6 Andre former for vitnebeskyttelse

6.1 Gjeldende rett

Enkelte regler i prosesslovgivningen har til hensikt å skåne vitner i avhørssituasjonen og dermed gjøre vitneplikten mindre belastende. Noen av reglene retter seg særskilt mot vitner som er fornærmet ved den straffbare handlingen.

Hvilke personlige opplysninger som et vitne skal oppgi i retten, er regulert i straffeprosessloven § 130. Før et vitne avhøres skal rettens formann spørre vitnet om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold til den siktede og den fornærmede. Opplysningene om personalia skal bidra til å identifisere vitnet, slik at retten kan være sikker på at det er rette vedkommende som avgir forklaring. Opplysningen om vitnets bosted skal dessuten sikre at det i ettertid er mulig å få tak i vitnet, om det skulle være behov for det.

Ved endringslov 7. april 1995 nr. 15 fikk vitner rett til å oppgi arbeidssted i stedet for bopel, jf. § 130 annet punktum. Men rettens formann kan pålegge vitnet å meddele sin bostedsadresse til retten dersom det er nødvendig, jf. tredje punktum. Formålet med lovendringen var å beskytte vitner mot represalier fra tiltalte og andre etter at de har vitnet i retten, se Ot. prp. nr. 4 (1994-95) side 34-36.

Retten kan beslutte at den siktede og andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne blir avhørt dersom det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring (§§ 245 og 284). Det er i utgangspunktet bare hensynet til oppklaringen av saken som kan begrunne beslutningen. Men når den fornærmede avhøres, kan retten også pålegge den siktede og andre å forlate rettssalen hvis særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det. Ved denne vurderingen har blant annet fornærmedes tilknytning til gjerningspersonen, overgrepets art og den fornærmedes alder og psykiske situasjon betydning.

Etter domstolsoven § 126 første ledd (§ 125 første ledd bokstav d etter endringsloven 4. juni 1999 nr. 37) kan retten beslutte at forhandlingene skal skje for lukkede dører blant annet når et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende. Retten kan også beslutte å lukke dørene ved rettslig avhør under etterforskning og ved bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen når det antas at det vil kunne vanskeliggjøre opplysningen av saken å foreta avhøret for åpen rett (§ 126 annet ledd (etter endringsloven § 129)). Retten kan nedlegge referatforbud når rettsmøter holdes for lukkede dører (§ 130 (§ 128 etter lovendringen)).

I tillegg kommer enkelte andre bestemmelser, som mer generelt tar sikte på å forbedre den fornærmedes situasjon, for eksempel reglene om bistandsadvokat i straffeprosessloven kapittel 9 a.

6.2 Er det behov for lovendringer?

6.2.1 Innledning

Departementet vil nedenfor vurdere om det er behov for lovendringer for å lette den påkjenningen det kan være å vitne i en straffesak. Departementet tenker her i hovedsak på saker hvor det ikke er aktuelt med anonym vitneførsel. Spørsmålet om mindre inngripende tiltak for å beskytte eller skåne vitner i straffesaker må imidlertid ses i sammenheng med forslaget i kapittel 5 om bruk av anonyme vitner. Departementet foreslår at anonym vitneførsel bare skal kunne besluttes dersom det er strengt nødvendig. Nødvendighetskravet innebærer at retten før anonym vitneførsel tillates skal ha vurdert om mindre inngripende virkemidler kan tas i bruk for å beskytte vitnet, og ha funnet at disse ikke strekker til.

6.2.2 Skjerming av vitners bopel og arbeidssted

6.2.2.1 Hensynene bak gjeldende § 130

I høringsnotat 29. juni 1992 skrev Justisdepartementet blant annet følgende om de rettspolitiske hensyn for å endre § 130 om vitners plikt til å oppgi personalia:

«Etter det departementet kjenner til, blir kravet i straffeprosessloven § 130 første punktum om at vitner må oppgi sin bopel, praktisert ulikt av forskjellige rettsformenn. Enkelte krever at politivitner, som andre, muntlig oppgir sin bopel. Andre tillater at et politivitne skriver adressen på en lapp som leveres rettens formann. Det hender også at rettens formann, på tross av ordlyden i § 130, spør om vitnets tjenestested i stedet for bopel.

Etter departementets syn må hensynet til å beskytte politifolk mot ubehageligheter fordi de har vitnet i en straffesak, tillegges stor vekt. Hvis vitnet i stedet for bopelen spørres om tjenestestedet, vil trolig problemene kunne reduseres betraktelig. De hensyn som ligger bak regelen i straffeprosessloven § 130 første punktum, vil på den andre siden fremdeles kunne bli oppfylt. Departementet kan ikke se noen hensyn som taler imot at politivitner oppgir tjenestestedet og ikke bopelen.»

Det var altså hensynet til politivitner som opprinnelig var bakgrunnen for lovendringen i 1995. Men i Ot. prp. nr. 4 (1994-95) foreslo departementet at endringen burde gjelde for alle som vitner i straffesaker. Begrunnelsen for å frita for plikten til å oppgi bostedsadresse gjelder langt på vei også for andre vitner. Regelen i § 130 annet punktum er derfor utformet generelt.

6.2.2.2 Forslag til endring i § 130

I brev 20. april 1998 til Justisdepartementet opplyser politimesteren i Oslo at tjenestemenn ved Oslo politikammer - til tross for lovendringen i 1995 - fortsatt blir avkrevd sin private adresse i retten. En tjenestemann som nekter å oppgi bopelsadressen når retten krever det, risikerer rettergangsbot. Denne konflikten med retten oppleves som uheldig og i strid med politiets ønske om å bidra til at rettergangen skjer med verdighet. På denne bakgrunnen ba politimesteren departementet om å vurdere å foreslå en endring i § 130 som presiserer at offentlige tjenestemenn som skal forklare seg om forhold som de er blitt kjent med i kraft av sin stilling, skal ha rett til å oppgi tjenestested i stedet for bopel.

I utredningen om anonyme vitner anbefaler også lagdommer Hedlund at man endrer § 130 (punkt 7.2). Hun viser til at verken lovens ordlyd eller forarbeider gir særlig veiledning om forståelsen av kriteriet «dersom det er nødvendig», og anbefaler at ordlyden presiseres. Hedlund forstår loven slik at privatadressen må ha betydning for sakens opplysning for at et vitne skal kunne pålegges å oppgi sin bopel, når vitnet selv velger å oppgi arbeidssted.

Hedlund foreslår at både et vitnes privatadresse og arbeidssted skal kunne holdes skjult for den tiltalte når det er grunn til å frykte for at vitnets eller andres liv eller helse utsettes for fare dersom disse opplysningene blir kjent. Hedlund mener at det bør foreligge tungtveiende beskyttelseshensyn for at både et vitnes bopel og arbeidssted skal kunne holdes skjult for den tiltalte.

6.2.2.3 Høringsbrevet

Departementet sa seg i høringsbrevet enig i lagdommer Hedlunds forståelse av § 130 tredje punktum. Formålet med lovendringen i 1995 var å gi vitnet frihet til i utgangspunktet å velge om han ville oppgi bopelen eller arbeidsstedet. Bare dersom hensynet til sakens opplysning i det enkelte tilfelle tilsier det, må vitnets valgfrihet vike. Departementet mente at dette burde komme klarere til uttrykk i lovteksten, og foreslo en presisering.

Departementet uttalte også at det kan være grunn til å presisere i lovteksten at bopelsadressen skal oppgis skriftlig når retten gir pålegg i medhold av § 130 tredje punktum. Slik var forutsetningen ved lovendringen i 1995, jf. Ot. prp. nr. 4 (1994-1995) side 36. Så vidt departementet kjenner til, blir dette også fulgt i praksis.

Hensikten med at bopelen oppgis skriftlig vil bli spolert dersom opplysningene går frem av rettsboken, fordi rettsboken er tilgjengelig for den tiltalte. Ettersom bopelen i praksis ikke føres inn i rettsboken i de aktuelle tilfellene, antok departementet at det er unødvendig å presisere dette i lovteksten.

Departementet var også enig med Hedlund i at et vitnes privatadresse og arbeidssted bør kunne holdes skjult for tiltalte der det er grunn til å frykte for at vitnets eller andres liv eller helse vil kunne utsettes for fare dersom opplysningene blir gjort kjent. Men departementet uttalte:

«Hovedregelen bør fortsatt være at vitnet oppgir bopel eller arbeidsstedet. Det er imidlertid hovedsakelig praktiske hensyn, og ikke hensynet til tiltaltes forsvar som taler for at disse opplysningene oppgis, jf. foran. Dette taler for at det ikke stilles så strenge krav til de tilfellene hvor unntaksregelen skal kunne påberopes som Hedlund foreslår.

Departementet er enig i at tilfellene hvor det er grunn til å frykte at vitnets eller andres liv eller helse utsettes for fare dersom disse opplysningene blir kjent, bør danne kjernen for anvendelsesområdet for en slik unntaksregel. Avsløring av bopel eller arbeidssted kan imidlertid tenkes å ha andre alvorlige følger for et vitne eller hans pårørende som ikke berører liv eller helse. Et vitnes hjem eller annen eiendom, eller arbeidsstedet blir for eksempel utsatt for hærverk eller omfattende skadeverk. Sett i forhold til de hensyn som taler for at bopel eller arbeidssted skal oppgis, er det grunn til å vurdere om risikoen for slike følger skal kunne begrunne unntak fra hovedregelen om at bopel eller arbeidsstedet skal oppgis. (...)

Hjemmel til å holde bopel og arbeidsstedet skjult vil kunne inntas som straffeprosessloven § 130 nytt annet ledd. Bestemmelsen kan lyde slik:

«Retten kan beslutte at bosted eller arbeidssted bare skal oppgis til retten når det om vitnets bopel eller arbeidssted blir kjent, er særlig grunn til å frykte at vitnet eller noen vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122, vil bli utsatt for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller ved fare for vesentlig velferdstap av annen art.»

En slik unntaksregel sammen med en presisering av begrepet «dersom det er nødvendig» vil trolig være tilstrekkelig til å ivareta også politivitners behov for beskyttelse av privatadresse. I de overveiende flertall av saker hvor en polititjenestemann avgir vitneforklaring i stillings medfør, vil hans bopel være uten betydning for sakens opplysning, slik at han - i hvert fall med en presisering av straffeprosessloven § 130 som nevnt foran - vil kunne oppgi tjenestested i stedet for bopel. Dersom bopelen unntaksvis er en saksrelevant opplysning, ser departementet ingen grunn til å gjøre unntak fra den foreslåtte regelen som vil gjelde for vitner i alminnelighet, om at retten kan pålegge et vitne å oppgi bopelen skriftlig for retten, men at bopelen ikke føres inn i rettsboken.»

Departementet understreket at effektiviteten av den foreslåtte regelen om adgang til å skjule privatadresse og arbeidssted er usikker. Dersom vitnets navn ikke holdes skjult, vil det være liten beskyttelse i å holde bopel eller arbeidsstedet skjult for den som ikke på forhånd har foretatt seg noe for å skjerme adressen. Det ble imidlertid pekt på at for polititjenestemenn og andre som fra før er i en utsatt posisjon, og som har kunnet ta forholdsregler, vil situasjonen kunne være annerledes.

6.2.2.4 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, Bergen byrett, Kriminalpolitisentralen, Bergen politidistrikt, Oslo politidistrikt, Forsvarergruppen av 1977og Polititjenestemennenes Landsforening sier uttrykkelig at de er enig med departementet i at man bør presisere og utvide reglene i § 130 om vitners adgang til å unnlate å oppgi bosted.

Bergen byrett uttaler at retten - etter anmodning fra Bergen politikammer - for mange år siden innførte den ordning at politivitner ikke oppgir bopel, men i stedet sitt tjenestested. Høringsinstansen mener at vitnene derved er godt nok identifisert. Ordningen har aldri budt på problemer.

Bergen politidistriktmener at det bør gjøres ytterligere unntak fra hovedregelen om at bopel eller arbeidssted skal oppgis:

«Forslaget inneholder nemlig klare begrensninger ved at det kreves en vurdering av om det er «særlig grunn til å frykte» at vitnet vil bli utsatt for «en alvorlig forbrytelse...» om bopel eller arbeidssted blir kjent. Dette innebærer at fornærmede som skal vitne om tilfeller der de selv har vært utsatt for vold eller trusler om vold, ikke uten videre vil være fritatt. Selv om retten vurderer det dithen at det ikke er en særlig grunn til å frykte for at vitnet vil bli utsatt for noe, så vil det kunne skape stor utrygghet hos en fornærmet dersom tiltalte får vite bopelsadresse eller arbeidssted. Det samme gjelder for vitner som i tidligere saker har vært utsatt for vold eller trusler om vold av tiltalte. Kriteriet kan være at det foreligger tiltale eller tidligere domfellelse.»

Også Oslo politidistrikt mener at departementets forslag i høringsbrevet ikke går langt nok i å skjerme vitners bopel og arbeidssted:

«Når det gjelder forslaget til et nytt annet ledd i straffeprosesslovens § 130, vises det til at kontradiksjonshensynet ikke er fremtredende når det gjelder vitnets plikt til å oppgi adresse og arbeidssted. Det er praktiske hensyn som tilsier at vitnet spørres om dette og at opplysningene inntas i rettsboka. Etter vårt syn bør det ikke i denne forbindelse stilles krav om «alvorlig» med hensyn til krenkelsen. Det bør være tilstrekkelig at det er grunn til å frykte at vitnet eller noen vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i straffeprosessloven § 122, kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller fare for vesentlig velferdstap av annen art».

Politiembetsmennenes Landsforening anfører at det kan være hensiktsmessig å endre reglene om føring av rettsboken, slik at det uttrykkelig går frem at opplysningene som er gitt skriftlig til retten, ikke skal føres inn i rettsboken. Instansen begrunner dette med den betydelige treghet som politiet har opplevd når det gjelder å få gjennomslag for at politivitner skal kunne få oppgi arbeidssted istedenfor bopel.

Forsvarergruppen av 1977 understreker:

«[S]elv om et vitne skal være fritatt fra å oppgi bopel, vil dette ikke innebære at vedkommende er fritatt fra å fortelle om observasjoner, ståsteder etc. selv om dette kan identifisere hvor vedkommende har foretatt observasjonen fra. Det behøver imidlertid ikke opplyses at dette er bopel.»

6.2.2.5 Departementets syn nå

Det er enighet blant høringsinstansene om at man bør presisere og utvide reglene i § 130 om adgang for vitner til å nekte å oppgi bosted.

I høringsbrevet foreslo departementet at § 130 presiseres slik:

«Dersom det er nødvendig av hensyn til opplysning av saken, kan rettens formann pålegge vitnet å oppgi sin bopel skriftlig til retten».

Departementeter kommet til at man ikke bør føye til passusen «av hensyn til opplysning av saken». Det går frem av Ot. prp. nr. 4 (1994-95) s. 34 at opplysningene om personalia, herunder bopel, i tillegg til å identifisere vitnet, skal sikre at man i ettertid enkelt kan få tak i vedkommende. Det kan for eksempel være aktuelt hvis vitnet må forklare seg én gang til og ved utbetaling av vitnegodtgjørelse. Dersom retten bare kan pålegge vitnet å oppgi bopelen når hensynet til sakens opplysning krever det, kan det tenkes tilfeller hvor det blir vanskelig å ivareta det sistnevnte hensynet. Vitnet har for eksempel bare midlertidig arbeid. Da vil bostedsadressen være viktig for å kunne oppspore vedkommende senere.

Departementet foreslår at formuleringen «nødvendig» i gjeldende lov erstattes av «behov for det». Det sistnevnte uttrykket er etter departementets mening mer dekkende.

Departementet mener videre at det bør presiseres at bopelsadressen skal oppgis skriftlig når retten gir pålegg etter § 130 tredje punktum. Slik var forutsetningen ved lovendringen i 1995, jf. Ot. prp. nr. 4 (1994-1995) side 36. Så vidt departementet kjenner til, blir dette fulgt i praksis.

Bergen og Oslo politidistrikter mener at departementets forslag i høringsbrevet ikke går langt nok i å skjerme vitners adresse. De mener at det ikke bør stilles krav om at det skal være «særlig» grunn til å frykte for en «alvorlig» forbrytelse, for at retten skal kunne beslutte at opplysninger om bosted eller arbeidssted skal kunne gis bare til retten.

Som departementet peker på i høringsbrevet, er det hovedsakelig praktiske hensyn, og ikke hensynet til den tiltaltes forsvar, som taler for at opplysninger om bo- eller arbeidssted skal oppgis. Departementet kan ikke se at vektige rettssikkerhetshensyn taler imot en skjerming av vitners adresse. I den grad opplysninger om bopel har betydning for sakens opplysning, følger det av de alminnelige regler om vitneplikt at vitnet har plikt til å oppgi bopel. Retten kan likevel frita vitnet for vitneplikt hvor det er fare for vesentlig velferdstap og det etter forholdene ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg, jf. straffeprosessloven § 123 første ledd annet punktum. Departementet er videre enig med Forsvarergruppen av 1977 i at unntaket i § 130 ikke fritar for vitneplikten for øvrig. Vitner må fortelle om observasjoner o.l. som de har gjort, selv om disse skulle være foretatt fra hjemmet. Departementet støtter derfor Oslo og Bergen politidistrikter i at det må være tilstrekkelig at det for fritak etter § 130 er «grunn til» å frykte for at vitnet eller noen av dets nærstående vil bli utsatt for en forbrytelse. For å få bedre samsvar med utkastet til § 130 a har departementet byttet ut «frykt» i § 130 med «fare».

Departementet er også enig i at det bør være tilstrekkelig at det er fare for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, uten at det nødvendigvis skal være fare for en «alvorlig» krenkelse av disse rettsgodene. Det bør overlates til retten å avgjøre om den fryktede krenkelsen er så bagatellmessig at den ikke bør frita for opplysningsplikt for åpen rett. Når det gjelder velferdstap av annen art, mener departementet derimot at man bør holde fast ved et krav om en vesentlig rettskrenkelse.

Departementet har vært i tvil om det er nødvendig å nevne forbrytelser som krenker liv, helse eller frihet uttrykkelig i lovteksten. Er det fare for slike forbrytelser, vil det vanligvis også være fare for vesentlig velferdstap. Vesentlig velferdstap er imidlertid et skjønnsmessig og vagt uttrykk. Fare for de aktuelle forbrytelsene vil utgjøre de mest typiske situasjoner hvor det er aktuelt å gjøre unntak fra plikten til å oppgi bopel eller arbeidssted. Pedagogiske grunner taler derfor for å nevne dem uttrykkelig.

Beslutning etter § 130 treffes etter gjeldende rett av rettens formann. Departementet mener at det nye unntaket fra plikten til å oppgi enten bopelen eller arbeidsstedet også bør treffes av formannen. I høringsbrevet ble det foreslått at beslutningen skulle treffes av den samlede rett.

Det kan være grunn til å samle alle bestemmelser om plikten til å oppgi bopel eller arbeidssted i ett ledd. Dét vil gjøre bestemmelsen lettere å forstå. Nåværende annet punktum og utkastet til nytt tredje punktum er derfor i utkastet i proposisjonen her tatt inn i et nytt annet ledd.

Politiembetsmennenes Landsforening foreslår at reglene om føring av rettsbok endres slik at det uttrykkelig går frem at opplysninger om bo- og arbeidsstedsadresse som er gitt skriftlig til retten, ikke skal føres inn i boken. Strengt tatt er det ikke nødvendig å presisere dette i loven. Loven krever ikke at opplysning om vitnets bopel eller arbeidssted nedtegnes i rettsboken. Hensikten med at bosteds- og arbeidsstedsadresse oppgis skriftlig til retten, vil bli spolert dersom opplysningene går frem av rettsboken, siden rettsboken er tilgjengelig for tiltalte. Departementet foreslår derfor for å være på den sikre siden at det sies uttrykkelig i § 18 at opplysning om dette ikke skal føres i rettsboken når det er gjort unntak etter § 130 annet ledd.

6.2.2.6 Vitners plikt til å opplyse om bo- og arbeidssted i sivile saker

Også i sivile saker skal rettens formann før et vitne avhøres, spørre vedkommende om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold til partene, jf. tvistemålsloven § 215. Tvistemålsloven har i dag ikke som straffeprosessloven regler om at vitnet kan oppgi arbeidssted i stedet for bopel. I Ot. prp nr. 3 (1999-2000) foreslo imidlertid Justisdepartementet å endre tvistemålsloven § 215 slik at bestemmelsen blir likelydende med straffeprosessloven § 130. Forslaget ble vedtatt av Stortinget 24. februar 2000, men er foreløpig ikke sanksjonert. Det er et spørsmål om ikke § 215 bør endres ytterligere for å tilpasses en endring i straffeprosessloven § 130.

Behovet for å skjule bosteds- og arbeidsstedsadresse er nok vesentlig mindre i sivile saker enn i straffesaker. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor det kan være behov for å skjule vitners adresse også i slike saker. Hensynet til sammenheng og konsekvens i lovverket tilsier at tvistemålsloven § 215 bør endres i samsvar med en eventuell endring i straffeprosessloven § 130. Det samme gjelder tvistemålsloven § 125 om føring av rettsboken, som bør få den samme tilføyelsen som straffeprosessloven § 18.

6.2.3 Annen beskyttelse av personopplysninger. Sperring av adresse i folkeregisteret

6.2.3.1 Gjeldende rett

Det er etter gjeldende rett liten mulighet for enkeltmennesker til å sikre at personlige opplysninger om dem ikke blir kjent for andre. Er personnummeret kjent, er det for eksempel forholdsvis enkelt å søke seg frem til andre opplysninger om vedkommende.

Folkeregisterloven 16. januar 1970 nr. 1 § 13 første ledd pålegger taushetsplikt om private forhold. Som private forhold regnes ikke en persons fulle navn, personnummer, adresse mv., med mindre slike opplysninger kan røpe et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlig (første ledd annet punktum). Etter annet ledd kan opplysninger som det ikke gjelder taushetsplikt om, utleveres til personer og private institusjoner når opplysningene er nødvendige for å ivareta lovmessige rettigheter eller plikter.

Etter forskrift om folkeregistrering 4. mars 1994 nr. 161 § 37 kan en person søke om at det nedlegges forbud mot at vedkommendes adresse oppgis til private personer og institusjoner. Vedtak om at adressen skal sperres fattes av registerføreren. Vilkåret er at «det kan dokumenteres at det foreligger fare for skade på liv, legeme eller helse».

Et vedtak om å sperre adressen skal være tidsbegrenset og kan ikke vare lenger enn ett år om gangen. Nekter registerføreren å etterkomme søknaden, eller er søkeren på annen måte misfornøyd med avgjørelsen, kan den påklages til Sentralkontoret for folkeregistrering.

Blir adressen sperret, blir den som utgangspunkt beskyttet med graderingen «fortrolig». Dersom registerføreren kommer til at graderingen «strengt fortrolig» kan være nødvendig, skal han ta dette opp med Sentralkontoret for folkeregistrering, som avgjør om denne graderingen skal benyttes.

Utover dette er det ikke hjemmel for å treffe tiltak for å begrense tilgangen på personopplysninger. Man har for eksempel etter gjeldende rett antagelig ikke mulighet til å få et nytt eller fingert personnummer med den begrunnelse at man kan bli utsatt for trusler eller represalier fordi man har vitnet i en straffesak.

6.2.3.2 Forslag fra Oslo politikammer om å endre reglene om sperring av adresse i folkeregisteret

I brev 20. april 1998 ber politimesteren i Oslo Justisdepartementet om å vurdere behovet for å endre reglene om sperring av adresse i folkeregisteret for så vidt gjelder polititjenestemenn. Politimesteren foreslår at vurderingen av om vilkårene for adressesperring i forskriften § 37 første ledd annet punktum er oppfylt, når det dreier seg om adressen til en polititjenestemann, skal foretas av den stedlige politimesteren istedenfor registerføreren ved folkeregisteret. Dessuten går politimesteren inn for at en adressesperre for polititjenestemenn i alle tilfeller beskyttes med graderingen «strengt fortrolig».

Forslaget hadde sitt utspring i den omstendighet at Sentralkontoret for folkeregistrering inntil nylig har tolket forskriften § 37 slik at det må dokumenteres en konkret trussel som medfører fare for skade på liv, legeme eller helse. Politimesteren i Oslo viser til at det er uklart hva som ligger i dette uttrykket, og at registerføreren vanskelig kan ha tilstrekkelig oversikt over og kunnskap om de forhold som er av betydning i den konkrete saken til å kunne foreta trusselvurderingen. Den stedlige politimesteren vil derimot - med sitt kjennskap til kriminalitetsbildet og til organiseringen av egne tjenestemenn og deres arbeidsoppgaver - med stor grad av sikkerhet kunne foreta en begrunnet vurdering av om det foreligger forhold som nødvendiggjør en adressesperring.

6.2.3.3 Høringsbrevet

Justisdepartementet antok i høringsbrevet at det ikke er behov for å endre forskrift om folkeregistrering § 37. Departementet begrunnet dette slik:

«Reglene i folkeregisterloven og tilhørende forskrifter hører under Finansdepartementets ansvarsområde.

Sentralkontorets tolking av forskriften § 37 har blitt overprøvd av Finansdepartementet som overordnet forvaltningsorgan, som sa seg uenig i Sentralkontorets tolking. Finansdepartementet ga uttrykk for den oppfatning at det i tilfeller der det kan dokumenteres en særlig farlig arbeidssituasjon for enkelte ansatte, vil det være for strengt å legge til grunn at det må ha oppstått en situasjon der det er fremsatt en konkret trussel mot den enkelte ansatte for at vilkårene i forskriften skal være oppfylt. Etter Finansdepartementets syn er forskriftens vilkår oppfylt dersom arbeidssituasjonen som sådan medfører en slik fare som nevnt i forskriften. Finansdepartementet antar imidlertid at det skal forholdsvis mye til for at forskriftens vilkår skal anses oppfylt i slike tilfeller.

Etter det departementet har fått opplyst legges Finansdepartementets tolking av forskriften nå til grunn av Sentralkontoret. Grunnlaget for Oslo politikammers innvending faller dermed delvis bort. Justisdepartementet valgte likevel å legge spørsmålet om forskriftsendring frem for Finansdepartementet, da vi mente at det fortsatt kunne være grunn til å overveie om vurderingen av om vilkårene for adressesperring i forskriften § 37 første ledd annet punktum er oppfylt, bør tilligge den stedlige politimesteren i tilfeller hvor adressesperring søkes av en tjenestemann i politiet og er begrunnet i tjenesteforholdet. Justisdepartementets antok at politimesteren jevnt over vil ha et bedre grunnlag enn folkeregisterets registerfører til å foreta en konkret vurdering av behovet for beskyttelse, blant annet ut fra kriminalitetsbildet generelt på stedet, polititjenestemannens nåværende eller tiltenkte arbeidsoppgaver, og tidligere erfaring med slike saker.

Justisdepartementet reiste også spørsmål om det kunne være grunn til å vurdere endringer i bestemmelsen i forskriften § 37 tredje ledd om beskyttelsesgrader. Etter departementets syn kunne det være hensiktsmessig om spørsmålet om oppgradering uten videre måtte tas opp med Sentralkontoret for folkeregistrering dersom den stedlige politimesteren bifaller at graderingen «strengt nødvendig» benyttes.

Finansdepartementet la Justisdepartementets forslag frem for Sentralkontoret for folkeregistrering. Sentralkontoret uttalte at en søknad om sperring av adresse fra polititjenestemann som politimesteren stadfester behovet for, vil være tilstrekkelig grunnlag for at sperring av adressen innvilges etter dagens regler. Videre uttalte Sentralkontoret at dersom politimesteren mener at det er behov for gradering «strengt fortrolig» for enkelte tjenestemenn, vil Sentralkontoret akseptere dette. På denne bakgrunn antok Finansdepartementet at det ikke var behov for å endre forskriften § 37».

6.2.3.4 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten mener at det med den forståelse av folkeregisterforskriften § 37 som nå legges til grunn, i forhold til polititjenestemenn ikke er behov for å endre forskriften. Men etter riksadvokatens syn er det grunn til å vurdere om ikke forskriften bør endres slik at det enkelt kan innføres begrensninger i opplysningsadgangen også for personer uten tilknytning til politiet. For personer som er ukjent for den mistenkte og som er bosatt i et annet område, kan adgangen til ikke å oppgi adresse og arbeidssted etter straffeprosessloven § 130, i kombinasjon med at disse opplysninger også sperres i Folkeregistret, være en virkningsfull beskyttelse. Folkeregisterforskriften bør derfor endres slik at personens samtykke og en begjæring fra påtalemyndigheten er tilstrekkelig til at personopplysninger sperres for en nærmere angitt periode.

Politiembetsmennenes Landsforeninggir uttrykk for lignende synspunkter.

Oslo politidistrikt uttaler at enkelte lokale ligningskontor ikke er kjent med Sentralkontorets tolkning av folkeregisterforskriften § 37 og avslår søknader når politimesteren ikke kan dokumentere en konkret trussel mot den ansatte. For å klargjøre rettstilstanden og for å unngå forsinkelser og merarbeid knyttet til søknadene om adressesperre, mener Oslo politidistrikt at Sentralkontorets tolkning av dagens regler bør komme til uttrykk ved en presisering i forskriftens § 37 eller ved skriftlig veiledning til det enkelte ligningskontor om hvordan forskriften skal tolkes. Alternativt foreslår politidistriktet at det foretas en slik lovendring som politimesteren i Oslo har foreslått.

Kriminalpolitisentralenmener at vurderingen av om vilkårene for adressesperring er oppfylt bør foretas av den stedlige politimester fremfor av registerfører i folkeregistret. Instansen uttaler at folkeregisterforskriften § 37 bør endres for å gi notoritet til Sentralkontoret for folkeregisteret sin praksis for på den måten å sikre at det er politimesterens vurdering som legges til grunn.

6.2.3.5 Andre endringer i reglene om beskyttelse av personopplysninger?

I Sverige har man et tretrinnssystem som tar sikte på å verne personopplysninger og, som siste utvei, å utstyre en person som er utsatt for trusler, med fingerte personopplysninger (jf. SOU 1998:40 Brottsoffer. Vad har gjorts? Vad bör göras s. 289 flg.).

Første trinn i den svenske modellen er adgangen til å påføre en såkalt «sekretessmarkering» i det sentrale folkeregisteret. Ordningen er ikke lovregulert, men følger av fast praksis. Markeringen angir at det skal utvises særskilt forsiktighet ved bedømmelsen av om man skal gi opplysninger om personen. Dermed gis det et varselsignal for vurderingen av hvorvidt opplysninger som ellers ikke er undergitt taushetsplikt, skal gis videre. Markeringen angir at vedkommende person er truet eller risikerer represalier. - I 1995 var 6000 personer tildelt sekretessmarkering.

Neste trinn er såkalt «kvarskrivning», jf. folkbokföringslagen (1991:481) § 16. Kvarskrivning innebærer at en person som står i fare for å bli utsatt for en alvorlig eller gjentatt straffbar handling, forfølgning eller trakassering, ved flytting til en annen kommune kan få beholde den folkeregisterte adressen som han flyttet fra. Kvarskrivning gjelder i høyst tre år av gangen, og skal opphøre når det ikke lenger anses påkrevd. Ordningen kan også gjelde familie som har flyttet med vedkommende.

Det dreier seg her om en særskilt form for fingert personopplysning. 150 personer var i 1998 innvilget kvarskrivning.

Neste trinn er innvilgelse av adgang til å anvende et helt sett av fingerte personopplysninger, jf. lag (1991:483) om fingerade personuppgifter. Hovedvilkårene angis i lovens 1 §:

«Om det finns en uppenbar risk att en person som är folkbokförd i landet kan bli utsatt för särskilt allvarlig brottslighet som riktar sig mot dennes liv, hälsa eller frihet och om personen inte kan ges tillräckligt skydd på annat sätt, får Stockholms tingsrätt efter skriftlig ansökan medge personen att använda andra personuppgifter om sig själv än de verkliga (fingerade personuppgifter) under högst fem år.

Ett medgivande att använda fingerade personuppgifter får även ges åt en familjmedlem till en person som avses i första stycket, om personerna varaktigt bor tilsammans.»

Poenget med ordningen er at personen får «rett til å lyve»; man kan benytte de fingerte personopplysningene slik man anser hensiktsmessig for å beskytte seg. De fingerte personopplysningene, for eksempel personnummer og navn, registreres i folkeregisteret, og føres derfra videre til de ulike forvaltningsorganer på samme vis som ordinære folkeregisterte opplysninger.

Bare et fåtall personer har blitt tildelt fingerte personopplysninger.

Departementet antok i høringsbrevet at en eventuell gjennomføring av tiltak av den art man har i Sverige, må underkastes en bredere vurdering enn det er anledning til i denne sammenheng. Departementet ba likevel høringsinstansene om kommentarer til spørsmålet.

Følgende høringsinstanser stiller seg positive til at det innføres en lignende adgang til å skifte identitet i Norge: Kriminalpolitisentralen, Oslo politidistrikt, Bodø politidistriktog Norsk forening for kriminalreform. Kriminalpolitisentralen uttaler for eksempel:

«Kriminalpolitisentralen mener det er åpenbart et behov for at anonyme vitner kan få anledning til å få beskyttet sine personopplysninger. I høringsnotatet på side 46 er det svenske systemet beskrevet og fremtrer som brukbart. Dog er man i tvil om det gir tilfredsstillende sikkerhet å ha en ordning med å påføre en «sekretessmarkering» som et varselsignal hvorvidt personopplysninger skal gis.

Av hensyn til vitnenes sikkerhet bør vurdering om å beskytte personopplysninger tilligge politiet og ikke folkeregisteret. Det bør innføres regler som pålegger folkeregisteret å følge politiets anbefaling/beslutning.

Dernest er det viktig at man har et system som sikrer at beskyttelse av personopplysninger kan iverksettes raskt av hensyn til etterforskningen og vitnets eller polititjenestemannens sikkerhet.

Beskyttelse av personopplysninger ved tildeling av fingerte opplysninger må også kunne gjøres i forhold til «under cover-agenter» av hensyn til tjenestemennenes sikkerhet og for at denne type polititjeneste skal bli så effektiv som mulig.»

6.2.3.6 Departementets vurdering nå

På bakgrunn av høringsrunden er departementet kommet til at det kan være grunn til å vurdere nærmere om folkeregisterforskriften bør endres. Det bør også utredes om adgangen til å beskytte personopplysninger bør utvides og om det i ekstreme tilfeller bør åpnes for at en person får nye personopplysninger.

Disse spørsmålene bør vurderes i en bredere sammenheng enn det som er temaet for proposisjonen her. Departementet vil derfor ta initiativ til at det blir nedsatt et utvalg til å vurdere spørsmålet.

6.2.4 Forhåndsbeslutninger

Avgjørelser om at den siktede eller andre skal forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg, eller om at avhøret skal skje for lukkede dører og med referatforbud, treffes vanligvis når rettsmøtet begynner. Et vitne vil dermed ikke vite på forhånd om dørene faktisk vil bli lukket, om den tiltalte vil være til stedet under avhøret, osv.

Usikkerhet om slike forhold kan øke den utrygghet som vitner ofte føler i forbindelse med å skulle vitne. Departementet mente derfor i høringsbrevet at det kan være behov for å øke forutberegneligheten for vitner i slike situasjoner. Samtidig er betenkelighetene ved å åpne for at spørsmålet avgjøres under saksforberedelsen små.

Etter straffeprosessloven § 272 kan retten beslutte at det holdes rettsmøte under saksforberedelsen. Bestemmelsen nevner uttrykkelig en del situasjoner hvor det kan holdes slikt rettsmøte. Dette er tilfeller hvor det kan være særlig praktisk å avgjøre spørsmålet under saksforberedelsen. Bestemmelsen nevner for eksempel spørsmål om å avskjære bevis eller å pålegge vitneplikt. Beslutning om lukkede dører, referatforbud og plikt til å forlate rettssalen er ikke nevnt. Men i 1990 fikk § 274 en tilføyelse om at retten også ellers kan beslutte at det skal holdes rettsmøte under saksforberedelsen.

Også før endringen i § 274 ble det antatt at det er adgang til å treffe avgjørelsen om lukking av dører på forhånd, jf. for eksempel Rt. 1987 s. 406. I praksis blir spørsmålet om referatforbud også i enkelte tilfeller avgjort på forhånd, jf. for eksempel Rt. 1997 s. 1843. Departementet ga i høringsbrevet uttrykk for at det ikke så noe behov for å presisere denne adgangen i loven, men ba om høringsinstansenes syn.

Også forhåndsavgjørelser om at den tiltalte eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne blir avhørt, kan treffes med hjemmel i den generelle bestemmelsen om saksforberedende møter i straffeprosessloven § 274 annet ledd.

Departementet mente i høringsbrevet at det bør sies uttrykkelig i § 272 at en beslutning etter straffeprosessloven § 245 eller § 284 kan treffes under saksforberedelsen. I 5.5.8 har departementet også foreslått at § 272 nevner at spørsmålet om et vitne skal forklare seg anonymt, skal kunne avgjøres i rettsmøte under saksforberedelsen.

Borgarting lagmannsrett, Kriminalpolitisentralen, Oslo politidistrikt og Den norske Bankforening støtter forslaget til endring i § 272, mens Forsvarergruppen av 1977 ikke har innvendinger. Borgarting lagmannsrett viser til at det er gunstig for alle aktører, også den siktede, at man har mulighet til en betryggende behandling av spørsmålet på forhånd. Oslo politidistrikt uttaler:

«Domstolenes praktisering av straffeprosesslovens §§ 245 og 284 er streng, og politiet er uten mulighet til på forhånd å forsikre vitnet om at siktede/tiltalte ikke vil være til stede når de forklarer seg. Dette problemet er særlig aktuelt i såkalte torpedosaker, kvinnemishandlingssaker, herunder voldtekts- og andre sedelighetssaker, saker mot organiserte kriminelle som har «markedsført» seg som utilregnelige og farlige, og i saker knyttet til kriminelle ungdomsgjenger.

En endring i straffeprosesslovens § 272 annet ledd som gir retten adgang til på forhånd å beslutte å utelukke siktede eller andre personer fra rettssalen mens et vitne blir avhørt, vil etter vårt syn være et viktig skritt i retning av å styrke vitnenes posisjon. Vår erfaring er at tiden frem til hovedforhandling er en stor belastning for fornærmede og vitner, særlig i de sakstypene som er nevnt ovenfor. De er ofte svært opptatt av og bekymret for hvorvidt tiltalte skal være til stede når de forklarer seg. Hvis de har en visshet for at tiltalte ikke vil være tilstede under forklaringen, vil dette kunne lette belastningene i vesentlig grad for de enkelte vitner/fornærmede.»

Bare riksadvokaten har gitt uttrykk for synspunkter på spørsmålet om det bør gis en uttrykkelig bestemmelse om forhåndsbeslutning om lukkede dører og referatforbud:

«Når det likevel skal gjøres endringer i straffeprosessloven § 272 om hvilke avgjørelser som kan treffes under saksforberedelsen, synes det hensiktsmessig at en også nevner beslutning om at saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører og med referatforbud, selv om det ikke er tvilsomt at slike avgjørelser kan treffes som en del av saksforberedelsen.»

Norsk forening for kriminalreform går imot å endre § 272. KROM viser til at retten har størst forutsetning for å vurdere spørsmålet under hovedforhandlingen fordi saken da er best forberedt.

Som departementet og flere av høringsinstansene peker på foran, kan gode grunner tilsi at også spørsmål om lukkede dører, referatforbud eller utvisning fra rettssalen i en del saker avgjøres på forhånd.

Departementet er ikke enig med KROM i at en slik ordning er betenkelig. Paragraf 272 gir retten en rett, ikke en plikt til å avgjøre spørsmålet under saksforberedelsen. Retten kan beslutte å utsette avgjørelsen til hovedforhandlingen hvis den mener at grunnlaget for å avgjøre spørsmålet vil være bedre da, jf. gjeldende tredje ledd. I tillegg kommer at en avgjørelse under saksforberedelsen kan gjøres om under hovedforhandlingen med mindre spørsmålet etter kjæremål er avgjort i en høyere instans og det nå ikke foreligger nye opplysninger, jf. gjeldende fjerde ledd.

Departementet foreslår etter dette å endre § 272. Departementet er etter en fornyet vurdering enig med riksadvokaten i at også spørsmålet om lukkede dører og referatforbud av pedagogiske grunner bør nevnes uttrykkelig i § 272.

6.2.5 Bruk av skjerm mv.

I kapittel 5 foreslår departementet at anonym vitneførsel skal kunne skje blant annet ved å ta i bruk fysiske eller tekniske hjelpemidler for å holde vitnets identitet skjult. Vitnet skal for eksempel kunne avhøres bak en skjerm, med forkledning eller med forvrengt stemme. Dette kan skje samtidig som vitnets navn og/eller andre personopplysninger holdes skjult, eller som det eneste tiltak. Formålet er i alle tilfeller at vitnets identitet ikke blir kjent.

I sin utredning om anonyme vitner peker lagdommer Hedlund på at det kan være grunn til å bruke optiske eller akustiske hjelpemidler, også i tilfeller hvor vitnets identitet skal være kjent. Formålet er da å redusere den psykiske belastningen ved å gi forklaring i retten ansikt til ansikt med den tiltalte. De virkemidlene som særlig er aktuelle, er bruk av skjerm og forskjellige former for fjernavhør. Forkledning og stemmefordreining vil neppe kunne lette belastningen ved avhøret.

Bruk av skjerm mv. vil i disse situasjonene ha samme formål som en beslutning om at den tiltalte skal forlate rettsalen mens et vitne blir avhørt, jf. straffeprosessloven §§ 245 og 284. En fordel med skjerming mv. fremfor utelukkelse etter §§ 245 og 284 er at den tiltalte vil være til stede mens vitnet gir forklaring. På den annen side kan det hevdes at en forklaring som er avgitt på en slik måte, kan virke dramatiserende.

Straffeprosessloven har ingen generelle regler om bruk av fysiske eller tekniske innretninger for å beskytte et vitne mot ubehag i avhørssituasjonen. Det er usikkert om det etter gjeldende rett er anledning til å avhøre et vitne som er skjult bak en skjerm.

Departementet mente i høringsbrevet at adgangen til å bruke slike virkemidler bør lovfestes under samme vilkår som retten kan beslutte at siktede skal forlate rettssalen etter §§ 245 og 284. Departementet foreslo ikke noe lovutkast, men nøyde seg med å be om høringsinstansenes syn på hvorvidt det foreligger et behov for en slik ordning og i så fall hvilke virkemidler det bør åpnes for.

Riksadvokaten og Politiembetsmennenes Landsforening går inn for at det åpnes en adgang til å skjerme vitnet fysisk og mener at vilkårene bør være de samme som i §§ 245 og 284. Den Norske Advokatforening peker på sin side på at enhver uthuling av bevisumiddelbarhetsprinsippet svekker mulighetene til å vurdere bevisene kritisk. Norsk forening for kriminalreform uttaler:

«KROM ser det hensynsfulle i dette forslaget, men mener at det er begrenset hvor mange former for tiltak og nyanseringer som bør settes opp som muligheter i forbindelse med vitneavhør under hovedforhandlinger. I dag er det slik at siktede kan føres ut av rettssalen, om det ansees nødvendig for at vitnet skal uttale seg. Departementet nevner selv den motforestillingen at slike tiltak kan virke dramatiserende.

KROM slutter seg til denne innvendingen og mener at dette kan virke både dramatiserende og også lite heldig om slike innretninger gir rettsforhandlingene og eventuelle vitner et komikkens skjær.

Man kan heller ikke se bort fra at skjerm, forkledning og fordreiing kan gi vitnet en opplevelse av større grad av beskyttelse enn det situasjonen faktisk tilsier.»

Som nevnt foran, vil forkledning og stemmefordreining ikke være aktuelt i de situasjoner som drøftes her. De tiltak det vil være tale om, er ulike former for skjerming av vitnet. Etter departementets syn vil neppe slike ordninger gi forhandlingene et komisk skjær.

Avskjerming vil være mer betryggende enn om den tiltalte må forlate rettssalen mens vitnet forklarer seg fordi den tiltalte da vil kunne høre alt som blir sagt. Rettssikkerhetshensyn taler derfor snarere for enn imot en ordning hvor vitnet kan forklare seg avskjermet fra den tiltalte, men slik at retten, aktor og forsvareren kan se vedkommende. Departementet foreslår etter dette at det tas inn i loven en egen bestemmelse om avskjerming. Etter departementets syn kan dette gjøres ved en tilføyelse i §§ 245 og 284.

Også videoteknikk kan være et hjelpemiddel til å avhøre vitner på en skånsom måte. Hedlund peker i sin utredning på muligheten for å bruke audiovisuelle virkemidler (punkt 7.2). Den muligheten er dessuten fremhevet i de forklarende merknadene til Europarådets rekommandasjon No. R (97) 13 om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til forsvarer (på side 34), samt i EUs ministerrådsresolusjon 23. november 1995 om beskyttelse av vitner i tilknytning til bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet (95/C 327/04), punkt 8.

Straffeprosessloven § 109 a tillater fjernavhør av vitner og sakkyndige ved hjelp av telefon, eventuelt telefon ledsaget av bilde, jf. forskrift 8. november 1991 nr. 727 § 1 om fjernavhør av vitner og sakkyndige. Dommeren kan beslutte at et vitne skal avhøres ved fjernavhør dersom vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning, men også når andre forhold gjør fjernavhør ønskelig.

Departementet mener at dette regelverket kan brukes som grunnlag for å foreta fjernavhør av truede vitner. Det antok i høringsbrevet at det ikke er nødvendig å endre straffeprosessloven eller fjernavhørsforskriften.

Forsvarergruppen av 1977 fraråder bruk av fjernavhør for å ivareta anonymitet. Kriminalpolitisentralen mener på sin side at det bør sies klart i forskriften om fjernavhør at forskriften også gjelder ved anonyme avhør.

Departementet finner på bakgrunn av høringen ikke grunn til å foreslå endringer i straffeprosessloven § 109 a. Hvorvidt forskriften bør endres, vil bli vurdert i forbindelse med ikrafttredelsen av en eventuell ordning med bruk av anonyme vitner.

6.2.6 Er det behov for egne tiltak for å beskytte barn som vitner i straffesaker?

Justiskomiteen viser i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) s. 20 til de såkalte barneransakene fra 1998, hvor det var spørsmål om barn som var fornærmet i saken skulle få forklare seg uten den tiltalte og tilhørere til stede. Komiteen forutsetter «at denne problemstillingen drøftes videre i den varslede saken fra Regjeringen, med sikte på å styrke barns rettsvern».

Som det går frem foran, er det etter gjeldende rett adgang til både å pålegge den tiltalte og andre å forlate rettssalen når et vitne forklarer seg og å utelukke offentligheten: Retten kan beslutte at den eller de siktede forlater rettssalen mens et vitne blir avhørt hvis det er grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt, jf. straffeprosessloven § 245 og § 284. Også andre personer kan av samme grunn pålegges å forlate rettssalen. Når fornærmede forklarer seg, kan retten også treffe slik beslutning hvis særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det. Ved den skjønnsmessige vurderingen vil det være et moment at vitnet er mindreårig.

Etter domstolloven § 125 (slik den lyder etter lovendringen 4. juni 1999 nr. 37) kan retten også beslutte at pressen og andre tilhørere skal forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg blant annet når hensynet til privatlivets fred krever det, «når særlige forhold gir grunn til å frykte for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd» og når et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende.

Også ved denne vurderingen vil det være et moment at det er et barn som skal forklare seg.

Prosesslovgivningen har også enkelte særregler som spesielt tar sikte på å lette avhørssituasjonen for mindreårige vitner: Når et barn under 16 år avhøres som vitne, foreskriver straffeprosessloven § 128 annet ledd at barnets foreldre eller en foresatt bør gis anledning til å være til stede under avhøret dersom ikke vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det. Den som møter med barnet i retten, har krav på godtgjørelse som fastsatt for vitner. Bestemmelsen gjelder også når saken går for lukkede dører. Er barnet under 14 år er i tillegg dets foreldre eller foresatte ansvarlig for at barnet møter, jf. § 110. Er barnet mellom 14 og 18 år, skal foreldrene eller de foresatte i alminnelighet underrettes ved gjenpart av stevningen.

Barnet vil kunne møte med en annen enn en foresatt hvis det skulle være ønskelig, så lenge saken går for åpne dører. Går saken for lukkede dører, kan retten likevel tillate at et barn som vitner, har med seg en «støtteperson» inn i rettssalen, jf. domstolloven § 127.

Lovendringene som er foreslått foran, vil kunne lette barnets situasjon ytterligere. Ordningen med anonym vitneførsel vil kunne brukes også når vitnet er et barn mms (utkastet til straffeprosessloven § 130 a). Ved at spørsmålet om hvem som skal være til stede når barnet forklarer seg avgjøres før hovedforhandlingen, vil forutberegneligheten øke (utkastet §§ 272). Dessuten vil man kunne påkjære avgjørelsen uten at hovedforhandlingen blir forsinket. Adgangen til å foreta fysisk avskjerming i rettssalen vil kunne brukes i en del situasjoner hvor retten etter gjeldende rett ikke finner å kunne pålegge den tiltalte å forlate rettssalen fordi det er rettssikkerhetsmessig betenkelig (utkastet §§ 245 og 284).

Etter departementets syn bør man se an virkningene av disse endringene før man eventuelt vurderer ytterligere tiltak for å beskytte barn som vitner i straffesaker.

6.3 Praktiske beskyttelsestiltak

Tiltak av praktisk art vil etter omstendighetene kunne være av stor betydning for vitner som føler seg truet.

Det kan være behov for å beskytte vitnet i forbindelse med selve vitneførselen. For eksempel kan det være aktuelt å la vitnet bli ledsaget til og fra rettsbygningen og å sørge for at vitnet kan oppholde seg i et eget venterom før vedkommende forklarer seg, slik at han eller hun ikke konfronteres med den tiltalte eller med personer fra tiltaltes miljø. Bygningsmessig tilrettelegging utover tiltak som den enkelte domstol kan iverksette på egen hånd, krever planlegging og samordning fra departementets side.

Det kan også være behov for praktiske foranstaltninger i vitnets hverdag. Det kan være aktuelt å peke ut en kontaktperson i politiet for vitnet, eller å utstede vitnet med en overfallsalarm som er tilkoblet politiet. Det kan også være behov for å overvåke vitnets bolig og/eller person.

I de mest ekstreme tilfellene kan det være nødvendig med større omlegginger av vitnets dagligliv. Det kan være aktuelt å legge forholdene til rette praktisk og økonomisk slik at vitnet kan flytte til en annen del av landet eller til utlandet og å hjelpe vitnet med å finne nytt arbeid.

I de forklarende merknadene til Europarådets rekommandasjon R (97) 13 om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til forsvarer uttales det at det bør finnes et organisert vitnebeskyttelsesprogram som omfatter identitetsbytte, relokalisering, bistand til å skaffe nytt arbeid, livvaktsbeskyttelse og annen beskyttelse. Metodeutvalget peker for sin del på at det i Norge bare rent unntaksvis kan oppstå behov for så drastiske virkemidler (NOU 1997: 15 side 119). Utvalget konkluderte med at det ikke er grunnlag for å anbefale at det utarbeides rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse. Også departementet ga i Ot. prp. nr 64 (1998-99) side 126 uttrykk for at det neppe er behov for et generelt vitnebeskyttelsesprogram. Justiskomiteen ba derimot i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) side 20 «departementet vurdere rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse i forbindelse med saken om anonyme vitner».

Kriminalpolitisentralenog Oslo politidistrikt går inn for at det utarbeides rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse. Kriposbegrunner sitt syn med at man må være føre var slik at man «ikke er henvist til strakarmsimprovisasjon den dagen man får et høyrisiko-vitne som trenger øyeblikkelig hjelp og fullstendig beskyttelse».

Departementet mener fortsatt at det ikke er grunnlag for å utarbeide programmer for vitnebeskyttelse. Det er tale om så få saker at det er lite å hente ved å etablere standardiserte løsninger for ulike typer av beskyttelsesbehov. Derimot kan det være grunn til å skaffe en mer systematisk oversikt over de praktiske tiltak som i dag benyttes eller som anses aktuelle. En slik oversikt foreligger ikke. I de saker hvor praktiske tiltak har vært aktuelle, har man vurdert dette konkret. Det kan også være behov for å fastsette retningslinjer som kan være til hjelp når behovet for tiltak oppstår.

Departementet ba i høringsbrevet høringsinstansene om å gjøre rede for eventuell erfaring med praktisk vitnebeskyttelse. Det ba også om høringsinstansenes synspunkter på hva slags øvrige tiltak som kan være aktuelle.

Bare Oslo politidistrikt har gjort rede for erfaringer med vitnebeskyttelse:

«Oslo politidistrikt har brukt store ressurser på vitnebeskyttelse i flere saker. Vi har erfart at vitnene forsvinner når hovedforhandlingen nærmer seg eller de endrer forklaring. Selv om tiltalte er varetektsfengslet, er vår klare erfaring at vitner kan blir utsatt for trusler fra tiltaltes miljø, eller ved at tiltalte på annen måte oppnår kontakt med vitnet, for eksempel ved telefon, tekstmeldinger og lignende.

I de tilfellene problemstillingen har vært aktuell, har vi vanligvis først iverksatt tiltak til beskyttelse av vitnene idet hovedforhandling berammes. Vi har da etablert en hyppig kontakt med vitnet og kontakten tiltar frem mot hovedforhandlingen. Vitnet gis informasjon om hvilke forholdsregler han/hun selv må ta.

I flere tilfeller har vi dekket omkostningene til hemmelig telefonnummer til vitnet og også lånt ut mobiltelefon. Vi har bistått med transport til og fra retten og vakthold i retten. I enkelte saker har det vært behov for å tilby vitnet med familie opphold utenfor bopel, for eksempel på hotell, forut for, under og etter hovedforhandlingen. Vi har også foretatt vakthold på vitnets familie og transport til og fra arbeidsplass og barnehage.

Det er vår erfaring at det er svært viktig at vitner og ofre/fornærmede håndteres profesjonelt i en slik situasjon. Et vitnebeskyttelsesprogram vil bidra til å kvalitetssikre politiets håndtering av slike saker. Oslopolitiet har for øvrig nylig utgitt en generalinstruks som gjelder håndteringen av trusler mot polititjenestemenn og andre ansatte ved politidistriktet. Instruksen angir hvilke rutiner som skal følges når ansatte er truet av kriminelle/kriminelle miljøer.»

Departementet vil nedsette en arbeidsgruppe som får i oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte vitner. Det kan være aktuelt å utarbeide en idéhåndbok eller en arbeidsperm som politidistriktene kan bruke når behovet for å beskytte vitner oppstår.