet foreslått at den eller de som overtrer bestemmelsen straffes for «sabotasje mot rettsvesenet». Jeg er enig i at dette er en riktig betegnelse på en slik overtredelse, men anser det ikke nødvendig at det brukes et slikt koblingsuttrykk i lovteksten når - så vidt jeg kan se - uttrykket ikke benyttes andre steder i lovgivningen. Bruken av uttrykket fører derfor bare til at lovteksten blir unødvendig lang og komplisert. John I. Henriksen har ingen innvendinger mot at begrepet «sabotasje mot rettsvesenet» benyttes i lovteksten. Hans oppfatning er at ved å bruke dette begrepet får man tydelig frem hvilken type lovbrudd det er tale om.»

Borgarting lagmannsrettuttaler:

«Jeg stiller imidlertid spørsmål ved innføringen av det nye strafferettslige begrepet «sabotasje mot rettsapparatet.» Ordet «sabotasje» vekker svært dramatiske assosiasjoner av praktisk karakter, og er ikke alltid fullt ut dekkende for de situasjoner som man med en slik straffebestemmelse ønsker å ramme.»

Bergen byrettuttaler:

«Uttrykket «sabotasje mot rettsvesenet» fremstår som en sproglig merkelig nyskapning. Slike merkverdigheter bør unngås. Det kan ganske enkelt hete: Den som ... .»

Bodø politidistriktuttaler:

«Denne innledningen til bestemmelsen oppfattes som noe vanskelig håndterbar. For det første gir begrepet «sabotasje» inntrykk av at det må medføre omfattende skadevirkninger, nærmest av fysisk karakter som en direkte følge av handlingen. Dersom det isteden hadde vært en beskrivelse av å «sabotere rettsvesenet», ville det gitt riktigere assosiasjoner. Det gir etter vår oppfatning også de riktige assosiasjoner dersom man sier «å motarbeide rettsvesenet».»

På denne bakgrunn foreslår Bodø politidistrikt at man bruker formuleringen «for å motarbeiderettsvesenet» eller «for å sabotere rettsvesenet».

Etter departementets syn taler pedagogiske hensyn for å ha et lettfattelig koblingsord innledningsvis, som man kan bruke for å «kjenne igjen» bestemmelsen. Denne fremgangsmåten har også lovtekniske fordeler. Departementet har forståelse for innvendingene mot begrepet »sabotasje». Departementet er enig med Bodø politidistrikt i at ordet «motarbeide» vil gi en riktigere beskrivelse av det man ønsker å ramme. Men det er bedre å bruke et substantiv. Departementet foreslår derfor betegnelsen motarbeiding av rettsvesenet. Denne betegnelsen passer godt med språkbruken i straffeloven § 132, som setter straff for det å «modarbeide en offentlig Undersøgelse».

I høringsbrevet ble det uttalt følgende om plasseringen av straffebestemmelsen:

«Formålet med bestemmelsen er primært å beskytte rettsvesenet. Etter departementets syn bør bestemmelsen derfor tas inn i kapittel 12 om forbrytelser mot den offentlige myndighet, som en ny § 132 a.

Bestemmelsen vil etter omstendighetene kunne anvendes i konkurrens med bestemmelsene i straffeloven § 227 og 228 og kapittel 21 og 22.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår dermed at bestemmelsen blir ny § 132 a.

Etter at høringsbrevet ble sendt ut er det ved lov 3. desember 1999 nr. 82 vedtatt en ny § 132 a om brudd på pålegg om taushetsplikt ved bruk av »hemmelige» tvangsmidler. Departementet foreslår at denne bestemmelsen blir ny § 132 b fordi forslaget til nytt straffebud om motarbeiding av rettsvesenet i innhold ligger nærmere § 132 enn den nylig innførte § 132 a. Derfor er det mest naturlig at bestemmelsen om motarbeiding av rettsvesenet blir ny § 132 a og at nåværende § 132 a blir ny § 132 b.

7.3.3 Hvilke situasjoner skal straffebudet ramme?

7.3.3.1 Høringsbrevet

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om hvilke situasjoner som bør rammes av straffebudet:

«Erfaringsmessig kan trusler, vold mv. mot aktørene i rettssaker oppstå på alle stadier av en sak. Fornærmede eller vitner blir utsatt for press for å avstå fra å anmelde straffbare forhold. Det hender til og med at presset utøves før en straffbar handling er begått. Vitner og medsiktede overtales til å avstå fra å forklare seg for politiet eller til å forklare seg falskt. De som har avgitt forklaring, presses til å endre forklaring i tiltaltes favør, enten for politiet eller i retten. Politiet, påtalemyndigheten og forsvareren kan bli utsatt for press under både etterforskningen og hovedforhandlingen. Også rettens medlemmer blir undertiden utsatt for press under hovedforhandlingen. I etterkant av en sak kan fornærmede, vitner, politiet, påtalemyndigheten og andre aktører bli utsatt for represalier fordi de i det hele tatt har vært involvert i saken. Straffebudet bør etter departementets syn ramme slike forhold uansett på hvilket tidspunkt de oppstår.

Trusler, vold mv. med sikte på å påvirke saksforløpet forekommer oftest i forbindelse med straffesaker. Det hender imidlertid at aktørene også i sivile saker utsettes for press. Potensielle saksøkere utsettes for press for ikke å anlegge søksmål, eller saksøkeren presses til å trekke søksmålet tilbake. På samme måte som i straffesaker, kan vitner og potensielle vitner, sakkyndige, prosessfullmektiger og rettens medlemmer bli utsatt for press og represalier. Etter departementets syn kan slike handlinger være like straffverdige enten de er begått i forbindelse med straffesaker eller i forbindelse med sivile søksmål.

I utkastet er ikke den straffbare handlingen knyttet til et bestemt tidspunkt i saksforløpet. Derimot kreves at handlingen er knyttet til en nærmere bestemt situasjon.

Etter utkastet første ledd bokstav a er handlingen straffbar om den er utøvd fordi fornærmede eller noen av hans nærmeste har anmeldt et straffbart forhold, har anlagt søksmål i en sivil sak, eller har avgitt forklaring for politiet eller retten. Er handlingen utøvd for å få noen til å avstå fra å anmelde et straffbart forhold eller anlegge sivilt søksmål, eller for å trekke en anmeldelse eller søksmål tilbake, vil den være straffbar etter utkastet første ledd bokstav c, som påvirkning av en handling som nevnt i bokstav a. Det samme gjelder om handlingen er utøvd for å få noen til å avstå fra å forklare seg for politiet eller retten, eller å forandre eller trekke tilbake en forklaring, eller forklare seg falskt eller forholde seg taus.

Etter utkastet første ledd bokstav b er en handling straffbar om den er utøvd fordi fornærmede eller noen av hans nærmeste har arbeidet for politiet, påtalemyndigheten, domstolen, kriminalomsorgen eller har vært forsvarer eller prosessfullmektig. De rene hevnaksjonene omfattes av dette alternativet. Er handlingen utøvd med sikte på å hindre eller på annen måte påvirke arbeidet med en bestemt sak eller fremtidige saker, vil det rammes av utkastet første ledd bokstav c.»

7.3.3.2 Høringsinstansenes syn og departementets syn nå

Få høringsinstanser har merknader til forslaget til hvilke situasjoner straffebudet skal ramme, og ingen har vesentlige innvendinger. Departementet fastholder derfor lovforslaget på dette punktet.

7.3.4 Hvem skal straffebudet beskytte?

7.3.4.1 Høringsbrevet

Departementet uttalte i høringsbrevet dette om hvem straffebudet bør beskytte:

«Opplysninger som departementet har mottatt tyder på at det særlig er sivile vitner, herunder medsiktede, og politivitner som utsettes for trusler og represalier i forbindelse med forfølgning av straffesaker. I enkelte tilfeller har imidlertid også andre i politiet og påtalemyndigheten, dommere og ansatte i fengselsvesenet blitt utsatt for trusler mv. på grunn av deres befatning med en sak. Utkastet er derfor formulert slik at den beskytter personer som deltar i en individuell sak - sivile vitner, medsiktede, sakkyndige og politivitner. Dessuten beskyttes alle som har arbeidet i politiet, påtalemyndigheten, domstolen, kriminalomsorgen, eller som har vært forsvarer eller prosessfullmektig.

Når det gjelder personkretsen i utkastet første ledd bokstav b, kreves det ikke at vedkommende har hatt befatning med et saksforhold som politietterforsker, politijurist, aktor, medlem av retten mv. En annen sak er at dette ofte vil være tilfellet. Etter ordlyden omfattes imidlertid alle som har arbeidet for politiet, påtalemyndigheten osv. Også kontorpersonale som utsettes for represalier eller påvirkes i deres arbeid vil kunne omfattes av straffebudet.

Begrepet «forsvarer» omfatter både privat og offentlig forsvarer. Som arbeid i kriminalomsorgen regnes både arbeid i fengselsvesenet og i friomsorgen.

Det hender at aktørene i rettssaker utsettes for press ved at trusler og represalier rettes mot hans eller hennes familie. Etter departementets syn bør disse beskyttes, og utkastet tar høyde for dette.»

7.3.4.2 Høringsinstansenes syn og departementets syn nå

Enkelte høringsinstanser har merknader til spørsmålet om hvem straffebudet bør beskytte.

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Det bemerkes forøvrig at utformingen i litra b) er blitt uheldig, i det et lagrettemedlem ikke «arbeider for .... domstolen». Bestemmelsen bør også omfatte lagrettemedlemmer og legdommere, og formuleringen bør da være «arbeidet eller gjort tjeneste for domstolen».

Departementet er enig i denne innvendingen, og har endret ordlyden i utkastet i tråd med dette.

Trondheim byrettuttaler:

«Det er et spørsmål om ikke også bistandsadvokaten bør nevnes uttrykkelig i første ledd pkt. b, - bistandsadvokaten synes ikke å bli fanget opp av ordlyden i forslaget. Man kan også se for seg at handlinger som nevnt i paragrafen er rettet mot ansatte ved et advokatkontor. Det bør kanskje vurderes om det strafferettslige vernet også bør omfatte disse.»

Dommerne Morten Bjoneog John I. Henriksen (Oslo byrett) har lignende synspunkter:

«I følge departementet skal den foreslåtte bestemmelse beskytte aktøren og hans «nærmeste». Riksadvokatens forslag favner videre idet personer «med tilknytning til» aktørene også beskyttes. Vi er enige i at i alminnelighet vil de som har tilknytning til en person være vedkommendes nærmeste. På den annen side kan det for eksempel tenkes at sekretæren ved dommerens kontor blir utsatt for trusler ikke på grunn av sitt eget arbeid i rettspleien, men på grunn av dommerens arbeid. Etter departementets forslag vil slike trusler ikke rammes av bestemmelsen selv om gode grunner kan tale for det. På denne bakgrunn mener vi derfor at loven på dette punkt bør formuleres i samsvar med riksadvokatens forslag. Det kan videre bemerkes at den tilsvarende danske bestemmelse (som bare gjelder forulemping av vitner) ikke bare beskytter et vitnes nærmeste, men også personer med tilknytning til vitnet.»

Departementeter enig med Trondheim byrett i at også bistandsadvokaten bør nevnes eksplisitt i lovteksten.

Handlinger som er rettet mot ansatte ved et advokatkontor eller mot sekretæren til dommeren, faller utenfor lovforslaget i høringsbrevet. Departementet er enig i at det etter omstendighetene kan være behov for at flere er beskyttet av straffebestemmelsen enn det som er foreslått. Det er heller ikke utenkelig at en anmeldt person lar represalier gå ut over for eksempel en god venn av anmelderen. Spørsmålet er hvor man skal trekke grensen. Fordelen med å bruke begrepet «nærmeste» er at dette begrepet er definert i straffeloven § 5. Det vil da ikke oppstå tvil om hvem som skal være omfattet.

Et alternativ er å bytte ut «noen av hans nærmeste» i bokstav a og b, med «noen han har tilknytning til». Da vil i alle fall de personer som er nevnt foran, falle innenfor bestemmelsen.

En slik formulering er imidlertid vid, og det kan være vanskelig å trekke en eksakt grense. Departementet går derfor inn for å opprettholde forslaget i høringsbrevet. De aktuelle handlingene vil likevel ikke være lovlige, men vil rammes av andre straffebud.

Trondheim politidistrikt uttaler:

«Det strafferettslige vernet bør ikke bare gjelde de personer som har yrkesmessig tilknytning til strafferettsetatene, men også til andre ansatte i offentlig virksomhet som de kriminelle miljøene under gitte forutsetninger oppfatter som sin fiende. Vi tenker da på for eksempel ansatte i skatteetaten, Statens Vegvesen (tidl. Biltilsynet) m.fl.»

Departementet kan ikke se at det skulle være behov for å utvide bestemmelsen til å omfatte de grupper som Trondheim politidistrikt omtaler. Gruppene er ikke en del av rettsvesenet som sådant, og faller derfor naturlig utenfor anvendelsesområdet. Har en ansatt i vedkommende etater tatt del i en rettssak, f.eks. som anmelder eller vitne, vil han uansett omfattes av bestemmelsen. Blir han hindret, eller utsatt for vold eller trusler i sin tjeneste for organet, vil han ha strafferettslig vern gjennom andre bestemmelser i straffeloven, blant annet §§ 127, 128 og 326.

7.3.5 Den straffbare handling

7.3.5.1 Høringsbrevet

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om den straffbare handling:

«Etter første ledd første punktum rammer bestemmelsen «den som øver vold mot noen, eller på annen måte påfører noen lidelse, skade eller velferdstap ...».

Det er etter departementets syn på det rene at den straffbare handlingen bør defineres slik at vold og trusler om vold omfattes. «Vold» tar sikte på vold mot person, ikke mot gjenstand. Det følger av sammenhengen i første ledd første punktum at volden må påføre noen lidelse, skade eller velferdstap. Voldsbegrepet har derfor et snevrere innhold enn i straffeloven § 127.

Vold og trusler om vold er de mest alvorlige midler som kan tas i bruk av tiltalte og personer i hans miljø for å forsøke å påvirke rettspleien i egen interesse, eller som represalier mot personer som har deltatt i en sak mot ham. I praksis benyttes imidlertid mange andre midler. Opplysninger som departementet har mottatt tyder på at det ofte benyttes adferd som oppfattes som truende, uten at det fremsettes konkrete trusler. Det hender for eksempel at tiltalte eller noen på tiltaltes vegne fotfølger et vitne, eller sitter i en parkert bil utenfor et vitnes hus, eller venter utenfor skolen til vitnets barn. Et annet eksempel er at et vitne mv. utsettes for stadige og utidige telefonoppringinger. Et middel som forekommer i praksis, er at siktede sender «gravferdsblomster» til etterforskningslederen.

Det hender også at skade på eiendom brukes som pressmiddel. Vedkommendes hus, bil eller annen eiendom tennes på eller utsettes for hærverk.

Etter departementet syn bør ikke pressmidlets karakter være et avgjørende kriterium. Det avgjørende bør være hvilke følger anvendelse av det aktuelle pressmidlet har.

I utkastet kreves at siktede «påfører noen lidelse, skade eller velferdstap». Dette er et vidt begrep. «Lidelse» og «skade» tar sikte på fysisk og psykisk skade, sykdom eller overlast. Begrepet «velferdstap» er videre, og vil også kunne omfatte økonomisk tap. Velferdstap må i stor utstrekning sees som et overbegrep, som også omfatter de to alternativene «lidelse» eller «skade». Det stilles ikke krav om at velferdstapet skal være vesentlig, sml. til forskjell straffeprosessloven § 123.

Etter departementets syn bør det ikke være et vilkår at handlingen må være straffbar. En annen sak er at dette ofte vil være tilfellet. Derimot kreves etter utkastet at handlingen skal være rettsstridig.»

7.3.5.2 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder hvilke handlinger som bør rammes av straffebudet, uttaler Trondheim byrett:

«Som nevnt i høringsbrevet er meningen å ramme også trusler om vold. Med den formuleringen forslaget har, synes trusler om vold mot person å måtte fanges opp av «eller på annen måte». Dette kan virke litt kunstig og indirekte, og det bør vurderes om trusler bør komme mer direkte til uttrykk i loven. Trusler er i praksis særlig aktuelt, og straffbarheten bør da framgå klart av loven.

Det framgår også av høringsbrevet at «vold» tar sikte på vold mot person, ikke mot gjenstand. Som nevnt i høringsbrevet hender det også at skade på eiendom brukes som pressmiddel. Skadeverk vil vel også nå måtte fanges opp av «på annen måte», og også her er det spørsmål om dette burde komme mer direkte til uttrykk. Også trusler om skadeverk er straffverdig i denne situasjonen. Også dette må i tilfelle fanges opp av formuleringen «på annen måte».

Etter vår mening bør det vurderes en klarere utforming når det gjelder de handlinger som rammes. Skadeverk bør nevnes uttrykkelig, og også trusler om vold og skadeverk.»

Straffelovkommisjonen uttaler:

«Den straffbare handling etter departementets forslag, er å øve vold mot noen eller på annen måte rettsstridig å påføre noen lidelse, skade eller velferdstap. I høringsnotatet er angitt at det følger av sammenhengen i første ledd første punktum at volden må påføre noen lidelse, skade eller velferdstap, og at ikke all voldsutøvelse nødvendigvis rammes. Kommisjonen bemerker at en like nærliggende språklig forståelse av ordlyden er at utøvelse av vold alltid skal ansees å medføre lidelse, skade eller velferdstap, slik at all voldsutøvelse rammes. Det er uheldig at den snevrere tolkning departementet mener skal legges til grunn, ikke klarere fremgår av ordlyden.

(...)

Det virker som departementet har tatt utgangspunkt i den tilsvarende svenske bestemmelsen , jf. BrB kap 17 § 10 andre straffalternativ. Etter første straffalternativ i denne bestemmelsen rammes vold eller trussel om vold mot vitne, mens andre straffalternativ bestemmer at det samme gjelder for «annan gärning, som medför lidande, skada eller olägenhet, eller med hot om sådan gärning». Lidelse og velferdstap er uklare kriterier, jf. nedenfor, men innfører man disse i bestemmelsen, synes det å være en mangel at ikke trussel om å påføre noen «lidelse, skade eller velferdstap» i seg selv rammes. Etter forslaget vil dette bare gjelde dersom en slik trussel påfører offeret lidelse mv.»

Om hvilke virkninger som bør omfattes, uttaler Trondheim byrett:

««Velferdstap» er et vidt begrep, som det kan være uklart hvor langt rekker. Begrepet gjenfinnes i en del andre bestemmelser i straffeloven, nemlig i §§ 256, 271, 276 og 292, samt i lovgivningen forøvrig, i ferieloven § 14, tvistemålsloven § 208 og straffeprosessloven § 123. Det synes å være begrenset veiledning i forarbeider og rettspraksis om hvilket nærmere innhold begrepet er ment å ha i disse bestemmelsene.

I de aktuelle bestemmelsene i straffeloven brukes begrepet som en angivelse av skjerpende omstendigheter som kan lede til at en overtredelse anses grov. I utkastet til § 132a gis begrepet en annen rolle, ved at det blir en straffbarhetsbetingelse. Det kan hevdes at begrepet er betenkelig vagt til å inngå i en gjerningsbeskrivelse. Det bør i hvert fall sies klart i forarbeidene hva uttrykket er ment å omfatte.

-Bør inntrådt virkning være en straffbarhetsbetingelse?

Slik forslaget lyder, må den aktuelle handlingen faktisk lede til «lidelse, skade eller velferdstap», jf. bruken av ordet «påfører». Det kan reises spørsmål ved om det er hensiktsmessig at bestemmelsen knytter selve straffbarheten til slike faktisk inntrådte virkninger som beskrevet.

Slike handlinger som søkes rammet er ikke straffverdige bare hvis en slik virkning som beskrevet faktisk har inntrådt. Om handlingen (f.eks trusler) bare leder til et ubehag eller en irritasjon som ikke kan sies å være et «velferdstap», bør gjerningsmannen like fullt kunne straffes. Det vil kunne være mer tilfeldig om en virkning som nevnt i loven faktisk inntrer, eller om den kan bevises i tilstrekkelig grad. Et vitne som har blitt utsatt for en ellers straffbar pågang forklarer f.eks. at han «ga blaffen» i dette. Dette kan være riktig, eller det er slik at vitnet ikke ønsker å blottlegge hvordan han egentlig opplevde det. Uansett bør ikke dette lede til at gjerningsmannen går fri. Det kan riktignok tenkes at en slik situasjon kan fanges opp som forsøk, men dette skaper igjen andre problemer.

Det bør overveies om det ikke er bedre å anvende samme lovteknikk som i § 227 om trusler, hvor det avgjørende er om trusselen er «skikket til å fremkalle alvorlig frykt». Man kan knytte straffbarheten til nærmere beskrevne handlinger som «er egnet til» å lede til visse følger. Om den som berøres rent faktisk er påført slike følger, blir da et straffutmålingsspørsmål.

-Alternativt forslag

Ut fra de momenter som er fremhevet, kan det være grunnlag for å vurdere en alternativ formulering, f.eks:

«For sabotasje mot rettsvesenet straffes den som ved vold, skadeverk eller trussel om dette, eller på annen måte rettsstridig handler slik mot noen at handlingen er egnet til å påføre noen lidelse, skade eller velferdstap---»»

Om hvilke virkninger som bør være omfattet uttaler Straffelovkommisjonen:

«I høringsnotatet er angitt at «lidelse, skade eller velferdstap» er et vidt begrep. Det fremgår ikke tilstrekkelig klart av høringsnotatet om frykt, eventuelt alvorlig frykt, er ment omfattet. Kommisjonen legger til grunn at det er typisk for mange voldshandlinger at de påfører offeret angst i ettertid. Her nevnes søvnproblemer, mareritt, frykt for å oppholde seg utenfor hjemmet, frykt for å være alene, og forandring av livsmønsteret for å håndtere angsten. Slike følger er det tallrike eksempler på i rettspraksis. Tilsvarende antas å kunne gjelde for trusler, eller enkelte trusler. Formentlig vil slike problemer oppfylle kriteriene lidelse og velferdstap. Samtidig vil det være noe tilfeldig om en voldshandling eller en trussel i den enkelte sak får slike følger fordi offerets evne til å tåle handlingen er lite forutsigbar. Dette skaper vansker med hensyn til skyldkravet, særlig ved forsett, men også ved grov uaktsomhet. I det hele er det en svakhet ved forslaget at ikke typiske handlinger som vold eller straffbare trusler etter strl. § 227 rammes uansett om de medfører lidelse mv., slik ordningen er i Sverige.

En annen innvending mot å stille krav om at lidelse , skade eller velferdstap skal være påført, er at det meget vel kan tenkes tilfeller der noen påføres slike følger, men uten at det bør rammes av noen straffebestemmelse. Man kan tenke seg anmeldelse inngitt mot et familiemedlem, en nærstående, en omgangsvenn eller en arbeidskollega. Ikke sjelden utløser en politianmeldelse i slike tilfeller sterke reaksjoner fra omgivelsene, som «tar parti» mot anmelderen. Eksempler på det er at vedkommende blir støtt ut av familien eller venneflokken, og at personer som står anmelderen nær bryter enhver forbindelse. Anklager på en arbeidsplass, som blir kjent, kan utløse lignende mekanismer der. Det er ikke helt uvanlig at den misbilligelse en person møter fra omgivelsene kan føre til at vedkommende blir sykemeldt, føler seg tvunget til å flytte osv. Alt dette er følger som kan karakteriseres som lidelse eller velferdstap, og det er ikke gitt at den foreslåtte rettsstridsreservasjonen løser de avgrensningsproblemer som kan oppstå ved praktiseringen av den foreslåtte bestemmelsen. De sosiale reaksjoner det her er tale om kan være klanderverdige. Strafferettslig er det imidlertid grunn til å resignere, dersom det ikke dreier seg om handlinger som fanges opp av andre straffebestemmelser. Kommisjonen vil advare mot å gi et straffebud et så omfattende og lite klart innhold at det kan tenkes anvendt i slike tilfeller hvor straff snarere kan fremme, enn dempe, konflikter.

De handlinger som forslaget til ny § 132a skal verne mot er primært vold og trusler. På s. 59 i høringsnotatet er også nevnt ulike former for truende atferd, samt skadeverk («skade på eiendom»), alt som pressmiddel eller represalie. Riksadvokatens forslag begrenset seg til handling - forulempning- «som er egnet til å fremkalle frykt». Etter kommisjonens oppfatning er dette forslaget å foretrekke fremfor departementets. Det fastslår at handlingen objektivt sett må være egnet til å fremkalle frykt, og straffbarheten gjøres ikke avhengig av om handlingen har hatt en slik virkning i den enkelte sak, sml. Departementets forslag. Kriteriet frykt antas også mer formålstjenlig enn lidelse, skade eller velferdstap i et straffebud som er ment å tjene som beskyttelse nettopp mot vold og trusler. Det vil også fange opp en del subtile trusler som ikke rammes av strl. § 227. En svakhet ved riksadvokatens forslag, slik kommisjonen ser det, er at forslaget ikke uten videre rammer avstraffelses- eller represaliehandlinger - vold, skadeverk og annet som et vitne eller en ansatt i rettspleien utsettes for. Dersom handlingen er en avstraffelse som ikke gir grunnlag for frykt om at offeret vil bli utsatt for flere overgrep, vil den neppe rammes av forslaget.

Dansk strl. § 123 rammer enhver straffbar handling mot en person eller dennes nærmeste i anledning av personens forventede eller allerede avgitte forklaring til politiet eller retten. Kommisjonen mener at dette er en bedre løsning enn både departementets og riksadvokatens forslag. De mest aktuelle handlingstyper vil være vold og trusler etter strl. § 227. Enkelte former for mer subtil truende atferd som ikke uten videre rammes av strl. § 227 vil i regelen være straffbar som fredskrenkelser etter Strl. § 390a. Ethvert skadeverk vil også være dekket av bestemmelsen. For handlinger som ellers er straffbare anser kommisjonen det unødvendig i forhold til bestemmelsens formål å stille opp noe kvalifiserende moment om lidelse mv. til overgrep mot vitnet, så lenge det er årsakssammenheng mellom overgrepet og vitneposisjonen. Handlinger som ikke ellers er straffbare er det neppe grunn til å ramme. Når det gjelder ansatte i rettspleien vil en slik løsning innebære et betydelig utvidet vern i forhold til Strl. §§ 127 og 128. Kommisjonen ser ikke dette som betenkelig.»

Også Forsvarergruppen av 1977er redd for at bestemmelsen blir gitt en for omfattende utforming:

«Det er i straffeprosessloven gitt flere regler som sikrer at nærstående ikke behøver å forklare seg for den dømmende rett. Dette kan gjerne være etter overveielser foretatt sammen med den siktede og etter ulike beveggrunner. Med mindre dette skyldes press/trusler, som da gjør at straff likevel kan anvendes, vil det være feil om lovteksten skal kunne fange opp en slik dialog. Det samme gjelder andre tilfelle der det kreves påtalebegjæring, og der denne eventuelt kan trekkes tilbake (f.eks. underslag, der det legislativt nettopp er nevnt at det er innenfor lovgivers motivasjon at partene f.eks. avtaler tilbakebetaling mot å trekke påtalebegjæringen). Begrepet «rettsstridig» påfører «velferdstap» som ikke behøver å være vesentlig, kan i denne sammenheng gi rom for uheldige og for vide fortolkninger.

Det antas videre at lovnovellen i strl § 132a ikke er ment å innskrenke dagens forståelse av strl. § 132 tredje ledd eller § 167 jf. § 166. Dette bør eksplisitt tas inn i forslaget til ny § 132a som følger: «Forhold som skal lates straffritt etter strl. § 132 tredje ledd eller § 167, rammes heller ikke av denne bestemmelse.»»

Dommer Arild Nesdal (Oslo byrett)er inne på lignende synspunkter.

Dommerne Morten Bjoneog John I. Henriksen(også Oslo byrett)er negative til å ha med en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i straffebudet:

«Etter vår mening er det både uheldig og unødvendig å bruke ordet «rettsstridig» i denne sammenheng. Det kan føre til at bestemmelsen blir gitt snevrere anvendelse enn det er grunn til. I høringsbrevet side 59 fremgår det at handlinger som utad synes helt tilforlatelige kan rammes av bestemmelsen, for eksempel at man sitter i en parkert bil utenfor skolen til vitnets barn. Slike handlinger bør selvsagt rammes av bestemmelsen, men spørsmålet er om det er anledning til dette etter en språklig fortolkning når ordet «rettsstridig» benyttes i lovteksten. Det skal for øvrig bemerkes at Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23 side 110-111 er av den oppfatning at det ikke er riktig å bruke rettsstridsterminologien i en ny straffelov. Hvis det skulle oppstå tilfeller i praksis hvor lovteksten synes å favne for vidt kan dette løses ved en innskrenkende fortolkning av bestemmelsen.»

Straffelovkommisjonener også skeptisk til å bruke rettsstridsterminologien.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng, uttaler Straffelovkommisjonen:

«Etter departementets forslag må overtredelsen etter bokstav a være utført fordi offeret har gått til anmeldelse mv. Tilsvarende krav til årsakssammenheng gjelder etter bokstav b når overtredelsen er begått mot ansatte i rettspleien. I høringsnotatet er det på s. 60 opplyst at trusler og vold mot vitner og andre aktører i praksis oftest forekommer i organiserte miljøer, og at den som utøver handlingen ofte handler under instruksjon fra andre i miljøet. Overfor lovovertredere som utfører handlinger bare fordi de har fått ordre om å gjøre det, vil bestemmelsen kunne bli vanskelig å anvende på grunn av skyldkravet. Det samme gjelder i forhold til bokstav c, som krever at overtredelsen er skjedd i den hensikt å påvirke en handling eller arbeid som er nevnt i bokstav a eller bokstav b. At handlingen er begått i anledning av anmeldelse eller ansettelsesforhold, bør ikke være tilstrekkelig.»

7.3.5.3 Departementets syn nå

Høringsinstansene peker på flere viktige spørsmål i tilknytning til utformingen av straffebestemmelsen:

Flere høringsinstanser mener at utkastet til lovtekst ikke presist nok angir hvilke handlinger som skal rammes. Etter departementets syn er vold og trusler de mest anvendte virkemidlene for å påvirke eller «straffe» aktørene i rettssaker. Pedagogiske hensyn tilsier at begge lovbruddene nevnes i lovteksten. Vold er allerede nevnt. Departementet har føyd til trusler i utkastet i proposisjonen her.

Skadeverk er også blant de mer praktiske virkemidlene, selv om det neppe er like mye brukt som vold og trusler. Paragrafene 127 og 128 retter seg bare mot vold og trusler (i tillegg til bestikkelser). Pedagogiske grunner kan likevel tilsi at en ny § 132 a nevner skadeverk. Departementet fremmer forslag om dette.

Departementet foreslo i høringsbrevet at alle rettsstridige handlinger skal omfattes hvis de øvrige vilkårene er oppfylt. Det vil for det første medføre at den som begår en straffbar handling for å påvirke eller «straffe» en av aktørene i en rettssak, vil kunne straffes. Men også den som benytter virkemidler som ikke er straffbare, vil kunne straffes hvis virkemidlet er rettsstridig. Gjerningspersonen nekter for eksempel å betale en større gjeldspost hvis fornærmede involverer seg i en straffesak eller i en sivil sak, eller truer med å gi hans ektefelle bevis for at han har vært utro.

Enkelte høringsinstanser mener at man ikke bør ha med en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i lovteksten, fordi dette kan medføre at bestemmelsen blir gitt et snevrere anvendelsesområde enn det er grunn til. Det er pekt på at handlinger som er nevnt som eksempler i høringsbrevet, for eksempel at man sitter i en parkert bil utenfor skolen til vitnets barn uten noen fornuftig grunn, kanskje språklig sett vil falle utenfor bestemmelsen når ordet «rettsstridig» brukes i lovteksten.

Mange straffebud har rettsstridsreservasjoner. Meningen er vanligvis at det skal være en «sikkerhetsventil» slik at handlinger som isolert sett faller innenfor ordlyden i bestemmelsen, men som det ikke er grunn til å straffe, skal være straffrie. Den samme virkning kan man oppnå dersom man tolker straffebudet innskrenkende. Straffelovkommisjonen anbefaler i NOU 1992: 23 side 110-111 at man ikke bør bruke rettsstridsterminologien i en ny straffelov.

Begrepet rettsstridig er imidlertid brukt i en noe annen sammenheng i utkastet. Meningen er ikke først og fremst å innskrenke området for det straffbare, men å utvide det: Formålet er å omfatte handlinger som ikke er straffbare. En annen måte å uttrykke dette på er å bruke ord som «utilbørlig» eller «klanderverdig» atferd. Paragraf 222 om tvang bruker begrepet rettsstridig atferd. På grunn av den nære sammenhengen mellom § 222 og den foreslåtte nye § 132 a bør terminologien etter departementets mening være den samme i de to bestemmelsene.

Departementet er ikke redd for at de situasjoner som er nevnt foran og i høringsbrevet, skal falle utenfor anvendelsesområdet. Det avgjørende ved vurderingen av om handlingen er rettsstridig, er om den fremtrer som uberettiget, slik at det er grunn til å ramme den med straff. Straffebudets formål står da sentralt. Det er også av betydning om det er rimelig å straffe i det konkrete tilfellet. Dessuten må konsekvensene av at handlingen eventuelt anses som rettmessig trekkes inn. Vil straffebudets effektivitet undergraves?

Handlinger som i utgangspunktet faller inn under den alminnelige handlefrihet, vil lett kunne oppfattes som trusler hvis de er begått av den tiltalte eller en person i hans miljø og er rettet mot et vitne eller en av de andre aktørene i saken. Det kan gjelde handlinger som til stadighet å sitte i en bil utenfor boligen til aktøren, sende begravelsesblomster eller gjøre skjærebevegelser over halsen på en flaske. Handlingen vil lett fremtre som uberettiget, det vil virke rimelig å straffe og det vil undergrave straffebudets effektivitet hvis handlingen anses som straffri.

Ulike former for sosiale reaksjoner, for eksempel slike som Straffelovkommisjonen omtaler, vil derimot normalt måtte anses som rettmessige. A bryter for eksempel all sosial kontakt med B, som har saksøkt ham eller vitnet mot ham.

Departementet foreslår etter dette at den straffbare handlingen beskrives som «vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd».

Flere høringsinstanser er opptatt av om man skal kreve at handlingen har medført visse virkninger. Denne problemstillingen deler seg naturlig i to. Ett spørsmål er om man i det hele tatt skal kreve at handlingen må ha hatt visse virkninger, eller om det er nok at handlingen er egnet til å medføre slike virkninger.

Det er mest alvorlig dersom handlingen faktisk får konsekvenser. Departementeter imidlertid enig med de høringsinstanser som peker på at det vil kunne være tilfeldig om virkningen faktisk inntrer eller ikke. I tillegg kan det oppstå problemer ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. De handlinger man søker å ramme, er straffverdige selv om virkningen ikke inntrer, eller ikke kan bevises. Lovteksten bør derfor utformes slik at det er nok at handlingen er egnet til å medføre visse nærmere spesifiserte virkninger. Hvorvidt en slik virkning faktisk har inntrådt eller ikke, vil da bli et straffutmålingsmoment.

Når man skal ta stilling til om en bestemt handling er «egnet til» å påføre en bestemt skadevirkning, må man legge til grunn en objektiv målestokk. Rettspraksis om straffeloven § 227 kan gi veiledning da denne paragrafen har en tilsvarende formulering.

Departementet har i høringsbrevet foreslått at handlingen må medføre lidelse, skade eller velferdstap og at handlingen må være foretatt på bakgrunn av en eller flere situasjoner som er nevnt i første ledd a-c. Det er altså stilt krav både til visse virkninger og til årsakssammenheng. Flere høringsinstanser mener at disse vilkårene gjør straffebudet for komplisert. Noen har også andre innvendinger til realiteten.

Flere høringsinstanser mener at «frykt» bør nevnes i ordlyden. Departementet har i høringsbrevet anført at frykt vil omfattes av formuleringen «lidelse» eller «velferdstap». Høringsinstansene peker på at dette er noe vage begreper, og at man derfor uttrykkelig bør ta med «frykt».

Etter en fornyet vurdering er departementet kommet til at det vil innebære en unødvendig komplikasjon å trekke inn vilkår om at handlingen må ha påført (eller være egnet til å påføre) lidelse, skade eller velferdstap, eller at den må skape eller være egnet til å skape frykt. Det avgjørende bør være om handlingen er egnet til å påvirke en aktør i rettsvesenet til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Det normale vil være at handlingen i slike situasjoner også er egnet til å skape frykt. Men etter departementets syn bør ikke dette stilles som et vilkår for straff.

På tilsvarende måte kan represaliealternativet utformes: Det kan være avgjørende om handlingen gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak.

Forsvarergruppen av 1977 mener at § 132 a bør ha en bestemmelse som regulerer forholdet til § 167, jf. § 166 om falsk forklaring og § 132 om motarbeidelse av offentlig undersøkelse. Disse straffebudene gjør unntak for den som handler for å unndra seg selv eller en av sine nærmeste straff.

Det sentrale ved utkastet til ny § 132 a er nettopp at noen handler for å unndra seg eller sine nærmeste straff. Skulle handlinger som omfattes av § 166 eller § 132, også falle innenfor ordlyden i § 132 a, bør handlingen etter departementets syn rammes med straff uansett hva hensikten er. Den som tar i bruk de midler det her er tale om, har ikke krav på straffrihet selv om formålet er å unndra seg selv eller noen av sine nærmeste fra straff. Departementet fremmer derfor ikke et slikt forslag som Forsvarergruppen går inn for.

7.3.6 Skyldkravet

7.3.6.1 Høringsbrevet

I høringsbrevet uttalte departementet følgende om skyldkravet:

«Som det vil fremgå av avsnitt 7.3.2.3, brukes det til dels nokså vage og tilslørte midler mot aktørene i rettssaker. Objektivt sett kan hendelsene virke tilforlatelige. Sett i sammenheng med sakens konkrete omstendigheter, kan de imidlertid fremtre som alvorlige trusler.

Departementet antar at det i en del tilfeller vil være vanskelig å føre bevis for forsett. Samtidig vil det ofte være på det rene at det i realiteten er utvist forsett (skjult forsett). Departementet foreslår derfor at både den forsettlige og den grovt uaktsomme handling rammes av straffebudet. Utenom de skjult forsettlige tilfellene, kan det vanskelig tenkes tilfeller hvor det vil foreligge grov uaktsomhet. Det er derfor ikke grunn til å ha en annen og lavere strafferamme for den grovt uaktsomme overtredelse.

Da strafferammen er den samme enten overtredelsen er begått forsettlig eller grovt uaktsomt, vil avgjørelsen av skyldspørsmålet høre til straffespørsmålet.»

7.3.6.2 Høringsinstansenes syn

Noen få høringsinstanser har merknader til forslaget til skyldkrav.

Trondheim byretthar problem med å se hvordan man skal praktisere en regel om grov uaktsomhet:

«Utkastet foreslår å strafflegge også grov uaktsomhet. Hensikten med dette er å fange opp «skjult forsett». Det er i denne sammenheng særlig pekt på at handlingene objektivt sett kan synes tilforlatelige. Hva grov uaktsomhet her i praksis egentlig vil innebære, står for oss som noe uklart. Det kan være grunn til i forarbeidene å klarlegge dette noe nærmere.

Når det gjelder selve handlingen,synes de aller fleste straffverdige tilfeller å kunne fanges opp selv om skyldkravet er forsett. Vold, trusler, «forfølging», parkering utenfor vedkommendes bolig, stadige og utidige telefonoppringninger osv. vil alltid være forsettlige handlinger. I denne sammenheng har vel den grove uaktsomhet liten plass.

Når det gjelder de følgersom nevnes, må grov uaktsomhet antas å kunne ha betydning. Hvor gjerningsmannen hevder at han ikke hadde forsett i forhold til slike følger, vil han likevel kunne rammes hvor han har utvist grov uaktsomhet i forhold til følgen.

Problemet, rent bevismessig vil også kunne være knyttet til om handlingen skjer på den bakgrunn, eller med det motiv, som er beskrevet i utkastets første ledd punkt a-c. De situasjoner som der nevnes, innebærer nærmest et krav om en form for særlig hensikt, eller i hvert fall hensiktsforsett. Gjerningsmannen gjør til sitt forsvar gjeldende at han ikke har handlet med et slikt motiv som bestemmelsen nevner. Hvis skyldkravet alene er forsett, må det i hvert fall kreves at han kjente til de omstendigheter som er nevnt i ett av punktene. Det er vanskelig å se hvordan grov uaktsomhet her kan få betydning.»

Straffelovkommisjonengår inn for at bare forsett bør være skyldkrav:

«Kommisjonen ser ikke tungtveiende grunner for at overtredelse bør være straffbar også ved grov uaktsomhet, i hvert fall ikke dersom man lemper på kravet til årsakssammenheng, slik kommisjonen anbefaler. I den forbindelse bemerkes at forsettskravet i strl. §§ 227, 228 og 390a ikke synes å ha voldt problemer i praksis.»

Også Den Norske Advokatforeningmener at bare forsett bør rammes:

«Forøvrig synes vi det er betenkelig at bestemmelsen ikke bare skal ramme forsettlige handlinger, men også såkalt grovt uaktsom sabotasje.

Det å påføre lidelse eller velferdstap er også forholdsvis luftige kriterier som kan innebære at avgrensningen av det straffbare forhold blir vanskelig å foreta. Vår konklusjon er at behovet for ny straffelovgivning på dette punktet sannsynligvis er tilstede, men at den bør begrense seg til forsettlig voldsutøvelse eller påføring av skade.»

Forsvarergruppen av 1977uttaler seg i samme retning:

«Derimot advares det mot å la straffebestemmelsen fange opp uaktsomme overtredelser. Hovedregelen i strafferetten er at de forsettlige handlinger rammes; man straffer den onde vilje. Det er vanskelig å tenke seg en uaktsom overtredelse av en sabotasjebestemmelse, og problemer med beviskravet bør ikke gi seg utslag i at uaktsomhet straffes. Ved konkurrenstilfellene får man da også den merkelige situasjon at det minst alvorlige straffebudet (f. eks. § 128) krever forsett, mens det alvorligste straffebudet fordrer uaktsomhet. I nærværende lovtekstforslag, synes det dessuten å bli den mest graverende uaktsomme handling som kan rammes av norsk lov ved at strafferammen også for uaktsomme overtredelser er anført å være 10 år (også uaktsomhet kan være under skjerpende omstendigheter). Dette kan ikke være gjennomtenkt, og grunngis ikke nærmere i høringsbrevet annet enn med en henvisning til at skyldspørsmålet (skal vel være skyld graden,min anm.) hører under straffespørsmålet å ta stilling til.»

7.3.6.3 Departementets syn nå

Departementet har merket seg høringsinstansenes synspunkter på hvilket skyldkrav som bør gjelde. Departementet opprettholder likevel forslaget om at grov uaktsomhet skal være skyldkrav, men går inn for en annen strafferamme for den grovt uaktsomme forbrytelsen, jf. nedenfor.

Formålet med å gjøre også grov uaktsomhet til skyldkrav, er først og fremst å ramme skjult forsett, altså situasjoner hvor gjerningspersonen har utvist forsett, men hvor dette ikke kan bevises. Dette er en ikke helt ukjent teknikk i norsk strafferett, jf. f.eks. straffeloven § 271 a, jf. §§ 270 og 271 om grovt uaktsomt bedrageri. Som det går frem flere steder både i høringsbrevet og i proposisjonen her, mener departementet at det er et reelt behov for å ha grov uaktsomhet som skyldkrav.

Som Trondheim byrett anfører, vil selve handlingen vanligvis være forsettlig utført. Det er særlig i forhold til følgeneat skyldkravet grov uaktsomhet har betydning. Trakassering av aktørene i rettsvesenet skjer ofte på slike raffinerte måter at det er vanskelig å bevise forsett. For eksempel kan det være problematisk å bevise at grunnen til at den tiltalte dag etter dag møter frem utenfor barnehagen der et vitne har barnet sitt, er at han vil skremme vitnet fra å forklare seg mot ham. Er skyldkravet grov uaktsomhet, kan han likevel straffes hvis han sterkt kan bebreides for at han ikke forsto dette.

Det kan også være vanskelig å bevise at den tiltalte visste eller holdt det som overveiende sannsynlig at den fornærmede er aktør i en rettssak. Er skyldkravet grov uaktsomhet, er det tilstrekkelig at han sterkt kan bebreides at han ikke visste at det dreide seg om en slik aktør.

Selv om det skal mye til før man konstaterer grov uaktsomhet, vil det være lettere å bevise dette enn forsett. Departementet kan ikke se at bruken av grov uaktsomhet som skyldkrav gjør regelen urimelig streng. De handlinger det her er tale om, er ikke beskyttelsesverdige i den aktuelle sammenhengen.

Departementet er enig i at lovteksten i høringsbrevet har fått en noe uheldig utforming. Bruken av «fordi» mv. i bokstav a til c kunne tyde på at det kreves hensikt. Dermed ville et krav om grov uaktsomhet ha lite for seg. Departementet har omformulert utkastet på dette punktet. Omformuleringen gjør at også andre av innvendingene mot å bruke grov uaktsomhet som skyldkrav faller bort. Departementeter klar over at det i noen saker kan bli vanskelig å bevise at skyldkravet er oppfylt. Et alternativ er å gjøre simpel uaktsomhet til skyldkrav. Men etter departementets syn er det en fare for at et slikt skyldkrav virker urimelig strengt. Det gjelder særlig fordi også handlinger som i utgangspunktet faller inn under den alminnelige handlefrihet, vil omfattes hvis de er egnet til å få visse virkninger. Simpel uaktsomhet bør derfor bare innføres som skyldkrav hvis det er et klart behov for det. Man bør i alle fall vinne erfaring med et straffebud med grov uaktsomhet først.

En annen mulighet, som enkelte høringsinstanser har vært inne på, er å lovfeste noe som ligner på et senket beviskrav. Etter departementets syn er dette ingen heldig løsning. Det er en konstruksjon som vil bryte med norske strafferettstradisjon, og som har klare rettssikkerhetsmessige betenkeligheter.

Departementet opprettholder på denne bakgrunnen sitt opprinnelige forslag når det gjelder skyldkravet.

7.3.7 Medvirkning. Forsøk

I høringsbrevet uttalte departementet følgende om medvirkning og forsøk:

«I praksis forekommer trusler og vold mot vitner og andre aktører i rettssaker oftest i de organiserte kriminelle miljøer. Den som utøver handlingen, handler ofte under instruksjon fra andre i miljøet. Det hender ofte at det er flere som deltar i handlingen, uten at det er mulig å påpeke hvem som er hovedmannen og hvem som er medhjelpere. Etter departementets syn bør derfor medvirkning til overtredelse være straffbar, jf. utkastet første ledd tredje punktum.

Utkastet nevner ikke forsøk, men forsøk på overtredelse av bestemmelsen vil være straffbart etter de alminnelige regler i straffeloven § 49.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til dette. Departementet opprettholder derfor forslaget.

7.4 Strafferammen

7.4.1 Høringsbrevet

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om strafferammen:

«Som departementet påpeker i kapittel 3, representerer det forhold at vitner, politiet, påtalemyndigheten og andre aktører i rettssaker utsettes for trusler og represalier fra tiltalte eller personer i tiltaltes miljø, en alvorlig trussel mot både vitnet og rettssamfunnets evne til å avdekke og bekjempe alvorlig kriminalitet. Straffereaksjonen bør derfor være streng.

Som nevnt i avsnitt 7.1, rammes vold og trusler mot vitner og andre aktører i rettssaker i de fleste tilfeller av gjeldende straffebestemmelser. Straffeloven §§ 128, 163, 168, 222, 227 og kapittel 22 gir disse langt på vei den nødvendige strafferettslig beskyttelse. Den konkrete straffutmålingen er imidlertid lav. Formålet med en ny straffebestemmelse er til dels å få hevet straffenivået. Også dette tilsier at straffereaksjonen bør være streng.

Departementet foreslår at straffen skal være fengsel inntil fem år. Er handlingen utført under særdeles skjerpende omstendigheter, bør det etter departementets syn kunne idømmes fengsel i 10 år. Det bør tas inn i loven visse indikatorer på hvilke forhold som skal tillegges vekt i vurderingen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Listen skal ikke være uttømmende. Etter departementets syn bør det tillegges vekt at handlingen har voldt fare for noens liv eller helbred. Bruk av vold, trusler mv. for å påvirke rettspleien eller som represalier mot de som har deltatt i en sak, er særlig utbredt i organiserte kriminelle miljøer. Med særlig tanke på dette mener departementet at den omstendighet at handlingen er begått ved flere anledninger eller av flere i fellesskap, eller at den har et systematisk eller organisert preg, også bør tillegges vekt i vurderingen av om særlig skjerpende omstendigheter foreligger. Av samme grunn mener departementet at det bør være adgang til å idømme fengsel i 10 år i gjentakelsestilfeller.

Det følger av den foreslåtte strafferammen at spørsmål om tiltale skal avgjøres av statsadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65. Etter departementets syn bør påtalen være ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77.»

7.4.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har hatt merknader til forslaget til strafferamme.

Oslo byrett ved justitiarius er enig i at lengstestraffen bør være fengsel i 10 år.

Trondheim politidistriktmener at det er viktig å ha en høy strafferamme for at domstolene skal følge opp intensjonen bak bestemmelsen:

«Dersom man skal kunne oppnå at domstolene følger opp disse intensjonene, mener vi at minimumsstraffene for slike overtredelser må heves i forhold til de ordinære minstestraffene. Dette vil gi et sterkt signal ikke bare til de kriminelle, men også til samfunnet for øvrig om at dette er et problem som tas alvorlig.»

Riksadvokatenuttaler:

«Slik forslaget til ny straffelov § 132a nå fremtrer, gir det foranledning til kommentar kun på ett punkt. I riksadvokatens forslag var strafferammen satt til fengsel i seks år. I departementets høringsnotat er den ordinære strafferamme satt til fem år, men med adgang til til å heve straffen til 10 år hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter eller gjentagelse. En straffskjerpelse på grunn av «særdeles skjerpende omstendigheter» i sin alminnelighet, anses som kjent som en generell heving av straffemaksimum både i forhold til prosessuelle bestemmelser (kompetanse og bruk av tvangs- og etterforskingsmidler) og i forhold til foreldelsesregler.

Trusler mot vitner m.v. vil nok særlig forekomme i mer eller mindre organiserte kriminelle miljøer hvor det er vanskelig å etterforske med tradisjonelle metoder. En kan derfor ikke utelukke at etterforsking av saker om sabotasje mot rettsvesenet kan nødvendiggjøre bruk av ekstraordinære etterforskingsmetoder, som for eksempel anvendelse av peileutstyr, telefonkontroll eller annen form for kontroll med kommunikasjonsanlegg. Disse etterforskingsmidler er i stor grad bare anvendelig for overtredelser som har en strafferamme på 10 år eller mer, jf, bl.a. nylige vedtatte eller endrede bestemmelser i straffeprosessloven §§ 202c og 216a. For å ha adgang til å anvende nødvendige tvangs- og etterforskingsmidler kan det derfor være påkrevet med en strafferamme på 10 år, slik departementet har foreslått.

Riksadvokaten er heller ikke uenig i at det for forsettlige sabotasjehandlinger mot rettsvesenet kan være aktuelt å idømme straff opp mot 10 år fengsel hvis det i den konkrete sak foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Overtredelse av sabotasjebestemmelsen er imidlertid også straffbar i grovt uaktsom form. Må det legges til grunn at det ikke er utvist forsett, er en maksimum straff på 10 år for strengt selv om det foreligger skjerpende omstendigheter. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til bestemmelsen i strl § 239 om uaktsomt drap, som under særdeles skjerpende omstendigheter har en maksimumstraff på seks år. Riksadvokaten foreslår på denne bakgrunn at straffeloven § 132a tredje ledd annet punktum gis denne ordlyd:

«Har den skyldige tidligere vært straffet etter denne paragraf, eller er handlingen utført med forsett og under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 10 år anvendes.»»

Straffelovkommisjonenmener at strafferammen er for høy:

«De foreslåtte strafferammene på 5 og 10 års fengsel er helt åpenbart for høye når man også skal ramme uaktsom overtredelse. Det minnes om at strafferammen for uaktsomt drap under særdeles skjerpende omstendigheter er 6 års fengsel, og at uaktsom narkotikaforbrytelse, uansett hvor stort kvantum den gjelder, ikke kan straffes med mer enn 2 års fengsel.

Selv for forsettlig overtredelse er forslaget til strafferammer klart for høyt etter kommisjonens mening. Det vises her til sammenlignbare bestemmelser som strl. § 127 om vold mot offentlig tjenestemann (normalstrafferamme på 3 år), § 128 om trusler mot offentlig tjenestemann (1 år) og § 132 om ødeleggelse av bevis mv. (2 år). Ved fastsetting av strafferamme er det viktig å ha for øye at de handlinger det her er tale om i regelen rammes av andre, og til dels strengere straffebud, som forutsettes brukt i konkurrens med den foreslåtte nye bestemmelsen. Eksempler på dette er trusler og legemskrenkelser. Dersom handlingen mer unntaksvis ikke innebærer overtredelse av andre straffebestemmelser, befinner man seg i et lavere sjikt av straffverdighet. Den enkelte fornærmedes vern mot overgrep er således i all hovedsak ivaretatt gjennom straffebud i straffelovens øvrige kapitler, jf. særlig kapitlene 21 og 22. Den strafferamme som her skal fastsettes må være ment å reflektere den økte straffverdighet ved at handlingen i tillegg til å krenke enkeltpersoner, representerer et angrep på den offentlige interesse i at straffbare handlinger oppklares og iretteføres for domstolene med korrekt resultat. En strafferamme på 3 års fengsel bør da være tilstrekkelig. Dette vil eksempelvis føre til at trusler etter straffelovens § 227 i konkurrens med den nye § 132a får en strafferamme på 4,5 års fengsel, og at trusler under særdeles skjerpende omstendigheter sammen med § 132a kan straffes med 9 års fengsel.»

Også Forsvarergruppen av 1977er kritisk til strafferammen:

«Når det gjelder strafferammen i det aktuelle straffebudet, må det være mer enn tilstrekkelig at man følger det forslag riksadvokaten har fremsatt med straff inntil 3 år og 6 år ved skjerpende omstendigheter. Det bemerkes i denne sammenheng at dersom sabotasjen skjer på en ellers straffbar måte, vil bestemmelsen kunne benyttes i konkurrens slik at den konkrete strafferammen blir høyere. Dersom uaktsomhet skal rammes, bør strafferammen her særskilt trekkes ut og være bøter. Dersom departementets forslag skal bli lov, vil dette også medføre at alle saker etter strl. § 132a vil være jurysaker (strafferamme over 6 år), selv de saker som altså er så «milde» at de ikke rammes av bestemmelsene om trusler m.v. der straffen etter departementets oppfatning gjengs er 15-30 dager (...) Det vil innføres automatisk ankerett over slike saker, jf. strpl. § 321 tredje ledd.»

Også Kriminalpolitisentralener bekymret over at forslaget vil utløse automatisk krav på ankebehandling med lagrette:

«Med ti års strafferamme vil en person som domfelles etter denne bestemmelsen ha automatisk krav på ankebehandling med lagrette. Med den lange saksbehandlingstid som i dag gjelder for lagmannsrettssaker, særlig i det sentrale østlandsområdet, er det grunn til å frykte at det som kunne vært vunnet i form av skjerpet straffutmåling vil gå tapt i form av sen reaksjon.

Kriminalpolitisentralen finner følgelig å støtte riksadvokatens lovforslag der strafferammen for overtredelse i gjentagelsestilfellene eller der det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter er satt til seks år. Derimot kan strafferammen for de «ordinære» overtredelsene godt ligge på mer enn de tre år som er foreslått av riksadvokaten og vi støtter derfor departementets forslag om en strafferamme på fem år - selv om dette medfører at differensen mellom de to strafferammene da bare blir på et år.»

Byrettsdommerne Morten Bjoneog John I. Henriksener opptatt av at departementets forslag vil få prosessuelle konsekvenser som ikke er omtalt i høringsbrevet:

«For såvidt gjelder straffen for overtredelse av straffeloven § 132a, er vi enige i at det er nødvendig med høye strafferammer og at det bør reageres strengt i den enkelte sak. Til departementets forslag om å øke strafferammen fra 5 til 10 år dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter eller gjentatt overtredelse skal bemerkes at dette vil få prosessuellekonsekvenser som ikke er kommentert i høringsbrevet. Når en lovbestemmelse forhøyer strafferammen under særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminneligheter dette i følge praksis en utvidelse av den alminnelige strafferamme, jf. for eksempel Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett, 3. utgave side 37. Det vil si at strafferammen i den foreslåtte straffelov § 132a er på 10 år selv om det er på det rene at særdeles skjerpende omstendigheter ikke foreligger i den konkrete sak. Når strafferammen er 10 år får dette som konsekvens at det vil være anledning til å beslutte pågripelse og fengsling etter straffeprosessloven § 172, saker som gjelder overtredelse av bestemmelsen vil alltid være statsadvokataktorater, jf. straffeprosessloven § 76 annet ledd annet punktum, ankeforhandlingen i lagmannsretten vil være med lagrette, jf. straffeprosessloven § 321 tredje ledd. Det er liten grunn til at det ikke skal foretas noen «siling» av domfeltes anke i saker som gjelder overtredelse av straffeloven § 132a når dette er ordningen hvor den alminnelige strafferamme i voldssaker forhøyes på grunn av bestemmelsen i straffeloven § 232. En vedtagelse av straffeloven § 132a i samsvar med departementets forslag bør derfor føre til at straffeprosessloven § 321 tredje ledd endres. John I. Henriksen vil særskilt bemerke at etter hans oppfatning er det pedagogisk riktig å ha en øvre strafferamme på fengsel i 10 år for de mest alvorlige overtredelser av straffeloven § 132a. Dette vil gi et viktig signal til domstolene om straffeutmålingen i den konkrete sak, og det vil også avspeile verdien av de interesser bestemmelsen skal beskytte.»

7.4.3 Departementets syn nå

Departementet mener fortsatt at den normale lengstestraffen for forsettlig overtredelse av en ny § 132 a bør være fengsel inntil fem år. En relativt høy strafferamme vil markere at samfunnet ser meget alvorlig på de overtredelser det her er tale om.Videre går departementet fortsatt inn for at det bør gjelde en økt lengstestraff på fengsel inntil 10 år dersom handlingen har vært utført med forsett og den skyldige tidligere har vært straffet etter bestemmelsen eller handlingen har vært utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Departementet slutter seg til riksadvokatens synspunkter, som er gjengitt ovenfor. Departementet ser det som viktig at strafferammen er så høy at det blir mulighet til å bruke ekstraordinære tvangsmidler som krever at strafferammen er 10 år.

Departementet er klar over de prosessuelle konsekvensene av å bruke generelle straffeskjerpende omstendigheter, men mener at dette ikke bør medføre at slike kriterier ikke brukes.

Departementet er heller ikke enig i at reglene om forhøyd strafferamme når flere straffebestemmelser er overtrådt samtidig (konkurrensreglene), gjør det unødvendig å sette den øvre strafferammen til 10 år. At flere bestemmelser skal anvendes samtidig, gir uttrykk for økt straffverdighet, og departementet ser det ikke som noen innvending at den totale strafferamme i slike tilfeller vil overstige 10 år. Dette er en problemstilling domstolene er vant til å håndtere, og departementet går ut fra at domstolene vil utmåle en passende straff i hvert enkelt tilfelle.

Derimot mener departementet etter en fornyet vurdering at strafferammen på 10 år ikke bør gjelde ved grovt uaktsomme overtredelser. En straff på inntil 10 år vil være for streng selv om det dreier seg om gjentakelse eller særdeles skjerpende omstendigheter. Etter departementets syn bør lengstestraffen her være fengsel i 5 år. Departementet finner da ikke grunn til å todele strafferammen for simple og grove overtredelser.

På den annen side går departementet heller ikke inn for å senke straffen for de grovt uaktsomme overtredelsene til fengsel i 3 år. I motsetning til de straffebudene som høringsinstansene har vist til, dreier det seg om grovt uaktsomme overtredelser, ikke simple. Gjelder det gjentagelse eller er handlingen begått under særdeles skjerpende omstendigheter, bør det være adgang til å idømme fengsel over 3 år.

Bør straffeprosessloven § 321 tredje ledd endres slik at det ikke blir noen automatisk ankerett ved overtredelser av §132 a? Enkelte høringsinstanser peker på at 10 års strafferamme i saker hvor det foreligger skjerpende omstendigheter medfører at strafferammen i sin alminnelighet blir forhøyet, og at den domfelte dermed alltid vil ha adgang til å få sin anke behandlet av lagmannsretten, jf. § 321 tredje ledd. Det er anført at det ikke er behov for dette, og at det kan medføre så lang saksbehandlingstid at det som kunne vært vunnet ved å skjerpe straffutmålingen, vil gå tapt i form av sen reaksjon.

Departementeter kommet til at det ikke foreligger tungtveiende nok hensyn til å fravike lovens normalordning. Departementet kan ikke se at de hensyn som er trukket frem av enkelte høringsinstanser, er tilstrekkelig tungtveiende til at overtredelser av § 132 a skal behandles annerledes enn andre forbrytelser med en tilsvarende strafferamme. Departementet foreslår derfor ikke noe unntak fra § 321 tredje ledd.